Partiets konsolidering og oppgjøret med det annet sentrum

Denne teksten er hentet fra heftet Oppgjør med det annet sentrum utgitt av A.S NORSK FORLAG NY DAG i 1950. Det kan ha forekommet feil under digitaliseringsarbeidet.

FORORD

Norges Kommunistiske Partis ekstraordinære lands­møte 20., 21. og 22. februar 1950 betyr et vendepunkt i partiets historie etter krigen.

Dette landsmøte gjorde opp med den partifiendtlige klikk som under ledelse av Peder Furubotn hadde fort partiet inn på en borgerlig nasjonalistisk kurs hvis mest skadelige konsekvenser var oppgivelsen av klassekam­pen og utviklingen av en atikommunistisk fraksjons­virksomhet i partiet.

Oppgjøret med «Det annet sentrum» danner innled­ningen til en forsterket virksomhet fra partiets side i kampen for freden, Norges nasjonale uavhengighet og det arbeidende folks demokratiske rettigheter og øko­nomiske krav.

Emil Løvliens foredrag på landsmøtet og resolusjonen om «Partiets konsolidering og oppgjøret med det annet sentrum» gjøres gjennom denne brosjyre kjent for alle partiets medlemmer, arbeiderklassen og alle progressive krefter i det norske folk for at de skal dra lærdom av den kamp som førte til de enstemmige vedtak på det ekstraordinære landsmøte i Norges Kommunistiske Parti i februar 1950.

Oslo den 25. mars 1950

Norges Kommunistiske Parti Sentralstyret

Partiets konsolidering og oppgjøret med det annet sentrum

Emil Løvliens foredrag på Norges Kommunistiske Partis ekstraordinære landsmøte 20., 21. og 22. februar 1950

Kamerater!

Det er bare ett år siden Norges Kommunistiske Parti var samlet til landsmøte her i denne sal. Men i det året som er gått har der skjedd meget store forandringer, så store at vi har rett til å si at året har brakt et vendepunkt i vårt parti.

Hvori består dette vendepunkt?

Om vi kaster et blikk tilbake på partiet umiddelbart foran og under landsmøtet i 1949, så gir det oss et bilde av et parti hvor der hersket uklarhet og forvirring, strid om politiske grunnspørsmål, fraksjonelle strømninger og grupperinger så vel i partiets ledelse som ute i organisasjonene, — kort sagt en tilstand som i høyeste grad er unormal for et kommunistisk parti og nødvendigvis må hindre dets aksjonsevne og arbeidsmulighet.

Dette kom også til uttrykk på det forrige landsmøtet hvor vi i likhet med nå hadde hatt en part idiskusjon gående i mange må­neder før landsmøtet trådte sammen.

Den forrige partidiskusjon fra høsten 1948 til landsmøtet i 1949 kunne ikke befordre partiets utvikling, tvert imot den øket de unormale forhold som jeg allerede har pekt på.

Den partidiskusjon vi har hatt foran dette landsmøtet har på en avgjørende måte avklaret stillingen i partiet, har fastlagt den partimessige linje, partiets linje i de spørsmål det stod strid om og dermed lagt grunnlaget for å gjøre slutt på den ødeleggende fraksjonskampen i partiet.

Dette landsmøtet står i konsolideringens tegn. Distriktskonfe­ransene som har gått foran landsmøtet har over alt betydd en kon­solidering og sammensveising av partiets krefter. Vi har i dag muligheter på dette landsmøtet å nå resultater som vil føre partiet over i en helt ny etappe i sin utvikling.

Derfor, kamerater, kan vi med rette si at det år som er gått siden siste landsmøte har betydd et vendepunkt i N.K.P.

Og vi vet at dette vendepunkt har vårt parti oppnådd fordi vi i siste halvpart av det forløpne året siden forrige landsmøte har tatt det endelige oppgjør med fraksjonsmakerne i partiet, vi har gått til åpen kamp mot de krefter som ville føre partiet på avveie og øde­legge det, vi har ført en kamp med det bestemte mål å tilintetgjøre Peder Furubotns annet sentrum i partiet, renske denne kreftskade ut av partiets rekker.

Mange kamerater har under oppgjøret i de siste måneder stillet det spørsmål: Hvorfor har vi ikke tatt dette oppgjør før? I visse deler av partiet og i partiets ledende innstanser var man jo klar over hvor alvorlig stillingen var.

Jeg tror det er nødvendig å finne en fullstendig forklaring på dette. Og her må partiet og dets landsmøte anvende selvkritikken ved vurderingen av det.

For når det gjelder dette spørsmål vil det være en feil å si at årsaken bare ligger hos Peder Furubotn og hans annet sentrum.

Nå, etter at vi har tatt dette oppgjøret står det klart at det viser oss feil og svakheter ved hele vårt parti, feil og svakheter som vi må overvinne: Vi kan si at selve oppgjøret med det annet sentrum har brakt oss et godt stykke på vei når det gjelder å over­vinne disse feilene og svakhetene. Men jeg tror det må være en stor oppgave for landsmøtet å finne ut av hva som ytterligere må gjøres.

Hvilke feil og svakheter er det da som har heftet ved partiet, som brakte oss opp i de vansker vi har hatt, og som gjorde at vi ikke tidligere var i stand til å gjennomføre oppgjøret?

Mangel på selvkritikk og vaktsomhet har skadet partiet

Det har i vårt partis politikk, i den politiske linje vi har fulgt vært avgjørende feil og mangler. Jeg skal imidlertid senere komme inn på de spørsmålene.

Her vil jeg bare få si noen ord om metodene i vårt parti, det indre liv i partiet.

Hvor ligger feilene og manglene her?

Først og fremst i en manglende anvendelse av den bolsjevikiske selvkritikken.

Både under oppgjøret med det annet sentrum og i det resolusjonsutkast som foreligger for landsmøtet har vi behandlet Peder Furubotn og hans tilhengeres stilling til selvkritikken.

For fraksjonsmakere av Furubotns type er selvkritikken en umulighet. De vil alltid sky den som pesten. For fraksjonsmakeren handler ikke ut fra det partimessige synet om hva som gavner partiet. For ham er kritikken og hans stilling til «selvkritikken» bare et ledd i det fraksjonelle spill, det er et vrengebilde og en karikatur av bolsjevikisk selvkritikk.

Men også partiet, vi alle sammen, har her ikke vært på høyde med de krav som stilles til et kommunistisk parti, ledelsen og med­lemmene i et kommunistisk parti.

Vi har forsømt å bruke selvkritikken som en metode i alt vårt virke, vi har ikke systematisk nok prøvet vår politikk og praksis, vurdert den i lys av vår teori, anvendt marxismen og leninismen i den kritiske prøving av arbeidet.

For det annet har partiet ikke vist tilstrekkelig vaktsomhet i sitt arbeide.

Hva er den revolusjonære vaktsomhet i partiet?

Det annet sentrum har i årevis forfalsket og forvrengt prin­sippet om den revolusjonære vaktsomhet. Gjennom sitt fraksjonelle, hemmelige etterretningsapparat holdt de vedlike en permanent febertilstand i partiet, de skapte en atmosfære av mistenksomhet, sladder og kjevl, de spekulerte ut teorier og antagelser som bortledet partiet og medlemmene fra den virkelige vaktsomhet, en politisk vakt­somhet, og vanskeliggjorde kampene mot spioner og provokatører som alltid vil forsøke og forsøker å snike seg inn i våre rekker.

Men partiet, dets ledende instanser og medlemmer har på sin side ikke vist tilstrekkelig revolusjonær politisk vaktsomhet mot fiendene i og av partiet.

Det er en kjensgjerning at der gjennom år ble smuglet falske, anti-kommunistiske standpunkter inn i partiet. I lang tid overså man det og lot det skure. Det har av Peder Furubotn og hans tilhen­gere gjennom år vært begått opplagte brudd på den demokratiske sentralismes prinsipper, brudd på partiets lover. Vi lot også det skure og opplevde til slutt at det annet sentrum i partiet fremmet forslag om å legalisere splittelsen i partiet.

Kan man under slike forhold i partiet virkelig vise vakt­somhet mot klassefienden, føre en effektiv kamp mot at spioner og provokatører trenger inn i partiets rekker? Selvsagt ikke . . . Det å la den politiske forvirring, det åpne eller fordekte fraksjonsmakeri få utvikle seg i partiet, kan bare gi fritt slag til alle mulige agenter for klassefienden, det desorganiserer enhver virkelig vaktsomhet.

Den tredje feil var at hele partiet gjennom lang tid helt util­strekkelig har fort kampen for å styrke partiets ideologiske nivå. Vi merket det særlig under den såkalte partidiskusjonen foran for­rige landsmøte. Denne diskusjon ble ført uten ledelse, det hele løp ut i endeløst og ørkesløst snakk, og våre partikamerater sa dengang med rette at jo mere det ble diskutert desto uklarere ble kameratene.

Vel er det så at det annet sentrum bevisst tilstrebet den for­virringen. Men vår feil var det at vi ikke samlet alle gode krefter i partiet til målbevisst kamp mot forvirringen, at vi ikke beslutt­somt tok kampen opp for en partidiskujon som kunne bringe klar­het i de politiske spørsmål, og øke hele partiets evne til å anvende marxismens og leninismens teori i partiets politikk og praksis.

Vår fjerde feil besto i den manglende kampen for partiets enhet, for å sikre og styrke denne enhet.

Peder Furubotn og hans fraksjon har gjennom år bevisst og systematisk søkt å undergrave og ødelegge partiets enhet. De stilte fraksjonskampen opp imot den partimessige kamp for å skape og styrke enheten.

Men de gode krefter i partiet reiste ikke en kompromissløs kamp, en skånselløs kamp mot disse angrep på enheten. Vi så gjen­nom fingrene med bruddene på partidisiplinen. Vi var unnfallende overfor de Furubotnske «teorier» som skulle «begrunne» kampen mot enheten. Vi fulgte en kompromissets linje overfor de som var fiender av enheten istedenfor hensynsløst å avsløre dem, påvise deres partiskadelige virksomhet overfor medlemmene og mobilisere hele partiet for å verne enheten.

Disse feil og mangler ved kommunistenes arbeid i partiet er årsakene til at vi ikke maktet å gjøre opp med det annet sentrum tidligere, at der i årevis i partiet pågikk en kamp i det stille, at det store flertall av partiets medlemmer ikke fikk kjennskap til det som foregikk og derfor heller ikke kunne ta kampen opp i hele sin bredde.

Disse feil var også årsaken til at da endelig oppgjøret kom og kampen begynte, stod store deler av partiets medlemmer ufor­beredt, de var desorientert, mange så ikke før etter hvert det poli­tiske innhold i kampen.

Det vi må lære er at partiet alltid, til enhver tid må kjempe, skarpt og prinsippfast, klart og konsekvent, for en riktig politikk og praksis, for enheten og mot etthvert fraksjonsmakeri, enhver av­vikelse.

Det er den selvkritiske lærdom vi må trekke.

For for havnet vi til slutt på grunn av det annet sentrums virksomhet og våre feil når det gjaldt kampen mot det annet sentrum?

Furubotn forfalsket Lenins og Stalins lære om partiet

Det kom til slutt dithen at Peder Furubotn åpent doserte den «teori» at det fantes ikke noe kommunistisk parti i Norge. Og fordi vi her i landet ikke hadde noe kommunistisk parti, så var partiets medlemmer, dvs. de medlemmer som støttet Furubotn ikke bundet av leninismens prinsipper om det kommunistiske parti, ikke bundet av den demokratiske sentralisme, av partidisiplinen og partiets lover.

Leninismens grunnprinsipper når det gjelder partiet, den demokratiske sentralisme, partidisiplinen, — alt dette var for Furu­botn en spilleregel som man etter behag kunne sette ut av kraft og erstatte med fraksjonsvesenets spilleregler.

På forrige landsmøte tok Det tyske Enhetspartis representant, kamerat Ackermann, dette spørsmål til behandling i sin tale, hvor han blant annet sa:

«Hva er det som er det verste? Jeg har snakket med mange kamerater fra alle deler av landet, og hvil­ken uttalelse hørte jeg gang på gang? Gang på gang hørte jeg den uttalelse: at N.K.P. ikke er noe kommu­nistisk parti. En slik stemning er til stede. Den er meget utbredt. Det er ikke tilfeldig, den blir banket inn i hodene på folk. Jeg vil her igjen advare på det alvor­ligste. Tenk på, kamerater, hva det betyr å si at N.K.P. ikke er noe kommunistisk parti,. Hvilken vei slår en kamerat inn på som har den innstillingen at han ikke er medlem av et kommunistisk parti lenger, men et parti med opportunistisk flertall i landsledelsen, med oppor­tunistisk stortingsgruppe. Hva betyr det? Det betyr at N.K.P. er fullstendig utartet. Men når et parti er full­stendig utartet, så kan en bare trekke en slutning av dette. Da må en gå ut av partiet og danne et nytt parti utenfor N.K.P. Og når en sier at det kommunistiske par­tiet ikke er noe kommunistisk parti lenger, og samtidig skaper et sentrum utenfor partiet, så er det første skrittet tatt på en meget skjebnesvanger vei, på spalting av partiet.»

Det år som har gått har vist hvor rett kamerat Ackermann hadde. Men den gang nektet flertallet på landsmøtet å se faren — tross kamerat Ackermanns advarsel.

Allerede for og på forrige landsmøte, men særlig i siste året, utviklet Peder Furubotn sin «teori» om det kommunistiske parti videre.

Dere kjenner alle kamerat Lenins og kamerat Stalins for­mulering om at det bolsjevikiske parti er et parti av en ny type.

Hva mener Lenin og Stalin med dette? I Stalins foredrag på Sverdlovuniversitetet om Leninismens grunnlag behandler han nett­opp dette spørsmålet. Han skildrer den II. Internasjonales partier og viser at «under et slikt partis ledelse kunne det ikke være tale om noen forberedelse av proletariatet til revolusjonen».

«Men,» — sier Stalin videre, «stillingen ble gjennomgripende endret i og med begynnelsen av den nye periode. Denne nye periode er perioden med åpne sam­menstøt mellom klassene, perioden med proletariatets revolusjonære aksjoner, den proletariske revolusjons periode, perioden med direkte forberedelse av kreftene til å styrte imperialismen og til proletariatets erobring av makten. Denne periode stiller proletariatet overfor nye oppgaver: å omlegge hele partiarbeidet på en ny revo­lusjon måte, oppdra arbeiderne til revolusjonær kamp om makten, forberede og trekke med reservene, slutte forbund med proletarene i nabolandene, knytte faste for­bindelser med frihetsbevegelsen i koloniene og de av­hengige land osv. osv. Å tro at disse nye oppgavene vil kunne løses av de gamle sosialdemokratiske partier, som er oppdradd i parlamentarismens fredelige forhold, be­tyr å dømme seg selv til håpløs fortvilelse, til uunngåelig nederlag. Overfor slike oppgaver fortsatt å over­late ledelsen til de gamle partier vil bety å gå til de nye kamper urustet og våpenløs. Det er vel overflødig å be­vise at proletariatet ikke kunne finne seg i slike forhold.

Herav fulgte nødvendigheten av et nytt parti, et kampens parti, som er tappert nok til å føre proletarene i kamp for å erobre makten, som har tilstrekkelig er­faring til å finne seg til rette i den revolusjonære situasjonens kompliserte forhold, og som er i besittelse av tilstrekkelig elastisitet til å unngå alle blindskjær på veien til målet.

Uten et slikt parti går det ikke an å tenke på å styrte imperialismen og tilkjempe seg proletariatets diktatur.

Dette nye parti er leninismens parti.»

Slik forklarer Stalin formuleringen av det bolsjevikiske parti som er et parti av ny type.

Men hvordan har Peder Furubotn anvendt denne formu­lering? Han har i partiet forfalsket den, han har laget et plumpt og dårlig sitatfusk. Etter Peder Furubotns dosering betydde partiet av en ny type ikke et parti som i sin politikk og oppbygging og praksis ville være en ny type med II Internasjonales reformistiske partier.

Etter Furubotns doseringer betydde partiet av en ny type et parti som sammenliknet med NKP før krigen skulle være av en ny type.

Hva var hensikten med denne plumpe forfalskning av Lenins og Stalins parole?

Dere vet alle, kamerater, at N.K.P. under krigen gjennom­gikk en stor forvandling. Mange av partiets beste folk fra før kri­gen ble borte. De falt som offer for den blodigs fascistiske terroren. Men partiet fikk samtidig tilslutning fra tusener nye kamerater som med livet som innsats trådte sine barnesko i det kommunistiske parti.

Mange av disse nye og unge kamerater kom til oss fra Det norske Arbeiderparti og A.U.F.

Også i dette forhold så fraksjonsmakeren og splittelsesmannen, Peder Furubotn sin sjanse.

Han var redd de gamle kadrene i partiet som kjente ham og hans fortid. Han ville gjerne la den myte leve videre som han selv hadde spredt under krigen, at han var mannen som hadde nyttet sine 10 år i Moskva til flittige vitenskapelige studier, mens kom­munistene i Norge forgjeves, uten resultat hadde forsøkt å skape et kommunistisk parti.

Han ville nære den oppfatning hos alle de nye kamerater at det var høyst rimelig, ja heller riktig når de tidligere sto utenfor det kommunistiske parti, for dette parti var jo så dårlig — det var ikke noe kommunistisk parti i det hele tatt.

Slik søkte Peder Furubotn å skape et skille mellom de såkalte gamle og nye kamerater i partiet, stille dem i motsetning til hver­andre, skape indre usikkerhet og splid i partiet så han selv kunne fremme sine fraksjonelle mål og hensikter.

I partiet var vi ikke tilstrekkelig oppmerksom på dette. Og her er det riktig å rette kritikken særlig mot oss eldre partikamerater. Vi mer enn noen skulle sett dette. Vi skulle ha tatt kam­pen opp mot disse partifiendtlige teorier, systematisk arbeidet for å sveise sammen både eldre og yngre partikamerater på grunnlag av alles erfaringer fra norsk arbeiderbevegelse i tidligere år.

Å skape et parti av en ny type, et bolsjevikisk parti, er ikke noe man gjør en gang for alle. Lenin og Stalin kjempet i mange år for å skape et slikt parti. Vi har enda langt igjen før vi kan si at vårt parti virkelig er et kommunistisk kampparti. Men tross alle feil, tross alle mangler, tross tilbakeslag og nederlag, så er Norges Kommunistiske Partis historie fra 1923 til i dag også historien om kampen for et parti av en ny type, kampen for et stålsatt enhetlig og kampdyktig kommunistisk parti i Norge. I denne kampen er det en betingelse at partiet stadig gjennom sitt arbeid vinner nye friske krefter i by og bygd, kamerater fra fagbevegelsen, fra D.N.A. og A.U.F., fra de partiløse masser. Partiet må ha kraft til å oppta disse nye krefter, skolere dem og utvikle dem, slippe dem til i parti­arbeidet og på den måten komme i møte enhver den som belært av erfaringer går over til oss, går over til den kommunistiske beve­gelses store internasjonale fellesskap.

For også dette er en bestanddel av vårt uopphørlige arbeid for å skape et parti av en ny type. Det er et arbeid for å over­vinne den skade Peder Furubotn og hans annet sentrum har gjort i vårt parti.

De nasjonalistiske avvikelser i Furubotns krigspolitikk

Spørsmålet om oppgjøret med Peder Furubotn og hans annet sentrum kan ikke i sin helhet belyses uten at man ser det på bak­grunn av krigsårene og hele etterkrigsperioden. Når det gjelder partiets arbeide og kamp under krigen, en riktig vurdering og ana­lyse av partiet i krigsårene, så har vi dessverre i særlig grad forsømt oss. Først nå. 5 år etter krigens avslutning er vi begynt på denne store oppgaven. Kamerat Strand Johansen var den første som tok opp dette spørsmålet i sitt foredrag på tillitsmannsmøtet i Oslo 20. oktober i fjor. I min artikkel i Informasjonsbyråets avis i februar i år, har vi tatt enda et skritt videre på veien til å gi et riktig bilde av partiets politikk under krigen.

En vil kanskje vise til at partiet jo har gitt ut en svær tykk bok om krigspolitikken med en masse dokumenter.

Men hva er innholdet i denne boka, kamerater?

