Engels til Conrad Schmidt i Berlin (27. oktober. 1890)

Denne teksten er hentet fra Friedrich Engels – Filosofiske Skrifter utgitt av Pax forlag i 1974. Det kan ha forekommet feil under digitaliseringsarbeidet.

Engels til Conrad Schmidt i Berlin

London, 27. okt. 1890

Kjære Schmidt,

Jeg benytter den første fristunden til å svare Dem. Jeg tror De gjør svært lurt i å abonnere på Züricher Post. Økonomisk kan De alltid lære mye der, særlig når de holder for øyet at Zürich fortsatt tross alt bare er et tredje-rangs penge- og spekulasjonsmarked, og at derfor er de inntrykk som der gjør seg gjeldende svekket eller med hensikt forfalsket gjennom dobbelt eller tredobbelt gjenspeiling. Men de lærer driften praktisk å kjenne, og blir nødt til å folge børsberetningene førstehånds fra London, New York, Paris, Berlin og Wien, og da gjøres hele verdensmarkedet – i dets refleks som penge- og effektmarkéd – opp for Dem. Med de politiske, økonomiske og andre reflek­ser er det helt som med dem i det menneskelige øyet, de går gjennom en samlelinse og framstilles derfor omvendt, på hodet. Bare at det mangler det nerveapparat som igjen stiller det på fottene for forestillingen. Pengemarkcdsmennesket ser indu­striens og verdensmarkedets bevegelser nettopp bare i penge- og effektmarkedets omvendte gjenspeiling. og da blir virkningen til årsak for ham. For industriens gang og dens periodiske mak­sima og minima var Londons børsberetninger absolutt ubruk­bare, fordi herrene ville forklare alt ut fra pengemarkedskriser, som tross alt bare for det meste selv var symptomer. Dengang dreide det seg om å demonstrere vekk industrikrisene ut fra temporær overproduksjon, og saken hadde altså ovenikjøpet enda en tendensiell side som oppfordret til fordreiing. Dette punkt faller nå – i det minste en gang lor alle for oss – vekk, og i tillegg er det jo en kjennsgjerning at pengemarkedet også kan ha sine egne kriser, hvor direkte industriforstyrrelser bare spiller en underordnet rolle eller ril og med slett ikke noen, og her er det ennå mye, også spesielt historisk for de siste tjue år, å fastslå og undersøke.

Der det er deling av arbeidet i samfunnsmessig målestokk, er det også selvstendiggjøring av delarbeidene i forhold til hveran­dre. Produksjonen er det i siste instans avgjørende. Men slik som handelen med produktene selvstendiggjør seg overfor den egtl. produksjon, følger den en egen bevegelse, som riktig nok i det store og hele beherskes av produksjonen, men i det enkelte og innen denne allmenne avhengighet likevel igjen følger sine egne lover som ligger i naturen av denne nye faktor, som har sine egne faser og på sin side igjen slår tilbake på produksjo­nens bevegelse. Oppdagelsen av Amerika skyldtes den gulltørst som allerede tidlig hadde drevet portugiserne til Afrika (jfr. Soethbeers «Edelmetall-Produktion»), fordi den i det 14. og 15. århundret så voldsomt utbredte europeiske industri og dens tilsvarende handel krevde mer byttemidler, som Tyskland det store sølvland 1450-1550 – ikke kunne levere. Portugi­sernes, hollendernes og englendernes erobring av India 1500- 1.800 hadde som hensikt import fra India, ikke noe menneske tenkte på eksport dit. Og likevel, hvilket kolossalt tilbakeslag fra disse oppdagelser og erobringer som var betinget av handels­interesser på industrien – først behovene for eksport til disse land frambrakte og utviklet storindustrien.

Således er det også med pengemarkedet. Slik pengehandelen adskiller seg fra varehandelen, har den – under visse betingel­ser som er satt av produksjon og varehandel og innen disse grenser – en egen utvikling, spesielle lover og aparte faser bestemt av dens egen natur. I tillegg kommer nå at pengehan­delen i denne videre utvikling utvides til effekthandel, at disse effekter ikke bare er statspapirer, men i tillegg kommer indu­stri- og samkvemsaksjer. Pengehandelen erobrer altså et direkte herredømme over en del av den produksjon som i det store og hele behersker den, og således blir pengehandelens reaksjon på produksjonen enda sterkere og mer innviklet. Pengehandlerne er eiere av jernbaner, bergverk, jernverk etc. Disse produksjons­midler får et dobbelt ansikt: driften av dem må snart rette seg etter produksjonens behov, men snart også etter aksjonærenes behov, i den grad de er pengehandlere. Det mest slående eks­empel på derte: de nordamerikanske jernbaner, hvis drift helt avhenger av de øyeblikkelige borsoperasjoner til en Jay Gould, Vanderbilt etc. – som er helt fremmede for den spesielle ba­nen og deres interesser som samkvemsmidler. Og selv her i England har vi i årtier sett kamper mellom de forskjellige baneselskaper om grenseområdet mellom dem – kamper hvor enorme penger ble pulverisert, ikke i produksjonens og samkvemets interesse, men utelukkende på grunn av en rivalitet som for det meste bare hadde det formål å muliggjøre børsoperasjoner fra de pengehandlere som eide aksjene.

