Denne utgaven av J. STALIN, EN BIOGRAFI, er oversatt etter annen reviderte og forøkete russiske utgave, utarbeidet ved Marx-Engels-Lenin Instituttet, Moskva. Oversatt av John B. Nilsen. Falken Forlag 1949. Det kan ha forekommet feil under digitaliseringsarbeidet.
Innhold
Josef Stalin – en biografi
UTARBEIDET AV G. F. ALEXANDROV – M. R. GALAKTIONOV – V. S. KRUZHKOV – M. B. MITIN – V. D. MOCHALOV – P. N. POSPELOV
1
Josef Vissarionovitsj Stalin (Dsjugasjvili) er født 21. desember 1879 i byen Gori i Tiflisguvernementet. Hans far, Vissarion Ivanovitsj, var grusiner og stammet fra en bondeslekt i landsbyen Didi-Lilo. Han var utlært skomaker og arbeidet seinere på Angelkhanovs skofabrikk i Tiflis. Stalins mor, Jekaterina Georgijevna, var datter av en livegen bonde,Geladse, fra landsbyen Gambareuli.
Høsten 1888 begynte Stalin på folkeskolen i Gori som sto under geistlig ledelse. I 1894 sluttet han på denne skolen, og samme året ble han opptatt på presteseminaret i Tiflis.
I disse årene da industrikapitalismen utviklet seg og arbeiderbevegelsen vokste fram, fikk marxismen stadig større utbredelse i Russland. «Kampforbundet for arbeiderklassens frigjøring» i Petersburg som Lenin hadde skapt og ledet, ga et mektig støt til utviklingen av den sosialdemokratiske bevegelsen i hele landet. Arbeiderbevegelsen nådde også fram til Transkaukasia, hvor kapitalismen allerede hadde trengt inn og den nasjonale og koloniale undertrykkelse var sterk. Transkaukasia var en typisk koloni for den russiske tsarismen, et tilbakeliggende jordbruksland med sterke rester av livegenskapet, et land befolket av tallrike nasjonaliteter som levde ved siden av hverandre eller blandet med hverandre.
I siste fjerdedel av det 19. århundre utviklet kapitalismen seg hurtig i Transkaukasia. Den utbyttet arbeiderne og bøndene på en røverisk måte og skjerpet den nasjonale og koloniale undertrykkelse. Særlig rask var utviklingen av oljeutvinningen og gruveindustrien. Her hadde den utenlandske kapital revet til seg de viktigste posisjoner. «Den russiske kapitalisme,» skrev Lenin, «har på denne måte trukket Kaukasia inn i det verdensomfattende varebytte, den har nivellert dets lokale særegenheter — restene av den gamle patriarkalske isoleringen — og har skapt seg et marked for sine fabrikker. Dette landet, som ved begynnelsen av perioden etter bondereformen1 var tynt befolket eller befolket av fjellfolk som sto utenfor verdenshusholdningen, ja til og med utenfor historien, ble forvandlet til et land med oljemagnater, vinhandlere, hvete og tobakksfabrikanter . . .»2
Sammen med jernbanene og de første fabrikker og bedrifter oppsto det også en arbeiderklasse i Transkaukasia. Særlig fort utviklet oljebyen Baku seg; den ble et stort industri- og arbeidersentrum.
Samtidig med industrikapitalismens framvekst vokste også arbeiderbevegelsen. Det revolusjonære arbeidet i Transkaukasia ble i 90-årene drevet av russiske marxister som var forvist dit. Presteseminaret i Tiflis var dengang et arnested for alle slags frihetsideer blant ungdommen, både narodnik3-nasjonale og marxistisk-internasjonalistiske ideer, og der krydde av forskjellige slags illegale sirkler. Det jesuittiske regimet på seminaret vakte en stormende protest hos Stalin og næret og styrket hans revolusjonære innstilling. «Jeg kom med i den revolusjonære bevegelsen som femtenåring,» sier Stalin, «da fikk jeg kontakt med illegale grupper av russiske marxister som dengang oppholdt seg i Transkaukasia. Disse gruppene hadde stor innflytelse på meg og ga meg smak på illegal marxistisk litteratur.» («Samtale med den tyske forfatteren Emil Ludwig»).
I årene 1896—97 sto Stalin i spissen for marxistiske sirkler ved seminaret.
I august 1898 ble han formelt medlem av Tiflis-organisasjonen av Russlands sostaldemokratiske arbeiderparti (RSDAP). Han kom med i gruppen «Mesame-dasi», den første sosialdemokratiske organisasjonen i Grusia, som i årene 1893—98 gjorde en viss positiv innsats når det gjaldt å utbre de marxistiske ideene. «Mesamne-dasi» var ikke politisk ensartet — flertallet i gruppen var tilhengere av «den legale marxismen» og hellet til den borgerlige nasjonalismen. Stalin, Ketskhoveli og Tsulukidse var den ledende kjerne i det revolusjonære marxistiske mindretallet i «Mesame-dasi» som ble den første spiren til det revolusjonære sosialdemokratiet i Grusia.
Stalin arbeidet meget iherdig for å øke sine kunnskaper. Han studerte Marx’ «Kapitalen», «Det kommunistiske manifest» og andre arbeider av Marx og Engels, og han satte seg inn i Lenins verker som var rettet mot narodnikene, «de legale marxister» og «økonomistene». Allerede dengang gjorde Lenins skrifter et dypt inntrykk på ham. «Ham må jeg for enhver pris treffe,» sa Stalin da han hadde lest et arbeid av Tulin (Lenin), forteller en av hans kamerater som sto ham nær i denne tiden. («Gamle arbeidere fra Transkaukasia forteller om Stalin, kamerat P. Kapanadses erindringer». Utgitt av forlaget «Den unge garde», 1937). Stalins teoretiske interesser var meget vidtfavnende — han studerte filosofi,politisk økonomi, historie, naturvitenskap og leste skjønnlitteraturens klassikere. Han ble en velskolert marxist.
I denne perioden drev Stalin et energisk propaganda-arbeid i arbeidersirklene, han deltok 1 illegale arbeidermøter,skrev flygeblad og organiserte streiker. Sin første skole i praktisk revolusjonært arbeid fikk han blant de klassebevisste proletarene i Tiflis.
«Jeg husker året 1898 da jeg fikk i stand den første sirkelen av arbeidere ved jernbaneverkstedene,» sier Stalin. «Blant disse kamerater fikk jeg min første revolusjonære ilddåp . . . mine første lærere var Tiflisarbeiderne.» («Pravda», 16. juni, 1926).
Studiearbeidet i de marxistiske sirklene i Tiflis foregikk etter en plan som Stalin hadde lagt opp. På seminaret ble «mistenkelige personer» strengt overvåket, og man begynte å fatte mistanke om at Stalin drev illegalt revolusjonært arbeid. Den 29. mai 1899 ble han utvist av seminaret for marxistisk propaganda. En tid slo han seg igjennom ved å gi timer, seinere, i desember 1890, fikk han arbeid som assistent ved det fysikalske observatoriet i Tiflis.
Men sin revolusjonære virksomhet innstilte han ikke et eneste øyeblikk.
Stalin var alt på den tiden en av de mest energiske og framstående medlemmer av den sosialdemokratiske organisasjonen i Tiflis. «I årene 1898—1900 ble den ledende sosialdemokratiske gruppen innenfor Tiflisorganisasjonen skapt og utformet . … Denne sentrale sosialdemokratiske gruppen i Tiflis utførte et veldig revolusjonært propaganda- og organisasjonsarbeid for å skape en illegal sosialdemokratisk partiorganisasjon.» (Berija: «Om de transkaukasiske bolsjevik-organisasjoners historie»). Det var Stalin som ledet denne gruppen. Lenins «Kampforbund for arbeiderklassens frigjøring» var det forbilde de revolusjonære sosialdemokratene i Tiflis alltid fulgte i sitt arbeid. Under ledelse av det revolusjonære mindretallet i «Mesame-dasi» (Stalin, Ketskhoveli,Tsulukidse) begynte arbeiderbevegelsen i Tiflis i denne perioden å gå ut over rammen for det gamle, rent propagandistiske arbeidet som var innstilt på «fremragende enkeltpersoner» blant arbeiderne. Livet selv førte til at agitasjonen blant massene ved utgivelse av flygeblad om dagsaktuelle emner, møter og politiske demonstrasjoner mot tsarismen ble trukket i forgrunnen.
Den nye taktikken støtte på heftig motstand fra det opportunistiske flertallet i «Mesame-dasi», som hellet til økonomismen», tok avstand fra revolusjonære metoder og ikke villevite av «politisk gatekamp» mot selvherskerdømmet. Stalin og det revolusjonære mindretallet i «Mesame-dasi» førte en forbitret og uforsonlig kamp mot opportunistene for å fågjennomført den nye taktikken med politisk agitasjon blant massene. De fikk energisk støtte fra de framskredne arbeiderne i Tiflis.
Ved Tiflis-sosialdemokratenes overgang til de nye arbeidsmetodene spilte Viktor Kornatovskij en framtredende rolle. Han var en velskolert marxist, en stø tilhenger og nær medarbeider av Lenin, og han ble en rydningsmann for Lenins ideer i Transkaukasia. Da han kom til Tiflis sommeren 1900, knyttet han intime forbindelser med Stalin og det revolusjonære mindretallet i «Mesame-dasi» og ble Stalins nærmeste venn og kampfelle.
Da Lenin i desember 1900 begynte å gi ut «Iskra», gikk Stalin helt og fullt inn for avisens linje. I Lenin så Stalin straks skaperen av et virkelig marxistisk parti, lederen og læreren.
«Kjennskapet til Lenins revolusjonære virksomhet fra slutten av 90-årene og særlig etter 1901, etter at «Iskra» var begynt å komme ut, overbeviste meg om,» sier Stalin, «at vi i Lenin hadde et ualminnelig menneske. I mine øyne var han dengang ikke bare en partileder, han var den faktiske grunnlegger av partiet, for bare han forsto vårt partis innerste vesen og behov. Når jeg sammenliknet ham med de andre partilederne våre, forekom det meg alltid at Lenins medarbeidere — Plekhanov, Martov, Akselrod o. a. — sto et helt hode lavere enn Lenin, at i sammenlikning med dem var Lenin ikke bare en av lederne, men en leder av en høyere type, en kongeørn som ikke kjente frykt i kampen og djervt førte partiet framover på veier som til den tid hadde vært ukjente for den russiske revolusjonære arbeiderbevegelse,»4
Stalin ble fylt av en grenseløs tro på Lenins revolusjonære geni og fulgte hans vei. Han har aldri veket av fra denne veien, og etter Lenins død har han djervt og målbevisst ført hans verk videre.
Under den økonomiske krisen som satte inn, kom det under innflytelse av arbeiderbevegelsen i Russland og som resultat av sosialdemokratenes virksomhet i Tiflis til en bølge av økonomiske streiker som grep om seg fra den ene bedriften til den andre. I august 1900 brøt det ut en veldig streik blant arbeiderne på jernbaneverkstedene og depotene. M. I. Kalinin, som var forvist fra Petersburg til Kaukasia, deltok aktivt i denne streiken. I 1901 ble det organisert en 1. mai-demonstrasjon i sentrum av Tiflis. Stalin organiserte og ledet denne demonstrasjonen. Lenins «Iskra»5 karakteriserte den som en begivenhet av historisk betydning for hele Kaukasia; dens innvirkning på hele den seinere arbeiderbevegelsen i Kaukasia var meget stor.
Under ledelse av det revolusjonære mindretallet i «Mesame-dasi» og med Stalin i spissen gikk arbeiderbevegelsen i Grusia i disse årene over fra snever sirkel-propaganda til politisk agitasjon blant massene. Dermed begynte man også i Kaukasia å gjennomføre foreningen av sosialisme og arbeiderbevegelse, liksom det på en så glimrende måte var blitt gjort av «Kampforbundet» i Petersburg under Lenins ledelse noen år tidligere.
Tsar-regjeringen ble skremt av den voksende revolusjonære aktiviteten det transkaukasiske proletariatet viste, og grep til stadig strengere åtgjerder. Den håpet på den måten å kunne stanse bevegelsen. Den 21. mars 1901 foretok politiet en razzia i observatoriet hvor Stalin bodde og arbeidet. Razziaen og det hemmelige politis arrestordre tvang Stalin til å gå i dekning. Fra da av og like til februarrevolusjonen I 1917 levde han i illegaliteten en yrkesrevolusjonærs krevende og heroiske liv.
Tsarens leiesvenner sto maktesløse overfor den voksende revolusjonære bevegelsen. Etter initiativ av Stalin og Ketskhoveli begynte avisen «Brdsola» (Kampen) å komme ut fra september 1901. Dette var den første illegale grusinske sosialdemokratiske avis, og den gikk konsekvent inn for ideene fra Lenins «Iskra». Nest etter «Iskra» var «Brådsola» den beste marxistiske avis i Russland.
Lederartikkelen i første nummeret (september 1901) under overskriften «Fra redaksjonen» var skrevet av Stalin. Idet han pekte på avisens oppgaver, skrev han: «Den grusinske sosialdemokratiske avis skal gi klart svar på alle spørsmål som har med arbeiderbevegelsen å gjøre, redegjøre for de prinsipielle spørsmål, teoretisk klarlegge arbeiderklassens rolle i kampen og på grunnlag av den vitenskapelige marxisme belyse enhver foreteelse som arbeiderne står overfor.»6
I lederartikkelen skrev Stalin at avisen skal lede arbeiderbevegelsen, den skal stå arbeidermassene så nær som mulig, være i stand til å øve innflytelse på dem, være deres bevisste og ledende sentrum.
I neste nummer av «Brdsola» (november-desember) ble det offentliggjort en viktig artikkel av Stalin: «Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti og dets nærmeste oppgaver».
I denne artikkelen understreket Stalin nødvendigheten av åforene den vitenskapelige sosialisme med den spontane arbeiderbevegelse. Han pekte videre på arbeiderklassens ledende rolle i den demokratiske frihetsbevegelsen og stilte oppgaven å organisere et selvstendig politisk parti for proletariatet.
Utgivelsen av flygeblad på forskjellige av språkene til de mange nasjonalitetene i Transkaukasia ble også drevet i stor målestokk. «Ypperlig skrevne opprop på russisk, grusinsk og armensk kom ut og ble spredt over hele Tiflis,» skrev «Iskra» om Tiflis-sosialdemokratenes virksomhet.7 Stalins nærmeste medarbeider, Lado Ketskhoveli, grunnla i Baku en komite som sluttet opp om «Iskra» og Lenin, og organiserte et illegalt trykkeri. Den 11. november 1901 ble det holdt en konferanse i den sosialdemokratiske organisasjonen i Tiflis og på den ble det valgt en Tifliskomite for RSDAP. Stalin ble valgt inn i komiteen. Men han ble ikke lenge i Tiflis. Etter oppdrag av Tifliskomiteen reiste han i slutten av november til Batum, det tredje største arbeidersentrum i Kaukasia (etter Baku og Tiflis) for å skape en sosialdemokratisk organisasjon.
I Batum utførte Stalin et veldig revolusjonært arbeid: han satte seg i forbindelse med politisk bevisste arbeidere, dannet sosialdemokratiske studiesirkler, ledet selv noen av dem, organiserte et illegalt trykkeri, skrev ildnende opprop og fikk dem trykt og spredt, ledet arbeidernes kamp på Rotschilds og Mantasjovs fabrikker og organiserte den revolusjonære propagandaen på landsbygda. Han grunnla en sosialdemokratisk organisasjon I Batum og RSDAPs Batumkomite og ledet streiker på bedriftene. Han organiserte og ledet Batumarbeidernes berømte politiske demonstrasjon den 9. mars 1902 og marsjerte selv i spissen for demonstrantene. Her ga han et praktisk eksempel på kombinering av streik og politisk demonstrasjon.
I besluttsom og uforsonlig kamp mot opportunismen vokste det således fram en partiorganisasjon i Transkaukasia, en organisasjon som fulgte Lenins og «Iskra»s linje. Dens fremste organisator og leder var Stalin, som Batumarbeiderne allerede dengang kalte «arbeidernes lærer». Denne organisasjonen bygde på den proletariske internasjonalismes faste grunn og forente i sine rekker framskredne proletarer av forskjellig nasjonalitet — grusinere, aserbaidsjanere og russere. Lenin pekte seinere mer enn en gang på den transkaukasiske partiorganisasjonen som et mønster på proletarisk internasjonalisme.
Oppsvinget i Batumarbeidernes kamp vakte stor uro hos regjeringen. Politiets sporhunder lette iherdig etter «oppviglere» Den 5. april 1902 ble Stalin arrestert. Men selv i fengslet opprettholdt han kontakten med det revolusjonære arbeidet.
Han satt først i fengslet i Batum, deretter — fra 19. april 1903 — i Kutais, hvis fengsel var beryktet for den harde behandlingen fangene ble utsatt for, og ble så sendt tilbake til Batum igjen.
I begynnelsen av mars 1903 holdt de sosialdemokratiske organisasjonene i Kaukasia sin første kongress. På denne kongressen ble det kaukasiske forbundet av RSDAP dannet.
Stalin ble valgt inn i styret for dette forbundet. Mens han satt fengslet, fikk han av kamerater som var kommet tilbake fra partiets annen kongress, høre om de alvorlige uoverensstemmelsene mellom bolsjevikene og mensjevikene. Stalin stilte seg besluttsomt på Lenins og bolsjevikenes side.
Høsten 1903 ble Stalin forvist for tre år til Øst-Sibir, til landsbyen Novaja Ude i Irkutskguvernementet. Den 27. november 1903 kom han fram til forvisningsstedet. I forvisningen fikk han et brev fra Lenin.
«Første gangen jeg ble kjent med Lenin var i 1903,» sier Stalin. «Riktignok var det ikke noe personlig bekjentskap, men pr. korrespondanse. Likevel gjorde det et uutslettelig inntrykk på meg, et inntrykk som jeg har bevart i all den tid jeg har arbeidet i partiet. Jeg var dengang forvist til Sibir . . . Lenins brev var forholdsvis kort, men det ga en djerv og uforferdet kritikk av vårt partis praktiske arbeid og en beundringsverdig klar og konsis redegjøring for vårt partis arbeidsplan i den nærmeste perioden.»8
Stalin ble ikke lenge i forvisningen. Han brente etter å komme på frifot og ta fatt på å gjennomføre Lenins plan for oppbyggingen av et bolsjevikisk parti. Den 5. januar 1904 rømte han fra forvisningen, og i februar 1904 var han igjen tilbake i Kaukasia, først i Batum og seinere i Tiflis.
2
I nesten to år hadde Stalin vært i fengsel og forvisning. I disse årene var den revolusjonære gjæringen i landet blitt enda sterkere. RSDAP’s 2. kongress ble holdt i denne tiden, og der befestet marxismen sin seier over «økonomismen». Men i stedet for de gamle opportunistene, «økonomistene», som partiet hadde slått ned, dukket det opp nye opportunister — mensjevikene. Etter kongressen begynte Lenin og bolsjevikene en uforsonlig kamp mot mensjevikene og deres opportunistiske ideer, deres splittelsesarbeid og desorganiserende virksomhet. Den russisk-japanske krigen og revolusjonens nærhet skjerpet denne kampen enda mer. Lenin mente at krisen i partiet måtte løses ved innkallelsen av en 3. kongress. Kampen for å få dette igjennom ble nå bolsjevikenes viktigste oppgave.
I denne kampen fikk Lenin trofast støtte i Kaukasia fra Stalin som sto i spissen for de transkaukasiske bolsjeviker. Stalins arbeid i denne perioden var preget av forbitret kamp mot mensjevismen. Han var medlem av RSDAP’s kaukasiske forbundskomite, og sammen med kamerat Tskhakaja ledet han komiteens arbeid. Stalin var utrettelig; systematisk trålte han gjennom alle distriktene i Transkaukasia: Batum, Tsjiaturi, Kutais, Tiflis, Baku og bondebygdene i Vest-Grusia; han styrket de gamle partiorganisasjonene og skapte nye; han deltok i de voldsomme sammenstøtene med mensjevikene og andre fiender av marxismen; i tallrike diskusjoner forsvarte han energisk de bolsjevikiske standpunktene, avslørte intrigespillet og opportunismen hos mensjevikene og dem som ville ha forsoning med dem.
«Under ledelse av Stalin og Dsjaparidse gjennomførte Bakuarbeiderne i desember 1904 en veldig streik. Streiken varte fra 13. til 31. desember og endte med at det ble opprettet en kollektivavtale med oljemagnatene, den første kollektivavtalen i den russiske arbeiderbevegelsens historie. Bakustreiken var opptakten til det revolusjonære oppsvinget i Transkaukasia. Bakustreiken var «signalet til de ærerike hendelser i januar-februar over hele Russland». (Stalin.)»9
Denne streiken — heter det i «Sovjet-Samveldets kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie» — var som et lynglimt som varslet om den veldige revolusjonære stormen i Russland.
Stalin gjennomførte iherdig Lenins direktiver, la fram og klarla de bolsjevikiske ideene for massene, organiserte kampen for å få sammenkalt partiets 3. kongress. Mellom Lenin og den kaukasiske forbundskomiteen var det stadig og intim forbindelse. Stalin sto i spissen for de kaukasiske bolsjevikers ideologiske og politiske kamp mot mensjevikene, de sosial-revolusjonære, nasjonalistene og anarkistene under den første russiske revolusjonen. Et av bolsjevikenes sterkeste våpen i denne kampen var partilitteraturen. Stalin organiserte og lok initiativet til nesten alle bolsjevikiske publikasjoner i Kaukasia. Utgivelsen av illegale bøker, aviser, brosjyrer og flygeblad antok et omfang som før den tid hadde vært uten sidestykke i det tsaristiske Russland.
Et enestående dristig tiltak av Kaukasiaforbundet av RSDAP og et glimrende eksempel på bolsjevikenes illegale teknikk var det hemmelige Avlabar-trykkeriet, som arbeidet i Tiflis fra november 1903 til april 1906. Her tryktes bl. a. Lenins «Proletariatets og bøndenes revolusjonær-demokratiske diktatur», «Til de fattige bøndene», «To konflikter», partiets program og statutter, o. a. og en mengde flygeblad hvorav en betydelig del var skrevet av Stalin. Der tryktes også avisene «Proletariatis Brdsola» (Proletariatets kamp) og «Pro-Jetariatis Brdsolis Purtzeli» (Bilag til «Proletariatets kamp»). Bøker, brosjyrer, aviser og flygeblad ble trykt på tre språk i flere tusen eksemplarer.
En avgjørende rolle når det gjaldt å forsvare bolsjevismens posisjoner i Kaukasia og når det gjaldt å propagandere og klarlegge Lenins ideer spilte organet for Kaukasiaforbundet av RSDAP, «Proletariatis Brdsola», som kom ut under Stalins redaksjon og var en verdig etterfølger av «Bråsola». Nest etter partiets sentralorgan «Proletarij» som Lenin ledet, var «Proletariatis Brdsola» den beste og mest utbredte bolsjevikiske avis. Nesten I hvert nummer gjenga den noen av Lenins artikler i «Proletarij». Mange av de viktigste artiklene var skrevet av Stalin. I disse artiklene viste han seg som en talentfull polemiker og en av partiets beste skribenter og teoretikere, som politisk leder for proletariatet og Lenins trofaste elev. I sine artikler og brosjyrer utviklet Stalin en rekke teoretiske og politiske problemer. Han avslørte de antibolsjevikiske strømningers og fraksjoners ideologiske bedrageri, deres opportunisme og forræderi. Hans slag mot fiendene rammet midt I blinken. Lenin uttalte sin beundring for «Proletariatis Brdsola», for dens faste marxistiske linje og ypperlige litterære kvalitet.
Stalin, Lenins mest trofaste og konsekvente elev og kampfelle, spilte en framragende rolle i den ideologiske tilintetgjøringen av mensjevismen i Kaukasia og i forsvaret av det marxistiske partis ideologiske, organisatoriske og taktiske prinsipper. Stalins arbeider fra denne perioden er et mønster på et konsekvent forsvar av leninismens standpunkter, de utmerker seg ved teoretisk grundighet og uforsonlighet mot opportunismen.
I sin ypperlige brosjyre: «I korthet om uoverensstemmelsene i partiet», de to «Brev fra Kutais» og artikkelen «Svar til «En sosialdemokrat»» opptrådte han med et besluttsomt forsvar for det marxistiske partis ideologiske grunnlag.
I «Brev fra Kutals» (september-oktober 1904) ga Stalin en skarp kritikk av Plekhanovs artikler i den nye «Iskra» som var rettet mot Lenins skrift «Hva må gjøres?». Idet han konsekvent forsvarte Lenins problemstilling i spørsmålet om spontanitet og bevissthet i arbeiderbevegelsen, skrev han:
«Konklusjonen (den praktiske slutning) av dette er: vi vil heve proletariatet opp til forståelse av sine virkelige klasseinteresser, til forståelse av det sosialistiske ideal og ikke for å veksle dette idealet i smått eller tilpasse det til den spontane bevegelsen. Lenin har slått fast det teoretiske grunnlaget som denne praktiske slutningen bygger på. En behøver bare å godta denne teoretiske forutsetning, og ingen opportunisme kan komme en inn på livet. I dette ligger betydningen av Lenins idé. Jeg kaller det Lenins idé, for i den russiske litteratur er det ingen som har uttalt den så klart som Lenin.»10
Brosjyren «I korthet om uoverensstemmelsene i partiet: (skrevet i begynnelsen av 1905, kom ut illegalt i mai 1905) er et av den bolsjevikiske tenknings ypperste verker. Den slutter seg direkte til Lenins historiske verk «Hva må gjøres?», forsvarer og utvikler konsekvent Lenins geniale ideer.
Idet han utviklet Lenins ideer, framholdt Stalin at den sosialistiske bevissthet har den aller største betydning for arbeiderbevegelsen. Samtidig advarer han mot den ensidige overdrivelse av ideenes rolle og mot at en glemmer den økonomiske utvikling og arbeiderbevegelsens rolle. Kan man si, skrev Stalin, at sosialismen er alt og arbeiderbevegelsen ingen ting? «Selvsagt ikke! Slik snakker bare idealister. En gang, om meget lang tid, vil den økonomiske utvikling uunngåelig føre arbeiderklassen fram til den sosiale revolusjon og følgelig tvinge den til å bryte enhver forbindelse med den borgerlige ideologi. Saken er bare den at denne veien vil bli meget lang og smertefull.»11
I brosjyren «I korthet om uoverensstemmelsene i partiet»,hvor Stalin på en dyptgående og allsidig måte redegjorde for det innbyrdes forhold mellom den spontane arbeiderbevegelse og den sosialistiske bevissthet, sammenfattet han den sosialdemokratiske lenin-fløyens syn slik: «Hva er den vitenskapelige sosialisme uten arbeiderbevegelsen? — Et kompass som hvis det Ikke brukes, bare vil ruste, og da vil man bli nødt til å kaste det overbord.
Hva er arbeiderbevegelsen uten sosialismen? — Et skip uten kompass, som også på den måten vil komme fram til sitt bestemmelsessted, men som hvis det hadde hatt kompass, ville ha kommet fram mye fortere og unngått mange farer.
Slå sammen begge disse ting, og man får et utmerket skip som går direkte til bestemmelsesstedet og uskadd når havn.
Slå sammen arbeiderbevegelsen og sosialismen, og man får en sosialdemokratisk bevegelse som går rake veien til det «forjettede land».»12
Hele historien om arbeiderbevegelsens kamp i Russland har bekreftet denne betydningsfulle teoretiske slutning. I den samme brosjyren rettet Stalin en tilintetgjørende kritikk mot den opportunistiske spontanitetsteorien og begrunnet det revolusjonære partis og den revolusjonære teoris rolle og betydning for arbeiderklassen.
«Arbeiderbevegelsen,» skrev Stalin, «må knyttes sammen med sosialismen, det praktiske arbeid og teorien må smeltes sammen til en enhet og dermed gi den spontane arbeiderbevegelsen en sosialdemokratisk karakter . . . Det er vår plikt, sosialdemokratiets plikt, å føre den spontane arbeiderbevegelse over fra den trade-unionistiske vei og inn på sosialdemokratiske baner. Det er vår plikt å tilføre denne bevegelse sosialistisk bevissthet13 og samle arbeiderklassens fremste krefter i et sentralisert parti. Det er vår oppgave alltid å gå I spissen for bevegelsen og utrettelig kjempe mot alle — det være seg «venn» eller fiende — som hindrer gjennomføringen av disse oppgaver.»14
Stalins opptreden fikk Lenins uforbeholdne godkjennelse. I sin vurdering av Stalins «Svar til «En sosialdemokrat», offentliggjort i «Proletariatis Brdsola» i august 1905, framhevet Lenin i partiets sentralorgan «Proletarij» (nr. 22): «den utmerkede formulering av det meget omdebatterte spørsmål om «tilføring av bevissthet utenfra»».
I en rekke artikler begrunnet Stalin Lenins linje på RSDAP’s 2. kongress og etter den. I artikkelen «Proletarenes klasse og proletarenes parti», som ble offentliggjort 1. januar 1905 i nr. 8 av «Proletariatis Brdsola», behandlet han den første paragraf i partiets statutter og forsvarte partiets organisatoriske prinsipper. Han gikk helt og fullt inn for Lenins lære om partiet, utviklet og begrunnet hans ideer. Denne artikkelen forsvarte bolsjevismens organisatoriske ideer slik som de ble lagt fram av Lenin i hans berømte bok: «Et skritt fram og to tilbake».
«Til denne tid,» skrev Stalin, «har vårt parti liknet en gjestfri patriarkalsk familie som er beredt til å ta imot alle sympatiserende. Men etter at vårt parti er blitt en sentralisert organisasjon, har det kastet av seg sitt patriarkalske preg og kan nå sammenliknes med en festning, hvis dører bare åpnes for dem som er verdige til å komme inn. Og dette har stor betydning for oss. I denne tiden da selvherskerdømmet forsøker å ødelegge proletariatets klassebevissthet med «tradeunionisme», nasjonalisme, klerikalisme, og på den annen side de liberale intellektuelle iherdig forsøker å drepe proletariatets politiske selvstendighet og bringe det inn under sitt formynderskap, i denne tiden må vi være ytterst vaktsomme og aldri glemme at vårt parti er en festning, hvis dører bare åpnes for dem som er funnet verdige til å komme inn.»15
Artikkelen «Sosialdemokratiets syn på det nasjonale spørsmål», som ble offentliggjort i «Proletariatis Brdsola» nr. 7 for 1. september 1904, var et glimrende kommentar til
RSDAP’s nasjonale program. I denne artikkelen begrunnet og klarla Stalin partiets teori og program i det nasjonale spørsmål, ga en tilintetgjørende kritikk av det opportunistiske prinsipp om proletariatets oppdeling etter nasjoner og forsvarte konsekvent den internasjonalistiske typen på proletariske klasseorganisasjoner. I denne artikkelen viste Stalin seg som en fremragende teoretiker i det nasjonale spørsmål, som mesterlig behersket den marxistiske dialektiske metode. Her er lagt fram spirene til de ideer som Stalin seinere utviklet videre i sitt arbeid: «Marxismen og det nasjonale spørsmål».
Like fra begynnelsen av den russiske revolusjon forsvarte og gjennomførte Stalin besluttsomt Lenins strategi og taktikk i revolusjonen, Lenins idé om proletariatets hegemoni i revolusjonen.
Stalin siktet til de liberale, som ikke tilstrebet en revolusjon, men en forsoning med tsaren, da han allerede før den 9. januar 1905 erklærte: «Ja, mine herrer, deres anstrengelser er forgjeves! Den russiske revolusjon er uunngåelig. Den er like uunngåelig som det er uunngåelig at solen står opp! Kan dere kanskje forhindre at solen står opp? Hovedkraften å denne revolusjonen er proletariatet å by og bygd, og dens fanebærer er det sosialdemokratiske arbeiderparti, og ikke dere, mine herrer liberale!»16
Like så konsekvent forsvarte Stalin Lenins idé om den vepnete oppstand som middel til å styrte selvherskerdømmet og opprette republikken. I sine arbeider fra 1905—1907 gir han en allsidig begrunnelse for ideen om den vepnete oppstand.
«Folkets redning er at folket selv gjør oppstand og kjemper til seieren er vunnet,» så Stalin. Akkurat som Lenin tilla han den tekniske forberedelse av oppstanden, organiseringen av kampgrupper og anskaffelsen av våpen osv. den aller største betydning. «Nettopp den tekniske ledelse og den organiserte forberedelse av den allrussiske oppstand,» framholdt han, «er den nye oppgave som livet selv har pålagt proletariatet.»17 Stalin ledet de transkaukasiske bolsjevikorganisasjoners daglige arbeid med sikte på å forberede den vepnete oppstand.
Stalin begrunnet og utviklet Lenins idé om en provisorisk revolusjonær regjering. Opprettelsen av en midlertidig revolusjonær regjering, hevdet han, må være det naturlige resultat av folkets vepnete oppstand. Da det er proletarlatet og bøndene som seirer i oppstanden, må også den provisoriske revolusjonære regjering være et uttrykk for deres lengsler og interesser. Denne regjeringen må være proletariatets og bøndenes revolusjonære diktatur. Bare et diktatur av disse revolusjonære klasser vil være i stand til å temme og slå ned reaksjonens mørke makter, bevepne folket og virkeliggjøre
RSDAP’s minimumsprogram, befeste revolusjonens seler og føre den videre framover.
