Denne teksten er henta fra Marx-Engels-Lenin, Anarkisme og anarko-syndikalisme utgitt av forlaget Ny Dag i 1976. Det kan ha forekommet feil i teksten under digitaliseringsarbeidet.
Utdrag fra Alliansen av sosialistisk demokrati og Den internasjonale arbeiderassosiasjon
Beretning og dokumenter offentliggjort ved vedtak på Internasjonalens Haag-kongress.
Av Marx og Engels.
I. INNLEDNING
I og med at Den internasjonale arbeiderassosiasjon stilte seg oppgaven å slutte sammen de spredte kreftene av hele proletariatet i ett forbund og dermed å bli den levende representanten for det interessefellesskapet som samler arbeiderne, måtte den nødvendigvis stå åpen for sosialister av enhver sjattering. Dens grunnleggere og representantene for arbeiderorganisasjonene i den gamle og den nye verden som var med på å vedta generalstatuttene for Assosiasjonen, glemte at selve bredden i dens program ville gi de deklasserte elementer høve til å snike seg inn og danne hemmelige organisasjoner inne i selve Assosiasjonen, og drive en virksomhet som ikke var rettet mot borgerskapet og de bestående regjeringene, men mot Internasjonalen selv. Dette var tilfelle med Alliansen av sosialistisk demokrati.
På Haag-kongressen ba Generalrådet om en undersøkelse av denne hemmelige organisasjonen. Kongressen ga oppdraget til en kommisjon på fem medlemmer, borgerne Cuno, Lucain, Splingard, Vichard og Walter (som trakk seg), som leverte sin beretning på møtet den 7. september. Kongressen gjorde følgende vedtak:
1. Å utelukke fra Internasjonalen Mikhail Bakunin, som grunnlegger av Alliansen og for en handling foretatt for egen regning;
2. Å utelukke James Guillaume, som medlem av Alliansen;
3. Å offentliggjøre dokumentene som vedrører Alliansen ….
Vi har her å gjøre med en sammenslutning som under dekke av den mest ytterliggående anarkisme retter sine angrep ikke mot de bestående regjeringene, men mot de revolusjonære som ikke vil underkaste seg deres dogmer og ledelse. Grunnlagt av en minoritet på en borgerlig kongress infiltrerer den rekkene i arbeiderklassens internasjonale organisasjon, forsøker først å tilrane seg ledelsen, og så snart denne planen faller i fisk, tar den sikte på å desorganisere den. På det mest skamløse søker den å sette sitt sekteriske program og sine snevre ideer istendenfor vår Assosiasjons omfattende program og høye bestrebelser; innenfor Internasjonalens offentlige seksjoner organiserer den sine hemmelige småseksjoner som handler etter samme ordre og i ganske mange tilfelle lykkes med å vinne kontroll over den åpne seksjonen ved felles framgangslinjer som er avtalt på forhånd; i avisene sine angriper den offentlig alle som ikke vil bøye seg for dens vilje; den provoserer til åpen krig – det er dens egne ord i rekkene våre. For å nå sitt mål skyr den ikke noe middel, ikke noen uredelighet, løgn, bakvasking, skremsler, voldsdåder fra feigt bakhold, alt er like brukbart.
Og endelig – i Russland setter den seg helt i Internasjonalens sted og begår gemene kriminelle forbrytelser, svindel og et mord som regjeringen og borgerpressen har gjort vår Assosiasjon ansvarlig for. Og Internasjonalen skal forholde seg taus til alt dette fordi den sammenslutningen som er ansvarlig for dem, er hemmelig! Internasjonalen har i sin besittelse statuttene for denne sammenslutningen, som er dens dødsfiende, statutter som viser at den åpent proklamerer seg som et moderne Jesu Selskap og erklærer at det har rett og plikt til å praktisere alle metoder som jesuittene brukte, statutter som kaster et skarpt lys over hele serien av fiendtlige handlinger som Internasjonalen har vært utsatt for fra denne leiren; men Internasjonalen må ikke befatte seg med disse statuttene, det ville være å angi et hemmelig samfunn!
Det fins bare ett middel å bekjempe disse intrigene med, og det har en knusende virkning: fullstendig offentlighet. Avsløring av hele dette renkespillet vil gjøre dem helt maktesløse. Å verne dem ved å tie stille ville ikke bare være en naivitet som hovedmennene i Alliansen ville være de første til å latterliggjøre, – det ville være den rene feighet. Og dertil ville det være forræderi mot de spanske medlemmene av Internasjonalen, som, enda de tilhører Alliansen, ikke har nølt med å opplyse om dens eksistens og framgangslinjer, straks den reiste seg til åpen fiendskap mot Internasjonalen. For øvrig kan en finne alt det som de hemmelige statuttene inneholder, – og tilmed i enda skarpere form – i de dokumentene som Bakunin og Netsjajev selv har gitt ut på russisk. Statuttene bare bekrefter innholdet i dem.
Lederne for Alliansen kan bare skrike opp om angiveri. Vi overgir dem til arbeidernes forakt og til velvilje hos de regjeringene som de har gjort så gode tjenester ved å desorganisere den proletariske bevegelsen. Zürich-avisen «Tagwacht» hadde helt rett. da den sa i et svar til Bakunin:
«Hvis De ikke er en betalt agent, så står det fast ai en betalt agent ikke kunne gjøre større skadeverk enn De har gjort.»…
II. DEN HEMMELIGE ALLIANSEN
. . . . Fram til hit har vi analysert den hemmelige organisasjonen som er skapt for å forevige «Borger B.»s diktatur, nå skal vi ta fatt på dens program.
