6. januar og krisa i demokratiet

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Vi har mottatt denne artikkelen fra Kommunistisk Internasjonale, og publiserer her vår oversettelse. En kommentator for TFM har også skrevet ei oppsummering av artikkelen.

6. januar i USA – Symbol på krisa i demokratiet

Denne artikkelen er resultatet av å anvende vår marxist-leninist-maoistiske posisjon og oppfatning, med formann Gonzalos universelle bidrag til den verdensproletariske revolusjonen, på hendelsene som utspiller seg i klassekampen i landet som er den eneste hegemoniske, imperialistiske stormakta, på den andre bakketoppen, og konsekvensene for proletariatet og folket. Vi fastslår igjen at oppgaven til kommunistene som står overfor en slik situasjon, er å utrettelig gjenoppbygge partiet for å starte folkekrigen i beistets mage, å utvikle den sosialistiske revolusjonen i USA som en del av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen.

6. januar gikk det en marsj bestående av Trump-tilhengere til Capitol etter en tale av den fortsatt sittende amerikanske presidenten Donald Trump på et møte i Washington. Dette var Donald Trumps siste forsøk på å få en andre periode i embetet likevel. En andre runde hvor Trump formodentlig ville ha gjort et sprang i spørsmålet om presidentiell absolutisme.

Yankee-valgfusksystemet – som må kalles ved dets rette navn, som ikke oppfyller grunnleggende standarder for borgerlige valg (én statsborger – én stemme) gjennom systemet med det såkalte valgmannskollegiet, som systematisk privilegerer de rike og vanskeligstiller de fattige gjennom «rettslig» tildeling av valgdistrikter og valglokaler, blant andre ting, så vel som restriktive opptakskriterier for velgere, og som også drives med ikke-rettslig manipulasjon, slik presidentvalget i 2004 tydelig viste – hadde gitt ham en første periode i embetet. En andre periode skulle Trump imidlertid bli nektet, noe som tilsynelatende hadde blitt avgjort tidlig og førte til Trumps uttalelser om det han fryktet var «valgfusk» til ulempe for seg selv.

Trump ville tvinge gjennom en andre periode ved å ignorere det nåværende «valg»-systemet. En andre periode med Trump ville ført til et sprang i den utøvende maktas absolutisme, mer presist i presidentsystemets absolutisme, ved å innføre presidentiell absolutisme og underlegge parlamentet (to kamre) og rettsvesenet de facto under presidentens beslutninger. Det er grunnen til at han etter valget brukte spakene han hadde til rådighet for å endre valgresultatet med tilbakevirkende kraft gjennom å bryte konvensjonene i det amerikanske valgfarsesystemet. Det kom oppfordringer og oppildninger fra den ultrareaksjonære «storkjeften» Trump om å se bort fra valgresultatene i de fem statene med republikanske guvernører og i republikansk-dominerte lokale parlamenter (Arizona, Georgia, Michigan, Nevada, Pennsylvania). Han fremsatte fornyede beskyldninger om massiv valgfusk her og generelt, og prøvde å forhindre og stoppe utnevnelsen av valgembetsmenn. Men hans anmodninger ble verken hørt eller fulgt. Mer presist ble de møtt med åpen avvisning av guvernørene og de republikanske representantene for valgkommisjonene i disse statene. Likeledes ble alle søksmål på vegne av kandidat Trump for å utfordre resultatene i disse og andre stater avvist av påtalemyndighetene og domstolene. Sluttvis fant ikke hans uttalelser noen gjenklang innenfor høyesteretten heller, selv om Trump forsøke å vinne dens støtte gjennom nye utnevnelser. Dessuten evnet ikke Trumps juridiske team, ledet av Rudy Giuliani,  å forankre sakene deres i solide bevis i disse rettsinstitusjonene og satte seg selv i fare for å bli tiltalt for falske beskyldninger (hvilket også skjedde). Nok en gang er det et enormt sprik mellom hva «storkjeften» Trump forkynte og hva han faktisk evnet å gjøre for å gjøre sitt krav om å endre valgresultatet konkret. Ikke engang i statene under republikansk kontroll skjedde det noe som helst.

