Denne teksten er hentet fra Friedrich Engels: Om Religion utgitt av forlaget Oktober i 1978. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.
NATURVITENSKAPEN I ÅNDEVERDENEN1
Ytterligheter berører hverandre. Dette er et gammalt ord som er gått over i folkebevissthetens dialektikk. I likhet med den tyske naturfilosofien prøvde den naturvitenskapelige retninga å tvinge den objektive verden innafor rammene for sin egen subjektive tenkning. Men når vi er på jakt etter fantasteri, godtruenskap og overtru av det mest ytterliggående slaget, vil vi neppe ta feil om vi heller leter i den motsatte retninga. Dette er ei retning som holder seg strengt til den reine erfaringa. Den behandler tenkninga med suveren forakt og har virkelig også drevet det lengst når det gjelder tankeløshet. Denne skolen er dominerende i England. Francois Bacon som er så høgt verdsatt, var opphavsmann for denne skolen. Allerede han forlangte at den nye empiriske2, induktive3 metoden hans måtte bli benytta. Dette gjaldt særlig om man ville forlenge livet, bli yngre til en viss grad, forandre høyden eller utseendet sitt, og dersom man ville forvandle et legeme til et annet, produsere nye arter, få makt over lufta og sørge for at det blei uvær. Han beklagde at slike undersøkelser var blitt oppgitt, og i naturhistoria si ga han bestemte bruksanvisninger på hvordan en skulle lage gull og utføre forskjellige mirakler.4 På samme vis var Isaac Newton på sine gamle dager svært opptatt av å gjøre greie for Johannes’ Åpenbaring5 Det er altså ikke noe rart at enkelte representanter for den engelske empirismen i de siste åra — og det er ikke de dårligste — tilsynelatende er redningsløst fortapt overfor åndebankinga og spiritismen som er importert fra Amerika.
Den første naturforskeren som hører til her, er den svært kjente zoologen og botanikeren Alfred Russel Wallace. Det var han som satte fram teorien om artenes forandring gjennom naturlig utvalg samtidig med Darwin. I det lille skriftet sitt «On miracles and modern spiritualism»6 (London Burns 1875), forteller han at de første erfaringene han gjorde på dette naturvitenskapelige området, skriver seg fra 1844. Da var han til stede ved forelesningene som Mr. Spencer Hall holdt om mesmerisme, og som en følge av dem gjorde han liknende eksperimenter på elevene sine.
«Jeg var veldig interessert i dette temaet og fulgte det med lidenskap.»
Han klarte å få til både magnetisk søvn og stive ledd og lokal følelsesløshet, men ikke nok med det, han bekrefta også at det gallske skalle- kartet var riktig: Han kunne røre ved hvilke som helst av de gallske organene til den magnetiserte pasienten. Dette fikk i stand de aktivitetene som er nevnt. Etler alle kunstens regler viste de seg gjennom livlige bevegelser. Videre slo han fast at han bare behøvde å berøre pasienten, for å få han til å ta del i alle sansefornemmelsene til forsøkslederen. Han fikk pasienten full på et glass vann. Han trengte bare å si det var konjakk. En av guttene kunne han gjøre så dum at han til og med i våken tilstand ikke lenger visste navnet sitt. Men dette kan jo andre skolemestere også få til uten mesmerisme. Og så videre.
