Denne teksten er henta fra Marx – Engels Arbeid og Kapital utgitt av Forlaget Ny Dag, 1970. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.
Lønnsarbeid og kapital
Av Karl Marx.
Innhold
Innledning av Friedrich Engels til den tyske utgaven av 1891
Etterfølgende arbeid kom ut som en rekke lederartikler i «Neue Rheinische Zeitung» fra og med 5. april 1849. Det bygger på de forelesningene som Marx i 1847 hadde holdt i den tyske arbeiderforeningen i Brussel. I trykt form ble det aldri annet enn et bruddstykke. Ordene ved slutten av nummer 269: «Fortsettelse følger» ble ikke oppfylt som følge av de hendinger1 som den gang kom slag i slag: russernes innmarsj i Ungarn, opprørene i Dresden, Iserlohn, Elberfeld, Pfalz og Baden, som førte til at avisen selv ble forbudt (19. mai 1849). Manuskriptet til fortsettelsen er ikke blitt funnet blant Marx’ etterlatte papirer.
«Lønnsarbeid og kapital» er kommet ut i flere opplag som særtrykk i brosjyreform, siste gang i «Schweizerische Genossenschaftsbuchdruckerei»,2 Hottingen-Zürich. De hittil offentliggjorte utgaver har beholdt originalens nøyaktige ordlyd. Denne nye utgave skal imidlertid utbres som propagandaskrift i ikke mindre enn 10 000 eksemplarer, og da matte det spørsmål melde seg for meg om Marx selv under disse omstendigheter ville ha godkjent en uforandret gjengivelse av ordlyden.
I førti-årene hadde Marx ennå ikke gjort ferdig sin kritikk av den politiske økonomi. Dette skjedde først mot slutten av femti-årene. De av hans skrifter som kom ut før første hefte av «Kritikk av den politiske økonomi» (1859), avviker derfor på enkelte punkter fra dem som er skrevet etter 1859. De inneholder uttrykk og hele setninger som sett ut fra de seinere skrifters standpunkt må synes uheldige og til og med uriktige. Nå sier det seg selv at i vanlige utgaver som er bestemt for det brede publikum, har også dette tidligere standpunkt sin plass som en del av forfatterens åndelige utvikling, og at både forfatter og publikum har en ubestridelig rett til uforandret gjengivelse av disse eldre skrifter. Og det ville ikke engang i drømme falt meg inn å forandre et ord i dem.
En annen sak er det når den nye utgaven så godt som utelukkende er bestemt for propaganda blant arbeiderne. I så fall ville Marx utvilsomt brakt den nye framstillingen i samklang med sitt nye standpunkt. Og jeg er sikker på å handle i hans and når jeg i denne utgaven foretar de få endringer og tilføyelser som kreves for å nå dette mål på alle vesentlige punkter. Jeg sier altså på forhånd til leseren: dette er ikke brosjyren som Marx skrev den i 1849, men tilnærmelsesvis slik som han ville ha skrevet den i 1891. Den virkelige tekst er dessuten utbredt i så mange eksemplarer at dette vil være tilstrekkelig inntil jeg kan gjenopptrykke den uforandret i en seinere samlet utgave.
Den klassiske politiske økonomi3 overtok fra den industrielle praksis fabrikantens gjengse forestilling om at han kjøper og betaler sine arbeideres arbeid. Denne forestillingen hadde vært helt tilstrekkelig for fabrikantens forretningsbehov, bokføring og priskalkyler. Men når den naivt ble overført til den politiske økonomi, forårsaket den her høyst besynderlige villfarelser og misforståelser.
Økonomien iakttar den kjensgjerning at prisene på alle varer, deriblant også prisen på den varen den kaller «arbeid», stadig skifter, at de stiger og faller som følge av mangfoldige omstendigheter, som ofte ikke har noen som helst sammenheng med framstillingen av selve varen, slik at prisene som regel synes a være bestemt av den rene tilfeldighet. Så snart nå økonomien opptrådte som vitenskap,4 var det en av dens første oppgaver å søke den lov som skjulte seg bak denne tilfeldighet som tilsynelatende behersket vareprisene, den lov som i virkeligheten selv behersket denne tilfeldighet. Innenfor de stadig svingende, snart stigende og snart fallende varepriser, søkte den etter et fast, sentralt punkt som disse svingningene dreide seg om. Med andre ord: den gikk ut fra vareprisene for å søke etter vareverdien som den lov som kontrollerer prisene, den verdi hvormed alle prissvingninger kan forklares og som de alle i siste instans kan føres tilbake til.
Den klassiske økonomi fant nå at en vares verdi bestemmes av det arbeid som er nedlagt i den, som er nødvendig for å framstille den. Med denne forklaringen slo den seg til tåls. Også vi kan foreløpig bli stående ved dette. Bare for å unngå misforståelser vil jeg minne om at denne forklaringen nå til dags er blitt fullstendig utilstrekkelig. Marx var den første som grundig undersøkte arbeidets verdiskapende egenskap, og derunder oppdaget han at ikke ethvert arbeid som tilsynelatende eller virkelig er nødvendig for å produsere en vare, under alle omstendigheter tilfører varen en verdimengde som svarer til den forbrukte arbeidsmengde. Når vi derfor i dag med økonomer som Ricardo kort og godt sier at en vares verdi bestemmes av det arbeid som er nødvendig for a framstille den, så underforstår vi hele tiden det forbehold Marx tok. Dette er tilstrekkelig her. Det videre kan en finne hos Marx i «Til kritikken av den politiske økonomi», 1859, og i første bind av «Kapitalen».5
Men så snart økonomene brukte denne verdibestemmelsen ut fra arbeidet på varen «arbeid», kom de fra den ene motsigelse til den andre. Hvorledes bestemmes arbeidets verdi? Ved det nødvendige arbeid som det inneholder. Men hvor mye arbeid inneholder en arbeiders arbeid på en dag, en uke, en måned eller et år? En dags, en ukes, en måneds eller et års arbeid. Når arbeidet er målestokken for alle verdier, kan vi jo nettopp bare uttrykke «arbeidets verdi» i arbeid. Men vi vet absolutt ingenting om verdien av en times arbeid, om vi bare vet at den er lik en times arbeid. Dette bringer oss ikke en hårsbredd nærmere målet. Vi fortsetter stadig å gå i ring.
Den klassiske økonomi prøvde derfor å gjøre det på en annen måte. Den sa: en vares verdi er lik dens produksjonskostnader. Men hva er arbeidets produksjonskostnader ? For å svare på dette spørsmålet må økonomene øve litt vold mot logikken. Istedenfor å undersøke selve arbeidets produksjonskostnader, som dessverre ikke lar seg fastslå, tar de fatt på a undersøke arbeiderens produksjonskostnader. Og dem er det mulig å fastslå. De skifter etter tid og omstendigheter, men for en gitt samfunnstilstand, et gitt sted og en gitt produksjonsgren er de også gitt, i det minste innenfor nokså snevre grenser. Vi lever i dag under den kapitalistiske produksjons herredømme, der en stor og stadig økende befolkningsklasse bare kan leve om den mot arbeidslønn arbeider for dem som eier produksjonsmidlene: redskaper, maskiner, råstoffer og eksistensmidler. På grunnlag av denne produksjonsmåten består arbeiderens produksjonskostnader i den sum av livsfornødenheter — eller deres pris i penger — som er nødvendig for å sette ham i stand til å arbeide, for å holde ham arbeidsdyktig og, når han på grunn av alderdom, sykdom eller død slutter å arbeide, å erstatte ham med en ny arbeider — altså for å reprodusere arbeiderklassen i tilstrekkelig antall. La oss gå ut fra at pengeprisen på disse livsfornødenheter i gjennomsnitt er tre mark om dagen.
Vår arbeider får da en lønn på tre mark om dagen av den kapitalisten som beskjeftiger ham. For denne lønnen lar kapitalisten ham arbeide — la oss si — tolv timer om dagen. Kapitalisten regner omtrent på følgende måte:
La oss anta at vår arbeider — en maskinsmed — skal lage en maskin som han kan gjøre ferdig på en dag. Råstoffet — jern og messing i den nødvendige forarbeidede form — koster tjue mark. Dampmaskinens forbruk av kull, slitasjen på denne maskinen, på dreiebenken og de andre redskapene som vår arbeider bruker, representerer for en dag og beregnet på hans del i bruken av dem en mark. Arbeidslønnen for en dag er etter vår antakelse tre mark. Dette utgjør tilsammen 24 mark for vår maskindel. Men kapitalisten regner ut at han i gjennomsnitt vil få 27 mark av sine kunder, altså tre mark mer enn han har lagt ut.
Hvorfra kommer nå disse tre mark som kapitalisten stikker i lomma? Etter den klassiske økonomis påstand blir varene i gjennomsnitt solgt for det de er verd, dvs. til priser som svarer til de nødvendige arbeidsmengder disse varene inneholder. Gjennomsnittsprisen på vår maskindel — 27 mark — skulle altså være lik dens verdi, dvs. lik det arbeid som er nedlagt i den. Men av disse 27 mark var 21 mark verdier som var til stede allerede for maskinsmeden begynte å arbeide. 20 mark var anbrakt i råstoffet, en mark i kullene som brente opp under arbeidet, eller i maskiner og redskaper som ble brukt og derved redusert i sin yteevne med dette beløpet. Tilbake blir altså seks mark som er blitt tilført råstoffets verdi. Men disse seks mark kan etter våre økonomers egen antakelse bare skrive seg fra det arbeid som vår arbeider har tilført råstoffet. Hans arbeid i tolv timer har altså skapt en ny verdi på seks mark. Verdien av hans arbeid i tolv timer skulle altså være lik seks mark. Og dermed ville vi altså endelig ha oppdaget hva «arbeidets verdi» er.
«Stopp nå litt!» roper vår maskinsmed. «Seks mark? Men jeg hat bare fått tre mark. Min kapitalist sverger dyrt og hellig at verdien av mitt tolv timers arbeid bare er tre mark, og når jeg forlanger seks, så ler han av meg. Hvordan kan det heng sammen ?»
Om vi tidligere var kommet inn i en forhekset sirkel med vå arbeidsverdi, så har vi nå riktig kjørt oss fast i en uløselig mot setning. Vi lette etter arbeidets verdi og fant mer enn vi kan bruke. For arbeideren er verdien av tolv timers arbeid tre mark og for kapitalisten seks mark, hvorav han betaler arbeideren tre som lønn og selv stikker tre i lomma. På denne måten ville arbeidet ikke ha én, men to verdier, og til og med meget forskjellige verdier.
