Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Tjen Folket Media publiserer her en digitalisert versjon av et hefte fra 1978, som blant annet kritiserer AKP (m-l) for nasjonalistiske avvik og en feilaktig forståelse av imperialismen og den den norske staten.
Forlaget Røde Fane står bak digitaliseringen, og de har også skrevet et forord til heftet som er viktig for å forstå konteksten og ikke minst de politiske feilene og manglene vi kan finne i heftet. Verken TFM eller Røde Fane stiller seg altså fullstendig bak dette heftet fra 1978, men publiserer det hovedsakelig fordi det kan gi et nytt og annet perspektiv på AKP (m-l) for mange av våre lesere.
Noe av kritikken er derimot helt i tråd med vår egen vurdering av det borgerlig-nasjonalistiske avviket i ML-bevegelsen på 1970-tallet, og forfatteren gir en interessant og forsøksvis marxistisk forklaring av dette.
Innhold
Forord til digitalisert utgave i 2021
Vi offentliggjør herved en digitalisert utgave av heftet “AKP i norsk politikk”, skrevet av Stein Hoftvedt og utgitt i revidert utgave av Kommunistisk Arbeiderforbund i 1978. Vi må understreke at heftet ut fra vårt syn har sine feil og mangler. Likevel mener vi det avslører grunnleggende og avgjørende feil ved den ideologisk-politiske linja til AKP(m-l), og gir i så måte et viktig bidrag til evalueringen av AKP(m-l)s historiske rolle i norsk politikk generelt og i den norske kommunistbevegelsen spesielt.
Tjen Folket Media har publisert flere tekster fra Marxist-Leninistisk Front (MLF) og tekster om disse. Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) var arvtageren etter MLF som ble dannet 22. mai 1970 som “Marxist-leninistisk Front i NKP”. MLF var organiseringen av den røde fraksjonen i NKP, kort tid før deres mest sentrale medlemmer ble ekskludert fra partiet. MLFs organ var tidsskriftet Røde Fane. Både før og etter eksklusjonene søkte MLF samarbeid med SUF(m-l) og MLG, som sprang ut av Sosialistisk Folkeparti og deres ungdomsforbund.
I prosessen hvor disse ML-gruppene arbeidet for å konstituere et nytt kommunistisk parti, dreide linjekampen mellom dem seg om særlig to politiske stridsspørsmål: For det første om “tempoet” i stiftelsesprosessen og for det andre om linja for EEC-kampen (forløperen til EU). Disse stridsspørsmålene var uttrykk for forskjellig ideologisk-politisk syn på partikonstruksjon og på nasjonalisme.
Et aspekt ved denne linjekampen, som ikke er undersøkt i dybden men kan ha hatt innflytelse, er de to sidenes forhold til Peder Furubotns “annet sentrum” og hvilke vurderinger de gjorde rundt dette, og hvorvidt Furubotn-folk kan ha vært direkte involvert. Peder Furubotn ble ekskludert fra NKP i 1949. Noen hundre andre partimedlemmer fulgte ham ut eller ble selv ekskludert. Blant de fremste konfliktpunktene mellom partiets flertall og Furubotn-klikken, var sistnevntes nasjonalisme, høyreopportunisme og systematiske brudd på partidisiplinen.
En rekke av lederne i SUF (m-l) og MLG hadde familiære forbindelser til kretsen rundt Furubotn. I det ledende miljøet innen SUF (m-l) var det flere som hadde foreldre som enten var en del av Furubotns miljø, eller som sto dem nær på forskjellig vis. Et eksempel er professor Åsmund Egge, som satt i sentralstyret for SUF (m-l) i 1967-1968. Han var sønn av Ørnulf Egge, Furubotns høyre hånd gjennom lang tid, blant annet som organisasjonssekretær i Furubotns sentralkomité. Vi ønsker ikke her på noen måte å laste verken den ene eller andre for “fedrenes synder”, og heller ikke å legge overdreven vekt på dette spørsmålet. Men vi mener det er verdt å nevne fordi det kan ha hatt en innflytelse på den tidlige splittelsen i ML-bevegelsen, og fordi vi ikke er kjent med at det har blitt nevnt andre steder. I det minste kan det ha vært en av flere faktorer som nøret under nasjonalismen i SUF (m-l) og bruddet med kameratene fra MLF.
Forøvrig deltok også flere av Furubotns tidligere kumpaner direkte som aktivister og medlemmer i MLG og etterhvert AKP (m-l). På den andre siden var MLF tindrende klare i sin fordømmelse av Furubotn, noe man blant annet kan lese om i Røde Fane fra 1970 og 1971. MLF pekte her ut Furubotn som borgerlig nasjonalist og høyreopportunist, og sto altså ved den vurderingen som NKP gjorde i 1949 og 1950 under oppgjøret med “det annet sentrum”.
