Engels’ forord til Kapitalen første bok

Denne teksten er hentet fra Kapitalen : kritikk av den politiske økonomien. Første bok del 1 : Kapitalens produksjonsprosess utgitt av Forlaget Oktober i 1983. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.

TIL DET TREDJE OPPLAGET

Det ble ikke Marx sjøl forunt å gjøre denne tredje utgaven ferdig for trykking. Den veldige tenkeren, hvis storhet nå også motstan­derne bøyer seg for, døde 14. mars 1883.

På meg — som etter førti år mistet den beste og mest sanne venn i Marx, som jeg har mer å takke for enn ord kan uttrykke —, på meg falt nå plikten å gi ut både dette tredje opplaget og bind to, som Marx har etterlatt i form av et håndskrevet manus. Jeg skal her avlegge regnskap overfor leseren for hvordan jeg har oppfylt den første delen av denne plikten.

Marx hadde opprinnelig til hensikt å omarbeide store deler av det første bindet, utforme mange teoretiske punkter skarpere, til­føye nye punkter og supplere det historiske og statistiske materi­alet med data fra den siste tida. Fordi han var sjuk og fordi han ønsket å få avsluttet redigeringen av det andre bindet, måtte han gi avkall på dette. Bare det nødvendigste skulle forandres på og bare de tilleggene skulle føyes til som den franske utgaven, som i mellomtida var kommet ut, inneholdt.

I dødsboet ble det også funnet et tysk eksemplar som han flere steder hadde korrigert og utstyrt med henvisninger til den franske utgaven. Dessuten ble det funnet et eksemplar på fransk der han nøyaktig hadde avmerket de stedene som skulle benyttes. Disse forandringene og tilleggene begrenset seg, med få unntak, til den siste delen av boka, til avsnittet «Kapitalens akkumulasjons- prosess». Her lå den tidligere teksten nærmere opp til det opprinnelige utkastet, mens de avsnittene som gikk forut var grundigere gjennomarbeidet. Stilen var derfor mer levende, mer helstøpt, men også mer skjødesløs, forsynt med anglisismer, delvis uklar og framstillingen viste her og der enkelte huller i argumentasjonen, da enkelte momenter bare var antydet.

Hva stilen angår, hadde Marx sjøl grundig revidert flere underavsnitt. Han hadde også gitt meg beskjed om hvor langt jeg kunne gå i å fjerne engelske tekniske uttrykk og andre anglisismer, bl.a. gjennom hyppige muntlige antydninger. Tilleggene og utvidelsene skulle Marx i alle tilfeller ha omarbeidet enda en gang og erstattet den glatte fransken med sin egen tettbygde tysk. Jeg måtte nøye meg med å oversette dem mest mulig i samsvar med den opprinnelige teksten.

I dette tredje opplaget er altså ikke et eneste ord forandret som jeg ikke er helt sikker på at forfatteren sjøl ville ha forandret. Det ville ikke falle meg inn å innføre i «Kapitalen» den vanlige sjar­gongen som tyske økonomer pleier å bruke, dette kaudervelske, som f.eks. kaller den for arbeidsgiver som mot kontant betaling lar andre arbeide for seg og kaller dem for arbeidstakere som gir fra seg arbeidet mot lønn. Også på fransk blir travail til daglig brukt i betydningen «sysselsetting». Franskmennene ville imid­lertid med rette anse de økonomene for å være gale som ville kalle kapitalisten for donneur de travail (giver av arbeid) og ar­beideren for receveur de travail (mottaker av arbeid).

Like lite har jeg tillatt meg å omgjøre de engelske uttrykkene for penger, mål og vekt, som gjennomgående er brukt i teksten, til sine moderne tyske ekvivalenter. Da den første utgaven kom ut fantes det i Tyskland så mange slags mål og vekt som det er dager i året, dertil to slags mark (riksmarken var den gang gyldig bare i Soetbeers hode, han hadde oppfunnet den på slutten av tretti­tallet), to slags gulden og minst tre slags taler, deriblant en som ble kalt «neues Zweidrittel».[13] Innen naturvitenskapen hersket det metriske systemet, på verdensmarkedet hersket engelsk mål og vekt. Under slike forhold var engelske måleenheter sjølsagt for ei bok som nesten utelukkende var nødt til å hente sin saksbakgrunn fra engelske industrielle forhold. Og denne sistnevnte grunnen er avgjørende fremdeles i dag, særlig fordi de omtalte forholdene på verdensmarkedet knapt har forandret seg, der eng­elsk mål og vekt ennå i dag nesten helt dominerer, særlig i de ut­slagsgivende industriene — jern og bomull.

