Denne teksten er hentet fra heftet Partiets tidligere kamper mot høyre- og „venstre”-opportunismen utgitt i 1970 av Kultur- og Opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge . Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.
Innhold
Partiets tidligere kamper mot høyre- og „venstre”-opportunismen
«Bare ved at man forstår partiets historie er det mulig å forstå Formann Maos storhet, storheten i Mao Zedongs tenkning og riktigheten av Formann Maos proletariske revolusjonære linje.»
Presse kommunike fra sekretariatet i presidiet for Kinas Kommunistiske Partis 9. nasjonale kongress, 14. april 1969.
* En av våre viktigste oppgaver på den ideologiske fronten nå er å utfolde kritikk mot revisjonismen.
* Historiske erfaringer fortjener oppmerksomhet. Linje og syn må snakkes om til stadighet og gang på gang. Det vil ikke føre fram å snakke om dem med bare noen få folk, de må gjøres kjent for alle de revolusjonære massene.
— MAO ZEDONG
Partiets tidligere kamp mot Chen Duxius høyreopportunisme
Omhyggelig fostret og oppbygd av Formann Mao Zedong har det store, ærerike og riktige kinesiske kommunistpartiet vokst fra små kommunistiske grupper, som for 48 år siden bare hadde noen få dusin medlemmer, til å bli lederen for den mektige Folkerepublikken Kina. På samme måte som historien forteller om denne store seier, som ble vunnet gjennom heltemodig kamp, slik bedømmer historien også «venstre»- og høyreopportunismen hos Chen Duxiu, Wang Ming og andre som bankerott, som falske linjer, som hadde veldige skadevirkninger for den kinesiske revolusjon, Chen Duxiu, professor ved Pekings universitet, hadde aldri vært marxist. Trass i at han hadde greid å snike seg inn i det kommunistiske parti, var han i virkeligheten en representant for borgerskapet og befengt med det sosialdemokratiske partiets tenkning, Hans høyreopportunistiske tendenser ble avslørt på et tidlig tidspunkt, den gang hans reformisme bestred nødvendigheten av at det kinesiske folk styrtet imperialismen, føydalismen og byråkratkapitalismen. Under den Første revolusjonære borgerkrigen (1924-27) førte Chen Duxius høyreopportunistiske linje til at revolusjonen led et midlertidig nederlag. Deretter degenererte han til likvidasjonist, inntok samme reaksjonære standpunkt som renegaten Trotsky og gjorde forbryterske forsøk på å splitte partiet. Han stilte seg seinere åpenlyst på storborgerskapets og imperialistenes side, og forrådte proletariatet helt og holdent. Han samlet om seg en broket krets av renegater og dannet en kontrarevolusjonær trotskistisk klikk, som arbeidet som agenter og lakeier for de japanske imperialistene og for lederen for det reaksjonære Kuomintang, Chiang Kai-shek. Gruppa hans var i virkeligheten en flokk overløpere, og i et seinere brev til Trotsky beklaget Chen Duxiu at gruppa var gått tilbake. I november 1929 ble forræderen Chen Duxiu utelukket av det kommunistiske parti. Han døde i 1942.
Formann Mao har påpekt at «Chen Duxius opportunistiske feil besto nettopp i at han ble liggende etter massenes oppvåkning og var ute av stand til a lede massene framover og i at han tilmed bekjempet deres frammarsj». Helt fra begynnelsen av utviklet det seg en tilspisset og voldsom kamp mellom Formann Maos proletariske revolusjonære linje og Chen Duxius høyreopportunistiske linje, som var den første opportunistiske linje som fikk en framherskende posisjon.
Den gang partiet holdt sin 2. nasjonale kongress, nektet Chen Duxiu-klikken å anerkjenne at Kinas demokratiske revolusjon måtte ledes av proletariatet, at den politiske makt måtte erobres med væpnet kamp og jorda fordeles blant bøndene. Den feilaktige linje som oppsto som følge av dette påførte revolusjonen store tap. På 3. nasjonale kongress i 1923 framsatte Chen Duxiu den uforskammede påstand at den borgerlige demokratiske revolusjon måtte ledes av borgerskapet, og at proletariatet bare kunne spille en passiv støtterolle. Han pukket videre på at «alt arbeid skulle overlates til Kuomintang», at proletariatet skulle vente til den borgerlige republikken var blitt opprettet, før det gjennomførte en ny revolusjon. I sine artikler fra denne tida hevdet han at Kuomintang skulle «lede det revolusjonære borgerskap i forbund med det revolusjonære proletariat for å gjennomføre den borgerlig- demokratiske revolusjon, (og at) borgerskapet skulle ha den politiske makt.»
