For maoismen og kommunistpartiet

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

I dag, den 26. desember 2020, er det 127 år siden formann Mao Zedong ble født. Formann Mao viet hele sitt liv til kamp, og er utvilsomt en av historiens viktigste revolusjonære, en av de største kommunistene som noensinne har levd. 

I mange tiår sto formann Mao i spissen for den proletariske verdensbeveglsen, for den nasjonale frigjøringsbevegelsen, for kampen mot revisjonismen. Han ledet hele to av de tre gigantiske milepælene i det forrige århundre. Den kinesiske revolusjonen i 1949, og den Store Proletariske Kulturrevolusjonen fra 1966 til 1976, for å fortsette klassekampen under sosialismen.

Midt i kontinuerlig strid, videreutviklet formann Mao marxismens tre bestanddeler: den marxistiske filosofien, den marxistiske politiske økonomien, og den vitenskapelige sosialismen. Hans teoretiske bidrag utgjør enorme sprang, som løftet proletariatets ideologi til det tredje og høyeste stadiet: maoismen.

Det er i denne anledningen, 127-årsjubileet for formann Maos fødsel, at vi publiserer denne teksten fra redaksjonen i tidsskriftet Røde Fane. Teksten ble opprinnelig publisert i det første nummeret av tidsskriftet, utgitt i november 2019.

For maoismen og kommunistpartiet

Av redaksjonen, oktober 2019

«I dag står maoismen i en liknende situasjon. Alle nye ting, som marxismen selv var en gang, må alltid etablere seg gjennom kamp. På samme måte, vil maoismen tvinge seg fram og til slutt bli anerkjent.»

Perus Kommunistiske Parti, Om marxismen-leninismen-maoismen

«Kampen for å gi marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, kommandoen og veiledningen av verdensrevolusjonen vil bli lang, kompleks og vanskelig, men til slutt vil marxist-leninist-maoistene i verden lykkes. Marxismen har i løpet av sitt liv ikke tatt et eneste skritt framover uten kamp.»

Perus Kommunistiske Parti, Den internasjonale linja

Røde Fane lanseres 4. november 2019 som et maoistisk tidsskrift, og lanseres dermed på dagen 96 år etter at Norges Kommunistiske Parti ble stiftet i 1923. Dette partiet ble konstituert som den norske seksjonen av den kommunistiske internasjonalen. Denne internasjonalen ble stiftet i 1919 og er således 100 år i år. Vi nevner dette for å understreke den internasjonalistiske karakteren til kommunistpartiet og den kommunistiske bevegelsen.

To sider av samme sak

Proletariatet er én klasse, og det forholder seg slik formann Mao sa; enten går vi alle til kommunismen, eller så gjør ingen av oss det. Derfor er proletarisk internasjonalisme et grunnleggende prinsipp for alle kommunister og det kommunistiske manifestet ble avsluttet med de evige ordene:

«Proletarer i alle land, foren dere!»

Dette første nummeret av det maoistiske Røde Fane er dedikert til to oppgaver. For det første å kjempe for maoismen, i tråd med den oppgaven som Perus Kommunistiske Parti slo fast, nemlig å etablere maoismen i ledelsen av den nye bølgen av proletarisk verdensrevolusjon. For det andre, tett forbundet med denne første oppgaven, kampen for å gjenreise Norges Kommunistiske Parti som et maoistisk parti.

Disse to oppgavene kan ikke sees på som atskilte oppgaver. De er to sider av den samme mynten. De går hånd i hånd. Proletariatet er én klasse og har derfor én ideologi, i alle land uten unntak. Men i sitt eget bilde skaper proletariatet også sine organisasjoner, og fremst av disse er proletariatets eget parti; det kommunistiske partiet. Det forholder seg slik som formann Mao slo fast:

«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti. Uten et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxistisk-leninistiske revolusjonære teori og som er av marxistisk-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.»

