Lønn, pris og profitt

Denne teksten er henta fra Marx – Engels Arbeid og Kapital utgitt av Forlaget Ny Dag, 1970. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.

Forord fra Forlaget Ny Dag

Foreliggende arbeid er et foredrag som Marx holdt på engelsk på to møter i generalrådet i Den første internasjonale den 20. og 27. juni 1865.

På general rådets møte den 4. april 1865 foreslo et av generalrådets medlemmer, engelskmannen John E. Weston, at generalrådet skulle diskutere følgende spørsmål:

1. «Kan en øking av lønningene bedre arbeiderklassens sosiale og materielle velstand ?»

2. «Virker ikke fagforeningenes anstrengelser for å heve lønningene skadelig på de andre industrigrenene?»

Weston erklærte at han ville forfekte et negativt svar på det første spørsmålet og et positivt på det andre.

På generalrådets møte den 2. og 20. mai redegjorde Weston for sine tanker i et særskilt foredrag, som ble etterfulgt av en diskusjon. I et brev til Engels av 20. mai.1865 skrev Marx:

«I kveld ekstramøte i Internasjonalen. En snill gammel gub­be, en gammel owenist, Weston (carpenter, tømmermann) do­serte følgende to setninger som han stadig forfekter i «Beehive» («Beehive» — Bikuben, en tid offisielt organ for Den første internasjonale. Generalrådets møter ble referert der. Red.): at a general rise in the rate of wages (at en alminnelig høyning av lønnsnivået ikke ville være til gagn for arbeiderne), 2. at Trade Unions (fagforeningene) derfor ville være til skade.

Om en godtok disse to setningene som han er alene om å tro på i vår society (sammenslutning), ville vi gjøre oss til narr både på grunn av fagforeningene her og på grunn av den infection of strikes (streike-epidemi) som nå raser på kontinentet.

…En venter naturligvis en imøtegåelse fra min side. Jeg burde derfor egentlig ha utarbeidet mitt svar til i kveld, men jeg mente det var viktigere å skrive på min bok (Kapitalen. Red.) og må derfor improvisere.

Jeg vet naturligvis på forhånd hva de to hovedpunktene går ut på: 1. at det er arbeidslønnen som bestemmer varenes verdi. 2. at hvis kapitalistene i dag betaler fem shilling istedenfor fire, kommer de i morgen til å selge sine varer for fem shilling istedenfor fire (noe som den økte etterspørsel vil sette dem i stand til).

Hvor banalt dette enn er og hvor åpent det enn holder seg til fenomenenes ytterste overflate, så er det likevel ikke lett å forklare uvitende mennesker alle de økonomiske spørsmål som her konkurrerer med hverandre. You can’t compress a course of Political Economy into one hour. But we shall do our best.» («En kan ikke presse sammen et kurs i politisk økonomi på en time. Men vi skal gjøre vårt beste.»)

Foredraget ble skrevet og lest opp av Marx i tillegg til hans innlegg i diskusjonen.

I samband med dette foredraget skrev Marx til Engels den 24. juni:

«Jeg har lest opp et innlegg i generalrådet (det ville bli på om lag to trykkark) om det spørsmålet herr Weston hadde reist om virkningen av en alminnelig lønnsstigning osv. Første del av det var et svar på Westons vrøvl; den andre var en teoretisk for­klaring, så langt anledningen passet til det. Nå vil karene ha det trykt. På den ene siden kunne dette kanskje være nyttig for meg, da de har forbindelse med J. St. Mill, professor Beesly, Harri­son og andre. På den andre siden har jeg mine tvil:

1) da det: ikke er særlig smigrende å ha «herr Weston» som opponent;

2) i  andre del inneholder foredraget, i en ytterst konsentrert, men forholdsvis populær form, mye som er nytt, tatt på forskudd fra min bok (Kapitalen), mens det samtidig nødvendigvis må fare med en harelabb over alle mulige saker.

Spørsmålet er: er det tilrådelig å ta på forskudd på denne måten ?»

Verken Marx eller Engels offentliggjorde dette foredraget. Det ble funnet blant Marx’ papirer etter at Engels var død, og ble offentliggjort for første gang på engelsk i 1889 av Marx’ datter Eleanor og hennes mann, Eduard Aveling, som også føyde til de første sju undertitlene. Disse er i denne utgaven satt i klammer. I 1897—98 ble det offentliggjort som artikkelserie i Neue Zeit under tittelen «Lohn, Preis und Profit».

Lønn, pris og profitt

[Innledning]

Borgere!

Før jeg tar fatt på det egentlige emnet, må jeg få lov til å komme med noen innledende merknader.

For tiden raser det en ren streike-epidemi på kontinentet, og overalt blir det reist krav om lønnstillegg. Spørsmålet kommer til å bli behandlet på vår kongress. Dere som står i spissen for Den internasjonale arbeiderassosiasjon, bør ha et bestemt stand­punkt i dette viktige spørsmål. Jeg for min del har derfor ansett det for min plikt å gi en grundig behandling av saken, selv om jeg skulle risikere å sette deres tålmod på hard prøve.

Nok en innledende merknad må jeg gjøre angående med­borger Weston. Han har — etter sin mening — i arbeiderklas­sens interesse ikke bare lagt fram for dere, men offentlig forsvart oppfatninger som han vet er ytterst upopulære innen arbeider­klassen. Et slikt bevis på moralsk mot må vi alle høyakte. Jeg håper at han trass i den usminkete stilen i mitt foredrag, ved slutten av samme vil innse at jeg er enig i det som forekommer meg å være den riktige grunntanken i hans teser, som jeg likevel må anse for teoretisk uriktige og praktisk farlige i deres nå­værende form.

Jeg går nå med en gang over til vårt emne.

1. [Produksjon og lønninger]

Medborger Westons bevisføring bygde i det vesentlige på to forutsetninger:

1) at  den  nasjonale produksjonens mengde  er noe uforanderlig, en konstant mengde eller størrelse, som matematikerne ville si;

2) at mengden av reallønnen, dvs. lønningene, målt etter den varemengde som kan kjøpes for dem, er et uforanderlig beløp, en konstant størrelse.

Nå er hans første påstand åpenbart feilaktig. Fra år til år vil dere finne at produksjonens verdi og mengde øker, at det nasjo­nale arbeids produktivkraft stiger og at det pengebeløp som er nødvendig før å sette denne økende produksjonen i sirkula­sjon, stadig skifter. Det som gjelder ved slutten av året og for forskjellige år, sammenliknet med hverandre, gjelder for hver gjennomsnittsdag i året. Den nasjonale produksjonens mengde eller størrelse skifter stadig. Den er ikke en konstant, men en variabel størrelse, og, bortsett fra forandringer i folketallet, kan det ikke være annerledes på grunn av den stadige forandringen i opphopingen av kapital og arbeidets produktivkraft. Det er helt riktig at hvis det fant sted en stigning i den alminnelige lønnsraten i dag, så ville denne i seg selv ikke øyeblikkelig forandre produk­sjonsmengden, uansett hva dens endelige virkning måtte bli. Den ville i første omgang springe fram av den rådende tilstand. Men om den nasjonale produksjonen før lønnsøkingen var for­anderlig og ikke uforanderlig, så ville den fortsette å være foranderlig og ikke fast også etter lønnsøkingen.

Men sett at den nasjonale produksjonens mengde var konstant og ikke variabel. Selv da ville det som vår venn Weston anser for en logisk slutning, vedbli å være bare en påstand. Hvis jeg har et gitt tall, la oss si 8, så hindrer ikke dette talls absolutte grenser at dets deler forandrer sine relative grenser. Hvis profitten var lik 6 og lønningene lik 2, så kunne løn­ningene stige til 6 og profitten synke til 2, og likevel ville total­summen være 8. Således ville en uforanderlig produksjons­mengde på ingen måte bevise at lønnsmengden er uforanderlig. Hvordan beviser nå vår venn Weston denne uforanderlighet? Ved å påstå at det forholder seg slik.

Men selv om vi går ut fra at hans påstand er riktig, så matte denne påstanden virke i to retninger, mens han bare lar den gjelde i én retning. Hvis lønnssummen er en konstant størrelse, kan den verken økes eller minskes. Hvis arbeiderne altså hand­ler tåpelig når de tvinger igjennom et midlertidig lønnstillegg, så ville kapitalistene ikke handle mindre tåpelig ved å tvinge igjennom en midlertidig lønnsreduksjon. Vår venn Weston nek­ter ikke for at arbeiderne under visse omstendigheter kan tvinge igjennom et lønnstillegg, men da lønns-summen ifølge sin natur er uforanderlig, så må det inntre en reaksjon. På den andre siden vet han også at kapitalisten kan tvinge igjennom et lønns­nedslag, og faktisk også stadig prøver å gjøre der. Ifølge prin­sippet om lønningenes uforanderlighet måtte en reaksjon følge i like høy grad i dette tilfellet som i det første. Arbeiderne ville derfor handle riktig om de satte seg til motverge mot forsøk på eller faktisk gjennomførte lønnsnedslag. De ville derfor handle riktig om de tvang igjennom lønnstillegg, for enhver reaksjon mot lønnsnedslag er en aksjon for lønnstillegg. Ifølge medborger Westons eget prinsipp om lønningenes uforanderlighet burde ar­beiderne derfor under visse omstendigheter slå seg sammen og kjempe for lønnstillegg.

Hvis han bestrider denne slutningen, må han gi opp den for­utsetning som den springer ut av. Istedenfor å si at lønns-summen er en konstant størrelse, må han si at den — enda den ikke kan og ikke må stige — kan og må synke når kapitalen finner for godt å senke den. Hvis kapitalistene finner for godt å fore dere med poteter istedenfor kjøtt og med havre istedenfor hvete, så må dere godta hans vilje som en lov i den politiske økonomi og boye dere for den. Hvis lønnsraten i ett land, for eksempel Sam­bandsstatene, er høyere enn i et annet land, for eksempel Eng­land, så må dere forklare denne forskjellen i lønnsraten med en forskjell mellom viljen til den amerikanske kapitalisten og den engelske kapitalisten, en metode som utvilsomt i høy grad ville forenkle studiet ikke bare av de økonomiske fenomener, men også av alle andre fenomener.

Men selv da kunne vi komme til å spørre hvorfor viljen til den amerikanske kapitalisten er forskjellig fra viljen til den engelske kapitalisten. Og for å svare på dette spørsmålet må en gå utenfor viljens område. En prestemann kan prøve å innbille meg at gud vil én ting i Frankrike og en annen ting i England. Hvis jeg ber ham om å forklare denne viljespaltningen, kunne han være freidig nok til å svare at guds vilje er å ha én vilje i Frankrike og en annen i England. Men vår venn Weston er sikkert den siste til å bygge en bevisføring på en slik fullkom­men fornektelse av enhver fornuft.

Kapitalistens vilje er sikkert å ta så mye som mulig. Det vi har å gjøre, er ikke å prate om hans vilje, men å undersøke hans makt, grensene for denne makten og karakteren av disse grenser.

2. [Produksjon, lønn, profitt]

Det foredraget som medborger Weston leste opp for oss, kunne fått plass i et nøtteskall.

Hele hans argumentasjon gikk ut på følgende: Hvis arbeider­klassen tvinger kapitalistklassen til å betale 5 shilling istedenfor 4 shilling i form av pengelønninger, så vil kapitalisten i form av varer gi tilbake 4 shillings verdi istedenfor 5 shillings verdi. Arbeiderklassen ville altså måtte betale 5 shilling for det som den før lønnsstigningen kjøpte for 4 shilling. Men hvorfor er det til­felle? Hvorfor gir kapitalisten bare 4 shillings verdi for 5 shil­ling? Fordi lønnsmengden er uforanderlig. Men hvorfor er den fastlåst til 4 shillings vareverdi? Hvorfor ikke til 3 eller 2 eller en annen sum? Hvis lønnsmengdens grenser er fastsatt gjen­nom en økonomisk lov, uavhengig både av kapitalistens og arbeiderens vilje, så burde medborger E. Weston først og fremst formulere denne loven og bevise den. Han burde dessuten bevise at den faktisk utbetalte lønnssum på et hvert gitt tidspunkt all­tid nøyaktig svarer til den nødvendige lønns-summen og aldri avviker fra den. Hvis på den andre siden lønns-summens gitte grenser avhenger av kapitalistens blotte vilje eller av grensene for hans havesyke, så er det en vilkårlig grense. Den har ikke noe nødvendig i seg. Den kan forandres av kapitalistens vilje og kan derfor også forandres mot hans vilje.

Medborger Weston illustrerte sin teori ved å fortelle oss at hvis en skål inneholder en viss mengde suppe som skal spises av et visst antall personer, så ville en økt bredde på skjeene ikke frambringe en økt mengde suppe. Han må ha meg unnskyldt for at jeg finner denne illustrasjonen noe barnslig. Den minner meg litt om den liknelsen som Menenius Agrippa brukte. Da de ro­merske plebeierne gikk til streik mot de romerske patrisierne, fortalte patrisieren Agrippa dem at den patrisiske magen er­nærte de plebeiske lemmene på statslegemet. Agrippa unnlot å bevise at en skaffer næring til et menneskes lemmer ved å fylle magen på et annet. Medborger Weston har for sin del glemt at den skålen som arbeiderne spiser av, er fylt med hele produk­sjonen av det nasjonale arbeid, og at det som hindrer dem i å ta mer fra skålen, verken er det at skålen er for liten eller at innholdet er sparsomt, men bare det at de har så små skjeer.

Ved hvilket knep klarer kapitalistene å gi tilbake 4 shillings verdi for 5 shilling? Ved å øke prisene på de varer han selger. Men er en prisstigning, eller mer generelt, en forandring i vare­prisene, er i det hele tatt vareprisene avhengige av kapita­listens blotte vilje? Eller er det tvert om slik at visse omsten­digheter er nødvendige for at denne viljen skal kunne gjøre seg gjeldende? Hvis ikke, så ville markedsprisenes stigning og fall, deres ustanselige svingninger, være en uløselig gåte.

Om vi går ut fra at absolutt ingen forandringer har funnet sted verken i arbeidets produktivkraft eller i den mengde kapital og arbeid som er anvendt, eller i den pengeverdi som produktenes verdier regnes i, men bare en forandring i lønnsraten, hvordan kunne da denne lønnsstigningen innvirke på vareprisene ? Bare ved å påvirke det faktiske forhold mellom etterspørselen etter og tilgangen på disse varene.

Det er fullstendig riktig at arbeiderklassen, sett som helhet, bruker og må bruke sine inntekter til livsfornødenheter. En al­minnelig forhøyelse av lønningene ville derfor framkalle en økt etterspørsel etter livsfornødenheter og følgelig også en forhøyelse av deres markedspriser. De kapitalister som produserer disse livsfornødenheter, ville få kompensasjon for lønnsstigningen gjennom de stigende markedsprisene. Men hvordan er det med de andre kapitalistene som ikke produserer livsfornødenheter? Og en må ikke tro at det bare er noen få. Når en tar i betraktning at to tredjedeler av den nasjonale produksjonen forbrukes av en femtedel av befolkningen — et medlem av Underhuset sa nylig at det bare var en sjuendedel av befolkningen — så vil en forstå hvor uhyre stor del av nasjonalproduktet det er som produ­seres i form av luksusvarer eller byttes mot luksusvarer, og hvor uhyre stor del av livsfornødenheter det er som sløses bort til lakeier, hester, katter osv., et sløseri som vi av erfaring vet alltid innskrenkes betydelig når prisene på nødvendighetsvarer stiger.

Men hvordan vil nå stillingen være for de kapitalister som ikke produserer livsfornødenheter? For hvis profittraten skulle synke som folge av den alminnelige lønnsstigningen, så ville de ikke kunne holde seg skadesløse ved å sette opp prisene på sine varer, da etterspørselen etter disse varene ikke ville ha økt. Deres inntekter ville ha minket, og av disse minkede inntektene ville de måtte betale mer for samme mengde dyrere livsfornøden­heter.

Men ikke nok med det. Da deres inntekter hadde minket, ville de også kunne bruke mindre på luksusartikler, og på denne måte ville deres gjensidige etterspørsel etter sine respektive varer minke. Som følge av denne minkede etterspørsel ville prisene på deres varer synke. I disse industrigrenene ville profittraten der­for synke, ikke bare i enkel proporsjon til den alminnelige stig­ningen i lønnsnivået, men i sammensatt proporsjon til den alminnelige stigningen, prisstigningen på livsnødvendigheter og prisfallet på luksusvarer.