«Hvis det framskredne proletariatet er revolusjonens leder,» sa Stalin, «og hvis det må ta aktiv del i organiseringen av oppstanden, så er det innlysende at vi ikke kan toe våre hender og ta avstand fra en provisorisk revolusjonær regjering. Sammen med bøndene må vi tilkjempe oss den politiske makt og delta i den provisoriske regjering18][/efn_note]: lederen for den revolusjonære gatekamp bør også være lederen for revolusjonens regjering.»19
I kamp mot det bolsjevikiske partis og arbeiderklassens tallrike fiender forsvarte og utviklet Stalin konsekvent Lenins revolusjonsteori, hans taktiske plan. Det største ved denne planen var at den helt og fullt var i samsvar med den russiske virkelighet, at den mobiliserte de brede folkemasser til kamp, styrket deres tro på seieren og drev revolusjonen framover.
Den kaukasiske forbundskomite drev utrettelig propaganda for vedtakene på partiets 3, kongress og oppfordret arbeiderne og bøndene til vepnet oppstand. Stalins flygeblad fra 1905 er et mønster på propaganda for bolsjevismens ideer blant massene. I sine artikler «Den vepnete oppstand og vår taktikk», «Den provisoriske revolusjonære regjering og sosialdemokratiet», «Reaksjonen vokser» o. å. rettet Stalin en tilintetgjørende kritikk mot de mensjevikiske ledere, forsvarte og propaganderte konsekvent nødvendigheten av å gå til vepnet oppstand.
Generalstreiken i oktober 1905 viste makten og styrken i den proletariske bevegelsen og tvang den vettskremte tsaren til å sende ut manifestet av 17. oktober. Dette manifestet som lovet folket alle mulige friheter, var ikke annet enn et bedrag mot folkemassene, et tsaristisk knep, et slags hvilepause som tsaren trengte for å dysse de lett-troende I søvn, for å vinne tid og samle krefter og deretter slå ned på revolusjonen. Bolsjevikene forklarte massene at manifestet av 17.oktober var en felle. «Oktober-manifestet» kom mens Stalin oppholdt seg i Tiflis og sto midt oppe i kampen for Lenins taktiske plan og bolsjevikenes revolusjonsparoler. Samme dag holdt han en tale på et arbeidermøte og sa bl. a.:
«Hva behøver vi for virkelig å seire? For det behøver vi tre ting: for det første våpen, for det annet våpen, for det tredje våpen og ennå en gang våpen.»20
I oktober 1905 sendte Tifliskomiteen av RSDAP’s Kaukasiaforbund ut et flygeblad med overskriften «Medborgere!» som var skrevet av Stalin. Her forsvarte han tanken om nødvendigheten av en vepnet folkeoppstand for at revolusjonen skal seire. Han skrev bl. a.:
«Den politiske massestreik som raser nå, og som ikke har noe sidestykke hverken i Russlands historie eller i hele verdenshistorien, kan kanskje ende i dag uten å gå over til et alminnelig opprør, men da vil den bare komme til å ryste hele landet med enda større kraft i morgen og gå over til et veldig opprør som kommer til å løse den urgamle striden mellom det russiske folket og det tsaristiske selvherskerdømmet og knuse hodet på dette avskyelige uhyret . … Vepnet oppstand over hele landet, det er den store oppgaven som nå står foran det russiske proletariat og krever å bli løst!»21
I denne tiden utførte Stalin et veldig revolusjonært arbeid i Transkaukasia. Under hans ledelse gjorde den 4. bolsjevikiske konferanse i Kaukasiaforbundet av RSDAP i november 1905 vedtak om å forsterke kampen for å forberede og gjennomføre den vepnete oppstand, for boikott av tsar-dumaen og for utvikling og konsolidering av arbeidernes og bøndenes revolusjonære organisasjoner — arbeidersovjetene, streikekomiteene og de revolusjonære bondekomiteene. Stalin avslørte og angrep mensjevikene som motstandere av revolusjonen og den vepnete oppstand. Utrettelig forberedte han arbeiderne på den avgjørende kampen mot selvherskerdømmet. Revolusjonens brann bredte seg over hele Transkaukasia. Allerede partiets 3. kongress hadde i den av Lenin framlagte resolusjon: «I anledning begivenhetene i Transkaukasia» framhevet de transkaukasiske bolsjevikorganisasjonene som «vårt partis mest aktive kamporganisasjoner» og oppfordret hele partiet til å yte dem all mulig støtte.
I desember 1905 reiste Stalin som utsending fra de transkaukasiske bolsjevik-organisasjonene til den 1. allrussiske bolsjevik-konferanse i Tammerfors i Finland. Her møttes Lenin og Stalin for første gang personlig. På konferansen ble Stalin valgt inn i den politiske kommisjon som redigerte konferansens resolusjoner, og arbeidet der sammen med Lenin som en av de mest framtredende partiledere.
Etter desemberoppstandens nederlag begynte et tilbakeslag for revolusjonen. Partiet forberedte RSDAP»s 4. kongress.Kampen mellom bolsjevikene og mensjevikene blusset opp med ny styrke. Anarko-syndikalistiske elementer dukket opp. Spesielt begynte de å gjøre seg gjeldende i Tiflis. Stalin sto midt oppe i kampen mot alle antiproletariske strømninger i Transaukasia.
Stalin tok aktiv del i RSDAP’s 4. kongress i Stockholm i april 1906, og sammen med Lenin forsvarte han overfor mensjevikene den bolsjevikiske linje i revolusjonen. Idet han svarte mensjevikene, stilte han spørsmålet rett ut:
«Enten proletariatets hegemoni eller det demokratiske borgerskaps hegemoni — slik står spørsmålet i partiet, det er det uenigheten mellom oss dreier seg om.»22
Kort etter kongressen skrev Stalin en brosjyre: «Den nåværende situasjon og arbeiderpartiets samlingskongress». I denne brosjyren ga han en analyse av den vepnete desemberoppstandens lærdommer, begrunnet den bolsjevikiske linje i revolusjonen og summerte opp resultatet av arbeidet på RSDAP»s 4. kongress.
Etter kongressen vendte Stalin tilbake til Transkaukasia. Han førte en uforsonlig kamp mot mensjevikene og andre antiproletariske strømninger. Han ledet de legale bolsjevikavisene som kom ut i Tiflis på grusinsk — «Akhali Tskhovreba» (Nytt Liv), «Akhali Drojeba» (Ny Tid), «Tsjveni Tskhovreba» (Vårt Liv) og «Dro» (Tiden).
I denne perioden skrev Stalin en rekke ypperlige artikler, «Anarkisme eller soslalisme?», i forbindelse med de anarkistiske Krapotkin-tilhengernes aktivisering i Transkaukasia.
Tilbakeslaget for revolusjonen og reaksjonens offensiv stilte forsvaret av bolsjevismens teoretiske grunnsetninger på dagsordenen som en direkte partioppgave. I 1909 sendte Lenin ut sitt geniale arbeid: «Materialisme eller empiriokritisisme», hvor han fullstendig avslørte forfalskerne av den marxistiske teori og forsvarte det bolsjevikiske partis teoretiske grunnlag.
Også Stalin opptrådte til forsvar for marxismens teoretiske grunnsetninger. I sine artikler forsvarte og utviklet han det marxistiske partis teoretiske grunnlag — den dialektiske og historiske materialisme. Disse artiklene ble offentliggjort i 1906-1907 i de grusinske bolsjevikaviser. I en lett forståelig og populær form forklarte han hva materialisme og dialektikk «er, hva den historiske materialisme er. Med enestående klarhet ble den marxistisk-leninistiske teoris grunnspørsmål formulert og besvart: uunngåeligheten og uavvendeligheten av den sosialistiske revolusjon og proletariatets diktatur, nødvendigheten av et proletarisk kampparti, et parti av en ny type, som skiller seg ut fra de gamle reformistiske partiene i Den IL. Internasjonale. Her ble også grunnlaget for partiets strategi og taktikk klarlagt. Disse artiklene utgjør en del av vårt partis ideologiske skattkammer, et viktig bidrag til marxismen-leninismens teori. De er et mønster på grundig analyse av marxismen-leninismens teoretiske problemer I uløselig forbindelse med de dagsaktuelle oppgaver for proletariatets revolusjonære klassekamp.
I april-mai 1907 holdt RSDAP sin 5. kongress å London. Der befestet bolsjevikene sin seier over mensjevikene. Stalin var en aktiv deltaker i kongressens arbeid. Da han kom hjem, offentliggjorde han en artikkel om dens arbeid — «RSDAP’s Londonkongress» («En delegerts notiser»). Her ga han en vurdering av kongressens vedtak og resultater, forsvarte de bolsjevikiske ideologiske og taktiske standpunkter, avslørte mensjevikenes borgerlig-liberale linje i revolusjonen og deres forsøk på å likvidere partiet og påviste mensjevismens klassemessige karakter som en småborgerlig politisk strømning.
3
Den første russiske revolusjon led nederlag. Mellom den første og den annen revolusjon gikk det ti år. I disse årene arbeidet bolsjevikene helternodig og selvoppofrende, iherdig og utrettelig med å organisere massene, oppdra dem i revolusjonær ånd, lede deres kamp og forberede grunnen for revolusjonens kommende seier.
For Lenin og Stalin var disse årene fylt av en uforsonlig kamp for å bevare og styrke det illegale revolusjonære parti, for å gjennomføre den bolsjevikiske linje under de nye forhold, et intenst arbeid for å organisere og oppdra arbeidermassene, en hårdnakket kamp mot tsarpolitiet. Tsarismen følte at den i Stalin hadde å gjøre med en stor revolusjonær, og forsøkte på forskjellige måter å berøve ham muligheten for å drive revolusjonært arbeid. Arrestasjoner, fengsel og forvisning fulgte raskt på hverandre. Fra 1902 til 1913 ble Stalin arrestert 7 ganger, han ble forvist 6 sanger, og 5 ganger rømte han fra forvisningsstedene. Tsarens politi rakk knapt å føre ham til et nytt forvisningssted før han rømte og på nytt tok fatt på arbeidet med å organisere de revolusjonære kreftene blant massene. Først februarrevolusjonen i 1917 befridde Stalin fra han siste forvisningssted, Turukhansk.
I juli 1907 begynte Stalin sitt revolusjonære arbeid i Baku. Da han kom tilbake fra RSDAP’s 5. kongress i London, forlot han Tiflis og flyttet etter partiets ordre til Baku, som på den tiden var det største industrisentret i Transkaukasia og et av de viktigste sentra for arbeiderbevegelsen i Russland. Her drev han et intenst arbeid for å sveise sammen Baku-organisasjonen om Lenins paroler og samle arbeidermassene under bolsjevismens fane. Stalin organiserte kampen for å drive mensjevikene ut av arbeiderdistriktene i Baku (Balakhan, Bibi-Eirat, Tsjorny Gorod og Bjely Gorod). Han redigerte de illegale og legale bolsjevikiske organer «Bakinskij Proletarij», «Bakinskij Rabotsjij» og «Gudok». Han ledet valgkampen foran valgene til den tredje duma. Han skrev en «Instruks for de sosialdemokratiske representanter i den 3 .riksduma», og på et møte den 22. september ble denne instruksen vedtatt av representantene for arbeiderkuriene23 i Baku. Stalin ledet Bakuarbeidernes kamp. Hans ledelse av den store kampanjen i forbindelse med forhandlingene mellom arbeiderne og oljemagnatene om opprettelse av en kollektivavtale er et ypperlig mønster på gjennomføringen av den smidige leninske linje med kombinering av illegalt og legalt arbeid under reaksjonære forhold. Han gjennomførte behendig Lenins taktikk med å mobilisere arbeidermassene til politisk kamp mot tsarveldet og oppnådde at bolsjevikene seiret i denne kampanjen. I den stolypinske reaksjons mørke natt var det proletariske Baku noe helt for seg selv: der kjempet proletariatet. og over hele Russland hørtes Stalins stemme gjennom de legale bolsjevikiske aviser. «Den proletariske massestreiks siste mohikanere!»24 — — slik karakteriserte Lenin
Bakuarbeidernes heltemotige kamp i 1908.
Stalin samlet omkring seg en sterk kjerne av prøvede bolsjeviker og Lenin-tilhengere — Fioletov, Saratovets (Jefimov), Vatsek, Bokov, Malygin, Ordsjonikidse, Dsjaparidse,
Sjaumjan, Spandarjan, Khanlar, Memedov, Asisbekov, Kjasi-Mamed o. a. Han oppnådde tilslutt en fullstendig seler for bolsjevismen i Bakuorganisasjonen. Baku ble en festning for bolsjevismen. Under Stalins ledelse førte Bakuproletariatet en heltemodig kamp i den russiske revolusjonære bevegelses fremste rekker.
Bakuperioden hadde den aller største betydning for Stalins liv og virksomhet. Han sier selv om denne perioden:
«To års revolusjonært arbeid blant arbeiderne i oljeindustrien herdet meg som praktisk kjemper og som en av de praktiske ledere. I samvær med slike framskredne Bakuarbeidere som Vatsek, Saratovets o. a., i forbitrede konflikter mellom arbeiderne og oljemagnatene lærte jeg for første gang hva det vil si å lede store arbeidermasser. I Baku fikk jeg således min annen revolusjonære ilddåp.» («Pravda» nr. 136, 16. juni 1926).
Den 25. mars 1908 ble Stalin igjen arrestert, og etter nesten 8 måneders fengselsopphold ble han forvist for to år til landsbyen Solvytsjegodsk i Vologda-guvernementet. Allerede den 24. juni 1909 rømte han og vendte tilbake til det illegale arbeidet I Baku. Han understøttet helt og fullt Lenins standpunkt og opptrådte besluttsomt mot likvidatorene og otsovistene25. Den sentrale partipressen offentliggjorde Stalins historiske «Brev fra Kaukasia», og i «Bakinskij Proletarij» kom hans artikler: «Partikrisen og våre oppgaver», «Fra partiet: o.a. I disse artiklene ga Stalin en djerv kritikk av tilstan den i partiorganisasjonene og satte fram en plan for å overvinne krisen i partiet. Disse artiklene inneholdt en tilintetgjørende kritikk av likvidatorene. Med Tiflismensjevikene som eksempel avslørte han likvidatorene som overløpere i taktikk og programspørsmålene. Han fordømte skarpt den forræderiske opptreden som trotskismens medhjelpere hadde vist og formulerte de nærmeste oppgavene, som seinere ble gjennomført av partikonferansen i Prag: innkallelse av en partikonferanse, utgivelse av en legal partiavis og opprettelse av et illegalt partisentrum for å lede det praktiske arbeidet i Russland.
Den 23. mars 1910 ble Stalin på nytt arrestert i Baku, og etter et halvt års fengselsopphold ble han sendt tilbake til forvisningsstedet i Solvytsjegodsk. I forvisningen klarte han å sette seg i forbindelse med Lenin, og i slutten av 1910 skrev han et brev til ham hvor han helt og fullt gikk inn for Lenins taktikk som gikk ut på å danne en partiblokk av alle som gikk inn for å opprettholde og styrke det illegale proletariske parti. Han brennemerket Trotskis «råtne prinsippløshet» og skisserte en plan for organiseringen av partiarbeidet i Russland.»
I midten av 1911 begynte Stalins revolusjonære virksomhet i Petersburg. Den 6. september 1911 reiste han illegalt fra Vologda til Petersburg. Der satte han seg i forbindelse med partiorganisasjonen, organiserte og ledet kampen mot likvidatorene — mensjevikene og trotskistene, sveiste sammen og styrket de bolsjevikiske organisasjonene i Petersburg. Den 9.september 1911 ble han arrestert i Petersburg og sendt til Vologda-guvernementet, men i februar 1912 lyktes det ham å rømme igjen.
I januar 1912 fant det sted en overmåte viktig begivenhet i partiets historie. RSDAP’s Pragkonferanse drev mensjevikene ut av partiet og la grunnlaget for et parti av en ny type, leninismens parti, det bolsjevikiske parti.
Bolsjevikene hadde forberedt et slikt parti av en ny type helt siden den gamle «Iskra»s dager. De hadde forberedt det iherdig og utrettelig, uten hensyn til de hindringer de møtte på veien. Hele kampen mot «økonomistene», mensjevikene, trotskistene, otsovistene og idealistene av alle avskygninger like til empiriokritikerne var historien om forberedelsen av nettopp et slikt parti. En grunnleggende og avgjørende rolle i dette forberedelsesarbeidet spilte Lenins verker: «To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjon» og «Materialisme og empiriokritisisme». Stalin var Lenins trofaste medarbeider i denne kampen mot tallrike fiender, en trofast støtte i kampen for å skape et revolusjonært marxistisk parti, et bolsjevikisk parti.
4
Pragkonferansen hadde i sine beslutninger forutsagt at et revolusjonært oppsving var uunngåelig i nær framtid og hadde tatt alle forholdsregler for at partiet skulle kunne møte dette oppsvinget vel forberedt. Konferansen valgte en bolsjevikisk sentralkomite, skapte et praktisk sentrum for å lede det revolusjonære arbeidet i Russland (Sentralkomiteens russiske byrå) og gjorde vedtak om å utgi avisen «Pravda». Konferansen valgte Stalin som medlem av sentralkomiteen. Han var ikke tilstede på konferansen, men siden 1910 hadde han vært representant for partiets sentralkomite («agent for sentralkomiteen»). Etter forslag av Lenin ble Stalin valgt til leder for sentralkomiteens byrå i Russland. Men Stalin var i forvisning og det var nødvendig å organisere hans flukt. Etter oppdrag av Lenin reiste Sergo Ordsjonikidse til Vologda for å informere Stalin om Pragkonferansens vedtak. Og den 29. februar 1912 flyktet Stalin igjen fra forvisningen. Den korte tiden han var i frihet utfoldet han en energisk virksomhet: etter oppdrag av sentralkomiteen reiste han rundt i de viktigste distriktene i Russland, han ledet arbeidet med å forberede feiringen av 1. mai, han skrev sentralkomiteens kjente 1. maiopprop og redigerte det bolsjevikiske ukebladet «Svjesda»: (Stjernen) under Lena-streikene.
Et mektig våpen for det bolsjevikiske parti når det gjaldt å styrke sine organisasjoner og øke sin innflytelse blant massene, var den bolsjevikiske dagsavisen «Pravda» som kom ut i Petersburg. Den ble grunnlagt av Stalin i samsvar med Lenins anvisninger. Avisens første nummer ble forberedt og dens retning fastlagt under Stalins ledelse.
«Pravda» ble til samtidig med det nye oppsvinget i den revolusjonære bevegelsen. Det første nummer kom ut 22. april (5. mai) 1912. Det var en virkelig festdag for arbeiderne.
Til ære for «Pravda»s utgivelse ble det seinere besluttet å feire 5. mai som arbeiderpressens dag.
««Pravda» av 1912 var nedleggelsen av grunnsteinen til bolsjevismens seier i 1917,» skrev Stalin til «Pravda»s 10 års jubileum.26
Den 22. april 1912 ble Stalin arrestert på gata i Petersburg og etter noen måneders fengselsopphold ble han denne gangen sendt enda lenger bort, til Narymdistriktet, forvist for 3 år. Men allerede den 1. september 1912 rømte han fra forvisningen og vendte tilbake til Petersburg. Her redigerte han den bolsjevikiske avisen «Pravda» og ledet bolsjevikenes arbeid under valgkampanjen til den fjerde riksduma. Han tok store sjanser og opptrådte på en rekke massemøter på fabrikkene, trass i at politiet var i hælene på ham. Men arbeiderorganisasjonene og arbeiderne selv beskyttet ham mot politiet.
En overmåte stor rolle i denne kampanjen som endte med seier for partiet, spilte «Petersburgarbeidernes inslruks til sin arbeiderdeputerte» som Stalin skrev. Lenin tila den meget stor betydning. Da han sendte «instruksen» til trykkeriet, skrev han i margen: «Må absolutt sendes tilbake!! Må ikke skitnes til. Meget viktig å bevare dette dokument.» I et brev til «Pravda»s redaksjon skrev Lenin:
«Denne instruksen til de deputerte fra Petersburg må ubetinget settes på en framskutt plass og med store typer.»27
Stalins «instruks» minnet arbeiderne om de uløste oppgavene fra 1905 og oppfordret dem til revolusjonær kamp, til kamp på to fronter — såvel mot tsarregjeringen som mot det liberale borgerskap som søkte å oppnå et kompromiss med tsarismen. Etter valget ledet Stalin den bolsjevikiske dumafraksjonens arbeid. J. Sverdlov og V. Molotov som arbeidet sammen med ham i Petersburg, tok også aktiv del i ledelsen av «Pravda», i valgkampen og ledelsen av dumafraksjonen. I denne periode oppsto det en enda nærmere kontakt mellom
Lenin og Stalin. I sine brev godkjente Lenin helt ut Stalins virksomhet, hans taler og artikler. To ganger reiste Stalin til Lenin i Krakau, første gang i november og neste gang i slutten av desember 1912 til et møte mellom sentralkomiteen og ledende partimedlemmer.
Mens han oppholdt seg utenlands skrev Stalin et arbeid, «Marxismen og det nasjonale spørsmål», som Lenin satte meget høyt. Han skrev om dette arbeid: «I den teoretiske, marxistiske litteratur… er prinsippene for sosialdemokratiets nasjonale program allerede blitt behandlet i den seinere tid (på første plass kommer her Stalins artikkel).»28 Stalins avhandling: «Marxismen og det nasjonale spørsmål» var bolsjevismens største innlegg i det nasjonale spørsmål på den internasjonale arena før første verdenskrig. Det var bolsjevismens teori og programerklæring å det nasjonale spørsmål. I dette arbeidet var to metoder, to programmer, to verdensanskuelser i det nasjonale spørsmål stilt klart og skarpt opp mot hverandre — Den II. Internasjonales og leninismens. Sammen med Lenin rettet Stalin et knusende slag mot Den II. Internasjonales opportunistiske synspunkter og dogmer i det nasjonale spørsmål. I sitt arbeid la Stalin fram den marxistiske teori om nasjonene, formulerte de bolsjevikiske prinsipper for løsningen av det nasjonale spørsmål (kravet om at det nasjonale spørmål må sees som en del av hovedspørsmålet: spørsmålet om revolusjonen, og i uløselig forbindelse med hele den internasjonale situasjon i imperialismens tidsalder), og begrunnet det bolsjevikiske prinsippet om arbeidernes internasjonale sammenslutning.
Den 23. februar 1913 ble Stalin arrestert på en tilstelning som bolsjevikenes Petersburgkomite hadde arrangert i Kalasjnikovsalen. Denne gangen forviste tsar-regjeringen Stalin for fire år til det avsidesliggende Turukhansk-distriktet. Til å begynne med bodde Stalin i landsbyen Kostino, men da tsar-gendarmene var redde for at han skulle rømme på nytt, ble han i begynnelsen av 1914 sendt enda lenger nordover, til Kureika, like opp under polarsirkelen. Her levde han i tre år, til 1917. Det var det strengeste forvisningsstedet for politiske fanger i Russland, slik som det bare kunne være i de fjerneste avkroker av Sibir.
Sommeren 1914 brøt den imperialistiske krigen ut. Den II. Internasjonales partier forrådte skjendig proletariatet og gikk over på det imperialistiske borgerskaps side. Bare Lenin og bolsjevikene var tro mot internasjonalismens fane, bare det bolsjevikiske parti gikk straks og uten vakling til besluttsom kamp mot den imperialistiske krig. Avskåret fra hele verden og uten forbindelse med Lenin eller partisentrene som han var, tok Stalin likevel akkurat det samme internasjonale standpunkt til spørsmålene om krig, fred og revolusjon som Lenin, Han skrev brev til Lenin, og i 1915 opptrådte han på møter av forviste bolsjeviker i landsbyen Monastyrskoje og brennemerket Kamenjevs forræderske og feige opptreden under rettssaken mot de fem bolsjevikiske representanter i den fjerde riksduma. Sammen med en gruppe forviste bolsjeviker sendte han i 1916 en hilsen til det legale bolsjevikiske tidsskriftet «Forsikringsspørsmål» og pekte på at tidsskriftets oppgave var «å sette all sin kraft inn på å forsikre Russlands arbeiderklasse ideologisk mot den demoraliserende, antiproletariske propaganda som drives av herrene Potresov, Levitskij og Plekhanov ,en propaganda som står i den skarpeste motstrid med internasjonalismens prinsipper».
I desember 1916 ble Stalin innkalt til arméen, og under politibevoktning ført til Krasnojarsk og seinere til Atsjinsk. Der fikk han høre nyheten om februar-revolusjonen .Den 8. mars reiste han fra Atsjinsk, og på veien sendte han et hilsningstelegram til Lenin i Sveits.
Den 12. mars 1917 kom Stalin, som så tappert hadde holdt ut alle gjenvordigheter under forvisningen i Turukhansk, tilbake til Petrograd — Russlands revolusjonære hovedstad. Partiets sentralkomite ga ham i oppdrag å lede «Pravda».
Det bolsjevikiske parti var nettopp kommet ut av illegaliteten. Mange av partiets mest framstående og aktive medlemmer var ennå på tilbakeveien fra forvisningssteder og fengsler. Lenin var i utlandet. Den borgerlige provisoriske regjeringen la alle mulige hindringer i veien for hans hjemreise. I denne ansvarsfulle perioden sveiste Stalin partiet sammen til kamp for overgangen fra den borgerlig-demokratiske revolusjon til den sosialistiske revolusjon. Sammen med Molotov ledet Stalin sentralkomiteens og den bolsjevikiske Petrogradkomites virksomhet. I Stalins artikler fikk bolsjevikene prinsipielle direktiver for sitt arbeid. I sin første artikkel «Om arbeider- og soldat-sovjetene», skrev Stalin at partiets grunnleggende oppgave var:
«Å styrke disse sovjetene, få dem opprettet overalt, forene dem med hverandre og med et sentralt arbeider- og soldatsovjet I spissen som et organ for folkets revolusjonære makt».29
I sin artikkel «Om krigen» påviste Stalin at den imperialistiske krigen ikke hadde forandret karakter ved at makten var gått over til den provisoriske regjering, at krigen 1914 — 1917 også under en borgerlig provisorisk regjering framleis var en urettferdig røverkrig.
Sammen med flertallet i partiet gikk Stalin, Molotov o. a. inn for en politikk som ga uttrykk for mistillit til den imperialistiske provisoriske regjeringen, og opptrådte mot forsvaret for mensjevikenes og de sosialrevolusjonæres «fedrelandsforsvar» og mot det halvmensjevikiske standpunkt om betinget understøttelse av den provisoriske regjering, som Kamenjev og andre opportunister gikk inn for.
5
Den 3. april 1917 kom Lenin tilbake til Russland etter mange år i landflyktighet. Nyheten om den folkekjære revolusjonslederens ankomst ble hilst med begeistring av de klassebevisste arbeiderne i Petrograd. Stalin reiste sammen med en arbeiderdeputasjon til stasjonen Bjeloostrov for å ta mot ham. Mottagelsen på Finlands-stasjonen i Petrograd ble en mektig revolusjonær demonstrasjon. Dagen etter offentliggjorde Lenin sine berømte April-teser som ga partiet en genial kampplan med sikte på å gå over fra den borgerlig-demokratiske revolusjon til den sosialistiske revolusjon. Lenins teser ga partiet en nyorientering under de nye kampforhold etter at tsarismen var styrtet. Den 24. april 1917 ble bolsjevikenes 7. konferanse, den såkalte «aprilkonferansen», åpnet. hovedpunktet på dagsordenen var Lenins teser. Aprilkonferansen innstilte partiet på kampen for å forvandle den borgerlig-demokratiske revolusjon til en sosialistisk revolusjon.
På konferansen støttet Stalin konsekvent Lenins linje med sikte på den sosialistiske revolusjon og avslørte Kamenjevs, Bykovs og deres fåtallige tilhengeres opportunistiske, anti-leninistiske linje. Han holdt dessuten foredrag om det nasjonale spørsmål. Idet han utviklet en konsekvent marxistisk-leninistisk linje i dette spørsmålet, begrunnet han den bolsjevikiske nasjonalitetspolitikken og forsvarte nasjonenes rett til selvbestemmelse, like til utskillelse og opprettelse av selvstendige stater. Lenins og Stalins nasjonalitetspolitikk sikret partiet støtte fra de undertrykte nasjonaliteter I Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen.
Etter konferansen ble sentralkomiteens politiske byrå opprettet. Stalin ble valgt som medlem av dette byrået. Fra den tid av er han stadig blitt gjenvalgt som medlem av sentralkomiteens politiske byrå.
På grunnlag av aprilkonferansens beslutninger utførte partiet et veldig arbeid for å vinne massene, oppdra og organisere dem.
I denne kompliserte revolusjonsperioden, da begivenhetene utviklet seg i så voldsomt tempo og krevde en djerv og smidig taktikk fra partiets side, var det Lenin og Stalin som ledet massenes kamp.
«Jeg husker året 1917,» sier Stalin, «da jeg etter partiets ordre, etter omflakkingen i fengsler og forvisning, ble sendt til Leningrad. I samvær med de russiske arbeiderne og i umiddelbar nærhet av den store læreren for alle lands proletarer, kamerat Lenin, i veldige sammenstøt mellom proletariatet og borgerskapet under den imperialistiske krigen, lærte jeg for første gang å forstå hva det vil si å være en av lederne for arbeiderklassens store parti. I samvær med russiske arbeidere — de undertrykte folks befriere og foregangsmennene for proletariatets verdensomspennende kamp — fikk jeg min tredje revolusjonære ilddåp. I Russland, under Lenins ledelse, ble jeg fullbefaren i revolusjonens kunst.» («Pravda», nr. 136, 16. juni 1926).
Stalin sto midt oppe i partiets praktiske arbeid. Som medlem av sentralkomiteen tok han direkte ledende del i Petrograd-komiteens arbeid, ledet «Pravda», skrev artikler i den og I «Soldatskaja Pravda» og ga retningslinjer for bolsjevikenes virksomhet ved kommunevalgene i Petrograd. Sammen med Lenin deltok han i den allrussiske konferanse av partiets militærorganisasjoner og holdt foredrag på konferansen om «Den nasjonale bevegelse og de nasjonale regimenter». Sammen med Lenin organiserte han den historiske demonstrasjon den 18. juni, som gikk under det bolsjevikiske partis paroler. På vegne av sentralkomiteen skrev han en henvendelse til arbeiderne og de revolusjonære soldatene i Petrograd. Den 20. juni valgte den 1. allrussiske sovjetkongress Stalin til medlem av sovjetenes sentrale eksekutivkomite.
Etter julidagene 1917, da Lenin ble forfulgt og jaget av den kontrarevolusjonære provisoriske regjering og var tvunget til å gå i illegalitet, ledet Stalin direkte partiets sentralkomite og sentralorgan, som på den tiden kom ut under forskjellige navn («Arbeideren og soldaten», «Proletaren», «Arbeideren», «Arbeiderveien»). Stalin reddet Lenins dyrebare liv for partiet, for folket vårt og for hele menneskeheten. Han uttalte seg bestemt mot at Lenin skulle møte for de kontrarevolusjonæres domstol og satte seg mot forræderne Kamenjevs, Rykovs og Trotskis forslag om å utlevere Lenin til den kontrarevolusjonære provisoriske regjerings domstol.
Undertrykkelsen av julidemonstrasjonen førte til en vending i revolusjonens utvikling. Lenin utarbeidet en ny taktikk for partiet under de nye kampforhold. Sammen med Sverdlov ledet Stalin partiets 6. kongress, som ble holdt illegalt i juli-august 1917. Stalin avla sentralkomiteens politiske beretning på kongressen og holdt foredrag om den politiske situasjon. I disse foredragene formulerte Stalin konkret partiets oppgaver og taktikk i kampen for den sosialistiske revolusjon. Stalin imøtegikk trotskistene, som mente at sosialismens seier i Russland var umulig.
Som svar på trotskistenes forsøk på å gjøre partiets kurs mot den sosialistiske revolusjonen avhengig av den proletariske revolusjon i Vest-Europa sa Stalin: «Den mulighet er ikke utelukket at nettopp Russland blir det land som baner veien til sosialismen … En må kaste vekk den foreldede forestillingen at bare Europa kan vise oss veien. Det finnes en dogmatisk marxisme og en skapende marxisme. Jeg står på den sistnevntes grunn.»30 Stalins ord var profetiske. Russland ble det første landet som viste veien til sosialismen.
Kongressen sluttet opp om Stalin og gikk inn for Lenins lære om muligheten for sosialismens seier i Russland. Under Stalins ledelse og etter Lenins direktiver forberedte partiets 6. kongress oppstanden. Kongressen innstilte partiet på vepnet oppstand, på å tilkjempe seg proletariatets diktatur.
I august 1917 brøt general Kornilovs opprør ut. Det hadde til mål å gjenopprette tsarismen i Russland. Bolsjevikene mobiliserte folkemassene til kamp mot generalens kuppforsøk.
Kornilov-opprørets nederlag innledet en ny periode i revolusjonens historie; nå begynte forberedelsen til stormangrepet.
Stalin opprettholdt intim kontakt med Lenin i illegaliteten. Han korresponderte med sin lærer og venn og besøkte ham to ganger i Rasliv.