I dag vil dette si et maoistisk parti, for det forholder seg slik som Perus Kommunistiske Parti har skrevet:

«Og hva er maoismen? Maoismen er marxismen-leninismen som løftes til et nytt, tredje og overlegent stadium i kampen for proletariatets ledelse av den demokratiske revolusjonen, utvikling av sosialismens oppbygging og videreføring av revolusjonen under proletariatets diktatur gjennom proletarisk kulturrevolusjon; i epoken der imperialismen går dypere i sin nedbrytning og revolusjon har blitt den historiske hovedtendensen, midt blant de mest komplekse og omfattende krigene sett til dags dato, og i midt i den uforsonlige kampen mot moderne revisjonisme.»

Med andre ord, det kan ikke være noe kommunistisk parti i dag, ikke i vår epoke, om dette ikke er et maoistisk parti.

For kommunistparti og folkekrig

Det kan ikke bli noen revolusjon uten kommunistpartiet, fordi dette er proletariatets parti. Akkurat som klassefienden, borgerskapet, har sine ledere, sine generalstaber, så må proletariatet organisere sitt parti. Ikke et parti av den gamle borgerlige typen, ikke et parti for borgerskapets valgsirkus, men et parti for å føre og lede revolusjonær krig.

Revolusjoner forhandles ikke fram gjennom kompromisser med herskerne. Revolusjoner seirer ikke i parlamentariske voteringer. Revolusjoner utkjempes og vinnes på gata og på slagmarka. Ut av innsikten i det faktum at den politiske makta springer ut av geværet, kommer det at kommunistpartiet selv må organiseres rundt geværet. Ut fra formann Maos tese om at motsigelsen mellom borgerskap og proletariat bare kan løses gjennom revolusjonær vold, vokser nødvendigheten av et militarisert kommunistparti i ledelsen fpr proletariatet.

Proletariatet danner spontant, slik Lenin forklarer det, en fagforeningsbevissthet. Det vil si at proletariatet umiddelbart forstår, gjennom den daglige klassekampen, at de må forene seg og kjempe for sine interesser. Men bevisstheten om sin historiske oppgave som kapitalismens banemenn, den sosialistiske bevisstheten, må tilføres utenfra. Den vokser ikke, sier Lenin, opp av fabrikkgulvet. Det er kommunistpartiets oppgave å tilføre denne bevisstheten gjennom å politisere, organisere og mobilisere proletariatet og særlig de dypeste og bredeste massene.

En integrert del av maoismen er proletariatets militærteori; folkekrigen. Lovene for folkekrigens utvikling og prinsippene for å føre folkekrig ble først utformet av formann Mao. Men først med formann Gonzalo og folkekrigen i Peru, initiert 17. mai 1980 under ledelse av Perus Kommunistiske Parti, ble denne forstått som en militærteori for proletariatet i alle land uten unntak. Maoister i dag forstår dette som eneste vei til revolusjonen overalt, og dermed er det alle de kommunistiske partienes oppgave å forberede, innlede og utvikle folkekrig. For å aksle denne oppgaven må kommunistpartiene militariseres.

For revolusjonens tre verktøy

Perus Kommunistiske Parti skriver i partiets politiske generallinje:

«Marx slo fast at proletariatet ikke kan handle som klasse uten at det konstituerer seg selv som et politisk parti, som er ulikt og står i motsetning til de politiske partier som skapes av de besittende klassene. Siden proletariatet oppsto har det, i en langvarig prosess, skapt sine egne former for kamp og sine egne former for organisasjon. Resultatet er at partiet er den høyeste formen for organisasjon, hæren er hovedformen og fronten er det tredje verktøyet, og disse tre verktøyene er til for å erobre makten med revolusjonær vold.»

Formann Gonzalo utvikler også teorien om kommunistpartiet videre og forstår den ut fra formann Maos beskrivelse av partiet som en kjempe som svinger to mektige våpen; folkehæren og enhetsfronten. Han slår fast lovmessigheten i å bygge de tre revolusjonære redskapene i konsentriske sirkler. Det vil si at partiet er kjerna og senteret. At hele partiet inngår i folkehæren som partiet bygger rundt seg selv og at hele folkehæren inngår i enhetsfronten som bygges rundt denne igjen.