MLF-linja for partikonstruksjonen var et ønske om en lengre, eller rettere sagt grundigere, prosess for å forberede stiftelsen av partiet, og da særlig for å forankre partiet i proletariatet. SUF (m-l) og MLG mente derimot at partistiftelsen hastet, og med andre ord vektla de forberedelsene fundamentalt annerledes. I EEC-kampen omfavnet MLG og SUF (m-l) nasjonalisme i kampen mot EEC, og tok i bruk nasjonalistiske symboler og slagord som “nei til salg av Norge”. Hoftvedt viser i heftet til at man til og med brukte symbolet til det fascistiske Fedrelandslaget fra før krigen! Dette symbolet, en sirkel med norske flaggdetaljer, er avbildet på forsiden av heftet.
Svært mye av kritikken mot MLG, SUF (m-l) og arvtageren AKP (m-l), er korrekt. Den er ikke bare korrekt, den er svært interessant, spesielt når den beveger seg inn på synet på imperialisme og det nasjonale spørsmålet. Heftet til Hoftvedt avdekker at AKP (m-l) ble grunnlagt med en grunnleggende feilaktig forståelse av imperialismen og den norske staten. Videre har heftet en interessant teori om klassekarakteren til AKP (m-l), hvor forfatteren analyserer partiet som politisk uttrykk for ytterste venstre fløy av småborgerskapet. Det vil si at han og KA ser AKP (m-l) som en form for radikalisme i denne mellomklassen, og ikke som det politiske uttrykket for proletariatet.
Det er flere interessante analyser og avsløringer i heftet, men det må samtidig understrekes at det har sine store svakheter. Vi stiller oss på ingen måte bak all analyse i heftet. Eksempelvis avrunder KA og Hoftvedt heftet med å omfavne Enver Hoxha og Arbeidets Parti i Albania. Den mest alvorlige andre siden av denne mynten er at KA dermed eller i samme åndedrag avviser Mao Tse Tungs tenkning. Dette er ikke hovedtema for Hoftvedts hefte, men det er en alvorlig slagside ved det. Slik ender kritikken av AKP (m-l), en kritikk som viser at forfatteren evner å anvende marxismen-leninismen kreativt i enkelte spørsmål, likevel i en dogmato-revisjonistisk konklusjon.
Ikke ulikt mange “anti-revisjonister” gir Hoftvedts hefte konsesjoner til høyreopportunismen. Det vil si at når AKP (m-l)s høyreopportunistiske ledere fremstiller seg som formann Maos fremste følgere i Norge, så aksepterer KA dette. Vi ser ofte liknende holdninger til mindre framtredende størrelser i den kommunistiske bevegelsen. Både kamerat Georgi Dimitrov og kamerat Antonio Gramsci blir av og til “overlatt” til høyreopportunistene av enkelte kommunister, fordi høyreopportunister har misbrukt deres navn for å legitimere egen opportunisme. Vi sier ikke dette for å forminske KAs feil. Vi oppfatter ikke deres feil som enkle misforståelser eller som utslag av allmennpsykologiske brister, men som store politisk feil med dyptgående ideologiske røtter.
Heftet til Hoftvedt må altså leses med denne kritikken i mente, det er vårt standpunkt. Det er ikke bare vurderingen av Mao, Kina og Albania som viser feil og mangler, men også andre formuleringer og standpunkt. Likevel mener vi heftet er et nødvendig korrektiv for å løfte den allmenne forståelsen av den norske “ML-bevegelsen” forbi de borgerlige arkivarenes fabuleringer og de tidligere AKP (ml)-ledernes erindringsromaner. For det første avslører Hoftvedt en grunnleggende feilaktig linje i AKP (m-l) med røtter tilbake til forberedelsene av partistiftelsen, særlig i linja for partikonstruksjon og det nasjonale spørsmålet. For det andre viser teksten tolinjekampen og motsigelsene i “ML-bevegelsen”, og er nok et eksempel på at bevegelsen var mye mer enn “diamantgjengen” i AKP (m-l) – et økenavn på den innerste og øverste partiledelsen gjennom 1970-tallet – selv om disse lyktes i å dominere.
Helt til sist, og nettopp i forbindelse med hvem som kom til å dominere, må vi slå fast at MLFs og KAs de facto nederlag i kampen mot høyreopportunismen, avdekker at de selv sannsynligvis enten hadde en feil linje, eller i det minste ikke lyktes i å gi denne et godt nok organisatorisk uttrykk. Vi har ikke undersøkt årsakene i dybden, og skal derfor ikke uttale oss skråsikkert om disse, men formann Mao har slått fast at selv om den politiske linja er avgjørende, så er den ikke nok. Man kan lide nederlag, selv om man har rett. Proletariatet og dets parti opplever ofte tilbakeslag, ikke bare fordi man gjør ideologiske og politiske feil, men som følge av objektive forhold og svakheter, på grunn av manglende materiell og personell, som følge av for svak organisasjon, feil håndtering av tolinjekampen, feil håndtering av masselinja, eller for få kadre og mangelfull ledelse.
For eksempel skriver formann Mao:
“Seier eller nederlag i krigen bestemmes utvilsomt i det vesentlige av de militære, politiske og økonomiske forhold, og av naturvilkårene på begge sider. Men ikke bare av disse ting. Utfallet av krigen bestemmes dessuten av hver sides subjektive evne til å lede krigen.”