Motsetningen blir enda mer fornuftsstridig så snart vi omgjør de i penger uttrykte verdier til arbeidstid. Med de tolv timer: arbeid blir det skapt en verdi på seks mark. Altså i seks time: tre mark — den sum arbeideren far for tolv timers arbeid. For tolv timers arbeid får arbeideren som tilsvarende motverdi produktet av seks timers arbeid. Enten har arbeidet altså to verdier hvorav den ene er dobbelt så stor som den andre, eller også er tolv lik seks. I begge tilfelle blir resultatet den rene meningsløshet.
Vi kan snu og dreie det så mye vi vil, vi kommer likevel ikke ut av denne motsetningen så lenge vi taler om kjøp og salg av arbeid og om arbeidets verdi. Og slik gikk det også med økonomene. Den klassiske økonomis siste utløper, Ricardos skole, gikk for størstedelen til grunne på uløseligheten av denne motsetningen. Den klassiske økonomi hadde kjørt seg fast i en blindgate. Mannen som fant veien ut av denne blindgaten, var Karl Marx.
Det som økonomene hadde betraktet som «arbeidets» produksjonskostnader, var produksjonskostnadene, ikke for arbeidet, men for den levende arbeider selv. Og det denne arbeideren solgte til kapitalisten, var ikke sitt arbeid. «Så snart hans arbeid virkelig begynner,» sa Marx, «har det allerede opphørt å tilhøre ham og kan altså ikke mer selges av ham.» («Kapitalen», Hamburg 1890, Bd. 1, s. 499. Red.) Han kunne altså i høyden selge sitt framtidige arbeid, dvs. overta forpliktelsen til å utføre en bestemt arbeidsytelse i en bestemt tid. Men dermed selger han ikke arbeid (som jo først måtte uføres), men han stiller sin arbeidskraft til rådighet for kapitalisten, enten for en bestemt tid (ved daglønn) eller for å utføre en bestemt arbeidsytelse (ved akkordlønn): han leier ut eller selger sin arbeidskraft. Men denne arbeidskraften er vokst sammen med hans person og kan ikke skilles fra den. Dens produksjonskostnader faller derfor sammen med hans produksjonskostnader. Det som økonomene kalte arbeidets produksjonskostnader, er nettopp arbeiderens produksjonskostnader og dermed også arbeidskraftens. Og på denne måten kan vi også fra arbeidskraftens produksjonskostnader komme tilbake til arbeidskraftens verdi og bestemme den mengde samfunnsmessig nødvendig arbeid som kreves for å framstille en arbeidskraft av en bestemt kvalitet, slik Marx har gjort det i avsnittet om kjøp og salg av arbeidskraft. (Kapitalen, bind I, 4. kapitel, 3.).
Hva skjer nå etter at arbeideren har solgt sin arbeidskraft til kapitalisten, dvs. stilt den til rådighet mot en på forhånd avtalt lønn — daglønn eller akkordlønn ? Kapitalisten forer arbeideren inn i sitt verksted eller sin fabrikk, der en allerede finner alle de ting som er nødvendige for arbeidet — råstoffer, hjelpestoffer (kull, fargestoffer osv.), verktøy og maskiner. Her begynner arbeideren å slite. Hans daglønn kan, som ovenfor antatt, være tre mark — det spiller i denne sammenheng ingen rolle om han tjener dem som daglønn eller som akkordlønn. Vi forutsetter også her at arbeideren i løpet av tolv timer tilfører de forbrukte råstoffer en ny verdi på seks mark gjennom sitt arbeid, og at kapitalisten realiserer denne nye verdien ved å selge det ferdige stykke arbeid. Derav betaler han arbeideren hans tre mark og beholder selv de øvrige tre mark. Når nå arbeideren på tolv timer skaper en verdi av seks mark, må han på seks timer skape en verdi av tre mark. Følgelig har han allerede tilbakebetalt kapitalisten motverdien av de tre mark han har mottatt i arbeidslønn, etter at han har arbeidet i seks timer for ham. Etter seks timers arbeid er de kvitt, den ene skylder ikke den andre en rød øre.
«Stopp litt!» roper nå kapitalisten. « Jeg har leid arbeideren for en hel dag, for tolv timer. Men seks timer er bare en halv dag. Vær så god, heng i til også de andre seks timene er gått – først da er vi kvitt.» Og arbeideren må virkelig rette seg etter sin «frivillig» inngåtte kontrakt, som forplikter ham til å arbeide tolv hele timer for et arbeidsprodukt som koster seks arbeidstimer.
Ved akkordarbeid er det akkurat det samme. La oss anta at vår arbeider i løpet av tolv timer lager tolv stykker varer. Av dem koster hvert stykke to mark i råstoffer og slitasje og selges for to og en halv mark. Da vil kapitalisten, under samme forutsetninger som tidligere, gi arbeideren 25 pfennig pr. stykk: for tolv stykker blir det tre mark, som arbeideren bruker tolv timer til å tjene. For disse tolv stykker får kapitalisten 30 mark. Derfra går 24 mark for råstoff og slitasje, tilbake blir seks mark, av dem utbetaler han tre mark i arbeidslønn og stikker tre mark i lomma. Akkurat som ovenfor. Også her arbeider arbeideren seks timer for seg selv, dvs. som erstatning for sin lønn (i hver av de tolv timer en halv time), og seks timer for kapitalisten.
Den vansken som de beste økonomer strandet på så lenge de gikk ut fra «arbeidets» verdi, forsvinner så snart vi isteden går ut fra «arbeidskraft» verdi. I vårt nåværende kapitalistiske samfunn er arbeidskraften en vare som enhver annen, men likevel en ganske særskilt vare. Den har nemlig den merkelige egenskap at den er en verdiskapende kraft, en kilde til verdi, og ved riktig behandling en kilde til mer verdi enn den selv eier. På det nåværende stadium av produksjonen produserer den menneskelige arbeidskraft på en dag ikke bare en større verdi enn den selv eier og koster. Med hver ny vitenskapelig oppdagelse, med hver ny teknisk oppfinnelse stiger dens daglige produksjonsoverskudd over dens daglige kostnader, og derved forkortes altså den del av arbeidsdagen da arbeideren arbeider for å produsere erstatningen for sin daglønn, og på den andre siden forlenges altså den del av arbeidsdagen da han må forære kapitalisten sitt arbeid uten å få betalt for det.
Og slik er den økonomiske tilstand i hele vart nåværende samfunn: det er utelukkende den arbeidende klasse som produserer alle verdier. For verdi er bare et annet uttrykk for arbeid, det uttrykk hvormed en i vårt nåværende kapitalistiske samfunn betegner den mengde samfunnsmessig nødvendig arbeid som er nedlagt i en bestemt vare. Men disse verdier som arbeiderne produserer, tilhører ikke arbeiderne. De tilhører dem som eier råstoffene, maskinene, redskapene og de oppsamlede midler som tillater disse eiere å kjøpe arbeiderklassens arbeidskraft. Av hele den masse produkter som arbeiderklassen har frambrakt, får den bare en del til seg selv. Og som vi nettopp har sett, blir den andre delen, som kapitalistklassen beholder for seg og som den i høyden må dele med grunneierklassen, for hver ny oppfinnelse og oppdagelse stadig større, mens den delen som faller på arbeiderklassen (regnet etter antall hoder), enten bare øker meget langsomt og ubetydelig eller overhodet ikke, og under visse omstendigheter til og med kan minke.
Men disse oppfinnelser og oppdagelser, som følger etter hverandre i stadig hurtigere tempo, denne menneskearbeidets produktivitet som oker fra dag til dag i tidligere uhørt målestokk, skaper til slutt en konflikt der det nåværende kapitalistiske samfunn må gå til grunne. På den ene siden er det umåtelige rikdommer og en overflod av produkter som avtakerne ikke er i stand til å mestre. På den andre siden er samfunnets store masse proletarisert, forvandlet til lønnsarbeidere og nettopp derved gjort uskikket til å tilegne seg denne overflod av produkter. Samfunnets spaltning i en liten, overmåte rik klasse og en stor eiendomsløs lønnsarbeiderklasse resulterer i et samfunn som kveles av sin egen overflod, mens det store flertall av dets medlemmer knapt eller slett ikke er beskyttet mot den ytterste nød. Denne tilstand blir mer og mer meningsløs og unødvendig for hver dag. Den må overvinnes, den kan overvinnes. En ny samfunnsordning er mulig, der den nåværende klasseforskjell er forsvunnet, og der også — kanskje etter en kort overgangsperiode som medfører visse savn, men som i hvert fall moralsk er meget nyttig — gjennom planmessig utnytting og videre utvikling av de allerede tilstedeværende veldige produktiv- krefter og med lik arbeidsplikt, midlene til livsopphold og livsnytelse, til utdanning og utfoldelse av alle fysiske og åndelige evner vil stå til rådighet likt for alle samfunnsmedlemmer og i stadig økende overflod. Og at arbeiderne blir mer og mer besluttet på å tilkjempe seg denne nye samfunnsordning, det vil bli demonstrert på begge sider av Atlanteren i morgen 1. mai og søndag 3. mai.6
London, 30. april 1891.
Friedrich Engels
Lønnsarbeid og kapital
I
Fra forskjellige sider er vi blitt klandret for at vi ikke har framstilt de økonomiske forhold som danner det materielle grunnlag for de nåværende klassekamper og nasjonale kamper. Vi har bevisst bare berørt disse forhold der hvor de direkte trengte seg i forgrunnen i politiske konflikter.