Inneholder denne boka en skildring av partiets kamp, av den kampen som våre tusener av partimedlemmer førte på bedrifter og arbeidsplasser, i militærorganisasjoner og sabotasjegrupper, i transportapparatet, med framstilling og spredning av våre illegale publikasjoner?

Nei, om det hører vi lite i boka om krigspolitikken. Og dog er det den kampen, som kameratene førte med livet som innsats, den kampen som våre falne ga sitt liv for og tusener satte livet inn for, det var denne kampen som utgjorde N.K.P.s krigshistorie, par­tiets krigspolitikk, dette det mest ærefulle blad i N.K.P.s historie.

Men hva inneholder boka om krigspolitikken? Den gir Peder Furubotns forfalskning av partiets politikk i 1940—41. Den skildrer Furubotns toppforhandlinger med regjeringen i London, med hjemme­frontens ledelse, med Tranmæl og de andre ledere i sosialdemokra­tiet, — alt sammen for å underbygge Furubotns borgerlig-nasjonalistiske standpunkter. Og for det tredje inneholder den en rekke brever fulle av Furubotns kvasimarxistiske filosofi, — alt sammen for å underbygge hans fraksjonsvirksomhet i partiet, gi hans fraksjon av såkalte «yrkesrevolusjonære» en historisk begrunnelse i krigsårenes politikk.

Det er en veldig oppgave for partiet å rydde opp i denne Augias-stall. I dag, på dette landsmøtet makter vi nok bare å ta opp den del av dette arbeid som er mest trengende for oss.

Hva er det da vi må konsentrere oss om?

Vi må gjøre opp med Furubotns beryktede teori om Vestlands-linjen og Østlands-linjen i 1940. Landsmøtets representanter har fått seg forelagt endel viktig materiale i dette spørsmål. Mate­rialet viser at hele denne teori om Vestlands- og Østlandslinjen er en svindel. Og denne svindel har skadet oss meget. For den har avvepnet hele partiet i kampen mot våre motstandere når de an­grep oss og påsto at vi ikke tok kampen opp mot den tyske nazismen før etter 21. juni 1941. Det er jo faktisk det samme Furubotn sier gjennom sine omhyggelig utvalgte brever og dokumenter fra den tiden!

Men dette er ikke sant kamerater! Vi gjorde feil i den perioden og det utkast til resolusjon som foreligger her peker på de viktigste feil, særlig når det gjaldt vår bedømmelse av krigens karakter og hvor hovedslaget måtte rettes under okkupasjonen. Men vi begynte å korrigere disse feil på et langt tidligere tidspunkt enn ifølge Furubotns framstilling. Fra okkupasjonens første dag utbyg­get og forsterket vi vårt illegale kampapparat mot fascismen, — både den tyske fascismen og dens agenter her i Norge. Fra høsten 1940 begynte vi å gi ut vår illegale presse. Våre partifeller og sympatiserende kjempet med våpen i hånd under de første måneders krig mot tyskerne. Mange av dem fortsatte denne kampen med våpen i hånd under de nye illegale forhold som oppstod etter at de åpne kamphandlinger var slutt og landet hærtatt. Vi hadde ingen erfaringer når det gjaldt å arbeide under slike forhold. Vi var naive, og vi undervurderte kampkraften, motstandskraften i det arbeidende folk. Men Furubotns framstilling av denne perioden er en baktalelse av partiet, en tilsværting av sentralkomiteen, en framstilling som bare kunne være til nytte for hans fraksjonelle planer, og for bor­gerskapets og sosialdemokratiets tilsværting av N.K.P.

Hvor sto så Furubotn i den perioden?

Kameratene på Vestlandet har gitt oss et bilde av det. Og Furubotns stilling karakteriseres best ved at han i partiets avis i Bergen tvang inn en rekke artikler mot redaktørens vilje, artikler som er slik at borgerskapet for å kompromitere og ramme partiet har funnet det opportunt å reise rettssak etter landssvikloven mot kamerat Johanna Bugge Olsen som den gang var redaktør av avisen, og som derfor har fått ansvaret for artiklene.

Jeg sa at vi mangler en fullstendig framstilling av selve par­tiets arbeid og kamp under krigsårene. Dette er bl. a. årsaken til at vi ikke har kunnet gi en kritisk vurdering av den politiske linje partiet fulgte i denne periode. Men så meget vet vi at Furubotn ble satt som leder av sentralkomiteen på et møte som vesentlig bestod av kamerater som ikke var valgt, men utnevnt til medlemmer av sentralkomiteen og valgte medlemmer ikke var innkalt. Og vi vet at Furubotn i partiets navn gjennomførte en linje som ikke svarte til et kommunistisk partis politikk.

Våre partikamerater i krigsårene skapte gjennom sitt illegale arbeid en voksende enhet i arbeidsfolket under partiets førerskap. Furubotn støttet seg ikke først og fremst på denne kraft. Han ville ved toppforhandlinger med borgerskapet og sosialdemokratiet skape det enhetlige sentrum for motstandsfronten mot nazismen, han un­derordnet partiets arbeide og kamp under hensynet til disse forhand­linger istedenfor å underordne disse forhandlinger under hensynet til hva som gavnet og fremmet den aktive kamppolitikk partiet førte ute blant arbeidsfolket og som skulle ha som mål å gjøre det ar­beidende folk med arbeiderklassen i spissen til den førende kraften i motstandsfronten.

I sitt foredrag på tillitsmannsmøtet i Oslo 20. oktober uttalte Strand Johansen om denne linje at den betydde klassekampens av­blåsing og overgang til en nasjonalistisk linje. Der sitter kamerater her i denne sal som på grunnlag av personlige erfaringer kan be­krefte det. Den kjensgjerning at partiets militærorganisasjon under krigen etter ordre fra Furubotn ble innordnet under hjemmefrontens borgerlige ledelse som et taktisk trekk for å oppnå sete for kom­munistene i denne ledelse, bekrefter dette. Og ser vi hele denne politikk i sammenheng med Furubotns linje, hans borgerlig-nasjonalistiske linje i etterkrigstiden så blir det enda- klarere.

For i det oppgjør vi har tatt med Peder Furubotns annet sentrum går denne oppgivelse av klassekampen fra krigsårene igjen, først og fremst i stillingen til det nasjonale spørsmål etter krigen og i stillingen til partiets arbeide blant bøndene.

Fra nasjonalistiske avvikelser til åpen kamp mot partiet

Hva er de to grunnleggende feil i Peder Furubotns stand­punkt, de feil som skritt for skritt har brakt ham i et stadig større motsetningsforhold til partiet, som til slutt brakte ham i åpent kampforhold til partiet, gjorde ham til en anti-kommunist og partifiende i likhet mot trotskistene og Tito-klikken? Det er hans stil­ling til det nasjonale spørsmål og hans stilling til det kommunis­tiske parti.

La oss først ta det nasjonale spørsmål. Det er en av de mest positive sider ved den partidiskusjon vi har hatt under oppgjøret med det annet sentrum, at vi har fått klarlagt det nasjonale spørs­mål, at det ikke har lykkes Peder Furubotn og hans gjeng å for­kludre denne klargjøring.

For det første står det nå klart at Furubotns definisjon av begrepet nasjonen er i strid med marxismens definisjon.

Den klassiske definisjonen av begrepet nasjon er gitt av Stalin i en artikkel om marxismen og det nasjonale spørsmål skre­vet i 1913:

«En nasjon er et historisk oppstått, varig felles­skap i språk, territorium, økonomisk liv og psykisk egen­art, som kommer til uttrykk i felles kultur.

Herunder sier det seg selv at en nasjon, såvel som en hvilken som helst annen historisk foreteelse er under­kastet forandringens lov, har sin historie, sin begynnelse og slutt.»

16 år senere skriver Stalin en artikkel «Det nasjonale pro­blem og Leninismen» hvor han videre utvikler sin teori.

Stalin taler her om borgerlige og sosialistiske nasjoner, viser deres historiske oppkomst og utviklingsvei og den prinsipielle for­skjell på dem.

I det øyeblikk man stiller spørsmålet på denne måte kan det ikke være tvil om at den norske nasjon, i det kapitalistiske Norge er en borgerlig nasjon og ikke en sosialistisk nasjon. Og Stalin skri­ver i sin artikkel av 1929 inngående om dette. Han avslører de borgerlige nasjonalistene som ikke vil anerkjenne andre nasjoner enn de borgerlige og ikke vil innse at det nasjonale spørsmål må underordnes under hovedspørsmålet for enhver sosialist: Kampen for arbeiderklassens seier, soslialismens seier. De borgerlige nasjonalis­tene har oversett en hel tidsalder da det utvikler seg sosialistiske nasjoner i Sovjet-Samveldet, nasjoner som er oppstått på ruinene av de gamle borgerlige nasjoner».

Mellom de sosialistiske nasjonene og de nasjoner som er opp­stått på kapitalismens grunn, er det en fundamental forskjell. De borgerlige nasjoner er delt i klasser med uforsonlige interesser: utbyttede og utbyttere. Klassemotsetningene setter sitt stempel på hele den borgerlige nasjon. I de borgerlige nasjoner er det ingen sosial enhet, ingen felles nasjonalbevissthet og ingen felles nasjonal kultur. Hver klasse innenfor den borgerlige nasjon har sin egen klassebevissthet. Lenin taler om at det innenfor enhver borgerlig nasjon eksisterer «to nasjoner»: utbyttere og de utbyttede.

Ved siden av den herskende, reaksjonære kultur fins det mer eller mindre utviklede elementer av en demokratisk og folkelig kultur.

De borgerlige nasjonalistene og kosmopolittene forsøker å skjule de uløselige motsetningene innenfor den borgerlige nasjon med snakk om det «nasjonale fellesskap». Arbeiderbevegelsen må føre en uforsonlig kamp mot den borgerlige nasjonalismen som vil skille folkene fra hverandre og skape fiendskap mellom dem.

Men la oss nå sammenholde dette med Furubotns påstand: «Grunnlaget for nasjonens og folkets liv er Norges suverenitet». Er det ikke klart at dette er grunnfalsk, kamerater!

Grunnlaget for den norske nasjons liv er produksjonssystemet, det kapitalistiske produksjonssystemet som hele samfunnets politiske overbygging er bygget på. Dette grunnlag oppstod lenge før Norge var en suveren stat, dette grunnlag eksisterte også under krigen da Norge ikke var en suveren, men en okkupert stat, men der nordmennene tross okkupasjonen fortsatte å eksistere som nasjon, som borgerlig nasjon.

Først når det kapitalistiske produksjonssystem styrtes skjer det som Marx omtaler i Det kommunistiske Manifest:

«Forsåvidt som proletariatet først må erobre det politiske herredømme, løfte seg opp til nasjonal klasse, konstituere seg selv som nasjon, er det ennå nasjonalt, om slett ikke i samme forstand som bourgeoisiet.»

For det annet må det slåes fast at Furubotns forklaring om at spørsmålet om landets suverenitet «står i en særstilling» er grunnfalsk slik som Furubotn stiller det.

Furubotn formulerer sitt standpunkt slik:

«Spørsmålet om Norges suverenitet inntar en sær­stilling i vårt lands historie sammenliknet med den plass suverenitetsspørsmål inntar i historien i mange andre land. En må av dette trekke den slutning at dette trekk i nasjonens liv forplikter oss nordmenn i særlig grad til å bringe alle interessespørsmål i politikken i samsvar med grunnlaget for nasjonens og folkets liv: Norges suverenitet.

Det norske folk står derfor i virkeligheten overfor spørsmålet om å gjøre suvereniteten til det spørsmål som danner selve utgangspunktet for all politikk i Norge. Slik har vår politiske historie stilt spørsmålet».

Selvfølgelig står et hvert lands suverenitet rent historisk sett i en særstilling i forhold til andre land. For intet land har en historisk utvikling som nøyaktig likner eller faller sammen med et annet lands. Men ingen marxist kan hevde at noe som helst kapita­listisk land har en slik særutvikling eller står historisk sett i en slik særstilling at han kan stille den oppgave «å gjøre suvereniteten til et spørsmål som danner utgangspunktet for all politikk».

Enda verre blir det når man formulerer det slik som det ble gjort i det sluttavsnittet i partiets valgprogram som ble smuglet inn av Roald Halvorsen og Egil Berg, og der det heter:

«Eller vil dere sammen med kommunistene erkjenne hele alvoret ved situasjonen, slutte opp om den store fredsfront av alle nasjonalsinnete mennesker, underordne parti-interessene under nasjonens sak og kjempe i fellesskap for vårt folks livsinteresser, nasjo­nale uavhengighet og fred?»

Sammenlikn nå, kamerater, disse sitater fra Peder Furubotn og hans tilhengere med følgende innledningsavsnitt fra Stalins ar­tikkel om Oktoberrevolusjonen og det nasjonale spørsmål:

«Det nasjonale spørsmål er ikke noe avsluttet, noe gitt for bestandig. Det er bare endel av det almene spørs­mål om den bestående samfunnsordnings omforming og bestemmes helt av det sosiale miljøet, av statsmaktens karakter i landet og hele den samfunnsmessige utviklingens gang. Dette framtrer særlig skarpt under revolusjonsperioden i Russland da det nasjonale spørsmål og den nasjonale bevegelse i Russlands grenseområder i raskt tempo og for alles øyne endrer sitt innhold alt etter revolusjonens forløp og resultat.»

Hvilke slutninger kan vi trekke av dette? Vi kan bare trekke den slutning at Furubotns standpunkt er et borgerlig nasjonalistisk standpunkt, det er å underordne arbeiderklassens interesser under den borgerlige nasjonens, det er å oppgi klassekampen, oppgi kam­pen for sosialismen.

Betyr dette da at spørsmålet om den nasjonale selvstendighet ikke har noen betydning for arbeiderklassen, at vi kommunister ikke stiller kampen for selvstendigheten som en viktig oppgave? Selv­følgelig ikke!

Jeg skulle anta at okkupasjonsårene har lært enhver av oss noe om det. For det arbeidende folk i Norge betydde okkupasjonen at vi kom fra asken i ilden. Det norske borgerskap ble sittende som utbyttere, som profitører her i landet. Den største del av den norske kapitalistklasse ble direkte og indirekte samarbeidsmenn for tyskerne og økte dermed sin profitt. Men foruten dem fikk vi hoved­fienden, den tyske nazismen som innførte sitt reaksjonære diktatur her i landet med konsentrasjonsleire og Gestapo, med kommisariske ledere og Reichskommissariat, med sine befestningsanlegg, utbyt­ning og terror.

Skulle ikke vi ha lært hvor viktig kampen mot fremmed over­høyhet og fremmed undertrykkelse er? Kan vi glemme hvem som skjøt og torturerte våre kamerater, som sperret tusener av kom­munister inne i fengsler og konsentrasjonsleirer?

I dag står vi overfor den fare at en annen fremmed makt trenger inn i landet. Kanskje ikke nøyaktig på samme måte, for måten, metodene varierer alltid. Men de nye fremmede undertrykkerne har de samme mål som Hitler med sin sinnsvake drøm om verdensherredømmet. Og følgene for arbeidsfolket hvis disse mål ble en realitet ville bli de samme.

Men det som i dag er det egenartede er at den norske kapitalistklasse og lederne for det norske sosialdemokrati i langt større omfang enn forrige gang selger seg til den fremmede makt, samarbeider med den, er med på å ødelegge selvstendigheten og aktivt medvirker til at den fremmede makt, økonomisk, politisk, ideologisk og militært skal kunne underlegge seg landet. Derfor må vi føre kampen for selvstendigheten som det arbeidende folks kamp, denne kampen blir en del av klassekampen og underordnet klasse­kampen. Det blir en kamp arbeidsfolket må føre såvel mot de frem­mede krefter, den amerikanske storkapitalen, som mot den norske kapitalisme og dens høyresosialdemokratiske lakeier som forråder selvstendigheten til den amerikanske storkapitalen. Slik må vi stille spørsmålet om kampen for suvereniteten. Og vi vil stille det spørs­mål slik også fordi vårt perspektiv er at først når vi har fridd lan­det for all kapitalisme, både utenlandsk og norsk kapitalisme, først når arbeiderklassen har konstituert seg som nasjon som Marx sier, har vi definitivt sikret selvstendigheten og sluttet opp i rekken av sosialistiske nasjoner.

Hva betyr de nasjonalistiske avvikelser i den praktiske politikk?

Enkelte kamerater har under partidiskusjonen hevdet at dis­kusjonen om det nasjonale spørsmål i vårt parti «bare» er et teore­tisk spørsmål, at det ikke har hatt innflytelse på den praktiske politikk.

Vi har sett hvordan Furubotns brudd med marxismen hadde politiske følger for hans praktiske politikk under krigen.

Jeg vil her ta et annet spørsmål som særlig klart viser hvor­dan Furubotns grunnleggende feil har hatt virkning på den prak­tiske politikk etter krigen. Jeg sikter til spørsmålet om stillingen til bøndene.

På siste landsmøte holdt kamerat Ackermann et fullstendig oppgjør med Furubotns bondepolitikk, hans «jamnstelling» og «bondemilliard». Han uttaler der:

«Fram for alt må en jo være klar over den ting: finnes det storbonder i Norge eller finnes det ikke? Det finnes storbonder. Naturligvis. Det er alle enige om. Fordi storbonder er de bønder som sysselsetter fremmed arbeidskraft året rundt, som utbytter fremmed arbeids­kraft. Ett slikt lag av bønder finnes uten tvil i Norge. Og disse bønder utover også uten, tvil en sterk innflytelse på landsbygda. Men, kamerater, dersom det fin­nes et lag av storbonder, og det finnes, da er parolen, den alminnelige parole feil: investering av 1 milliard i landbruket, ubetinget feilaktig, dersom ikke denne parole er knyttet til klare, faste, bestemte vilkår. Å reise kra­vet om investering av 1 milliard kroner i jordbruket uten å skille mellom storbonder og fattige bønder, det har ingen ting lenger med marxismen-leninismen å gjøre. Hva betyr kapitalisme i landbruket. Det betyr at bøn­denes masse kommer i stadig større nød og at et lite lag beriker seg. Derfor er parolen om hjelp til landbruket i alminnelighet, en parole for storbondene, en umarxistisk parole. Marxismen-leninismens parole for landbruket kan bare være: Hjelp til de fattige bøndene, og partiet vårt kan umulig gjøre storbøndenes krav til sine. Og jeg tror at en bør si det rett ut: Med denne parole om investering av 1 milliard i jordbruket er en parole for storbondene trengt inn i partiet. Når en kre­ver alminnelig hjelp til bøndene istedenfor støtte til de fattige bøndene, så må delte styrke storbonden. Men å styrke storbonden betyr å styrke kapitalismen på landsbygda.»

Og han fortsetter: «Skal landbruket jamnstelles med industrien så betyr det maskinell storproduksjon, likvidering av de små brukene og opprettelse av store bruksenheter. Kan det være tale om dette under kapita­lismen? Dette er jo bare mulig på sosialismens og kom­munismens vei, på kollektivjordbrukets vei, og dette be­tyr motorisering og mekanisering av jordbruksproduk­sjonen. Å løfte landbruket til industriens nivå, det lar seg ikke engang gjennomføre i den fullt utviklede sosialismen. Det blir bare mulig i den fullt ut foldede kommunismen, og forutsetter en kollosal utvikling. Parolen om jamnstelling mellom industri og landbruk under borgerlig-kapitalistiske forhold slik som i Norge, i en monopolkapitalistisk stat, det er enten en småborger­lig utopi, eller så er det en bedragerisk parole i reak­sjonens hender. Å stille opp slike paroler — unnskyld at jeg sier det rett ut — det betyr å bryte med marxismen- leninismen. Det betyr først og fremst å avlede partiet fra de virkelige oppgavene, fra oppgaven, å hjelpe de fattige bønder, fra oppgaven å skape et fast forbund mellom ar­beiderklassen og bøndenes store masser.»

