Denne teksten er henta fra boka Josef Stalin: «Marxismen og språkvitenskapen» – «Sosialismens økonomiske problemer» utgitt av forlaget Oktober i 1975. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.
Innhold
OM MARXISMEN I SPRÅKVITENSKAPEN
En gruppe unge kamerater har oppfordret meg til å uttale meg i pressen om mitt syn på spørsmål som angår språkvitenskapen; da særlig de som angår marxismen i språkvitenskapen. Jeg er ikke språkforsker og kan naturligvis ikke tilfredsstille kameratene helt. Når det gjelder marxismen i språkvitenskapen, som i andre samfunnsvitenskaper, så er jeg direkte engasjert i denne saken. Derfor har jeg gått med på å besvare en rekke spørsmål som kameratene har stilt meg.
SPØRSMÅL: Er det riktig at språket er en overbygning over basis?
SVAR: Nei, det er ikke riktig.
Basis er det økonomiske systemet i samfunnet på et gitt trinn i samfunnets utvikling. Overbygningen er samfunnets politiske, rettslige, religiøse, kunstneriske og filosofiske synspunkter og de politiske, rettslige og øvrige institusjonene som svarer til disse.
Hver basis har sin overbygning som samsvarer med den. Føydalsystemets basis har sin overbygning, sine politiske, rettslige og andre synspunkter med tilsvarende institusjoner, den kapitalistiske basis har sin overbygning og den sosialistiske sin. Hvis basisen endres og sprenges, vil overbygningen endres og sprenges med den, hvis en ny basis oppstår, vil en ny, tilsvarende overbygning reise seg på den.
Språket skiller seg på dette punktet helt fra overbygningen. Ta f.eks. det russiske samfunnet og det russiske språket. I løpet av de siste 30 årene er Russlands gamle kapitalistiske basis likvidert, og en ny sosialistisk basis er bygd opp. I samsvar med dette er overbygningen på den kapitalistiske basisen likvidert, og en ny overbygning som svarer til den sosialistiske basisen, er skapt. Følgelig er de gamle politiske, rettslige og andre institusjonene byttet ut med nye, sosialistiske. Men trass i dette er det russiske språket i det store og hele det samme som før Oktoberrevolusjonen.
Hvilke forandringer er skjedd med det russiske språket i denne tida? Til en viss grad er ordforrådet i det russiske språket endret, endret i den forstand at det er blitt supplert med en hel rekke nye ord og uttrykk som oppsto i og med at det oppsto en ny sosialistisk produksjon, med at en ny stat ble til, med en ny sosialistisk kultur, et nytt sosialt miljø, ny moral og endelig med utviklingen av teknikken og forskningen; En rekke ord og uttrykk har skiftet mening og fått nytt tankeinnhold. En del foreldete ord har gått ut av bruk. Men når det gjelder det russiske språkets grunnleggende ordforråd og grammatiske oppbygging, som utgjør språkets basis, så er de slett ikke avskaffet og erstattet med et nytt grunnforråd av ord og en ny grammatisk struktur etter at den kapitalistiske basisen ble avskaffet. Tvert om står de ved lag i sin helhet og uten noen vesentlige endringer. De står ved lag nettopp som en basis for det moderne russiske språket.
Videre. Overbygningen skapes av basisen, men det betyr på ingen måte at den bare gjenspeiler basisen, at den er passiv, nøytral og likesæl med sin basis’ skjebne, med klassens skjebne og selve systemets karakter. Tvertom. Fra den oppstår vil den være en enormt aktiv kraft, som aktivt hjelper basisen å ta form og bli sterk og tar i bruk alle åtgjerder for å hjelpe det nye systemet å smadre den gamle basisen og de gamle klassene.
Annerledes kan det heller ikke være. Overbygningen blir jo nettopp skapt av basisen for å tjene den, aktivt hjelpe den å ta form og bli sterk, skapt til aktiv kamp for å avskaffe den gamle basisen og overbygningen som hører til, for de har overlevd seg selv. Det trengs bare at overbygningen gir opp denne tjenende rollen, det trengs bare at overbygningen går over fra aktivt forsvar av basisen til likegyldighet mot den, til likesæl holdning overfor klassene, for at den skal miste sin kvalitet og opphøre å være en overbygning.
Språket skiller seg i så måte grunnleggende fra overbygningen. Språket er ikke skapt av noen basis, av den gamle eller nye basisen i et gitt samfunn, men av hele den historiske samfunnsutviklingen og basisenes historiske utvikling gjennom århundrer. Det er ikke skapt av en enkelt klasse, men av hele samfunnet, av alle klasser i samfunnet, ved strev i hundrer av slektsledd. Det er ikke skapt for å dekke behovet til en enkelt klasse, men for å dekke behovet til hele samfunnet, til alle samfunnsklasser. Nettopp derfor er det blitt til som et enhetlig språk for samfunnet, felles for alle samfunnsmedlemmene, som et felles språk for hele folket. For språkets tjenende rolle som bindeledd mellom menneskene, er ikke å tjene en klasse på bekostning av andre klasser, men å tjene hele samfunnet, alle klassene i samfunnet i like stor grad. Og egentlig er det dette som forklarer at språket i like stor grad kan tjene det gamle døende systemet som det nye framvoksende systemet; både den gamle basisen og den nye, både utbytterne og de utbyttede.
Det er ingen hemmelighet for noen at det russiske språket tjente den russiske kapitalismen og den russiske borgerlige kulturen før Oktoberrevolusjonen, like godt som det i dag tjener det sosialistiske systemet og den sosialistiske kulturen i det russiske samfunnet. Det samme må sies om det ukrainske, kvitrussiske, usbekiske, kasakhstanske, grusinske, armenske, estniske, latviske, litauiske, moldavske, tatarske, aserbaidsjanske, basjkirske, turmenske språket og andre sovjetiske nasjoners språk. De tjente det gamle borgerlige systemet i disse nasjonene like bra som det i dag tjener det nye sosialistiske systemet.
Annerledes kan det heller ikke være. Språket eksisterer og er skapt nettopp for å tjene samfunnet som helhet, skapt som bindeledd mellom menneskene, for å være felles for medlemmene i samfunnet og enhetlig for samfunnet. Det skal tjene alle medlemmene i samfunnet i like stor grad uten hensyn til hvilken klasse de tilhører. Men hvis et språk slutter å være et felles språk for hele folket, hvis det foretrekker og støtter en bestemt sosial gruppe i samfunnet på bekostning av de andre sosiale gruppene i samfunnet — da mister det sin kvalitet, slutter å være et bindeledd mellom menneskene i samfunnet, forvandles til en sjargong for en bestemt sosial gruppe, forfaller og dømmer seg selv til å forsvinne.
Språket, som i prinsipp skiller seg fra overbygningen, skiller seg imidlertid i dette henseende ikke fra produksjonsredskapene, f.eks. maskinene. De er like likegyldige til klassene som språket er, og kan like gjerne tjene det kapitalistiske systemet som det sosialistiske.
Videre. Overbygningen er et produkt av en bestemt epoke, mens en gitt økonomisk basis eksisterer og virker. Derfor står ikke overbygningen lenge, den smadres og forsvinner når basisen den er reist på, smadres og forsvinner.
Språket derimot er et produkt av en hel rekke epoker, hvor det formes, berikes, utvikles og avslipes. Derfor lever språket uten sammenlikning mye lenger enn noen basis eller overbygning. Egentlig er det akkurat dette som forklarer at ikke bare en basis og dennes overbygning, men en hel rekke basiser og deres overbygninger kan oppstå og avskaffes, uten at det i historien fører til at et gitt språk avskaffes, at dets struktur ødelegges og at et nytt språk med nytt ordforråd og ny grammatisk oppbygging oppstår.
Over hundre år er gått siden Pusjkin døde. I denne perioden er det føydale og det kapitalistiske systemet i Russland styrtet sammen, og det er oppstått et tredje, et sosialistisk system. Altså er to basiser og deres overbygninger likvidert, og det er oppstått en ny, sosialistisk basis med sin overbygning. Men tar vi f.eks. det russiske språket, så har ikke det gjennomgått noen omveltning i dette lange tidsrommet. Det russiske språket i våre dager skiller seg i sin struktur ikke mye fra språket til Pusjkin.
Hva er forandret i det russiske språket i denne perioden? Det russiske språkets ordforråd er blitt betydelig utvidet i denne perioden, et stort antall foreldete ord er forsvunnet fra ordforrådet, et betydelig antall ord har forandret mening, språkets grammatiske oppbygning er bedret. Men strukturen i språket til Pusjkin, med grammatisk oppbygning og grunnleggende ordforråd, er bevart i alt vesentlig, som grunnlag for det moderne russiske språket.
Og dette er fullt forståelig. Hva skulle det egentlig tjene til å tilintetgjøre den eksisterende strukturen i språket etter hver omveltning, kaste vekk den grammatiske oppbygningen og det grunnleggende ordforrådet og erstatte dem med nye, slik som vanligvis skjer med overbygningen? Hvem ville være tjent med at «vann», »jord», »fjell», »skog», »fisk», »menneske», »gå», »gjøre», «produsere». »handle» osv. ikke skulle hete vann, jord, fjell osv., men noe annet? Hvem har bruk for at ordbøyingene i språket og ordstillingen i setningene ikke følger den eksisterende grammatikken, men en annen? Hva ville revolusjonen vinne ved en slik omveltning i språket? Historien gjør overhodet ingenting vesentlig uten at det finnes et særskilt behov for det. En må spørre seg hvorfor en språklig omveltning skulle være nødvendig, om en kan bevise at det eksisterende språket med den strukturen det har, i alt vesentlig fyller kravene som det nye systemet stiller. Det er mulig og nødvendig å ødelegge den gamle overbygningen og erstatte den med en ny på noen få år, for å gi rom for utviklingen av produktivkreftene i samfunnet. Men hvordan skulle en på noen få år kunne ødelegge det eksisterende språket og bygge opp et nytt språk uten å bringe kaos i samfunnslivet og risikere at hele samfunnet går i oppløsning? Hvem – utenom Don Quijote- figurer – ville stille seg en slik oppgave?
Det finnes enda en grunnleggende forskjell mellom overbygningen og språket. Overbygningen er ikke direkte forbundet med produksjonen, med menneskets produksjonsvirksomhet. Den er bare indirekte forbundet med produksjonen – gjennom økonomien, gjennom basisen. Derfor gjenspeiler ikke overbygningen straks og direkte forandringene i utviklingsnivået til produktivkreftene. Dette skjer først etter forandringer i basisen, ved at forandringer i produksjonen slår igjennom i forandringer i basisen. Dette betyr at overbygningen har et trangt og begrenset virkefelt.