Enhetsfronten dannes av alle de masseorganisasjonene som skapes av eller under proletariatet og dets parti sin ledelse. Det vil si arbeiderorganisasjoner, bondeorganisasjoner, ungdomsorganisasjoner, kvinneorganisasjoner og så videre. Alle sammen revolusjonære organisasjoner som tar sikte på å organisere massene til kamp og motstand. Og ut av denne enhetsfronten vokser den nye staten; i den sosialistiske revolusjonen vil det si proletariatets stat, proletariatets diktatur.

Gjennom folkekrigen fører partiet revolusjonær krig gjennom folkehæren. Og folkehæren ødelegger fiendens styrker og skaper maktvakuum der massenes organisasjoner kan etablere den nye makta. Slik skapes baseområder som er kjerna i folkekrigen. Dette er den nye staten på sitt fosterstadium, der den bare finnes i sin første og minst utviklede form, men der den like fullt finnes. Det er politisk makt til proletariatet, som er kjerna i maoismen.

Formann Gonzalo sier:

«… I vårt sinn, i vårt hjerte, i vår vilje finnes den levende folkemakten, vi bærer den med oss … Kamerater, vi skal aldri glemme folkemakta, arbeiderklassens stat, arbeidernes og bøndenes stat, som marsjerer med oss. Vi bærer den med oss i våre geværløp. Den bygger rede i våre sinn, den pulserer i våre hender og vil alltid være med oss ​​som brann i våre hjerter. La oss alltid huske den, den er det siste vi skal glemme. Kamerater, når den fødes vil den være skjør. Den vil være svak fordi den er ny, men dens skjebne er å utvikle seg gjennom forandring, gjennom forvandling, sårbar som et tynt lite tre. De røttene vi gror i begynnelsen kommer i fremtiden til å bli en sterk og sunn stat. Alt dette, kamerater, begynner sin fødsel i de beskjedne og enkle handlinger som vi skal gjennomføre i morgen.»

Perus Kommunistiske Parti beskriver utviklingslover for revolusjonen gjennom mesterlig bruk av maoismen. Slik åpner de enda mer veien til revolusjonen ikke bare i sitt eget land, men i alle land uten unntak. Ved å gi denne veiledningen får proletariatet et uvurderlig redskap, et redskap det trenger, for å kunne gjøre seg selv til herskende klasse, og dermed også gjøre seg selv til historiens siste klasse. Det vil si at det setter seg selv i en posisjon der det ved å marsjere framover ikke bare feier alle andre klasser vekk fra jordoverflata, men også oppløser seg selv som klasse.

Det internasjonale proletariatets eneste og sanne ideologi

Denne prosessen ble først avdekket av Karl Marx og Friedrich Engels i den første store milepælen i den kommunistiske bevegelsens historie; det kommunistiske manifestet som ble utgitt i 1848. Gjennom å etablere proletariatets ideologi kunne de, på vitenskapelig vis, avdekke kapitalismens innerste hemmeligheter. De kunne rive vekk alle slør av mystikk, de kunne dissekere kapitalismen og vise proletariatet hvordan denne skapningen kunne og måtte utvikle seg. En skapning som drar all sin næring fra proletariatets arbeid, som ikke kan unngå å bygge sin overflod og rikdom på nød og fattigdom, men som heller ikke kan unngå å skape sine egne banemenn i form av det internasjonale proletariatet.

Proletariatet skaper, slik borgerskapet skaper, sin tenkning, sitt verdensbilde og sin ideologi. Men det forholder seg slik som andre har beskrevet, at det finnes bare én sannhet men uendelig mange feil. Det finnes bare én rett vei til et bestemt mål fra et bestemt utgangspunkt, men man kan gå uendelig langt i alle mulige og umulige andre retninger.