«Assosiasjonen av internasjonale brødre streber mot den almenne revolusjon, samtidig sosial, filosofisk, økonomisk og politisk, slik at det av den nåværende tingenes orden, som grunner seg på eiendom, utbytning, herredømme og autoritetsprinsippet enten dette er religiøst, metafysisk, borgerlig-doktrinært eller tilmed jakobinsk-revolusjonært – ikke vil bli latt sten tilbake på sten, først i hele Europa og dernest i resten av verden. Under ropet: fred for arbeiderne, frihet for de undertrykte og død over herskerne, utbytterne og formynderne av alle slag! vil vi tilintetgjøre alle stater og alle kirker sammen med alle deres religiøse, politiske, juridiske, finansielle, økonomiske og sosiale innretninger og lover, politiet og universitetene, slik at alle disse millionene av menneskevesener som man tidligere har bedratt, knektet, pint, utbyttet, kan bli befridd fra alle sine offisielle og offisiøse styrere og velgjørere, kollektive som individuelle, og endelig kan puste ut i fullkommen frihet.»
Her har vi minsanten revolusjonær revolusjonisme! Og for å komme fram til dette abrakadabra-målet er ikke første vilkår å bekjempe de bestående stater og regjeringer med de midlene som vanlige revolusjonære bruker, men ved hjelp av drønnende doktorfraser skal man angripe
«statsinstitusjonen i det hele tatt og det som både er dens konsekvens og dens grunnlag, den private eiendom.»
Det dreier seg altså ikke om å styrte den bonapartistiske, prøyssiske eller russiske stat. men den abstrakte stat, staten som sådan, en stat som ikke eksisterer noe sted. Men mens de internasjonale brødre i sin desperate kamp mot denne staten et eller annet sted oppe i skyene vet hvordan de skal unngå politikøllene, fengslene og kulene som de virkelige statene tilmåler vanlige revolusjonære, så ser vi samtidig at de også har reservert for seg den rett som bare krever pavelig1 dispensasjon, retten til å nyte alle de fordeler som de virkelige bursjoastatene kan by dem. Fanelli, en italiensk deputert, Soriano, en tjenestemann i regjeringen til Amadeo av Savoyen, og muligens også Albert Richard og Gaspard Blanc, bonapartistiske politiagenter, viser oss hvor føyelig paven er i så henseende . . . Og politiet er da heller ikke særlig bekymret over «Alliansen, eller for å si det rett ut, sammensvergelsen» til Borger B. mot det abstrakte statsbegrep.
Revolusjonens første handling må altså være å dekretere avskaffelsen av staten, slik Bakunin gjorde det den 28. september i Lyon, trass i det faktum at avskaffelse av staten nødvendigvis er en autoritær handling. Med staten forstår han all politisk, revolusjonær eller reaksjonær makt,
«for det spiller liten rolle for oss om den kaller seg kirke, monarki, konstitusjonell stat, borgerlig republikk eller tilmed revolusjonært diktatur. Vi avskyr og forkaster dem alle av samme grunn, som usvikelig opphav til utbytning og despotisme.»
Ja, han erklærer at alle revolusjonære som dagen etter revolusjonen vil «bygge opp den revolusjonære stat» er langt farligere enn alle bestående regjeringer, og at
«vi, de internasjonale brødre, er disse revolusjoneres naturlige fiender,»
for det er de internasjonale brødres første plikt å desorganisere revolusjonen.
Svaret på denne brautingen om øyeblikkelig avskaffelse av staten og om opprettelsen av anarkiet finner en allerede i det fortrolige sirkulære fra siste Generalråd om «De angivelige splittelser i Internasjonalen» fra mars 1872, side 37:
«Anarkiet er således deres mester Bakunins store paradehest, som ikke har hentet annet fra de sosialistiske systemene enn et sett av oppskrifter. Hva alle sosialister forslår med anarki, er dette: når engang den proletariske bevegelsens mål, avskaffelsen av klassene, er nådd, da forsvinner statens makt, som tjener til å holde det score produserende flertall under et lite utbyttende mindretalls åk, og regjeringsfunksjonene forvandler seg til enkle forvaltningsfunksjoner. Alliansen griper saken i den gale enden. Den proklamerer anarki i proletariatets rekker som det ufeilbarligste middel til å bryte med de veldige samfunnsmessige og politiske maktmidler som er konsentrert i hendene på utbytterne. Under dette påskuddet krever de av Internasjonalen i samme øyeblikk som den gamle verden søker å knuse den, at den skal erstatte sin organisasjon med anarkiet.»