Det gjaldt først og fremst å forfølge klassekampen i vår egen tids historie og ved hjelp av det historiske materiale som allerede foreligger og skapes på nytt hver dag, empirisk å påvise at med undertrykkelsen av arbeiderklassen som februar og mars7 hadde ført med seg, ble samtidig dens motstander beseiret — de borgerlige republikanere i Frankrike og borger- og bondeklassene som bekjempet den føydal absolutisme på hele det europeiske kontinent, at den «honette republikks» seier i Frankrike samtidig var et fall for de nasjoner som hadde svart på februarrevolusjonen med heroiske uavhengighetskriger, og endelig at Europa med de revolusjonære arbeideres nederlag atter var falt tilbake til sitt gamle dobbelt-slaveri, det engelsk-russiske slaveri. Junikampen i Paris, Wiens fall, tragikomedien i Berlin i november 1848; Polens, Italias og Ungarns fortvilte anstrengelser, Irlands utsultning til underkastelse — dette var de hovedmomenter som karakteriserte den europeiske klassekamp mellom borgerskapet og arbeiderklassen og ved hvis hjelp vi påviste at enhver revolusjonær reisning, om dens mål kan synes, oss å ligge aldri så langt borte fra klassekampen, må mislykkes inntil den revolusjonære klasse seirer, og at enhver sosial reform vedblir å være en utopi inntil den proletariske revolusjon og den føydal kontrarevolusjon har krysset klinger i en verdenskrig. I vår framstilling, som i virkeligheten, var Belgia og Sveits tragikomiske genrebilder som liknet karikaturer i det store historiske tablå. Det ene er mønsterstaten for det borgerlige monarki, den andre mønsterstaten for den borgerlige republikk, og begge er stater som innbiller seg å være like uavhengige av klassekampen som av den europeiske revolusjon.
Nå, etter at våre lesere har sett klassekampen utvikle seg i kolossale politiske former i 1848, er tiden inne til å gå nærmere inn på selve de økonomiske forhold som borgerskapets eksistens og dets klasseherredømme, likesom arbeidernes slaveri, er basert på.
Vi skal i tre store avsnitt framstille: 1) forholdet mellom lønnsarbeid og kapital* arbeidernes slaveri, kapitalistenes herredømme; 2) de borgerlige mellom klassers og den såkalte bondestands uunngåelige undergang under del nåværende system ; 3) den kommersielle undertrykkelse og utbytting av de borgerlige klasser i de forskjellige europeiske nasjoner ved verdensmarkedets despot — England.
Vi skal prove å gjøre framstillingen så enkel og folkelig søm mulig og ikke forutsette selv de mest elementære begrep om politisk økonomi. Vi ønsker å bli forstått av arbeiderne. Og dette så meget mer som det i Tyskland rår den merkeligste uvitenhet og begrepsforvirring om de enkleste økonomiske forhold, fra de patenterte forsvarere av den bestående tilstand ned til de sosialistiske mirakelmakere og de miskjente politiske genier som det oppsplittede Tyskland er enda rikere på enn på landsfaderlige fyrster.
Altså tar vi for oss det første spørsmål: Hva er arbeidslønn? Hvordan bestemmes den?
Hvis en spurte arbeiderne: «Hvor stor er din arbeidslønn?» så ville den ene svare: «Jeg får en mark om dagen av min bursjoa», en annen: «Jeg får to mark» osv. Etter de forskjellige arbeidsgrener de tilhører, ville de oppgi forskjellige pengesummer som de får av sine respektive bursjoaer for å utføre et bestemt arbeid, f. eks. for å veve en yard lerret eller sette et trykkark. Trass i deres forskjellige oppgaver ville de alle sammen stemme over ens i ett punkt: arbeidslønnen er den pengesum som kapitalisten betaler for en bestemt arbeidstid eller for en bestemt arbeidsytelse.
Det synes derfor som om kapitalisten kjøper deres arbeid for penger. De selger ham sitt arbeid for penger. Men dette er bare et skinn. Det de i virkeligheten selger til kapitalisten for penger, er sin arbeidskraft. Kapitalisten kjøper denne arbeidskraft for en dag, en måned osv. Etter at han har kjøpt den, bruker han den idet han lar arbeiderne arbeide den fastsatte tid. Med det
samme beløp som kapitalisten har kjøpt deres arbeidskraft, f. eks. to mark, kunne han ha kjøpt to pund sukker eller en bestemt mengde av en hvilken som helst annen vare. De to mark som han kjøpte to pund sukker for, er prisen på to pund sukker. De to mark som han kjøpte tolv timers bruk av arbeidskraft for, er prisen på tolv timers arbeid. Arbeidskraften er således en vare, i like høy grad som sukker er det. Den første måles med klokka, og den andre med vekten.
Arbeiderne bytter sin vare, arbeidskraften, mot kapitalistens vare, mot penger, og dette byttet foregår i et bestemt forhold. Så og så mange penger mot så og så lang tids bruk av arbeidskraften. For tolv timers veving to mark. Og de to mark, representerer ikke de alle de andre varer som jeg kan kjøpe for to mark? Arbeideren har derfor faktisk byttet sin vare, arbeidskraften, med andre varer av alle slag, og i et bestemt forhold. Ved å gi ham to mark har kapitalisten gitt ham en bestemt mengde kjøtt, en bestemt mengde klær, brensel, lys osv. i bytte for hans arbeidsdag. De to mark uttrykker altså det forhold hvori arbeidskraften blir byttet med andre varer, bytteverdien av hans arbeidskraft. En vares bytteverdi; regnet i penger, er det som kalles dens pris. Arbeidslønn er altså bare et særskilt navn for arbeidskraftens pris, som en vanlig kaller arbeidets pris, for prisen på den særegne vare som bare eksisterer i form av menneskelig kjøtt og blod.
La oss ta en eller annen arbeider, f. eks. en vever. Kapitalisten forsyner ham med vevstol og garn. Veveren setter seg til arbeidet, og garnet blir til lerret. Kapitalisten overtar lerretet og selger det f. eks. for tjue mark. Er nå veverens arbeidslønn en andel i lerretet, i de tjue mark, i produktet av hans arbeid? På ingen måte. Lenge før lerretet er solgt, kanskje lenge før det er vevd ferdig, har veveren fått sin arbeidslønn. Kapitalisten betaler altså ikke denne lønnen med de penger som han kommer til å få for lerretet, men med penger som han har i reserve. Like så lite som vevstolen og garnet er veverens produkter, men levert ham av bursjoaen, like så lite er det tilfelle med de varer som han mottar i bytte for sin vare, arbeidskraften. Det er mulig at arbeidsgiveren slett ikke fant noen kjøper til sitt lerret. Det er mulig at han ikke engang kunne få så mye for det som han hadde gitt i lønn. Det er mulig at han selger det meget fordelaktig i forhold til veverlønnen. Alt det vedkommer ikke
alltid vært lønnsarbeid, dvs. fritt arbeid. Slaven solgte ikke sin arbeidskraft til slaveeieren, like så lite som oksen selger sine tjenester til bonden. Slaven med sin arbeidskraft er solgt til sin eier en gang for alle. Han er en vare som kan gå fra den ene eiers hånd til den andres. Han er selv en vare, men arbeidskraften er ikke hans vare. Den livegne selger bare en del av sin arbeidskraft. Det er ikke han som far lønn av jordeieren, det er tvert imot jordeieren som får en tributt av ham.
Den livegne horer med til jorden og avkaster jordens frukter til eieren. Den frie arbeider derimot selger seg selv, og han gjør det stykkevis. Han bortauksjonerer åtte, ti, tolv, femten timer av sitt liv, den ene dagen som den andre, til høystbydende, til eierne av råstoffene, arbeidsredskapene og eksistensmidlene, dvs. til kapitalisten. Arbeideren tilhører verken en eier eller jorden, men åtte, ti, tolv, femten timer av hans liv tilhører den som kjøper dem. Arbeideren forlater så ofte han vil den kapitalisten som han leier seg ut til, og kapitalisten avskjediger ham så ofte han finner for godt, sa snart han ikke lenger har noen nytte eller ikke den ventede nytte av ham. Men arbeideren, hvis eneste ervervskilde er salget av arbeidskraften, kan ikke forlate hele klassen av kjøpere, dvs. kapitalistklassen, uten å gi avkall på sin eksistens. Han tilhører ikke den ene eller andre kapitalist, men kapitalistklassen, og det er hans egen sak å finne avsetning for seg selv, dvs. å finne en kjøper innenfor denne kapitalistklassen.
For vi går nærmere inn på forholdet mellom kapital og lønnsarbeid, vil vi i korthet framstille de alminnelige forhold som kommer i betraktning ved bestemmelsen av arbeidslønnen.
Arbeidslønnen er, som vi har sett, prisen på en bestemt vare, arbeidskraften. Arbeidslønnen bestemmes altså av de samme lover som bestemmer prisen på enhver annen vare. Spørsmålet er derfor: Hvordan bestemmes en vares pris?
II
Hva bestemmer en varespris?
Det gjør konkurransen mellom kjøpere og selgere, forholdet mellom etterspørsel og tilførsel, mellom behov og tilbud. Konkurransen som bestemmer en vares pris, er tresidig.
Den samme varen blir budt fram av forskjellige selgere. Den som selger varer av samme kvalitet som de andre, men billigere, er sikker på å slå de andre selgere av marken og sikre seg den største avsetning. Selgerne slåss altså innbyrdes om salget, om markedet. Enhver av dem vil selge, selge sa mye som mulig, og, om mulig, selge alene med utelukkelse av de andre selgere. Derfor selger den ene billigere enn de andre. Det finner altså sted en konkurranse mellom selgerne som trykker prisen på de varer som de byr fram.
Men konkurranse finner også sted mellom kjøperne, og det far på sin side prisen på de frambudte varer til å
Endelig finner det sted en konkurranse mellom kjøpere og selgere. De første vil kjøpe så billig som mulig, og de siste vil selge så dyrt som mulig. Resultatet av denne konkurranse mellom kjøpere og selgere avhenger av forholdet mellom de to tidligere nevnte sider av konkurransen, dvs. om konkurransen er sterkest innenfor kjøpernes hær eller innenfor selgernes hær. Industrien forer to hærer i felten mot hverandre, hvorav hver igjen utkjemper et slag innenfor sine egne rekker, mellom sine egne tropper. Den hæren som har minst innbyrdes slagsmål, vinner seier over motstanderen.
La oss gå ut fra at det er 100 baller bomull på markedet og samtidig kjøpere til 1 000 baller bomull. I dette tilfelle er etterspørselen altså ti ganger så stor som tilbudet. Følgelig vil konkurransen mellom kjøperne bli meget sterk; enhver av dem vil rive til seg en eller om mulig, helst alle 100 baller. Dette eksempel er ikke noe vilkårlig påfunn. I handelshistorien har vi opplevd perioder med uår på bomull da noen kapitalister slo seg sammen og søkte å kjøpe opp, ikke 100 baller, men alle bomullsforråd i verden. I det omtalte tilfelle vil derfor denne ene kjøper søke å slå den andre av marken ved å tilby en forholdsvis høyere pris for bomullsballene. Bomullsselgerne, som ser at troppene i den fiendtlige hæren er opptatt med den heftigste innbyrdes kamp og at salget av alle deres 100 baller er fullstendig sikret, vil nok passe seg godt for å ryke i tottene på hverandre og trykke bomullsprisen på et tidspunkt da deres motstandere kappes om å skru den i været. Det er altså plutselig blitt fred i selgernes hær. De står som én mann mor kjøperne, legger filosofisk armene over kors, og det ville ikke være grenser for deres krav hvis det ikke også hadde vært meget bestemte grenser for tilbudene fra de mest pågående og ivrige kjøpere.
