Denne teksten er hentet fra Friedrich Engels – Filosofiske Skrifter utgitt av Pax forlag i 1974. Det kan ha forekommet feil under digitaliseringsarbeidet.
Engels til Conrad Schmidt i Berlin
London, 5. Aug. 90
Kjære Schmidt,
Deres brev har vært med i min lomme til Nordkapp og gjennom et halvt dusin norske fjorder. Jeg ville besvare det under reisen, men mulighetene til å skrive på det skiper Schorlemmer og jeg hele tida reiste med, var for elendige. Jeg tar det altså igjen nå.
Beste takk for Deres meddelelser om Deres gjøren og laden, som alltid interesserer meg sterkt. Artikkelen om Knapp skulle De likevel forsøke å lage, punktet er for viktig. Det dreier seg om å tilintetgjøre den preussiske tradisjon på et av dens kjernepunkter, og redusere den gamle anseelse til det humbug det går ut på.
Bearbeidelsen av de engelske blåbøker for «Arkivet» kan vanskelig gjøres av noen som ikke bor i London og dermed settes i stand til selv å bedømme den teoretiske eller praktiske betydning av de enkelte publikasjoner. Antallet parlamentariske publikasjoner er så stort at det kommer ut egne månedskataloger om det – De ville bli nødt til å lete etter synåler i en høyvogn og likevel enda mange ganger få en knappenål i hendene. Men hvis De likevel her og der vil foreta Dem noe i denne bransjen – det er for det meste et redselsfullt arbeid, hvis det skal være godt -, er jeg gjerne beredt til enhver underretning. Hvis Braun for øvrig vil ha en regelmessig mann der, kan han ikke gjøre noe bedre enn å henvende seg til E. Bernstein, 4, Corinne Road. Tufnell Park, N. Ede Bernstein vil nettopp studere engelske forhold straks han er ferdig med «Der Sozialdemorakt», og det ville altså passe bra. I dag eller i morgen reiser han til sjøen for noen uker, jeg kan altså ikke spørre han om dette, som faller meg inn akkurat nå.
Boka til Paul Barth så jeg anmeldt i «Deutsche Worten», Wien, av den ulykkssalige Moritz Wirth, og denne kritikken har latt meg sitte tilbake med et ugunstig inntrykk også av selve boka. Jeg vil se nærmere på det, men jeg må si at hvis lille Moritz der siterer ham riktig, i at Barth i alle Marx’ skrifter bare kan finne det eneste eksempelet på filosofiens osv. avhengighet av de materielle eksistensbetingelser i at Descartes erklærer dyrene for å være maskiner, gjør den mann meg ondt som kan skrive slikt. Og hvis mannen ennå ikke har oppdaget at om den materielle eksistensmåte er primus agens, utelukker ikke dette at de ideelle områdene igjen øver en reagerende, men sekundær innvirkning på denne, kan han tross alt umulig ha forstått den gjenstand han skriver om. Men dette er som sagt alt annenhånds, og lille Moritz er en fatal venn. Også den materialistiske historieoppfatning har i dag en mengde av dem som den tjener som påskudd for til ikke å studere historie. Akkurat som Marx sa om de franske «marxistene» fra slutten av 70-åra: «Tout ce que je sais, c’est que je ne suis pas Marxiste.»
Det har også i «Die Volks-Tribüne» vært en diskusjon om fordelingen av produktene i det framtidige samfunnet, om dette skjer etter arbeidsmengde eller annerledes. En har også sett saken svært materialistisk mot visse idealistiske rettferdighetstalemåter. Men merkelig nok er det ikke falt noen inn at fordelingsmåten tross alt vesentlig avhenger av hvor mye som skal fordeles, og at dette tross alt vel endrer seg med framskrittene i produksjonen og den samfunnsmessige organisasjon. Men hos alle deltakerne framtrer ikke det «sosialistiske samfunn» som noe som forstås å være i fortløpende forandring og framskritt, men som en stabil, en gang for alle fiksert ting, som også skal ha en en gang for alle fiksert fordelingsmåte. Men fornuftigvis kan en likevel bare 1. forsøke å oppdage den fordelingsmåte som en begynner med, og 2. forsøke å finne den allmenne tendens som den videre utvikling beveger seg i. Men jeg finner ikke et eneste ord om dette i hele debatten.