Språket derimot er knyttet direkte til produksjonsvirksomheten til menneskene, og ikke bare til produksjonsvirksomheten, men til alt menneskene gjør innenfor alle arbeidsområder, fra produksjonen til basis, fra basis til overbygningen. Derfor gjenspeiler språket omgående og direkte forandringene i produksjonen uten å vente på forandringer i basisen. Derfor er språkets virkefelt, som omfatter alle områder av menneskets virkefelt, mye mer vidstrakt og mangesidig enn virkefeltet til overbygningen. Ja mer enn det, språkets virkefelt er nesten ubegrenset. Det er først og fremst dette som forklarer at språket, eller nøyaktigere ordforrådet, befinner seg i en tilstand av nesten uavbrutt forandring. Industri og jordbruk, handel og transportvesen, teknikk og vitenskap er i utvikling hele tida, og krever at ordforrådet i språket blir utbygd med nye ord og uttrykk som er nødvendige for arbeidet innen disse greinene. Og språket, som gjenspeiler disse behovene direkte, supplerer sitt forråd med nye ord og forbedrer sin grammatiske oppbygning.
Altså:
a) En marxist kan ikke se på språket som en overbygning over basisen.
b) Å blande sammen språket med overbygningen betyr at en gjør seg skyldig i en alvorlig feil.
SPØRSMÅL: Er det riktig at språket alltid har vært og fremdeles er et klassespråk, at det ikke eksisterer et enhetlig og ikke klassebestemt språk felles for hele samfunnet, felles for hele folket?
SVAR: Nei, det er ikke riktig.
Det er ikke vanskelig å forstå at det i et samfunn hvor det ikke finnes noen klasser, heller ikke kan være snakk om noe klassespråk. Klansystemet i ursamfunnet kjente ikke til klasser, følgelig kan det heller ikke ha vært noe klassespråk der – språket der var felles, enhetlig for hele kollektivet. Innvendingen om at en med klasse må forstå ethvert menneskelig kollektiv, dermed også ursamfunnets kollektiv, er ikke noen innvending, men en lek med ord som ikke fortjener noen gjendrivning.
I utviklingen av språket fra klanspråk til stammepråk, fra stammespråk til folkeslagspråk, fra folkeslagspråk til nasjonalspråk, så har språket, som et middel til samkvem mellom menneskene i samfunnet, overalt i alle sine utviklingsstadier vært felles og ett for samfunnet, og har tjent alle medlemmene i samfunnet samme hvilken sosial stilling de måtte ha.
Her tenker jeg ikke på imperiene i slavesamfunnet eller middelalderen, som f.eks. verdensrikene til Kyros og Alexander den store, eller imperiene til Cæsar og Karl den store, som ikke hadde noen egen økonomisk basis og som utgjorde tilfeldige og labile militær-administrative sammenslutninger. Disse verdensrikene hadde ikke, og var ikke i stand til å ha, et felles språk for hele verdensriket, et språk som var forståelig for alle medlemmene av verdensriket. De utgjorde en opphopning av stammer og folkeslag, som levde sitt eget liv og hadde sine egne språk. Følgelig tenker jeg ikke på disse eller liknende imperier, men på de stammer og folkeslag som inngikk i imperiet, som hadde sin egen økonomiske basis og sine egne språk som hadde tatt form lenge før. Historien viser at språkene til disse stammene og folkeslagene ikke var klassespråk, men språk felles for hele folket. De var felles for hele stammen eller folkeslaget og ble forstått av alle medlemmene.
Naturligvis fantes det også dialekter, lokale målføre, men det enhetlige, felles språket til stammen eller folkeslaget dominerte over dem og innordnet dem under seg.
Seinere, da kapitalismen vokste fram, da den føydale splittingen ble avskaffet og det oppsto et nasjonalt marked, utviklet folkeslagene seg til nasjoner og folkeslagenes språk utviklet seg til nasjonalspråk. Historien viser at nasjonalspråkene ikke er klassespråk, men språk felles for hele folket, felles for nasjonenes medlemmer og enhetlige for nasjonen.
Det er nevnt ovenfor at språket som middel til samkvem mellom menneskene i samfunnet, tjener alle samfunnsklassene likt og i dette henseende viser en slags likegyldighet overfor klassene. Men menneskene, de enkelte sosiale gruppene og klassene står langt fra likegyldige overfor språket. De forsøker å utnytte språket i sine interesser, påtvinge det sitt eget ordforråd, sin egen terminologi og sine egne uttrykk. Særlig tydelig er dette for de herskende klassenes øverste sjikt, som har mistet kontakten med folket og hater det: adelsaristokratiet og det øverste sjiktet i borgerskapet. Det skapes »klasse»-dialekter, sjargonger og salong-»språk». I litteraturen kvalifiseres disse dialektene og sjargongene ofte uriktig som språk: »adelsspråk», »borgerlig språk» i motsetning til »proletarspråk» og »bondespråk». Hvor merkverdig det enn høres, har en del av våre kamerater på grunn av dette kommet til den slutningen at nasjonalspråket er en innbildning og at det i virkeligheten bare eksisterer klassespråk.
Jeg tror ikke det finnes noe mer feilaktig enn en slik slutning. Er det mulig å se på disse dialektene og sjargongene som språk? Absolutt ikke. Det er for det første umulig fordi disse dialektene og sjargongene mangler en egen grammatisk oppbygning og et eget grunnleggende ordforråd — de låner dem fra nasjonalspråket. For det andre er det umulig fordi dialekter og sjargonger bare har et snevert sirkulasjonsområde innenfor de øvre sjiktene i den ene eller den andre klassen og er totalt udugelige som middel til samkvem mellom menneskene og for samfunnet som helhet. Hva finnes det da i dem? De har et utvalg av spesielle ord som gjenspeiler den spesielle smaken i aristokratiet og de øvre borgerlige sjiktene; en del uttrykk og talemåter som er raffinerte og galante og fri for nasjonalspråkets «grove» uttrykk og vendinger; endelig har de en viss mengde fremmedord. Men hoveddelen, det vil si det overveldende flertall av ordene og den grammatiske oppbygningen, er hentet fra det språket som er felles for hele folket, fra nasjonalspråket. Følgelig er dialektene og sjargongene forgreininger av det språket som er felles for hele folket, nasjonalspråket. De mangler enhver språklig selvstendighet og er dømt til stagnasjon. Å tro at dialektene og sjargongene kan utvikles til selvstendige språk, som er i stand til å trenge ut og erstatte nasjonalspråket — det er det samme som å miste det historiske perspektivet og å oppgi marxismens standpunkt.
En viser til Marx og siterer et sted fra artikkelen hans «Sankt Max», hvor det sies at borgerne har «sitt eget språk», at dette språket «er et produkt av borgerskapet», at det er gjennomsyret av merkantilismens og handelens ånd. Med dette sitatet ønsker enkelte kamerater å bevise at Marx skulle ha hevdet at språket har «klassekarakter», at han fornektet eksistensen av et enhetlig nasjonalspråk. Hvis disse kameratene hadde sett objektivt på saken, så måtte de også ha vist til et annet sitat fra den samme artikkelen, «Sankt Max», der Marx, når han drøfter spørsmålet om hvordan et enhetlig nasjonalspråk blir til, snakker om «konsentrasjon av dialektene til et enhetlig nasjonalspråk, betinget av økonomisk og politisk konsentrasjon».
Følgelig erkjente Marx nødvendigheten av et enhetlig nasjonalspråk som den høyeste formen, som dialektene er underordnet som lavere former.
Hva kan da det borgerlige språket representere, som ifølge Marx «er et produkt av borgerskapet»? Så Marx på det som et slikt språk som nasjonalspråket, med sin egen særskilte språkstruktur? Kunne han se på det som et slikt språk? Selvfølgelig ikke! Marx ville ganske enkelt si at borgerne forsumpet det enhetlige nasjonalspråket med kremmervokabularet sitt og at borgerne altså hadde sin kremmersjargong.
Av dette framgår det at disse kameratene har forvrengt Marx’ standpunkt. Og de har forvrengt det fordi de ikke har sitert Marx som marxister, men som bokstav- dyrkere, uten å trenge inn til sakens kjerne.
En viser til Engels og siterer fra boka »Arbeiderklassens stilling i England» der Engels skriver at »… den engelske arbeiderklassen i tidens løp er blitt et helt annet folk enn det engelske borgerskapet», at «arbeiderne snakker en annen dialekt, har andre ideer og forestillinger, andre seder og andre moralske prinsipper, en annen religion og politikk enn borgerskapet». På grunnlag av dette sitatet trekker en del kamerater den slutningen at Engels fornektet nødvendigheten av et nasjonalspråk felles for hele folket, at han altså hevdet at språket har «klassekarakter». Men Engels snakker ikke her om et språk, men om en dialekt, i klar erkjennelse av at en dialekt, som er en forgreining av nasjonalspråket, ikke kan erstatte nasjonalspråket. Men disse kameratene liker tydeligvis ikke forskjellen mellom språk og dialekt…
Dette sitatet passer åpenbart ikke inn, ettersom Engels her ikke snakker om »klassespråk», men hovedsaklig om klassemessig betingede ideer, oppfatninger, seder, moralprinsipper, religion og politikk. Det er helt riktig at ideer, oppfatninger, seder, moralprinsipper, religion og politikk er direkte motsatt hos borgerne og proletarene. Men hva har det med nasjonalspråket eller språkets «klassekarakter» å gjøre? Kan eksistensen av klassemotsetninger i et samfunn tjene som argument til støtte for at språket har «klassekarakter» eller mot nødvendigheten av et enhetlig nasjonalspråk? Marxismen sier at språkfellesskapet er et av de viktigste kjennetegnene på en nasjon, i klar erkjennelse av at det finnes klassemotsetninger innen nasjonen. Erkjenner de nevnte kameratene denne marxistiske tesen?
En viser til Lafargue og til at han i sin brosjyre »Språket og revolusjonen» anerkjenner språkets «klassekarakter», at han angivelig fornekter nødvendigheten av et nasjonalspråk felles for hele folket. Dette er ikke riktig. Lafargue snakker virkelig om «adelens» eller «aristokratiets språk» og om «sjargongene» til de ulike samfunnslagene. Men disse kameratene glemmer at Lafargue, som ikke interesserte seg for forskjellen mellom språk og sjargong og som av og til kalte dialektene for «kunstig tale», av og til for «sjargong» – bestemt forklarer i brosjyren sin at »den kunstige talen som kjennetegner aristokratiet .. har sprunget ut fra det språket som er felles for hele folket, som også snakkes av borgerne, håndverkerne, by- og bygdefolk.»
