Denne teksten er henta fra Marx – Engels Arbeid og Kapital utgitt av Forlaget Ny Dag, 1970. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.
Hittil har vi sett på fagforeningenes funksjon bare for så vidt de bidrar til å regulere lønnsnivået og sikrer arbeideren i det minste visse midler til motstand i hans kamp mot kapitalen. Men dette aspektet uttømmer ikke emnet.
Arbeiderens kamp mot kapitalen, sa vi. Den kampen har vi gående, uansett hva kapitalens apologeter sier for å benekte det. Den vil være der så lenge reduksjon av lønningene er det sikreste og greieste middel til å heve profitten, ja – så lenge selve lønnssystemet eksisterer. Selve fagforeningenes eksistens er tilstrekkelig bevis på dette faktum, – hvis de ikke er kommet til for å kjempe mot kapitalens overgrep, hva er de så kommet til for? Det er ingen grunn til å bagatellisere tingene. Intet melkepapp-snakk kan skjule det heslige faktum at samfunnet i det vesentlige er oppdelt i to store antagonistiske klasser – i kapitalister, de som eier alle midlene til å sysselsette arbeid på den ene siden, og arbeidere, de som ikke eier annet enn sin egen arbeidskraft på den andre siden. Det arbeidsprodukt som den sistnevnte klassen skaper, må deles mellom begge klassene, og det er denne delingen kampen stadig står om. Hver klasse søker å få en så stor del som mulig, og det høyst besynderlige aspekt ved denne kampen er at arbeiderklassen som bare kjemper for å få en del av det den selv produserer, ikke så sjelden beskyldes for faktisk å rane kapitalisten!
Men en kamp mellom to store samfunnsklasser blir nødvendigvis en politisk kamp. Det ble den lange kampen mellom middel- eller kapitalistklassen og jordaristokratiet, og det blir også kampen mellom arbeiderklassen og de selvsamme kapitalister. I enhver kamp klasse mot klasse er politisk makt det nærmeste målet som det kjempes for. Den herskende klasse forsvarer sitt politiske herredømme, dvs. sitt sikre flertall i nasjonalforsamlingen Den underliggende klassen kjemper først for en part i, dernest for hele denne makten, for å bli i stand til å forandre eksisterende lover i samsvar med sine egne interesser og krav. Arbeiderklassen i Storbritannia kjempet således intenst og endog voldsomt i årevis for «The
People’s Charter»1 som skulle gi den politisk makt. Den led nederlag, men kampen hadde gjort et slikt inntrykk på den seirende middelklassen at denne klassen fra da av var sjeleglad for å kunne tilkjøpe seg en forlenget våpenstillstand mot stadig gjentatte konsesjoner til det arbeidende folk.
Det er slik at i en politisk kamp klasse mot klasse er organisasjonen det viktigste våpen. Og i samme grad som den utelukkende politiske eller Den chartistiske organisasjon gikk i stykker, i samme monn vokste fagforeningsorganisasjonen seg sterkere og sterkere, inntil den i dag har nådd en styrkegrad som ingen arbeiderklasse-organisasjon i utlandet kommer opp imot. Noen få store fagsammenslutninger som omfatter mellom en og to millioner arbeidere, støttet av mindre og lokale fagforeninger, representerer en makt som må tas med i regningen av enhver regjering av den herskende klasse, enten den er Whig eller Tory (liberal eller konservativ. Red.)
Ifølge tradisjonene i samband med disse mektige organisasjonenes tilkomst og utvikling her i landet, har de hittil begrenset seg nesten bare til oppgaven å delta i regulering av lønningene og arbeidstiden, og å tvinge gjennom opphevelse av lover som har vært åpent arbeiderfiendtlige. Som vi har sagt før, har de greid dette såpass effektivt som de hadde rett til å regne med. Men de har oppnådd mer enn det – den herskende klasse, som kjenner deres styrke bedre enn de selv gjør, har frivillig gått med på konsesjoner ut over det. Disraelis «Household Suffrage» ga stemmerett til i hvert fall den største del av den organiserte arbeiderklasse. Ville han ha foreslått den om han ikke hadde antatt at disse nye velgerne aktet å vise sin egen vilje – ville opphøre å være et haleheng til de liberale middelklassepolitikerne ? Ville han ha vært i stand til å få det gjennom om ikke det arbeidende folk gjennom styre og stell innenfor sine veldige fagsammenslutninger, hadde vist seg skikket for administrativt og politisk arbeid?