Det synes åpenbart at ledelsen for SUF (m-l), MLG og seinere AKP (m-l) lyktes bedre enn “konkurrentene” i sin subjektive evne til å lede krigen. MLF sa i 1972 at SUF (m-l) infiltrerte dem, saboterte og splittet organisasjonen, og at de ved falskspill og fraksjonisme drev fram splittelsen. Historien som fulgte viste at det ikke hjalp MLF “å ha rett”, men at det ikke minst handler om “å få rett”. Det er lærdommer å trekke her for den som vil.
Når dette er sagt, ser vi også at KA i stedet for å gå videre i sin kritikk til å forstå, omfavne og anvende maoismen som et nytt, tredje og høyere stadium av marxismen-leninismen – ei heller dens forstadium: Mao Zedongs Tenkning – ender med å kun forsvare marxismen-leninismen mot AKPs avvik fra denne. Slik sett er rotårsaken til deres feil og mangler altså ideologisk, selv om de i flere spørsmål ser ut til å ha hatt en mer korrekt forståelse av marxismen og en rødere linje enn AKP (m-l).
Forlaget Røde Fane
Januar 2021
AKP i norsk politikk
Av Stein Hoftvedt
1. Innledning
Da første utgave av denne brosjyren kom ut, for to år siden, var det smått med reaksjoner. AKPs reaksjon var å kreve betaling for et fotografi på omslaget.
Men opplaget forsvant på så altfor kort tid, noe som ikke minst kom av at flere hundre AKP-medlemmer kjøpte og leste brosjyren i smug. Siden da har vi fått tallrike forespørsler om vi ikke kan trykke den i nytt opplag. Samtidig har det vist seg stadig tydeligere at det var behov for en fullstendig ny utgave. Den foreligger altså først nå. Bare noen sider her og der er uforandret. Det meste er omskrevet og mye er helt nytt. Det er vårt håp at brosjyren kan være et brukbart innlegg i diskusjonen både om AKP og i AKP.
Men vi er åpenbart ikke de eneste som er «mot» AKP. For en tid siden utkom en trykksak med det pretensiøse navnet «Oppgjør med AKP». Den var utgitt av SV og forfattet av ei gruppe mer eller mindre venstreorientert SV-ungdom med SU-formannen Erik Solheim i spissen.
Gruppas beveggrunner for i det hele tatt å befatte seg med AKP, er så mangfoldige, men noen skiller seg ut.
Forfatterne mener AKP står for «grenseløs sekterisme»: «samtlige andre partier»…»skjelles ut som agenter for monopolkapitalen, ‘sosialimperialismen’ osv», «uttrykka er sterkest om partiene på venstresida».
Du verden! Når har SV sluttet å «skjelle ut alle andre partier» (bortsett fra DNA, der utskjellingen foregår mer periodevis)? Har de foreløpig uforente «venstre»-SV-erne blitt tilhengere av AKPs gamle parole om «enhet på venstresida»? Vi er ganske enige i at AKP driver «utskjelling». Vitenskapelighet har aldri vært småborgerens fremste egenskap. SV-forfatterne er vel i sitt stille sinn enige i det. Men deres stille sinn interesserer ingen om de ikke viser til en slags sammenheng mellom teori og politisk praksis.
For hvordan ligger det an med SV-forfatternes karakterisering av AKP? Vi har nevnt «grenseløs sekterisme». De fortsetter med «udemokratisk indre liv», «avskrivningsbyrå», «piggtrådsosialisme» og «nynasjonalisme».
Det slående er at SVs AKP-kritikere befinner seg på det samme skjellsordstadiet som AKP selv, noe vi skal komme tilbake til årsakene til.
Det som interesserer oss er hvor denne gruppa plasserer AKP i norsk klassekamp, og hvor kritikerne selv står. Vi skal her kommentere noen få punkter i noen av kapitlene i «Oppgjør med AKP».
1. «Ml-bevegelsens historie». Hva SV-forfatterne her varter opp med, er gammelt nytt, bortsett fra et knippe «interne» historier vi ikke har hørt før. Solheim & Co deler opp «ml»-bevegelsens historie i tre faser:
- Sekterisk fase (fram til høsten 1971)
- Enhetsfase (1971 til 1975)
- Nysekterisk fase (fra 1975)
Grunnlaget for denne oppfatningen skal være «partiets holdning til samarbeid med andre grupper, hvilken vekt som blir lagt på Sovjetspørsmålet etc», dvs. «de ulike fasene må sees som tilpasning av politikken til ‘ytre’ forhold – d.v.s. utviklinga i klassekampen» (side 14).
SVs skribenter spiller her rollen som de politisk voldtatte (eller snarere tvert imot) som AKP ikke vil «samarbeide» med. Selv er de høyt hevet over å «tilpasse politikken til ytre forhold».
Skal noe sies til SVs fordel, må det være at det er et parti vi vet hvor vi har. Noe ganske annet med enkelte SV-ungdommer, som godt kan finne på å kalle seg både marxister og leninister, som kan skrike om «AKPs nynasjonalisme» den ene dagen og gå i SVs 1. mai-demonstrasjon for moderat nasjonalisme dagen etter, som alltid skriver «Mao Tsetungs tenkning» i anførselstegn, men som aldri tør kritisere Mao. Siden de sjøl periodevis framstiller seg som «radikale» i forhold til AKP (dvs. deres egen tilpasning til «ytre forhold»), kan deres egen framstilling av AKPS historie ikke bli annet enn en ytterst moralistisk pekefinger rettet mot AKPs upassende «vakling».
