Engels’ forord til Kapitalen andre bok

Denne teksten er hentet fra Kapitalen : kritikk av den politiske økonomien. Bok 2 D. 1 : Kapitalens omsetningsprosess utgitt av Fram Forlag utgitt i 1932. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.

FORORD

Det var intet lett arbeide å sette annen bok av «Kapita­len» i trykkeferdig stand på en slik måte at boken fremtrådte som et sammenhengende og såvidt mulig avsluttet verk og sam­tidig helt ut som forfatterens eget arbeide og ikke som utgive­rens. Opgaven var vanskelig fordi manuskriptene i hovedsa­ken bestod av et overmåde stort antall fragmentariske utkast. Bare et av manuskriptene (manuskript IV) var sålangt det rakk gjort ferdig til trykning, men størstedelen var til gjen­gjeld foreldet ved senere arbeider. Størstedelen av materialet var visstnok innholdsmessig gjennemarbeidet, men sproglig uferdig, avfattet i det sprog Marx i almindelighet anvendte i sine utkast: skjødesløs stil, familiære, ofte saftige humoristi­ske uttrykk og vendinger, engelske og franske betegnelser og ofte hele avsnitt eller endog sider på engelsk. Hver tanke­rekke blev nedskrevet i den form den oprinnelig antok, uten nogen senere bearbeidelse, enkelte emner blev omhyggelig fremstillet, mens andre mindre viktige spørsmål bare såvidt blev berørt. Det materiale som skulde tjene til å belyse kjensgjerningene var samlet, men knapt nok ordnet og langt mindre bearbeidet. Ved slutten av kapitlene finner man ofte bare et par løsrevne setninger som markerer at den videre frem­stilling er utelatt, idet forfatteren har ønsket så hurtig som mulig å komme over til neste kapitel. Endelig er det hele nedskrevet med Marx’ bekjente håndskrift, som ofte var uleselig endog for ham selv.

Jeg har nøiet mig med å gjengi manuskriptenes innhold så ordrett som mulig og har bare endret så meget i den stilistiske fremstilling som Marx selv vilde ha gjort. Enkelte setninger er innskutt hvor sammenhengen gjorde det absolutt nødvendig, og meningen dessuten var utvilsom. Avsnitt om hvis betydning der kan være den fjerneste tvil, har jeg gjengitt ordrett. De omskrivninger og tilføielser som jeg har foretatt omfatter ialt mindre enn ti trykksider og er alle av rent formell natur.

Bare en opregning av manuskriptene for annen bok viser i tilstrekkelig grad med hvilken usedvanlig samvittighetsfullhet og selvkritikk Marx bearbeidet sine store økonomiske opdagelser for å nå frem til den største fullkommenhet før han offentliggjorde dem. Hans selvkritikk gjorde det sjelden mu­lig for ham å nå frem til en fremstilling som i innhold og form svarte til den stadig mere vidtrekkende oversikt over emnet som han tilegnet sig under sine uavbrutte studier.

Han efterlot sig følgende manuskripter for annen bok: Først et manuskript «Zur Kritik der Politischen Oekonomie», 1472 kvartsider i 23 hefter, skrevet i tiden fra august 1861 til juni 1863. Det er en fortsettelse av den bok av samme navn som han utgav i 1859. Manuskriptet inneholder side 1—220 (hefte 1—5) og derpå igjen side 1159—1472 (hefte 19—23) den første fremstilling av pengenes omdannelse til kapital som senere er behandlet i Kapitalens første bok. Side 973—1158 (hefte 16—18) omhandler kapital og profitt, pro­fittrate, kjøbmannskapital og pengekapital, altså de emner som senere er behandlet i manuskriptet til tredje bok. De emner som skulde undersøkes i annen bok, likesom mange av de spørsmål som senere vil bli fremstillet i tredje bok er derimot ikke her gjort til gjenstand for nogen selvstendig behandling. Disse spørsmål berøres i forbigående, særlig i den centrale del av manuskriptet, side 220—972 (hefte 6—15): Teorier om Merverdien. Dette avsnitt inneholder en utførlig kritisk og historisk fremstilling av teoriene om merverdien, socialøkonomiens kjernepunkt, og behandler i denne forbindelse, i po­lemikk mot forgjengerne, de fleste av de spørsmål som senere er blitt selvstendig fremstillet i logisk sammenheng i manu­skriptene til annen og tredje bok. Det er min hensikt senere å offentliggjøre den kritiske del av dette manuskript som Ka­pitalens fjerde bok. Uaktet dette manuskript er meget verdi­fullt, er det helt uegnet for annen bok.

Det nesteldste av manuskriptene er beregnet for tredje bok. Det er, i det minste i hovedsaken, skrevet i 1864 og 65.

Først efterat dette manuskript i det vesentlige var ferdigskre­vet, gikk Marx over til utarbeidelsen av første bok, som blev utgitt i 1867. Dette manuskript for tredje bok er jeg iferd med å bearbeide for trykning.

Fra den neste periode, efter at første bok var utkommet, foreligger der, beregnet på annen bok, en samling på 4 ma­nuskripter i folio, som Marx selv har nummerert I—IV. Ma­nuskript I (150 sider) skriver sig formodentlig fra 1865 eller 1867. Det er det første manuskript som direkte er beregnet på annen bok med den inndeling denne tilslutt har fått, uak­tet fremstillingen er mere eller mindre fragmentarisk. Heller ikke dette manuskript var brukbart. Manuskript III består dels av en samling citater og henvisninger til Marx’ utdrags- hefter — for det meste beregnet på annen bok — dels be­arbeidelser av enkelte spørsmål, særlig kritikk av Adam Smiths opfatning av fast og cirkulerende kapital og av pro­fittens kilde. Videre en fremstilling av forholdet mellem mer­verdiraten og profittraten som hører til tredje bok. Henvisningene gav lite nytt. Bearbeidelsene både for annen og tredje bok var overflødiggjort ved senere manuskripter, og måtte derfor i det vesentlige legges tilside. Manuskript IV er en trykkeferdig bearbeidelse av 1—7 kapitel av annen bok, og er også blitt benyttet i den utstrekning jeg har funnet det hensiktsmessig. Uaktet det viste sig at det var skrevet tid­ligere enn manuskript II kunde det allikevel benyttes for en­kelte avsnit fordi det tildels var bedre i formell henseende. Det var i disse tilfelle tilstrekkelig å foreta enkelte tilføielser fra manuskript II. — Dette siste manuskript er den eneste nogenlunde ferdige bearbeidelse for annen bok og skriver sig fra 1870. I de anvisninger som Marx efterlot med hensyn til den avsluttende redaksjon sier han uttrykkelig: «Den an­nen bearbeidelse må legges til grunn».