Nå har det seg slik at jeg også så Mr. Spencer Hall i Manchester nettopp vinteren 1843/44. Han var en svært middelmådig sjarlatan som dro omkring i landet under beskyttelse av forskjellige prester og foretok magnetisk-frenologiske7 forestillinger på ei ungjente. På denne måten ville han bevise Guds eksistens, sjelens udødelighet og det feilaktige i materialismen som på den tida blei forkynt i alle store byer av owenittene8. Dama blei satt inn i magnetisk søvn. Straks forsøkslederen rørte ved et hvilket som helst av de gallske organene i skallen hennes, satte hun i gang med teatralske og energiske fakter og stillinger, som framstilte aktiviteten i de aktuelle organene. Ved organet for morskjærlighet (philoprogenetiveness) f.eks. kjælte og kysset hun en fantasibaby osv. Den gode Hall hadde på denne måten gjort skallegeografien til Gall rikere ved å finne ei ny Barataria-øy. Helt øverst på skallen hennes hadde han nemlig oppdaga et organ for tilbedelse. Da dette organet blei berørt, falt den hypnotiserte frøkna på kne. Hun folda hendene, og framfor de forbausede filisterne9 som var til stede forestilte hun en engel som var sunket sammen i bønn. Dette var slutten og høydepunktet på forestillinga. Guds eksistens var bevist. Med meg og en bekjent skjedde det samme som med Mr. Wallace: Fenomenene interesserte oss, og vi undersøkte hvor langt vi kunne etterlikne dem. En oppvakt gutt på 12 år var villig til å være forsøksperson. Ved å stirre han mildt inn i øynene eller stryke han satte vi han uten vanskelighet i en hypnotisk tilstand. Men da vi var mindre godtruende og gikk litt mindre hissig til verks enn Mr. Wallace, kom vi til helt andre resultater. Muskelstivhet og følelsesløshet var det lett å få til. Men i tillegg fant vi en tilstand der viljen var fullstendig passiv, kombinert med at følsomheten i sansefornemmelsen var overspent på en merkelig måte. Om pasienten blei revet ut av sin letargiske10 tilstand ved en eller annen ytre påvirkning, viste han seg å være enda mer livlig enn når han var våken. Det fantes ikke noe tegn på mystisk kontakt med forsøkslederen, en hvilken som helst annen person kunne like lett sette den sovende i aktivitet. Å få de gallske skalleorganene til å virke var den minste sak av verden for oss. Vi gikk enda mye lenger: Vi kunne la dem bytte plass og finne dem igjen over hele kroppen, men ikke bare det: Vi lagde så mange organer vi ville, organer for synging, plystring, tuting, dansing, boksing, og for å sy, lappe sko, røyke tobakk osv. Og vi la dem akkurat der vi ville. Wallace hadde fått sine pasienter fulle på vann, men vi oppdaga et beruselsesorgan i stortåa. Vi trengte bare å berøre dette organet for å sette i gang den fineste drukkenskapskomedie. Men det er verdt å merke seg at ikke et eneste organ viste en skygge av virkning før pasienten hadde fått greie på hva som blei venta av han. Gutten blei snart flinkere og flinkere gjennom øvelse, slik at den minste antydning var nok. De organene som vi hadde fått til å virke på denne måten, fortsatte å virke slik en gang for alle, og så ved seinere innsovninger, så lenge vi ikke forandra dem ved den samme metoden. Pasienten hadde faktisk en dobbelt hukommelse, en når han var våken, og en annen og heit forskjellig når han var under hypnose. Når det gjelder den passive viljen, det at viljen var fullstendig underlagt viljen til en tredje person, så mister dette alt mirakelpreg så snart vi husker på at hele saka begynte med at viljen til pasienten underkasta seg viljen til forsøkslederen og ikke kan vise seg uten denne. Magnetisøren med de største trylleevnene på jorda faller igjennom såsnart pasienten hans ler han opp i ansiktet.
I vår frivole11 skepsis fant vi ei rekke saker som var grunnlag for det magnetisk-frenologiske jukset. Vi fant ut at det bare var gradsforskjeller mellom disse sakene og det som foregår i våken tilstand, og at de ikke trengte noen mystisk tolkning. Men mens vi fant ut dette førte «lidenskapen» til Mr. Wallace han inn i ei rekke med sjølbedrag. Ved hjelp av disse bekrefta han skallekartet til Gall i alle detaljer og slo fast at det fantes et mystisk forhold mellom forsøksleder og pasient.12 Fortellinga til Mr. Wallace er så oppriktig at det nesten grenser til naivitet. Det skinner igjennom overalt at det var mye mindre om å gjøre for han å undersøke den faktiske bakgrunnen for jukset enn å få fram igjen alle begivenhetene for enhver pris. Denne sinnsstemninga er nok til at den som opprinnelig var vitenskapsmann, på kort tid forvandler seg til en innvidd ved hjelp av et enkelt og lettvint sjølbedrag. Mr. Wallace endte med å tru på magnetisk-frenologiske mirakler og sto allerede nå med en fot i åndeverdenen.