Altså erkjenner Lafargue eksistensen og nødvendigheten av et språk felles for hele folket. Han er helt klar over den underordnede karakteren til »det aristokratiske språket» og andre dialekter og sjargonger, og at de er avhengige av det språket som er felles for hele folket.
Det framgår av dette at henvisningen til Lafargue skyter over målet.
En viser til at det var en tid i England da de engelske føydalherrene snakket fransk »i århundrer», mens det engelske folket snakket engelsk. Denne omstendigheten skulle være et argument til støtte for språkets «klassekarakter» og mot nødvendigheten av et språk felles for hele folket. Dette er imidlertid en anekdote og ikke et argument. For det første snakket ikke alle føydalherrene fransk den gangen. Fransk ble snakket av en ubetydelig håndfull føydalherrer ved hoffet og i grevskapene. For det andre snakket de ikke noe slags »klassespråk», men det fransk som var felles for hele folket. For det tredje forsvant, som kjent, denne koketteringen med fransk seinere sporløst, og ga rom for det engelsk som er felles for hele folket. Tror disse kameratene at de engelske føydalherrene og det engelske folket »i århundrer» snakket med hverandre ved hjelp av tolk, at de engelske føydalherrene ikke brukte det engelske språket, at det ikke fantes et felles språk for det engelske folket på den tida, at det franske språket i England var noe mer enn et salongspråk, gangbart bare i en begrenset krets av det høyeste engelske aristokratiet? Hvordan kan en på grunnlag av disse anekdotemessige «argumentene» benekte eksistensen og nødvendigheten av et språk felles for hele folket?
En tid koketterte også de russiske aristokratene ved tsarhoffet og i salongene med det franske språket De gjorde seg til med å bryte på fransk når de skulle snakke russisk og snakket russisk med fransk aksent. Men betyr kanskje det at det da ikke fantes noe russisk språk felles for hele folket i Russland, at språket felles for hele folket den gangen var en fiksjon og at »klassespråkene» var en realitet?
Kameratene våre gjør her minst to feil.
Den første feilen er at de forveksler språket med overbygningen. De tror at hvis overbygningen har klassekarakter, så kan heller ikke språket ha den karakteren at det er felles for hele folket, men må være et klassespråk. Men jeg har allerede ovenfor sagt at språket og overbygningen er to forskjellige begreper, at en marxist ikke kan tillate seg å blande dem sammen.
Den andre feilen er at disse kameratene oppfatter interessemotsetningen mellom borgerskapet og proletariatet og den forbitrede klassekampen mellom dem som et sammenbrudd av samfunnet, som et brudd på alle forbindelser mellom de fiendtlige klassene. De mener at ettersom samfunnet har brutt sammen og det ikke lenger finnes noe enhetlig samfunn, men bare klasser, så er det heller ikke nødvendig med et enhetlig språk for samfunnet, ikke nødvendig med et nasjonalspråk. Hva blir da tilbake hvis samfunnet bryter sammen og det ikke lenger finnes noe nasjonalspråk felles for hele folket? Tilbake blir klassene og »klassespråkene». Det er klart at hvert »klassespråk» må ha en egen »klassemessig» grammatikk — en »proletarisk» grammatikk, en «borgerlig» grammatikk. Riktignok finnes det ingen slike grammatikker i verden, men det bringer ikke disse kameratene ut av likevekt: de tror at slike grammatikker vil dukke opp.
Vi hadde en tid «marxister» som påsto at de jernbanene som var igjen i landet vårt etter Oktoberrevolusjonen var «borgerlige», og at det ikke passet seg for oss marxister å bruke dem, at vi måtte rive dem opp og bygge nye «proletariske» jernbaner. Av den grunn fikk de oppnavnet »huleboere»…
Det er klart at et så primitivt anarkistisk syn på samfunnet, klassene og språket ikke har noe til felles med marxismen. Men det eksisterer utvilsomt og lever videre i hodene på noen av våre forvirrede kamerater.
Det er naturligvis ikke riktig at forbitret klassekamp sprenger samfunnet fra hverandre i klasser som ikke lenger er økonomisk forbundet med hverandre i et samfunn. Tvert om. Så lenge kapitalismen eksisterer, kommer borgere og proletarer til å være forbundet med hverandre med alle økonomiens bånd, som deler av det enhetlige kapitalistiske samfunnet. Borgerne kan ikke leve og berike seg uten å ha lønnsarbeidere til sin disposisjon, og proletarene kan ikke fortsette å eksistere uten å ta arbeid hos kapitalistene. Å bryte alle økonomiske forbindelser mellom dem, betyr å stoppe all produksjon, og å stoppe all produksjon betyr at samfunnet går under, at klassene selv går under. Selvsagt vil ingen klasse utsette seg for tilintetgjørelse. Derfor kan klassekampen, hvor forbitret den enn er, ikke føre til samfunnets sammenbrudd. Bare uvitenhet i marxistiske spørsmål og fullstendig mange) på forståelse for språkets natur har kunnet få noen av våre kamerater til å tro på historien om samfunnets sammenbrudd, om »klassemessige» språk, om »klassemessige» grammatikker.
En viser videre til Lenin og minner om at Lenin så at det finnes to kulturer under kapitalismen, den borgerlige og den proletariske, at parolen om en nasjonalistisk kultur under kapitalismen er en nasjonalistisk parole. Alt dette er riktig, og Lenin har her absolutt rett. Men hva har språkets «klassekarakter» med dette å gjøre? Når disse kameratene viser til Lenins ord om de to kulturene under kapitalismen, vil de tydeligvis gi leseren den oppfatningen at når det finnes to kulturer i samfunnet, den borgerlige og den proletariske kulturen, så betyr det også at to språk er nødvendige, ettersom språket er forbundet med kulturen. Følgelig skulle Lenin fornekte nødvendigheten av et nasjo
nalspråk, følgelig skulle Lenin være for de »klassemessige» språkene. Feilen disse kameratene gjør denne gangen er at de identifiserer språket med kulturen og blander dem sammen. Kultur og språk er imidlertid to forskjellige ting. Kulturen kan være såvel borgerlig som sosialistisk, men språket som et middel til samkvem, er alltid et språk felles for hele folket, og det kan tjene såvel den borgerlige som den sosialistiske kulturen. Er det kanskje ikke et faktum at det russiske, ukrainske og usbekiske språket i dag tjener den sosialistiske kulturen hos disse nasjonene like bra som de før Oktoberrevolusjonen tjente deres borgerlige kulturer? Altså tar disse kameratene grundig feil, når de påstår at eksistensen av to ulike kulturer skulle føre til at det blir dannet to ulike språk og til fornektelse av nødvendigheten av et enhetlig språk.
Når Lenin snakket om de to kulturene, gikk han nettopp ut fra den tesen at eksistensen av to kulturer ikke kan føre til fornektelse av det enhetlige språket og til dannelse av to språk. Han tok utgangspunkt i tesen om at språket må være enhetlig. Da bundistene beskyldte Lenin for å fornekte nødvendigheten av et nasjonalspråk og behandle kulturen som »ikke nasjonal», protesterte Lenin som kjent skarpt mot dette, og forklarte at han kjempet mot den borgerlige kulturen, men ikke mot nasjonalspråket, for det så han på som helt nødvendig. Det er merkelig at noen av kameratene våre følger i bundistenes fotspor.
Når det gjelder det enhetlige språket, som Lenin skulle ha fornektet nødvendigheten av, så bør en lytte til følgende ord av Lenin:
«Språket er det viktigste middelet til menneskelig samkvem:, språkets enhet og uhindrede utvikling er en av de viktigste betingelsene for en virkelig fri og omfattende handelsomsetning som svarer til den moderne kapitalismen, for en fri og omfattende gruppering av befolkningen i alle enkelte klasser.»
Det framgår at de ærede kameratene har forvrengt Lenins oppfatning.
Til slutt tar de Stalin til inntekt for seg og viser til et sitat som sier »i denne perioden er og blir borgerskapet og dets partier den ledende hovedkraften i slike nasjoner». Alt dette er riktig. Borgerskapet og dets nasjonalistiske parti leder virkelig den borgerlige kulturen, akkurat som proletariatet og dets internasjonalistiske parti leder den proletariske kulturen. Men hva har språkets »klassemessighet» med dette å gjøre? Kjenner disse kameratene kanskje ikke til at nasjonalspråket er en form av den nasjonale kulturen, at nasjonalspråket kan tjene såvel den borgerlige som den sosialistiske kulturen? Er våre kamerater virkelig ikke fortrolige med marxistenes kjente formel som sier at de nåværende russiske, ukrainske, kvitrussiske og andre kulturene er sosialistiske i innhold og nasjonale i form, det vil si med hensyn til språket? Er de enige i denne marxistiske formelen?
‘Feilen kameratene våre gjør her er at de ikke ser forskjellen mellom kultur og språk og ikke forstår at innholdet i kulturen endrer seg for hver ny periode i samfunnets utvikling, mens språket i alt vesentlig forblir samme språk gjennom flere perioder og altså tjener den nye kulturen og den gamle kulturen på samme måte. Altså:
a) Språket som middel til samkvem har alltid vært og vil fortsette å være et språk enhetlig for samfunnet og felles for samfunnsmedlemmene.
b) At det finnes dialekter og sjargonger, fornekter ikke, men bekrefter at det eksisterer et språk felles for hele folket, som de er forgreininger av og som de er underordnet.
c) Formelen om språkets »klassemessighet» er en feilaktig, umarxistisk formel.
SPØRSMÅL: Hvilke karakteristiske kjennetegn har språket?
SVAR: Språket hører til de samfunnsfenomener som virker i hele den tida samfunnet består. Det oppstår og utvikler seg når samfunnet oppstår og utvikler seg. Det dør når samfunnet dør. Utenfor samfunnet finnes ikke noe språk. Derfor kan en bare forstå språket og dets utviklingslover om en studerer det i uløselig sammenheng med samfunnets historie, med historien til det folk som språket tilhører og som er skaperen og bæreren av dette språket.
Språket er et middel, et redskap, som menneskene bruker for å omgåes hverandre, for å utveksle tanker og oppnå gjensidig forståelse. Ettersom språket er direkte forbundet med tenkningen, registrerer og fester det i ordene og setningsbygningen resultatet av tenkningen, resultatet av den kunnskapssamlende virksomheten til menneskene, og gjør det dermed mulig å utveksle tanker i det menneskelige samfunnet.
