Engels til Joseph Block i Königsberg

Denne teksten er hentet fra Friedrich Engels – Filosofiske Skrifter utgitt av Pax forlag i 1974. Det kan ha forekommet feil under digitaliseringsarbeidet.

Engels til Joseph Block i Königsberg

London, 21. sept. 1890

Svært ærede herre.

Deres brev av den 3. ble ettersendt meg til Folkstone, men da jeg ikke hadde den angj. bok der, kunne jeg ikke besvare det. Tilbake i huset på den 12. hadde jeg en så stor haug med påtrengende arbeid foran meg at jeg først i dag er kommet til å sende Dem et par linjer. Dette til forklaring av utsettelsen, med bønn om unnskyldning.

Ad. I. For det første ser De av s. 19 i «Familiens . . . opprin­nelse» at framvekstprosessen av punalua-familien framstilles som et så gradvis forløp at til og med ennå i dette århundret forekom det ekteskap mellom brødre og søstere (av samme mor) i den kongelige familien på Hawai. Og i hele antikken finner vi eksempler på søskenekteskap, f.eks. enda hos ptolemeerne. Men her må det – for det andre skilles mellom søsken på moderlig eller bare på faderlig side, ’αδελφσς , ’αδλφεη (bror, søster. Overs, anm.) kommer av δεφλυς livmor, betyr altså opprinnelig bare søsken på morssiden. Og fra morsrettens periode er den fø­lelse enda opprettholdt at barn av én mor, om enn av forskjellige fedre, står nærmere hverandre enn barn av én far. men av forskjellige mødre. Punaluaformen for familien utelukker bare ekteskap mellom de første, men ikke på noen måte mellom de siste, som ut fra den tilsvarende forestilling jo slett ikke en gang er beslektet (der hvor morsretten gjelder). Såvidt jeg vet begrenser nå de tilfelle av søskenektepar som forekommer i den greske antikken seg til slike hvor folkene enten har forskjellige mødre eller i hvert fall slike hvor dette ikke vites og altså heller ikke er utelukket – motsier altså absolutt ikke punalua- skikken. De har nettopp oversett at mellom punalua-tiden og det greske monogami ligger spranget fra matriarkatet til patriar­katet, noe som endrer saken betydelig.

Ifølge Wachsmuths «Hellenischen Alterthümern» er «det ikke spor av betenkelighet overfor for nært slektskap mellom ektefellene, unntatt overfor forholdet mellom foreldre og barn» i grekernes heroiske tidsalder (III, s. 157). «Ekteskap med en kjødelig søster var ikke anstøtelig på Kreta» (s. 170). Det siste ifølge Strabo, X. Bok, men jeg kan på grunn av manglende kapittelinndeling ikke finne stedet i øyeblikket. – Med kjøde­lige søsken forstår jeg, inntil det motsatte er bevist, søsken på farssiden.

Ad II kvalifiserer jeg Deres første hovedsats slik: Ifølge den materialistiske historieoppfatning er det i siste instans bestem­mende moment i historien produksjonen og reproduksjonen av det virkelige liv. Mer har verken Marx eller jeg noensinne hev­det. Når noen nå fordreier dette til at det økonomiske moment skal være det eneste bestemmende, forvandler de denne satsen til en intetsigende, abstrakt, absurd frase. Den økonomiske situ­asjon er basis, men de forskjellige momenter er overbygningen – politiske former for klassekampen og dens resultater – forfatninger, fastsatt etter vunnet slag av den seirende klasse osv. – rettsformer, og i det hele tatt refleksene av alle disse virkelige kampene i hjernen på de involverte, politiske, juridi­ske, filosofiske teorier, religiøse anskuelser og deres videreut­vikling til dogmesystemer, øver også sin innvirkning på forløpet av de historiske kampene og bestemmer i mange tilfelle over­veiende deres form. Det skjer en vekselvirkning av alle disse momenter, hvor til slutt den økonomiske bevegelse setter seg gjennom som nødvendig overfor den uendelige mengde av tilfel­digheter (dvs. av ting og begivenheter hvis indre sammenheng er så fjern eller så upåviselig at vi kan betrakte den som ikke eksisterende og neglisjere den). Ellers ville anvendelsen av teo­rien på en hvilken som helst historisk periode jo være lettere enn løsningen av en enkel likning av første grad.