Hvilke følger ville denne ulike profittrate for kapital investert i de forskjellige industrigrener, få? Naturligvis samme følger som vanligvis inntrer når den gjennomsnittlige profittrate i de for­skjellige produksjonsgrener av en eller annen grunn blir for­skjellig. Kapital og arbeid ville bli overført fra de mindre lønn­somme til de mer lønnsomme grenene. Og denne overførings­prosessen ville fortsette til tilgangen i den ene industrigrenen hadde steget i forhold til den økte etterspørselen og sunket i de andre industrigrenene i samsvar med den minkede etterspørse­len. Når denne forandringen var fullført, ville den alminnelige pro­fittrate i de forskjellige industrigrenene på nytt være utjamnet. Da hele forskyvningen opprinnelig oppsto bare som følge av en endring i forholdet mellom tilgang og etterspørsel på forskjel­lige varer, så ville, i og med at årsaken opphørte, også virknin­gen opphøre, og prisene ville kunne vende tilbake til sitt tid­ligere nivå og sin tidligere likevekt. Istedenfor å innskrenke seg til noen industrigrener ville fallet i profittraten som følge av lønnsstigningen blitt alminnelig. Vi forutsatte da at det ikke var inntrådt noen endring verken i arbeidets produktivkraft eller i den samlede produksjonsmengde, men bare at denne gitte produksjonsmengde hadde endret sin form. En større del av produk­sjonsmengden eksisterte i form av livsnødvendigheter, en mindre del i form av luksusvarer, eller — hvilket kommer ut på ett — en mindre del ville byttes mot utenlandske luksusvarer og forbrukes i sin opprinnelige form, eller — hvilket igjen er det samme — en større del av den hjemlige produksjon ville bli byttet mot utenlandske livsnødvendigheter istedenfor luksusvarer. Den alminnelige stigningen i lønnsnivået ville — etter en forbigående forstyrrelse av markedsprisene — bare resultere i et alminnelig fall i profittraten uten noen varig for­andring i vareprisene.

Hvis noen sier at jeg i ovenstående resonnement går ut fra at hele lønnstillegget blir brukt til livsnødvendigheter, så svarer jeg at jeg har gjort den antakelse som er mest fordelaktig for medborger Westons oppfatning. Hvis lønnstillegget ble brukt til artikler som tidligere ikke inngikk i arbeidernes forbuk, så ville det ikke være nødvendig å fore bevis for at deres kjøpekraft vir­kelig var steget. Men da denne økte kjøpekraft bare er en følge av en lønnsforhøyelse, så må den svare nøyaktig til fallet i kapitalistenes kjøpekraft. Den samlede etterspørsel etter varer ville derfor ikke være økt, men bestanddelene i denne etterspørselen ville være forandret. Den økende etterspørsel på den ene siden ville bli oppveid av den minkende etterspørsel på den andre siden. Og da den samlede etterspørsel var uforandret, ville det ikke kunne inntre noen søm helst endring i varenes markeds­pris.

En kommer derfor til følgende dilemma: enten blir lønns­tillegget brukt likt på alle forbruksvarer, og i så fall må den økte etterspørsel fra arbeiderklassens side oppveies ved nedsatt etterspørsel fra kapitalistklassens side. Eller også blir lønns­tillegget bare brukt til enkelte artikler, hvis markedspriser midlertidig kommer til å stige. Den følgende stigning i profitt­raten i noen industrigrener og fallet i profittraten i andre grener vil da framkalle en endring i fordelingen av kapital og arbeid, som vil fortsette til tilgangen har tilpasset seg etter den økte etterspørselen i den ene industrigrenen og den minkede etter­spørselen i den andre. Ifølge den ene forutsetning vil det ikke inntre noen endring i vareprisene. Ifølge den andre forutsetning vil varenes bytteverdi — etter en viss svingning i markeds­prisene — vende tilbake til sitt tidligere nivå. Ifølge begge forutsetninger vil den alminnelige stigning i lønnsraten i siste omgang ikke resultere i noe annet enn et alminnelig fall i profittraten.

For å stimulere deres fantasi ba medborger Weston dere tenke over de vansker en alminnelig forhøyelse av de engelske landarbeideres lønninger fra 9 til 18 shilling ville medføre. Tenk, ropte han, på den kolossale øking i etterspørselen etter nød­vendighetsvarer og den fryktelige prisstigningen som ville bli følgen av dette! Nå, dere vet alle sammen at gjennomsnittsløn­ningene til de amerikanske landarbeiderne er over dobbelt så høye som de engelske landarbeidernes lønninger, trass i at

prisene på landbruksvarer er lavere i USA enn i England, trass i at forholdet mellom kapital og arbeid stort sett er det samme i USA som i England, og trass i at årsproduksjonen i USA er mye mindre enn i England. Hvorfor ringer vår venn på denne alarmklokka? Bare for å vri seg unna det virkelige problemet vi står overfor. En plutselig lønnsforhøyelse fra 9 til 18 shilling ville bety en plutselig stigning med 100 prosent. Vi diskuterer nå slett ikke spørsmålet om den alminnelige lønnsraten i England plut­selig skulle kunne heves med 100 prosent. Vi har absolutt ingen­ting å gjøre med forhøyelsen størrelse, som i hvert praktisk til­felle avhenger av og må være tilpasset etter gitte omstendig­heter. Vi har bare å undersøke hvordan en alminnelig forhøyelse av lønnsraten selv bare med en prosent — vil virke.

Jeg vil la vår venn Westons fantastiske 100 prosents stigning fare og helle henlede deres oppmerksomhet på den virkelige lønnsstigning som fant sted i Storbritannia fra 1849 til 1859.

Dere kjenner alle sammen 10-timersloven eller rettere sagt 10 1/2-timersloven, som ble innført i 1848. Den var en av de stør­ste økonomiske forandringer vi har opplevd. Det var en plutse­lig og tvungen lønnsforhøyelse, ikke i noen få lokale nærings­grener, men i de ledende industrigrener som England behersker verdensmarkedet gjennom. Det var en lønnsforhøyelse under særlig ugunstige omstendigheter. Dr. Ure, professor Senior og alle de andre offisielle økonomiske talerør for bursjoasiet be­viste — og jeg vil si, med mye sterkere argumenter enn vår venn Weston — at dette ville bety et dødsstøt mot den engelske indu­strien. De beviste at det ikke bare gjaldt en vanlig lønnsforhøy­else, men en lønnsforhøyelse framkalt ved, og basert på en re­duksjon av den anvendte arbeidsmengde. De hevdet at den tolvte timen som en ville ta fra kapitalisten, nettopp var den eneste timen som han hentet sin profitt fra. De truet med minkende akkumulasjon, prisstigning, tap av markeder, nedgang i produk­sjonen med derav følgende virkning på lønningene, fullstendig ruin. Ja, de erklærte at Maximilien Robespierres maksimumslov¹ var en bagatell sammenliknet med dette, og på en viss måte hadde de rett. Vel, hva ble så resultatet? En forhøyelse av fabrikkarbeidernes lønninger trass i forkortingen av arbeidsdagen, en betydelig øking i tallet på sysselsatte fabrikkarbeidere, uav­brutt synkende priser på deres produkter, en mirakuløs utvik­ling av deres arbeids produktivkraft, en makeløs fremadskridende utvidelse av markedene for deres varer. I et møte i Selskapet for vitenskapens fremme i Manchester hørte jeg selv i 1861 herr Newman innrømme at han, dr. Ure, Senior og alle andre representanter for den økonomiske vitenskap hadde tatt feil, mens folkets instinkt hadde vært riktig. Jeg nevner her W. Newman,² ikke professor Francis Newman, fordi han inntar en framtredende stilling i den økonomiske vitenskap som med­arbeider i og utgiver av herr Thomas Thokes «Prisenes historie», et ypperlig verk som følger prisenes historie fra 1793 til 1856. Hvis vår venn Westons fikse idé om en fast lønnsmengde, en fast produksjonsmengde, en fast grad av arbeidets produktivkraft, en fast og uforanderlig vilje hos kapitalistene og alt annet fast og uforanderlig han kommer med, hadde vært riktig, da ville pro­fessor Seniors triste anelser vært riktige, og Robert Owen,³ som alt i 1816 krevde en alminnelig forkorting av arbeidsdagen som et første forberedende skritt til arbeiderklassens frigjøring og som faktisk, trass i de herskende fordommer, gjennomførte den på egen hånd i sin tekstilfabrikk i New Lanark — ville hatt urett.

På samme tid som ti-timersdagen ble gjennomført og den etterfølgende lønnsstigning fant sted, inntrådte det i Storbritan­nia av grunner som det ikke er nødvendig å komme inn på her, en alminnelig stigning i landarbeidernes lønninger.

Enda det ikke er nødvendig for mitt umiddelbare formål, vil jeg, for at det ikke skal oppstå misforståelser hos dere, gjøre noen innledende merknader.

Hvis noen får en lønn på 2 shilling i uka og hans lønn stiger til 4 shilling, så stiger lønnsraten 100 pst. Dette ville synes storartet som uttrykk for en stigning i lønnsraten, enda den faktiske lønnssummen 4 shilling i uka fremdeles ville være en ynkelig lav sultelønn. Dere må altså ikke la dere lure av de storartede prosentene når det gjelder lønnsraten. Dere må alltid spørre: Hvor stort var det opprinnelige beløpet?

Videre vil dere forstå at hvis 10 arbeidere hver får 2 shilling i uka, 5 arbeidere 5 shilling hver og 5 andre 11 shilling hver, så vil 20 arbeidere tilsammen få 100 shilling eller 5 pund i uka. Hvis nå totalsummen av ukelønna deres steg med la oss si 20 pst., så ville det bety en stigning fra 5 til 6 pund. Om vi tar gjennom­snittet, kunne vi si at den alminnelige lønnsraten hadde steget 20 pst., trass i at lønningene i timannsgruppen i virkeligheten ble uforandret, mens lønningene til den ene femmannsgruppen bare hadde steget fra 5 til 6 shilling pr. mann og lønningene til den andre femmannsgruppen tilsammen hadde steget fra 55 til 70 shilling.⁴ Halvparten av arbeiderne ville overhodet ikke ha bedret sin stilling, en fjerdepart av dem ville ikke ha bedret den merkbart og bare en fjerdepart ville ha bedret den reelt. Men om en regner med gjennomsnittet, så ville den samlede lønnssummen for disse arbeiderne ha økt med 20 pst., og om en regner med hele den kapital som sysselsetter dem, og prisene på de varer de produserer, så ville det være akkurat det samme som om alle sammen i like høy grad hadde fått del i den gjennomsnittlige lønnsstigningen. I landarbeidet, der lønnsnivået er svært ulikt i de forskjellige grevskapene i England og Skottland, virket denne økingen svært ulikt.

Endelig gjorde motvirkende krefter seg gjeldende i den tiden da denne lønnsstigningen fant sted, som f. eks. de nye skattene som den russiske krigen⁵ førte med seg, den omfattende øde­leggelsen av landarbeidernes boliger osv.

Siden jeg har gjort så mange innledende merknader, vil jeg fortsette med å slå fast at gjennomsnittslønningene for landarbeiderne i Storbritannia steg med om lag 40 pst. fra 1849 til 1859. Jeg kunne anføre en overflod av detaljer for å bevise min påstand, men for mitt nåværende formål finner jeg det tilstrek­kelig å vise til det samvittighetsfulle og kritiske foredraget som avdøde herr John C. Morton i 1860 holdt i Londons kunst- og håndverksselskap om «Kreftene i jordbruket». Herr Morton legger fram de statistiske oppgaver som han har samlet fra regninger og andre autentiske dokumenter hos om lag 100 for­paktere i 12 skotske og 35 engelske grevskaper.

Etter vår venn Westons mening og i samsvar med den sam­tidige stigningen i fabrikkarbeidernes lønninger burde det i årene 1849—1859 ha funnet sted en veldig prisstigning på jord­bruksprodukter. Men hva skjedde i virkeligheten? Trass i den russiske krigen og de dårlige avlingene fra 1845 til 1856 sank gjennomsnittsprisen på hvete, som er det viktigste jordbruks­produkt i England, fra ca. 3 pund pr. quarter i årene 1838—1848 til ca. 2 pund 10 shilling i årene 1849—1859. Dette betyr et pris­fall på hvete på over 16 pst. samtidig med at landarbeidernes lønninger steg med gjennomsnittlig 40 pst. På samme tid — om vi sammenlikner slutten med begynnelsen, altså 1859 med 1849 — var det en tilbakegang i det offisielle tallet på fattigunderstøttede fra 934 419 til 860 470, dvs. en nedgang på 73 949. En meget liten tilbakegang, det innrømmer jeg, som gikk tapt i de følgende årene, men tross alt en nedgang.

En kan si at importen av utenlandsk korn — som folge av at kornloven ble opphevd — ble fordoblet i tiden fra 1849 til 1859 sammenliknet med tiden fra 1838 til 1848. Og hva betyr det? Fra medborger Westons standpunkt skulle en ha ventet at denne plutselige, veldige og stadig økende etterspørsel på de uten­landske markedene måtte drive prisene på jordbruksprodukter opp i en fryktelig høyde, da virkningen av den økte etterspørsel blir den samme hva enten den kommer utenfra eller innenfra. Men hva skjedde i virkeligheten? Med unntak av noen år med dårlig avling var det ruinerende fallet i kornprisen et stadig emne for klagemål i Frankrike. Amerikanerne var gang på gang nødt til å brenne opp sine overskuddsprodukter, og hvis vi kan tro herr Urquhart, pustet Russland til borgerkrigen i Sambandsstatene fordi dets jordbrukseksport ble ødelagt av den amerikanske konkurransen på det europeiske markedet.

Redusert til sin abstrakte form kommer medborger Westons argument til å gå ut på følgende: Enhver øking i etterspørselen skjer alltid på grunnlag av en gitt produksjonsmengde. Den kan derfor aldri øke tilbudet av de etterspurte varer, men bare øke deres pengepris. Nå viser den mest alminnelige iakttakelse at en økt etterspørsel i noen tilfelle slett ikke forer til noen forandring i vareprisene, mens den i andre tilfelle framkaller en midlertidig stigning i markedsprisene fulgt av en økt tilgang, som igjen følges av et fall i prisene til deres opprinnelige nivå og i mange tilfelle under deres opprinnelige nivå. Om den økte etterspørselen oppstår som følge av økte lønninger eller om den oppstår av noen annen grunn, endrer absolutt ingen ting i problemets forutsetninger. Fra medborger Westons standpunkt var den allmenne foreteelsen like vanskelig å forklare som den foreteelse som inntreffer under de særskilte omstendigheter ved en lønnsstigning . Hans argumentering beviser derfor ikke det ringeste i det emnet vi behandler. Det viser bare hvor opprådd han er når han skal forklare de lover hvoretter en økt etterspørsel framkaller økt tilgang og ikke en endelig stigning i markeds­prisene.

3. [Lønninger og pengesirkulasjon]

På debattens annen dag satte vår venn Weston fram sin gamle påstand i nye former. Han sa: Når det inntrer en alminnelig stigning i pengelønningene, trengs det mer sirkulasjonsmidler for a betale disse lønningene. Da mengden av sirkulasjonsmidlene er konstant hvordan skal en da kunne betale større lønninger med disse konstante sirkulasjonsmidler? Først oppsto vansken av det at arbeideren fikk en konstant mengde varer, selv om hans pengelønn steg. Nå oppstår den av at pengelønningene stiger trass i den konstante varemengden. Hvis en forkaster hans opprinnelige dogme, kommer selvsagt også de vansker det forer med seg, til å forsvinne.

Jeg skal imidlertid vise dere at dette spørsmålet om sirkulasjonsmidlene slett ikke har noe å gjøre med det emnet vi behand­ler her.

I deres land er betalingsmekanismen mye mer fullkommengjort enn i noe annet land i Europa. Takket være utbredelsen og konsentrasjonen av banksystemet trengs det mye mindre pen­ger for å sette samme verdimengde i omløp og for å avvikle den samme eller en større mengde forretninger. For eksempel når det gjelder lønningene, så betaler den engelske fabrikkarbeideren hver uke sin lønn til handelsmannen, som hver uke sender dem til banken. Denne igjen returnerer dem hver uke til fabrikanten, som på nytt utbetaler dem til sine arbeidere osv. På denne måten kan en arbeiders årslønn, la oss si 52 pund, betales med en eneste sovereign, som hver uke gjennomgår samme kretsløp. Og selv i England er denne mekanismen mindre fullkommen enn i Skottland, og den er ikke like fullkommen i alle distrikter. Derfor finner vi at det for eksempel i noen jordbruksdistrikter sammenliknet med fabrikkdistriktene, trengs mye mer sirkulasjonsmidler for at en mindre varemengde skal settes i omløp.

