Stalin: Anarkisme eller sosialisme

Denne teksten av Josef Stalin er henta fra heftet Anarkisme eller sosialisme utgitt av forlaget Ny Dag i 1953. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.

Innhold

Anarkisme eller sosialisme

Skrevet av Josef Stalin i perioden desember 1906 – januar 1907.

Bilderesultater for Stalin 1906 — Josef Stalin i 1906 på den tida han skreiv *Anarkisme eller sosialisme*.

Aksen som vår tids samfunnsliv dreier seg om, er klassekampen. I denne kampen ledes hver klasse av sin egen ideologi. Borgerskapet har sin ideologi — det er den såkalte liberalisme. Også proletariatet har en egen ideologi — det er som kjent sosialismen.

En kan ikke se liberalismen som noe helt og udelelig: den deler seg i forskjellige retninger som svarer til borgerskapets forskjellige lag.

Heller ikke sosialismen utgjør noe helt og udelelig: også i den fins det forskjellige retninger.

Vi skal her ikke beskjeftige oss med å undersøke liberalismen, — det er det bedre å utsette til en annen gang. Vi vil her bare gjøre leseren kjent med sosialismen og dens strømninger. Det vil etter vår mening ha større interesse.

Sosialismen deler seg i tre hovedstrømninger: reformismen, anarkismen og marxismen.

Reformismen (Bernstein o. a.), som regner sosialismen for å være bare et fjernt mål og ikke noe mer, — reformismen, som faktisk forkaster den sosialistiske revolusjon og søker å opprette sosialismen på fredelig vei, — reformismen, som ikke preker klassekamp, men samarbeid mellom klassene, — reformismen går fra dag til dag mer og mer i oppløsning, mister fra dag til dag mer av alle sosialistiske kjennetegn, slik at det etter vår mening er helt unødvendig å undersøke den her i disse artiklene når vi skal karakterisere sosialismen.

Når det gjelder marxismen og anarkismen, stiller saken seg helt annerledes: begge blir i vår tid anerkjent som sosialistiske strømninger, begge fører en forbitret kamp mot hverandre¹, begge legger vinn på å framstille seg for proletariatet som virkelig sosialistiske lærer, og å undersøke dem og stille dem opp mot hverandre vil naturligvis ha langt større interesse for leseren.

Vi hører ikke til de mennesker som når ordet «anarkisme» blir nevnt, vender seg bort i forakt, vifter med hånden og sier:

«Det er også noe å befatte seg med, det er ikke umaken verd å snakke om det en gang!» Vi mener at en slik billig «kritikk» er både uverdig og nytteløs.

Vi hører ikke til de mennesker som trøster seg med at anarkistene «ikke har noen masser og derfor ikke er så farlige». Det saken gjelder er ikke hvem som i dag har den største eller minste «masse» bak seg, — den gjelder lærens innhold. Hvis anarkistenes «lære» uttrykker sannheten, så sier det seg selv at det nødvendigvis kommer til å bane seg vei og samle masser om seg. Men er den derimot uholdbar og bygd på falsk grunn, da vil den ikke holde seg lenge og vil bli hengende i luften. Men anarkismens uholdbarhet må bevises.

Noen mener at marxismen og anarkismen har de samme prinsipper, at det bare er taktiske meningsdivergenser mellom dem, slik at det etter deres mening er helt umulig å stille disse to strømningene opp imot hverandre.

Men dette er en stor villfarelse.

Vi mener at anarkistene er virkelige fiender av marxismen. Følgelig er vi klar over at med virkelige fiender må en føre virkelig kamp. Derfor er det nødvendig å undersøke anarkistenes «lære» fra ende til annen og veie den grundig fra alle sider.

Saken er at marxismen og anarkismen bygger på helt forskjellige prinsipper, trass i at begge opptrer på kampplassen under sosialismens fane. Grunnsteinen i anarkismen er det enkelte individ, hvis frigjøring etter dens mening er hovedforutsetningen for frigjøringen av massen, kollektivet. Ifølge anarkismen er en frigjøring av massen umulig så lenge enkeltindividet ikke er frigjort. Derav følger dens parole: «Alt for enkeltindividet». Grunnsteinen i marxismen er derimot massen, hvis frigjøring etter dens mening er hovedforutsetningen for frigjøringen av den enkelte. Det vil si at ifølge marxismen er en frigjøring av individet umulig så lenge massen ikke er frigjort. Derav følger dens parole: «Alt for massen».

Det er klart at vi her har å gjøre med to prinsipper som gjensidig benekter hverandre, og ikke bare taktisk meningsforskjell.

Hensikten med våre artikler er å stille disse to motstridende prinsipper opp imot hverandre, sammenlikne marxismen og anarkismen og derved klargjøre deres fortrinn og mangler. Vi finner det her også nødvendig å gjøre leseren kjent med opplegget for artiklene.

Vi skal begynne med en karakteristikk av marxismen; i forbi gående skal vi berøre anarkistenes syn på marxismen, og deretter gå over til kritikken av selve anarkismen. Såleis skal vi altså gi en utgreiing av den dialektiske metode, anarkistenes syn på denne metoden og vår kritikk; den materialistiske teori, anarkistenes syn og vår kritikk (vi kommer her også inn på den sosialistiske revolusjon, det sosialistiske diktatur, minimumsprogrammet og i det hele tatt taktikken); anarkistenes filosofi og vår kritikk; anarkistenes sosialisme og vår kritikk; anarkistenes taktikk og organisasjon, — og til sist skal vi trekke våre slutninger.

Vi skal søke å bevise at anarkistene som forkynnere av en småkommune-sosialisme ikke er virkelige sosialister.

Vi skal videre søke å bevise at anarkistene, da de forkaster proletariatets diktatur, heller ikke er virkelige revolusjonære . . . La oss så komme til emnet.

I. Den dialektiske metode

«Alt som eksisterer . . . eksisterer bare, lever bare gjennom en eller annen bevegelse … Vi lever midt oppe i en stadig bevegelse i tilveksten av produktivkrefter, i tilintetgjøringen av sosiale forhold . » .»
K. Marx.

Marxismen er ikke bare sosialismens teori, den er en helstøpt og sluttet verdensanskuelse, et filosofisk system, som Marx’ proletariske sosialisme logisk springer ut av. Dette filosofiske system kalles den dialektiske materialisme.

Å gjøre greie for marxismen, det betyr derfor også å gjøre greie for den dialektiske materialisme.

Hvorfor kalles dette system den dialektiske materialisme?

Fordi dets metode er dialektisk og dets teori materialistisk.

Hva er den dialektiske metode?

Det heter at samfunnslivet befinner seg i en tilstand av uopphørlig bevegelse og utvikling. Og det er riktig: en kan ikke betrakte livet som noe uforanderlig og stivnet, det blir aldri stående på det samme trinn, det befinner seg i en evig bevegelse, i en stadig tilintetgjørings- og skapingsprosess. Derfor fins det alltid i livet nytt og gammelt, voksende og døende, revolusjonært og kontrarevolusjonært.

Den dialektiske metode sier at en må betrakte livet nettopp slik som det er i virkeligheten. Vi har sett at livet befinner seg i en uopphørlig bevegelse. Følgelig må vi betrakte livet i sin bevegelse og stille spørsmålet: hvortil går livet? Vi har sett at livet viser et bilde av uopphørlig undergang og tilblivelse. Følgelig er det vår plikt å betrakte livet i sin undergang og tilblivelse og stille spørsmålet: hva går under og hva blir til i livet?

Det som i livet oppstår og vokser fra dag til dag, er uovervinnelig, kan ikke stanses i sin bevegelse framover. Det vil si at når for eksempel i livet proletariatet som klasse oppstår og vokser fra dag til dag, så vil det, selv om det i dag er aldri så svakt og fåtallig, til sjuende og sist likevel seire. Hvorfor? Fordi det vokser, blir sterkere og er på frammarsj. Og omvendt: det som i livet eldes og går mot graven, må uunngåelig lide nederlag, selv om det i dag er en kjempemessig kraft Det vil si at når for eksempel borgerskapet gradvis mister grunnen under føttene og for liver dag går tilbake, så vil det, selv om det i dag er aldri så sterkt og tallrikt, til sjuende og sist likevel lide nederlag. Hvorfor? Fordi det som klasse går i oppløsning, blir svakere, eldes og blir en dødvekt i livet.

Derav følger den kjente dialektiske grunnsetning: alt som virkelig er, dvs. det som fra dag til dag vokser, er rasjonalt, og alt som fra dag til dag går i oppløsning, er urasjonalt og kan følgelig ikke unngå nederlag.

Et eksempel: I åttiårene i forrige århundre oppsto det en skarp strid mellom de russiske revolusjonære intellektuelle. Narodnikene hevdet at hovedkraften som kunne få i stand «frigjøringen av Russland», var småborgerskapet i by og på land. Hvordan det? spurte marxistene dem. Jo, svarte narodnikene, fordi småborgerskapet i by og på land for tiden utgjør flertallet og dessuten er fattig og lever i armod.

Marxistene svarte: det er sant nok at småborgerskapet i by og på land i dag utgjør flertallet og at det virkelig er fattig, men er det dette det kommer an på? Småborgerskapet har allerede lenge utgjort flertallet, men til denne dag har det ikke gitt uttrykk for noe som helst initiativ i kampen for «friheten» uten med hjelp fra proletariatet. Og hvorfor? Fordi småborgerskapet som klasse ikke er i vekst, tvert imot — det går fra dag til dag mer og mer i oppløsning og spaltes opp i borgere og proletarer. På den annen side sier det seg selv at fattigdommen her ikke har avgjørende betydning: «bosjakene» (barfotingene) er enda fattigere enn småborgerskapet, men ingen vil finne på å si at de kan få i stand «frigjøringen av Russland».

Som en ser, kommer det ikke an på hvilken klasse som i dag utgjør flertallet eller hvilken klasse som lever i størst armod, men på hvilken klasse som øker sin styrke og hvilken som går i oppløsning.

Siden nå proletariatet er den eneste klasse som uopphørlig vokser og øker i styrke, som driver det samfunnsmessige liv framover og samler om seg alle revolusjonære elementer, så er det vår plikt å anerkjenne det som hovedkraften i vår tids bevegelse, å stille oss i dets rekker og gjøre dets progressive bestrebelser til våre egne bestrebelser.

Slik svarte marxistene.

Marxistene betraktet åpenbart livet dialektisk, mens narodnikene resonnerte metafysisk, — de framstilte samfunnslivet som stivnet på ett punkt.

Slik ser den dialektiske metode på utviklingen av livet.

Men det er ikke bare én slags bevegelse. Det var én bevegelse i samfunnslivet i «desemberdagene» da proletariatet rettet ryggen, stormet våpenlagrene og gikk til angrep på reaksjonen. Men en samfunnsmessig bevegelse må en også kalle bevegelsen i de foregående år, da proletariatet under fredelige utviklingsbetingelser innskrenket seg til enkelte streiker og til å skape små fagforeninger.

Det er klart at bevegelsen har forskjellige former.

Den dialektiske metode sier da også at bevegelsen har to former: en evolusjonær og en revolusjonær.

Bevegelsen er evolusjonær når de progressive elementer spontant fortsetter sin dagligdagse virksomhet og fører inn små, kvantitative forandringer i de gamle tilstander.

Bevegelsen er revolusjonær når de samme elementer forener seg, blir gjennomsyret av en enhetlig idé og stormer mot den fiendtlige leir for å utrydde med roten de gamle tilstander og føre inn i livet kvalitative forandringer, opprette nye tilstander.

Evolusjonen forbereder revolusjonen og skaper grunnlaget for den, mens revolusjonen fullbyrder evolusjonen og fremmer dens videre virke.

Nettopp slike prosesser foregår også i naturens liv. Vitenskapens historie viser at den dialektiske metode er den sant vitenskapelige metode: like fra astronomien til sosiologien — overalt finner en bekreftelse på den tanken at intet i verden er evig, alt forandrer seg, alt utvikler seg. Følgelig må en betrakte alt i naturen ut fra bevegelsen, utviklingen. Dette betyr at dialektikkens ånd gjennomtrenger hele vår tids vitenskap.

Hva bevegelsens former angår, hva angår det at ifølge dialektikken små, kvantitative forandringer til slutt fører til store, kvalitative forandringer, — så gjelder denne loven i like stor grad i naturens historie: «elementenes periodiske system» hos Mendelejev viser klart hvilken stor betydning det har i naturens at kvalitative forandringer inntrer som følge av kvantitative forandringer. Om dette vitner også i biologien nylamarckismens teori, som mer og mer fortrenger nydarwinismen.

For ikke å tale om de andre fakta som F. Engels har belyst tilstrekkelig fyldig i sin «Anti-Dühring».

Slik er innholdet i den dialektiske metode.

* * *

Hvordan stiller anarkistene seg til den dialektiske metode?

Alle vel at Hegel var stamfar til den dialektiske metode. Marx renset og forbedret denne metoden. Dette kjenner naturligvis også anarkistene til. De vet at Hegel var en konservativ tenker, og derfor nytter de høvet til etter alle kunstens regler å skjelle ut Hegel som tilhenger av en «restaurasjon», og til med brennende iver å «bevise» at «Hegel er restaurasjonens filosof, . . . at han lovpriser den byråkratiske konstitusjonalisme i dens absolutte form, at den almene idé i hans historie filosofi er underordnet og tjener restaurasjonsperiodens filosofiske retning», osv. i samme dur (se «Nobati»² nr. 6, V. Tsjerkesisjvilis artikkel).

Det samme søker den kjente anarkist Kropotkin å «bevise» i sine verker (se for eksempel hans «Vitenskap og anarkisme» trykt på russisk).

Kropotkin har et kor av samstem te etterplaprere i alle våre kropotkinister fra Tsjerkesisjvili like til Sj. G. (se numrene av «Nobati»).

Men saken er den at ingen strides med dem om dette. Tvert imot er alle enige om at Hegel ikke var en revolusjonær. Marx og Engels selv beviste før noen annen i sin «Kritikk av den kritiske kritikk» at Hegels historiesyn i bunn og grunn står i strid med folkets selvdømme. Men trass i dette søker anarkistene like fullt å «bevise» og anser det nødvendig hver dag å «bevise» at Hegel var tilhenger av «restaurasjonen». Hvorfor gjør de det? Sannsynligvis for med alt dette å bringe Hegel i vanry og sette leseren inn på den tanken at hos den «reaksjonære» Hegel kan heller ikke metoden være annet enn «motbydelig» og uvitenskapelig.

På denne måten er det anarkistene søker å gjendrive den dialektiske metode.

Vi erklærer at på denne måten beviser de ikke annet enn sin egen uvitenhet. Pascal og Leibniz var ikke revolusjonære, men den matematiske metode som de oppdaget, er nå anerkjent som en vitenskapelig metode. Mayer og Helmholtz var ikke revolusjonære, men deres oppdagelser på fysikkens område er blitt et grunnlag for vitenskapen. Heller ikke Lamarck og Darwin var revolusjonære, men deres evolusjonistiske metode stilte den biologiske vitenskap på benene . . . Hvorfor kan man ikke innrømme det faktum at trass i hans konservatisme lyktes det Hegel å utarbeide den vitenskapelige metode som kalles den dialektiske?

Nei, på denne måten kan anarkistene ikke bevise annet enn sin egen uvitenhet.

La oss gå videre. Anarkistene mener: «Dialektikk, det er metafysikk», og da de «vil frigjøre vitenskapen fra metafysikken, og filosofien fra teologien», så forkaster de den dialektiske metode (se «Nobati» nr. 3 og 9, Sj. G. Se også Kropotkins «Vitenskap og anarkisme»).

Ja, disse anarkistene! Eller som ordtaket sier: «Galningen tror det er den riktige som er gal». Dialektikken modnet i kamp mot metafysikken, i denne kampen vant den seg ry, men anarkistene mener at dialektikken, det er metafysikk.

