Stalin: Spørsmål om den kinesiske revolusjonen

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Denne teksten, først publisert i Pravda nr. 90, i april 1927, og senere utgitt i Stalins samlede verker, er teser av Stalin, stadfestet av sentralkomiteen i Sovjetunionens Kommunistiske Parti (bolsjevikene), om utviklinga av den kinesiske revolusjonen. 

1927 var et kritisk vendepunkt i den langvarige folkekrigen i Kina, hvor den borgerlig-nasjonalistiske høyrefløyen i borgerskapet gjennomførte storstilte angrep på kommunistene gjennom utrenskninger, og hvor kommunistpartiet vendte seg mot landsbygda og måtte oppgi mange urbane posisjoner. Det var i 1927 at Mao Zedong ble utnevnt til øverstkommanderende for den kinesiske rødehæren.

Artikkelen er oversatt fra engelsk versjon hos Marxists Internet Archive.

J. V. Stalin

Spørsmål om den kinesiske revolusjonen

Teser for Propagandister, godkjent av Sentralkomitéen for SUKP(B)

I

Grunnleggende faktorer som avgjør den kinesiske revolusjonens karakter er:

a) Kinas halvkoloniale status og  imperialismens finansielle og økonomiske dominans;

b) undertrykkelsen fra føydale overlevninger, forverret av undertrykkelsen fra militarisme og byråkrati; 

c) den voksende revolusjonære kampen til de brede arbeider- og bondemassene  mot føydal og byråkratisk undertrykkelse, mot militarisme, og mot imperialisme;

d) den politiske svakheten ved det nasjonale borgerskapet, dets avhengighet av imperialismen, dets frykt for den sveipende revolusjonære bevegelsen;

e) den økende revolusjonære virksomheten til proletariatet, dets stigende prestisje blant de brede massene av arbeidsfolket;

f) eksistensen av et proletarisk diktatur som grenser til Kina.

Derav utledes to utfall for utviklingen av forholdene i Kina:

enten knuser det nasjonale borgerskapet proletariatet, går inn i en sammensvergelse med imperialismen og lanserer sammen med den et angrep på revolusjonen, for å gjøre ende på sistnevnte ved å etablere kapitalismens herredømme;

eller så vil proletariatet presse det nasjonale borgerskapet til side, danne sitt hegemoni og ta lederskap over de brede arbeidermassene i byene og på landet for å overvinne motstanden fra det nasjonale borgerskapet, sikre den fullstendige seieren til den borgerlig-demokratiske revolusjonen, og deretter gradvis endre kursen til en sosialistisk revolusjon, med alle konsekvensene som følger derfra.

Det ene eller det andre.

Krisen i verdenskapitalismen og eksistensen av et proletarisk diktatur i Sovjetunionen, som med sin erfaring kan komme til nytte for det kinesiske proletariatet, fremmer sannsynligheten til det andre utfallet for den kinesiske revolusjonen betraktelig.

På en annen side, det faktum at imperialismen angriper den kinesiske revolusjonen med en samlet front, at det for øyeblikket ikke eksisterer splittelse eller krig blant imperialistene, som det for eksempel var i den imperialistiske leiren før oktoberrevolusjonen og som svekket imperialismen – dette faktumet betyr at den kinesiske revolusjonen møter langt større utfordringer på veien til seier enn revolusjonen i Russland, og kapitulasjon og forræderi langs utviklingen av denne revolusjonen vil til sammenligning utgjøre en større risiko enn i perioden med borgerkrig i Sovjetunionen.

Derfor utgjør konflikten mellom disse to utfallene for revolusjonen det karakteristiske trekket til den kinesiske revolusjonen.

Det er nettopp på bakgrunn av dette at hovedoppgaven til Kommunistene er å kjempe for seieren til det andre utfallets utvikling for den kinesiske revolusjonen. 