Vi lager selv vår historie, men bare under helt bestemte for­utsetninger og betingelser. Av disse er de økonomiske de som til slutt er avgjørende. Men også de politiske osv. – ja selv den tradisjon som spøker i menneskenes hoder – spiller en rolle, om enn ikke den avgjørende. Den preussiske stat er også oppstått og videreutviklet av historiske, i siste instans økonomi­ske årsaker. Men det vil knapt uten pedanteri la seg gjøre å hevde at blant de mange småstatene i Nordtyskland var nettopp Brandenburg på grunn av økonomisk nødvendighet og ikke også andre momenter (framfor alt dens forvikling, gjennom Preussens besittelse, med Polen og dermed i internasjonale politiske forhold – som jo også er avgjørende i dannelsen av den øster­rikske hjemmemakt) bestemt til å bli den stormakt hvor det økonomiske, språklige og siden reformasjonen også religiøse skillet mellom nord og sør legemliggjorde seg. Det vil vanskelig lykkes uten å gjøre seg latterlig å forklare økonomisk eksi­stensen av enhver tysk småstat i fortid og samtid eller opprin­nelsen til den høytyske lydforskyvning, som utvidet den geogra­fiske skillelinje som er dannet av fjellene fra Sudet til Taunus, til et formelig riss gjennom Tyskland.

Men for det andre lages historien slik at sluttresultatet stadig oppstår av konfliktene mellom mange enkeltviljer, hvorav alle igjen gjøres til det de er på grunnlag av en mengde spesielle livsbetingelser. Det er altså utallige krefter som krysser hveran­dre, en uendelig rekke av kraftparallellogrammer, som det fram­går et resultat av – den historiske begivenhet som selv igjen kan anses som produkt av en som helhet bevisstløst og viljeløst virkende makt. For det som hver enkelt vil, forhindres av alle de andre, og det som kommer ut, er noe som ingen har villet. Men det at de enkelte viljer, – hvorav enhver vil det som hans legemskonstitusjon og ytre, i siste instans økonomiske omstendigheter (enten hans egne personlige eller allment-samfunnsmessige) driver ham til – ikke oppnår det de vil, men smelter sammen til et samlet gjennomsnitt, en felles resultant, av dette må det likevel ikke sluttes at de må settes lik 0. Tvert om, alle bidrar til resultanten og er forsåvidt innbegrepet i den.

Videre vil jeg gjerne be Dem om å studere denne teorien i originalkildene og ikke annenhånds, det er virkelig mye lettere. Marx har knapt skrevet noe hvor den ikke spiller noen rolle. Men særlig er «L. Bonapartes 18. Brumaire» et utmerket eks­empel på dens anvendelse. Likeså er der mange henvisninger i «Das Kapital». Så tør jeg nok også henvise Dem til mine skrif­ter: «Herrn E. Dührings Umwälzung der Wissenschaft» og «L. Feuerbach und der Ausgang der klassischen deutschen Philosophie», hvor jeg har gitt den mest utførlige framstilling av den historiske materialismen som etter det jeg vet eksisterer.

At de yngre tidvis legger mer vekt på den økonomiske siden enn det som tilkommer den, har Marx og jeg delvis selv måttet ta skylden for. Overfor motstanderne måtte vi betone det ho­vedprinsipp som ble fornektet av dem, og det var ikke alltid sted, tid og anledning til å la de øvrige momenter som er med i vekselvirkningen komme til sin rett. Men straks det kom til framstilling av et historisk avsnitt, altså til den praktiske an­vendelse, endret saken seg, og da var ingen feil mulig. Det er bare dessverre altfor hyppig at en tror å ha forstått en teori fullkomment og uten videre kunne håndtere den så snart en har tilegnet seg hovedsatsene, og heller ikke det alltid riktig. Og denne bebreidelsen kan jeg ikke spare mange av de nyere «marxistene» for, og det er da også prestert vidunderlig materiale for dette.

Ad I fant jeg i går (jeg skriver dette den 22. sept.) i tillegg følgende avgjørende sted hos Schoemann som helt ut bekrefter min ovenstående framstilling, «Griechische Alterthümer», Berlin 1855, I, s. 52: «Men at ekteskap mellom halvsøsken av forskjellige mødre ikke gjaldt som blodskam i det seinere Grekenland, er kjent.

Jeg håper at de redselsfulle formuleringer som på grunn av den korte tida er flytt meg i pennen, ikke vil avskrekke Dem for mye, og forblir

Deres Hengivne

F. Engels