Til slutt noen ord om den lite forståtte måten Marx brukte sita­ter på. Når det dreier seg om reine saksopplysninger og beskrivel­ser tjener sitatene, f.eks. fra de engelske blåbøkene, sjølsagt som enkelt dokumentarisk materiale. Det er imidlertid annerledes der teoretiske synspunkter til andre økonomer blir sitert. Da skal si­tatet bare fastslå hvor, når og av hvem en økonomisk ide først ble klart formulert under utviklingens gang. Det som teller her, er om den relevante økonomiske ideen har betydning for viten­skapens historie, om den er et mer eller mindre adekvat teoretisk uttrykk for de økonomiske forholdene på sin tid. Det er i denne forbindelsen helt likegyldig om denne ideen fremdeles har abso­lutt eller relativ gyldighet som uttrykk for forfatterens stand­punkt, eller om den allerede er fullstendig forbigått av den histo­riske utviklingen. Disse sitatene utgjør altså bare løpende kommentarer til teksten, kommentarer som er lånt fra den øko­nomiske vitenskapens historie og som slår fast de enkelte viktige framskrittene i den økonomiske teorien med dato og opphavs­mann. Og det var svært nødvendig i en vitenskap der historie­skriverne til nå bare har utmerket seg gjennom en tendensiøs, nesten streberaktig uvitenhet. — En vil nå også forstå hvorfor Marx, i samsvar med etterordet til den andre utgaven, bare helt unntaksvis har anført tyske økonomer.

Det andre bindet vil forhåpentligvis kunne komme ut i løpet av året 1884.

London, 7. november 1883

Friedrich Engels

FORORD TIL DEN ENGELSKE UTGAVEN

Det å offentliggjøre en engelsk utgave av «Kapitalen» trenger ikke å rettferdiggjøres. Tvert imot burde en heller forvente en forklaring på hvorfor den engelske utgaven er blitt så lenge for­sinket, når en ser at de teoriene som denne boka legger fram stadig er blitt omtalt, angrepet, forsvart, forklart og feiltolket i tidsskriftene og i dagspressa i løpet av de siste årene, både i Eng­land og i Amerika.

Ikke lenge etter at forfatteren døde i 1883, ble det klart at det virkelig var nødvendig med en engelsk utgave av verket. De lit­terære testamentfullbyrderne til Marx presset på for å få offent­liggjort en oversettelse. Da erklærte herr Samuel Moore, som gjennom mange år har vært venn både av Marx og av under­tegnede, og som kanskje er mer fortrolig med denne boka enn noen annen, at han var beredt til å foreta oversettelsen. Det ble avtalt at jeg skulle sammenlikne manuskriptet med originalen og foreslå slike endringer som jeg holdt for å være tilrådelige. Da det etterhvert viste seg at den yrkesmessige virksomheten til herr Moore hindret ham i å få ferdig oversettelsen så hurtig som vi alle ønsket, tok vi med glede imot tilbudet fra dr. Aveling om å over­ta en del av arbeidet. Fru Aveling, Marx’ yngste datter, tilbød seg samtidig å kontrollere sitatene og bringe fram igjen original­teksten til de tallrike utdragene fra engelske forfattere og blåbøkene, utdrag som Marx hadde oversatt til tysk. Dette er blitt gjennomført hele veien, med noen få unntak som ikke var til å unngå.