Etter min mening skulle disse to sitater fra kamerat Ackermann gjøre saken klar. Og ytterligere klart blir det når vi erindrer at Furubotn i sin artikkel i «Vår Vei» 5. oktober 1946 skriver om sin bondemilliard:

«Kjernen i denne framstillingen er at spørsmålet om å modernisere jordbruksnæringen ikke er en sak som bare angår bøndene våre, men en sak som angår hele det norske folk. I samsvar med denne tanken må heller ikke spørsmålet om investeringskapital bli gjort til et bare- budsjettspørsmål i Stortinget. Selvfølgelig må Stortinget yte det det kan yte i dette spørsmål. En må imidlertid være klar over at under de nåværende forhold vil Stor­tinget neppe makte å lose spørsmålet. Derfor må også kommunene våre stille seg oppgaven å ta del i arbeidet med å modernisere jordbruket. Noen av arbeidernes fag­lige tillitsmenn såvel i Trondheim som i Skien har alle­rede drøftet spørsmålet om at de enkelte fagforeninger, fagforbund og Arbeidernes faglige Landsorganisasjon må stille seg oppgaven å ta del i arbeidet med modernisering av jordbruket bl. a. ved å være med å skaffe investeringskapital. Denne positive tanke kan fores videre til alle de tusener og titusener av organisasjoner som vi har i dette land. Alle kan bli med i arbeidet for å løse oppgaven.»

Etter krigen vet vi at det store kampspørsmål var hvorvidt gjenreisingen skulle skje som en gjenreising av kapitalismen på arbeidsfolkets bekostning. Det er nettopp det Furubotn vil med sin milliard: Gjenreising av landbruket til fordel for storbondene, gjen­reising av kapitalismen på landsbygda på arbeidsfolkets bekostning. Men hvilken forbindelse har dette Furubotns standpunkt med hans stilling til det nasjonale spørsmålet, til suvereniteten?

I Furubotns artikkel om jamnstelling som han smuglet inn i Friheten under titelen: Jamnstelling — nasjonens livsgrunnlag — heter det:

«Bøndenes krav om jamnstelling, og i samsvar med dette krav spørsmålet om investering i jordbruket, løftes ut av den tradisjonelle partipolitikk og stilles til løsning som en nasjonal oppgave i norsk politikk».

Hva er den «tradisjonelle partipolitikk» i vårt land? Den er uttrykket for de «tradisjonelle» klassemotsetninger, den «tradisjo­nelle» klassekamp. Slik lærer marxismen oss. Men borgerskapets økonomer lærer at det er visse spørsmål som står over klassekampen, samfunnets grunnspørsmål, det grunnlag hele den kapitalistiske ord­ningen bygger på. Dette borgerlige synet er det Furubotn går inn for. Det er den samme borgerlige nasjonalisme som han forfekter i nasjonalitetsspørsmålet anvendt i den praktiske politikken.

Hvor finner vi liknende borgerlige strømninger kamerater? Ta for dere Informasjonsbyråets resolusjon om Jugoslavia i juni 1948, det heter her:

«De jugoslaviske ledere fører en uriktig politikk på landsbygda idet de ignorerer klassedifferensierengen på landsbygda og betrakter de individuelle bønder som et enhetlig hele, stikk i strid med den marxistisk-leninistiske lære om klassene og klassekampen, stikk i strid med Lenins kjente grunnsetning om at det individuelle småbruk skaper kapitalisme og bursjoasi til stadighet, daglig og hver time på dagen, spontant og i massemålestokk.»

Viser ikke dette slektskapet mellom Furubotns politikk og Titoismen? Det er jo nøyaktig det samme standpunkt Furubotn og Tito-klikken hevder!

Kanskje vil noen si at forholdene i Jugoslavia og Norge er så forskjellige at man ikke kan trekke slike sammenlikninger. Det er riktig at forholdene i de to land ikke er like. Men så lenge der finnes kapitalisme i Jugoslavia — og vi vet at det finnes — vil det tross all forskjell og ulikhet, være den likhet at kommunistene i de to land ikke kan se bøndene som et hele, men må skille mel­lom storbonder og småbonder. Det gjør ikke Furubotn og hans klikk. Det gjør heller ikke Tito og hans klikk.

Furubotns høyreopportunistiske og antikommunistiske linje i spørsmålet om arbeiderklassens parti

Det tredje hovedspørsmål som viser Peder Furubotns og hans fraksjons politiske utarting, som har ført til at fraksjonen er blitt en partifiendtlig, en antikommunistisk gruppering i likhet med trotskismen og Tito-klikken, er hans stilling til det kommunistiske parti, hans fullstendige brudd med leninismen i spørsmålet om partiet.

Da krigen var slutt og N.K.P. gikk over fra illegaliteten til legalt arbeid, kjempet Furubotn for å besette hele det sentrale partiapparat med sine trofaste tilhengere. Her viste han den frak­sjonelle hensikten med sin plumpe forfalsking av leninismens teori om partiet av en ny type. Med denne forfalskning skulle han sikre seg partiapparatet for sin fraksjon.

Det var en stor feil av partiet, av de gamle ledere i partiet at vi ikke gjennomskuet dette spill. Det var en stor feil at ikke flere av våre gamle prøvede kamerater ble satt til å arbeide først og fremst med partiet, at de ble så opptatt at de ikke kunne kon­sentrere seg om partiet.

Men en enda større feil var at vi ikke så hele den feilaktige linje som ble trukket opp av Furubotn for partiets politikk etter krigen, og som de første år ble godtatt av hele partiet.

Jeg tror det var en riktig kritikk av denne linjen jeg ga i foredraget på landsmøtet i februar i fjor.

Jeg tok utgangspunkt i samlingsforhandlingene i 1945, feilene i enhetsprogrammet og i vurderingen av D.N.A., og sa:

«Såvel i som utenfor partiet var der illusjoner om at enheten i arbeiderklassen og samhørigheten i folket fra krigsårene var vokst seg så sterkt at det uansett de gamle høyresosialistiske ledere ville være forholdsvis lett å skape et enhetlig arbeiderparti på marxismens grunn og at dette arbeiderparti i spissen for folket skulle kunne føre landet framover til utvidet demokrati, et folkedemo­krati som skulle åpne veien for det sosialistiske Norge.

I partiet kom det til uttrykk oppfatninger som gikk ut på at reaksjonens, kapitalismens krefter allerede hadde fått et avgjørende knekk, og at arbeiderklassen allerede hadde sikret seg ledelsen i landets økonomiske utvikling. Man undervurderte kapitalismens motstands­kraft og sosialdemokratismens innflytelse i de brede masser.

Det var sikkert i vårt parti en klar undervur­dering av de sosialdemokratiske lederes manøvredyktighet. Disse ledere gikk ikke til enhetsforhandlingene med annen hensikt enn å bryte arbeidernes enhetskrav og gjennom manøvrer og demagogi søke å redusere tilslut­ningen til det kommunistiske parti, og dermed svekke arbeiderklassens kampkraft. Sosialdemokratismens vesen er klassesamarbeid istedenfor klassekamp, og dette går over til det rene forrederi og aktiv innsats for storfinansen, monopolkapitalen, i dens utbytning av det arbeidende folk. Jo mindre manøvremuligheten blir, jo mer klasse­kampen tilspisses, jo tydeligere trer denne høyresosalistenes klasseforrederske rolle fram. Eksempler fra Frank­rike og andre land de siste år viser oss klart denne ut­vikling, og her i landet har de høyre-sosialdemokratiske lederne blitt det viktigste redskap for den innen- og utenlandske trustkapital og den amerikanske imperialis­men.»

Og videre heter det: «Mange av det kommunistiske partis medlemmer og tillitsmenn trodde i 1945 at en­heten kunne hit føres blott og bart ved forhandlinger, ført på toppen. Det var riktig at kameratskapet og sam­følelsen på arbeidsplassene mellom kommunister og sosialister var sterkere enn før. Den var skapt i krigens harde år. Dens vilje kom til uttrykk i kravet om en ny politikk og ikke tilbakevenden til førkrigstiden. Men de forsto ikke at gjennomføringen av denne nye politikk var et kampspørsmål, og al også enheten var betinget av en bitter kamp mol de sosialdemokratiske lederne.»

Det heter videre: «Det kommunistiske partis ledelse gjorde ikke tilstrekkelig klart for sine egne med­lemmer og for D.N.A.s medlemmer dette kampinnholdet i enhetsspørsmålet, og at samlingen på grunnlag av et riktig politisk program, og garantien for dette programs virkeliggjøring, bare kunne skje gjennom kamp og ikke ved forhandlinger.

Under de forhandlinger som sommeren og høsten 1945 ble ført mellom N.K.P. og D.N.A. om organisatorisk samling, var N.K.P. talsmann for de beste, de mest aktive og villende krefter innen det arbeidende folk i landet. Men under forhandlingene såvel som under drøf­tingene av etterkrigs- og gjenreisingsproblemene i lan­dets alminnelige politikk, ble ikke den grunnleggende kjensgjerning klart lagt fram: at kampen for selvsten­digheten og friheten, for utvidet demokrati og for en utvikling i sosialistisk lei måtte fore til en periode av skjerpet klassekamp, en tid da kapitalismen med alle midler, med overgrep og vold vil kjempe for å bevare sine posisjoner, erobre ledelsen i landet og stenge for en­hver framskrittsvennlig utvikling.

Disse svakheter kommer til uttrykk såvel i uformingen av enhetsprogrammet, stillingen til de politiske partiers fellesprogram og når det gjelder partiets stil­ling til spørsmålet om «den fredelige overgang til sosialismen».»

I det materiale som partiets sentralstyre har sendt ut under oppgjøret med det annet sentrum er det påvist hvem som først og fremst formet denne høyreopportunistiske linje. Det var partiets daværende generalsekretær Peder Furubotn. Og jeg konstaterte i foredraget på landsmøtet i 1949 i samband med Vestfold-forslaget og samlingssporsmålet i 1947 at også den gang gikk Furubotn lenger enn noen i partiet i opportunisme, ja i likvidatorisk retning. Jeg sa:

«Partiets første dokument i saka var det som fikk formen av Furubotns svar til Kiste. At det innhold dette fikk måtte virke som den beste opportunistiske sovepille på vårt parti, og utløse likvidatoriske strømninger er i dag klart for oss. Jeg siterer fra dette svaret:

«Jeg er uten forbehold enig i dette forslaget (Vest­fold-forslaget). Grunnen til dette mitt uforbeholdne standpunkt er denne klare formulering i Vestfoldforslaget: «Sammenslutningen skjer på det politiske grunn­laget som er fastlagt i Samlingsprogrammet av juni 1945. Programmet utdypes og konkretiseres på samme måte som det nye arbeidsprogrammet til Det Norske Arbeider­parti.»

Ingen trenger å ta feil av hva dette betyr. «Samlingsprogrammet av juni 1945 er framleis det politiske program for Norges Kommunistiske Parti. Min stilling til Vestfold-forslaget er således klar.»

Vi er i dag klar over at partiet her under Furu­botns ledelse direkte og skjematisk overførte den taktikk de kommunistiske partier i de folkedemokratiske land førte. Men disse partier var tallmessig og i indre styrke de sosialdemokratiske partier overlegne. Det var også denne forskjell at under krigen og befrielsen med den største hjelp fra Den røde arme var den ledende reak­sjonære kraft i disse land nedkjempet. Hos oss var den styrket. Det var den forskjell at i disse land satt kom­munistene med nøkkelposisjoner i regjeringen og statens apparat. Hos oss som kjent totalt annerledes.

Disse enkle kjensgjerninger beviser at partiets taktikk svarte ikke til virkeligheten, og den skadet sterkt våre egne medlemmers og arbeiderklassens forståelse av nødvendigheten av det kommunistiske parti.»

Det lave ideologiske nivå i partiet ga Furubotn fritt spillerom for sin falske politikk

Men, kamerater, vi må være klar over at hele partiet, sen­tralstyret og landsstyret var med på å gjøre disse feil. Partiet som helhet var ikke vaktsam nok, kjempet ikke tilstrekkelig for å nå fram til klarhet over den grunnlinje som måtte følges, og gikk med på den opportunistiske linjen. Men vi skal heller ikke glemme at Furubotn og hans nærmeste krets var de som gikk lengst i denne opportunisme, som trakk partiet med seg i den og nyttet sitt herredømme i partiapparatet til å slå ned motstanden mot oppor­tunismen og tvinge den politiske linjen igjennem.

Furubotn var det som propagerte for det syn at statens «klassekarakter var endret», at «staten var hovedvåpnet, streiken reservevåpnet». Han var det som ut fra dette syn lovte statsminis­ter Gerhardsen å blåse av Tomataksjonen og sendte Adelstein Haugen ned på brygga for å besørge det. Han var det også som motarbeidet rørleggerstreiken, som brakte forvirring i partiet når det gjaldt kampen om 12-øringen.

Furubotns medarbeider Arvid Hansen var det som reiste pro­pagandaen for slagordet om at «vinner vi produksjonsslaget, vinner vi også sosialismen».

Håvard Langseth var det som laget den berømte teori om at produksjonsutvalgene var organer for det økonomiske demokrati. Og Ørnulf Egge, sjefen for Furubotns hemmelige etterretnings­tjeneste i partiet, var det som gjennomførte oppløsningen av partiets bedriftsorganisasjoner med den begrunnelse at kampen gjaldt ikke erobringen av arbeiderklassens flertall, men arbeiderklassens reser­ver i småborgerskapet.

Men vi, kamerater vi stanset ikke disse elementer i deres ut­skeielser. Og hva forte det til?

Årsakene til Furubotns «abdikasjon»

I 1946 og 1947 kom partiet mer og mer inn i en krise på grunn av sin feilaktige politikk. Mange kamerater søkte å finne vei ut. Men først møtet i de kommunistiske partiers informasjons­byrå høsten 1947 hvor kamerat Sjdanov trakk opp hele grunnlinjen i den marxistiske vurdering av etterkrigstidens utvikling, – først denne talen og møtets resolusjoner viste oss i sin helhet hvor langt vi var inne i opportunismen.

Hva burde partiet ha gjort i en slik situasjon? Hva burde først og fremst partiets politiske leder den daværende generalsekre­tær Peder Furubotn ha gjort i en slik situasjon?

Han burde ha slått alarm i partiet. Han burde ha samlet alle krefter i partiet for å ta hele partiets politikk og praksis opp til kritisk og selvkritisk vurdering, søkt å utbedre feilene, lære av dem, føre partiet inn på en riktig kurs og sveise det sammen om denne kurs. Slik handler kommunister når de ser og forstår at de har gjort feil. Men hva gjorde Peder Furubotn?

Fra det øyeblikk denne oppgave sto som den viktigste, som selve livsbetingelsen for partiet, trakk Furubotn seg ut av ledelsen, han abdiserte, trakk seg tilbake til Ljansbruket og forsterket sitt fraksjonsarbeid.

Det er nødvendig å si noen ord om de nærmere omstendig­heter ved denne Furubotns abdikasjon.

I «Telefolkets Fridom», Furubotns fraksjonsorgan, har man publisert endel dokumenter som skal «forklare» abdikasjonen. Blant disse finnes et brev fra Furubotn som partiet aldri har hatt kjenn­skap til for det ble offentliggjort i fraksjonsavisa. Sammenhengen med dette brev er følgende:

I forbindelse med Sovjet-Samveldets 30 års jubileum 7. no­vember 1947 reiste Furubotn, Roald Halvorsen og Furubotns sønn til Moskva for å delta i feiringen av jubileet. Man kan ikke laste dem for at N.K.P.s generalsekretær og viseformann deltar i feiringen av en slik begivenhet. Men det merkelige var at denne reisen ble av Furubotn hemmeligholdt for partiet. Samme dag som han reiste fortalte Furubotn dette rent en passant til meg, men ellers fikk ingen vite om det. Furubotn og Roald Halvorsen ble borte en måned. Og fra det øyeblikk Furubotn kom hjem fra denne turen motte han ikke mer i sentralstyret og deltok ikke i sentralstyrets arbeid. Noen opplysninger om denne reisen ga hverken Furubotn eller Halvorsen til partiet.

Men i «Telefolkets Fridom» for 24. desember 1949 — to år senere kan vi plutselig lese et brev som Furubotn skrev 12. no­vember 1947 til representanter for de kommunistiske broderpartier, på et tidspunkt hvor han altså befant seg i Moskva.

Brevet lyder:

«Kjære kamerater!

Den 31. desember 1941 ble jeg etter enstemmig vedtak av Sentralkomiteen anmodet om å overta den politiske ledelse av par­tiet. Jeg mottok dette oppdrag under forutsetning av at det ble godkjent av Komintern.

Noen melding fra Komintern om godkjennelse har jeg ikke mottatt. Det er mulig at partiets representant i Stockholm, Martin Brendberg har forsøkt å bringe spørsmålet videre. I hvert fall har det ikke vært mulig for meg å få klarhet i spørsmålet.

Etter inntrengende henstilling fra valgkomiteens formann, Baastad, stilte jeg meg til valg som generalsekretær på partiets landsmøte etter krigen.

Om kort tid ønsker jeg å anmode partiet om å bli løst fra min stilling.

12. november 1947.

Med håndslag

P. Furubotn.»

Hva er meningen med dette brev?

Det er klart at Furubotn hadde sin fraksjonelle plan ferdig og at reisen til Moskva var et ledd i denne plan. Brevet sier jo tydelig at det brevskriveren ønsker er en slags autorisasjon fra broderpartiene, et garantibevis fra de kommunistiske partier i andre land om at han — Peder Furubotn — var den store autoritet, han hadde den kommunistiske verdensbevegelse i ryggen.

Hva ville Furubotn med dette? Han ville reise hjem, han ville hjemme reise kampen i partiet, han ville anklage partiets sen­tralkomite, partiets formann, stortingsgruppa og Friheten for de opportunistiske feil han selv mer enn noen var ansvarlig for. Og dette attentat mot partiet ville Furubotn gjøre bl. a. ved å innbille partiets medlemmer at han hadde hele den internasjonale kommu­nistiske bevegelse i ryggen. Dette var Peder Furubotns og Roald Halvorsens nederdrektige plan, kamerater.

Men Peder Furubotn fikk ikke det garantibevis han forsøkte å tilsvindle seg. Den kommunistiske bevegelse, de kommunistiske partier gir ikke slike garantibevis. Den eneste autoritet en kom­munistisk partileder kan skaffe seg er den autoritet han vinner ved sitt arbeid, ved sin innsats, ved sin kamp i spissen for arbeids­folket. Det forstår ethvert ærlig og realt medlem av det kommunis­tiske parti. Men slikt forstår ikke en intrigant i partiet. Han blir en sutrende og fornærmet villaborger når han ikke får sitt garantibevis. Han blir full av hevnlyst, full av hat til partiet. Han trekker seg fornærmet tilbake og begynner kamp mot partiet, spionerer på partiets tillitsmenn for å «få ram på dem», samler sammen doku­menter og papirer som gjemmes for å brukes i et passende øye­blikk i fraksjonskampen, klekker ut mystiske teorier om forfølgelser og beskyldninger for å skaffe seg martyrglorie blant sine tilhen­gere. Hor bare hva Furubotn skriver da han et halvt år senere ble avkrevet en forklaring på hvorfor han hadde trukket seg tilbake:

«Til Organisasjonsutvalget for Norges Kommunistiske Parti. Oslo.

Jeg har i dag mottatt dette skriv fra Organisa­sjonsutvalget:

«Ditt skriv av 1. juni til sentralstyret ble behand­let på sentralstyremøte den 22. ds. Det ble besluttet å be om din motivering for at du ber om fritakelse for vervet som generalsekretær i partiet. Saken skal legges fram for landsstyremøte den 26. og 27. ds.»

Min motivering lyder med få ord slik: Stillingen som generalsekretær i Det Kommunistiske Parti er det viktigste tillitsverv blant tillitsverv. Ut fra denne vur­dering av betydningen av tillitsvervene i Det Kommunis­tiske Parti har erfaringen lært meg at de negative fore­teelser som hemmer realiseringen av partiets prinsippielle eller revolusjonære politikk har en tendens til å bli forsterket, bl. a. på grunn av at jeg — P. Furubotn — er generalsekretær. Derfor har jeg sendt mitt skriv av 1. juni d. å. til NKPs sentralstyre.

24. juni 1948.

Med håndslag

P. Furubotn.»

Peder Furubotns manøvre med brevet til de utenlandske bro­derpartier lyktes ikke. Men derfor ga han ikke opp sin fraksjonelle plan. Han gjorde alvor av sin melding om at han ville trekke seg tilbake. Samtidig sørget han for å besette nøkkelstillingene i det sentrale apparat.