Formann Mao bekjempet disse avvik og avslørte og tilbakeviste grundig Chen Duxius linje for kapitulasjon overfor borgerskapet. På 3. nasjonale kongress la han i utvetydige ordelag fram forslag til en revolusjonær enhetsfronts strategi. Dette forslag ble vedtatt, og kongressen besluttet å danne en slik front sammen med Kuomintang, som på den tida ble ledet av Sun Yatsen. På samme tid ville kongressen bevare det kommunistiske partis politiske og organisatoriske uavhengighet. Vedtaket understreket at partiet måtte ha ledelsen i enhetsfronten, at fronten måtte forene seg med alle revolusjonære krefter og kjempe mot imperialismen og de føydale krigsherrene. Tempoet i Kinas revolusjon ble sterkt økt, og dette medførte at også forløpet av den Første revolusjonære borgerkrig, som var begynt i 1924, ble framskyndet.
Men partiet var fremdeles i Chen Duxius hender og greide ikke å følge Formann Maos revolusjonære linje helt og fullt. Det greide ikke på uttømmende vis å løse spørsmålene om partiets lederstilling innen enhetsfronten, bondeproblemene eller spørsmålet om den revolusjonære armé. Innen enhetsfronten antok Chen Duxius opportunisme formen av at den gikk inn for «alt for enheten og intet behov for kamp», en tvers igjennom klassekapitulasjonspolitikk. Han søkte «samarbeid» med Kuomintang på den måten at han adlød dets ordrer og inngikk kompromisser. Formann Mao har seinere pekt på at «Det karakteristiske trekk ved Chen Duxius høyreopportunisme var at den ledet proletariatet slik at det skulle tilpasse seg til borgerskapets og dets politiske partis egennyttige interesser».
På 4. nasjonale kongress, som ble holdt i Shanghai i januar 1925, ble det ført bitre kamper om proletariatets ledelse, dvs. om selve nøkkelspørsmålet i Kinas revolusjon. Med Chen Duxiu i spissen inntok høyreopportunistene en ytterst fiendtlig holdning til bondebevegelsen. De motsatte seg at bøndene skulle bevæpnes eller at en skulle la dem erobre makten. Formann Mao rettet kraftige motstøt mot disse angrepene, han ledet personlig og direkte bondebevegelsen i Hunan og tente flammene i bøndenes revolusjonære kamp.
Som et motangrep mot Chen Duxius høyreopportunistiske og Zhang Guotaos «venstre»-opportunis- tiske avvik i bondespørsmålet skrev Formann Mao i 1926 og 1927 to artikler: En analyse av klassene i det kinesiske samfunnet og Beretning om en gransking av bondebevegelsen i Hunan. I disse artiklene utviklet han på skapende og genialt vis marxismen-leninismen med sine forslag til løsning av noen brennaktuelle og grunnleggende problemer som revolusjonen sto overfor, og han staket ut en riktig kurs for revolusjonen. Han pekte på at «det er industriproletariatet som er den ledende kraft i vår revolusjon. Våre nærmeste venner er hele halvproletariatet og småborgerskapet. Når det gjelder det vaklende mellomstore borgerskapet, vil dets høyrefløy kunne bli vår fiende og dets venstrefløy vil kunne bli vår venn — men vi må ustanselig være på vakt og ikke la dem skape forvirring innen våre rekker». Historien har bekreftet at denne analyse var riktig.
Med imperialistenes støtte gjennomførte de Kuomintang-reaksjonære under ledelse av Chiang Kai-shek et kontrarevolusjonært statskupp i Shanghai den 12. april 1927. Det ble foranstaltet et blodbad på tusenvis av kommunister og revolusjonære folk. Revolusjonen, som hadde utviklet seg i raskt tempo, stanset opp. Partiet innkalte sin 5. nasjonale kongress i Wuhan. For å redde revolusjonen foreslo Formann Mao at agrarrevolusjonen skulle forsterkes, at bøndene skulle bevæpnes og at det skulle opprettes revolusjonære baser og regimer i landdistriktene. Men møtet, som framleis ble kontrollert av Chen Duxiu, nektet å sette Formann Maos forslag opp på dagsordenen. Etter en langvarig og voldsom kamp, som ble ledet av Formann Mao, vedtok kongressen til slutt en resolusjon som tok avstand fra Chen Duxiu.