Utveksling av tanker er en konstant og livsviktig nødvendighet, for uten tankeutveksling er det umulig å organisere menneskene til felles handling i kampen mot naturkreftene, i kampen for produksjonen av de nødvendige materielle goder, umulig å oppnå framganger i samfunnets produksjonsvirksomhet, og følgelig er selve den samfunnsmessige produksjonen umulig uten tankeutveksling. Et samfunn som ikke har et språk som forstås av samfunnet og er felles for samfunnsmedlemmene, innstiller altså produksjonen, bryter sammen og opphører å eksistere som samfunn. I denne betydning er språket, som middel til samkvem, samtidig et redskap i samfunnets kamp og utvikling.
Som kjent danner alle ord i språket til sammen språkets såkalte ordforråd. Den viktigste delen av ordforrådet er grunnfondet av ord, som alle stamordene hører til og danner kjernen i. Dette grunnfondet er ikke på langt nær så omfattende som språkets ordforråd, men det lever veldig lenge, i århundrer, og gir språket et grunnlag å danne nye ord på. Ordforrådet gjenspeiler språkets tilstand: jo rikere og mer mangesidig ordforrådet er, jo rikere og mer utviklet er språket.
Men ordforrådet i seg selv danner ennå ikke språket, det er snarere språkets byggemateriale. På samme måte som byggematerialet i bygningsfaget ikke utgjør en bygning, selv om det er umulig å reise en bygning uten det, så utgjør språkets ordforråd ikke selve språket, skjønt språket er utenkelig uten det. Men språkets ordforråd får den største betydning når det blir stilt til disposisjon for språkets grammatikk, som bestemmer reglene for bøyning av ordene, reglene for sammenstilling av ordene til setninger og på den måten gir språket en ordnet og forståelig karakter. Grammatikken (formlære, setningslære) er en samling av regler om bøyning av ordene og sammenstilling av ordene til setninger. Følgelig får språket nettopp takket være grammatikken mulighet til å gi de menneskelige tankene en materiell språklig form.
Grammatikkens typiske kjennetegn er at den gir regler for bøyning av ordene, uten å ta sikte på konkrete ord, men på ord overhodet, uten å bestemme hver enkelt bøyning konkret. Den gir regler for dannelse av setninger, uten å ta sikte på konkrete setninger, på et konkret subjekt eller et konkret predikat osv., men på enhver setning overhodet, uten hensyn til den konkrete formen til en bestemt setning. Grammatikken abstraherer fra det spesielle og konkrete både i ord og setninger, og tar ut det generelle som ligger til grunn for bøyning av ordene og sammenstillingen av ord til setninger, og lager av dette de grammatiske reglene, de grammatiske lovene. Grammatikken er resultatet ‘ av et langvarig abstraherende arbeid i den menneskelige tenkningen, en gradmåler på det kolossale framsteget i tenkningen.
I dette henseende minner grammatikken om geometrien, som lager lovene sine ved å abstrahere fra de konkrete gjenstandene, ved å betrakte gjenstandene som legemer uten konkret karakter, og bestemmer forholdet mellom dem ikke som de konkrete forholdene mellom bestemte konkrete gjenstander, men som forhold mellom legemer i almenhet, uten noen konkret karakter.
Til forskjell fra overbygningen, som ikke direkte, men gjennom økonomien er forbundet med produksjonen, er språket direkte forbundet med menneskets produksjonsvirksomhet, liksom med enhver annen virksomhet på alle menneskets arbeidsområder uten unntak. Språkets ordforråd, som er meget følsomt for forandringer, er derfor i nesten uavbrutt forandring, for språket trenger ikke, til forskjell fra overbygningen, å vente på likvideringen av den økonomiske basisen. Det foretar forandringer i ordforrådet sitt før likvideringen av basisen og uten hensyn til basisens tilstand.
Språkets ordforråd forandrer seg imidlertid ikke slik som overbygningen, ved å avskaffe det gamle og bygge et nytt, men ved å supplere det eksisterende ordforrådet med nye ord som oppstår i samband med forandringene i det sosiale systemet, med utviklingen av produksjonen, med utviklingen av kulturen, vitenskapen osv. Selv om en viss mengde foreldete ord går ut av ordforrådet, får det en langt større tilgang på nye ord. Når det gjelder grunnfondet av ord, så blir det i det store og hele uforandret og utnyttes som basis for ordforrådet i språket.
Det er også forståelig. Det er ingen grunn til å ødelegge grunnfondet av ord når det med fordel kan nyttes i en rekke historiske perioder; for ikke å snakke om at å ødelegge grunnfondet av ord, som er samlet gjennom århundrer, ville føre til at språket ble lammet og til kaos i samkvemmet mellom menneskene, fordi det er umulig å skape et nytt grunnfond av ord på kort tid.
Den grammatiske oppbygningen av språket forandrer seg enda langsommere enn grunnfondet av ord. Den grammatiske oppbygningen, som er utarbeidet i løpet av epoker og har gått inn i språkets kjøtt og blod, forandrer seg enda langsommere enn det grunnleggende ordforrådet. Den forandres naturligvis i tidas løp, den blir mer fullkommen, den gjør reglene sine bedre og mer presise og berikes med nye regler, men selve grunnlaget for den grammatiske oppbygningen bevares i meget lang tid, fordi det, som historien viser, med fordel kan tjene samfunnet gjennom en rekke epoker.
Altså utgjør den grammatiske oppbygningen og grunnfondet av ord språkets basis, det vesentlige for det særegne ved språket.
Historien viser at språket er svært stabilt og har kolossal motstandskraft mot påtvunget assimilasjon. I stedet for å forklare dette fenomenet, innskrenker visse historikere seg til å uttrykke sin forundring over saken. Men her finnes det ingen grunn til forundring. Språkets stabilitet forklares ved den stabiliteten som preger den grammatiske oppbygningen og grunnfondet av ord. I hundrer av år forsøkte de tyrkiske assimilatorene å lemleste, ødelegge og tilintetgjøre balkanfolkenes språk. I denne tida gjennomgikk balkanspråkenes ordforråd anselige forandringer, det ble tatt opp ganske mange tyrkiske ord og uttrykk i dem, det forekom både «tilnærmelse» og «avvikelse», men balkan- språkene holdt stand og overlevde. Hvorfor? Fordi den grammatiske oppbygningen og grunnfondet av ord i disse språkene i det vesentlige var igjen.
Av alt dette følger at en ikke kan se på språket, strukturen i språket, som produkt av en bestemt epoke. Strukturen i språket, den grammatiske oppbygningen og grunnfondet av ord er et produkt av en rekke epoker.
En må anta at elementer i de moderne språkene har sine røtter i den grå fortida, før slaveriets epoke. Det var et enkelt språk med et meget beskjedent ordforråd, men med sin egen grammatiske oppbygning, riktignok primitiv, men likevel en grammatisk oppbygning.
Den videre utviklingen av produksjonen, oppkomsten av klassene, av skriftspråket, av staten, som trengte en mer eller mindre ordnet korrespondanse i forvaltningen, utviklingen av handelen, som i enda større grad trengte en ordnet korrespondanse, oppfinnelsen av trykkpressen, utviklingen av litteraturen — alt dette førte til store forandringer i språkets utvikling. I løpet av denne tida ble stammer og folkeslag splittet og skilt, de ble blandet og krysset med hverandre, og seinere oppsto nasjonalspråk og nasjonalstater, revolusjonære omveltninger fant sted, gamle samfunnssystem ble avløst av nye. Alt dette førte til enda større forandringer i språket og i språkutviklingen.
Det ville imidlertid være en stor feil å tro at utviklingen av språket foregikk på samme måte som utviklingen av overbygningen: ved å tilintetgjøre det eksisterende og å bygge opp et nytt. I virkeligheten har utviklingen av språket ikke foregått ved at det eksisterende språket ble tilintetgjort og et nytt ble bygd opp, men ved at grunnelementene i det eksisterende språket ble utviklet og gjort mer fullkomne. Dermed skjedde ikke overgangen fra en kvalitet i språket til en annen ved en eksplosjon, ved plutselig å ødelegge det gamle og å bygge opp et nytt, men ved gradvis og gjennom lang tid å samle elementer til en ny kvalitet, en ny struktur hos språket, ved at elementene hos den gamle kvaliteten gradvis døde bort.
Det sies at teorien om at språket utvikles i stadier er en marxistisk teori, fordi den erkjenner nødvendigheten av plutselige eksplosjoner som vilkår for språkets overgang fra en gammel kvalitet til en ny. Dette er naturligvis ikke riktig, for det er vanskelig å finne noe marxistisk i denne teorien. Og hvis teorien om utviklingen i stadier virkelig anerkjenner plutselige eksplosjoner i språkets utviklingshistorie, så er det desto verre for denne teorien. Marxismen anerkjenner ingen plutselige eksplosjoner i utviklingen av språket, ingen plutselig død av det eksisterende språket og ingen plutselig oppbygning av et nytt språk. Lafargue hadde ikke rett da han snakket om en «plutselig språkrevolusjon som hadde funnet sted mellom 1789 og 1794» i Frankrike (se Lafargues brosjyre »Språket og revolusjonen»). Det fant ikke sted noen språkrevolusjon i Frankrike den gang, og slett ikke noen plutselig. I denne perioden ble naturligvis ordforrådet i det franske språket komplettert med nye ord og uttrykk, en del foreldete ord falt bort, det begrepsmessige innholdet i noen ord ble forandret, og det var alt. Men slike forandringer avgjør ikke på noe vis språkets skjebne Det viktigste i språket er den grammatiske oppbygningen og grunnfondet av ord. Men den grammatiske oppbygningen og grunnfondet av ord i det franske språket forsvant slett ikke under den franske borgerlige revolusjonen, de ble tvert om bevart uten vesentlige forandringer. Og de ble ikke bare bevart, men lever også den dag i dag i det moderne franske språket. Jeg sier nå ingenting om at for å likvidere et eksisterende språk og å bygge opp et nytt (»en plutselig språkrevolusjon»! ), er en frist på 5—6 år latterlig kort – til noe slikt kreves århundrer.
Marxismen hevder at når språket går over fra en gammel kvalitet til en ny, så skjer det ikke ved en eksplosjon, ikke ved at et eksisterende språk tilintetgjøres og et nytt skapes, men ved en gradvis oppsamling av elementer til den nye kvaliteten, altså ved at elementene til den gamle kvaliteten dør bort litt etter litt.