Der hadde han Roald Halvorsen som leder av partisentralen og av arbeidet med partiets trykkeri- og byggeforetak. Der var Ingeborg Bakken som kvinnesekretær og org.sekretær. Der var Ole Haug som leder av kommunalutvalget og arbeidet på landsbygda, der var Egil Berg som fagforeningsekspert og faglig leder, der var Lars Nilsen som Furubotns spesielle mann i den sentrale kontrollkomite, der var Tom Rønnow som leder av forlaget og sjef for spredningen av partiets tidsskrift, der var Haavard Langseth som redaktør av partiets tidsskrift, der var Arvid Hansen som en slags altmuligmann og Hans Heggum som partiets faste oversetter. Dertil kom at Furubotn forsøkte å bygge ut NKUs sentralapparat og dets avis Avant-Garden for sine formål og søkte å sikre seg den daglige ledelsen i Oslo og Akershus distrikt, som det viktigste distrikt i partiet.

Med denne utrustning forsterket Furubotn sin fraksjonelle kamp. Og her spilte enda et instrument inn som Furubotn forsøkte å utnytte, nemlig det såkalte «etterretningsapparat.»

Av og til har sikkert de fleste av dere hort ymt om at det i vårt parti skal finnes et slags etterretningsapparat som arbeider i det skjulte. Noen beslutning om et slikt apparat, fattet av partiets ledende instanser, finnes ikke. Jeg som formann for partiet kjen­ner intet til at dette er opprettet, hvem det består av, hvem som leder det og i hvis tjeneste det er.

Men dette apparatet har likevel eksistert, kamerater, og Peder Furubotn forsøker fremdeles å holde det vedlike.

De av dere som deltok på siste landsmøte husker at vi der fikk et glimt av det. Det ble fremlagt rapporter med dekknavner og mye mystikk. Men noen rede på selve apparatet fikk landsmøtet ikke.

Dette apparatet har Peder Furubotn benyttet for å drive spionasje i partiet, på partiets medlemmer og tillitsmenn. En av lederne for dette apparatet er Ørnulf Egge. Dette apparatet har narret og misbrukt godtroende kamerater. Men det har også be­nyttet seg av skumle elementer, som har sneket seg inn i partiet for å arbeide for fienden.

Oppgjøret med det annet sentrum har også brakt dette frak­sjonelle etterretningsapparat noe mer fram i dagslyset. Jeg vil gjerne få referere et eksempel på det. Tidligere medlem av partiets sentrale kontrollkomite Lars Nilsen, som nå enda til erklærer at han på eget initiativ har overtatt ledelsen av denne ikke eksisterende komite, kom i skade for på et partimote i Tromsø å forsnakke seg om den saken. Da han ble avkrevet en nærmere forklaring om dette sendte han partiet i Tromsø følgende brev:

«Ad. etterretningsvesenet i partiet i den revolusjonære arbeiderbevegelses tjeneste — mine uttalelser herom på partimøtet i Tromsø 18. oktober d. å.

Til styret for Tromsø k.p. og Troms distrikt av N.K.P.

Kjære kamerater.

I ovennevnte sak hevdet jeg som kjent at det selv­sagt var et stort tap at vårt parti også mistet sin siste representant Løvlien i Stortinget, og at vi derfer må legge desto større vekt på den anvendelsen av vårt etter­retningsvesen og dets videre utbygning så det i størst mulig grad kan erstatte dette tap, når det gjelder saker og deres behandling m. v. Som svar på de bemerkninger som framkom i anledning min uttalelse, og som tiden ikke tillot å prøve, skal jeg her framkomme med føl­gende som min oppfatning og som jeg også mener bor vevre partiets oppfatning.

Etterretningsvesenet har alltid vært et offisielt anerkjent organisk ledd såvel i den politiske som den fag­lige revolusjonære arbeiderbevegelse, med formidling gjennom de tallrike forbindelser arbeiderbevegelsen har i fiendens leir, i de parlamentariske forsamlinger og i det kapitalistiske næringsliv på alle området’. Meldingene i samband hermed har alltid vært gitt, såvel direkte til medlemsmøter som til ledelsen i henhold til den karakter de har og de omstendigheter som til enhver tid fore­ligger.

Dette har alltid vært en viktig forutsetning for å lede den revolusjonære kamp, fore en riktig politikk, sette troppen inn og eller trekke dem samlet tilbake i forhold til den motstand man står overfor. På samme måte søker også våre motstandere å plasere sitt etter­retningsvesen innenfor arbeidernes organisasjoner, dette har aldri vært noen hemmelighet for noen av partene som mest effektivt kan beskytte seg mot etterretningsvesenet. I samme grad som fagbevegelsen forsumpes ved en høiresosialdemokratisk ledelse som går over til samar­beid med og håndlangere for arbeiderklassens fiender — utbytterne —, overgår også etterretningsvesenet til ar­beiderklassens eneste gjenværende revolusjonære kamp­organisasjon, det kommunistiske parti.

Denne utvikling forandrer selvsagt ikke etterret­ningsvesenets karakter som lovlig kampvåpen for en organisasjon som kjemper for folkeflertallets interesser.

Det har derfor ingen hensikt å gjøre selve anven­delsen av etterretningsvesenet til noen hemmelighet for partiets medlemmer og derved lage mystikk omkring partiets virksomhet og arbeidsmetoder. Det kan bare bi­dra til å gi det karakteren av ulovlighet, og videre til å gjøre våre mindre befestede medlemmer usikre og vaklende. Indirekte kan det gi næring til hetsmakemes terroroffensiv mot vårt parti og sympatisører og svekke tilliten og oppslutningen om partiet.

Sålangt mine uttalelser og min prinsippielle opp­fatning i denne forbindelse.

Med partihilsen

Lars Nilsen (sign.)

Kan man tenke seg noe mer latterlig enn disse Lars Nilsens «prinsippielle betraktninger»? Ved siden av partiet, i hemmelighet overfor partiet, lager man en indre ring, en sammensvergelse, som legges i hendene på den abdiserte generalsekretær og av ham brukes mot partiet og dets ledelse!

Hele denne metode forsvares av en mann som har vært med­lem av partiets kontrollkommisjon! Er ikke bare dette bevis nok på at kamerat Ole Fossens erklæring om kontrollkomiteen er rik­tig? Men de fraksjonsmakere som står bak hele etterretnings­systemet, de skriker i dag opp om at man må «normalisere partiet»!

Ja, kamerater, vi skal normalisere partiet. Og det første vi må gjøre for å oppnå det, er å rydde ut det annet sentrums frak­sjon, ikke minst dets hemmelige etterretningsapparat.

For hva er frukten av denne hemmelige sammensvergelse bak partiets rygg og rettet mot partiet?

Furubotns provokatørteori og dobbeltspill

Frukten er den av Furubotn oppfundne såkalte provokatørteori. Under oppgjøret med det annet sentrum har Peder Furubotn forsøkt å hindre enhver politisk avklaring, ethvert politisk oppgjør ved hjelp av denne såkalte «teori». På samme måte ble den ut­nyttet av Furubotn gjennom hans redskap Roald Halvorsen på siste landsmøte. Furubotns medarbeider, Svale Solheim, har nylig gitt en lang historikk over denne det annet sentrums store trumf i det fraksjonsspill de driver. Han forteller der at provkatørteorien stam­mer helt fra før krigen, eksisterte under krigen og etter krigen.

Javel, Furubotns provokatørteori har eksistert i mange år, den er like gammel som Furubotns fraksjonsarbeid i partiet.

Hver gang Furubotn mente at «nå skulle det foregå noe ekstraordinært i partiet» hver gang han ville gjøre et fraksjonelt framstøt i partiet, ble provokatørteorien funnet fram og brukt for å fremme de fraksjonelle formålene.

Hvis Furubotn mente at de spørsmål hans provokatørteori dreier seg om, var av så avgjørende betydning, hvorfor har han da ikke i alle de år disse forholdene, etter hans eget utsagn har eksi­stert, tatt saken opp i partiet, fått den behandlet og gjort opp der?

Der er i den siste tiden under oppgjøret med det annet sentrum kommet et ytterligere tillegg til Furubotns provokatørteori. Det annet sentrum hevder at hele partiet er fort bak lyset av en liten mystisk gruppe som står i klassefiendens tjeneste. Det er denne gruppe som etter det annet sentrums utsagn skal ha framkalt den utvikling vi har hatt i partiet i de seneste måneder.

Hva er det som har framkalt denne utvikling, kamerater.

Hva er årsaken til oppgjøret med det annet sentrum?

Årsaken er den falske, den antikommunistiske politikk Peder Furubotn og hans krets har forsøkt å smugle inn i partiet. Årsaken er den partioppløsende virksomhet denne krets har drevet i partiet, ikke minst ved hjelp av sin provokatørteori og sitt hemmelige etter­retningsvesen.

Det er denne politikk, denne virksomhet vi har gjort opp med. Nettopp fordi det kommunistiske parti ikke lar seg fore bak lyset hverken av Peder Furubotn og hans krets, eller av noen annen.

Men der har vært en del kamerater i partiet som i lengere eller kortere tid ble fort bak lyset. De ble narret og bedradd, de ble lokket inn på en vei som kunne fore dem og forte dem vekk fra partiet. Og de som bedro og forte bak lyset disse kamerater det var nettopp Peder Furubotn og hans krets.

La oss tenke tilbake på det forrige landsmøte, kamerater – det landsmøte vi holdt her for et år siden. Hvordan var det mulig at det på dette landsmøte kunne være et flertall som støttet Furu­botn, som lot seg blende av hans provokatørteori og satte hans nærmeste fraksjonsmedarbeidere inn i sentralstyret på tross av at Furubotns politikk allerede da ble avslørt, som en antimarxistisk, en antikommunistisk politikk, og hans abdikasjon og fraksjonsmetoder var vel kjent av landsmøtet?

Også dette spørsmål må vi finne fram til en riktig for­klaring på.

Hele spørsmålet må sees på bakgrunn av det dobbeltspill Furubotn og hans krets drev under den partidiskusjon som pågikk for landsmøtet.

Jeg har tidligere påvist hvordan Furubotn og hans nærmeste krets i årene 1945-46 var de mest utpregede representanter for de opportunistiske høyrefeil i partiets politikk.

Høyreopportunisme under fraserevolusjonær maske

Hvilken metode nyttet imidlertid Furubotn i 1948, etter at han hadde trukket seg tilbake, og begynte den skjerpede fraksjons- kampen i partiet?

Han slo en strek over sin egen fortid, sine egne opportunis­tiske feil. Og så rykket han og hans fraksjon ut på en «venstre»- plattform, de fyrte løs fra venstre på partiets sentralstyre, på par­tiets formann, på stortingsgruppen og «Friheten».

Denne venstrekritikk var ikke bestemt ut fra hensynet til at det gjaldt å korrigere feilene i partiet, finne en riktig linje, og sveise partiet sammen om denne linje. Furubotns og hans tilhengeres venstre-kritikk var rent fraksjonelt bestemt. Og derfor ble deres «venstre»-politikk like gal som deres opportunistiske høyre­politikk hadde vært i årene før. Fra en opportunistisk og likvidatorisk linje svingte de over i småborgerlig sekterisme, Furubotn- fraksjonen ble i partiet samlingspunktet for alle småborgerlige fraserevolusjonære strømninger i partiet, alle elementer som ville innkapsle partiet, som kapitulerte for kampen om massene, det seige, utholdende daglige arbeid for erobring av arbeiderne, for å forankre partiet i massene under en periode da reaksjonen øket sitt stormløp mot oss. La meg få nevne noen av de viktigste eksempler på dette.

I begynnelsen av 1948 førte den norske kapitalistklasse og deres høyresosialistiske hjelpere sin voldsomme kamp for å for­berede og gjennomføre Norges tilslutning til Marshall-planen og A-pakten.

Dere husker alle hvordan reaksjonen dengang søkte å ut­nytte februar-begivenhetene i Tsjekkoslovakia til å drive opp en rasende antisovjet- og anti-kommunisthets her i landet. Hensikten var klar: det gjaldt å preparere det norske folk, «myke det opp», for å få befolkningen til å finne seg i landets militære under­ordning under U.S.A. — imperialismen, og dens planer om en krigs- blokk i Europa.

I forbindelse med hetsen mot Tsjekkoslovakia spredte reak­sjonen ryktene om «Sovjet-Samveldets trusler mot Norge». Det førte som kjent til den panikkartede bevilgningen av de 100 millioner til beredskapen og kommunistenes utelukkelse fra Utenrikskomiteen. Borgerskapet og høyresosialdemokratenes ryktemakeri ble senere ut­viklet derhen at man spredte rykter om «et sovjet-russisk krav om en militær vennskaps- og støttepakt med Norge».

Alt dette ble brukt for å skremme og forvirre folket, slik at landet uten vansker skulle kunne fores videre inn i den amerikanske krigsblokken og godta A-pakten.

Hva var kommunistenes oppgave i denne situasjon?

Det var å mobilisere de bredeste masser for å hindre Norges tilslutning til Marshall-planen og A-pakten.

Antisovjet-hetsen, kommunisthetsen, måtte møtes av et seigt, utrettelig daglig arbeid for å mobilisere fredens krefter i landet, mot A-pakten, for kollektiv sikkerhet, for alle staters samarbeid gjennom FN til sikring av freden.

N.K.P.s linje skulle i en slik situasjon være helt klar. Men hva opplever vi? Furubotn og hans krets tar opp en forbitret kamp mot denne linjen.

Foran 1. mai 1948 utfolder Furubotn-fraksjonen en voldsom aktivitet for å velte denne linjen. På et av de berømte «kontor­møter» beslutter fraksjonsmakerne å gå inn for parolen om «venn­skaps- og støttepakt med Sovjet-Samveldet», som partiets viktigste 1. mai-parole.

En slik parole kunne i den daværende situasjon, under de daværende forhold ikke føre til annet enn å isolere partiet. Reak­sjonen, borgerskapet og sosialdemokratene, forsøkte å skremme de borgerlige og småborgerlige lag med sine rykter og antagelser. Sovjet-Samveldet hadde ikke stilt og stilte ikke et slikt forslag. En slik parole i denne situasjon ville bare avlede oppmerksomheten fra det vesentlige, nemlig kampen for at Norge ikke gikk med i den vestlige krigsblokk. Men ikke nok med det. Samtidig som Furubotn-fraksjonen rykker ut med sitt fraksjonsframstøt for denne parole, gikk de også til et fordekt angrep på Sovjet-Samveldets fredspolitikk. N.K.U.s sentralstyre, hvor flertallet dengang var i Furubotns hender, ført bak lyset av ham og hans krets, ble mobili­sert for denne gemene trafikk. I et brev til landsstyret i N.K.P., juni 1948 skjeller de «Friheten» og stortingsgruppen ut for å være «et haleheng til D.NA.», for å «tildekke reaksjonens anslag mot landets suverenitet» fordi «Friheten» og stortingsgruppen hadde gått inn for at Norge ikke skulle slutte seg til noen blokk.

Da forslaget om «støttepakt» var oppe i partiets sentralstyre og møtte motbør fra flertallet i sentralstyret, erklærte Svale Solheim at «man kunne jo stille parolen og hvis den ikke svarte til sin hensikt, kunne man trekke den tilbake!»

Høydepunktet i dette fraksjonelle framstøt opplevde vi i september 1948 i en artikkel av den samme Svale Solheim offentlig­gjort i «Friheten» og «Vår Vei». Det heter i Solheims artikkel:

«Avsløringen av «nøytralitetspolitikken» er ikke mindre viktig i dag. Den er det beste middel til å kunne bekjempe de farlige illusjoner som den dag i dag hem­mer utviklingen av en riktig kommunistisk praksis, illu­sjoner som knytter seg til begrepet «nøytralitet» og til slagord som «samarbeid i FN», «vi skal holde oss uten­for alle blokkdannelser», «bygge bro mellom øst og vest» osv, illusjoner som gjør vår bevegelse til et haleheng til reaksjonen og fører til forrederi mot sosialismen.»

Dette å kjempe for at Norge skulle holde seg utenfor blokk­dannelser, i en tid da hele den internasjonale reaksjon presset på for å drive Norge inn i A-blokken, dette å kjempe for samarbeid i FN var altså en politikk som ville gjøre partiet til «et haleheng til reaksjonen». Og det i en tid hvor partiet var utsatt for den voldsomste trommeild fra det norske borgerskap og deres sosialdemo­kratiske hjelpere.

Er det noe merkelig at de kamerater som kjempet for par­tiets linje, i fagforeningene, på arbeidsplassene, i stortinget, i par­tiets presse følte disse framstøt fra kontormøte-fraksjonen i sentral­styret, fra flertallet i N.K.U.s sentralstyre og fra Svale Solheim som et forrederi, som et dolkestikk i ryggen midt under en skjer­pet kamp?

Spørsmålet om partiets linje i kampen mot krigen og mot A-pakten stod i midtpunktet for landsstyrets forhandlinger i 1948.

Her fremla flertallet i det daværende sentralstyre et forslag til resolusjon som søkte å korrigere de største feil i partiets poli­tiske linje.

Ingen i partiet vil påstå at denne resolusjonen i sin analyse og formulering av partiets oppgaver var et fullstendig oppgjør med de tidligere års feilaktige politikk. Den kritiske analyse av partiets politikk og praksis er ikke tilstrekkelig i resolusjonen. Men utkastet fra sentralstyret kunne dannet et grunnlag for partiet til å finne fram til en riktig linje, det betydde et skritt i riktig retning. Hadde alle landsstyrets medlemmer kunnet, forene seg for å utbedre ut­kastet, ville partiet ha kommet enda lenger.

Men hva skjedde?

På landsstyremøtet drev Furubotns folk den rene obstruksjonsvirksomhet. Signalet til dette ble gitt av Furubotn selv. Selv­sagt møtte han heller ikke der fram for å delta i landsstyret. Men han sendte et brev til landsstyret, et brev hvor han foreslo nedsatt en redaksjonskomite som skulle utarbeide et manifest fra partiet. Redaksjonskomiteen skulle få god tid på seg. Og når den endelig var ferdig skulle manifestet sendes ut på en endeløs vandring — til sentralstyret, distriktsstyrene, tillitsmannsmøter og medlemsmøter Derfra tilbake til redaksjonskomiteen og så igjen til partiets sen­tralstyre og landsstyre.

Det ville tatt 6-8 måneder før dette manifestet hadde blitt endelig ferdig. Og slik skulle man gå fram i en situasjon hvor det i partiet var et skrikende behov for et samlende retningsgivende dokument, fordi partikameratene følte seg usikre og i villrede på grunn av de feil som tidligere var gjort.

Enhver med litt kjennskap til partiets stilling dengang måtte være klar over at et slikt forslag fra Peder Furubotn ikke kunne bety annet enn bevisst forsøk på å øke forvirringen og usikkerheten i partiet.

På landsstyret forelå også Furubotns svar på forespørselen om hvorfor han hadde trukket seg tilbake som partiets general­sekretær. Landsstyret behandlet svaret og vedtok følgende punkt i sin resolusjon:

«Landsstyret understreker at det er en plikt for ethvert landsmøtevalgt sentralstyremedlem å delta regel­messig i sentralstyrets møter og i utformingen av par­tiets politikk og loyalt å arbeide for gjennomføringen av de beslutninger og retningslinjer som vedtas av par­tiets ansvarlige instanser. En annen praksis forer i sin konsekvens til fraksjonell virksomhet og innebærer faren for en spaltning i partiet.»

På bakgrunn av hva vi nå vet er det klart at denne uttalelse var meget svak. Furubotns fraksjon var jo i full utvikling, det parti- skadelige fraksjonsarbeid i full gang. Og ikke før var landsstyre­møtet avsluttet så begynte en såkalt partidiskusjon som enda tyde­ligere viste at vi i partiet utviklet oss mot en krise, der var to ledelser i partiet, to politiske linjer. Det annet sentrum hadde inn­ledet en kamp for å splitte partiet.

Jeg har allerede tidligere vært inne på svakheten ved parti-diskusjonen i 1948.

Hvordan deltok det annet sentrum i denne diskusjon?

Det annet sentrums småborgerlige venstresekterisme

De gikk fra måned til måned stadig lengre i sin småborgerlige venstresekterisme.

De søkte konsekvent å utnytte svakhetene i partiet og søkte å suge til seg den misnøye som var i partiet, utålmodigheten med at utviklingen gikk så sakte og resultatene uteble.

