Mao: Arbeidsmetodene i partikomiteene

Denne teksten er hentet fra Mao Tsetung: Verker i utvalg bind 4 utgitt av forlaget Oktober 1979.

Tjen Folket Media har oppdatert navn til den nye skrive måten for kinesiske navn og steder der det lar seg gjøre. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.

ARBEIDSMETODENE I PARTIKOMITEENE

Dette er en del av avslutningstalen som kamerat Mao Zedong holdt på den andre plenumssesjonen til den sjuende sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti.

13. mars 1949

1. Sekretæren i en partikomite må være flink til å være «troppssjef». En partikomite har mellom ti og tjue medlemmer. Den er som en tropp i hæren, og sekretæren er som en «troppssjef». Det er sannelig ikke lett å lede denne troppen godt. Nå leder alle byråene og underbyråene i sentralkomiteen veldige områder, og bærer et svært stort ansvar. Å le­de innebærer ikke bare å fastsette allmenne retningslinjer og særegne tiltak, men også å utarbeide riktige arbeidsmetoder. Sjøl om de allmen­ne retningslinjene og de særegne tiltaka er riktige, kan det oppstå pro­blemer dersom en ikke legger stor nok vekt på arbeidsmetodene. Skal en partikomite fylle oppgava si med å lede, må den støtte seg på «sol­datene» sine og sette dem i stand til å spille rolla si fullt ut. Sekretæren må studere hardt og undersøke problemene grundig hvis han skal bli en flink «troppssjef». En sekretær eller nestsekretær vil få vanskelighe­ter med å lede «troppen» sin godt dersom han ikke sørger for å drive propaganda- og organisasjonsarbeid blant sine egne «soldater», ikke har et godt forhold til komitemedlemmene, og ikke studerer hvordan han skal lede møter godt. Hvis «soldatene» ikke marsjerer i takt, kan de ikke vente at de skal kunne lede titalls millioner mennesker i kamp og oppbygging. I forholdet mellom sekretæren og komitemedlemmene er det sjølsagt slik at mindretallet må rette seg etter flertallet. Dette er forskjellig fra forholdet mellom en troppssjef og soldatene hans. Her har jeg bare brukt troppen som bilde.

2. Legg problemene på bordet. Dette gjelder ikke bare for «tropps­sjefen», men også for komitemedlemmene. Snakk ikke bak ryggen på folk. Kall inn et møte hver gang det dukker opp problemer, legg problemene på bordet til drøfting og ta avgjørelser. Slik blir problemene løst. Hvis det fins problemer, og de ikke blir lagt på bordet, vil de bli liggende uløst i lange tider, kanskje i årevis. «Troppssjefen» og komi­temedlemmene må kunne forstå hverandre. Ingen ting er viktigere enn gjensidig forståelse, støtte og vennskap mellom sekretæren og komite­medlemmene, mellom sentralkomiteen og byråene under den, og mel­lom byråene og områdepartikomiteene. Før la vi ikke så stor vekt på dette, men etter den sjuende partikongressen er det gjort store framsteg på dette området, og vennskapsbånda og enheten er blitt mye sterkere. Vi må alltid legge vekt på dette i framtida.

3. «Utveksling av opplysninger». Dette betyr at medlemmene i en partikomite må fortelle hverandre om saker de har fått kjennskap til, og utveksle synspunkter om dem. Dette er svært viktig hvis en skal komme fram til et felles språk. Noen gjør ikke dette, og de blir som de folka Laozi beskriver, som «ikke besøker hverandre hele livet, enda de kan høre hanen gale og hundene gjø hjemme hos hverandre».[1] Det­te fører til at de ikke har et felles språk. Før i tida var det noen av de høyere kadrene våre som ikke hadde et felles språk sjøl i grunnleggen­de teoretiske spørsmål i marxismen-leninismen, fordi de ikke hadde studert nok. I dag er språket i partiet mer enhetlig, men problemet er ennå ikke helt løst. I arbeidet med jordreformen er vi for eksempel en­nå ikke helt enige om hva «mellombønder» og «rikbønder» betyr.

