Denne teksten er hentet fra Stalin: Kort utgreiing om meningsdivergensene i partiet utgitt av forlaget Ny Dag i 1955. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.
PROLETARER I ALLE LAND FOREN DERE!
Innhold
KORT UTGREIING OM MENINGSDIVERGENSENE I PARTIET
«Sosialdemokratiet er foreningen av arbeiderbevegelsen med sosialismen.»
Karl Kautsky.
Våre «mensjeviker» er allerede blitt for påtrengende! Jeg taler om «mensjevikene» i Tiflis. De hørte snakk om meningsdivergenser[1]) i partiet og legger nå vinn på å gjenta på ny: enten en liker det eller ei, vil vi alltid og overalt tale om uenigheten, enten en liker det eller ei, vil vi skjelle ut «bolsjevikene» til alle kanter! Og så skjeller de som besatte. På alle gatehjørner, blant sine egne og blant fremmede, kort sagt når de kan komme til, skriker de det samme om og om igjen: vokt dere for «flertallsfolkene» («bolsjinstvo»), de er fremmede, ikke til å stole på! Våre «mensjeviker» nøyer seg ikke lenger med sitt «vanlige» virkefelt, de har overført «saken» til den legale litteratur og har dermed atter en gang vist verden sin . . . påtrengenhet.
Hva har så «flertallet» gjort seg skyldig i? Hvorfor er vårt «mindretall» («mensjinstvo») så «oppbrakt»?
La oss vende oss til historien.
«Flertallet» og «mindretallet» oppsto for første gang på partiets annen kongress (i 1903). Det var en kongress som skulle forene våre splittede krefter til et enhetlig, mektig parti. Vi partiarbeidere satte store håp til denne kongressen. Endelig! — utbrøt vi gledestrålende, — endelig skal også vi få oppleve sammensmeltningen til et enhetlig parti, skal også vi få mulighet til å arbeide etter en enhetlig plan!! … Selvsagt hadde vi også arbeidet før dette, men våre handlinger var splittede og uorganiserte. Selvsagt hadde vi også før dette forsøkt å slutte oss sammen, nettopp i den hensikt ble jo også den første partikongress sammenkalt (i 1898), og det så til og med ut som om vi hadde «forent» oss, men denne enheten eksisterte bare i ord: partiet var som før oppsplittet i enkeltgrupper, kreftene var fremdeles oppstykket og trengte forening. Partiets annen kongress skulle derfor samle de splittede krefter og sveise dem sammen. Vi skulle skape et enhetlig parti. Men i virkeligheten viste det seg at vi til en viss grad hadde fattet våre håp for tidlig. Kongressen kunne ikke gi oss et enhetlig, et sammensveiset parti, den la bare grunnlaget for et slikt parti. Men den viste klart at det fantes to retninger i partiet: «Iskra»-retningen (vi taler her om den gamle «Iskra»)[2]) og dens motstanderes retning. I samsvar med dette delte kongressen seg i to: i «flertallet» og «mindretallet». De første fulgte «Iskra»-retningen og fylket seg om den, de siste, som var motstandere av «Iskra», inntok det motsatte standpunkt.
På den måten ble «Iskra» parti «flertallets» fane og «Iskra»s standpunkt «flertallets» (= bolsjevikenes, Red.) standpunkt.
Hvilken vei gikk «Iskra», og hva forsvarte den?
For å forstå det må en vite under hvilke forhold den trådte fram på historiens arena.
«Iskra» begynte å komme ut i desember 1900. På den tid begynte en krise i den russiske industri. Den industrielle oppblomstring fulgt av en rekke faglige streiker ble gradvis avløst av en krise (1896—98). Krisen tilspisset seg fra dag til dag og ble til hinder for de faglige streiker. Trass i det banet arbeiderbevegelsen seg vei og marsjerte framover: de enkelte strømmer rant sammen til en elv, bevegelsen antok et klassemessig preg og slo etterhånden inn på den politiske kamps vei. Arbeiderbevegelsen vokste med påfallende hurtighet . . . Bare fortroppen var ennå ikke synlig, sosialdemokratiet1) som ville ha gitt denne bevegelsen sosialistisk bevissthet, som ville ha forbundet den med sosialismen og på den måten ha gitt proletariatets kamp en sosialdemokratisk karakter.
Hva gjorde den tids «sosialdemokrater» (som ble kalt «økonomister»)? De roste den spontane bevegelse og hevdet sorgløst: den sosialistiske bevissthet er slettes ikke så nødvendig for arbeiderbevegelsen, den kan også godt nå sitt mål uten den. Hovedsaken er selve bevegelsen. Bevegelsen er alt og bevisstheten en bagatell. En bevegelse uten sosialisme — det var det de strebet etter.
Hva er i så tilfelle det russiske sosialdemokratis oppgave? Det må være et lydig redskap for den spontane bevegelse, hevdet de. Det er ikke vår sak å innføre sosialistisk bevissthet i arbeiderbevegelsen, det er ikke vår sak å lede denne bevegelsen — det ville være hensiktsløs tvang, vår plikt er bare å lytte til denne bevegelsen og nøye gi akt på det som skjer i samfunnslivet, — vi må følge i den spontane bevegelses kjølvann.2)
Kort sagt, sosialdemokratiet ble framstilt som ballast i bevegelsen. Den som ikke anerkjenner sosialdemokratiet, trenger heller ikke å anerkjenne det sosialdemokratiske parti. Nettopp derfor hevdet «økonomistene» så hardnakket at proletariatets politiske parti ikke kunne eksistere i Russland. La liberalene befatte seg med den politiske kamp, det passer dem bedre, sa de. Men hva skal vi, sosialdemokratene, gjøre? Vi skal som før fortsette i våre enkelte sirkler, arbeide isolert, hver i sin krok.
Ikke et parti, men en sirkel, sa de.
På den ene side vokste arbeiderbevegelsen og trengte en ledende fortropp, mens altså på den annen side «sosialdemokratiet» i «økonomistenes» skikkelse, istedenfor å stille seg i spissen for bevegelsen fornektet seg selv og diltet i bevegelsens kjølvann.
En måtte gjøre alminnelig kjent den tanke at en spontan arbeiderbevegelse uten sosialisme er en omflakking i mørke, en omflakking, hvis ende ingen kjenner, og heller ikke hvilke pinsler en må gjennomgå før en når fram til målet — selv om det vil lykkes en gang — og at en sosialistisk bevissthet følgelig har meget stor betydning for arbeiderbevegelsen. En måtte også få fram at bæreren av denne bevisstheten, sosialdemokratiet, er forpliktet til å bringe den sosialistiske bevissthet inn i arbeiderbevegelsen og ikke betrakte arbeiderbevegelsen utenfra, ikke dilte i dens kjølvann.
En måtte også få fram at det var det russiske sosialdemokratis direkte oppgave å samle proletariatets enkelte fortropper, sveise dem sammen til et parti, og dermed en gang for alle gjøre slutt på oppsplittingen i partiet.
Og «Iskra» tok fatt på å løse nettopp disse oppgavene.
Således sier bladet i sin programartikkel (se «Iskra» nr. 1): «Sosialdemokratiet er foreningen av arbeiderbevegelsen med sosialismen», dvs. at en bevegelse uten sosialisme eller en sosialisme som står utenfor bevegelsen, er en uønsket foreteelse som sosialdemokratiet må kjempe mot. Og da «økonomistene» og «Rabotsjeje Delo»-folkene dyrket den spontane bevegelse, da de svekket sosialismens betydning, påpekte «Iskra»: «Løsrevet fra sosialdemokratiet forflates arbeiderbevegelsen og synker uunngåelig ned til borgerlighet.»
Hvilke oppgaver har det russiske sosialdemokrati? «Av dette gir seg av seg selv den oppgave,» fortsetter «Iskra», «som del russiske sosialdemokrati er kallet til å løse: å bringe de sosialistiske idéer og politisk bevisst orientering til proletariatets masser og organisere et revolusjonært parti i uløselig samband med den spontane arbeiderbevegelsen,» — dvs. det må alltid stå i spissen for bevegelsen, og dets fremste oppgave er å sveise de sosialdemokratiske kreftene i arbeiderbevegelsen sammen til et enhetlig parti.
Slik begynner «Iskra»s3) redaksjon sitt program.
Virkeliggjorde så «Iskra» dette utmerkede programmet?
Alle vet hvor selvoppofrende avisen førte disse ytterst viktige ideene ut i livet. Det viste tydelig partiets annen kongress, der «Iskra» med 35 stemmers flertall ble anerkjent som partiets sentralorgan.
Er det etter dette ikke latterlig når enkelte kvasimarxister tar til å «sette på plass» det gamle «Iskra»?
Hør hva den mensjevikiske «Sosialdemokraten» skriver om «Iskra»: «Det («Iskra») skulle undersøke «økonomismens» idéer, forkaste de feilaktige synspunkter, anta riktige og lede den inn på et nytt spor . . . Men det gikk annerledes. Kampen mot «økonom ismen» førte til den andre ytterlighet — til bagatellisering av den økonomiske kamp, til ringeaktende innstilling til den og til at den politiske kamp ble tilkjent førsterangs betydning. Politikk uten økonomi, det er den nye retning (se «Sosialdemokraten» nr. 1, «Flertall eller mindretall?»).