Følgende deler av boka er oversatt av dr. Aveling: 1) Kapit­tel X (Arbeidsdagen) og XI (merverdirate og merverdimasse), 2) Avsnitt VI (Arbeidslønna, som omfatter kapitlene XIX til XXII), 3) Fra kapittel XXIV, avdeling 4 (Forhold som osv.) til slutten av boka — dette omfatter den siste delen av kapittel XXIV, kapittel XXV og hele avsnitt VIII (kapitlene XXVI til XXXIII), 4) de to forordene til forfatteren. Resten av boka er oversatt av herr Moore. Mens hver av oversetterne på denne måten bare er ansvarlig for sin del av arbeidet, bærer jeg hoved­ansvaret for helheten.

Den tredje tyske utgaven, som hele veien har dannet grunn­laget for vårt arbeide, ble forberedt av meg i 1883 ved hjelp av de notisene som forfatteren hadde etterlatt seg. Disse notisene angir hvilke steder i den andre utgaven som skulle byttes ut med sær­skilt markerte avsnitt i den franske teksten, som ble offentlig­gjort i 1873.¹ De forandringene som på denne måten er gjen­nomført i teksten til den andre utgaven stemmer i det store og hele med de forandringene som Marx i ei rekke skriftlige anvis­ninger har foreskrevet for en engelsk oversettelse, planlagt i Amerika for ti år siden, men som ble oppgitt hovedsakelig fordi det manglet en dyktig og egnet oversetter. Dette manuskriptet ble stilt til vår disposisjon av vår gamle venn F. A. Sorge i Hoboken, N(ew) J(ersey). Det inneholder ytterligere noen tillegg fra den franske utgaven. Men da dette manuskriptet er så mange år eldre enn de siste anvisningene for den tredje utgaven, har jeg bare unntaksvis og i spesielle tilfeller, hvor det hjalp oss over vanske­ligheter, tillatt meg å gjøre bruk av det. På samme måte er den franske teksten blitt trukket inn ved de fleste vanskelige stedene, som holdepunkt for hva forfatteren sjøl var villig til å ofre, hver gang noe av den helhetlige betydningen i originalen måtte ofres i oversettelsen.

Det gjenstår imidlertid en vanskelighet som vi ikke kunne spare leseren for: Visse uttrykk er brukt i en betydning som ikke bare er forskjellig fra språkbruken i dagliglivet, men også for­skjellig fra betydningen i den vanlige politiske økonomien. Dette var imidlertid ikke til å unngå. Ethvert nytt syn innenfor en viten­skap innebærer en revolusjon i faguttrykkene i denne viten­skapen. Dette er helt tydelig innenfor kjemien, der hele termino­logien blir radikalt forandret omtrent hvert tjuende år og der en knapt vil finne en organisk forbindelse som ikke har gjennomgått en hel serie med forskjellige navn. Den politiske økonomien har vanligvis nøyd seg med å bruke uttrykkene fra handels- og industrilivet, slik de forelå, idet den fullstendig har oversett at den således begrenser seg til den snevre krets av ideer som disse terme­ne uttrykker. Derfor har sjøl den klassiske politiske økonomien aldri gått utover de vanlige begrepene profitt og rente. Dette til tross for at den var seg fullstendig bevisst at både profitt og rente ikke er annet enn underavdelinger, biter av den ubetalte delen av det produktet som arbeideren må levere til eieren av virksom­heten (som er den første som tilegner seg den ubetalte delen av produktet, sjøl om han ikke er den siste, eksklusive eier av det). Til tross for dette har den politiske økonomien aldri undersøkt denne ubetalte delen av produktet (som Marx kaller merprodukt) i sin helhet. Derfor har den aldri kommet til noen klar forståelse av dens opprinnelse og natur, og heller ikke av lovene som styrer den påfølgende fordelingen av dens verdi. På liknende måte blir all industri, bare ikke landbruk og håndverk, uten forskjell sammenfattet i uttrykket manufaktur. Dermed blir skillet mel­lom de to store og vesentlig forskjellige periodene i den økonom­iske historien visket ut: Perioden med den egentlige manufaktu­ren, som hviler på delingen av det håndverksmessige arbeidet, og perioden med den moderne industrien, som hviler på maski­neriet. Men det er sjølsagt at en teori som betrakter den moderne kapitalistiske produksjonen bare som et utviklingstrinn i men­neskenes økonomiske historie, må bruke andre uttrykk enn de som er vanlige for de forfatterne som anser denne produksjons­måten for å være uforgjengelig og endelig.