Den andre foten dro han etter seg i 1865. Da han kom tilbake fra sin 12-årige reise i tropene, kom han i selskap med forskjellige «medier» gjennom eksperimenter med å snu bord. Det lille skriftet som er nevnt tidligere, viser hvor rask framgang han hadde, hvordan han fullt ut kom til å mestre dette temaet. Han oppfordrer oss ikke bare til å godta alle de påståtte miraklene til Home, brødrene Daveport og andre medier som lar seg se mer eller mindre for penger, og som for størstedelen ofte er avslørt som svindlere. Han vil også ha oss til å ta en hel serie av påstått truverdige åndshistorier fra tidligere tider for god fisk. Pytiaene13 ved det greske oraklet, heksene i middelalderen var «medier», og «De divinatione» av Jamblichus beskriver helt nøyaktig «de mest forbausende fenomenene i moderne spiritisme».
Mr. Wallace tar svært lett på å få slått fast at disse miraklene er vitenskapelig holdbare og at de er pålitelige. Et eksempel er nok for å vise dette. Det er ganske sterkt å kreve al vi skal tru på at de tidligere nevnte åndene lar seg fotografere, og vi må i hvert fall ha rett til å forlange at slike åndefotografier blir stadfesta på en overbevisende måte før vi godtar at de er ekte. Nå forteller Mr. Wallace på s. 187 at et hovedmedium, Mrs. Guppy, født Nichols, i mars 1872 lot seg fotografere sammen med mannen sin og den lille gutten deres. På to forskjellige fotografier kom da en høy kvinneskikkelse til syne bak Mrs. Guppy. Skikkelsen var kunstferdig kledd i hvitt slør med litt orientalske trekk, og den gjorde en velsignende bevegelse.
«Nåvel, her er en av to ting absolutt sikkert,14 enten var et levende, intelligent, men usynlig vesen til stede, eller så har Mr. og Mrs. Guppy, fotografen og en eller annen fjerde person planlagt en skammelig svindelaffære og holdt på den hele tida siden. Men jeg kjenner Mr. og Mrs. Guppy meget godt, og er helt overbevist om at de er like lite i stand til å være med på et bedrageri av denne typen, som en hvilken som helst alvorlig sannhetsforsker på naturvitenskapens område.»
Altså enten bedrageri eller åndefotografi. Helt riktig. Og hvis det var bedrageri, så var ånden allerede på de fotografiske platene på forhånd eller så måtte fire personer ha vært delaktige i svindelen, eller tre om vi utelater den gamle Mr. Guppy som døde i januar 1875 i en alder av 84 år, og rekner han for utilregnelig eller lurt (han behøvde jo bare å bli sendt bak den spanske veggen i bakgrunnen). At en fotograf uten vanskeligheter kunne skaffe en «modell» til ånden, det behøver vi ikke kaste bort et eneste ord på. Men like etterpå blei fotograf Hudson offentlig sikta for å drive med vanemessig forfalskning av åndefotografier, så Mr. Wallace må berolige oss:
«En ting er klart. Dersom det hadde funnet sted et bedrageri, så hadde dette straks blitt oppdaga av spiritistene sjøl.» (side 189)
Fotografen er altså ikke mye å stole på. Da gjenstår bare Mrs. Guppy, og for henne taler «den absolutte overbevisninga» til vår venn Wallace, og ellers ikke noe mer. Ikke noe mer? Ikke i det hele tatt. Det som taler for at en skal kunne stole fullt ut på Mrs. Guppy, er fortellinga hennes. Hun forteller at hun en kveld i begynnelsen av juni 1871 blei båret i bevisstløs tilstand gjennom lufta fra huset sitt i Highbury Hill Park til Lambs Conduit Street 69 — tre engelske mil i rett linje — og avlevert i dette huset, nr. 69, på bordet midt oppe i en spiritismeseanse. Dørene til rommet var lukket, og enda Mrs. Guppy var ei av de kraftigste damene i London — og det sier virkelig noe — så var det ikke et eneste lite hull verken i dører eller tak etter at hun så plutselig var blitt brakt inn i rommet (fortalt i London-avisa Eccho 8. juni 1871). Den som etter dette ikke trur at åndefotografiet er ekte, han er fortapt.