Djervt og målbevisst, fast og omtenksomt førte Lenin og Stalin partiet og arbeiderklassen fram til den sosialistiske revolusjon, til den vepnete oppstand. Lenin og Stalin forberedte og organiserte Den store sosialistiske oktoberrevolusjonens seier. Stalin var Lenins nærmeste medarbeider. Han ledet umiddelbart hele forberedelsen av oppstanden. Hans retningsgivende artikler ble gjengitt i de bolsjevikiske lokalavisene. Stalin innkalte representanter for distriktsorganisasjonene, instruerte dem og pekte på de enkelte distrikters kampoppgaver. Den 16. oktober valgte sentralkomiteen et partisentrum til å lede oppstanden, og Stalin ble stilt i spissen for dette. Partisentret var den ledende kjerne i den militære revolusjonskomite i Petrogradsovjetet og hadde den praktiske ledelse av hele oppstanden.
I sin tale på sentralkomiteens møte den 16. oktober sa Stalin, idet han tilbakeviste kapitulasjonsforslagene fra forræderne Sinovjev og Kamenjev som opptrådte mot den vepnete oppstand: «Det som Sinovjev og Kamenjev foreslår, vil objektivt føre til at det blir mulig for kontrarevolusjonen å forberede og organisere seg. Vi kommer hele tiden til å trekke oss tilbake og vil derfor tape revolusjonen. Hvorfor skal vi ikke sikre oss selv muligheten til å velge dagen og betingelsene for oppstanden, for ikke å gi kontrarevolusjonen høve til å organisere seg?»31
Tidlig om morgenen den 24. oktober ga Kerenski ordre om å stenge partiets sentralorgan «Arbeiderveien» og sendte panserbiler til redaksjonslokalene og trykkeriet. Men klokken 10 om formiddagen hadde rødegardister og revolusjonære soldater etter Stalins ordre slått tilbake panserbilene, og satt ut forsterket vakt for trykkeriet og redaksjonen. KI. 11 om formiddagen kom «Arbeiderveien» ut med en lederartikkel av Stalin under titelen «Hva trenger vi?». Den oppfordret arbsiderne til å styrte den borgerlige provisoriske regjering. Samtidig ble etter ordre fra partisentret revolusjonære soldater og rødegardister trukket sammen ved Smolny. Oppstanden begynte cen 24. oktober. Sovjetenes 2. kongress, som ble åpnet om kvelden den 25. oktober, overga all makt til sovjetene.
Stalin ble valgt inn i det første folkekomissær-rådet som med Lenin i spissen ble valgt av sovjetenes 2. allrusisske kongress etter oktoberrevolusjonens seier.
Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen forandret fullstendig hele situasjonen. Oktoberrevolusjonen delte hele verden i to systemer — kapitalismens system og sosialismens system. Det bolsjevikiske parti sto overfor nye forhold, overfor nye veldige oppgaver som skulle løses. Formene for arbeiderklassens kamp ble forandret på en grunnleggende måte.
Fra sovjetregjeringens opprettelse og til 1923 var Stalin folkekomissær for nasjonale spørsmål. Han ledet personlig hele partiets og sovjetmaktens arbeid for å løse det nasjonale spørsmål i Sovjet-Samveldet. Under Lenins og Stalins ledelse begynte arbeiderne og bøndene å skape sovjetrepublikker istedenfor tsarkolonier. Det finnes ikke en eneste sovjet-republikk som Stalin ikke har tatt aktiv og ledende del i organiseringen av. Stalin ledet kampen for opprettelsen av sovjetrepublikken Ukraina, han ledet opprettelsen av sovjetrepublikken Kviterussland og sovjetrepublikkene i Transkaukasia og SentralAsia, han hjalp sovjetlandets tallrike nasjonaliteter med å bygge opp sine autonome sovjetrepublikker og distrikter. Lenin og Stalin var initiativtakerne til og organisatorene av det store Samveldet av Sosialistiske Sovjetrepublikker.
Stalin og Sverdlov var Lenins nærmeste medarbeidere i oppbyggingen av sovjetstaten. Sammen med Lenin førte Stalin kampen mot Kamenjev, Sinovjev, Rykov og andre revolusjonens streikebrytere og desertører. Organiseringen av Kerenskijs og Krasnovs nederlag, bekjempelsen av sabotasjen fra de gamle embetsmenn og funksjonærer, likvideringen av det kontrarevolusjonære hovedkvarteret og den tsaristiske generalstaben, undertrykkelsen av den borgerlige pressen, kampen mot den kontrarevolusjonære ukrainske rada, fordrivelsen av den konstituerende forsamling og utarbeidelsen av den første sovjetforfatning i 1918 — i alle disse avgjørende begivenheter tok Stalin den mest aktive og ledende del.
Etter oppdrag av sentralkomiteen gjennomførte Stalin i 1918 en konferanse av representanter for den revolusjonære fløy i de sosialistiske partier i forskjellige land å Europa og Amerika. Denne konferansen spilte en betydelig rolle i kampen for opprettelsen av den III. kommunistiske Internasjonale.
I de tunge dagene etter Brest-freden, da revolusjonens skjebne sto på spill, forsvarte Stalin og Lenin den bolsjevikiske strategi og taktikk mot forræderen Trotski og hans drabant Bucharin, som i ledtog med de engelsk-franske imperialister ville utlevere den unge og ennå svake sovjetrepublikken til den tyske imperialismes angrep.
6
Etter at Den sosialistiske oktoberrevolusjonen hadde styrtet godseierne og kapitalistene i Russland, begynte de å sammensverge seg med kapitalistene i andre land for å organisere en militær intervensjon mot sovjetlandet. De satte seg som mål å knuse arbeiderne og bøndene, styrte sovjetmakten og på nytt trellbinde landet vårt. Borgerkrigen og intervensjonen begynte. Sovjetregjeringen erklærte det sosialistiske fedreland i fare og kalte hele folket til kamp. Det bolsjevikiske parti mobiliserte arbeiderne og bøndene til krig for fedrelandets forsvar mot de utenlandske okkupanter og borgerskapets og godseiernes hvitegardister.
Våren 1918 organiserte de engelsk-franske imperialister et opprør i det tsjekkoslovakiske korps som var dannet av krigsfanger fra den østerriksk-ungarske armé og etter freden var på vei gjennom Sibir til Frankrike.
Tsjekkoslovakenes opprør var signalet til opprør av hvitegardister og sosialrevolusjonære i 23 byer langs Volga, signalet til de venstre-sosialrevolusjonæres opprør i Moskva og landsettingen av engelske tropper i Murmansk — det utløste alle kontrarevolusjonens krefter. Tsjekkoslovakenes opprør fant sted på et meget kritisk tidspunkt. Landet var nettopp kommet ut av den imperialistiske krigen. Kapitalistenes og godseiernes vanstyre hadde ført landet til katastrofen. Hovedstedenes arbeidere fikk ikke mer enn 50 gr. brød om dagen.
Republikken var avskåret fra kornforrådene i Ukraina og Sibir. Det var nå bare ett distrikt man kunne få korn fra: det sydøstlige, Volgadistriktet og Nord-Kaukasus. Veien derfra gikk over Volga, gjennom Tsaritsyn. Revolusjonen kunne bare reddes hvis man fikk tak i korn. Lenin vendte seg til arbeiderne i Petrograd med oppfordring om å gå ut på landsbygda for å hjelpe de fattige bøndene mot kornspekulantene og kulakkene. Partiets sentralkomite sendte Stalin sydover, utstyrt med ekstraordinære fullmakter som øverste leder for innsamlingen av levnetsmidler i Syd-Russland.
Den 6. juni 1918 kom han sammen med en avdeling arbeidere til Tsaritsyn. Stalin, som forente den praktiske leders framsyn med hærfører-talent, forsto at Tsaritsyn var det stedet som kontrarevolusjonen ville rette hovedstøtet mot. Hvis Tsaritsyn ble tatt, ville republikken bli avskåret fra sine siste kornressurser og fra oljen i Baku, og de hvite ville bli i stand til å forene kontrarevolusjonen ved Don med Koltsjak og den tsjekkoslovakiske kontrarevolusjon og på felles front marsjere mot Moskva. Det var nødvendig å holde Tsaritsyn i sovjetmaktens hender for enhver pris. Etter at Stalin med hard hånd hadde renset byen for hvitegardistiske konspiratører, skaffet han fram betydelige mengder levnetsmidler og sendte dem til de sultende hovedsteder. Deretter viet han seg helt forsvaret av Tsaritsyn. Han brøt skånselløst motstanden fra de kontrarevolusjonære spesialistene som Trotski holdt sin hånd over. Ved raske og effektive åtgjerder ble de spredte troppeavdelingene reorganisert, Vorosjilovs styrker i Donbas ble ført fram i hurtig tempo og dannet kjernen i den nyoppsatte 10. armé. Stalins jernharde vilje og geniale framsyn reddet Tsaritsym og hindret de hvite i å trenge fram til Moskva. Det heltemotige forsvaret av Tsaritsyn fant sted samtidig med at den tyske imperialismen brøt sammen i Ukraina. I november 1918 brøt revolusjonen ut i Tyskland og Østerrike-Ungarn. Sentralkomiteen ga Stalin i oppdrag å organisere fronten i Ukraina som støtte for de ukrainske arbeidere og bønder. Tjue ledende partiarbeidere fra den 10. armé med Vorosjilov i spissen ble stilt til Stalins disposisjon. I slutten av november rykket de ukrainske opprørstroppene fram mot Petljura-troppene og tyskerne og befridde Kharkov. I vest ble Minsk befridd. Stalin utførte et veldig arbeid for å befri de vestlige distriktene og opprette den kviterussiske republikken.
Den 30. november 1918 ble Arbeidernes og bøndenes forsvarsråd opprettet med Lenin i spissen. Det skulle lede alt forsvarsarbeid både ved fronten og bak den, mobilisere industrien og transportvesenet og alle landets ressurser. Den sentrale eksekutivkomite oppnevnte Stalin som sin representant i forsvarsrådet, og han ble Lenins faktiske stedfortreder.
I slutten av 1918 oppsto det en katastrofal situasjon på Østfronten. Koltsjaks armé trengte på for å forene seg med de engelske troppene som angrep fra nord. På vegne av forsvarsrådet krevde Lenin stabilisering av situasjonen ved Perm. Han foreslo sentralkomiteen å sende Stalin og Dsjersjinski for å avverge katastrofen. Stalin handlet raskt og djervt og var snart herre over situasjonen på Perm-fronten. Hans jernvilje hadde ved Tsaritsyn hindret kontrarevolusjonen ved Don å forene sine krefter med de kontrarevolusjonære i Ural og ved Volga. I nord forpurret Stalin intervensjonsstyrkenes forsøk på å komme i forbindelse med tsjekkerne og Koltsjak. De røde tropper begynte å slå Koltsjak, som nå var avskåret fra sine allierte både i syd og nord.
Da Stalin kom tilbake fra Østfronten, tok han straks fatt på å organisere statskontrollen, og etter Lenins forslag ble han i mars 1919 utnevnt til folkekommissær for statskontrollen, som seinere ble omorganisert til folkekommissariatet for arbeider- og bonde-inspeksjonen. Stalin fortsatte i denne stilling til april 1922. Dette arbeidet hadde meget stor betydning når det gjaldt å trekke de arbeidende med i statens styre.
For å trekke de røde tropper bort fra Koltsjak forsøkte general Judenitsj i mai 1919 med støtte av hvitfinske og estniske tropper å trenge fram til Petrograd. Dette angrepet ble støttet av en engelsk flåtestyrke. I ryggen på Den rødearmé ble det organisert et opprør på fortene «Krasnaja Gorka» og «Seraja Losjad». Den røde front vaklet, og fienden trengte helt fram til Petrograd.
For å organisere motstanden mot de hvite sendte sentralkomiteen Stalin av gårde. Kommunistene strømmet til fronten. Stalin gjorde fort slutt på forvirringen og slo skånselløst ned fiender og forrædere. De opprørske fortene ble tatt ved et kombinert angrep av land- og sjøstridskrefter, og de hvitegardistiske troppene ble slått tilbake. Truselen mot Petrograd var avverget. Ententens planer om å erobre Petrograd var brutt sammen. Judenitsj armé var slått og restene av den rømte til Estland.
Sommeren 1919 arbeidet Stalin på vestfronten, i Smolensk, hvor han organiserte motstanden mot det polske angrep.
Ententens første felttog var slått tilbake, men den klarte å knuse sovjetene i Bayern, Ungarn, Estland og Lettland, og sommeren 1919 innledet den sitt annet felttog. I dette felttoget trakk den foruten hvitegardistiske og egne tropper også med arméene fra de små statene som grenset til Russland. Dette felttoget kalte den engelske krigsminister Churchill for «de fjorten staters felttog».
Mens Den røde armé var opptatt med å slå Koltsjak i øst, tok Denikin Donbass og trengte på bred front fram i Ukraina. På forrædersk vis ødela Trotski arbeidet på sydfronten. De røde tropper led nederlag. Hvitepolakkene kom Denikin til hjelp og besatte Minsk. Utenfor Petrograd gikk Judenitsj til et nytt angrep og Koltsjak forsøkte å sette seg fast ved elva Tobol i Sibir. Aldri hadde fienden vært så nær sovjethovedstaden. Kapitalistene i Donbass satte til og med opp en millionbelønning for det hvite regiment som først rykket inn i Moskva.
Som et svar på de hvites offensiv rettet Lenin på vegne av sentralkomiteen en manende appell til partiorganisasjonene: «Alle mann til kamp mot Denikin!»
Sydfronten fikk store forsterkninger av folk og våpen, men den trengte en leder som kunne sveise sammen de hundretusener soldater, underordne dem en felles vilje og kaste dem mot fienden. Sentralkomiteen sendte Stalin avsted for å organisere seieren på sydfronten.
Revolusjonens hærfører kom til fronten og fant alt i oppløsning og forvirring, uten noen strategisk plan. Han renset stabene for Trotskis bankerotte protegéer og forlangte at Trotski skulle holde opp med å blande seg inn i frontens anliggender. Han forkastet den forbryterske planen om å bryte gjennom Denikins front fra Volga (ved Tsaritsyn) mot Novorossiisk og satte opp en kampplan som på en genial måte løste oppgaven. Han foreslo at hovedstøtet mot Denikin skulle gå ut fra Voronesj-distriktet over Kharkov-Donbass-Rostov, for derved å kløve den kontrarevolusjonære arméen i to deler. Denne planen sikret Den røde armés hurtige framrykking gjennom et distrikt med proletariske sentre hvor befolkningen med lengsel ventet på Den røde armé. Her fantes også et tett jernbanenett som gjorde det mulig å forsyne arméen med alt som trengtes. Samtidig ville denne planen befri Donbass med sine rike kull-leier som kunne sikre landet brensel, og med nye revolusjonære krefter, Sentralkomiteen godkjente Stalins plan.
Stalin utførte et gigantisk arbeid for å organisere seieren. Han fulgte operasjonenes gang, rettet feilene, valgte selv ut kommandører og politiske kommissærer og oppildnet dem til kamp. Under hans ledelse ble det på sydfronten utarbeidet en instruks for regimentskommissærene, hvor deres oppgaver ble formulert på følgende måte:
«Regimentskommissæren er den politiske og moralske leder for sitt regiment, den fremste forsvarer for dets materielle og åndelige interesser. Mens kommandøren er regimentets hode, skal kommissæren være sitt regiments far og dets sjel.»32
Gjennomføringen av Stalins plan førte til at Denikin ble fullstendig slått. Etter kamerat Stalins initiativ ble Den 1. rytterarmé skapt med Budjonny, Vorosjilov og Sjtsjadenko i spissen. Støttet av arméene på sydfronten gjorde den legendariske rytterarméen det helt av med Denikins tropper.
I den korte hvilepausen sovjetlandet fikk etter at Denikin var slått, ledet Stalin etter Lenins oppdrag gjenreisningen av næringslivet i Ukraina som var ødelagt av krigen. I februar-mars 1920 ledet han rådet for den ukrainske arbeidsarmé og mobiliserte de arbeidende til kamp for å skaffe fram kull. I sin henvendelse til arbeidsarméen i mars 1920 pekte Stalin på at i den daværende situasjon var «kull like nødvendig for Russland som seieren over Denikin»33, Under hans ledelse oppnådde Ukrainas bolsjeviker store resultater når det gjaldt å forsyne landet med brensel og få orden i kommunikasjonene.
I mai 1920 sendte sentralkomiteen Stalin til Syd-vestfronten mot de polske godseierne som hadde innledet Ententens tredje felttog mot sovjetrepublikken. Her tok Stalin umiddelbart ledende del i gjennombruddet på den polske front, i befrielsen av Kiev og våre troppers framrykking til Lvov. Samme år arbeidet han også med å forsvare Syd-Ukraina mot Wrangels angrep og utkastet planen for å tilintetgjøre hans tropper. Stalins anvisninger lå til grunn for Frunzes operasjonsplan, som førte til fullstendig nederlag for Wrangel.
Under borgerkrigen besto det et intimt samarbeid mellom Lenin og Stalin. Hånd i hånd bygde de opp og styrket Den røde armé. Lenin rådførte seg med Stalin i de viktigste spørsmål om sovjetstatens politikk og når det gjaldt den militære strategi og taktikk. Mens Stalin befant seg på en annen kant av sovjetlandet og der gjennomførte Lenins politiske og militære oppdrag, sto de i stadig brev- og telegram-veksling med hverandre. Stalin underrettet regelmessig Lenin om stillingen på frontene, og i sine brev og telegrammer ga han en mesterlig analyse av den militære stilling. Han henvendte seg stadig til Lenin for å få hjelp og støtte når situasjonen på frontene ble særlig truende. Lenin var meget oppmerksom når det gjaldt Stalins ønsker. Han holdt ham underrettet om utviklingen og informerte ham om de politiske nyheter. Stalin var Lenins hovedstøtte når det gjaldt å organisere og lede forsvaret av sovjetlandet.
Under borgerkrigen sendte partiets sentralkomite og Lenin personlig Stalin til de frontavsnitt som var mest avgjørende og farlige for revolusjonen. Stalin var medlem av republikkens revolusjonære militærråd og medlem av de revolusjonære militærråd på vest-, syd- og syd-vestfronten. Der hvor det på grunn av en rekke årsaker oppsto en dødelig fare for Den røde armé og hvor kontrarevolusjonens og intervensjonstroppenes framrykking truet selve sovjetmaktens eksistens, dit ble Stalin sendt. Der «hvor forvirring og panikk hvert øyeblikk kunne forvandles til håpløshet og katastrofe, der dukket kamerat Stalin opp». (K. E. Vorosjilov: «Stalin og Den røde armé», 1940, s. 6—7, russ.)
Stalin organiserte parti- og arbeidermassene, tok ledelsen i sin faste hånd. Han støttet seg på massene og knuste skånselløst sabotasjen, undertrykte med jernhard hånd forrædernes og spionenes sammensvergelser på fronten og bak den. Ved sitt personlige eksempel, sitt uegennyttige arbeid og klare revolusjonære perspektiv styrket han kampånden og den revolusjonære begeistring hos arbeiderne, bøndene og rødarmistene. På kort tid lyktes det ham å sikre et avgjørende omsving og Den røde armés seier.
Han gjennomskuet og slo i stykker fiendens mest sinnrike og lumske strategiske planer, kullkastet hele deres «militærvitenskap» og «militærkunst».
Stalins fortjenester på borgerkrigsfrontene ble etter Lenins initiativ framhevet i Den allrussiske sentrale eksekutivkomites beslutning av 27. november 1919 om hans utmerkelse med Den røde fanes orden.
Det bolsjevikiske parti med Lenin og Stalin i spissen var skaperen av Den røde armé, den første røde armé i verden, de frigjorte arbeideres og bønders armé, broderskapsarméenfor folkene i vårt land, en armé som er oppdratt i internasjonalismens ånd. Lenin og Stalin ledet forsvaret av vårt land sammen med de beste krefter i det bolsjevikiske parti.
Stalin var den som umiddelbart inspirerte og organiserte Den røde armés største seire. Overalt hvor revolusjonens skjebne ble avgjort på frontene, dit sendte partiet Stalin. Han utarbeidet de viktigste strategiske planer og ledet de avgjørende kampoperasjoner. Ved Tsaritsyn og Perm, ved Petrograd og mot Denikin, mot de polske godseiere i vest og mot Wrangel i syd — overalt sikret Stalins jernharde vilje og strategiske geni revolusjonens seier. Han oppdro og ledet de militære kommissærene, og uten dem ville det som Lenin sa, ikke vært noen rød armé. Stalins navn er knyttet til Den røde armés mest ærerikeseire.
7
Da sovjetmakten seierrikt hadde avsluttet krigen mot intervensjonen, tok den fatt på den fredelige økonomiske oppbygging. Landet var ødelagt etter fire års imperialistisk krig og tre års borgerkrig. Etter borgerkrigens slutt ga bondebefolkningen uttrykk for misnøye med å bli fratatt hele sitt produksjonsoverskudd og med avleveringsplikten for matvarer, og den krevde å bli forsynt med tilstrekkelige mengder varer. Som følge av sulten og utmattelsen oppsto det også misnøye blant en del av arbeiderne. Klassefienden forsøkte å utnytte landets vanskelige økonomiske stilling.
Partiet var stilt overfor spørsmålet om å utarbeide en ny linje i alle spørsmål som angikk landets økonomiske liv. Det var klart for sentralkomiteen at krigskommunismens system hadde utspilt sin rolle etter at krigen var slutt og man var begynt på en periode med fredelig oppbygging. Det var ikke lenger nødvendig å opprettholde avleveringsplikten for levnetsmidler, man måtte gi bøndene høve til selv å disponere størstedelen av sitt produksjonsoverskudd, Dette ville blåse nytt liv i jordbruket og varebyttet, bringe industrien på fote og øke forsyningene til byene, skape et nytt økonomisk grunnlag for forbundet mellom arbeiderne og bøndene.
Men de partifiendtlige grupperingene forsøkte å hindre partiet i å utarbeide den nye linjen. I slutten av 1920 tvang de partiet inn i den såkalte diskusjonen om fagforeningene. I virkeligheten gjaldt denne meget mer enn spørsmålet om fagforeningene. I virkeligheten gjaldt kampen spørsmålet om partiets stilling til bøndene, partiets stilling til de partiløse arbeidermassene, i det hele tatt partiets stilling til de partiløse masser under den nye situasjon. Trotskistene foreslo «å gi krigskommunismens skruer en ny omdreining». Ved sin forræderske politikk som gikk ut på å tvinge og kommandere massene, forsøkte de å sette massen av partiløse arbeidere opp mot partiet, forsøkte å skape en trusel mot sovjetmaktens eksistens. I følge med trotskistene opptrådte også andre partifiendtlige grupper: «arbeideropposisjonen», «de demokratiske sentralister» og «venstrekommunistene».
Sammen med Lenin gjennomførte og forsvarte Stalin konsekvent partiets linje og knuste alle disse partiets fiender. Han ledet organiseringen av kampen mot de anti-leninske grupperinger under diskusjonen om fagforeningene og sveiste partiet sammen om Lenins plattform. Stalin tok imot alle meldinger fra lokalorganisasjonene om utviklingen av kampen for partiets linje. I denne tiden sendte Stalin meldinger til «Pravda» om resultatene av diskusjonen i lokalorganisasjonene. De fortalte om seier for partiet og nederlag for de anti-leninske grupperingene.
Den 19. januar 1921 offentliggjorde Stalin en artikkel i «Pravda» under titelen: «Våre uoverensstemmelser» som fikk stor betydning når det gjaldt å sikre partilinjens seier og sveise partiet sammen om Lenin og det leninistiske flertallet i sentralkomiteen. Sammen med Lenin verget Stalin partiets enhet mot alle angrep fra partifiendtlige fraksjoner og grupperinger.
I enig oppslutning om Lenins linje gikk partiet til den 10.kongress, som skulle treffe avgjørelse i grunnleggende spørsmål for revolusjonens videre seierrike frammarsj. Partiets 10. kongress (mars-april 1921) sammenfattet resultatet av diskusjonen om fagforeningene og godkjente med overveldende flertall Lenins plattform. Kongressen gjorde det overmåte viktige vedtaket om overgangen fra avleveringsplikt til naturalskatt og innføring av den nye økonomiske politikk (NEP), som Lenin hadde utarbeidet og inspirert. Den 10. kongress’ vedtak om overgangen til NEP sikret et fast forbund mellom arbeiderklassen og bøndene for å bygge opp sosialismen.
Et ledd I løsningen av denne hovedoppgaven var også kongressens vedtak i det nasjonale spørsmål. Stalin holdt foredrag på kongressen om «Partiets nærmeste oppgaver i det nasjonale spørsmål».
Hans foredrag og kongressens resolusjon ga en klar og nøyaktig formulering av den praktiske hovedoppgaven i det nasjonale spørsmål. — Vi har likvidert den nasjonale undertrykkelsen, sa Stalin, men det er ikke tilstrekkelig: vi må likvidere den tunge arv fra fortiden — den økonomiske, politiske og kulturelle tilbakeliggenheten hos de tidligere undertrykte folk, vi må hjelpe dem til å nå igjen Sentral-Russland i denne henseende. Stalin mante partiet til kamp mot stormaktsjåvinismen, den storrussiske sjåvinismen som hovedfaren, og samtidig til kamp mot den lokale nasjonalismen.
Det gikk et år under den nye økonomiske politikken. På den 11. kongress (i mars-april 1922) summerte partiet opp resultatene av dette første året. Disse resultatene gjorde det mulig for Lenin å erklære:
«I ett år har vi nå vært på tilbaketog. Nå må vi på partiets vegne si: Det er nok! Det mål vi ville nå med tilbaketoget, er nådd. Denne perioden holder på å ta slutt. Nå setter vi oss et annet mål: å omgruppere kreftene.»34
De historiske oppgaver som Lenin hadde stilt på kongressen, skulle nå settes ut i livet. Etter forslag av Lenin valgte partiets sentralkomites plenumsmøte den 3. april Stalin, Lenins beste og mest trofaste elev og medarbeider, til generalsekretær for partiet. Denne stilling har han seinere innehatt uten avbrytelse.
Følgene av de sår han hadde fått ved attentatet 1918, og hans ustanselige oppslitende arbeid hadde undergravet Lenins helse. Fra slutten av 1921 ble han stadig oftere nødt til å avbryte sitt arbeid. Stalin måtte overta det meste av arbeidet med partiets ledelse.
I disse årene utførte Stalin et veldig arbeid for å skape nasjonale sovjetrepublikker og seinere for å forene alle sovjetrepublikkene i en forbundsstat — Sovjet-Samveldet. Etter forslag av Lenin og Stalin gjorde den 1. allrussiske sovjetkongress den 30. desember 1922 sitt historiske vedtak om den frivillige stats-sammenslutning av sovjetfolkene i Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker — Sovjet-Samveldet. I sin tale på kongressen sa Stalin:
«I sovjetmaktens historie er denne dagen et avgjørende vendepunkt. Det trekker grensen mellom den gamle perioden som vi alt er kommet ut over, den perioden da sovjetrepublikkene, selv om de samarbeidet, likevel sto hver for seg og først og fremst var opptatt med spørsmålet om sin egen eksistens, og den nye perioden som alt er begynt. Nå lever de enkelte sovjetrepublikkene ikke lenger adskilt, de er samlet i en enhetlig forbundsrepublikk til framgangsrik kamp mot det økonomiske forfall. Sovjetmakten tenker nå ikke lenger bare på sin eksistens, men også på å utvikle seg til en betydelig internasjonal makt som kan øve innflytelse på den internasjonale situasjon og forandre den til fordel for de arbeidende.» (Stalin: «Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmål», 1939, s. 126 russ.)
Opprettelsen av Sovjet-Samveldet var en stor seier for Lenins og Stalins nasjonale politikk. Sovjet-Samveldet ble skapt på et urokkelig fundament av tillit mellom de folkene som før hadde vært undertrykt av tsarismen, og det store russiske folket, på grunnlag av et fast vennskap mellom folkene i Sovjet-Samveldet.
I april 1923 fant partiets 12. kongress sted. Dette var den første partikongressen etter oktoberrevolusjonens seier som Lenin på grunn av sin sykdom ikke deltok i. I sine vedtak fulgte kongressen alle de anvisninger Lenin hadde gitt i sine siste artikler og brev. Kongressen tok bestemt avstand fra dem som forsøkte å framstille NEP som et tilbaketog fra de sosialistiske posisjoner og foreslo å kapitulere for kapitalismen. Kongressen brennemerket trotskistene og Bukharinfolkenes forræderske kapitulasjonsforslag.
På kongressen ga Stalin beretning om sentralkomiteens organisatoriske virksomhet og holdt foredrag om «De nasjonale faktorer i parti- og statsoppbyggingen». I beretningen gjorde han utførlig rede for partiets arbeid og vekst, styrkelsen av forbindelsene mellom partiet og massene (fagforeningene, det kommunistiske ungdomsforbund, sovjetene osv.), summerte opp resultatene av den nye økonomiske politikk i de to år som var gått, pekte på oppgavene for den videre frammarsj. «Vårt parti er framleis enig og fast sammensveiset, det har bestått prøven under en meget stor vending og marsjerer nå framover med høyt hevede faner.:35 Med disse ordavsluttet Stalin sin beretning.
Kongressen viet det nasjonale spørsmålet stor oppmerksomhet. I sitt innledningsforedrag understreket Stalin den veldige internasjonale betydning vår politikk i det nasjonale spørsmål har. Han framholdt at de undertrykte folk i vest og øst betrakter Sovjet-Samveldet som forbildet på løsningen av det nasjonale spørsmål, Stalin pekte på nødvendigheten av et energisk arbeid for å likvidere den økonomiske og kulturelle ulikheten mellom folkene i Sovjet-Samveldet. Han oppfordret hele partiet til besluttsom kamp mot den storrussiske sjåvinismen og den lokale nasjonalismen som var blitt forsterket i forbindelse med kapitalismens delvise gjenoppliving. Stalin avslørte de grusinske representanter for avvikelsen i det nasjonale spørsmål som fikk støtte av trotskistene.
Den 12. kongress var ikke slutt før det dukket opp en ny alvorlig fare for sovjetrepublikken. De mest reaksjonære og intervensjonslystne borgerlige elementer som var kommet til makten i England og Frankrike, forsøkte å organisere et nytt felttog mot Sovjet-Samveldet. Under Stalins ledelse gikk partiet med ære ut av denne kritiske situasjon og vant en stor seier på den diplomatiske front. Istedenfor trusler og ultimative krav var det i 1924 en hel rekke av de store kapitalistiske land i Europa som anerkjente Sovjet-Samveldet. «Den kjensgjerning at vi dengang kom ut av vanskeligheten uten skade for vår sak,» erklærte Stalin, «beviser utvilsomt at kamerat Lenins elever alt har lært et og annet av sin lærer.»36
I januar 1924 trådte den 13. partikonferanse sammen. Konferansen fordømte trotskistene. Dens vedtak ble seinere godkjent av partiets 13. kongress i mai 1924 og av Kominterns 5. kongress sommeren 1924.
Den 21. januar 1924 døde Lenin, bolsjevikpartiets leder og grunnlegger, føreren for de arbeidende i hele verden, i landsbyen Gorki utenfor Moskva. Lenins fane, partiets fane ble tatt opp og båret videre av Stalin — Lenins ypperste elev, det bolsjevikiske partis beste sønn, Lenins verdigste etterfølger og den store fortsetter av hans verk.
Den 26. januar ble det holdt en minnehøytidelighet på Samveldets annen sovjetkongress. Der holdt Stalin en tale. På partiets vegne avla han denne ed:
«Vi kommunister er mennesker av et særlig slag. Vi er formet av et særlig materiale. Vi er de som utgjør den store proletariske strategs armé, kamerat Lenins armé.
Det finnes ikke noe høyere enn den ære å tilhøre denne arméen. Det finnes ikke noe høyere enn titelen medlem av det parti hvis grunlegger og leder er kamerat Lenin…
Da kamerat Lenin gikk bort fra oss, uttrykte han som sin siste vilje at vi skulle holde den store titel av partimedlem høyt og bevare den i renhet. Vi sverger deg, kamerat Lenin, at vi med ære vil oppfylle dette ditt bud! …
Da kamerat Lenin gikk bort fra oss, uttrykte han som sin siste vilje at vi skulle bevare enheten i vårt parti som vårt øyeeple. Vi sverger deg, kamerat Lenin, at vi med ære vil oppfylle også dette ditt bud …
Da kamerat Lenin gikk bort fra oss, uttrykte han som sin siste vilje at vi skulle bevare og styrke proletariatets diktatur. Vi sverger deg, kamerat Lenin, at vi ikke vil skåne våre krefter for med ære å oppfylle også dette ditt bud! …
Da kamerat Lenin gikk bort fra oss, uttrykte han som sin siste vilje at vi med alle krefter skulle styrke forbundet mellom arbeiderne og bøndene. Vi sverger deg, kamerat Lenin, at vi med ære vil oppfylle også dette ditt bud! …
Kamerat Lenin talte utrettelig til oss om nødvendigheten av et frivillig forbund mellom folkeslagene I vårt land, om nødvendigheten av et broderlig samarbeid mellom dem innenfor republikkenes union. Da kamerat Lenin gikk bort fra oss, uttrykte han som sin siste vilje at vi skulle styrke og utvide republikkenes union. Vi sverger deg, kamerat Lenin, at vi med ære vil oppfylle også dette ditt bud! …
Mer enn en gang betonte Lenin overfor oss at styrkingen av Den røde armé og forbedringen av dens sammensetning er en av de viktigste oppgavene for vårt parti …
La oss sverge, kamerater, at vi ikke vil skåne våre krefter for å styrke vår røde armé, vår røde flåte …
Da kamerat Lenin gikk bort fra oss, uttrykte han som sin siste vilje at vi skulle være tro mot Den kommunistiske Internasjonales prinsipper. Vi sverger deg, kamerat Lenin, at vi ikke vil skåne vårt liv for å styrke og utvide forbundet mellom det arbeidende folk i hele verden — Den kommunistiske Internasjonale!»37
Dette var det bolsjevikiske partis ed til sin lærer og fører, Lenin, hvis minne kommer til å leve gjennom århundrene. Under Stalins ledelse har partiet oppfylt og oppfyller framleis denne ed med ære.
