Denne teksten er hentet fra Rulle forteller : Rudolf Nilsens prosa i utvalg utgitt av forlaget Oktober i 1974. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.
Norges Kommunistblad, 10/1-1929.
I all stillhet, uten aa foraarsake nogen reklamestorm i avisenes spalter, er den russiske film ”Moren” kommet hit. Den blev opført for første gang i Cirkus igaar. Vi fikk paa forhaand ikke vite, hverken hvor mange kilo sminke der var gaatt med til innspillingen, eller hvor mange ganger hovedrollens innehaverske er gift og skilt, eller hvad hun mener kvinnen bor gjøre for aa holde sig slank. Russerne er nogen elendige forretningsfolk i filmbransjen. Hit med Amerika!
Og dog er ”Moren” et av de store, virkelige kunstverk blandt filmer. Det er ikke saa mange av dem, et par amerikanske (Chaplin) og nogen av tysk oprinnelse (”Baktrappen”, ”Variete”, ”All kjødets gang”) kan regnes for aa være hoi filmkunst, men ingen av dem naar op mot ”Moren”. Det gjør bare de andre russiske filmer.
Hvad er det da som gjør russisk film saa værdifull? Det er mange ting – selve spillet, regien, den fotografiske teknikk, den nye maaten aa gjøre det paa – men hovedsaken er dens fanatiske sannhetskjærlighet. Den russiske film er krass som selve livet. Den gir aldri en konsesjon, slaar ikke av paa de kunstneriske krav av forretningsmessige grunne, avskyr ”the happy end”. Den juger oss ikke huden full, luller oss ikke inn i søte illusjoner, forsøker ikke aa faa oss til aa glemme hverdagens strid eller alt det som er ondt og dumt paa jorden. Den er ikke derfor trøstesløs og pessimistisk, den kan ogsaa være glad, begeistret, jublende, men aldri som sagt paa den kunstneriske sannhets bekostning. Den er i alle deler rake motsetningen til den amerikanske film. Et ektefødt barn av den russiske revolusjon.
”Moren” er en filmatisering av Gorkis roman av samme navn, men handlingen er betydelig endret. Det lar sig naturligvis ikke gjøre aa filme en hel bred roman, hvis vesentlige hensikt er aa gi en psykologisk skildring av hvorledes en almindelig, uvitende og kuet arbeidermor, paa grunn av kjærligheten til sønnen og paavirkningen fra ham, utvikles og vokser til forstaaelsen av den revolusjonære sosialisme og selv begynner aa delta i det farlige underjordiske arbeid for saken. Filmen har forenklet historien, gjort den kortere og voldsommere, men ikke derfor usannsynlig, tvertimot synes del undertegnede at det er blitt ennu mer gripende og rystende, ja mer sann, som film.
Det er overflødig aa bruke mange ord om dem som spiller hovedrollene, Baranovskaja, Lenitstjakoff og Bataloff. Russiske filmskuespillere overgaas ikke av nogen. Arbeiderne, og særlig de unge, burde strømme i masser til denne film. Bedre enn ved aa lese hundre bøker, faar man her begrep om tsarveldets redsler og den heltemodige kamp de revolusjonære arbeidere førte mot det veldige uhyre, som hadde sine fangarmer, spioner og provokatører, ute overalt. Forraadt, fengslet, skutt, stukket eller trampet ned kunde de revolusjonære bli – den røde fane vaiet dog, nye hender var alltid rede til aa bære den videre frem, alltid like trossig og forgjettelsesfull vaiet den over Russland, en trusel for dem deroppe og et løfte for dem der nede. Og en dag vaiet fanen over Kreml:
Der stiger en sang som et havsus om Kreml og høit om det flammende flagg. Dets stang har I plantet saa fast i fabrikkenes slagg at duken kan stryke med trygghet de knurrende storm- skyers ragg! Med dette billede, fanen som vaier over sovjet- regjeringens bygning i Moskva, slutter filmen. Rudolf Nilsen.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.