Åpenbaringas Bok

Denne teksten er hentet fra Friedrich Engels: Om Religion utgitt av forlaget Oktober i 1978. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.

ÅPENBARINGAS BOK¹

Den historiske og språklige kritikken av Bibelen — undersøkelsen av al­der, opprinnelse og historisk verdi av de forskjellige skriftene som Det nye og Det gamle testamentet er satt sammen av, er en nesten ukjent vi­tenskap i dette landet. Unntaket er noen få frisinnede teologer som stre­ver for å holde den så hemmelig som mulig.

Denne vitenskapen er nesten utelukkende tysk. Det lille som har trengt utover Tysklands grenser er dessuten ikke akkurat den delen av den som er best. Det er den frisinnede kritikken som skryter av å være fordomsfri, grundig og på samme tid kristen. Bøkene er ikke akkurat åpenbaringer av den hellige ånd, men de er åpenbaringer av det gud­dommelige gjennom menneskehetens hellige ånd osv. Derfor er repre­sentantene for Tubingerskolen (Baur, Gfrører etc.) like så godt likt i Holland og Sveits som i England. Den som vil gå enda litt videre, kan følge Strauss. Den samme milde, men fullkomment uhistoriske ånd, preger den velkjente Ernest Renan som ikke er annet enn en dårlig etter­likner av de tyske kritikerne. Det eneste i alle verkene hans som tilhører han, er den estetiske sentimentaliteten som går igjen i tankegangen, og det innholdsløse språket alt sammen er pakka inn i.

Men noe bra har Ernest Renan i alle fall sagt:

«Om du vil ha et nøyaktig begrep om hva de første kristne menig­hetene var, må du ikke sammenlikne dem med våre dagers menig­heter. De var mere lik lokale avdelinger av Det internasjonale ar­beiderforbundet.»²

Og dette stemmer. Kristendommen fikk grep på massene — akkurat som den moderne sosialismen — i form av et mangfold av sekter og en­da mer gjennom individuelle meninger som motsa hverandre. Noen av disse var klarere, andre mer forvirra, og de siste var i klart flertall. Men alle var fiendtlig innstilt overfor det herskende systemet, «de bestående makter».

La oss f.eks. ta Åpenbaringas bok. Da vil vi se at den i stedet for å være den dunkleste og mest hemmelighetsfulle boka i hele Det nye testa­mentet, tvert imot er den enkleste og klareste. For øyeblikket må vi be leseren om å tru på det som vi etterhvert vil bevise: nemlig at Åpenbarin­gas bok blei skrevet i år 68 eller i januar 69 i vår tidsrekning, og at den derfor ikke bare er den eneste boka i Del nye testamentet der datoen vir­kelig er slått fast, men også den eldste. Hvordan kristendommen så ut i året 68, kan vi her se som i et speil.

For det første, sekter og atter sekter. I budskapet til de sju menighete­ne i Asia³, nevnes det minst 3 sekter som vi ellers ikke veit noe om! Det er nikolaittene, bileamittene og tilhengerne av ei kvinne som her er framstilt med navnet Jesabel. Det blir påstått om alle tre at de lot tilhen­gerne sine spise av ting som var ofra til avgudene, og at de var glad i ut­ukt. Det er ei merkelig kjensgjerning at «fri kjærlighet» kommer i for­grunnen hos alle store, revolusjonære bevegelser. For en del mennesker er dette et revolusjonært framskritt for å kaste av seg gamle, tradisjonel­le lenker som ikke lenger er nødvendige. For andre er del ei velkommen lære som på en grei måte dekker over all slags tøylesløs omgang mellom mann og kvinne. Det ser ut som de siste, nemlig filisterne⁴, snart fikk overtaket her. For horeriet blei alltid satt i sammenheng med å spise av «ting ofra til avgudene». Dette var strengt forbudt for jøder og kristne. Men det kunne mange ganger være farlig, eller i det minste ubehagelig å nekte det. Dette viser tydelig at de tilhengerne av fri kjærlighet som er nevnt her, stort sett var tilbøyelige til å være venner med alle, og at de var alt annet enn martyremner.