På årsdagen etter Lenins død skrev Stalin i et brev til redaksjonen for «Rabotsjaja Gaseta» (Arbeideravisen):
«Husk, elsk og studer Lenin, vår lærer, vår leder.
Kjemp mot og vinn over fiendene, de indre som ytre, slik som Lenin gjorde det.
Bygg det nye liv, de nye livsformene, den nye kulturen, slik som Lenin gjorde det.
Nekt aldri å gjøre småarbeid, for nettopp av smått bygges det store opp — det er et av Lenins viktigste bud.»38
Sovjetfolket har stadig fulgt og følger framleis disse Stalins ord.
Sosialismens fiender utnyttet Lenins sykdom og død til å forsøke å føre partiet bort fra Lenins vei, for derved å forberede betingelsene for gjenopprettelse av kapitalismen i Sovjet-Samveldet. Særlig forbitret var angrepene på partiet fra leninismens innbitte fiende Trotski og hans medhjelpere. Trotskistene tvang partiet inn i en ny diskusjon, og kampen fikk en meget skarp karakter. Stalin avslørte den politiske kjernen i trotskistenes framstøt og påviste at det gjaldt partiets liv eller død, han sveiste partikadrene sammen og organiserte trotskismens nederlag.
I sin tale «Trotskisme eller leninisme?», som han holdt på et plenumsmøte av partifraksjonen i VZSPS (Sovjet-Samveldets faglige landsorganisasjon) i november 1924, framholdt Stalin at i kampen mot trotskismen i denne perioden «er det partiets oppgave å likvidere trotskismen som ideologisk strømning». Han gjorde det klart for partiet at under de daværende forhold var trotskismen hovedfaren.
«I dag,» så Stalin, «etter oktoberrevolusjonens seier, under den nye økonomiske politikks forhold, må man betrakte trotskismen som farligst, fordi den søker å så mistro til vår revolusjons krefter, mistro til forbundet mellom arbeiderne og bøndene, mistro til at det kan lykkes å forvandle NEP-Russland til et sosialistisk Russland.»39
Stalin påviste at det ideologiske nederlag for trotskismen var en nødvendig forutsetning for å sikre en videre seierrikframmarsj mot sosialismen. Han sa:
«Uten å slå i stykker trotskismen kan en ikke oppnå seier under NEP-forholdene, kan en Ikke oppnå at det nåværende Russland blir forvandlet til et sosialistisk Russland.»40
I kampen mot trotskismen sveiste Stalin partiet sammen om sentralkomiteen og mobiliserte det til videre kamp for sosialismens seier i Sovjet-Samveldet.
Overmåte stor betydning for den ideologiske tilintetgjørelse av trotskismen og forsvaret av leninismen fikk Stalins teoretiske arbeid «Om leninismens grunnlag», som kom ut i 1924.
Dette skriftet gir en mesterlig framstilling av og en dyptgående teoretisk begrunnelse av leninismen. Den vepnet dengang bolsjeviker over hele verden med den marxistisk-leninistiske teoris skarpe våpen og gjør det framleis.
I dette verket er det gitt en framstilling av leninismens grunnlag, dvs. det nye og særegne i marxismen som er knyttet til Lenins navn, det som Lenin har bidratt til utviklingen av den marxistiske teori. Bare det at det ble gitt en slik sammenfatning av leninismens problemer, at hele det ideologiske innholdet i arven etter Lenin ble samlet og undersøkt fra den nye historiske epokes synspunkt, betydde et veldig skritt framover i utviklingen av den vitenskapelige marxisme-leninisme. Alle spørsmål i Lenins lære er i dette verket hevet opp på et høyt prinsipielt nivå. Stalin gir her en klassisk definisjon av leninismen. Han viser hvorledes Lenin utviklet marxismen videre i den nye epoke, i imperialismens og de proletariske revolusjoners epoke.
Arbeidet med å gjenreise folkehusholdningen nærmet seg sin avslutning. Sovjet-Samveldets internasjonale og indre stilling var blitt en annen. I de kapitalistiske landene hadde revolusjonen midlertidig ebbet ut, og det var oppstått en midlertidig delvis stabilisering av kapitalismen. Sovjet-Samveldet hadde nådd førkrigsnivået i produksjonen. Det var blitt nødvendig å rykke videre framover. Det brennende spørsmål som nå reiste seg, var spørsmålet om perspektivene for oppbyggingen, om sosialismens skjebne i Sovjet-Samveldet.
Med genialt klarsyn pekte Stalin på perspektivene og den konkrete veien for revolusjonens videre utvikling:
«Jeg ønsker arbeiderne ved Dynamo-fabrikken,» skrev han i 1924, «såvel som arbeiderne i hele Russland, at industrien må stige mot høydene, at tallet på proletarer i Russland i den nærmeste framtid må øke til 20—30 millioner, at kollektivbrukene på landsbygda må blomstre opp og bringe de private brukene inn under sin innflytelse, at den høyt utviklede industrien og kollektivbrukene på landsbygda må sveise sammen fabrikkproletarene og arbeidsfolket i jordbruket til en sosialistisk armé; at seieren i Russland må krones med seier i hele verden.»41
Stalin trakk de generelle teoretiske slutninger av Den store sosialistiske revolusjonens erfaringer og erfaringene fra de første år av sosialistisk oppbygging omringet av kapitalistiske land, forsvarte Lenins lære om sosialismens seier i ett land og utviklet den videre.
I desember 1924 utkom Stalins kjente verk «Oktoberrevolusjonen og de russiske kommunisters taktikk.» Her underbygde han Lenins tese om sosialismens seier i ett land og viste at dette spørsmålet må sees fra to sider: en nasjonal og en internasjonal. Den nasjonale siden er spørsmålet om forholdet mellom klassene i det landet som bygger sosialismen, mens den internasjonale siden gjelder forholdet mellom Sovjet-Samveldet, som ennå er det eneste sosialistiske land, og den kapitalistiske verden. De indre vanskeligheter kan Sovjet-Samveldets arbeidere og bønder utmerket klare med egne krefter, de kan vinne økonomisk seier over sitt eget borgerskap og bygge opp et fullstendig sosialistisk samfunn.
Men så lenge landet er omgitt av kapitalistiske stater, så lenge består også faren for en kapitalistisk intervensjon mot Sovjet-Samveldet og for gjenopprettelse av kapitalismen.
For å avverge denne faren er det nødvendig å likvidere selve den kapitalistiske omverdenen, men det er bare mulig når den proletariske revolusjon har seiret å det minste i flere land. Først da kan sosialismens seier i Sovjet-Samveldet betraktes som fullstendig og endelig.
Disse Stalins teser ble lagt til grunn for den historiske resolusjonen fra den 14. partikonferansen å april 1925. Konferansen stadfestet Lenins og Stalins innstilling på sosialismens seier i Sovjet-Samveldet, som en lov for partiet, bindende for alle partiets medlemmer.
I et foredrag for de aktive partimedlemmene i Moskva-organisasjonen, «Om resultatene av partiets 14. konferanse», viet Stalin spørsmålet om å trekke de mellomstore bønder med i oppbyggingen av sosialismen særlig stor oppmerksomhet.
Han sa:
«Hovedsaken består nå i å sveise de mellomstore bønder sammen om proletariatet, vinne dem på nytt. Hovedsaken består i å forene seg med hovedmassen av bøndene, heve deres materielle og kulturelle nivå og sammen med denne hovedmasse marsjere framover på veien til sosialismen. Hovedsaken består i å bygge sosialismen sammen med bøndene, absolutt sammen med bøndene og absolutt under arbeiderklassens ledelse, for arbeiderklassens ledelse er hovedgarantien for at oppbyggingen skal følge sosialistiske linjer.»42
I desember 1925 ble partiets 14. kongress åpnet. I sin politiske beretning fra sentralkomiteen tegnet Stalin et klart bilde av veksten i Sovjet-Samveldets politiske og økonomiske makt. Men, sa Stalin, vi kan ikke slå oss til ro med disse resultatene, for landet vårt er framleis et tilbakeliggende jordbruksland. For å sikre vårt lands økonomiske selvstendighet og styrke dets forsvarsberedskap, for å skape det økonomiske grunnlag som er nødvendig for sosialismens seier, må vi forvandle landet vårt fra et jordbruksland til et industriland.
På den 14. kongress erklærte Stalin:
«A forvandle landet vårt fra et jordbruksland til et industriland som er Å stand til med egne krefter å produsere det nødvendige produksjonsutstyr, det er det vesentlige, det grunnleggende i vår generallinje.»43
Mot Stalins plan om den sosialistiske industrialisering forsøkte kapitulantene Sinovjev og Kamenjev å stille opp sin «plan». Ifølge denne planen skulle Sovjet-Samveldet fortsette med å være et jordbruksland. Dette var en forrædersk plan som gikk ut på å trellbinde Sovjet-Samveldet og utlevere det bundet på hender og føtter til de imperialistiske røverne.
Stalin rev masken av disse foraktelige kapitulanter, avslørte deres trotskistisk-mensjevikiske vesen.
På den 14. kongress streket Stalin under at partiets viktigste oppgave var å sikre et fast forbund mellom arbeiderklassen og de mellomstore bønder for å bygge sosialismen.
Kongressen slo fast at partiets grunnleggende oppgave var gjennomføringen av den sosialistiske industrialisering og kampen for sosialismens seier I Sovjet-Samveldet.
Etter kongressen, i begynnelsen av 1926, utga Stalin sin bok «Leninismens problemer». I dette historiske verket knuste Stalin ideologisk Sinovjev-tilhengernes likviderings- og kapitulasjons-«filosofi» og begrunnet linjen fra partiets 14. kongress som gikk ut på landets sosialistiske industrialisering og oppbyggingen av et sosialistisk samfunn. Han vepnet partiet og arbeiderklassen med en ukuelig tro på seier for den sosialistiske oppbygging.
Da det bolsjevikiske parti hadde samlet krefter og midler og slått tilbake kapitulantene og tvilerne, førte det landet inn i den nye historiske etappe — den sosialistiske industrialisering.
I denne kamp mot tvilerne og kapitulantene, trotskistene og Sinovjev-, Bukharin- og Kamenjev-folkene utkrystallisertes den ledende kjerne i partiet etter Lenins bortgang. Den besto av Stalin, Molotov, Kalinin, Vorosjilov, Kuibysjev, Frunze, Dsersjinskij, Kaganovitsj, Ordsjonikidse, Kirov, Jaroslavskij, Mikojan, Andrejev, Svjernik, Sjdanov, Sjkirjatov o. a., en kjerne som forsvarte Lenins store sak, sveiste partiet sammen om Lenins fane og førte sovjetfolket framover på veien til landets industrialisering og kollektivisering av jordbruket.
Lederen for denne kjerne og partiets og statens ledende kraft var Stalin.
Stalin gjennomførte på en mesterlig måte sine oppgaver som partiets og folkets leder og hadde full støtte fra sovjetfolket. I hans virksomhet fantes likevel ikke en snev av innbilskhet eller overlegenhet. I et intervju med den tyske forfatteren Emil Ludwig, hvor han framholdt Lenins store rolle for omskapingen av vårt fedreland, sa Stalin beskjedent om seg selv: «Hva meg selv angår, så er jeg bare Lenins elev, og mitt må er å være hans verdige elev.»44
8
Å gjennomføre industrialiseringen på en historisk meget kort tid i et så veldig og I økonomisk henseende tilbakeliggende land som Sovjet-Samveldet var på den tid, det var en uhyre vanskelig oppgave. Det var nødvendig å bygge opp fra grunnen en hel rekke industrigrener som var ukjente i Tsar-Russland. Det var nødvendig å skape en ny rustningsindustri, noe som ikke hadde eksistert i det gamle Russland. Det var nødvendig å bygge fabrikker for framstilling av moderne landbruksmaskiner som man tidligere ikke hadde sett på landsbygda. Til alt dette trengtes kolossale midler. De kapitalistiske stater hadde skaffet seg midlene ved skånselløs utbytting av folket, ved erobringskriger, ved blodig utplyndring av kolonier og avhengige land og ved lån fra utlandet. Men sovjetlandet kunne ikke benytte seg av slike skitne kilder, og kapitalistene hadde stengt adgangen til lån fra utlandet for det. Det fantes bare én mulighet. og det var å skaffe midler innenfor sovjetlandet.
I samsvar med Lenins anvisninger utarbeidet Stalin læren om den sosialistiske industrialisering i vårt land. Han påviste:
1. at industrialiseringens vesen ikke bare består i at industrien vokser I sin alminnelighet, men i å utvikle tungindustrien og framfor alt dens viktigste gren — maskinbyggingsindustrien, for bare ved å skape en tungindustri og selvstendig maskinbyggingsindustri kunne en sikre det materielle grunnlaget for sosialismen og gjøre sosialismens land uavhengig av de kapitalistiske land;
2. at eksproprieringen av godseierne og kapitalistene i vårt land som resultat av Den sosialistiske oktoberrevolusjonen, opphevelsen av den private eiendomsrett til jorda, fabrikkene, bankene osv. og deres overføring til samfunnets eie hadde skapt en mektig kilde til sosialistisk akkumulering for utvikling av industrien;
3. at sosialistisk industrialisering er vesensforskjellig fra kapitalistisk industrialisering: den sistnevnte er basert på erobring og utplyndring av kolonier, på militære seire, ågerlån og skånselløs utbytting av arbeidermassene og kolonifolkene. Den sosialistiske industrialisering er basert på samfunnets eiendomsrett til produksjonsmidlene, på oppsamling og oppsparing av de rikdommer som skapes ved arbeidernes og bøndenes arbeid; den sosialistiske industrialisering er uløselig knyttet til en uavbrutt stigning i levestandarden for de arbeidende masser;
4. at de viktigste oppgaver i kampen for industrialiseringen derfor måtte bli å øke arbeidsproduktiviteten, å redusere produksjonsomkostningene, å kjempe for bedre arbeidsdisiplin, streng sparsomhet osv;
5. at oppbyggingen av sosialismen i Sovjet-Samveldet og arbeidsgleden hos arbeiderklassen gjorde det mulig å oppnå det nødvendige hurtige tempo i industrialiseringen;
6. at veien til å omdanne jordbruket etter sosialistiske linjer måtte gå gjennom landets Industrialisering som kunneskape det tekniske grunnlaget for denne omdanelsen.
Rustet med dette konsise og klare program tok Sovjet-Samveldets arbeidende folk fatt på den sosialistiske industrialsering av landet.
Imperialistene ble skremt av framgangen i den sosialistiske oppbygging og forsøkte å hindre eller iallfall bremse landets industrialisering ved å bryte de diplomatiske og økonomiske forbindelser med Sovjet-Samveldet (England), ved å myrde sovjetsendermenn (Polen) og ved en forsterket spionasje- og skadegjørervirksomhet. Innenfor landet samlet Trotski- og Sinovjev-tilhengerne og restene av de tidligere knuste parti-fiendtlige grupperinger seg i en forræderblokk som gikk til et desperat angrep på partiet. «Det holder på å oppstå en slags enhetsfront fra Chamberlain til Trotski,» sa Stalin dengang. Det var uråd å oppnå seier for den sosialistiske industrialisering uten å slå ned Trotski-Sinovjev-blokken ideologisk
og organisatorisk. Under Stalins ledelse knuste partiet denne blokken. Stalins tale på den 15. partikonferansen: «Om den sosialdemokratiske avvikelsen i vårt parti» (november 1926) og hans tale på det 7. utvidede plenumsmøte i Kominterns eksekutivkomite: «Enda en gang om den sosialdemokratiske avvikelse i vårt parti» (desember 1926) vepnet Sovjet-Samveldets kommunistiske parti og Komintern ideologisk og trygget samholdet og enheten i partiets rekker.
Det utvidede plenumsmøte i Kominterns eksekutivkomite stemplet i sine beslutninger tilhengerne av Trotski-Sinovjev-blokken som splittelsesmakere, som var sunket ned til mensjevikiske standpunkter.
Bolsjevikene slo og kastet ut kapitulantene og forsvarerne av kapitalismen og fortsatte arbeidet på den sosialistiske industrialisering av Sovjet-Samveldet.
Ikke et eneste arbeidsområde, ikke et eneste problem i forbindelse med industrialiseringen unngikk Stalins oppmerksomhet. Han tok initiativet til opprettelsen av nye Industrigrener og til utviklingen og rekonstruksjonen av tidligere tilbakeliggende industrier. Han gjorde opptaket til å skape det annet kull- og metallurgisentrum i vårt land — Kusnetsk-bassenget. Han organiserte og ledet de sosialistiske nyanlegg. Traktorfabrikken i Stalingrad, jordbruksmaskinfabrikken i Rostov, maskinbyggingsfabrikken i Ural, skurtreskemaskinfabrikken i Saratov, Turksib-jernbanen, Kusnetsk-anlegget, byggingen av automobilfabrikkene i Moskva og Gorki og en rekke andre nyanlegg — alle sammen er de knyttet til Stalins navn.
Den storslagne sosialistiske oppbygging i Sovjet-Samveldet gjorde et veldig inntrykk på arbeiderne i de kapitalistiske land. Hundrer av arbeiderdelegasjoner kom til landet, og med dyp interesse og bevegelse gjorde de seg kjent med hvorledes arbeiderne som hadde befridd seg fra sine utbyttere, bygde opp et nytt, sosialistisk samfunn. De var interessert i alt og ville vite alt. Den 5. november 1927 hadde Stalin en lang samtale med arbeiderdelegasjoner fra Tyskland, Frankrike, Østerrike. Tsjekkoslovakia, China, Belgia og andre land.
Allerede i slutten av 1927 var det oppnådd avgjørende resultater med den sosialistiske industrialiseringspolitikken. De første resultater ble oppsummert på partiets 15. kongress som ble holdt i desember 1927. I sin beretning ga Stalin et klart bilde av framgangen i den sosialistiske industrialisering og understreket at det var nødvendig å utvide og styrke de sosialistiske kommandohøyder både i by og på land og ta kurs på likvidering av de kapitalistiske elementer i folkehusholdningen.
På den 15. kongress pekte Stalin på at jordbruket var tilbakeliggende i forhold til industrien, og viste veien ut av denne situasjon som truet hele folkehusholdningen.
«Utveien,» sa han, «ligger i overgangen fra de små og oppstykkede bondebruk til store fellesbruk, basert på samfunnsmessig dyrking av jorda, den ligger i overgangen til kollektiv dyrking av jorda på grunnlag av en ny, høyere teknikk. Utveien ligger i at man litt etter litt, men urokkelig, ikke med tvang, men gjennom eksempel og overbevisning slår de små og bittesmå bondebruk sammen til storbruk på grunnlag av samfunnsmessig, kooperativ, kollektiv dyrking av jorda med anvendelse av landbruksmaskiner og traktorer, med anvendelse av vitenskapelige metoder for intesifiering av jordbruket. Noen annen utvei finnes ikke.»45
Hvorfor gikk Sovjet-Samveldet til kollektivisering av jordbruket?
Allerede i tiden før partiets 15. kongress ble jordbrukets, især kornbrukets tilbakeliggenhet stadig mer følbar. Den samlede kornproduksjon nærmet seg førkrigsnivået, men den delen som ble solgt og gikk til å forsyne byene og arméen, utgjorde bare litt over en tredjedel (37 pst.) av førkrigsmengden. På landsbygda fantes det omkring 25 millioner små og bittesmå bruk. Men de små brukene var etter sin beskaffenhet halvveis basert på selvforsyning og kunne bare yte ubetydelige kvanta kom til salg; de var ikke i stand til å utvide produksjonen, anvende traktorer og øke avkastningen. Oppstykkingen av bondebrukene og tilbakegangen i kornprodusentenes markedsoverskudd fortsatte.
«Det var ingen tvil om at ved en slik tilstand i kombruket måtte arméen og byene i Sovjet-Samveldet bli stilt overfor en kronisk hungersnød.»46
Landet sto overfor to muligheter for at jordbruket skulle kunne gå over til storproduksjon som var i stand til å nytte traktorer og landbruksmaskiner og mangedoble tilførselen av korn til markedet. Den ene muligheten var å gå over til kapitalistisk stordrift. Det ville bety ruin for bondemassene, skape massearbeidsløshet I byene, styrke kulakkene og føre til nederlag for sosialismen. Høyrekapitulantene og forræderne strevde av alle krefter for å få partiet inn på denne veien til undergang.
Den andre muligheten var å «lå sammen de små bondebrukene til sosialistiske storbruk, til kollektivbruk, som kunne utnytte traktorer og andre moderne maskiner til en hurtig utvikling av åkerbruket og dets vareproduksjon. Det er klart at det bolsjevikiske parti og sovjetstaten bare kunne slå inn på den andre veien, på kollektivbrukenes vei for utvikling av jordbruket.
Det bolsjevikiske parti lot seg lede av Lenins kloke anvisninger om nødvendigheten av å gå over fra små bondebruk til kollektivt, mekanisert jordbruk i stor stil. Det var den eneste mulighet til å fri millioner bondebruk ut av århundrelang elendighet.
«For småbrukene er det umulig å komme ut av elendigheten,» erklærte Lenin.47
Selve de påtrengende økonomiske behov, nøden blant folket krevde overgang til kollektivisering. Og det bolsjevikiske parti under Stalins ledelse forsto denne økonomiske livsnødvendighet og klarte å føre bøndenes millionmasser inn på kollektiviseringsveien.
Den 15. kongress gjorde vedtak om å utvikle kollektiviseringen å jordbruket med alle midler. Samtidig ga kongressen direktiver om å utarbeide den første femårsplan for folkehusholdningen. Mens en sto midt oppe i arbeidet med å skape en sosialistisk industri pekte Stalin på en ny veldig oppgave — kollektiviseringen av jordbruket. Gjennomføringen av denne historiske oppgave krevde den mest grundige forberedelse som i rekkevidde og omfang kan sidestilles med forberedelsene til Den store sosialistiske oktoberrevolusjon. Den proletariske revolusjons geniale strateg førte partiet framover støtt og sikkert, men samtidig forsiktig og omtenksomt. Han brøt ned alle hindringer på veien mot målet, holdt årvåkent øye med klassefiendens manøvrer, forutså hans aksjoner I den nærmeste framtid og omgrupperte på en mesterlig måte kreftene under selve angrepet, befestet de erobrede stillinger og utnyttet reservene til videre framrykking.
Partiet skapte alle de nødvendige materielle forutsetninger for bøndenes massetilstrømning til kollektivbrukene. Det ble skapt en industriell basis for å forsyne landsbygda med maskiner og traktorer, for den tekniske nyutrustning av jordbruket. Det ble samlet tilstrekkelige midler til å finansiere oppbyggingen av kollektivbrukene og sovjetbrukene, og partiets og arbeiderklassens beste folk ble sendt ut for å delta i denne oppbygging. Man konsoliderte de første kollektivbrukene som viste enkeltbøndene hvordan kollektivt jordbruk skal drives.
Det ble opprettet maskin- og traktorstasjoner og sovjetbruk, som hjalp bøndene med å forbedre driften.
Kulakkene følte at deres undergang nærmet seg og forsøkte å sette seg til motverge, de organiserte «kornstreik» og trodde at de på denne måten kunne få partiet til å kapitulere eller i hvert fall å vike unna. Samme år, 1928, ble det oppdaget en stor skadegjørerorganisasjon av borgerlige spesialister i Sjakhtydistriktet i Donetsbassenget, og seinere også i andre distrikter. Skadegjørerne hadde forbindelse med imperialistiske stater.
Under Stalins ledelse gjennomførte partiet ekstraordinære åtgjerder mot kulakkene og knuste deres motstand. Skadegjørerne fikk sin fortjente straff. Stalin oppfordret partiet til å ta lærdom av Sjakhty-saken. Først og fremst måtte de bolsjevikiske bedriftsledere lære seg å beherske teknikken, bli spesialister og påskynne utdannelsen av nye tekniske kadrer fra arbeiderklassens rekker.
I 1928—1929 da partiet gikk til offensiv mot kulakkene, reiste Bukharin, Rykov, Tomskij og hele deres partiflendilige gruppe av høyrekapitulanter og forkjempere for kapitalismens restaurering seg til angrep mot partiet, på samme måten som de av partiet knuste trotskister og Sinovjev-folk hadde gjort før. Samtidig gjorde imperialistene, som støttet seg på høyre-elementenes kapitulasjonsarbeid, et nytt forsøk på å dra Sovjet-Samveldet inn i en ny krig. De engelske og franske generalstaber utarbeidet planer for en ny intervensjon mot Sovjet-Samveldet som skulle finne sted i 1929—1930.
Akkurat som Den store sosialistiske oktoberrevolusjonens seier i 1917 ville ha vært umulig uten at man hadde slått ned kapitulantene og streikebryterne, mensjevikene og de sosialrevolusjonære, ville sosialismens seier på landsbygda ha vært umulig hvis ikke høyrekapitulantene var blitt knust i 1928—1929. Av særlig betydning for partiets seier over Bukharin- og Rykov-folkenes partifiendtlige gruppe var Stalins taler: «Om høyrefaren i SSKP» (på plenumsmøte i Moskva-komiteen og partiets kontrollkommisjon i oktober 1928) og «Om høyreavvikelsen i SSKP (på plenumsmøte i SSKPs sentralkomite i april 1929).
I disse talene avslørte Stalin høyrefolkene som fiender av leninismen og påviste at de var kulakkenes agenter i partiet.
I kampen mot høyrekapitulantene sveiste Stalin hele partiet sammen og førte det til storm mot den kapitalistiske utbyttings siste skanse i vårt land. Stalins geni, hans ubøyelige vilje og klarsyn sikret at revolusjonen ble hevet opp på et nytt og høyere nivå. I sin historiske artikkel «Det store omsvings år», som han skrev til oktoberrevolusjonens 12 års dag i 1929, ser han: «Året som gikk var det store omsvings år på alle fronter av den sosialistiske oppbygging. Dette omsvinget foregikk og foregår som en energisk offensiv fra sosialismens side mot de kapitalistiske elementene i byene og på landet. En karakteristisk særegenhet ved denne offensiv er at den allerede har gitt oss en rekke avgjørende resultater på hovedområdene av den sosialistiske omlegging (rekonstruksjon) av vår folkehusholdning.»48
Partiet oppnådde et avgjørende omsving når det gjaldt å øke arbeidsproduktiviteten. En av de vanskeligste oppgavene i den sosialistiske industrialisering i det store og hele ble løst, nemlig oppgaven å samle opp midler til å bygge opp tungindustrien. Partiet oppnådde en avgjørende vending i utviklingen av jordbruket, i bondebefolkningens utvikling. Kollektivbruksbevegelsen gikk framover med stormskritt og distanserte til og med storindustriens utviklingstempo. Kollektivbruksbevegelsen begynte å bli en massebevegelse.
«Det nye og avgjørende i den nåværende kollektivbruksbevegelsen,» skrev Stalin, «er at det ikke er smågrupper av bønder som slutter seg til kollektivbrukene, slik som det var tilfelle tidligere, men hele bygder, herreder, distrikter, til og med hele områder. Men hva betyr det? Det betyr at den mellomstore bonden er gått inn å kollektivbrukene. Det er grunnlaget for det radikale omsvinget i utviklingen av jordbruket, det omsvinget som utgjør en overmåte viktig landevinning for sovjetmakten . . .»49
Slik forberedtes under Stalins ledelse den historiske vending fra den politikken som gikk ut på å begrense og fortrenge kulakkelementene, til den politikk som gikk ut på å likvidere kulakkene som klasse på grunnlag av den kompakte kollektivisering.
Man må regne det som en av Stalins store fortjenester i denne perioden, i den første fase av industrialiseringen og kollektiviseringen, da det var nødvendig å mobilisere alle folkets krefter, at han med slik styrke stilte spørsmålet om kvinnene, om deres stilling, deres arbeid, om kvinnenes, arbeiderskenes og bondekvinnenes, overmåte viktige rolle I det økonomiske og sosialpolitiske liv. Han løftet spørsmålet opp på et høyt nivå og ga en riktig løsning på det.
«I menneskehetens historie har det aldri forekommet noen stor bevegelse blant undertrykte som de arbeidende kvinner ikke har tatt del i. De arbeidende kvinner, de mest undertrykte av alle undertrykte, har aldri stått, har aldri kunnet stå på siden av frihetsbevegelsen. Slavenes frihetsbevegelse talte hundrer og tusener kvinnelige martyrer og helter. Blant kjernperne for de livegnes befrielse var det titusener arbeidende kvinner. Det er ikke noe å undre seg over at arbeiderklassens revolusjonære bevegelse, den mektigste av alle de undertrykte massers frihetsbevegelser, har trukket millioner arbeidende kvinner inn under sine faner.» (Stalin I «Pravda»,8. mars 1925.)
Han sier videre: «De arbeidende kvinner, arbeiderskene og bondekvinnene, er en veldig reserve for arbeiderklassen. Denne reserven representerer godt og vel halvparten av befolkningen. Om kvinnereserven går med arbeiderklassen eller mot den, av det avhenger arbeiderbevegelsens skjebne, seier eller nederlag for den proletariske revolusjon, seier eller nederlag for det proletariske styre. Derfor er det den første oppgave for proletariatet og dets fortropp, det kommunistiske parti, å føre en energisk kamp for å frigjøre kvinnene, arbeiderskene og bondekvinnene politisk og organisere dem under proletariatets fane.»
«Men de arbeidende kvinner,» fortsetter Stalin, «er ikke bare en reserve. De kan og bør, såfremt arbeiderklassen fører en riktig politikk, bli en virkelig arbeiderklassens armé som kjemper mot borgerskapet. Arbeiderklassens annen og avgjørende oppgave er av den kvinnelige arbeidsreserven å skape en armé av arbeidersker og bondekvinner som kjemper side om side med proletariatets store armé.» (Stalin i «Pravda», 8. mars 1925.)
Om kvinnenes rolle og betydning i kollektivbrukene sa Stalin i sin tale på den første kongress av støtbrigadører fra kollektivbrukene:
«Spørsmålet om kvinnene i kollektivbrukene er et stort spørsmål, kamerater. Jeg vet at mange av dere undervurderer kvinnene og til og med gjør narr av dem. Men det er en feil, kamerater, en alvorlig feil. Saken er ikke bare den at kvinnene utgjør halvparten av befolkningen. Saken er først og fremst den at kollektivbruksbevegelsen har ført en hel rekke prektige og dyktige kvinner fram til ledende stillinger. Se på sammensetningen av denne kongressen, og dere vil se at kvinnene ikke lenger er tilbakeliggende, men har rykket fram I første linje. Kvinnene i kollektivbrukene er en stor kraft. Å la denne kraften ligge brakk er en forbrytelse. Det er vår plikt å la kollektivbrukenes kvinner komme fram og ta denne kraften i bruk.»
«Og kvinnene i kollektivbrukene må selv forstå kollektivbrukenes styrke og betydning for kvinnene, de må huske på at bare i kollektivbrukene har de mulighet for å stå på like fot med mennene. Uten kollektivbruk — ulikhet, i kollektivbrukene — like rettigheter. Husk på det, kvinnelige kamerater i kollektivbrukene, og bevar kollektivsystemet som deres øyesten.»50
At de bredeste masser i landet vårt, deriblant også de arbeidende i de tidligere undertrykte og tilbakeliggende nasjoner, ble trukket med i oppbyggingen av sosialismen, var en veldig seier for sovjetideologien, som i massene ser de virkelige skapere av historien. Det var en seier over den borgerlige ideologi, som sprer alle slags fabler om at massene mangler evne til å skape noe selvstendig på alle livets områder. Stalin avslørte det reaksjonære innholdet i «teorien» om at de utbyttede ikke kan klare seg uten utbytterne. «Et av oktoberrevolusjonens viktigste resultater,» skrev han, «er den kjensgjerning at den har gitt denne løgnaktige «teori» dødsstøtet.»51
Stalin avslørte også den reaksjonære legenden om at folkene kan inndeles i høyere og lavere raser.