Der var også mangler i partiets politikk og arbeid: Feilene fra 1945-46 var ikke så lett å overvinne, ikke minst når det gjaldt stillingen til regjeringen, den økonomiske politikken og det faglige arbeid. Slike feil kom til uttrykk såvel i vårt parlamentariske ar­beid, i stortings- og kommunestyrer som i partiets presse. Men først og fremst besto feilen og svakhetene i partiet deri at partiet ikke mobiliserte massene til kamp for de saker som partiet reiste, både i stortinget, kommunestyrene, masseorganisasjonene og i pres­sen. Partiet la i sin praksis ikke hovedvekten på kampbevegelsen ute blant massene. Nettopp i den nåværende situasjon må en trekke lærdom av dette, kamerater. For nettopp nå står vi i partiet over­for den situasjon at vår evne til å utløse massebevegelse, kampaksjoner er avgjørende for om vi skal kunne fylle den rolle partiet har som ledende organiserende kraft i kampen for freden.

Dengang, i 1948, overså partiets organisasjon nettopp dette. I sentralapparatet beskjeftiget man seg ikke med det, fordi det sen­trale apparat var besatt av Furubotns tilhengere. De foraktet massearbeidet. Det ble betegnet som ussel praktikant-virksomhet som ikke hadde noe med virkelig revolusjonær eller «yrkesrevolusjonær» virksomhet å gjøre.

I partisentralen var man hovedsakelig beskjeftiget med å lete fram «teoretiske feil» i Frihetens artikler, i våre stortingsmenns forslag og taler, i de initiativ som ble tatt ute i landet av distrikts­styrer eller partilag. Ikke for å utbedre feilene, men for å utnytte dem i fraksjonskampen. Initiativet ute i partiets organisasjoner ble drept. Kameratene fikk ingen hjelp og støtte i arbeidet. Den eneste «hjelp» som ble ydet dem var at de ble beskyldt for opportunisme, for reformisme og for å være haleheng til D.N.A. eller reaksjonen.

På diskusjonsmøtene i partiet møtte det annet sentrum mannjevnt opp. De fyrte løs med sitater om feilaktige formuleringer her og der. de snakket oppad vegger og nedad stolper, siterte fra marx­ismens klassikere, misbrukte marxismens klassikere og skapte sti­gende forvirring dg uklarhet.

Og i denne sin såkalte kritikk smuglet det annet sentrum inn sin venstresekterisme.

I spørsmålet om kampen mot krigen hevdet de at krigen var uunngåelig, det var illusjoner og opportunisme å tro at krigen kunne forhindres.

Hvordan skulle vi kunne mobilisere massene til kamp for freden, kamerater, hvis vi trodde og hevdet at krigens krefter var så sterke at freden under ingen omstendighet kunne erobres?

Om fagbevegelsen erklærte det annet sentrum at fagbevegel­sen allerede var en del av det reaksjonære statsapparat, de ville forlate arbeidet med å utvikle en kampbevegelse i fagorganisa­sjonen, gå over til et system med «kontaktpunkter» og ytterligere avsporing av partiet fra fagbevegelsen.

Og hvordan skal vi vel kunne mobilisere de fagorganiserte for erobringen av fagforeningene, for en aktiv kamp- og klasse­politikk i fagforeningene hvis vi erklærer at fagorganisasjonen alle­rede er en del av det reaksjonære statsapparat og dermed er det ingen ting å gjøre.

I spørsmålet om den økonomiske politikken, og regulerings­politikken, feiet det annet sentrum hele spørsmålet av med at man skulle gå inn for å «bryte alle reguleringsbestemmelser», en anar­kistisk frase som bare desorganiserte den konkrete daglige kamp for bedre levevilkår mot den borgerlige sosialdemokratiske stabiliseringslinjen.

Når så disse hyperradikale, disse «overrevolusjonære» repre­sentanter for det annet sentrum ble konfrontert med sine egne feil i 1945-46, sine opportunistiske høyreavvikelser, hva svarte de da?

«Politikken dengang var riktig, men partiets medlemmer for­stod den ikke så praksisen ble ikke riktig.»

Og når de ble konfrontert med den kjensgjerning at der var passivitet og motløshet, manglende initiativ i partiet så svarte til­hengerne av det annet sentrum at det var på grunn av medlem­menes manglende skolering, det lave ideologiske nivå i partiet. Det var partiets medlemmer som hadde skylden, ikke de «hyperrevolusjonære» lederne.

Alt dette ble dosert og spredt på de studiekurs og partiskoler som det annet sentrum i denne perioden organiserte for å bygge ut sitt fraksjonsapparat i partiet.

Partiets studie- og skoleringsarbeid, denne viktige kilden til å øke den marxistiske kunnskap og forståelse i partiet, ved å an­vende marxismen og leninismen i dagens kamp, med å nytte marx­ismen som rettledning til handling — hele dette grunnleggende arbeid i partiet ble misbrukt av det annet sentrum, som doserte en ab­strakt, en livsfjern karikatur av den marxistiske teori for å fremme sine fraksjonelle hensikter.

Naturligvis er det mangel på teoretisk skolering i vårt parti. Naturligvis trenger partiet å høyne sitt ideologiske nivå. Det viste ikke minst partidiskusjonen i 1948-49.

For hva hendte? Det lyktes virkelig det annet sentrum med sine hyperradikale fraser å blende mange partikamerater. Uklar­heten, usikkerheten, de tidligere høyreopportunistiske feilene gjorde at mange lot seg føre bak lyset av de tilsynelatende så revolusjo­nære slagordene. De var ikke klar over at de ble ofre for et fraksjonelt spill, at de ble hjelpesmenn for en partifiendtlig gruppering. Den lærdom må vi trekke av dette at partiet i framtiden må vie det teoretiske skoleringsarbeid den største oppmerksomhet. Men det må være et studie- og skoleringsarbeid uløselig knyttet til partiets praktiske arbeid, til dagens kamp for å dyktiggjøre hver parti- kamerat som en kjemper for partiets sak.

Og det vi først og fremst må sørge for er at partiet i dette arbeid blir utrustet med de nødvendige våpen: vi må på vårt for­lag gi ut marxismens klassikere.

Hva har vårt forlag vært brukt til i de siste år? Hva har tidsskriftet «Vår Vei» vært brukt til?

Både forlaget og tidsskriftet har vært redskaper for Furu­botn, for å spre hans antimarxistiske standpunkter i partiet.

Etter fem krigsår står vi fremdeles uten de viktigste av Marx, Lenins og Stalins verker utgitt på norsk. Men i forlagets lager ligger det stabel på stabel av Furubotns brosjyrer, tidsskriftet har i årevis vært fylt av artikler av Furubotn og hans nærmeste krets, artikler hvis vesentlige innhold er sitater av tidligere artikler av Peder Furubotn.

Det er en livsnødvendig oppgave for partiet å få igang en forlagsvirksomhet hvor vi kan bringe marxistisk litteratur til par­tiet. Vi står nå foran utgivelsen av S.U.K.P.s historie. Det er et stort økonomisk løft å løse den oppgaven. Men hele partiet må gå inn for det, en hurtig løsning av denne ene oppgave vil være en prøvestein for partiet som skal vise at partiet og dets medlemmer forstår nødvendigheten av skoleringsarbeidet, et riktig, et marxis­tisk skoleringsarbeid.

Furubotnklikkens fraksjonsarbeid foran og under landsmøtet februar 1949

Svakheten i partiet som ble utnyttet av det annet sentrum i dets fraksjonsarbeid under den forrige partidiskusjonen kom klart til uttrykk på partiets landsmøte i 1949.

Så vidt forgrenet var det annet sentrums fraksjonsnett, så meget forvirring hadde de skapt ved sitt dobeltspill at det lyktes dem å skaffe seg et fraksjonelt flertall på landsmøtet.

Jeg skal ikke legge beslag på landsmøtets tid med å gi noe langt referat av begivenhetene på forrige landsmøte. Men et par momenter er det nødvendig å komme inn på.

Foran landsmøtet nedsatte sentralstyret 2 komiteer som skulle forberede landsmøtet politisk. En komite skulle utarbeide et hand­lingsprogram for partiet. Formannen for komiteen var jeg. Den andre komiteen skulle utarbeide den politiske resolusjon for lands­møtet. Formannen i den komiteen ble Roald Halvorsen.

De to komiteene ble nedsatt i begynnelsen av november 1948. I nesten 2 måneder foretok Roald Halvorsen seg ingenting for å få sin komite i arbeid. Kamerat Vogt som var medlem av komi­teen, måtte innkalle den for overhodet å få begynt arbeidet.

På første møte i komiteen, hvor Roald Halvorsen møtte, ble han direkte spurt om han mente det var mulig å komme fram til et enstemmig forslag til resolusjon. Roald Halvorsen bedyret at det måtte gå an. Medlemmene av komiteen, kameratene Vogt, Sørum og Lippe skrev så et utkast til politisk resolusjon. I dette utkastet ble hele partiets politikk og arbeid i etterkrigstiden tatt opp til kritisk og selvkritisk vurdering. Roald Halvorsen deltok ikke i dette arbeid. Han fikk forslaget til gjennomsyn. Han erklærte at han ville komme med sine forslag til endringer og tilføyelser. Men intet kom fra Halvorsen. Tiden nærmet seg landsmøtet. Og noen dager for lands­møtet erklærte Roald Halvorsen at han var uenig i hele forslaget. Han framla ikke sitt eget forslag. Og i den ellevte time erklærte han at han var imot at det utarbeidete forslag ble forelagt landsmøtet på vegne av komiteen. Etter hans mening burde det frem­legges som et privat forslag fra kameratene Vogt, Sørum og Lippe.

Hvorfor gjennomførte Roald Halvorsen denne åpne sabotasje av arbeidet med den politiske resolusjon til landsmøtet? Fordi det i denne resolusjon ble tatt et politisk oppgjør med Furubotns falske politikk og partioppløsende metoder. Fordi resolusjonen ga et bilde av partiets utvikling, som i alle vesentlige punkter var riktig og fordi resolusjonen ble en dom over Peder Furubotn og det annet sentrum.

Hva stilte det annet sentrum på landsmøtet opp imot det politiske oppgjør som ble framlagt i resolusjonen og som i mitt innledningsforedrag ble inngående belyst og videreutviklet?

Under ledelse av Roald Halvorsen, ved hjelp av et av de van­lige brever fra Peder Furubotn til landsmøtet, og hemmelige rap­porter fra Ørnulf Egges «etterretningsapparat» fant man igjen fram til provokatørteorien. Den politiske debatt på landsmøtet skulle hindres, hele partiets oppmerksomhet skulle avledes fra det poli­tiske oppgjør.

På landsmøtet arbeidet det annet sentrum med en fast sammensveiset fraksjon. Oppe på galleriet satt fraksjonslederen Andrei Kelen som ga sine instruksjoner til det annet sentrums tilhengere, holdt kontakten med Furubotn, refset de fraksjonsmedlemmer som ikke var «aktive nok».

Men allikevel lyktes det ikke det annet sentrum å unngå det politiske oppgjør. Ved innledningsforedraget, og takket være inn­leggene fra en rekke kamerater, og framfor alt de taler som repre­sentantene for våre broderpartier holdt på landsmøtet, ble den poli­tiske debatt gjennomført og det annet sentrum led et knusende politisk nederlag.

Men flertallet av landsmøtets representanter trakk ikke kon­sekvensene av dette. De trakk ikke den enkle konsekvens at etter en slik politisk debatt måtte de kamerater settes inn i partiets sentral­styre som representerte den riktige politiske linje.

Landsmøtets flertall, pisket sammen av fraksjonsmakerne, satte inn et sentralstyre bestående av et flertall av Furubotns etterplaprere og villige fraksjonsverktøy.

Det annet sentrum skulle fortsatt sikres det sentrale apparat og skulle også besette redaksjonen av Friheten.

Hva er dette for noe, kamerater?

Det er trotskismens metoder anvendt i vårt parti. I fullstendig politisk prinsippløshet har trotskistene alltid og over alt for­søkt å sette seg fast i de kommunistiske partier, forsøkt å erobre seg nøkkelstillinger i partiet for å nytte disse som utfallsposter mot partiet, mot partiets enhet og dets eksistens. Slik opptrådte det annet sentrum. Og bare takket være en hårdnakket kamp fra en rekke ledende kamerater i sentralstyret og i Friheten lyktes det å hindre de verste skadevirkninger av dette trotskistiske framstøt.

Det åpne oppgjør med Furubotnklikken modnes

En viktig årsak til at det annet sentrum ble hemmet og hindret i sin partiskadelige virksomhet var også at partiets med­lemmer ute i distriktene begynte å ta kampen opp mot skadegjørerne.

Det nye sentralstyret etter landsmøtet gjorde alt for å hindre at det politiske oppgjør på landsmøtet, det annet sentrums politiske nederlag på landsmøtet, skulle bli kjent i partiet. Noen beretningskampanje etter landsmøtet ble ikke organisert av sentralstyret. Den politiske resolusjonen som var oversendt landsstyret til bear­beidelse ble lagt på is.

Først et halvt år etter ble det fra landsstyret utsendt en resolusjon, en helt annen resolusjon, hvor alle viktige avsnitt i landsmøteresolusjonen var strøket og erstattet med intetsigende fraser. Denne resolusjon ble avvist av meg. I partiets sentralstyre avga jeg 28. juni 1949 en erklæring som ble tiltrådt av kameratene Strand Johansen, Dagmar Haugseth og Arne Pettersen. Erklæringen lyder slik:

«Innholdet av denne politiske resolusjonen skulle være en konklusjon på behandlingen av partiets politikk fra 1946, en karakteristikk av den politiske situasjon og oppstillingen av de sentrale partioppgaver. Resolusjonen måtte inneholde en kritisk og framfor alt selvkritisk granskning av politikken i perioden fra siste landsmøte.

Den måtte videre inneholde en politisk klarleg­ging av de spørsmål som har stått fremst i partidisku­sjonen og en fastslåen av partistandpunktet i disse spørs­mål med kritikk av de kameraters standpunkt som har tatt feil. Alene derved kan en befordre partiets enhet og dets evne til praktisk politisk kampinnsats. I den si­tuasjon vi har i partiet burde avsnittet om partiet, par­tiets rolle og karakter, — skarpt, klart og konsist gis en framtredende plass, nettopp for å befordre utviklingen av partiet til et sterkt, målbevisst, enhetlig og dermed kampdyktig parti.

«Jeg betrakter det som en overordentlig fare for partiet at man anser overflødig å anvende selvkritikkens effektive våpen for å holde partiet friskt. Det forelig­gende resolusjonsutkast tilfredsstiller ikke det behov som partiet har i den nåværende situasjon.»

Emil Løvlien.

Manøvrene fra det annet sentrums side kunne imidlertid ikke hindre at partiets medlemmer begynte å reagere. Umiddelbart etter landsmøtet ble det holdt distriktskonferanser i en rekke distrikter. Og i Buskerud, i Vestlandske, i Vestfold, trakk kameratene konse­kvensene av det annet sentrums politiske nederlag på landsmøtet, og satte dets tilhengere utenfor ledelsen av disse viktige distrikts­organisasjoner.

Slik begynte partiets medlemmer, arbeiderne i vårt parti å rydde opp med fraksjonsmakerne for å få slutt på de falske politiske standpunkter og de partioppløsende metoder i partiet.

Men skadevirkningene av fraksjonsarbeidet på forrige lands­møte var ikke så lett å reparere. Fram for alt ikke i partiets sen­trale ledelse. Partiet sto umiddelbart foran stortingsvalget. Og det viste seg snart at det årelange undergravingsarbeidet i partiet, og den fraksjonelle sammensetning i partiledelsen gjorde at partiet ikke maktet å samle kreftene i denne kampen.

Hva var det annet sentrums stilling til valgkampen og val­get? For dem var ikke valgkampen et redskap for å mobilisere størst mulige masser om vår politikk. For dem var ikke valget en mønstring av de krefter som sammen med partiet og under dets ledelse vil kjempe for freden, mot krigsbrannstifterne, for sosialis­men, mot den utenlandske og innenlandske kapitalismen. Etter deres egne planer skulle valget først og fremst vise at stortingsgruppen hadde fort en feil politikk, at Friheten hadde fort en feil politikk, at forkastelsen av de Furubotnske standpunkter brakte nederlag for partiet. Et valgnederlag for partiet skulle bety seier for det annet sentrum. Et valgnederlag for partiet skulle gi det annet sentrum en plattform for å samle sine tropper, sveise sam­men den fraksjon som holdt på å rakne fordi den bygde på bedrag og dobbeltspill.

Slik «deltok» også det annet sentrum i valgkampen. De gjorde alt for å redusere betydningen av den viktige oppgave å mobilisere de bredeste masser for partiets politikk ved valget. De erklærte åpent på valgmøter at det var ikke vesentlig om folk stemte med kommunistene bare partiet fikk folket i tale. Og de fortsatte å skjerpe sine fraksjonelle framstøt innad i partiet, midt under valg­kampen for å hindre arbeidet.

Slike framstøt opplevde vi da det annet sentrurn et par uker før valget forsøkte å besette Frihetens redaksjon med sine tilhen­gere. Et liknende framstøt var Roald Halvorsens og Egil Bergs manøvre da de smuglet inn i partiets valgprogram Furubotns borgerlig-nasjonalistiske slagord om å underordne partipolitikken under nasjonens interesser.

Men valget ble ikke det nederlag det annet sentrum hadde håpet på. Partiet gikk riktignok betraktelig tilbake i stemmetall. Men tross all hets og forfølgelse, på tross av at NKP under valg­kampen sto overfor en samlet blokk av alle borgerlige partier og DNA så fikk partiet over 100 000 stemmer. Det viste, at om det kommunistiske parti fylker seg de masser som her i landet vil kjempe for freden, som vil vennskap og samarbeid med Sovjet-Samveldet, som vil rive Norge ut av den anglo-amerikanske krigsblokken, som vil kjempe for bedring av arbeidsfolkets kår, mot den innen- og utenlandske kapital, de som vil kjempe for et sosialistisk Norge.

Men tilbakeslaget ved valget, tilbakegangene i stemmene viste også det som var svakheten i partiet, den grunnleggende svakhet, nemlig at partiet og framfor alt partiledelsen var desorganisert og splittet, at der ikke var en fast og klar politisk linje og at partiet ble tæret opp av indre strid og fraksjonsarbeid.

Furubotnklikken skaper akutt krise i partiet etter Strand Johansens foredrag i Oslo 20. oktober 1949

Valgets viktigste lærdom for NKP var at det var nødvendig å ta et indre oppgjør i partiet, befri partiet for det annet sentrums ødeleggende og forgiftende virksomhet, trekke opp en riktig linje for partiet, gjenreise partiets enhet, dets handlekraft og aksjonsdugelighet.

Dette spørsmål ble reist i partiorganisasjonene av partiets medlemmer umiddelbart etter valget. Og hele dette problem ble rullet opp på tillitsmannsmøtet i Oslo 20. oktober gjennom kamerat Strand Johansens foredrag da det åpne oppgjøret med det annet sentrum begynte.

Det åpne oppgjøret, det åpne framlegget av tilstanden i par­tiet. skapte panikk blant det annet sentrums tilhengere. De var klar over at de ikke kunne nytte valgresultatet for sine fraksjonelle hensikter. Og når hele spørsmålet om den indre tilstanden i par­tiet ble stilt, skalv de for medlemmenes, for partiets dom.

For å hindre dette, for å lamme partiets ledelse og skape akutt krise i partiet kom de 9 sentralstyremedlemmers abdikasjon fra sentralstyret.

I de første ukene under oppgjøret med det annet sentrum ble det av en del partikamerater reist kritikk over den metode som ble brukt for å fjerne det annet sentrum fra partikontorene. Ja det er ikke fritt for at enkelte kamerater i mer eller mindre grad har gått inn for det annet sentrums påstand om at det var skjedd et kupp i partiet.

Hva var stillingen, kamerater?

Dere kjenner alle Roald Halvorsens erklæring i sentralstyret den 25. oktober da de 9 medlemmer abdiserte.

Hva er det virkelige innhold i denne erklæring?