Noen ord om forfatterens metode å sitere på ville ikke være helt av veien. I de fleste tilfellene tjener sitatene på vanlig måte som belegg for de påstandene som blir satt fram i teksten. Men i mange tilfeller blir det anført steder fra økonomiske verk for å påvise når, hvor og av hvem et bestemt syn første gang klart ble uttalt. Det skjer i slike tilfeller der den siterte meningen er viktig som et mer eller mindre adekvat uttrykk for betingelsene for den samfunnsmessige produksjon og bytte som er framherskende på et visst tidspunkt. Og det skjer helt uavhengig av om Marx an­erkjenner denne teorien eller om den har allmenn gyldighet. Disse sitatene utstyrer derfor teksten med en løpende kommentar som er lånt fra vitenskapens historie.

Vår oversettelse omfatter bare første bok av verket. Men denne første boka er i høy grad en helhet i seg sjøl og har i tjue år blitt ansett som et sjølstendig verk. Den andre boka, som jeg har gitt ut på tysk i 1885, er avgjort ufullstendig uten det tredje, som ikke kan bli offentliggjort før på slutten av 1887. Når den tyske originalen til bok III er kommet ut, vil det være tidlig nok å tenke på forberedelsene til en engelsk utgave av begge.

På kontinentet blir «Kapitalen» ofte kalt for «arbeiderklassens bibel». De konklusjonene som dette verket har kommet fram til blir daglig og i stadig større grad gjort til de grunnleggende prin­sippene for arbeiderklassens veldige bevegelse, ikke bare i Tysk­land og Sveits, men også i Frankrike, i Holland og Belgia, i Amerika og til og med i Italia og Spania. Overalt og i stadig større grad anerkjenner arbeiderklassen disse konklusjonene som det riktigste uttrykket for deres stilling og bestrebelser. Ingen som er fortrolig med arbeiderbevegelsen vil benekte dette. Og også i England utøver teoriene til Marx nettopp i dette øyeblikket en mektig innflytelse på den sosialistiske bevegelsen, som utbrer seg like mye i de «dannedes» rekker som i arbeiderklassens rek­ker. Men ikke nok med det. Den tida nærmer seg raskt hvor en grundig undersøkelse av Englands økonomiske stilling vil tvinge seg på som en uimotståelig nasjonal nødvendighet. Utviklingen av det industrielle systemet i England, som er utenkelig uten en vedvarende og rask utvidelse av produksjonen og derfor av mar­kedene, er stoppet opp. Frihandelen har uttømt sine ressurser; sjøl Manchester tviler på sitt tidligere økonomiske evangelium.² Den utenlandske industrien, som ekspanderer raskt, stirrer overalt den engelske produksjonen i ansiktet, ikke bare på de tollbeskyttede markedene, men også på de nøytrale og til og med på denne sida av kanalen. Mens produktiviteten vokser som ei geometrisk rekke, så foregår utbredelsen av markedene hele tida som ei aritmetisk rekke. Den tiårige syklusen med stagnasjon, oppgang, overproduksjon og krise, som stadig gjentok seg fra 1825 til 1867, synes riktignok å være kommet til veis ende, men bare for å etterlate oss i en fortvilelsens sump, i en varig og kro­nisk depresjon. Den etterlengtede perioden med oppgang vil ikke komme. Hver gang vi tror vi ser symptomene som varsler opp­gangen, like ofte går de opp i røyk. I mellomtida stiller spørsmå­let seg hver vinter på nytt: «Hva skal gjøres med de arbeidsløse?» Men mens tallet på arbeidsløse svulmer fra år til år, er det ingen som kan svare på dette spørsmålet. Og vi kan nesten beregne tids­punktet når de arbeidsløse mister tålmodigheten og vil ta skjeb­nen i egne hender. I et slikt øyeblikk ville sikkert stemmen til en mann bli hørt, hvis hele teori er resultatet av et livslangt studium av Englands økonomiske historie og stilling, og som gjennom dette kom til den slutningen at i hvert fall i Europa, er England det eneste landet der den uunngåelige sosiale revolusjonen kunne vært gjennomført med helt fredelige og lovlige midler. Riktignok har han aldri glemt å legge til, at han knapt ventet at de herskende klassene i England ville underkaste seg denne fredelige og lov­lige revolusjonen uten en «proslavery rebellion».