«Tidligere var det «skikk og bruk» å mene at verden fra gammelt av er inndelt i lavere og høyere raser, I svarte og hvite. De førstnevnte er uimottagelige for sivilisasjon og er dømt til å være utbyttingsobjekter, mens de sistnevnte er sivilisasjonens eneste bærere som er kalt til å utbytte de første. Nå kan denne legenden betraktes som gjendrevet. Et av de viktigste resultater av oktoberrevolusjonen er den kjensgjeming at den har gitt denne legenden dødsstøtet idet den i praksis har vist at de frigjorte ikke-europeiske folk som er blitt trukket med i sovjetutviklingen, er i stand til å bygge opp en virkelig progressiv kultur og en virkelig progressiv sivilisasjon, og det slett ikke dårligere enn de europeiske folk,»52
9
Den 27. april 1929 holdt Stalin en tale på en konferanse av marxistiske agrareksperter53. I denne talen avslørte Stalin den borgerlige teori om «likevekten» mellom de forskjellige deler av folkehusholdningen. Han slo i stykker den antimarxistiske teori om «spontaniteten» i den sosialistiske oppbygging og den antimarxistiske teori om de små bondebruks «stabilitet». Stalin knuste alle disse borgerlige, antimarxistiske, høyreopportunistiske teorier og ga en dyptgående analyse av kollektivbrukenes natur som en sosialistisk økonomiform og begrunnet overgangen til den politikken som tok sikte på å gjennomføre kompakt kollektivisering av jordbruket og på dette grunnlag å likvidere kulakkene som klasse.
Allerede på partiets 11. kongress snakket Lenin om den siste og avgjørende kamp mot den russiske kapitalisme, som vokser opp av små-bondebruket. Men i den perioden var det ennå umulig å slå fast det nøyaktige tidspunktet for denne kampen. Med det for ham karakteristiske geniale klarsyn påviste Stalin vitenskapelig at tidspunktet for den siste og avgjørende kamp mot den innenlandske kapitalisme allerede var kommet. Den store dialektikker Stalin påviste at likvideringen av kulakkene som klasse ikke var en fortsettelse av den tidligere politikk med å innskrenke og fortrenge kulakkene, men en skarp vending i partiets politikk.
«Mens oktoberrevolusjonens første skritt på landsbygda var å konfiskere godseiernes jord,» heter det i resolusjonen fra partiets 16. kongress, «så er overgangen til kollektivbruk det annet og dertil avgjørende skritt som markerer en overmåte viktig etappe i oppbyggingen av fundamentet for det sosialistiske samfunn i Sovjet-Samveldet,»54
Bøndene slo inn på sosialistiske former for jordbruk, fordi den økonomiske nødvendighet krevde overgang til kooperativ stordrift, til kollektivt, mekanisert jordbruk. Det bolsjevikiske parti og sovjetstaten hadde i en årrekke skapt nye produktivkrefter på landsbygda, innført en ny teknikk — traktorer, skurtreskemaskiner osv., utdannet kadrer for det sosialistiske jordbruket, millioner mennesker som lærte seg å beherske den nye teknikken.
I sin historiske hilsen til arbeiderne ved traktorfabrikken i Stalingrad på åpningsdagen, den 17. juni 1930, skrev Stalin:
«Jeg hilser arbeiderne og lederne ved den første store traktorfabrikken i Sovjet-Samveldet og gratulerer dem med seieren. De 50000 traktorer som dere årlig skal gi landet vårt, er 50000 projektiler som sprenger den gamle borgerlige verden og rydder veien for det nye sosialistiske system på landsbygda. Jeg ønsker dere framgang i gjennomføringen av deres program.» («Pravda», 18. juni, 1930.)
De nye produktivkreftene som var skapt på landsbygda, førte uunngåelig til nye sosialistiske forhold mellom menneskene, Stalin, som allsidig har konkretisert den marxistisk-leninistiske teori om sosialismen, påviste at overgangen til kollektiviseringen ikke er mulig ved at bøndene liketil og fredelig trer inn å kollektivbrukene, men ved bøndenes massekamp mot kulakkene. Det var nødvendig å knuse kulakkene i åpenkamp for øynene på hele bondebefolkningen, for at massen av bøndene skulle bli overbevist om de kapitalistiske elementers svakhet. Derfor ble overgangen til den kompakte kollektivisering uløselig knyttet til oppgaven å likvidere kulakkene som klasse.
Stalins anvisninger om nødvendigheten av en vending i partiets politikk, fra begrensning av kulakkenes utbyttertendenser til likvidering av kulakkene som klasse, ble lagt til grunn for sentralkomiteens beslutning av 5. januar 1930: «Om tempoet i kollektiviseringen og statens åtgjerder til hjelp for kollektivbruksoppbyggingen».
Partiets fiender forsøkte på alle måter å legge hindringer i veien for partiets kurs på kollektivisering av jordbruket. Disse fiendtlige forsøk kom ikke bare til uttrykk i åpne angrep mot kollektiviseringen fra høyrekapitulantenes side, men også i «venstre»forvrengninger av partiets linje, ved brudd på det av partiet fastsatte tempo for kollektiviseringen, ved krenkelser av det leninsk-stalinske prinsipp om frivilligheten i kollektivbruksoppbyggingen, i tåpelige forsøk på å hoppe over artellet og direkte til kommunen, ved tvangskollektivisering av våningshus, småfe, fjørfe osv.
De innenlandske og utenlandske fiender, intervensjonistene og deres agenter håpet på at disse «venstreradikale», stundom bevisst provokatoriske overdrivelser skulle sette bøndene opp mot sovjetmakten. I de imperialistiske staters staber ble tidspunktet for den nye intervensjonen allerede fastsatt. Men partiets leder ble i tide oppmerksom på den nye faren.
Etter sentralkomiteens beslutning offentliggjordes den 2. mars 1930 en artikkel av Stalin: «Svimmelhet av framgang», hvor han vendte seg mot «venstre»-overdrivelsene som truet med å ødelegge kollektiviseringsbevegelsen. «I artikkelen ble prinsippet om frivilligheten i kollektivbruksoppbyggingen ettertrykkelig understreket, og det ble henvist til nødvendigheten av å ta i betraktning de forskjelligartede betingelser i de ymse distrikter av Sovjet-Samveldet ved bestemmelsen av tempoet i og metodene for kollektiviseringen. Kamerat Stalin minte om at det viktigste ledd i kollektivbruksbevegelsen er landbruksartellet . . . Kamerat Stalins artikkel hadde den største politiske betydning. Denne artikkel hjalp partiorganisasjonene til å rette sine feil og førte det kraftigste slag mot sovjetmaktens fiender, som hadde håpet på at det på grunnlag av overdrivelsene ville lykkes dem å sette bøndene opp mot sovjetmakten.»55
Stalin tilføyde «venstre»-avvikelsene et tilintetgjørende slag og spredte samtidig intervensjonistenes drømmer for alle vinder. Som lærer for millionmassene forklarte han partiets og de partiløses kadrer hva førerskapets kunst består i.
«Kunsten å lede,» skrev han, «er en alvorlig sak. Man må ikke bli liggende etter bevegelsen, for å ligge etter betyr å løsrive seg fra massene. Men man må heller ikke løpe i forveien, for det betyr å miste forbindelsen med massene. Den som vil lede en bevegelse og samtidig beholde forbindelsen med millionmassene, må føre kamp på to fronter — både mot dem som ligger etter og mot dem som løper i forveien.»56
Den 3. april 1930 ble Stalins artikkel «Svar til kameratene i kollektivbrukene» offentliggjort. Han påviste her roten til feilene i bondespørsmålet og hovedfeilene i kollektivbruksbevegelsen og klarla med inntrengende kraft innholdet i Iovene for en offensiv på klassekampens front. Det er umulig å føre en offensiv uten å befeste de erobrede stillingene, uten å omgruppere kreftene, uten å sikre fronten reserver og uten å trekke styrkene bak fronten med, så Stalin. Opportunistene forstår ikke offensivens klassekarakter: mot hvilken klasse, og i forbund med hvilken klasse skal offensiven føres? Vi trenger ikke hvilken som helst offensiv, sa Stalin, men en offensiv mot kulakkene i forbund med de mellomstore bønder.
Takket være Stalins ledelse og som et resultat av at feilene ble korrigert, ble det skapt et fast grunnlag for en ny mektig vekst i kollektivbruksbevegelsen. Med Stalin i spissen løste partiet den proletariske revolusjons vanskeligste oppgave etter maktovertagelsen, oppgaven å føre de små bondebruk inn på sosialismens vei og likvidere den mest tallrike utbytterklasse, kulakkene.
«Dette var en overordentlig dyptgående revolusjonær omveltning, et sprang fra samfunnets gamle kvalitative tilstand til en ny kvalitativ tilstand, en omveltning som i sine følger må likestilles med den revolusjonære omveltning i oktober 1917.
Det særegne ved denne revolusjon besto i at den ble gjennomført ovenfra, etter initiativ av statsmakten, med direkte støtte nedenfra, fra bøndenes mililonmasser, som kjempet mot kulakkåket og for et fritt liv i kollektivbrukene.»57
Idet han støttet seg til Lenins anvisninger om nødvendigheten av å gå over fra bondebruk til kollektiv stordrift i form av arteller i jordbruket, Lenins kooperative plan, utarbeidet Stalin teorien om jordbrukets kollektivisering og satte den ut i livet.
Det nye hos Stalin på dette område var at han:
1) allsidig utarbeidet spørsmålet om kollektivbruksformen for den sosialistiske økonomi på landsbygda;
2) påviste at det grunnleggende og viktigste leddet I kollektivbruksoppbyggingen i den nåværende etappe er jordbruksartellet, fordi at det er den riktigste og for bøndene lettest forståelige form som gjør det mulig å forene kollektiv-jordbrukernes personlige interesser med deres samfunnsmessige interesser, skape harmoni mellom kollektivjordbrukernes personlige interesser og samfunnets interesser;
3) begrunnet overgangen fra den politikk som gikk ut på å begrense og fortrenge kulakkene, til en politikk som gikk ut på å likvidere kulakkene som klasse på grunnlag av den kompakte kollektivisering;
4) klarla maskin- og traktorstasjonenes betydning som støttepunkter for den sosialistiske omorganisering av jordbruket og for den sosialistiske statens hjelp til jordbruket og bøndene.
I februar 1930 besluttet Sovjet-Samveldets sentrale eksekutivkomite, etter anmodning fra tallrike organisasjoner, møter av arbeidere, bønder og rødarmister, å tildele Stalin Den røde fanes orden for annen gang for hans store fortjenester i den sosialistiske oppbyggingen.
Partiets 16. kongress (26. juni til 13. juli 1930) gikk inn i historien som kongressen for sosialismens generaloffensiv på hele fronten. I sitt foredrag viste Stalin hva sosialismens alminnelige offensiv mot de kapitalistiske elementer på hele fronten betydde og slo fast at landet vårt allerede var kommet inn i sosialismens periode.
Stalin redegjorde på kongressen for framgangen i landets Industrialisering og kollektiviseringen av jordbruket og pekte samtidig på de oppgaver den nye utviklingsperioden stilte. Selv om vi i utviklingstempo hadde nådd igjen og gått forbi de framskredne kapitalistiske land, så lå vi når det gjaldt nivået for industriens utvikling, ennå langt tilbake for de framskredne kapitalistiske land. Dette gjorde det nødvendig å øke tempoet ytterligere, å nå igjen og gå forbi de kapitalistiske land også når det gjaldt nivået i industriproduksjonen. I sitt foredrag pekte Stalin på partiets oppgaver når det gjaldt gjennomføringen av den første femårsplan på fire år.
De arbeidende i hele landet tok med begeistring fatt på å løse de kjempeoppgaver som kongressen hadde stilt opp. Den sosialistiske kappestrid og støtbrigade-arbeidet fikk stadig større tilslutning. På den tid den 16. kongress ble holdt, omfattet den sosialistiske kappestrid ikke mindre enn to millioner arbeidere, og i støtbrigadene deltok over en million arbeidere.
«Det mest bemerkelsesverdige ved den sosialistiske kappestrid,» sa Stalin på den 16. kongress, «er at den gir menneskene et helt nytt syn på arbeidet. Den forandrer arbeidet fra en ubehagelig og tung byrde, slik som det ble betraktet før, til en æressak hvor en kan utmerke seg og vise mot og tapperhet. Det finnes ikke og kan ikke finnes noe liknende i kapitalistiske land.»58
Gjennomføringen av den første femårsplan krevde rekonstruksjon av alle grener av folkehusholdningen på grunnlag av en ny, moderne teknikk. Teknikken fikk avgjørende betydning. Den 4. februar 1931 holdt partiets leder en tale på Den første landskonferanse av funksjonærer i den sosialistiske industrien, hvor han stilte opp parolene «Bolsjevikene må mestre teknikken» og «I rekonstruksjonsperioden avgjør teknikken alt.»
I denne perioden da partiet arbeidet intenst for å bygge sosialismen, fikk den marxistisk-leninistiske oppdragelse av partiets medlemmer og kandidater, studiet av det bolsjevikiske partis historiske erfaringer og kampen mot forfalskere av dets historie, stadig større betydning.
I november 1931 offentliggjorde Stalin sitt kjente brev til redaksjonen for tidsskriftet «Proletarskaja Revolutsija» (Den proletariske revolusjon) som spilte en veldig rolle for den videre ideologiske sammensveising av partirekkene. I dette brevet avslørte Stalin de trotskistiske forfalskere av bolsjevismens historie og viste at leninismen ble skapt, vokste fram og ble styrket i skånselløs kamp mot opportunismen av alle avskygninger, at bolsjevikene var den eneste revolusjonære organisasjon i verden som fullstendig knuste opportunistene og sentristene og jaget dem ut av partiet. I brevet påviste Stalin klart og tydelig at trotskismen er det kontrarevolusjonære borgerskaps fortropp i kampen mot kommunismen, mot sovjetmakten og mot den sosialistiske oppbygging i Sovjet-Samveldet.
I begynnelsen av 1933 var den første femårsplan fullført før den fastsatte tid. På et plenumsmøte i sentralkomiteen og den sentrale kontrollkommisjon i januar 1933 holdt Stalin foredrag om «Resultatene av den første femårsplan». Han påviste at landet hadde forandret seg fra et jordbruksland til et industriland, fra et land av småbønder til et land med et høyt utviklet sosialistisk storjordbruk. Utbytterklassene var drevet ut av sine posisjoner i produksjonen. Restene av dem var spredt over hele landet og førte kamp mot sovjetmakten i det skjulte. Derfor var det nødvendig å øke vaktsomheten og føre kamp for å verne om den sosialistiske eiendommen, grunnlaget for sovjetsystemet, og styrke proletariatets diktatur på alle måter.
I et annet innlegg på sentralkomiteens plenumsmøte: «Om arbeidet på landsbygda» ga Stalin en dyptgående analyse av manglene i partiets arbeid på landsbygda og la fram et helt nytt arbeidsprogram for å styrke kollektivbrukene.
Partiet sto overfor en ny oppgave — kampen for å styrke kollektivbrukene, for å organisere arbeidet i kollektivbrukene, for å gjøre dem bolsjevikiske og rense dem for fiendtlige kulakk- og skadegjørerelementer. For å gjennomføre dette foreslo Stalin å organisere politiske avdelinger ved maskin- og traktorstasjonene og i sovjetbrukene. I løpet av to år,
1933 og 1934, utførte de politiske avdelinger ved maskin- og traktorstasjonene et stort arbeid for å styrke kollektivbrukene.
På den første allsovjetiske kongress av støtbrigadører fra kollektivbrukene den 19. februar 1933 la Stalin fram og begrunnet parolen om å gjøre kollektivbrukene bolsjevikiske og kollektivbrukerne velstående.
«For å bli velstående kollektivbrukere,» sa Stalin, «kreves det nå bare en ting — å arbeide samvittighetsfullt i kollektivbruket, utnytte traktorene og maskinene riktig, utnytte
arbeidsdyrene riktig, dyrke jorda riktig og ta vare på kollektivbrukenes eiendom.»59
Stalins tale trengte dypt inn i bevisstheten hos kollektivbrukernes millionmasser og ble et praktisk kamp-program for kollektivbrukene.
På grunnlag av erfaringene fra den sosialistiske oppbygging gjennomarbeidet Stalin spørsmålet om sovjethandelen som en form for fordeling og bytte av arbeidsprodukter under sosialistiske forhold.
Stalin sa: «Sovjethandelen er en handel uten kapitalister, store eller små, en handel uten hverken store eller små spekulanter. Det er en særskilt form for handel som tidligere ikke har vært kjent i historien og som bare vi bolsjeviker praktiserer under sovjetutviklingens betingelser.»60
«For at landets økonomiske liv skal kunne blomstre opp og industrien og jordbruket skal få den nødvendige stimulans til fortsatt å øke sin produksjon,» sa Stalin videre, «må vi ha enda en ting, og det er et utviklet varebytte mellom by og land, mellom distriktene og områdene i landet, mellom de ymse grener av næringslivet.»61
Stalin kritiserte sterkt dem som undervurderte sovjethandelen eller forholdt seg likegyldig overfor den. «Blant en del kommunister,» sa Stalin, «hersker det framleis en overlegen og foraktelig innstilling til handelen i sin alminnelighet og til sovjethandelen i særdeleshet. Disse såkalte kommunister betrakter sovjethandelen som en annenrangs sak og handelsfunksjonærene som mennesker som er ferdig med livet … Disse folk forstår ikke at sovjethandelen er vår egen sak, en virkelig bolsjevikisk sak ,og at de som arbeider i handelsnettet, innbefattet ekspeditørene hvis de arbeider ærlig, utfører vårt revolusjonære, bolsjevikiske verk.»62
Disse Stalins anvisninger hadde stor betydning når det gjaldt å styrke sovjethandelen og utvikle varebyttet i landet.
Like før partiets 17. kongress holdt den flammende revolusjonstribun og avholdte partileder S. M. Kirov et foredrag i Leningrad om SSKP’s sentralkomites arbeid. I dette foredraget karakteriserte han den store organisator av arbeiderklassens sosialistiske seier på følgende måte:
«Kamerater! Når en snakker om vårt partis fortjenester, om partiets framganger, kan en ikke unngå å snakke om den store organisator av de veldige seirene vi har vunnet. Jeg mener kamerat Stalin.
Jeg vil si at det er en virkelig helstøpt, en virkelig verdig etterfølger og fortsetter av det som vårt partis store grunnlegger etterlot seg da han gikk bort fra oss for ti år siden.
Det er vanskelig å forestille seg en gigant som Stalin er I de seinere år, å den tid vi har arbeidet uten Lenin, kjenner vi ikke et eneste vendepunkt å vårt arbeid, ikke et eneste større initiativ, en parole eller retning å vår politikk som ikke kamerat Stalin var opphavet til. Hele det grunnleggende arbeid — det bør partiet vite — foregår etter Stalins anvisninger, på hans initiativ og under hans ledelse. De aller største spørsmål i internasjonal politikk blir løst etter hans anvisninger. Men det er ikke bare disse store spørsmål som interesserer ham, også saker som kunne synes å være av tredjerangs — ja til og med av tiende rangs betydning, interesserer ham dersom de angår arbeiderne, bøndene og alle arbeidende i vårt land.
Jeg vil si at dette gjelder ikke bare sosialismens oppbygging i det hele, men også enkelte problemer I vårt arbeid. Hvis vi f. eks. tar spørsmålet om vårt lands forsvar, så må det med all kraft understrekes at det er kamerat Stalin vi kan takke for de resultatene jeg har snakket om.
Hans mektige vilje, hans veldige organisatoriske talent sikrer at partiet i rett tid gjennomfører de store historiske vendinger, som er forbundet med den seierrike sosialistiske oppbygging.
Ta kamerat Stalins paroler: «Gjør kollektivbrukerne velstående!», «Gjør kollektivbrukene bolsjevikiske!», «Lær å mestre teknikken!» og hans seks historiske betingelser — alt som går ut på å lede oppbyggingen av sosialismen på hvert trinn I vårt arbeid, går ut fra denne mannen, og alt vi har tilkjempet oss under den første femårsplan, er oppnådd på grunnlag av hans anvisninger.»63
I begynnelsen av 1934 ledet Stalin arbeidet på partiets 17. kongress, som gikk inn I historien som seierherrenes kongress. I sitt foredrag på kongressen om sentralkomiteens beretning sammenfattet Stalin resultatene av partiets historiske seire, sosialismens seire i Sovjet-Samveldet.
Den politikk som gikk ut på å industrialisere landet og gjennomføre den kompakte kollektivisering og likvidering av kulakkene som klasse, hadde seiret. Læren om muligheten av sosialismens oppbygging i ett land hadde seiret. Den sosialistiske sektor var blitt den herskende kraft i hele folkehusholdningen, alle andre sektorer var gått under. Kollektivbrukene hadde seiret, endelig og ugjenkallelig.
Men Stalin advarte mot å tro at kampen var forbi. Selv om fiendene var slått, var deres ideologi ennå levende og gjorde seg ofte gjeldende. Sovjet-Samveldet var framleis omgitt av en kapitalistisk verden som forsøkte å blåse liv i kapitalismens levninger i menneskenes bevissthet og utnytte den i sin kamp.
Stalin påviste at restene av den kapitalistiske tenkemåte var meget mer seiglivet når det gjaldt det nasjonale spørsmål enn i andre spørsmål, Som svar på spørsmålet om hvilken avvikelse i det nasjonale spørsmål som var farligst: avvikelsen mot den storrussiske nasjonalismen eller avvikelsen mot den lokale nasjonalismen, sa Stalin at under de nåværende forhold «var hovedfaren den avvikelsen som man har sluttet å kjempe mot og som man dermed tillater å vokse til den blir en fare for staten».64
Derfor gjaldt det å arbeide systematisk for å overvinne restene av den kapitalistiske tenkemåten og øve systematisk kritikk mot alle strømninger som var fiendtlige mot leninismen, en måtte heve partimedlemmenes ideologiske nivå og gi det arbeidende folk internasjonal skolering. Han understreket særlig nødvendigheten av større vaktsomhet fra partiets side.
«Man må ikke vugge partiet å søvn, men utvikle dets vaktsomhet, ikke avvepne det, men holde det i kampberedskap, ikke demobilisere det, men holde det i mobiliseringstilstand for å gjennomføre den annen femårsplan.»65
I Stalins tale ble det gitt et konkret program for partiets videre arbeid innenfor industrien, jordbruket handelen og transporten, et program for det organisatoriske arbeid (kadrene, kontroll med gjennomføringen av beslutningene); partiet ble stilt som oppgave «å heve den organisatoriske ledelse opp på samme nivå som den politiske ledelse». I Stalins foredrag ble det trukket opp et program for kulturarbeidet, for arbeidet innenfor vitenskapen, folkeopplysningen og på den ideologiske kamps område.
I sitt foredrag behandlet Stalin videre Sovjet-Samveldets utenrikspolitikk og sa at i den kapitalistiske verden raser økonomiske kriser og i en rekke land pågår det en feberaktig krigsforberedelse. Det gjaldt særlig Tyskland etter at fascistene var kommet til makten. Midt under de økonomiske rystelser og militærpolitiske katastrofer holdt Sovjet-Samveldet fast og urokkelig på sine fredsprinsipper, det kjempet mot krigstruselen og gjennomførte konsekvent sin fredspolitikk.
«Vår utenrikspolitikk er klar,» sa Stalin. «Den går ut på å bevare freden og utvide handelsforbindelsene med alle land. Sovjet-Samveldet tenker ikke å true noen og enda mindre på å angripe noen. Vi er for freden og vil forsvare fredens sak.
Men vi er ikke redd trusler, og vi er beredt til å besvare krigsbrannstifternes angrep … Og de som vil forsøke å anfalle vårt land, vil få et tilintetgjørende slag som for framtiden vil avholde dem fra å stikke sitt svinetryne inn i vår sovjethage.»66
Etter forslag av Sergej Kirov godkjente den 17. kongress Stalins foredrag som kongressbeslutning, som partilov, som partiets arbeidsprogram for den kommende perioden. Kongressen vedtok også den andre femårsplanen for utvikling av folkehusholdningen.
10
Som et resultat av framgangen for partiets generallinje i hele landet fortsatte den stadige vekst i industrien og jordbruket. Den annen stalinske femårsplan for industrien ble fullført i april 1937 — før den fastsatte tiden — på fire år og tre måneder. Da rekonstruksjonen av industrien og jordbruket var fullført, var Sovjet-Samveldets folkehusholdning rustet med den mest moderne teknikk i verden. Industrien hadde fått en veldig masse nye maskiner og andre produksjonsmidler. Jordbruket hadde fått førsteklasses sovjet-traktorer, skurtreskemaskiner og andre moderne landbruksmaskiner. Transportvesenet hadde fått førsteklasses automobiler, lokomotiver, skip og fly. De vepnete styrkene hadde fått ypperlig teknisk utstyr — kanoner, tanks, fly og krigsskip.
Hele det kjempemessige arbeid med rekonstruksjonen av næringslivet ble ledet av Stalin. Han fulgte alltid interessert med og tok selv aktiv del i innføringen av nye maskintyper og viktige tekniske forbedringer og oppfinnelser. Han satte seg personlig inn i alle detaljer å arbeidet med den tekniske rekonstruksjonen av industrien og jordbruket, oppmuntret arbeidere og ingeniører, bedriftsledere og funksjonærer i sentraladministrasjonen, oppfinnere og konstruktører. Han viste særlig interesse for den tekniske utrustning av Den røde armé, flyvåpnet og flåten, med det resultat at Sovjet-Samveldets vepnete styrker ble et mektig bolverk mot sosialismens fiender.
Et av de viktigste spørsmål i forbindelse med sosialismens oppbygging som partiet måtte løse, var spørsmålet om sovjetsamfunnets utdannelse av egne kadrer, om å oppdra intellektuelle fra sovjetfolkets og først og fremst fra arbeiderklassens rekker. Lenin hadde sagt at den sosialistiske revolusjon var en grunnleggende betingelse for et mektig oppsving i folkemassenes kultur, og Stalin betraktet spørsmålet om arbeiderklassens kulturelle krefter som et av de avgjørende spørsmål for sosialismens oppbygging. Han sa:
«Blant alle de herskende klasser som har eksistert hittil, inntar arbeiderklassen som herskende klasse en spesiell og ikke helt gunstig stilling i historien. Alle hittil herskende klasser — slaveeierne, godseierne og kapitalistene — var samtidig rike klasser. De hadde anledning til å gi sine sønner den utdannelse, de kunnskaper og ferdigheter som er nødvendige for å styre. Arbeiderklassen adskiller seg fra dem blant annet ved at den tidligere ikke har hatt mulighet til å gi sine sønner utdannelse, kunnskaper og ferdigheter i å styre.
Den har fått denne mulighet først nå etter at den er kommet til makten. Det er blant annet derfor spørsmålet om den kulturelle revolusjon er så brennende hos oss.» (Foredrag på møte av aktive medlemmer i partiets Moskva-organisasjoner (13. april 1928.)
Spørsmålet om arbeiderklassens egne kadrer fikk den aller største betydning etter at landet var blitt rikelig forsynt med nye tekniske hjelpemidler og da det oppsto en akutt mangel på folk som behersket denne teknikken og i full utstrekning kunne utnytte den til fedrelandets beste.
Denne nye mektige teknikken krevde veltrente folk som var i stand til å bruke og utnytte den. Særlig måtte en legge vekt på å mestre den nye teknikken og utdanne tallrike kadrer som var i stand til å gjøre full bruk av den. I denne forbindelse hadde Stalins tale ved avgangsfesten for akademielevene til Den røde armé den 4. mai 1935, stor betydning:
«For å sette teknikken i bevegelse,» sa han, «og utnytte den til det ytterste trenger vi folk som mestrer teknikken, trenger vi kadrer som er i stand til å tilegne seg og utnytte denne teknikken etter alle kunstens regler. Teknikk uten mennesker som behersker den, er en død teknikk. En teknikk ledet av mennesker som behersker den, kan og må gjøre underverker. Hvis vi på våre førsteklasses bedrifter og verksteder, i våre sovjetbruk og kollektivbruk, i vårt transportvesen og vår røde armé hadde hatt en tilstrekkelig mengde kadrer som var i stand til å beherske denne teknikken, ville vårt land få tre-fire ganger så stor effekt som det får nå… Det er på tide at vi forstår at av alle de verdifulle kapitaler som finnes i verden, er menneskene, kadrene den mest verdifulle og avgjørende kapital. Vi må forstå at under de nåværende forhold «avgjør kadrene alt». Hvis vi får gode og tallrike kadrer i industrien, i jordbruket, i transportvesenet og arméen, vil vårt land være uovervinnelig. Får vi ikke slike kadrer, vil vi halte på begge føtter.»67
Stalins tale ga en mektig impuls til løsningen av et av hovedproblemene i den sosialistiske oppbyggingen — kaderproblemet. Denne talen av partiets leder førte ikke bare til at alle parti- og sovjetorganisasjoners oppmerksomhet ble rettet mot kaderproblemet; talen fant også gjenklang blant massene og vakte en ny arbeidsiver hos dem.
De framskredne arbeiderne tok nå et initiativ som utløste en veldig kraft — stakhanovbevegelsen. Den begynte i kullindustrien i Donetsbassenget og spredte seg med utrolig fart over hele landet og til alle grener av folkehusholdningen. Titusener og hundretusener av arbeidets helter i industrien, transportvesenet og jordbruket ga eksempler på at de behersket teknikken og den sosialistiske arbeidsproduktiviteten.
Stalin gjorde partiet og hele landet oppmerksom på den veldige betydning som denne bevegelsen hadde. I sin tale på den første landskonferanse av stakhanov-arbeidere i november 1935 uttalte han at stakhanov-bevegelsen «gir uttrykk for et nytt oppsving i den sosialistiske kappestriden, en ny og høyere etappe i den sosialistiske kappestriden … Stakhanov-bevegelsens betydning består i at den er en bevegelse som slår i stykker de gamle tekniske normer som utilstrekkelige. I en rekke tilfelle overtreffer den arbeidsproduktiviteten i de ledende kapitalistiske land og skaper således et reelt grunnlag for en videre styrking av sosialismen i vårt land, gjør det mulig å forvandle vårt land til det mest velstående land.»68
Stalin pekte på at denne bevegelsen baner veien for kommunismen, at den i seg bærer spiren til en kulturell og teknisk framgang for arbeiderklassen som fører til at motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid forsvinner.
Under omtalen av de forutsetningene som hadde gjort stakhanov-bevegelsen mulig, viste han hva som var årsaken til revolusjonens makt og uovervinnelighet.
«Vår revolusjon,» sa han, «er den eneste revolusjon som ikke bare har sprengt kapitalismens lenker og gitt folket frihet, men som også har gitt folket materielle betingelser for et liv i velstand. I dette ligger vår revolusjons styrke og uovervinnelighet.»69
Stalin ledet selv arbeidet på landskonferansen av stakhanov-arbeiderne og på andre konferanser av foregangsmenn i industrien, transportvesenet og jordbruket, som holdtes i
Kreml. Sammen med stakhanovarbeidere fra industrien og transportvesenet, med skurtreske- og traktorkjørere, med dem som hadde satt rekorder i kollektivbrukenes meierier og roeåkrer, diskuterte han tekniske og produksjonsmessige detaljer på alle områder av folkehusholdningen.
Sammen med andre medlemmer av partiets sentralkomite tok han i Kreml imot tallrike delegasjoner fra de sosialistiske broderrepublikkene. Dette var en slående demonstrasjon av det store vennskap mellom folkene i Sovjet-Samveldet som var skapt på grunnlag av Lenins og Stalins nasjonalitets-politikk. Sammen med de ledende industriarbeidere og kollektivjordbrukere utarbeidet Stalin og hans medarbeidere betydningsfulle vedtak om de viktigste spørsmål i den sosialistiske oppbyggingen.
«Lenin har lært oss at virkelige bolsjevikiske ledere blir bare de som ikke bare kan være læremestre for arbeiderne og bøndene, men også forstår å lære av dem,» sa Stalin på stakhanovarbeidernes konferanse. Og helt fra begynnelsen av sin revolusjonære løpebane har han selv gitt det beste eksempel på en slik kontakt med massene.
Den sosialistiske oppbyggingen av hele folkehusholdningen førte med seg en gjennomgripende forandring av forholdet mellom klassene i landet. Dette krevde endringer i den forfatningen som var vedtatt i 1924. Etter initiativ av Stalin stilte partiets sentralkomite på den 7. sovjetkongress forslag om en forandring av forfatningen.
En forfatningskommisjon med Stalin som formann ble satt ned for å utarbeide den nye forfatningen. Utkastet ble forelagt hele folket til drøfting og den varte 5 1/2 måned. Det fantes ikke den avkrok av landet hvor dette historiske dokument ikke ble studert og diskutert. Forfatningsutkastet ble mottatt med glede og stolthet av hele sovjetfolket.
I sin tale på Den ekstraordinære 8. sovjetkongress ga Stalin en dyptgående analyse av utkastet til den nye forfatningen og pekte på de grunnleggende forandringer som hadde foregått i landet siden forfatningen av 1924 ble vedtatt. Sosialismens seier gjorde det nå mulig å demokratisere valgordningen enda mer og innføre alminnelige, like, direkte og hemmelige valg.