Han har ikke midlene og redskapene til å sette i gang en ikke-konstitusjonell overtakelse eller et statskupp. Det er grunnen til at ikke engang de forberedende aksjonene for det mye oppskrytte «statskuppet» fant sted. Han satte seg dette målet, han ønsket det, han higet etter det, men han var ikke i stand til å realisere det. En slik bedrift trenger støtten eller i det minste den velvillige nøytraliteten til en stats væpna styrker, etterretningstjenester og byråkrati (i dette tilfellet de høyere og høyeste tjenestepersonene). Det er ikke nok å være rik og ha stor medieinnflytelse. Dette er hvordan hendelsene 6. januar kom i stand, hvorpå Trump ønsket å bevise at han hadde en maktbase likevel. Han ble praktisk talt tvunget til å gjøre dette for å vise at han ikke bare er stor i munnen, men at han har noe å komme med. Trump har alltid hatt evnen til å mobilisere sine støttespillere, som er gruppert i valgkomiteene for hans kandidatur, høyreorienterte gjenger eller militser og som filler beredt på hva som helst, ledet av noen Trump-folk (nære allierte og familie) og «kjendiser» som står republikanerne nær. I tillegg høster Trump prestisje innenfor de lokale politistyrkene. Imidlertid består hans maktbase fremfor alt av den typen elementer som Karl Marx definerte som følger: «Ved siden av ødelagte roués med tvilsomme eksistensmidler og av tvilsom herkomst, ved siden av forkomne eventyrere fra borgerskapets vagabonder, avskjedigede soldater, frigitte tukthusfanger, rømte galeislaver, svindlere, gjøglere, lassaroner, lommetyver, taskenspillere, falskspillere, alfonser, bordellverter, bybud, litterater, lirekassemenn, fillehandlere, sakseslipere, blikkenslagere, tiggere, kort sagt hele den ubestemmelige, oppløste, omtumlede massen som franskmennene kaller la bohème.»¹

6. januar marsjerte de til Capitol etter taler fra Trump og andre. På Capitol fikk noen av disse demonstrantene tilgang til kammeret hvor bekreftelsen av Joe Biden som neste president skulle finne sted. Capitol ble evakuert og møtet ble avbrutt. Inne i Capitol brøyt det ut voldelige sammenstøt, det ble til og med skyting, og det førte til at fem mennesker døde. Bildene gikk verden rundt og forårsaket forferdelse – særlig blant borgerskapets representanter i Vest-Europa.

Nancy Pelosi, demokratisk speaker i Representantenes hus, kalte det «et væpna opprør mot Amerika» og «et usigelig angrep på nasjonen vår og folket vårt.» ² Chuck Schumer kalte Trump-supporterne for innenlandsterrorister. Den tyske ambassaden i USA tar stilling gjennom å anta den samme stilen, bare med noe større tilbakeholdenhet på detaljene. I en rapport hvor utdrag ble lekket til en avis, snakker de om et «statskupp iscenesatt gjennom flere etapper».³ The Guardian hadde overskriften: «Volden ved Capitol var et kuppforsøk. Kall det det.» Denne utbredte oppfatningen av hendelsene er rett og slett feil. Det som skjedde 6. januar var ikke et kupp, og det var heller ikke et kuppforsøk. Det var ikke et «nytt forsøk på marsjen mot Roma», slik enkelte opportunister har kalt opptøyene på Capitol Hill. Etter at han mislyktes mobiliserte Trump sine filler for å skape seg sitt et eget symbol og for å vise at han hadde en styrke i stand til å utrette hva som helst, som måtte hanskes med selv etter at han var ute av kontoret, for på denne måten å stå i en bedre posisjon til å forhandle om fremtida.

De amerikanske kameratene skrev korrekt at: «Dette var ikke noe opprør men opptøyer».⁴ Misnøyen innenfor de herskende myndighetene som kameratene har påpekt, kan blant annet sees av det faktumet at noen av politistyrkene ikke bare slapp demonstranter gjennom, men til og med åpnet opp sperringer for dem.⁵ Åpenbare forskjeller i politiets generelle tilnærming til  eksempelvis Black Lives Matters protester – håndtrykk og diskusjoner mellom politi og demonstranter var ikke uvanlig. Nasjonalgarden ble utplassert sent av Mike Pence – visepresident og leder for den lovgivende myndigheten – som Trump, gitt det forutsigbare spranget i den ovenfor nevnte reaksjonariseringen av staten hadde havnet i større motsetning til, dvs. ved å konsentrere makta hos presidenten og mindre makt for den lovgivende myndigheten som Pence representerer (Trump/Pence-duoen var basert på kamp og sammensvergelse), hvilket også forklarer «Heng Pence!»-slagordene. Dette belyser imidlertid bare én side av saken. En annen er av enda større betydning for kommunister, og det er klassifiseringen for motivene til å delta i disse protestene. Dette er det materielle faktumet som interesserer oss, uavhengig av hvem og hva det ble brukt til: Krisa i demokratiet, konkretisert og konsentrert i parlamentarismens krise. Det borgerlige parlamentets prestisje blant massene tenderer mot null, enten det er Capitol, Reichstag eller Skupština, Washington, Berlin, Beograd, Bishkek eller Jerevan.