II

Det første stadiet i den kinesiske revolusjonen

I den kinesiske revolusjonens første periode, med den første marsjen mot nord – da den nasjonale hæren nærmet seg Yangtze-elven og oppnådde seier etter seier, men uten at en mektig bevegelse av arbeidere og bønder enda hadde blitt utviklet – tok det nasjonale borgerskapet (uten kompradorene¹) side med revolusjonen. Dette var revolusjonen med en forent nasjonal front.

Dette betyr ikke at det ikke var noen motsigelser mellom revolusjonen og det nasjonale borgerskapet. Dette betydde simpelthen at det nasjonale borgerskapet, med sin støtte til revolusjonen, forsøkte å bruke den for sin egen agenda, og begrense revolusjonens omfang ved å lede den hovedsakelig langs linjene med erobring av territorium som mål. Kampen mellom venstre- og høyresiden i Kuomintang² i denne perioden var et uttrykk for disse motsigelsene. Chiang Kai-sheks³ forsøk på å drive kommunistene fra Kuomintang i mars, 1926, var borgerskapets første alvorlige forsøk på å hemme revolusjonen. Det er godt kjent at SUKP(B)s sentralkomité⁴ allerede den gangen mente at «linjen må være å holde det kommunistiske partiet innad i Kuomintang», og at det var nødvendig «å arbeide for at høyresiden trekker seg ut eller ekskluderes fra Kuomintang» (april, 1926). 

Denne linjens hensikt var å videreutvikle revolusjonen, et nært samarbeid mellom venstresiden og kommunistene innad i Kuomintang og innad i den nasjonale regjeringen, å styrke enheten i Kuomintang og samtidig avsløre og isolere Kuomintangs høyreside, å tvinge høyresiden til å underordne seg Kuomintangs disiplin, å dra nytte av høyresiden, deres nettverk og deres erfaring så fremt de underla seg Kuomintangs disiplin, eller å utvise dem fra Kuomintang om de brøt med denne disiplinen og forrådte revolusjonens interesser.

De påfølgende hendelsene bekreftet fullstendig denne linjens korrekthet.
Den voldsomme utviklingen av bondebevegelsen og organiseringen av bondeforeninger og -komitéer på landsbygda, den kraftige streikebølgen i byene og formasjonen av fagforeningsråd, den seierrike frammarsjen til den nasjonale arméen mot Shanghai, som var omringet av imperialistiske krigsskip og tropper – alle disse og liknende hendelser viser at den valgte linjen var den eneste korrekte.

Disse forholdene alene kan forklare hvorfor høyresidens forsøk i februar 1927 på å splitte Kuomintang og grunnlegge et nytt sentrum i Nanchang, mislyktes i møte med den samlede motstanden fra det revolusjonære Kuomintang i Wuhan.

Men dette forsøket var et tegn på at en omgruppering av klassekrefter tok plass i landet, at høyresiden og det nasjonale borgerskapet ikke ville gi opp kampen og ønsket å intensifisere sitt arbeid mot revolusjonen.

SK i SUKP(B) hadde derfor rett da de i mars, 1927, uttalte at:

a) «På dette tidspunkt, i forbindelse med omgrupperingen av klassekrefter og konsentrasjonen av de imperialistiske arméene, gjennomgår den kinesiske revolusjonen en kritisk fase, og den kan oppnå ytterligere seire kun ved å ta opp den kursen som utvikler massebevegelsen»;

b) «det er nødvendig å ta opp den kursen som bevæpner arbeiderne og bøndene, og å forvandle de lokale bondekomitéene til virkelige maktorganer med regjeringens autoritet og utstyrt med væpnet selvforsvar»; 

c) «det kommunistiske partiet må ikke tilsløre den forræderske og reaksjonære politikken til Kuomintangs høyreside, og må mobilisere massene rundt Koumintang og Kinas Kommunistiske Parti med sikte på å avsløre høyresiden» (3. mars, 1927).