Dialektikken sier at det i verden ikke er noe evig, alt i verden er forgjengelig og foranderlig. Naturen forandrer seg, samfunnet forandrer seg, seder og skikker forandrer seg, begrepene om rettferd forandrer seg, sannheten selv forandrer seg. Derfor ser også dialektikken kritisk på alt, derfor forkaster den en for evige tider fastsatt sannhet, derfor benekter den også abstrakte «dogmatiske teser som bare trenger å pugges utenat når de engang er funnet» (se F. Engels: «Ludwig Feuerbach»).³

Metafysikken derimot sier oss noe helt annet. For den er verden noe evig og uforanderlig (se F. Engels: «Anti-Dühring»), den er én gang for alle bestemt av noen eller noe. Det er grunnen til at metafysikerne alltid prater i det vide og brede om en «evig rettferd» og en «uforanderlig sannhet».

Anarkistenes «stamfar», Proudhon, sa at det i verden eksisterer en én gang for alle bestemt uforanderlig rettferd som må legges til grunn for det framtidige samfunn. Av denne grunn ble Proudhon kalt metafysiker. Marx kjempet mot Proudhon ved hjelp av den dialektiske metode og beviste at når alt i verden forandrer seg, så må også «rettferden» forandre seg, og følgelig er en «uforanderlig rettferd» en metafysisk meningsløshet (se K. Marx: «Das Elend der Philosophie»). Men de grusinske elever av Proudhons metafysikk lirer støtt den samme melodi for oss: «Marx’ dialektikk er metafysikk»!

Metafysikken anerkjenner forskjellige tåkete dogmer, som for eksempel det «uerkjennelige», «tingen i seg selv», for til sjuende og sist å gå over i innholdsløs teologi. I motsetning til Proudhon og Spencer kjempet Engels mot disse dogmene ved hjelp av den dialektiske metode (se «Ludwig Feuerbach»). Men anarkistene — Proudhons og Spencers elever — sier oss at Proudhon og Spencer er vitenskapsmenn, mens Marx og Engels er metafysikere!

Ett av to: enten bedrar anarkistene seg selv, eller de vet ikke hva de sier.

Ihvertfall er det ikke tvil om at anarkistene forveksler Hegels metafysiske system med hans dialektiske metode.

Det er unødvendig å si at Hegels filosofiske system, som bygger på en uforanderlig idé, fra ende til annen er metafysisk. Men det er også klart at Hegels dialektiske metode, som forkaster enhver uforanderlig idé, fra begynnelse til slutt er vitenskapelig og revolusjonær.

Det er nettopp grunnen til at Karl Marx, som underkastet Hegels metafysiske system en tilintetgjørende kritikk, samtidig uttal le seg rosende om hans dialektiske metode, som med Marx’ ord «ikke lar seg imponere av noe og som i selve sitt vesen er kritisk og revolusjonær» (se «Kapitalen», bind I, etterordet til 2. opplag).

Det er nettopp grunnen til at Engels ser en stor forskjell mellom Hegels metode og hans system. «Den som la hovedvekten på Hegels system, kunne på begge områder være temmelig konservativ. Den som så hovedsaken i den dialektiske metode, kunne såvel religiøst som politisk høre til den ytterste opposisjon». (Se «Ludwig Feuerbach».)

Anarkistene ser ikke denne forskjellen og plaprer tankeløst at «dialektikk er metafysikk».

La oss gå videre. Anarkistene sier at den dialektiske metode er en «spissfindighet», «sofisteriets metode», en «logisk salto mortale» (se «Nobati» nr. 8, Sj. G.), «med hvis hjelp det er like lett å bevise både sannhet og løgn» (se «Nobati» nr. 4, V. Tsjerkesisjvilis artikkel).

Etter anarkistenes mening beviser altså den dialektiske metode både sannhet og løgn.

Ved første blikk kan det se ut som om denne beskyldning anarkistene kommer med, ikke er helt ugrunnet. Hør for eksempel hva Engels sier om en tilhenger av den metafysiske metode:

«… Hans tale er ja, ja, nei, nei. Det som er ut over det, er av det onde. For ham enten eksisterer en ting, eller den eksisterer ikke: likså lite kan en ting være seg selv og på samme tid være en annen. Positivt og negativt utelukker hverandre absolutt…» (Se «Anti-Dühring», innledningen.)

Hvordan det? sier anarkistene opphisset. — Er det kanskje mulig at én og samme ting på én og samme tid er både god og dårlig? Det er jo en «sofisme», en «lek med ord», det betyr jo at «dere med samme letthet vil bevise sannhet og løgn» . . .

Men la oss trenge inn i sakens kjerne.

I dag krever vi den demokratiske republikk. Kan vi så si at den demokratiske republikk i alle henseender er god eller i alle henseender dårlig? Nei, det kan vi ikke! Hvorfor? Fordi den demokratiske republikk er god bare fra én side, siden den tilintetgjør den feudale samfunnsordning, mens den derimot er dårlig fra den annen side, fordi den befester den borgerlige samfunnsordning. Derfor sier vi også: Den demokratiske republikk er god — og vi kjemper for den, for så vidt som den tilintetgjør feudalordningen, men den er dårlig for så vidt som den befester den borgerlige ordning, — og vi kjemper mot den.

Det framgår altså at én og samme demokratiske republikk på én og samme tid både er «god» og «dårlig», — både «ja» og «nei».

Det samme kan en si om åttetimersdagen, som på én og samme tid både er «god», i det monn den gjør proletariatet sterkere, men den er også «dårlig», i det monn den styrker systemet med lønnsarbeid.

Nettopp slike fakta hadde Engels for øye da han med de ovenfor siterte ord karakteriserte den dialektiske metode.

Men anarkistene forsto ikke dette, og denne helt klare tanke sto for dem som en tåket «sofisme».

Det står naturligvis anarkistene fritt å merke eller ikke merke seg disse fakta, de kan tilmed la være å legge merke til sanden på en sandstrand, — det er deres fulle rett. Men hva har den dialektiske metode med dette å gjøre, som til forskjell fra anarkistene ikke betrakter livet med lukkede øyne, som føler livets pulsslag og sier likefram: da livet forandrer seg og befinner seg i bevegelse, har enhver foreteelse i livet to tendenser: en positiv og en negativ. Den første må vi forsvare, den annen ta avstand fra.

La oss gå enda videre. Etter våre anarkisters oppfatning er «den dialektiske utvikling en utvikling i katastrofer, der først det forgangne helt og holdent ødelegges og deretter det framtidige oppstår helt isolert . . . Cuviers kataklysmer ble fremkalt av ukjente grunner, mens Marx’ og Engels’ katastrofer blir framkalt av dialektikken» (se «Nobati» nr. 8, Sj. G.). ,

Men på et annet sted skriver den samme forfatter: «Marxismen støtter seg på darwinismen og inntar en ukritisk stilling til den» (se «Nobati» nr. 6).

Se opp her!

Cuvier forkaster evolusjonen hos Darwin. Han anerkjenner bare kataklysmer. Men en kataklysme er en uventet eksplosjon «framkalt av ukjente årsaker». Anarkistene hevder at marxistene slutter seg til Cuvier og følgelig forkaster darwinismen.

Darwin forkaster Cuviers kataklysmer. Han anerkjenner bare en gradvis evolusjon. Men de samme anarkister sier så at «marxismen støtter seg på darwinismen og inntar en ukritisk stilling til den», dvs. at marxistene forkaster Cuviers kataklysmer.

Kort sagt, anarkistene beskylder marxistene for at de slutter seg til Cuvier, og samtidig klandrer de dem for at de slutter seg til Darwin og ikke til Cuvier.

Der har vi det — anarkiet! Som en sier: underoffisersenken har prylt seg selv! Det er klart at Sj. G. i nr. 8 av «Nobati» har glemt hva Sj. G. sa i nr. 6.

Hvilket av dem har rett: nr. 8 eller nr. 6?

La oss se på kjensgjerningene. Marx sier:

«På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de foreliggende produksjonsforhold, eller — hva som bare er et juridisk uttrykk for det samme — til eiendomsforholdene . . . Det inntrer da en epoke med sosial revolusjon.» Men «en samfunnsform går aldri under før alle produktivkrefter den er vid nok til å romme, er utviklet . . . (Se Marx: «Zur Kritik der politischen Ökonomie», Vorwort).⁴

Når en anvender denne tesen av Marx på samfunnslivet i vår tid, så framgår det at det mellom de moderne (dvs. i det kapitalistiske samfunn. Red.) produktivkrefter, som har samfunnsmessig karakter, og formen for tilegnelsen av produktene, som har privat karakter, består en grunnleggende konflikt som må ende i en sosialistisk revolusjon (se Engels. «Anti-Dühring», annet kapitel i tredje avsnitt).

Som en ser, etter Marx’ og Engels’ mening kommer ikke revolusjonen av Cuviers «ukjente årsaker», men av helt bestemte og levende samfunnsmessige årsaker som kalles «utviklingen av produktivkreftene».

Som en ser, etter Marx’ og Engels’ mening kommer en revolusjon bare når produktivkreftene er tilstrekkelig modnet, og ikke uventet som Cuvier forestille seg det.

Det er klart at det ikke er noe som helst felles mellom Cuviers kataklysmer og Marx’ dialektiske metode.

På den annen side forkaster darwinismen ikke bare Cuviers kataklysmer, men også en dialektisk oppfattet utvikling som innbefatter revolusjonen. Fra den dialekliske metodes standpunkt er imidlertid evolusjon og revolusjon, kvantitative og kvalitative forandringer to nødvendige former for én og samme bevegelse.

Det går åpenbart heller ikke an å påstå at «marxismen . . . inntar en ukritisk stilling til darwinismen».

Det viser seg at «Nobati» tar feil i begge tilfelle, såvel i nr. 6 som i nr. 8.

Endelig klandrer anarkistene oss for at «dialektikken . . . ikke gir mulighet til å gå eller sprette ut av seg selv, og heller ikke til å hoppe over seg selv» (se «Nobati» nr. 8, Sj. G.).

Ja, dette, mine herrer anarkister, er ihverlfall den rene skjære sannhet. Her, mine ærede herrer, har dere absolutt rett. Den dialekliske metode gir faktisk ikke noen slik mulighet. Men hvorfor ikke? Fordi det «å sprette ut av seg selv og hoppe over seg selv» er en syssel for geitebukker, mens den dialektiske metode er skapt for mennesker.

Det er hele hemmeligheten! . . .

Slik er i det store og hele anarkistenes syn på den dialektiske metode. Det er klart at anarkistene ikke har forstått Marx’ og Engels’ dialektiske metode, — de har pønsket ut sin egen dialektikk og nettopp den er det de slår så hissig om seg med.

Men vi kan ikke annet enn smile i skjegget når vi ser på dette skuespill, for en må uvilkårlig skratte når en ser et menneske slåss med sine egne fantasifostre, gå løs på sine egne innbilninger og på samme tid glødende forsikre at han rammer sin motstander.

II. Den materialistiske teori

«Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet.»
K. Marx.

Den dialektiske metode kjenner vi allerede.

Hva er den materialistiske teori?

Alt i verden forandrer seg, alt i livet utvikler seg, men hvordan foregår denne forandringen og i hvilken form fullbyrdes denne utviklingen?

Vi vet for eksempel at jorden en gang var en glødende ildmasse. Deretter stivnet den gradvis. Seinere oppsto planter og dyr. Med utviklingen av dyreverdenen dukket det opp en bestemt ape-art, og etter alt dette trådte endelig mennesket fram.

Slik foregikk i store trekk utviklingen i naturen.

Vi vet også at heller ikke samfunnslivet har stått stille på én flekk. Det var en tid da menneskene levde i det kommunistiske urfellesskap. I den tiden opprettholdt de sin eksistens ved primitiv jakt. De streifet omkring i skogene og skaffet seg føde på det vis. Så kom en tid da urkommunismen ble avløst av matriarkatet. I den tiden tilfredsstilte menneskene sine behov først og fremst ved primitivt jordbruk. Så ble matriarkatet avløst av patriarkatet, da menneskene opprettholdt sin eksistens først og fremst ved fédrift. Deretter ble patriarkatet avløst av en samfunnsordning som hvilte på slaveriet. Da opprettholdt menneskene sin eksistens ved et forholdsvis mer utviklet jordbruk. Slaveeiersamfunnet ble fulgt av livegenskapet, og etter alt dette fulgte så den borgerlige samfunnsordning.

Slik foregikk i store trekk utviklingen av samfunnslivet.

Ja, alt dette er kjent . . . Men hvordan foregikk denne utviklingen: var det bevisstheten som framkalte utviklingen av «naturen» og «samfunnet», eller omvendt, var det utviklingen av «naturen» og «samfunnet» som framkalte utviklingen av bevisstheten?

Slik stiller den materialistiske teori spørsmålet.

Noen sier at forut for «naturen» og «samfunnslivet» eksisterte det en verdensidé som så dannet grunnlaget for deres utvikling, slik at utviklingen av foreteelsene i «naturen» og «samfunnslivet» utgjør så å si den ytre form, rett og slett et avbilde av verdensideens utvikling.

Dette var for eksempel idealistenes lære. De delte seg med tiden i flere strømninger.

Andre igjen sier at det i verden helt fra først av har eksistert to krefter som negerer hverandre — idé og materie, bevissthet og tilværelse, og at i samsvar med dette også foreteelsene deler seg i lo kategorier — én idémessig og en materiell, som negerer hverandre, bekjemper hverandre, slik at utviklingen av naturen og samfunnet er en stadig kamp mellom de idémessige og de materielle foreteelser.

Slik var for eksempel dualistenes lære. De delte seg som idealistene med tiden i flere strømninger.

Den materialistiske teori forkaster fundamentalt såvel dualismen som idealismen.

Naturligvis eksisterer det i verden idémessige og materielle foreteelser, men dette betyr slett ikke at de negerer hverandre. Tvert imot, den idémessige og materielle siden er to forskjellige former for en og samme natur eller samfunn, en kan ikke forestille seg den ene uten den andre, de eksisterer sammen, utvikler seg sammen, og følgelig har vi ingen som helst grunn til å tro at de negerer hverandre.

Slik viser altså den såkalte dualismen seg å være uholdbar.

En enhetlig og udelelig natur uttrykt i to forskjellige former — en idémessig og en materiell, et enhetlig og udelelig samfunnsliv uttrykt i to forskjellige former — en materiell og en idémessig, — slik er det vi må betrakte utviklingen i naturen og samfunnslivet.

Slik er den materialistiske teoris monisme.

På samme tid forkaster den materialistiske teori også idealismen.

Den tanke er uriktig at den idémessige side, og bevisstheten i det hele tatt, i sin utvikling går forut for den materielle side. Da det ennå ikke fantes levende vesener, eksisterte allerede den såkalte ytre «livløse» natur. Det første levende vesen hadde ikke noen bevissthet, men bare evne til irritabilitet og de første kimer til fornemmelse. Deretter utviklet det seg hos dyrene gradvis evnen til fornemmelse, og den gikk langsomt over til bevissthet i samsvar med utviklingen av deres organismes og nervesystems oppbygging. Om apen alltid hadde fortsatt å gå på fire, om den ikke hadde rettet ryggen, så ville dens etterkommer — mennesket — ikke fritt ha kunnet bruke sine lunger og stemmebånd, og ville såleis ikke ha kunnet gjøre bruk av talen. Dette ville ha holdt utviklingen av dets bevissthet fundamentalt tilbake. Eller med andre ord: hvis apen ikke hadde reist seg på bakbeina, så ville dens etterkommer — mennesket — ha vært tvunget til alltid å gå på lire, se ned og derfra hente sine inntrykk. Det ville ikke hatt mulighet til å se opp og omkring seg, og ville følgelig ikke ha halt mulighet til å tilføre sin hjerne flere inntrykk enn de firefotede har. Alt dette ville på en måte ha holdt utviklingen av den menneskelige bevissthet fundamentalt tilbake.

Det viser seg altså at det for utviklingen av bevisstheten kreves en bestemt bygning av organismen og en bestemt utvikling av dens nervesystem.

Det viser seg altså at utviklingen av den materielle side, utviklingen av de ytre betingelser går forut for utviklingen av den idémessige side, utviklingen av bevisstheten: først forandrer de ytre betingelser seg, først forandrer den materielle side seg, og deretter forandrer bevisstheten, den idémessige side seg tilsvarende.