Er altså tilbudet av en vare mindre enn etterspørselen etter denne varen, så finner det sted bare en svak eller slett ikke noen konkurranse mellom selgerne. I samme forhold som denne konkurransen minker, oker konkurransen mellom kjøperne. Resultatet blir en mer eller mindre betydelig stigning i vareprisene.
Det er en kjent sak at det omvendte tilfelle med omvendt resultat inntreffer oftere. Et betydelig overskudd av tilbud i forhold til etterspørselen, fortvilt konkurranse mellom selgerne, mangel på kjøpere, realisasjoner av varer til spottpris.
Men hva ligger i stigning og fall i prisene, hva ligger i høy pris, lav pris ? Et sandkorn er høyt sett gjennom et mikroskop, og et tårn er lavt sammenliknet med et fjell. Og når prisen bestemmes av forholdet mellom tilbud og etterspørsel, hva bestemmer så forholdet mellom tilbud og etterspørsel?
La oss vende oss til den første den beste borger vi moter. Han vil ikke betenke seg et øyeblikk, men vil som en annen Alexander hogge over denne metafysiske knute med multiplikasjonstabellen. Hvis framstillingen av den varen som jeg selger, har kostet meg 100 mark, vil han si, og jeg får 110 mark ved å selge denne varen, i løpet av et år naturligvis — så er det en sunn, hederlig, pen fortjeneste. Men hvis jeg får 120, 130 mark, så er det en høy fortjeneste, og hvis jeg fikk hele 200 mark, så ville det være en uvanlig, en enorm fortjeneste. I Hva bruker altså borgeren som mål for fortjenesten? Produksjonskostnadene for sin vare. Hvis han i bytte for denne varen får en mengde av andre varer som det har kostet mindre å framstille, så har han tapt. Hvis han i bytte for sin vare får en mengde av andre varer som det har kostet mer å framstille, så har han tjent. Og fortjenestens stigning eller fall beregner han etter den grad hans vares bytteverdi ligger over eller under null — produksjonskostnadene.
Vi har nå sett hvordan det skiftende forhold mellom tilbud og etterspørsel snart får prisene til å stige og snart til å falle, snart forårsaker høye og snart lave priser.
Hvis prisen på en vare stiger betydelig på grunn av manglende tilbud eller uforholdsmessig voksende etterspørsel, så må prisen på en annen vare nødvendigvis være sunket tilsvarende, for prisen på en vare uttrykker jo bare i penger det forhold andre varer byttes mot den i. Hvis f. eks. prisen på en yard silketøy stiger fra fem mark til seks mark, så er prisen på sølv sunket i forhold til prisen på silketøy, og like ens er prisene på alle andre varer som har beholdt sine gamle priser, sunket i forhold til silke. En må gi en større mengde av dem i bytte for å få samme mengde silkevarer.
Hva blir følgen av at prisen på en vare stiger ? Store mengder kapital vil bli kastet inn i den blomstrende industrigren, og denne tilstrømning av kapital til den foretrukne industris område vil fortsette inntil den avkaster den vanlige profitt eller rettere, til prisen på dens produkter på grunn av overproduksjonen synker under produksjonskostnadene.
Omvendt: hvis prisen på en vare synker under dens produksjonskostnader, vil kapitalen trekke seg tilbake fra produksjonen av denne varen. Bortsett fra det tilfelle at en industrigren ikke mer er tidsmessig og derfor må gå til grunne, vil produksjonen av en slik vare, dvs. tilbudet av den, minke som folge av denne kapitalflukten inntil den svarer til etterspørselen og altså dens pris igjen er på høyde med produksjonskostnadene eller rettere, inntil tilbudet er sunket under etterspørselen, dvs. inntil dens pris igjen stiger over dens produksjonskostnader, for den kurante markedspris på en vare ligger alltid over eller under dens produksjonskostnader.
Vi ser hvordan kapitalen stadig vandrer ut og inn fra den ene industris område til den andres. Høye priser medfører en for sterk innvandring, og lave priser en for sterk utvandring.
bra et annet synspunkt kunne vi vise hvordan ikke bare tilbudet, men også etterspørselen bestemmes av produksjonskostnadene. Men dette vil føre oss for langt bort fra vårt emne.
Vi har nettopp sett hvordan svingningene i tilbud og etterspørsel stadig på nytt fører prisen på en vare tilbake til produksjonskostnadene. Rett nok ligger en vares virkelige pris alltid over eller under dens produksjonskostnader, men stigning og fall oppveier hverandre gjensidig, slik at innenfor et bestemt tidsrom når en regner sammen industriens ebbe og flod, vil varene bli byttet med hverandre i samsvar med deres produksjonskostnader og deres pris altså bestemmes av produksjonskostnadene.
Denne prisbestemmelse på grunnlag av produksjonskostnadene må ikke oppfattes i økonomenes betydning. Økonomene sier at varenes gjennomsnittspris er lik deres produksjonskostnader, at dette er en lov. Den anarkiske bevegelse som bevirker at stigningen oppveies av fallet og fallet av stigningen, ser de som noe tilfeldig. Med samme rett kunne en betrakte svingnin
gene som lov og prisbestemmelsen på grunnlag av produksjonskostnadene som tilfeldighet, noe som også er gjort av andre økonomer. Men bare disse svingninger, som nærmere betraktet forer med seg de frykteligste ødeleggelser og likesom jordskjelv får det borgerlige samfunn til å ryste i sine grunnvoller — bare i løpet av disse svingninger blir prisene bestemt gjennom produksjonskostnadene. Denne uordens totale bevegelse er dens orden. Under forløpet av dette industrielle anarki, i denne kretsgang, opphever konkurransen så å si den ene ekstravaganse ved hjelp av den andre.
Vi ser altså at en vares pris er bestemt av dens produksjonskostnader på den måten at de tider da prisen på denne varen stiger over produksjonskostnadene, blir utjevnet av de tider da den synker under produksjonskostnadene, og omvendt. Dette gjelder naturligvis ikke for et enkelt spesielt industriprodukt, men bare for hele industrigrener. Følgelig gjelder det heller ikke for den enkelte industriherre, men bare for hele klassen av industriherrer.
Prisens bestemmelse på grunnlag av produksjonskostnadene er lik prisbestemmelsen på grunnlag av den arbeidstid som er nødvendig for å framstille en vare, for produksjonskostnadene består 1. av råstoffer og slitasje på redskaper, dvs. industriprodukter hvis framstilling har kostet et visst antall arbeidsdager og som følgelig representerer en viss sum arbeidstid, og 2. av umiddelbart arbeid, som nettopp måles i tid.
Men de samme alminnelige lover som regulerer vareprisene i det hele, regulerer selvsagt også arbeidslønnen, prisen på arbeid.
Arbeidslønnen vil snart stige og snart-falle etter forholdet mellom tilbud og etterspørsel, og etter som konkurransen mellom kjøperne av arbeidskraft — kapitalistene — og selgerne av arbeidskraft — arbeiderne — utvikler seg. Arbeidslønnens svingninger svarer i alminnelighet til svingningene i vareprisene. Men innenfor disse svingninger vil arbeidets pris vare bestemt av produksjonskostnadene, av den arbeidstid som er nødvendig for å produsere denne varen — arbeidskraften.
Hva er nå arbeidskraftens produksjonskostnader?
Det er de kostnader som kreves for å bevare arbeideren som arbeider og for å lære ham opp til arbeidet.
Jo mindre opplæringstid et arbeid derfor krever, dess lavere er arbeiderens produksjonskostnader og dess lavere er prisen på
hans arbeid, hans arbeidslønn. I de industrigrener der det nesten ikke kreves noen læretid og der arbeiderens blotte legemlige eksistens er tilstrekkelig, innskrenker kostnadene som er nødvendige for å underholde ham, seg nesten bare til slike varer som er nødvendige for å holde ham i live og arbeidsdyktig. Prisen på hans arbeid vil derfor være bestemt av prisen på de nødvendige eksistens midler.
Her spiller imidlertid også en annen omstendighet inn.
Når fabrikanten regner ut sine produksjonskostnader og deretter fastsetter prisen på sine produkter, tar han slitasjen på arbeidsredskapene med i regnestykket. Hvis f. eks. en maskin koster ham 1000 mark og denne maskinen blir slitt ut på ti år, så legger han hvert ar 100 mark til varens pris, slik at han når ti år er gatt, kan erstatte den utslitte maskinen med en ny. På samme måte må en når en kalkulerer produksjonskostnadene for enkel arbeidskraft, ta med kostnaden av reproduksjonen, som setter arbeidsfolket i stand til å formere seg og erstatte utslitte arbeidere med nye. Slitasjen på arbeiderne blir altså tatt med i beregningen på samme mate som slitasjen på maskinene.
Produksjonskostnadene for enkel arbeidskraft består altså av kostnadene ved arbeiderens eksistens og forplantning. Prisen på disse eksistens- og reproduksjonskostnader utgjør arbeidslønnen. En således bestemt arbeidslønn kalles arbeidslønnens minimum. Dette minimum for arbeidslønnen gjelder — som varenes prisbestemmelse på grunnlag av produksjonskostnadene overhodet — ikke for det enkelte individ, men for arten. Enkelte arbeidere, millioner arbeidere får ikke nok til å kunne eksistere og føre slekten videre, men innenfor sine svingninger utliknes arbeidslønnen for hele arbeiderklassen til dette minimum.
Nå da vi har fått greie på de mest alminnelige lover som regulerer arbeidslønnen likesom prisen på enhver annen vare, kan vi gå nærmere inn på vårt emne.
III
Kapitalen består av råstoffer, arbeidsredskaper og eksistensmidler av alle slag, som blir brukt til å produsere nye råstoffer, nye arbeidsredskaper og nye eksistensmidler. Alle disse bestanddeler av kapitalen er skapt ved hjelp av arbeid, av arbeidsprodukter, opphopet arbeid. Opphopet arbeid som tjener som middel til ny produksjon, er kapital.