Men la oss forfølge det anarkistiske evangeliet inn i konsekvensene, la oss anta at staten er avskaffet ved et dekret. Ifølge artikkel 6 vil konsekvensene av denne akten bli: statsbankerott, slutt på statsintervensjon for å framtvinge betaling av privat gjeld, slutt på innbetaling av alle skatter og avgifter, oppløsning av armeen, embetsverket, byråkratiet, politiet og presteskapet, avskaffelse av det offentlige rettsvesen, fulgt av en autodafe av alle eiendomsrettigheter og alt juridisk og sivilt dokumentskrap, konfiskering av all produktiv kapital og arbeidsredskap til fordel for arbeidersammenslutningene og sambandet av alle disse sammenslutningene, som «vil konstituere Kommunen». Denne kommunen vil så gi enkeltpersoner som er ekspropriert, det aller nødvendigste til livsoppholdet, og stille dem fritt til å tjene mer ved sitt eget arbeid.
Det som hendte i Lyon har bevist at bare det å dekretere avskaffelsen av staten er langt fra tilstrekkelig til å innfri alle disse fagre løftene. To kompanier av den borgerlige Nasjonalgarden viste seg tvert imot å være tilstrekkelig til å slå i stykker hele denne strålende drømmen og sende Bakunin hals over hode tilbake til Géneve med det mirakuløse dekretet i lomma. Selvsagt kunne han ikke tro at hans tilhengere var så dumme at de ikke trengte en organisasjonsplan som kunne trygge at dekretet hans ble satt ut i livet. Her er planen:
«For organisering av Kommunen: en føderasjon av permanent fungerende barrikader og innsetting av et Råd av den Revolusjonære Kommune ved å delegere dit en eller to utsendinger fra hver barrikade, en for hver gate eller distrikt; utsendingene skal ha imperative mandater og være ansvarlige på alle måter og skal kunne kalles tilbake til enhver tid» (besynderlige barrikader, disse Allianse-barrikadene, der man sitter og skriver mandater istedenfor å slåss). «Det Kommunerådet som således er organisert, kan blant sine egne medlemmer velge særskilte fullmaktskomiteer for hver enkelt gren av Kommunens revolusjonære forvaltning.»
Den opprørske hovedstad som således er konstituert som Kommune, proklamerer så overfor de andre kommunene i landet at den gir avkall på alle krav om å styre dem; den oppfordrer dem til å reorganisere seg på revolusjonær vis og deretter sende ansvarlige deputerte som kan tilbakekalles, med bundet mandat til et møtested som er avtalt på forhånd for å konstituere føderasjonen av de opprørske sammenslutningene, kommunene og provinsene og å organisere en revolusjonær makt som er sterk nok til å seire over reaksjonen. Denne organisasjonen vil ikke bli begrenset til kommunene i opprører-landet, også andre provinser eller land kan være med i den, mens
«de provinser, kommuner, sammenslutninger og enkeltpersoner som tar parti for reaksjonen, ikke kan slutte seg til».
Avskaffelsen av grensene går altså her hånd i hånd med den mest overbærende tålsomhet med de reaksjonære provinsene, som ikke vil unnlate å gjenoppta borgerkrigen.
I denne anarkiske organisasjonen av tribune-barrikader har vi altså først Kommunerådet, dernest fullmaktskomiteene, som dersom de skal bli i stand til å gjøre noe i det hele tatt, må utstyres med en eller annen makt og støttes av en politistyrke; videre har vi intet mindre enn et føderalt parlament, som vil få til hovedoppgave å organisere denne politistyrken. Dette parlamentet kan, i likhet med Kommunalrådet, overlate den utøvende makt til en eller flere komiteer, som ved selve dette vil få en autoritær karakter, som kampens krav vil aksentuere i økende grad. Vi ser altså her den mest perfekte gjenreisning av alle elementer i den «autoritære stat», og det gjør liten forskjell om vi kaller denne maskinen en «revolusjonær kommune organisert fra grunnen av og oppover». Navnet forandrer ikke noe ved saken, organiseringen fra grunnen og oppover eksisterer i enhver borgerlig republikk, og de bundne mandatene daterer seg helt fra middelalderen. For øvrig erkjenner Bakunin dette selv, når han (i artikkel 8) gir sin organisasjon navnet den «nye revolusjonære stat».
Når det gjelder den praktiske verdi av denne nye revolusjonsplanen der man prater istedenfor å slåss, skal vi unnlate å si noe.
Nå kommer vi til selve hemmeligheten ved alle disse kinesiske eskene til Alliansen, med dobbelt og tredobbelt bunn.
For å sikre at det ortodokse programmet blir fulgt og at anarkiet oppfører seg skikkelig,
«er det nødvendig at det innen det folkelige anarki, som vil utgjøre selve livet og hele kraften i revolusjonen, finnes et organ for enhet mellom tanken og den revolusjonære handling. Dette organ skal være den hemmelige og verdensomfattende Assosiasjon av de internasjonale brødre.»
«Denne assosiasjonen bygger på den overbevisningen at revolusjoner aldri gjøres av det være seg individer eller av hemmelige selskaper: de gjør seg selv, av tingenes makt, av gangen i hendingene og kjensgjerningene. De forberedes lenge dypt inne i folkemassenes instinktive bevissthet, og sa kommer de til utbrudd…. Alt som et godt organisert hemmelig selskap kan gjøre, er for det første at det fremmer en revolusjons fødsel ved at det i massene utbrer de ideer som svarer til masseinstinktene, og at det, ikke revolusjonsarmeen – armeen må alltid være folket» (kanonføden) « – likevel oppretter en revolusjonær generalstab som består av hengivne, pådrivende og intelligente folk, og framfor alt av oppriktige og ikke ærgjerrige og forfengelige venner av folket, som har evnen til å være formidlere mellom den revolusjonære ide» (monopolisert av dem) «og folkeinstinktene.»