I det hele tatt bør det sies til de kameratene som er begeistret for eksplosjoner, at loven om overgang fra en gammel kvalitet til en ny ved en eksplosjon er ubrukelig ikke bare i språkets utviklingshistorie; den lar seg heller ikke alltid bruke på andre samfunnsforeteelser som har med basisen eller overbygningen å gjøre. Den er obligatorisk for et samfunn som er splittet i fiendtlige klasser. Men den er absolutt ikke obligatorisk for et samfunn som ikke har noen fiendtlige klasser. I løpet av 8-10 år gjennomførte vi i jordbruket i vårt land overgangen fra det borgerlige privatbondesystemet til det sosialistiske jordbrukskollektivet Det var en revolusjon som avskaffet det gamle borgerlige økonomiske systemet på landsbygda og skapte det nye sosialistiske systemet. Men denne omveltingen skjedde ikke ved en eksplosjon, det vil si ikke ved at den eksisterende makten ble styrtet og en ny makt skapt, men ved en gradvis overgang fra det gamle borgerlige systemet på landsbygda til et nytt. Og det lyktes å gjennomføre dette, fordi det var en revolusjon ovenfra, omveltingen ble gjennomført på initiativ av den eksisterende makten med støtte fra hovedmassen av bøndene.
Det sies at tallrike eksempler på blanding av språk som har funnet sted i historien, gir grunn til å tro at det ved blandingen oppstår et nytt språk ved eksplosjon, ved plutselig overgang fra den gamle kvaliteten til en ny kvalitet. Dette er fullstendig uriktig.
Blanding av språk kan ikke betraktes som en engangs- handling med avgjørende virkning, som gir resultater i løpet av noen få år. Blanding av språk er en langvarig prosess som pågår i hundrer av år. Derfor kan det ikke være tale om noen slags eksplosjoner her.
Videre. Det ville være fullstendig uriktig å tro at det som følge av blanding av f.eks. to språk, skulle oppstå et nytt, tredje språk som ikke likner på noen av de blandete språkene og som kvalitativt skiller seg fra begge disse språkene. I virkeligheten seirer vanligvis et av språkene ved blanding, det beholder sin grammatiske oppbygning, beholder sitt grunnfond av ord og fortsetter å utvikle seg etter sine indre utviklingslover, mens det andre språket mister sin kvalitet litt etter litt og dør bort etterhvert.
Følgelig gir ikke blandingen noe nytt, tredje språk, men bevarer et av språkene, bevarer dets grammatiske oppbygning og grunnleggende ordforråd og gir det mulighet til å utvikle seg etter sine indre utviklingslover.
Sikkert nok blir ordforrådet i det seirende språket noe rikere på bekostning av det overvundne språket, men det svekker ikke språket, det styrker det.
Slik var det f.eks. med det russiske språket, som språkene til en rekke andre folk ble blandet med i løpet av den historiske utviklingen, og som alltid gikk ut som seierherre.
Ordforrådet i det russiske språket ble ved dette selvfølgelig rikere på bekostning av ordforrådene i de andre språkene, men det russiske språket ble slett ikke svekket ved dette, det ble tvert om rikere og sterkere.
Når det gjelder den nasjonale egenarten til det russiske språket, så led den ikke den minste skade, fordi det russiske språket bevarte sin grammatiske oppbygning og sitt grunnfond av ord og fortsatte å utvikle seg videre og gjøre seg mer fullkomment i overensstemmelse med sine indre utviklingslover.
Det er ingen tvil om at blandingsteorien ikke har noe vesentlig å by den sovjetiske språkforskningen. Hvis det er riktig at hovedoppgaven for språkvitenskapen er å studere de indre utviklingslovene i språket, så må en innrømme at blandingsteorien ikke bare lar denne oppgaven stå uløst, men rett og slett lar være å stille den – den er overhodet ikke oppmerksom på denne oppgaven eller forstår den ikke.
SPØRSMÅL: Var det riktig av Pravda å åpne en brei diskusjon om spørsmålene i språkvitenskapen?
SVAR: Ja, det var riktig.
I hvilken retning spørsmålene i språkvitenskapen vil bli løst, blir klart når diskusjonen går mot slutten. Men alt nå kan en si at diskusjonen har vært til stor nytte.
Den har framfor alt klargjort at det i de språkvitenskaplige organene både i sentrum og i republikkene har hersket et styre som ikke har noe til felles verken med vitenskap eller vitenskapsmenn. Den minste kritikk mot tilstanden i den sovjetiske språkvitenskapen, selv de spakeste forsøk på å kritisere den såkalte »nye lære» i språkvitenskapen, ble bekjempet og undertrykt av de ledende kretsene i språkvitenskapen. For kritisk innstilling til arven etter N.J.Marr, for den minste innvending mot læren til N.J.Marr, ble verdifulle vitenskapsmenn og språkforskere avsatt fra stillingene sine eller forflyttet til lavere stillinger, Språkforskerne ble ikke utnevnt til ansvarsfulle stillinger etter saklige kvalifikasjoner, men på grunn av at de godtok læren til N.J.Marr uten reservasjoner.
Det er allment kjent at vitenskap ikke kan utvikle seg og nå videre uten meningsbryting og frihet til kritikk. Men denne allment anerkjente regelen ble ignorert og trampet ned på den mest hensynsløse måte. Det ble skapt en lukket gruppe av ufeilbarlige ledere som garderte seg mot enhver kritikk og ga seg til å skalte og valte helt egenmektig.
Et eksempel: det såkalte »Baku-kurset» (forelesninger holdt av N.J.Marr i Baku) forkastet Marr selv og nektet å la det trykke på nytt. Ikke desto mindre ble det etter initiativ fra Iederklikken (kamerat Mesjaninov kaller den M.J.Marrs »elever») gitt ut på nytt og uten noe forbehold ført opp på listen over undervisningsmaterialet som studentene ble anbefalt. Det betyr at studentene ble ført bak lyset, ved at dette »kurset» som var kassert, ble sendt ut som førsteklasses undervisningsmateriale. Hvis jeg ikke hadde vært overbevist om hederligheten til kamerat Mesjaninov og andre språkforskere, ville jeg sagt at en slik handling er å likestille med ødeleggelsesvirksomhet.
Hvordan kunne dette hende? Det kunne hende fordi Araktsjejev-regimet,1 som ble opprettet i språkvitenskapen, fremmet ansvarsløshet og oppmuntret slike utskeielser.
Diskusjonen har vært svært viktig, først og fremst fordi den brakte dette Araktsjejev-regimet fram i lyset og knuste det fullstendig.
Men diskusjonen har gjort enda større nytte enn det. Den har ikke bare knust det gamle regimet i språkvitenskapen. den har også avslørt det utrolige virvaret i synspunktene på de viktigste spørsmålene i språkvitenskapen, som hersker i ledende kretser i denne vitenskapsgreinen. Før diskusjonen begynte, sa «elevene» til N.J.Marr ingenting og tidde i hjel at alt slett ikke var som det skulle i språkvitenskapen. Men etter at diskusjonen begynte, ble det umulig å tie lenger – de måtte ta til orde i pressen. Og hva skjedde da? Det viste seg at læren til N.J.Marr inneholder en rekke mangler og feil, problemer som ikke er presisert, læresetninger som ikke er grundig utarbeidet En har lov til å spørre hvorfor «elevene» til Marr først begynte å snakke om det nå, etter at diskusjonen tok til? Hvorfor bekymret de seg ikke om dette før? Hvorfor har de ikke tidligere snakket åpent og ærlig om dette, slik det høver seg vitenskapsmenn?
«Elevene» til Marr har innrømmet «noen» feil hos Marr, men det viser seg at de tror at en kan utvikle den sovjetiske språkvitenskapen bare på grunnlag av en »presi
sering» av Marrs teori, som de betrakter som marxistisk. Nei, fri oss fra «marxismen» til Marr. Marr ønsket og forsøkte å være marxist, men han greide ikke å bli det. Han bare forenklet og vulgariserte marxismen, i likhet med »proletkult»-folkene og »rapp»-folkene.
Marr brakte den uriktige, umarxistiske formelen om språket som overbygning inn i språkvitenskapen, og førte seg selv og språkvitenskapen på villspor. Det er umulig å utvikle den sovjetiske språkvitenskapen på grunnlag av en uriktig formel.
Marr brakte også en annen uriktig og umarxistisk formel inn i språkvitenskapen, nemlig formelen om språkets «klassekarakter», og forvirret seg selv og språkvitenskapen. Det er umulig å utvikle den sovjetiske språkvitenskapen på grunnlag av en uriktig formel, som strir mot hele utviklingen av historien til folkene og språkene.
Marr brakte en ubeskjeden, skrytende og oppblåst tone, som er fremmed for marxismen, inn i språkvitenskapen, en tone som førte til en total og lettsindig tilsidesettelse av ålt som fantes i språkvitenskapen før Marr.
Marr fordømmer høylytt den sammenliknende historiske metoden som «idealistisk». Det må imidlertid sies at den sammenliknende historiske metoden, til tross for sine alvorlige feil, likevel er bedre enn den virkelig idealistiske fireelement-analysen til Marr, for den første sporer til arbeid, til utforsking av språkene, mens den siste bare sporer til å tvinne tommeltotter og spå i kaffegrut om de beryktede fire elementene.
Marr behandler ethvert forsøk på å utforske språkgruppene (familiene) nedlatende, som et uttrykk for teorien om »urspråket». Imidlertid kan det ikke bestrides at det uten tvil finnes språklig slektskap mellom f.eks. slike nasjoner som de slaviske, og at utforskningen av det språklige slektskapet mellom disse nasjonene ville være svært nyttig for språkvitenskapen ved studiet av utviklingslovene i språket. Det sier seg selv at teorien om »urspråket» ikke har noe med denne saken å gjøre.
Når en hører på Marr og særlig på »elevene» hans, kunne en tro at det ikke fantes noen språkvitenskap før Marr, at språkvitenskapen begynte da »den nye læren» til Marr dukket opp. Marx og Engels var mer beskjedne: de mente at deres dialektiske materialisme var et produkt av utviklingen av vitenskapene, bl.a. filosofien, i den foregående perioden.
Slik har diskusjonen vært nyttig også på den måten at den har avslørt ideologiske mangler i den sovjetiske språkvitenskapen.
Jeg tror at jo raskere språkvitenskapen vår frigjør seg fra feilene til N.J.Marr, jo raskere vil en kunne føre den ut av den krisen som den nå er inne i.