Efter 1870 kom der igjen en stans i arbeidet, vesentlig på grunn av sykdom. Som sedvanlig brukte Marx tiden til stu­dier. Agronomi, amerikanske og særlig russiske bondeforhold, pengemarked og bankvesen, naturvidenskap, geologi og fysi­ologi og særlig selvstendige matematiske arbeider danner inn­holdet i hans tallrike studiehefter fra denne tid. Fra slutten av mars 1877 foreligger et hefte med henvisninger og citater fra disse fire manuskripter som grunnlaget for en ny bear­beidelse av annen bok, begynnende med manuskript V (56 foliosider). Manuskriptet omfatter de fire første kapitler, men er lite bearbeidet. Vesentlige punkter blir behandlet i noter under teksten, stoffet er snarere samlet enn bearbeidet, men det er dog den siste fullstendige fremstilling av disse viktige deler av første avsnitt. — Et første forsøk på å lage et trykkeferdig manuskript av dette foreligger i manuskript VI, fra tiden efter oktober 1877 og før juli 1878 på bare 17 kvartsider omfattende størstedelen av første kapitel. Et annet og siste forsøk foreligger i manuskript VII, datert 2. juli 1878, på bare 7 foliosider.

Omtrent på denne tid synes Marx å være blitt klar over at han aldri vilde nå frem til en redaksjon av annen og tredje bok som helt vilde tilfredsstille ham selv, hvis der ikke skulde inntreffe en fullstendig omveltning i hans helbredstilstand. I virkeligheten merkes i manuskript V—VIII bare altfor ofte spor av den voldsomme kamp som han førte mot en nedtrykkende sykdom. Det vanskeligste avsnitt av første del forelig­ger i ennu en bearbeidelse, i manuskript V. Resten av første og annen del (med undtagelse av 17de kapitel) bød ikke på særlige teoretiske vanskeligheter. Derimot var han selv av den mening at tredje del, den samfundsmessige kapitals re­produksjon og cirkulasjon, ubetinget burde omarbeides. I manuskript II var nemlig reproduksjonen først behandlet uten hensyn til den pengeomsetning som formidler den, og der­nest ennu en gang under hensyntagen til denne. Avsnittet skulde omarbeides til en enhet og på en slik måte at det svarte til den større oversikt over emnet som forfatteren nu efterhånden hadde vunnet. Således opstod manuskript VIII, et hefte på bare 70 kvartsider. En sammenligning med den trykte tekst er tilstrekkelig til å vise hvilke stoffmengder Marx var istand til å sammentrenge på disse få håndskrevne sider.

Også manuskript VIII er imidlertid bare en foreløbig be­handling av emnet, hvor det fremforalt gjaldt å tilrettelegge de nye synspunkter som ikke fantes i manuskript II, mens spørsmål som det ikke var noget nytt å si om blev skjøvet tilside. Også vesentlige avsnitt av 17de kapitel, som forøvrig i nogen grad foregriper behandlingen i tredje del, blir gjennemgått påny og utvidet. Den logiske sammenheng avbrytes ofte, spørsmålene behandles tildels ufullstendig, og særlig henimot slutten, helt bruddstykkevis. Men det som Marx vilde si er på en eller annen måte blitt sagt.

Dette er det materiale til annen bok, hvorav jeg, ifølge en bemerkning som Marx kort før sin død lot falle til sin datter Eleanor, skulde «lage noget». Jeg har opfattet dette opdrag i den snevrest mulige betydning. Hvor det i det hele var mulig, har jeg innskrenket mig til bare å velge mellem de for­skjellige bearbeidelser. Og dette er blitt gjort på den måte at den siste redaksjon alltid er blitt lagt til grunn, efter å være sammenlignet med de tidligere redaksjoner. Bare første og tredje del frembød virkelige, d. v. s. annet enn rent tekniske vanskeligheter. Der var de til gjengjeld heller ikke små. Jeg har forsøkt å løse dem helt ut i forfatterens ånd.

Citatene har jeg som regel oversatt i alle tilfelle hvor de anvendes som bevis for kjensgjerninger, eller hvor enhver selv kan skaffe sig originalen, hvis han vil trenge tilbunds i saken, som tilfelle er når det gjelder citater fra Adam Smith. Bare i tiende kapitel var dette ikke mulig, fordi den engelske tekst her blir direkte kritisert.

Foruten det første utkast i manuskriptet: «Zur Kritik etc.» foreligger for tredje bok de tidligere omtalte avsnitt i manu­skript III, nogen korte notater som er isprengt de øvrige ma­nuskripter, det tidligere nevnte manuskript fra 1864—65, be­arbeidet i omtrent samme utstrekning som manuskript II for annen bok, endelig et hefte fra 1875 som omhandler forholdet mellem merverdien og profittraten. Arbeidet med å sette tredje bok i trykkeferdig stand går raskt fra hånden. Såvidt jeg nu kan bedømme det, vil dette arbeide bortset fra enkelte viktige avsnitt, bare by på rent tekniske vanskeligheter.