På denne måten undergraver naturens utviklingshistorie fra grunnen av den såkalte idealisme.

Det samme er også å si om menneskesamfunnets utviklingshistorie.

Historien viser at når menneskene i forskjellige tider ble grepet av forskjellige tanker og ønsker, så skyldes det at menneskene i forskjellige tider kjempet med naturen på forskjellig måle for å tilfredsstille sine behov og at i samsvar med dette deres økonomiske forhold fonnet seg forskjellig. Det var en tid da menneskene kjempet mot naturen i fellesskap i det kommunistiske urfellesskap. Da var også deres eiendom kommunistisk eiendom, og derfor skilte de den gang nesten ikke mellom «mitt» og «ditt», deres bevissthet var kommunistisk. Det kom en tid da det trengte seg inn en skjelning mellom «mitt» og «ditt» i produksjonen. Da antok også eiendommen en privat, individualistisk karakter, og derfor ble menneskenes bevissthet gjennom trengt av privateiendomsfølelsen. Det er kommet en tid, vår nåtid, da produksjonen på ny har antatt en samfunnsmessig karakter, og følgelig vil snart også eiendommen anta en samfunnsmessig karakter. Nettopp derfor blir menneskenes bevissthet gradvis gjennomtrengt av sosialismen.

Et enkelt eksempel. La oss tenke oss en skomaker som eide et lite verksted, men ikke klarte konkurransen med storfabrikantene. Så stengte han verkstedet og tok, la oss si, jobb i Adelklianovs skofabrikk i Tiflis. Han begynte på Adelkhanovs fabrikk ikke bare for å bli evig lønnsarbeider, men med det mål å komme til penger, legge opp en liten kapital, og deretter på ny åpne verkstedet sitt. Som en ser er demte skomakerens stilling allerede proletarisk, men hans bevissthet er ennå ikke proletari.sk. Den er tvers igjennom småborgerlig. Med andre ord er denne skomakerens småborgerlige forhold allerede forsvunnet, de eksisterer ikke lenger, men hans småborgerlige bevissthet er ennå ikke forsvunnet, den er blitt hengende etter hans faktiske stilling.

Det er klart at også her, i samfunnslivet, forandrer først de ytre betingelser seg, menneskenes stilling, og deretter forandrer deres bevissthet seg motsvarende.

Men la oss vende tilbake til vår skomaker. Som vi allerede vet, har han til hensikt å spare opp penger og deretter åpne verkstedet sitt. Den proletariserte skomakeren arbeider og ser at det å komme til penger er meget vanskelig, da lønnen knapt strekker til for nakne eksistensen. Dessuten blir han klar over at det å åpne et privatverksted slett ikke er så forlokkende lenger: leien for lokalet, kundenes nykker, pengenød, konkurranse med storfabrikantene og liknende besværligheter, — alle disse bekymringene plager en privat håndverksmester. I forhold til ham er proletaren relativt fri for slike bekymringer. Hverken kunder eller betaling for lokalet, plager ham. Han kommer på fabrikken om morgenen og går «ubekymret» sin vei om kvelden, og om lørdagen stikker han likså ubekymret «lønningsposen» i lomma. Her får for første gang vår skomakers småborgerlige drømmer sine vinger stekket, her oppstår i hans sjel for første gang proletariske bestrebelser.

Tiden går og vår skomaker ser at pengene ikke strekker til for det mest nødvendige engang, og at det er uomgjengelig nødvendig for ham å få høyere lønn. På samme tid legger han merke til at kameratene hans snakker om en eller annen slags forening og om streiker. Nå fatter også vår skomaker at for å bedre sin stilling må en kjempe mot arbeidskjøperne og ikke åpne privatverksted. Han blir med i foreningen, slutter seg til streikebevegelsen og påvirkes snart av de sosialistiske idéene . . .

Etter forandringen i skomakerens materielle stilling fulgte såleis til sjuende og sist en forandring av hans bevissthet: først forandret hans materielle stilling seg, og deretter, etter noen tid, forandret også hans bevissthet seg motsvarende.

Det samme må en si om klassene og om samfunnet i sin helhet.

I samfunnslivet forandres også først de ytre vilkår seg, de materielle vilkår, og deretter forandres i samsvar med dette også menneskenes tenkning, deres seder, skikker, deres verdensoppfatning.

Derfor sier Marx:

«Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet.»

Hvis vi kaller den materielle siden, de ytre vilkår, tilværelsen og andre foreteelser av samme art for innholdet, kan vi kalle den idémessige siden, bevisstheten og andre foreteelser av samme art for formen. Av dette er den kjente materialistiske setning utgått: i utviklingsprosessen går innholdet forut for formen, formen ligger etter for innholdet.

Og da den økonomiske utvikling etter Marx’ oppfatning utgjør den «materielle basis» for samfunnslivet, dets innhold, mens den juridisk-politiske og religiøs-filosofiske utvikling utgjør den «ideologiske form» for dette innholdet, dets «overbygning», så trekker Marx denne slutningen: «Med forandringen av det økonomiske grunnlaget skjer det en langsommere eller hurtigere omveltning i hele den veldige overbygningen.»

Dette betyr naturligvis på ingen måte at Marx mente det er mulig med et innhold uten form, slik som Sj. G. forestiller seg (se «Nobati» nr. 1, «Kritikk av monismen»). Et innhold uten form er umulig, men saken er den at denne eller hin form, fordi den ligger etter for sitt innhold, aldri fullt ut svarer til dette innholdet, slik at et nytt innhold såleis for en tid er «nødt til» å kle seg i den gamle form, og dette framkaller en konflikt mellom dem. I vår tid svarer for eksempel produksjonens samfunnsmessige inn hold ikke til formen for tilegnelse av de framstilte produktene, som har en privat karakter, og nettopp på dette grunnlag foregår vår tids sosiale «konflikt».

På den annen side betyr den tanke at bevisstheten er en form av tilværelsen på ingen måte at også bevisstheten etter sin natur er materie. Denne oppfatning hadde bare vulgærmaterialistene (for eksempel Büchner og Moleschott). Deres teorier strider fundamentalt mot Marx’ materialisme og ble med rette latterliggjort av Engels i hans «Ludwig Feuerbach». Ifølge Marx’ materialisme er bevisstheten og tilværelsen, idéen og materien to forskjellige former av en og samme foreteelse som alminnelig talt kalles naturen eller samfunnet. De negerer altså ikke hverandre,⁵ samtidig er de heller ikke ett og det samme. Saken er bare den at i naturens og samfunnets utvikling går en materiell forandring, dvs. det som skjer utenfor oss, forut for den tilsvarende bevissthet, dvs. det som skjer i vårt hode, — etter en hvilken som helst materiell forandring følger uunngåelig før eller seinere en motsvarende idémessig forandring.

Javel, vil man si, kan hende stemmer dette når det gjelder naturens og samfunnets historie, men på hvilken måte oppstår det i vår tid forskjellige forestillinger og idéer i vårt hode? Eksisterer i virkeligheten de såkalte ytre vilkår eller eksisterer bare våre forestillinger om disse ytre vilkår? Og hvis de ytre vilkår eksisterer, i hvilken grad er det da mulig å oppfatte og erkjenne dem?

Til dette sier den materialistiske teori at våre forestilliinger, vårt «jeg» bare eksisterer i det monn de ytre vilkår eksisterer som framkaller inntrykk i vårt «jeg». Den som uoverveid sier at det ikke eksisterer noe annet enn våre forestillinger, han er nødt til å benekte alle ytre vilkår, hvilke de enn er, og følgelig benekte eksistensen av de øvrige mennesker, siden han bare lar eksistensen av sitt eget «jeg» gjelde, noe som er absurd og strider fundamentalt mot vitenskapens grunnlag.

Det er innlysende at de ytre vilkår virkelig eksisterer. Disse vilkår har eksistert før oss og kommer til å eksistere etter oss, og en kan oppfatte og erkjenne dem dess lettere, jo oftere og sterkere de virker på vår bevissthet.

Hva angår spørsmålet om på hvilken måte det i nåtida oppstår forskjellige forestillinger og ideer i vårt hode, må vi bemerke at det her i korthet gjentar seg det samme som foregår i naturens og samfunnets historie. Også i dette tilfelle har gjenstanden som befinner seg utenfor oss, gått forut for vår forestilling om denne gjenstanden. Også i dette tilfelle ligger vår forestilling, formen, etter for gjenstanden — etter for sitt innhold. Hvis jeg betrakter et tre og ser det, så betyr det at før forestillingen om treet oppsto i mitt hode, eksisterte selve treet som framkalte den tilsvarende forestilling i mitt hode . . .

Slik er i korthet innholdet i Marx’ materialistiske teori.

Det er ikke vanskelig å forstå hvilken betydning den materialistiske teori må ha for menneskenes praktiske virksomhet.

Når først de økonomiske vilkår forandrer seg og deretter menneskenes bevissthet motsvarende, så er det klart at vi må søke begrunnelsen for et bestemt ideal ikke i menneskenes hjerner, ikke i deres fantasi, men i utviklingen av deres økonomiske vilkår. Godt og akseptabelt er bare det ideal som er oppstått på grunnlag av utforskningen av de økonomiske vilkår. Ubrukelige og uantakelige er alle de idealer som ikke regner med de økonomiske vilkår, som ikke støtter seg på deres utvikling.

Slik er den første praktiske slutning av den materialistiske teori.

Når menneskenes bevissthet, deres seder og skikker bestemmes av de ytre vilkår, når de juridiske og politiske formers ubrukbarhet beror på det økonomiske innhold, er det klart at vi må arbeide på å gjennomføre en grunnleggende omdannelse av de økonomiske forhold for at sammen med dem folkets seder og skikker og de politiske forhold også skal forandres grunnleggende.

Om dette sier Karl Marx:

«Det skal ikke stor skarpsindighet til, for ut fra materialismens lære å innse . . . den nødvendige sammenheng mellom materialismen … og sosialismen. Når mennesket av sanseverdenen danner seg . . . alle kunnskaper, fornemmelse osv., så gjelder det altså å innrette den empiriske verden slik at mennesket erfarer det sant menneskelige i den, venner seg til at det erfarer seg selv som menneske . . . Hvis mennesket er ufritt i materialistisk mening, dvs. er fritt ikke ved den negative kraft å unngå det ene eller det andre, men ved den positive makt å gjøre sin sanne individualitet gjeldende, da må en ikke straffe enkeltpersoner for en forbrytelse, men de antisosiale arnestedene for forbrytelsene. Hvis mennesket tildannes av omstendighetene, må en lage omstendighetene menneskelige.» (Se «Ludwig Feuerbach», tillegget «Karl Marx om den franske materialisme i det 18. århundre».)⁶

Slik er den materialistiske teoris annen praktiske slutning.

* * *

Hvordan stiller anarkistene seg til Marx’ og Engels’ materialistiske teori?

Mens den dialektiske metode har sitt utspring i Hegel, er den materialistiske teori en utvikling av Feuerbachs materialisme. Dette vet anarkistene meget vel, og de forsøker å utnytte Hegels og Feuerbachs mangler for å sverte Marx’ og Engels’ dialektiske materialisme. Hva Hegel og den dialektiske metode angår, har vi allerede vist at slike knep fra anarkistene ikke kan bevise noe annet enn deres egen uvitenhet. Det samme må en si når det gjelder deres utfall mot Feuerbach og den materialistiske teori.

For eksempel forteller anarkistene oss med stor selvsikkerhet at «Feuerbach var panteist», at han «guddommeliggjorde mennesket» (se «Nobati» nr. 7, D. Delendi), at «mennesket ifølge Feuerbach er det som det spiser . . .», at Marx av dette angivelig har trukket slutningen: «følgelig er det viktigste og første den økonomiske stilling . , .» (se «Nobati» nr. 6, Sj. G.).

Nå er det riktignok ingen som tviler på Feuerbachs panteisme, hans guddommeliggjøring av mennesket og andre liknende feil hos ham. Tvert imot var Marx og Engels de første som påpekte Feuerbachs feil. Men anarkistene anser det ikke desto mindre for nødvendig på ny å «avsløre» de allerede avslørte feil. Hvorfor? Sannsynligvis fordi de ved å skjelle ut Feuerbach indirekte ønsker å sverte også Marx’ og Engels’ materialistiske teori. Selvfølgelig, — hvis vi ser fordomsfritt på saken, vil vi sikkert finne at det hos Feuerbach side om side med uriktige tanker også fins riktige, akkurat slik som tilfellet har vært med mange lærde i historien. Men anarkistene fortsetter likevel å «avsløre» . . .

Enda en gang erklærer vi at med slike krumspring kan de ikke bevise noe: annet enn sin egen uvitenhet.

Det er verd å merke seg at anarkistene (som vi skal se seinere) fant på å kritisere den materialistiske teori etter løst snakk om den, uten noe som helst kjennskap til den. Som følge av dette motsier de ofte seg selv og fornekter hverandre, og det stiller naturligvis våre «kritikere» i en latterlig posisjon. Hvis vi for eksempel hører på herr Tsjerkesisjvili, så viser det seg at Marx og Engels hatet den monistiske materialisme, at deres materialisme var vulgær og ikke monistisk.

«Naturalistenes store vitenskap med dens evolusjonssystem, transformisme og monistiske materialisme, som Engels så sterkt hater, har unngått dialektikken» osv. (se «Nobati» nr. 4, V. Tsjerkesisjvili).

Etter dette er den naturvitenskapelige materialisme som Tsjerkesisjvili godtok og Engels «hatet», en monistisk materialisme, og følgelig fortjener den å bli godtatt, mens Marx’ og Engels’ materialisme ikke er monistisk og selvsagt ikke fortjener anerkjennelse.

Men en armen anarkist sier at Marx’ og Engels’ materialisme er monistisk og derfor fortjener å bli forkastet.

«Marx’ historieoppfatning er en atavisme av Hegel. Den absolutte objektivismes monistiske materialisme i det hele tatt og Marx’ økonomiske monisme i særdeleshet er umulige i naturen og feilaktige i teorien . . . Den monistiske materialisme er en dårlig skjult dualisme og et kompromiss mellom metafysikken og vitenskapen . . .» (se «Nobati» nr. 6, Sj. G.).

Ifølge dette er den monistiske materialisme uantakelig, Marx og Engels hater den ikke, men er tvert imot selv monistiske materialister, — og derfor må en forkaste den monistiske materialisme.

Én sier ditt og en annen sier datt. Forsøk å finne ut hvem som snakker sant, den første eller den andre! De har selv ennå ikke blitt enige seg imellom om hva som er godt og hva som er dårlig i Marx’ materialisme, de har selv ennå ikke kommet til klarhet om den er monistisk eller ei, de har selv ennå ikke funnet ut hva som er mest akseptabelt, den vulgære eller den monistiske materialisme, — men de tuter oss ørene fulle med sitt skryt om at de allerede har slått marxismen i stumper og stykker!

Akk ja, hvis de herrer anarkister også for framtida er så for hipne på å tilintetgjøre hverandres syn, tilhører framtida uten tvil anarkistene . . .

Ikke mindre komisk er det faktum at noen «berømte» anarkister trass i sin «berømthet» ennå ikke har gjort seg bekjent med de forskjellige retninger innen vitenskapen. Del viser seg at de ikke vet at det i vitenskapen fins forskjellige slag materialisme, og at det er stor forskjell mellom dem. Det lins for eksempel en vulgærmaterialisme, som benekter betydningen av den idémessige side og dens tilbakevirkning på den materielle side, men det fins også en såkalt monistisk materialisme — Marx’ materialistiske teori — som vitenskapelig undersøker vekselvirkningen mellom den idémessige og den materielle side. Men anakistene forveksler disse forskjellige arter av materialismen. De ser ikke engang den klare forskjell mellom dem og på samme tid erklærer de med store fakter: vi fornyer vitenskapen!