Likvidering av Araktsjejev-regimet i språkvitenskapen, avstandstaken fra feilene til Marr og innføring av marxismen i språkvitenskapen – det er etter min mening veien å gå for å gjøre den sovjetiske språkvitenskapen sunn.
Pravda 20. juni 1950.
TIL NOEN AV SPØRSMÅLENE I SPRÅKVITENSKAPEN
Svar til kamerat E. Krasjeninnikova
Kamerat Krasjeninnikova!
Jeg skal her svare på spørsmålene Deres.
1. SPØRSMÅL: I deres artikkel er det overbevisende påpekt at språket verken er noen basis eller noen overbygning. Vil det være rett å hevde at språket er en foreteelse som utmerker såvel basisen som overbygningen, eller vil det være riktigere å regne språket som en mellomliggende foreteelse?
SVAR: Det som utmerker alle samfunnsforeteelser, også basis og overbygning, utmerker selvsagt også språket som samfunnsforeteelse, nemlig: det tjener samfunnet på samme måte som alle andre samfunnsmessige foreteelser tjener det, også basisen og overbygningen. Men det som er felles og karakteristisk for alle samfunnsmessige foreteelser begrenser seg egentlig til dette. Deretter begynner grunnleggende skilnader mellom de samfunnsmessige foreteelsene.
Saken er den at de samfunnsmessige foreteelser, utenom det som er felles, har sine særtrekk som skiller dem fra hverandre og som fremfor alt er viktig for vitenskapen. Basisens særtrekk består i at den tjener samfunnet økonomisk. Overbygningens særtrekk består i at den tjener samfunnet med politiske, juridiske, estetiske og andre ideer og skaper tilsvarende politiske, juridiske og andre institusjoner for samfunnet. Hva består språkets særtrekk i, som skiller det fra andre samfunnsmessige foreteelser? De består i at språket tjener samfunnet som et middel til samkvem mellom menneskene, som et middel til tankeutveksling i samfunnet, som et middel som gjør det mulig for menneskene å forstå hverandre og organisere felles arbeid på alle områder av menneskelig virksomhet, såvel på produksjonens område som når det gjelder de økonomiske forholdene, såvel på det politiske som på det kulturelle område, såvel i det offentlige liv som i den daglige tilværelse. Disse særtrekk utmerker bare språket og nettopp fordi de bare utmerker språket, er språket studieobjekt for en selvstendig vitenskap — språkforskningen. Om ikke språket hadde disse særegenhetene, ville språkforskningen ha tapt retten til en selvstendig eksistens.
Kort sagt: språket kan verken regnes til kategorien basiser eller til kategorien overbygninger.
Det kan heller ikke regnes til kategorien »mellomliggende» foreteelser mellom basisen og overbygningen, da det ikke eksisterer noen dike «mellomliggende» foreteelser.
Men kanskje språket skulle kunne regnes til kategorien samfunnets produktivkrefter, til la oss si kategorien produksjonsredskaper? Ja, mellom språket og produksjonsredskapene eksisterer det virkelig en viss analogi: produksjonsredskapene legger akkurat som språket en slags likegyldighet for dagen overfor klassene og kan stå til tjeneste for samfunnets forskjellige klasser, såvel de gamle som de nye, på samme måte. Gir dette grunn til å regne språket til kategorien produksjonsredskaper? Nei, det gjør det ikke.
N.J.Marr, som så at hans formulering – »språket er en overbygning over basisen» – møtte motstand, besluttet i sin tid å »slå over i en annen gate» og forkynte at »språket er et produksjonsredskap». Hadde N.J.Marr rett da han regnet språket til kategorien produksjonsredskap? Nei, han hadde absolutt ikke rett.
Saken er den at likheten mellom språket og produksjonsredskapene opphører med den analogi som jeg nettopp snakket om. Til gjengjeld eksisterer det en grunnleggende skilnad mellom språket og produksjonsredskapene. Denne skilnad består i at produksjonsredskapene produserer materielle goder mens språket ikke produserer noe som helst eller bare «produserer» ord. Om en skal si det mer nøyaktig så kan de mennesker som har produksjonsredskaper produsere materielle goder mens de folk som har et språk, men ikke har produksjonsredskaper, ikke kan produsere materielle goder. Det er ikke vanskelig å forstå at om språket hadde kunnet produsere materielle goder, så ville pratmakerne ha vært verdens rikeste mennesker.
2. SPØRSMÅL: Marx og Engels definerer språket som «tankens umiddelbare realitet», som en «praktisk …. reell bevissthet». «Ideene» sier Marx «eksisterer ikke løsrevet fra språket». Bør språkforskningen etter Deres mening befatte seg med språkets betydningsmessige side, semantikken og den historiske semasiologi og stilistikk, og i hvilken grad, eller bør bare formen være gjenstand for språkforskningen?
SVAR: Semantikken (semasiologien) er en av de viktige deler av språkforskningen. Ordenes og uttrykkenes betydningsmessige side er av stor betydning for språkstudiet. Derfor bør semantikken (semasiologien) trygges den plass i språkforskningen som tilkommer den.
Når en utreder semantikkens problemer og nytter dens resultat må en imidlertid på ingen måte overvurdere dens betydning og så meget mindre misbruke den. Jeg sikter her til visse språkforskere som i sin umåtelige begeistring for semantikken forsømmer språket som «tankens umiddelbare realitet», uløselig knyttet til tenkningen, rykker tenkningen løs fra språket og påstår at språket er i ferd med å bli foreldet og at en også kan klare seg uten språk.
Legg merke til følgende ord av N.J.Marr:
»Språket eksisterer bare i den grad det uttrykker seg i lyd, tankevirksomhet skjer også uten at det uttrykkes … Språket (det fonetiske) er nå allerede begynt å overgi sine funksjoner til nyere oppfinnelser som uforbeholdent overvinner rommet, og tenkningen vil få sin blomstringstid på grunn av dens tidligere ubenyttede opphopninger og nyervervelser og vil oppheve og erstatte språket fullstendig. Det framtidige språk er tenkningen som utvikles i en teknikk som ikke er bundet av naturens materie. For den vil intet språk holde stand, ikke en gang det fonetiske som tross alt er knyttet til naturens normer». (Se «Utvalgte arbeider» av N.J.Marr).
Om en oversetter dette «magiske» kaudervelsk til alminnelig menneskelig språk, så kan en komme til den konklusjon at:
a) N.J.Marr rykker tenkningen løs fra språket,
b) N.J.Marr hevder at samkvem mellom mennesker kan gjennomføres også uten språk, ved hjelp av selve tenkningen, som er uavhengig av språkets «naturlige materie», uavhengig av «naturens normer».
c) Ved å rykke tenkningen løs fra språket og «befri» det fra språkets «naturlige materie», havner NJ.Marr i idealismens sump.
Det sies at tankene oppstår i menneskets hode før de blir uttrykt i tale, oppstår uten språklig materiale, uten språklig klesdrakt, så å si i naken tilstand. Men dette er fullstendig uriktig. Hvilke tanker som enn oppstår hos menneskene og når de enn oppstår, så kan de bare oppstå og eksistere på grunnlag av språklig materiale, på grunnlag av språklige termer og setninger. Nakne tanker, uavhengige av språklig materiale, uavhengig av unaturlig materie» eksisterer ikke. «Språket er tankens umiddelbare realitet» (Marx). Tankens realitet kommer til uttrykk i språket. Bare idealister kan snakke om tenkning uten forbindelse med språkets »naturlige materie», om tenkning uten språk.
Kort sagt: overvurdering av semantikken og misbruk av denne førte N.J.Marr til idealismen.
Hvis en følgelig verner semantikken (semasiologien) mot overdrivelser og misbruk i likhet med det som NJ.Marr og visse av hans »eleven» gjør seg skyldig i, kan semantikken være til stor nytte for språkforskningen.
3. SPØRSMÅL: De snakker med rette om at ideer, forestillinger, seder og moralske prinsipper er stikk motsatte hos borgeren og hos proletaren. Disse foreteelsers klassekarakter har ubetinget gjenspeilet seg på språkets semantiske side (og av og til på dets form — ordforrådet – som det riktig påpekes i Deres artikkel). Kan en ved å analysere det konkrete språkmateriale og i første rekke språkets betydningsmessige aspekt, snakke om klasseinnhotdet i de begreper det gir uttrykk for, særlig i de tilfeller det gjelder språklig uttrykk ikke bare av et menneskes tanker men også hans relasjon til virkeligheten, hvor det særlig klart kommer til uttrykk hvor han klassemessig hører hjemme?
SVAR: De vil kort sagt vite om klassene har innflytelse på språket, om de tilfører språket sine spesifikke ord og uttrykk, om det hender at mennesker tillegger ett og samme ord og uttrykk forskjellig tankemessig betydning, avhengig av hvilken klasse de tilhører.
Ja, klassene øver innflytelse på språket, tilfører språket sine spesifikke ord og uttrykk og forstår av og til ett og samme ord og uttrykk på forskjellig måte. Dette er det ingen tvil om.
Av dette følger imidlertid ikke at spesifikke ord og uttrykk, akkurat som forskjellen i semantikken, kan ha virkelig betydning for utviklingen av et enhetlig felles språk for hele folket, at de er i stand til å svekke dets betydning eller endre dets karakter.
For det første finnes det så få slike spesifikke ord og uttrykk, så få slike tilfelle av forskjell i semantikken, at de neppe utgjør en prosent av alt språkmateriale. Følgelig er hele det øvrige, overveldende forråd av ord og uttrykk, såvel som deres semantikk, felles for alle samfunnsklasser.
For det annet brukes ikke de spesielle ord og uttrykk som har en klassenyanse etter reglene i noen slags »klasse»- grammatikk, som ikke eksisterer i naturen, men etter reglene i grammatikken til det eksisterende språket som er felles for hele folket.
Tilstedeværelsen av spesielle ord og uttrykk, og det faktum at det finnes skilnader i språksemantikken, fornekter altså ikke men bekrefter tvert i mot tilstedeværelsen og nødvendigheten av et enhetlig språk felles for hele folket.
4. SPØRSMÅL: I Deres artikkel karakteriserer De helt riktig N.J.Marr for hans vulgarisering av marxismen. Betyr det at språkforskerne, også vi unge, bør kaste overbord hele den språkvitenskaplige arven etter Marr, han hadde jo tross alt
en rekke verdifulle språkforskninger bak seg (disse har kameratene Tsjikobava, Sansjejev og andre skrevet om under diskusjonen)? Kan vi ved å forholde oss kritisk overfor N.J,Marr likevel hente noe nyttig og verdifullt hos ham?