Det er her på sin plass å tilbakevise en anklage mot Marx som først blev reist forsiktig fra et enkelt hold, men som nu efter hans død forkynnes som en sikker kjensgjerning av tyske katetersocialister og statssocialister . — anklagen for plagiat av Rodbertus. Jeg har allerede annensteds sagt det nødvendigste om dette, men først her kan jeg fremlegge de avgjørende beviser.

Anklagen blev, såvidt jeg vet først fremsatt i R. Meyers: «Emanzipationskampf des vierten Standes»: «Det lar sig på­vise at Marx har hentet størstedelen av sin «Kritik» fra disse skrifter.» (Rodbertus’ skrifter fra slutten av tredveårene). Inntil der bringes ytterligere bevis tror jeg nok jeg kan gå ut fra at «beviset» ikke består i annet enn at Rodbertus har forsikret hr. Meyer om at dette er sammenhengen. I 1879 optrådte Rodbertus selv på scenen og skriver til J. Zeller (Tübinger «Zeitschrift für die gesamte Staatswissenschaft») i anledning av sin bok: «Zur Erkenntniss unserer staatswirtschaftlichen Zustände»: «De vil finne at også Marx har be­nyttet sig av …. (disse teorier) riktignok uten å angi mig som kilde». Det samme efterplapres også av Th. Kozak, som utgav Rodbertus’ skrifter efter hans død. («Das Kapital» von Rodbertus Berlin 1884). — I «Briefen und sozialpolitischen Aufsätzen von dr. Rodbertus-Jagetzow» utgitt av R. Meyer i 1881 sier Rodbertus like frem: «Idag finner jeg at jeg er blitt plyndret av Schäffle og Marx uten å bli nevnt». Og et annet sted fremsetter Rodbertus denne påstand i mere bestemt form: «I mitt tredje sociale brev har jeg i det ve­sentlige på samme måte som Marx, påvist hvordan kapitalens merverdi opstår, bare kortere og klarere». (Brev nr. 48).

Marx fikk aldri vite noget om alle disse anklager for pla­giat. I hans eksemplar av «Emanzipationskampf» var bare den del som angikk Internasjonalen skåret op — det øvrige har jeg selv skåret op efter hans død. Tübingertidsskriftet leste han aldri. «Briefe etc.» til R. Meyer var ham også full­stendig ukjent, og jeg blev selv først i 1884 ved hr. Meyers elskverdighet gjort opmerksom på anklagen for «plyndring». Derimot kjente Marx brev nr. 48. Hr. Meyer hadde vært så elskverdig å forære originalen til Marx’ yngste datter. Marx, som visstnok hadde fått høre nogen underjordiske rykter cm at Rodbertus skulde være den hemmelige kilde til hans «Kri­tik» viste mig brevet med den bemerkning at han nu endelig hadde fått pålidelig beskjed om hvad Rodbertus’ egen påstand gikk ut på, og hvis han bare hevdet hvad der stod i dette brev kunde det være Marx ganske likegyldig. Hvis Rodbertus mente at hans egen fremstilling var kortere og klarere, måtte han gjerne beholde den fornøielse. Efter å ha lest dette brev fra Rodbertus anså Marx sig i virkeligheten for å være ferdig med hele saken.

Han hadde så meget mere grunn til det, da han, som jeg positivt vet, ikke hadde det ringeste kjennskap til Rodbertus’ litterære virksomhet før omkring 1859, da «Zur Kritikk der politischen Oekonomie» var ferdig, ikke bare i sine grunntrekk, men også i de viktigste enkeltheter. Han begynte sine økono­miske studier i Paris i 1843 med de store englendere og fransk­menn. Av tyske økonomer kjente han bare Rau og List, og det var nok for ham. Hverken Marx eller jeg hadde hørt et ord om Rodbertus før vi fant det nødvendig i 1848 i «Neue Rheinische Zeitung» å kritisere hans taler i riksdagen som representant for Berlin og hans handlinger som minister. Vi var så uvidende at vi spurte representantene for Rhinprovinsen hvem denne Rodbertus var, som så plutselig var blitt minister. Men heller ikke de kjente til Rodbertus’ økonomiske skrifter. At Marx derimot, også uten hjelp fra Rodbertus, allerede den gang visste, ikke bare hvorfra, men også hvorledes kapitalisten får sin merverdi, beviser «Misere de la Philosophie» fra 1847 og de foredrag som Marx holdt i Brussel i 1847 om «Lønnsarbeide og kapital», som blev offentliggjort i «Neue Rheinische Zeitung» i 1849. Først gjennem Lasalle fikk Marx omkring 1859 vite at Rodbertus også var socialøkonom, og fant da hans «Dritten sozialen Brief» i British Museum.

Dette er den virkelige sammenheng. Hvordan forholder det sig så med det teoretiske innhold som Marx skulde ha stjålet fra Rodbertus? «I mitt tredje sociale brev», sier Rod­bertus, «har jeg i det vesentlige på samme måte som Marx på­vist hvordan kapitalens merverdi opstår, bare kortere og kla­rere». Merverditeorien er altså kjernepunktet, og det vilde da også være vanskelig å påpeke hvad Rodbertus ellers skulde kunne kreve hos Marx som sin eiendom. Rodbertus erklærer altså her at han er den virkelige ophavsmann til merverditeorien, og at Marx har stjålet den fra ham. Hvad sier så hans «Dritten sozialen Brief» om merverdiens opståen? Ganske enkelt at «renten», som hos ham omfatter både grunnrente og profitt, ikke opstår som følge av et tillegg til varenes verdi, men «som følge av et fradrag fra arbeidslønnen, eller med andre ord, som følge av at arbeidslønnen bare utgjør en del av produktets verdi». Når arbeidets produktivitet er tilstrek­kelig høi, «behøver arbeidslønnen ikke å være like stor som produktets naturlige bytteverdi, med den følge at der blir til­strekkelig tilovers til å erstatte kapitalen og til rente». Vi får imidlertid ikke vite hvad det er for en «naturlig bytte­verdi» som ikke levner noe tilovers til å erstatte kapitalen, altså til erstatning av råstoffet og slitet på redskapene.