I sine «filosofiske» skrifter erklærer for eksempel P. Kropotkin selvbevisst at den kommunistiske anarkisme støtter seg på den «moderne materialistiske filosofi», men han opplyser ikke med et steins ord hvilken «materialistisk filosofi» den kommunistiske anarkisme støtter seg på — den vulgære, den monistiske eller en annen. Han vet åpenbart ikke at det mellom materialismens forskjellige strømninger eksisterer en grunnleggende motsetning. Han forstår ikke at å forveksle disse strømningene ikke betyr å «fornye vitenskapen», men å legge for dagen en direkte uvitenhet (se Kropotkin, «Vitenskap og anarkisme», og også «Anarkiet og dets filosofi»).

Det samme må en også si om Kropotkins grusinske elever. Hør bare her:

«Ifølge Engels, og også ifølge Kautsky, gjorde Marx menneskeheten en stor tjeneste ved at han . . .» «blant annet» fant «den materialistiske oppfatning». «Er dette sant? Vi tror det ikke, for vi vet … at alle historikere, lærde og filosofer som er tilhengere av det syn at samfunnsmekanismen blir satt i bevegelse av geografiske, klimatisk-telluriske, kosmiske, antropologiske og biologiske betingelser, — at de alle er materialister» (se «Nobati» nr. 2).

Av dette følger altså at det mellom Aristoteles’ og Holbachs «materialisme» eller mellom Marx’ eller Moleschotts «materialisme» ikke er noen forskjell! Det er også en kritikk! Og Tolk med slike kunnskaper har satt seg i hodet å fornye vitenskapen! Det er ikke uten grunn en sier: «Det er dårlig stell når skomakeren tar til å bake kaker! …»

Videre. Våre «berømte» anarkister har et eller annet sted hørt at Marx’ materialisme er en «magens teori» og bebreider oss marxister:

«Ifølge Feuerbach er mennesket det som det spiser. Denne formelen hadde en magisk virkning på Marx og Engels,» og Marx trakk derfor den slutning at «det viktigste og første er den økonomiske stilling, produksjonsforholdene …» Så belærer anarkistene oss filosofisk: «Å si at det eneste middel til dette formål (samfunnslivets) er maten og den økonomiske produksjon, ville være en feil . . . Hvis ideologien ble bestemt hovedsakelig, monistisk, av maten og den økonomiske stilling, så ville atskillige slukhalser ha vært genier.» (Se «Nobati» nr. 6, Sj. G,).

Så lett er det altså å gjendrive Marx’ og Engels’ materialisme. Det er nok å lytte til skvalder på gatehjørnene fra en hvilken som helst overklassejente om Marx og Engels, det er nok å plapre etter denne gatesladderen med store filosofiske fakter i en eller annen «Nobati»s spalter for med ett slag å få ry som «kritiker» av marxismen!

Men fortell oss, mine herrer, — hvor, når, på hvilken planet og hvilken Marx har sagt at «maten bestemmer ideologien»? Hvorfor har dere ikke anført en eneste setning, et eneste ord fra Marx’ verker til støtte for deres påstand? Det er riktig nok at Marx sa at menneskenes økonomiske stilling bestemmer deres bevissthet, deres ideologi, men hvem har sagt dere at dét å ta til seg føde, og økonomisk stilling er én og samme ting? Vet dere virkelig ikke at en fysiologisk foreteelse som for eksempel å spise fundamentalt skiller seg ut fra en sosiologisk foreteelse som for eksempel menneskenes økonomiske stilling?

Å forveksle disse to forskjellige foreteelsene kan en tilgi, la oss si, en eller annen overklassejente, men hvordan kan det gå til at dere, «sosialdemokratiets tilintetgjørere», «vitenskapens fornyere» så hodeløst hermer overklassejentenes feil?

Og hvordan kan spisingen bestemme samfunnets ideologi? Tenk nå på hva dere selv har sagt: spisingen, spisingens form forandrer seg ikke. Også i gamle dager har menneskene spist, tygd og fordøyd maten slik som nå, men deres ideologi forandrer seg hele tiden. Den antikke, den feudale, den borgerlige, den proletariske — delte er — sagt i forbifarten — ideologiens former. Kan det tenkes at det som ikke forandrer seg, kan bestemme det som hele tiden forandrer seg?

La oss gå videre. Elter anarkistenes mening er Marx’ materialisme «ikke noe annet enn parallellisme . . .» Eller «den monistiske materialisme er en dårlig tilslørt dualisme og et kompromiss mellom metafysikk og vitenskap . . .» «Marx havner i dualismen «menneskenes bestrebelser og vilje ingen betydning har»? Hvorfor viser dere ikke hvor det er de snakker om dette? Taler kanskje ikke Marx om betydningen av «bestrebelsene og viljen» i «Louis Bonapartes attende brumaire», i «Klassekampene i Frankrike», i «Borgerkrigen i Frankrike», og i andre liknende skrifter? Hvorfor la Marx seg den gang i selen for å utvikle proletarenes «bestrebelser og vilje» i sosialistisk ånd, hvorfor drev han propaganda blant dem hvis han ikke tilla «bestrebelsene og viljen» noen betydning? Eller hva snakker Engels om i sine kjente, artikler fra årene 1891—94 annet enn «betydningen av viljen og bestrebelsene»? Sant nok får menneskenes «vilje og bestrebelser» ifølge Marx sitt innhold fra den økonomiske stilling, men betyr det kanskje at de selv ikke øver noen som helst innflytelse på utviklingen av de økonomiske forhold? Har virkelig anarkistene så vanskelig for å fatte en så enkel tanke?

Enda en «anklage» fra de herrer anarkister: «En kan ikke forestille seg fonnen uten innhold . . .», og derfor går det ikke an å si at «formen følger etter innholdet (blir etter for innholdet. K.) … at de «eksisterer ved siden av hverandre» . . . Ellers er monismen absurd» (se «Nobati» nr. 1, Sj. G.)

Igjen har vår «lærde» rotet seg bort en smule. At innholdet er utenkelig uten form er riktig. Men riktig er også at den eksisterende form aldri fullt ut svarer til det eksisterende innhold — det første blir alltid ener for det annet, det nye innhold klær seg alltid til en viss grad i den gamle form, slik at det alltid består en konflikt mellom den gamle form og det nye innhold. Nettopp på dette grunnlag inntrer revolusjonene, og deri kommer blant annet den revolusjonære ånd i Marx’ materialisme til uttrykk. Men de «berømte» anarkister har ikke forstått delte, og det er naturligvis de selv og ikke den materialistiske teori skyld i.

Slik er anarkistenes syn på Marx’ og Engels’ materialistiske teori, hvis en i det hele tatt kan kalle det syn.

III. Den proletariske sosialisme

Vi kjenner nå Marx’ teoretiske lære, vi kjenner hans metode, og vi kjenner også hans teori.

Hvilke praktiske slutninger må vi trekke av denne læren?

Hvilken sammenheng er det mellom den dialektiske materialisme og den proletariske sosialisme?

Den dialektiske materialisme sier at fullt ut progressiv kan bare den klasse være, — slå i stykker slaveriets åk kan bare den klasse som vokser fra dag til dag, som stadig beveger seg framover og utrettelig kjemper for en bedre framtid. Vi ser at den eneste klasse som urokkelig vokser, som stadig beveger seg framover og kjemper for framtida, er proletariatet i by og på land. Følgelig må vi tjene proletariatet og støtte våre forhåpninger på proletariatet.

Slik er den første praktiske slutning av Marx’ teoretiske lære. Men det er forskjellige måter å tjene på. Også Bernstein «tjener» proletariatet når han preker for det at det må glemme sosialismen. Også Kropotkin «tjener» proletariatet når han tilbyr det en oppsplittet kommune-«sosialisme» som ikke har noen bred industriell basis. Også Karl Marx tjener proletariatet når han vekker det til den proletariske sosialisme som støtter seg på den moderne storindustris brede basis.

Hvordan må vi handle for at vårt arbeid skal være til nytte for proletariatet? Hvordan må vi tjene proletariatet?

Den materialistiske teori sier at et bestemt ideal bare kan yte proletariatet en direkte tjeneste når vedkommende ideal ikke står i strid med landets økonomiske utvikling, når det fullt ut samsvarer med denne utviklings krav. Det kapitalistiske systems økonomiske utvikling viser at den moderne produksjon antar samfunnsmessig karakter, at produksjonens samfunnsmessige karakter står fundamentalt i strid med den bestående kapitalistiske eiendom. Vår hovedoppgave er følgelig å arbeide for å avskaffe den kapitalistiske eiendom og opprette den sosialistiske eiendom. Men dette betyr at Bernsteins lære, som preker at en skal glemme sosialismen, i bunn og grunn står i strid med den økonomiske utviklings krav og bare er til skade for proletariatet.

Det kapitalistiske systems økonomiske utvikling viser videre at den moderne produksjon utvider seg med hver dag, den finner ikke lenger plass innenfor grensene av enkelte byer og distrikter, men river uavbrutt ned disse grensene og inntar hele statens territorium. Følgelig må vi hilse utvidelsen av produksjonen velkommen og som grunnlag for den kommende sosialisme ikke godta enkelte byer og kommuner, men hele statens uavkortede og udelte territorium, som i framtida naturligvis vil omfatte mer og mer. Men dette betyr at Kropotkins lære, som bringer den kommende sosialisme inn i rammen av enkelte byer og kommuner, står i strid med de interesser som den mektige utvidelsen av produksjonen har, og er til skade for proletariatet.

Å kjempe for et fullt utfoldet sosialistisk liv som hovedmålet, — slik er det vi må tjene proletariatet.

Slik er den annen praktiske slutning av Marx’ teoretiske lære.

Det er klart at den proletariske sosialisme er en direkte slutning av den dialektiske materialisme.

Hva er den proletariske sosialisme?

Det moderne samfunnssystem er det kapitalistiske samfunnssystem. Dette betyr at verden er delt i to leirer, som står i mot setning til hverandre, en liten håndfull kapitalisters leir og flertallets, proletarenes leir. Proletarene arbeider dag og natt, men ikke desto mindre forblir de som før fattige. Kapitalistene arbeider ikke, men ikke desto mindre er de rike. Når dette skjer, er ikke grunnen at proletarene ikke har forstand nok og at. kapitalistene er geniale, — men at kapitalistene høster fruktene av proletarenes arbeid, at kapitalisetne utbytter proletarene.

Hvorfor høster nettopp kapitalistene fruktene av proletarenes arbeid og ikke proletarene selv? Hvorfor utbytter kapitalistene proletarene og ikke proletarene kapitalistene?

Fordi det. kapitalistiske system er basert, på vareproduksjonen. Her antar alt vareformen, overalt hersker kjøp- og salgsprinsippet. Her kan vi kjøpe ikke bare forbruksgjenstander, ikke bare matvarer, men også menneskenes arbeidskraft, deres blod, deres samvittighet. Kapitalistene vet alt dette og kjøper proletarenes arbeidskraft, leier dem. Men det betyr at kapitalistene blir eiere av den arbeidskraft de kjøper. Proletarene derimot mister retten til denne solgte arbeidskraften. Dette betyr al all som frambringes ved denne arbeidskraften, ikke lenger tilhører proletarene, men bare kapitalistene og går i deres lomme. Det er mulig at den arbeidskraften dere selger, frambringer varer for 100 rubler om dagen, men det vedkommer ikke dere og tilhører ikke dere. Det vedkommer bare kapitalistene og tilhører dem. Dere kan bare få en daglønn som kanskje er nok til å tilfredsstille deres aller nødvendigste behov, — naturligvis bare hvis dere lever sparsommelig. Kort sagt, kapitalistene kjøper proletarenes arbeidskraft, de leier proletarene, og nettopp derfor høster kapitalistene fruktene av proletarenes arbeid, nettopp derfor utbytter kapitalistene proletarene og ikke proletarene kapitalistene.

Men hvorfor er det nettopp kapitalistene som kjøper proletarenes arbeidskraft? Hvorfor leies proletarene av kapitalistene og ikke kapitalistene av proletarene?

Fordi hovedgrunnlaget for det kapitalistiske system er den private eiendomsrett til produksjonsredskapene og produksjonsmidlene. Fordi fabrikkene, verkstedene, jorden og dens rikdommer, skogene, jernbanene, maskinene og andre produksjonsmidler er blitt til en liten håndfull kapitalisters privateiendom. Fordi proletarene er berøvet alt delte. Nettopp derfor leier kapitalistene proletarene for å sette fabrikkene og verkstedene i gang, for ellers ville deres produksjonsredskaper og produksjonsmidler ikke ha gitt noen som beist profitt. Nettopp derfor selger proletarene sin arbeidskraft til kapitalistene, for ellers ville de dø av sult.

Alt dette kaster lys over den kapitalistiske produksjons karakter i sin helhet. For det første er det soleklart at. den kapitalistiske produksjon ikke kan være noe enhetlig og organisert.. Den er helt og holdent splittet opp i de enkelte kapitalisters privatforetak. For det annet er det også klart at det direkte mål denne oppsplittede produksjonen har, ikke er å tilfredsstille befolkningens behov, men å produsere varer for salg med det formål å øke kapitalistenes profitt. Men da alle kapitalister streber etter å øke sin profitt, legger hver enkelt vinn på å produsere så mange varer som mulig, og som følge derav blir markedet fort overfylt, vareprisene faller, og det inntrer en alminnelig krise.

På denne måten er kriser, arbeidsløshet, stans i produksjonen, anarkiet i produksjonen og liknende et direkte resultat av den moderne kapitalistiske produksjons uorganiserte karakter.

Og når dette uorganiserte samfunnssystem foreløpig ennå ikke er ryddet av veien, når det foreløpig ennå yter seig motstand mot proletariatets angrep, så forklares dette framfor alt av den ting at det blir forsvart av den kapitalistiske stat, av den kapitalistiske regjering.

Slik er grunnlaget for det moderne kapitalistiske samfunn.

* * *

Det er ikke tvil om at det framtidige samfunn vil bli bygd på et helt annet grunnlag.

Det kommende samfunn er det sosialistiske samfunn. Det betyr framfor alt den ting at der ikke vil finnes noen som helst klasser, — det kommer hverken til å være kapitalister eller proletarer, følgelig kommer det heller ikke til å eksistere utbytting. Det kommer der til å være kollektivt arbeidende, skapende mennesker.

Det kommende samfunn er det sosialistiske samfunn. Det betyr også at sammen med utbyttingen vil der også vareproduksjonen og kjøp og salg være avskaffet, for det vil ikke være plass for kjøpere og selgere av arbeidskraften, for arbeidskjøpere og lønnsarbeidere. Der vil der bare finnes frie, skapende mennesker.

Det kommende samfunn er det sosialistiske samfunn. Det betyr endelig at sammen med lønnsarbeidet vil også ethvert privat eie av produksjonsredskaper og produksjonsmidler være opphevet. Det kommer der hverken til å finnes fattige proletarer eller rike kapitalister. Det kommer bare til å finnes skapende mennesker som kollektivt eier all jord med dens rikdommer, alle skoger, alle fabrikker og verksteder, alle jernbaner osv.

Som en ser er hovedmålet for den framtidige produksjon direkte å tilfredsstille samfunnets behov, og ikke produksjonen av varer til salg for å øke kapitalistenes utbytte. Det vil her ikke være plass for vareproduksjonen, for kampen om profitter osv.

Det er også klart at den framtidige produksjon vil være en sosialistisk organisert, høyt utviklet produksjon som vil være innstilt på hensynet til samfunnets behov og vil produsere akkurat så mye som samfunnet trenger. Det vil her ikke være plass hverken for oppsplittet produksjon, konkurranse, kriser eller arbeidsløshet.

Der det ikke finnes klasser, der det ikke finnes rike og fattige, der er det ikke bruk for en stat, der er det heller ikke bruk for en politisk makt som undertrykker de fattige og beskytter de rike. Følgelig vil eksistensen av en politisk makt ikke være nødvendig i et sosialistisk samfunn.