Med denne erklæring vil det annet sentrum si følgende: Nå trekker vi oss tilbake fra ansvaret for partiet. Vi akter å fortsette arbeidet for vår linje, for våre hensikter gjennom vårt fraksjons- apparat. Men dere som sitter igjen i sentralstyret skal bindes av denne erklæringen. Dere skal gjøre som vi vil cg samtidig skal dere ta hele ansvaret for partiets videre skjebne.»

Det var det faktiske innhold i erklæringen.

På alle nøkkelposter satt videre det annet sentrums tilhen­gere som funksjonærer i partiets sentrale apparat. Denne klikken, med sine kontormøter, sin hemmelige fraksjonskorrespondanse, sine «kontakter» og sitt etterretningsapparat skulle kontrollere at er­klæringens politiske innhold ble fulgt. Med andre ord. — denne klik­ken skulle sørge for at kommunistene i sentralstyret ble lammet i den praktiske gjennomføring av ledelsen av partiet.

Det var den av Peder Furubotn utpønskede hensikt med ab­dikasjonen, kamerater. Derfor var det at Furubotns gamle deserteringsmetode ble tatt i anvendelse av de 9 sentralstyremedlemmer.

Hva skulle da kommunistene i sentralstyret gjøre? Skulle de akseptere det annet sentrums plan, la seg spore inn på den beryk­tede provokatørteorien og la partiets fiender få fritt slag til sitt ødeleggelsesverk? Eller skulle de slutte rekkene fast sammen, vende seg til medlemmene i partiet, fortsette det åpne politiske oppgjør som var begynt og rydde fri vei for dette oppgjør?

Slik sto valget for kommunistene i sentralstyret. Og jeg tror Landsmøtet vil være enig i at kommunistene i sentralstyret gjorde rett da de handlet så fort og effektivt, feide det annet sentrum ut av det sentrale partiapparatet og vendte seg til hele partiet, mobi­liserte hele partiets medlemsstokk for å redde partiet fra krisen, konsolidere partiet om en riktig politikk og praksis.

I fire måneder har vårt parti nå kjempet for å gjøre opp med det annet sentrum, endelig og definitivt rydde ut denne skadegjørerklikk fra partiets rekker.

Jeg tror ikke jeg behøver så inngående å beskjeftige meg med skildringen av denne kampen. For i disse 4 måneder har sen­tralstyret fulgt det grunnprinsipp å holde partiets medlemmer a jour med alt som foregikk, framlegge alt for medlemmene. Det har sen­tralstyret gjort ved å informere partiet gjennom materiale og sirkulærer og gjennom artikler og meddelelser fra sentralstyret offent­liggjort i Friheten.

Jeg skal derfor bare peke på hovedmomentene i denne kampen.

Kampen for partiets konsolidering får full støtte av medlemmene

Kampen for partiets konsolidering og oppgjøret med det parti- fiendtlige sentrum har gjennomløpt 3 faser i sin utvikling.

Den første fase omfatter den perioden da vi tilrettela og ut­viklet partidiskusjonen i grunnorganisasjonene.

Fra sentralstyrets side var målet for denne partidiskusjon å fore den som et politisk oppgjør, vise i hvilke politiske grunnspørs­mål det annet sentrum hadde brutt med marxismen-leninismen, og på den måte klargjøre partiets linje i de spørsmål det hadde stått strid om i partiet. Belært av erfaringene fra partidiskusjonen i 1948 -49 så sentralstyret det som sin plikt å stille et perspektiv for det politiske oppgjøret.

Dette ble gjort i retningslinjene for partidiskusjonen som sentralstyret offentliggjorde og sendte ut til lagene den 5. november. I disse retningslinjer ble den politiske rammen for diskusjonen truk­ket opp, det ble fastsatt at der over alt skulle holdes distrikts­konferanser som skulle velge representanter til partiets landsmøte i februar.

Hvordan reagerte partiet og partiets medlemmer på denne linje? Grunnorganisasjonene gjennomførte den politiske diskusjon, de sluttet opp om sentralstyret, godkjente sentralstyrets forholds­regler og krevde ekstraordinært landsmøte. Alt etter etpar ukers diskusjon og kamp var det klart at flertallet av partiets medlemmer krevde partiets høyeste instans innkalt.

Hvordan reagerte Furubotn-klikken på sentralstyrets beslut­ning?

De hadde reknet med at de 9 sentralestyremedlemmers ab­dikasjon skulle skape en krise i partiet, lamme partiet, og at de derved skulle kunne unngå det politiske oppgjøret.

Da de innså at denne deres plan ikke lyktes, snudde frak­sjonen helt om. De abdiserte sentralstyremedlemmer krevde å få komme tilbake i sentralstyret, de var klar over at de hadde benyttet en feil taktikk, og ville nå fortsette kampen fra sin gamle utgangsstilling.

For å underbygge dette sitt krav stilte det annet sentrum også krav om at landsstyret skulle innkalles. De visste jo at i landsstyret hadde deres fraksjon på landsmøtet i 1949 satt inn et fraksjonelt flertall av deres tilhengere. Nå ville de bruke dette kort i sitt fraksjonelle spill for med større kraft å kunne fortsette sin partioppløsende virksomhet.

Kunne kontrollkomiteen gå med på å gjeninnta abdiserte sen- sentralstyremedlemmer og innkalle landsstyret?

Selvfølgelig ikke.

Det ville vært å anerkjenne Peder Furubotns fraksjon, lega­lisere fraksjonen i partiet, gå med på at det i det kommunistiske parti var to retninger, to partier. Det ville vært et brudd med leninismen. For hva gjorde det annet sentrum ute i partiet, i parti­lagene, samtidig som de forlangte å få gjeninntre i sentralstyret?

De reiste kampen ute i lagene for å hindre det politiske opp­gjøret, hindre avklaringen og den politiske konsolidering. De opp­trådte som fiender av partiet, av partiets enhet og sammensveisning.

I spissen for dette partifiendtlige skadegjorerarbeid gikk Roald Halvorsen og de øvrige abdiserte sentralstyremedlemmer. Og da disse tross advarsler ikke ville innstille sin kamp mot partiet, trakk sentralstyret konsekvensen av dette og satte dem utenfor partiet.

Det annet sentrum brukte som begrunnelse for sitt krav om å gjeninntre i sentralstyret at de forutsetninger som var stilt opp i Roald Halvorsens erklæring, da de 9 sentralstyremedlemmer ab­diserte, var brutt.

Kunne sentralstyret lede partiet ut av vanskene, redde par­tiet fra krisen, på det grunnlag som det annet sentrum hadde stilt opp? Selvfølgelig ikke. For nettopp kampen mot det annet. sentrum var forutsetningen for å bringe partiet ut av vanskene, redde det fra krisen.

I Roald Halvorsens erklæring het det at hele stillingen i par­tiet skulle forelegges internasjonalt.

Hvordan stiller vi oss til det spørsmål kamerater?

Det er en livsnødvendighet for Norges Kommunistiske Parti at vi i vår politikk og vårt arbeid bygger på den samme faste grunn som er felles for alle kommunistiske partier, nemlig marxismen-leninismen, — Marx, Lenins og Stalins lære. Det er ennvidere en livsnødvendighet for NKP å lære av den internasjonale kommunis­tiske bevegelses erfaringer og slutte lag i den veldige kamp som arbeidsfolket i alle land fører med de kommunistiske partier i spis­sen, for fred, frihet og sosialisme.

Ut fra dette informerte også sentralstyret våre kommunis­tiske broderpartier. Det ble gjort gjennom et kommunike, 1. no­vember, det ble gjort gjennom artikler og intervjuer i andre kom­munistiske partiers presse, i min artikkel i Informasjonsbyråets avis, og på den skandinaviske konferansen i Gøteborg i desember.

Og hvordan reagerte våre broderpartier, kamerater?

Fra første stund støttet de partiet og partiets linje, sentral­styrets linje, og tok avstand fra parti fiendene i det annet sentrum. Vi har i dag det beste bevis på det i den brede representasjon fra våre broderpartier her på landsmøtet.

Men skulle partiets sentralstyre i den situasjon vi var oppe i bare begrense seg til å forelegge våre problemer for våre broder­partier?

Selvsagt ikke.

Det kampen gjaldt var jo partiets enhet, det var å sikre en kommunistisk linje i partiet, det var å sikre partiets eksistens. Og dette kan bare sikres av partiets medlemmer, av kommunistene i dette land, som har stiftet og kjemper for det kommunistiske parti, fordi partiet er redskapet for det mål vi har satt oss: å gjennom­føre sosialismen i Norge, løse det kommunistiske partis historiske oppgave på vårt frontavsnitt i verden.

Slik stilte vi og slik stiller vi spørsmålet om vårt partis plass og oppgave i den kommunistiske bevegelses store internasjonale fellesskap.

Den annen fase i partioppgjøret knytter seg til forberedelsen og gjennomføringen av distriktskonferansene i partiet.

I denne periode rykket det annet sentrum ut som åpne splittere av partiet. De ekskluderte forhenværende medlemmer av sen­tralstyret. innkalte sine tilhengere i landsstyret til et såkalt lands­styremøte. Der planla de en landsomfattende aksjon med sikte på å splitte partiet og skapte en åpen fraksjonsledelse utenfor partiet. I overensstemmelse med denne splittelseslinje forsøkte det annet sentrum i de distriktsstyrer hvor de hadde flertallet å nekte sen­tralstyrets representanter å komme ut til medlemmene i partilagene, de gjorde disse distriktsstyrer til redskaper for fraksjonen og for­søkte dermed å sprenge distiktsorganisasjonene i Telemark, Trønde­lag og Rogaland.

Med denne splittelsespolitikk mente de å kunne hindre gjen­nomføringen av distriktskonferanser i alle distrikter for valg av representanter til landsmøtet. De ville med sin sprengningstrusel

drive sentralstyret til retrett, og samtidig forberede dannelsen av et nytt, et antikommunistisk parti som det annet alternativ i kampen mot NKP.

Medlemmene i partiet, partiets sentralstyre lot seg imidlertid ikke drive til retrett. En partitro, en kommunistisk ledelse ble sikret i Trøndelag, i Telemark og Rogaland. Distriktskonferanser ble inn­kalt og forberedt i overensstemmelse med sentralstyrets beslutning. Stadig større deler av partiets medlemsmasser vendte seg mot det annet sentrum og slo vakt om sitt parti.

Stillet overfor dette politiske nederlag grep det annet sentrum til enda mer desperate midler. De påla sine fraksjonstilhengere å søke å ødelegge og desorganisere partilagene ved å nekte å betale kontingent og gjennomføre bokbyttet. De gikk åpent mot innkal­lelsen av landsmøtet og søkte å få partilagene til å nekte å velge representanter til distriktskonferansene som skulle velge repre­sentanter til landsmøtet. De brukte borgerpressen, de borger­lige telegrambyråer og kringkastingen og startet sitt eget fraksjonsorgan for å spre sine skandalehistorier, sine provokasjoner og løgner om kamerater i partiet og sine falske politiske standpunkter. De drev åpent og underhånden en kampanje for å få Frihetens abonnenter til å si opp avisen. De stjal partiets og forlagets penger for å bruke dem til sine fraksjonelle formål. De forsøkte å skape vanskeligheter i partiets trykkeri. Kort sagt de brukte alle parti- fiendens anti-kommunistiske midler for å skade og svekke partiet, skape forvirring og unnfallenhet og hindre det fortsatte politiske oppgjøret.

Men alle deres manøvrer, deres angrep på partiet var for­gjeves. Partiets medlemmer, partilagene viste at de hadde lært av det politiske oppgjøret. Hele denne annen fase av oppgjøret karak­teriseres av en voksende konsolidering av partiet, mens det på den annen side raknet i det annet sentrum. Kamerater som var narret med og fort bak lyset av Peder Furubotns spill, begynte å forstå hva kampen dreide seg om. Noen vendte ryggen til det annet sent­rum og søkte seg tilbake til partiet.

Den tredje fase i oppgjøret med det annet sentrum karak­teriseres av fraksjonsmakernes dobbeltspill overfor partiet.

Som kjent hadde det annet sentrum på sin fraksjonskonferanse nedsatt en «kommisjon» hvis oppgave det skulle være å tre i forbindelse med meg «for å få normalisert partiet», som det så vakkert heter. Videre å sende ut det annet sentrums «redegjørelser», dvs. deres fraksjonsdokumenter til andre lands kommunistiske par­tier, og — heter det videre i punkt 3: «forberede spørsmålet om rettslige skritt i forbindelse med de kriminelle anklager mot parti- kamerater.»

Det annet sentrums kommisjon besto av 11 medlemmer. For­mannen i kommisjonen var Edv. Støland, sekretær Aksjel Njå — et fremmedelement i partiet som for halvannet år siden løste med­lemsskap i NKP — ikke for å delta i det kommunistiske partis ar­beid, men for å delta i Peder Furubotns kamp mot partiet.

Kommisjonen ble nedsatt 12. desember. 5 uker gikk før den overhodet oppsøkte meg. Det var i den periode da det annet sentrum innbilte seg at de ved å true seg fram, ved å splitte lagene og dist­riktsorganisasjonene skulle kunne tvinge sin vilje igjennom og drive sentralstyret på retrett.

Men etter hvert ble det klart selv for Peder Furubotn og hans krets at dette ikke ville lykkes. De led nederlag med sin splittelseslinje, de ble isolert fra partiet. Istedenfor å spre forvirring og oppløsning i partiet, forte deres virksomhet bare til at partiets medlemmer sluttet ringen fastere rundt sentralstyret, mens det be­gynte å rakne og slå sprekker i det annet sentrums egen lille klikk. Da rykket kommisjonen ut og kom seg i aktivitet.

For å samle sammen de få tilhengere det annet sentrum enda hadde tilbake, slo kommisjonen på forsonlighetens strenger. De henvendte seg til partiets formann og erklærte at i spørsmålet om partiets sentralstyre som det annet sentrum tidligere hadde be­kjempet med alle midler, i spørsmålet om landsmøtet, som det annet sentrum hadde gått imot med begrunnelsen at det var ulovlig, — i begge disse spørsmål var de villig til helt å skifte standpunkt. De ville anerkjenne både sentralstyret og landsmøtet.

Hva var hensikten med dette, kamerater?

Det annet sentrum var klar over, at hvis de ikke endret sin desperate sprengningslinje ville det føre til eksplosjon og sammen­brudd i deres egen lille krets. De var videre klar over at de var isolert fra partiet, de hadde selv med sine manøvrer brakt seg utenfor partiet. De måtte finne et nytt grunnlag, en ny plattform for sin fortsatte kamp innenfor partiet. Derfor forsøkte kommi­sjonen å spille rollen som en megler. Derfor ville kommisjonen kjøpe seg rett hos sentralstyret til å spille denne meglerrolle ved å «gi konsesjoner», — kommisjonen ble talsmann for et råttent, et prinsippløst kompromiss mellom partiet og fraksjonsklikken, for å redde seg fra fullstendig oppløsning.

Furubotnklikken isoleres helt. Alle ærlige partikamerater fylker seg rundt sentralstyret

Hva var partiets og sentralstyrets oppgave i denne situasjon? For det første var det klart at endel kamerater som hadde latt seg forlede av det annet sentrum, nå var på vei tilbake til partiet.

NKP og dets ledelse hadde overfor disse kamerater den opp­gave å hjelpe dem tilbake til partiet, ikke ved hjelp av et prinsippløst kompromiss men på et klart politisk grunnlag.

Samtidig var det partiets oppgave å avsløre kommisjonens manøvre, klart ta stilling mot kompromisslinjen og holde fast ved den linje at det politiske oppgjør skulle føres fram til sin slutt med all mulig konsekvens.

Det var motivet for de 8 punkter som sentralstyret stilte opp for de som ærlig og redelig ville tilbake til partiet. De 8 betin­gelser var det politiske grunnlag som partiet måtte kreve av enhver som hadde latt seg forlede i fraksjonskampen, måtte oppfylle for å komme tilbake til partiet.

Har denne linje vist seg å være riktig, kamerater?

Jeg tror vi kan si at den har vist seg å være riktig. De ærlige elementer som var igjen i det annet sentrum vender nå fraksjonsmakerne ryggen. For hver uke som har gått, har fraksjonen skrumpet mer og mer inn.

Slik utviklet oppgjøret med det annet sentrum seg i partiet. Slik forte partiet kampen gjennom 3 faser av oppgjøret.

Og hva er så resultatet av denne kamp?

Dere vet at vi har tatt opp en statistikk over resultatene av partilagenes stilling i oppgjøret. Statistikken bygger i det vesent­lige på distriktskonferanser og de opplysninger som der framkom.

Hva viser statistikken oss?

Av de mellom 5 og 600 arbeidende lag som NKP har, var det bare 25 lag som ikke var representert på distriktskonferansene fordi lagsmøtet eller styrets flertall i laget hadde sluttet seg til det annet sentrums sabotasje av distriktskonferansene. Det betyr at mindre enn 5 prosent av partiets grunnorganisasjoner gikk imot partiets linje. Mesteparten av disse lag er små og tallmessig svake og i praktisk talt alle disse lag finnes et mindretall som støtter partiets linje.

Prosenten av de medlemmer som støttet det annet sentrum ligger derfor atskillig under 5.

Hvordan var stillingen ved den politiske avstemning på dist­riktskonferansene. Bare 1,4 prosent av de valgte representanter på distriktskonferansene stemte for det annet sentrum.

Dette er resultatet av vår statistikk, og det er i tørre tall oversikten over det annet sentrums nederlag i partiet.

Furubotns annet sentrum er havnet i klassefiendens leir

Det annet sentrum er klar over dette nederlag. Er det da noe merkelig i at de fullstendig har mistet balansen, at de nå i den tolvte time gjør enda noen fortvilte sprell for å kunne fortsette sitt skadegjørerarbeid ?

Til alle disse manøvrer har vi bare ett svar kamerater, — det svar vi har gitt i sluttavsnittet i vår resolusjon:

«Norges Kommunistiske Parti står i dag ved sitt ekstraordinære landsmøte enhetlig og samlet på marxismen-leninismens faste grunn. Partiet gjennom sitt lands­møte uttrykker sin faste vilje til bedre og mer energisk enn for å slutte opp i det store solidariske fellesskap mellom kommunistene i alle land, som under Marx-Engels- Lenins og Stalins fane står som en ledende og organi­serende kraft i millionenes kamp for fred, frihet og sosialisme.

Det annet sentrum har ved sine egne gjerninger beseglet sin skjebne. Det har stillet seg i åpen kamp­stilling til hele den internasjonale kommunistiske be­vegelse, og representerer en anti-kommunistisk, en bor­gerlig nasjonalistisk gruppering som i likhet med trots­kismen og Tito-klikken har funnet sin plass i klasse­fiendens leir.»

Skjerp vaktsomheten mot partiets fiender!

Det siste spørsmål jeg i denne saken må få si noen ord om er våre oppgaver i forbindelse med den indre partisituasjon.

Det er sagt mange ganger om dette landsmøte at det skal danne avslutningen på det politiske oppgjør med det annet sentrum.

Hva mener vi med dette?

Med dette mener vi at den politiske diskusjon i partiet er avsluttet, at landsmøtet nå endelig og definitivt skal fastslå NKPs standpunkt til de politiske spørsmål som har stått i sentrum for diskusjonen, og til den fraksjonelle partifiendtlige virksomhet det annet sentrum har drevet. Landsmøtet har fått seg forelagt sentral­styrets forslag til resolusjon om partiets konsolidering og oppgjøret med det annet sentrum. Sentralstyret har også foreslått at lands­møtet nedsetter en komite som gjennomgår det innkomne materiale angående de i partiet foretatte suspensjoner og eksklusjoner av det annet sentrums tilhengere, for at denne komite kan forelegge lands­møtet en rapport med sentralstyrets beslutning i saken. Dermed vil landsmøtet ha fattet de nødvendige beslutninger om de politiske og organisatoriske forholdsregler som partiet tar i denne saken.

Hvordan blir da heretter stillingen for vårt parti når det gjelder kampen mot den partifiendtlige klikk som har gruppert seg rundt Furubotn?