Chen Duxiu holdt hardnakket fast ved sitt opportunistiske standpunkt, noe som kanskje best avsløres av hans kyniske erklæring, «Heller vil jeg ofre ti millioner mennesker enn å bryte med Kuomintang». Sammen med forræderen Liu Shaoqi ga han ordre om å oppløse de væpnede arbeidergardene og overlot geværene til Kuomintang. Ved at Chen Duxiu fulgte en kapitulasjonslinje i strid med Formann Maos revolusjonære linje forårsaket han at den Første revolusjonære borgerkrigen endte med sammenbrudd. I likhet med folkefienden Chiang Kai-shek ble også Chen Duxius hender tilsølt med det revolusjonære folks blod.
I en analyse av årsaken til sammenbruddet sa Formann Mao: «Den gang Nord-felttoget nådde sitt høydepunkt i 1927, ga kapitulasjonistene i vårt partis ledende organ frivillig avkall på partiets ledelse av bondemassene, byenes småborgerskap og mellomstore borgerskap, og ganske spesielt ga de avkall på partiets ledelse av de væpnede styrkene og forårsaket dermed revolusjonens nederlag.»
Den 7. august 1927 innkalte partiets sentralkomité et ekstraordinært møte, der Formann Maos glimrende tenkning om erobring av makten med væpnet kamp gjorde det fullstendig av med Chen Duxius høyreopportunistiske linje. Møtet vedtok å avsette Chen Duxiu som partiets generalsekretær og utarbeidet en generallinje for agrarrevolusjon og væpnet kamp mot det reaksjonære Kuomintangs masseblodbad.
Formann Mao ledet deretter personlig Høst-oppstanden og førte de revolusjonære til Chingkai-fjellene, der han skapte en folkehær av den nye typen og opprettet revolusjonære baser på landsbygda. Dette innledet en ny periode i den kinesiske revolusjon, den Andre revolusjonære borgerkrig (1927-37). Formann Maos teorier banet veien for den kinesiske revolusjons seier. Disse teoriene var: opprettelse av revolusjonære baser på landsbygda, bygge opp en folkehær, samle alle revolusjonære krefter, omringe byene fra landsbygda, innta dem og til slutt erobre makten i landsmålestokk.
Revolusjonen marsjerer fram og historien er nådeløs mot dem som avviker fra marxismen-leninismen. Chen Duxius renegatklikk er blitt kastet på historiens søppeldynge. Formann Mao minner oss om at: «I 1927 førte Chen Duxius kapitulasjonisme til revolusjonens sammenbrudd. Intet medlem av partiet vårt må noensinne glemme denne historiske lærdom, som er nedtegnet med blod.»
Hvem er Wang Ming
I sin beretning til Kinas Kommunistiske Partis 9. nasjonale kongress foretok viseformann Lin Biao1 en uttømmende generalisering av partiets historie og sa bl. a.: «Kinas Kommunistiske Partis historie er en historie der Formann Maos marxistisk-leninistiske linje bekjemper de høyre- og «venstre»-opportunistiske linjene i partiet …. Vårt parti er blitt konsolidert, det har utviklet seg og vokst i styrke nettopp i kampen mellom de to linjene, særlig i kampene for å overvinne de tre renegatklikkene, Chen Duxiu-klikken, Wang Ming-klikken og Liu Shaoqi-klikken, som har påført partiet de alvorligste skader.»
Hvem er Wang Ming? Han er en renegat, også kjent som Chen Shaoyu. Den renegatklikken han sto i spissen for bekjempet Formann Maos revolusjonære linje, først med en «venstre»-opportunistisk linje og seinere med en høyreopportunistisk linje.
Etter frigjøringa ble Wang Ming beskyttet og oppmuntret av renegaten Liu Shaoqi, og han hoppet av og flyktet til Sovjetunionen, der han med stor iver gikk i sovjetrevisjonistenes tjeneste i kampen mot Kina, Kinas Kommunistiske Parti, marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning. I den seinere tid har han offentliggjort en rekke reaksjonære artikler under pseudonymet Mamavitsj. Disse artiklene er gjengitt i Sovjetunionens og de imperialistiske lands reaksjonære presse, I dem retter han ondsinnede angrep mot Kinas store proletariske kulturrevolusjon og bakvasker Kinas store leder Formann Mao.
Kjensgjerningene fra Wang Mings historie er tilstrekkelige til å avsløre denne kontrarevolusjonære, som har dekket seg bak marxismen-leninismen.