Derfor sa Karl Marx allerede i 1846:

«Den arbeidende klasse vil i løpet av utviklingen i stedet for det gamle borgerlige samfunn sette en assosiasjon som utelukker klassene og motsetningen mellom dem, og det vil ikke finnes noen egentlig politisk makt mer . . .» (se «Das Elend der Philosophie»).⁷

Derfor sa Engels i 1884:

«Staten har altså ikke bestått fra evighet av. Det har eksistert samfunn som greidde seg uten den, som ikke hadde noen anelse om stat og statsmakt. På et bestemt trinn i den økonomiske utviklingen, som var nødvendig forbundet med samfunnets spaltning i klasser, ble . . . staten en nødvendighet. Vi nærmer oss i dag med raske skritt et utviklingstrinn i produksjonen da disse klassers eksistens ikke bare har opphørt å være en nødvendighet, men blir en faktisk hindring for produksjonen. De vil forsvinne likså uunngåelig som de tidligere er oppstått. Med dem vil staten uunngåelig forsvinne. Det samfunn som nyorganiserer produksjonen på grunnlag av produsentenes frie og like sammenslutning, flytter hele statsmaskineriet dit det da kommer til å høre hjemme: i oldsaksamlingen, sammen med spinnerokken og bronseøksen.» (Se «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse».)⁸

For å administrere de felles anliggender vil det sosialistiske samfunn selvsagt på samme tid ved siden av lokale kontorer som skal samle forskjellige informasjoner, ha et statistisk sentralbyrå, som skal samle opplysninger om hele samfunnets behov og deretter i samsvar med dette fordele det forskjellige arbeid blant arbeiderne. Det vil også bli nødvendig å holde konferanser og særlig kongresser, og deres beslutninger kommer til å være betingelsesløst bindende inntil neste kongress for de kamerater som framleis tilhører mindretallet.

Endelig er det åpenbart at det frie og kameratslige arbeid må føre med seg en likså kameratslig og full tilfredsstillelse av alt behov i det framtidige sosialistiske samfunn. Men det betyr at hvis det framtidige samfunn krever av alle sine medlemmer nettopp så mye arbeid som de kan yte, så må det på sin side forsyne alle med så mange produkter som de behøver. Enhver yter etter evne, enhver får etter behov! — på dette grunnlaget må det kommende kollektivistiske system bygge. Det er innlysende at ismens første trinn, da elementer som ennå ikke er vant til å arbeide, blir trukket inn i det nye liv, der vil heller ikke produktivkreftene være tilstrekkelig utviklet, — det vil ennå finnes «svart» og «hvitt» arbeid; å virkeliggjøre prinsippet «enhver får etter behov» kommer uten tvil til å støte på store vansker, og som følge av det vil samfunnet bli tvunget til midlertidig å slå inn på en annen vei, en mellomvei. Men det er også klart at når det kommende samfunn er kommet godt i gjenge, når kapitalismens levninger er rykket opp med roten, kommer det eneste prinsipp som svarer til det sosialistiske samfunn, til å være det prinsipp som er nevnt ovenfor.

Derfor sa Marx i 1875:

«I en høyere fase av det kommunistiske (dvs. sosialistiske) samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov, etter at også produksjonskreftene har vokst samtidig med individenes allsidige uttvikling . . . først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: «Fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov!» (Se «Kritikk av Gothaprogrammet».)⁹

Slik er i store trekk bildet av det framtidige sosialistiske samfunn etter Marx’ teori.

Alt dette er vel og bra. Men kan en tenke seg virkeliggjøringen av sosialismen? Kan en anta at mennesket klarer å overvinne de «barbariske vaner» som det har i seg?

Eller også: hvis enhver skal få etter sine behov, kan en da anta at. produktiv kreftenes nivå i et sosialistisk samfunn vil være tilstrekkelig til dette?

Det sosialistiske samfunn forutsetter tilstrekkelig utviklede produktivkrefter og en sosialistisk bevissthet, hos menneskene, deres sosialistiske opplysning. Utviklingen av de moderne produktivkrefter blir hindret av den bestående kapitalistiske eiendom, men når en tar i betraktning at denne eiendommen ikke vil finnes i framtidas samfunn, så er det selvinnlysende at produktivkreftene vil vokse med det tidobbelte. En må heller ikke glemme den omstendighet at i framtidas samfunn vil hundre tusener nåværende snyltere og også de arbeidsløse begynne å arbeide og utfylle de arbeidendes rekker, og dette vil virke sterkt til å fremme utviklingen av produktivkreftene. liva angår menneskenes «barbariske» følelser og oppfatninger, så er ikke de så evigvarende som noen antar. Det var en tid i den primitive kommunismes epoke, da mennesket ikke anerkjente noen privat eiendom. Det kom en tid, den individualistiske produksjons epoke, da den private eiendom tok makten over menneskenes følelser og tenkning. Det kommer nå en ny tid. den sosialistiske produksjons epoke, — og er det noe rart om menneskenes følelser og tenkning blir gjennomtrengt av sosialistiske bestrebelser? Bestemmer kanskje ikke tilværelsen menneskenes «følelser» og oppfatninger?

Men hvor er bevisene for at opprettelsen av det sosialistiske system er uunngåelig? Er det uunngåelig at sosialismen følger etter utviklingen av den moderne kapitalisme? Eller med andre ord, hvorfra vet vi at Marx’ proletariske sosialisme ikke bare er en vakker drøm, en fantasi? Hvor er de vitenskapelige bevisene for dette?

Historien viser at formen for eiendom direkte avhenger av produksjonsformen, og formen for eiendom forandrer seg derfor før eller seinere uunngåelig med en forandring av produksjonsformen. Det var en tid da eiendommen hadde kommunistisk karakter, da skoger og marker der urmenneskene streifet omkring, tilhørte alle og ikke enkeltpersoner. Hvorfor fantes det den gang en kommunistisk eiendom? Fordi produksjonen var kommunistisk, og arbeidet felles, kollektivt, — alle arbeidet i forening og kunne ikke klare seg uten hverandre. Det kom en annen tid, den småborgerlige produksjons epoke, da eiendommen antok individualistisk (privat) karakter, da alt det som var uunnværlig for mennesket (unntatt naturligvis luften, sollyset o. 1.) var anerkjent som privateiendom. Hvorfor kom det en slik forandring? Fordi produksjonen ble individualistisk, fordi enhver begynte å arbeide for seg selv og isolerte seg i sitt hjørne. Endelig er det kommet en lid. den kapitalistiske storproduksjons epoke, da hundrer og tusener arbeidere samles under ett tak, i en fabrikk og yter felles arbeid. Her ser en ikke det gamle arbeid av mennesker som var skilt fra hverandre, der hver bare tenkte på seg selv, — her er enhver arbeider og alle arbeidere i hver avdeling tett forbundet både med kameratene fra sin egen avdeling og med de andre avdelinger av fabrikken. At en avdeling stanser er nok til at arbeiderne i hele fabrikken blir uten arbeid. Som en ser, har produksjonsprosessen, arbeidet, allerede antatt samfunnsmessig karakter, har fått et sosialistisk preg. Og slik er det ikke bare i enkelte fabrikker, men i hele produksjonsgrener og mellom produksjonsgrenene: at jernbanearbeiderne streiker er nok til at produksjonen kommer i en vanskelig situasjon. Stans i olje- og steinkolindustrien er nok til at hele fabrikker og verksteder etter en tid blir stående. Det er klart at produksjonsprosessen her har antatt samfunnsmessig, kollektiv karakter. Da den private karakter av tilegnelsen ikke svarer til produksjonens samfunnsmessige karakter, og da vår tids kollektive arbeid uunngåelig må føre til den kollektive eiendom, er del selvinnlysende at det sosialistiske system vil følge etter kapitalismen like uunngåelig som dag følger på natt.

Slik begrunner historien at Marx’ proletariske sosialisme er uunngåelig.

* * *

Historien lærer oss at den klasse eller sosiale gruppe som spiller hovedrollen i den samfunnsmessige produksjon og som holder produksjonens hovedfunksjoner i sine hender, med tiden uunngåelig vil bli hersker over denne produksjonen. Det var en tid, matriarkatets epoke, da kvinnene ble regnet som herskere over produksjonen. Hva er det som forklarer dette? Jo, at kvinnene i den tids produksjon, i det primitive jordbruket, spilte hovedrollen. De utførte hovedfunksjonene, mens mennene streifet omkring i skogene på jakt etter vilt. Det kom en tid, patriarkatets epoke, da den herskende stilling i produksjonen gikk over i mennenes hender. Hvorfor inntrådte denne forandringen? Fordi i den tids produksjon — i fedrifthusholdningen, — der de viktigste produksjonsredskaper var spyd, slynge, pil og bue — mennene spilte hovedrollen . . . Det kommer så en tid, den kapitalistiske storproduksjons epoke, der proletarene begynner å spille hovedrollen i produksjonen, der alle hovedfunksjoner i produksjonen går over i deres hender, der produksjonen ikke kan funksjonere en eneste dag uten dem (tenk på generalstreikene), der kapitalistene ikke bare er unødvendige for produksjonen, men også til hinder for den. Og hva betyr det? Det betyr at enten må alt samfunnsmessig liv bryte fullstendig sammen eller at proletariatet før eller seinere, men uunngåelig, må bli herrer over den moderne produksjon, bli dens eneste eiendomsbesitter, dens sosialistiske besitter.

De moderne industri kriser, som betyr at den kapitalistiske eiendom synger på sitt siste vers og som definitivt stiller spørsmålet: enten kapitalisme eller sosialisme — gjør denne slutning helt innlysende, og avdekker anskuelig kapitalistenes snylting og sosialismens uunngåelige seier.

Også på denne måten begrunner historien at Marx’ proletariske sosialisme er uunngåelig.

Den proletariske sosialisme bygger ikke på sentimentale følelser eller en abstrakt «rettferdighet» eller kjærlighet til proletariatet, men på det vitenskapelige grunnlag som er nevnt ovenfor.

Det er grunnen til at den proletariske sosialisme også kalles den «vitenskapelige sosialisme».

Engels sa allerede i 1877:

«Hvis vi ikke hadde noen bedre sikkerhet for den omveltning i den nåværende fordelingsmåten av arbeidsproduktene som står for døren, enn bevisstheten om at denne fordelingsmåten er urettferdig og at retten vel endelig en gang må seire, ville vi være ille stelt og kunne måtte vente lenge . . .» Det viktigste i denne forbindelse er at «de produktivkreftene som er skapt av den moderne kapitalistiske produksjonsmåte, og også det system for fordelingen av godene som også er skapt av den, er kommet i skrikende motsetning til selve denne produksjonsmåten, og det i en slik grad at det må finne sted en omveltning i produksjons- og fordelingsmåten, en omveltning som fjerner all klasseforskjell, hvis ikke hele det moderne samfunn skal gå under. På dette håndgripelige, materielle faktum … og ikke på en eller annen stuelærds forestillinger om rett og urett er det den moderne sosialismes seiersbevissthet grunner seg» (se «Anti-Duhring»).¹⁰

Det betyr naturligvis ikke at en, siden kapitalismen er i oppløsning, kan opprette det sosialistiske system når som helst, når en har lyst til det. Slik tenker bare anarkistene og andre småborgerlige ideologer. Det sosialistiske ideal er ikke et ideal for alle klasser. Det er bare proletariatets ideal; og ikke alle klasser, men bare proletariatet er direkte interessert i å virkeliggjøre det. Men dette betyr at det er umulig å opprette det sosialistiske system så lenge proletariatet utgjør bare en liten del av samfunnet. Den gamle produksjonsforms undergang, den videre konsentrasjon av den kapitalistiske produksjon og proletariseringen av flertallet i samfunnet, — det er de betingelser som er nødvendige for å virkeliggjøre sosialismen. Men heller ikke det er nok. Flertallet av samfunnet kan allerede være blitt proletarisert, men sosialismen kan allikevel ennå ikke virkeliggjøres. Grunnen til det er at for å virkeliggjøre sosialismen trengs det utenom alt dette også proletariatets klassebevissthet, proletariatets sammenslutning og evne til å ta sin sak i egne hender. For å oppnå alt dette trengs også den såkalte politiske frihet, dvs. talefrihet. trykkefrihet, streikefrihet, foreningsfrihet, kort sagt frihet for klassekampen. Men den politiske frihet er ikke like sikret over alt. Derfor er det ikke likegyldig for proletariatet under hvilke vilkår det må føre kampen: under absolutistisk-feudale vilkår (Russland), under det konstitusjonelle monarkis vilkår (Tyskland), under den storborgerlige republikks vilkår (Frankrike) eller under den demokratiske republikks vilkår (som det russiske sosialdemokrati krever). Best og mest fullstendig sikret er den politiske frihet i den demokratiske republikk, selvsagt bare i den grad den i det hele tatt kan være sikret under kapitalismen. Derfor streber alle tilhengere av den proletariske sosialisme ubetinget etter å opprette den demokratiske republikk som den beste «bro» til sosialismen.

Derfor faller det marxistiske program under vår tids forutsetninger i to deler, — maksimumsprogrammet, som har sosialismen som mål, og minimumsprogrammet, som har til mål å bane veien til sosialismen gjennom den demokratiske republikk.

* * *

Hvordan må proletariatet handle, hvilken vei må det slå inn på for bevisst å virkeliggjøre sitt program, å styrte kapitalismen og bygge sosialismen?

Svaret er klart: Proletariatet kan ikke nå fram til sosialismen ved forsoning med borgerskapet. Det må betingelsesløst følge kampens vei, og denne kampen må være en klassekamp, hele proletariatets kamp mot hele borgerskapet. Enten borgerskapet med dets kapitalisme eller proletariatet med dets sosialisme! På det grunnlaget må proletariatets aksjoner, dets klassekamp hvile.

Men proletariatets klassekamp har mangfoldige former. Streiken er for eksempel klassekamp, likegyldig om det er en delstreik eller en generalstreik. Boikott og sabotasje er utvilsomt klassekamp. Manifestasjoner, demonstrasjoner og deltakelse i representativforsamlinger og andre forsamlinger er også klassekamp, likegyldig om det er parlamenter eller kommunestyrer det dreier seg om. Alt dette er forskjellige former for én og den samme klassekamp. Vi vil ikke her gå inn på hvilke av disse kampformene har størst betydning for proletariatet i dets klassekamp, vi skal bare bemerke at til sin tid og på sitt sted er den ene eller den annen ubetinget nødvendig for proletariatet som det nødvendige middel til å utvikle dets selvbevissthet og organiserthet. Og selvbevissthet og organiserthet er like nødvendige for proletariatet som luft. Men en må også bemerke at alle disse kampformene bare er forberedende midler for proletariatet, at ikke en eneste av dem tatt isolert er et avgjørende middel ved hvis hjelp proletariatet kan gjøre det av med kapitalismen. Det er umulig å gjøre ende på kapitalismen bare ved generalstreiken. Generalstreiken kan bare forberede enkelte forutsetninger for å avskaffe kapitalismen. Det er utenkelig at proletariatet kan styrte kapitalismen bare ved sin deltakelse i parlamentet. Ved hjelp av parlamentarismen kan bare enkelte forutsetninger for å styrte kapitalismen forberedes.

Hva er da det avgjørende middel ved hvis hjelp proletaritet kan styrte det kapitalistiske system?

Dette middel er den sosialistiske revolusjon.

Streiker, boikott, parlamentarisme, manifestasjoner, demonstrasjoner, — alle disse kampformene er bra som midler til å oppdra og organisere proletariatet. Men ikke et eneste av disse midlene er i stand til å tilintetgjøre den bestående ulikhet. Alle disse midlene må konsentreres til et avgjørende hovedmiddel. Proletariatet må reise seg og gå over til et besluttsomt angrep på borgerskapet for å tilintetgjøre kapitalismen fra grunnen av. Den sosialistiske revolusjon er nettopp dette avgjørende hovedmiddel.

En kan ikke betrakte den sosialistiske revolusjon som et plutselig og kortvarig slag. Del er en langvarig kamp fra proletarmassene som tilføyer borgerskapet nederlag og besetter dets posisjoner. Og da proletariatets seier på samme tid betyr herredømme over det beseirede borgerskap, da under sammenstøtet mellom klassene den ene klasses nederlag betyr den annen klasses herredømme, — så kommer den sosialistiske revolusjons første etappe til å være proletariatets politiske herredømme over borgerskapet. Et sosialistisk proletariatets diktatur, proletariatets erobring av makten — med det må den sosialistiske revolusjon begynne.