Alle sosialismens store landevinninger er kommet til uttrykk i Sovjet-Samveldets forfatning. Den slår fast at sovjetsamfunnet består av to vennskapelig samarbeidende klasser — arbeiderne og bøndene. Sovjet-Samveldets politiske grunnvoll er sovjetene av det arbeidende folks representanter. Den økonomiske grunnvoll for Sovjet-Samveldet er den sosialistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene. Alle borgere i Sovjet-Samveldet er sikret rett til arbeid, hvile og fritid, til utdannelse, alderstrygd og trygd i tilfelle av sykdom eller arbeidsuførhet. Alle borgeres likestilling uansett nasjonalitet, rase eller kjønn er en ubrytelig lov. For å styrke det sosialistiske samfunn garanterer forfatningen ytringsfrihet, pressefrihet, møte- og forsamlingsfrihet, rett til sammenslutning å samfunnsmessige organisasjoner, den personlige sikkerhet, hjemmets ukrenkelighet og brevhemmeligheten. Den gir asylrett for utenlandske borgere som forfølges for å ha forsvart det arbeidende folks interesser, for vitenskapelig arbeid eller deltakelse i den nasjonale frihetskamp. Disse store rettigheter og denne friheten for det arbeidende folk som ikke har noe sidestykke i historien, er garantert materielt og økonomisk ved hele det sosialistiske økonomiske system som ikke kjenner kriser, anarki eller arbeidsløshet.
Sovjet-Samveldets forfatning pålegger samtidig alle sovjetborgere alvorlige forpliktelser: å overholde lovene, opprettholde arbeidsdisiplinen, ærlig oppfylle sine samfunnsmessige plikter, overholde reglene for det sosialistiske dagligliv, ta vare på og styrke den sosialistiske eiendom og forsvare det sosialistiske fedreland.
Det som menneskehetens fremste representanter hadde drømt om i århundrer, var nå blitt gjort til en ubrytelig lov i Sovjet-Samveldets forfatning, den seierrike sosialismes og det fullt utviklede sosialistiske demokratisk forfatning.
Den nye forfatningen ble godkjent og stadfestet av den 8. sovjetkongress den 5. desember 1936. Folkene I Sovjet-Samveldet kalte den enstemmig opp etter ham som hadde skapt den — Stalin. For det arbeidende folk i Sovjet-Samveldet er Stalin-forfatningen resultatet av dets kamp og seire; for det arbeidende folk i alle de kapitalistiske land er den et kampprogram. Den er en bekreftelse på det historiske faktum at Sovjet-Samveldet er kommet inn i en ny utviklingsfase, I den fase hvor oppbyggingen av det sosialistiske samfunn fullføres og den gradvise overgangen til kommunismen begynner. Den er et moralsk og politisk våpen i hendene på det arbeidende folk i hele verden i dets kamp mot den borgerlige reaksjon. Den viser at det som er gjennomført i Sovjet-Samveldet, også kan gjennomføres i andre land.
Idet han karakteriserte forfatningens internasjonale betydning, sa Stalin:
«I dag da fascismens grumsete bølger sviner til arbeiderklassens sosialistiske bevegelse og kaster søle på de demokratiske bestrebelsene hos de beste mennesker i den siviliserte verden, blir Sovjet-Samveldets nye forfatning en anklageakt mot fascismen som vitner om at sosialismen og demokratiet er uovervinnelige. Sovjet-Samveldets nye forfatning blir en moralsk støtte og en reell hjelp for alle dem som nå kjemper mot det fascistiske barbariet.»70
De sosialistiske seire som partiet vant under Stalins ledelse, gjorde folkets fiender ennå mer desperate. Året 1937 brakte nye bevis for de forbrytelser som var begått av Trotski-Bukharinbanden av spioner, skadegjørere og mordere, agenter for de kapitalistiske statenes etterretningstjeneste, Prosessene mot dem viste at dette menneskehetens bunnfall hadde organisert en sammensvergelse mot Lenin, mot partiet og sovjetstaten allerede i oktoberrevolusjonens første dager. Etter ordre fra sine imperialistiske herrer hadde de satt seg som mål å ødelegge partiet og sovjetstaten, undergrave landets forsvar, lette fremmed intervensjon, forberede Den røde armés nederlag, stykke opp Sovjet-Samveldet og gjøre det til en koloni under imperialismen og gjenopprette det kapitalistiske slaveriet i landet. Partiet og sovjetregjeringen gjorde kort prosess med disse folkefiendene. I sin tale om «Svakheter i partiarbeidet» som Stalin holdt på sentralkomiteens plenumsmøte i mars 1937 satte han opp et konkret program som gikk ut på å styrke partiet og søvjetene og høyne den politiske vaktsomheten. Han formet parolen: «Lær å beherske bolsjevismen!» Han lærte partiet hvorledes det skulle bekjempe folkets fiender og rive masken av dem.
Sovjetdomstolene avslørte Trotski- og Bukharinfolkenes forbrytelser og dømte dem til døden. Sovjetfolket godkjente tilintetgjørelsen av Trotski-Bukharinbanden og tok fatt på sin nærmeste aktuelle oppgave — å forberede valgene til Sovjet-Samveldets høyeste sovjet.
Under sentralkomiteens og Stalins ledelse arbeidet partiet med full kraft for å forberede valgene. Den nye forfatningen betegnet et vendepunkt i landets politiske liv, en videre demokratisering på alle områder. Den nye valgordningen førte til økt politisk aktivitet fra folkets side, styrket massenes kontroll over sovjetmaktens organer og økte deres ansvar overfor folket. Partiet endret sine arbeidsmetoder i samsvar med disse nye oppgavene. Det utvidet det indre partidemokratiet, styrket den demokratiske sentralismen, forsterket kritikken og selvkritikken og forsterket partiorganenes ansvar overfor partimassene. Stalins idé om en blokk av kommunister og partiløse ble hovedinnholdet i partiets valgkampanje.
Kvelden før valget ble holdt, den 11. desember 1937, holdt Stalin en tale til velgerne i Stalin-distriktet i Moskva. I denne talen pekte han på den grunnleggende forskjell mellom valgene i Sovjet-Samveldet, som frie og demokratiske valg i ordets virkelige betydning, og valgene i de kapitalistiske land hvor folket blir undertrykt av de utbyttende klasser. I Sovjet-Samveldet er de utbyttende klasser likvidert, sosialismen er trengt igjennom i dagliglivet, og det er på dette grunnlaget valgene blir holdt. Stalin nevnte videre hva slags politikere folket skulle velge til det høyeste sovjet. Folket måtte forlange at det skulle være politikere av Lenins type, at de måtte være like klare og bestemte, like uredde i kampen, like fri for enhver panikk, skånselløse mot folkets fiender som Lenin var, De måtte være like kloke og omtenksomme når det gjaldt å løse vanskelige politiske problemer som krever allsidig orientering, like ærlige som Lenin var, og de måtte elske sitt folk slik som Lenin elsket det.
Hele landet lyttet til denne kringkastingstalen som dets leder holdt. Hans ord satte dype spor i det arbeidende folks bevissthet. Talen klarla prinsippene for folkerepresentantenes arbeid, begeistret folket og bidro til å sveise blokken av kommunister og partiløse enda mer sammen.
Valgene til Sovjet-Samveldets høyeste sovjet fant sted den 12. desember. Det ble en festdag for hele nasjonen, en seiersfest for hele sovjetfolket. Av 94 millioner stemmeberettigede gikk over 91 millioner eller 96,8 prosent til urene. 90 millioner stemte for blokken av kommunister og partiløse og bekreftet dermed sosialismens seier. Det var en strålendeseier, en triumf for Lenins og Stalins parti, for den leninsk-stalinske partiledelsen.
Den moralsk-politiske enhet i sovjetfolket ble her tilfulle bekreftet. Og den første av de folkevalgte, den første blant de deputerte til det høyeste sovjet, var Stalin.
I forbindelse med massenes økende aktivitet og de veldige problemer som den videre oppbygging av sosialismen førte med seg, ble det nødvendig å stille spørsmålet om den ideologiske og politiske skolering av kadrene på en ny måte.
I en rekke innlegg understreket Stalin sterkt nødvendigheten av å beherske bolsjevismen. Han pekte på at en hadde alle de hjelpemidler som trengtes til å skolere kadrene ideologisk og stålsette dem politisk og at løsningen av de praktiske problemer for ni tiendedelers vedkommende var avhengig av dette.
I 1938 utkom «Sovjet-Samveldets kommunistiske partis historie som var skrevet av Stalin og godkjent av en kommisjon, nedsatt av partiets sentralkomite.
Utgivelsen av denne boka var en viktig hending i det bolsjevikiske partis ideologiske liv. Den ble et nytt og mektig ideologisk våpen for bolsjevismen, et virkelig leksikon i marxistisk-leninistisk grunnkunnskap. I Stalins klare og konsise stil gir denne boka en oversikt over det kommunistiske partis veldige historiske erfaringer som ikke noe annet parti i verden kan vise maken til. «SSKP’s historie» viser marxismens videre utvikling under de nye forholdene for proletariatets klassekamp, marxismen i imperialismens og de proletariske revolusjoners epoke, den epoken da sosialismen har seiret I en sjettedel av verden. Boka ble gitt ut i et enormt opplag, flere millioner eksemplarer ble solgt på kort tid. «Det er ingen tvil om,» sa Sjdanov på den 18. partikongress, «at så lenge marxismen har bestått, er dette den første marxistiske boka som har fått en slik massespredning.»
Kapitlet «Dialektisk og historisk materialisme» som Stalin skrev for partihistorien, er en mesterlig framstilling av grunnlaget for den dialektiske og historiske materialismen, klart og konsist utformet. I dette verket sammenfattet Stalin alt hva Marx, Engels og Lenin har bidratt til læren om den dialektiske metode, og utviklet videre læren om den dialektiske og historiske materialisme på grunnlag av vitenskapens og den revolusjonære praksis’ siste resultater.
Stalin definerer den dialektiske materialisme som det teoretiske grunnlag for kommunismen, det marxistisk-leninistiske partis verdensanskuelse og arbeiderklassens våpen i kampen for å opprette proletariatets diktatur og bygge opp kommunismen. Særlig klart viser dette verket den indre sammenhengen mellom den marxistisk-leninistiske filosofi og det bolsjevikiske partis praktiske revolusjonære virksomhet. For å unngå feilgrep i politikken må vi handle i samsvar med prinsippene i den marxistiske dialektiske metoden og kjenne lovene for den historiske utviklingen, lærer Stalin oss.
Stalins arbeid «Dialektisk og historisk materialisme» er skrevet av en uforlignelig mester i den marxistiske dialektiske metode. Det generaliserer bolsjevismens veldige praktiske og teoretiske erfaringer, løfter den dialektiske materialismen opp på et nytt og høyere plan og er et av høydepunktene i den marxistisk-leninistiske filosofiske tenkning.
I mars 1939 ledet Stalin partiets 18. kongress. Denne kongressen ble en imponerende demonstrasjon av enheten i partiet. Det sto nå samlet og enig som aldri før omkring den leninsk-stalinske sentralkomiteen.
I sin beretning på kongressen ga Stalin en dyptgående analyse av Sovjet-Samveldets internasjonale stilling og avslørte krigshissernes planer om overfall på Sovjet-Samveldet. Fem år var gått siden partiets 17. kongress. For de kapitalistiskeland hadde det vært en periode med de mest alvorlige rystelser både på det økonomiske og politiske område. Den økonomiske krisen 1929—32 og depresjonen etterpå ble fulgt av en ny økonomisk krise sommeren 1937 som rammet Sambandsstatene, England, Frankrike og en rekke andre kapitalistiske land. Den internasjonale situasjon hadde tilspisset seg til det ytterste, etterkrigssystemet som var opprettet gjennom fredstraktatene hadde lidd skipbrudd, og en ny verdenskrig, den annen verdenskrig var begynt.
Det var to aggressive imperialistiske stater — Tyskland og Japan — som satte i gang den nye krigen. Stalin påviste at over 500 millioner mennesker var trukket inn i denne nye krigen som strakte seg fra Tientsin, Shanghai og Kanton over Etiopia til Gibraltar. Krigen berørte stadig mer de ikke-aggressive staters interesser, først og fremst Englands, Frankrikes og Sambandsstatenes. Men likevel ytet ikke regjeringene i disse landene noen alvorlig motstand mot angriperne. De avviste den kollektive sikkerhetspolitikk og inntok en «nøytral» holdning, en ikke-innblandingspolitikk. Denne politikken betydde at man hjalp aggressorene og bidro til å utløse krigen. Initiativtakerne til den beryktede «Minchen-overenskomsten», Englands og Frankrikes ledende menn, Chamberlain og Daladier, ville vende den tyske fascismens angrep mot øst, mot Sovjet-Samveldet.
Stalin avslørte krigsbrannstifternes intriger mot Sovjet-Samveldet. Han avslørte dem som hevdet at innrømmelsene overfor aggressorene og München-overenskomsten om ikke-innblanding var innledningen til en ny «fredsæra». Han gjorde oppmerksom på at «det store og farlige politiske spill som ikke-innblandingspolitikkens tilhengere har begynt, kan ende med en alvorlig fiasko for dem selv»71.
Med den største klarhet viste han hvor komplisert og farlig den internasjonale situasjon var blitt og definerte de prinsippene som lå til grunn for Sovjet-Samveldets utenriks-politikk . Han sa:
«Partiets oppgaver på det utenrikspolitiske område er:
1. også for framtiden å gjennomføre fredspolitikken og befeste forbindelsene med andre land på et saklig grunnlag.
2. å vise forsiktighet og ikke tillate at vårt land blir trukket inn i konflikter av krigsprovokatører som er vant til å la andre rake kastanjene ut av ilden for seg.
3. å styrke Den røde armé og Den røde flåte på alle måter.
4. å styrke de internasjonale vennskapsbånd med det arbeidende folk i alle land som er interessert i fred og vennskap mellom folkene.»72
Etter å ha gitt en oversikt over sosialismens landevinninger og veksten i den sosialistiske folkehusholdning, den stigende materielle og kulturelle standard og den videre styrkelse av sovjetsystemet, stilte han partiet og hele snvjetfolket en ny stor historisk oppgave, nemlig i løpet av de neste ti-femten år å ta igjen og gå forbi de viktigste kapitalistiske land på det økonomiske område, i produksjon pr. innbygger.
«Vi har gått forbi de viktigste kapitalistiske land når det gjelder produksjonsteknikk og utviklingstempoet I industrien,» sa han, «Det er meget bra. Men det er ikke nok. Vi må gå forbi dem også i økonomisk henseende. Vi kan gjøre det, og vi må gjøre det. Bare hvis vi går forbi de viktigste kapitalistiske land i økonomisk henseende, kan vi regne med at vårt land kommer til å bli fullstendig mettet med forbruksvarer, at vi får rikelig med produkter, og da blir vi i stand til å gå fra kommunismens første fase til dens annen fase.»73
Som en av partiets oppgaver satte han opp et fullstendig, vitenskapelig begrunnet arbeidsprogram for skoleringen, utdannelsen, utvalget, forfremmelsen og prøvingen av kadrene.
I en oversikt over resultatene partiet hadde oppnådd i tiden mellom den 17. og 18. kongress, sa han:
«Det viktigste resultat er at arbeiderklassen i vårt land har avskaffet den ene menneskes utbytting av det andre og befestet det sosialistiske system. Dermed har den bevist for all verden at den har rett. Dette er det viktigste resultat, for det styrker troen på arbeiderklassens kraft og på at dens endelige seier er uunngåelig.»74
Stalins foredrag på partiets 18. kongress var et skritt videre i utviklingen av den marxistisk-leninistiske teori. Stalin utviklet Lenins teori om den sosialistiske revolusjon videre. Han konkretiserte læren om muligheten av å bygge opp sosialismen i et enkelt land og kom til den slutning at det er mulig å bygge opp kommunismen i Sovjet-Samveldet selv om det skulle fortsette å være omgitt av en kapitalistisk verden.
Denne slutningen beriker leninismen, ruster arbeiderklassen med et nytt ideologisk våpen og gir partiet et veldig perspektiv i kampen for kommunismens seier, fører den marxistisk-leninistiske teori videre framover.
Lenin skrev sitt berømte verk «Staten og revolusjonen» i august 1917, dvs. noen måneder før oktoberrevolusjonen og grunnleggingen av sovjetstaten. I denne boka forsvarte Lenin
Marx’ og Engels’ teori om staten mot opportunistenes forvrengning av og forfalskning av den. Lenin hadde villet skrive en annen del av «Staten og revolusjonen» hvor han ville sammenfatte erfaringene fra de russiske revolusjonene i 1905 og 1917. Døden hindret ham i å fullføre sin plan. Men det Lenin ikke rakk å utføre når det gjaldt teorien om staten, det har Stalin gjort.
Stalin bygde på det veldige erfaringsmateriale som var samlet opp i de over tyve årene sovjetstaten hadde bestått midt i en kapitalistisk verden, og utarbeidet en helstøpt og fullstendig teori om den sosialistiske stat. Han ga en detaljert analyse av den sosialistiske statens utviklingsetapper og viste hvordan dens funksjoner forandrer seg ettersom situasjonen forandrer seg. Han trakk fasitten av de erfaringer som var gjort under oppbyggingen av sovjetstaten, og kom til den slutning at det er nødvendig å bevare staten under kommunismen dersom landet fortsatt er omgitt av kapitalistiske stater.
Stalin understreket meget sterkt viktigheten og betydningen av partipropagandaen og den marxistisk-leninistiske oppdragelse av funksjonærene i partiapparatet, i det kommunistiske ungdomsforbund, fagforeningene, handelen og kooperasjonen, de økonomiske organisasjoner, sovjetorganene, Opplysningsvesenet, militære og andre organisasjoner. Ian sa:
«Hvis den marxistisk-leninistiske skoleringen av våre kadrer begynner å skrante, hvis vårt arbeid for å heve disse kadrers politiske og teoretiske nivå svekkes og kadrene selv i forbindelse med dette opphører å interessere seg for perspektivet for vår frammarsj, ikke lenger forstår vår saksriktighet og forvandles til trangsynte praktikuser som blindt og mekanisk utfører de ordrer de får ovenfra — da er det uunngåelig at hele vårt stats- og partiarbeid begynner å skrante. Det må anerkjennes som et aksiom at jo høyere det politiske nivå og den marxistisk-leninistiske bevissthet er hos kadrene innenfor enhver gren av stats- og partiarbeidet, dess mer effektivt blir arbeidets resultat — og omvendt, jo lavere det politiske nivå og den marxistisk-leninistiske bevissthet er, dess mer sannsynlig er det at det vil resultere i misgrep og fiaskoer i arbeidet, dess mer sannsynlig er det at kaderarbeiderne selv vil forflates og forvandles til folk som mekanisk pusler med bagateller, dess mer sannsynlig er det at de vil utarte. Man kan trygt si at hvis vi greidde ideologisk å skolere kadrene innenfor alle arbeidsgrener og stålsette dem politisk i en slik grad at de fritt kunne orientere seg både i den indre og den internasjonale situasjon, hvis vi greidde å gjøre dem til fullmodne marxister-leninister som er i stand til å løse spørsmålene om landets ledelse uten å gjøre alvorlige feil, da ville vi ha grunn til å mene at ni tiendedeler av alle våre problemer alt var løst. Og denne oppgaven kan vi absolutt løse, for vi har alle de midler og muligheter som trenges for å løse den.»75
Stalin sa videre:
«Det finnes en vitenskapsgren som må være obligaturisk for bolsjevikene innenfor alle vitenskapsgrener — det er den marxistisk-leninstiske vitenskap om samfunnet, om samfunnsutviklingens lover, om lovene for den proletariske revolusjons utvikling, om lovene for det sosialistiske oppbyggingsarbeidet, for kommunismens seier. For en person som har stengt seg inne å sitt speslalfag, f. eks. i matematikken, botanikken eller kjemien, og ikke ser noen ting utenfor grensene for sitt spesialfag, kan ikke betraktes som en virkelig leninist, selv om han kaller seg slik. Leninisten kan ikke bare være spesialist i den vitenskapsgren han har viet seg til, han må dessuten være politisk og sosialt aktiv, interessere seg levende for sitt lands skjebne, kjenne lovene for samfunnsutviklingen, forstå å anvende disse lovene og streve etter å delta aktivt i landets politiske ledelse. Det blir naturligvis en ekstra belastning for de bolsjevikiske spesialistene. Men det blir en belastning som kommer til å gi rikt utbytte.
Partipropagandaens oppgave, den marxistisk-leninistiske kaderskoleringens oppgave består i å hjelpe våre kadrer innenfor alle arbeidsgrener til å beherske den marxistisk-leninistiske vitenskap om samfunnsutviklingens lover.»76
Stalins foredrag på partiets 18. kongress var et program for fullstendig oppbygging av det klasseløse sosialistiske samfunn og for den gradvise overgangen fra sosialismen til kommunismen. Kongressen godkjente enstemmig foredraget som et direktiv og en lov for hele partiets virksomhet.
Dette foredraget var et glimrende eksempel på vitenskapelig, marxistisk-leninistisk framsyn når det gjaldt den internasjonale situasjon. Stalins kloke retningslinjer for Sovjet-Samveldets utenrikspolitikk brakte Sovjet-Samveldet store seire på det utenrikspolitiske område og økte dets betydning som en veldig internasjonal faktor som var i stand til å øve innflytelse på den internasjonale situasjon og forandre den i det arbeidende folks interesse. Etter Stalins anvisninger krysset sovjetregjeringen planene til krigsanstifterne som alltid liker å få andre til å rake kastanjene ut av ilden for seg, og trygget sovjetstatens fredelige arbeid. Avtalene om gjensidig støtte som Sovjet-Samveldet sluttet med de baltiske statene, forbedret landets forsvarsposisjoner i høy grad og styrket dets internasjonale stilling.
Sovjetregjeringen søkte å forhindre at krigen spredte seg videre, og kjempet for å gjennomføre den kollektive sikkerhetspolitikk. Men denne politikk fant ingen støtte i de ledendekretser i England og Frankrike. Ikke-innblandings- og München-politikken ble en kostbar affære for folkene i de ikke-aggressive land. Allerede i mars 1939 okkuperte Hitler-Tyskland Tsjekkoslovakia, og det engelsk-franske diplomati så gjennom fingrene med det. Like etter begynte de tyske angripere sine overfall på landene i Øst-Europa. Tysklands forbundsfelle i Det fjerne østen, det imperialistiske Japan, begynte også å røre på seg. I mai 1939 foretok det flere provokatoriske framstøt ved den Mongolske folkerepublikkens grenser, men Den røde armé knuste de japansk-mansjuriske troppene ved Khalkon-Gol.
I denne tiden drev det engelske og franske diplomatiet en uærlig politikk overfor Sovjet-Samveldet. Det forsøkte på alle måter å trekke ut forhandlingene med Sovjet-Samveldet om organiseringen av kollektiv motstand mot eventuelle angripere og forela Sovjet-Samveldet betingelser som var helt uantakelige.
Da de engelske og franske regjeringene var uvillige til å samarbeide med Sovjet-Samveldet i kampen for freden, måtte sovjetregjeringen dra omsorg for sitt eget lands sikkerhet.
I august 1939 sluttet Sovjet-Samveldets regjering en ikke-angrepspakt med Tyskland. Som Stalin seinere forklarte, berørte denne overenskomsten hverken direkte eller indirekte
landets territoriale helhet, uavhengighet eller ære. Men den sikret Sovjet-Samveldet fred i den nærmeste framtid og ga det mulighet til å forberede sine krefter til forsvar i fall det skulle bli overfalt. Det bolsjevikiske parti fulgte Stalins anvisninger om nødvendigheten av å holde landet i mobiliseringsberedskap for å kunne møte vepnet angrep utenfra og gjennom en lang periode gjennomførte partiet konsekvent og energisk en allsidig forberedelse til aktivt forsvar. Takket være industrialiseringen og jordbrukets kollektivisering under femårsplanene var det skapt et mektig økonomisk grunnlag som kunne utnyttes til aktivt forsvar av landet.
Denne partiets politikk gjorde det mulig å framstille et tilstrekkelig kvantum metall til produksjon av våpen, ammunisjon og utstyr til bedriftene, tilstrekkelige brenselsforsyninger til å holde fabrikkene og transporten i gang, bomull til uniformer og kom til hærens forsyning.
Som et resultat av industrialiserings- og kollektiviseringspolitikken ble det i 1940 i Sovjet-Samveldet produsert 15 millioner tonn råjern, eller fire ganger så meget som i Tsar-Russland i 1913; 18,3 millioner tonn stål eller 4,5 ganger mer enn i 1913; 166 millioner tonn kull eller 5,5 ganger mer enn 1913; 31 millioner tonn olje eller 3,5 ganger mer enn i 1913: 25,3 millioner tonn korn til salg, eller 17 millioner tonn mer enn i 1913; 2,7 millioner tonn bomull, eller 3,5 ganger mer enn i 1913.
«En slik enorm økning av produksjonen,» sa Stalin, «kan man ikke se som rett og slett en vanlig utvikling for et land fra tilbakeliggenhet til framskritt. Det var et plutselig sprang som forvandlet vårt land fra et tilbakeliggende land til et framskredet land, fra et jordbruksland til et industriland.»(Tale på valgmøte i Stalin-valgkretsen i Moskva, 9. februar 1946.)
Etter Stalins initiativ befridde Sovjet-Samveldet høsten 1939 broderfolkene i Vest-Ukraina og Kviterussland. Disse folkene sluttet seg til den store familien av frie folk I Sovjet-Samveldet. Seinere ble også de baltiske republikkene, Lithauen, Latvia og Estland, opptatt i Sovjet-Samveldet.
I samband med Stalins 60 års dag besluttet Sovjet-Samveldets høyeste sovjets presidium den 20. desember 1939 å tildele ham hederstitelen «det sosialistiske arbeidets helt» for hans store fortjenester når det gjaldt organiseringen av det bolsjevikiske parti, opprettelsen av sovjet-staten, oppbyggingen av det sosialistiske samfunn i Sovjet-Samveldet og styrkelsen av vennskapet mellom sovjet-folkene.
Den 22. desember 1939 ble Stalin valgt til æresmedlem av Sovjet-Samveldets vitenskapsakademi.
Den 15.—20. februar 1941 fant den 18. partikonferanse sted. Den behandlet spørsmålet om partiorganisasjonenes oppgaver i industrien og transporten, om de økonomiske resultater i 1940 og planen for utviklingen av næringslivet i 1941 og likeledes organisasjonsspørsmål. I samsvar med Stalins anvisninger gikk konferansen inn for fortsatt å styrke sovjetlandets forsvarskraft.
På Stalins initiativ ga partels sentralkornite og sovjet-regjeringen, med hjemmel i vedtakene på partiets 18. kongress, Sovjet Samveldets plankomite i oppdrag å utarbeide en økonomisk generalplan for de kommende 15 år. Denne planen tok sikte på å løse oppgaven å gå forbi de viktigste kapitalistiske land i økonomisk henseende, dvs. å øke produksjonen av jern, stål, brensel, elektrisk kraft, maskiner og andre produksjonsmidler og forbruksvarer så sterkt at den pr. innbygger lå over de kapitalistiske lands produksjon.
Den 6. mai 1941 ble Stalin utnevnt til formann for folkekommissærenes råd. Under Stalins ledelse gikk sovjetfolket framover til nye seire, til kommunismen. Men i juni 1941 ble sovjetfolkets fredelige skapende arbeid forstyrret av krigen, ved Tysklands overfall på Sovjet-Samveldet.
11
Den 22. juni 1941 brøt det imperialistiske Hitler-Tyskland ikke-angrepspakten og gikk til et uventet og forrædersk angrep på Sovjet-Samveldet. Krigen ble et vendepunkt i sovjet-landets utvikling. Det fredelige oppbyggingsarbeidet tok slutt, og sovjetfolkets frihetskrig mot de tyske okkupanter begynte.
For å sikre en hurtig mobilisering av alle krefter i folket og slå fienden tilbake gjorde presidiet for Sovjet-Samveldets høyeste sovjet, partiets sentralkomite og folkekommissærenes råd vedtak om å opprette en Statens forsvarskomite og konsentrere all makt i staten i dens hender. Stalin ble utnevnt til formann for denne komiteen.
De arbeidendes leder og lærer, Stalin, stilte seg i spissen for Sovjet-Samveldets vepnete styrker og ledet sovjetfolkets kamp mot fienden -— den tyske fascismen.
Hitler-Tyskland begynte sin røveriske angrepskrig mot Sovjet-Samveldet under gunstige betingelser. Hitlers arméer var allerede fullt mobilisert og hadde vunnet erfaringer under krigføringen i Vest-Europa. 170 tyske divisjoner, vepnet med tusener tanks og fly, var kastet fram mot Sovjet-Samveldets grenser. I krigens første fase viste det seg at Sovjet-Samveldet befant seg i en ugunstig stilling. Under trykket fra fiendens overlegne styrker, som utnyttet overraskelsesmomentet, ble sovjetarméen tvunget til å trekke seg tilbake til det indre av landet.
Allerede i de første 10 dagene av krigen lyktes det Hitler-arméen å besette Litauen, en stor del av Latvia, den vestlige del av Kviterussland og en del av Ukraina. Sovjet-Samveldet var i alvorlig fare.
Den 3. juli 1941 holdt Stalin en radiotale til hele sovjetfolket, til soldatene og matrosene i Den røde armé og flåte. I denne historiske talen ga han en dyptgående analyse av begivenhetene og pekte på folkets og arméens oppgaver i forsvaret av det sosialistiske fedrelandet.
Stalin forsøkte ikke å skjule sannheten om den militære situasjon som var oppstått, og han la sovjetfolket på hjertet at det måtte innse hele rekkevidden av den fare som truet fedrelandet. Han sa at det blant sovjetmenneskene ikke måtte forekomme likegladhet, sorgløshet eller frykt i kampen, at det ikke måtte finnes plass for panikkmakere eller desertører.
Stalin avslørte fiendens mål med krigen mot Sovjet-Samveldet. Han sa: «Fienden er grusom og ubarmhjertig. Han har satt seg som mål å erobre landet vårt, ta fra oss komet vårt og oljen vår. Han har satt seg som mål å gjenreise godseiernes makt, gjenreise tsarismen, ødelegge vår nasjonale kultur og russernes, ukrainernes, kviterussernes, lithauernes, letternes, estlendernes, aserbaidsjanernes, usbekenes, tatarenes, moldauernes, grusinernes, armenernes og de andre frie sovjetfolks nasjonale stat, fortyske dem og gjøre dem til slaver under tyske fyrster og baroner. Det gjelder altså liv eller død for sovietstaten, det gjelder liv eller død for Sovjet-Samveldets folk — det gjelder om de fortsatt skal være frie folk eller bli slaver.»77
Stalin slo også fast Sovjet-Samveldets mål i krigen mot det fascistiske Tyskland og pekte på at denne krigen var hele sovjetfolkets store krig mot de tyske fascistiske arméer. Målet for denne folkekrigen var ikke bare å avverge faren som truet fedrelandet, men også å hjelpe alle Europas folk som var underkuet av den tyske fascisme.
Stalin forutsa også at sovjetfolkene ikke ville stå alene i denne frihetskrigen. «Vår krig for vårt fedrelands frihet vil bli knyttet sammen med Europas og Amerikas folks kamp for sin uavhengighet og demokratiske frihet. Det vil bli en enhetsfront av alle folk som kjemper mot undertrykkelse og faren for undertrykkelse fra Ilitlers fascistiske arméer.»78
Livet selv har bekreftet Stalins spådom. Den 12. juli 1941 sluttet England og Sovjet-Samveldet en «overenskomst om felles innsats I krigen mot Tyskland». I juni 1942 underskrev Sambandsstatene en «overenskomst om prinsippene for gjensidig hjelp i krigføringen mot aggresjonen». Det ble skapt en engelsk-sovjetisk-amerikansk koalisjon som satte seg som mål å knuse den tysk-italienske koalisjon.
Stalin oppfordret sovjetfolket til å legge sitt arbeid om på krigsbasis og ofre alt for å tilfredsstille frontens behov og løse de oppgaver som tilintetgjørelsen av fienden stilte. Den røde armé og flåte og alle sovjetborgere måtte forsvare hver fotsbredd sovjetjord, kjempe til siste blodsdråpe for hver bygd og by. Ilan pekte på nødvendigheten av å organisere en allsidig hjelp til Den røde armé, siyrke landet bak fronten og forsyne hæren med våpen, utrustning og levnetsmidler.
Stalin ga ordre om at hvis avdelinger av Den røde armé ble tvunget til å trekke seg tilbake, måtte man ikke etterlate seg et eneste lokomotiv, ikke en vogn, ikke et kilogram korn eller en liter brennstoff. Han oppfordret til å danne partisangrupper og samordne partisankrigen bak fiendens frontlinjer med Den røde armés operasjoner.
«Alle krefter i folket til kamp mot fienden!»
«Fram for vår seier!» sa Stalin.
Alle Sovjet-Samveldets folk fulgte partiets oppfordring og reiste seg til forsvar for fedrelandet.
Hurtig og bestemt ble hele næringslivet, partiets, statens og de samfunnsmessige organisasjoners arbeid lagt om til krigsforhold for å tilfredsstille frontens behov. Fronten og landet for øvrig ble forvandlet til en eneste militærleir. Som aldri før sluttet hele sovjetfolket opp om det bolsjevikiske parti og regjeringen.
På kort tid ble hele industrien omstilt til å levere forsvarsmidler. Fra de distrikter som var truet av fienden, ble tusener bedrifter evakuert langt bak frontlinjene og fortsatte å arbeide der. I landets østlige distrikter utfoldet det seg et intenst arbeid for å bygge nye rustningsbedrifter. Den røde armé fikk store forsterkninger. I byer og landsbyer i frontsonen ble folket bevepnet. I de områder som midlertidig ble besatt av fienden, begynte allerede fra krigens første dager de heltemotige partisaner å gjøre seg gjeldende.