«Tallet på slike individer bør ikke være svært stort. For den internasjonale organisasjonen i hele Europa er det nok med hundre fatt og alvorlig forbundne revolusjonære. To til tre hundre revolusjonære greier seg for organisasjonen i det største landet.»
Slik står det med ett et annet bilde fram for oss. Anarkiet, det «frisatte folkeliv», de «onde lidenskaper» er ikke lenger nok. For å trygge framgang for revolusjonen trengs det enhet av tanke og handling. Medlemmene av Internasjonalen søker å skape denne enheten gjennom propaganda, diskusjon og offentlig organisering av proletariatet, mens Bakunin til dette bare trenger en hemmelig organisasjon på hundre mann, av privilegerte talsmenn for den revolusjonære idé, en revolusjonsgeneralstab i beredskap, som har utnevnt seg selv og kommanderes av den permanente «Borger B.». Enhet av tanke og handling betyr ingenting annet enn ortodoksi og blind lydighet. Perinde ac cadaver2 Vi befinner oss midt i Jesu Selskap.
Å si at de hundre internasjonale brødre må være formidlere mellom den revolusjonære idé og folkeinstinktene, er å skape en uoverstigelig kløft mellom Alliansens revolusjonære ide og proletarmassene. Det proklamerer at det er umulig å rekruttere denne hundremanns-garden annet steds enn fra de privilegerte
klassene.
VIII. ALLIANSEN I RUSSLAND
. . . . I studentorganisasjonene oppdager Bakunin «den statsnedbrytende ånd …. som framstår av selve folkelivets dyp»; han lykkønsker «sine unge brødre for deres revolusjonære bestrebelser . . . for enden er nær for dette infame keiserdømme over alle Russland!»……
Det russiske folket, fortsetter Bakunin, befinner seg nå i en situasjon som likner den som tvang det til å reise seg under tsar Aleksei, far til Peter den store. Dengang var det kosakkrøverhøvdingen Stenka Rasin som stilte seg i brodden og viste det «veien» til «frigjøring». For å reise seg i dag venter folket bare på en ny Stenka Rasin, men denne gangen
«vil det i stedet for ham komme den legion av unge som er kastet ut av sin profesjon og som alt nå lever med i folkets liv.. .. Folket føler at det bak seg har sin Stenka Rasin, ikke en individuell, men en kollektiv (!) og derved ubetvingelig helt. En slik helt er hele den strålende ungdom som allerede har hans ånd svevende over seg.»
For å fylle denne rollen som en kollektiv Stenka Rasin, må ungdommen forberede seg, framfor alt ved uvitenhet:
«Derfor gi hurtigst mulig opp denne verden som er dømt til undergang. Forlat dens universiteter, dens akademier, dens skoler, og gå ut i folket.» og vær «fødselshjelperen for dets selvstendige frigjøring, skap enhet og organisasjon av dets bestrebelser og alle folkets krefter. Bry dere i dette øyeblikket ikke om vitenskapen, i hvis navn man vil binde dere og kastrere dere… Dette er troen til de beste mennesker i Vesten… Europas og Amerikas arbeiderverden innbyr dere til å bli med i en broderlig allianse.»….
…. Bakunin lovpriser her for første gang den russiske røver som typen på den ekte revolusjonære, og preker likeledes dyrking av uvitenheten for den russiske ungdom, under påskudd av at dagens vitenskap bare er en offisiell vitenskap (kan noen forestille seg en offisiell matematikk, fysikk eller kjemi?), og at dette er oppfatningen blant de beste menneskene i Vesten. Og endelig slutter han sin brosjyre med å la det bli klart at Internasjonalen med ham selv som formidler tilbyr et forbund med disse unge menneskene, som han tilmed forbyr å lære noe, selv av Ignorantiner . . . .
I kraft av den anarkiske assimilasjon setter Bakunin seg selv i stedet for studentungdommen:
«Regjeringen selv viser oss den veien som vi må slå inn på for å nå vårt mål, dvs. folkets mål. Den jager oss ut av universitetene, akademiene, skolene. Vi er den takknemlig fordi den har plassert oss på en så ærefull, en så gunstig slagmark. Nå har vi fast grunn under føttene, nå kan vi handle. Og hvordan skal vi handle? Opplyse folket? Det ville være dumt. Folket vet selv og bedre enn oss hva det har bruk for» (sammenlikn her de hemmelige statuitene som tillegger massene «folkeinstinktene» og de innvidde den «revolusjonære idé»). «Vår oppgave er ikke å opplyse folket, men å opprøre det. Fram til nå «har det alltid gjort opprør forgjeves, fordi de? opprørte seg bare delvis . . . vi kan gi det er uvurderlig hjelp, vi kan skaffe dei det som hittil alltid har manglet, og det som var hovedårsaken til alle dets nederlag – enheten i en universell bevegelse ved at det samler sine egne krefter.»