Det er derfor en enkel sak å forstå at revolusjonens feiende kraft på den ene siden og det imperialistiske angrepet i Shanghai på den andre, er dømt til å kaste Kinas nasjonale borgerskap over i kontrarevolusjons leir, akkurat som at den nasjonale hærens overtakelse av Shangai og streikene til Shanghairbeiderne ikke kan gjøre annet enn å forene imperialistene i deres forsøk på å kvele revolusjonen.

Og det var nettopp dette som skjedde. I dette henseende markerte Nanjingmassakren en ny skillelinje mellom de stridene kreftene i Kina. Ved å bombardere Nanjing og legge fram et ultimatum, ønsket imperialistene å gjøre det kjent at de søkte støtte fra det nasjonale borgerskapet til en forent kamp mot den kinesiske revolusjonen.

Gjennom å åpne ild mot arbeiderkonferanser og ved å organisere et kupp, svarte Chiang Kai-shek på imperialistenes kall, og viste at han var beredt til å tre inn i en sammensvergelse mellom imperialistene og det nasjonale borgerskapet i kamp mot de kinesiske arbeiderne og bøndene.

III

Det andre stadiet i den Kinesiske Revolusjonen

Chiang Kai-sheks kupp markerer det nasjonale borgerskapets kapitulasjon fra revolusjonen, fremveksten av et sentrum for den nasjonale kontrarevolusjonen og fullføringen av sammensvergelsen mellom Kuomintangs høyreside og imperialistene mot den kinesiske revolusjonen. Chiang Kai-sheks kupp markerer at det i Sør-Kina vil dannes to leirer, to regjeringer, to arméer, to sentrum – det revolusjonære sentrum i Wuhan og det kontrarevolusjonære sentrum i Nanjing. Chiang Kai-sheks kupp markerer at revolusjonen har nådd det andre stadiet i sin utvikling, at en vending vekk fra revolusjonens forente og nasjonale front har begynt og beveger seg mot en revolusjon for de brede arbeider- og bondemassene, mot en jordbruksrevolusjon, som vil styrke og utvide kampen mot imperialismen, mot lavadelen og de føydale godseierne, og mot militaristene og Chiang Kai-sheks kontrarevolusjonære gruppe.

Dette betyr at kampen mellom de to utfallene til revolusjonen, mellom de som er tilhengerne av dens videreutvikling og de som er tilhengerne av dens likvidasjon, vil skjerpes fra dag til dag, og preger hele den nåværende perioden av revolusjonen.

Dette betyr at det revolusjonære Kuomintang i Wuhan, gjennom å føre en besluttsom kamp mot militarisme og imperialisme, i praksis vil bli organet for det revolusjonære og demokratiske diktaturet til proletariatet og bøndene, mens Chiang Kai-sheks kontrarevolusjonære gruppe i Nanjing, ved å isolere seg fra arbeiderne og bøndene og forene seg med imperialismen, til slutt vil dele skjebne med militaristene.

Av dette følger det at politikken for å ivareta enheten i Kuomintang, politikken for å isolere høyresiden innad i Kuomintang og anvende dem for revolusjonens mål, ikke lenger samsvarer med de nye oppgavene til revolusjonen. Den må bli erstattet av en politikk for å besluttsomt drive høyresiden ut av Kuomintang, en politikk for å besluttsomt nedkjempe høyresiden til de er fullstendig politisk likvidert, en politikk for å konsentrere all makt på landet i hendene til et revolusjonært Kuomintang, et Kuomintang uten dets høyreside, et Kuomintang som er en blokk mellom Kuomintangs venstreside og kommunistene.

Av dette følger det videre at politikken om nært samarbeid mellom venstresiden og kommunistene innad i Kuomintang får en spesiell verdi og betydning i det gjeldende stadiet, at dette samarbeidet speiler alliansen mellom arbeiderne og bøndene som er i dannelse utenfor Kuomintang, og at uten et slikt samarbeid vil revolusjonens seier være umulig.