5. november 1886

Friedrich Engels

TIL DET FJERDE OPPLAGET

Det fjerde opplaget krevde av meg at jeg ga både teksten og merknadene en endelig form. I det følgende skal jeg kort gjøre greie for hvordan jeg har fulgt opp dette kravet.

Etter å ha sammenliknet den franske utgaven og de hånd­skrevne manusene til Marx enda en gang, har jeg fra disse foretatt enda noen tilføyelser til den tyske teksten. De befinner seg på s. 80 (tredje opplag s. 88), s. 458-460 (tredje, s. 509-510), s. 547-551 (tredje, s. 600), s. 591-593 (tredje, s. 644) og s. 596 (tredje, s. 648) i note 79. Dessuten har jeg satt den lange fotnoten om gruvearbei­derne inn i teksten (tredje opplaget, s. 509-515, fjerde opplaget, s. 461-467), etter forbilde av den franske og engelske utgaven. Andre små forandringer er av reint teknisk natur.

Videre har jeg også laget noen opplysende tilleggsnoter, særlig der hvor forandrede historiske forhold synes å gjøre dette nød­vendig. Alle disse tilleggsnotene er satt i firkantede parenteser og merket med mine initialer eller med «D. H.» (I dette bindet be­tegnet med F. E. og satt i parentes med sløyfer — { }.)

Det var blitt nødvendig med en fullstendig revisjon av de tall­rike sitatene på grunn av den engelske utgaven, som i mellomtida var kommet ut. For denne utgaven hadde Marx’ yngste datter Eleanor tatt på seg bryet å sammenlikne samtlige sitater med originalene. På den måten kunne sitater fra engelske kilder, som utgjør den overveiende delen, taes direkte fra den engelske origi­nalteksten, uten at det var nødvendig med noen oversettelse via tysk. Det var altså nødvendig for meg å trekke denne teksten til

råds ved det fjerde opplaget. Jeg fant da mange små unøyaktig­heter. Feilaktige sidehenvisninger, noe som dels skyldtes feil av­skrift fra notatheftene, dels var resultatet av trykkfeil som hadde hopet seg opp gjennom tre opplag. Feilplasserte anførselstegn eller utelatelsestegn, noe som er uunngåelig ved en så omfattende sitering fra notatheftene. Her og der er ord i oversettelsen mindre heldig valgt. Noen steder blir det sitert fra de gamle Parisermanuskriptene fra 1843-1845, da Marx ennå ikke forsto engelsk og leste engelske økonomer i fransk oversettelse. Når da den dobbel­te oversettelsen ga en liten forandring i klangfargen, f.eks. hos Steuart, Ure o.a. — er det nå å foretrekke at den engelske teksten blir benyttet. For ikke å snakke om andre liknende små unøy­aktigheter og slurv. Enhver som nå sammenlikner det fjerde opp­laget med de tidligere vil kunne overbevise seg sjøl om at dette temmelig møysommelige korrigeringsarbeidet ikke har betydd noen forandring som det er verdt å snakke om. Det er bare et eneste sitat som det ikke var mulig å finne, det fra Richard Jones (4. opplag, s. 562, note 47); Marx har sannsynligvis skrevet feil tittel på boka. Alle andre beholder sin fulle beviskraft eller blir forsterket i sin nåværende eksakte form.

Her er jeg imidlertid nødt til å komme tilbake til en gammel historie.

Jeg kjenner nemlig bare til ett tilfelle der riktigheten av et av Marx’ sitater er blitt trukket i tvil. Men da dette er en sak som har fortsatt etter at Marx døde, kommer jeg ikke utenom å ta den opp.