Det Trump var i stand til å utnytte var nettopp denne spontane avvisningen fra massene. Dette kommer også delvis til uttrykk i analysene fra ulike medier. For eksempel skrev den belgiske avisen De Tijd: «… det som fremfor alt står igjen er observasjonen at troen på valg har dødd i en nasjon som hevdet å eksportere demokrati til andre land. Dette er en svart dag, og ikke bare for USA.«⁶ The Washington Post er mindre direkte om problemet: «Regler, normer, lover, til og med  selve grunnloven er bare verdt noe dersom folk tror på dem. […] Tro får det til å virke.“⁷ Den tyske avisa Die Zeit gir en relativt presis og detaljert analyse. Den sier blant annet: «Stormingen av Capitol i Washington er ikke en glipp fordi politiet ikke fulgte ordentlig med eller fordi kun Trump, som har blitt stemt ut av kontoret, er så gal. Det er en konsekvens av årevis med forfall innen amerikanske institusjoner og partier. Enkelte tror at dette nå er over med Trumps avgang. Dette er en feiltakelse.«⁸ I et intervju i samme avis heter det: «Inntil nå trodde vi at gamle, rike demokratier ikke egentlig dør, men er spesielt stabile. Og likevel skjer det noe i USA nå som ryster denne vissheten.«⁹ En tredje artikkel beskriver reaksjonen til folk i Washington som følger: «… byens befolkning aksepterer den forrige dagens hendelser med et skuldertrekk.» Den samme artikkelen gjør det også klart at «dersom de hadde ønsket det, kunne de ha brent denne bygningen helt ned – men de ønsket det ikke.«¹⁰ Til slutt erklærer den samme avisa: “Det er uansett alt det var, absolutt ikke et statskupp. Det var ikke intensjonen. Et kupp forutsetter tross alt muligheten for å gripe statens monopol på maktbruk. I prinsippet ville en slik ting også være tenkelig i USA, men ikke under dagens forhold. Nei, angrepet på kongressen var en gjennomgående symbolsk handling.”¹¹

Det er nettopp derfor demonstrantene kunne forlate stedet da de hadde tatt de aktuelle bildene, da de med føttene på bordet var tilfredse med å ha ydmyket parlamentet. Disse bildene er symboler på den generelle krisa i imperialismen, som den prøver å møte med den ytterligere reaksjonariseringen av staten, som igjen utvider krisa i demokratiet, som konkretiseres i krisa i parlamentarismen. Det er bekreftet at den eneste hegemoniske, imperialistiske stormakta er en koloss på leirføtter, at dens institusjoner er ekstremt skjøre. Så skjør er denne «allmektige» giganten som drukner verdens folk med sine plyndringskriger! Borgerskapet anerkjenner problemet. Det er derfor den tyske utenriksministeren Maas også foreslo en «Marshallplan for demokratiet». Han sa videre: «Vi må ikke gi rom til det liberale demokratiets fiender. […] Vi vil bare være i stand til å bevare troen […] på demokratiet […] sammen.«¹²

Reaksjonen kan nå muligens bli annerledes, med forskjellig talemåte, ledet av Joe Biden. Det vil ikke være noen stor bevegelse av konservative under ledelse av Donald Trump. Til tross for den dype krisa er begge fraksjonene av den yankee-imperialistiske finanskapitalen og de store gruppene innad i dem for øyeblikket enige om å holde seg til kontinuiteten i det nåværende «partisystemet» og valgsystemet, med noen kosmetiske korreksjoner, til og med mot bevegelsen Trump leder. De to mafiaene (det demokratiske og det republikanske partiet, som veksler mellom regjerings- og kongressflertall) vil marginalisere dem, og fillene vil trolig før eller senere bli ledet av en ny condottiero.