Men når og hvor i all verden har dette skjedd, ærede «kritiker»? Hva gjorde Plekhanov, Akselrod, Sasulitsj, Martov, Starover, hvorfor ledet de ikke «Iskra» inn på «sannhetens» vei, når de utgjorde flertallet i redaksjonen? Og hvor har De selv vært til nå, høytærede, hvorfor advarte De ikke partiets annen kongress? Den ville da ikke ha anerkjent «Iskra» som sentralorgan.
Men la oss forlate «kritikeren».
Saken er den at «Iskra» behandlet riktig de aktuelle «dagsspørsmål», slo inn nettopp på den vei som er nevnt ovenfor, og selvoppofrende førte programmet ut i livet.
Enda mer tydelig og mer overbevisende ga Lenin uttrykk for «Iskra»s stilling i sin framragende bok «Hva må gjøres?».
La oss ta for oss denne boka.
«»Økonomistene» dyrket den spontane arbeiderbevegelse, men hvem vet ikke at den spontane bevegelse er en bevegelse uten sosialisme, at den er «trade-unionisme»4) som ikke ønsker å se ut over kapitalismens rammer. Hvem vet ikke at arbeiderbevegelsen uten sosialismen blir stående på stedet marsj, holder seg innenfor rammene av kapitalismen, kretser i ville omkring den private eiendomsrett? Og om en slik vei en gang vil føre fram til den sosiale revolusjon, så er det uvisst når og hvilke trengsler den må gå gjennom. Eller er det kanskje likegyldig for arbeiderne om de kan tre inn i det «forjettede land» i nær eller fjern framtid, og om veien er lett eller tung? Det er klart at enhver som lovpriser og gjør knefall for den spontane bevegelse, han skaper — enten han vil eller ikke — en kløft mellom sosialismen og arbeiderbevegelsen, han svekker betydningen av den sosialistiske ideologi, han fordriver den fra livet og underkaster — enten han vil eller ikke — arbeiderne under den borgerlige ideologi, for han forstår ikke at «sosialdemokratiet er foreningen av arbeiderbevegelsen med sosialismen»5), at ethvert knefall for spontaniteten i arbeiderbevegelsen, enhver svekkelse av «det bevisste elements» rolle, av sosialdemokratiets rolle, betyr en styrkelse av den borgerlige ideologis innflytelse på arbeiderne — helt uansett om den som svekker denne rollen, ønsker det eller ikke.»6)
La oss forklare dette litt nærmere.
I vår tid kan det bare eksistere to ideologier: den borgerlige og den sosialistiske. Skilnaden mellom dem er bl. a. også at den første, dvs. den borgerlige ideologi, er langt eldre, mer utbredt, og har slått dypere røtter i livet enn den andre, at en støter på borgerlige synsmåter overalt, i sitt eget og i fremmede miljø, mens den sosialistiske ideologi bare tar sine første skritt, bare har begynt å bane seg vei. Det er unødvendig å tale om at hvis det dreier seg om utbredelsen av ideene, så brer den borgerlige ideologi, dvs. den trade-unionistiske bevissthet, seg atskillig lettere og griper den spontane arbeiderbevegelse langt sterkere enn den sosialistiske ideologi som nå bare tar sine første skritt. Dette er desto sannere, da den spontane bevegelse — bevegelsen uten sosialisme — dessuten «fører nettopp til at den underordnes den borgerlige ideologi».7) Men underkastelse under den borgerlige ideologi betyr at den sosialistiske ideologi trenges ut, da de gjensidig negerer hverandre.
Hvordan — vil en spørre, — heller kanskje ikke arbeiderklassen mot sosialismen! Jo, den heller mot sosialismen. Hvis den ikke gjorde det, ville sosialdemokratiets arbeid vare hensiktsløst. Men det er også sant at denne dragningen står i motstilling til og hindres av en annen dragning — hellingen mot den borgerlige ideologi. Jeg sa nettopp at vårt samfunnsliv er gjennomsyret av borgerlige idéer, derfor er det langt lettere å utbre den borgerlige ideologi enn den sosialistiske. En skal ikke glemme at de borgerlige ideologer dessuten heller ikke sover, at de på sitt vis tar på seg en sosialistisk maske og utrettelig søker å legge arbeiderklassen fullstendig inn under den borgerlige ideologi. Hvis dertil også sosialdemokratene, akkurat som «økonomistene», vil gå med skylapper for øynene og dilte i den spontane bevegelses kjølvann (og arbeiderbevegelsen er nettopp spontan, når sosialdemokratiet oppfører seg slik), så er det selvinnlysende at den spontane arbeiderbevegelse vil slå inn på denne opptråkkede vei og underkaste seg den borgerlige ideologi, men naturligvis bare inntil lengere tids villfarelser og pinsler tvinger den til å bryte forbindelsen med den borgerlige ideologi og strebe i retning av den sosiale revolusjon.
Nettopp dette er dragningen til den borgerlige ideologi.
Lenin sier:
«Arbeiderklassen dras spontant til sosialismen, men den borgerlige ideologi, som er mest utbredt (og stadig gjenoppstår i de mest forskjelligartede former) er likevel den som spontant først og fremst påtvinger seg arbeiderne.»8)
Nettopp derfor underkaster den spontane arbeiderbevegelse seg, så lenge den er spontan, så lenge den ikke har forent seg med den sosialistiske bevissthet, den borgerlige ideologi og dras mot underkastelse under den.9)
Hvis det ikke var slik, ville en sosialdemokratisk kritikk, en sosialdemokratisk propaganda vare overflødig, og «foreningen av arbeiderbevegelsen med sosialismen» ville også være overflødig.
Sosialdemokratiet er forpliktet til å kjempe mot denne dragningen — dragningen til den borgerlige ideologi og skyve på den andre dragningen — dragningen til sosialismen. Naturligvis, etter lang tids villfarelser og trengsler vil den spontane bevegelse også uten hjelp fra sosialdemokratiet en gang ta saken i sine egne hender og nå fram til den sosiale revolusjons porter, da «arbeiderklassen spontant dras til sosialismen.»10)
Men hvordan skal en forholde seg før den tid, hva skal en gjøre før det skjer? Legge hendene i fanget som «økonomistene» og avstå plassen til folk som Struve og Subatov? Forkaste sosialdemokratiet og dermed fremme den borgerlige, trade-unionistiske ideologis herredømme? Glemme marxismen og ikke «forene sosialismen med arbeiderbevegelsen?»
Nei! Sosialdemokratiet er proletariatets fortropp,11) og dets oppgave er alltid å marsjere i spissen for proletariatet, er å «dra arbeiderbevegelsen bort fra trade-unionismens spontane trang til å komme inn under borgerskapets vinger og dra den inn under det revolusjonære sosialdemokratis vinger».12) Sosialdemokratiets oppgave er å innplante den sosialistiske bevissthet i den spontane arbeiderbevegelse, forene arbeiderbevegelsen med sosialismen og på den måten gi proletariatets kamp en sosialdemokratisk karakter.