SVAR: Naturligvis, N.J.Marrs verker består ikke bare av feil. N.J.Marr begikk ytterst grove feil da han tilførte språkforskningen elementer av marxismen i forvrengt form, da han forsøkte å skape en selvstendig språkteori. Men N.J.Marr har enkelte gode, talentfult skrevne verker, hvor han glemmer sine teoretiske pretensjoner og samvittighetsfullt og dyktig, det må en si, gransker enkelte språk. I disse verkene kan en finne ganske mye verdifullt og lærerikt. Selvsagt må en ta dette verdifulle og lærerike hos N.J.Marr og bruke det.
5. SPØRSMÅL: En av hovedårsakene til stagnasjonen i Sovjets språkforskning mener mange språkforskere er formalismen. Jeg skulle svært gjerne ville vite Deres mening om hva formalismen i språkforskningen består i og hvordan en kan overvinne den?
SVAR: N.J.Marr og hans »elever» anklager alle språkforskere, som ikke er enige i N.J.Marrs »nye lære», for «formalisme». Det er naturligvis uklokt og kan ikke tas alvorlig.
N.J.Marr mener at grammatikk er tom «formalisme» og at folk, som mener den grammatiske oppbygningen er språkets grunnlag, er formalister, Det er overhodet tåpelig.
Jeg tror at «formalismen» er oppfunnet av opphavsmennene til den »nye læren» for å gjøre det lettere for dem i kampen mot deres motstandere innen språkforskningen.
Årsaken til stagnasjonen innen Sovjets språkforskning er ikke »formalismen», som er oppfunnet av N.J.Marr og hans »elever», men Araktsjejevregimet og de teoretiske hullene i språkforskningen. Araktsjejevregimet er skapt av N.J.Marrs »elever». Den teoretiske forvirringen er brakt inn i språkforskningen av N.J.Marr og hans nærmeste medarbeidere. For å unngå stagnasjon må en få slutt på såvel det første som det siste. Ved å fjerne disse kreftbyllene vil vi gjøre den sovjetiske språkvitenskapen sunn, åpne store perspektiver for den og gi den mulighet til å innta førsteplassen i verdens språkforskning.
29. juni 1950.
SVAR TIL KAMERATENE
Til kamerat Sansjejev.
Kjære kamerat Sansjejev!
Jeg svarer svært seint på Deres brev da jeg først i går fikk det oversendt fra sentralkomiteens kontor.
De tolker mitt standpunkt i spørsmålet om dialektene absolutt riktig.
»Klasse»-dialekter, som det ville være riktigere å kalle sjargonger, tjener ikke folkemassene men et begrenset sosialt toppsjikt. Dessuten har de ikke noe eget grammatisk system eller grunnfond av ord. Derfor er de ikke i stand til å utvikle seg til selvstendige språk.
De lokale (territorielle) dialektene derimot tjener folkets masser og har sitt grammatiske system og sitt grunnfond av ord. Derfor kan visse lokale dialekter, under den prosess som foregår når en nasjon oppstår, bli grunnlag for nasjonale språk og utvikle seg til selvstendige nasjonalspråk. Det skjedde for eksempel med Kursk-Orjol-dialekten (Kursk-Orjol-»målet») i det russiske språket, som dannet grunnlaget for det russiske nasjonalspråket. Det samme må en si om Poltava-Kiev-dialekten i det ukrainske språket, som dannet grunnlaget for det ukrainske nasjonalspråket. Hva de øvrige dialektene i slike språk angår, så mister de sitt særpreg, smelter sammen med disse språkene og går opp i dem.
Det motsatte kan også hende, når fellesspråket hos et folkeslag, som ennå ikke er blitt en nasjon på grunn av mangelen på nødvendige økonomiske utviklingsvilkår, går under som følge av at staten bryter sammen i dette folkeslaget, mens de lokale dialektene, som ennå ikke har nådd å smelte sammen til et fellesspråk, lever opp igjen og
blir utgangspunktet for dannelse av forskjellige selvstendige språk. Det er mulig at dette nettopp var tilfellet med det felles mongolske språk for eksempel.
11. juli 1950.
Til kameratene D. Bjelkin og S. Furer.
Jeg har mottatt brevene deres.
Deres feil består i at dere blander sammen to forskjellige ting og har satt et annet emne i stedet for det emne som er behandlet i mitt svar til kamerat Krasjeninnikova.
1.Jeg kritiserer i dette svaret N.J.Marr som, når han snakker om språket (det fonetiske) og tenkningen, rykker språket løs fra tenkningen og dermed havner i idealismen. I mitt svar dreier det seg altså om normale mennesker som behersker et språk. Jeg påstår her at tanker bare kan oppstå hos slike mennesker på grunnlag av språkmateriale, at nakne tanker, som ikke er forbundet med språkmateriale, ikke finnes hos folk som behersker et språk.
I stedet for å godta eller forkaste denne læresetningen kommer dere med anomale mennesker, mennesker uten språk, døvstumme, som ikke har noe språk og hvis tanker naturligvis ikke kan oppstå på grunnlag av språkmateriale. Som dere ser er dette et helt annet emne som jeg ikke har vært inne på og ikke kunne komme inn på, for språkforskningen sysler med normale mennesker som behersker et språk og ikke med anomale. døvstumme, som ikke har noe språk.
Dere har byttet ut det behandlede emne med et annet emne som ikke har vært til behandling.
2. Av kamerat Bjelkins brev framgår det at han sidestiller »talespråket» (det fonetiske språk) og »tegnspråket» (ifølge N.J.Marr »hendenes språk»). Han tror øyensynlig at tegnspråk og talespråk er likeverdige, at det menneskelige samfunn en gang i tida ikke hadde noe talespråk og at »hendenes språk» dengang erstattet det talespråk som dukket opp seinere.
Men hvis kamerat Bjelkin virkelig tenker slik, så tar han grundig feil. Det fonetiske språk eller talespråket har alltid vært det eneste språk i det menneskelige samfunn som har kunnet tjene som et fullverdig meddelelses-middel mellom mennesker. Historien kjenner ikke et eneste menneskelig samfunn, hvor tilbakeliggende det enn har vært, som ikke har hatt sitt eget fonetiske språk. Etnografien kjenner ikke til et eneste ennå tilbakeliggende folkeslag – om det så var like primitivt som, eller enda mer primitivt enn la oss si australierne eller folket i lldlandet i det forrige århundre — som ikke har hatt sitt eget fonetiske språk. Det fonetiske språket er en av de kreftene i menneskehetens historie som har hjulpet menneskene til å skille seg fra dyreverdenen, slutte seg sammen i samfunn, utvikle sin tenkeevne, få i stand samfunnsmessig produksjon, føre en vellykket kamp mot naturkreftene og nå fram til de framskritt vi har nå i dag.
I dette henseende er betydningen av det såkalte tegnspråket svært liten, da det er ytterst fattig og begrenset. Egentlig er det ikke et språk og ikke engang et surrogat for et språk, i stand til på den ene eller andre måten å erstatte det fonetiske språket, men et hjelpemiddel med ytterst begrensede muligheter som mennesket av og til gjør bruk av for å understreke et eller annet moment i sin tale. Tegnspråket kan like så lite sidestilles med det fonetiske språket som den primitive trehakken kan sidestilles med den moderne larvefotstraktoren som drar fem ploger, eller en traktorsåmaskin.
3. Etter hva det framgår interesserer dere dere først og fremst for døvstumme og først deretter for språkforskningens problemer. Antagelig er det nettopp denne omstendighet som har fått dere til å stille meg en rekke spørsmål. Vel, hvis dere insisterer på det så har jeg ikke noe imot å imøtekomme deres anmodning. Og hvordan ligger det så an med de døvstumme? Virker deres tankeevne? Oppstår det tanker hos dem? Ja, deres tankeevne virker, det oppstår tanker hos dem. Det er klart at ettersom de døvstumme ikke har noe språk, kan deres tanker ikke oppstå på grunnlag av språkmateriale. Men betyr da det at de døvstummes tanker er nakne, uten sammenheng med »naturens normer» (N.J.Marrs uttrykk)? Nei, slett ikke. De døvstummes tanker oppstår og kan eksistere bare på grunnlag av de bilder, de fornemmelser og forestillinger som danner seg hos dem i det daglige liv om ting i den ytre verden og disse tings forhold seg imellom, takket være syn, følelse, smak- og luktesans. Uten disse bilder, fornemmelser og forestillinger er tanken tom, berøvet et hvilket som helst innhold, det vil si den eksisterer ikke.
22. juli 1950.
Til kamerat A. Kholopov.
Jeg har fått Deres brev. Svaret kommer litt seint på grunn av altfor stort arbeidspress.
I Deres brev går De stilltiende ut fra to forutsetninger: ut fra den forutsetning at verker, som en eller annen forfatter har skrevet, fritt kan siteres løsrevet fra den historiske perioden sitatet gjelder, og dernest ut fra den forutsetning at enkelte marxistiske slutninger eller formuleringer, som en er kommet fram til studiet av en enkelt periode i den historiske utvikling, er gyldige under alle utviklingsperioder og derfor må være uforanderlige.
Jeg må si at begge forutsetningene er tvers igjennom feilaktige.
Et par eksempler:
1) Omkring 1840, dengang monopolkapitalismen ennå ikke var til, dengang kapitalismen utviklet seg mer eller mindre jevnt etter en oppadstigende linje, spredte seg til nye områder, som den ennå ikke hadde lagt under seg, mens loven om den ujevne utvikling ennå ikke kunne virke med full styrke — da kom Marx og Engels til den konklusjon at den sosialistiske revolusjon ikke kunne vinne seier i noe enkelt land, men bare kunne seire som følge av et generelt framstøt i alle, eller de fleste siviliserte land. Denne konklusjonen ble siden et ledende prinsipp for alle marxister.
Men i begynnelsen av det 20. århundre og særlig under den første verdenskrig, etter at det var blitt klart for alle at den førmonopolistiske kapitalismen åpenlyst hadde vokst over til å bli monopolkapitalisme, da den oppadstigende kapitalismen hadde forandret seg til en døende kapitalisme, etter at krigen hadde vist den imperialistiske verdensfronts uhelbredelige svakhet, og da loven om utviklingens ujevnhet forutsatte at proletariske revolusjoner ville bryte ut til ulike tider i ulike land — da kom Lenin, med utgangspunkt i den marxistiske teorien, til den konklusjon at under de nye utviklingsvilkårene ville den sosialistiske revolusjonen kunne føres til seier i ett enkelt land, at seier for den sosialistiske revolusjonen samtidig i alle land eller i et flertall av siviliserte land ville bli umulig ettersom disse landene i ulik grad ville være modne for revolusjonen, og at den gamle formuleringen som Marx og Engels hadde gitt ikke lenger var i samsvar med de nye historiske vilkår.