7. mars 1872 kom det i Berlin-avisa «Concordia», organ for det tyske industriforbundet, ut en anonym artikkel: «Hvordan Karl Marx siterer.» Med et veldig oppbud av moralsk indigna­sjon og lite parlamentariske uttrykksmåter ble det her påstått at et sitat fra Gladstones budsjett-tale av 16. april 1863 (sitert i Åpningstalen til den Internasjonale Arbeiderassosiasjonen av 1864, og gjengitt i «Kapitalen», I, s. 617, fjerde opplag, s.670— 671, tredje opplag.) var forfalsket. Setningen: «Den berusende økning av rikdom og makt … er helt og fullt begrenset til de hers­kende klassene», står ikke med et eneste ord i det (halvoffisielle) stenografiske referatet til Hansard. «Men dette sitatet finnes ikke noe sted i talen til Gladstone. I talen ble nettopp det motsatte sagt.» (Med feit skrift) «Denne setningen er både i form og inn­hold en løgn, lagt til av Marx!»

Marx fikk tilsendt dette nummer av «Concordia» følgende mai. Han svarte den anonyme skribenten i «Volksstaat» 1. juni. Da han ikke lenger kunne huske hvilket avisreferat han hadde si­tert etter, nøyde han seg med å påvise det likelydende sitatet først i to engelske publikasjoner og siterte så fra referatet i «Times». Ifølge dette referatet sier Gladstone:

«That is the state of the case as regards the wealth of this coun­try. I must say for one, I should look almost with apprehension and with pain upon this intoxicating augmentation of wealth and power, if it were my belief that it was confined to classes who are in easy circumstances. This takes no cognizance at all of the condition of the labouring population. The augmentation I have described and which is founded, I think, upon accurate returns, is an augmentation entirely confined to classes of property.»³

Gladstone sier altså her at det ville gjøre ham vondt dersom det var slik, men det er slik: Denne berusende økningen av makt og rikdom er helt og holdent begrenset til de eiendomsbesittende klassene. Og hva den halvoffisielle Hansard angår, så sier Marx videre: «I sin versjon, som han har tilrette-beskåret etterpå, var herr Gladstone så smart at han fusket vekk de ordene som ville vært kompromitterende i munnen på en engelsk finansminister. Dette er forøvrig vanlig engelsk parlamentsskikk, og ikke på noen måte noe lille Lasker har oppfunnet mot Bebel.»

Den anonyme skribenten blir stadig sintere. I sitt svar i «Concordia» 4. juli skyver han kildene fra annen hånd til side, idet han skamfullt antyder at det er «skikk» å sitere parlamentstaler etter det stenografiske referatet. Men han legger til at referatet i «Times» (der den setningen som er «løyet til» står) og referatet i Hansard (der den mangler) «stemmer fullstendig overens i inn­hold», og dessuten inneholder «Times»-referatet «det direkte motsatte av dette beryktede stedet i Åpningstalen». Med dette fortier mannen omhyggelig at det ved siden av denne angivelige «motsetningen» nettopp uttrykkelig inneholder «dette beryktede stedet»! Tross alt føler den anonyme skribenten at han sitter fast og at det bare er et nytt knep som kan redde ham. Mens altså ar­tikkelen hans, som nettopp påvist, strutter av «frekk forløyethet», spekker han den med oppbyggelig utskjelling, som f.eks.: «mala fides»*, «uærlighet», «løgnaktige angivelser», «dette løgnaktige sitatet», «frekk forløyethet», «et sitat som var full­stendig forfalsket», «denne forfalskningen», «ganske enkelt infam», osv. Samtidig finner han det nødvendig å føre strids­spørsmålet over på et annet område og lover derfor «i en annen artikkel å gjøre greie for hvilken betydning vi» (den ikke-«løgnaktige» anonyme skribenten) «legger i ordene til Gladstone». Som om hans subjektive mening har det minste med saken å gjøre! Denne andre artikkelen står i «Concordia» 11. juli.