Men dette betyr at så lenge borgerskapet ikke er beseiret fullstendig, så lenge dets rikdom ikke er konfiskert, må proletariatet ubetinget ha en militærmakt til sin rådighet, det må ubetinget ha sin «proletariske garde», og med dens hjelp vil det slå tilbake de kontrarevolusjon ære angrep fra det døende borgerskap akkurat som tilfellet var med Parisproletariatet under Kommunen,

Proletariatets sosialistiske diktatur er nødvendig for at proletariatet med dets hjelp kan ekspropriere borgerskapet, for at det med dels hjelp kan frata hele borgerskapet jorda, skogene, fabrikkene og verkstedene, maskinene, jernbanene osv.

Ekspropriering av borgerskapet — det må den sosialistiske revolusjon føre til.

Slik er det viktigste og avgjørende middel ved hvis hjelp proletariatet skal styrte det nåværende kapitalistiske system.

Derfor sa Karl Marx allerede i 1847:

«. . . . det første skritt i arbeiderrevolusjonen …. er proletariatets opphøyelse til herskende klasse. Proletariatet vil nytte sitt politiske herredømme til litt etter litt å rive all kapital fra borgerskapet, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene …. på proletariatet, organisert som herskende klasse . . . .» (se «Det kommunistiske manifest»).

Det er denne vei proletariatet må gå om det vil virkeliggjøre sosialismen.

Av denne almene grunnsetning følger også alle de andre taktiske oppfatninger. Streiker, boikott, demonstrasjoner, parlamentarisme har bare betydning for så vidt som de fremmer oppgaven å organisere proletariatet, å befeste og utvide dets organisasjoner for å gjennomføre den sosialistiske revolusjon.

* * *

Den sosialistiske revolusjon er altså nødvendig for å virkeliggjøre sosialismen. Og den sosialistiske revolusjon må begynne med proletariatets diktatur, dvs. at proletariatet må ta den politiske makt for med dens hjelp å ekspropriere borgerskapet.

Men for å gjennomføre all dette må proletariatet være organisert, det må slutte seg tett sammen, forene seg, det må skape sterke proletariske organisasjoner som stadig er i vekst.

Hvilke former må proletariatets organisasjoner ta?

De mest utbredte masseorganisasjoner er fagforeningene og arbeiderkooperativene (først og fremst produsent- og forbrukerkooperativer). Fagforeningenes oppgave er kampen (hovedsakelig) mot industrikapitalen for å bedre arbeidernes kår innenfor rammen av den nåværende kapitalisme. Kooperativenes oppgave er kampen (hovedsakelig) mot handelskapitalen for å øke arbeidernes forbruk ved senkning av prisene på nødvendighetsartikler, selvsagt, igjen innenfor rammen av kapitalismen. Både fagforeninger og kooperativer er ubetinget nødvendige Tor proletariatet som midler til å organisere proletarmassene. Ut fra Marx’ og Engels’ proletariske sosialisme må derfor proletariatet holde fast ved begge disse organisasjonsformene, befeste dem og gjøre dem sterkere, — naturligvis i den grad de forhåndenværende politiske forhold tillater det.

Men fagforeninger og kooperativer alene kan ikke tilfredsstille det kjempende proletariats organisasjons behov. Grunnen til det er at de nevnte organisasjoner ikke kan gå ut over rammen for kapitalismen, for deres oppgave er å bedre arbeidernes kår innenfor rammen av kapitalismen. Men arbeiderne ønsker full frigjøring fra det kapitalistiske slaveri, de vil sprenge selve denne rammen, og ikke bare bevege seg innenfor rammen av kapitalismen. Følgelig trengs det nok en organisasjon som samler om seg arbeidernes klassebevisste elementer fra alle yrker, forvandler proletariatet til en klasse med bevissthet om seg selv og setter seg som hovedmål å knuse de kapitalistiske tilstander og forberede den sosialistiske revolusjon.

En slik organisasjon er proletariatets sosialdemokratiske parti.

Dette parti må være et klasseparti, fullstendig uavhengig av andre partier, fordi det er den proletariske klasses parti, hvis frigjøring bare kan være dens eget verk.

Dette parti må være et revolusjonært parti, fordi frigjøringen av arbeiderne bare er mulig på revolusjonær vei, bare gjennom den sosialistiske revolusjon.

Dette parti må være et internasjonalt parti, partiets porter må være åpne for enhver klassebevisst proletar, fordi frigjøringen av arbeiderne ikke er et nasjonalt, men et sosialt spørsmål som har like stor betydning for den grusinske proletar som for den russiske proletar og for proletarene i andre nasjoner.

Av dette er klart at jo tettere proletarene fra de forskjellige nasjoner slutter seg sammen, jo grundigere de nasjonale skranker som er reist mellom dem rives ned, dess sterkere vil proletariatets parti bli, dess mer vil organiseringen av proletariatet til en udeIelig klasse bli lettet.

Derfor er det nødvendig så vidt som mulig å gjennomføre sentralismens grunnprinsipp i proletariatets organisasjoner i motsetning til den føderalistiske oppslittethet, — likegyldig om det er partiets organisasjoner, fagforeningene eller kooperativene det dreier seg om.

Det er også klart at disse organisasjonene må bygge på et demokratisk grunnlag, naturligvis så vidt det ikke hindres av politiske eller andre forhold.

Hvordan må de gjensidige forbindelser mellom partiet på den ene side og kooperativene og fagforeningene på den annen side være? Skal de sistnevnte stå under partiets ledelse eller være partiløse? Avgjørelsen av dette spørsmålet avhenger av hvor og under hvilke forhold proletariatet må kjempe. I alle tilfelle er det ikke tvil om at både fagforeningene og kooperativene utvikler seg dess bedre, jo vennskapeligere forbindelser de har til proletariatets sosialistiske parti, fordi begge disse økonomiske organisasjonene hvis de ikke står i nært forhold til et sterkt sosialistisk parti, ikke sjelden forflates, glemmer hele klassens interesser til fordel for rene yrkesinteresser og på den måten gjør proletariatet stor skade. Det er derfor under alle høve nødvendig å sikre partiets ideologisk-politiske innflytelse på fagforeningene og kooperativene. Bare under denne forutsetning kan de nevnte organisasjoner bli til en sosialistisk skole som organiserer proletariatet som er splittet i enkeltstående grupper, til en klasse med bevissthet om seg selv.

Slik er i det store og hele de karakteristiske trekk ved Marx’ og Engels’ proletariske sosialisme.

* * *

Hvordan stiller anarkistene seg til den proletariske sosialisme? Først og fremst må en vite at den proletariske sosialisme ikke er rett og slett en filosofisk lære. Den er proletarmassenes lære, deres fane. Proletarene rundt om i verden hedrer den og hilser den. Marx og Engels er følgelig ikke rett og slett grunnleggerne av en filosofisk «skole» — de er de levende førerne for den levende proletariske bevegelse, som vokser og blir sterkere for hver dag. Den som kjemper mot denne læren, den som vil «styrte» den, må ta dette med i regningen for ikke tåpelig å renne pannen mot muren i en ulik kamp. Dette er de herrer anarkister fullt klar over. Derfor griper de til et helt uvanlig, i sitt slag nytt våpen i kampen mot Marx og Engels.

Hva er dette for et nytt våpen? Er det en ny vitenskapelig analyse av den kapitalistiske produksjon? Er det en gjendriving av Marx’ «Kapitalen»? Naturligvis ikke! Eller gjendriver de kanskje «vitenskapelig» sosialdemokratiets «evangelium» — Marx’ og Engels’ «Det kommunistiske manifest», utrustet med «nye fakta» og en «induktiv» metode? Heller ikke det. Men hva er så dette uvanlige midlet?

Det er beskyldningen mot Marx og Engels for «litterært tyveri»! Tenk det! Vi får høre at Marx og Engels ikke har ytt noe selvstendig, at den vitenskapelige sosialisme er rene hjernespinnet, da Marx’ og Engels’ «Det kommunistiske manifest» fra ende til annen er stjålet fra Victor Considérants «Manifest»! Dette er selvfølgelig til det ytterste latterlig, men anarkistenes «uforliknelige fører», V. Tsjerkesisjvili, beretter denne kostelige historie med slikt alvor, og en viss Pierre Ramus, denne Tsjerkesisjvilis lettferdige «apostel» samt våre hjemlige anarkister gjentar med slik iver denne «oppdagelse», at det lønner seg i all korthet å komme inn på denne «historien».

La oss altså høre på Tsjerkesisjvili:

«Hele den teoretiske delen av «Det kommunistiske manifest» — altså første og annet avsnitt …. er ganske enkelt lånt (fra V. Considérant). Dette Marx’ og Engels’ «manifest» — denne bibel for det legal-revolusjonære demokrati — er en ytterst middelmådig omskrivning …. av V. Considérants «Manifest». Og ikke bare fant Marx og Engels innholdet til sitt manifest i Considérants «Manifest», men …. til på kjøpet låntok disse etterplaprere også de enkelte kapiteloverskrifter uforandret.» (Se artikkelsamlingen av Tsjerkesisjvili, Ramus og Labriola, utgitt på tysk med titelen «Opphavet til det kommunistiske manifest», s. 10.)

Det samme gjentar en annen anarkist, P. Ramus.

«Det er hevet over all tvil at disse to’s (Marx’ og Engels’) vesentlige virke beslo i plagiater, som blir så mye mer utilgivelige da de, istedenfor som andre plagiatorer å skrive av originalen ord for ord, plagierte ideer, tanker og teorier etter andre tenkere ….» (Samme sted, s. 4.)

Det samme gjentar også våre anarkister i «Nobati», «Musja»¹¹, «Khma»¹² osv.

Vi får altså høre at den vitenskapelige sosialisme med dens teoretiske grunnlag er «stjålet» fra Considérants «Manifest».

Fins det noe som helst grunnlag for en slik påstand? Hvem er V. Considérant?

Hvem er Karl Marx?

V. Considérant, som døde i 1893, var elev av utopisten Fourier og forble en uforbederlig utopist som så «Frankrikes redning» i en forsoning mellom klassene.

Karl Marx, som døde i 1883, var materialist, en fiende av utopistene. Han så garantien for menneskehetens frigjøring i utviklingen av produktivkreftene og i kampen mellom klassene.

Hva er det de har felles?

Det teoretiske grunnlag for den vitenskapelige sosialisme er Marx’ og Engels’ materialistiske teori. Fra. denne teoris synspunkt bestemmes samfunnslivets utvikling helt og holdent ved produktivkreftenes utvikling.

Når det borgerlige system har fulgt etter feudalsystemet, ligger «skylden» i den ting at utviklingen av produktivkreftene førte til at det borgerlige samfunnssystem uunngåelig oppsto. Eller også: når det sosialistiske system uunngåelig vil følge etter det nåværende borgerlige system, så skjer det fordi utviklingen av de moderne produktivkreftene krever det. Den historiske nødvendighet av å utrydde kapitalismen og opprette sosialismen springer ut av dette. Det samme utspring bar den marxistiske læresetning om at vi må søke våre idealer i produktivkreftenes utviklingshistorie og ikke i menneskenes hoder.

Slik er det teoretiske grunnlag for «Det kommunistiske manifest» av Marx og Engels (se «Det kommunistiske manifest», kapitel I, II).

Sier V. Considérants «Demokratisk manifest» noe som helst i likhet med dette? Står Considérant på et materialistisk standpunkt?

Vi hevder at hverken Tsjerkesisjvili eller Ramus eller våre «nobatister» anfører en eneste uttalelse, ikke et eneste ord fra Considérants «Demokratisk manifest» som kunne støtte den påstand at Considérant var materialist og har begrunnet utviklingen av samfunnslivet med utviklingen av produktivkreftene. Tvert imot vet vi meget godt at Considérant i sosialismens historie er kjent som en utopisk idealist (se Paul Louis, «Sosialismens historie i Frankrike»).

Men hva driver da disse merkelige «kritikere» til deres tomme skvalder? Hvorfor gir de seg i kast med å kritisere Marx og Engels når de ikke engang er i stand til å skille mellom idealisme og materialisme? Er det kanskje for å more folk? ….

Det taktiske grunnlag for den vitenskapelige sosialisme er læren om den uforsonlige klassekamp, for denne læren er det beste våpen i hendene på proletariatet. Proletariatets klassekamp er det våpen med hvilket proletariatet kommer til å erobre den politiske makt, for deretter å ekspropriere borgerskapet og opprette sosialismen.

Delte er det taktiske grunnlag for den vitenskapelige sosialisme, slik det er lagt fram i «Manifestet» av Marx og Engels.

Står det noe liknende i Considérants «Demokratisk manifest»? Anerkjenner Considérant klassekampen som det beste våpen i hendene på proletariatet?

Som vi kan se av artiklene av Tsjerkesisjvili og Ramus (se artikkelsamlingen som er nevnt ovenfor) fins det ikke et ord om dette i Considérants «manifest». Der blir klassekampen bare omtalt som et sørgelig faktum. Hva angår klassekampen som midlet til å utrydde kapitalismen, sier Considérant følgende i sitt «Manifest»:

«Kapital, arbeid og talent — det er produksjonens tre elementer, de tre kilder til rikdommen, de tre hjul i den industrielle mekanisme …. De tre klasser som representerer disse elementer, har «felles interesser», og oppgaven er å la maskinene …. arbeide for kapitalistene og for folket …. Endelig erklærer vi oss for …. å organisere foreningen av klassene i nasjonens enhet ….» (se Kautskys brosjyre «Det kommunistiske manifest — et plagiat», s. 14, der dette sted fra Considérants «Manifest» siteres).

Alle klasser, foren dere! — denne parole er det V. Considérant forkynner i sitt «Demokratiske manifest».

Hva er felles i denne taktikk med forsoning mellom klassene, og Marx’ og Engels’ taktikk med uforsonlig klassekamp, som jo kommer med følgende bestemte oppfordring: proletarer i alle land, forén dere mot alle antiproletariske klasser!?

Det er selvfølgelig ingen ting felles!

Hva for noe vrøvl er det ikke så de herrer Tsjerkesisjvili og deres lettferdige etterplaprere kommer med? Tror de at vi er sløve oldinger? Tror de kanskje de skal slippe å møte oss i døren?

Til slutt er det av interesse å merke seg enda en ting. V. Considérant levde til 1893. I 1843 utga han sitt «Demokratiske manifest». I slutten av 1847 skrev Marx og Engels sitt «Kommunistiske manifest». Etter den tid har «Manifestet» av Marx og Engels kommet ut på alle europeiske språk i stadig nye opplag. Alle vet at Marx og Engels med sitt «Manifest» laget epoke. Trass i det har hverken Considérant eller hans venner noe sted eller en eneste gang mens Marx og Engels ennå levde, erklært al Marx og Engels hadde «stjålet» «sosialismen» fra Considérants «Manifest». Er ikke det besynderlig, kjære leser?

Hva er det da som får disse «induktive» strebere…. unnskyld — «lærde» — til å komme med slikt tull? På vegne av hvem er det de taler? Kjenner de virkelig Considérants «Manifest» bedre enn han selv? Eller kanskje de mener at V. Considérant og hans tilhengere ikke hadde lest «Det kommunistiske manifest»?

Men dette får være nok …. Nok fordi heller ikke anarkistene selv for ramme alvor vier Ramus’ og Tsjerkesisjvilis donquijotske felttog større oppmerksomhet: dette komiske felttogs bedrøvelige endeligt er allerede altfor åpenbart til at man skulle vie det større oppmerksomhet ….

La oss gå over til kritikken av det rent saklige.

* * *

Anarkistene lider av en sykelig tilbøyelighet. De er svært glade i å «kritisere» partiene til sine motstandere, men gjør seg ikke umak med å skaffe seg i hvert fall noenlunde kjennskap til disse partiene. Vi har sett at anarkistene opptrådte nettopp på denne måten da de «kritiserte» den dialektiske metode og sosialdemokratenes materialistiske teori (se kapitel I og II). De opptrer på samme måten også når det gjelder sosialdemokratenes teori om den vitenskapelige sosialisme.

