Stalin: Terminologiske definisjoner og undersøkelsesobjekt

Denne teksten er hentet fra Materiale til spørsmålet om Stalin utgitt av Sosialistisk Opplysningsråd 1970. Det kan ha forekommet feil under digitaliseringsarbeidet.

TERMINOLOGISKE DEFINISJONER OG UNDERSØKELSESOBJEKT

1. Den politiske strategiens og taktikkens virkningsgrenser, deres tillempingsområde. Dersom en erkjenner at proletariatets bevegelse har to sider, en objektiv og en subjektiv, innskrenker strategiens og taktikkens virkningsområde seg utvilsomt til den subjektive sida av bevegelsen. Den objektive sida utgjøres av de utviklingsprosesser som foregår utafor og omkring proletariatet uavhengig av dettes og dets partis vilje. Dette er prosesser som i siste omgang bestemmer hele samfunnsutviklinga. Den subjektive sida utgjøres av de prosesser som foregår innen proletariatet: gjenspeilinga av de objektive prosessene i proletariatets bevissthet, prosesser som påskynder eller bremser på gangen i de objektive prosessene, men som på ingen måte bestemmer dem.

2. Marxismens teori, som i første rekke studerer de objektive prosessene i deres utvikling og undergang, fastslår utviklingstendensen, påviser hvilken eller hvilke klasser som uunngåelig stiger til makta eller som uunngåelig går under, må gå under.

3. Marxismens program, som grunner seg på konklusjonene i teorien, fastsetter målsettinga for den oppadstigende klassens — i dette tilfelle proletariatets — bevegelse i løpet av en bestemt periode av kapitalismens utvikling eller hele den kapitalistiske perioden (minimumsprogram og maksimumsprogram).

4. Strategien, som veiledes av anvisningene i programmet og bygger på vurderinga av de kjempende kreftene, såvel de indre (nasjonale) som de internasjonale, fastsetter den allmenne veg, den allmenne retning proletariatets revolusjonære bevegelse bør rettes inn etter for at den i det styrkeforholdet som under dens oppkomst og utvikling til enhver tid finnes, skal kunne oppnå best mulig resultat. I samsvar med dette fastsetter strategien skjemaet for fordelinga av proletariatets og dets forbundsfellers krefter på den samfunnsmessige fronten (allmenn dislokasjon).

«Fastsettinga av skjemaet for kreftenes fordeling» må ikke forveksles med det egentlige (konkrete og praktiske) arbeidet med å fordele – plassere — kreftene, hva som hører inn under strategiens og taktikkens område i fellesskap. Dette betyr ikke at strategien innskrenker seg til å fastsette vegen og skjemaet for fordelinga av kampkreftene innen den proletariske leiren, tvert om innretter den kampen og foretar under hele omslagsperioden korrigeringer i den løpende taktikken, idet den utnytter de reserver som står til disposisjon og manøvrerer for å understøtte taktikken.

5. Taktikken, som lar seg veilede av strategiens anvisninger og av erfaringene fra den revolusjonære bevegelse i ens eget land som i nabolanda, som i hvert gitt øyeblikk tar hensyn til kreftenes tilstand såvel hos proletariatet som hos dets forbundsfeller (høgere eller lavere kulturnivå, høgere eller lavere grad av organisasjon og bevissthet, forekomsten av den ene eller den andre tradisjonen, forekomstene av de ene eller de andre bevegelsesformene, organisasjonsformene, hoved-og støtteformer), slik også i motstanderens leir – taktikken staker ut de konkrete vegene for å vinne de breie massene for det revolusjonære proletariatet og føre dem fram til kamp-posisjonene på den samfunnsmessige fronten (i samsvar med det skjemaet for kreftenes fordeling som ble fastsatt på grunnlag av den strategiske planen), de veger som sikrest forbereder framgangen for strategien. I samsvar med dette framfører eller endrer den partiets paroler eller direktiver.