Hvis dere går over Kanalen, vil dere finne at pengelønningene er mye lavere enn i England, men at de i Tyskland, Italia, Sveits og Frankrike sirkulerer ved hjelp av en mye større mengde sirku­lasjons midler. Den samme sovereign oppfanges ikke sa fort av banken, og vender heller ikke så fort tilbake til industrikapitalisten. Og derfor trenger en istedenfor en sovereign til den årlige sirkulasjon av 52 pund kanskje tre sovereign til sirkulasjonen av årslønninger på 25 pund. Om dere på denne måten sammen­likner landene på kontinentet med England, vil dere straks se at lave pengelønninger kan kreve mye mer sirkulasjonsmidler til sitt omløp enn høye pengelønninger, og at dette faktum bare er et teknisk spørsmål, som slett ikke har noe med vårt emne å gjøre.

I folge de mest nøyaktige beregninger jeg kjenner til, kan arbeiderklassens årsinntekt i dette land anslås til 250 millioner pund. Denne kolossale sum sirkulerer ved hjelp av om lag 3 mil­lioner pund. Sett at det finner sted en lønnsforhøyelse på 50 pst. Da ville det istedenfor 3 millioner pund sirkulasjonsmidler tren­ges 4,5 millioner pund. Da en betydelig del av arbeiderens dag­lige utgifter blir betalt i sølv og kopper, dvs. bare med mynter, hvis verdi i forhold til gullet bestemmes vilkårlig ved en lov — liksom det er tilfelle med de uinnløselige papirpengene — ville en stigning i pengelønningene med 50 pst. i høyden kreve en økt sirkulasjon av la oss si en million sovereign. En million, som nå i form av gullbarrer eller mynt ligger i hvelvene til Bank of England eller private banker, ville komme i sirkulasjon. Men til og med de ubetydelige utgiftene som økt utmynting eller økt slitasje på denne millionen ville medføre, kunne innspares og ville faktisk bli innspart ifall behovet for mer sirkulasjonsmidler skulle skape friksjon. Dere vet alle at pengemassen i dette landet deles i to store grupper: Den ene av disse består av for­skjellige slags sedler og brukes ved transaksjoner mellom for­retningsfolk og like ens ved større utbetalinger fra forbrukere til forretningsfolk, mens en annen sort sirkulasjonsmidler, metallmynten, sirkulerer i detaljhandelen. Enda de er av for­skjellig art, blander disse to slags sirkulasjonsmidlene seg med hverandre. Således sirkulerer gullmynten i meget stor utstrek­ning til og med ved større forretninger for alle ujamne beløp under 5 pund ut over runde summer. Hvis en i morgen sendte ut 4-, 3- eller 2-pundsedler, så ville det gullet som fyller disse sirkulasjonskanalene, straks bli drevet ut av dem og flyte inn i de kanalene der de ville være nødvendige som følge av forhøyelsen av pengelønningene. På denne måten ville den ekstra millionen som ville være nødvendig ved en lønnsforhøyelse på 50 pst., kunne skaffes uten å slippe ut en eneste ekstrasovereign. Den samme virkningen kunne oppnås uten å slippe ut en eneste ekstra seddel, ved å øke sirkulasjonen av veksler, slik det i lang tid var tilfelle i Lancashire.

Hvis en alminnelig stigning i lønnsraten, for eksempel med 100 prosent, som medborger Weston antok for landarbeider-lønningenes vedkommende, ville medføre en sterk prisstigning på nødvendighetsvarer, og etter hans mening ville kreve en ytterligere mengde sirkulasjonsmidler som ikke kunne skaffes, så måtte en alminnelig lønnsreduksjon fremkalle den samme virkning, men i motsatt retning. Godt. Dere vet alle sammen at årene 1858 til 1860 var de gunstigste årene for bomullsindustrien, og at særskilt året 1860 i så måte er uten sidestykke i handelens annaler, mens alle andre industrigrener samtidig blomstret i høy grad. Lønningene for bomullsarbeiderne og alle andre arbeidere som var knyttet til denne industrien, lå i 1860 høyere enn noensinne. Så kom den amerikanske krisen, og alle disse lønningene ble plutselig redusert til om lag en fjerdepart av deres tidligere sum. I motsatt retning ville dette ha betydd en stigning på 400 prosent. Hvis lønningene stiger fra 5 til 20, så sier vi at de er steget med 300 prosent, hvis de senkes fra 20 til 5 shilling, så sier vi at de er falt med 75 prosent, men beløpet som de steg med i det ene tilfelle og falt med i det andre, ville være det samme, nemlig 15 shilling. Dette var altså en plutselig endring i lønnsraten som en aldri før hadde sett maken til, og samtidig omfattet den et antall arbeidere som — om vi ikke bare regner med de arbeiderne som er direkte syssel­satt i bomullsindustrien, men også dem som er indirekte av­hengige av denne industrien — var en halv gang større enn tallet på landarbeidere. Falt nå hveteprisen? Den steg fra en årlig gjennomsnittspris på 47 shilling 8 pence pr. quarter i de tre årene 1858—1860 til en årlig gjennomsnittspris på 55 shilling 10 pence pr. quarter i de tre årene 1861—1863. Når det gjelder sirkulasjonsmidlene, så ble det i 1861 preget 8 673 232 pund i mynt mot 3 378 122 pund i 1860, dvs. at det ble preget 5 295 130 pund mer i 1861 enn i 1860. Det er riktig at seddelsirkulasjonen i 1861 var 1 319 000 pund mindre enn i 1860. La oss trekke fra dette. Likevel blir det et overskudd i sirkulasjonsmidlene for 1861 sammenliknet med høykonjunkturåret 1860 på 3 976 130 pund eller om lag 4 millioner pund. Men gullbeholdningen i Bank of England hadde samtidig minket, ikke nøyaktig i sam­me, men i tilnærmelsesvis samme forhold.

Sammenlign året 1862 med 1842. Bortsett fra den veldige økningen i verdien og mengden av de varer som ble omsatt, utgjorde bare den kapital som i 1862 ble innbetalt i vanlige transaksjoner av aksjer, lån osv. i jernbanene i England og Wales 320 millioner pund, et beløp som i 1842 ville ha forekommet fantastisk. Likevel var den samlede pengemengde i omløp om­trent den samme i 1862 og i 1842, og i alminnelighet vil dere finne en tendens til en gradvis nedgang i pengesirkulasjonen — trass i en veldig verdistigning, ikke bare på varene, men på pengetransaksjoner i det hele tatt. Fra vår venn Westons syns­punkt er dette en uløselig gåte.

Om han hadde trengt litt dypere inn i dette problemet, ville han ha funnet at — om en fullstendig ser bort fra lønningene og går ut fra at de er konstante — verdien og mengden av de varer som omsettes, og overhodet summen av de pengetrans­aksjoner som finner sted, skifter daglig; at mengden av utgitte sedler skifter daglig, at mengden av betalinger som utlignes uten bruk av penger ved hjelp av veksler, sjekker, bankkreditt, avregningsbanker, skifter daglig; at for så vidt som virkelige metallpenger behøves, forholdet mellom de sirkulerende myn­tene og de mynter og gullbarrer som ligger i reserve eller hviler i bankhvelvene, skifter daglig; at den edelmetallmengde som suges opp av den nasjonale sirkulasjon og den mengde som sendes til utlandet for den internasjonale sirkulasjon, skifter daglig. Han ville ha funnet at hans dogme om en uforanderlig mengde sirkulasjonsmidler er et stygt mistak som er uforenlig med den daglige bevegelse. Han burde ha gransket de lover som tillater pengeomløpet å tilpasse seg etter de stadig skiftende vilkår, istedenfor å bruke sin feilaktige oppfatning av penge­sirkulasjonens lover til et argument mot forhøyelse av løn­ningene.

4. [Tilbud og etterspørsel]

Vår venn Weston godtar det latinske ordspråket «repetitio est mater studiorum», dvs. gjentakelse er studiets mor, og derfor gjentok han sitt opprinnelige dogme i den nye form at den reduksjon av pengesirkulasjonen som en lønnsstigning med­fører, ville forårsake en reduksjon av kapitalen osv. Da jeg allerede har gjendrevet hans kjepphest med pengesirkulasjonen, anser jeg det for helt overflødig å komme inn på de imaginære konsekvenser som han mener følger av hans imaginære pengesirkulasjonsulykker. Jeg vil derfor straks gå over til å redusere hans stadig gjentatte dogme, om han enn gjentar det i mange for­skjellige former, til dets enkleste teoretiske uttrykk.

Den ukritiske måten han har behandlet sitt emne på, går klart fram av en eneste merknad. Han vender seg mot lønnsstigning eller mot høye lønninger som resultat av en slik stig­ning. Nå spor jeg ham: Hva er høye lønninger, og hva er lave lønninger? Hvorfor er for eksempel 5 shilling uka en lav og 20 shilling i uka en høy lønn ? Om 5 er lite i forhold til 20, så er 20 enda mindre sammenliknet med 200. Om noen holdt et foredrag om termometeret, ville han ikke lære fra seg noe om han ga seg til å deklamere om høye og lave grader. Han måtte først for­klare meg hvordan en finner frysepunktet og hvordan en finner kokepunktet, og hvordan disse avgjørende punkter bestemmes av naturlover og ikke av fantasien hos dem som selger eller fabrikkerer termometre. Når det gjelder lønninger og profitt, så har medborger Weston ikke bare forsømt å utlede slike avgjørende punkter av de økonomiske lovene, men han har ikke engang funnet det nødvendig å lete etter dem. Han har nøyd seg med å godta de gjengse uttrykkene «høy» og «lav» som om de alltid er entydige, enda det er selvinnlysende at lønninger utelukkende kan betegnes som høye eller lave sammenliknet med en målestokk som en måler deres størrelser med.

Han vil ikke kunne forklare meg hvorfor et visst beløp penger betales for en viss mengde arbeid. Hvis han svarte meg: «Dette reguleres av loven om tilbud og etterspørsel,» så ville jeg først og fremst spørre ham hvilken lov det da er som regulerer tilbud og etterspørsel. Og et slikt svar ville straks sette ham i bet. For­holdet mellom tilbud og etterspørsel etter arbeid er utsatt for stadige endringer, og med dem endres også markedsprisene på arbeid. Hvis etterspørselen er større enn tilbudet, så stiger løn­ningene, hvis tilbudet er større enn etterspørselen, faller lønnin­gene, enda det under disse omstendigheter kunne være nød­vendig å prøve det virkelige forhold mellom tilbud og etter­spørsel for eksempel gjennom en streik eller en annen metode. Men hvis dere aksepterer tilbud og etterspørsel som den lov som regulerer lønningene, så ville det være like barnslig som nytteløst å deklamere mot en forhøyelse av lønningene, da en periodisk forhøyelse av lønningene — ifølge den høyeste lov som dere påberoper dere — er like nødvendig og berettiget som en periodisk senking av lønningene. Men hvis dere ikke be­trakter tilbud og etterspørsel som en lov som regulerer løn­ningene, så gjentar jeg spørsmålet: Hvorfor blir et visst beløp penger betalt før en viss mengde arbeid ?

Men la oss se på spørsmålet under en videre synsvinkel. Dere ville være helt på villspor om dere trodde at verdien av arbeid eller noen som helst annen vare bestemmes av tilbud og etter­spørsel. Tilbud og etterspørsel regulerer ingenting annet enn de tilfeldige svingningene i markedsprisene. De kan forklare dere hvorfor markedsprisen på en vare stiger over eller synker under dens verdi, men de kan aldri forklare verdien selv. La oss si at tilbud og etterspørsel holder hverandre i likevekt eller — som økonomene sier — dekker hverandre. Nå, i samme øyeblikk som disse motsatte krefter blir sterke, opphever de hverandre og opphører å virke i den ene eller andre retning. I det øyeblikk da tilbud og etterspørsel holder hverandre i likevekt og derfor opphører å virke, faller en vares markedspris, sammen med dens virkelige verdi, med den normalpris som dens markedspris svin­ger rundt. Om vi undersøker denne verdiens natur, har vi derfor absolutt ingenting å gjøre med tilbudets og etterspørselens til­feldige virkninger på markedsprisene. Det samme gjelder for lønningene og for prisene på alle andre varer.

5. [Lønninger og priser]

Redusert til sitt enkleste teoretiske uttrykk går alle var venns argumenter ut på dette eneste dogme: «Vareprisene bestemmes eller reguleres av lønningene.»

Mot denne foreldede og bankerotte feilslutning skulle jeg kunne vise til den praktiske iakttakelse. Jeg skulle kunne for­telle dere at de engelske fabrikkarbeiderne, gruvearbeiderne, skipsbygningsarbeiderne osv., hvis arbeid er forholdsvis bra betalt, slår ut alle andre nasjoner med sine billige produkter, mens for eksempel den engelske landarbeideren, hvis arbeid er forholdsvis dårlig betalt, blir slått ut av nesten hver eneste annen nasjon på grunn av den høye prisen på hans produkter. Jeg skulle kunne sammenlikne en artikkel med en annen artikkel i samme land og sammenlikne varer fra forskjellige land med hverandre og vise at — bortsett fra noen mer tilsynelatende enn virkelige unntak — de bra betalte arbeiderne gjennomsnittlig produserer de billige varene og de dårlig betalte de dyre varene. Dette ville selvsagt ikke bevise at den høye prisen på arbeidet i det ene tilfelle og den lave prisen i det andre tilfelle er de respektive årsaker til disse diametralt motsatte virkninger. Men det ville i hvert fall bevise at prisene på varene ikke bestem­mes av prisene på arbeidet. For oss er det imidlertid helt over­flødig å bruke denne empiriske metoden.

Det kunne kanskje benektes at medborger Weston har satt fram påstanden: «Vareprisene bestemmes eller reguleres av lønningene .» Han har faktisk aldri formulert den. Han sa tvert om at profitt og grunnrente også utgjør bestanddeler av vare­prisene, for av vareprisene må ikke bare arbeidernes lønninger, men også kapitalistenes profitt og grunneiernes grunnrente beta­les. Men hvordan forestiller han seg da prisdannelsen? Først gjennom arbeidslønnen. Så legges en ytterligere prosentsats til prisen for kapitalistenes regning, og dernest en ytterligere pro­sentsats til fordel for grunneieren. La oss gå ut fra at lønningene for det arbeid som går med til å produsere en vare, utgjør 10. Hvis profittraten var 100 prosent, så ville kapitalistene legge 10 til de forskutterte lønningene, og hvis grunnrenteraten også var 100 prosent av lønningene, så ville en legge til ytterligere 10, og hele prisen på varen ville da utgjøre 30. Men en slik bestemmelse av prisene ville simpelthen være å bestemme dem gjen­nom lønningene. Hvis lønningene i ovennevnte tilfelle steg til 20, ville vareprisen stige til 60 osv. Ut fra dette har alle de avleggse forfatterne innenfor den politiske økonomi som har hevdet den læresetning at lønningene regulerer prisene, forsøkt å bevise det ved å behandle profitt, og grunnrente utelukkende som prosenttillegg til lønningene. Selvsagt har ingen av dem vært i stand til å fore grensene for dette prosenttillegget tilbake til noen som helst økonomisk lov. De synes tvert om å ha ment at profitten er bestemt gjennom tradisjon, sedvane, kapitalistens vilje eller en annen like vilkårlig og uforklarlig metode. Hvis de påstår at profitten bestemmes av konkurransen mellom kapita­listene, så sier de dermed ingenting. Denne konkurransen er det som uten tvil jamner ut de forskjellige profittratene i de forskjellige industrigrener eller senker dem til samme gjennom­snittsnivå, men den kan aldri bestemme selve dette nivået eller den alminnelig profittrate.

Hva mener vi når vi sier at vareprisene bestemmes av arbeids­lønnen? Da lønninger bare er et annet navn på arbeidets pris, så mener vi dermed at vareprisene reguleres av prisen på arbeidet. Da «pris» er bytteverdi — og når jeg taler om verdi, mener jeg alltid bytteverdi — nemlig bytteverdi uttrykt i penger, så går hele resonnementet ut på at «varenes verdi bestemmes av arbeidets verdi», eller at «arbeidets verdi er den allmenne verdimålestokk».