Heldigvis har vi anledning til å konstatere hvilket inntrykk Robertus’ epokegjørende opdagelse gjorde på Marx. I manu­skriptet «Zur Kritik etc.» finner vi i hefte X: «En digresjon. Hr. Robertus. En ny grunnrenteteori». «Der dritte soziale Brief» behandles her bare fra dette synspunkt. Rodbertus’ merverditeori i sin almindelighet blir avfeiet med en ironisk bemerkning: «Herr Rodbertus undersøker først hvordan for­holdene arter sig hvor grunneiendom og kapitaleiendom ikke er adskilt fra hinannen, og kommer derpå til det viktige re­sultat at renten (hvormed han betegner hele merverdien) bare er lik det ubetalte arbeide eller den mengde produkter som svarer til dette arbeide».

Den kapitalistiske verden har allerede i flere århundreder produsert merverdi, og er efterhånden begynt å gjøre sig for­skjellige tanker om dens oprinnelse. Til å begynne med trodde man at den utsprang av handelen: merverdien opstår ved et tillegg til produktets verdi. Denne opfatning var ennu frem­herskende under merkantilistene; men allerede James Steuart innså at hvad den ene tjente på denne måte, måtte den annen nødvendigvis tape. Allikevel gikk denne anskuelse lenge igjen, særlig blandt socialistene; men fra den klassiske videnskap blir den fortrengt av Adam Smith.

Hos ham heter det i «Wealth of Nations»: «Såsnart en­kelte personer begynner å opsamle kapital, vil nogen av dem naturligvis anvende den til å sette i arbeide driftige folk, som de skaffer råstoffer og livsmidler, i den hensikt å opnå en profitt ved salget av produktene, eller av den verdi som arbei­det har tilført råstoffene …. Den verdi som arbeiderne til­fører råstoffene, opløser sig derfor i dette tilfelle i to deler, hvorav den ene anvendes til arbeidslønn, mens den annen utgjør arbeidskjøperens profitt». Og litt senere heter det: «Såsnart all jord i et land er blitt privat eiendom, viser det sig at gods­eierne ganske som alle andre gjerne vil høste hvor de ikke har sådd, og de forlanger derfor grunnrente endog av jordens naturlige avkastning» …. Arbeideren …. «må gi grunn­eieren en del av hvad han høster eller frembringer ved sitt arbeide. Denne andel, eller hvad der er det samme, denne andels pris, utgjør grunnrenten.»

Hertil bemerker Marx i det før omtalte manuskript «Zur Kritik etc.»: «Adam Smith opfatter altså merverdien, eller merarbeidet, overskuddet av det arbeide som er utført og ned­lagt i varen utover det betalte arbeide, eller om man vil det arbeide som ydes utover arbeidslønnens verdi, som den almindelige kategori hvorav profitt og grunnrente bare er forgre­ninger.» Adam Smith sier videre i «Wealth of Nations»: «Såsnart jorden blir privat eiendom, forlanger grunneieren en andel av nesten alle de produkter som arbeideren kan frem­bringe eller innhøste. Haus grunnrente utgjør det første fradrag fra produktet av det arbeide som anvendes i jord- dyrkning. Men jorddyrkeren har sjelden midler til å opholde livet inntil høsten kommer. Han får i regelen sitt underhold fra forpakterens forråd. Men forpakteren vilde ikke ha nogen interesse av å beskjeftige ham hvis han ikke fikk sin del av produktet, eller hvis han ikke fikk sine utlegg tilbake med profitt. Denne profitt utgjør det annet fradrag fra de produkter som jorddyrkerens arbeide frembringer. Produk­tene av nesten alt annet arbeide må finne sig i et lignende fratrekk til dekning av profitt. I nesten all virksomhet må de fleste arbeidere finne en arbeidsgiver som kan skaffe dem materialer å arbeide med, som betaler dem lønn og gir dem underhold inntil produktet er ferdig. Arbeidskjøperen får en del av arbeidernes produkter, eller en del av den verdi som arbeidet tilfører de materialer som bearbeides; og i denne andel består hans profitt.»

Til dette sier Marx i det tidligere nevnte manuskript: «Zur Kritik etc.»: «Her fremstiller altså Adam Smith med rene ord kapitalens grunnrente og profitt bare som fradrag fra arbeiderens produkt eller fra verdien av hans produkt, som er lik det arbeide han har tilsatt råstoffet. Dette fradrag kan imidlertid, som Adam Smith selv tidligere har påvist, bare bestå av det arbeide som arbeideren tilsetter råstoffet utover den arbeidsmengde som tjener til å betale hans lønn, eller som leverer en ekvivalent for hans lønn, altså av merarbeide eller av ubetalt arbeide.»

Allerede Adam Smith visste altså hvorav kapitalistens, og ovenikjøpet grunneierens «merverdi» utspringer. Marx er­kjenner dette åpent, så tidlig som i 1861, mens Rodbertus og hele svermen av hans tilbedere, som nu skyter op som padde­hatter under statssocialismens varme sommerregn, synes å ha glemt det fullstendig.