4. Spør kameratene på lavere nivå om saker du ikke forstår eller ik­ke veit noe om. Gi ikke lettvint uttrykk for at du er for eller mot noe. Noen dokumenter blir holdt tilbake ei stund etter at de er utarbeidd, fordi de inneholder noen spørsmål som trenger klargjøring. Det er nødvendig å spørre lavere nivåer til råds først. Vi må aldri late som vi veit noe vi ikke veit, vi må «ikke skamme oss over å spørre folk som står under oss og lære av dem»,[2] og vi må høre oppmerksomt på syns­punktene til kadrer på lavere nivåer. Vær elev før du blir lærer. Lær av kadrene på lavere nivåer før du gir ordrer. Alle byråene i sentralko­miteen og alle frontpartikomiteene må gå fram på denne måten når de behandler problemer, unntatt i militære krisesituasjoner eller i spørs­mål der kjensgjerningene allerede er klare. Omdømmet ditt blir ikke dårligere av det, det kan bare bli bedre. Avgjørelsene våre tar omsyn til de riktige synspunktene til kadrene på lavere nivåer, og derfor kommer de sjølsagt til å støtte dem. Det kadrene på lavere nivåer sier, kan være riktig eller galt. Vi må analysere det. Vi må legge nøye merke til de riktige synspunktene og handle i tråd med dem. Den viktigste grunnen til at sentralkomiteen utøver en riktig ledelse, er at den sammenfatter opplysninger, rapporter og riktige synspunkter som kommer fra ulike steder. Det ville være vanskelig for sentralkomiteen å gi riktige ordrer dersom de lokale organisasjonene ikke skaffa opplysninger og la fram hva de mente. Vi må også høre på feilaktige synspunkter som kommer fra lavere nivåer. Det er galt å ikke høre på dem i det hele tatt. Men sli­ke synspunkter må vi ikke følge, vi må kritisere dem.

5. Lær å «spille piano». Når en spiller piano, bruker en alle ti fingre­ne. Det duger ikke å bruke bare noen av fingrene og ikke de andre. Men det blir ingen melodi om en setter alle fingrene ned på tangentene samtidig. Skal en få fram god musikk, må de ti fingrene bevege seg rytmisk og samordna. En partikomite må holde et fast grep om den sentrale oppgava si, og samtidig må den utvikle arbeidet på andre om­råder omkring denne sentrale oppgava. I dag må vi ta oss av mange områder. Vi må ha oppsyn med arbeidet innafor alle områder, væpna enheter og avdelinger. Vi må ikke ofre all vår oppmerksomhet på noen få problemer og se bort fra andre. Overalt der det er et problem, må vi sette fingeren på det. Dette er en metode vi må mestre. Noen er flinke til å spille piano, noen er dårlige, og det er stor forskjell på de melodie­ne de får fram. Medlemmene i partikomiteene må lære seg til å bli flin­ke til å «spille piano».

6. «Ta et fast grep.» Det vil si at partikomiteene ikke bare må «gri­pe» hovedoppgavene sine. De må «ta et fast grep» om dem. Du kan bare holde taket på noe dersom du tar et fast grep om det og ikke løs­ner grepet det aller minte. Tar du ikke et fast grep, får du ikke noe grep i det hele tatt. Du kan sjølsagt ikke få tak på noe hvis du spriker med fingrene. Hvis du knytter neven, men ikke knytter den hardt, ser det ut som et grep, men det er det ikke. Noen av kameratene våre tar nok et grep om hovedoppgavene, men de tar ikke et fast grep, og der­for kan de ikke gjøre arbeidet sitt godt. Det duger ikke om du ikke har noe grep i det hele tatt, og det duger heller ikke om du ikke har et fast grep.

«Ha sans for tall.» Det vil si at vi må legge vekt på den kvantitati­ve sida av en situasjon eller et problem og lage en grunnleggende kvan­titativ analyse. All kvalitet kommer til uttrykk i en viss kvantitet. Uten kvantitet kan det ikke være noen kvalitet. Fortsatt er det mange av ka­meratene våre som ikke forstår at de må legge vekt på den kvantitative sida av ting — de grunnleggende statistikkene, de viktigste prosenttalla og de kvantitative grensene som bestemmer kvaliteten til ting. De har ingen «tall» i hodet, og derfor kan de ikke unngå å gjøre feil. Når vi skal gjennomføre jordreformen, er det for eksempel helt nødvendig å kjenne til slike tall som prosenten av godseiere, rikbønder, mellombønder og fattigbønder i befolkninga, og hvor mye jord hver av disse gruppene eier. Det er nemlig bare på dette grunnlaget vi kan utforme en riktig politikk. Hvem skal vi kalle rikbønder, og hvem skal vi kalle velstående mellombønder? Hvor stor del av inntekta må komme fra utbytting for at en person skal være rikbonde og ikke velstående mellombonde? I alle disse tilfellene må vi også fastsette kvantitative grenser. I alle massebevegelser må vi gjøre en grunnleggende undersøkelse og analyse av hvor mange som er aktive tilhengere, hvor mange som er motstandere, og hvor mange som stiller seg nøytrale, og vi må ikke avgjøre problemer subjektivt og uten grunnlag.