Derfor kan de heller ikke se hva som forener AKPS ulike «perioder». Hadde de det gjort, ville deres «oppgjør» med AKP også blitt et oppgjør med deres egen politiske praksis. Og det kan vi forstå at de avstår fra.
2. ”Det indre livet”. Vi skal ikke referere noe fra dette kapitlet, bare nevne at interne AKP-historier – gjerne med «byråkrati-avslørende» tilsnitt – alltid har vært et vesentlig innslag i ulike AKP-kritikker fra SV-hold. Vi kan strengt tatt ikke forstå hva dette egentlig forteller om AKP. Liknende trekk (riktignok i noe mindre sære former) finnes i de fleste partier.
Kapitlet om indre liv har to formål. Det ene er å kunne klistre «stalinisme»-merkelappen på AKP, noe SV alltid gjør når de finner noe avskyelig. Samtidig skriver forfatterne at «vi kan ikke behandle grundig spørsmålet om det virkelig kan sies å gå noen linje fra Stalin og Komintern via Mao & Hoxha til AKP» (side 22). Nei, det kan SVs skribenter avgjort ikke.
Det andre formålet er å gi et skriftlig bidrag til den interne SV-kultur, der hårreisende AKP-historier virker til å forene et ellers uensartet miljø.
3. AKPs «klasseanalyse» og «stalinistiske nynasjonalisme». SV-forfatterne går her til felts mot AKPs «anti-monopolisme»: «Å blande den småborgerlige anti-monopolismen sammen med arbeiderklassens revolusjonære klasseinteresser, fører til at man tilslører og forkaster arbeiderklassens stilling som den eneste revolusjonære klassen i et utvikla borgerlig samfunn» (side 36).
Hva består denne «sammenblandingen» i? Vi har aldri lagt merke til noen «elementer» av «arbeiderklassens revolusjonære klasseinteresser» verken hos AKP eller SV. Hva skulle «sammenblandingens» årsak være?
Forfatterne påpeker en lang rekke «brister» i AKPs «klasseanalyse», men åpenbart uten å lære det minste av det. Nok en gang må vi forlange en slags politisk konsekvens: er AKPs anti-monopolisme «umarxistisk» så er SVs anti-monopolisme om mulig enda verre.
Samme typen halvveisheter går igjen når forfatterne skal ta «oppgjør» med AKPs nasjonalisme. Den største svakheten her er forsøket på å gi framstillingen et slags «historisk» innhold ved å tilbakeføre AKP-nasjonalismen til Stalin. Vi er helt klar over AKPs bruk av enkelte sitater fra Stalin – og forfalskning av andre – men det holder ikke å konkludere at «De forskjellige ‘linjer’ AKP har ført ut i det nasjonale spørsmål er bare forskjellige utslag av den stalinistiske nynasjonalismen» (side 52).
Tvert om er AKPs bruk/misbruk av Stalins arbeider «utslag» av bestemte politiske behov som i aller høyeste grad har sitt grunnlag i det norske samfunnet. Forfatternes mystifisering her står for det første i en merkelig motsetning til deres egen erkjennelse av denne typen nasjonalisme som småborgerlig og (for AKPs vedkommende) oppstått i «EF-kampen», og er for det andre «utslag» av høyst bestemte politiske behov hos forfatterne selv. Vi har til gode å se noen av dem karakterisere SVs nasjonalisme som «stalinisme».
Tross manglende militans i forholdet til SV, er det ingen grense for hvordan AKPs parole om å «forsvare fedrelandet» får gjennomgå. SV-forfatterne kommer her omtrent på linje med de «arbeiderpolitikere» som 17. mai i år ga ut en løpeseddel med den svært så «radikale» overskriften «Svik fedrelandet». Som Lenin gjentatte ganger har pekt på, er parolen «forsvar fedrelandet» ikke noe annet enn en parole for forsvar av den pågående krigen. Det er krigens karakter og ikke parolen som er bestemmende. Mens AKP bruker parolen «forsvar fedrelandet» til å mobilisere folket bak det norske borgerskapet i en framtidig imperialistisk krig, innebærer både den innskrenkede «kritikk» av denne parolen og det mer aktive «svik fedrelandet» ikke annet enn en unnfallenhet overfor problemet i det hele tatt. Det er på sin måte like mye å sette nasjonen over klassekampen som det AKP representerer. Det er – om aldri så «velment» – gratis ammunisjon til Jon Michelet og hans lærlinger.