La meg få minne om hva kamerat Stalin sier om partiet, diskusjon og meningskamp i partiet. I sitt foredrag om «Leninismens grunnlag» sier han:

«En jernhård disiplin i partiet er utenkelig uten viljens enhet, uten fullstendig og ubetinget enhet i alle partimedlemmers handlinger. Det betyr naturligvis ikke at dette utelukker muligheten av en meningskamp innen partiet. Tvertimot, den jernhårde disiplin utelukker ikke, men forutsetter kritikk og meningskamp innenfor par­tiet. Enn mindre betyr dette at disiplinen skal være «blind». Tvertimot, den jernhårde displin utelukker ikke, men forutsetter bevissthet og frivillig underordning, for bate en bevisst disiplin kan bli en virkelig jernhard disiplin. Men etter at meningskampen er avsluttet, kri­tikken uttomt og en beslutning fattet, danner viljens og handlingens enhet den uomgjengelige betingelse for alle partimedlemmer, uten hvilken hverken et enhetlig parti eller en jernhard disiplin i partiet kan tenkes.»

Slik må vi også kamerater,’ stille spørsmålet om det politiske oppgjør med partifiendene og de videre perspektiver for partiet. Den endelige beslutning fatter dette landsmøte. Denne beslutning er bindende for alle medlemmer av vårt parti. Vi skal gjennomføre en beretningskampanje i partiet over landsmøtet og dets beslut­ninger. Det er en stor og omfattende oppgave. Det dreier seg ikke bare om en formell affære. Vår beretningskampanje skal være en politisk sak, hvor kameratene i partilagene, på medlemsmoter, i studiesirkler, tillitsmannsmøter, studerer landsmøtets beslutninger, trenger til bunns i alle de problemer som her rulles opp og gjør den politiske linje vi trekker opp til partiets kjøtt og blod, til le­vende eiendom for hver partikamerat.

Hver eneste instans i partiet og framfor alt vi som deltar på dette landsmøte har plikt til å sørge for at dette politiske ar­beid blir gjort.

Og hvordan skal vi gjennomføre løsningen av denne opp­gave? . .

For det første: Behandlingen av landsmøtets beslutninger om de indre forhold i partiet må gjøres til en del av vår behandling av de utadvendte oppgaver, av vårt masse-arbeid i kampen for fre­den, av alle våre oppgaver når det gjelder partiets aktivitet ute blant massene.

For det annet: Vi må gjenskape initiativet, den selvstendige politiske aktiviteten i partilagene og distriktsorganisasjonene og gjøre hvert enkelt i partiet til en selvstendig, handlende og kjem­pende enhet.

For det tredje: Vi må ut fra våre erfaringer lære oss til over alt i partiets organisasjoner, fra det minste partilag til partiets sentrale ledelse, å utvikle selvkritikken, lære oss å anvende selv­kritikken som en metode til stadig prøving av vårt arbeid, for å utbedre arbeidet, skape stadig større klarhet og dermed sveise par­tiet fastere sammen.

For det fjerde: Vi må over alt ta sikte på i vårt arbeid å utvikle nye tillitsmannskadre i partiet. Våre tillitsmannskadre trenger en slik fornyelse. Særlig trenger partiet til at unge friske krefter kommer med i det ledende arbeid, at de gjennom teoretisk skolering forbundet med det politiske arbeid blir i stand til å lede partiets arbeid og kamp. Vi har disse unge krefter i partiet. Det gjelder bare å arbeide slik at disse kamerater får prove seg, at de får hjelp og støtte til å gi seg i kast med oppgavene. Slik må vi stille oss de nærmeste mål for på en riktig måte å nytte resultatene av landsmøtet.

Mange kamerater vil stille spørsmål: Men hvordan vil res­tene av det annet sentrum stille seg? Hvordan skal vi i den fort­satte kamp hindre at de blir ved med å skade partiet og arbeider­klassen.

Her gjelder det om å vise vaktsomhet kamerater, en riktig revolusjonær vaktsomhet.

Jeg sa tidligere at vår partistatistikk viser at det annet sentrum opprinnelig har fått tilslutning av under 5 prosent av våre medlemmer. I dag er det langt ferre. Der finnes ennå i denne lille gruppe partimedlemmer som vi vil vinne tilbake til partiet, redde fra det annet sentrums forsumping og forgiftning. Vi må løse denne oppgave. Men samtidig må vi vise vaktsomhet.

Vi må også rekne med at tilhengere av det annet sentrum, innbitte fraksjonsmakere som er og vil være Furubotns håndlan­gere, vil forsøke å gå i dekning i vårt parti, for å avvente et tids­punkt hvor de igjen kan reise fraksjonskampen i partiet.

Det er en gammel og velkjent trotskistisk metode. Vi må lære av den kommunistiske bevegelses erfaringer, av vårt russiske broderpartis erfaringer, slik at vi ikke tillater partiets fiender å anvende denne metode i sin kamp mot partiet. Vi har brenne­merket det annet sentrum som en anti-kommunistisk fraksjon, som en bitter fiende av partiet. I flukt med erfaringene om trotskistenes metoder vil vi i framtiden nok få merke at de vil forsøke å fort­sette sin kamp mot NKP både innenfor og utenfor, i arbeider­bevegelsen, i fagforeningene, i fredsbevegelsen, i kvinne- og ung­domsorganisasjoner. Det er vår oppgave å isolere disse partiets og arbeiderbevegelsens fiender. Kampen for å tilintetgjøre denne klik­ken er ikke bare en indre sak for NKP, men en sak som gjelder hele arbeiderbevegelsen, alle fredens og framskrittets krefter i vårt land.

Hovedmidlet i denne kamp er at vi ved vårt arbeid, ved våre handlinger, ved vår praksis kan øke tilliten til partiet blant massene.

Oppgjøret med det annet sentrum er innledningen til en bedre politisk og organisatorisk virksomhet i partiet

Vi må i dagens kamp vise at dette oppgjør har vi tatt for at NKP skal kunne arbeide bedre, riktigere, mer intenst og mer resultatrikt ute blant massene. Da vil det oppgjør vi har tatt ytter­ligere bidra til å styrke tilliten til vårt parti. Blant de titusener ar­beidere i DNA, som vet og daglig erfarer at de har ledere som svikter dem, men som tross sine gjerninger får bli sittende og handle mot arbeidernes interesse og vilje, blant de partiløse tusener som ser hen til NKP som en organiserende kraft i kampen for ar­beidsfolket, vil vårt oppgjør med partifiendene vinne respekt og til­slutning såsant vi ved våre handlinger kan vise hvorfor vi tok opp­gjøret og hvor nødvendig det var.

Vi går alvorlige kamptider imøte, kamerater. Partiet har plikten på seg til å samle vårt lands arbeidende masser i kampen for freden, for dagens krav og for vårt framtidsmål, sosialismen. Vi har de beste muligheter for å fylle vår plikt og lose denne opp­gave. For vi har ryddet opp i vårt eget hus, vi har gjenreist en­heten i vårt parti og gjort det kampdugelig igjen.

Nå ligger nye store oppgaver og venter. La oss forene oss i felles arbeid for aktivisering av partiet, for bedre og stadig ut­videt massearbeid, for erobring av stadig nye masser for fred, fri­het og sosialisme.

La oss aldri glemme det slagord som sto på bolsjevikenes gamle tidsskrift: Gnisten og flammen, det er partiet.

Under Marx, Engels, Lenins og Stalins fane marsjerer vi videre fram, til nytt arbeid til nye kamper.

Resolusjon enstemmig vedtatt på NKP’s ekstraordinære landsmøte 20., 21. og 22. februar 1950

1. NKPs landsmøte slår fast at det oppgjøret som Norges Kom­munistiske parti og dets sentralstyre med kamerat Løvlien i spissen har tatt med det annet sentrum, var riktig og uomgjengelig nødvendig, en forutsetning for at NKP kunne utvikle seg videre og løse sine oppgaver som lederen og organisatoren av arbeidsfolkets kamp.

2. NKPs landsmøte gir sin hele og fulle tilslutning til de forholds­regler partiets sentralstyre har tatt under oppgjøret med det annet sentrum og i arbeidet for å gjenopprette partiets enhet og slagkraft.

3. NKPs landsmøte konstaterer at det overveldende flertall av par­tiets medlemmer, grunnorganisasjoner og distriktsorganisasjoner har sluttet opp om partiet og dets kamp for å frigjøre seg fra de parti­fiendtlige og fraksjonelle krefter.

Den statistikk som er lagt fram på landsmøtet viser at mindre enn 5 prosent av partiets grunnorganisasjoner gikk imot partiets linje. Ved avstemningene på distriktskonferansene stilte bare 1,4 prosent av representantene seg på Furubotn-klikkens «plattform».

4. NKPs landsmøte vil understreke at oppgjøret med det annet sentrum burde vært tatt på et tidligere tidspunkt.

Allerede i slutten av 1947 trådte det annet sentrum fram som en åpen fraksjon i NKP. Peder Furubotns abdikasjon fra stillingen som generalsekretær var et åpent brudd med grunnprinsippene for et kom­munistisk parti. Da denne sak ble stilt for partiets daværende lands­styre i juni 1948, nøyde man seg i landsstyret med å avkreve Furubotn en forklaring. Det ble ikke tatt noen avgjørende og prinsipiell kamp mot de falske politiske standpunkter som Furubotn alt den gang for­søkte å smugle inn i partiet. Landsstyret maktet ikke å foreta en full­stendig selvkritisk analyse av feilene i partiets politikk og generalsekre­tærens abdikasjon ble ikke stillet i lys av den falske politikk han i årene før hadde vært den mest utpregede representant for.

Partiets landsmøte i 1949 ble derfor på en skjebnesvanger måte preget av det fraksjonsarbeid som det annet sentrum i lang tid hadde drevet, og den politiske forvirring fraksjonen hadde skapt. Landsmøtet var ikke i stand til å ta et endelig oppgjør med fraksjonsmetodene og anslagene mot partiets enhet. Det begrenset seg til en alminnelig kon­statering av at der eksisterte et annet sentrum, en alminnelig fordøm­melse av dette forhold, men landsmøtet tok ikke de nødvendige for­holdsregler for å bringe denne for et kommunistisk parti utålelige til­stand til opphør.

Disse erfaringer viser for hele NKP nødvendigheten av å skjerpe vaktsomheten i partiet. Partiets enhet, bygget på den demokratiske sen­tralisme, må voktes av hvert partimedlem som det kommunistiske partis viktigste aktivum. Partiets ideologiske kamp for en riktig teori og praksis er en oppgave for ethvert partimedlem og danner selve grunn­laget for partiets indre liv og mobiliseringen av partiets krefter. NKP må lære bedre enn før å anvende kritikken og selvkritikken i sin dag­lige teoretiske og praktiske virksomhet. Denne kritikk og selvkritikk må drives som et kameratslig samarbeid for å overvinne feil og mangler og styrke og befeste partiets enhet.

5. Opphavet til det annet sentrums anti-kommunistiske stand­punkter og partioppløsende virksomhet må søkes helt tilbake til krigs­årenes politikk.

Den innsats NKP gjorde i kampen mot Hitler-fascismen under krigen utgjør det mest ærerike kapitel i partiets historie. NKP mobi­liserte titusener av arbeidere, småkårsfolk og intellektuelle i kampen mot nazismen og var en betydningsfull kraft i motstandsbevegelsen. Dette kunne partiet oppnå takket være de tusener tidligere og nye parti­feller som med livet som innsats utførte det daglige illegale arbeid i krigsårene.

Landsmøtet slår fast at det ennå ikke i partiet er gitt en samlet redegjørelse for partiets virksomhet under krigen.

Men for å forklare og gi en riktig analyse av partiets utvikling og virksomhet etter krigen, vil landsmøtet fastslå følgende når det gjel­der krigsårene:

Peder Furubotn har påstått at NKP først begynte sin kamp mot Hitler-fascismen etter at han hadde overtatt ledelsen i partiet, og at han i tiden fra 9. april 1040 til høsten 1941 på Vestlandet førte en rik­tig politikk i motsetning til NKPs sentralstyre. Peder Furubotn var på det tidspunkt politisk sekretær i Vestlandske distrikt. I kamp mot store deler av partiet på Vestlandet trumfet han i distriktsledelsen igjennom en linje som nærmet seg samarbeidslinjen overfor okkupantene. Drastiske eksempler på denne feilaktige politikk er en rekke artikler for­sommeren 1940 og skrevet, diktert eller inspirert av Peder Furubotn. Disse artikler var i sitt politiske innhold på linje med den samarbeids- politikk overfor okkupasjonsmakten som borgerlige og sosialdemokratiske aviser slo til lyd for på denne tid.

Landsmøtet slår derfor fast at i Vestlandske distrikt gjorde seg under krigen gjeldende samme uklarhet, samme forvirring, og ble be­gått samme politiske feil som ellers i partiet. Teorien om en «riktig Vestlandslinje» i motsetning til feilene andre steder har ingen rot i de faktiske forhold. En rekke ledende partikamerater må ta på seg an­svaret for de feil som ble begått, men det er helt klart at fra 9. april til utpå høsten 1940 var Peder Furubotn en hovedeksponent for de politiske feil som ble gjort i partiet.

Når det gjelder partiets sentrale ledelse sa var der i NKPs sen­tralstyres politikk i de første måneder etter okkupasjonen en rekke feil og mangler.

De vest-europeiske kapitalistiske regjeringers planmessige sam­spill med Hitler-fascismen under og etter Munchen-forliket, den anti­kommunistiske hetsen under Finnlands-krigen var av NKP før okkupa­sjonen riktig avslørt som imperialismens forsøk på å skape en inter­nasjonal allianse mot Sovjet-Samveldet og mot arbeiderklassen i hele verden. Men partiets ledelse hadde ikke klart sett konsekvensene av at Sovjet-Samveldet i sin utenrikspolitikk lyktes å hindre dannelsen av dette forbund, og de forandringer som av denne grunn i hurtig tempo skjedde på det internasjonale område. Takket være Sovjet-Samveldets utenrikspolitikk ble de fascistiske aksemakter isolert. «Den annen verdenskrig mot aksemaktene hadde, til atskillelse fra den første ver­denskrig, allerede fra begynnelsen karakter av en antifascistisk, en frigjøringskrig hvis oppgave det også var å gjenopprette de demokratiske friheter. Sovjet-Samveldets inntreden i krigen mot aksemaktene kunne bare forsterke og forsterket også virkelig dens karakter av å være en anti-fascistisk frigjøringkrig.» (Stalin).

Denne folkenes frigjøringkrig ble ledet av Sovjet-Samveldet med de kapitalistiske borgerlig-demokratiske stater som nødtvungne og mid­lertidige forbundsfeller.

Feilene og svakhetene i partiets politikk når det gjaldt vurde­ringen av selve krigen og det hurtige tempo i de endringer som fore­gikk, førte til at partiets ledelse ikke klart og hurtig nok etter 9. april 1940 innså hele konsekvensen av den tyske nazismes okkupasjon av Norge, — nemlig at det arbeidende folk først og fremst måtte rette sin kamp på alle områder mot den tyske nazisme, mot den nazistiske undertrykkers forsøk på å nytte Norge som oppmarsjområde og støtte for sin erobringskrig. Partiet rettet i den første tid sin hovedkamp mot N.S., de Quislingske forredere som var nazismens lakeier og mot de kapitalis­tiske samarbeidsmenn som i ly av okkupasjonen og med støtte hos okkupantene ville øke sin profitt på arbeidsfolkets bekostning. Partiet og dets ledelse så på dette tidspunkt ikke klart at bare ved å rette hovedslaget mot okkupasjonsmakten kunne kampen føres mot dens agenter, quislingene og samarbeidsmennene innen det norske borgerskap og den norske kapitalisme.

Men etter de første måneders uklarhet og forvirring begynte NKP allerede høsten 1940 å korrigere sine feil. Partiet konsentrerte seg om utbyggingen av det illegale arbeid og det illegale apparat som det ble lagt grunnlag for i den første okkupasjonstiden og samlet sine krefter til uforsonlig kamp mot Hitler-fascismen.

NKP skjerpet og forsterket denne sin kamp mot Hitler-fascismen fra måned til måned og fra år til år. Denne skjerpede kamp kostet par­tiet uhyre ofre, svekket dets gamle prøvede kadre, og nettopp i dette forhold må man se en av hovedårsakene til de vanskeligheter partiet har hatt å kjempe med i etterkrigsårene.

De gamle kadre i partiet førte i krigsårene sammen med de tusener nye kamerater som kom med under krigen en hårdnakket kamp for den riktige parole om utviklingen av en nasjonal motstandsfront mot okkupantene, en motstandsfront som skulle gå inn for en aktiv krigspolitikk. I kampen for a forene arbeiderklassen og gjøre denne til en ledende kraft i motstandsbevegelsen oppnådde NKP en rekke be­tydelige resultater. Men det lyktes ikke partiet sammen med arbeiderne og i spissen for dem definitivt å bryte gjennom og ta ledelsen for hele motstandsbevegelsen i sine hender.

En av de viktigste årsaker til dette var at partiets ledelse kon­sentrerte sitt arbeid om forhandlinger på toppen. Og først og fremst fordi partiets sentralstyres daværende leder Peder Furubotn stilte spørs­målet om det kommunistiske partis forhold til og rolle i den nasjonale front på en prinsipiell feilaktig måte.

6. Allerede årene under krigen, men framfor alt etterkrigstidens periode har vist at Peder Furubotns brudd med marxismen som etter hvert måtte føre ham ut i en åpen konflikt med partiet og over i rek­ken av den kommunistiske bevegelsens fiender er sterkest kommet til uttrykk i hans stilling til det nasjonale spørsmål.

Underordningen av partiets og arbeiderklassens interesser under «nasjonens» og den av borgerskapet, ledede nasjonale fronts interesser avvepnet arbeiderklassen i dens kamp for hegemoniet, i motstands­bevegelsen. Denne politikk måtte i sin videre konsekvens under etterkrigstidens nye forhold fore til en oppgivelse av klassekampen, en opp­givelse av kampen for sosialismen, en overgang fra marxismen-leninismens standpunkt til den borgerlige nasjonalismes standpunkt.

Peder Furubotns grunnleggende feil i det nasjonale spørsmål førte allerede under krigen til den feil i partiets politikk at man i krigsperiodens siste avsnitt oppga en rekke av partiets illegale organisa­sjoner (militærorganisasjonene) og innordnet dem under motstands­bevegelsens ledelse på tross av at det kommunistiske parti ble holdt utenfor denne ledelse.

I etterkrigsårene ble den uriktige politikk ført videre av Peder Furubotn som for å begrunne sin borgerlige nasjonalistiske linje brøt med grunnleggende prinsipper i marxismen:

a. I spørsmålet om maktkampen førte Peder Furubotn og hans tilhengere en politikk som bygget på en opportunistisk, en sosialdemokratisk utlegging av teorien om «den fredelige over­gang til sosialismen», en fornektelse av at arbeiderklassen sam­men med sine forbundsfeller bare kan erobre makten gjennom skjerpet klassekamp.

Ut fra dette feilaktige syn ble det i 1045 lagt en hoved­linje for NKPs politikk som bygget på illusjonen om at ar­beiderklassen, folket «allerede hadde tatt makten» eller «var i ferd med å ta makten» i landet.

Disse feil kom bl. a. til uttrykk i utformingen av «Arbei­derklassens enhetsprogram» som dermed ga et feilaktig grunn­lag for partiets linje i samlingsspørsmålet.

b. I spørsmålet om stillingen til den borgerlige stat hevdet Furu­botn og hans tilhengere at «statens klassekarakter var endret» og at «staten er hovedvåpnet, streiken reservevåpnet». På samme feilaktige linje lå også de paroler som ble stilt i spørs­målet om stillingen til gjenreisinga, hvor? man tildekket den kjennsgjerning at gjenreisinga i landet betød en gjenreising av kapitalismen og dens maktposisjoner, ved å stille parolen om «at vinner vi produksjonsslaget vinner vi også sosialismen».

c. I spørsmålet om de politiske partiers fellesprogram hevdet Furubotn at hovedsvakheten var at «det manglet en klar for­mulering av hovedlinjen for landets økonomiske politikk» og påviste ikke det som var fellesprogrammets vesentligste hen­sikt, nemlig å legge grunnlaget for en utvidet og utbygd koali­sjon mellom det norske borgerskap og de høyresosialdemokratiske ledere i DNA og LO.