I disse par antydningene av min oppfatning av forholdet mel­lom produksjon og varehandel har jeg i grunnen også allerede svart på Deres spørsmål om den historiske materialismen i det hele tatt. Saken forståes lettest ut fra arbeidsdelingen. Samfun­net skaper visse felles funksjoner som det ikke kan komme utenom. De folk som settes til disse danner en ny grein av arbeidsdelingen innen samfunnet. De oppnår dermed en spesiell interesse også overfor sine oppdragsgivere, selvstendiggjør seg i forhold til dem, og – staten er der. Og nå går det på samme måte som med varehandelen og seinere med pengehandelen: Den nye selvstendige makt må riktignok i det store og det hele følge produksjonens bevegelse, men reagerer også, i kraft av den relative selvstendighet den innebærer, dvs. som den en gang er overdratt og gradvis har videreutviklet, igjen på pro­duksjonens betingelser og gang. Det er vekselvirkning mellom to ulike krefter, den økonomiske bevegelse og den nye politiske makt som streber etter størst mulig selvstendighet, og som også – når den en gang er satt inn – er inngitt en relativ selvsten­dighet. Den økonomiske bevegelse setter seg i det store og det hele gjennom, men den må også motta tilbakevirkning fra den politiske bevegelse den selv har satt inn og som er inngitt en relativ selvstendighet, bevegelsen til på den ene siden statsmak­ten, på den andre siden til den med den frambrakte opposisjon. Slik industrimarkedets bevegelse i det store og hele og med de ovenfor antydede forbehold gjenspeiles på pengemarkedet, og naturligvis forvrengt, gjenspeiles kampen mellom dc tidligere allerede bestående og kjempende klasser i kampen mellom re­gjering og opposisjon, ikke mer direkte, men indirekte, ikke som klassekamp, men som kamp om politiske prinsipper, og så forvrengt at det har trengt årtusener for å komme tilbake til det.

Statsmaktens tilbakevirkning på den økonomiske utvikling kan være av tre arter: Den kan foregå i samme retning, da går der raskest, den kan derimot gå mot den, da går den i våre dager i lengda kaputt i ethvert stort folk, eller den kan krysse bestemte retninger av den økonomiske utvikling og foreskrive andre dette tilfellet reduseres til slutt til en av de to foregå­ende. Men det er klart at i tilfellene II og III gjør den politi­ske maakt den økonomiske utvikling stor skade og kan fram­bringe kraft- og stoff-forødelse i massevis.

I tillegg nå dessuten tilfellet av erobring og brutal tilintetgjøring av økonomiske ressurskilder, hvorved en hel økonomisk lokal- og nasjonalutvikling under disse omstendigheter kunne gå til grunne tidligere. Dette tilfellet har i dag for det meste mot­satte virkninger, i det minste hos de store folkene: Den slagne vinner i lengda økonomisk, politisk og moralsk mange ganger mer enn seierherren.

Med jussen er det på samme måte: Såsnart den nye arbeids­delingen blir nødvendig og framskaffer yrkesjurister, er det igjen åpnet et nytt, selvstendig område som trass i all sin all­menne avhengighet av produksjonen og handelen også har en spesiell reaksjonsevne overfor disse områdene. I en moderne stal må retten ikke bare tilsvare den allmenne økonomiske situ­asjon og være dens uttrykk, men også et uttrykk som henger sammen, som ikke slår seg selv i ansiktet gjennom indre motsi­gelser. Og for å klare dette går den tro avspeiling av de økono­miske forholdene mer og mer tapt. Og dette desto mer jo sjeld­nere det forekommer at en lovbok er det skarpe, uformildede, uforfalskede uttrykk for en klasses herredømme: Det ville jo allerede være mot «rettsbegrepet». Det revolusjonære borger­skapets rene, konsekvente rettsbegrep fra 1792-96 er jo alle­rede på mange måter forfalsket i Gode Napoleon, og i den grad det legemliggjøres der, må det på grunn av proletariatets sti­gende makt daglig gjennomgå all slags svekkelser. Noe som ikke hindrer Code Napoleon i å være den lovbok som ligger til grunn for alle nye kodifikasjoner i alle verdensdeler. Således består gangen i «rettsutviklingen» for det meste bare i at det først forsøkes å avskaffe de motsigelser som gir seg av den umiddel­bare omsetting av økonomiske forhold til juridiske grunnset­ninger og å opprette et harmonisk rettssystem, og deretter bry­ter innflytelsen og tvangen fra den økonomiske videreutvikling stadig på ny gjennom dette system og innvikles i nye motsigel­ser (jeg taler her i første omgang bare om sivilrett).