La oss for eksempel ta for oss følgende faktum. Hvem kjenner ikke til at det hersker prinsipiell meningsforskjell mellom de sosialrevolusjonære og sosialdemokratene? Hvem kjenner ikke til at de Tørste forkaster marxismens materialistiske teori, dens dialektiske metode, dens program, klassekampen, — mens sosialdemokratene helt og holdent bygger på marxismen? Denne prinsipielle forskjell er selvinnlysende endatil for den som bare så vidt har hørt snakk om polemikken mellom «Revolutsionnaja Rossija» (de sosialrevolusjonæres organ) og «Iskra» (sosialdemokratenes organ). Men hva sier dere om de «kritikere» som ikke ser denne forskjell og gang på gang skriker at både de sosialrevolusjonære og sosialdemokratene er marxister? Anarkistene hevder såleis for eksempel at «Revolutsionnaja Rossija» og «Iskra», begge er marxistiske organer (se anarkistenes artikkelsamling «Brød og frihet», side 202).

Av dette slaget er anarkistenes «kjennskap» til sosialdemokratiets prinsipper!

Elter dette er det selvinnlysende hvor dyptpløyende deres «vitenskapelige kritikk» er ….

La oss også se på denne «kritikken».

Anarkistenes hoved«anklage» er at de ikke anerkjenner sosialdemokratene som virkelige sosialister. Dere er ikke sosialister, dere er fiender av sosialismen, gjentar de hårdnakket.

La oss høre hva Kropotkin skriver om dette:

«Vi er kommet til andre slutninger enn de fleste økonomer … av den sosialdemokratiske skole …. Vi …. går fram til den frie kommunisme, mens de fleste sosialister (underforstått også sosialdemokratene. Forf. anm.) går fram til statskapitalismen og kollektivismen.» (Se Kropotkin, «Den moderne vitenskap og anarkismen», side 74—75.)

liva består så sosialdemokratenes «statskapitalisme» og «kollektivisme» i?

La oss høre hva Kropotkin skriver om det:

«De tyske sosialister sier at alle akkumulerte rikdommer må konsentreres i statens hender. Staten vil stille disse rikdommene til disposisjon for arbeiderassosiasjonene, organisere produksjonen og utvekslingen og overvåke liv og virke i samfunnet». (Se Kropotkin, «En opprørers taler», side 64.)

Og videre:

«I sine prosjekter …. gjør kollektivistene …. en dobbelt feil. De vil avskaffe det kapitalistiske samfunnssystem, men samtidig beholde to innretninger som utgjør grunnlaget for dette system: den representative forvaltning og lønnsarbeidet.» (Se «Erobringen av brødet», side 148)…. «Kollektivismen bibeholder som kjent …. lønnsarbeidet. En representativ regjering trer..,, bare i stedet for arbeidsherren ….» Representantene for denne regjeringen «forbeholder seg retten til å bruke den merverdi som fåes av produksjonen, i alles interesse. Dessuten gjør en i dette system forskjell …. mellom det arbeid som en vanlig arbeider og det som et utdannet menneske utfører. Det arbeid en ulært arbeider gjør, er etter kollektivistenes mening enkelt arbeid, mens en håndverker, en ingeniør, en vitenskaps mann utfører det som Marx kaller komplisert arbeid, og har rett til høyere arbeidslønn.» (Samme sted, side 52.) På denne måten vil arbeiderne få de nødvendige produkter ikke etter sine behov, men «proporsjonalt etter de tjenester de gjør samfunnet» (samme sted, side 157).

Det samme, bare med større larm, gjentar de grusinske anarkistene. Blant dem utmerker spesielt en herr Bâton seg ved sin hemningsløshet. Han skriver:

«Hva er sosialdemokratenes kollektivisme? Kollektivismen, eller rettere sagt statskapitalismen, bygger på følgende prinsipp: enhver må arbeide så mye han ønsker det, eller så mye som staten bestemmer, og får godtgjørelse tilsvarende det hans arbeid er verd i vareform …Det betyr at her «må en ha en lovgivende forsamling …., en må (også) ha en utøvende makt, dvs. ministrer, alle slags administratorer, gendarmer og spioner, muligens også en hær hvis det fins for mange utilfredse» (se «Nobati» nr. 5, side 68—69).

Slik er de herrer anarkistenes første «anklage» mot sosialdemokratiet.

* * *

Av anarkistenes resonnement følger altså:

1. Etter sosialdemokratenes mening vil det sosialistiske samfunn være umulig uten en regjering som i egenskap av hovedarbeidsgiver ansetter arbeiderne, og nødvendigvis vil ha «ministrer …. gendarmer, spioner».

2. I det sosialistiske samfunn vil etter sosialdemokratenes mening delingen i «svart» og «hvitt» arbeid angivelig ikke bli opphevet. Prinsippet «enhver får etter sine behov» vil bli forkastet, og et annet prinsipp vil bli anerkjent: «enhver får etter sine fortjenester».

På disse to punkter er anarkistenes «anklage» mot sosialdemokratiet bygd.

Har denne «anklage» som de herrer anarkister reiser, noe som helst grunnlag?

Vi hevder: alt som sies av anarkistene i dette tilfelle er enten resultat av dumhet, eller uverdig sladder.

Følgende er kjensgjerninger:

Allerede i 1846 sa Karl Marx: «Arbeiderklassen vil i løpet av utviklingen i stedet for det gamle borgerlige samfunn sette en assosiasjon som utelukker klassene og motsetningen mellom dem, og det vil ikke lenger finnes noen egentlig politisk makt mer . …» (se «Das Elend der Philosophie»).

Et år seinere ga Marx og Engels uttrykk for den samme tanke i «Det kommunistiske manifest» («Det kommunistiske manifest», kapitel II).

I 1877 skrev Engels; «Den første handling hvormed staten virkelig opptrer som representant for hele samfunnet — overtakelsen av produksjonsmidlene i samfunnets navn — er samtidig dens siste selvstendige handling som stat. Statsmaktens inngripen i samfunnsforholdene blir overflødig på det ene område etter det andre og sovner så inn av seg selv …. Staten blir ikke «avskaffet», den dør bort» («Anti-Dühring»).

I 1844 skrev den samme Engels: «Staten har altså ikke bestått fra evighet av. Det har eksistert samfunn som greidde seg uten den, som ikke hadde noen anelse om stat …. På et bestemt trinn i den økonomiske utviklingen, som var nødvendig forbundet med samfunnets spaltning i klasser, ble …. staten en nødvendighet. Vi nærmer oss i dag med raske skritt et utviklingstrinn i produksjonen da disse klassers eksistens ikke bare har opphørt å være en nødvendighet, men blir en faktisk hindring for produksjonen. De vil forsvinne likså uunngåelig som de tidligere er oppslått. Med dem vil staten uunngåelig forsvinne. Det samfunn sont nyorganiserer produksjonen på grunnlag av produsentenes frie og like sammenslutning, flytter hele statsmaskineriet dit det da kommer til å høre hjemme: i oldsaksamlingen, sammen med spinnerokken og bronseøksen.» (Se «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse».)¹³

Det samme gjentar Engels i 1891 (se innledningen til «Borgerkrigen i Frankrike»).¹⁴

Som en ser, er det sosialistiske samfunn etter sosialdemokratenes oppfatning et samfunn der det ikke vil være plass for den såkalte stat, den politiske makt med dens ministrer, guvernører, gendarmer, politi og soldater. Den siste etappe i statens eksistens vil være den sosialistiske revolusjons periode, da proletariatet tar statsmakten i sine hender og skaper sin egen regjering (diktatur) for definitivt å tilintetgjøre borgerskapet. Men når borgerskapet er blitt knust, når klassene er tilintetgjort, når sosialismen er blitt konsolidert, da vil det ikke lenger være behov for noen politisk makt, — og den såkalte stat vil tilhøre historien. (Se Stalins videre utvikling av spørsmålet om staten i Stalin: «Spørsmål i leninismen», side 598—599. Red.)

Som en ser er anarkistenes omtalte «anklage» ikke noe annet enn slarv som savner ethvert grunnlag.

Hva «anklagens» annet punkt angår, sier Karl Marx følgende:

«I en høyere fase av det kommunistiske (dvs. sosialistiske) samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet …. selv er blitt det fremste Iivsbehov, etter at også produksjonskreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling …. først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: Fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov!» (Se «Kritikk av Gothaprogrammet».)¹⁵

Som en ser er ifølge Marx den høyere fasen i det kommunistiske (dvs. sosialistiske) samfunn et system der delingen i «svart» og «hvilt» arbeid og motsetningen mellom ånds- og kroppsarbeid helt er fjernet, der arbeidet er likestilt og der det i samfunnet hersker det sant kommunistiske prinsipp: enhver yter etter sine evner, enhver får etter sine behov. Iler er det ikke plass for lønnsarbeid.

Det er klart at også denne «anklagen» savner ethvert grunnlag.

Ett av to: enten har de herrer anarkister aldri satt sine øyne i de ovenfor nevnte verker av Marx og Engels og beskjeftiger seg med «kritikk» på grunnlag av løst snakk, eller også kjenner de de omtalte verker av Marx og Engels, men lyger bevisst.

Det er skjebnen til den første «anklage».

* * *

Anarkistenes annen «anklage» består i at de benekter at sosialdemokratiet er revolusjonært. Dere er ikke revolusjonære, forteller de herrer anarkister oss, — dere forkaster den voldelige revolusjon, dere vil opprette sosialismen bare ved hjelp av stemmeseddelen.

Bare hør:

«…. Sosialdemokratene …. elsker å deklamere over temaet «revolusjon», «revolusjonær kamp», «kamp med våpen i hånd Men hvis dere i all enfoldighet ber dem om våpen, vil de med en høytidelig mine gi dere en stemmeseddel til bruk ved valgene .«De forsikrer at «den eneste hensiktsmessige taktikk som sømmer seg for de revolusjonære, er den fredelige og legale parlamentarisme med troskapsed til kapitalismen, til den engang innførte statsmakt og til hele den bestående borgerlige ordning.» (Se artikkelsamlingen «Brød og frihet», side 21, 22-23.)

Det samme sier de grusinske anarkistene, naturligvis med enda større selvgodhet. Ta for eksempel Bâton. Han skriver:

«Hele sosialdemokratiet…. erklærer åpent at kamp med gevær og våpen er en borgerlig revolusjonsmetode og at partiene bare ved hjelp av stemmeseddelen, bare ved hjelp av alminnelige valg kan erobre makten og deretter gjennom parlamentsflertall og lovgivning omdanne samfunnet» (se «Erobringen av statsmakten», side 3—4).

Slik taler de herrer anarkister om marxistene.

Har denne «anklage» noe som helst grunnlag?

Vi erklærer at anarkistene også her legger for dagen sin uvitenhet og sin hang til slarv.

Her er fakta:

Karl Marx og Friedrich Engels skrev allerede i slutten av 1847:

«Kommunistene avslår å skjule sine meninger og hensikter. De erklærer åpent at de bare kan nå sitt mål ved voldelig å omstyrte hele den bestående samfunnsordning. La de herskende klasser skjelve fo,r en kommunistisk revolusjon. Proletarene har ikke annet å miste ved den enn sine lenker. De har en verden å vinne. Proletarer i alle land, foren dere! (Se «Det kommunistiske partis manifest». I noen legale utgaver er det i oversettelsen utelatt enkelte ord.)

I 1850, da Karl Marx ventet en ny reisning i Tyskland, skrev han til den tids tyske kamerater:

«Våpen og ammunisjon må ikke under noen omstendighet gå ut av hendene på oss …. Arbeiderne må forsøke å organisere seg selvstendig som en proletarisk garde med selvvalgte sjefer og en egen selvvalgt generalstab ….» Og dette må proletariatet «ha for øye under og etter den forestående oppstand». (Se Kølnerprosessen», henvendelse fra Marx til kommunistene.)¹⁶

I 1851—52 skrev Karl Marx og Friedrich Engels: «…. er oppstanden først begynt, må en handle med største besluttsomhet og ta offensiven. Forsvar er døden for enhver væpnet oppstand . .. Overrumple motstanderen mens hans krefter er spredt, og sørg daglig for å oppnå nye framganger, selv om de er små. Tving fiendene til tilbaketog før de kan samle sine krefter mot deg. For å tale med Danton — den største mester i revolusjonær taktikk i historien hittil: de 1’audace, de l’audace, encore de 1’audace! (Dristighet, dristighet og atter dristighet!) («Revolusjon og kontrarevolusjon i Tyskland»),

Vi tror at det her ikke bare er tale om «stemmesedler».

Endelig må en huske Pariskommunens historie, en må huske hvor fredelig Kommunen gikk fram, da den slo seg til tåls med seieren i Paris og ga avkall på å gå til angrep på Versailles, dette kontrarevolusjonens reir. Hva tror en Marx den gang sa? Kalte han pariserne til valg? Samtykket han i parisarbeidernes sorgløshet (hele Paris var i hendene på arbeiderne), samtykket han i deres dåraktig godmodige holdning til de beseirede Versailles-folkene? Hør hva Marx sier:

«For en smidighet, for et historisk initiativ, for en oppofrende evne er det ikke i disse pariserne! Etter seks måneders utsulting …. reiser de seg, under prøyssiske bajonetter …. Historien kjenner ikke noe eksempel på liknende storhet! Hvis de lir nederlag, så er ikke noe annet skyld i det enn deres «dårskap». De burde øyeblikkelig ha marsjert mot Versailles, etter at først Vinoy og deretter den reaksjonære del av nasjonalgarden i Paris hadde rømt valplassen. Det riktige øyeblikk ble forsømt av samvittighetsskrupler. De ville ikke innlede borgerkrigen, som om det mischievous avarton (det onde misfoster) Thiers ikke allerede hadde innledet, den med sitt forsøk på å avvæpne Paris!» («Brev til Kugelmann».)[efn_note]Karl Marx, «Briefe an Kugelmann», Moskva 1940, s. 110[/efn_note]

Slik tenkte og handlet Karl Marx og Friedrich Engels.

Slik tenker og handler sosialdemokratene.

Men anarkistene gjentar om og om igjen: Marx og Engels og deres tilhengere interesserer seg bare for stemmeseddelen, — de anerkjenner ikke voldelig revolusjonære aksjoner!

Som en ser er også denne «anklagen» bare slarv som avdekker anarkistenes uvitenhet om marxismens vesen.

Det er skjebnen til den annen «anklage».

* * *

Anarkistenes tredje «anklage» består i at de frakjenner sosialdemokratiet sambandet med folket. De framstiller sosialdemokratene som byråkrater og hevder at den sosialdemokratiske plan om proletariatets diktatur er døden for revolusjonen, og at sosialdemokratene, da de går inn for et slikt diktatur, i praksis ikke vil opprette proletariatets diktatur, men sitt eget diktatur over proletariatet.

Hør hva herr Kropotkin sier:

«Vi anarkister har uttrykt den endelige dom over diktaturet …. Vi vet at ethvert diktatur, selv om det har aldri så mange ærlige hensikter, fører revolusjonen i døden. Vi vet …. at ideen om diktaturet ikke er noe annet enn et skadelig produkt av regjeringsfetisjismen, som alltid har strebet etter å forevige slaveriet» (se Kropotkin, «En opprørers taler», side 131). Sosialdemokratene har ikke bare anerkjent det revolusjonære diktatur, men de er «tilhengere av et diktatur over proletariatet …. De interesserer seg for arbeiderne bare for så vidt de utgjør en disiplinert armé i deres hender . . . Sosialdemokratiet streber etter å erobre statsmaskineriet ved hjelp av proletariatet» (se «Brød og frihet», side 62, 63).