Istedenfor å påvise den gradvise utvikling av denne blokk og mobilisere det arbeidende folk til å reise kampen mot denne koalisjon, motarbeidet Furubotn en slik kampbevegelse og styrket illusjonene om at de to arbeiderpartiers parlamen­tariske flertall var garantien for gjennomføringen av en poli­tikk i arbeidsfolkets interesser.

d. I spørsmålet om det kommunistiske parti førte Peder Furubotn og hans tilhengere en politikk og praksis som fornektet prinsippet om det kommunistiske parti som arbeiderklassens parti, hvis hovedoppgave det er først og fremst å erobre arbeiderklassens flertall og derigjennom sette partiet og arbeiderklassen i stand til å mobilisere forbundsfellene.

e. På partiets forlag ble det etter initiativ av partiets daværende generalsekretær tillatt utgitt og distribuert opplagt trotskistisk litteratur og i partiets presse, på møter og sammenkomster ar­rangert av partiet ble det drevet åpen propaganda for disse smussprodukter.

NKPs landsmøte slår fast at partiet ikke i tide tok opp kampen mot den feilaktige politikk som Peder Furubotn var den mest utpregede representant for. Tvertimot kom disse grunnleggende feil i de første etterkrigsår til å prege hele partiets politikk og virksomhet. Dette førte bl. a. til farlige og likvidatoriske strømninger i partiet i samlingsspørsmålet i det man ikke stilte klart, at kampen for arbeiderklassens enhet bare kan føres fram til seier gjennom skånselløs kamp mot sosialdemokratismen, mot de høyresosialdemokratiske ledere.

7. Klassekampens skjerpning i etterkrigsårene, de økede motset­ninger mellom den anti-imperialistiske demokratiske leir, og den impe­rialistiske anti-demokratiske leir, den anglo-amerikanske imperialismes aggressive politikk og forberedelse av en ny krig mot Sovjet-Samveldet, stilte for NKP og dets medlemmer som en tvingende oppgave å reise spørsmålet om en selvkritisk prøving av hele partiets politikk og praksis, en revisjon av partiets politiske hovedlinje og korrigering av feilene.

Fra det øyeblikk denne livsnødvendige hovedoppgave ble tatt opp til løsning i NKP brøt partiets daværende generalsekretær Peder Furu­botn politisk med partiet. I desember 1947 begikk han den uhørte ting å abdisere som generalsekretær, han trakk seg ut av partiets ledelse, nektet å underordne seg partidisiplinen og begynte en åpen fraksjonell partioppløsende virksomhet innenfor NKP.

NKP og dets ledelse søkte i denne periode å korrigere sine feil og føre partiet inn på en riktig politisk kurs. Peder Furubotn og hans annet sentrum søkte bevisst å hindre dette arbeid, fortsatte kampen for å smugle falske politiske standpunkter inn i partiet og heiste fraksjons- stridens og splittelsens fane innenfor partiets rekker.

Særlig krast kom dette til uttrykk i Peder Furubotns og hans tilhengeres stilling i bondespørsmålet. Stikk i strid med sentralkomiteens beslutninger smuglet Peder Furubotn i partiets presse inn sine artikler om «Jamnstelling». I denne sin propaganda hevdet Peder Furubotn at bon­despørsmålet i Norge «stod i en særstilling». Han fornektet nødvendig­heten av å skille mellom de små og store bønder, ga sin tilslutning til Bondelagets (storbøndenes) «jamnstellings-politikk» og fremmet sitt for­slag om «bondemilliarden» som skulle «skaffes til veie» bl. a. ved bevilgninger fra arbeidsfolkets organisasjoner og stilles til disposisjon for jordbruket for at dette spørsmål kunne «løftes ut av den tradisjonelle partipolitikk og stilles til løsning som en nasjonal oppgave i norsk politikk».

Dette standpunkt som Peder Furubotn hele tiden har forfektet på tross av og i kamp mot partiet og dets ledelse, er stikk i strid med marxismen-leninismens teori om kapitalismen på landsbygda og klasse­kampen på landsbygda, det er Tito-klikkens standpunkt overført og «avpasset» til norske forhold, en konsekvens av Furubotns borgerlige nasjonalisme.

For ytterligere å fremme sin anti-marxistiske og anti-leninistiske politikk slo Peder Furubotn og hans fraksjon i denne periode inn på det politiske dobbeltspills metode. Furubotn og hans tilhengere som hadde vært de mest utpregede representanter for de høyreopportunistiske feil i partiet tok ikke disse egne feil opp til selvkritisk prøving. For å dekke seg angrep de sentralstyret, stortingsgruppa og partiets hoved­organ for de feil de selv mer enn noen annen var opphavsmenn til, ut­bygget et nett av fraksjonsforbindelser over hele landet og søkte å spre forvirring, mistillit og oppløsning i det kommunistiske partis rekker.

Samtidig med at Peder Furubotn fortsatte sin falske og anti-kommunistiske politikk i det nasjonale spørsmål og bondespørsmålet for­søkte han å skape seg en slags «venstre»-plattform for sin fraksjonelle virksomhet.

I de fraksjonelle angrep på NKPs stortingsgruppe hevdet Peder Furubotns fraksjon en linje som politisk betydde en fornektelse av det parlamentariske arbeid overhodet. I stillingen til fagorganisasjonen og de fagorganiserte arbeideres kamp utviklet fraksjonen en sekterisme som bare kunne føre til isolering av den revolusjonære fløy i fagfor­eningene. I spørsmålet om kampen mot krigen hevdet Peder Furubotns tilhengere påstanden om krigens uunngåelighet og vendte seg mot den fredspolitikk som Sovjet-Samveldet, de folkedemokratiske land og freds-

kreftene i de kapitalistiske land konsekvent har kjempet for. Og da det norske borgerskap og dets sosialdemokratiske hjelpere i sin kamp for a manøvrere Norge inn i Atlant-blokken, forsterket sin provokatoriske anti-sovjet-kampanje og med løgn og bakvaskelser forsøkte å reise en hets mot Sovjetunionens fredspolitikk, begikk Peder Furubotns fraksjon den uhyrlighet å gripe opp reaksjonens provokasjoner og forsøkte å på­tvinge partiet sin parole om en militærallianse med Sovjet-Samveldet, mens partiet på dette tidspunkt hadde som hovedoppgave å skape den bredeste massebevegelse for å hindre at Norge ble innlemmet i Atlant- blokken.

På siden av partiet og under dekke av å drive «studievirksomhet» organiserte Peder Furubotn i denne periode rundt om i landet åpne fraksjonsmøter og sammenkomster. Her utbygget Furubotn sitt fraksjonsnett, doserte sine falske anti-kommunistiske standpunkter og drev en teoretisk opplysningsvirksomhet» som avsporet fra massearbeidet, fra en konkret anvendelse av teorien i partiets praktiske virke, skapte forakt for arbeidet med de praktiske oppgaver, forakt, for det kom­munistiske parti og for arbeiderklassens kamp for dagskravene.

Slik søkte Peder Furubotn og hans annet sentrum å lamme par­tiet i løsningen av dets viktigste kampoppgaver. I denne periode ut­viklet det annet sentrum seg til å bli en anti-kommunistisk, en parti- fiendtlig gruppering, den gjennomgikk en forfalls- og utartingsprosess som brakte den over i trotskismens og titoismens leir.

8. NKPs landsmøte vil samtidig slå fast at partiet ikke tilstrek­kelig grundig og energisk tok opp kampen for å bekjempe Peder Furu­botns og hans fraksjons anti-kommunistiske politikk og partifiendtlige metoder. Forutsetningen for en slik kamp var at hele partiets politikk og praksis ble tatt opp til selvkritisk vurdering, at man avdekket år­sakene til partiets svakheter når det gjaldt mobiliseringen av massene for dagskravene og at man korrigerte de mangler og svakheter som hadde kommet til uttrykk i partiets parlamentariske arbeid og i parti­pressen, særlig når det gjaldt feilene i stillingen til fellesprogrammet, arbeiderpartiregjeringen og «arbeiderflertallet» slik som denne stillingtagen var utformet i 1945.

På grunn av disse svakheter lyktes det Peder Furubotn og hans fraksjon ved sitt dobbeltspill å føre en del partikamerater bak lyset, bedra dem og innbille dem at det annet sentrum med sine radikale fra­ser og sin «venstre»-kritikk var de virkelige forsvarere av partiet. Dette var også årsaken til at det lyktes det annet sentrum gjennom en intens fraksjonsvirksomhet å skaffe seg et flertall på NKPs landsmøte i 1049. På landsmøtet søkte det annet sentrums tilhengere å unngå enhver debatt om de sentrale politiske problemer. For å forvirre landsmøtets representanter kastet de fram den av Peder Furubotn oppfunne så­kalte «provokatørteori», og håpet på denne måte å kunne bevare sitt flertall. I den politiske diskusjon på landsmøtet påviste såvel represen­tanter fra sentralkomiteen som våre broderpartiers representanter det falske og uriktige i Peder Furubotns politikk og metoder. Hele den politiske debatt ble et nederlag for det annet sentrum. Men gjennom en fanatisk fraksjonsinnpisking og takket være fraksjonens desorganiserende virksomhet på selve landsmøtet lyktes det å besette partiets sentrale ledelse med et flertall av det annet sentrums tilhengere.

9. Resultatet av NKPs landsmøte i 1949 førte til en skjebnesvanger utvikling for partiet. Det annet sentrum forsterket sitt fraksjonelle ar­beid. Partiets ledelse ble lammet i sin handlekraft gjennom endeløse og resultatløse diskusjoner om selv de enkleste spørsmål. Midt under valgkampen ble det av det annet sentrum rettet nye fraksjonelle an­grep mot partiet (framstøtene mot «Frihetenes» redaksjon, innsmuglingen av det annet sentrums anti-kommunistiske standpunkter i partiets valg- manifest), usikkerhet, misnøye og passivitet spredte seg i partiets rek­ker, det praktiske og organisatoriske arbeid ble vanskjøttet og mulig­heten for å sette hele partiets kraft inn ved stortingsvalget ble umulig­gjort.

Resultatet av Stortingsvalget ble da også et betraktelig tilbake­slag for NKP. Partiet hadde under valgkampen kjempet alene mot den samlede borgerlige-sosialdemokratiske front. Partiet fikk allikevel over 100 000 stemmer ved valget. Flertallet av NKPs tilhengere slo fortsatt trofast ring om sitt parti. Men tilbakegangen viste først og fremst det som var hovedsvakheten ved partiet. Manglende enhet, manglende klar­het i den politiske hovedlinje, manglende handlekraft og kampånd i det praktiske arbeid, utilstrekkelig forankring i arbeiderklassen, på bedrif­tene og i fagforeningene.

De svakheter i partiet som var oppståtf på grunn av det annet sentrums virksomhet ble ytterligere understreket ved fraksjonens hodeløse opptreden etter valget. Istedenfor å avsløre den reaksjonære valg­ordning som stengte NKP ute fra Stortinget på tross av partiets over 100 000 stemmer, kompromiterte det annet sentrum partiet, ved i par­tiets sekretariat å reise kampen for et krav om at partiet skulle an­søke om «rådgivende mandater» i Stortinget. Denne aksjon som vakte harme og forbitrelse hos NKPs medlemmer understreket ytterligere hvor nødvendig det var å ta et hurtig og åpent oppgjør med det annet sentrum. Dette oppgjør ble innledet med kamerat Strand Johansens foredrag om valgets lærdommer på tillitsmannsmøtet i Oslo den 20.

oktober. Her ble grunnlaget lagt for å befri partiet for Peder Furubotns og hans fraksjons skadelige og ødeleggende virksomhet.

10. Oppgjøret med det annet sentrum har siden oktober 1949 klart og tydelig vist hele det antikommunistiske og partifiendtlige innhold i denne gruppering.

Så snart det annet sentrum så seg åpent angrepet, forsøkte de å bringe partiet inn i en akutt krise ved at flertallet av sentralkomiteen, Peder Furubotns nærmeste tilhengere, nyttet, samme taktikk som deres leder hadde gjort i 1947: de abdiserte fra sine poster i partiledelsen, tråkk seg ut av ledelsen.

Landsmøtet erklærer at i denne situasjon var det en plikt for kommunistene i NKPs sentralstyre å slutte rekkene sammen i partiets ledelse, fjerne det annet sentrum fra partiets sentrale apparat og i hele sin bredde ta kampen opp for å rydde ut det annet sentrum fra par­tiets rekker. Partiets sentralstyre var. i dette oppgjør uttrykk for med­lemmenes vilje og var derfor den eneste representant for Norges Kom­munistiske Parti, dets medlemmer og organisasjoner.

Landsmøtet godkjenner videre det skritt som ble tatt av for­mannen i den sentrale kontrollkomité, kamerat Ole Fossen i hans er­klæring av 7. november 1940 hvori han fastslår at kontrollkomitéen ikke lenger kan betraktes som partiets høyeste kontrollorgan og at alle avgjørelser inntil landsmøtet i februar måtte ligge hos sentralstyret med Emil Løvlien i spissen.

Sammensetningen av kontrollkomiteen, umuligheten av å få i stand et regulært arbeid i komiteen gjorde den utjenlig til å fylle sin viktige funksjon i partiets ledelse.

11. Det energiske inngrep fra NKPs sentralstyre, støttet av med­lemmene og framfor alt medlemmer og tillitsmenn i Oslo, hindret det annet sentrum i å gjennomføre sin plan om å skape en akutt krise i partiet.

Det nederlag de dermed led, virket i første omgang lammende på fraksjonens aktivitet, og partiet kunne hurtig og effektivt konsolidere seg rundt sentralstyret og klargjøre for medlemmer og tilhengere det politiske innhold i den kamp som måtte føres. Det utviklet seg en bred diskusjon i partiets grunnorganisasjoner som skjerpet vaktsamheten mot partiets fiender, avdekket deres falske politiske standpunkter og parti- skadelig dobbeltspill.

Det annet sentrum har på sin side i det videre forløp av denne diskusjon overfor hele partiet og arbeiderklassen vist sitt rette ansikt: Peder Furubotn og hans nærmeste tilhengere etablerte seg som åpen fraksjonsledelse utenfor partiet og tok direkte sikte på dannelsen av et nytt antikommunistisk parti.

Denne fraksjonsledelse fortsatte sin «etterretnings»- og spionasje­virksomhet i partiet og truet enda tilmed å anvende det borgerlige rettsvesen i sin kamp mot NKP.

Ved hjelp av sine tilhengere innenfor partiet forsøkte fraksjonen å hindre ethvert oppgjør om de politisike spørsmål og gjennom den borgerlige og sosialdemokratiske presse, de borgerlige pressebyråer og Kringkastingen søkte de igjen å lansere sin beryktede «provokatør- teori». Denne av Peder Furubotn oppkonstruerte «teori» som bare har dukket opp hver gang Peder Furubotns falske politikk og fraksjons­virksomhet har kommet i søkelyset i NKP, er utelukkende et forsøk på å kamuflere det annet sentrums politiske bankerott, og er i seg selv en frukt av fraksjonens desorganiserende og oppløsende metoder i partiet. Den viser klart for partiet og arbeiderklassen at opphavsmannen til denne «teori» bare kan ha til hensikt å kompromittere partiet, under­støtte og delta i den løgnkampanje som reaksjonens krefter alltid fører mot den kommunistiske bevegelse.

Hånd i hånd med det annet sentrums politiske røkleggingsforsøk i partiet søkte fraksjonen å rette en rekke slag mot partiet for å øde­legge og splitte dets organisasjoner, skade partiets presse, desorganisere partiorganisasjonenes økonomi og ødelegge den eiendom og de verdier partiet gjennom medlemmenes og de sympatiserendes offervilje har skaffet seg.

Da heller ikke disse anslag lyktes forsøkte det annet sentrum seg med nye manøvrer. Dets fraksjonsledelse nedsatte en såkalt kommisjon, som skulle forsøke å spille meglerens rolle, ved hjelp av «konsesjoner» kjøpe seg til et råttent kompromis mellom det annet sentrum og par­tiet og dermed legge et nytt grunnlag for fortsatt fraksjonsarbeid i og utenfor NKP.

12. Disse anslag mot partiet, mot dets enhet dets grunnorgani­sasjoner, og ledende organer er tilbakevist energisk og enhetlig, først og fremst takket være partiets medlemmer.

I overensstemmelse med de retningslinjer partiets sentralstyre trakk opp for oppgjøret med det annet sentrum har hele partiet sluttet rekkene sammen, og isolert partiets fiender til en ynkelig klikk.

Norges Kommunistiske Parti står i dag ved sitt ekstraordinære landsmøte enhetlig og samlet på marxismen-leninismens faste grunn. Partiet gjennom sitt landsmøte uttrykker sin faste vilje til bedre og mer energisk enn før å slutte opp i det store solidariske fellesskap mellom kommunistene i alle land, som under Marx-Engels-Lenin og Stalins fane står som en ledende og organiserende kraft i millionenes kamp* for fred, frihet og sosialisme.

Det annet sentrum har ved sine egne gjerninger beseglet sin skjebne. Det har stillet seg i åpen kampstilling til hele den interna­sjonale kommunistiske bevegelse, og representerer en antikommunistisk, en borgerlig nasjonalistisk gruppering som i likhet med trotskismen og titoismen har funnet sin plass i klassefiendens leir.

13. Som avsluttende åtgjerder i den kamp NKP har ført for å gjenreise partiets enhet og skape en konsolidering omkring en riktig politikk og praksis, stiller landsmøtet følgende hovedoppgaver for partiet:

1. Gjennomføring av en beretningskampanje fra landsmøtet i alle grunnorganisasjoner med sikte på å styrke det politiske skole­ringsarbeid, forbinde dette arbeid med løsningen av de prak­tiske arbeidsoppgaver og dermed heve det ideologiske nivå i partiet.
2. Samle og konsolidere partiets krefter om massearbeidet, styrke partiets kontakt med arbeidermassene og systematisk forankre partiet i bedriftene og fagorganisasjonen.
3. Systematisk utvikle grunnorganisasjonenes politiske initiativ i kampen for dagskravene og gjøre hvert partilag, hvert herreds- parti og distriktsorganisasjon til en handlende og kjempende enhet.
4. Utvikle et omfattende studie- og skoleringsarbeid, og øke ar­beidet for utgivelse av marxismens klassikere.
5. Oppta et systematisk arbeid for å utvikle nye tillitsmannskadre i partiet, framfor alt ved å trekke de unge og nye partimed­lemmer med i ledende arbeid i partiorganisasjonene.
6. Under henvisning til den spesielle beslutning om de personer som under oppgjøret med det annet sentrum er satt utenfor Norges Kommunistiske Parti fastslår landsmøtet:

Takket være Peder Furubotn og hans nærmeste tilhengeres dob­beltspill har det lykkes disse partiets fiender å føre en liten del av par­tiets medlemmer, ærlige og oppriktige kamerater, på villspor.

Landsmøtet erkjenner at dette bare kunne skje fordi partiet ikke i tide, energisk og klart nok påviste faren ved det annet sentrums parti­fiendtlige spill.

Landsmøtet vil derfor rette en inntrengende appell til de som ennå ikke har funnet veien tilbake til partiet om å bryte med det annet sentrum, partiets fiender, og atter finne sin plass i partiets rekker.

Norges Kommunistiske Parti er åpent for enhver ærlig og opp­riktig kamerat, enhver klassekjemper som vil slutte opp under Marx- Lenins og Stalins fane.

Partiet, dets landsmøte, dets ledelse og medlemmer rekker hånden til hver den som, om han har tatt feil, vil innse dette og atter slutte opp om pariet.

Men NKPs landsmøte vil samtidig overfor det kommende sentral­styre, distriktsstyrene og grunnorganisasjonene understreke nødvendig­heten av skjerpet vaktsomhet i partiet, en stadig årvåkenhet mot klasse­fiendens agenter og provokatører som søker å snike seg inn i partiets rekker for å sprenge dets enhet og ødelegge dets kampkraft.

NKP, dets organisasjoner og medlemmer har gjennomført det en­delige politiske oppgjør med det annet sentrum. Et hvert forsøk fra det annet sentrums side på å fortsette kampen mot partiet vil uten hensyn bli slått ned. Deltakelse i det annet sentrums virksomhet, understøttelse av dets antikommunistiske standpunkter og partifiendtlige fraksjonelle metoder er en støtte til klassefienden og vil av partiet bli behandlet deretter.

I ubrytelig enhet, på marxismen-leninismens grunn, vil Norges Kommunistiske Parti gå til nytt arbeid, til nye kamper for freden, for friheten og sosialismen.