Fra 1925 til 1930 studerte Wang Ming ved Sovjetunionens Sun Yatsen-universitet for det kinesiske arbeidende folk, der han og gruppa hans litt etter litt dannet en sekterisk partifiendtlig klikk. Fra denne klikken stammer mange seinere politiske karrierejegere, konspiratører og renegater. Wang Ming er sjøl en renegat, forræder og lakei for imperialismen, revisjonismen og reaksjonen, og han har gjort seg skyldig i utilgivelige forbrytelser. En gang han ble arrestert av fienden, røpet han partihemmeligheter for å redde sitt eget skinn. På et seinere tidspunkt samlet han om seg en gruppe renegater, fiendeagenter og fordekte forrædere og drev en allsidig virksomhet som påførte den kinesiske revolusjon store skader.
I 1930 tok Kinas Kommunistiske Parti avstand fra Li Lisans «venstre»-eventyrpolitikk. På dette tidspunkt vendte Wang Ming og gjengen hans hjem fra Sovjetunionen og framstilte seg som representanter for den internasjonale kommunismen. De forkynte høylydt at de var motstandere av Li Lisans linje og la fram et politisk program som faktisk var enda sterkere «venstre»-orientert enn Li Lisans linje. I januar 1931 tvang de partiet til å innkalle den fjerde plenumssesjon i den 6. sentralkomité, der de tilrev seg ledelsen i partiet. Nå var det Wang Mings revisjonistiske linje som var den rådende i sentralkomiteen.
I likhet med Li Lisans linje i viktige prinsippspørsmål, bl. a. om hvordan partiet skulle vurdere situasjonen, oppgavene, drivkreftene, veiene og taktikken for den kinesiske revolusjon, slik bekjempet også Wang Ming-klikkens «venstre»-opportunistiske linje Formann Maos proletariske revolusjonære linje. De overså skillelinjen mellom den borgerlig-demokratiske revolusjon og den sosialistiske revolusjon. De feilberegnet situasjonen, tok ikke hensyn til de faktiske forhold i Kina, men oppfordret til angrep på de store byene og til væpnede oppstander i dem. De var motstandere av den vei som Formann Mao urokkelig gikk inn for, og som gikk ut på at det kinesiske folk skulle erobre den politiske makt med væpnet kamp. Ifølge Formann Mao måtte den kinesiske revolusjon gjennomføres under ledelse av det proletariske parti, bøndene måtte mobiliseres til å gjennomføre geriljakamper og en agrar- revolusjon på landsbygda, det måtte opprettes baser på landsbygda, byene matte omringes fra landsbygda og til slutt inntas. Men Wang Ming-klikken organiserte eventyrlige streiker på fabrikker og skoler, stengning av butikker, spontane demonstrasjoner og tilmed væpnede oppstander, uten å ta noe hensyn til de faktiske forhold. I stedet for å vinne det nasjonale borgerskap, småborgerskapet og de små eiendomsbesitterne, som utgjorde mellomlagene, over til seg, gikk de inn for å styrte dem; de forente med andre ord ikke alle de krefter som kunne forenes mot fienden. Denne «venstre»-linjen forårsaket unødvendige tap og isolering for de revolusjonære kreftene.
Innen partiorganisasjonen plasserte de sine egne folk i viktige stillinger og vervet flere tilhengere. De manøvrerte for å stenge Formann Mao ute fra ledende stillinger og gjorde det vanskelig for ham i alt han foretok seg. På samme måte behandlet de også de revolusjonære kadrene som støttet Formann Mao. De kjempet mot og straffet de kamerater som gjorde motstand mot deres ledelse. De forkynte blind lydighet innen partiet og berøvet dermed partiet for dets livskraft.
Når det gjaldt militære prinsipper og militær praksis, kom Wang Ming-klikkens opportunisme klarest til uttrykk i deres blinde og udugelige ledelse av det femte kontrafelttoget mot de Kuomintang-reaksjonæres «omringnings- og undertrykkelses»-virksomhet. Formann Mao gikk urokkelig inn for at det skulle konsentreres en overlegen styrke for å utslette fienden. I stedet for dette gikk de inn for å sette inn angrep på alle fronter og «slå til med begge never». Den røde armé sto overfor en million Kuomintang-soldater. Til å begynne med var Wang Ming for å «stanse fienden foran portene», en dumdristig offensiv taktikk. Seinere falt han tilbake på den konservative forsvarstaktikken, oppfordret til en oppsplitting av kreftene for å forsvare hvert enkelt fjellpass, yte motstand på hvert enkelt punkt og sette festningsverk opp mot festningsverk. Wang Mings tåpelige ledelse påførte partiet og hæren overordentlig store skader. Den røde armé kjempet tappert i ett år, men greide ikke å knuse fiendens omringning.