Man ser at her framstår Alliansens lære, anarki på bunnen og disiplin fra toppen, i all sin rene prakt. Først finner vi der «utløsningen av det som man i dag kaller onde lidenskaper», men deretter «er det nødvendig at det innen det folkelige anarki, som vil utgjøre selve livet og hele kraften i revolusjonen, finnes et organ for enhet mellom tanken og den revolusjonære handling.» Dette organet skal være den russiske avdelingen av den universelle «Allianse», Selskapet for Folkets Dom.
Men for Bakunin er det ikke nok med ungdommen. Han kaller også alle røvere under fanen til sin Allianse, russisk avdeling.
«Røvervesenet er en av de mest ærerike formene for det russiske folkets liv. Røveren er en helt, en beskytter, en folkets hevner, en uforsonlig fiende av staten og hele den sosiale og borgerlige orden som er opprettet av staten, en kjemper på liv og død mot hele denne embetsmennenes, adelens, prestenes og kronens sivilisasjon. . . Den som ikke forstår røvervesenet, vil aldri forstå det ringeste av det russiske folkets historie. Den som ikke ser på røvervesenet med sympati, kan heller ikke sympatisere med folkets liv og har ikke hjerte for folkets hundreårige og grenseløse lidelser; han tilhører fiendens leir, statens støttespillere. .. bare i røvervesenet kommer folkets livsdugelighet, lidenskap og kraft til uttrykk… Den russiske røver er den sanne og eneste revolusjonære – en revolusjonær uten fraser, uten talemåter hentet fra bøker, en utrettelig, uforsonlig og i handling uimotståelig revolusjonær, en samfunns- og folkerevolusjonær, ingen politisk- og klasse-revolusjonær . . . De røverne som er spredt over hele Russland i skogene, byene og landsbyene, og som sitter innesperret i et utall av rikets fengsler, utgjør en enig og udelelig, fast sammenknyttet verden, den russiske revolusjons verden. I denne verden, og i den alene eksisterer for lengst den sanne revolusjonære sammensvergelse. Den som : Russland ønsker en virkelig ment sammensvergelse, den som vil folkerevolusjonen, må gå inn i denne verden… La oss slå inn på den veien som regjeringen har stukket ut for oss da den jaget oss ut av akademiene, universitetene og skolene; brødre, la oss alle som en kaste oss inn i folket, inn i folkebevegelsen, inn i røvernes og bøndenes opprør, og ved å bevare et trutt og fast vennskap, samler vi disse splittede oppstander av musjikene (bøndene) til en eneste masse. La oss ut av dette lage en veloverveid, men ubønnhørlig folkerevolusjon.»3
I det andre flygebladet, «Revolusjonens prinsipper» finner vi en utlegning av den ordren som er gitt i de hemmelige statuttene om å handle slik «at det ikke mer blir sten tilbake på sten». Man må ødelegge alt for å framskaffe «fullstendig amorfisme» (formløshet), for hvis «en eneste gammel form» blir beholdt, så vil den bli det «embryo» (foster. Red.) som alle andre gamle sosiale former vil gjenoppstå av. Flygebladet beskylder de politiske revolusjonære som ikke tar denne amorfisme alvorlig for å bedra folket. Det anklager dem for å
«reise nye galger og skafotter der de har henrettet de brødre som overlevde kamptummelen. .. hittil har ikke folkene sett noen sann revolusjon… den sanne revolusjon trenger ikke individer som stiller seg i brodden for massene og kommanderer dem, men rnenn som gjør seg usynlige i massene og utgjør det usynlige leddet mellom den ene massen og den andre, og på det viset usynlig gir bevegelsen en og samme retning, én og samme ånd og karakter. Den forberedende hemmelige organisasjonen har bare denne meningen, og er nødvendig ene og alene for dette.»
Her avsløres altså for det russiske publikum og det russiske politiet eksistensen av de «internasjonale brødre», som man har skjult så omhyggelig i Vesten. Deretter går flygebladet inn for det systematiske mord, og erklærer at for folk som driver med praktisk revolusjonært arbeid, er alle resonnement om framtiden en forbrytelse, fordi de hindrer den rene ødeleggingen og hemmer revolusjonens gang. Vi har tillit hare ril slike som gjennom sine handlinger viser hengivenhet for revolusjonen, uten frykt for tortur og innesperring, og vi fornekter hvert ord som ikke følges umiddelbart av handling. Vi trenger ikke lenger noen formålsløs propaganda, vi trenger ingen propaganda som ikke bestemt fastsetter timen og stedet da revolusjonens mål skal virkeliggjøres. Tvert imot star den i veien for oss, og vi vil sette all var kraft inn for å stenge den ute…. Vi vil tvinge til taushet alle pratmakere som ikke vil forstå dette.»
Denne truselen var adressert til de russiske flyktningene som ikke hadde bøyd seg for Bakunins pavelige autoritet, og som han kalte doktrinære.
«Vi bryter alle bånd med de politiske flyktningene som nekter å reist tilbake til sitt land for å slutte seg til våre rekker, og så lenge våre rekker er hemmelige, bryter vi med alle dem som ikke vil bidra til å gjøre det mulig for dem å tre offentlig fram i det russiske liv. Vi gjør unntak bare for de flyktninger som har hevdet seg som arbeidere for den europeiske revolusjon. Vi sender ikke ut noen ny appell… Den som har øyne og ører, vil se og høre de menn som handler, og om han ikke slutter seg til dem, er det ikke vi som har skylden for hans undergang, og vi vil heller ikke ha skylden når alt som skjuler seg bak kulissene, sammen med kulissene, kaldt og ubønnhørlig blir knust til støv.»