Det heter at arbeiderklassen i noen land selv har utarbeidet en sosialistisk ideologi (den vitenskapelige sosialisme) og selv kommer til å utarbeide den også i de øvrige land, og at det derfor er fullstendig overflødig å innplante sosialistisk bevissthet i arbeiderbevegelsen utenfra. Men det er en grov villfarelse. For å utarbeide den vitenskapelige sosialisme må en stå i spissen for vitenskapen, må en være utrustet med vitenskapelige kunnskaper og inngående kunne utforske lovene for den historiske utvikling. Men arbeiderkassen har, så lenge den ennå er en arbeiderklasse, ikke krefter til å stille seg i spissen for vitenskapen, føre den framover og vitenskapelig utforske de historiske lover; til det har den hverken tid eller midler. Den vitenskapelige sosialisme «kan bare oppstå på grunnlag av dyp vitenskapelig innsikt . . .», sier Kautsky. «Vitenskapens bærer er imidlertid ikke proletariatet, men den borgerlige intelligens (uthevet av Kautsky), det er jo også hos enkelte medlemmer av dette lag at den moderne sosialisme er oppstått, og først gjennom dem er den blitt overført til de i åndelig henseende mest utviklede proletarer.»13)
I samsvar med det sier Lenin: alle som gjør knefall for den spontane arbeiderbevegelse og som med hendene i fanget betrakter den utenfra, alle som stadig svekker sosialdemokratiets betydning og avstår plassen til folk som Struve og Subatov, — alle disse innbiller seg at bevegelsen selv vil utarbeide den vitenskapelige sosialisme. «Men det er en stor villfarelse.»14)
Noen tror at Petersburg-arbeiderne, som laget streiker i 90-årene, hadde en sosialdemokratisk bevissthet, men også det er en villfarelse. De hadde ikke en slik bevissthet og kunne ikke ha det. «Den (den sosialdemokratiske bevissthet) kunne bare tilføres utenfra. Alle lands historie vitner om at arbeiderklassen med sine egne krefter bare er i stand til å utforme en trade-unionistisk bevissthet, dvs. overbevisning om nødvendigheten av å slutte seg sammen i fagforeninger, føre kamp mot arbeidskjøperne, tvinge regjeringen til å utstede de og de lover som er nødvendige for arbeiderne (osv.). Sosialismens lære er derimot vokst ut av de filosofiske, historiske, og økonomiske teorier som er blitt utarbeidet av dannede representanter for de besittende klasser, intelligensen. Grunnleggerne av den moderne vitenskapelige sosialisme, Marx og Engels, tilhørte selv ifølge sin sosiale stilling den borgerlige intelligens.»15)
Det betyr naturligvis ikke, fortsetter Lenin «at arbeiderne ikke deltar i denne utarbeidingen. Men de deltar ikke i sin egenskap av arbeidere, de gjør det i sin egenskap av sosialismens teoretikere, som Proudhon’er og Weitling’er (som begge var arbeidere), de deltar med andre ord bare, når og for så vidt som det lykkes dem i større eller mindre utstrekning å beherske sin tids viten og føre denne viten framover».16)
En kan forestille seg alt dette omtrent på følgende måte. Det eksisterer kapitalistiske forhold. Det finnes arbeidere og arbeidskjøpere. Mellom dem pågår en kamp. Den vitenskapelige sosialisme kan man ennå ikke finne noen steds. En vitenskapelig sosialisme fantes det ikke spor av noensteds, men arbeiderne førte allerede sin kamp . . . Ja, arbeiderne kjemper. Men de kjemper isolert mot arbeidskjøperne, de kommer i konflikt med de lokale myndigheter: ett sted lager de streiker, et annet går de på moter og i demonstrasjoner, her krever de rettigheter av myndighetene, der erklærer de boikott, noen taler om politisk kamp, andre om økonomisk, osv. Men det betyr ennå ikke at arbeiderne har en sosialdemokratisk bevissthet, det betyr ennå ikke at målet for deres bevegelse er å avskaffe det kapitalistiske system, at de er likså overbevist om at det kapitalistiske system skal styrtes og det sosialistiske system opprettes, som de er om at solen uunngåelig vil stå opp, at de anser erobringen av sitt politiske herredømme (proletariatets diktatur) som et nødvendig redskap for sosialismens seier, osv. Men samtidig utvikler vitenskapen seg. Den blir litt etter litt oppmerksom på arbeiderbevegelsen. Flertallet av de lærde kommer til at arbeiderbevegelsen er opprør av gjenstridige som man burde piske til fornuft. Andre hevder at det er de rikes plikt å tildele de fattige noen smuler, dvs. at arbeiderbevegelsen er en tiggerbevegelse hvis mål er å få almisser. Og kan hende viser det seg at blant alle disse tusener lærde er det bare en som ser vitenskapelig på arbeiderbevegelsen. som vitenskapelig undersøker hele samfunnslivet, som følger konflikten mellom klassene, som lytter til misnøyen i arbeiderklassen og endelig vitenskapelig beviser at den kapitalistiske samfunnsordning slett ikke er noe evig, men at den er like forgjengelig som feudalismen. at den nødvendigvis må følges av sin negasjon, den sosialistiske samfunnsordning, som bare kan opprettes av proletariatet gjennom en sosial revolusjon. Kort sagt, den vitenskapelige sosialisme utarbeides. Det sier seg selv at hvis det ikke fantes kapitalisme og klassekamp ville det heller ikke finnes noen vitenskapelig sosialisme. Men sant er også at disse få, la oss si Marx og Engels, ikke ville ha utarbeidet den vitenskapelige sosialisme hvis de ikke hadde hatt vitenskapelige kunnskaper.
Hva er den vitenskapelige sosialisme uten en arbeiderbevegelse? — Et kompass som, siden det ikke brukes, bare kan ruste og derfor måtte kastes overbord.
Hva er en arbeiderbevegelse uten sosialisme? — Et skip uten kompass, som nok vil nå inn til kysten, men hvis det hadde kompass, ville det nå fram mye hurtigere og ikke bli utsatt for så mange farer.
Forén dem, og dere får et ypperlig fartøy som setter kursen rett mot kysten og kommer uskadd i havn.
Forén arbeiderbevegelsen med sosialismen, og dere får den sosialdemokratiske bevegelse, som på rake veien streber mot «det forjettede land». Der har vi sosialdemokratiets (og ikke bare de sosialdemokratiske intellektuelles) oppgave, — å forene sosialismen og arbeiderbevegelsen, å føre den sosialistiske bevissthet inn i bevegelsen og på den måten gi den spontane arbeiderbevegelse en sosialdemokratisk karakter.
Det sier Lenin.
Noen påstår at arbeiderbevegelsen ifølge Lenin og «flertallsfolkenes» mening ville gå mot undergangen og ikke nå fram til den sosiale revolusjon hvis den ikke var forbundet med den sosialistiske ideologi. Men det er et påfunn, et påfunn av lediggjengere, et påfunn som bare kunne klekkes ut av slike «marxister» som An (se «Hva er partiet?», «Mogsauri»[5], nr. 6).
Lenin hevder bestemt at «arbeiderklassen dras spontant til sosialismen», og når han ganske kort dveler ved dette, skyldes det bare at han finner det overflødig å bevise det som allerede uten videre er bevist. Dessuten stilte Lenin seg slett ikke den oppgave å utforske den spontane bevegelse, han ville bare vise praktikerne hva de skulle gjøre bevisst.
La oss høre hva Lenin sier et sted der han polemiserer mot Martov: ««Vårt parti er en bevisst tolk for en ubevisst prosess.» Netopp. Og nettopp derfor er det galt å streve etter at «enhver streikende» skal kunne kalle seg partimedlem, for hvis «enhver streik» ikke bare var det spontane uttrykk for et mektig klasseinstinkt og en klassekamp, som uunngåelig fører til den sosiale revolusjon, men det bevisste uttrykk for denne prosessen … da ville vårt parti . . . med ett . . . gjøre ende på hele det borgerlige samfunn».17)
Som en ser, mente Lenin at den klassekamp og de klassekonflikter som ikke kan kalles sosialdemokratiske, likevel fører arbeiderklassen uunngåelig mot den sosiale revolusjon.
Hvis dere er interessert i å vite hva andre representanter for «flertallet» mener, så hør hva en av dem, kamerat Gorin, sa på partiets annen kongress: «Hvordan ville saken stå hvis proletariatet var overlatt til seg selv? Den ville ha vært analog med situasjonen før den borgerlige revolusjon. De borgerlige revolusjonære hadde ingen vitenskapelig ideologi. Og ikke desto mindre oppsto det borgerlige system. Proletariatet ville naturligvis til sjuende og sist ha arbeidet seg fram mot den sosiale revolusjon også uten ideologer, men instinktivt . . . Proletariatet ville også ha praktisert sosialismen instinktivt, men det ville ikke hatt noen sosialistisk teori. Prosessen ville bare ha vært langsom og mer pinefull.»18)
Kommentarer er overflødige.
Altå: Den spontane arbeiderbevegelse, arbeiderbevegelsen uten sosialismen, forflates uunngåelig og antar en trade-unionistisk karakter — den underordner seg den borgerlige ideologi. Kan en av dette trekke den slutning at sosialismen er alt og arbeiderbevegelsen intet? Naturligvis ikke! Slik taler bare idealistene. En gang, etter meget lang tid, vil den økonomiske utvikling uunngåelig føre arbeiderklassen til den sosiale revolusjon og følgelig tvinge den til å bryte enhver forbindelse med den borgerlige ideologi. Saken er bare at denne veien blir meget lang og smertefull.
På den annen side vil sosialismen uten arbeiderbevegelsen uansett på hvilket vitenskapelig grunnlag den var oppstått, like fullt forbli en tom frase og miste sin betydning. Kan en av dette trekke den slutning at bevegelsen er alt og sosialismen intet? Naturligvis ikke! Slik resonnerer bare kvasi-marxister som bevisstheten ikke har noen som helst betydning for, da den vil bli skapt av samfunnslivet selv. Sosialismen kan en forene med arbeiderbevegelsen og dermed forvandle den fra en tom frase til et kvasst våpen.
Konklusjonen?
Konklusjonen er denne: arbeiderbevegelsen må forenes med sosialismen, den praktiske virksomhet og den teoretiske tenkning må smelte sammen til ett og dermed gi den spontane arbeiderbevegelse en sosialdemokratisk karakter, for «sosialdemokratiet er foreningen av arbeiderbevegelsen med sosialismen». Da forvandler sosialismen, forent med arbeiderbevegelsen, seg fra en tom frase til en mektig kraft i arbeidernes hender. Da vil den spontane bevegelse, etter å ha forvandlet seg til en sosialdemokratisk bevegelse, med raske skritt og på en sikker vei marsjere fram til den sosialistiske samfunnsordning. Hvori består altså det russiske sosialdemokratis kall? Hva må vi gjøre? Vår oppgave, sosialdemokratiets oppgave, er å lede arbeidernes spontane bevegelse vekk fra den trade-unionistiske vei og inn på den sosialdemokratiske vei. Vår oppgave er å tilføre denne bevegelsen sosialistisk bevissthet19) og forene arbeiderklassens fremste krefter til ett sentralisert parti. Vår oppgave er alltid å gå i spissen for bevegelsen og utrettelig kjempe mot alle — fiende eller «venn» — som hindrer oss i å fylle disse oppgavene.
Det er i store trekk «flertallsfolkenes» standpunkt.
Vart «mindretall» liker ikke «flertallets» standpunkt: de sier det er «umarxistisk», at det «fundamentalt står i strid med» marxismen! Virkelig, høystærede? Når, hvor, på hvilken klode? Les våre artikler, sier de, og dere kan selv overbevise dere om at vi har rett. Vel, la oss lese.