«Adam Smith har allikevel ikke», fortsetter Marx, «adskilt merverdien i og for sig fra de særegne former den antar, som grunnrente og profitt, og han har ikke undergitt merverdien i og for sig selvstendig behandling adskilt fra disse former. Derfor finner man hos ham og i ennu høiere grad hos Ricardo mange feil i undersøkelsen.» Denne uttalelse pas­ser ordrett på Rodbertus. Hans «Rente» er ganske enkelt summen av grunnrente og profitt, for grunnrenten opstiller han en helt gal teori, profitten tar han ganske enkelt som han finner den hos sine forgjengere. — Marx’ merverdi er deri­mot den almengyldige betegnelse for den verdisum som eierne av produksjonsmidlene tilegner sig uten vederlag, og som spaltes og antar særegne og omdannede former som profitt og grunnrente, i overensstemmelse med helt egenartede lover som først Marx har opdaget. Disse lover blir fremstillet i Tredje Bok, hvor det først vil vise sig hvor mange mellemledd er nødvendige for å nå frem fra forståelsen av merverdi i sin almindelighet til forståelse av merverdiens omdannelse til pro­fitt og grunnrente og derved til forståelse av de lover som behersker merverdiens fordeling innenfor kapitalistklassen.

Allerede Ricardo var kommet betydelig lenger enn Adam Smith. Hans opfatning av merverdien bygger på en ny verdi­teori som allerede var tilstede hos Adam Smith, men som sta­dig påny blev glemt under hans fremstilling. Denne teori danner utgangspunktet for hele den etterfølgende økonomiske videnskap. Av verdiens bestemmelse ved den arbeidsmengde som er nedlagt i varen, avleder Ricardo fordelingen mellem arbeidslønn og kapital av den verdimengde som arbeidet har tilført råstoffet, spaltningen av verdimengden i arbeidslønn og profitt (merverdi). Han påviser at varenes verdi forblir uforan­dret uansett hvordan forholdet mellem disse to bestanddeler av verdien veksler, og han mener at der bare finnes ganske få undtagelser fra denne lov. Han opstiller endog, riktignok i en altfor almindelig form, enkelte hovedlover for det gjen­sidige forhold mellem arbeidslønn og merverdi (her opfattet som profitt), og påviser at grunnrenten er et overskudd utover profitten, som fremkommer under bestemte omstendigheter. Rodbertus er ikke kommet løsningen av nogen av disse spørs­mål nærmere enn Ricardo. De indre motsigelser i Ricardos teori, som hans skole gikk tilgrunne på, var dels ukjent for Rodbertus, dels forledet de ham bare til å stille utopiske fordringer istedenfor å søke økonomiske forklaringer (Zur Erkentniss etc.).

Ricardos lære om verdi og merverdi behøvet imidlertid ikke å vente på Rodbertus’ «Zur Erkenntniss» for å bli utnyttet i socialistisk retning. I Kapitalens Første Bok citeres uttrykket : «The possessors of surplus produce or capital» fra et engelsk skrift: «The Source and Remedy of the National Difficulties. A Letter to Lord John Russell 1821.» Allerede uttrykket «surplus produce or capital» er egnet til å feste opmerksomheten ved dette skrift, som Marx har hentet frem av glemselen. Her heter det bl. a.: «Hvad der enn måtte tilkomme kapitalisten (sett fra hans standpunkt), han kan aldri tilegne sig mere enn arbeiderens merarbeide, for arbeideren må leve.» Men hvordan arbeideren lever, og hvor stort det merarbeide er som kapitalisten kan tilegne sig skifter med for­holdene. «Når kapitalen ikke avtar i verdi i samme forhold som den tiltar i mengde, så vil kapitalisten kunne avpresse arbeideren produktet av hver arbeidstime utover det minimum som han må ha for selv å leve …. kapitalisten kan tilslutt si til arbeideren: «Du skal ikke spise brød for man kan leve av kålrabi og poteter. Og så langt er vi nu kommet.» «Når arbeideren kan tvinges til å ernære sig av poteter istedenfor av brød, så er det også ubestridelig riktig at der kan presses et større overskudd ut av hans arbeide enn før. Hvis han selv må beholde mandagens og tirsdagens arbeide for at han og hans familie skulde kunne leve av brød, så vil det være til­strekkelig at han beholder halvdelen av mandagens arbeide når han lever av poteter, og halve mandagen og hele tirsdagen kan frigjøres enten til fordel for staten eller til fordel for kapital­isten.» «Man innrømmer at den «interest», som betales kapi­talisten, enten det nu er i form av rente, grunnrente eller for­retningsprofitt, må betales av andres arbeide.» Her har vi helt og holdent med Robertus’ «Rente» å gjøre, bare med den forskjell at det engelske ord «interest», anvendes isteden­for det tyske «Rente».

Marx bemerker i denne forbindelse, i manuskriptet til «Zur Kritik»: «Denne nesten ukjente brosjyre som utkom på den tid da den merkverdige lappeskomaker MacCulloch først begynte å la høre fra sig, inneholder et vesentlig frem­skritt sammenlignet med Ricardo. I denne brosjyre betegnes merverdien, eller «profitten» som Ricardo kaller den (ofte skriver han også surplus produce — merprodukt) eller «inter­est» som den kalles i brosjyren, direkte som surplus labour eller merarbeide. Merarbeide beskrives med andre ord som det arbeide som utføres uten vederlag i tillegg til det arbeide som er nødvendig for å dekke verdien av arbeidskraften, eller i tillegg til det arbeide som frembringer en erstatning for ar­beidslønnen.» Det var likeså betydningsfullt å vise at mer­verdien (surplus value) frembringes ved merarbeide (surplus labour) som å vise at verdien frembringes ved arbeide. I vir­keligheten har allerede Adam Smith sagt det samme og det danner et hovedmoment i Ricardos teoretiske fremstilling. Men ingen av dem har fastslått denne kjensgjerning på en utve­tydig måte. Lenger nede i samme manuskript heter det: «Forøvrig er forfatteren bundet av de økonomiske begreper som allerede forelå. Ganske som forvekslingen av merverdi og profitt fører til uheldige selvmotsigelser hos Ricardo, med­fører det lignende resultater for ham at han kaller merverdien for «interest on capital», «kapitalrente». Visstnok har han nådd et skritt lenger enn Ricardo, derved at han fører all mer­verdi tilbake til merarbeide, samtidig som han fremhever at han med kapitalrente forstår merarbeide i sin almindelighet, i motsetning til dens særlige former, grunnrente, pengerente og forretningsmessig profitt. Men samtidig låner han beteg­nelsen for en av disse særlige former, «interest» eller rente, og anvender den som betegnelse for merverdien i sin almindelig­het. Og det er tilstrekkelig til at han igjen faller tilbake til den almindelige socialøkonomiske jargon.»