Men hvordan bestemmer en så selve denne «arbeidets verdi» ? Her står vi fast. Det vil si — vi står fast hvis vi prøver å reson­nere logisk. Men de som forfekter denne læren, gir en god dag i logiske skrupler. La oss for eksempel ta vår venn Weston. Først fortalte han oss at arbeidslønnen regulerer vareprisene, og at prisene følgelig må stige når lønningene stiger. Så gjorde han helt om for å vise oss at en lønnsforhøyelse ikke ville gjøre noen nytte fordi prisene hadde steget, og fordi lønningene i virkeligheten måles etter prisene på de varene som de brukes til. Vi begynner altså med å hevde at arbeidets verdi bestemmer varenes verdi, og vi slutter med å hevde at varenes verdi be­stemmer arbeidets verdi. På denne måten beveger vi oss hit og dit i en høyst forhekset sirkel og kommer overhodet ikke til noen slutning.

I det hele tatt er det innlysende at ved å gjøre verdien av en vare, for eksempel arbeid, kom eller hvilken som heist annen vare, vil allmenn målestokk og regulator for verdien, så bare skyver vi vansken til side, da vi bestemmer en verdi ved en annen verdi, som på sin side også må bestemmes.

Uttrykt i sin mest abstrakte form går påstanden om at «arbeidslønnen bestemmer vareprisene», ut på at «verdi bestemmes av verdi», og denne tautologi betyr at vi faktisk ikke vet noe som helst om verdien. Hvis en godtar denne forutsetningen, blir ethvert resonnement om de allmenne lover for den po­litiske økonomi bare tomt prat. Derfor var det Ricardos store fortjeneste at han i sitt verk om «Den politiske økonomi prin­sipper», som han offentliggjorde i 1817, fullstendig tilintet­gjorde den gamle gjengse og forterskete villfarelse at «arbeids­lønnen bestemmer prisene», en villfarelse som Adam Smith og hans franske forgjengere hadde forkastet i de virkelig viten­skapelige delene av sine undersøkelser, men som de likevel gjentok i de mer populære og vulgariserte kapitlene.

6. [Verdi og arbeid]

Medborgere! Jeg er nå kommet til det punkt der jeg må ta fatt på en faktisk utgreiing av spørsmålet. Jeg kan ikke love å gjøre dette på en særdeles tilfredsstillende måte, da jeg i så fall ville bli nødt til å behandle den politiske økonomi i hele dens omfang. Jeg kan, som franskmennene sier, bare «effleurer la question,» bare berøre hovedpunktene.

Det første spørsmål vi må stille, er: Hva er verdien av en vare? Hvordan bestemmes den?

Ved første øyekast kunne det synes som om verdien av en vare er noe fullstendig relativt, som ikke kan bestemmes uten å betrakte den ene varen i dens forhold til alle andre varer. Det er jo faktisk slik at når vi taler om en vares verdi, bytteverdi, så mener vi de mengdemessige forhold som den byttes med alle andre varer i. Men da oppstår spørsmålet: Hvordan reguleres de forhold som varene byttes med hverandre i?

Vi vet av erfaring at disse forholdene varierer i det uende­lige. Hvis vi tar en enkelt vare, for eksempel hvete, så finner vi at et quarter hvete kan byttes med forskjellige varer i nesten utallige forhold. Men da dens verdi hele tiden er den samme, hva enten den uttrykkes i silke, gull eller hvilken som helst annen vare, må den være noe som er forskjellig fra og uavhengig av disse ulike forhold i hvilke den byttes med forskjellige artikler. Det må være mulig å uttrykke disse forskjellige sammen­likninger mellom forskjellige varer på en helt annen måte.

Hvis jeg sier at et quarter hvete byttes med jern i et visst forhold eller at verdien av et quarter hvete uttrykkes i en viss mengde jern, så sier jeg at hvetens verdi og dens ekvivalent i jern er lik en eller annen tredje ting, som verken er hvete eller jern, fordi jeg går ut fra at de uttrykker samme størrelse i to for­skjellige skikkelser. liver av dem, hveten eller jernet, må der­for — uavhengig av den andre — kunne reduseres til denne tredje ting, som er deres felles målestokk.

For å klargjøre dette punkt skal jeg bruke en meget enkel geometrisk illustrasjon. Når vi skal sammenlikne flateinnholdet av trekanter av alle mulige former og størrelser eller sammen­likne trekanter med rektangler eller hvilken som helst annen rettvinklet figur, hvordan går vi da fram? Vi reduserer flate­innholdet av hvilken som helst trekant til et uttrykk som er helt forskjellig fra dens synlige form. Da vi av trekantens natur har funnet at dens flateinnhold er lik produktet av grunnlinjen og hovden delt på to, kan vi sammenlikne de ulike verdiene av alle slags trekanter og alle rettlinjete figurer med hverandre, etter­som de alle kan oppløses i et visst antall trekanter.

På samme måte må en gå fram når det gjelder varenes verdier. Vi må klare å redusere dem alle til en formel som er felles for alle, idet vi bare skjelner mellom dem etter den proporsjon de inneholder av den samme målestokken.

Da varenes bytteverdier bare er sosiale funksjoner av disse ting og ikke har noe som helst å gjøre med deres naturlige egenska­per, må vi først spørre: Hva er den felles samfunnsmessige sub­stans i alle varer? Det er arbeid. For å framstille en vare må en legge ned en bestemt mengde arbeid på den eller arbeide det inn i den. Og jeg sier ikke bare arbeid, men samfunnsmessig arbeid. Enhver som framstiller en gjenstand til sitt eget umiddelbare bruk, for å konsumere den selv, skaper et produkt, men ikke en vare. Som selvforsørgende produsent har han ingenting med samfunnet å bestille. Men for å framstille en vare må han ikke bare framstille en artikkel som tilfredsstiller et eller annet samfunnsmessig behov, men hans arbeid må selv være en uatskillelig del av den totale arbeidssum som samfunnet legger ut. Det må være underordnet arbeidsdelingen innenfor samfunnet. Det er ingen­ting uten de andre delene av arbeidet, og det er på sin side nødvendig for å komplettere dem.

Når vi betrakter varene som verdier, så ser vi dem uteluk­kende under en eneste synsvinkel som allerede nedlagt, (vergegenständlichte) fiksert eller — om dere vil — krystallisert samfunns­messig arbeid. I så måte kan de bare skille seg fra hverandre ved å rep­resentere større eller mindre mengder arbeid, for eksempel på den måten at det brukes en større mengde arbeid på et silkelom­metørkle enn på en murstein. Men hvordan måler en arbeids­mengder? Etter den tid arbeidet varer, idet en måler arbeidet i timer, dager osv. For å anvende denne målestokken må en naturligvis redusere alle slags arbeid til gjennomsnittlig eller enkelt arbeid som arbeidets enhet.

Vi kommer derfor til følgende slutning. En vare har verdi fordi den er en krystallisering av samfunnsmessig arbeid. Størrelsen av dens verdi eller dens relative verdi er avhengig av dens større eller mindre mengde av denne samfunnsmessige substans som den inneholder, dvs. av den relative arbeidsmasse som er nød­vendig for å framstille den. Varenes relative verdier bestemmes derfor av de respektive mengder eller summer av arbeidet som er nedlagt i dem, som er realisert, fiksert i dem. De motsvarende varemengder som kan framstilles på samme arbeidstid, er like. Eller verdien av en vare forholder seg til verdien av en annen vare som den arbeidsmengde som er fiksert i den ene, forholder seg til den arbeidsmengde som er fiksert i den andre.

Jeg antar at mange av dere vil spørre: Er det da så stor eller er det overhodet noen forskjell mellom det å bestemme varenes verdi på grunnlag av arbeidslønnen og det å bestemme denne verdi på grunnlag av de relative arbeidsmengder som er nød­vendige for å framstille dem ? En må imidlertid være klar over at vederlaget for arbeidet og arbeidets mengde er helt forskjellige ting. Sett for eksempel at like mengder arbeid er fiksert i et quarter hvete og en unse gull. Jeg bruker dette eksempel fordi Benjamin Franklin brukte det i sitt første essay som ble offentliggjort i 1729 under tittelen: «A Modest Inquiry into the Nature and Necessity of a Paper Currency» (En kortfattet undersøkelse av en papirvalutas natur og nødvendighet), der han som en av

de første oppdaget verdiens virkelige natur. Vel, vi går altså ut fra at et quarter hvete og en unse gull er like verdier eller ekviva­lenter fordi de er kryslalliseringer av like mengder gjennomsnittsarbeid, av så og så mange dagers eller ukers arbeid som er fiksert i hver av dem. Idet vi på denne måten bestemmer den relative verdien av gull og korn, sier vi da noe om landarbeider­nes og gruvearbeidernes lønninger? Ikke det minste. Vi lar det være helt uavgjort hvordan deres dags- eller ukearbeid ble betalt, og til og med om lønnsarbeid ble anvendt i det hele tatt. Hvis det var tilfelle, kunne lønningene være meget ulike. Den arbei­deren hvis arbeid ble legemliggjort i et quarter hvete, får kan­skje bare to bushel, mens gruvearbeideren kanskje får halvpar­ten av en unse gull. Eller om en går ut fra at deres lønninger er like, så kan de likevel avvike i alle mulige forhold fra verdiene av de varer de har framstilt. De kan utgjøre en halvpart, en tredjepart, en fjerdepart, en femtepart eller hvilken som helst annen proporsjonal del av dette quarter hvete eller denne unse gull. Deres lønninger kan selvsagt ikke overstige verdien av de varer de har framstilt, ikke være høyere enn dem, men de kan være lavere i alle mulige grader. Deres lønninger begrenses av produktenes verdi, men verdiene av deres produkter begrenses ikke av lønningene. Og fram for alt fastsettes de relative verdier av for eksempel korn og gull uten ethvert hensyn til verdien av det anvendte arbeid, dvs. arbeidslønnen. Å bestemme vareverdiene ved de relative arbeidsmengder som er nedlagt i dem, er derfor noe helt annet enn den tautologiske metoden å bestemme varever­diene ved hjelp av arbeidets verdi eller ved hjelp av arbeidslønnen. Dette punkt vil imidlertid bli ytterligere klargjort i løpet av vår undersøkelse.

Når vi skal beregne en vares bytteverdi, må vi til den sist anvendte arbeidsmengden legge arbeidsmengden som tidligere er nedlagt i varenes råstoff, og der arbeid som er brukt på arbeidsmidler, redskaper, maskiner og bygninger som tas til hjelp ved et slikt arbeid. Således er for eksempel verdien av en viss mengde bomullsgarn krystalliseringen av den arbeidsmengde som er tilført bomullen under spinningsprosessen, den arbeids­mengde som tidligere er legemliggjort i selve bomullen, den arbeidsmengde som er legemliggjort i kullet, oljen og alle de andre hjelpematerialer som er brukt, den arbeidsmengde som er fiksert i dampmaskinen, spinnemaskinene, fabrikkbygningene osv. De egentlige produksjonsredskapene, så som verktøy, maskiner og bygninger, anvendes om og om igjen i en lengre eller kortere tid under gjentatte produksjonsprosesser. Hvis de ble brukt opp med en gang på samme måte som råstoffet, ville hele deres verdi straks bli overfort til varen som de hjelper til med å framstille. Men da for eksempel en spinnemaskin bare slites ut litt etter litt, så foretar en en gjennomsnittsberegning, som bygger på dens gjennomsnittlige levetid og den gjennom­snittlige slitasjen på den i en viss periode, la oss si en dag. På denne måten regner vi ut hvor mye av spinnemaskinens verdi blir overført til det garnet som blir spunnet hver dag, og dermed hvor mye av den totale arbeidsmengden, for eksempel i et pund garn, som skyldes den arbeidsmengden som tidligere er nedlagt i spinnemaskinen. For vårt nåværende formål er det ikke nød­vendig å oppholde oss lenger ved dette punkt.

Hvis verdien av en vare bestemmes av den arbeidsmengde som blir brukt på å framstille den, så kunne en derav dra den slutning at jo latere og mer klosset noen er, dess mer verdifull blir den varen han framstiller, da det kreves en lengre arbeidstid for a få varen ferdig. Men det ville være et sørgelig mistak. Dere husker at jeg brukte ordet «samfunnsmessig arbeid», og denne betegnelsen «samfunnsmessig» omfatter mange momenter. Når vi sier at verdien av en vare bestemmes av den arbeidsmengden som er nedlagt eller krystallisert i den, mener vi den arbeidsmengde som er nødvendig for å produsere den under en gitt samfunnstil­stand, under bestemte gjennomsnittlige samfunnsmessige pro­duksjonsvilkår med en gitt samfunnsmessig gjennomsnittsintensitet og gjennomsnittsdyktighet hos det anvendte arbeid. Da dampvevstolen tok opp konkurransen med håndvevstolen i England, behøvde en bare å bruke halvparten av den tidligere arbeidstiden for å gjøre en gitt mengde garn om til en yard bomullstøy eller klede. Den arme håndstolveveren måtte nå arbeide 17 og 18 timer i døgnet istedenfor de 9 eller 10 timer han hadde arbeidd for. Likevel representerte produktet av hans 20 timers arbeidsdag nå bare 10 samfunnsmessige arbeidstimer eller 10 arbeidstimer som var samfunnsmessig nødvendig for å gjøre en viss mengde garn om til tøyer. Produktet av hans 20 timers arbeid hadde derfor ikke mer verdi enn det produktet han tidligere hadde framstilt på 10 timer.

Hvis altså den mengde samfunnsmessig nødvendig arbeid som er legemliggjort i varene, bestemmer varenes bytteverdi, så må enhver øking av den arbeidsmengde som er nødvendig for å framstille en vare, øke dens verdi, likesom enhver senkning må minske den.

Hvis de respektive arbeidsmengder som er nødvendig for å framstille de respektive varer, var konstante, ville også deres relative verdier være konstante. Men det er ikke tilfelle. Den arbeidsmengde som er nødvendig for å framstille en vare, skifter stadig med forandringene i det anvendte arbeids pro­duktivkraft. Jo større arbeidets produktivkraft er, dess mer produkter blir framstilt i en gitt arbeidstid, og jo lavere arbeidets produktivkraft er, dess mindre produkter blir framstilt på sam­me tid. Hvis det for eksempel på grunn av økingen i folketallet skulle bli nødvendig å dyrke opp mindre fruktbar jord, så ville det bare være mulig å oppnå samme produktmengde ved å legge ned en større mengde arbeid, og verdien av landbruks­produktene ville følgelig stige. Hvis på den andre siden en enkelt spinner med moderne produksjonsmidler iløpet av en arbeidsdag gjør om til garn mange tusen ganger mer bomull enn han tidligere kunne spinne ved hjelp av rokken, så er det klart at hvert enkelt pund bomull kommer til å oppsuge mange tusen ganger mindre spinnearbeid enn for, og følgelig ville den verdi som spinningen tilfører hvert enkelt pund bomull, være tusen ganger mindre enn tidligere. Garnets verdi kommer til å synke tilsvarende.

Bortsett fra forskjellene mellom de enkelte folk når det gjelder naturlig energi og ervervet arbeidsdyktighet, må arbeidets produktivkraft hovedsakelig være avhengig av:

1. Arbeidets naturlige vilkår, så som jordbunnens fruktbarhet, gruvenes rikdom osv.

2. Den fremadskridende forbedring av de samfunnsmessige arbeidskrefter* slike som er resultater av storproduksjonen, kapitalkonsentrasjonen og samordningen av arbeidet, arbeids­delingen, maskinene, bedre arbeidsmetoder, bruk av kjemiske og andre naturlige hjelpemidler, forkorting av tid og rom takket være kommunikasjons- og transportmidler, og alle mulige andre oppfinnelser som ut fra vitenskapen setter naturkref­tene i arbeidets tjeneste og som arbeidets samfunnsmessige eller kooperative karakter utvikles gjennom. Jo større ar­beidets produktivkraft er, desto mindre arbeid brukes på en gitt mengde produkter. Desto mindre er følgelig produktets verdi. Jo mindre arbeidets produktivkraft, dess mer arbeid brukes på samme mengde produkt. Dess større blir følgelig dets verdi. Som allmenngyldig lov kan vi derfor slå fast:

Varenes verdi er direkte proporsjonal med den arbeidstid som er anvendt for å framstille dem, og omvendt proporsjonal med det an­vendte arbeids produktivkraft.