Som alle andre store revolusjonære bevegelser blei kristendommen skapt av massene. Den oppsto i Palestina på en måte som er totalt ukjent for oss, og på ei tid da nye sekter, nye religioner og profeter duk­ka opp i hundrevis. Kristendommen er faktisk bare et gjennomsnittsfenomen som vokste fram spontant av konfliktene mellom de mer framskrittsvennlige av disse sektene. Etterpå blei den gjort om til ei lære ved at den blei utvida med teoremene⁵ til den alexandriske jøden Filon, og seinere gjennom sterk stoisk innblanding. Om vi i virkeligheten kan kalle Filon kristendommens åndelige far, så var Seneca kristendommens onkel. Det ser ut som om hele avsnitt i Det nye testamentet nesten ord­rett er skrevet av etter arbeidene hans. På den andre sida kan man finne avsnitt i satirene til Persius som ser ut til å være tatt ut av Det nye testa­mentet som ikke var skrevet på den tida. Alle disse delene som har å gjø­re med kristendommen som lære fins det ikke spor av i Åpenbaringas bok. Her har vi kristendommen slik den er bevart for oss i sin mest pri­mitive form. Det fins bare ett framherskende dogmatisk⁶ punkt: De truende er frelst gjennom kristi offer. Hvordan og hvorfor blir ikke for­klart i det hele tatt. Her fins ikke noe annet enn den gamle jødiske og he­denske forestillinga om at Gud eller gudene, blir mildere stemt når det blir ofra til dem. Denne forestillinga er så omdanna til den særegne kristne forestillinga (som faktisk gjorde kristendommen til en allmenn religion) om al Kristus’ død er det store offeret som er tilstrekkelig en gang for alle.

Om arvesynden fins del ikke et eneste spor. Heller ikke noe om tre­enigheten. Jesus er «lammet», men underordna Gud. I virkeligheten blir han i et avsnitt (kapittel 15, vers 3) stilt på like fot med Moses. I stedet for den ene hellige ånd, er det «sju guds ånder» (kapittel 3, vers 1 og ka­pittel 4, vers 5). De myrdede helgenene (martyrene) roper til Gud etter hevn:

«Hvor lenge vil du vente … Herre før du holder dom og straffer dem som bor på jorden, fordi vi har utøst vårt blod?» (kapittel 6, vers 10)

Denne oppfatninga er seinere strøket omhyggelig ut i den teoretiske moralkodeksen⁷ til kristendommen. Men i praksis er den desto voldsommere satt ut i livet så snart de kristne har fått overtaket over hedningene.

Som om det var en sjølsagt ting framstiller kristendommen seg bare som ei sekt av jødedommen. I budskapet til de sju menighetene heter det:

«Jeg vet også at du blir spottet av dem som kaller seg jøder» (ikke kristne) «men ikke er det, for de er Satans synagoge» (kapittel 2, vers 9).

Og igjen enda en gang (kapittel 3, vers 9):

«Se jeg skal la noen komme fra Satans synagoge, av dem som lyver og sier de er jø­der og ikke er det.»

Forfatteren hadde altså ikke i år 69 i vår tidsregning den fjerneste ide om at han representerte et nytt stadium i den religiøse utviklinga, et stadium som var bestemt til å bli et av de største elementene til revolusjon. Der­for er det også slik at når helgenene kommer fram for Guds trone, kom­mer først 144 000 jøder, 12 000 fra liver av de 12 stammene, og først et­ter dem får hedningene adgang, de som har slutta seg til dette nye stadiet i jødedommen. Slik så kristendommen ut i året 68, slik det er skildra i den eldste boka i Det nye testamentet, den eneste boka det ikke er mulig å tvile på er ekte. Hvem forfatteren var, veit vi ikke. Han kaller seg sjøl Johannes, men han gir seg ikke engang ut for å være «apostelen» Jo­hannes. For i grunnsteinene til «det nye Jerusalem» var «navnene på landets 12 apostler skrevet». (Kapittel 21, vers 14) De må derfor ha vært døde når han skreiv boka. Gjennom de hebraiske vendingene det er så mange av i gresken hans, kommer det klart fram at han var jøde. Gre­sken overgår til og med de andre bøkene i Det nye testamentet når det gjelder dårlig grammatikk. Det såkalte Johannesevangeliet, Johannes’ brev og denne boka har minst 3 forskjellige forfattere. Dette blir tydelig og klart bevist gjennom språket deres, dersom doktrinene⁸ de innehol­der og som fullstendig motsier hverandre ikke allerede hadde vist det.