På grunnlag av blant annet ovenstående type unnvikenhet manner SV-forfatterne seg opp til en veritabel bredside mot AKPs framtidige synder (noe det for så vidt er all grunn til): «Svaret på spørsmålet om hvilken sosialisme vi vil ha er helt avgjørende for å vurdere grupper og bevegelser som kaller seg sosialistiske» (side 40). I denne sammenhengen blir AKP åpenbart best karakterisert ved utfall av typen «partidiktatur», «piggtrådsosialisme» og «nakkeskuddsosialisme». Vi har heller ingen større tro på AKPs småborgerlige diktatur (partidiktatur?? Hva slags parti!?). Men vi kan ikke ta SV-forfatterne alvorlig. Det er umulig å skjønne «hvilken sosialisme» denne «sosialistiske gruppe» egentlig står for. Ikke kan det være AKPs «nakkeskuddsosialisme» og heller ikke kan det være (?) SVs mer moderate folkeidyll.
——–
På denne måten kunne vi også gå inn på SV-forfatternes «kritikk» av AKPs «utenrikspolitikk» og faglige politikk. Det skulle ikke være nødvendig. Til tross for at den her omtalte brosjyren gir en del vesentlige opplysninger om AKP, må vi konkludere med at «Oppgjør med AKP» egentlig ikke er noe oppgjør med AKP, men en gruppe indignerte kritikeres svært så ufullførte oppgjør med seg selv.
Derfor er vår brosjyre stadig vekk – og i økende grad – aktuell og nødvendig.
2. Forhistorie: Fra SUF til SUF(ml)
En må ha lov til å tro at det trengs en begrunnelse for i det hele tatt å ta opp «AKP»s fortid såpass langt tilbake som det gjøres her. Sett på bakgrunn av de andre framstillingene av dette som finnes, skulle det ikke være så underlig. Den borgerlige pressa og AKP sjøl har bygget opp en mytedannelse rundt partiets fortid som umuliggjør en vurdering av partiet som et historisk fenomen med en sammenhengende utvikling og som et politisk uttrykk for samfunnsmessige klasseinteresser.
På dette området er uforstanden like massiv i «Klassekampen» som i Dagbladet.
Dette betyr ikke at AKPs historie er blottet for denslags stoff det kan lages (og er laget) spennende romaner av. Akkurat det overlater vi imidlertid til partiets egne krønikeskrivere.
Vårt mål er klarhet, og oppgaven er å se gjennom og bak mytedannelsen. Faktisk blir det da ikke mye mystisk ved AKPs politiske og organisatoriske utvikling.
—
AKPs fortid går strengt tatt tilbake til 1961, da Sosialistisk Folkeparti ble dannet. SF var i aller høyeste grad inspirert av reint utenrikspolitiske holdninger, og som et «tredje alternativ» i norsk politikk ville partiet plassere seg utenfor både USA- og Sovjet-vennlige kretser. Det var blokkpolitikken partiet reagerte mot. Denne kunne ikke sikre verdensfreden. Og det er jo riktig nok.
Men selvsagt var ikke SF noen rein refleks av verdensbegivenhetene. SF innvarslet på sin måte også slutten på «etterkrigstida» med dens massive klassesamarbeid og borgerlighet. Men selv om SF i stor grad oppsto ved utsplitting fra DNA, ble SF ikke noe arbeiderparti i tradisjonell forstand. En av betingelsene for at partiet i det hele tatt klarte å bryte igjennom tross kommunisthets og høyresosialdemokratiets dominans, var tvert imot at partiet fikk en sosial base utenfor arbeiderklassen å operere ut fra. Relativt ubundet kunne SF utforme en politikk som også i prinsipiell forstand var et «tredje alternativ»: et forsøk på en gylden middelvei mellom sosialdemokrati og åpen borgerlighet, dvs en politikk som ikke ville ha større muligheter andre steder enn i de klasser og lag som nettopp befinner seg «mellom» borgerskap og arbeiderklasse. Dette gjelder forsåvidt både det tradisjonelle småborgerskapet og hva vi kan kalle de moderne mellomlagene i samfunnet,1 men i denne sammenhengen først og fremst de siste. Det var nettopp blant statsfunksjonærer o.l., og særlig de velutdannede delene av dem, som SF fant sin nødvendige base i klassekampen. Eller man kan si at disse lagene fant sitt parti i SF.
Det er på grunnlag av veksten i disse lagene i etterkrigstida vi kan forstå framveksten av SF, akkurat som SFs ungdomsorganisasjon, SUF (dannet 1963), i høy grad må sees på bakgrunn av den mer enn fordobling av studenttallet her i landet som skjedde fra 1960 til 1966.
Pionerene for våre dagers AKP begynte ikke å røre på seg før omlag 1966. Til da hadde både SF og SUF tumlet seg fritt i pasifisme, «kulturradikalisme», motstand mot atomvåpen osv. Den allmenne indignasjon over «skjevhetene» i samfunnet og verden satte sitt umiskjennelige preg på disse representantene for sosialdemokratiets venstre fløy.
Dette utgangspunktet i «skjevheter» er ikke tilfeldig, men tvert imot typisk for de deler av samfunnet som kan stille opp den mest gjennomført manglende forståelse når utviklingen ikke går etter planen, og var også et trekk SUF og den framtidige «ml»-bevegelsen beholdt.
I og med oppblussinga av krigen i Vietnam på midten av 60-tallet ble særlig SUF stilt overfor nye problemer. Dannelsen av «Solidaritetskomiteen for Vietnam» (Solkom) krevde en mer konkret politikk, og stilte på dagsorden valget mellom pasifisme og militant anti-imperialisme. Det var svært tydelig at FNL hadde et ganske annet syn på hvordan imperialismen skulle bekjempes enn det som var rådende i SUF/SF.