Siden jeg hittil bare har snakket om verdien, skal jeg legge til noen ord om prisen, som er en særskilt form for verdi.

I og for seg er pris ikke noe annet enn verdi, uttrykt i penger. Verdiene av alle varer i dette landet for eksempel uttrykkes i gullpriser, mens de på kontinentet hovedsakelig uttrykkes i sølvpriser. Gullets eller sølvets verdi, likesom verdien av alle andre varer, bestemmes av den mengde arbeid som er nødven­dig for å utvinne dem. Dere bytter en viss mengde av deres nasjonale produkter, som en viss mengde av deres nasjonale arbeid er krystallisert i, mot gull- eller sølvproduserende lands produkter, som krystalliserer en viss mengde av deres arbeid. På denne måten gjennom byttehandel, lærer en å uttrykke alle verdiene av alle varer, dvs. de respektive mengder arbeid som er nedlagt i dem, i gull og sølv. Om en ser litt nærmere på verdiens uttrykk i penger, eller, hva som går ut på det samme, verdiens forvandling til pris, sa vil en finne at dette er en framgangs­måte som går ut på at alle varers verdier far en selvstendig og ensartet form eller uttrykkes som mengder av likt sam­funnsmessig arbeid. For så vidt som prisen bare er verdien uttrykt i penger, ble den av Adam Smith kalt «natural price» og av de franske fysiokratene «prix necessaire» (nødvendig pris).

Hvordan er således forholdet mellom verdi og markedspriser eller mellom naturlige priser og markedspriser? Dere vet alle sammen at markedsprisen er den samme for alle varer av samme slag, hvor forskjellige de enkelte produsenters produksjons­vilkår enn kan være. Markedsprisene uttrykker bare den gjen­nom snittsmengde samfunnsmessig arbeid som under de gjennom­snittlige produksjonsforhold er nødvendig for å forsyne markedet med en viss mengde av en viss artikkel. Den beregnes for den samlede mengde av en vare av en viss art.

For så vidt faller markedsprisen på en vare sammen med dens verdi. På den andre siden er svingningene i markedsprisene, som snart stiger over og snart synker under verdien eller den naturlige pris, avhengige av svingningene i tilbud og etterspørsel . Markedsprisenes avvik fra verdiene er stadige, men som Adam Smith sier:

«Den naturlige pris er derfor så å si det sentrum som prisene på alle varer stadig dras mot. Forskjellige omstendigheter kan stundom holde dem et godt stykke over og stundom trykke dem noe under den. Men hva det enn måtte være som hindrer dem i å stanse ved dette hvilepunktet, så tenderer de likevel stadig mot det.»⁶

Jeg kan ikke komme nærmere inn på denne saken nå. Det er tilstrekkelig å si at når tilbud og etterspørsel oppveier hver­andre, så svarer varenes markedspriser til deres naturlige priser, dvs. deres verdier, som bestemmes av de respektive mengder ar­beid som er nødvendig for å framstille dem. Men tilbud og etterspørsel må stadig tendere i retning av å holde hverandre i like­vekt, enda de bare gjør det på den måten at de oppveier en svingning med en annen svingning, en stigning med en synking og omvendt. Hvis en istedenfor å se bare på de daglige sving­ningene undersøker markedsprisenes bevegelse gjennom en lengre periode, som for eksempel B. Tooke har gjort i sin «History of Prices», så vil en finne at markedsprisenes sving­ninger, deres avvik fra verdiene, deres stigning og fall utligner og opphever hverandre. Det betyr — om en ser bort fra mono­polenes innvirkning og noen andre modifikasjoner som jeg må forbigå her — at alle vareslag i gjennomsnitt selges for sine respektive verdier eller naturlige priser. De gjennomsnitts- perioder da markedsprisenes svingninger oppveier hverandre, er ulike for ulike slags varer, da det er lettere å tilpasse tilbudet etter etterspørselen for det ene vareslags vedkommende enn for det andre.

Om således — i det store og hele og over lengre perioder — alle slags varer selges til sine respektive verdier, er det tåpelig å tro at profitten — ikke i enkelte tilfelle, men den stadige og vanlige profitt i de forskjellige næringsgrener — skriver seg fra en overpris på varene eller ved at en selger dem til en pris som ligger over deres verdi. Det meningsløse i denne forestillingen blir innlysende om en generaliserer den. Det en stadig ville vinne som selger, ville en like stadig tape som kjøper. Det hjelper ikke å si at det fins mennesker som er kjøpere uten å være selgere, eller konsumenter uten å være produsenter. Det disse menneskene betaler produsentene, må de først få av dem for ingenting. Om en mann først tar pengene deres og siden gir dere disse pengene tilbake ved å kjøpe varene deres, kom­mer dere likevel aldri til å bli rike, selv om dere selger varene deres for dyrt til den samme mannen. En slik transaksjon kunne minske et tap, men det kan aldri hjelpe til å realisere en vinst.

For å forklare profittens allmenne natur må en således gå ut fra den grunnsetning at varene i gjennomsnitt selges til sine virkelige verdier, og at profitt stammer fra at en selger varene til deres verdier, dvs. i forhold til de arbeidsmengder de inneholder. Om en ikke kan forklare profitten på dette grunnlag, så kan en ikke forklare den i det hele tatt. Dette synes å være paradoksalt og i strid med de daglige iakttakelser. Det er også paradoksalt at jorda beveger seg rundt sola og at vann består av to ytterst lett antennelige gassarter. Vitenskapelige sannheter er alltid paradoksale sett ut fra den daglige erfaring, som bare oppfatter tingenes bedragerske skinn.

7. Arbeidskraften

Etter at vi nå har undersøkt verdiens natur, verdiens natur for hvilken som helst vare — i det monn det kunne la seg gjøre i en slik hast — må vi rette oppmerksomheten mot arbeidets særegne verdi. Og her må jeg på nytt forbløffe dere med et tilsynelatende paradoks. Dere er alle fullt forvisset om at det dere daglig selger, er deres arbeid, at arbeidet derfor har en pris og at det — da en vares pris bare er dens verdi, uttrykt i penger — sikkert må finnes noe slikt som arbeidets verdi. Imidlertid fins det ikke noe slikt som arbeidets verdi i ordets vanlige mening. Vi har sett at mengden av det arbeid som er krystallisert i en vare, utgjør dens verdi. Om vi nå anvender denne definisjonen på verdien, hvor­dan kan vi da bestemme verdien av for eksempel en arbeidsdag på 10 timer? Hvor mye arbeid inneholder denne arbeidsdagen? 10 timers arbeid. A si at verdien av en 10 timers arbeidsdag er lik 10 timers arbeid eller den arbeidsmengden den inneholder, ville være et tautologisk og dessuten meningsløst uttrykk. Men så snart vi har funnet den virkelige, men skjulte meningen i uttrykket «arbeidets verdi», kommer vi selvsagt til å være i stand til å forklare denne irrasjonelle og tilsynelatende umulige bruken av ordet, på samme måte som vi er i stand til å forklare himmel­legemenes tilsynelatende eller bare under visse omstendigheter merkbare bevegelser så snart vi har lært deres virkelige bevegel­ser å kjenne.

Det som arbeideren selger, er ikke direkte sitt arbeid, men sin arbeidskraft, som han midlertidig overlater til kapitalisten å disponere over. Dette er tilfelle i så høy grad at en — jeg vet ikke om det er slik i engelske lover, men i hvert fall i enkelte lover på kontinentet — har fastsatt den maksimumstid som en person har rett til å selge sin arbeidskraft til bruk i. Hvis han fikk lov til å selge den til bruk i hvilken som helst tid, ville slaveriet øyeblikkelig være gjenopprettet. Et slikt salg ville, om det for eksempel omfattet hele hans levetid, gjøre ham til slave for sin arbeidsgiver på livstid.

Thomas Hobbes, en av Englands eldste økonomer og mest originale filosofer, kom allerede i sin «Leviathan» inn på dette punktet, som alle hans etterfølgere har oversett. Han sier: «En manns verdi er, liksom hos alle andre ting, hans pris, dvs. så mye som en ville gi for å bruke hans kraft». Ut fra dette utgangs­punkt vil vi kunne bestemme arbeidets verdi like så vel som verdien av alle andre varer. Men før vi gjør det, kunne vi spørre hvordan denne merkelige foreteelse oppstår, at vi på markedet finner en gruppe kjøpere som eier jord, maskiner, råvarer, og eksistensmidler, alt sammen — med unntak av jorda i dens opp­rinnelige tilstand — arbeidsprodukter, og på den andre siden en gruppe selgere som ikke har noen ting å selge annet enn sin arbeidskraft, sine arbeidende armer og hjerner? Hva kommer det av at den ene gruppen stadig kjøper for å høste profitt og be­rike seg, mens den andre gruppen stadig selger for å tjene til sitt livsopphold? A undersøke dette spørsmålet ville bety å undersøke det økonomene kaller «den første eller opprinnelige akku­mulasjon», men som burde kalles opprinnelig ekspropriasjon. Vi vil finne at den såkalte opprinnelige akkumulasjon ikke betyr noe annet enn en rekke historiske prosesser som resulterer i en oppløsing av den opprinnelige enhet som besto mellom arbeideren og hans arbeidsmidler. Men en slik undersøkelse ligger utenfor rammen for det emnet jeg har for meg. Når arbeideren først er skilt fra arbeidsmidlene, kommer denne tilstanden til å bestå og reproduseres i stadig stigende målestokk, til en ny og gjennom­gripende revolusjon i produksjonsmåten igjen snur opp ned på den og gjenoppretter den opprinnelige enhet i en ny historisk form.

Hva er altså arbeidskraftens verdi ?

Som enhver annen vare bestemmes dens verdi av den arbeids­mengden som er nødvendig for å framstille den. Et menneskes arbeidskraft eksisterer bare i dets levende person. For å vokse opp og opprettholde livet må et menneske forbruke en bestemt mengde livsfornødenheter. Men mennesket, likesom maskinen, forbrukes og må erstattes med et annet. Foruten den mengden av livsfornødenheter som er nødvendig for dets egen eksistens, trenger det en ekstra mengde livsfornødenheter for å kunne liv­nære et visst antall barn som skal kunne avløse det på arbeidsmar­kedet og føre arbeidernes slekt videre. Dessuten må det bruke enda en mengde verdier til å utvikle sin arbeidskraft og tilegne seg en viss dyktighet. For vårt formål er det tilstrekkelig bare a ta for oss gjennomsnittsarbeidet, hvis utgifter til opplæring og utdanning er forsvinnende størrelser. Likevel må jeg nytte dette hovet til å slå fast at på samme måte som produksjonskostnadene for arbeidskraft av ulik kvalitet er ulike, på samme måte må også verdien av den arbeidskraften som anvendes i ulike industrier, være ulik. Kravet om like lønninger bygger derfor på en vill­farelse, det er et tåpelig ønske som aldri kan bli oppfylt. Det er et resultat av den falske og overfladiske radikalisme som aksepterer premissene, men prøver å unngå a dra slutningene. På lønns­systemets grunn bestemmes arbeidskraftens verdi som verdien av enhver annen vare, og da de forskjellige slags arbeidskraft har forskjellige verdier eller det kreves forskjellige arbeids­mengder for å framstille dem, må de oppnå forskjellige priser på arbeidsmarkedet. Å kreve lik eller til og med rettferdig lønn på lønnssystemets grunn er det samme som a kreve frihet på slaverisystemets grunn. Hva dere mener er rettferdig eller rimelig, har ikke noe med problemet å gjøre. Spørsmålet er: Hva er nød­vendig og uunngåelig innenfor et gitt produksjonssystem ?

Etter det som her er sagt, bestemmes arbeidskraftens verdi av verdien av de livsfornødenheter som er nødvendig for å produsere, utvikle, opprettholde og forplante arbeidskraften.

8. Produksjon av merverdi

Sett nå at framstillingen av de livsfornødenheter som en arbei­der daglig trenger, krever 6 timers gjennomsnittsarbeid. La oss videre gå ut fra at 6 timers gjennomsnittsarbeid er legemliggjort i en gullmengde som er lik 3 shilling. Da ville 3 shilling være prisen på eller det pengemessige uttrykk for dagsverdien av denne mannens arbeidskraft. Hvis han arbeidet 6 timer om dagen, ville han daglig produsere en verdi som var tilstrekkelig til å kjøpe gjennomsnittsmengden av de eksistensmidler han daglig må ha, eller til å eksistere som arbeider.

Men denne mannen er lønnsarbeider. Han må derfor selge sin arbeidskraft til en kapitalist. Hvis han selger den for 3 shil­ling om dagen eller 18 shilling i uka, selger han den til dens verdi. La oss anta at han er spinner. Hvis han arbeider 6 timer om dagen, vil han daglig tilføre bomullen en verdi av 3 shilling. Denne verdien som han daglig legger til, ville da være en nøy­aktig ekvivalent til den lønn eller pris som han daglig får for sin arbeidskraft. Men i dette tilfelle ville ikke kapitalisten få noen merverdi eller merprodukt. Her kommer vi altså til det springende punkt.

Idet kapitalisten kjøper arbeiderens arbeidskraft og betaler dens verdi, har han likesom enhver annen kjøper skaffet seg rett til å konsumere eller forbruke den kjøpte varen. En konsumerer eller forbruker en manns arbeidskraft ved å la ham arbeide, like­som en konsumerer eller forbruker en maskin ved å la den være i gang. Ved å kjøpe dags- eller ukeverdien av arbeiderens ar­beidskraft har kapitalisten derfor ervervet retten til å forbruke denne arbeidskraften eller la den arbeide hele dagen eller uka. Arbeidsdagen eller arbeidsuka har naturligvis sine grenser, men dem skal vi komme nærmere inn på siden.

For øyeblikket vil jeg rette deres oppmerksomhet mot et av­gjørende punkt.

Arbeidskraftens verdi bestemmes av den arbeidsmengde som er nødvendig for å holde den ved like eller reprodusere den, men forbruket av denne arbeidskraften er bare begrenset av arbeide­rens aktive energi og fysiske styrke. Arbeidskraftens dags- eller ukeverdi er noe helt annet enn sysselsettingen av den samme arbeidskraften pr. dag eller uke, på akkurat samme måte som det foret en hest trenger, og den tiden han kan bære rytteren, er to vidt forskjellige ting. Den arbeidsmengden som begrenser verdien av en arbeiders arbeidskraft, danner absolutt ikke noen grense for den arbeidsmengde han kan yte. La oss ta vårt ek­sempel med spinneren. Vi har sett at han for daglig å fornye sin arbeidskraft må reprodusere en daglig verdi av 3 shilling, og at han oppnår dette ved å arbeide 6 timer om dagen. Men det setter ham ikke ut av stand til å arbeide 10 eller 12 eller flere timer om dagen. Men ved at kapitalisten betaler dags- eller ukeverdien av spinnerens arbeidskraft, har han skaffet seg rett til å bruke denne arbeidskraften hele dagen eller hele uka. Han kom­mer derfor til å la ham arbeide, la oss si 12 timer om dagen. Ut over de 6 timer som trenges til å erstatte hans lønn eller ver­dien av hans arbeidskraft, må han derfor arbeide 6 timer til, som jeg vil kalle merarbeidstimer, og dette merarbeidet vil bli legem­liggjort i en merverdi og et merprodukt. Om for eksempel vår spinner ved sine 6 timers arbeid om dagen tilfører bomullen en verdi av 3 shilling, en verdi som utgjør en nøyaktig ekvivalent til hans lønn, så vil han på 12 timer tilføre bomullen en verdi av 6 shilling og produsere en tilsvarende større mengde garn. Da han har solgt sin arbeidskraft til kapitalisten, tilhører hele verdien av det produktet han har skapt, kapitalisten, som for en bestemt tid er eier av hans arbeidskraft. Mot å forskuttere 3 shilling far kapitalisten således 6 shilling tilbake, for han forskutterer en verdi der 6 timers arbeid er krystallisert, men får tilbake en verdi der 12 timers arbeid er krystallisert. Hvis kapitalisten gjentar denne prosessen daglig, vil han daglig forskuttere 3 shilling og stikke 6 shilling i lomma. Den ene halvpart av disse 6 shilling går til å betale ut nye lønninger, og den andre halvparten utgjør merverdien, som kapitalisten ikke betaler noe vederlag for. Det er på et slikt bytte mellom kapital og arbeid den kapitalistiske pro­duksjon eller lønnssystemet bygger, og det må stadig føre til at arbeideren reproduseres som arbeider og kapitalisten som kapi­talist.