Vi har liggende foran oss artikkelen: «Hva er partiet?» (se «Mogsauri», nr. 6). Hva anklager «kritikeren» An parti-«flertallet» for? «Det («flertallet») . . . erklærer seg som partiets hode … og krever av de andre at de skal underkaste seg . . ., og for å rettferdiggjøre sin oppførsel pønsker de tilmed ofte ut nye teorier, som for eksempel: det arbeidende folk kan ikke med egne krefter tilegne seg (understreket av meg) de «høye idealer» osv.»20)
Det må virkelig spørres om «flertallet» framsetter eller noensinne har framsatt slike «teorier». Aldri! Tvert om. Den ideologiske talsmann for «flertallet», kamerat Lenin, hevder bestemt at arbeiderklassen meget lett tilegner seg de «høye idealer», meget lett tilegner seg sosialismen.
Bare hør.
«Det blir ofte sagt: arbeiderklassen dras spontant til sosialismen. Dette er fullstendig riktig i den forstand at den sosialistiske teori dypere enn alle andre og sannere enn alle andre fastslår årsakene til arbeiderklassens nød, og derfor tilegner arbeiderne seg den også så lett.»21)
Så hvorfor kommer An med spissfindigheter, hvor har han gjort sin merkelige «oppdagelse»? Saken er den, kjære leser, at «kritikeren» An tenkte på noe helt annet. Han tenkte på det stedet i boka «Hva må gjøres?» der Lenin snakker om utarbeidelsen av sosialismen, der han hevder at arbeiderklassen med egne krefter ikke kan utarbeide den vitenskapelige sosialisme.22)
Men hvordan det? — vil dere spørre. Én ting er utarbeidelsen av sosialismen, en annen ting er tilegnelsen av den. Hvorfor glemte An Lenins klare ord om tilegnelsen av de «høye idealer»? De har rett, kjære leser, men hva skal An gjøre når han så gjerne vil være «kritiker»? Tenk bare for en heroisk gjerning: å finne opp sin egen «teori», tilskrive motstanderen den og deretter selv bombardere frukten av sin egen fantasi! Sannelig en kritikk som har vasket seg! Det er i hvert fall hevet over enhver tvil at An «med sine egne krefter ikke har kunnet tilegne seg» Lenins bok «Hva må gjøres?».
La oss så slå opp i den såkalte «Sosialdemokraten». Hva sier forfatteren av artikkelen «Flertall eller mindretall?» (se «Sosialdemokraten» nr. 1). Han blåser seg opp og drar med stor ståhei i leding mot Lenin som skal ha påstått at «den naturlige (skal være: «spontane») utvikling av arbeiderbevegelsen ikke drar i retning av sosialismen, men i retning av den borgerlige ideologi».23) Forfatteren forstår åpenbart ikke at den spontane arbeiderbevegelse er en bevegelse uten sosialisme (forfatteren kan være så god å bevise at det ikke er så), og en slik bevegelse underkaster seg ubetinget den borgerlig-trade-unionistiske ideologi, dras til den, for i vår tid kan det bare eksistere to ideologier — den sosialistiske og den borgerlige —, og der den første ikke finnes, dukker den andre opp og inntar dens plass (bevis det omvendte!). Ja, det er Lenins synspunkt. Men samtidig glemmer han ikke den andre tendensen som er egen for arbeiderbevegelsen, — dragningen til sosialismen som bare midlertidig overskygges av dragningen til den borgerlige ideologi. Lenin sier direkte at «arbeiderklassen dras spontant til sosialismen»24) og bemerker med rette at sosialdemokratiets oppgave er å framskynde denne tendensens seier, blant annet også ved kamp mot «økonomistene». Hvorfor siterer De ikke disse ordene av Lenin i Deres artikkel, ærede «kritiker»? Er De kanskje ikke skrevet av den samme Lenin? Det passet ikke i Deres kram, ikke sant?
«Ifølge Lenin … er arbeideren etter sin stilling (understreket av meg) snarere en bursjoa enn en sosialist.. .»,25) fortsetter forfatteren. For en dumhet, noe sånt hadde jeg ikke ventet selv av en slik forfatter. Taler kanskje Lenin om arbeidernes stilling, hevder han kanskje at arbeideren ifølge sin stilling er en bursjoa? Hvilken dumrian kan si at arbeideren ifølge sin stilling er en bursjoa, — arbeideren sum er fratatt produksjonsmidlene og som lever av å selge sin arbeidskraft? Nei! Lenin taler om noe helt annet. Saken er den at jeg ifølge min stilling kan være proletar og ikke bursjoa, men likevel ikke være meg min stilling bevisst og derfor kan underordne meg den borgerlige ideologi. Nettopp slik forholder det seg i dette tilfelle med arbeiderklassen. Og det betyr noe helt annet.
I det hele tatt ynder forfatteren å strø om seg med tomme ord, — han fyrer av i hytt og vær uten å tenke! For eksempel påstår forfatteren hårdnakket at «leninismen fundamentalt står i strid med marxismen»,26) han påstår det uten å forstå hvor denne hans «idé» fører hen. La oss et øyeblikk gå med på det han sier, la oss anta at leninismen faktisk «fundamentalt står i strid med marxismen». Og videre? Hva følger av det? Jo, at «leninismen dro med seg» «Iskra» (den gamle «Iskra») — det benekter heller ikke forfatteren — og at «Iskra» følgelig «fundamentalt står i strid med marxismen». Partiets annen kongress anerkjente med flertallets 35 stemmer «Iskra» som partiets sentralorgan og uttalte seg sterkt rosende om dens fortjenester,27) og følgelig må denne kongressen og dens program og dens taktikk «fundamentalt stå i strid med marxismen» . . . Latterlig, ikke sant, kjære leser?
Forfatteren fortsetter likevel: «Ifølge Lenin dras den spontane arbeiderbevegelse til en forening med borgerskapet . . .» Ja, ja, forfatteren dras uten tvil til en forening med dumheten, og det ville være bra om han kom seg vekk fra denne veien.
Men la oss forlate «kritikeren». La oss vende oss til marxismen. Den ærede kritiker påstår hårdnakket at «flertallet» og dets representant Lenins standpunkt fundamentalt står i strid med marxismen, for, heter det, såvel Kautsky som Marx og Engels sier det motsatte av det Lenin forsvarer!! Er det virkelig så? La oss undersøke det nærmere!
«K. Kautsky,» forteller forfatteren oss, «skriver i sitt «Erfurt-program»: «Proletariatets og borgerskapets interesser er så stikk motsatte av natur, at disse to klassenes bestrebelser ikke kan forenes i det lange løp. I hvert land med kapitalistisk produksjonsmåte må arbeiderklassens deltakelse i politikken før eller senere føre til at den skiller lag med de borgerlige partiene og danner et selvstendig parti, et arbeiderparti.»
Men hva blir konklusjonen på dette? Bare den at borgerskapets og proletariatets interesser strider mot hverandre, at proletariatet «før eller senere» skiller lag med borgerskapet og danner et selvstendig arbeiderparti (legg merke til: et arbeiderparti og ikke et sosialdemokratisk arbeiderparti). Forfatteren påstår at Kautsky her har en annen mening om Lenin! Imidlertid sier Lenin at proletariatet for eller senere ikke bare skiller lag med borgerskapet, men også fullfører en sosial revolusjon, dvs. styrter borgerskapet.28) Sosialdemokratiets oppgave — legger han til — er å arbeide for at dette kan skje så hurtig som mulig og at det skjer bevisst. Ja, bevisst og ikke spontant, da det er nettopp denne bevisstheten Lenin skriver om.
«. . . Der det er kommet til dannelse av et selvstendig arbeiderparti,» — fortsetter «kritikeren» å sitere Kautskys bok, — «vil dette partiet før eller senere med en naturlovs nødvendighet måtte oppta sosialistiske tendenser, hvis det ikke alt på forhånd er inspirert av dem, det må til sjuende og sist bli et sosialistisk arbeiderparti, dvs. sosialdemokrati .29)
Hva betyr det? Bare det at et arbeiderparti opptar sosialistiske tendenser. Men benekter kanskje Lenin det? På ingen måte. Lenin sier rett ut at ikke bare arbeiderpartiet, men hele arbeiderklassen tilegner seg sosialismen.30) Hva er det da for noe vås «Sosialdemokraten» og dens forløyede helt kommer med? Hvorfor koker de i hop dette sludderet? Som det heter: han hørte klokka, men visste ikke hvor den hang. Nettopp det er også tilfelle med vår forfatter som har rotet seg helt bort.
Som en ser, er det her ikke en tøddels forskjell mellom Kautsky og Lenin. Derimot viser alt dette med tindrende klarhet tankesvikten hos forfatteren.