Den 19. juli 1941 utnevnte Sovjet-Samveldets høyeste sovjets presidium Stalin til folkekommissær for Sovjet-Samveldets forsvar. Her utførte han et veldig arbeid for å styrke de vepnede styrker. Under hans ledelse gjennomførte arméen en aktiv forsvarstaktikk som hadde til formål å trette ut fienden, i størst mulig utstrekning tilintetgjøre hans tropper og tekniske utstyr og forberede betingelsene for å gå over til angrep.
Hitlers overkommando hadde regnet med en lynkrig mot Sovjet-Samveldet, den ville ta Moskva og Leningrad hurtigst mulig. Uten å ta hensyn til de store tap av mennesker og materiell som den tyske armé led, kastet den sine reserver mot den russisk-tyske front.
I oktober lyktes det tyskerne å trenge inn i Moskva-distriktet, men det kostet veldige tap.
Nu oppsto den farligste situasjon under hele krigen i 1941. En dødelig fare truet Moskva. Den 19. oktober 1941 ble det offentliggjort et vedtak, undertegnet av Stalin som formann i statens forsvarskommisjon, om innføring av beleiringstilstand i Moskva. Stalin utarbeidet og satte ut i livet forsvarsplanen for hovedstaden, planen for nedkjempelsen av de tyske tropper utenfor Moskva.
Fienden sto like utenfor hovedstaden. Trass i det ble det den 6. november 1941 holdt et festmøte i Moskva sovjet til minne om 24 årsdagen for Den store sosialistiske oktoberrevolusjon.
Stalin holdt en tale på møtet. Han trakk opp resultatene av fire måneders krig. Hærens og folkets leder sa fra uten omsvøp at den alvorlige fare som truet landet, ikke var blitt mindre, men tvertimot var økt. Men med sin store framsynthet forutsa han den uunngåelige tilintetgjørelsen av de tyske imperialistene og deres arméer.
De fascistiske okkupantenes plan om å «gjøre ende på» Sovjet-Samveldet ved en «lynkrig» på to-tre måneder falt fullstendig i fisk. De nazistiske strategene hadde feilaktig regnet med en alminnelig koalisjon mot Sovjet-Samveldet og med at det skulle bli isolert, de hadde regnet med svakheter i sovjetsystemet, at landet bak fronten skulle vakle og med svakheter i Den røde armé og flåte.
Stalin pekte på årsakene til Den røde armés midlertidige uhell og påviste at en av årsakene til disse uhell var at det ikke var opprettet en annen front i Europa. En annen årsak var Den røde armés mangel på tanks og delvis på fly, selv om det den hadde kvalitetsmessig lå langt over de tyske.
Stalin stilte oppgaven i likvidere tyskernes overlegenhet i tanks og fly og derved forbedre stillingen for vår armé på en avgjørende måte.
Denne anvisning hadde den aller største betydning for krigens utfall. Sovjetindustrien fulgte anvisningen og økte fra måned til måned framstillingen av fly, tanks og utrustning.
Midt under krigen likviderte den fiendens overlegenhet når det gjaldt militærteknisk utstyr.
Stalin rev av hitleristene den «nasjonalsosialistiske» maske og avslørte dem overfor hele verden som et parti av de mest rovgriske imperialister, fiender av den demokratiske frihet, som et parti som gikk fram med middelalderske pogromer, et parti av mordere som hadde mistet alle menneskelige trekk og var sunket ned på samme nivå som ville dyr.
«Og disse folk,» sa Stalin, «som er uten samvittighet og ære, mennesker som står på dyrenes moralnivå, har frekkhet nok til å oppfordre til å tilintetgjøre den store russiske nasjon, den nasjon som har fostret slike menn som Plekhanov og Lenin, Bjelinskij og Tsjernysjevskij, Pusjkin og Tolstoi, Glinka og Tsjaikovskij, Gorki og Tsjekhov, Setsjenov, Pavlov, Repin og Surikov, Suvorov og Kutusov . . .»79
Stalin oppfordret hele sovjetfolket til fortsatt økt understøttelse av arméen og flåten, til fortsatt selvoppofrende arbeid for fronten, og han stille oppgaven å knuse de tysk-fascistiske okkupanter. «De tyske okkupanter vil ha en utryddelseskrig mot Sovjet-Samveldets folk. Vel, hvis tyskerne vil ha en utryddelseskrig, så skal de få den,» sa Stalin.80
Stalins ord: «Vår sak er rettferdig — seieren skal bli vår!»81 uttrykte alle sovjetmenneskers tanker, bestrebelser og dype forvissning om at fiendens nederlag var uunngåelig.
Den 7. november 1941 ble det holdt en troppeparade på Den røde plass i Moskva. Fra Lenins mausoleum talte Stalin om Den røde armés store frigjøringsmisjon og tok avskjed med sovjetsoldatene og partisanene med følgende ord: «Ta i denne krigen eksempel av våre forfedres heltemotige skikkelser, av menn som Aleksander Nevskij, Dmitrij Donskoj, Kusma Minin, Dmitrij Posjarskij, Aleksander Suvorov og Mikhail Kutusov! La den store Lenins seierrike fane vale over dere!»82
Den røde armé svarte på sin hærførers tale med økt standhaftighet og utholdenhet, med økte slag mot fienden.
Stalin ledet personlig forsvaret av Moskva, han ledet Den røde armås operasjoner, oppildnet soldatene og kommandørene og fulgte med i byggingen av forsvarsverkene utenfor sovjethovedstaden.
Etter Stalins ordre gikk flere sovjetrussiske arméer i desember til en plutselig offensiv mot de tyske tropper i Moskva-distriktet. Dette angrepet kom helt uventet, og enda tyskerne satte seg kraftig til motverge, kunne de ikke holde stand og begynte en uorganisert retrett. Sovjet-troppene fulgte etter de slagne tyske tropper, og i løpet av vinteren trengte de på enkelte steder 400 km. mot vest. Hitlers plan om innringing og erobring av Moskva var dermed mislykket.
Tilintetgjørelsen av de fascistiske tropper utenfor Moskva var den mest avgjørende militære begivenhet i det første krigsåret og et av tyskernes største nederlag I den annen verdenskrig. Den ga dødsstøtet til hitleristenes legende om at den tyske armé var uovervinnelig.
Tyskernes nederlag utenfor Moskva viste hvor overlegen den strategiske plan for angrepsoperasjonene var som Stalin hadde utarbeidet, sammenliknet med tyskernes strategi.
I dagsordre nr. 55 av 23. februar 1942 betegnet Stalin tyskernes tap av de militære fordeler de hadde hatt som følge av det uventede og forræderske overfall på Sovjet-
Samveldet, som det viktigste resultat av de foregående åtte måneders krigføring.
«Overraskelsesraomentet som reserve for de tyske tropper er fullstendig oppbrukt. Dermed har vi likvidert de ulikheter i krigsbetingelsene som skyldtes det uventede tysk-fascistiske overfall. Nå blir ikke krigens utfall avgjort ved slike forbigående momenter som overraskelsesmomentet, men av stadig virkende faktorer: sivilbefolkningens standiåftighet, arméens moral, divisjonenes kvantitet og kvalitet, arméens utrustning og de organisatoriske evner hos arméens befal.»83
Stalins tese om den avgjørende betydning av de stadigvirkende krigsfaktorer var en videre skapende utvikling av Marx’ og Lenins lære om krigen, om den urmiddelbare organiske forbindelse mellom krigens gang og utfall og graden og karakteren av statens økonomiske og politiske utvikling, dens ideologi og beredskapen og modenheten hos dens kadrer.
Stalins tese om de stadigvirkende krigsfaktorers rolle har den aller største teoretiske og praktiske betydning. Beregningen og den riktige utnyttelse av disse faktorer tillater i det militære og organisatoriske arbeid å konsentrere hovedoppmerksomheten om løsningen av de grunnleggende oppgaver som krigens utfall avhenger av.
Stalin la særlig vekt på at befal og soldater behersker krigskunsten. I sin dagsordre av 1. mai 1942 slo han fast at Den røde armé har alt som trenges for å knuse fienden og jage ham ut av sovjetlandet. «Det er bare én ting som mangler — evnen til full utnyttelse av den førsteklasses tekniske utrustning som vårt land rår over. Derfor er oppgaven for Den røde armé, dens soldater, dens maskingeværskyttere, artillerister, minekastere, tanksførere, flygere og kavallerister å studere krigskunsten, studere iherdig for å lære å beherske sine våpen og bli mestere i sitt fag og på denne måten knuse fienden fullstendig. Bare slik kan man lære seg kunsten å beseire fienden.»84
Under hele krigen pekte Stalin stadig på nødvendigheten av fullstendig å beherske krigskunsten, øke kunnskapene og evnen til å utnytte militærteknikken, beherske kunsten å lede troppene, kunsten å beseire fienden etter den moderne militær-vitenskaps regler. Den røde armé fulgte disse anvisningene og lærte seg å beherske krigskunsten, kunsten å slå fienden totalt.
Sommeren 1942 utnyttet tyskerne det faktum at det ikke var opprettet noen annen front i Europa og kastet alle sine reserver, bl. a. også sine forbundsfellers tropper fram på den sovjetisk-tyske fronten og konsentrerte store troppestyrker i syd-østlig retning.
Stalin forutså i rett tid planene til den tyske overkommando, som forsøkte å gi det inntrykk av at hovedmålet for de tyske troppers sommeroffensiv var å erobre oljedistriktene Grosnij og Baku. Stalin påviste at dette ikke var hovedmålet men at det var å omgå Moskva fra øst, avskjære byen fra distriktene i Ural og ved Volga for deretter å gå mot Moskva og dermed avslutte krigen allerede i 1942.
Etter ordre fra øverstkommanderende Stalin stengte sovjettroppene veien fra syd for fienden. I midten av juli 1942 begynte tyskerne offensiven mot Stalingrad. De ville ta byen i forbifarten, rive opp sovjetfronten og fortsette framrykkingen langs Volga og omringe Moskva. Stalin ga ordre om å forsvare Stalingrad for enhver pris. Den 5. oktober 1942 sendte han en ordre til øverstkommanderende på Stalingradfronten: «Jeg forlanger at De tar alle åtgjerder for å forsvare Stalingrad. Byen må ikke overgis til fienden.»85
Ved Stalingrad begynte nå et av de største slag i historien. Den røde armé forsvarte heltemotig byen ved Volga som bærer Stalins navn. Kamptradisjonene fra forsvaret av Tsaritsyn i 1918 levet opp igjen i kampene om Stalingrad. Midt under kampen sendte soldatene, kommandørene og de politiske kommissærer et brev til Stalin, hvor hvert enkelt ord lød som en høytidelig ed. «Vi sverger deg ved våre kampfaner og overfor hele sovjetlandet at vi ikke skal bringe skam over de russiske våpen og at vi skal kjempe til siste mann. Under din ledelse har våre fedre seiret i kampene om Tsaritsyn, og under din ledelse skal også vi seire i det store slaget om Stalingrad.»86
I de dager da fienden trengte fram til Stalingrad og Kaukasia, kunne sovjetlandet feire 25 årsdagen for Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen. Den 6. november 1912 holdt Stalin en tale på et møte i Moskva-sovjetet.
Han ga en utførlig karakteristikk av stats- og partiorganenes virksomhet i det siste året, både når det gjaldt den fredelige oppbygging, organiseringen av landet bak fronten og gjennomføringen av Den røde armés forsvars- og angrepsoperasjoner.
Idet han vurderte det organisatoriske arbeid bak fronten, bemerket Stalin at det under krigen var gjennomført et meget vanskelig og innviklet organisatorisk arbeid i forbindelse med flytningen av forsvars- og sivilindustrien til landets østlige distrikter og med omlegging og grunnleggende forbedring av arbeidet på de bedrifter som leverte forsyninger til fronten.
Det må erkjennes,» så Stalin, «at landet bak fronten aldri tidligere har vært så sterkt og godt organisert.»87
Han forklarte det faktum at tyskerne sommeren 1942 hadde oppnådd viktige taktiske resultater med at mangelen på en annen front i Europa hadde gitt tyskerne mulighet til å konsentrere store troppestyrker på det syd-østlige avsnitt. Under omtalen av spørsmålet om en annen front under historisk synsvinkel, nevnte han følgende karakteristisk:2 tall: i den første verdenskrig kjempet Tyskland på to fronter og hadde dengang på den russiske front i alt 127 divisjoner av sine egne og sine forbundsfellers tropper. I den annen verdenskrig kjempet Tyskland på én front og kastet 240 divisjoner mot den sovjetisk-tyske front, dvs. nesten dobbelt så mange som under den første verdenskrig.
Bare suvjelarméens og partisanenes heltemot, sovjetpatriotenes selvoppofrende arbeid bak fronten og den riktige ledelse av øverstkommanderende, partiets og sovjetstatens leder, Stalin, gjorde det mulig å overvinne de enorme vanskeligheter i forbindelse med hitleristenes angrep. Med stolthet over sovjetlandet, sovjetfolket og dets armé sa Stalin:
«Jeg tror ikke at noe annet land eller noen annen armé ville ha kunnet holde ut et liknende anfall fra de ville bander av tysk-fascistiske røvere og deres forbundsfeller. Bare vårt sovjetland, bare vår røde armé var i stand til å holde ut et slikt angrep, ja, ikke bare holde ut, men også vinne over det.»88
Stalin stilte Den røde armé oppgaven å hindre at fienden trengte videre fram og iherdig og hårdnakket forberede nye slag mot ham.
Den røde armé og hele sovjetfolket mottok med begeistring sin leders og hærførers tale. Millioner arbeidere og kollektivbønder økte produksjonen av våpen og levnetsmidler til arméen. Etter initiativ av kollektivbrukerne i Tambov-distriktet utviklet det seg over hele landet en bred bevegelse for innsamling av midler til et fond for Den røde armé.
Som folkekommissær for forsvaret sendte Stalin den 7.november 1942 ut en dagsordre som fylte sovjetfolkenes hjerter med overbevisning om seier. «Fienden har allerede en gang fått kjenne kraften i Den røde armés slag, ved Rostov, Moskva og Tikhvin. Den dag er ikke langt borte da fienden skal få kjenne kraften i Den røde armés nye slag. Da skal det også bli fest på våre gater!»89 Den beste bekreftelse på disse Stalins ord var tyskernes nederlag ved Stalingrad.
Josef Stalin (tegning av B. Karpov)
Etter Stalins ordre gikk sovjet-troppene i Stalingrad-distriktet til angrep den 19. november 1942. Slaget ble først rettet mot flankene, og seinere ble de tyske tropper anfalt i ryggen. Stalin hadde utarbeidet og ledet gjennomføringen av den strategiske plan for flankeangrepene, og den sikret Den røde armé en ny strålende seier. På kort tid omringet sovjet-troppene i Stalingrad-avsnittet en hær på 300 000 mann, som dels ble tilintetgjort og dels tatt til fange.
Dette var den største seier i krigshistorien. Slaget om Stalingrad er et mesterstykke av krigskunst, et nytt eksempel på hvor høyt den sovjetiske militærvitenskap står. Den historiske seieren ved Stalingrad var en triumf for Stalins strategi og taktikk, en triumf for hans geniale plan og forutseenhet.
Etter Stalins vurdering var «Stalingrad innledningen til den tysk-fascistiske armés undergang. Etter nederlaget ved Stalingrad klarte den ikke å rette seg opp igjen.»90
Etter å ha tatt initiativet i sine hender under kampene ved Stalingrad fortsatte sovjetarméen krigsoperasjonene. Nå begynte utdrivelsen av fienden fra sovjetlandet.
I sin dagsordre den 23. februar 1943 karakteriserte Stalin sovjet-troppenes framganger og sovjetmenneskenes heltemot og skrev: «Vårt folk vil for alle tider bevare minnet om det heltemotige forsvar av Sevastopol og Odessa, om de forbitrede kamper utenfor Moskva og i Kaukasia, i Rsjev-distriktet og utenfor Leningrad, og om det største slag i krigshistorlen, ved Stalingrad. I disse veldige slag har våre ærerike soldater, kommandører og politiske kommissærer båret fram Den røde armés kampfaner med uvisnelig heder og lagt et solid grunnlag for seieren over de tysk-fascistiske arméer.»91
Samtidig advarte han soldatene og kommandørene I sovjetarméen mot å overvurdere de resultatene som var oppnådd. Han la dem på hjertet alltid å huske Lenins råd: «For det første gjelder det å ikke la seg henrykke av seieren og ikke bli innbilsk, for det annet gjelder det å konsolidere seieren og for det tredje å slå fienden.»92
Resultatet av vinteroffensiven 1942—43 var ikke bare at sovjet-troppene utslettet de taktiske framgangene som fienden hadde hatt sommeren 1942, men de begynte også å befri distrikter som han hadde besatt allerede i begynnelsen av krigen.
Sovjetstaten verdsatte Stalins fortjenester som øverstkommanderende for Sovjet-Samveldets vepnete styrker meget høyt, og presidiet for Sovjet-Samveldets høyeste sovjet besluttet den 6. mars 1943 å tildele ham den militære titel Sovjet-Samveldets marskalk.
Trass i nederlagene og de store tap tyskerne hadde lidt, gikk de til en ny offensiv sommeren 1943. Stalin gjennomskuet i tide fiendens planer som gikk ut på å føre angrepet fra to sider — fra Orel-distriktet og Bjelgorod å omringe og tilintetgjøre sovjet-troppene som var konsentrert i Kurskbuen og på den måten gå til angrep på Moskva.
Den 2. juli varslet Stalin troppekommandoen i Orlov-Kursk-distriktet om mulighetene for et tysk angrep i dagene 3,—6. juli. Og da tyskerne den 5. juli med store styrker gikk til angrep i Orlov-Kursk- og Bjelgorod-distriktene møtte de en forbitret motstand fra sovjet-troppene. Den tyske angrepsplan gikk opp i røyk, sovjettroppene viste seg å være de sterkeste.
Resultatet av slaget ved Kursk var at sovjet-troppene brøt gjennom fiendens front og gikk til angrep.
Den 24. juli sendte øverstkommanderende ut en dagsordre i forbindelse med likvideringen av tyskernes juli-offensiv. Stalin sa her at den tyske sommeroffensiven var blitt en fullstendig fiasko og at «samtidig er legenden om at tyskerne alltid har framgang i sommeroffensivene sine og at sovjet-troppene skulle være tvunget til å trekke seg tilbake, endelig: avlivet.»93
Sovjetarméens offensiv fortsatte med framgang. Den 5. august 1943 ble byene Orel og Bjelgorod tatt. Den nye seler for sovjet-troppene ble framhevet i en spesiell dagsordre fra øverstkommanderende. I Moskva ble det avfyrt en salutt til ære for de heltemotige troppene som hadde befridd Orel og Bjelgorod. Seinere ble saluttene fra Moskva en fast tradisjon.
Tyskernes nederlag ved Kursk hadde en avgjørende betydning for krigens fortsatte gang. «Hvis vi kan si at slaget ved Stalingrad var innledningen til de tysk-fascistiske arméers
undergang, så stilte slaget ved Kursk dem overfor katastrofen.»94
Slaget ved Kursk og likvideringen av det tyske støttepunktet ved Orel var innledningen til en ny mektig offensiv av sovjetarméen. Til november 1943 hadde sovjet-troppene befridd omtrent to tredjedeler av de områder som midlertidig var blitt okkupert av fienden.
For sin riktige ledelse av Den røde armés operasjoner under den annen verdenskrig mot de tyske okkupanter og for de oppnådde resultater ble Stalin den 6. november 1943 tildelt Suvorov-ordenen av 1. klasse.
Under offensiven i 1943 fikk sovjet-troppene stor hjelp av partisanene. Stalins oppfordring om «å tenne partisan bevegelsens brann bak fiendens linjer, desorganisere fiendens forbindelseslinjer og utrydde de tysk-fascistiske skurker»95 førte til at det oppsto en mektig partisanbevegelse. Partisanene var meget aktive bak fiendens linjer, ødela hans forbindelseslinjer og drepte tyske soldater og offiserer. Stalin ledet også partisanbevegelsen; han innkalte lederne for partisan avdelingene til konferanse i Moskva.
I sin tale på Moskva bysovjets møte den 6. november 1943 tegnet Stalin et storslått bilde av de historiske seire sovjetfolket og dets armé hadde vunnet.
Året 1943 var «omsvingets år i den store fedrelandskrigen,» sa Stalin.96
«Resultatene og følgene av Den røde armés seire går langt utover grensene for den sovjetisk-tyske front, de har forandret hele verdenskrigens gang og har den aller største internasjonale betydning.»97
Sovjet-troppenes seire styrket Sovjet-Samveldets internasjonale stilling enda mer. 1943 brakte et omsving ikke bare i Sovjet-Samveldets krig, men i hele verdenskrigen. Den rødearmés offensiv i 1943 ble støttet av de allierte arméers operasjoner i Nord-Afrika og Italia og likeledes av det allierte flyvåpens bombardering av krigsindustrielle sentra i Tyskland.
Tysklands hovedforbundsfelle, det fascistiske Italia, brøt sammen militært og politisk, og i september 1943 kapitulerte det uten vilkår. Dette var et alvorlig slag for Hitler-koalisjonen.
Stalins kloke utenrikspolitikk forpurret også fiendens forsøk på å så mistillit mellom stormaktene som hadde sluttet seg sammen for å knuse Hitler-Tyskland. I november 1943 ble det i Teheran holdt en konferanse mellom lederne for de tre stormakter hvor Stalin møtte Sambandsstatenes president og den britiske statsminister. Her ble det gjort en avtale om samarbeid i krigen mot Tyskland og om de tre staters samarbeid etter krigen.
1943 førte også til et omsving i arbeidet bak sovjetfrontens linjer. Ved folkets innsats var det skapt en krigsindustri som vokste hurtig og sikret sovjetarméens tekniske overlegenhet over den tyske både kvantitativt og kvalitativt. Etter Stalins anvisninger arbeidet sovjetkonstruktørene iherdig for å fullkommengjøre våpnene og skape nye våpentyper.
I krigsårene kjempet og bygde sovjetlandet. Ikke en eneste dag ble arbeidet med å bygge nye industribedrifter, gruver, smelteovner og elektrisitetsverk innstilt. Nye metallurgiske bedrifter ble satt i gang i Tsjeljabinsk, i Usbekistan, nye smelteovner i Tagil, Magnitogorsk osv. En ny aluminiums-fabrikk ble satt i gang i Stalinsk. Nye elektrisitetsverk ble satt i drift i Tsjeljabinsk, Stalinsk og mange andre steder.
Stalin inspirerte bedriftsarbeiderne til enda høyere tempo i oppbyggingen og igangsettelsen av de nye bedrifter. I desember 1943 sendte han en hilsen til bygningsarbeiderne i Magnitogorsk. De hadde på meget kort tid og under krigstidens vanskelige forhold bygd en meget stor smelteovn. Han sendte også en hilsen til arbeiderne ved den metallurgiske bedriften i Jenakievo hvor han pekte på at deres arbeid var et bevis på at «de vanskelige oppgaver med å gjenreise industrien og likvidere følgene av tyskernes herjinger kan løses på meget kort tid.»98
Stalin viet arbeidet med å gjenreise næringslivet i de befridde distrikter den aller største oppmerksomhet. På hans initiativ vedtok folkekommissærenes råd og partiets sentralkomite i august 1943 en beslutning om «uoppsettelige åtgjerder for å gjenreise næringslivet i de distrikter som er befridd fra den tyske okkupasjon».
Sovjetfolket understøttet på en heltemotig måte sine vepnete styrkers kampoperasjoner. Sovjetmenneskenes selvoppofrende arbeid bak fronten, arbeiderklassens, kollektivbøndenes og sovjetintelligensens fortjenester i krigsårene karakteriserte Stalin som en eksempelløs heltedåd i forsvaret av fedrelandet.
Under krigens gang ble vennskapet mellom sovjetfolkene yiterligere styrket. Alle folkene i Sovjet-Samveldet reiste seg som en mann til forsvar for fedrelandet.
I begynnelsen av 1944 gjorde Sovjet-Samveldets høyeste sovjet på Stalins initiativ vedtak om å omorganisere samveldets folkekommissariat for forsvaret og utenrikske anliggender. De enkelte forbundsrepublikker opprettet nå egne folkekommissariater for forsvaret og for utenrikske anliggender.
Dette vedtaket var et nytt skritt i løsningen av det nasjonåle spørsmål i Sovjet-Samveldet, en videre utvikling av Lenins og Stalins nasjonalitetspolitikk som sikrer en resultatrik utvikling av alle sovjetfolkenes nasjonale statsoppbygging.
I 1944 vant sovjetarméen avgjørende seire. Den gjennomførte Stalins geniale strategiske plan og tilføyde de tyske tropper ti harde slag. I sin tale på 27 årsdagen for Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen ga Stalin en utførlig karakteristikk av disse slagene. Resultatet av dem var at de av Sovjet-Samveldets områder som midlertidig var okkupert av fienden, ble fullstendig befridd, fienden ble jaget ut av sovjetlandet. Sovjetarméens operasjoner ble ført inn på Tysklands og dets forbundsfellers område.
Den 20. juni 1944 overleverte formannen for Moskva bysovjets eksekutivkomite på vegne av presidiet for Sovjet-Samveldets høyeste sovjet til Stalin den første medalje «For
Moskvas forsvar». Stalin ble tildelt denne medalje for sin ledelse av det heltemotige forsvar av Moskva og organiseringen av de tyske troppers nederlag utenfor Moskva.
For særlige fortjenester ved organiseringen og gjennomføringen av Den røde armés angrepsoperasjoner, som førte til den tyske armés største nederlag og til en grunnleggende forandring i stillingen på fronten mot de tysk-fascistiske okkupanter til fordel for Den røde armé, besluttet presidiet for Sovjet-Samveldets høyeste råd den 29. juli 1944 å tildele Stalin «Seiers-ordenen».
Den framgangsrike gjennomføring av Stalins strategiske plan i 1944 fikk store militære og politiske følger. Under trykket fra sovjet-troppene la Hitler-Tysklands tidligere forbundsfeller Romania, Finnland og Bulgaria ned våpnene, og gikk til krig mot Tyskland. Ungarn sto foran kapitulasjon. På denne måten ble Tyskland nesten helt isolert. Den militære situasjon som var oppstått, betydde at Sovjet-Samveldet uten hjelp fra sine allierte, med egne krefter kunne okkupere hele Tyskland og gjennomføre Frankrikes frigjøring. Denne omstendighet tvang Englands tidligere statsminister Churchill, som hittil hadde satt seg imot å åpne en annen front i Europa, til å begynne invasjonen i Vest-Europa. I juni 1944 satte de allierte i land store troppestyrker i Nord-Frankrike.
Som Stalin hadde forutsagt, ble Tyskland nå tatt i en skruestikke mellom to fronter.
I sin tale på 27 årsdagen for Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen den 6. november 1944 uttrykte Stalin sin overbevisning om at Den røde armé ville oppfylle sin plikt mot fedrelandet og befri det for fiender, at den helt ut ville oppfylle sin historiske misjon, knuse det fascistiske villdyret i dets hule og heise seiersfanen over Berlin.
Sovjetfolket på og bak fronten mottok med begeistring Stalins vurdering av den vei landet og arméen hadde tilbakelagt og hans appell: Til Berlin!
Nå begynte sovjet-troppenes avgjørende angrep mot det fascistiske villdyrets hule. På kort tid befridde sovjetarméen Polens hovedstad, Varsjava, og trengte inn i Øst-Prøysen. Sovjet-troppene gikk til offensiv over hele fronten.
I begynnelsen av februar 1945 ble det på Krim holdt en konferanse mellom lederne for de tre allierte stormakter: Sovjet-Sarnveldet, Sambandsstatene og Storbritannia.
På konferansen ble det gjort vedtak i meget viktige militære og politiske spørsmål i forbindelse med Tysklands nederlag og dets stilling etter krigen og likeledes vedtak om de grunnleggende økonomiske og politiske spørsmål for det befridde Europa. Man ble enig om og satte opp detaljerte planer for tidsfrister, omfanget og koordineringen av nye veldige slag mot Tyskland fra de allierte arméene i øst, syd og nord. På denne konferansen ble også spørsmålet om Sovjet-Samveldets inntreden i krigen mot Japan avgjort.
Sovjetlandet feiret Den røde armés 27 årsdag på bakgrunn av veldige historiske seire. Under 40 dagers offensiv i januar og februar 1945 hadde sovjet-troppene ved lynsnare og behendige operasjoner kastet fienden langt mot vest, de hadde fullstendig befridd Polen og en betydelig del av Tsjekkoslovakia, Øst-Prøysen og den tyske del av Schlesia. Undertrykket fra sovjet-troppene trakk Ungarn, Tysklands siste forbundsfelle i Europa, seg ut av krigen.
Resultatene av vinteroffensiven ble framhevet av Stalin i hans dagsordre av 23. februar 1945: «Den endelige seier over tyskerne er allerede nær.99 Han pekte på at Den røde armé hadde lært seg å knuse og tilintetgjøre fienden etter alle den moderne militærvitenskapens regler. «Den røde armés generaler og offiserer forener på en mesterlig måte konsentrerte slag ved hjelp av mektig teknisk utrustning med behendige og raske manøvrer.»100
Den røde armé gjennomførte Stalins strategiske plan og besatte de viktigste støttepunkter for de tysk-fascistiske tropper å syd, tok den østerrikske hovedstad, Wien, kjempet ned den avskårne østprøysiske gruppe av tyske tropper, besatte det for tyskerne så livsviktige industridistrikt i Schlesia og rykket fram mot Berlins forsteder. Dermed var forutsetningene skapt for det siste og avgjørende stormangrep mot Hitler-Tyskland.
Stalins appell om «å heise seiersfanen over Berlin»101 inspirerte sovjetfolket til nye bedrifter i arbeidet og på slagmarkene.
Like før stormen på Berlin underskrev Stalin etter fullmakt fra Sovjet-Samveldets regjering en overenskomst om vennskap, gjensidig hjelp og samarbeid etter krigen mellom
Sovjet-Samveldet og Polen. Den 21. april 1945 da overenskomsten ble underskrevet, holdt Stalin en tale, hvor han bl.a. sa:
«Alle frihetselskende folk og framfor alt de slaviske folk venter med utålmodighet på avslutningen av denne avtalen, for de ser at denne avtalen betyr en styrkelse av de forente nasjoners enhetsfront mot den felles fiende i Europa.»102
Den 2. mai 1945 brakte radioen ut over hele verden dagsordren fra Den røde armés og den røde flåtes øverstkommanderende: Sovjet-troppene har «tilintetgjort Berlin-gruppen av de tyske tropper og i dag, den 2. mai, fullstendig besatt Tysklands hovedstad, Berlin — sentret for den tyske imperialisme og arnestedet for den tyske aggresjon».103 Den røde armé hadde virkeliggjort Stalins ordre: seiersfanen var heist over Berlin, Hitler-Tysklands skjebne var avgjort. Den 8. mai 1945 underskrev representanter for den tyske overkommando i Berlin akten om de tyske vepnete styrkers betingelsesløse kapitulasjon. Til ære for den seierrike avslutning av sovjetfolkets store fedrelandskrig, som endte med fullstendig nederlag for Hitler-Tyskland, ble 9. mai gjort til en festdag for hele folket, seierens dag.
På denne historiske dag holdt Stalin en kringkastings tale til sovjetfolket:
«Kamerater! Landsmenn!
Seieren over Tyskland er vunnet. Det fascistiske Tyskland er tvunget i kne av Den røde armé og våre alliertes arméer, det har innrømmet sitt nederlag og undertegnet en betingelsesløs kapitulasjon . ..
. ..Med full grunn kan vi nå erklære at den historiske dagen for Tysklands endelige nederlag er kommet, dagen for vårt folks store seier over den tyske imperialisme . ..
. ..Jeg lykkønsker dere med seieren, mine kjære landsmenn.»104
Sovjetfolket feiret seieren. Sovjetfolkets tanker og følelser gikk til den mann som hadde ført landet gjennom krigens vanskeligheter og prøvelser, som hadde reddet landet fra undergangen, hvis geni hadde vist veien til seieren og hvis vilje hadde ført landet til seieren — til Stalin! En av Stalins største fortjenester av fedrelandet er at han under krigen forsto å velge ut, oppdra og befordre til de mest ansvarsfulle stillinger nye ledende militærkadrer, som på sine skuldrer bar alle byrder i krigen mot Tyskland og dets forbundsfeller. Det var slike som Bulganin, Vasiljevskij, Konjev, Govorov, Sjukov, Vatutin, Tsjernjakhovskij, Antonov,
Sokolovskij, Meretskov, Rokossovskij, Malinovskij, Voronov,Tolbukhin, Jakovlev, Malinin, Galitskij, Trofimenko, Gorbatov, Sjtemenko, Kurasov, Versjinin, Golovanov, Fedorenko, Ry- balko, Bogdanov, Katukov, Leljusjenko og mange andre.
Den 24. mai ga sovjetregjeringen en mottagelse i Kreml til ære for kommandørene i Den røde armé — hærførerne av Stalins skole.