8. «Kunngjøring for å roe ned befolkninga.» Møter må varsles på forhånd. Dette er som å sende ut ei «kunngjøring for å roe ned befolkninga», slik at alle kan vite hva som skal drøftes, og hvilke problemer som skal løses, og kan forberede seg i god tid. Noen steder blir det innkalt til kadermøter uten at rapporter og utkast til resolusjoner er gjort klar på forhånd. Først når folk er kommet på møtet, blir det smurt sammen ett eller annet så godt det lar seg gjøre. Dette er akkurat som i ordtaket: «Soldatene og hestene er kommet, men maten og fôret er ikke klart», og det holder ikke. Ikke kall inn til et møte i hui og hast hvis forberedelsene ikke er ferdige.

9. «Bedre væpna styrker og enklere forvaltning.» Foredrag, taler, artikler og resolusjoner må være kortfatta og holde seg til saka. Møtene må heller ikke vare for lenge.

10. Gå inn for å forene dere med kamerater som er uenige med dere, og for å samarbeide med dem. Både i de lokale organene og i hæren er det viktig å huske på dette. Det gjelder også for forholdet til folk som står utafor partiet. Vi er kommet sammen fra alle kanter av landet, og i arbeidet vårt må vi være flinke til å forene oss med de kameratene som har andre meninger enn oss sjøl, og ikke bare med dem som deler vårt syn. Det fins folk blant oss som har gjort svært alvorlige feil. Vi må ikke ha fordommer mot dem, men være villige til å samarbeide med dem.

11. Vær på vakt mot hovmod. Dette er et prinsippspørsmål for alle ledende kamerater, og det er et viktig vilkår for å bevare enheten. Folk som ikke har gjort alvorlige feil, og som har hatt svært stor framgang i arbeidet sitt, må helter ikke bli hovmodige. Det er forbudt å feire fød­selsdagen til partilederne. Det er også forbudt å kalle opp steder, gater og bedrifter åtter partiledere. Vi må holde fast på stilen vår med å leve enkelt og kjempe hardt og sette en stopper for smiger og overdreven ros.

12. Trekk to skillelinjer. For det første, mellom revolusjon og kon­trarevolusjon, mellom Yen’an og Xi’an.[3] Noen forstår ikke at de må trekke denne skillelinja. Når de bekjemper byråkratiet, snakker de for eksempel om Yen’an som om «ingen ting er som det skal være» der. De sammenlikner ikke byråkratiet i Yen’an med byråkratiet i Sian, og trekker ikke noen skillelinje. Dette er en grunnleggende feil. For det andre er det nødvendig å skille klart mellom riktig og galt, mellom fortjenes­ter og mangler, innafor de revolusjonære rekkene, og klargjøre hvilken av delene som veier tyngst. Står for eksempel fortjenestene for 30 eller 70 prosent av helheten? Her duger det verken å undervurdere eller å overdrive. Vi må lage ei grunnleggende vurdering av arbeidet til en per­son, og slå fast om fortjenestene står for 30 prosent og feilene for 70 prosent, eller omvendt. Hvis fortjenestene står for 70 prosent av helhe­ten, må vi vurdere arbeidet hans som i hovedsak bra. Hvis fortjeneste­ne har overvekt i et arbeid, ville det være helt galt å beskrive det som om feilene veier tyngst. Når vi går løs på et problem, må vi ikke glem­me å trekke disse to skillelinjene, mellom revolusjon og kontrarevolu­sjon og mellom fortjenester og mangler. Hvis vi husker på disse to skil­lene, vil vi klare å ta oss godt av sakene. Ellers kommer vi til å kludre til hva slags problemer det dreier seg om. Skal vi trekke disse skillelin­jene riktig, trengs det sjølsagt omhyggelige studier og analyse. Hold­ninga vår til alle folk og alle saker må bygge på analyser og studier.

Medlemmene av det politiske byrået og jeg sjøl mener at partikomiteene bare kan gjøre godt arbeid dersom de bruker disse metodene. Det er svært viktig at partikomiteene på alle nivåer gjør godt arbeid med å lede i tillegg til at de gjennomfører partikongressene skikkelig. Vi må gå inn for å studere og forbedre arbeidsmetodene, slik at vi kan heve nivået på ledelsen til partikomiteene enda mer.

NOTER

1. Sitatet er fra Laozi, kapittel 80.

2. Sitatet er fra Konfusianske læresetninger, bok 5, «Gongye Chang».

3. Yen’an var hovedkvarteret for sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti fra ja­nuar 1937 til mars 1947. Xi’an var sentrum for det reaksjonære Kuomintang-styret i Nordvest-Kina. Kamerat Mao Zedong brukte de to byene som symbol på revolusjonen og kontrarevolusjonen.