Den andre betydelige innvidde blant de engelske naturforskerne er Mr. William Crookes. Han oppdaga det kjemiske stoffet thallium og ra-diometeret27 (i Tyskland også kalt lysmølla). Mr. Crookes begynte å undersøke spiritistiske åpenbaringer omkring 1871. Til dette brukte han ei hel rekke fysikalske og mekaniske apparater, fjærvekter, elektriske batterier osv. Om han brakte med seg hovedapparatet, et skeptisk, kritisk hode, skal vi få se. I alle tilfelle tok det ikke lang tid før Mr. Crookes var like fullstendig oppslukt som Mr. Wallace.
«I noen år,» forteller han, «har ei ung dame, Miss Florence Cook, vist oppsiktsvekkende egenskaper som medium. I det siste har dette nådd høydepunktet. Hun har frambrakt en fullstendig kvinneskikkelse som gir seg ut for å være av åndemessig opprinnelse. Skikkelsen kommer til syne barføtt og i hvite, flagrende gevanter, mens mediet i mørk drakt ligger bundet og i djup søvn i et rom bak et forheng eller i et rom ved sida av.» (Side 181)
Denne ånden kalte seg Kathy, og likna merkverdig på Miss Cook. En kveld blei hun plutselig grepet om midjen og holdt fast av Mr. Volckman — den nåværende ektemannen til Mrs. Guppy — for at han skulle se etter om ikke dette nettopp var Miss Cook i en annen utgave. Anden viste seg å være et ganske kraftig kvinnfolk, den forsvarte seg voldsomt, tilskuerne greip inn, gassen blei slått av, og etter en del slåssing fram og tilbake, blei det rolig i rommet igjen og lyset satt på. Da var ånden forsvunnet, og Miss Cook lå bundet og bevisstløs i hjørnet sitt. Men det blir sagt at Mr. Volckman helt til denne dagen påstår at han hadde tatt rundt Miss Cook og ingen annen. For å få dette vitenskapelig slått fast, førte en berømt elektriker, Mr. Varley, ved et nytt forsøk strømmen fra et batteri gjennom Miss Cook på den måten at hun ikke hadde kunnet framstille ånden uten å bryte strømmen. Men likevel viste ånden seg. Den var altså i virkeligheten et annet vesen enn Miss Cook. Crookes satte seg som oppgave å få dette enda bedre bekrefta. Hans første skritt var å sørge for at den spiritistiske dama fikk tillit til han.
Denne tilliten — sier han sjøl i «The Spiritualist» 5. juni 1874 —
«vokste etter hvert så mye at hun nekta å gi en seanse uten at det var jeg som leda arrangementet. Hun sa at hun ønska at jeg bestandig var i nærheten av henne og i nærheten av kabinettet. Jeg fant ut at etter denne tilliten var oppretta og hun var sikker på at jeg ikke ville bryte noe løfte jeg hadde gjort overfor henne, så økte fenomenene betydelig i styrke. Bevismiddel som det ville ha vært umulig å oppnå på annet vis, blei skaffa fram frivillig. Hun tok regelmessig kontakt med meg når det gjaldt hvilke personer som var til stede ved seansene, og hvilke plasser de hadde fått utdelt, for hun var i det siste blitt svært engstelig på grunn av visse ondsinnede antydninger om at man i tillegg til andre mer vitenskapelige undersøkelsesmetoder, også ville anvende vold.»15
Åndefrøkna belønte i aller høyeste grad denne tilliten, som var like elskverdig som den var vitenskapelig. Hun kom til og med til syne — noe som ikke nå lenger kan forundre oss — i huset til Mr. Crookes, lekte med barna hans og fortalte dem «anekdoter fra sine eventyr i India». Hun ga også Mr. Crookes innblikk i «noen av de bitre erfaringene fra hennes tidligere liv», hun tillot han å holde henne i armen slik at han kunne bli helt overbevist om at hun helt opplagt var av kjøtt og blod. Hun lot han ta pulsen hennes og telle antall åndedrag i minuttet. Til slutt lot hun seg også fotografere ved sida av Mr. Crookes.