6. Strategien endres på det tidspunkt da det inntreffer historiske omslag eller gjennombrudd, den omfatter perioden fra et omslag (gjennombrudd) til et annet. Derfor innretter den bevegelsen mot et bestemt mål. som innbefatter proletariatets interesser under hele denne perioden. Den streber etter å vinne den krigen mellom klassene som fyller hele denne perioden, og forblir derfor uendra under denne perioden. Taktikken derimot bestemmes ved flo- og fjæreskiftet under det gitte omslaget, den gitte strategiske perioden. Den bestemmes av vekselforholdet mellom de kjempende kreftene, av kampens (bevegelsens) former, av bevegelsens tempo, av arenaen for kampen i hvert gitt øyeblikk, i hvert gitt område. Og ettersom disse faktorene endres som følge av steds- og tidstilhøva under perioden fra et omslag til et annet, endres taktikken (eller kan endres) flere ganger i løpet av den strategiske perioden, ettersom den ikke omfatter hele krigen, men bare dens enkelte slag, som leder til at krigen vinnes eller tapes. Den strategiske perioden er mer langvarig enn den laktiske. Taktikken er underordna strategiens interesser. Allment forbereder de taktiske framskritta framgangen for strategien. Taktikkens oppgave består i å føre massene fram til de nye posisjonene på en slik måte at sluttresultatet av striden fører til at krigen vinnes, dvs. til en strategisk framgang. Men det forekommer tilfeller der en taktisk framgang undergraver eller utsetter framgangen for strategien.

I slike tilfeller bør en avstå fra de taktiske framgangene.

Et eksempel. Vår agitasjon mot krigen blant arbeiderne og soldatene i begynnelsen av 1917 under Kerenskij-tida innebar uten tvil et taktisk minus, da massene dro våre talere ned fra talerstolen, prylte dem og i blant sleit dem i biter. Massene strømte ikke til partiet, men bort fra det. Men trass i at denne agitasjonen var taktisk mislykka, førte den oss likevel næremere den store strategiske framgangen, fordi massene snart innså at vår agitasjon var riktig, hva som seinere påskynda , letta, deres overgang til partiets side.

Eller videre. Kominterns krav på skilsmisse fra reformistene eller sentristene for å oppfylle de 21 vilkåra1 innebærer uten tvil et visst taktisk minus, da det bevisst minker antallet «tilhengere» av Komintern og for ei tid svekker denne. Men samtidig fører det med seg ei stor strategisk vinning ettersom Komintern gjennom dette renses for upålitelige elementer, hva som uten tvil kommer til å styrke Komintern og øke dens indre samhold, dvs. øke dens styrke overhodet.

7. Agitasjonsparolen og aksjonsparolen. Å forveksle disse er utillatelig og farlig. Parolen «all makt til sovjetene» var en agitasjonsparole i tida fra april til oktober 1917, i oktober ble den en aksjonsparole ettersom partiets sentralkomite beslutta å «erobre makta». Bagdatievs gruppe gjorde seg skyldig i ei forveksling av parolene ved sin aksjon i Petrograd i april.2

8. Det (allmenne) direktivet er en direkte appell til handling på ei bestemt tid og på bestemt sted, en appell som er bindende for partiet. Mens parolen «all makt til sovjetene» i april var en propaganda-parole, i juni en agitasjons-parole og i oktober (den 10. oktober) en aksjonsparole, ble den i slutten av oktober et uttrykkelig direktiv. Jeg snakker her om direktiver som gjelder for hele partiet. Ved sida av dette mener jeg det bør finnes lokale direktiver, som utvikler det allmenne direktivet.

9. Småborgerskapets vakling spesielt når de politiske krisene tilspisses (i Tyskland under Riksdagsvalget) i Russland under Kerenskys tid i april, i juni og august samt i Russland på tidspunktet for Kronstadt-opprøret i 1921.3) Denne vaklinga må studeres omsorgsfullt, utnyttes og aktes på, men som det for proletariatets sak ville være farlig og fordervelig og falle for. Man må ikke på grunn av denne vaklinga endre agitasjonsparolene, men man kan og må i blant endre eller framsette et eller annet direktiv eller kanskje også en (aksjons)-parole. Å endre taktikken «over natta» betyr nettopp å endre direktivet eller til og med aksjonsparolen, men på ingen måte agitasjonsparolen. (Jfr. innstillinga av demonstrasjonen den 9. juni 1917 – o. a.)

10. Strategens og taktikerens kunst består i skikkelig og i rett tid å endre agitasjonsparolen til en aksjonsparole, samt på samme måte i rett tid skikkelig utforme aksjonsparolen til bestemte og konkrete direktiver.

Josef Stalin