Den siste setning sitter som støpt på vår Rodbertus. Også han er bundet av de økonomiske begreper som allerede fore­ligger. Også han bruker navnet på en av merverdiens avledede former for å betegne merverdien i sin almindelighet, og han bruker dessuten en ganske ubestemt betegnelse «Rente». Re­sultatet av disse to bommerter er at han igjen forfaller til den almindelige socialøkonomiske jargon, at han undlater kritisk å forfølge det fremskritt han har gjort ut over Ricardo, og at han isteden lar sig forlede til å bruke sin uferdige teori, ennu før den er klekket ut av egget, som grunnlag for en utopisk fremstilling som han ovenikjøpet kommer forsent med. Den brosjyre som er omtalt ovenfor utkom i året 1821 og fore­griper fullstendig Rodbertus’ «Rente» fra 1842.

Denne brosjyre er bare den ytterste forpost for en hel litteratur som utkom i tyveårene og som bekjempet bourgeoi­siet med dets egne våben ved å anvende Ricardos verdi- og merverditeori til fordel for proletariatet og mot den kapital­istiske produksjonsmåte. I sin økonomiske polemikk støt­ter Robert Owen sig på Ricardo. Men ved siden av ham optrådte der også mange andre forfattere og Marx nevner allerede i 1847 nogen av dem i sin polemikk mot Proudhon i «Misere de la Philosophie», blandt andre: Edmonds, Thompson, Hodgskin og mange andre. Jeg nevner på må få et av disse talløse skrifter: «An Inquiry into the Principles of the Distribution of Wealth, most conducive to Human Happiness, by William Thompson.» Dette skrift som er forfattet i 1822, blev først trykt i 1827. Også her betegnes stadig den rikdom som tilfaller den klasse som ikke deltar i produksjo­nen som et fradrag fra arbeidernes produkt, ovenikjøpet i tem­melig sterke uttrykk: «Det vi kaller samfundet bestreber sig uophørlig, ved bedrag eller overtalelse, ved terror eller tvang, for å bevege den produktive arbeider til å utføre arbeidet for den minst mulige del av sitt eget arbeides produkt.» «Hvorfor skal arbeideren ikke få hele produktet av sitt eget arbeide?» «Det vederlag som kapitalistene avtvinger den produktive ar­beider under navn av grunnrente eller profitt, avkreves ham for bruk av jord eller andre ting …. Den eiendomsløse, produktive arbeider eier ikke annet enn sin evne til å produ­sere, mens alle de materielle ting som er nødvendig for at han skal gjøre sin produktive evne gjeldende eies av andre, hvis interesser er de motsatte av hans egne med den følge at deres samtykke er en betingelse for hans virksomhet — avhenger det da ikke, og må det ikke avhenge av disse kapitalisters nåde hvor stor del av produktet av sitt eget arbeide han kan få som godtgjørelse for dette arbeide? …. i forhold til stør­relsen av det produkt som holdes tilbake enten det nu kalles skatter, profitt eller tyveri …. disse underslag.»

Jeg tilstår at jeg ikke skriver disse linjer uten en følelse av beskjemmelse. Det får ennu gå at den antikapitalistiske en­gelske litteratur fra tyve- og tredveårene er fullstendig ukjent i Tyskland, til tross for at Marx allerede i «Misere de la Philosophie» har henvist direkte til den og har citert mangt og meget derfra — brosjyren fra 1821, Ravenstone, Hodgskin o. s. v. er flere ganger citert i første bind av «Kapitalen». Hvor dypt den officielle socialøkonomi er sunket, fremgår med all tydelighet derav at ikke bare de ukyndige litterater som med fortvilelse klamrer sig til Rodbertus’ frakkeskjøter, og som jo i virkeligheten heller ikke nogensinne har lært noget, men at også en professor i embede, som fremfor noget annet skulde være i besiddelse av nogen lærdom har glemt sin klassiske øko­nomi i en slik grad at han for alvor bebreider Marx at han har lånt ting fra Rodbertus, som man kan lese allerede hos Adam Smith og Ricardo.

Men hvad nytt har da Marx sagt om merverdien? Hvad er grunnen til at Marx’ merverditeori har slått ned som lyn fra klar himmel i alle civiliserte land, mens alle hans socialistiske forgjengeres teorier, Rodbertus’ innbefattet, er brent av uten virkning?

Kjemiens historie gir et tilsvarende eksempel. Ennu hen­imot slutten av forrige århundrede hersket den bekjente phlogiston-teori, hvorefter enhver forbrennings vesen bestod deri at der fra det brennende legeme utskiltes et annet, hypotetisk stoff, et absolutt brennstoff som blev betegnet som phlogiston. Denne teori strakk til for å forklare de fleste dengang kjente, kjemiske fenomener, selv om man i mange tilfelle måtte an­vende vold på kjensgjerningene. I 1774 fremstillet Priestley en gassart, «som han fant så ren eller fri for phlogiston at selv almindelig luft ved sammenligning syntes bedærvet.» Han kalte den «avphlogisert luft». Kort tid etter fremstillet Scheele i Sverige den samme gassart og viste at den forsvinner hvis man forbrenner et legeme i den eller i almindelig luft, og kalte den derfor «ildluft». Av disse resultater trakk han nu den slutning at den forbindelse som opstod ved en forening av phlogiston og en av luftens bestanddele (altså ved forbren­ning), «ikke er annet enn ild og varme som undviker gjennem glasset.»