«Denne skikkelsen,» sier Mr. Wallace, «forsvant fullstendig ut av et lite rom etter at man hadde sett henne, tatt på henne, fotografert henne og konversert med henne, og ut fra dette rommet var det ingen annen utgang enn gjennom et annet rom som lå ved sida av, og det var fylt med tilskuere.» (Side 183)
Men dette kunststykket var vel ikke så stort — forutsatt at tilskuerne var høflige nok til å vise like stor tiltru til Mr. Crookes — som eide huset der dette skjedde — som Mr. Crookes viste overfor ånden.
Dessverre er ikke disse «fullstendig pålitelige fenomenene» truverdige uten videre — ikke engang for spiritister. Vi så tidligere hvordan den svært spiritistiske Mr. Volckman tillot seg å ta et svært håndfast grep. Og nå har en prest, et komitemedlem i «Den britiske nasjonale spiritist- foreninga» også vært til stede på en seanse med Miss Cook. Uten vanskelighet har han slått fast at rommet med døra der åndevesenet kom til syne og forsvant, var forbundet med utenverdenen gjennom ei anna dør. Oppførselen til Mr. Crookes som også var til stede, ga «trua mi på at disse åpenbaringene kunne ha noe for seg det endelige dødsstøtet.» («Mystic London» by the rev. C. Maurice Davis, London, Tinsley Brothers.) Og til overmål kom det i Amerika for en dag hvordan en «materialiserte ‘slike’ Kathy’er». Ekteparet Holmes ga forestillinger i Philadelphia der det også viste seg ei «Kathy» som fikk rikelig med presanger fra de truende. Men en skeptiker ville ikke gi seg før han kom på sporet av denne Kathy, som forøvrig allerede hadde gått til streik på grunn av mangel på betaling. Han oppdaga henne i et pensjonat — ei ung dame utvilsomt av kjøtt og blod, som hadde alle gavene som ånden hadde fått.
Imens skulle også Kontinentet oppleve vitenskapelige åndeseere. Ei vitenskapelig sammenslutning i Petersburg, jeg veit ikke nøyaktig om det var ved Universitetet eller til og med Akademiet, gav statsråd Aksakov og kjemikeren Butlerov i oppgave å undersøke grunnlaget for de spiritistiske fenomenene, men det ser ikke ut til at det kom særlig mye ut av dette. Derimot har nå også Tyskland — om en skal tru på de høylydte forkynnelsene fra spiritistene — fått fram sin mann i herr Zøllners skikkelse, professor i Leipzig.
Som kjent har herr Zøllner i årevis arbeidd hardt med rommets fjerde dimensjon. Han har oppdaga at mange ting som er umulige i et rom med tre dimensjoner, blir helt sjølsagte i et rom med fire dimensjoner. Slik kan ei lukka metallkule i dette rommet bli vrengt som ei hanske, uten at det er hull i den. På samme vis kan det knyttes knute på en tråd uten ender, eller en tråd som er festa i begge ender. En kan også få sammen to atskilte lukkede ringer uten å åpne noen av dem. Og mange andre slike kunststykker. Etter disse triumferende beretninger fra åndeverdenen har nå herr professor Zøllner vendt seg til et eller flere medier for å få hjelp av dem til å fastslå mer detaljert hvor den fjerde dimensjonen befinner seg. Det sies at suksessen var overraskende. Etter seansen viste det seg at stollenet der han hadde hvilt armen sin — mens handa aldri forlot bordet — var blitt fletta sammen med armen, og en tråd som hadde vært bundet fast til bordet i begge ender, hadde fått fire knuter osv. Kort sagt, åndene hadde lekende lett utført alle miraklene til den fjerde dimensjonen. Vel å merke: Relata refero16, jeg står ikke inne for at denne åndebulletinen er riktig, og skulle den inneholde noe uriktig, så bør herr Zøllner være takknemlig for at jeg gir han anledning til å rette på den. Men hvis den gjengir erfaringene til herr Zøllner uforfalska, så betegner den åpenbart en ny æra både i åndevitenskapen og i