Marx svarte enda en gang i «Volksstaat» den 7. august. Her brakte han nå også referater fra det aktuelle stedet i «Morning Star» og «Morning Advertiser» av 17. april 1863. Ifølge begge sier Gladstone at han ville se med bekymring osv. på denne berus­ende økningen av rikdom og makt dersom han trodde den var be­grenset til de virkelig velhavende klassene (classes in easy circumstances). Men denne økningen er begrenset til de eiendomsbesittende klassene (entirely confined to classes possessed of property). Også disse referatene bringer altså ordrett den setning­en som angivelig er «løyet til». Videre slo han enda en gang fast, ved å sammenlikne teksten i «Times» og Hansard, at den setning­en som virkelig var uttalt mangler i referatet til Hansard. Dette er påvist gjennom tre likelydende og uavhengige avisreferater som utkom morgenen etter. Referatet i Hansard er ifølge kjent «skikk» revidert av Gladstone og setningen er, med Marx’ ord, «fusket vekk etterpå». Marx erklærer til slutt at han ikke har mer tid til å kommunisere med den anonyme skribenten. Det ser også ut til at denne har fått nok, i det minste fikk ikke Marx tilsendt flere nummer av «Concordia».

Dermed så det ut til at saken var død og begravd. Fra personer som hadde kontakt med universitetet i Cambridge fikk vi riktig­nok et par ganger høre om noen mystiske rykter om en uhørt lit­terær forbrytelse som Marx skulle ha begått i «Kapitalen». Men til tross for all etterforskning var det ikke mulig å få vite noe mer bestemt om dette. 29. november 1883, åtte måneder etter Marx’ død, sto det så i «Times» et brev, datert Trinity College, Cam­bridge og undertegnet Sedley Taylor. Denne lille mannen, som er opphengt i den tammeste form for produksjonskooperativer, griper her anledningen og gir oss endelig klarhet, ikke bare om ryktene fra Cambridge, men også om den anonyme skribenten i «Concordia».

«Det som synes å være ytterst besynderlig», sier den lille man­nen fra Trinity College, «er at det ble forbeholdt professor Brentano (dengang i Breslau, nå i Strassburg) … å avsløre den mala fides som åpenbart hadde diktert siteringen fra Gladstones tale i «Åpningstalen». Brentanos mesterlig utførte angrep brakte Marx hurtigst inn i dødsrykninger. Likevel hadde herr Marx, som … forsøkte å forsvare sitatet, dumdristighet nok til å hevde at herr Gladstone hadde fusket med teksten i talen i «Times» av 17. april 1863 før den kom i Hansard, i den hensikt å fjerne et avsnitt som ganske visst ville være kompromitterende for en engelsk finans­minister. Gjennom å sammenlikne tekstene i detalj påviste Brentano at referatet i «Times» og i Hansard stemte overens og at de absolutt ikke tillot den betydningen av Gladstones ord som Marx påsto med sin snedig-isolerte sitering. Da trakk Marx seg tilbake under påskudd av at han ikke hadde tid!»

Dette var altså sakens kjerne! Og så strålende ble den anonyme kampanjen til herr Brentano i «Concordia» gjengitt i den produksjonskooperative fantasien i Cambridge. Slik sto han med sverdet i hånden og slik kjempet han i et «mesterlig utført an­grep», denne det tyske industriforbundets St. Georg, mens helvetesdraken Marx utånder «i raske dødsrykninger» for hans føtter!

Likevel tjener den helt ariostiske kampskildringen bare til å dekke over utfluktene til vår St. Georg. Her er det ikke lenger snakk om «å lyge til», om «forfalskning», men om «snedig- isolert sitering» (craftily isolated quotation). Hele spørsmålet var forskjøvet og St. Georg og hans våpendragere i Cambridge visste meget vel hvorfor.

Eleanor Marx svarte i månedsskriftet «To-Day», februar 1884, i og med at «Times» nektet å offentliggjøre hennes brev. Hun førte debatten tilbake til det eneste punktet den hadde dreid seg om: Hadde Marx «løyet til» denne setningen eller ikke? På dette svarer herr Sedley Taylor:

«Spørsmålet om en bestemt setning i herr Gladstones tale hadde forekommet eller ikke», hadde etter hans mening, «vært av meget underordnet betydning» i striden mellom Marx og Brentano, «sammenliknet med spørsmålet om sitatet var brukt i den hensikt å gjengi Gladstones mening eller å fordreie den.»