En sped opposisjon mot pasifismen og SFs sosialdemokrati eksisterte bare som en tendens fram til 1967. Den kinesiske kulturrevolusjonen, og særlig en del «ultraradikale» tendenser i denne,2 inspirerte en del enkeltpersoner til å stifte bekjentskap med Mao Tsetungs tenkning og å tørke støvet av enkelte av Lenins og Stalins skrifter. Denne enheten av politisk press fra omverdenen og en intern skolering på et svært så improvisert nivå dannet grunnlaget for en noenlunde enhetlig opposisjon på SUFs første sommerleir i 1967,3 da «opposisjonen» kunne markere seg både i gruppediskusjoner og fotballkamp mellom «revolusjonære» og «revisjonister». Det opposisjonen foreløpig manglet, var en sentralisme som kunne virke samlende på de forskjellige tendensene.
Fra nå av foregikk en intens diskusjon om nødvendigheten av revolusjon, holdninga til sosialdemokratiet, anti-imperialisme, partiteori osv. At sommerleiren ble karakterisert som «udisiplinert og dårlig organisert og forberedt», endrer ikke ved det faktum at den var begynnelsen på en landsomfattende opposisjon mot høyrefløyen i SF.
Etter oppladningen på sommerleiren ble SUFs 4. landsmøte i oktober en seier for opposisjonen, samtidig som det ga en pekepinn om opposisjonens politiske nivå. Det ble fattet vedtak om den borgerlige nyhetsdekningen av kulturrevolusjonen i Kina, mot samarbeid med sosialdemokratiet, om Midt-Østen og om politisk militærnekting.4
I og med landsmøtet ble det skapt en konsolidert kjerne som omgående ga seg i kast med å stake opp linjene for organisasjonens videre utvikling. Denne kjerna av vesentlig skoleelever og studenter finner vi idag som den dominerende fløy i AKPs ledelse. Derfor er det ikke tilfeldig at enkelte personer vil bli nevnt svært ofte i vår behandling av AKP-fenomenets historie og politikk.
Som Tron Øgrim oppsummerte, grunnfestet landsmøtet «den økte politiske tyngden og klarheten ved å slå fast den ‘beinharde linja’ som tegnet seg på sommerleiren.» og «SUF går fram på grunn av Vietnam og oppblussinga av klassekampen, vi må snu dette så utviklinga går fram på grunn av SUF». Følgelig:
«Alt det er uenighet om, alle spørsmål angående linja må diskuteres grundig av medlemmene sånn at vi skaper en felles plattform. På den måten veit vi at alle står på samme linja, og vi kan ta kraftige aksjoner på en dags varsel…»5
Denne høyst praktisk betonte «beinharde linja» kombinert med en betydelig nyrekruttering var lite egna til å vekke begeistring i SF-kretser. «Orientering» åpnet en hel kampanje mot SUF, og stor var forbitrelsen i SF-ledelsen da angrepene nærmest bidro til å konsolidere SUF på de standpunkter de allerede hadde inntatt.
Rett etter landsmøtet kom første nummer av SUF-bladet «Ungsosialisten». Væpnede partisaner på forsiden og et høyst rabulistisk innhold gjorde bladet til gjenstand for skrekkslagne omtaler i den samlede borgerpresse.
Den kanskje viktigste artikkelen i «Ungsosialisten»s første nummer, var Tron øgrims «6 punkter om partiet». I motsetning til en selv for 1967 usedvanlig frasefylt artikkel av Pål Steigan i samme nummer, var Øgrims artikkel egnet til å tjene som retningslinjer for SUFs virksomhet i tiden som skulle komme: en form for «kommunistisk parti» skulle og måtte skapes, i første omgang ved et forsøk på å omdanne SF. Øgrim la også fram en statskupp-liknende modell for revolusjonen i Norge og slo fast at hovedmotsigelsen i Norge går mellom proletariat og borgerskap.6
Øgrim la her også fram den første kjente begrunnelse fra SUFs side på at et kommunistisk parti er nødvendig. Denne forklaringen er selvmotsigende og uklar. Akkurat som seinere klarer ikke Øgrim å bestemme seg for om det er arbeiderklassen eller «arbeidsfolk» i sin alminnelighet som partiet skal være leder for. Hvilken karakter denne ledelsen må ha er heller ikke klar. Mest framtredende er imidlertid teorien om partiet som «postkasse» for arbeiderkrav:
«Partiet sammenfatter de mest bevisste og aktive krefter i arbeiderklassen, tar opp arbeidsfolks krav, gir veiledning ved arbeidskamper, driver propaganda og agitasjon osv» og videre … “få fram alle deres (arbeidsfolks) krav skikkelig, støtte opp under streikebevegelser, kort sagt fylle sin rolle i klassekampen her i landet.»