Sier Kautsky noe til fordel for «flertallets» standpunkt? La oss se hva han skriver i en av sine fremragende artikler der han drøfter programutkastet til det østerrikske sosialdemokrati:
«Mange av våre revisjonistiske kritikere tror at Marx skal ha hevdet at den økonomiske utvikling og klassekampen ikke bare skaper forutsetninger for sosialistisk produksjon, men også direkte erkjennelsen (uthevet av K. Kautsky) av dens nødvendighet. Og så innvender disse kritikerne straks at landet med den høyeste kapitalistiske utvikling, England, er det land som står mest fremmed for denne erkjennelse. Etter det nye utkastet kunne en forledes til å tro at også den østerrikske programkommisjonen deler dette angivelig ortodoks- marxistiske synspunkt som er motbevist på denne måten. I utkastet heter det nemlig: «Jo mer den kapitalistiske utvikling øker proletariatet, desto mer tvinges det og får mulighet til å føre kamp mot kapitalismen. Proletariatet kommer til erkjennelse» av sosialismens mulighet og nødvendighet. I denne forbindelse framstilles den sosialistiske erkjennelse som et nødvendig direkte resultat av den proletariske klassekamp. Men det er slett ikke riktig . . . Den moderne sosialistiske bevissthet kan bare oppstå på grunnlag av dyp vitenskapelig innsikt . . . Vitenskapens bærer er imidlertid ikke proletariatet, men den borgerlige intelligens (uthevet av K. Kautsky), det er jo også hos enkelte medlemmer av dette lag at den moderne sosialisme er oppstått, og først gjennom dem er den blitt overført til de i åndelig henseende mest utviklede proletarer, som så har ført den inn i proletariatets klassekamp . . . Den sosialistiske erkjennelse er altså noe som er brakt inn utenfra i proletariatets klassekamp og ikke noe som spontant er vokset opp innenfor den. I samsvar med dette sa også det gamle Hainfeld-programmet fullstendig riktig at det hører til sosialdemokratiets oppgave å fylle proletariatet med bevisstheten om sin stilling og sin oppgave . . .»31)
Minnes De ikke, kjære leser, Lenins analoge tanker om dette spørsmålet, minnes De ikke «flertallets» kjente standpunkt? Hvorfor har «Tiflis-komitéen» og dens «Sosialdemokraten» underslått sannheten, hvorfor siterer ikke vår ærede «kritiker» i sin artikkel disse ord av Kautsky når han først taler om ham? Hvem lurer de høyst- ærede, hvorfor oppfører de seg så «ringeaktende» overfor leseren? Kanskje fordi … de er redde for sannheten, stikker seg unna for sannheten og tror at en også kan stikke sannheten unna? De minner om fuglen som stikker hodet under vingen og innbiller seg at ingen ser den! De tar like skammelig feil som fuglen. Når det er klart at den sosialistiske bevissthet ble utarbeidet på vitenskapelig grunn, at den ble brakt inn i arbeiderbevegelsen utenfra — ved sosialdemokratiets32) innsats — så er det klart at dette skjer fordi arbeiderklassen, så lenge den ennå er en arbeiderklasse, ikke kan stille seg i spissen for vitenskapen og med egne krefter utarbeide den vitenskapelige sosialisme: den har hverken tid eller midler til det.
K. Kautsky sier i sitt «Erfurt-program»:
«. . . Proletaren kan i beste tilfelle tilegne seg en del av den viten som er utviklet av de borgerlige lærde, utforme den i samsvar med sine mål og sine behov, men så lenge han ennå er proletar, har han hverken fritid eller midler til selvstendig å fore vitenskapen utover den grense som er nådd av de borgerlige tenkere. Derfor måtte også den spontane arbeidersosialisme bære alle utopismens vesentlige kjennetegn,»33) (utopisme er en falsk, ikke vitenskapelig teori).
En utopisk sosialisme av dette slaget antar ofte en anarkistisk karakter, fortsetter Kautsky, men «. . . som kjent, overalt der den anarkistiske bevegelse (underforstått den proletariske utopisme. K. Kautsky) ble en massebevegelse og en virkelig klassekamp, endte den før eller senere alltid, trass i dens tilsynelatende radikalisme, i en snever laugsmessig, rent faglig bevegelse.34)
Med andre ord, hvis arbeiderbevegelsen ikke forener seg med den vitenskapelige sosialisme, forflates den uunngåelig, antar en «rent faglig» karakter og underkaster seg følgelig den trade-unionistiske ideologi.
«Det er fornedring av arbeiderne, det er opphøyning av intelligensen!» — skriker vår «kritiker» og hans «Sosialdemokraten». . . Arme «kritiker», stakkars «Sosialdemokraten»! De regner proletariatet for en lunefull frøken som ikke tåler å høre sannheten, som en stadig må gi komplimenter for at hun ikke skal springe sin vei! Nei, høyst- ærede! Vi er overbevist om at proletariatet vil legge for dagen større fasthet enn dere tror. Vi er overbevist om at det ikke er redd for sannheten! Men dere . . . Den saken er klar nok: Dere var også nå redde for sannheten og fortalte ikke leseren Kautskys virkelige synspunkter . . . Således er den vitenskapelige sosialisme uten arbeiderbevegelsen tomme ord som det alltid er lett å strø om seg med.
På den annen side er arbeiderbevegelsen uten sosialismen en trade- unionistisk villfarelse som én gang naturligvis vil komme fram til den sosiale revolusjon, men bare etter lang tids pinsler og trengsler.
Konklusjonen?
«Arbeiderbevegelsen må forene seg med sosialismen»: «Sosialdemokratiet er foreningen av arbeiderbevegelsen med sosialismen.»35)
Det sier Kautsky, marxismens teoretiker.
Vi har sett at det samme hevder «Iskra» (den gamle) og «flertallet». Vi har sett at dette standpunkt har også kamerat Lenin.
Således står «flertallet» fast på marxistisk grunn.
Det er innlysende at «ringeaktende holdning til arbeiderne», «opphøying av intelligensen», «flertallets umarxistiske standpunkt» og liknende perler som de mensjevikiske «kritikere» strør om seg med, ikke er noe annet enn skvalder og prat i ørska fra Tiflis-«mensjevikenes» side.
Omvendt skal vi se at «fundamentalt i strid med marxismen» står i virkeligheten Tiflis-«mindretallet» selv, «Tiflis-komitéen» og dens «Sosialdemokraten». Men mer om det senere. La oss imens vende oppmerksomheten mot følgende:
For å underbygge sine utgytelser siterer forfatteren av artikkelen «Flertall eller mindretall?» Marx’(?) ord: «Denne eller hin klasses teoretiker kommer ad teoretisk vei til den slutning som klassen selv allerede har tilbakelagt praktisk .36) Ett av to. Enten forstår ikke forfatteren grusinsk eller det er setterens feil. Ikke et eneste lese- og skrivekyndig menneske ville si «Som den allerede har tilbakelagt». Det skulle stått: «som den allerede er kommet til,» eller «som den allerede går mot». Hvis forfatteren mener det siste (som den allerede går mot), så må en påpeke at han ikke gjengir Marx’ ord korrekt, at Marx ikke har sagt noe slikt. Og hvis forfatteren tenker på den første formuleringen, så må den leses slik: «Denne eller hin klasses teoretiker kommer ad teoretisk vei til den slutning som klassen selv allerede er kommet til ad praktisk vei.» Med andre ord: hvis Marx og Engels teoretisk er kommet til den slutning at kapitalismens sammenbrudd og oppbygging av sosialismen er uunngåelig, så betyr det at proletariatet allerede har styrtet kapitalismen praktisk, allerede har knust kapitalismen og i stedet bygd det sosialistiske liv!
Stakkars Marx! Hvem vet hvor mange meningsløsheter våre «marxister» ennå vil tilskrive ham!
Sier virkelig Marx dette? La oss høre hva han virkelig sier: han taler om at småborgerskapets teoretiske talsmenn «blir drevet teoretisk til de samme oppgaver og løsninger som småborgeren drives til praktisk ut fra sine materielle interesser og sin samfunnsmessige stilling. Slik er i det hele tatt forholdet mellom en klasses politiske og litterære talsmenn og klassen selv».37)
Som vi ser, sier Marx slett ikke «som den allerede har tilbakelagt». Disse «filosofiske» ordene har vår ærede «kritiker» diktet til for egen regning. I dette tilfelle får Marx’ ord en helt annen mening.
Hvilken tanke utvikler Marx i den siterte setning? Bare den at den ene eller den annen klasses teoretiker ikke kan skape et ideal hvis elementer ikke eksisterer i livet, at han bare kan oppfatte elementene til det framtidige og på det grunnlag teoretisk skape det ideal som den ene eller den annen klasse når fram til praktisk. Forskjellen er den at teoretikeren legger klassen bak seg og før den oppfatter kimen til det framtidige. Det er nettopp dette som kalles «å nå fram til noe ad teoretisk vei».
La oss høre hva Marx og Engels sier i «Manifestet»:
«Kommunistene (dvs. sosialdemokratene) er følgelig praktisk den mest besluttsomme del av arbeiderpartiene i alle land, den del som driver framover, og i teoretisk henseende har de framfor den øvrige masse av proletariatet innsikt i vilkårene for, gangen i og de almene resultater av den proletariske bevegelse.»
Ja, ideologene «driver framover», de ser langt videre enn «den øvrige masse av proletariatet», og det er sakens kjerne. Ideologene driver framover, og nettopp derfor har ideen, den sosialistiske bevissthet, stor betydning for bevegelsen.
Det er det De går løs på «flertallet» for, høystærede «kritiker»? I så tilfelle si farvel til marxismen og vit at «flertallet» er stolt over sitt marxistiske standpunkt.
«Flertallet»s stilling i dette tilfelle minner i mangt og meget om Engels’ stilling i nittiårene.
Ideen er kilden til samfunnslivet, hevdet idealistene. De mente at den samfunnsmessige bevissthet er det grunnlag samfunnets tilvære bygger på. Derfor ble de også kalt idealister.
En måtte bevise at idéene ikke faller ned fra himmelen, at de fødes av livet selv.
På den historiske arena trådte så Marx og Engels fram og løste denne oppgaven med glans. De beviste at samfunnets tilvære er kilden til ideene, derfor er samfunnets tilvære det grunnlag som den samfunnsmessige bevissthet bygger på. Dermed gravde de en grav for idealismen og ryddet veien for materialismen. Noen halvmarxister oppfattet dette slik at bevisstheten, idéene, hadde bare meget liten betydning i livet.