Som en ser har vi her to forskjellige konklusjoner når det gjelder sosialismens seier, som ikke bare står steilt mot hverandre, men også utelukker hverandre.
Forskjellige bokstavdyrkere og talmudister, som uten å sette seg inn i sakens kjerne siterer mekanisk og løsrevet fra de historiske vilkårene, vil her kunne hevde at den ene av disse konklusjoner må forkastes som ubestridelig gal, mens den andre konklusjonen, som ubestridelig riktig, må gjelde alle utviklingsperioder. Men marxister må vite at de bokstavlærde og talmud-dyrkere tar feil, de må vite at begge konklusjoner er riktige, ikke under alle vilkår, men hver for sin tid: slutningen som Marx og Engels kom til – for perioden før monopolkapitalismen, og slutningen som Lenin kom til – for monopolkapitalismens periode.
2) Engels sier i sin »Anti-Dühring» at etter den sosialistiske revolusjonens seier må staten dø bort. På grunn av dette begynte bokstavdyrkerne og talmudistene i vårt parti etter den sosialistiske revolusjonens seier i landet vårt å kreve at partiet skulle ta skritt til så snart som mulig å få vår stat til å dø, å legge ned statens organer, å gi avkall på en fast arme.
Men Sovjets marxister kom, etter en analyse av verdenssituasjonen i vår tid, til den konklusjon, at så lenge den kapitalistiske innsirklingen eksisterte, så lenge den sosialistiske revolusjonen bare var seierrikt gjennomført i ett enkelt land, mens kapitalismen hersket i alle andre land, måtte landet der revolusjonen hadde seiret ikke svekke, men på alle måter styrke sin stat, statens organer, etterretningsvesen og arme, så sant dette landet ikke ønsket å bli tynt av den kapitalistiske ringen rundt det. De russiske marxistene kom til den konklusjon at Engels’ formulering regner med sosialismens seier i alle land eller de fleste land, at den ikke kunne tillempes i det tilfelle der sosialismen seirer i ett enkelt land, mens kapitalismen regjerer i alle andre land.
Som en ser har vi her to forskjellige formuleringer i spørsmålet om den sosialistiske statens skjebne, to formuleringer som utelukker hverandre.
Bokstavdyrkeme og talmudistene kan si at dette skaper en utålelig situasjon, at den ene formuleringen må kasseres som ubetinget gal, den andre gjelde som ubetinget riktig i alle periodene i den sosialistiske statens utvikling. Men ingen marxist kan være uvitende om at bokstavdyrkerne og talmudistene tar feil, for begge disse formuleringene er riktige, men ikke under alle vilkår, de er riktige hver for sin tid: sovjet-marxistenes formulering for den perioden da sosialismen har seiret i ett eller flere land, Engels’ formulering for den perioden da sosialismens suksessive seier i enkelte land vil føre til seier for sosialismen i de fleste land, og da også nødvendige vilkår for å anvende Engels’ formulering vil være skapt.
Slike eksempler kan det nevnes atskillige av.
Det samme må sies om de to forskjellige formuleringene i språkspørsmålet som kamerat Kholopov i brevet sitt siterer fra forskjellige verker av Stalin. .
Kamerat Kholopov viser til Stalins arbeid: »Om marxismen i språkvitenskapen» der en konklusjon går ut på at det gjennom blanding, la oss si av to språk, vanligvis vil bli et av språkene som går av med seieren, mens det andre går til grunne, at blandingen altså ikke vil gi noe nytt, tredje språk men bevare det ene språket. Videre viser han til en annen konklusjon som følger av Stalins innlegg på SUKP- (b)s 16. kongress der det heter, at i den perioden da sosialismen har seiret i verdensmålestokk, når sosialismen blir sterk og blir en naturlig bestanddel av dagliglivet da vil de nasjonale språkene uomgjengelig smelte sammen til et felles språk, som selvsagt verken vil bli kvitrussisk eller tysk, men et eller annet nytt språk.
Etter å ha satt disse to formuleringene opp ved siden av hverandre og oppdaget at de slett ikke dekker hverandre, men tvertom utelukker hverandre, blir kamerat Kholopov helt ute av seg.
»Som jeg forstår av Deres artikkel» – skriver han i sitt brev – »vil blanding av språk aldri kunne gi et nytt språk, men til artikkelen kom, var jeg etter Deres innlegg på SUKP(b)s 16. kongress fullt og fast overbevist om, at under kommunismen ville språkene smelte sammen til ett som var felles for alle.»
Det er tydelig at kamerat Kholopov etter å være blitt klar over motsigelsen i disse to formuleringene og fast forvisset om at en motsigelse må bringes ut av verden, finner det nødvendig å komme vekk fra den ene av formuleringene som uriktig, og klynge seg til den andre formuleringen som riktig for alle tider og for alle land. Men hvilken av dem han skal klynge seg til — det vet han ikke. Så oppstår noe i likhet med en uløselig situasjon. Det faller ikke kamerat Kholopov inn engang at begge formuleringene kan være riktige, hver til sin tid.
Slik går det alltid bokstavdyrkere og talmudister som uten å sette seg inn i sakens realitet siterer mekanisk og løsrevet fra de historiske vilkår som sitatet omhandler — de kommer uvegerlig i en stilling som de ikke øyner noen vei ut av.
Men hvis en virkelig tar for seg kjernen i spørsmålet, er det ingen grunn til å komme i en slik stilling at en verken vet ut eller inn. Det saken gjelder er at Stalins brosjyre: »Om marxismen i språkvitenskapen» og Stalins innlegg på 16. partikongress går ut fra to helt forskjellige epoker, og som følge av det blir formuleringene også forskjellig.
Stalins formulering i brosjyren, i avsnittene om blanding av språk, er gitt med tanke på epoken før sosialismens seier i verdensmålestokk, mens utbytterklassene er den herskende kraft i verden, mens nasjonal og kolonial undertrykkelse fortsatt rår, mens nasjonal isolering og gjensidig mistro nasjonene i mellom bunner i statsskilnader, mens det ennå ikke eksisterer nasjonal likestilling, mens språkblandingen foregår i kamp for et av språkenes herrevelde, mens det ennå ikke finnes vilkår for fredelig vennskapelig samarbeid mellom nasjoner og språk og turen ikke er kommet til samvirke og gjensidig berikelse av språkene innbyrdes, men bare til assimilering av enkelte språk og seier for andre språk. Det sier seg selv at under slike vilkår kan det bare finnes seirende språk og beseirede språk. Nettopp disse vilkårene er det Stalins formulering henspeiler på når den sier at blanding la oss si av to språk, ikke vil resultere i at et nytt språk blir skapt, men i at det ene språket vil seire og det andre lide nederlag.
Når det gjelder Stalins andre formulering, hentet fra innlegget på 16. partikongress, fra avsnittene som omhandler språkenes sammensmelting til et felles språk, så regnes det her med en annen epoke. Nemlig med den epoken som følger etter sosialismens seier i verdensmålestokk, da verdensimperialismen ikke lenger eksisterer, utbytterklassene vil være styrtet, nasjonal og kolonial undertrykkelse vil være opphevet, isolering og gjensidig mistro nasjonene imellom vil ha veket plassen for gjensidig tillit og tilnærmelse nasjonene imellom, nasjonal likestilling vil være gjennomført, den politikk som går ut på å undertrykke og assimilere andre språk vil være likvidert, samarbeidet nasjonene imellom vil være organisert og de nasjonale språk gjennom samarbeid vil ha mulighet til fritt å berike hverandre. Det sier seg selv at det under disse vilkårene ikke engang kan bli snakk om undertrykkelse og nederlag for enkelte språk, og seier for andre språk. Her har vi ikke lenger å gjøre med to språk, hvor det ene går under mens det andre går ut av kampen som seierherre, her har vi å gjøre med hundrer av nasjonale språk, hvor de rikeste enhetlige sonespråk, gjennom et langvarig økonomisk, politisk og kulturelt samvirke nasjonene imellom, først vil skilles ut. Seinere vil sonespråkene smelte sammen til et felles verdensspråk, som selvsagt ikke blir tysk, ikke russisk, ikke engelsk, men et nytt språk som har tatt opp i seg de beste elementene i nasjonalspråkene og sonespråkene.
Følgelig svarer de to forskjellige formuleringene til to forskjellige epoker i samfunnsutviklingen, og nettopp fordi de svarer til dem er begge formuleringene riktige – hver for sin epoke.
Å kreve at disse formuleringene ikke skulle stå i motsetning til hverandre, ikke skulle utelukke hverandre -er like tåpelig som å kreve at den epoken da kapitalismen rår, ikke skulle stå i motsetning til epoken da sosialismen vil rå, at sosialisme og kapitalisme ikke skulle utelukke hverandre.
Bokstavdyrkerne og talmudistene betrakter marxismen, og de forskjellige slutningene og formuleringene i denne, som en samling dogmer, dogmer som »aldri» vil endres, selv om vilkårene for samfunnsutviklingen endres. De tror at hvis de pugger disse slutningene og formuleringene utenat og siterer dem i tide og utide, vil de være kompetente til å løse hvilke som helst problemer, idet de regner at slutningene og formuleringene som de har lært seg, vil passe til alle tider og i alle land, i alle situasjoner i livet. Men slik kan bare de tenke, som oppfatter marxismens bokstav, men ikke dens realitet, de som ordrett pugger marxismens slutninger og formuleringer utenat, men ikke forstår innholdet i dem.
Marxismen er vitenskapen om lovene for naturens og samfunnets utvikling, vitenskapen om de undertrykte og utbyttede massers revolusjon, vitenskapen om sosialismens seier i alle land, vitenskapen om oppbyggingen av det kommunistiske samfunn. Marxismen kan som vitenskap ikke bli stående på ett og samme sted, den utvikles og når stadig større fullkommenhet. I sin utvikling kan marxismen ikke la være å berike seg av nye erfaringer, ny viten. Følgelig vil enkelte av dens formuleringer og slutninger ikke kunne unngå å bli byttet ut med nye formuleringer og slutninger i pakt med nye historiske oppgaver. Marxismen anerkjenner ingen uforanderlige slutninger og formuleringer som er gyldige for alle epoker og perioder. Marxismen er en fiende av all dogmatikk.
28. juli 1950.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.