Så sier økonomene.
Hva er en negerslave? Et menneske av den svarte rase. Den ene forklaringen er like god som den andre.
En neger er en neger. Først under bestemte forhold blir han en slave. En bomullsspinnemaskin er en maskin til å spinne bomull med. Bare under bestemte forhold blir den til kapital. Løsrevet fra disse forhold er den like lite kapital som gull i og for seg er penger eller sukker er sukkerpris.
I produksjonen innvirker menneskene ikke bare på naturen, men også på hverandre. De produserer bare ved at de samvirker på en bestemt måte og utveksler sine virksomheter innbyrdes. For å produsere inngår de bestemte forbindelser og forhold med hverandre, og bare innenfor disse samfunnsmessige forbindelser og forhold finner deres innvirkning på naturen, finner produksjonen sted.
Disse samfunnsmessige forhold som produsentene inntrer i til hverandre, de betingelser som rår når de utveksler sin virksomhet og deltar i produksjonshelheten, vil naturligvis være forskjellige etter produksjonsmidlenes karakter. Med oppfinnelsen av et nytt krigsredskap, ildvåpenet, ble nødvendigvis hele hærens indre organisasjon forandret, forandret de forhold seg under hvilke individer danner en armé og kan virke som en armé, og også de forskjellige armeers forhold til hverandre forandret seg.
De samfunnsforhold hvorunder individene produserer, de samfunnsmessige produksjonsforhold forandrer seg altså, forandrer seg sammen med forandringen og utviklingen av de materielle produksjonsmidler, produksjonkreftene. Produksjonsforholdene i sin helhet utgjør det en kaller de samfunnsmessige forhold, samfunnet, nemlig et samfunn på et bestemt utviklingstrinn, et samfunn med eiendommelig, særpreget karakter. Det antikke samfunn, det føydal samfunn, det borgerlige samfunn er slike helheter av produksjonsforhold som hver især betegner et bestemt utviklingstrinn i menneskehetens historie.
Også kapitalen er et samfunnsmessig produksjonsforhold. Den er et borgerlig produksjonsforhold, et produksjonsforhold i det borgerlige samfunn. De livsfornødenheter, de arbeidsredskaper, de råstoffer som kapitalen består av, er de ikke produsert og opphopet under gitte samfunnsmessige forhold? Blir de ikke brukt til ny produksjon under gitte samfunnsmessige betingelser, under bestemte samfunnsmessige forhold ? Og er det ikke nettopp denne bestemte samfunnsmessige karakter som gjør de produkter som tjener til ny produksjon, til kapital?
Kapitalen består ikke bare av livsfornødenheter, arbeidsredskaper og råstoffer, ikke bare av materielle produkter, den består i like høy grad av bytteverdier. Alle de produkter den består av, er varer. Kapitalen er derfor ikke bare en sum av materielle produkter, den er en sum av varer, av bytteverdier, av samfunnsmessige størrelser.
Kapitalen blir den samme om vi setter bomull istedenfor ull, ris istedenfor korn, dampskip istedenfor jernbaner, bare forutsatt at bomullen, risen og dampskipene – – kapitalens legeme — har samme bytteverdi, samme pris som ullen, kornet og jernbanene som den før var legemliggjort i. Kapitalens legeme kan stadig forandre seg uten at det skjer den minste forandring med kapitalen.
Men selv om enhver kapital er en sum av varer, dvs. av bytteverdier, så er likevel ikke enhver sum av varer, av bytteverdier kapital.
Enhver sum av bytteverdier er en bytteverdi. Hver enkelt bytteverdi er en sum av bytteverdier. F. eks. er et hus som er verd 1000 mark, en bytteverdi på 1000 mark. Et stykke papir som er verd en pfennig, er en sum av bytteverdier på 100/100 pfennig. Produkter som kan byttes med andre, er varer. Det bestemte forhold hvori de kan byttes med hverandre, utgjør deres bytteverdi eller, uttrykt i penger, deres pris. Mengden av disse produkter kan ikke forandre deres bestemmelse: å være vare, a utgjøre en bytteverdi eller å ha en bestemt pris. Om vi bytter jernet bort mot andre produkter i gram eller tonn, forandrer det dets karakter av vare, av bytteverdi? Det er en vare med større eller mindre verdi, hovere eller lavere pris alt etter sin mengde.
Hvordan blir nå en sum av varer, av bytteverdier til kapital ?
Ved at den opprettholder og formerer seg som en selvstendig samfunnsmessig makt, dvs. som en makt i hendene på en del av samfunnet, gjennom utveksling med den umiddelbare, levende arbeidskraft. Eksistensen av en klasse som ikke eier noe annet enn sin arbeidsevne, er en nødvendig forutsetning for kapitalen.
Det er først det opphopede, allerede utførte legemliggjorte
arbeids herredømme over det umiddelbare, levende arbeid som gjør det opphopede arbeid til kapital.
Kapitalen består ikke i at det opphopede arbeid tjener det levende arbeid som et middel til ny produksjon. Den består i at det levende arbeid tjener det opphopede arbeid som middel til ny produksjon, tjener det opphopede arbeid som middel til å bevare og øke sin bytteverdi.
Hva er det nå som foregår ved byttet mellom kapitalist og lønnsarbeider?
Arbeideren får livsfornødenheter i bytte for sin arbeidskraft, men kapitalisten får i bytte for sine livsfornødenheter arbeid, arbeiderens produktive virksomhet, den skapende kraft hvormed arbeideren ikke bare erstatter det han forbruker, men gir det opphopede arbeid en større verdi enn det hadde før. Arbeideren mottar en del av de tilstedeværende livsfornødenheter av kapitalisten. Hva går så disse livsfornødenheter til? Til umiddelbart forbruk. Men så snart jeg forbruker livsfornødenheter, mister jeg dem ugjenkallelig med mindre jeg bruker den tiden da disse livsfornødenheter holder liv i meg, til å produsere nye livsfornødenheter, til ved hjelp av mitt arbeid å skape nye verdier istedenfor de verdier som går til grunne, idet de forbrukes. Men det er nettopp denne edle reproduktive kraft arbeideren avstår til kapitalen i bytte for de mottatte livsfornødenheter. Han har altså mistet den for sitt eget vedkommende.
La oss ta et eksempel: en forpakter gir sin dagarbeider 5 sølvgroschen om dagen. For disse 5 sølvgroschen arbeider han hele dagen på forpakterens jord og sikrer ham på denne måten en inntekt på 10 sølvgroschen. Forpakteren får ikke bare erstattet de verdier han har avstått til dagarbeideren, han fordobler dem. Han har altså anvendt, forbrukt de 5 sølvgroschen som han ga dagarbeideren, på en fruktbar, produktiv måte. For de 5 sølvgroschen har han nettopp kjøpt dagarbeiderens arbeid og kraft som frambringer jordbruksprodukter til den dobbelte verdi og gjør de 5 sølvgroschen til 10 sølvgroschen. Dagarbeideren derimot far istedenfor sin produktive kraft, hvis virkning han nettopp har avstått til forpakteren, 5 sølvgroschen, som han bytter i livsfornødenheter, livsfornødenheter som han forbruker mer eller mindre hurtig. De 5 sølvgroschen er altså forbrukt på en dobbelt måte: reproduktivt for kapitalen, da de er byttet med en arbeidskraft som har frambrakt 10 sølvgroschen, uproduktivt for arbeideren, da de er byttet med livsfornødenheter som er forsvunnet for alltid og hvis verdi han bare kan få igjen ved å gjenta den samme byttehandel med forpakteren. Kapitalen forutsetter altså lønnsarbeidet, lønnsarbeidet kapitalen. De betinger hverandre gjensidig. De frambringer hverandre gjensidig.
En arbeider i en bomullsfabrikk, produserer han bare bomullstøyer? Nei, han produserer kapital. Han produserer verdier som på nytt tjener til å rå over hans arbeid, for ved hjelp av det å skape nye verdier.
Kapitalen kan bare øke ved å byttes med arbeidskraft, ved å kalle lønnsarbeid til live. Lønnsarbeiderens arbeidskraft kan bare byttes med kapital ved å øke kapitalen, ved å styrke den makt hvis slave den er. Kapitalens øking er derfor øking av proletariatet, dvs. arbeiderklassen.
Kapitalistens og arbeiderens interesse er derfor den samme, påstår borgerne og deres økonomer. Og faktisk! Arbeideren går til grunne når kapitalisten ikke beskjeftiger ham. Kapitalen går til grunne hvis han ikke utbytter arbeidskraften, og for å utbytte den må den kjøpe den. Jo raskere den kapital som er bestemt til produksjon, den produktive kapital, formerer seg, jo mer industrien derfor blomstrer, jo mer borgerskapet beriker seg, jo bedre forretningen går, dess dyrere selger arbeideren seg.
Det uomgjengelige vilkår for en tålelig tilstand for arbeideren er altså den hurtigst mulige vekst av den produktive kapital.
Men hva er den produktive kapitals vekst? Vekst av det opphopede arbeids makt over det levende arbeid. Vekst av borgerskapets herredømme over den arbeidende klasse. Når lønnsarbeidet produserer den fiendtlige makt, kapitalen, den fremmede rikdom som hersker over det, så strømmer beskjeftigelsesmidler, dvs. eksistensmidler, tilbake til det fra denne fiendtlige makt, på den betingelse at det på nytt gjør seg til en de! av kapitalen, til den løftestang som på nytt kaster kapitalen inn i en stadig hurtigere vekstbevegelse.
At kapitalens interesser og arbeidernes interesser er de samme, betyr bare: kapital og lønnsarbeid er to sider av ett og samme forhold. Den ene betinger den andre, som ågerkaren og ødelanden gjensidig betinger hverandre.
Så lenge lønnsarbeideren er lønnsarbeider, avhenger hans skjebne av kapitalen. Det er det lovpriste interessefellesskapet mellom arbeider og kapitalist.
IV
Vokser kapitalen, så vokser lønnsarbeidets masse, antallet lønnsarbeidere vokser, kort sagt: kapitalens herredømme strekker seg ut over en større masse individer. La oss forutsette det gunstigste tilfelle: når den produktive kapital vokser, vokser også etterspørselen etter arbeid. Prisen på arbeidet, arbeidslønnen, stiger altså.