Når alle andre omstendigheter vedblir å være de samme, kommer merverdiraten til å avhenge av forholdet mellom den nødvendige del av arbeidsdagen som går med til å reprodusere verdien av arbeidskraften, og den merarbeidstid eller det merarbeid som blir utført for kapitalisten. Merverdiraten kommer derfor til å være avhengig av det forhold i hvilket arbeidsdagen blir forlenget utover den tid da arbeideren bare ville reprodusere verdien av sin arbeidskraft eller erstatte sin lønn.

9. Arbeidets verdi

Vi må nå komme tilbake til uttrykket «arbeidets verdi eller pris».

Vi har sett at dette faktisk bare er arbeidskraftens verdi, målt etter verdien av de varer som er nødvendig for å holde den ved like. Men da arbeideren først far sin lønn etter at hans arbeid er utfort, og han da vet at det han i virkeligheten gir kapitalisten, er sitt arbeid, så må der ta seg ut for ham som om verdien av eller prisen på hans arbeidskraft var prisen på eller verdien av arbeidet selv. Hvis prisen på hans arbeidskraft er 3 shilling, som legemliggjør 6 arbeidstimer, og han arbeider 12 timer, så må han betrakte disse 3 shilling som verdien av eller prisen på 12 timers arbeid, enda disse 12 arbeidstimene legemliggjøres i en verdi av 6 shilling. Av dette kan en dra to slutninger:

For det første: Verdien av eller prisen på arbeidskraften får skinn av å være prisen på eller verdien av selve arbeidet, enda arbeidets verdi og arbeidets pris strengt tatt er meningsløse uttrykk.

For det annet: Enda bare en del av arbeiderens daglige arbeid er betalt, mens den andre delen er ubetalt, og enda dette ubetalte arbeid eller merarbeid utgjør nettopp det fondet som merverdien eller profitten dannes av, ser det ut som øm hele arbeidet var betalt arbeid.

Dette bedragerske skinn skiller lønnsarbeidet fra andre historiske former for arbeid. På lønnssystemets grunn synes til og med det ubetalte arbeid å være betalt arbeid. Når det derimot gjelder slaven, synes til og med den betalte delen av arbeidet å være ubetalt. Naturligvis må slaven leve for å kunne arbeide, og en del av hans arbeidsdag går med til å erstatte verdien av hans eget livsopphold. Men da det ikke er inngått noen avtale mel­lom ham og hans herre og ikke noe slags salg og kjøp finner sted mellom de to partene, ser det ut som alt hans arbeid blir utført uten vederlag.

La oss på den andre siden ta for oss den livegne, slik som han, jeg kunne si, enda i går levde i hele Øst-Europa. Denne bonden arbeidet for eksempel 3 dager for seg selv på sin egen åker eller det jordstykket som var tilvist ham, og de 3 følgende dagene utførte han tvangs- og gratisarbeid på sin herres gods. Iler var altså de betalte og ubetalte delene av arbeidet synlig skilt, skilt i tid og rom, og våre liberale var sprekkferdige av moralsk indignasjon over den formastelige tanken a la en mann arbeide for ingenting.

I virkeligheten kommer det imidlertid ut på ett om en mann arbeider 3 dager i uka for seg selv på sin egen aker og 3 dager gratis på sin herres gods, eller om han i fabrikken eller verk­stedet arbeider 6 timer for seg selv, og 6 timer for sin arbeids­giver, selv om i sistnevnte tilfelle de betalte og ubetalte delene av arbeidet er uatskillelig blandet med hverandre, slik at hele sammenhengens natur er fullstendig tilslørt ved at det foreligger en avtale og at han får betaling ved slutten av uka. Det ubetalte arbeid synes i det ene tilfelle å være gitt frivillig og i det andre å være tvangsarbeid. Det er den eneste forskjellen.

Når jeg heretter bruker ordet «arbeidets verdi», så bruker jeg det bare som det gjengse dagliguttrykk for «arbeidskraftens verdi».

10. Profitt oppstår ved å selge en vare til dens verdi

La oss gå ut fra at en times gjennomsnittsarbeid inneholder en verdi av 6 pence eller at 12 timers gjennomsnittsarbeidstid inne­holder en verdi av 6 shilling. La oss videre anta at arbeidets verdi utgjør 3 shilling eller produktet av 6 arbeidstimer. Om videre råmaterialer, maskiner osv. som blir brukt til en bestemt vare, representerte 24 timers gjennomsnittsarbeid, ville varens verdi utgjøre 12 shilling. Om dessuten den av kapitalisten syssel­satte arbeideren føyde 12 arbeidstimer til disse produksjons­midlene, ville disse 12 timene representere en ytterligere verdi av 6 shilling. Produktets totale verdi ville derfor utgjøre 36 timers legemliggjort arbeid og være lik 18 shilling. Men da arbeidets verdi eller den lønnen som betales til arbeideren, bare utgjør

3 shilling, ville kapitalisten ikke behøve a betale noe vederlag for de 6 timers merarbeid som arbeideren har utført og som legemliggjøres i vareverdien. Ved å selge denne varen til dens verdi av 18 shilling ville kapitalisten altså realisere en verdi av 3 shilling, som han ikke hadde betalt noe vederlag for. Disse 3 shilling ville utgjøre den merverdi eller den profitt lian stikker i lomma. Kapitalisten ville følgelig få denne profitten på 3 shil­ling ikke ved å selge varen til en pris som overstiger dens verdi, men ved å selge den til dens virkelige verdi.

En vares verdi bestemmes av den totale mengde arbeid som den inneholder. Men en del av denne arbeidsmengden er legemlig­gjort i en verdi som er betalt med en tilsvarende verdi i form av arbeidslønn, en annen del er legemliggjort i en verdi som det ikke er betalt noe vederlag for. En del av det arbeidet som varen inneholder, er betalt arbeid, en annen del er ubetalt arbeid. Om kapitalisten derfor selger varen til dens verdi, dvs. som krystallisering av den totale mengde arbeid som er nedlagt i den, så må han nødvendigvis selge den med profitt. Han selger ikke bare det han har gitt vederlag for, men han selger også det som ikke har kostet ham noen ting, enda det har kostet hans arbeiders arbeid. Hva varen koster for kapitalisten, og hva den virkelig koster, er to forskjellige ting. Jeg gjentar derfor at normal og gjennomsnittlig profitt oppstår ved at varene selges ikke over, men til deres virkelige verdi.

11. De forskjellige deler som merverdien oppløser seg i

Merverdien, eller den del av varens totalverdi som legemliggjør arbeiderens merarbeid eller ubetalte arbeid, kaller jeg profitt. Hele profitten havner ikke i lomma på den kapitalistiske bedriftsherren. Jordmonopolet gjør det mulig for grunneieren å til­egne seg en del av denne merverdien under navn av grunnrente, uansett om denne grunnen blir brukt til jordbruk, til bygninger eller jernbaner eller noe annet produktivt formål. Det faktum at besittelsen av arbeids midlene setter den kapitalistiske bedriftsherren i stand til å produsere merverdi, eller, hva som går ut på det samme, å tilegne seg en viss mengde ubetalt arbeid, gjør det på den andre siden mulig for eieren av arbeidsmidlene, som helt eller delvis låner dem ut til den kapitalistiske bedriftsherren — gjør det kort sagt mulig for den kapitalisten som låner ut penger, å gjøre krav på en annen del av merverdien under navn av rente. Det som blir igjen til den kapitalistiske bedriftsherren som sådan, er bare den såkalte industrielle eller kommersielle profitt.

Hvilke lover som regulerer denne fordelingen av den sam­lede mengde merverdi mellom de tre kategoriene av mennesker, er et spørsmål som faller langt utenfor rammen av vårt emne. Så mye følger imidlertid av det som er framholdt ovenfor.

Grunnrente, rente og industriell profitt er bare forskjellige navn på forskjellige deler av varens merverdi eller det ubetalte arbeid som er legemliggjort i varen, og dehar alle i like høy grad sitt utspring i denne kilden og bare i denne kilden. De skriver seg ikke fra jorda som sådan eller kapitalen som sådan, men jord og kapital setter sine eiere i stand til å tilegne seg sine respektive andeler i den merverdien som den kapitalistiske bedriftsherren presser ut av arbeideren. For arbeideren selv er det av underordnet betydning om denne merverdien — resultatet av hans merarbeid eller ubetalte arbeid — uavkortet havner i lomma på den kapi­talistiske bedriftsherren, eller om denne er nødt til å utbetale deler av denne under navn av grunnrente og rente til tredje­menn. Dersom den kapitalistiske bedriftsherren utelukkende bruker sin egen kapital og er sin egen grunneier, havner hele merverdien i hans egen lomme.

Det er den kapitalistiske bedriftsherren som umiddelbart presser denne merverdien ut av arbeideren, uansett hvor stor del av den han til slutt kan beholde for seg selv. Derfor er dette forholdet mellom den kapitalistiske bedriftsherren og lønns­arbeideren den aksen som hele lønnssystemet og hele det nå­værende produksjonssystemet dreier seg om. Når noen av de medborgere som har deltatt i vår diskusjon, har prøvd å redu­sere det hele og behandle dette grunnleggende forhold mellom den kapitalistiske bedriftsherren og arbeideren som et under­ordnet spørsmål, så har de derfor gjort en feil, enda de hadde rett da de slo fast at en prisstigning under gitte forhold kan ramme den kapitalistiske bedriftsherren, grunneieren, penge-kapitalisten og, om dere vil, skatteinndriveren i meget ulik grad.

Enda en slutning følger av det som hittil er påpekt.

Den del av vareverdien som bare representerer verdien av rå­stoffene, av maskinene, kort sagt verdien av de forbrukte pro­duksjonsmidlene, gir ingen fortjeneste, men erstatter bare kapital. Men bortsett fra dette er det uriktig at den andre delen av vare­verdien, som danner fortjenesten* eller som kan legges ut i form av arbeidslønn, profitt, grunnrente og rente, dannes gjennom arbeidslønnens verdi, grunnrentens verdi, profittens verdi osv. I første omgang skal vi se bort fra arbeidslønnen og bare behandle den industrielle profitt, renten og grunnrenten. Vi har nettopp sett at den merverdien som varen inneholder, eller den del av varens verdi som representerer ubetalt arbeid* oppløser seg i tre forskjellige deler som har tre forskjellige navn. Men det ville være det motsatte av sannheten å si at dens verdi er sam­mensatt eller dannet ved addisjon av de selvstendige verdier av disse tre bestanddeler.

Om en arbeidstime representerer en verdi av 6 pence, om arbeiderens arbeidsdag omfatter 12 timer, øm halvparten av denne tiden er ubetalt arbeid, så vil dette merarbeidet tilføre varen en merverdi på 3 shilling, dvs. en verdi som det ikke er be­talt noe vederlag for. Denne merverdien på 3 shilling utgjør hele det fond som den kapitalistiske bedriftsherren kan dele i hvilket som helst forhold med grunneieren og pengeutlåneren. Ver­dien av disse 3 shilling utgjør grensen for den verdi de har til å dele seg imellom. Men det er ikke den kapitalistiske bedriftsherren som legger på vareverdien en vilkårlig verdi før sin profitt, og til det legges en annen verdi for grunneieren osv., slik at summen av disse vilkårlig fastsatte verdier ville utgjøre totalverdien. Dere ser altså det feilaktige i den populære fore­stillingen som forveksler oppdelingen av en gitt verdi i tre deler med dannelsen av denne verdien ved addering av tre uavhengige verdier og på denne måten forvandler totalverdien, som grunn­rente, profitt og rente skriver seg fra, til en vilkårlig størrelse.

Om hele den profitt som kapitalisten tilegner seg, er lik 100 pund, så kaller vi denne summen, betraktet som absolutt stør­relse, profitt mengden. Men om vi regner ut forholdet mellom disse 100 pund og den utlagte kapital, så kaller vi denne relative størrelsen profittraten. Det er klart at denne profittraten kan ut­trykkes på to måter.

La oss gå ut fra at den kapital som er lagt ut til lønninger, er 100 pund. Hvis den frambrakte merverdi også utgjør 100 pund — og dette ville vise oss at halvparten av arbeiderens arbeidsdag består av ubetalt arbeid — og hvis vi målte denne profitten med verdien av den kapital som er lagt ut i form av arbeidslønn, så ville vi si at profittraten utgjorde 100 prosent, da den utlagte verdien ville være lik 100 og den realiserte verdien 200.

Hvis vi derimot ikke bare ser på den kapital som er lagt ut i arbeidslønn, men hele den utlagte kapital, la oss eksempelvis si 500 pund — av hvilke 400 pund utgjør verdien av råstoffer, maskiner osv. — sa ville vi si at profittraten bare utgjør 20 pro­sent, fordi profitten på 100 bare utgjør en femtepart av hele den utlagte kapital.

Den første måten å uttrykke profittraten på, er den eneste som gjør det mulig å oppdage det virkelige forhold mellom betalt og ubetalt arbeid, den virkelige grad av arbeidets eksploa­tering (dere må la meg få lov å bruke dette franske ordet). Den andre måten a uttrykke det på er den vanlige, og en faktisk brukbar for visse formål. I hvert fall er den meget nyttig når det gjelder å skjule i hvilken grad kapitalisten presser ubetalt arbeid ut av arbeideren.

I det følgende vil jeg bruke ordet profitt om hele den mer­verdi som kapitalisten presser ut, uten hensyn til fordelingen av denne merverdien mellom de forskjellige parter, og når jeg bru­ker ordet profittrate, vil jeg alltid måle profitten etter verdien av den kapital som er lagt ut i arbeidslønn.

12. Det alminnelige forhold mellom profitt, lønninger og priser

Hvis vi fra en vares verdi trekker den verdi som erstatter ver­dien av de råstoffer og andre produksjonsmidler som er ned­lagt i den — dvs. hvis vi trekker fra den verdien som represen­terer det tidligere arbeid som varen inneholder —, så vil den overskytende verdi oppløse seg i den mengde arbeid som er til­ført varen av den sysselsatte arbeider. Hvis denne arbeideren arbeider 12 timer om dagen, hvis 12 timers gjennomsnittsarbeid krystalliserer seg i en mengde gull som er lik 6 shilling, så er denne tilleggsverdi på 6 shilling den eneste verdi hans arbeid har skapt. Denne gitte verdi som bestemmes av hans arbeidstid, er det eneste fond hvorfra både han og kapitalisten må hente sine respektive andeler eller dividender, den eneste verdi som kan deles i arbeidslønn og profitt. Det er klart at denne verdien selv ikke forandres ved at den kan deles i veks­lende forhold mellom de to partene. Det ville heller ikke bli noen forandring om en setter hele den arbeidende befolkning i stedet for en eneste arbeider, for eksempel 12 millioner arbeids­dager istedenfor en eneste.

Da kapitalisten og arbeideren bare har denne begrensede verdi å dele, dvs. den verdi som måles etter arbeiderens totale arbeid, så vil den ene få dess mer jo mindre den andre får og omvendt. Når en kvantitet er gitt, vil den ene delen av den øke i samme monn som den andre minker. Hvis lønningene synker, vil profittene forandre seg i motsatt retning. Hvis lønningene synker, vil profittene stige, og hvis lønningene stiger, vil pro­fittene synke. Hvis arbeideren, som vi tidligere har forutsatt, får 3 shilling, dvs. halvparten av den verdi han har skapt, eller hvis hele hans arbeidsdag halvt består av betalt og halvt av ubetalt arbeid, vil profittraten være 100 prosent fordi kapital­isten også vil få 3 shilling. Hvis arbeideren bare far 2 shilling eller bare arbeider en tredjepart av hele dagen for seg selv, vil kapitalisten få 4 shilling og profittraten vil være 200 prosent. Hvis arbeideren får 4 shilling, vil kapitalisten bare få 2, og pro­fittraten vil da synke til 50 prosent. Men alle disse forandringer har ingen innvirkning på varens verdi. En alminnelig lønns­forhøyelse ville derfor resultere i et fall i den alminnelige pro­fittraten, men ikke ha noen virkning på verdien.