I de Kuomintang-kontrollerte områdene førte Wang Mings «venstre»-linje til at nesten alle partiorganisasjoner ble oppløst. I begynnelsen av 1933 kunne den provisoriske sentralkomiteen, som besto av Wang Ming og tilhengerne hans, ikke lenger bli i Shanghai, men måtte flykte til sentralbasen i Jiangxi-provinsen, som sto under Formann Maos ledelse. Med rettleiing i Formann Maos riktige linje holdt denne basen stand mot «venstre»-linjen og slo tilbake Kuomintangs fjerde «omringnings- og undertrykkelses»-felttog. Men Wang Ming-gjengen gikk øyeblikkelig i gang med å benytte fordekte metoder for å trenge Formann Mao ut av ledende stillinger, særlig hans ledelse av Den røde armé. De gjennomførte sin «venstre»-linje i alt arbeid innen Den røde armé og i baseområdene. Med ett slag ble alle de revolusjonære landevinningene i baseområdene stanset eller knust. Lik smittebærere brakte Wang Ming-klikken med seg katastrofe overalt hvor den kom.
I de fire åra fra 1931 til 1934, da Wang Ming satt ved makten, mistet partiet 90 prosent av sine medlemmer, sin Røde armé og sine baseområder. Millioner av mennesker i baseområdene ble utsatt for Kuomintangs brutale repressalier. Den kinesiske revolusjon ble nesten stanset.
Kadrene og partimedlemmene trakk lærdommer av kjensgjerningene — sierer i de fire første motfelttogene mot «omringning og undertrykkelse» og nederlag i det femte — og innså stadig klarere klokheten i Formann Maos ledelse og den revolusjonære kraften i Mao Zedongs tenkning. De innså at Formann Maos revolusjonære linje var livets linje for partiet. Enheten vokste fram rundt Formann Mao.
I oktober 1934 begynte Den røde armé Den lange marsjen. Da den kom til Zunyi i Guizhou i januar påfølgende år, kjempet Formann Mao besluttsomt for at det skulle holdes et utvidet møte i sentralkomiteens politiske byrå. Dette møtet stadfestet riktigheten av Formann Maos militære linje. Med et flertall i de kamerater som hadde innsett «venstre»-linjens mistak og som støttet den riktige linjen, avsatte møtet renegaten Wang Ming fra hans ledende stilling og valgte en ny sentralkomité med Formann Mao i spissen. Opprettelsen av Formann Maos ledelse innen hele partiet ble et vendepunkt i partiets historie, et vendepunkt av stor historisk betydning. Han hadde reddet partiet. Fra Zunyi ledet Formann Mao Den røde armé gjennom harde strabaser på den sagnomsuste Lange marsjen og nådde seierrikt fram til Nord-Shaanxi i oktober 1935. Siden den gang har Kinas Kommunistiske Parti stått under Formann Maos direkte ledelse og har bekjempet forskjellige feilaktige linjer på partiets marsj fram fra seier til seier.
Men Wang Ming-klikken ville ikke rolig finne seg i sitt nederlag. Etter at Motstandskrigen mot den japanske aggresjon var brutt ut i 1937, forlot Wang Ming sin ultra-venstre linje og gikk over til en annen ytterlighet. Han prøvde å bekjempe Formann Maos linje for enhetsfront mot Japan med en tvers igjennom kapitulasjonistisk linje og en rekke ultra-høyre politiske linjer. Han gikk inn for at alt skulle gå gjennom enhetsfronten, at alt skulle underordnes den. Han var imot å bevare uavhengigheten og initiativet, mot å mobilisere massene, utvide de væpnede styrkene og styrke partiets ledelse. Hans linje var i virkeligheten ensbetydende med å overlate ledelsen til de Kuomintang-reaksjonære, og det var nettopp det de ønsket.
Men fra og med Zunyi-møtet inntok Formann Maos ledelse og hans revolusjonære linje en kommandoposisjon i hele partiet, og Wang Ming kom ingen vei med sin høyre-kapitulasjonistiske linje. I 1942 gikk Formann Mao fra Yen’an i spissen for en korrigeringskampanje i partiet og gjorde slutt på Wang Ming-klikkens politiske og ideologiske innflytelse. Dette førte til en sterk konsolidering av partiet.
Historiens hjul ruller framover. Det revolusjonære folk har kvittet seg med Wang Ming og hans type skamløse renegater, som fullt ut fortjener at det ender så ynkelig med dem.
Zhang Guotao — en skamløs desertør og renegat
I Korriger partiets arbeidsstil peker Formann Mao på: «Zhang Guotao gjorde gjeldende sin ‘uavhengighet’ av partiets sentralkomité og som en følge av dette ’gjorde han seg gjeldende’ ved å forråde partiet og ble en Kuomintang-agent.»