En måtte bevise den store betydning idéene har.
Så trådte Engels fram og understreket i sine brever (i årene 1891 — 94) at idéene rett nok ikke faller ned fra himmelen, at de fødes av livet selv, men at de, når de en gang er født, får stor betydning, de forener menneskene, organiserer dem og setter sitt stempel på det samfunnslivet som har født dem, at idéene har stor betydning i den historiske bevegelse.
«Dette er ikke marxisme, det er forræderi mot marxismen,» skrek Bernstein og konsorter. Marxistene trakk bare på smilebåndet . . .
I Russland var det halvmarxister — «økonomistene». De hevdet at når idéene fødes av samfunnets tilvære, sa har også den sosialistiske bevissthet ringe betydning for arbeiderbevegelsen.
En måtte bevise at den sosialistiske bevissthet har stor betydning for arbeiderbevegelsen, at bevegelsen uten denne bevissthet er en trade-unionistisk rundgang som ingen vet når proletariatet vil komme ut av for å nå fram til den sosiale revolusjon.
Så oppsto «Iskra», og den løste sin oppgave med glans. Boka «Hva må gjøres?» kom ut, og her understreker Lenin den store betydning den sosialistiske bevissthet har. Parti-«flertallet» ble dannet, og det gikk energisk inn for dette standpunktet.
Men så dukker det opp små bernsteinere som begynner å skrike: Dette «står fundamentalt i strid med marxismen»!
Vet dere egentlig, dere små «økonomister», hva.marxisme er for noe?
Besynderlig! — vil leseren si. Hva dreier det seg egentlig om? — vil han spøne. Hvorfor skrev Plekhanov sin kritiske artikkel mot Lenin (se det nye «Iskra»[6]) nr. 70, 71)? Hva klandrer han «flertallet» for? Mon ikke Tiflis-»marxistene» og deres «Sosialdemokraten» gjentar Plekhanovs tanker? Jo, de gjentar dem, men så klosset at det gjør vondt. Ja, Plekhanov har kommet med kritikk. Men vet De hvordan det henget sammen? Plekhanov har samme mening som «flertallet» og Lenin. Og ikke bare han, men også Martov, Sasulitsj og Akselrod. Det er virkelig sant at når det gjelder det spørsmålet vi drøftet ovenfor, er «inindretallet»s ledere ikke uenige med det gamle «Iskra». Men det gamle «Iskra» er «flertallet»s fane. Vær ikke så forbauset! Det er fakta!
Vi har allerede vært inne på programartikkelen i det gamle «Iskra» (se ovenfor). Vi vet at «flertallet»s standpunkt legges fram i sin helhet i denne artikkelen. Hvem har skrevet artikkelen? Den daværende redaksjon i «Iskra». Hvem satt i redaksjonen? Lenin, Plekhanov, Akselrod, Martov. Sasulitsj og Starover. Av dem tilhører i dag ene og alene Lenin «flertallet», de andre fem leder «mindretallet», men det faktum blir likevel stående at programartikkelen i «Iskra» ble utgitt da de satt i redaksjonen alle sammen, de var følgelig ikke nødt til å avsverge sine ord, de trodde åpenbart på det de skrev.
Men hvis De tillater, la oss forlate «Iskra».
La oss høre hva Martov skriver:
«Således oppsto sosialismens idé opprinnelig ikke blant arbeidermassene» men i studerkamrene til de lærde som kom fra borgerskapets miljø.»38)
La oss videre høre hva Vera Sasulitsj skriver:
«Selv idéen om hele proletariatets klassesolidaritet … er ikke så enkel at den selvstendig oppsto i hver arbeiders bevissthet . . . Sosialismen . . . oppstår slett ikke i arbeidernes bevissthet «av seg selv» . . . Den sosialistiske teori ble forberedt av hele utviklingen av livet og kunnskapen … og ble skapt av en genial hjerne som var utrustet med denne kunnskapen. Også den første utbredelse av sosialismens idéer blant arbeiderne ble over nesten hele det europeiske kontinent gjort av sosialister som hadde fått sin dannelse i undervisningsanstaltene for de høyere klasser.»39)
La oss så høre på Plekhanov, som så viktig og høytidelig rykker ut mot Lenin i den nye «Iskra», nr. 70. 71). Det foregår på partiets annen kongress. Plekhanov polemiserer mot Martynov og forsvarer Lenin. Han kritiserer Martynov for å hake seg fast i én setning hos Lenin og overse boka «Hva må gjøres?» i dens helhet, og fortsetter:
«Kamerat Martynovs framgangsmåte minner meg om en sensor som sa: «Gi meg «Fader vår» og tillat meg å ta bort bare én setning — og jeg skal vise Dem at forfatteren burde ha vært hengt.» Men all kritikk rettet mot den ulykksalige setningen (Lenins), og ikke bare av kamerat Martynov, men av mange, mange andre, bygger på en misforståelse. Kamerat Martynov siterer Engels’ ord: «Den moderne sosialisme er det teoretiske uttrykk for den moderne arbeiderbevegelse.» Kamerat Lenin er også enig med Engels . . . Men Engels’ ord er en generell tese. Spørsmålet er hvem som først formulerte denne teoretiske uttalelsen. Lenin skrev ikke en avhandling om historiens filosofi, men en polemisk artikkel mot «økonomistene», som sa: vi må vente på hva arbeiderklassen kommer til selv, uten hjelp av den «revolusjonære basill» (dvs. uten sosialdemokratiet). En forbød det i det hele tatt å tale til arbeiderne nettopp fordi det var den «revolusjonære basill», dvs. at det har den teoretiske bevissthet. Men hvis dere fjerner «basillen», blir bare en ubevisst masse tilbake som må få bevissthet utenfra. Hvis dere hadde ønsket å være rettferdige mot Lenin og oppmerksomt lest hele boka hans, ville dere ha kunnet overbevise dere om at det nettopp er det han sier.»40)
Det uttalte Plekhanov på partiets annen kongress.
Men noen måneder senere rykker den samme Plekhanov ut på ny
— oppviglet av samme Martov, Akselrod, Sasulitsj, Starover og andre,
— haker seg fast i samme setning hos Lenin som han forsvarte på kongressen, og erklærer: Lenin og «flertallet» er ikke marxister. Han vet at hvis en tar bort bare en eneste setning fra «Fader vår» og tolker den løsrevet, kan forfatteren godt gjøre seg klar til galgen for sin gudsbespottelse. Han vet at det er urettferdig, at en uhildet kritiker ikke handler slik, men likevel løsriver han denne setningen fra Lenins bok, likevel øver han urett og spytter på seg selv offentlig. Og Martov, Sasulitsj, Akselrod og Starover samtykker og bifaller, trykker Plekhanovs artikkel under sin redaksjon i den nye «Iskra» (nr. 70, 71) og bringer nok en gang vanære over seg selv.
Hvorfor har de lagt slik karakterløshet for dagen, hvorfor har disse ledere for «mindretallet» spyttet på seg selv, hvorfor har de avsverget programartikkelen i «Iskra» som de selv har skrevet under på, hvorfor har de avsverget sine egne ord? Har vi noen gang hørt om liknende falskhet i et sosialdemokratisk parti?
Hva er hendt i de få måneder som ligger mellom den annen kongress og offentliggjøringen av Plekhanovs artikkel?
Det henger slik sammen: Av de seks redaktørene ble bare tre valgt til redaktører i «Iskra»: Plekhanov, Lenin og Martov. Hva angår Akselrod, Starover og Sasulitsj — så vedtok kongressen å gi dem andre oppgaver. Det sier seg selv at kongressen hadde rett til det, og det var enhvers plikt å underordne seg den: kongressen er et uttrykk for partiets vilje, den er partiets høyeste organ, og den som motsetter seg dens vedtak, tramper på partiets vilje.
Men disse stivsinnede redaktørene underordnet seg ikke partiets vilje, partidisiplinen (partidisiplinen er nettopp partiets vilje). Det viser seg at partidisiplinen er oppfunnet for slike som oss, vanlige partiarbeidere. De ble rasende over at kongressen ikke valgte dem til redaktører, stakk hodene sammen, fikk med seg Martov og dannet en opposisjon. De erklærte partiet boikott, nektet å delta i partiarbeidet og begynte å true partiet: velg oss inn i redaksjonen, i sentralkomitéen, i partirådet, ellers lager vi en splittelse. Og splittelsen tok til. Dermed hadde de enda en gang trampet på partiets vilje.
De streikende redaktører stilte følgende krav:
«Den gamle redaksjon i «Iskra» gjeninnsettes (dvs. gi oss tre plasser i redaksjonen).
Et visst antall medlemmer av opposisjonen (dvs. av «mindretallet») innsettes i sentralkomiteen.
I partirådet[8]) gis to plasser til medlemmer av opposisjonen, osv. … Vi stiller disse vilkårene som de eneste som kan garantere partiet mulighet til å unngå en konflikt som truer selve partiets eksistens» (dvs. oppfyll våre krav, ellers lager vi en omfattende splittelse i partiet).41)
Hva svarte partiet?
Partiets representant, sentralkomiteen og andre kamerater erklærte: vi kan ikke gå mot partikongressen, valgene er kongressens sak, men vi vil likevel søke å opprette freden og enigheten, skjønt det ærlig talt er skammelig å slåss om plasser, dere vil splitte partiet for plassenes skyld, osv.