Dette synet på partiets rolle hadde en slags mulighet til å bli populært fordi det tar sikte på å innordne partiet under den gjennomsnittlige «fagforeningsbevissthet» hos arbeiderne. Partiet blir ikke noe mer enn en administrator av kamp, eller helst støtte til kamp. Som det vil vise seg, forble ikke dette uendret. Det partiet Øgrim seinere skulle bli en av lederne for hadde i aller høyeste grad politiske siktemål utover dette, politiske hensikter som imidlertid best kan fremmes ved til enhver tid å tilpasse seg den rådende militans i arbeiderklassen.
Oppsummeringsvis kan det sies for 1967 at «ml»erne ennå bare var en sterk opposisjon som dominerte mer ved aktivitet enn antall i SUF. En aggressiv arbeidsstil både innen SUF og i Vietnam-arbeidet sikret denne fløyen en utstrakt autoritet og vekst utover i 1968. At representanter for SUF besøkte Kina (en større delegasjon som etterpå reklamerte med «førstehåndsinformasjon om rødegardistenes hovedkvarter»), Sovjet (SUF «stilte seg på Chinas side i konflikten Moskva-Peking») og Sverige (venstresidesondering v/Sigurd Allern), virket også til å gi ledelsen et mer helhetlig preg enn tidligere.
Flere militante anti-imperialistiske demonstrasjoner samt nattlig utførelse av malekunst og plakatklistring var også en nyhet som på sin måte bidro til å skape orden i rekkene, av praktisk nødvendighet. SUF fikk et konspirativt preg som kombinert med arbeiderromantikk virket tiltrekkende på ikke så få skoleelever og studenter.
1968 ble det året «ml»erne egentlig seiret og fikk frie hender i SUF. I «Ungsosialisten» ble de tidligere spredte synspunktene systematisert slik at de kunne kalles et helhetssyn – kimen til et politisk program.
Etter at SUF’erne hadde satt et kraftig preg på demonstrasjonen i Oslo 1. mai, samlet de seg igjen til sommerleir.7 Her ble kritikken mot «den parlamentariske vei» til sosialismen skjerpet, og en av foredragsholderne, «kamerat Frank Baude« (nå formann i KFMLr, Sverige) la ironisk nok opp til en faglig-politiske linje som konkluderte med at man måtte gjøre fagbevegelsen til organ for klassekamp». Ironisk fordi Baude var Lederen for en revolusjonær fløy som brøt ut av det svenske KFML (i dag SKP, AKP’s mest trofaste søsterorganisasjon). SUF ga i 1971 ut brosjyren «Materiale om den trotskistiske Baudeklikken» der det bl.a. går fram at Baude på et seinere tidspunkt i aller høyeste grad korrigerte den illusjonspregede politikken han forfektet i 1968. Men det var også andre som «korrigerte» i denne perioden. I 1968 var det nemlig en utbredt oppfatning at både fagapparatet og bøndenes interesseorganisasjoner var knyttet til staten i en korporativ struktur som nettopp gjør det helt nødvendig å gå utenom disse organisasjonene i kampsituasjoner. En av representantene for dette synet var Tor Mostue, «ml»-bevegelsens faglige leder fram til i dag, og i alle år like politisk moteriktig. Fra 1968 og til i dag har det vært et problem for «ml»erne hvordan de skal få sin tiltro til fagapparatet til å passe med en objektiv analyse av det samme, noe som har resultert i en rekke vinglete forsøk på å lage et faglig prinsipprogram – noe vi skal komme behørlig tilbake til.
Også i 1968 hadde SUF landsmøte.8 Det ble vedtatt resolusjoner om Tsjekkoslovakia, Israel, kapitalismens krise osv., samt en politisk plattform. Denne plattformen behandlet også den faglige politikken, og antydet den korporative utviklingen, men slo likevel fast at «SUF vil gjøre felles sak med alle i fagrørsla som vil kaste ut pampene, innføre faglig demokrati og føre virkelig kamp mot kapitalismen». Bortsett fra det kanskje ikke uvesentlige faktum at kamp mot kapitalismen ikke er noen direkte forlengelse av faglig demokrati, er dette ikke annet enn en naiv ønskeliste så lenge man ikke hadde annet å fare med enn»vekk med hovedavtalen, arbeidsretten (og) tvungen lønnsnemnd.»
Landsmøtet fattet også vedtak om demokratisk sentralisme, og på denne måten ble det forberedt en ytterligere ideologisk innstramning av organisasjonen. Dette ble understreket med et vedtak om at det kommende året skulle brukes til studier fordi «… et stort mindretall ennå ikke har satt seg inn i Marxismen-Leninismen Mao Tsetungs tenkning». Et studieår ble ansett nødvendig, og dette gjenspeilte seg i «Ungsosialisten», som ved siden av en lang rekke teoretiske artikler fylte ut alle ledige plasser med ikke alltid like velvalgte Mao-sitater. Utstrakte «sitat-studier» var nå på vei inn i spesielt de ledende komiteer og utvalg.