Selve denne lovforordningen åpnet nye utsyn for arbeiderklassen. Den ga dem flertallet i London og i alle industribyer, og satte dem på den måten i stand til å ta fatt på kampen mot kapitalen med nye våpen, ved å sende folk fra deres egen klasse til parlamentet. Og her – det beklager vi å måtte si – glemte fagforeningene sin plikt som arbeiderklassens avantgarde. Det nye våpen har vært i hendene på dem i mer enn ti år, men de har nesten ikke vist eggen på det. De bør ikke glemme at de kan ikke fortsette å holde den posisjon de nå har uten at de virkelig marsjerer i spissen for arbeiderklassen. Det er ikke naturlig at arbeiderklassen i England skal ha makt til å sende førti eller femti arbeidere til parlamentet, og så for alltid nøye seg med å være representert ved kapitalister og deres tjenere, slike som jurister, redaktører osv.
Dertil kommer at det fins en rekke symptomer på at arbeiderklassen i dette land er i ferd med å våkne til bevissthet om at den for en viss periode har vært inne på et villspor – at de nåværende bevegelsene utelukkende for høyere lønn og kortere arbeidstid holder den fast innenfor en forhekset sirkel som det ikke fins noen utvei fra, at det ikke er de lave lønningene som utgjør det grunnleggende onde, men lønnssystemet i seg selv. Når denne kunnskapen er blitt allment utbredt i arbeiderklassen, må fagforeningenes stilling forandre seg betraktelig. De vil ikke lenger ha det privilegium å være arbeiderklassens eneste organisasjoner. Ved siden av eller over sammenslutningene innenfor de særskilte yrker, må det springe fram en allmenn sammenslutning, en politisk organisasjon av arbeiderklassen som helhet.
Det er altså to punkter som de organiserte yrkene burde tenke på, for det første at den tid raskt nærmer seg da arbeiderklassen her i landet vil kreve – med en stemme som ikke vil være til å ta feil av – sin fulle del av representasjonen i parlamentet. For det annet at den tid også raskt nærmer seg da arbeiderklassen vil forstå at kampen for høyere lønn og kortere arbeidstid og hele denne virksomhet slik fagsammenslutningene nå driver den, ikke er et mål i seg selv, men et middel, et meget nødvendig og effektivt middel, men bare ett av flere midler mot et høyere mål: avskaffelsen av lønnssystemet i det hele tatt.
For å vinne full representasjon for arbeiderne i parlamentet så vel som for å forberede avskaffelsen av lønnssystemet, vil det bli nødvendig med organisasjoner som ikke er separate, men er for arbeiderklassen som egen helhet. Og jo fortere dette skjer, dess bedre. Det fins ikke den makt i verden som for en eneste dag kunne stå imot den britiske arbeiderklassen organisert som en enhet.
«Labour Standard». 4. juni 1881.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- «Folkets frihetsbrev» – som chartist-bevegelsen tok sitt navn etter. Det ble offentliggjort den 8. mai 1838, i form av et lovforslag til parlamentet, og inneholdt seks punkter: alminnelig stemmerett (for menn over 21 år), årlige parlamentsvalg, hemmelig valg, like valgkretser, opphevelse av bestemmelsen om at parlamentskandidater skulle eie en viss eiendom, lønn for parlamentsmedlemmer. Petisjoner fra chartistene som krevde gjennomføring av charteret ble forkastet av parlamentet i 1839, 1842 og 1849.