Gjenspeilingen av de økonomiske forhold som rettsprinsipper er nødvendigvis likeså en som stiller ringene på hodet: Den foregår uten at den kommer til bevissthet hos de handlende – juristen innbiller seg å operere med aprioristiske satser, mens det likevel bare er økonomiske reflekser – således står alt på hodet. Og at denne forvrengningen – som sålenge den ikke er erkjent, konstituerer det vi kaller ideologisk anskuelse – på sin side igjen virker tilbake på den økonomiske basis og kan modifisere den innen visse grenser, synes meg selvfølgelig. Grunnlaget for arveretten er – forutsatt like utviklingsnivåer for familien – økonomisk. Trass i dette vil det være vanskelig å påvise at f.eks. den absolutte testamentsfrihet i England og den sterke begrensning av den i Frankrike i alle enkeltheter bare har økonomiske årsaker. Men begge virker på en svært betydelig mate tilbake på økonomien, ved at de virker inn på formuesfordelingen.

Hva nå de ideologiske områder som svever enda høyere opp i lufta angår – religion, filosofi etc. – har disse en forhistorisk bestand som foreligger i og er overtatt fra den historiske perio­den av – det vi i dag ville kalle dumhet. For disse falske forestillinger om naturen, om menneskenes egen beskaffenhet, øm ånder, trollkrefter etc. ligger det for det meste bare noe negativt økonomisk til grunn. Den laveste økonomiske utvikling i den forhistoriske perioden har som supplement, men også av og til som betingelse og til og med årsak, de falske naturforestillingene. Og selv om det økonomiske behov også var og sta­dig mer er blitt, hoveddrivfjæren for den framskridende naturerkjennelsen, ville det likevel være pedantisk hvis en ville finne økonomiske årsaker til all denne urtilstandsdumheten. Vi­tenskapens historie er historien om den allmenne avskaffelse av denne dumhet eller om dens erstatning med nye, men stadig mindre absurde dumheter. De folk som besørger dette, tilhører igjen spesielle sfærer av arbeidsdelingen og forestiller seg at de bearbeider et uavhengig område. Og i den grad de danner en selvstendig gruppe innen den samfunnsmessige arbeidsdeling, har deres produkter (- inkl. dere feiltakelser – en tilbakevir­kende innflytelse på hele den samfunnsmessige utvikling, til og med på den økonomiske. Men samtidig med alt dette står de selv igjen under den økonomiske utviklingens beherskende inn­flytelse. F.eks. i filosofien lar dette seg påvise på det letteste for den borgerlige perioden. Hobbes var den første moderne materialist (i det 18. århundrets forstand), men absoluttist på den tid da det absolutte monarki hadde sin blomstringstid i hele Europa og tok opp kampen med folket i England. Locke var i religion og politikk en sønn av klassekompromisset av 1688. De engelske deistene og deres konsekvente videreførere, de franske materialister, var borgerskapets ekte filosofer – til og med den borgerlige revolusjons franskmenn. I den tyske filo­sofi fra Kant til Hegel går den tyske spissborger igjen – snart positivt, snart negativt. Men som bestemt område av arbeidsde­lingen har filosofien i alle epoker et bestemt tankemateriale som forutsetning, som er overlevert den fra dens forgjengere og som den går ut fra. Og av dette kommer det at økonomisk tilbakeliggende land likevel kan spille første-fiolin i filosofien: Frankrike i det 18. årh. i forhold til England, på hvis filosofi franskmennene bygde, seinere Tyskland i forhold til begge. Men også i Frankrike som i Tyskland var filosofien, i likhet med den tids allmenne litteraturblomstring, også resultat av et økono­misk oppsving. Suprematiet av den økonomiske utvikling i siste instans også på dette området står fast for meg, men det finner sted innen de betingelser som er foreskrevet av det enkelte området selv: i filosofien f.eks. gjennom innvirkning fra økono­miske innflytelser (som for det meste igjen i første omgang virker i sin politiske osv. forkledning) på det eksisterende filo­sofiske materialet som forgjengerne har levert. Økonomien ska­per her ikke noe a novo. Men den bestemmer arten av endrin­gen og videreføringen av det eksisterende tankestoff, og også dette for det meste indirekte, ved at de politiske, juridiske og moralske reflekser er det som over den største direkte virkning på filosofien.