matematikken. Åndevesenene beviser at det fins en fjerde dimensjon, på samme måte som den fjerde dimensjonen er en garanti for at det fins ånder. Og når dette først er slått fast, så åpner det seg et helt nytt og umåtelig stort område for vitenskapen. All tidligere matematikk og naturvitenskap blir bare en forskole for matematikken til den fjerde og de enda høyere dimensjonene, og for mekanikken, fysikken, kjemien og fysiologien til åndene som oppholder seg i disse høyere dimensjonene. Har kanskje ikke Mr. Crookes vitenskapelig slått fast hvor mye vekt bord og andre møbler mister ved overgangen til — vi får vel nå lov til å si — den fjerde dimensjonen? Og mener ikke Mr. Wallace at han har bevist at ild i den fjerde dimensjonen ikke skader menneskekroppen? Og tenk bare på fysiologien til disse åndelegemene! De puster, de har puls, altså har de lunger, hjerte og kretsløpsorganer, og følgelig er de minst like fortreffelig utstyrt når det gjelder de øvrige kroppsorganer som vi sjøl. For å kunne puste kreves det nemlig karbohydrater som forbrennes i lungene, og disse karbohydratene kan bare tilføres utafra. Altså må det også finnes mage, tarm og tilbehør. — Og har vi først slått fast så mye, så følger resten uten vansker. Men det at det fins slike organer, gjør også sjukdom mulig, og derfor kan det ennå skje at herr Virchow må utarbeide en cellepatologi for åndeverdenen. Og da de fleste av disse åndene er vidunderlig vakre unge damer som ikke i det hele tatt skiller seg fra jordiske kvinner annet enn når det gjelder deres overjordiske skjønnhet, kan det ikke vare lenge før de kommer i kontakt med «menn som føler kjærlighet».
«Det kvinnelige hjertet mangler ikke». Dette har Mr. Crookes slått fast gjennom pulsslaga. Derfor åpner det seg nettopp en fjerde dimensjon for det naturlige utvalget, en dimensjon der det ikke lenger er nødvendig å være redd for å bli forveksla med det syndige sosialdemokratiet.
* * *
Nå får det være nok. Uer viser det seg helt klart hva som er den sikreste vegen fra naturvitenskap til mystisisme. Det er ikke den overdrevne teoretiseringa til naturfilosofien, men den platteste empirismen som forakter all teori og er mistruisk overfor all tenkning. Det er ikke den aprioriske17nødvendigheten som beviser åndenes eksistens, men de empiriske betraktingene til herrene Wallace, Crookes og co. Om vi trur på de spektralanalytiske observasjonene til Crookes som førte til at metallet thallium blei oppdaga, eller de rike zoologiske oppdagelsene til Wallace i det malayiske øyriket, så kreves det at vi skal tru like mye på de spiritistiske erfaringene og oppdagelsene til disse to forskerne. Og når vi sier at det jo likevel er en liten forskjell her, nemlig at vi kan verifisere18 det ene, men ikke det andre, så imøtegår åndeseerne oss med at dette ikke er tilfelle, og at de når som helst vil gi oss høve til å verifisere åndefenomenene.
I virkeligheten kan en ikke forakte dialektikken ustraffa. En kan ha så stor forakt en vil for all teoretisk tenkning, likevel kan en ikke sette sammen to naturlige kjensgjerninger eller innse sammenhengen mellom dem uten teoretisk tenkning. Det er bare spørsmål om en tenker riktig eller ikke, og det sier seg sjøl at forakt for teori er den sikreste vegen til å tenke naturalistisk og dermed falskt. Men ifølge en gammal og velkjent dialektisk lov, vil falsk tenkning — når den gjennomføres til ytterste konsekvens — uunngåelig komme fram til det motsatte av utgangspunktet. På den måten straffer den empiriske forakten for dialektikken seg ved at enkelte av de mest nøkterne empirikerne blir ført inn i den mest ufruktbare av all overtru, nemlig den moderne spiritismen.