Et hus kan være stort eller lite, men så lenge de husene som omgir det, er like små, tilfredsstiller det alle sosiale krav til en bolig. Men hvis det reiser seg et palass ved siden av det lille huset, så skrumper det inn fra et lite hus til en hytte. Det lille huset viser nå at dets innehaver bare stiller små eller ingen krav, og det kan under sivilisasjonens utvikling skyte nokså høyt i været — hvis palasset ved siden av skyter i været i samme forhold eller enda hurtigere, vil beboeren av det forholdsvis lille huset fole seg mer uvel, ufri og trykket innenfor dets fire vegger.
En merkbar øking i arbeidslønnen forutsetter en rask tilvekst av produktiv kapital. Den raske vekst i den produktive kapital framkaller en like rask vekst i rikdommen, luksusen, de samfunnsmessige behov og samfunnsmessige nytelser. Selv om arbeiderens nytelser er steget, er den sosiale tilfredsstillelse de gir, sunket sammenliknet med kapitalistens økte nytelser, som er utilgjengelige for arbeideren, sammenliknet med samfunnets utviklingstrinn i det hele. Våre behov og nytelser har sin rot i samfunnet, vi måler dem derfor med samfunnet og ikke med de gjenstander som tjener til å tilfredsstille dem. Fordi de er av samfunnsmessig natur, er de av relativ natur.
Arbeidslønnen bestemmes overhodet ikke bare av den mengde varer som jeg kan bytte til meg for den. Den inneholder forskjellige forhold.
Det arbeiderne får for sin arbeidskraft, er i første omgang en bestemt sum penger. Bestemmes arbeidslønnen bare av denne pengeprisen ?
I det 16. århundre økte mengden av gull og sølv som sirkulerte i Europa, som følge av oppdagelsen av rikere og mer lettdrevne gruver i Amerika. Gullets og sølvets verdi sank derfor i forhold til andre varer. Arbeiderne fikk samme mengde av ut- myntet sølv for sin arbeidskraft som tidligere. Pengeprisen på deres arbeid vedble å være den samme, og likevel var deres arbeidslønn falt, for i bytte for samme mengde sølv fikk dc ni en mindre mengde av andre varer. Dette var en av de omstendigheter som fremmet kapitalens vekst og borgerskapets framvekst i det 16. århundre.
La oss ta et annet tilfelle. Vinteren 1847 steg som folge av misvekst dc uunnværlige levnetsmidler — korn, kjøtt, smør, ost osv. — betydelig i pris. La oss gå ut fra at arbeiderne fikk den samme pengesum for sin arbeidskraft som tidligere. Var ikke deres arbeidslønn da falt? Jo, selvfølgelig, For de samme penger fikk de mindre brød, kjøtt osv. i bytte. Deres arbeidslønn var falt, ikke fordi sølvets verdi var blitt mindre, men fordi verdien av levnetsmidlene var steget.
La oss endelig forutsette at pengeprisen på arbeidet vedble å være den samme, mens alle priser på jordbruks- og fabrikkvarer falt i pris på grunn av bruken av nye maskiner, gunstige værforhold osv. For den samme mengde penger kan arbeiderne nå kjøpe flere varer av alle slag. Deres arbeidslønn er altså steget nettopp fordi dens pengeverdi er uforandret.
Pengeprisen på arbeidet, den nominelle arbeidslønn, faller altså ikke sammen med den reelle arbeidslønn, dvs. den sum av varer som virkelig blir gitt i bytte for arbeidslønnen. Når vi taler om stigning eller fall i arbeidslønnen, må vi derfor ikke bare ta arbeidets pengepris, den nominelle arbeidslønn, i betraktning.
Men verken den nominelle arbeidslønn, dvs. den pengesum som arbeideren selger seg til kapitalisten for, eller den reelle arbeidslønn, dvs. den mengde varer han kan kjøpe for disse pengene, uttømmer dc forhold som arbeidslønnen inneholder.
Først og fremst bestemmes arbeidslønnen dessuten av sitt forhold til kapitalistens fortjeneste, hans profitt — forholdsmessig, relativ arbeidslønn.
Den reelle arbeidslønn uttrykker prisen på arbeid i forhold til prisen på andre varer, den relative arbeidslønn derimot betegner det umiddelbare arbeids andel i den nye verdi den har skapt, i forhold til den del som tilfaller det opphopede arbeid, kapitalen.
Vi sa ovenfor, på side 41 —: «Arbeidslønnen er ikke en andel som arbeideren har i den vare han har produsert. Arbeidslønnen er en del av dc allerede tilstedeværende varer som kapitalisten kjøper seg en bestemt sum produktiv arbeidskraft for.» Men kapitalisten må få erstattet denne arbeidslønnen gjennom den pris han får for det produkt arbeideren har framstilt, han må få den erstattet på en slik måte at han som regel har igjen et overskudd ut over sine utlagte produksjonskostnader, en profitt. Utsalgsprisen på den vare arbeideren har framstilt, faller for kapitalisten i tre deler: for det første erstatning for prisen på de råstoffer han har skaffet på forhånd, samt erstatning for prisen på de redskaper, maskiner og andre arbeidsmidler som han like ens har skaffet; for det annet erstatning for den arbeidslønn han har forskuttert, og for det tredje det overskudd som blir til overs, kapitalistens profitt. Mens den første del bare erstatter tidligere eksisterende verdier, er det klart at både erstatningen for arbeidslønnen og kapitalistens overskuddsprofitt i det store og hele blir tatt fra den nye verdi som er skapt og tilført råstoffene gjennom arbeiderens arbeid. Og i denne betydning kan vi, for å sammenlikne dem med hverandre, oppfatte både arbeidslønn og profitt som deler av arbeidernes produkt.
Den reelle arbeidslønn kan holde seg uforandret, den kan til og med stige, og likevel kan den relative arbeidslønn synke. La oss f. eks. anta at alle eksistensmidler er falt i pris med to tredeler, mens daglønnen bare har falt med en tredel, altså f. eks. fra tre mark til to mark. Enda arbeideren med disse to mark rår over en større sum av varer enn for med tre mark, så har likevel hans arbeidslønn minket i forhold til kapitalistens fortjeneste. Kapitalistens (f. eks. fabrikantens) profitt er økt med en mark, dvs. for en mindre sum bytteverdier som han betaler arbeideren, må arbeideren produsere en større sum bytteverdier enn for. Kapitalens andel er steget i forhold til arbeidets andel. Fordelingen av den samfunnsmessige rikdom mellom kapital og arbeid er blitt enda mer ulik. Med den samme kapital rår kapitalisten over en større mengde arbeid. Kapitalistklassens makt over arbeiderklassen er vokst, arbeiderens samfunnsmessige stilling har forverret seg, er blitt trykt enda ett trinn ned under kapitalistens.
Hva er nå den allmenne lov som bestemmer arbeidslønnens og profittens stigning og fall ?
De står i omvendt forhold til hverandre. Kapitalens andel, profitten, stiger i samme forhold som arbeidets andel, arbeidslønnen, faller, og omvendt. Profitten stiger i samme grad som arbeidslønnen faller, den faller i samme grad som arbeidslønnen stiger.
En vil kanskje innvende at kapitalisten kan tjene på et fordelaktig bytte av sine produkter med andre kapitalister, gjennom stigning i etterspørselen etter hans vare, enten som følge av at det blir åpnet nye markeder eller som følge av et forbigående økt behov på de gamle markeder osv., at kapitalistens profitt altså kan økes ved å snyte andre kapitalister, uavhengig av arbeidslønnens stigning og fall, av arbeidskraftens bytteverdi, eller at kapitalistens profitt også kan stige gjennom forbedring av arbeidsredskapene, ny anvendelse av naturkreftene osv.
For det første må det innrømmes at resultatet blir det samme selv om det er oppstått på motsatt vis. Profitten er riktignok ikke steget fordi arbeidslønnen er falt, men arbeidslønnen er falt fordi profitten er steget. Kapitalisten har med den samme sum, fremmed arbeidskraft, kjøpt en større sum bytteverdier uten derfor å ha betalt mer for arbeidet, det vil si at arbeidet blir dårligere betalt i forhold til den nettoinntekt det gir kapitalisten.
Dessuten må vi huske at trass i svingningene i vareprisen bestemmes enhver vares gjennomsnittspris, det forhold i hvilket den kan byttes med andre varer, av dens produksjonskostnader. Derved utliknes nødvendigvis forfordelingen innenfor kapitalistklassen. Forbedringen av maskinene, ny anvendelse av naturkrefter i produksjonens tjeneste gjør det mulig innenfor en gitt arbeidstid, med samme sum av arbeid og kapital, å skape en større mengde produkter, men absolutt ikke en større mengde bytteverdier. Om jeg ved bruk av spinnemaskinen kan levere dobbelt så mye garn i timen som for den ble oppfunnet, f. eks. 100 pund istedenfor 50, så får jeg i det lange løp ikke flere varer i bytte for disse 100 pund enn tidligere for 50, fordi produksjonskostnadene er gått ned med det halve, eller fordi jeg kan levere det dobbelte produkt med de samme kostnader.
Endelig, i hvilket forhold enn kapitalistklassen, borgerskapet — i et enkelt land eller på hele verdensmarkedet — fordeler nettoutbyttet av produksjonen seg imellom, så er totalsummen av derte nettoutbytte alltid bare den sum som det opphopede arbeid i det store og hele er blitt okt med gjennom umiddelbart arbeid. Denne totalsum oker altså i samme forhold som arbeidet øker kapitalen, dvs. i samme forhold som profitten stiger, sammenliknet med arbeidslønnen.
Vi ser derfor at selv om vi holder oss innenfor forholdet mellom kapital og lønnsarbeid, er kapitalens interesser og lønnsarbeidets interesser diametralt motsatte.
En rask øking av kapitalen er lik en rask øking av profitten. Profitten kan bare øke raskt når prisen på arbeid, den relative arbeidslønn, minker like raskt. Den relative arbeidslønn kan synke selv om den reelle arbeidslønn stiger samtidig med den nominelle arbeidslønn, med arbeidets pengeverdi, bare den ikke stiger i samme forhold som profitten. Hvis f. eks. arbeidslønnen i gode forretningstider stiger med fem prosent, profitten derimot med 30 prosent, så har den relative arbeidslønn ikke økt, men minket.
Hvis altså arbeiderens inntekt oker med kapitalens raske vekst, så oker samtidig den sosiale kløft som skiller arbeideren fra kapitalisten, og kapitalens makt over arbeidet, arbeidets avhengighet av kapitalen, oker samtidig.
