Av redaksjonen i Tjen Folket Media.
Hva er nytt og hva er ikke nytt ved utviklingen av partienes oppslutning i Norge i dag? Arbeiderpartiets fall og Senterpartiets fremgang på målingene vekker stor oppmerksomhet. Hvordan skal vi forstå dette? Vi gir her en kort vurdering av noen aspekter ved den partipolitiske situasjonen og utviklingen i Norge i dag.
Først litt historie: Siden 1930-tallet har Norges politiske system vært preget av to partier: Arbeiderpartiet og Høyre. Arbeiderpartiet ble det nye partiet for monopolene, og da særlig de statlige og halvstatlige sådane. Høyre opprettholdt sin posisjon blant privat handels- og finanskapital. Borgerskapet fikk dermed to hovedpartier, to representanter for hver sin fraksjon i monopolborgerskapet. Senterpartiet oppsto som en splittelse fra partiet Venstre, og da som godseierens og de store bøndenes parti. Senere er de blitt politisk uttrykk særlig for de store jordbruksmonopolene.
Arbeiderpartiet var i mange tiår det foretrukne partiet for det norske borgerskapet. Gjennom fagbevegelsen og sin egen partiorganisasjon, sikret de grepet om en stor sosial basis blant fagorganiserte arbeidere.
Arbeiderpartiet var i en svært særegen og dominerende posisjon fra valget i 1936 til valget 1973. Fra 1973 ble posisjonen mer usikker og på lang sikt har det vært en gradvis tilbakegang siden da. Denne tilbakegangen er ikke unik for Norge, men er typisk i hele vestlige Europa. Etterkrigspolitikken med store velferdsreformer var noe alle partier, også de konservative, var forent om. Dette skyldes de materielle forholda, trusselen fra Sovjetunionen og interessene til borgerskapet.
Den første store krisa etter andre verdenskrig slo ut på 1970-tallet. Denne, og en skjerpelse av klassekampen, førte til mer “nyliberal” økonomisk politikk med kutt og etterhvert “new public management” i offentlig sektor. Samtidig løsnet sosialdemokratenes grep om fagbevegelsen. Dels skyldtes dette sterkere opposisjon innenfra, fra venstre, og dels som følge av de “nyliberale” angrepene utenfra. Sosialdemokratiet omfavnet raskt nyliberalismen, og i Norge sto Gro Harlem Brundtland i spissen for en rekke liberaliseringer av den økonomiske politikken. Misnøyen økte fra massene mot sosialdemokratiet, og dels derfor ble de litt mindre nyttige for borgerskapet.
Kort sagt har sosialdemokratiet i Vest-Europa opplevd en generell tilbakegang fra 1970-tallet til 2000-tallet, men på den andre siden har ikke tilbakegangen betydd en samlet tilbakegang for “venstresiden” i norsk politikk. Som Gro Harlem Brundtland nylig påpekte, er det i dag fem “rød-grønne” partier (Ap, Sp, SV, Rødt og MDG). På de fleste målinger er deres oppslutning godt over 50 prosent til sammen.
I 1973 var Senterpartiet en del av “borgerlig side” under Høyres ledelse, og i 1997 var de en del av Kjell Magne Bondeviks “sentrumsregjering”. RV/Rødt kom først på Stortinget i 1993, som følge dels av EU-kampens innvirkning på partimønsteret, dels av Erling Folkvords popularitet i Oslo og dels av endringer i valgordningen. MDG kom først virkelig inn i rikspolitikken fra 2005 av. Dermed har den gamle AP-dominerte “sosialistiske siden” AP og SV, blitt kraftig utvidet i antall partier – og er samlet sett relativt stabile i antall velgere, ja tilogmed i vekst på lang sikt. På 1980-tallet og 1990-tallet regjerte AP gjerne som mindretallsregjering, med et “ikke-sosialistisk” flertall i Stortinget.
Videre er det slik at normalen i Vest-Europa har vært et bipolart partimønster, med to tydelige hovedmotstandere til “høyre” og “venstre”. I Norge Ap og Høyre, i England Labour og Konservative, i Tyskland SPD og CDU, i Spania PSOE og PP. Det finnes likevel unntak, for eksempel i Finland hvor det lenge har vært tre store partier (sosialdemokrater, konservative og Senterpartiets finske søsterparti). De siste årene har høyrepopulistiske Sannfinnene klatret opp og tre store har blitt fire litt mindre store. Det er med andre ord ikke unikt at et tredje eller fjerde parti kan rivalisere med de to “hovedmotstanderne”.
Dessuten må det understrekes at de to store “systempartiene” ofte har samarbeidet i mange land. I Norge stemmer de som regel likt på Stortinget (i de fleste saker), og i andre land har de inngått regjeringssamarbeid eller budsjettsamarbeid. Det må understrekes at alle de store maktpartiene er uttrykk for borgerskapet, og kun representerer forskjellige tendenser og fraksjoner innenfor samme klasse. Slik er det for både Ap, Høyre og dagens Senterparti. Samme klasse, men forskjellige fraksjoner som trekker i noe forskjellig retning da de har noe forskjellige materielle interesser.