Zhang Guotao var en forstokket opportunist. Han begikk en rekke så vel «venstre»- som høyreopportu nistiske feil. Ikke lenge etter at han var blitt medlem av partiet, ble han arrestert av fienden og avla tilståelse og forrådte dermed revolusjonen. Etter at hans intrige for å splitte enheten i partiet og i Den røde armé var brakt til å strande i 1935-36, snek han seg i begynnelsen av 1938 ut av grenseområdet Shaanxi-Gansu- Ningxia og sluttet seg til Kuomintangs hemmelige politi. Partiet nølte ikke med å ekskludere ham i april. Formann Mao berettet at «dette disiplinær tiltaket fikk støtte ikke bare fra alle partimedlemmer, men fra alle som var lojale mot den nasjonale frigjøringas sak. Også Den kommunistiske internasjonale godkjente dette vedtaket og stemplet Zhang Guotao som desertør og renegat.»
Denne skamløse renegaten bor nå i Canada og samarbeider med en annen renegat, Wang Ming, som lever i Sovjetunionen. Disse to, som er en skam for den kinesiske nasjon og som foraktes av det kinesiske folk, tjener nå som lakeier for imperialismen, revisjonismen og reaksjonen med sin forbryterske virksomhet mot Kinas Kommunistiske Parti og det kinesiske folk.
For et halvt århundre siden studerte Zhang Guotao ved universitetet i Peking og underviste på en aftenskole for arbeidere i Chang-hsintien i nærheten av Peking. Men han oppførte seg som en bortskjemt rikmannssønn. Han tok sjansen på å høste fordeler av revolusjonen og sluttet seg derfor til det kommunistiske parti.
Allerede så tidlig som i 1921 ble Zhang Guotaos opportunisme kritisert på partiets 1. nasjonale kongress. Hans opportunisme tok den gang form av en «venstre» lukket dørs linje og ga seg utslag i at han gikk imot at revolusjonære intellektuelle ble opptatt som medlemmer av partiet.
Denne «venstre» lukkede dørs linje dukket opp igjen på partiets 3. nasjonale kongress i 1923. Han la der bare vekt på arbeiderbevegelsen og gikk imot politikken med å danne en revolusjonær enhetsfront med Kuomintang, som ble ledet av Sun Yatsen. Han framsatte den helt igjennom feilaktige påstand at bøndene, småborgerskapet og det nasjonale borgerskap ikke var skikket til å delta i den nydemokratiske revolusjon. Det var en betydelig feil å overse bøndene, som utgjorde den største delen av den revolusjonære styrke. Med rettleiing i Formann Maos tenkning om enhetsfrontspørsmålet vedtok kongressen å samarbeide med Kuomintang, som den gang ble ledet av Sun Yatsen. I den perioden dette samarbeid varte, bevarte det kommunistiske parti sin politiske og organisatoriske uavhengighet og holdt lederstillingen i fronten. På denne måten ble proletariatets parti, Kinas Kommunistiske Parti, i stand til å forene og lede alle de demokratiske kreftene i kampen mot imperialismen og føydalismen. Dette bidro til at den Første revolusjonære borgerkrig (1924-27) utviklet seg mer i dybden.
I denne perioden gjorde Zhang Guotao plutselig en kuvending fra sin ytterste «venstre»-posisjon og gikk over til å støtte høyreopportunisten Chen Duxius linje for kapitulasjon overfor borgerskapet — en linje som gir avkall på ledelsen av bøndene, byenes småborgerskap og det nasjonale borgerskap. Enda livsviktigere var det at denne linjen gir avkall på partiets ledelse av de væpnede styrkene. Dette førte til at revolusjonen led nederlag i 1927, da de Kuomintang-reaksjonære med Chang Kai-shek i spissen den 12. april foretok et kontrarevolusjonært kupp og foranstaltet blodbad på tusenvis av kommunister og revolusjonære folk. I denne kritiske stund vaklet Zhang Guotao pånytt og gikk imot den revolusjonære politikk som Formann Mao hadde lagt fram på sentralkomitéens møte den 7. august samme år, og som gikk ut på å erobre makten med væpnet kamp.
På partiets 6. nasjonale kongress i 1928 representerte Zhang Guotao igjen høyreopportunismen og drev fraksjonsvirksomhet rettet mot sentralkomiteen.