Frelsen – like gjennomførbar som sirkelens kvadratur – faller nå på Joe Biden. De nylige uttalelsene om forsoning fra ulike hjørner av yankee-politikken og det demokratiske partiets suksess i runoff-valget i Georgia, kan synes å være til fordel for Joe Bidens presidentskap – Representanthuset, Senatet og Det hvite hus er nå i demokratenes hender – og muliggjøre en midlertidig, relativ stabilisering. Presidenten i USA er imidlertid ikke en partimann, siden det rett og slett ikke er noen partier i bokstavelig forstand i USA, men valgkomiteer som organiserer de vanvittige kostnadene av valgkampanjene for kandidatene. Dermed har ikke Biden noe team han kan bygge på og som han kan stole på. Tvert imot åpner hans eget flertall i senatet en annen front for ham å kjempe på. Han må kjempe i en røre av hemmelige tjenester, væpna styrker, høyere tjenestemenn og rådgivere for det statlige byråkratiet som sirkulerer mellom administrasjonen og de store ikke-statlige og statlige monopolene, av demokratenes og republikanernes indirekte eller direkte bestukkede «parti»-etablissement, så vel som av de med hensyn på de tre sivile maktene relativt autonome statene. Videre må relevante «reformer» (dvs. tiltak) ofte vedtas med to tredjedels flertall. Den politiske krisa, den ytterligere nedbrytningen av yankee-imperialiststaten, kommer også til uttrykk spesielt i motsetningene som genereres av prosessen med større reaksjonisering av staten. Den såkalte «dype spliden i det politiske livet i USA» er en utøvende—lovgivende-motsetning. Dette ble episk legemliggjort 6. januar av den høyeste utøvende myndigheten, Trump, og forsamlingslederen for begge de lovgivende kamrene, Pence. Dette uttrykker mer enn noen annen uttalelse de reaksjonære aktørenes definisjon i dette kamp—sammensvergelses-neksuset. Det samme gjelder sentralmyndighet—føderalstat-motsigelsen, og det er derfor de republikanske guvernørene ikke fulgte deres president. Disse motsetningene vil ytterligere splitte fraksjonene og gruppene innenfor yankee-imperialismens fraksjoner. Samtidig er denne mannen, «frelseren» Joe Biden, svært, svært gammel og ikke noe mindre forpint enn systemet han representerer.

Konsekvensen av disse kjensgjerningene for proletariatet og folket i USA, kaoset etter valget og den økte reaksjoniseringen av staten, vil med hendelsene på Capitol som påskudd trolig bli mer represjon, og at mer innskrenkning av rettigheter og friheter vil bli brukt mot proletariatet og folket i USA. Det må fordømmes at det under påskudd som Trump har lagt til på Capitol-høyden blir skapt en gunstig offentlig opinion om behovet for å «beskytte demokratiet» gjennom bruk av sensur i de såkalte sosiale mediene – et «cyberkupp», det er det eneste virkelige kuppet som har funnet sted.

1. Karl Marx: Louis Bonapartes attende brumaire
2. New York Times: Pelosi calls on Pence to invoke the 25th Amendment and remove Trump from office; https://www.nytimes.com/2021/01/07/us/politics/pelosi-trump-removed-from-office.html
3. SZ: Nach Sturm auf das US-Kapitol – Was nun, Amerika?; https://www.sueddeutsche.de/politik/usa-aktuell-washington-deutsche-botschaft-donald-trump-1.5168958
4. Tribune of the People: Trump’s Reactionary Loyalists Riot and Breach US Capitol Building; https://tribuneofthepeople.news/2021/01/08/trumps-reactionary-loyalists-riot-and-breach-us-capitol-building/
5. cf. https://www.nytimes.com/video/us/politics/100000007542963/capitol-police-security-failures.html
6. De Tijd: Commentaar – ‘Doomsday’; https://www.tijd.be/opinie/commentaar/doomsday/10275590
7. Washington Post: Trump caused the assault on the Capitol. He must be removed.; https://www.washingtonpost.com/opinions/remove-trump-incitement-sedition-25th-amendment/2021/01/06/b22c6ad4-506d-11eb-b96e-0e54447b23a1_story.html
8. Die Zeit: Fünf vor acht / Sturm auf das US-Kapitol – Kampf um die Demokratie; https://www.zeit.de/politik/2021-01/sturm-us-kapitol-washington-korruption-demokratie-5vor8
9. Die Zeit: “Das hier ist keinesfalls schon das Ende”; https://www.zeit.de/politik/ausland/2021-01/daniel-ziblatt-us-demokratie-ausschreitungen-washington/komplettansicht
10. Die Zeit: Das war noch nicht der letzte Akt; https://www.zeit.de/politik/ausland/2021-01/sturm-us-kapitol-washington-ausschreitungen-hochsicherheitszone
11. Die Zeit: Sturm auf US-Parlament – Es ging ihnen um diese Bilder; https://www.zeit.de/gesellschaft/zeitgeschehen/2021-01/sturm-us-parlament-kongress-revolution-putschversuch-bilder
12. FAZ: Krise in Amerika : Maas will mit Vereinigten Staaten „Marshallplan für Demokratie“ erarbeiten; https://www.faz.net/aktuell/politik/von-trump-zu-biden/krise-in-amerika-maas-will-mit-vereinigten-staaten-marshallplan-fuer-demokratie-erarbeiten-17137508.html