Her er Bakunin helt tydelig. Mens han under trusel om dødsstraff befaler flyktningene å vende tilbake til Russland som agenter for hans hemmelige selskap – etter forbilde av den russiske politispion, som tilbyr dem pass og penger for å dra inn i landet og konspirere tildeler han seg selv en pavelig dispensasjon for rolig å bli sittende i Sveits som «arbeider for den europeiske revolusjon», for der å utarbeide de manifestene som kompromitterer de stakkars fangne studentene.
«Idet vi ikke tillater noen annen virksomhet enn ødeleggelsen, anerkjenner vi at formene som denne virksomheten må manifestere seg i, kan være høyst mangfoldig: gift, dolk, strikke osv. Revolusjonen helliger alt uten forskjell. Feltet ligger altså åpent!…. Slik kan altså alle unge og sunde hoder uten nøling ta fatt på det hellige arbeid med å tilintetgjøre det onde, renske og rydde den russiske jord ved hjelp av ilden og sverdet, idet de på brodervis forener seg med dem som vil gjøre det samme i hele Europa.»
La oss føye til at i denne opphøyde proklamasjonen figurerer den uunngåelige røveren i den melodramatiske personen Karl Moor (fra Schillers «Røverne») og at nr. 2 av «Folkets Dom» siterer et stykke av dette flygebladet og sier uttrykkelig at det er «en proklamasjon fra Bakunin»…..
Ingen vil våge å trekke i tvil at disse russiske flygebladene, de hemmelige statuttene og de skriftene som ble utgitt på fransk av Bakunin i 1869, har utspring i den samme kilden. Tvert om supplerer alle disse tre kategoriene hverandre. De svarer i et visst monn til de tre opptaksgradene i den famøse organisasjonen for universell tilintetgjøring. De franske brosjyrene til Borger B. er skrevet for Alliansens menige medlemmer, og fordommene deres er tatt med i regningen. De får ikke vite om annet enn det rene anarki, om antiautoritarisme, om en fri føderasjon av selvbestemmende grupper og andre liknende harmløse saker -en ren sammenrasking av ord. De hemmelige statuttene tar sikte på de internasjonale brødre i Vesten; der blir anarkiet «den fullstendige frisetting av folkets liv … av onde lidenskaper», men under dette anarkiet er det hemmelige ledende elementet brødrene selv; de får bare noen få svake antydninger om Alliansens moralregler, stjålet fra Loyola, og nødvendigheten av ikke å la sten tilbake på sten nevnes bare i forbifarten, fordi det her dreier seg om folk i Vesten som er oppdratt på småborgerlige fordommer som det må tas noe hensyn til. De får vite at sannheten, som er altfor blendende for øyne som ennå ikke har vennet seg til den sanne anarkisme, vil bli helt ut avdekket i programmet for den russiske avdelingen. Bare til de fødte anarkister, til det utvalgte folk, til sitt unge folk i Det hellige Russland tør profeten tale åpent. Der innebærer anarkiet universell, total tilintetgjøring, revolusjonen er en serie mord, først på enkeltpersoner og siden en masse; den eneste atferdsregel er potensert jesuittmoral; typen på den revolusjonære er røveren. Der er tenkning og vitenskap absolutt forbudt for de unge, siden verdslige sysler kunne få dem til å tvile på den totale tilintetgjøringens ortodoksi. De som turer fram med disse teoretiske kjetteriene, eller som anvender den vulgære kritikk på den universelle amorfismes dogmer, trues med den hellige inkvisisjon. Overfor den russiske ungdommen trenger ikke Paven4 legge bånd på seg verken når det gjelder form eller innhold. Han lar tungen løpe fritt, og det fullstendige fraværet av ideer er uttrykt i et slikt svulstig ordskvalder at det ikke kan gjengis på fransk uten å svekke den groteske effekten. Språket hans er ikke engang virkelig russisk. Det er tartar-språk, har en innfødt russer fastslått. Disse små menn med hjernesvinn blåser seg opp med skrekkingytende fraser for å stå som revolusjonens giganter i egne øyne. Det er fabelen om frosken og oksen.
For noen skrekkelige revolusjonære! De vil tilintetgjøre og amorfisere alt, «absolutt alt». De setter opp lister over proskriberte personer, dømt til å dø under deres dolker, deres gift og deres reip, av kulene fra revolverne deres; de «vil slite tungen ut» på en god del, men de står bukkende foran tsarens majestet. Og faktisk kan tsaren, embetsmennene, adelen og borgerskapet sove trygt. Alliansen går ikke til krig mot de etablerte stater, men mot de revolusjonære som ikke vil underkaste seg rollen som statister i denne tragi-komedien. Fred til slottene, krig mot hyttene! ….
Den tredje artikkelen heter «De grunnleggende prinsippene for framtidens samfunnsorden». Denne artikkelen viser at når den alminnelige dødelige straffes som en forbryter bare han gjør seg tanker om framtidens samfunnsorganisasjon, så er det fordi lederne har arrangert alt på forhånd ….
«Den nåværende samfunnsordens endelikt og fornyelsen av livet ved hjelp av de nye prinsippene kan gjennomføres bare ved å konsentrere alle midlene for den sosiale eksistens i hendene på Vår Komité, og proklameringen av obligatorisk fysisk arbeid for alle.