Både Priestley og Scheele hadde fremstillet surstoff, men visste ikke hvad de hadde funnet. De var «bundet» av phlogiston-teorien, som allerede forelå. Det element som skulde omstyrte hele phlogiston-teorien og revolusjonere kjemien, var i deres hånd dømt til ufruktbarhet. Men Priestley hadde straks efter sin opdagelse meddelt dette til Lavoisier i Paris, og Lavoisier undersøkte nu ved hjelp av denne nye kjensgjerning hele den phlogistiske kjemi, opdaget at den nye gassart var et nytt kjemisk element, at det hemmelighetsfulle phlogiston under forbrenningen ikke for­later det brennende legeme, men at det forbinner sig med det og stillet dermed for første gang hele kjemien, som i den phlogistiske form hadde stått på hodet, på benene. Og selv om han ikke, som han senere påstod, hadde fremstillet sur­stoffet på samme tid som de andre og uavhengig av dem, så forblir han allikevel den egentlige opdager av surstoffet i mot­setning til de to som bare hadde fremstillet det uten å ans hvad de hadde fremstillet.

Som Lavoisier forholder sig til Priestley og Scheele, slik forholder Marx sig til sine forgjengere når det gjelder merverditeorien. Det var fastslått lenge før Marx at den del av produktets verdi som vi nu kaller merverdi eksisterte, og det var også mere eller mindre klart uttalt hvorav merverdien bestod, nemlig av den del av arbeidsproduktet som der ikke blev betalt noget vederlag for. Men videre kom man ikke. Den ene part — de klassiske borgerlige økonomer — under­søkte i høiden i hvilket forhold produktet blev delt mellem arbeideren og eieren av produksjonsmidlene. De andre — socialistene — fant denne fordeling urettferdig og søkte efter utopiske midler for å få slutt på denne urettferdighet. Begge var bundet av de økonomiske begreper som allerede på forhånd var tilstede.

Da optrådte Marx i direkte motsetning til alle sine for­gjengere. Der hvor de hadde sett en løsning så han bare et problem. Han så at her forelå hverken «avphlogisert luft» eller ildluft, men surstoff, han så at det her hverken dreiet sig om å konstatere en økonomisk kjensgjerning, eller en konflikt mellem denne kjensgjerning og den evige rettfer­dighet eller den sanne moral, men derimot om en kjensgjer­ning som skulde revolusjonere hele socialøkonomien og som gav nøklen til forståelsen av hele det kapitalistiske system — til den som forstod å bruke den. Med utgangspunkt i denne kjensgjerning undersøkte han alle foreliggende social­økonomiske begreper, likesom Lavoisier ved hjelp av surstoffet undersøkte alle begreper i phlogiston-kjemien. For å vite hvad merverdi var måtte han først vite hvad verdi var. Fremforalt måtte Ricardos verditeori underkastes kri­tikk. Marx undersøkte derfor arbeidet med henblikk på dets verdidannende egenskap og fastslog for første gang hvilket arbeide det er som danner verdi, hvorfor og hvordan dette skjer. Han fastslog at verdi overhodet ikke er noget annet enn virkeliggjort arbeide av denne art — en kjensgjerning som Rodbertus aldri har opfattet. Marx undersøkte derpå

forholdet mellem varer og penger og påviste hvorfor og hvor­dan varen i kraft av sin iboende verdiegenskap må frem­bringe motsetningen mellem varer og penger, hans pengeteori som er opbygget på dette grunnlag er den første som er helt uttømmende og er nu godtatt av alle. Han undersøkte pen­genes forvandling til kapital, og beviste at den berodde på kjøp og salg av arbeidskraft. Idet han satte arbeidskraften, den verdiskapende kraft, istedenfor arbeidet, løste han med et slag en av de vanskeligheter som Ricardos skole var strandet på: umuligheten av å bringe det gjensidige forhold mellem arbeide og kapital i samklang med Ricardos lov, at verdien be­stemmes av arbeidet. Idet han konstaterte forskjellen mellem konstant og variabel kapital, opnådde han for første gang i alle enkeltheter å fremstille den verdidannende prosess slik som den virkelig foregår, og dermed også å forklare den — hvilket ikke var lykkedes for nogen av hans forgjengere. Han konstaterte derigjennem en spaltning innen kapitalen selv som gav nøklen til løsning av de mest innviklede økonomiske problemer, hvad der vil fremgå på den mest slående måte av den nu foreliggende Annen Bok og — som det vil vise sig — i ennu høiere grad av Tredje Bok. Hverken Rodbertus eller de borgerlige økonomer hadde forstått det ringeste av dette spørsmål. Han undersøkte videre merverdien selv, fant dens to former, absolutt og relativ merverdi, og påviste den for­skjellige, men like avgjørende rolle som de spiller i den kapi­talistiske produksjons historiske utvikling. På grunnlag av merverdien utviklet han den første rasjonelle teori om arbeids­lønnen og trakk for første gang op hovedlinjene i den kapi­talistiske akkumulasjons historie, og gav en fremstilling av dens historiske tendens.

Og Rodbertus? Tendensøkonom som alltid, finner han efter å ha lest alt dette ikke annet enn et «innbrudd i samfundet». Han opdager at han selv allerede har sagt hvorav mer­verdien opstår — bare meget kortere og klarere. Endelig at det altsammen visstnok passer på «den nuværende kapital­form», d. v. s. på kapitalen slik som den historisk består, men derimot ikke på «kapitalens begrep», d. v. s. de utopiske forestillinger som hr. Rodbertus har dannet sig om kapitalen.