Stalin holdt her en tale om sovjetfolkets fortjenester under krigen, først og fremst det russiske folk som den fremste av de nasjoner Sovjet-Samveldet omfatter. Det russiske folk,sa Stalin, er under denne krigen blitt alminnelig anerkjent som den ledende kraft i Sovjet-Samveldet. Han utbrakte en skål til ære for det russiske folk, ikke bare fordi det er det ledende folk, men også fordi det har så klar forstand, en fast karakter, klok omtenksomhet og tålmod. Det russiske folks grenseløse tillit til sovjetregjeringen, troen på riktigheten av dens politikk og det russiske folks allsidige understøttelse av sovjetregjeringen og det bolsjevikiske parti, sa Stalin, hadde vist seg å være «den avgjørende kraft som sikret den historiske seier over menneskehetens fiende — over fascismen».105
Den 24. juni 1945 ble det holdt en seiersparade på Den røde plass i Moskva, og i denne deltok tropper fra de kjempende styrker, fra flåten og Moskva-garnisonen. Sovjetarméen brakte til Den røde plass fanene fra de tyske divisjoner som den hadde slått og tilintetgjort. Disse fanene ble kastet for føttene på det seirende sovjetfolket, ved foten av Lenins mausoleum hvor Stalin sto på tribunen.
Presidiet for Sovjet-Samveldets høyeste sovjet ga uttrykk for hele folkets ønske da det den 26. juni for annen gang tildelte Sovjet-Samveldets marskalk, Josef Stalin, «Seiersordenen» for hans fortjenester ved organiseringen av alle Sovjet-Samveldets vepnete styrker og hans kloke ledelse under krigen. Han ble også tildelt hederstitelen «Sovjet-Samveldets helt», Leninordenen og medaljen «Gullstjernen». Den 27. juni 1945 fikk han den høyeste militære titel: Sovjet-Samveldets generalissimus.
Den 16. juli 1945 kom Stalin til Berlin, hvor det fra 17.juli til 2. august ble holdt en konferanse mellom de tre stormakter: Sovjet-Samveldet, Sambandsstatene og Storbritannia.
Berlinkonferansen gjorde viktige vedtak med sikte på å konsolidere den seieren som var vunnet, deriblant også vedtak om Tyskland, Østerrike og Polen.
Da sovjetlandet seierrikt hadde avsluttet krigen mot Hitler-Tyskland, tok det fatt på et intenst arbeid for å gjenreise folkehusholdningen i de distrikter som var blitt ødelagt av de tyske okkupanter, å bygge nye fabrikker og bedrifter.
Men sovjetlandet kunne ikke anse sin sikkerhet trygget så lenge det eksisterte et annet arnested for krigen — det imperialistiske Japan, som hadde avslått Sambandsstatenes,
Storbritannias og Chinas krav om betingelsesløs kapitulasjon. De allierte henvendte seg til sovjetregjeringen med forslag om å gå med i krigen mot den japanske angriper. Tro mot sine forpliktelser som alliert gikk sovjetregjeringen med på dette forslaget og erklærte Japan krig.
Sovjetfolket godkjente og støttet dette vedtaket som det eneste riktige skritt som kunne gi landet sikkerhet ikke bare i vest, men også i øst, forkorte krigen og medvirke til at verdensfreden ble gjenopprettet hurtigst mulig.
Om morgenen den 9. august innledet sovjet-troppene og Stillehavsflåten sine operasjoner mot de japanske tropper i Det fjerne østen.
Etter forbitrede, men resultatløse motangrep ble japanernes Kvantung-armé tvunget til å innstille motstanden, legge nedvåpnene og kapitulere for sovjet-troppene. Sovjet-troppene renset Mansjuria, Syd-Sakhalin, Nord-Korea og Kurilene for japanere.
Som følge av Sovjet-Samveldets inntreden i krigen mot Japan, sovjetarméens lynsnare framrykking og dens tilintetgjørelse av store masser av japanske tropper, ble Japan tvunget til å kapitulere. Den 2. september 1945 undertegnet representanter for den japanske stat og militære ledere i Tokioen akt om betingelsesløs kapitulasjon.
Samme dag holdt Stalin en radiotale. Det var en gledelig nyhet han kunne bringe sovjetfolket. «Fra nå av kan vi anse vårt fedreland befridd for truselen om et tysk angrep i vest og et japansk angrep i øst. Folkene i hele verden har nå fått den fred de så lenge har ventet på.»106
Sovjets samfunnssystem hadde seiret, sovjets statssystem hadde seiret, sovjets vepnete styrker hadde seiret, det bolsjevikiske partis kloke politikk hadde seiret.
Under krigsårene lærte sovjetfolket å sette enda større pris på Stalin som leder, lærer, venn og hærfører, på hans uegennyttige arbeid i fedrelandets tjeneste og hans stadige omsorg for det sosialistiske samfunns vekst og blomstring.
Stalin inspirerte sovjetfolket til kamp mot fienden, og han førte det til seieren.
Samtidig med at han ledet folkehusholdningen bak fronten fortsatte han under hele krigen sin teoretiske virksomhet, utdypet den marxistisk-leninistiske vitenskap og førte den videre.
Hans taler og dagsordrer er samlet i boken: «Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig»>. Der har han videre utviklet den sovjetiske militærvitenskap, teorien om den sosialistiske
sovjetstat, dens funksjoner og kilden til dens kraft. Han har der sammenfattet erfaringene fra sovjetstatens virksomhet under krigen og pekt på framgangslinjene for fortsatt styrkelse av sovjetstatens økonomiske og militære makt.
I sin tale på Den store sosialistiske oktoberrevolusjonens 26 års dag pekte han på den veldige betydning som det bolsjevikiske parti. sovjetsystemet, vennskapet mellom alle Sovjet-Samveldets folk og sovjetmenneskenes patriotisme hadde når det gjaldt å seire over de fascistiske overfallsmenn.
«Under krigen sto partiet for oss som den inspirerende og organiserende kraft i hele folkets kamp mot de fascistiske okkupanter. Partiets organisatoriske arbeid samlet og ledet alle sovjetfolkets krefter mot det felles mål, det underordnet alle våre krefter og midler kampen for å slå fienden. Under krigen er partiet kommet folket enda nærmere, det er blitt enda mer intimt knyttet sammen med de brede arbeidermasser. I dette ligger en av kildene til styrken i vår stat.»107
En annen kraftkilde for Sovjet-Samveldet er det sosialistiske sovjetsystem.
«Krigens erfaringer viser oss at Sovjetsystemet ikke bare er den beste form for organiseringen av landets økonomiske og kulturelle oppsving under den fredelige oppbyggings år, men også den beste form for å mobilisere alle folkets krefter for å slå fienden i krig.»108
«Det sosialistiske system som er framgått av oktoberrevolusjonen, har gitt vårt folk og vår armé veldige og uovervinnelige krefter.»109
Krigen var en streng prøve for alle Sovjet-Samveldets materielle og moralske krefter, en prøve på dets styrke og levedyktighet. Den sosialistiske sovjetstat besto med ære denne prøven og gikk ut av krigen enda sterkere og mer sammensveiset enn før, slik som Stalin hadde forutsett.
Stalin trakk også nye slutninger med hensyn til sovjetstatens økonomi. Erfaringene fra krigen har vist, sa han, at «det økonomiske grunnlaget for sovjetstaten har vist seg uten sammenligning mer slagkraftig enn fiendelandenes økonomi».110
Mens fiendelandenes økonomi forfalt under krigen, lyktes det sovjetstaten ikke bare å forsyne fronten med tilstrekkelige mengder våpen og ammunisjon, men også legge opp reserver. I de tre siste krigsårene framstilte Sovjet-Samveldets tank-industri gjennomsnittlig over 30000 tanks og panserbiler om året, flyindustrien framstilte bortimot 40000 fly, artilleri-industrien om lag 120000 kanoner av alle kalibre, om lag 450000 maskingeværer og mitraljøser, over tre millioner geværer, om lag 2 millioner automatpistoler og 100000 miner.
Og sovjetvåpnene var ikke bare av like god kvalitet som de tyske, de var bedre.
I sin vurdering av betydningen av sovjetmenneskenes kamp mot de tyske okkupanter trakk Stalin følgende viktige slutning om sovjetfolkets veldige historiske fortjeneste av menneskeheten: «Ved sin selvoppofrende kamp har sovjetfolket reddet Europas sivilisasjon fra de fascistiske pogrommakeme».111
Stalin vurderte sovjetfolket som et heltefolk som er i stand til å utrette underverker og gå seirende ut av de største prøvelser.
En av de viktigste kraftkilder for Sovjet-Samveldet, sa Stalin, er vennskapet mellom folkene i landet vårt. Dette vennskapet har holdt gjennom alle vanskeligheter og prøvelser under krigen, og det er blitt enda mer styrket ved alle sovjetmenneskers felles kamp mot de fascistiske okkupanter. Det store og ubrytelige vennskapet mellom folkene i sovjetlandet er skapt på grunnlag av Lenins og Stalins nasjonalitetspolitikk og er et eksempel på en rettferdig løsning av det nasjonale spørsmål uten sidestykke i historien. Sovjetideologien, som bygger på like rettigheter for alle raser og nasjoner og vennskap mellom nasjonene, seiret over hitler-ideologiens dyriske nasjonalisme og rasehat. Sovjetfolket vant ikke bare en militær og økonomisk seier over Hitler-Tyskland, det tilføyde det også et moralsk og politisk nederlag.
Den aller største betydning har den av Stalin utviklede tese om sovjetpatriotismen som en kilde til sovjetfolkets bedrifter i arbeidslivet og sovjetsoldatenes heltemotige innsats ved frontene. «Styrken i sovjetpatriolismen,» sa Stalin, «består i at den ikke er bygd på rase- eller nasjonalistiske fordommer, men på folkets dype hengivenhet og trofasthet mot sitt sovjetfedreland, på det broderlige vennskap mellom de arbeidende av alle folkeslag i landet vårt. I sovjetpatriotismen forenes folkenes nasjonale tradisjoner og alle arbeidendes felles livsinteresser på en harmonisk måte . . . Samtidig respekterer Sovjet-Samveldets folk fremmede folks rettigheter og uavhengighet og har alltid vist seg beredt til å leve i fred og vennskap med sine nabostater. I dette må vi se grunnlaget for de voksende og stadig sterkere forbindelser mellom vår stat og de frihetselskende folk.»112
Stalin utviklet også den framskredne militærvitenskap i Sovjet-Samveldet videre. Han utarbeidet teorien om de stadigvirkende faktorer som avgjør krigens utfall, om det aktive forsvar og lovene for motoffensiv og offensiv, om samordningen av de forskjellige våpenarter og krigsteknikken under moderne krigsforhold, om den rolle som de store masser av tanks og fly spiller i en moderne krig, om artilleriet som den mektigste våpenart. I krigens forskjellige etapper fant Stalin riktige løsninger, i det han helt ut regnet med situasjonens egenart.
Stalins krigskunst sto sin prøve både i forsvar og i angrep. Etter Stalins anvisning ble sovjet-troppenes aktive forsvar kombinert med forberedelse til motangrep. Offensiven ble forent med et fast forsvar. På en mesterlig måte utarbeidet og gjennomførte han en ny manøvreringstaktikk, som gikk ut på å bryte gjennom flendens front på flere steder samtidig for ikke å gi ham mulighet til å samle sine reserver til en slagkraftig enhet, en taktikk som gikk ut på å bryte gjennom fiendens front på flere avsnitt og på forskjellige tidspunkter og la det ene framstøt følge etter det andre for at fienden skal tape tid og krefter ved omgruppering av sine styrker, en taktikk som gikk ut på å bryte gjennom fiendens flanker, omgå dem og tilintetgjøre store fiendtlige troppestyrker. Med genial framsynthet gjennomskuet Stalin fiendens planer og krysset dem. Hans ledelse av sovjet-troppene i kamp er glimrende eksempler på operativ krigskunst.
Nyskapende evne og originalitet i planleggingen preger alle de operasjoner som Den røde armé gjennomførte under generalissimus Stalins ledelse.
Stalin har også gitt eksempler på vitenskapelig løsning av spørsmål vedrørende Sovjet-Samveldets internasjonale forbindelser og utenrikspolitikk både under og etter krigen. Han har lagt fram et konkret politisk aksjonsprogram for organiseringen og gjenreisingen av de europeiske folks samfunnsmessige, økonomiske og politiske liv etter seieren over det fascistiske Tyskland.
Allerede i begynnelsen av krigen, i 1942, formulerte Stalin de viktigste prinsipper for anti-hitler koalisjonens aksjons- program: avskaffelse av all rasediskriminering, like rettigheter for alle nasjoner og ukrenkelighet for deres territorier, frigjøring av de undertrykte nasjoner og gjenopprettelse av deres suverene rettigheter, rett for enhver nasjon til å innrette sitt liv som den selv ønsker, gjenopprettelse av de demokratiske frhieter.
I sin tale i anledning Den store sosialistiske revolusjonens 27 års dag sa han: « Å vinne krigen mot Tyskland betyr å gjøre et stort historisk verk. Men å vinne krigen betyr ikke at nasjonene blir sikret en varig fred og sikkerhet i framtiden. Oppgaven består derfor ikke bare i å vinne krigen, men også i å gjøre det umulig at en ny krig eller ny aggresjon oppstår, om ikke for alltid, så iallfall for en lang periode framover.»113
Da Stalin snakket om nødvendigheten av å trygge sikkerheten i hele verden og skape en internasjonal organisasjon, gjorde han oppmerksom på at De forente nasjoners åtgjerder
med dette for øye «bare kan bli effektive hvis stormaktene, som har båret de tyngste byrder i kampen mot Hitler-Tyskland, også i framtiden kommer til å opptre enig. De kommer ikke til å bli effektive hvis denne nødvendige betingelse ikke er til stede.»114
I sin tale til velgerne i Stalin-valgkretsen i Moskva den 9. februar 1946 tegnet Stalin et storslått bilde av Sovjet-Samveldets seier i krigen og la fram et veldig program for den videre utvikling av det sosialistiske samfunns krefter. Han talte om den nye, den fjerde femårsplan for folkehusholdningens utvikling, hvis hovedoppgave er å nå igjen og overskride førkrigsnivået både i industrien og jordbruket.
Stalin talte om planene for framtiden, om det nye veldige oppsvinget i sovjetlandets næringsliv og vitenskap, om de betingelser som må skapes for å garantere Sovjet-Samveldet mot alle tilfeldigheter, stadig øke dets økonomiske og militære makt og sikre et nytt oppsving i kulturen og økning av folkets velstand.
I februar 1946 gjennomførte sovjetfolket på grunnlag av Stalin-forfatningen nye valg til Sovjet-Samveldets høyeste sovjet. Valgene var et veltalende og overbevisende vitnesbyrd om sovjetfolkets hengivenhet for det bolsjevikiske parti, sovjet regjeringen og Stalin. For de kandidater som var oppstilt av blokken av kommunister og partiløse stemte ved valgene til Forbundsrådet 99,18 prosent og ved valgene til Nasjonalitetsrådet 99,16 prosent.
Stalins liv og virksomhet er uløselig knyttet sammen med V. I. Lenins virksomhet og det bolsjevikiske partis og sovjet-folkets historie. Hans liv og virksomhet er videre knyttet sammen med den internasjonale arbeiderbevegelse og kolonifolkenes nasjonale frigjøringskamp mot den imperialistiske undertrykkelse. Under Lenins og Stalins ledelse vokste og utviklet Den kommunistiske internasjonale seg. På samme måte som Den I. internasjonales historie er uløselig forbundet med Marx’ og Engels’navn, er den III., Den kommunistiske internasjonales historie knyttet sammen med Lenins og Stalins navn. Den kommunistiske internasjonale spilte en viktig rolle når det gjaldt å sveise sammen de bevisste arbeideres avantgarde til virkelige arbeiderpartier. Da Den kommunistiske internasjonale hadde fullført sin historiske misjon, ble den oppløst under den annen verdenskrig. I mai 1943 la presidiet for eksekutivkomiteen i Den kommunistiske internasjonale fram forslag om å oppløse Den kommunistiske internasjonale som ledende sentrum for den internasjonale arbeiderbevegelse. Medlemmene i Den kommunistiske internasjonale godkjente dette forslag.
Millioner arbeidere i alle land ser i Stalin sin lærer, som gjennom sine klassiske skrifter lærer dem hvordan de skal bekjempe klassefienden og bane veien for proletariatets endelige seier. Stalins innflytelse er det store og ærerike bolsjevikiske partis innflytelse. I dette partiet ser arbeiderne i de kapitalistiske land et forbilde på det et arbeiderklassens parti bør være. Under dette partis ledelse ble kapitalismen styrtet og sovjetmakten, de arbeidendes makt, opprettet, og under dets ledelse er sosialismen blitt bygd opp å Sovjet-Samveldet.
Arbeiderne i alle land vet at hvert ord som Stalin har sagt, er sagt av sovjetfolket, og at hvert av hans ord følges av handling. På grunnlag av erfaringene fra den seierrike sosialistiske revolusjon, på grunnlag av erfaringene fra oppbyggingen av sosialismen, på grunnlag av erfaringene fra sovjetfolkets seier i sin store krig for fedrelandet har de arbeidende masser i hele verden overbevist seg om den dype sannhet i Lenins og Stalins sak. Alle frihetselskende folk ser i Stalin en trofast og standhaftig forsvarer for fredens, sikkerhetens og den demokratiske frihets sak.
J. V. Stalin er partiets geniale leder og lærer, den sosialistiske revolusjons store strateg, sovjetstatens leder og hærfører. Uforsonlighet mot sosialismens fiender, den største prinsippfasthet, klart revolusjonært perspektiv forent med enestående fasthet og utholdenhet når det gjelder å forfølge sitt mål, klok og konkret ledelse, intim kontakt med massene — det er de karakteristiske trekk ved Stalins arbeidsstil. Ingen annen leder i verden etter Lenin har ledet slike veldige masser av arbeidere og bønder som han. Stalin har en enestående evne til å dra almengyldige slutninger av massenes revolusjonære erfaring, til å utnytte og utvikle deres initiativ, til å lære av massene samtidig som han lærer dem, og føre dem til seier.
Hele Stalins løpebane gir oss et eksempel på veldig teoretisk styrke forent med usedvanlig omfattende praktisk erfaring i revolusjonær kamp.
Sammen med de prøvede leninister som er hans nærmeste kampieller og i spissen for det store bolsjevikiske partileder Stalin den sosialistiske arbeider- og bondestaten som består av mange nasjonaliteter, en stat som ikke har noe sidestykke i historien. Hans råd er en ledetråd til handling på alle områder av den sosialistiske opbyggingen. Hans arbeid er enestående i sin allsidighet, hans energi er i sannhet overveldende.
De spørsmål som opptar ham, strekker seg fra de mest innviklede problemer i den marxistisk-leninistiske teori til lærebøkene i barneskolen; fra Sovjet-Samveldets utenrikspolitiske problemer til kommunepolitikken i den sosialistiske hovedstaden, Moskva; fra problemet om sovjetlitteraturens utvikling til redigeringen av mønsterstatutter for kollektivbrukene og til løsningen av de mest innviklede teoretiske og praktiske problemer i krigskunsten.
Alle kjenner den uovervinnelige styrken i Stalins logikk, hans krystallklare tanke, hans jernharde vilje, hans hengivenhet til partiet, hans brennende tro på folket og hans kjærlighet til folket. Alle kjenner hans beskjedenhet, hans enkelhet, hans hensynsfullhet og hans skånselløse strenghet mot folkets fiender. Alle kjenner hans forakt for skryt, frasemakere og pratmakere, gråtekoner og panikkmakere. Stalin er klok og varsom når det gjelder å løse vanskelige politiske spørsmål som krever en grundig vurdering av alt som taler for og mot. Og samtidig er han en mester i hurtige, revolusjonære avgjørelser og brå vendinger.
Stalin er en verdig fortsetter av Lenins sak, eller som man sier i vårt parti: Stalin er Lenin i dag.
Som svar på gratulasjoner fra organisasjoner og kamerater til sin 50 årsdag i 1929 skrev Stalin: «Jeg tar mot deres gratulasjoner og lykkønskninger som hilsener til arbeiderklassens store parti som har fostret og oppdratt meg i sitt bilde . . . Dere behøver ikke tvile på at jeg også i framtiden vil ofre all min kraft og alle mine evner for arbeiderklassens sak, for den proletariske revolusjons og verdenskommunismens sak, og om det blir nødvendig, mitt blod, dråpe for dråpe.»115
I Stalin ser folkene i Sovjet-Samveldet legemliggjørelsen av sitt heltemot, sin fedrelandskjærlighet. «For Stalin! For fedrelandet!» — med dette kampropet knuste Den røde armé sin verste og lumskeste fiende, det fascistiske Tyskland og heiste seiersfanen over Berlin.
«For Stalin! For fedrelandet!» — med dette kampropet tilintetgjorde Den røde armés og Den røde flåtes soldater og matroser det imperialistiske Japan og sikret sovjetlandets grenser i Det fjerne østen.
Med Stalins navn på sine lepper arbeidet kollektivbøndene i Sovjet-Samveldet sin eksempelløse arbeidsinnsats under krigen og forsynte Den røde armé med førsteklasses våpen og utrustning.
Med Stalins navn på sine lepper arbeidet kollektivbøndene selvoppofrende på sine åkrer og forsynte Den røde armé og byene med levnetsmidler og råstoffer til industrien.
I Stalins ånd leger hele sovjetfolket krigens sår og kjemper for et nytt mektig oppsving i næringslivet og på det kulturelle område.
Stalins navn er symbolet på mot, på sovjetfolkets ære og en appell til ny heltemotig innsats for fedrelandets vel.
Stalins navn er kjært og kjent for sovjetlandets unge gutter og jenter, de unge pionerene. Deres høyeste ønske er å bli som Lenin og Stalin, å bli politiske foregangsmenn av Lenins og Stalins type. Sovjet-Samveldets ungdom har bygd opp mektige sosialistiske industribedrifter, grunnlagt byer i den sibiriske urskogen, bygd prektige skip og er i ferd med å erobre Arktis, tilegner seg den moderne teknikken i industrien og jordbruket, styrker landets forsvar og utfører skapende arbeid i vitenskap og kunst. Det kommunistiske ungdomsforbundet som Lenin og Stalin har oppdratt er en god støtte for det bolsjevikiske parti og er en pålitelig arvtaker etter den eldre generasjon av forkjempere for kommunismen.
Folkene i Sovjet-Samveldet dikter sanger til Stalin på sine forskjellige språk. I disse sangene uttrykker de sin grenseløse hengivenhet for sin store leder, lærer og venn.
I folkediktningen er Stalins navn alltid knyttet til Lenins. «Vi følger Stalin, slik som vi fulgte Lenin; han kjenner alle våre innerste tanker; gjennom hele sitt liv har han dratt omsorg for oss,» slik heter det i et av de nye russiske folkediktene.
Stalins navn er symbolet på sovjetsamfunnets moralske og politiske enhet.
Hele den progressive menneskehet, alle frihetselskende demokratiske folk knytter sitt håp om en varig fred og sikkerhet til Stalins navn.
«Det er vår lykke at under de vanskelige krigsårene var det Stalin, Sovjet-Samveldets vise og prøvede leder, som førte Den røde armé og sovjetfolket framover. Generalissimus
Stalins navn vil i vår historie og i verdenshistorien være knyttet sammen med vår armés ærerike seire. Under Stalins ledelse har vi nå begynt den fredelige oppbygging for å oppnå en virkelig oppblomstring av det sosialistiske samfunn og innfri de forhåpninger som våre venner over hele verden setter til oss.» (Av Molotovs tale på 28 årsdagen for Den store sosialistiske oktoberrevolusjon.)
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- Opphevelsen av livegenskapet i 1861. O. a.
- V. I, Lenin, Samlede verker, 3. utgave, bind III, side 464,russ. (Verker i utvalg, bd. I, s. 378, 1934, engelsk utg.)
- Narodniker (av «narod»-folk) kaltes de småborgerlige revolusjonære i 80-årenes Russland. O. a.
- J. Stalin: Om Lenin, 1945, s .20—21, russ. (Svensk utg. 1934s. 19.)
- Organ for Russlands sosialdemnokratiske arbeiderparti som begynte å komme ut i utlandet fra desember 1900. O. a.
- J. Stalin, Samlede verker bd. I, s. 9, Moskva 1946 (russ.).
- Iskra nr. 25, 15. september 1902.
- J. Stalin, Om Lenin, 1945, 5. 20—21, russ. (Svensk utg. 1934,s. 20.)
- Berija, Om de transkaukasiske bolsjevikorganisasjoners historie, 1941, 3. 40 (russ.).
- J. Stalin, Samlede verker, bd. I, s. 58, Moskva 1946 (russ.).
- J. Stalin, Samlede verker, bd. I, s. 105, Moskva 1946 (russ).
- ** J. Stalin, Samlede verker, bd. I, s 102—103, Moskva 1946 (russ.)
- som Marx og Engels utarbeidet
- J. Stalin, Samlede verker bd. I, s. 105—106, Moskva 1946 (Russ.).
- J. Stalin, Samlede verker, bd. I, s. 67, Moskva 1946 (russ.).
- J. Stalin, Samlede verker, bd. I, s. 78, Moskva 1946 (russ.).
- J. Stalin, Samlede verker, bd. I, s. 133, Moskva 1946 (russ.).
- J, Stalin, Samlede verker, bd. I, s. 258—259, Moskva 1946 (russ.).
- Sovjetunionens kommunistiske partis historie, s. 78, russ (S. 81, Oslo 1939.)
- J. Stalin, Samlede verker, bd. I, s. 186, Moskva 1946 (russ.)
- J. Stalin, Samlede verker, bd. I, s. 240, Moskva 1946 (russ.).
- De forskjellige grupper av velgere var inndelt i «kurier» etter sin klassemessige og økonomiske stilling. O. a.
- V, I, Lenin, Samlede verker, bd. XV, s. 33, 3. russ. utg.
- En opportunistisk retning blant bosjevikene som bl. a. krevde at den sosialdemokratiske fraksjonen skulle trekke seg tilbake fra dumaen. o. a.
- Pravda nr. 98, 5. mai 1922
- V. I. Lenin, Samlede verker, bd. XXIX, 5. 78, 3. russ. utg.
- V. I. Lenin, Samlede verker, bd. XXIX, s. 116, 3. russ. utg.
- J. Stalin, Samlede verker, bd. III, s. 2 (russ.).
- Stalin, Samlede verker, bd. III, s. 186—187 (russ.).
- J. Stalin, Samlede verker, bd. III, s. 381 (russ.).
- Pravda nr. 344, 14. des. 1939 (leder med overskriften: «Militærkommissærene»).
- Tidsskriftet «Den proletariske revolusjon» nr. 3, 1940, s. 164 (russ.).
- V. I. Lenin, Samlede verker, bd. XXVII, s. 238, 3. russ. utg.
- Sovjetunionens kommunistiske partis historie s. 252, russ.utg. (S. 256, Oslo 1939.)
- J. Stalin, Om opposisjonen. Artikler og taler fra årene 1921 —27, 8. 74 (russ.).
- J. Stalin, Om Lenin, 1945, s. 16—19 (russ.). (Sovjetunionens kommunistiske partis historie s. 261—262, Oslo 1939.)
- Rabotsjaja Gaseta nr. 17, 21. jan. 1925.
- J. Stalin, Bondespersmålet. Artikler og taler, 1926 s. 55 (russ.).
- J. Stalin, Bondespersmålet. Artikler og taler, 1926 s. 55(russ.).
- G. K. Ordsjonikidse, Utvalgte artikler og taler 1911—37, 1939, s. 450 (russ.)
- J. Stalin, Leninismen, s. 127—129, 9. russ. utgave.
- «Sovjet-Samveldets kommunistiske partis XIV kongress, 1926 side 488 russ. (Sovjetunionens kommunistiske partis historie s. 268, Oslo 1939.)
- J. Stalin, Samtale med den tyske forfatteren Emil Ludwig,1938, s. 3 (russ.).
- Sovjetunionens kommunistiske partis historic, s. 275, russ. (S. 280, Oslo 1939.)
- Sovjetunionens kommunistiske partis historie, s. 274 russ. (S. 278, Oslo 1939.)
- V. I Lenin, Samlede verker, bd. XXIV, 8.540 (3. russ. utg.).
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 264, 11. russ. utgave. (Svensk utg. s. 371, Stockholm 1941.)
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 272. 11. russ. utgave.(Svensk utg. s. 382, Stockholm 1941.)
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 419—420, 11. russ. utgave.
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 177, 11. russ. utgave.(Svensk utg. 5 251, Stockholm 1941.)
- J. Stalin, Leninismens problemer, 5. 178, 11. russ. utgave.(Svensk utg. 8. 252, Stockholm 1941.)
- Sakkyndige i bondespørsmål. O. a.
- SSKP(b): Resolusjoner og vedtak av kongresser, konferanser og plenumsmøter i sentralkomiteen, bd. II, 3. 428 (6. russ. utg.)
- Sovjetunionens kommunistiske partis historie s. 295, russ (5. 300, Oslo 1939.)
- J, Stalin, Leninismens problemer, s. 304, 11. russ. utgave. (Svensk utg. 5. 431, Stockholm 1941.)
- Sovjetunionens kommunistiske partis historie s. 291—292, russ utg. (S. 296—297, Oslo 1939.)
- J. Stalin, Leninismens problemer s. 393 (10. russ. utg.).
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 418, 11. russ. utgave. (8. 591, Stockholm 1941.)
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 390, 11. russ. utgave. (s. 551, Stockholm 1941.)
- J. Stalin, Leninlsmens problemer, s. 461, 11. russ. utgave.(s. 646—47, Stockholm 1941.)
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 462, 11. russ. utgave.(s. 647, Stocholm 1941.)
- S. M. Kirov: «Utvalgte artikler og taler 1912—1934, s. 609—610, Moskva 1939 (russ.).
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 474, 11. russ. utgave. (s. 665, Stockholm 1941.)
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 484, 11. russ. utgave. (s. 675, Stockholm 1941.)
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 438, 11. russ. utgave. (S. 619, Stockholm 1941.)
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 490—491, 11. russ. utgave. (J. Stalin, Menneskene — den mest verdifulle kapital s. 11 og 13, Stockholm 1935.)
- J. Stalin. Leninismens problemer, 5. 493, 494—495, 11. russ.utg. (S. 691 og 693, Stockholm 1941.)
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 499, 11. russ. utgave. (S. 698, Stockholm 1941.)
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 533—534, 11. russ. utgave.(8. 744, Stockholm 1941.)
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 572, 11. russ. utgave.(S. 604, Moskva 1945, engelsk utg.)
- J, Stalin, Leninismens problemer, s. 574—575, 11. russ. utgave.(S. 606, Moskva 1945, engelsk utg.)
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 578—579, 11. russ. utgave. (S. 610, Moskva 1945, engelsk utg.)
- J, Stalin, Leninismens problemer, s. 610, 11. russ. utgave.(S. 641, Moskva 1945, engelsk utg.)
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 598, 11. russ. utgave.(S. 629—630, Moskva 1945, engelsk utg.)
- J. Stalin, Leninismens problemer, s. 598—599, 11. russ. utgave. (S. 630, Moskva 1945, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 13, 5. russ. utgave. (S. 13, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 16, 5. russ. utgave. (S. 16, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 30, 5. russ. utgave.(S. 30—31, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 30,russ. utgave. (S. 31, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J, Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 36, 8. russ. utgave. (S. 37, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 40, 5. russ. utgave. (S. 41, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, 8. 43-44, 5. russ. utgave. (S. 45, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 57, 5. russ. utgave. (S. 59, Moskva 1946, engelsk utg.)
- Pravda nr. 28, 2. feb. 1944.
- Pravda nr. 310, 6. nov. 1942.
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, 3 62, 5. russ. utgave. (S. 64, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 69-70, 5. russ. utgave. (S. 72, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J, Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 81, 5. russ. utgave. (S. 83, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 113, 5. russ. utgave. (5. 116, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J, Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 89-90, 5. russ. utgave. (S. 93, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 94-95, 5. russ. utgave. (Stalin om Lenin s. 44, Moskva 1946, engelsk utg.)
- Pravda nr. 185, 25. juli 1943
- J, Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 114, 5. russ. utgave. (S. 117, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 81, 5. russ. utgave. (S. 83, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 110, 5. russ. utgave. (S. 113, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-SamveIdets store fedrelandskrig, s. 121, 5. russ. utgave. (S. 125, Moskva 1946, engelsk utg.)
- Pravda nr. 321, 31. des. 1943.
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 180, 5. russ. utgave. (S. 185, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 179, 5. russ. utgave. (S. 184, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 168, 5. russ. utgave. (S. 173, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 184, 5. russ. utgave. (S. 188, Moskva 1946, engelsk utg.)
- Pravda nr. 106, 3. mai 1945
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 192-94, 5. russ. utgave. (S. 196—198, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 197, 5. russ. utgave. (S. 201, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 206, 5. russ. utgave. (S. 210, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 119, 5. russ. utgave. (S. 123, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 119, 5. russ. utgave. (S. 123, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, 8. 158-59, 5. russ. utgave. (S. 163, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, 8. 158-59, 5. russ. utgave. (S. 163, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 162, 5, russ. utgave. (S. 167, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 160-61, 5. russ, utgave. (S. 165, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 165-66, 5. russ. utgave. (S. 170—171, Moskva 1946, engelsk utg.)
- J. Stalin, Om Sovjet-Samveldets store fedrelandskrig, s. 168, 5. russ. utgave. (S. 173, Moskva 1946, engelsk utg.)
- Pravda nr. 302, 22. des. 1929.