Og så innrømmer han at referatet i «Times» «faktisk inne­holder en motsigelse i ordlyden»; men om den øvrige sammen­hengen blir fortolket i liberal-gladstonesk betydning, viser den hva herr Gladstone ville ha sagt. («To-Day», mars 1884.) Det mest komiske ved dette er at vår lille mann fra Cambridge nå in­sisterer på å sitere, ikke fra Hansard, som det ifølge den anonyme Brentano er «skikk og bruk» å gjøre, men fra referatet i «Times» som den samme Brentano hadde betegnet som «nødvendigvis stymperaktig». Naturligvis, den fatale setningen mangler jo i Hansard!

Det var lett for Eleanor Marx i samme nummeret av «To-Day» å stikke hull på denne argumentasjonen. Enten hadde herr Taylor lest kontroversen av 1872. I så fall hadde han nå «løyet» ikke bare «til», men også «bort». Eller han hadde ikke lest den. Da ville han være forpliktet til å holde munn. I alle fall sto det fast at han ikke et øyeblikk våget å opprettholde anklagen til sin venn Brentano om at Marx hadde «løyet til» noe i sitatet. Tvert om, Marx skal nå ikke ha løyet til, men underslått en viktig setning. Men denne samme setningen er sitert på s. 5 i Åpningstalen, få linjer foran den som angivelig er «løyet til». Og når det gjelder «motsigelsen» i Gladstones tale, er det ikke nettopp Marx som i «Kapitalen» s. 618 (3. opplaget, s. 672), note 105 snakker om de «stadige skrikende motsigelsene i Gladstones budsjett-taler fra 1863 og 1864»! Det er bare det at han ikke å la Sedley Taylor påtar seg å løse disse motsigelsene i liberalt velbehag. Og slik konkluderer E. Marx sitt svar: «Tvert om, Marx har verken undertrykt noe som er verdt å anføre eller løgnaktig lagt til noe. Men han har gjeninnsatt og reddet ut fra glemselen en bestemt setning i en tale av Gladstone, en setning som utvilsomt er uttalt, men som imidlertid, på den ene eller andre måten har tatt veien — ut av Hansard».

Dermed hadde også herr Sedley Taylor fått nok og resultatet av alle de professorintriger som ble spunnet over to årtier og over to store land, ble at en ikke lenger våget å angripe Marx’ litterære samvittighetsfullhet. Men etter dette kommer vel herr Sedley Taylor til å ha like liten tillit til de litterære krigsbulletinene til herr Brentano som herr Brentano vil ha til den pavelige ufeilbarligheten til Hansard.

London, 25. juni 1890

F. Engels

1. «Le Capital. Par Karl Marx», oversatt av M. J. Roy, fullstendig gjennomlest av for­fatteren, Paris, Lachâtre. Denne oversettelsen inneholder, særlig i siste delen av boka, be­tydelige forandringer og tillegg til teksten i forhold til den andre tyske utgaven.
2. På det kvartalsvise møtet i handelskammeret i Manchester som ble avholdt i dag ettermiddag, fant det sted en livlig diskusjon om frihandelsspørsmålet. Det ble fremmet en resolusjon som uttalte at «en i 40 år forgjeves hadde ventet at andre nasjoner skulle følge det engelske eksemplet med frihandel, og at kammeret nå anså tida som moden til å endre på dette standpunktet.» Resolusjonen ble avvist med bare en stemmes overvekt. Stemmetallene var 21 for og 22 mot. («Evening Standard», 1. nov. 1886.)
3. «Slik forholder del seg med rikdommen i dette landet. Jeg ville for min del se nesten med engstelse og smerte på denne berusende økningen av rikdom og makt, dersom jeg mente den var begrenset til de velhavende klassene. Det er ikke blitt tatt notis i det hele tatt av forholdene til den arbeidende befolkningen. Den økningen som jeg har beskrevet, og som jeg tror bygger på nøyaktige opplysninger, er helt og holdent begrenset til de eien­domsbesittende klassene.»