Men selv om varenes verdier, som i siste instans må regulere deres markedspriser, utelukkende bestemmes av den samlede mengde arbeid som er nedlagt i dem, og ikke gjennom opp­delingen av denne mengden i betalt og ubetalt arbeid, så følger det på ingen måte av dette at verdiene av de enkelte varer eller sett av varer som for eksempel framstilles i løpet av 12 timer, forblir konstante. Antallet eller massen av varer som framstilles i løpet av en bestemt arbeidstid eller ved hjelp av en bestemt mengde arbeid, avhenger av produktiv kraften hos det anvendte arbeid og ikke av dets utstrekning eller lengde. Med produktiv-

kraften på et bestemt nivå kan en for eksempel i et spinneri i løpet av en 12 timers arbeidsdag produsere 12 pund garn, og med produktivkraften på et lavere nivå bare 2 pund. Om altså 12 timers gjennomsnittsarbeid i det ene tilfelle ble legemliggjort i en verdi av 6 shilling, så ville de 12 pund garn koste 6 shilling, og i det andre tilfelle ville 2 pund garn likeens koste 6 shilling. Ett pund garn ville altså i det ene tilfelle koste 6 pence og i det andre 3 shilling. Prisforskjellen ville være en følge av ulikheten i produktivkreftene hos det anvendte arbeid. Med større pro­duktivkraft ville 1 times arbeid bli legemliggjort i 1 pund garn, og når produktivkreftene var mindre, ville 6 arbeidstimer bli legemliggjort i 1 pund garn. Prisen på ett pund garn ville i det ene tilfelle bare være 6 pence, trass i at linningene var relativt høye og profittraten lav. I det andre tilfelle ville det være 3 shilling, trass i at lønningene var lave og profittraten høy. Slik ville det være fordi prisen på ett pund garn bestemmes av den totale arbeids mengden som er nedlagt i den, og ikke av den forholds­messige oppdelingen av denne total mengden i betalt og ubetalt arbeid. Det faktum som jeg har omtalt for, at høyt betalt arbeid kan produsere billigere varer og lavt betalt arbeid kan produsere dyre varer, mister på denne måten sitt skinn av paradoks. Det er bare et uttrykk for den allmenne lov at en vares verdi bestem­mes av den mengde arbeid som er nedlagt i den, men at den arbeidsmengde som er brukt på den, utelukkende avhenger av det anvendte arbeids produktivkraft og derfor skifter med enhver endring i arbeidsproduktiviteten.

13. De viktigste forsøk på å heve lønningene eller verge seg mot lønnsnedslag

La oss nå se nærmere på de viktigste tilfelle da det blir gjort forsøk på å heve arbeidslønnen eller sette seg til motverge mot lønnsnedslag.

1. Vi har sett at arbeidskraftens verdi, eller populært uttrykt arbeidets verdi bestemmes av verdien av de livsfornødenheter eller den mengde arbeid som er nødvendig for å framstille dem.

Om altså i et gitt land verdien av de livsfornødenheter som arbeideren gjennomsnittlig behøver pr. dag, representerer 6 arbeidstimer, uttrykt i 3 shilling, sa ville arbeideren matte ar­beide 6 timer om dagen for å produsere en verdi som svarer til hans daglige livsopphold. Om hele arbeidsdagen utgjorde 12 timer, så ville kapitalisten betale ham verdien av hans arbeid ved å gi ham 3 shilling. Halvparten av arbeidsdagen ville da være ubetalt arbeid, og profittraten ville være 100 prosent. Men sett nå at det som følge av en nedgang i produktiviteten ville trenges mer arbeid for å produsere, la oss si landbruksprodukter, slik at prisen på de gjennomsnittlige daglige livsfornødenheter ville stige fra 3 til 4 shilling. I dette tilfelle ville arbeidets verdi stige med en tredjedel eller 33 1/3 prosent. Det ville kreves 8 timer av arbeidsdagen for å produsere en verdi som svarte til arbeiderens daglige livsopphold etter hans tidligere levestandard. Merarbei­det ville dermed synke fra 6 til 4 timer og profittraten fra 100 til 50 prosent. Men om arbeideren krevde et lønnstillegg, ville han bare gjøre krav på sitt arbeids økte verdi liksom enhver annen vareselger, så snart kostnadene for hans varer øker, prøver å få betalt for den økte verdi. Hvis lønningene ikke steg eller ikke steg tilstrekkelig til å gi vederlag for livsfornødenhetenes økte verdi, så ville arbeidets pris synke under arbeidets verdi, og arbei­derens levestandard ville forringes.

Men det kan også inntre en forandring i en annen retning. Takket være den økte arbeidsproduktivitet kunne samme daglige gjennomsnittsmengde livsfornødenheter synke fra 3 til 2 shilling, eller istedenfor 6 ville det bare trenges 4 timer av arbeidsdagen til å produsere en verdi som svarte til verdien av de daglige livs­fornødenheter. Arbeideren ville da være i stand til for 2 shilling å kjøpe like mye livsfornødenheter som han tidligere kunne kjøpe for 3 shilling. Arbeidets verdi ville faktisk ha sunket, men den mindre verdien ville disponere over samme mengde varer som før. Profitten ville da stige fra 3 til 4 shilling og profittraten fra 100 til 200 prosent. Trass i at arbeiderens absolutte leve­standard ville være den samme, ville hans relative lønn sammen­liknet med kapitalistens, ha sunket, og dermed ville hans relative sosiale stilling være forringet. Om arbeideren gjorde motstand mot en slik senking av de relative lønningene, ville han bare prøve a få del i sitt eget arbeids økte produktivkraft og å opp­rettholde sin tidligere relative stilling på den sosiale trappestigen.

Etter opphevelsen av kornlovene gjennomførte således de engelske fabrikkherrene stikk i strid med de høytidelige løftene de hadde gitt under agitasjonen møt korntollen, en alminnelig lønnsnedsettelse på 10 prosent. Til å begynne med var arbei­dernes motstand resultatløs, men seinere tok de igjen de tapte 10 prosent takket være omstendigheter som jeg ikke kan komme inn på her.

2. Verdien av livsfornødenhetene og følgelig arbeidets verdi kunne fortsatt være den samme, men som følge av en forut­gående forandring i pengeverdien kunne det inntre en forandring i deres penge pris.

Oppdagelsen av rikere gruver osv. kunne for eksempel føre til at produksjonen av to unser gull ikke krevde mer arbeid enn produksjonen av en unse gull før. Gullets verdi ville da synke til det halve eller med 50 prosent. Da verdien av alle andre varer nå ville bli uttrykt i det dobbelte av deres tidligere pengepris, så ville det samme være tilfelle med arbeidets verdi. 12 arbeids­timer, som tidligere ble uttrykt i 6 shilling, ville nå bli uttrykt i 12 shilling. Om arbeiderens lønn fortsatt var 3 shilling isteden­for å stige til 6 shilling, ville pengeprisen på hans arbeid bare svare til halvparten av hans arbeids verdi, og hans levestandard ville bli forringet i uhyggelig grad. Dette ville også i større eller mindre grad bli følgen dersom hans lønn steg, men ikke i forhold til fallet i gullverdien. I et slikt tilfelle ville ingenting ha forandret seg, verken i arbeidets produktivkraft eller i tilbud og etter­spørsel eller i verdiene. Ingenting ville ha forandret seg unntatt pengenavnene på disse verdiene. A si at arbeideren under slike omstendigheter ikke burde kreve en forholdsmessig forhøyelse av lønningene er det samme som å si at han må nøye seg med å få betalt i nominelle istedenfor i reelle verdier. All historie fram til nå beviser at kapitalistene, så snart en slik forringelse av pengeverdien finner sted, straks passer på å nytte dette høve til å snyte arbeiderne. En meget tallrik skole av politiske økonomer hevder at verdien av de edle metaller på nytt har sunket som følge av oppdagelsen av nye gullfelter, bedre utnytting av sølv­gruvene og billigere kvikksølvforråd. Dette ville gi en for­klaring på de alminnelige og samtidige forsøk som blir gjort på a heve lønningene på kontinentet.

3. Vi har hittil gått ut fra at arbeidsdagen har gitte grenser. Men i og for seg har arbeidsdagen ingen faste grenser. Kapitalen har alltid tendens til å utstrekke den til dens ytterste fysisk mulige lengde, fordi merarbeidet og profitten som oppstår av den, oker i samme grad. Jo mer det lykkes kapitalen å forlenge arbeidsdagen, dess større mengde av andre menneskers arbeid tilegner den seg. I det 17. og til og med i de første to tredjedeler av det 18. århundre var 10-timersdagen den normale arbeidsdag i hele England. Under antijakobinerkrigen,⁷ som i virkeligheten var de britiske baronenes krig mot de arbeidende masser i Eng­land, feiret kapitalen orgier og forlenget arbeidsdagen fra 10 til 12, 14 og 18 timer. Malthus, som på ingen måte kan mistenkes for bløtaktig sentimentalitet, erklærte i en brosjyre som kom ut omkring 1815, at hvis dette skulle fortsette, ville selve nasjonens livsrøtter bli angrepet. Noen år før de nyoppfunne maskinene ble alminnelig innført, omkring 1765, kom det i England ut en brosjyre under tittelen: «An Essay on Trade» (En avhandling om handelen).⁸ Den anonyme forfatteren, en svoren fiende av arbeiderklassen, utbrer seg der om nødvendigheten av å for­lenge arbeidsdagen. Blant andre midler til dette formal foreslår han arbeidshus, som han sier bor være «skrekkens hus». Og hvor lang er den arbeidsdagen han foreslår for disse «skrekkens hus» ? Tolv timer, akkurat det samme som kapitalister, politiske øko­nomer og ministre i 1832 erklærte for å være ikke bare den bestående, men også den nødvendige arbeidstid for et barn under tolv år.⁹

I og med at arbeideren selger sin arbeidskraft — og under de nåværende forhold er han nødt til å gjøre det — overlater han til kapitalisten å forbruke denne kraften, men innenfor visse for­nuftige grenser, Han selger sin arbeidskraft for å holde den ved like — bortsett fra den naturlige slitasjen men ikke for å ødelegge den. Når han selger sin arbeidskraft til dens dags- eller ukeverdi, er det klart at denne arbeidskraften ikke på en dag eller en uke skal utsettes for to dagers eller to ukers krafttap eller slitasje. La oss ta en maskin som er verd 1000 pund. Hvis den blir forbrukt på 10 år, vil den hvert år legge 100 pund til verdien av de varer som den hjelper til med å produsere. Hvis den ble forbrukt på 5 år, vil den hvert år legge 200 pund til verdien, eller verdien av dens årlige slitasje står i omvendt for­hold til den tid i hvilken den blir forbrukt. Men i dette skiller ar­beideren seg fra maskinen. Maskiner slites ikke ut nøyaktig i samme forhold som de brukes. Mennesket derimot ødelegges i høyere grad enn bare den tallmessige sammenregningen av det utførte arbeid ville vise.

Når arbeiderne søker å redusere arbeidsdagen til dens tid­ligere fornuftige lengde eller — der de ikke kan tvinge igjennom en lovbestemt norm for arbeidsdagen — å bremse på overarbei­det gjennom en lønnsforhøyelse, en forhøyelse som ikke bare står i forhold til det utpressede overarbeidet, men er større, så oppfyller de bare sin plikt mot seg selv og sin slekt. De bare setter grenser for kapitalens tyranniske utplyndring. Tiden er rommet for menneskelig utvikling. Et menneske som ikke har noen fritid til rådighet, bortsett fra rent fysiske avbrytelser til søvn, måltider osv., som er slukt av sitt arbeid for kapitalisten, er mindre enn et lastedyr. Han er bare en maskin som produserer rikdom for andre, legemlig nedbrutt og åndelig forrået. Og likevel viser hele den moderne industriens historie at kapitalen, hvis den ikke blir stagget, hensynsløst og ubarmhjertig vil prove å trykke hele den arbeidende klasse ned på dette nivå av ytterste fornedrelse.

Når kapitalisten forlenger arbeidsdagen, kan han betale høyere lønninger og likevel senke arbeidets verdi, dersom lønnsforhøyelsen ikke svarer til den større mengde arbeid som blir ut­presset, og den raskere slitasje på arbeidskraften som dette forer med seg. Dette kan også foregå på en annen måte. Deres bor­gerlige statistikere vil for eksempel fortelle dere at gjennom­snittslønningene er steget for de familier som arbeider på fabrikkene i Lancashire. De glemmer at istedenfor bare mannen, familieoverhodet, er nå hans kone og kanskje 3 eller 4 barn drevet inn i kapitalens tredemølle og at økingen i den samlede lønn ikke svarer til det samlede merarbeid som blir presset ut av familien.

Til og med der arbeidsdagen har bestemte grenser, slik det nå er tilfelle i alle industrigrener som kommer inn under fabrikklovene, kan en lønnsforhøyelse bli nødvendig, om ikke annet enn for å opprettholde arbeidets tidligere normalverdi. Ved å øke arbeidsintensiteten kan en få et menneske til å bruke like mye livskraft på én time som det tidligere brukte på to. Dette er faktisk til en viss grad oppnådd i de industrier som fabrikk- lovene omfatter, ved at en har økt maskinenes hastighet og ved at en enkelt mann nå må passe et større antall maskiner. Hvis økningen i arbeidsintensiteten eller den arbeidsmengde som blir brukt på en time, står i rimelig forhold til forkortingen av ar­beidsdagen, så vil arbeideren likevel være den vinnende part. Hvis denne grensen blir overskredet, taper han på den ene siden det han har vunnet på den andre, og 10 timers arbeid kan da bli like ødeleggende som 12 timer var for. Når arbeideren søker å svare på denne tendensen hos kapitalen ved å kjempe for en lønnsforhøyelse som svarer til den økende arbeidsintensiteten, gjør han bare motstand mot at verdien av hans arbeid skal for­ringes og hans etterslekt svekkes.

4. Dere vet alle at den kapitalistiske produksjon, av årsaker som det ikke er påkrevd å forklare her, beveger seg i bestemte periodiske kretsløp. Den går gjennom en tilstand av ro, økende livlighet, prosperitet, overproduksjon, krise og stagnasjon. Mar­kedsprisene på varene og markedsprofittratene følger disse fasene, idet de snart synker under sitt gjennomsnitt og snart stiger over det. Hvis en tar for seg hele kretsløpet, vil en finne at ett avvik fra markedsprisen oppheves av et annet og at mar­kedsprisene under kretsløpet i dets gjennomsnitt reguleres av sine verdier. Godt. I fasen med synkende markedspriser og fasene med krise og stagnasjon kan arbeideren — om han ikke blir helt arbeidsløs — være sikker på lønnsnedslag. For ikke å bli snytt må han selv under et slikt fall i markedsprisene debat­tere med kapitalisten i hvilken forholdsmessig grad en lønns­nedsettelse er blitt nødvendig. Hvis han i prosperitetsfasen, da ekstraprofitter blir innhøstet, ikke kjempet for lønnstillegg, så ville han i gjennomsnitt under et industrielt kretsløp ikke engang få sin gjennomsnittslønn, eller sitt arbeids verdi. Det ville være toppmålet av tåpelighet å forlange at arbeideren, hvis lønn med nødvendighet blir berørt av den synkende fasen i kretsløpet, skulle avstå fra kompensasjon i hoykonjunkturfasen. I almin­nelighet realiseres alle vareverdier bare gjennom en utjamning mellom markedsprisene, som stadig forandrer seg som følge av svingningene mellom tilbud og etterspørsel. På det nåværende systems grunn er arbeidet bare en vare som alle andre. Det må derfor gjennomgå de samme fluktuasjoner for å oppnå en gjen­nomsnittspris som svarer til dets verdi. Det ville være menings­løst a behandle det på den ene siden som en vare og på den andre siden sette det utenfor de lover som regulerer vareprisene. Slaven får en stadig og bestemt mengde eksistensmidler, men lønnsarbeideren ikke. Han må iallfall prøve å sette igjennom en lønnsforhøyelse i det ene tilfelle for å holde seg skadesløs for en lønnsnedsettelse i det andre tilfelle. Hvis han nøydde seg med å godta kapitalistens vilje og diktat som stadig gjeldende øko­nomisk lov, ville han fullstendig dele slavens elendighet uten å dele hans trygghet.

5. I alle de tilfelle jeg har behandlet — og de utgjør 99 av 100 — har dere sett at en kamp for lønnsforhøyelse bare kom­mer som en følge av tidligere forandringer og er det nødvendige resultatet av tidligere forandringer i produksjonsmengden, ar­beidets produktivkraft, arbeidsverdien, pengeverdien, utstrek­ningen eller intensiteten av det utpressede arbeid, svingningene i markedsprisene, som avhenger av fluktuasjonene i tilbud og etterspørsel og foregår i samsvar med de ulike faser i det indu­strielle kretsløp — kort sagt: denne kampen er arbeidernes reak­sjon mot tidligere handlinger fra kapitalens side. Om en behand­ler kampen for lønnsforhøyelser uavhengig av alle disse om­stendigheter, bare ser på forandringene i lønningene og overser alle de andre forandringer som de skriver seg fra, så går en ut fra falske forutsetninger og kommer følgelig til falske slutninger.