Ganske som den gamle Priestley, som helt til sin død svor til phlogiston og ikke vilde vite av surstoffet. Forskjellen var hare at Priestley virkelig var den første som hadde fremstillet surstoff, mens Rodbertus med sin merverdi eller rettere sagt sin «Rente» bare hadde opdaget en gammel og kjent sannhet om igjen, og at Marx i motsetning til Lavoisier ikke nedlot sig til å påstå at han var den første som opdaget den kjens­gjerning at merverdien eksisterer.

Alt som Rodbertus ellers har ydet i økonomien ligger på samme plan. Hans omarbeidelse av merverdien til en utopi har allerede Marx, uten å vite det, kritisert i «Misere de la Philosophie.» Hvad der forøvrig er å si til dette har jeg sagt i oversettelsen til den tyske utgave av denne bok. Rodbertus’ forklaring av handelskrisene som et resultat av for lite for­bruk innenfor arbeiderklassen, finnes allerede i Sismondis: «Nouveaux Principes de l’Economie Politique».¹ Sismondi har imidlertid stadig verdensmarkedet for øie, mens Rodbertus’ horisont ikke når ut over den prøisiske grense. Hans speku­lasjoner over hvorvidt arbeidslønnen stammer fra kapitalen eller fra inntektene, tilhører skolastikken, og avlives en gang for alle ved tredje del av Annen Bok av «Kapitalen». Hans grunnrenteteori er fremdeles hans personlige eiendom, og kan vedbli å hvile i glemselen inntil det manuskript hvor Marx har kri­tisert den blir trykt. Hans forslag til frigjørelse av den gammelprøisiske landeiendom fra kapitalens trykk er igjen helt utopisk, det omgår nemlig det eneste praktiske spørsmål som det dreier sig om, spørsmålet om hvordan den gammelprøisiske landjunker år efter år kan ta inn — la oss si 20 000 mark, og gi ut la oss si 30 000 mark, og allikevel ikke stifte gjeld.

Ricardos skole strandet omkring 1830 på merverdien. Det som den ikke kunde løse var ennu mere uløselig for vulgær- økonomien som etterfulgte den. De to spørsmål som den gikk til grunne på var følgende:

For det første: arbeidet er verdiens målestokk. Nu har

imidlertid det levende arbeide som byttes med kapitalen min­dre verdi enn det legemliggjorte arbeide som det byttes med. Arbeidslønnen, verdien av en bestemt mengde levende arbeide, er alltid mindre enn verdien av det produkt som frembringes ved den samme mengde levende arbeide, eller det produkt hvori dette arbeide er nedlagt. Når spørsmålet stilles slik er det i virkeligheten uløselig. Marx har både stillet spørsmålet riktig og besvart det riktig. Det er ikke arbeidet som har verdi. Som verdiskapende virksomhet kan det like så lite ha nogen bestemt verdi som tyngden en bestemt vekt, varmen en bestemt temperatur, eller elektrisiteten en bestemt strømstyrke. Det er ikke arbeidet som kjøpes og selges som vare, men arbeidskraften. Såsnart den omdannes til vare bestemmes arbeidskraftens verdi av det arbeide som er nedlagt i den, som produkt av samfundets virksomhet. Verdien er lik det arbeide som er samfundsmessig nødvendig for å produsere og repro­dusere den. Kjøp og salg av arbeidskraften på grunnlag av arbeidskraftens verdi bestemt på denne måte motsier altså på ingen måte den økonomiske verdilov.

For det annet: Ifølge Ricardos verdilov produserer to ka­pitaler som anvender like meget og like høit betalt arbeide, hvis alle andre omstendigheter forøvrig er de samme, i løpet av samme tid produkter av samme verdi og likeledes merverdi og profitt av samme størrelse. Men hvis de anvender ulike mengde levende arbeide kan de ikke produsere den samme meng­de merverdi eller — som Ricardianerne sier — profitt. Imid­lertid er det motsatte tilfelle. I virkeligheten frembringer like store kapitaler i gjennemsnitt like stor profitt, likegyldig hvor meget eller hvor lite levende arbeide de anvender. Her fore­ligger altså en motsigelse til verdiloven som allerede Ricardo opdaget, og som hans skole var ute av stand til å løse. Heller ikke Rodbertus kunde undgå å se denne motsetning; isteden­for å løse den, gjør han den til et av utgangspunktene for sin utopi (Zur Erkenntniss). Denne motsetning hadde Marx allerede løst i manuskriptet «Zur Kritik». Denne løsning følger i overensstemmelse med Kapitalens plan, i Tredje Bok. Det vil ennu gå flere måneder før den kan offentliggjøres. De økonomer som i Rodbertus vil se Marx’ hemmelige kilde og

overlegne forløper, har altså en leilighet til å vise hvad Rod­bertus’ økonomi kan yde. Hvis de kan vise hvorledes der uten konflikt med verdiloven, men tvertimot på grunnlag av denne, kan og må danne sig en gjennemsnittlig like stor pro­fitt, så vil vi snakkes videre ved. Imidlertid må de gjøre oss den tjeneste å skynde sig. De brilliante undersøkelser i An­nen Bok og dens helt nye resultater på hittil nesten ubearbeidede områder, er bare en innledning til Tredje Bok som gir sluttresultatene av Marx’ fremstilling av den samfundsmessige reproduksjonsprosess på kapitalistisk grunnlag. Når Tredje Bok er kommet vil det bli meget mindre tale om Rod­bertus som økonom.

Marx har ofte sagt mig at Annen og Tredje Bok av «Kapi­talen» skal tilegnes hans hustru.

London, på Marx’ fødselsdag 5. mai 1885.

Friedrich Engels.

1. «Markedet innsnevres stadig mer derved at rikdommen ophopes i et Lite antall eieres hender, og industrien ser sig i stadig større utstrekning tvunget ’til a søke avsetning for sine varer på fremmede markeder hvor den fremkaller de voldsomste omveltninger» (nemlig krisen av 1817, som derpå beskrives).