De streikende redaktører følte seg krenket, det ble pinlig for dem — de hadde jo faktisk også laget bråk på grunn av plassene, — og de trakk Plekhanov42) over på sin side og begynte sin heroiske gjerning. De ble nødt til å lete opp en mer «solid» meningsforskjell mellom «flertallet» og «mindretallet» for dermed å bevise at de ikke sloss om plasser. De lette og lette og fant et sted hos Lenin som en faktisk kan lage strid om hvis en tar det ut av sammenhengen og tolker det løsrevet. En god idé, tenkte lederne for «mindretallet», — Lenin er lederen for «flertallet» — la oss sverte til Lenin og på den måten få partiet over på vår side. Og dermed begynte Plekhanovs snakk om at «Lenin og hans tilhengere ikke er marxister». Ennå i går forsvarte de den samme tanke i Lenins bok som de i dag drar til felts mot, men hva skal en gjøre: en opportunist kalles nå engang opportunist fordi prinsippfasthet ikke sitter i høysetet hos ham.
Derfor er det de spytter på seg selv, her ligger kilden til falskheten deres. Men dette er ikke alt.
En tid gikk. De så at ingen — uten enkelte naive individer — vørte deres agitasjon mot Lenin og «flertallet», de så at affæren gikk dårlig og besluttet å skifte ham enda en gang. Den samme Plekhanov, den samme Martov og Akselrod vedtok 10. mars 1905 i partirådets navn en resolusjon, der det for øvrig heter:
«Kamerater! (de henvender seg til «flertallet») . . . Begge parter (dvs. «flertallet» og «mindretallet») har mer enn én gang uttrykt sin overbevisning om at de nåværende taktiske og organisasjonsmessige meningsdivergenser ikke er av en slik karakter at de gjør det umulig å arbeide innenfor rammen av en enhetlig partiorganisasjon,»43) og derfor, sa de, sammenkaller vi en kameratdomstol (bestående av Bebel og andre) for å bilegge vår lille strid.
Kort sagt, meningsdivergensene i partiet er bare en trette som kameratdomstolen skulle ordne opp i, vi utgjør jo et enhetlig hele.
Men hvordan det? Oss «ikke-marxister» innkaller de i partiorganisasjonene, vi er et enhetlig hele, og liknende ting . .. Hva betyr det? Det er jo forræderi mot partiet fra deres side, ledere av «mindretallet»! Går det kanskje an å sette «ikke-marxister» i spissen for partiet? Er det kanskje plass for «ikke-marxister» i et sosialdemokratisk parti? Eller har kanskje dere også forrådt marxismen og derfor endret front?
Men det ville være naivt å vente svar. Saken er den at hver av disse tapre ledere går rundt med en hel samling «prinsipper» i lommen, og når de har bruk for et, trekker de det også fram. For dem er det fem fredager i uka! som det heter.
Slik er lederne for det såkalte «mindretall».
Det er lett å forestille seg hvordan disse ledernes haleheng — Tiflis-«mindretallet» må være . . . Det sørgelige er også at halen av og til ikke lystrer hodet og gjør som den selv vil. Da for eksempel lederne for «mindretallet» mente at en forsoning var mulig og oppfordret partiarbeiderne til enighet, fortsatte Tiflis-«mindretallet» og dets «Sosialdemokraten» å rase: mellom «flertallet» og «mindretallet», erklærte de, «pågår en kamp på liv og død»,44) og vi må tilintetgjøre hverandre! Frende er frende verst.
«Mindretallet» klager over at vi kaller dem opportunister (prinsippløse). Men hva annet kan en kalle det enn opportunisme, når de avsverger sine egne ord, når de flyr fra den ene side til den annen. når de evig og alltid vakler?
Går det an at en virkelig sosialdemokrat stadig skifter overbevisning? Så ofte skifter en jo ikke engang skjorte.
Våre «marxister» påstår hårdnakket at «mindretallet» har en ekte proletarisk karakter. Er det så? La oss se.
Kautsky sier at «proletaren lettere oppfatter parti prinsipper, han er tilbøyelig til prinsipiell politikk uavhengig av øyeblikksstemninger, av personlige eller lokale interesser».45)
Og «mindretallet»? Er det tilbøyelig til en politikk som ikke er avhengig av øyeblikksstemninger og så videre? Tvert om: det vakler stadig, det driver ustanselig hit og dit, det hater en fast prinsipiell politikk, det foretrekker prinsippløshet, det følger øyeblikksstemningene. Kjensgjerningene kjenner vi allerede.
Kautsky sier at proletariatet elsker partidisiplinen: «Proletaren som isolert individ er ingenting. Hele sin kraft, hele sin framgang, alle sine forventninger og forhåpninger henter han fra organisasjonen . . .» Nettopp derfor lar han seg ikke henføre av utsikten til personlig berømmelse, «på enhver post som han blir stilt, gjør han sin plikt med en frivillig disiplin som fyller hele hans følelse og tanke».46)
Og «mindretallet»? Er det også så gjennomsyret av disiplin? Tvert om, det forakter og ler av partidisiplinen.47) Lederne for «mindretallet» har gitt det første eksempel på krenking av partidisiplinen. Husk Akselrod, Sasulitsj, Starover, Martov og andre som ikke rettet seg etter vedtaket på den annen kongress.
«Noe helt annet er det med den intellektuelle,» fortsetter Kautsky, han underordner seg partidisiplinen bare med største vanskelighet, og det bare av nødvendighet, ikke av egen drift. «Disiplinens nødvendighet anerkjenner han bare for massen, ikke for de utvalgte ånder. Og til dem regner han selvsagt også seg selv . . . Det ideelle eksempel på en intellektuell som gikk fullstendig opp i proletariatets følemåte, . . . som arbeidet på enhver post han ble satt, alltid helt innordnet seg under vår store sak og foraktet all jammerlig klynking . . . som den intellektuelle gjerne istemmer når han kommer i mindretall — det ideelle eksempel på en slik intellektuell . . . var Liebknecht. En kan her også nevne Marx, som aldri trengte seg fram og hvis innordning under partidisiplinen i Internasjonalen, der han mange ganger var i minoritet, var mønstergyldig.»48)
Og «mindretallet»? Har det noensinne vist en «proletarisk følemåte?» Likner dets oppførsel Liebknechts og Marx’ oppførsel? Tvert om: vi så at lederne for «mindretallet» ikke underordnet sitt «jeg» vår hellige sak, vi så at nettopp disse lederne henga seg til «jammerlig klynking da de kom i mindretall» på den annen kongress, vi så nettopp at de etter kongressen gråt over «førsteplassene» og nettopp på grunn av disse plassene forårsaker splittelse i partiet . . .
Er det deres «proletariske karakter», ærede mensjeviker?
Men hvorfor er da arbeiderne i noen byer på vår side? — spør mensjevikene oss. Ja, det stemmer, i noen byer er arbeiderne på «mindretallet»s side, men det beviser ingenting. Arbeiderne følger også revisjonistene (opportunistene i Tyskland) i noen byer, men det betyr langt fra at deres standpunkt er proletarisk, det betyr langt fra at de ikke er opportunister. En gang fant også kråka en rose, men det betyr ikke at kråka er en nattergal. Ikke uten grunn heter det:
Hvis kråka finner en rose,
tror den straks den er nattergal.
Det er nå klart på hvilken grunn meningsdivergensene i partiet er oppstått. Som en ser, har det vist seg to tendenser i vårt parti: tendensen til proletarisk fasthet og tendensen til intellektuell vaklevorenhet. Og bæreren av denne intellektuelle vaklevorenhet er det nåværende «mindretall». Tiflis-«komitéen» og dens «Sosialdemokraten» er dette «mindretalls» ydmyke slaver.
Der ligger sakens kjerne.
Sant nok, våre kvasimarxister skriker ofte at de er mot «intellektuell psykologi» og prøver samtidig å beskylde «flertallet» for «intellektuell vaklevorenhet», men det minner om tyven som hadde stjålet penger og deretter ropte: «Stopp tyven!»
Dessuten er det en kjent sak at det hjertet er fullt av, det løper munnen over med.
Merknader
1. J. V. Stalins brosjyre «Kort utgreiing om meningsdivergensene i partiet» ble skrevet i slutten av april 1905. Den kom som svar på W. Zjordanijas artikler: «Flertall eller mindretall?» i «Sosialdemokraten», «Hva er partiet?» i «Mogsauri» o. a. Utgivelsen av J. V. Stalins brosjyre ble snart kjent i det bolsjevikiske senter utenlands. 18. juli 1905 ba N. K. Krupskaja i et brev Den kaukasiske forbundskomitéen av RSDAP om å sende brosjyren til utlandet. Brosjyren fikk vid utbredelse i de bolsjevikiske organisasjoner i Transkaukas. Gjennom den fikk de lengst komne arbeidere innblikk i uenigheten innen partiet og fikk rede på Lenin og bolsjevikenes stilling. Brosjyren ble trykt i et illegalt trykkeri (Avlabarskaja) tilhørende kaukas-forbundet av RSDAP, på grusinsk i mai 1905 og på russisk og armensk i juni, 1500—2000 eksemplarer på hvert språk.
2. «Iskra» — den første all-russiske illegale marxistiske avis. Den ble grunnlagt av V. I. Lenin i året 1900. Første nummer av den leninske «Iskra» kom ut 11. (24.) desember 1900 i Leipzig, de følgende nummer kom ut i München, fra april 1902 i London, og fra våren 1903 i Genéve. I en rekke russiske byer (Petersburg. Moskva in. fl.) ble det dannet grupper og komiteer innen RSDAP som gikk inn for Lenin- Iskra-retningen. I Transkaukas hevdet den illegale avis «Brdzola» («Kampen»), organ for det grusinske revolusjonære sosialdemokrati, «Iskra»s ideer. (Om «Iskra»s betydning og rolle se «SUKPs historie» norsk utg. s. 34—13.) Se også merknad 6.