Det samme gjentar de grusinske anarkistene:

«Proletariatets diktatur i direkte forstand er helt umulig, da tilhengerne av diktaturet er tilhengere av staten, og deres diktatur ikke vil bli hele proletariatets frie virksomhet, men opprettelse av den selvsamme også nå eksisterende representative statsmakt i spissen for samfunnet.» (Se Bâton, «Erobringen av statsmakten», side 45). Sosialdemokratene er for diktaturet ikke for å fremme proletariatets frigjøring, men for …. «ved sitt herredømme å opprette et nytt slaveri». (Se «Nobati» nr. 1, side 5, Bâton.)

Det er de herrer anarkisters tredje «anklage».

Det skal ikke store møyen til for å avsløre denne siste baktalelse fra anarkistene som har til hensikt å føre folk bak lyset.

Vi skal her ikke beskjeftige oss med en analyse av Kropotkins tvers gjennom feilaktige syn som hevder at ethvert diktatur er døden for revolusjonen. Om dette skal vi tale siden, når vi tar for oss anarkistenes taktikk. Nå vil vi bare ta fatt på selve «anklagen».

Allerede i slutten av 1847 sa Karl Marx og Friedrich Engels at for å kunne opprette sosialismen må proletariatet erobre det politiske diktatur for med dets hjelp å slå tilbake borgerskapets kontrarevolusjonære framstøt og frata det produksjonsmidlene, og at dette diktaturet ikke må være et fåmannsdiktatur, men diktaturet til hele proletariatet som klasse.

«Proletariatet vil bruke sitt politiske herredømme til litt etter litt å rive all kapital fra borgerskapet, til å sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på …. proletariatet, organisert som herskende klasse ….» (Se «Det kommunistiske manifest».)

Det vil si at proletariatets diktatur vil være hele proletarklassens diktatur over borgerskapet og ikke et fåmannsvelde over proletariatet.

Seinere gjentar de denne tanken nesten i alle sine verker, for eksempel i «Louis Bonapartes attende brumaire», i «Klassekampene i Frankrike», i «Borgerkrigen i Frankrike», i «Revolusjon og kontrarevolusjon i Tyskland», i «Anti-Dühring» og i andre verker.

Men dette er ikke alt. For å klargjøre hvordan Marx og Engels oppfattet proletariatets diktatur, for å klargjøre i hvor høy grad de anså det for mulig å virkeliggjøre dette diktaturet er det av stor interesse å kjenne deres holdning til Pariskommunen. Saken er den at proletariatets diktatur ikke bare støter på innvendinger fra anarkistenes side, men også fra småborgerskapet i byene, blant dem alle slags kjøtthandlere og kneipeverter, fra alle dem Marx og Engels kaller filistere. Her skal vi høre hva Engels sier om proletariatets diktatur, henvendt til slike filistere:

«Den tyske filister har i den seinere tid på ny fått seg en gagnlig skrekk i livet ved ordet: proletariatets diktatur. Nåvel, mine herrer, vil dere vite hvordan dette diktatur ser ut? Se på Pariskommunen. Det var proletariatets diktatur.» (Se «Borgerkrigen i Frankrike», Engels innledning.)[14]

Som en ser, forestilte Engels seg proletariatets diktatur i Pariskommunens bilde.

Det er klart at enhver som vil vite hva marxistene forestiller seg med proletariatets diktatur, må gjøre seg kjent med Pariskommunen. La os vende oss til Pariskommunen. Hvis det skulle vise seg at Pariskommunen virkelig var et fåmannsdiktatur over proletariatet, — da ned med marxismen, ned med proletariatets diktatur! Men hvis vi får se at Pariskommunen i virkeligheten var proletariatets diktatur over borgerskapet, — da …. vil vi av hele vårt hjerte le ut de anarkistiske skvaldrebøtter som i kampen mot marxistene ikke har noen annen utvei enn å klekke ut slarv.

Pariskommunens historie har to perioder: den første periode da anliggendene i Paris ble ledet av den kjente «Sentralkomité», og den annen periode etter utløpet av «Sentralkomiteens» fullmakter, da ledelsen av anliggendene gikk over til den nettopp valgte Kommune. Hva var denne «Sentralkomiteen»? Hvilke folk satt der? Foran oss ligger Arthur Arnoulds «Pariskommunens historie i populær framstilling» som, som forfatteren selv sier, i korthet svarer på dette spørsmål. Kampen hadde bare så vidt begynt da bortimot 300 000 parisarbeidere som hadde organisert seg i kompanier og bataljoner, valgte delegerte fra sine rekker. På den måten ble «Sentralkomiteen» til.

«Alle disse borgere (medlemmene av «Sentralkomiteen») som var valgt ved de partielle valg i sine kompanier eller bataljoner, var bare kjent», sier Arnould, «for de små grupper de var delegert fra. Hva var dette for folk, hva utgjorde de, og hva ville de gjøre?» De var «en anonym regjering som så godt som utelukkende besto av alminnelige arbeidere og underordnede tjenestemenn hvis navn for tre fjerdedelers vedkommende var ukjente utenfor deres gate eller verksted …. Det ble brutt med tradisjonen. Noe uventet var skjedd i verden. Her var ikke et eneste medlem fra de herskende klasser. Det var brutt ut en revolusjon som hverken var representert av en advokat eller en deputert, en journalist eller en general. I deres sted sto det en gruvearbeider fra Creuzot, en bokbinder, en kokk osv.» (Se «Pariskommunens historie i populær framstilling», side 107.)

Arthur Arnould fortsetter:

««Vi,» (erklærte medlemmene av «Sentralkomiteen») «er beskjedne organer, lydige redskaper i hendene på et angrepet folk …. Vi er folkeviljens tjenere, vi er her for å være dens ekko, for å føre den til triumf. Folket ønsker Kommunen og vi blir her for å gå til valgene til Kommunen.» Hverken mer eller mindre. Disse diktatorene stiller seg hverken over massen eller utenfor massen. En føler at de lever med den, i den, gjennom den, at de rådfører seg med den og forteller videre det de hører, at de bare streber etter å gjengi folkeviljen til tre hundre tusen mennesker i få rammende ord.» (Samme sted, side 109).

Slik opptrådte Pariskommunen i den første perioden av sin beståen.

Slik var Pariskommunen.

Slik er proletariatets diktatur.

La oss nå gå over til Kommunens annen periode, da Kommunen virket i stedet, for «Sentralkomiteen». Amould omtaler begge disse periodene, som varte i to måneder, og utbryter bebeistret at dette var et virkelig folkets diktatur. Hør bare her:

«Her, i dette storslagne skuespill som dette folket skapte i løpet av to måneder, henter vi kraft og tillit nok …. til å se framtida i øynene. I løpet av disse to månedene var det i Paris et virkelig diktatur, et fullt og uomtvistelig diktatur, ikke ett menneskes diktatur, men folkets, folket som var situasjonens eneste herre. …. Dette diktaturet varte uavbrutt mer enn to måneder, fra 18. mars til 22. mai (1871) ….» I og for seg «… . var Kommunen bare en moralsk makt og hadde ikke noen annen materiell kraft enn borgernes almene bifall. Folket var makthaveren, den eneste makthaver. Det var sitt eget politi og domstol ….» (Samme sted, side 242, 244.)

Slik karakteriseres Pariskommunen av et medlem av Kommunen, Arthur Arnould, som deltok aktivt i gatekampene den førte.

På samme måten karakteriseres Pariskommunen også av et annet medlem, Lissagaray, som også deltok aktivt i den (se hans bok «Pariskommunens historie»).

Folket som «eneste makthaver», «ikke ett menneskes diktatur, men hele folkets» — det var Pariskommunen.

«Se på Pariskommunen. Det var proletariatets diktatur». — utbrøt Engels, til etterretning for filisterne.

Det er altså proletariatets diktatur slik Marx og Engels forestiller seg det.

Som en ser, kjenner de herrer anarkister proletariatets diktatur, Pariskommunen, marxismen — som de stadig vekk «kritiserer» — nøyaktig like godt som vi to, vi begge, kjære leser, kjenner de kinesiske hieroglyfer.

Det er klart at det fins to slags diktatur. Det fins et mindretalls diktatur, en liten gruppes diktatur, Trepov’enes og Ignatjevenes diktatur, som er rettet, mot folket. I spissen for et slikt diktatur står som oftest en klikk som fatter hemmelige vedtak og strammer grepet rundt halsen på folkeflertallet.

Marxistene er fiender av et slikt diktatur, og de kjemper også mot dette diktaturet langt mer hårdnakket og selvoppofrende enn våre anarkistiske skrålhalser.

Det fins også et annet slags diktatur, det proletariske flertalls diktatur, massens diktatur, som er rettet mot borgerskapet, mot mindretallet. Her står massen i spissen for diktaturet. Her er det ikke plass hverken for en klikk eller hemmelige vedtak. Her foregår alt åpent, på gaten, på møter, — fordi dette er gatens, massens diktatur, — et diktatur som er rettet mot alle undertrykkere.

Marxistene støtter et slikt diktatur «med begge hender», fordi dette diktaturet er den storslagne begynnelsen til den store sosialistiske revolusjon.

De herrer anarkister har forvekslet disse to diktaturer som negerer hverandre, og er derfor kommet i en latterlig stilling: de kjemper ikke mot marxismen, men mot sine egne fantasier, de slåss ikke mot Marx og Engels, men mot vindmøller, slik som Don Quijote — salig ihukommelse — gjorde i sin tid ….

Slik er skjebnen til den tredje «anklage».

(Fortsettelse følger.)¹⁷

Aviser: Akhali Drojeba (Ny Trykt etter Stalins verker, bind Tid. Nr. 5, 6, 7 og 8; 11., 18., I, side 294-372.

25. desember 1906 og 1. januar 1907.

Tsjveni Tskhovreba (Vårt liv). Nr. 3, 5, 8 og 9; 21., 23., 27. og 28. februar 1907.

Dro (Tiden). Nr. 21, 22, 23 og 26; 4., 5., 6. og 10. april 1907. Signatur: Ko… Oversatt fra grusinsk.

Kjære leser!

Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.

I slutten av 1905 og begynnelsen av 1906 førte en gruppe anarkister i Grusia (Georgia) som ble ledet av en elev av Kropotkin, den kjente anarkist V. Tsjerkesisjvili og hans tilhengere Mikhako Tsereteli (Bâton), Sjalva Gogelia (Sj. G..) og andre, en forbitret kampanje mol sosialdemokratene. Gruppa utga i Tiflis avisene «Nobati», «Musja» og andre. Anarkistene hadde ingen som helst støtte i proletariatet, men oppnådde en viss framgang blant deklasserte og småborgerlige elementer. Mot anarkistene opptrådte J. V. Stalin med en artikkelrekke under fellestitelen «’Anarkisme eller sosialisme?». De første artikler sto i avisa «Akhali Tskhovreba» i juni og juli 1906. Trykkingen av de følgende artikler ble avbrutt, da myndighetene stengte avisa. I desember 1906 og 1. januar 1907 ble de artiklene som hadde slått i «Akhali Tskhovreba», trykt opp igjen i avisa «Akhali Drojeba», men i noe endret form. Redaksjonen for avisa ledsaget artiklene med denne bemerkningen: «For ikke lenge siden foreslo tjenestemennene» fagforening at vi skulle trykke artikler om anarkismen, sosialismen og liknende spørsmål (se «Akhali Drojeba», nr. 3). En del andre kamerater bar også uttrykt del samme ønske. Vi vil gjerne imøtekomme disse ønskene og offentliggjør hermed disse artiklene. Hva angår selve artiklene, mener vi det er nødvendig å gjøre oppmerksom på at en del av dem allerede har stått i den grusinske presse (av grunner som ikke avhenger av forfatteren, ble artiklene ikke fullført). Men likevel har vi ansett det for nødvendig å trykke opp igjen artiklene i sin helhet, og har anmodet forfatteren om å omarbeide dem til et alment tilgjengelig språk, noe som han med glede har gjort.» Slik oppsto det to varianter av de første fire avsnittene av verket «Anarkisme eller sosialisme?». Fortsettelsen på dem ble trykt i avisene «Tsjveni Tskhovreba» i februar 1907 og «Dro» i april 1907. Den første variant av artiklene «Anarkisme eller sosialisme?» er trykt som tillegg i første bind i den nye utgaven av Stalins samlede verker, som ble påbegynt i Moskva 1946. (J. V.. Stalin: «Verker», bd. 1, Moskva 1946. Tysk utg. Berlin 1950.)

Leseren må ha for øye at Stalins artikler er skrevet i en bestemt situasjon i det gamle Russland. Anarkismen har i dag forlengst utspilt sin rolle som strømning i arbeiderbevegelsen, men Stalins glimrende utgreiing av den eneste vitenskapelige sosialistiske lære — marxismen-Ieninismens prinsipper — i kampen mot anarkismen er blitt stående. Når det gjelder selve formuleringene i enkelte avsnitt, minner vi leserne om at artiklene er skrevet før den første sosialistiske revolusjon.

«Tsjveni Tskhovreba» (Vårt liv) — bolsjevikisk dagsavis, utkom legalt i Tiflis fra 18. februar 1907. Avisa ble ledet av Stalin. Den kom ut med 13 nummer. Den 6. mars 1907 ble avisa forbudt fordi den var «for ytterliggående».

«Dro» (Tiden) — bolsjevikisk dagsavis som kom ut i Tiflis fra 11. mars til 15. april 1907, etterat «Tsjveni Tskhovreba» var forbudt. Stalin var leder for redaksjonen. I redaksjonen satt også M. Tskhaja og M. Davitasjvili. Det kom ut i alt 31 nummer.

«Akhali Drojeba» (Ny Tid) — legal fagforeningsavis. Den kom ut daglig på grusinsk i Tiflis fra 14. november 1906 til 8. januar 1907. Avisa ble gitt ut under ledelse av Stalin, M. Tskhaja og M. Davitasjvili. Den ble stengt etter ordre fra guvernøren i Tiflis.
«Nobati» (Appell) — de grusinske anarkisten ukeavis, utkom 1906 i Tiflis.
Friedrich Engels, «Ludwig Feuerbach», Moskva 1939, s. 7.
Karl Marx, «Zur Kritik der politischen Ökonomie», Moskva—Leningrad 1934, s. 5-6.
Delte motsier på ingen måte den tanke at det mellom fom og innhold hersker en konflikt. Saken er at konflikten ikke foregår mellom innhold og form overhodet, men mellom den gamle fonn og det nye innhold, som leter etter en ny form og streber mot den.
Karl Marx/Friedrich Engels, «Die heilige Familie», avsnittet «Kritische Schlacht gegen den französischen Materialismus» (Marx-Engels Gesamtausgabe, Erste Abt., Bd. 3, Berlin 1932, s. 307).
Karl Marx, «Das Elend der Philosophie», Moskva 1939, s. 129.
Friedrich Engels, «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse», norsk utg., Ny Dag, Oslo 1952, s. 167—168.
Karl Marx, «Kritikk av Gotha-programmet» («Programkritikk», norsk utg., Ny Dag, Oslo, 1951, s. 16—17).
Friedrich Engels, «Anti-Dühring», Moskva 1939, s. 150, 151.
«Musja» (Arbeideren) — grusitisk anarkistisk dagsavis. Den kom ut i Tiflis 1906.
«Khma» (Røsten) — grusinsk anarkistisk dagsavis. Den kom ut i Tiflis 1906.
Friedrich Engels, «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse», norsk utg., Ny Dag, Oslo 1952, s. 167—168.
Sitert elter Karl Marx, «Der Bürgerkrieg in Frankreich» («Paris-kommnunen», norsk utg., Ny Dag, Oslo 1951, Engels’ innledning).
Karl Marx, «Kritikk av Gotha-programmet» («Programkritikk», norsk utg., Ny Dag, Oslo, 1951, s. 16—17).
Karl Marx, «Avsløringer om kommunistprosessen i Köln», Moskva 1940, s. 115, 116.
Fortsettelsen kom ut, da partiets sentralkomité ved midten av 1907 sendte kamerat Stalin til Baku for å utføre partiarbeid der. Eller noen måneder ble han arrestert, og opptegnelsene til de siste kapitler av verket «Anarkisme eller sosialisme?» gikk tapt under husundersøkelsen. Red. anm.