Seinere, da han ledet arbeidet i de revolusjonære basene i Hupei, Henan og Anhui, fortsatte Zhang Guotao sin dobbeltspill-taktikk. På den ene siden lot han som om han gjennomførte sentralkomitéens vedtak, for på denne måten å skaffe seg tillit i sentralkomitéen. Men på den annen side fortsatte han i all hemmelighet sitt gruppearbeid mot sentralkomiteens politiske linje og vedtak. Hans personlige ærgjerrighet drev ham til å arbeide aktivt for Wang Mings «venstre»-opportunis- tiske linje. På det organisatoriske område ansatte han slike folk som sto ham nær og angrep de som hadde et annet syn. På det militære område fulgte han til å begynne med en dumdristig «venstre»-linje. Etter å ha lidt nederlag på slagmarken, gikk han over til den høyreopportunistiske linjen og flukttaktikk. Som et ledd i arbeidet med å bygge opp sin egen personlige makt opptrådte han i oktober 1932 uten mandat og ga opp baser i Hubei, Henan og Anhui, og han ledet Fjerde frontarmé på et tilbaketog til området Sør- Shaanxi — Nord-Sichuan.
Under Den lange marsjen i januar 1935 innkalte det kommunistiske parti det historiske Zunyi-møtet. Formann Maos proletariske revolusjonære linje seiret over Wang Mings «venstre»-opportunistiske linje, som hadde påført den kinesiske revolusjon svære tap. I hele partiet ble Formann Maos ledelse etablert. Fra dette tidspunkt av er Kinas Kommunistiske Parti blitt virkelig bolsjevisert. Med Formann Mao i spissen vedtok sentralkomitéen nå å fortsette marsjen nordover for å slåss mot japanerne og arbeide energisk for en landsomfattende reisning mot inntrengerne.
Men etter Zunyi-møtet ble Zhang Guotao enda mere rabiat i sin bekjempelse av Formann Mao og hans revolusjonære linje. Hans høyreopportunistiske mistak utviklet seg så langt at de omfattet undergraving av disiplinen i partiet og Den røde armé og tilmed åpenlys oppløsning av Den røde armé. Han overvurderte de Kuomintang-reaksjonæres styrke og undervurderte de revolusjonære kreftenes styrke. Han var redd for Chang Kai-sheks reaksjonære arméer, pessimistisk og motløs i revolusjonen. Det han ville var å trekke Den røde armé tilbake til de nasjonale minoritetsområdene i grenseområdet Sichuan-Xikang for å komme så langt som mulig fra fienden, unngå å komme i kamp med ham og på denne måten søke våpenhvile.
I mars 1935 handlet Zhang Guotao uten ordrer og trakk sine tropper i Fjerde frontarmé tilbake fra Sichuan-Shaanxis revolusjonære baseområder. I juni gikk Den røde armés Første frontarmé under Formann Maos kommando over Dadu-elva, over de Store Snøfjellene og samlet disse styrkene i det vestlige Sichuan. I august holdt sentralkomitéens politiske byrå møter i Maoerkai og Pasi i Sichuan-provinsens Songpan- fylke. Disse møtene kritiserte Zhang Guotaos flukttaktikk og splittelsesvirksomhet, analyserte den politiske situasjon og oppgavene og besluttet at Den røde armé i raskt tempo måtte dra lengre mot nord for å slåss mot japanerne.
Formann Mao ga Første og Fjerde frontarmé ordre til å fortsette nordover sammen, innta områder i Shaanxi og Gansu og bygge opp nye revolusjonære baser. Dette ville bety endelig seier for Den lange marsjen. Formann Mao utarbeidet også kursen for utviklingen av Fjerde frontarmé.
Men Zhang Guotao nektet å gjennomføre Formann Maos politikk og drev hardnakket på med sin feilaktige splittelses- og fluktlinje. Da sentralkomitéen ga ordre til en marsj nordover, førte han den Fjerde frontarmeens avdelinger bak lyset og ledet dem på et tilbaketog sørover. Trass i at sentralkomiteen gang på gang sendte ham ordrer og instrukser og ga ham muligheter til å rette på sine feil, viste han ingen tegn på anger. Som et nytt steg på veien til personlig makt dannet han i oktober sin egen falske sentralkomité i et åpenlyst forsøk på å splitte partiet. Han hersket over Den røde armé som en krigsherre og ville ikke tillate sentralkomiteen å forflytte troppene hans. Formann Mao hadde skarpt påpekt at «Vårt prinsipp er: partiet kommanderer over geværet, det ville være helt utillatelig å la geværet kommandere over partiet». Nå føyde han til at «Kommunister kjemper ikke for sin egen militære makt (dette må de ikke under noen omstendigheter gjøre og ingen må følge Zhang Guotaos eksempel), de må kjempe for partiets militære makt».