Om religionen har jeg sagt det mest nødvendige i siste av­snitt om Feuerbach.

Når Barth altså mener at vi fornektet alle tilbakevirkninger fra den økonomiske bevegelsens politiske osv. reflekser på selve denne bevegelsen, kjemper han ganske enkelt mot vindmøller. Han bor tross alt bare se på «18. Brumaire» av Marx, hvor det tross alt nesten bare dreier seg om den spesielle rolle som de politiske kamper og begivenheter spiller, naturligvis innen deres allmenne avhengighet av økonomiske betingelser. Eller «Das Kapital», f.eks. avsnittet om arbeidsdagen, hvor lovgivningen – som tross alt er en politisk akt – virker så avgjørende inn. Eller avsnittet om borgerskapets historie (24. kapittel). Eller hvorfor kjemper vi da for proletariatets politiske diktatur, hvis den politiske makt økonomisk er avmektig? Volden (dvs. stats­makten) er også en økonomisk potens!

Men jeg har ikke tid til å kritisere boka nå. III. bind må ut først, og for øvrig tror jeg at også f.eks. Bernstein kan gjøre dette ganske godt.

Det alle disse herrene mangler, er dialektikken. De ser alltid bare årsak her, virkning der. At dette er en hul abstraksjon, at slike metafysiske polare motsetninger bare eksisterer i krisen i den virkelige verden, at hele det store forløpet imidlertid fore­går i vekselvirkning — om enn mellom svært ulike krefter, hvorav den økonomiske er langt den sterkeste, mest opprinne­lige og avgjørende at her er ikke noe absolutt og alt relativt – det ser de nå engang ikke, Hegel har aldri eksistert for dem.

Hva angår partikrangelen, har herrene fra opposisjonen truk­ket meg inn med makt, og da hadde jeg ikke noe valg. Den måten herr Ernst har behandlet meg på, er absolutt ikke mulig å kvalifisere, hvis jeg ikke skal kalle ham en skoleunge. At mannen er syk og må skrive for å leve, gjør meg ondt. Men den som har en så sterk fantasi at han ikke kan lese en linje uten å lese ut det motsatte av det som sies, han kan anvende sin fantasi på andre områder enn på sosialismens ikke-fantastiske område. Han bor skrive romaner, drama, kunstkritikk og lik­nende – da skader han bare den borgerlige dannelse og gjør nytte for oss med det. Kanskje blir han da også så moden at han er i stand til å prestere noe også på vårt felt. Men det må jeg si: Slik en overflod på umodne tegn og absolutt idioti som denne opposisjonen fører fram i dagen, har ennå aldri eller noe sted forekommet meg. Og disse grønne ungdommer, som ikke ser lenger enn sin målløse egendunkelhet, vil foreskrive partitaktikken! Jeg har lært mer av en enkelt Bebelsk korre­spondanse i Wiens «Arbeider-Zeitung» enn av hele virvarret. fra disse folkene. Og de innbiller seg å være verdt mer enn dette klare hodet, som så vidunderlig riktig oppfatter og skildrer for­holdene sa håndgripelig i to ord! Det er alt sammen villrådige belletrister, og selv den velrådde belletrist er allerede et dårlig dyr.

Om «Die Volks-Tribüne» gikk under, skulle det gjøre meg ondt. Under Deres redaksjon har det vist seg at et slikt ukeblad med mer teoretisk enn aktuelt innhold allerede kunne utrette noe – og jeg vet jo hva slags medarbeidere De har! Men selvfølgelig blir det ved siden av «Die Neue Zeit», siden den er blit ukentlig, kanskje et spørsmål om det er holdbart. I alle fall vil De fryde Dem over å kunne legge bort lidelsen og gleden ved redigeringen og finne tid for annet enn rent journa­listisk arbeid. Og også i Berlin vil den nærmeste tid fortsatt være behersket av alle slags etterklanger etter den siste krange­len, og dermed kommer det ikke ut noe for den som står midt oppe i dette.

Kopien av stedet i mitt brev har ikke gjort skade, men det er likevel best at slikt ikke skjer. I brev skriver en fra hodet og raskt, uten etterlesning etc, og da kan det alltid komme med et uttrykk som en eller annen, beskrevet hos oss ved Rhinen som korintskriver, henger seg fast i, og Gud vet hvilken idioti han kan avlede av det.

Beste takk for Deres antisiperte lykkeønskninger til min 70. årsdag, som det ennå er en måneds tid til. Det går meg forsåvidt fortsatt bra, bare at jeg ennå stadig må skåne mine øyne og ikke kan skrive i gasslys. Vil håpe at det forblir slik.

Nå må jeg imidlertid slutte.

Med hjertelig hilsen

Deres

F. Engels