Synet på EU, EØS og landbrukssubsidier er et klart eksempel på hvordan de private monopolene i for eksempel dagligvarehandelen, og deres parti Høyre (se Rimi-Hagens støtte til Høyre), har motstridende interesser med Senterpartiet og deres maktbase i norske landbrukskommuner, og særlig de store landbruksmonopolene som Nortura og Tine. Dagligvarehandelen ønsker billigst mulige produkter, og en fri tilgang til å importere slike fra utlandet, eller mulighet til presse prisene fra slike som Nortura og Tine. På den andre siden er norske jordbruksmonopoler helt avhengig av subsidier til bøndene, og av toll som beskytter dem mot konkurranse fra utlandet. For norske bønder har dette lenge vært en kamp på “liv og død”, og det forklarer Senterpartiets bevegelse fra 1930-tallets svermeri for Hitler til at de i dag framstår som det mest profilerte “opposisjonspartiet” på “rød-grønn” side.
At et tredje parti seiler opp blant “de store”, er forsåvidt heller ikke unikt nytt i Norge. Under EU-kampen foran EU-avstemmingen i 1994 vokste Senterpartiet voldsomt og de gjorde et svært godt valg i 1993. De ble tredje største parti med nesten 17 prosent, og det var bare så vidt Høyre ble større (Stortingsvalget 1993). Senere seilet Frp og SV i hver sin periode opp på målingene. Frp var rundt 2000 største parti på enkelte målinger, med over 30 prosent oppslutning, noe som er glemt i dag. Også SV var under Kristin Halvorsen periodevis svært populære og hadde målinger på over 20 prosent. Altså er det en viss tabloid sensasjonalisme over hvordan Senterpartiets målinger i dag beskrives.
Likevel: De siste 10-20 årene, og kanskje særlig de aller siste årene, har vi sett en skjerpelse av motsigelsene i det politiske systemet, og en sterkere tendens til forandringer i partimønsteret. Tendensen på 1970-tallet var sosialdemokratisk svekkelse og en framvekst av venstre-sosialdemokrater av SV-typen. Gjennom 1980- og 1990-tallet vokste de “høyrepopulistiske” partiene fram. Og de siste 10-20 årene ser vi at flere gamle og stabile “styringspartier” faller enda mer, at oppslutningen varierer hurtig, og at man i tillegg til venstresosialdemokrater og “høyrepopulister”, også ser vekst i enkelte liberale sentrumspartier, i grønne partier og i “nye” venstrepartier som Podemos, Syriza og Femstjernersbevegelsen.
Endringen i partimønsteret samsvarer med endringer i det politiske systemet og etterhvert en allmenn krise i dette, som særlig uttrykkes i krisa i parlamentarismen. Denne krisa er på sin side et uttrykk for de materielle og økonomiske prosessene i imperialismen. Vi ser klare skjerpelser rundt 1970-75, 1990-95 og fra 2000 til i dag. Det er til syvende og sist uttrykk for at den kapitalistiske “normalen” er krise og disharmoni, og at borgerskapet vil få stadig større problemer med å regjere på “den gamle måten”. Igjen må vi avvise forestillingen om at et idyllisk 1950-tall med økonomisk framgang og AP-flertallsregjering er “normalen”.
For det første var 1950-tallet slett ingen idyll, men en verden preget av “kald krig”, kommunistforfølgelse, kriger i Korea, Algerie og en rekke andre kolonier, og så videre. For det andre er 1950-tallets relative økonomiske framgang, velferdsutvikling og sosialdemokratisk dominans det store unntaket om vi ser på de siste 120 årene av europeisk historie og samtid. Unntaket var betinget av de enorme ødeleggelsene i 2. verdenskrig, som la til rette for en svært sterk økonomisk vekst etter krigen, og av den enorme trusselen som sosialismen utgjorde mot imperialismen, ved at det fantes en sosialistisk leir (av Sovjet, Kina og en rekke andre land).
Kort sagt er drømmen om en ny Gerhardsen-tid en vanvittig utopi i dagens verden. Det finnes ingen økonomisk, sosial eller politisk basis for en revitalisering av sosialdemokratiet og velferdsstaten. Tvert om peker alt i en helt annen retning. De neste årene vil likne mer på 1930-tallet enn 1950-tallet. Sosialdemokratiet kan vokse, men da kun som en bastion for å forsvare imperialismen, utvide korporativismen og bane veien for fascismen. Når det er sagt: Vi lever heller ikke på 1930-tallet og tross enkelte likheter, vil de neste årene ikke være noen fullstendig reprise av foregående tiår.
Vi står foran epoken for imperialismen får sine banesår, og en eventuell ny verdenskrig kommer ikke til å berede grunnen for en ny “gerhardensk” tidsalder, men for den proletariske verdensrevolusjonens endelige seier og at imperialismen feies vekk fra hele jordoverflata. Det er grunn til å tro at borgerskapet selv aner faren for konsekvensene av en slik omfattende krig, og at de vil gjøre alt i sin makt for å desperat, og forgjeves, slå ned folkets rettferdige opprør. Det er denne reaksjonen vi ser konturene av, i den allmenne reaksjonære utviklinga, militariseringen og krisa i parlamentarismen, som preger alle de imperialistiske landene i dag.
Referanser
Frp over 30 prosent på ny måling (2008)
Rekord for SV (2003)
Ny VG-måling: Alle småpartiene er under sperregrensen (januar, 2021)
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.