At arbeideren er interessert i at kapitalen vokser hurtig, betyr bare: jo raskere arbeideren øker den fremmede rikdom, dess større smuler faller det av til ham selv, dess flere arbeidere kan få beskjeftigelse og settes inn i verden, dess mer kan massen av slaver som er avhengige av kapitalen, økes.
Vi har altså sett:
Selv den gunstigste situasjon for arbeiderklassen, den hurtigst mulige vekst av kapitalen, opphever ikke, hvor mye den enn kan bedre arbeiderens materielle kår, motsetningen mellom hans interesser og borgerskapets interesser, kapitalistens interesser. Profitt og arbeidslønn står som for i omvendt forhold til hverandre.
Hvis kapitalen vokser raskt, kan arbeidslønnen stige. Kapitalens profitt stiger likevel uten sammenlikning raskere. Arbeiderens materielle stilling har bedret seg, men på bekostning av hans samfunnsmessige stilling. Den samfunnsmessige kløft som skiller ham fra kapitalen, er blitt bredere.
Endelig:
At de gunstigste forhold for lønnsarbeidet er den raskest mulige vekst av den produktive kapital, betyr bare: jo raskere arbeiderklassen vokser og oker den fiendtlige makt, den fremmede rikdom, som rår over den, på dess gunstigere vilkår vil den få lov til på nytt å arbeide for å utvide kapitalens makt, nøye seg med selv å smi de gylne lenker hvormed borgerskapet sleper den etter seg.
V
Er nå virkelig den produktive kapitals vekst og arbeidslønnens stigning så uatskillelig forbundet som de borgerlige økonomer hevder? Vi bor ikke tro dem på deres ord. Vi bor ikke engang tro dem når de sier at jo feitere kapitalen blir, dess bedre vil dens slave bli foret. Borgerskapet er altfor opplyst, det regner alt for godt til å dele fordommene til føydalherren, som solet seg i sitt tjenerskaps flitterstas. Borgerskapets eksistensvilkår tvinger det til å regne.
Vi må derfor undersøke nærmere:
Hvordan virker den produktive kapitals vekst på arbeidslønnen? Hvis den produktive kapital i det borgerlige samfunn i det store og hele vokser, finner det sted en mer allsidig opphoping av kapital. Kapitalene oker i tall og omfang. Økingen av kapitalenes tall oker konkurransen mellom kapitalistene innbyrdes. Kapitalenes økende omfang gjør det mulig å føre enda veldigere arbeiderhærer med enda mektigere krigsredskaper ut på den industrielle slagmark.
Den ene kapitalist kan bare slå den andre av marken og erobre hans kapital ved å selge billigere. For å kunne selge billigere uten å ruinere seg selv må han produsere billigere, dvs. øke arbeidets produktivkraft så mye som mulig. Men arbeidets produktivkraft økes først og fremst ved en større arbeidsdeling, gjennom en mer allsidig innføring og stadig forbedring i maskinapparatet. Jo større arbeiderhæren er som arbeidet blir fordelt på, jo mer gigantisk målestokken for innføring av maskiner er, dess mer minker forholdsvis produksjonskostnadene og dess fruktbarere blir arbeider. Derav oppstår det en alminnelig kappestrid mellom kapitalistene om å øke arbeidsdelingen og bruken av maskiner og utbytte dem i størst mulig omfang.
Hvis nå en kapitalist ved større arbeidsdeling, ved bruk av nye maskiner og forbedring av dem, ved mer lønnsom og omfattende utnytting av naturkreftene har funnet midler til med den samme sum av arbeid eller opphopet arbeid å produsere en større mengde produkter, en større mengde varer enn sine konkurrenter, hvis han f. eks. i den samme arbeidstid som hans konkurrenter vever en halv yard lerret, kan produsere en hel yard lerret, hvorledes vil så denne kapitalisten gå fram?
Han kunne fortsette å selge en halv yard lerret for den gamle markedspris, men det ville ikke være noe middel til å slå sine konkurrenter av marken og øke sin egen avsetning. Men i samme grad som hans produksjon har utvidet seg, har også hans avsetningsbehov utvidet seg. De mektigere og kostbarere produksjonsmidler som han har tatt i bruk, setter ham rett nok i stand til å selge sine varer billigere, men de tvinger ham samtidig til å selge flere varer, til å erobre et uten sammenlikning større marked for sine varer. Vår kapitalist vil altså selge sin halve yard lerret billigere enn hans konkurrenter gjør.
Kapitalisten vil likevel ikke selge den hele yard så billig som hans konkurrenter selger en halv yard, enda produksjonen av den hele yard ikke koster ham mer enn den halve yard koster de andre. Ellers ville han ikke tjene noe ekstra på det, men bare få produksjonskostnadene tilbake i bytte. Hans eventuelt større inntekt ville skrive seg fra at han hadde satt en større kapital i bevegelse, men ikke fra at han hadde utnyttet sin kapital bedre enn de andre. Dessuten når han det mål han vil nå, om han bare setter prisen på sin vare noen prosent lavere enn hans konkurrenter gjør. Han slår dem av marken, han tar fra dem i det minste en del av deres marked ved å underby dem. Og endelig må vi huske at den kurante pris alltid ligger over eller ander produksjonskostnadene, alt etter som salget av varen finner sted på en årstid som er gunstig eller ugunstig for industrien. Alt etter som markedsprisen på en yard lerret ligger under eller over de hittil vanlige produksjonskostnader for den, vil kapitalisten som har satt inn nye og mer effektive produksjonsmidler, kunne selge så og så mange prosent over sine virkelige produksjonskostnader.
Men vår kapitalists priviligerte stilling er ikke langvarig. Andre konkurrerende kapitalister innfører de samme maskiner, den samme arbeidsdeling, innfører dem i samme eller enda større målestokk, og disse forbedringer vil bli så alminnelige at prisen på lerret synker ikke bare under sine gamle, men under sine nye produksjonskostnader.
Kapitalistene kommer derfor vekselvis i samme stilling som de var før innføringen av de nye produksjonsmidler, og om de med disse midler kan levere det dobbelte produkt til samme pris blir de nå tvunget til å levere det dobbelte produkt fender den gamle pris. På grunnlag av disse nye produksjonskostnader begynner det samme spillet om igjen. Mer arbeidsdeling, flere maskiner, utnytting av maskinene og arbeidsdelingen i større målestokk. Og konkurransen bringer igjen den samme motvirkning mot dette resultatet.
Vi ser således hvordan produksjonsmåten og produksjonsmidlene stadig gjennomgår omveltninger, blir revolusjonert. Hvordan arbeidsdelingen med nødvendighet blir fulgt av større arbeidsdeling, bruken av maskiner av enda større bruk av maskiner, arbeid i stor målestokk av arbeid i enda større målestokk.
Dette er den lov som stadig på nytt kaster den borgerlige produksjon ut av dens gamle bane og tvinger kapitalen til å anspenne arbeidets produksjonskrefter fordi den har anspent dem, den lov som ikke unner kapitalen noen ro, men stadig hvisker til den: «Videre! Videre!»
Denne loven er den samme lov som innenfor handelsperiodenes svingninger nødvendigvis utjevner en vares pris til dens produksjonskostnader.
Hvilke mektige produksjonsmidler en kapitalist enn setter inn, vil konkurransen gjøre disse produksjonsmidler alminnelige, og fra det øyeblikk da den har gjort dem alminnelige, er det eneste resultat av hans kapitals større fruktbarhet bare at han nå for samme pris må levere ti, tjue, hundre ganger så mye som før. Men da han kanskje må selge tusen ganger så mye som før for å oppveie den lavere salgspris ved å omsette produktet i større masser, fordi et økt salg nå er nødvendig, ikke bare for å tjene mer, men for a få erstatning for produksjonskostnadene — selve produksjonsapparatet blir, som vi har sett, stadig dyrere — og fordi dette massesalg er blitt et livsspørsmål ikke bare for ham, men også før hans rivaler, så begynner den gamle kampen på nytt så mye heftigere jo mer effektive de allerede oppfunne produksjonsmidler er. Arbeidsdelingen og bruken av maskiner vil derfor gjenta seg på nytt i ulike større målestokk.
Hvor stor makt de anvendte produksjonsmidler enn har, vil konkurransen alltid søke å frarøve kapitalen de gylne frukter av denne makt, idet den fører vareprisen tilbake til produksjonskostnadene, idet den således gjør billigere produksjon — levering av stadig større mengder av produkter for samme totalpris — til en ufravikelig løv i samme grad som det kan produseres billigere, dvs. produseres mer med samme sum av arbeid. På denne måten vil kapitalisten ingenting ha vunnet ved sine egne anstrengelser utenom forpliktelsen til å levere mer på samme arbeidstid, kort sagt: vanskeligere vilkår for å kunne utnytte sin kapital. Mens konkurransen slik stadig forfølger ham med sin lov om produksjonskostnadene og hvert våpen som han smir mot sine rivaler, vender seg mot ham selv, prøver kapitalisten ustanselig å få overtaket over konkurransen, idet han utrettelig innfører nye maskiner, som rett nok er dyrere, men som produserer billigere, innfører ny arbeidsdeling istedenfor den gamle, og venter ikke til konkurransen har gjort de gamle foreldet.
Hvis en nå forestiller seg denne febrilske aktivitet samtidig på hele verdensmarkedet, så forstår en hvorledes kapitalens vekst, opphoping og konsentrasjon forer til en uavbrutt økende arbeidsdeling, bruk av nye og forbedring av gamle maskiner, hodekuls og i stadig mer kolossal målestokk.
Men hvorledes virker nå disse omstendigheter, som er uatskillelig knyttet til den produktive kapitals vekst, på bestemmelsen av arbeidslønnen?
Den større arbeidsdeling setter en arbeider i stand til å utføre fem, ti, tjue manns arbeid, den oker altså konkurransen mellom arbeiderne til det femdobbelte, tidobbelte, tjuedobbelte. Arbeiderne konkurrerer ikke bare ved at den ene selger seg billigere enn den andre, de konkurrerer ved at en gjør arbeid for fem, ti eller tjue, og den arbeidsdeling som kapitalen har innført og stadig utvider, tvinger arbeiderne til å konkurrere med hverandre på denne måten.