3. «Sosialdemokraten» — mensjevikenes illegale avis i Kaukas. Den kom ut på grusinsk i Tiflis fra april til november 1905. Avisen ble redigert av N. Zjordanija. Første nummer av «Sosialdemokraten» kom ut som «organ for Tiflis komiteen av RSDAP». I de senere nummer kalte avisen seg «organ for den kaukasiske sosialdemokratiske arbeiderorganisasjon».
4. «Rabotsjeje Delo» — organ for «De russiske sosialdemokraters utenlands- forbund» («økonomistene»). Det kom ut med ujevne mellomrom. Bladet ble utgitt i Genéve fra 1899—1902.
5. «Mogsauri» («Den reisende») — historisk-arkeologisk og geografisk-etnografisk tidsskrift. Utkom i Tiflis fra 1901 til november 1905. Fra januar 1905 ble det de grusinske sosialdemokraters litterært-politiske ukeblad. Det ble redigert av F. Makharadze. I «Mogsauri» ble både bolsjevikiske og mensjevikiske artikler trykt.
6. Det menes her den nye. mensjevikiske «Iskra». Etter RSDAPs annen kongress fikk mensjevikene ved hjelp av Plekhanov kontroll over «Iskra» og nyttet den i kampen mot Lenin og bolsjevikene. I dens spalter begynte de åpent å propagandere for sitt opportunistiske syn. Den mensjevikiske «Iskra» kom ut til oktober 1905.
«Sarja» («Morgenrøden») — teoretisk tidsskrift for det russiske sosialdemokrati. Grunnlagt av Lenin, kom ut samtidig med avisen «Iskra» under én felles redaksjon. Tidsskriftet ble utgitt i Stuttgart fra april 1901 til august 1902.
8. Partiets råd var ifølge statuttene vedtatt på RSDAPs annen kongress den høyeste parti instans. Partirådet besto av fem personer: Sentralkomitéen (SK) og Sentralorganet (SO) oppnevnte hver to medlemmer av rådet, det femte medlem ble valgt av kongressen. Rådets hovedoppgave var å koordinere og forbinde SKs og SOs arbeid. Kort etter RSDAPs annen kongress fikk mensjevikene herredømme over partirådet. RSDAPs tredje kongress avskaffet systemet med flere sentra i partiet og opprettet ett partisentrum — Sentralkomitéen — inndelt i en utenriks og en russisk avdeling. Ifølge statuttene som ble godkjent av den tredje kongress, skal SOs redaktør være SK-medlem og oppnevnes av SK.
9. «Dnjevnik Sotsial-Demokrat» («Sosialdemokratens dagbok») — tidsskrift som ble utgitt i Genéve av G. V. Plekhanov med ujevne mellomrom fra mars 1905 til april 1912. I alt kom det ut 16 nummer. I 1916 kom det enda et nummer.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- Sosialdemokratiet er proletariatets fortropp. Til denne troppen hører enhver sosialdemokratisk kjemper, enten han er arbeider eller intellektuell.
- Vår «Sosialdemokraten»[3]) brente av lidenskap til «kritikk» (se nr. 1, «Flertall eller mindretall?»). Men jeg må bemerke at den gir en uriktig karakteristikk av «økonomistene» og «Rabotsjeje Delo»-folkene (de skiller seg lite fra hverandre). Saken er ikke at de «ringeaktet politiske spørsmål», men at de fulgte i bevegelsens kjølvann og bare gjentok det bevegelsen fortalte dem. Det var en tid da bare streiker fant sted. Den gang agiterte de for økonomisk kamp. Så kom en tid med demonstrasjoner (1901), blodet fløt, skuffelsen vokste, og arbeiderne grep til terror, da de mente det ville redde dem fra tyrannene. Da sluttet også «økonomistene» og «Rabotsjeje Delo»-folkene seg til hylekoret og erklærte med viktig mine: tiden er inne til å gripe til terror. Gå løs på fengslene, befri våre kamerater osv. (se «En vending i historien», «Rabotsjeje Delo».[4]) Som dere ser. betyr dette slett ikke at de «ringeaktet politiske spørsmål». Forfatteren lånte sin «kritikk» fra Martynov, men det ville være nyttigere om han hadde satt seg inn i historien.
- «Iskra»s redaksjon besto den gang av 6 personer: Plekhanov, Akselrod, Sasulitsj, Martov, Starover og Lenin.
- Lenin: «Hva må gjøres?», ( i Lenin: Verker i utvalg, bd. 2, norsk utgave, 1954, s. 40).
- Kautsky: «Erfurt-programmet», sentralkomiteens utgave, side 94.
- Lenin: «Hva må gjøres?» Verker i utvalg, bd. 2, side 38.
- Lenin: «Hva må gjøres?» Verker i utvalg, bd. 2, side 40.
- Lenin: «Hva må gjøres?» Verker i utvalg, bd. 2, side 41.
- Samme sted, side 40.
- Lenin: «Hva må gjøres?» Verker i utvalg, bd. 2, side 41.
- Marx-Engels: «Det kommunistiske manifest», side 28.
- Lenin: «Hva må gjøres?» Verker i utvalg, bd. 2, side 40.
- Lenin: «Hva må gjøres?», side 39, der disse linjene er gjengitt etter Kautskys kjente artikkel i «Neue Zeit», 1901—02, nr. 3, side 79.
- Lenin: «Hva må gøres?», side 38.
- Lenin: «Hva må gjøres?», side 32.
- Lenin: «Hva må gjøres?», side 40.
- Lenin: «Et skritt fram, to tilbake», Verker i utvalg, bd. 3, side 67.
- Protokollen fra partiets annen kongress, side 129.
- Som Marx og Engels utarbeidet
- «Mogsauri» nr. 6, side 71.
- Lenin: «Hva må gjøres?», Verker i utvalg, bd. 2, side 41
- Lenin: «Hva må gjøres?», Verker i utvalg, bd. 2, side 32.
- «Sosialdemokraten» nr. 1, side 14.
- Lenin: «Hva må gjøres?», side 41.
- «Sosialdemokraten» nr. 1, side 14.
- «Sosialdemokraten», nr. 1, side 14.
- «Sosialdemokraten», nr. 1, side 14.
- Lenin: «Ett skritt fram, to tilbake», side 67.
- «Sosialdemokraten», nr. 1. side 15.
- Lenin: «Hva må gjøres?», Verker i utvalg, bd. 2, side 41.
- «Neue Zeit», 1901—02, nr. 3, side 79. Denne utmerkede artikkel av Kautsky er gjengitt av Lenin i «Hva må gjøres?», Verker i utvalg, bd. 2, side 38—39.
- Og ikke bare de intellektuelle sosialdemokrater».
- «Erfurt-programmet», sentralkomiteens utgave, side 93.
- Samme sted, side 94.
- «Erfurt-programmet», side 94.
- «Sosialdemokraten», nr. 1, side 15.
- Karl Marx: «Louis Bonapartes 18. brumaire», norsk utg., side 44.
- Martov: «Krasnoje Snamja» (Den røde fane), side 3.
- «Sarja» (Morgenrøden),7) nr. I, side 79—80.
- Protokollen fra partiets annen kongress, side 123.
- Kommentar til Ligaens protokoller, side 26.
-
Leseren vil kan hende spørre hvordan det kunne gå til at Plekhanov gikk over til «mindretallet», den samme Plekhanov som var ivrig tilhenger av «flertallet». Saken er den at det oppsto meningsforskjell mellom ham og Lenin. Da «mindretallet» ble rasende og erklærte boikott, inntok Plekhanov det standpunkt at det var nødvendig å gi etter. Lenin var ikke enig med ham. Plekhanov begynte gradvis å helle til «mindretallet». Uenigheten mellom dem ble enda større, og til slutt gikk det så vidt at Plekhanov en vakker dag ble Lenins og «flertallets» motstander. Lenin skriver om dette:
«. . . Noen dager etter stakk jeg oppom til Plekhanov sammen med et medlem av rådet, og vår samtale med Plekhanov forløp slik:
— Dere vet det finnes iblant slike kranglekjerringer (dvs. «mindretallet»), sa Plekhanov, som en er nødt til å boye av for for å unngå hysteri og offentlig skandale.
— Det kan så være, svarte jeg. men en må bøye av slik at en beholder kraft til å avverge en enda større «skandale» (se Kommentar til Ligaens protokoller, side 37, der Lenins brev er sitert).
Lenin og Plekhanov kom ikke til enighet. Fra dette øyeblikk begynte Plekhanovs overgang til «mindretallet».
Vi har fått vite fra troverdig hold at Plekhanov nå også forlater «mindretallet» og allerede har grunnet sitt eget organ «Sosialdemokratens dagbok».[9]»)
- «Iskra» nr. 91, side 3.
- Se «Sosialdemokraten» nr. 1.
- «Erfurt-programmet», sentralkomiteens utgave, side 88.
- Se Lenin: «Ett skritt fram, to tilbake», Veiker i utvalg, bd. 3. side 109—10.
- Se Ligaens protokoller.
- Se Lenin: «Ett skritt fram, to tilbake», Verker i utvalg, bd. 3, side 110—11.