14. Kampen mellom kapital og arbeid og dens resultater

1. Etter at vi nå har påvist at arbeidernes periodiske motstand mot en senking av lønningene og deres periodiske forsøk på å oppnå lønnsforhøyelser er uatskillelig fra lønnssystemet og diktert av selve den kjensgjerning at arbeidet er sidestilt med varer og derfor er underkastet de lover som regulerer prisenes bevegelse i det hele tatt, og da vi videre har påvist at en almin­nelig lønnsforhøyelse vil resultere i er fall i den alminnelige pro­fittraten, men ikke ha noen innvirkning på varenes gjennom­snittspriser eller deres verdier, reiser nå til slutt det spørsmål seg: i hvilken grad har arbeidet utsikt til framgang i denne ustanselige kampen mellom kapital og arbeid?

Jeg kunne svare med en generalisering og si at som det er med alle andre varer, er det også med arbeidet — at dets mar­kedspris i det lange løp vil tilpasse seg til dets verdi, at arbeide­ren derfor — trass i all oppgang og nedgang og hva han enn foretar seg til sjuende og sist bare får den gjennomsnittlige verdi av sitt arbeid, og denne er i grunnen verdien av hans arbeids­kraft, som igjen bestemmes av verdien av de livsfornødenheter som må ti for å holde arbeidskraften ved like og fornye den, og verdien av disse livsfornødenheter reguleres til sjuende og sist av den arbeidsmengde som er nødvendig for å framstille dem.

Men det fins noen særegne omstendigheter som skiller ar­beidskraftens verdi eller arbeidets verdi fra alle andre varers verdier. Arbeidskraftens verdi består av to elementer, hvorav den ene bare er fysisk og den andre historisk eller samfunnsmessig. Dens nederste grense bestemmes av det fysiske element, dvs. for å liv­nære og reprodusere seg, for å fortsette sin fysiske eksistens må arbeiderklassen skaffe seg de eksistensmidler som er absolutt nødvendige for at den skal kunne leve og formere seg. Verdien av disse uunnværlige livsfornødenheter danner derfor den ne­derste grense for arbeidets verdi. På den andre siden har også arbeidsdagens lengde sine ytterste, om enn meget tøyelige gren­ser. Dens ytterste grense er bestemt av arbeiderens fysiske kref­ter. Hvis den daglige anstrengelse av hans livskraft overstiger en bestemt grad, kan den ikke fungere på nytt fra dag til dag. Men som jeg har sagt, er denne grensen meget tøyelig. Svake generasjoner med kort levetid som følger etter hverandre i rask rekkefolge, vil kunne forsyne arbeidsmarkedet like godt som en rekke kraftige generasjoner med lang levetid.

Foruten de te utelukkende fysiske element bestemmes arbeids­verdien i alle land av den tradisjonelle levestandard. Denne består ikke bare i den fysiske eksistens, men i tilfredsstillelsen av visse behov som springer ut av de sosiale forhold som menneskene lever og oppfostres i. Den engelske levestandarden kan trykkes ned til irernes nivå, den tyske bondens standard til en livlandsk bondes. En kan danne seg en forestilling om den viktige rolle som historisk tradisjon og sosial sedvane spiller i så måte, gjen­nom herr Thorntons bok «Overpopulation» (Overbefolkning), der han viser at gjennomsnittslønningene i forskjellige jordbruks­distrikter i England den dag i dag oppviser større eller mindre forskjelligheter i samsvar med de mer eller mindre gunstige omstendigheter under hvilke de har frigjort seg fra livegenskapet.

Dette historiske eller samfunnsmessige element, som inngår i arbeidets verdi, kan økes eller minskes eller utslettes fullsten­dig, slik at ingenting annet enn den fysiske grensen blir tilbake. Under den antijakobinske krigen, som — for å tale med den ufor­bederlige skatteeteren og sinekyrejegeren Georges Rose — ble ført for å redde den trøst vi har i vår hellige religion fra de vantro franskmenns anslag, presset de hederlige engelske far­mere — som vi på et tidligere møte har behandlet så lemfeldig — landarbeidernes lønninger til og med under dette nakne fysiske minimum, men skaffet gjennom fattiglovene¹⁰ det tilskuddet som var nødvendig for slektens fortsatte beståen. Dette var en ære­full framgangsmåte for å forvandle lønnsarbeideren til slave og Shakespeares stolte fribonde til et fattiglem.

Om vi sammenlikner normallønningene eller arbeidsverdiene i forskjellige land og i forskjellige historiske epoker i samme land, vil en finne at arbeidsverdien i seg selv ikke er konstant, men en variabel størrelse, selv om en går ut fra at verdien av alle andre varer vedblir å være den samme.

En liknende sammenlikning ville vise at ikke bare profittens markedsrater, men også dens gjennomsnittsrater skifter.

Hva profitten angår, så fins det imidlertid ingen lov som be­stemmer dens minimum. Vi kan ikke si hvor lavt dens nederste grense kan synke. Og hvorfor kan vi ikke bestemme denne grensen? Fordi vi nok er i stand til å fastslå minimumslønnen, men ikke maksimumslønnen. Vi kan bare si at om arbeidsdagens grenser er gitt, så svarer profittens maksimum til lønningenes fysiske minimum, og at maksimumsprofitten ved gitte lønninger svarer til den største lengde på arbeidsdagen som er forenlig med arbei­derens fysiske krefter. Profittens maksimum er derfor bare be­grenset av det fysiske lønnsminimum og arbeidsdagens fysiske maksimum. Det er klart at en uhyre skala av variasjoner er mulig innenfor de to yttergrensene for denne maksimale profitt­rate. Fastsettelsen av dens faktiske størrelse avgjøres bare av den uavbrutte kampen mellom kapital og arbeid. Kapitalisten prøver stadig å redusere lønningene til deres fysiske minimum og forlenge arbeidsdagen til dens fysiske maksimum, mens arbeideren stadig presser på i motsatt retning.

Det hele munner ut i spørsmålet om styrkeforholdet mellom de to kjempende grupper.

2. Når det gjelder begrensningen av arbeidsdagen i England sa vel som i alle andre land, så er den aldri blitt regulert på annen måte enn gjennom lovens innblanding. Uten arbeidernes stadige trykk utenfra ville denne innblandingen aldri ha funnet sted.

I hvert fall kunne resultatet ikke oppnås gjennom private over­enskomster mellom arbeiderne og kapitalistene. Nettopp denne nødvendighet av en allmenn-politisk aksjon gir beviset på at i den rent økonomiske kampen er kapitalen den sterkeste part.

Når det gjelder grensene for arbeidets verdi, så er det alltid til­bud og etterspørsel som faktisk avgjør dem. Jeg mener da etter­spørselen etter arbeid fra kapitalens side og tilbudet av arbeid fra arbeidernes side. I koloniland¹¹ virker loven om tilbud og etterspørsel til fordel for arbeiderne.

Herav kommer det relativt høye lønnsnivået i Sambands­statene. Kapitalen kan der forsøke sitt ytterste. Den kan ikke hindre ar arbeidsmarkedet stadig tømmes ved at lønnsarbei­derne uavbrutt forvandles til uavhengige, selvforsørgende bøn­der. For en stor del av det amerikanske folket er stillingen som lønnsarbeider bare et gjennomgangsstadium, som de er sikker på å kunne forlate etter lengre eller kortere tid. For å bøte på denne koloniale tilstand har den britiske regjeringen for en tid akseptert den såkalte moderne koloniseringsteorien, som består i at en setter en kunstig høy pris på jorda i koloniene for å hindre at lønnsarbeiderne altfor fort forvandles til selvstendige bønder.

Men la oss nå gå over til de gamle siviliserte land, der kapi­talen behersker hele produksjonsprosessen. La oss for eksempel ta forhøyelsen av landarbeidernes lønninger i England fra 1849 til 1859. Hvilke følger fikk den? Farmerne kunne ikke, som vår venn Weston ville ha tilrådd dem, øke hvetens verdi, ikke en gang dens markedspris. De var tvert om nødt til å finne seg i at prisene sank. Men i disse 11 årene innførte de alle slags maskiner og nye, mer vitenskapelige metoder, la en del av åkerjorda ut til beitemark, utvidet farmene og dermed også produksjonens om­fang. Idet de med disse og andre midler minsket etterspørselen etter arbeidskraft, oppnådde de at det på nytt ble en viss over­flod på landarbeidere. Dette er den vanlige metoden som kapi­talen i gamle, bebygde land bruker til å reagere mot stigende lønninger. Ricardo har med rette slått fast at maskinene stadig konkurrerer med arbeidet og ofte bare kan innføres når prisen på arbeidet har nådd en viss høyde, men bruken av maskiner er bare en av de mange metodene for å øke arbeidets produktiv­kraft. Den samme utviklingen som skaper en relativ overflod på vanlig arbeid, forenkler på den andre siden det faglærte ar­beidet og senker derigjennom dets pris.

Den samme loven gjør seg gjeldende i en annen form. Sam­men med utviklingen av arbeidets produktivkraft påskyndes kapitalens akkumulasjon, til og med trass i en relativ høy lønnsrate. Av dette kan en dra samme slutning som Adam Smith, i hvis tid den moderne industrien enda var i sin første barndom: at den forserte kapitalakkumulasjon måtte få vektskålen til å synke til fordel for arbeideren, idet den skaper en økende etterspørsel etter hans arbeid. Ut fra samme synspunkt har mange moderne forfattere undret seg over at lønningene i England ikke har steget mer i de siste 20 årene, enda den engelske kapital har vokst så mye raskere enn folketallet. Men samtidig med den fremadskridende akkumulasjon foregår det en fremadskridende forandring i kapitalens sammensetning. Den delen av den samlede kapital som består av fast kapital, maskiner, råstoffer, produk­sjonsmidler i alle mulige former, øker i stigende tempo sammen­liknet med den andre delen av kapitalen, som blir lagt ut i lønninger eller ril å kjøpe arbeid. Denne loven er blitt formulert i mer eller mindre nøyaktig form av herr Barton, Ricardo, Sismondi, professor Jones, professor Ramsay, Cherbuliez og andre.

Om forholdet mellom disse to elementer i kapitalen opp­rinnelig var 1 : 1, så vil det etter hvert som industrien utvikler seg, bli 5 : 1 osv. Om en av en totalkapital på 600 bruker 300 til arbeidsredskaper, råstoffer osv. og 300 til lønninger, så behø­ver totalkapitalen bare å fordobles for å skape en etterspørsel etter 600 arbeidere istedenfor 300. Men om en av en kapital på 600 bruker 500 til maskiner, materiell osv., og bare 100 til lønninger , så må denne kapitalen på 600 økes til 3600 for å skape en etterspørsel etter 600 arbeidere istedenfor 300. Etter som industrien utvikler seg, kan derfor etterspørselen etter arbeid ikke følge med akkumulasjonen av kapital. Den kommer riktig­nok til å øke, men i stadig synkende forhold til kapitaløkingen.

Disse få antydninger torde være tilstrekkelig til å vise at nettopp utviklingen av den moderne industri i stadig høyere grad må få vektskålen til å synke til fordel for kapitalisten og til skade for arbeideren, og at følgelig den kapitalistiske produk­sjonens allmenne tendens ikke går ut på å heve det gjennom­snittlige lønnsnivået, men på å senke det eller i større eller mindre grad presse arbeidets verdi ned i dets nederste grense. Men om tingenes tilstand under dette systemet viser denne tendens, betyr så det at arbeiderklassen skal avstå fra å gjøre motstand mot kapitalens overgrep og oppgi sine forsøk på å nytte de høve som byr seg til å oppnå en midlertidig bedring av sine kår? Hvis den gjorde det, ville den synke ned til en grå masse av nedbrutte stakkarer som det ikke ville være noen redning for. Jeg tror jeg har vist at arbeiderklassens kamper for sitt lønns­nivå er uatskillelig fra hele lønnssystemet, at i 99 av 100 tilfelle er deres forsøk på å heve lønningene bare forsøk på å opprett­holde den gitte arbeidets verdi, og at nødvendigheten av å prute om sin pris med kapitalisten henger nøye sammen med deres stilling — at de er nødt til å selge seg selv som varer. Om de feigt ga etter i sin daglige konflikt med kapitalen, ville de gjøre seg selv uskikket til enhver bevegelse av større format.

På samme tid og helt bortsett fra det alminnelige slaveri som følger av lønnssystemet, bør arbeiderklassen ikke overdrive sluttresultatet av disse daglige kampene. Den må ikke glemme at den kjemper mot virkningene, men ikke mot årsakene til disse virkningene, at den bare sinker den nedadgående bevegelsen,

men ikke forandrer dens retning, at den bare bruker Undrende midler, men ikke helbreder sykdommen. Den bor derfor ikke gå helt opp i disse uunngåelige småkrigene som ustanselig opp­står av kapitalens stadige overgrep, eller av svingningene på markedet. Den bor forstå at det nåværende systemet — trass i all den elendighet det medfører for dem — samtidig skaper de materielle forutsetninger og de samfunnsmessige former som er nød­vendige for en økonomisk omskaping av samfunnet. Istedenfor den konservative parolen: «En rimelig arbeidslønn for en rimelig arbeidsdag !» burde de skrive den revolusjonære parolen: «Avskaf­felse av lønnssystemet!» på sin fane.

Etter denne svært lange, og jeg frykter for, trettende utgrei­ing som jeg måtte gi for i noen grad å yte diskusjonsemnet rett­ferdighet, vil jeg slutte med å foreslå at det gjøres følgende vedtak:

1. En alminnelig forhøyelse av lønnsraten ville fore til en alminnelig senking av profittraten, men i det store og hele ikke innvirke på vareprisene.

2. Den kapitalistiske produksjonens allmenne tendens er ikke å heve, men å senke det gjennomsnittlige lønnsnivået.

3. Fagforeningene gjør godt arbeid som motstandssentra mot kapitalens overgrep. De svikter delvis når de bruker sin makt på en uklok måte. De svikter helt når de innskrenker seg til å fore geriljakrig mot virkningene av det bestående system iste­denfor samtidig å prøve å forandre det, istedenfor å bruke sine organiserte krefter som en løftestang for den endelige frigjøring av arbeiderklassen, dvs. den endelige avskaffelse av lønns­systemet. ….

1. Maksimumsloven ble vedtatt av det jakobinske konventet i 1793 un­der den store franske revolusjon. Loven innførte faste maksimalpriser på varer og maksimallønninger. Red.
2. Her foreligger en skrivefeil: forleggeren av Tookes arbeider het ikke W. Newman, men W. Newmarch. Red.
3. Owen — engelsk fabrikant, utopisk sosialist. Han innførte 10,5 timers arbeidsdag i sin fabrikk, organiserte en sykekasse, et samvirkelag osv.
4. Disse tallene, 55 og 70 shilling, er den samlede lønnssummen for hele femmannsgruppen. Lønnen for hver enkelt arbeider stiger i dette tilfelle fra 11 til 14 shilling. Red.
5. Marx sikter her til Krimkrigen 1854—55. Red.
6. Adam Smith: «An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations» Vol. 1. Edinburgh 1814, s. 93. Red
7. Den krigen som England i spissen for en koalisjon av europeiske stater forte mot det revolusjonære Frankrike under den store franske revolusjon. Red.
8. «An Essay on Trade and Commerce: Containing Observations on Taxes». Den som går for å være forfatteren av dette anonyme skrift er J. Cunningham. Red.
9. Fra februar til mars 1832 foregikk i det engelske parlament drøftingen av forslaget om å begrense arbeidsdagen for barn og ungdom til 10 timer, som var satt fram i 1831. Red.
10. Ifølge fattiglovene som hadde vært gjeldende i England fra det 16. århundre, ble det oppkrevd en særskilt fattigskatt i hvert prestegjeld. Folk i prestegjeldet som ikke kunne sørge for seg selv, fikk en stønad fra fattigkassen. Red.
11. Med koloniland mener Marx her jomfruelig jord som koloniseres av frie emigranter, som i USA. Han forklarer dette nærmere i «Kapitalen», bind 1, kap. 25, note 253. Etter at jorda overalt i koloniene var annektert og blitt privat eiendom, ble det umulig for lønnsarbeiderne å bli småprodusenter. Red.