Videre: i samme grad som arbeidsdelingen oker, forenkles arbeidet. Arbeiderens spesielle ferdighet blir verdiløs. Han forvandles til en enkel, én-strenget produktivkraft som verken behøver å sette legemlig eller åndelig spennkraft inn. Hans arbeid blir et arbeid som alle kan uføre. Derfor trenger konkurrenter inn på ham fra alle sider, og dessuten må vi huske at jo enklere og lettere det er å lære arbeidet, jo lavere produksjonskostnader det krever å tilegne seg det, dess lavere synker arbeidslønnen, for likesom prisen på enhver annen vare bestemmes den av produksjonskostnadene.
Altså, i samme grad som arbeidet blir mer utilfredsstillende, mer motbydelig, i samme grad øker konkurransen og minker arbeidslønnen. Arbeideren prøver å holde sin arbeidslønn oppe på samme sum ved å arbeide mer, enten ved å arbeide flere timer eller ved å produsere mer pr. time. Drevet av nød oker han arbeidsdelingens ulykkelige virkninger enda mer. Resultatet blir at jo mer han arbeider, dess mindre lønn får han, og det av den enkle grunn ar i samme grad som han konkurrerer med sine arbeidskamerater, gjør han dem til like mange konkurrenter som tilbyr seg på like dårlige vilkår som han selv, at han altså i siste instans konkurrerer med seg selv, seg selv som medlem av arbeiderklassen.
Maskinene avstedkommer de samme virkninger i mye større målestokk ved at faglærte arbeidere fortrenges av ikke faglærte, menn av kvinner, voksne av barn. De avstedkommer de samme resultater der de nylig er innført, ved å kaste håndarbeidere på gata i massevis, og der hvor maskinene blir videre utviklet, forbedret og erstattet med mer produktive maskiner, ved at arbeiderne blir avskjediget i mindre flokker. Ovenfor har vi i raske trekk skildret den industrielle krigen mellom kapitalistene innbyrdes. Denne krigen har den særegenhet at slagene i den blir vunnet mindre ved verving enn ved avskjedigelse av arbeiderhæren. Generalene, kapitalistene, konkurrerer med hverandre om hvem som kan avskjedige flest industri soldater.
Økonomene forteller oss rett nok at de arbeidere som maskinene har gjort overflødige, finner nye sysselsettingsgrener.
De våger ikke direkte å påstå at de samme arbeiderne som er blitt avskjediget, får beskjeftigelse i nye arbeidsgrener. Kjensgjerningene roper for høyt mot denne løgnen. De påstår egentlig bare at nye arbeidsmuligheter vil åpne seg for andre deler av arbeiderklassen, f. eks. for den del av den unge arbeidergenerasjon som allerede sto ferdig til å gå inn i den industrigren som er gått til grunne. Dette må selvsagt være trøsterikt å hore for de kasserte arbeiderne. De herrer kapitalister kommer aldri til å lide mangel på friskt kjøtt og blod til utbytting og vil la de døde begrave sine døde. Dette er snarere noe borgerne troster seg selv enn arbeiderne med. Hvis hele lønnsarbeiderklassen ble tilintetgjort av maskinene, hvor skrekkelig ville ikke det være for kapitalen, som uten lønnsarbeid hører opp å være kapital!
Men sett at de som direkte er blitt trengt ut av arbeidet på grunn av maskinene, og hele den del av den nye generasjon som allerede gikk og ventet på denne jobben, fant en ny beskjeftigelse. Er det da noen som tror at denne ville bli så høyt betalt som den som de hadde gått glipp av ? Det ville vare i strid med alle økonomiens lover. Vi har sett hvordan den moderne industri alltid forer med seg at en enklere og underordnet art av beskjeftigelse erstatter den mer sammensatte og høyere.
Hvordan skulle da en arbeidermasse, som på grunn av maskinene er blitt kastet ut av en industrigren, finne tilflukt i en annen uten at denne er lavere, dårligere betalt?
En har som et unntak nevnt de arbeidere som selv arbeider med fabrikasjon av maskiner. Så snart det blir behov og bruk for flere maskiner i industrien, sier en, må antallet av maskiner nødvendigvis øke, altså må maskinfabrikasjonen og altså også beskjeftigelsen av arbeidere i maskinfabrikasjonen øke, og de arbeidere som blir brukt i denne industrigren, må være dyktige, ja tilmed opplyste arbeidere.
Siden 1840 har denne påstanden, som også tidligere var en halvsannhet, mistet ethvert skinn av sannsynlighet, for stadig mer fullkommengjorte maskiner er blitt tatt i bruk i fabrikasjonen av maskiner i like høy grad som i fabrikasjonen av bomullsgarn, og de arbeidere som er sysselsatt i maskinfabrikkene, kan overfor de mest kunstferdige maskiner bare spille rollen som svært enkle maskiner.
Men istedenfor den mann som ble avskjediget på grunn av maskinen, beskjeftiger fabrikken kanskje tre barn og en kvinne. Og skulle ikke mannens lønn strekke til for de tre barna og en kvinne? Matte ikke minimumslønnen være tilstrekkelig til å opprettholde og formere arbeiderbefolkningen? Hva beviser altså denne yndede borgerlige talemåte? Intet annet enn at det nå blir brukt fire ganger så mange arbeiderliv som for for å tjene til livsopphold for en arbeiderfamilie.
La oss summere opp det vi har sagt: Jo mer den produktive kapital vokser, dess mer oker arbeidsdelingen og bruken av maskiner. Og jo mer arbeidsdelingen og bruken av maskiner øker, dess mer øker konkurransen mellom arbeiderne og dess mer synker deres lønn.
Dertil kommer at arbeiderklassen også får tilsig fra de høyere lag i samfunnet: en masse små industridrivende og små rentierer blir kastet inn i deres rekker og har ikke annet å gjøre enn skyndsomt å strekke armene ut ved siden av arbeidernes armer. På denne måten blir det en stadig tettere skog av oppstrakte armer som krever arbeid, og armene selv blir stadig magrere.
Det sier seg selv at de små industridrivende ikke kan overleve i en krig der en av de første betingelser er å produsere i stadig større målestokk, dvs. nettopp å være en stor og ikke en liten industridrivende.
At kapitalrenten faller i samme forhold som kapitalens masse og antall øker, som kapitalen vokser, og at den lille rentier derfor ikke lenger kan leve av sine renter, men må slå seg på industri og altså bidrar til å øke de små industridrivendes rekker og dermed skaper framtidige kandidater til proletariatet, alt dette behøver ingen nærmere forklaring.
Og endelig, i samme grad som kapitalistene gjennom den bevegelsen som er beskrevet foran blir tvunget til å utnytte i enda større målestokk de kjempemessige produksjonsmidler som allerede eksisterer og til å sette alle kredittens springfjærer i bevegelse for å nå dette mål, i samme grad øker de industrielle jordskjelv der handelsverdenen bare kan holde det gående ved å ofre en del av rikdommen, av produktene, ja tilmed av produktivkreftene, til underverdenens guder — kort sagt, krisene øker. De blir hyppigere og voldsommere allerede av den grunn at ettersom produktmassen vokser og altså behovet for utvidede markeder øker, skrumper verdensmarkedet mer og mer sammen, det blir stadig færre nye markeder igjen å utnytte, fordi hver tidligere krise har dratt et tidligere uerobret eller bare overflatisk utnyttet marked inn under verdenshandelen. Men kapitalen lever ikke bare av arbeidet. Som den på samme tid fornemme og barbariske herre den er, drar den likene av sine slaver med seg i graven, hele hekatomber av arbeidere som går til grunne under krisene. Vi ser altså: Når kapitalen vokser hurtig* vokser konkurransen mellom arbeiderne uten sammenlikning hurtigere* dvs. arbeiderklassens beskjeftigelsesmidler og eksistensmidler avtar forholdsvis mer og likevel er kapitalens raske vekst det gunstigste vilkår for lønnsarbeidet.
Fortsettelse følger8.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- «Neue Rheinische Zeitung» kom ut fra 1. juni 1848 til 19. mai 1949 i Köln. Sjefredaktør var Marx. I artikkelen «Marx og Neue Rheinische Zeitung», trykt i «Der Sosialdemokrat» i Zürich i 1884, har Engels skildret situasjonen den gang på følgende måte: «Opprøret i Dresden og Elberfelt var undertrykt, opprørerne i Iserlohn omringet, Rhinprovinsen og Westfalen var en skog av bajonetter som var bestemt til å marsjere mot Pfalz og Baden når underku ingen av de pröyssiske Rhinlandene var avsluttet. Først da vågde reaksjonen å gå los på oss.» Red.
- På «sosialistlovens» tid var det tyske sosialdemokrati illegalt og derfor nødt til å la sin partilitteratur trykke i utlandet og få den smuglet inn i Tyskland. Red.
- I første bind av Kapitalen skriver Marx (1. kapittel): «… mener jeg med klassisk politisk økonomi all økonomi etter W. Petty (1623—1687) som studerer den indre sammenheng i de borgerlige produksjonsforhold i motsetning til vulgærøkonomien.»
Den klassiske borgerlige politiske økonomi utviklet seg i takt med det oppstigende borgerskaps kamp mot føydalismen, for å skape og befeste kapitalistiske produksjonsforhold.
De fremste representanter for den klassiske politiske økonomi i England var foruten W. Petty, Adam Smith (1723- 1790) og Ricardo (1772—1823). Red.
- «Skjønt den politiske økonomi er oppstått i geniale hoder bort imot slutten av det 17. århundre, er den politiske økonomi i yngre forstand, i den positive utforming fysiokratene gå den, vesentlig et barn av det 18. århundre.» Engels i «Anti-Dühring.» Red.
- En populær utgreiing av dette spørsmålet har Marx selv gitt i 1865 i foredraget «Lønn, pris og profitt». Det er med i denne samlingen. Red.
- De engelske fagforeningene feiret arbeiderklassens internasjonale kamp- og festdag på første søndag etter 1. mai, som i 1891 falt på 3. mai.
- Dette sikter til revolusjonen 23. og 24. februar 1848 i Paris, 13. mars i Wien og 18. mars i Berlin. Nærmere om revolusjonen i 1848 i «Klassekampene i Frankrike 1848—1850», «Louis Bonapartes attende brumaire» og «Revolusjon og kontrarevolusjon i Tyskland» av Marx. Red.
- Marx kunne ikke oppfylle loftet «Fortsettelse følger» (se Engels innledning). Manuskriptet til fortsettelsen har vært umulig å finne. Derimot er det funnet et manuskript om arbeidslønnen som uten tvil har ligget til grunn for foredraget i 1847, og som i innhold delvis faller sammen med, delvis er en videreføring av «Lønnsarbeid og kapital». Red.