De akopalyptiske⁹ visjonene som utgjør nesten hele Åpenbaringa, er i de fleste tilfellene tatt ordrett fra de klassiske profetene i Det gamle te­stamentet og deres seinere etterliknere. Disse visjonene begynner med Daniels bok (ca. 160 før vår tidsregning. Han profeterte ting som hadde skjedd hundrevis av år tidligere), og slutter med «Henoks bok»¹⁰, et apokryfisk¹¹ ideutkast på gresk, skrevet ikke lenge før begynnelsen av vår egen tidsrekning. De opprinnelige fortellingene og til og med må­ten de plagierte visjonene er satt sammen på, er ytterst dårlig. Jeg må takke professor Ferdinand Benary for følgende: I forelesningsrekka si ved Berlin-universitetet i 1841 viste han kapittel for kapittel og vers for vers hvor forfatteren vår har tatt hver eneste av de påståtte visjonene sine fra. Det er derfor nytteløst å følge denne «Johannes» gjennom alle de narraktige innfalla hans. Vi burde heller komme til poenget, det som av­dekker hemmeligheten ved denne boka som i alle fall er merkelig.

Fullstendig i motsetning til alle sine ortodokse¹² fortolkere — som alle venter seg at spådommene hans ennå vil finne sted, etter mer enn 1800 år — sier «Johannes» hele tida:

«Tida er nær, alt dette skal snart skje.»

Og særlig gjelder dette krisa som han forutsier og som han åpenbart venter å få se.

Denne krisa er den store avgjørende kampen mellom Gud og «Anti­krist» som andre har kalt han. De avgjørende kapitlene er kapittel 13 og 17. La oss ta vekk alle overflødige utbroderinger: «Johannes» ser et dyr stige opp av havet. Det har sju hoder og ti horn. (Horna interesserer oss ikke i det hele tatt.)

«Et av dyrets hoder så ut som om det hadde fått banesår. Men det dødelige såret ble le­get.»

Dette dyret skulla ha makta over jorda, over Gud og lammet i 42 måne­der (halvparten av de sju hellige åra), og alle mennesker skulle på den ti­da være tvunget til å ha dyrets merke, tallet til navnet hans i den høyre handa si eller i panna.

«Her trengs det visdom. Den som har forstand, han får regne ut dyrets tall! For det er et menneskes tall, og tallet for det er 6 6 6.»

I det andre hundreåret hadde Irenaeus fortsatt kjennskap til at hodet som var såra og leget betydde keiser Nero. Nero var den første store kristenforfølgeren. Da han døde, spredte det seg et rykte særlig i Akaia¹³ og Asia om at han ikke var død, men bare såra, og at han en dag ville komme igjen og spre terror over hele verden. (Tacitus, historiebok II,8) Irenaeus kjente samtidig til en annen svært gammel lesemåte der tallets navn blei 616 i stedet for 666.

I kapittel 17 viser dyret med de sju hoder seg igjen, denne gangen rider den velkjente skarlagenskledte kvinna på det. Den smakfulle beskrivel­sen av dette kan leseren sjøl finne i boka. Her forklarer en engel for Jo­hannes:

«Dyret du så, det var og er ikke mer. De sju hoder er sju høyder, og på dem sitter kvinnen. Det er også sju konger, fem av dem er fall, en er nå og en er ennå ikke kommet, og når han kommer skal han bli stående bare en kort stund. Dyret som var og ikke er mer, det er selv den åttende, men er samtidig en av de sju og går sin undergang i møte … Men kvinnen du så, er den store byen som har kongemakt over jordens konger.»

Her har vi altså to klare framstillinger: 1. Den skarlagenskledte kvin­na er Roma, den store byen som regjerte over kongene på jorda. 2. På den tida boka blir skrevet, regjerer den sjette romerske keiseren. Etter han vil en annen regjere ei kort tid, og så kommer det igjen tilbake en som «er av de sju». Han var såra, men blei helbreda og har navnet sitt i det mystiske tallet, som Irenaeus fortsatt visste betydde Nero. Om vi be­gynner med Augustus, så har vi Augustus, Tiberius, Caligula, Claudius og Nero som den femte. Den sjette, den som er, er Galba. Da han over­tok tronen blei det utløst et opprør i hæravdelingene, særlig i Gallia.¹⁴ Lederen for dette opprøret var Otho, Galbas etterfølger. Derfor må bo­ka vår være skrevet under Galba, som regjerte fra 9. juni 68 til 15. ja­nuar 69. Den forutsier altså at Neros tilbakekomst er nær.