Så snart de nåværende institusjoner er avskaffet, proklamerer Komiteen at alt er felles eiendom, beordrer etablering av arbeidersammenslutninger (arteler) og offentliggjør samtidig statistiske tabeller utarbeidet av eksperter, som peker på hvilke arbeidsgrener som trenges best på det og det stedet, og hvilke grener som kan komme i vanskeligheter der.
Med et visst antall dager tilmålt for de revolusjonære omveltningen og det oppstyret som nødvendigvis må følge, må enhver person slutte seg til et av disse artelene, etter fritt valg. . . Alle som isolerer seg og ikke knytter seg til arbeidergruppene uten tilstrekkelig grunn, vil ikke få noen adgangsrett verken til de kommunale spisestedene eller til de kommunale sovesalene, eller til noen av de bygningene som er innrettet til å imøtekomme arbeider-brødrenes behov eller hvor det oppbevares varer og materialer, proviant eller redskap som er reservert for alle medlemmene av vedkommende arbeidersammenslutning som er opprettet; kort sagt – den som uten tilstrekkelig grunn ikke har sluttet seg til et artel, vil ikke få midler til sitt underhold. Alle veier, alle samferdselsmidler vil være stengt for ham, han vil ikke ha noe annet alternativ enn arbeid eller død.»
Hvert artel skal blant medlemmene velge en assessor (otsiensjtsjik) som regulerer arbeidet, holder regnskap med produksjon og forbruk og hver enkelt arbeiders produktivitet, og som opptrer som megler overfor hovedkontoret på vedkommende sted. Kontoret, som består av medlemmer valgt blant artelene på stedet, leder varebyttet mellom disse artelene, administrerer alle kommunale innretninger (sovesaler, spisesteder, skoler, sykehus) og leder alle offentlige arbeider: «Alt allment arbeid styres av Kontoret, mens alt individuelt arbeid som krever spesiell kyndighet og fagdyktighet utføres av spesielle arteler.» Deretter følger en lang regle av bestemmelser om undervisning, arbeidstid, bespisning av barn, arbeidsfritaking for oppfinnere og så videre.
«Med full offentlighet, kunnskap og aktivitet fra alle og enhvers side vil all ærgjerrighet, slik vi kjenner den, vil alt bedrag forsvinne uten å etterlate seg spor, forsvinne for alltid…. Enhver vil strebe etter å produsere så mye som mulig for samfunnet og forbruke så lite som mulig; all stolthet, all ærgjerrighet hos arbeideren fra hine tider til bygge på bevisstheten om at han gjør nytte for samfunnet.»
For et glimrende forbilde på brakke-kommunisme! Her har dere alt sammen: fellesspising, fellessoving, assessorer og kontor som regulerer undervisning, produksjon, forbruk, kort sagt all sosial virksomhet, og som kronen på det hele, Vår Komite. anonym og ukjent for alle, som ledende overhøyhet. Virkelig antiautoritarisme av reneste vann ….
Nå da den menige hjord kjenner den rollen som «var komité» er blitt tildelt, er det lett å forstå dette medbeiler-hatet overfor staten og til enhver sentralisering av arbeidernes krefter. Sikkert nok – så lenge arbeiderklassen fortsatt kommer til å ha egne representative organer, vil ikke herrene Bakunin og Netsjajev, med sin revolusjunering under dekknavnet «vår komité», være i stand til å sette seg i besittelse av den offentlige rikdom eller å høste fruktene av den høybårne ærgjerrighet som de så brennende ønsker å inspirere andre til – nemlig å arbeide mye for å forbruke lite! ….
Denne samme mannen som i 1870 preker for russerne om passiv, blind lydighet mot ordrer ovenfra og fra en ukjent anonym komité; som erklærer at jesuittisk disiplin er det ubetingede vilkåret for seier, det eneste som er i stand til å overvinne den formidable sentraliseringen som staten betyr — ikke bare den russiske staten, men enhver stat; som proklamerer en kommunisme mer autoritær enn den mest primitive kommunisme; denne selvsamme mann vever i 1871 en separatistisk og desorganiserende bevegelse inn i Internasjonalens mønster under påskudd av å kjempe mot de tyske kommunistenes autoritarisme og sentralisering, av å ville innføre selvbestemmelse for avdelingene, en fri føderasjon av autonome grupper, av å ville gjøre Internasjonalen til det den burde være: bilde på framtidens samfunn. Hvis framtidens samfunn skulle modelleres etter Alliansen, russisk seksjon, ville det langt overgå de velærverdige jesuietpatres Paraguay de som står Bakunins hjerte så nær.
IX. KONKLUSJON
Internasjonalen har gitt hel og full frihet for bevegelser og bestrebelser i arbeiderklassen i de ymse land, og har likevel lykkes med å samle arbeiderklassen til et enhetlig hele, og har fått de herskende klasser og regjeringene deres til for første gang å føle proletariatets verdensomspennende makt. De herskende klassene og regjeringene erkjente dette faktum ved å konsentrere sine angrep på det utøvende organ for hele vår organisasjon, Generalrådet. Disse angrepene økte i intensitet etter Kommunens fall. Og dette var øyeblikket som Allianse-folkene valgte til å erklære åpen krig mot Generalrådet! De hevdet at dets innflytelse, et mektig våpen i Internasjonalens hender, var intet annet enn et våpen rettet mot selve Internasjonalen. Det hadde vunnet sin innflytelse ikke i kamp mot proletariatets fiender, men mot Internasjonalen. Ifølge dem hadde Generalrådets herskertendenser dominert over avdelingenes og de nasjonale føderasjonenes selvbestemmelse. Den eneste veien til å redde autonomiet var a halshogge Internasjonalen.