Slik går det med matematikken også. De vanlige metafysiske matematikerne skryter med voldsom stolthet av al resultatene i vitenskapen deres overhodet ikke kan tilbakevises. Men disse resultatene omfatter også imaginære19 størrelser, som dermed oppnår en viss realitet. Og har en først vent seg til ÷ 1 eller den fjerde dimensjonen som noe som virkelig eksisterer utafor våre hoder, da betyr det ikke så mye om en går enda et skritt videre og også godtar mediene i åndeverdenen. Det er som Ketteler sa om Døllinger:
«Mannen har forsvart så mye tull i sitt liv, at han like gjerne kunne ta ufeilbarlighet med på kjøpet!»
I virkeligheten er den reine empirien ute av stand til å forkaste spiritistene. For det første viser de «høyere» fenomenene seg først når den «forskeren» det gjelder har drevet det så langt at han nå bare ser det han skal eller vil se — slik Crookes sjøl beskriver det med uforliknelig naivitet. For det andre bryr ikke spiritistene seg i det hele tatt om at hundrevis av påståtte kjensgjerninger blir avslørt som bedrageri, og dusinvis av påståtte medier blir avslørt som vanlige svindlere. Så lenge ikke alle påståtte mirakler er bortforklart, er det rom nok for dem til å fortsette. Dette sier jo også Wallace tydelig fra om når det gjelder de falske åndefotografiene. Det at det fins forfalskninger, beviser at de ekte er ekte. Derfor er empirien nødt til å gjendrive de påtrengende åndeseerne, ikke med empiriske eksperimenter, men med teoretiske overveielser. Derfor må den si som Huxley:«Det eneste jeg synes er bra ved å påvise spiritismens sannhet, er at dette gir enda et argument mot sjølmord. Det er bedre å leve som gatefeier, enn å være død og prate sludder gjennom munnen til et medium som leier seg ut for 1 guinea20 pr. seanse!»
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- Naturvitenskapen i åndeverdenen — skrevet i 1878 som en del av Engels’ store verk «Naturdialektikken» — Red.
- Empirisk — reint erfaringsmessig. — Red.
- Induktiv — det som kan avledes av tidligere erfaring. — Red.
- Det dreier seg om deler av det planlagte ensyklopediske arbeidet til Bacon om naturhistorie. — Red.
- Arbeidet til Isaac Newton om teologiske spørsmål (om profetiene til Daniel og Johannes’ Åpenbaring) blei utgitt etter at han var død. — Red.
- On miracles and modern spiritualism — om mirakler og moderne spiritisme. — Red.
- Magnetisk-frenologisk — etter frenologi, læra om skadeformene, og mesmerisme — stryktninger eller hypnose. — Red.
- Owenittene— tilhengerne av den utopiske engelske sosialisten Robert Owen. Han var kapitalist, men forlot sin egen klasse og tok parti for arbeiderklassen. — Red
- Filisterne — opprinnelig navn på et bibelsk folk, nå spissborger. — Red.
- Letargisk — bevisstløs søvn, kan framkalles ved hypnose. — Red.
- Frivol – overflatisk, respektløs, lettsindig. — Red.
- Som allerede nevnt blir pasientene flinkere gjennom øvelse. Det kan også godt hende at forholdet mellom deltakerne blir mer intimt når viljesunderkastinga først er blitt en vane, slik at enkelte fenomener kan bli sterkere og også gjenspeiles svakt i våken tilstand.
- Pytiaene — sannsigersker, spåkoner i gresk historie. — Red.
- Here, then one of two things are absolutely certain. Åndeverdenen står over grammatiken. En spøkefugl fikk en gang ånden til grammatikeren Lindley Murray til å uttale seg. På spørsmål om han var der, svarte han «I are» (amerikansk for I am). Mediet var fra Amerika.
- Uthevningene er av Engels. — Red.
- Jeg forteller det som er fortalt, dvs., jeg står ikke inne for at meldinga er riktig.
- Apriorisk — lat., etter fornuften, uavhengig av erfaringa. Red.
- Verifisere — lat., stadfeste, bekrefte. — Red.
- Imaginær — lat., uvirkelig, tenkt, innbilt. — Red.
- Guinea — engelsk mynt = 1 1/20. — Red.