I det hele tatt tjener i Tyskland ordet «materialistisk» for mange unge forfattere som en enkel frase som en etiketterer alt og ethvert uten videre studium med, dvs. påkleber denne etiketten og så tror å ha gjort seg ferdig med saken. Men vår historieoppfatning er framfor alt en ledetråd i studiet, ingen konstruksjonsløftestang a la Hegelianismen. Hele historien må studeres på ny, de enkelte eksistensbetingelser i de forskjellige samfunnsformasjoner må undersøkes i detalj, for en forsøker å avlede de politiske, privatrettslige, estetiske, filosofiske, religiøse etc. anskuelsesmåter som tilsvarer dem, fra dem. I dette er det til nå bare skjedd lite, fordi bare få alvorlig har gått løs på det. I dette kunne vi trenge hjelp i massevis, området er uendelig stort, og den som vil arbeide alvorlig, kan prestere mye og utmerke seg. Men i stedet for dette tjener frasen om den historiske materialismen (en kan nettopp gjøre alt til frase) bare for alt for mange unge tyskere bare til så raskt som mulig riktig å konstruere sine egne relativt fattige historiske kunnskaper – den økonomiske historie ligger jo ennå på det forberedende stadium! – og så komme seg fram svært voldelig. Og deretter kan det så komme en Barth og angripe selve saken, som i hans omgivelser ganske riktig er degradert til en ren farse.
Men alt dette vil snart jevne seg ut. I Tyskland er vi nå sterke nok til å kunne tåle mye. En av de største tjenester sosialistloven gjorde oss var å befri oss fra den sosialistisk anstrøkne tyske studiosusens påtrengenhet. Vi er nå sterke nok til også å fordøye den tyske studiosus, som på ny breier seg sterkt. De, som virkelig har prestert noe, må selv ha merket hvor få av de unge litteratene som henger seg på partiet, som tar seg den møye å drive med økonomi, økonomiens historie, handelens historie, industriens, åkerbrukets og samfunnsformasjonenes historie. Hvor mange vet mer enn navnet på maurerne! Journalistens tilstrekkelighet må prestere alt der, og det blir også deretter. Det er mange ganger som om disse herrene tror at alt dette er godt nok for arbeiderne. Hvis disse herrene visste hvordan Marx ikke en gang alltid holdt sine beste saker som gode nok for arbeiderne, – hvordan han anså det for en forbrytelse å by arbeiderne noe mindre enn det allerbeste!
Jeg har etter den brilliante prøve som de har bestått etter 1878 ubetinget tillit til våre arbeidere, og bare til dem. Som ethvert stort parti vil de begå feil i utviklingens enkeltheter, kanskje store feil. Massene lærer nettopp bare som følge av egne feil, gjennom eksperimenter på sine egne kropper. Men alt dette vil overvinnes, og hos oss mye lettere enn andre steder, fordi våre unge faktisk er av en sunnhet som ikke kan ødelegges, og dessuten fordi Berlin, som vanskelig så snart kommer ut over sin spesifikke Berlinerdom, hos oss – på samme måte som London, ikke som Paris i Frankrike – bare er formelt sentrum. Jeg har ofte nok ergret meg over de franske og engelske arbeidere – trass i erkjennelsen av årsakene til deres bommerter -, men aldri over de tyske etter 1870 – nok om enkelte folk som talte i deres navn, men aldri om massene, som brakte alt på riktig spor igjen. Og jeg ville gjerne vedde på at jeg aldri kommer i den situasjon å ergre meg over dem.
Deres F. Engels
Jeg adresserer til «Volks-Tribüne», da jeg ikke vet om Pankow ennå gjelder.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.