Av dette følger det videre at hovedkilden til styrken bak det revolusjonære Kuomintang ligger i videreutviklingen av den revolusjonære bevegelsen til arbeiderne og bøndene og å styrke deres masseorganisasjoner – de revolusjonære bondekomitéene, arbeidernes fagforeninger og andre revolusjonære masseorganisasjoner – som de forberedende bestanddelene av framtidens sovjeter, at den hovedsakelige garantien for seieren til revolusjonen er utviklingen av den revolusjonære aktiviteten til de brede massene av det arbeidende folket, og at den grunnleggende motgiften mot kontrarevolusjon er bevæpningen av arbeiderne og bøndene.

Til sist følger det av dette at samtidig som man kjemper i forente rekker med de revolusjonære i Kuomintang, må det kommunistiske partiet mer enn noen gang ivareta sin uavhengighet som en grunnleggende betingelse for å sikre hegemoniet til proletariatet i den borgerlig-demokratiske revolusjonen.

IV

Feilene til opposisjonen

Den grunnleggende feilen til opposisjonen (Radek & Co.⁵) består i at den ikke forstår den kinesiske revolusjonens karakter, hvilket stadium revolusjonen går gjennom for øyeblikket, og dens nåværende internasjonale kontekst.

Opposisjonen krever at den kinesiske revolusjonen må utvikle seg i samme tempo som oktoberrevolusjonen gjorde. Opposisjonen er misfornøyd fordi Shanghai-arbeiderne ikke tok opp en besluttsom kamp mot imperialistene og deres lakeier.

Men den forstår ikke at den kinesiske revolusjonen ikke kan utvikle seg i et raskt tempo, og at en av årsakene er at den internasjonale situasjonen er mindre gunstig enn i 1917 (imperialistene er ikke i krig med hverandre).

Den forstår ikke at avgjørende kamper ikke må utkjempes under ugunstige forhold, når reservene enda ikke er blitt oppdratt – akkurat som da bolsjevikene, for eksempel, heller ikke tok opp avgjørende kamper i april eller juli i 1917.

Opposisjonen forstår ikke at det å ikke unngå en avgjørende kamp under ugunstige forhold (når det kan bli unngått) betyr å gjøre det lettere for fiendene av revolusjonen.

Opposisjonen krever den umiddelbare dannelsen av et sovjeter av arbeide-, bonde- og soldat-representanter i Kina. Men hva vil dannelse av sovjeter bety nå?

For det første kan de ikke bli dannet på det nåværende tidspunkt – de kan bare dannes når den revolusjonære bølgen har nådd et særskilt høydepunkt.

For det andre er ikke sovjetene laget for frasemakeri – de er i all hovedsak dannet som organer for kamp mot den eksisterende makten, som organer for kampen om makta. Slik var tilfellet i 1905. Slik var det òg i 1917.

Men hva vil dannelsen av sovjeter bety på det nåværende tidspunktet i handlingsområdet, for eksempel for Wuhan-regjeringen? Det betyr å sette fram et kamprop for et slag mot den eksisterende makten i dette området. Det betyr å sette fram et kamprop for dannelsen av nye maktorganer, et kamprop for et slag mot makten til det revolusjonære Kuomintang, som inkluderer kommunister som samarbeider med Kuomintangs venstreside, for ingen annen makt eksisterer nå i dette området bortsett fra det revolusjonære Kuomintang.

Det betyr i neste omgang å forveksle oppgaven om å danne og styrke masseorganisasjonene til arbeiderne og bøndene – i form av streikekomitéer, bondeforeninger og -komitéer, fagforeningsråd, komitéer for fabrikkene, osv. – som Koumintang allerede avhenger av, med oppgaven om å etablere et sovjetsystem som en ny type statsmakt som erstatter makten til det revolusjonære Kuomintang.

Dette betyr til sist en feil i å forstå hvilket stadium revolusjonen i Kina nå går igjennom. Det betyr å gi fienden til det kinesiske folket et nytt våpen mot revolusjonen, som gjør det mulig for dem å spre nye oppdiktede historier som forteller at hva som skjer i Kina ikke er en nasjonal revolusjon, men en kunstig overført «Moskva-sovjetisering.»