Perus Kommunistiske Parti skriver følgende om den ideologiske oppbyggingen av Perus Kommunistiske Parti:

«Vi sier marxismen-leninismen-maoismen fordi det er proletariatet, den siste klassen i historien, sin universelt gyldige ideologi som må tillempes på hver revolusjons konkrete forhold og bringe fram dets veiledende tenkning. I vårt tilfelle har den peruanske revolusjonen brakt oss Gonzalos tenkning fordi formann Gonzalo er det høyeste uttrykket av den universelle ideologiens sammensmelting med den peruanske revolusjonens konkrete praksis.»

Med andre ord er maoismen proletariatets ideologi, proletariatets eneste ideologi. Men i hvert enkelt land, i hver enkelt konkrete revolusjon som skjer i en særegen kontekst i hvert enkelt land, må maoismen tillempes konkret. Den må tillempes særegent. Det vil si ikke dogmatisk og som en blåkopi av tillempingen i andre land, men kreativt og konkret. Dette må også skje i den sosialistiske revolusjonen i Norge.

Ved å tillempe maoismen konkret på revolusjonen i et enkelt land skapes en veiledende tenkning for denne revolusjonen. Og den tillempes i første rekke av kommunistpartiet som leder revolusjonen. Dette utvikler seg i tolinjekampen, i kampen mellom høyre og venstre. Og dermed utvikles den veiledende tenkningen i tolinjekampen. Som resultat av den demokratiske sentralismen, hovedsakelig sentralismen, konsentreres tolinjekampen og utviklingen av den veiledende tenkninga i lederskapet, i sentralkomiteen og i form av lederskapet som en revolusjon må utvikle. I Peru skapte revolusjonen den store lederen Gonzalo. Han er vår tids største maoist, og har sittet over 27 år i fangenskap, innesperret i isolasjon ved marinebasen i Callao.

Den revolusjonære bevegelsen i Norge er langt unna å rekonstituere og rekonstruere Norges Kommunistiske Parti, men det er den fremste oppgaven for kommunister i Norge. Og partiet kan bare gjenreises midt i klassekampen. Med andre ord er det langt fram til den veiledende tenkningen og det lederskapet som revolusjonen må skape for å lykkes. Men dette er oppgaven til all verdens kommunister, også kommunister i Norge. At en oppgave er stor eller ligger langt fremme, er ikke avgjørende. Det avgjørende er om oppgaven må gjøres. Og om den må gjøres, så er det den revolusjonæres plikt å gjøre alt i sin makt for å bidra til løse denne oppgaven.

Reis den røde fana for maoismen og kommunistpartiet

Dermed er det Røde Fanes oppgave, som et ideologisk tidsskrift, å føre tolinjekampen videre med nettopp disse målene for øye; å gjenreise Norges Kommunistiske Parti som et maoistisk parti, å etablere maoismen som kommando og veiledning for den proletariske verdensrevolusjonen, å tillempe maoismen konkret og kreativt på de særegne forholda for revolusjonen i Norge, å skape en veiledende tenkning og en stor ledelse for denne revolusjonen. Og alt dette gjennom og midt i klassekampen og kampen for å definere, forberede, initiere og utvikle folkekrig, som er den eneste veien til sosialistisk revolusjon og proletariatets diktatur, i alle land uten unntak, også i Norge.

Våre bidragsytere og lesere kan, bør og må også ta opp denne oppgaven. Det er ikke slik for kommunister, at ideologisk kamp er et spørsmål som løses av noen få utvalgte. Det er en kollektiv oppgave. Det er en kommunistisk plikt å reise spørsmålet om studier og teoretisk kamp til stadig høyere nivå. Røde Fane kan være et verktøy for dette, men som ethvert annet verktøy kan det bare tjene sin oppgave når det gripes fast i hendene av kreative skapende mennesker.

Vi utfordrer våre lesere til å reise den røde fana for maoismen og kommunistpartiet. Dette første nummeret av det maoistiske Røde Fane er viet i sin helhet til denne kampen.