Denne teksten er hentet fra samlinga av Lenins skrifter Frigjøringen av kvinnen utgitt av Forlaget Ny Dag 1970. Det kan ha forekommet feil under digitaliseringsarbeidet.
Det moderne kapitalistiske samfunnet er et skjulested for et utall tilfelle av fattigdom og undertrykkelse som ikke straks springer en i øynene. De spredte familiene til middelklassefolkene, håndverkerne, fabrikkarbeiderne, funksjonærene og de lavere embetsmennene er ubeskrivelig fattige og får knapt endene til å møtes når tidene er som best. Millioner og atter millioner kvinner i slike familier lever (eller hensleper en tilværelse) som husslaver og sliter hver dag i et desperat forsøk på å fø og kle opp familiene sine på noen få kopperslanter, mens de sparer på alt uten sin egen arbeidskraft.
Det er blant disse kvinnene at kapitalistene er mest ivrige etter å skaffe seg arbeidere som arbeider hjemme og er villige til å godta en uhyrlig lav fortjeneste for å «tjene» en ekstra brødsmule til seg selv og sine familier. Det blant dem at kapitalister i alle land (i likhet med oldtidens slaveeiere og føydalherrene i middelalderen) velger seg et hvilket som helst antall konkubiner for den «gunstigste» pris. Ingen «moralsk indignasjon» (som i nittini tilfeller av hundre er det rene hykleri) over prostitusjonen kan gjøre noe for å hindre denne handelen med kvinnens kropp; så lenge lønnsslaveriet eksisterer, må prostitusjonen uungåelig fortsette. Gjennom hele samfunnshistorien har alle de undertrykte og utbyttede klassene vært nødt til (utbyttingen består i dette) å overlate til undertrykkeren for det første sitt ubetalte arbeid og for det andre sine kvinner som konkubiner for «herrene». Slaveriet, føydalismen og kapitalismen er like i så måte. Det er bare formen for utbytting som forandrer seg, selve utbyttingen fortsetter å bestå.
I Paris, verdenshovedstaden, sivilisasjonens sentrum, holdes det nå en utstilling av arbeider utført av «utbyttede kvinnelige arbeidere som driver hjemmearbeid». Hver gjenstand som stilles ut er forsynt med en lapp som viser hvor meget den hun kan tjene pr. dag og pr. time.
Hva viser så dette? At en kvinne som arbeider hjemme, ikke kan tjene mer enn én og en kvart franc, dvs. 50 kopek, på noen artikkel. De fleste av jobbene er uendelig mye lavere betalt. Ta lampeskjermer for eksempel – fire kopek for et dusin. Eller papirposer til femten kopek for ett tusen, noe som gir en timefortjeneste på seks kopek. Og det er små leksaker med pyntebåd osv. – to og en halv kopek pr. time; kunstige blomster som innbringer to eller tre kopek pr. time; og herre- og dameundertøy – fra to til seks kopek pr. time. Og så videre i det uendelige.
Våre arbeiderforeninger og fagforeninger burde organisere en liknende «utstilling». Den vil ikke gi de veldige profittene som de borgerlig-organiserte utstillingene pleier å innbringe. En utstilling av et annet slag – den vil hjelpe lønnsslavene, både å se sitt eget «liv» og tenke over hvordan de skal frigjøre seg selv fra denne evige understrykkelsen med den fattigdommen, nøden, prostitusjonen og andre ydmykelser den påfører de fattige.
Skrevet 27. april 1913.
Trykt i «Pravda» nr. 102
5. mai 1913
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.