Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Redaksjonen for det nettbaserte maoistiske tidsskriftet Kommunistisk Internasjonale har skrevet en viktig artikkel som anvender marxismen-leninismen-maoismen, med de universelle bidragene fra formann Gonzalo, til å forstå situasjonen i klassekampen i dagens USA. Vi har her skrevet en oppsummering på norsk av den originale artikkelen.
Vi oppfordrer våre lesere til å studere originalen også, for å virkelig forstå “stormingen” av kongressen, og konteksten dette skjedde innenfor. Hele artikkelen vil også bli oversatt til norsk. Vi understreker også at dette er en uoffisiell oppsummering, og at vi står fullstendig ansvarlig for den og eventuelle mangler ved den.
USA er verdens eneste hegemoniske supermakt. Opptøyene ved og inne i selve Kongressen på Capitol-høyden 6. januar, er et symbol på krisen i det borgerlige demokratiet – i USA og resten av verden. Hendelsene i Washington DC var Donald Trumps siste forsøk på å få en andre presidentperiode, hvor Trump sannsynligvis ville samlet enda mer makt hos presidenten, et sprang i retning en tilnærmet eneveldig president – en president-absolutisme.
Valgsystemet i USA må kalles ved sitt rette navn: bedrageri satt i system. Det tilfredsstiller ikke engang de grunnleggende krav til borgerlige valg (hver borger, én stemme). Demokratene klaget selv voldsomt i 2016, på innblanding i valgene, “velgerundertrykking” og juks fra republikansk side, slik de også gjorde i 2000. Trump på sin side ville tvinge gjennom en andre periode ved å ignorere valgsystemet og fortsette utviklingen som konsentrerer mer makt hos utøvende makt, i dette tilfellet presidenten, på bekostning særlig av den lovgivende makten i USAs nasjonalforsamling Kongressen.
Nok en gang var det et stort sprik mellom hva skrytepaven Trump hevdet han kunne få til, og hva han faktisk kunne gjøre. Han har ikke midlene til å gjennomføre noen form for statskupp. Han hadde opprinnelig dette målet, han ønsket det, men han var ikke i posisjon til å realisere et kupp. Det ville krevd støtte, eller i det minste en nøytral holdning, fra statens væpna styrker, dens etterretningstjenester og byråkratiet. Det har ikke Trump, men den 6. januar ville han vise at han i det minste har en annen og kampvillig maktbase.
Kameratene viser til Karl Marx’ der han beskriver maktbasen til Louis-Napoléon Bonaparte i 1851 som en udefinerbar, desintegrert og utflytende masse av tidligere soldater, deklasserte borgere og småborgere, pantelånere, tjuver av alle størrelser, gamblere, halliker, tiggere og så videre, som de franske kalte la bohème, og som Marx omtaler som filleproletariat.1 Kameratene sier Trumps sosiale basis særlig består av det samtidige USAs svar på disse. Den 6. januar marsjerte disse inn på Capitol-høyden, bildene gikk verden rundt og skapte vantro og forargelse, særlig blant representantene for borgerskapet i Vest-Europa.
Det som skjedde 6. januar var ikke et kupp, det var heller ikke et kuppforsøk eller en reprise på Mussolinis “marsj mot Roma”. Da nederlaget var åpenbart for Trump, mobiliserte han sine filler i en symbolsk aksjon, for å vise at han har styrker, og at han må regnes med selv om han forlater presidentembetet, og dermed skaffe seg en bedre forhandlingsposisjon.
Opptøyene avslørte hvordan politiet behandler Trump-basen vesensforskjellig fra Black Lives Matters-protester. Nasjonalgarden ble mobilisert sent, og da av Mike Pence, som representerer den lovgivende makten. Motsigelsen mellom Trump og Pence er skjerpet, og den er et uttrykk for at motsigelsen mellom den utøvende og den lovgivende makten skjerpes i prosessen hvor staten utvikles i mer reaksjonær retning. Prosessen konsentrerer mer makt hos presidenten, på bekostning av den lovgivende makten (kongressen) som Pence representerer. Dette uttrykker uansett bare den ene siden av saken. Den andre siden, som er avgjørende viktig for kommunistene, er det materielle grunnlaget som motiverer deltagelse i slike protester og opptøyer. Dette materielle grunnlaget er krisa i demokratiet, konkretisert og konsentrert i krisa i parlamentarismen. Det borgerlige parlamentets prestisje blant massene tenderer mot det absolutt nullpunkt: en verdensompsennende tendens.
Trump lyktes i å utnytte nettopp den spontane avvisningen fra massene. Kameratene i Kommunistisk Internasjonale siterer her fra belgiske og tyske medier. Krisen i det borgerlig-demokratiske systemet er tydelig for disse, selv om de ikke forstår den i dybden. Bildene av Trump-demonstranter med føttene på pulten til representanter i kongressen er symbolske. Det er uttrykk for en politisk krise som er en del av og selv et uttrykk for den allmenne krisa i imperialismen. Systemets representanter møter krisa med å drive den reaksjonære utviklinga av staten videre, som igjen fordyper krisa i parlamentarismen. Bildene bekrefter at verdens eneste hegemoniske supermakt er en koloss på leirføtter, at dens institusjoner er skjøre og sårbare. Den “allmektige” giganten som drukner verdens folk med krig og plyndring, er i virkeligheten slett ikke usårbar eller udødelig!
Med Biden og Harris ser vi at de mest mektige gruppene i USAs borgerskap, begge fraksjonene av USAs finanskapital, har blitt enige om å holde seg til kontinuiteten, til “partisystemet” og “valgsystemet”, med kun kosmetiske endringer. Demokratenes valgseier i Georgia, gir Biden en knapp majoritet i begge kamre av kongressen, og muligheten til en midlertidig stabilisering. På sikt åpner det derimot en ny indre front for Biden, der han må kjempe innad blant etterretningstjenester, væpna styrker, byråkrater, rådgivere, politikere, “partiene” og monopolene.
Delingen av det politiske livet i USA er uttrykk for motsigelsen mellom utøvende og lovgivende makter. Det gjelder både motsigelsen Trump-Pence, og mellom føderale myndigheter og delstater. “Frelseren” Biden er fryktelig gammel, og lider like mye som systemet han representerer. Biden og Harris er dessuten tydelige “lov-og-orden”-politikere, og således passer de som hanske på hånd for den reaksjonære utviklingen og militariseringen av USAs stat, dens politistyrker, dens voldsapparat og dens byråkrati.
Til sist: Konsekvensene for proletariatet og folket i USA er kaos, mer represjon, mer undergraving av rettigheter og friheter. I denne sammenhengen må det bemerkes at ropene om å “forsvare demokratiet” brukes for å skape en opinion som godtar strengere sensur av såkalte “sosiale medier”. Kameratene avslutter med å slå fast at et “cyber-kupp” slik sett er det eneste virkelige kuppet som har funnet sted.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- Marx beskriver i teksten The Eighteenth Brumaire of Louis Bonaparte (norsk: Luis Bonapartes 18. brumaire) hvordan Bonaparte organiserte Paris’ filleproletariat i hemmelige grupper, hvor hver gruppe var ledet av en av hans agenter og offiserer, og at han slik ble filleproletarenes herre. Engelsk versjon: https://www.marxists.org/archive/marx/works/1852/18th-brumaire/ch05.htm