I januar 1936 ga det politiske byrå i partiets sentralkomité Zhang Guotao ordre om å oppløse sin falske sentralkomité og opphøre med sin partifiendtlige virksomhet. Møtet vedtok også å bekjentgjøre hans feil innen partiet. Zhang Guotao holdt hårdnakket fast ved sine feil. For å konsolidere partiet og Den røde armé oppfordret da partiet alle kamerater i Fjerde frontarmé som var lojale mot partiet, å slutte opp om sentralkomiteen og bekjempe Zhang Guotaos kontrarevolusjonære linje, som tok sikte på å splitte Den røde armé. Takket være Formann Maos riktige ledelse og sentralkomiteens tålmodige oppdragelsesarbeid begynte kadrene og soldatene i Fjerde frontarmé, som sto under Zhang Guotaos kommando, å bli klar over hans forræderi, fri gjorde seg fra hans kontroll og marsjerte til grenseområdet Shaanxi-Gansu. Slik endte den verdens kjente 25 000 li Lange marsjen under Formann Maos kommando «med seier for oss og nederlag for fienden».
Vest-kolonnen, som Zhang Guotao organiserte høsten 1936, krysset egenmektig Den gule elv og rykket vestover — og gikk et katastrofalt nederlag i møte. Bare 900 av 20 000 mann brøt igjennom, flesteparten av de øvrige ble drept. Formann Mao pekte den gang på: «Det mest ekstreme eksempel på frykt for fienden var ‘Zhang Guotao-linjens’ tilbaketogstaktikk. Det nederlag som Vest-kolonnen av Den røde armés Fjerde frontarmé led vest for Den gule elv markerte denne linjens endelige sammenbrudd».
Det utvidede møtet i sentralkomitéens politiske byrå, som ble holdt i Yen’an i april 1937, kritiserte systematisk og sammenfattet Zhang Guotaos forbryterske handlinger for å splitte partiet og Den røde armé. Zhang Guotao var til stede på møtet, men fortsatte der sitt dobbeltspill, idet han utad godtok kritikken med velklingende taler, mens han inne i seg forkastet kritikken og tok sin tilflukt til enda sterkere fordekt virksomhet. Våren 1938 deserterte han fra de revolusjonære rekkene, snek seg ut av området og gikk over i de Kuomintang-reaksjonæres tjeneste som skamløs renegat og fiende av folket.
Zhang Guotaos kontrarevolusjonære opportunistiske linje for en splittelse av Den røde armé var som Formann Mao har påpekt «. . . . høyreopportunisme i den revolusjonære krig og en kombinasjon av en tilbaketogslinje, krigsherretendenser og partifiendtlig virksomhet». Denne linjen som gikk imot Formann Mao, Mao Zedongs tenkning og Formann Maos revolusjonære linje, var et brudd på disiplinen i partiet og Den røde armé og forårsaket alvorlige tap for en del av hærens hovedstyrker. Det var bare Formann Maos riktige ledelse som til slutt fikk rettet opp dette.
Et tilbakeblikk på partihistorien understreker sannheten i en konklusjon som viseformann Lin Biao trakk i sin beretning til partiets 9. kongress i fjor: «Hele vår partihistorie hat vitnet om denne sannheten; dersom partiet avviker fra Formann Maos ledelse og Mao Zedongs tenkning, vil det rammes av tilbakeslag og nederlag. Følger det Formann Mao nøye og opptrer i samsvar med Mao Zedongs tenkning, vil partiet vårt marsjere fram og seire. Denne lærdommen må vi aldri glemme. Enhver som bekjemper Formann Mao, enhver som bekjemper Mao Zedongs tenkning, uansett når eller under hvilke omstendigheter det skjer, skal fordømmes og straffes av hele partiet og hele nasjonen.»
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- Lin Biao var nestleder i KKP fra 1958 til 1971, før det ble avslørt at han organiserte et kontrarevolusjonært kupp mot Mao og partiledelsen. Da Lin ble avslørt forsøkte han å flykte med fly til Sovjetunionen, men flyet kræsjet på veien. Lin Biao sto for en revisjonistisk linje, for samarbeid med den moderne revisjonismen i land som Sovjet og Cuba, men denne ble skjult bak en tilslutning til Mao Tsetungs Tenkning, og ble også ofte maskert med ultra-«venstre»-fraser. For videre lesing om Lin Biao henviser vi til kamerat Yao Wenyuans tekst Om det sosiale grunnlaget for Anti-parti-klikken til Lin Biao. – TFM