Følgelig, ved å fremme kampropet om å danne sovjeter på nåværende tidspunkt, spiller opposisjonen kortene i hendene til fiendene av den kinesiske revolusjonen.

Opposisjonen synes det kommunistiske partis deltakelse i Kuomintang er uhensiktsmessig. Derav følger det at opposisjonen synes det er hensiktsmessig at det kommunistiske parti trekker seg ut av Kuomintang. Men hva vil en uttredelse bety nå da hele den imperialistiske banden med alle dens lakeier krever eksklusjon av kommunistene fra Kuomintang? Det vil bety å desertere fra slagmarken og forlate de allierte i Kuomintang, til glede for fiendene av revolusjonen. Det vil bety å svekke det kommunistiske partiet, å undergrave det revolusjonære Kuomintang, å lette arbeidet til Shanghai-Cavaignac-ene⁶ og overgi Koumintangs fane, den mest populære fanen av alle faner i hele Kina, til Kuomintangs høyreside.

Dette er akkurat hva imperialistene, militaristene og Kuomintangs høyreside nå setter fram som krav.

Derfor betyr dette at ved å ta til orde for Kommunistpartiets avskjæring fra Kuomintang under de nåværende forholdene, gjør ikke opposisjonen noe annet enn å spille kortene over i hendene på fiendene av den kinesiske revolusjonen.

Det siste plenumet til sentralkomiteen for Partiet vårt gjorde derfor helt korrekt i å kategorisk avvise plattformen til opposisjonen⁷.

Pravda, No. 90,
21. april, 1927

1. Kompradorer — del av det store innfødte kjøpmannsborgerskapet i koloniene og avhengige land som opptrer som mellommenn for utenlandsk kapital og det lokale markedet. I Kina viste kompradorborgerskapet seg å være et redskap for utenlandsk imperialisme og en bitter fiende til den kinesiske revolusjonen i 1925-27. (Original note.)
2. Oversetters note: Kuomintang eller Gúomíndăng er et akronym for Kinas nasjonalistparti (KMT eller GMD), og var i borgerkrigstidens Kina det fremste borgerlige partiet.
3. Oversetters note: Chiang Kai-shek var en kinesisk offiser og borgerlig-nasjonalistisk politiker. Han var leder av KMT fra 1925, og etter revolusjonens seier i 1949 dro Chiang dro over til Taiwan med restene av hæren sin, og etablerte seg der. Han var president i Taiwan til sin død i 1975.
4. Oversetters note: Sentralkomité oversettes SK.
5. Oversetters note: Karl Radek var en av lederne for opposisjonen i bolsjevikpartiet.
6. Oversetters note: Louis Eugène Cavaignac var en fransk offiser og politiker i tiden rundt februarrevolusjonen i 1848, som slo ned det store juni-opprøret av massene i Paris i 1848, da han var krigsminister for den provisoriske borgerlige regjeringen i den andre franske republikk.
7. Dette referer til plenumet gitt av Sentralkomitéen, SUKP(B), holdt 13-16. april, 1927. Den diskuterte flere spørsmål i forbindelse med Sovjetenes kongresser fra Sovjetunionen og den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk (RSFSR), og satte datoen for inkallingen til SUKP(B)s Femtende Kongress. 13. april talte J. V. Stalin angående spørsmålet på agendaen til plenumet og i diskusjonen på M. I. Kalinins rapport om «Spørsmål om Sovjetenes Kongresser i SUKP og RSFSR» (Questions of the Congresses of Soviets of the U.S.S.R. and the R.S.F.S.R.). Etter å ha diskutert en uttalelse fra Politbyrået i Sovjetunionen (the Political Bureau of the C.C., C.P.S.U.(B.)) om de  iverksatte avgjørelsene i relasjon til internasjonal utvikling (hendelser i Kina, osv.), godkjente plenumet Politbyråets retningslinje om internasjonale affærer og avviste godmodig anti-parti-plattformen til Trotskij-Zinovjev-opposisjonen. (Original note.)