Faktisk forsto Allianse-folkene at hvis de ikke grep til i dette avgjørende øyeblikket, ville det være slutt på planene deres om den hemmelige ledelsen av den proletariske bevegelsen som Bakunins hundre internasjonale brødre hadde drømt om. Skjellsordene deres ga gjenlyd av applaus i politipressen i alle land.
Det ljomende skvaldret deres om selvbestemmelse og fri føderasjon, kort sagt krigsropene mot Generalrådet, var altså intet annet enn en manøver for å dekke over deres egentlige formål – å desorganisere Internasjonalen og derved underordne den Alliansens hemmelige, hierarkiske og autokratiske herredømme.
Selvbestemmelse for avdelingene, fri føderasjon av de autonome gruppene, anti-autoritarisme, anarki — dette var bekvemme fraser for et selskap av de «deklasserte», av «taperne» «uten karriere og utsikter» som konspirerer innenfor Internasjonalen for å tvinge den inn under et hemmelig diktatur og påtvinge den M. Bakunins program.
Avkledt sin melodramatiske oppstasing går dette programmet ut på følgende:
1. All den utarting som ser ut til å være skjebnen i livet for deklasserte personer som er kastet ut av de øvre lag av samfunnet, lovprises som like mange ultrarevolusjonærc dyder.
2. Det betraktes som en prinsipiell og nødvendig sak å forføre en liten minoritet av omhyggelig utvalgte arbeidere, som lokkes bort fra massene ved en mystisk innvielse, ved å få dem til å være med på den hemmelige regjeringens intrigemakeri og bedrag, og ved å preke for dem om at bare de gir frie tøyler for sine «onde lidenskaper», kan de ryste det gamle samfunn i dets grunnvoller.
3. Hovedmidlene i propagandaen er å trekke til seg unge mennesker ved fantastiske løgner om det hemmelige selskapets omfang og makt, ved spådommer om den truende revolusjonen som det har forberedt osv., og ved å kompromittere i regjeringens øyne de mest progressive folkene fra de velstående klassene med sikte på å plyndre dem for penger.
4. Arbeidernes økonomiske og politiske kamp for sin frigjøring erstattes med universelle total-tilintetgjøringshandlinger av helter fra underverdenen som er revolusjonens siste inkarnasjon. Kort sagt – en må slippe løs de kjeltringene som arbeiderne selv sørget for å holde nede i «revolusjonene etter vestlig klassisk modell», og på det viset stille gratis til disposisjon for de reaksjonære en veldisiplinert gjeng av agents provocateurs.
Det er vanskelig å si hva som er mest fremherskende i Alliansens teoretiske fantasier og faktiske bestrebelser, klovnestrekene eller skjendighetene. Ikke dess mindre har den lykkes med å framkalle en tilslørt konflikt innenfor Internasjonalen som i to år har hindret vår Assosiasjons handlinger og har kulminert i at noen av avdelingene og føderasjonen har meldt seg ut. Resolusjonene som ble vedtatt på Haag-kongressen mot Alliansen, var derfor bare en plikt. Kongressen kunne ikke tillate at Internasjonalen, dette proletariatets store skaperverk, gikk i de fellene som settes ut av utskudd fra utbytterklassene. Når det gjelder slike som ønsker å frata Generalrådet de fullmaktene som dersom de manglet, ville gjøre Internasjonalen til intet annet enn en forvirret, oppsplittet og – for å bruke Alliansens språk – «amorf» masse, så kan vi ikke betrakte dem som annet enn forrædere eller narrer.
London, 21. juli 1873
Kommisjonen:
E. Dupont, F. Engels. Leo Frankel,
A. Le Moussu, Karl Marx, Aug. Serraillier
Skrevet av K. Marx og F. Engels i samarbeid med P. Lafargue i april-juli 1873
Utgitt som brosjyre i London og Hamburg i august 1873
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- Bakunins. Red.
- «Vær lik et lik.» Et av jesuittenes prinsipper formulert av Loyola, som foreskrev blind lydighet av de yngre medlemmene av ordenen overfor de eldre. Red.
- For å forvirre sine lesere blander Bakunin sammen høvdingene for de russiske folkeoppstandene i det 17. og 18. århundre med dagens russiske røvere og tyver. Når det gjelder de sistnevnte, kan Flerovskis bok «Arbeiderklassens stilling i Russland» komme til å skuffe de mest romantiske sjeler hva angår disse arme djevler, av hvilke Bakunin skal danne den russiske revolusjons hellige skare. Den eneste formen for røveri – vel å merke utenom regjeringens sfære – som enda drives i stor stil i Russland, er hestetjueri, som er blitt handelsforetak drevet av kapitalister, og deres blotte verktøy og offer er de «revolusjonære uten fraser».
- Bakunin. Red.