Men så til del endelige beviset — tallet. Også dette blei oppdaga av Ferdinand Benary, og det har seinere aldri blitt trukket i tvil i den viten­skapelige verden.

Om lag 300 år før vår tidsregning begynte jødene å bruke bokstavene sine som symboler for tall. De spekulative rabinerne¹⁵ så en ny metode til mystisk tolkning eller kabbala¹⁶ i dette. Hemmelige ord blei uttrykt gjennom del tallet vi får om vi legger sammen den tallmessige verdien av bokstavene i dem. Denne nye vitenskapen kalte de gematriah, geometri. Nettopp denne vitenskapen blir brukt her av vår «Johannes». Vi må for del første bevise at tallet inneholder navnet på en mann og at denne mannen er Nero, og for det andre at løsninga holder for lesemåte 666 så vel som for den like gamle lesemåten 616. Vi tar altså de hebraiske bok­stavene og deres verdier:

Neron Kesar, keiseren Neron, på gresk Neron Kaisar. Når vi nå over­fører det latinske Nero Cesar til hebraiske bokstaver i stedet for den gre­ske stavemåten, forsvinner i slutten av Neron bokstaven nun og dermed verdien 50. Det fører oss til den andre gamle lesemåten 616 og dermed er beviset så perfekt som noen kan ønske.¹⁷

Innholdet i denne mystiske boka står derfor nå helt klart for oss. «Jo­hannes» forutsier at Nero vil vende tilbake omkring år 70 og at det da vil bli oppretta et terrorstyre, som skal vare i minst 42 måneder eller 1 260 dager. Etter denne perioden vil Gud vise seg, beseire Nero som er Anti­krist, ødelegge den store byen med en brann og legge djevelen i lenker i tusen år. Tusenårsriket begynner osv. Alt dette er nå uten interesse, bortsett fra for uvitende personer som fortsatt prøver å regne ul datoen for dommedag. Men som et pålitelig bilde av den nesten primitive kristendommen tegna av en av dens egne, er boka mer verdt enn resten av Det nye testamentet til sammen.

1. Åpenbaringas bok — artikkel av Engels fra det engelske tidsskriftet Progress i 1883. — Red.
2. Det internasjonale arbeiderforbundet — Den første internasjonale. Internasjonalen starta i 1864. Organisasjonen sto åpen for enhver arbeiderorganisasjon som ville kjempe mot arbeiderklassens undertrykking og for klassens frigjøring. Det skulle holdes kongress hvert år. Mellom kongressene leda et generalråd arbeidet. Marx var medlem av dette generalrådet og han fikk etter hvert en dominerende innflytelse. Det var hele tida harde kamper i internasjonalen mellom de som støtta Marx og Engels og forskjellige opportunistiske grupper av syndikalister og anarkister. Internasjonalen blei oppløst i 1876.

   I den tida den virka betydde den mye for å styrke den internasjonale klassekampen. Marx og Engels innflytelse i Internasjonalen var viktig i kampen mot de opportunistiske grupperingene som hadde stor makt over deler av arbeiderklassen i Europa. — Red.

3. Meninghetene i Asia – Engels sikter her til kapittel to og tre i «Johannes Åpenbaring». – Red.
4. Filisterne — her spissborgerne Red.
5. Teorem — gr., læresetning. — Red.
6. Dogme — kirkelig læresetning som ikke bevises. — Red.
7. Kodeks — lovsamling — Red.
8. Doktrine — lat. læresetning — Red.
9. Akopalyptisk — gåtefull åpenbaring — Red.
10. Henok — mannsskikkelse som er omtalt i flere bibelske tekster. Han blei kalt til Gud uten først å måtte dø. — Red.
11. Apokryf — tvilsomt, noe som ikke er anerkjent som ekte. — Red.
12. Ortodoks — rettruende, en som holder seg til bokstavene i ei lære. — Red.
13. Akaia — del av Hellas. — Red.
14. Gallia — navnet romerne brukte på Frankrike, gallernes land. — Red.
15. Rabbiner— leder for jødisk menighet. — Red.
16. Kabbala mystisk retning innafor den jødiske teologien, magi, trolldom. — Red.
17. Engels’ kommentar: Skrivemåten som er nevnt her, både med og uten det andre nun, svarer til skrivemåten i Talmud (samling av gamle jødiske skrifter — red.) og er derfor pålitelig.