Av de mer sære vedtak på landsmøtet var følgende: «Stalins bilde i headingen fjernes fra «Ungsosialisten» inntil Stalin er blitt debattert grundig i laga og i Ungsosialisten». Dette ble vedtatt «med overveldende flertall». Men det ble så som så med diskusjonen. Riktignok forsvant Stalin fra «headingen» en periode, men dukket på den andre side opp midt inne i avisen med både bilde og svære artikler. Den vekt som fra denne tiden ble lagt på å «stå sammen» mot alle slags ytre krefter forklarer ikke så lite av det mer følelsesmessige enn vitenskaplige funderte forsvar man mobiliserte for Stalin. Særlig var det viktig at høyrefløyen i SF fant et visst behag i å angripe SUF på nettopp dette punktet og forholdet til SF ble stadig verre.
Utover høsten var det ikke studier som dominerte (det forelå ikke noen plan for disse på flere måneder ennå), men en utstrakt aktivitet i anti-imperialistisk retning. Flere demonstrasjoner var i løpet av året blitt møtt med politivold, noe som førte til en hardarket mentalitet i de etterhvert tallrike «FNL-gruppene».
Samtidig tok man for seg arbeidet på universitetene – ideen om en enhetsfront for spesielle studentkrav vokste fram. I september ble «Faglig Studentfront» (FSF) dannet, og dermed hadde «ml»erne lagt grunnlaget for både økt aktivitet og ikke minst økt rekruttering i studentmiljøene. Denne aktiviteten var i høy grad inspirert av en voldsom opprørstrang ved universitetene både i USA og i Europa på denne tiden. Særlig «mai-opprøret» i Frankrike 1968 fikk stor innflytelse. Sverre Knutsen Skrev i «Ungsosialisten»9 at der fantes det «en revolusjonær situasjon» fordi «alle de grupper som hadde objektiv interesse av å knuse kapitalens makt var i bevegelse». Herfra stammer teorien om enheten mellom arbeidere, studenter og bønder – en teori som nødvendigvis må bli en redusering av den revolusjonære teorien til et ynkelig forsøk på å «begrunne» hvorfor arbeiderklassens historisk revolusjonære kamp må underordnes jordeiernes og akademikernes kamp for sine truede eller forsvunne privilegier under kapitalismen. Når endel av de akademiske talsmenn dette synet hadde i Frankrike for 10 år siden idag i frustrasjon over denne teoriens manglende livssynshelhetlige innhold hulker at «Marx er død» antyder de ikke så lite av et framtidsperspektiv for våre hjemlige «ml”ere. For hvordan kan det ellers gå for en bevegelse som baserer seg på et moralsk ønske om «sosialisme» koblet sammen med en teori som ikke kan annet enn å føre helt andre steder hen? I 1968 sa Knutsen at «Eksemplet Frankrike viser oss altså at klassekampen slett ikke er død». Hva «viser» så «eksemplet Frankrike» – eller Vest-Tyskland – i de 10 årene som har gått siden da?
Rekrutteringen av studenter har hele tiden vært uforholdsmessig høy i «ml»-bevegelsen. At ikke så få av disse idag er å finne som «industriarbeidere» forandrer ikke på en betydningen dette har hatt politisk.
—
I 1968 kunne SUF fra en selvstendig politisk plattform se i øynene og forberede seg på at et fullstendig brudd med høyrefløyen i SF var i ferd med å bli uunngåelig. Dette bruddet ble forberedt med utgivelsen av «Tjen Folket» – en halvintern trykksak som spesielt var beregnet på å trekke «vaklende» SF-medlemmer over til SUFs side, og å opparbeide en bredere fraksjon for SUF i selve SF.
Før SFs landsmøte10 i februar 1969 forelå første nummer av «arbeideravisa klassekampen» og andre nummer av «Tjen Folket». SUF var i ferd med å organisere seg og sine sympatisører i SF slik at de kunne stå på egne bein etter landsmøtet.
Ledelsen i SF satte på sin side igang en temmelig pågående medlemsverving og ikke så få organisatoriske manipulasjoner for å sikre sitt flertall, og det forelå i god tid planer om å bygge opp en ny ungdomsorganisasjon. Vedtak om dette ville si at SF sa farvel til SUF – noe som ble forstått av begge parter.
Etter 2 dager med opphetede diskusjoner om ulovlig valgte delegater og mye annet, vedtok landsmøtet med 131 mot 67 stemmer å opprette SFU-grupper som SFs nye ungdomsorganisasjon. Dermed marsjerte omlag 70 delegater ut og samlet seg et annet sted hvor de sendte ut uttalelser som tok avstand fra høyrefløyens allehånde manipulasjoner.
En uke seinere hadde SUF landskonferanse for å samle kreftene etter bruddet. Konferansen innskjerpet betydningen av studiene og det faglige arbeidet, det siste bl.a. for å fjerne grunnlaget for tallrike og ikke fullstendig uberettigede beskyldninger fra høyrefløyen på landsmøtet. Her er det muligens på sin plass å nevne at de siste par års «proletarisering» av AKP-medlemmer slett ikke er noe fullstendig nytt fenomen.
En vellykket 1. mai med egen «Rød Front»-demonstrasjon, SUFs tildels framtredende rolle i store aksjoner mot moms-systemet, militante kamper mot fascistfilmen «Green Berets», og en noenlunde vellykket organisering av en del utbrytere fra SF, dannet opptakten til sommerleiren, som også dette året ble brukt til forberedelse og generalprøve for landsmøte seinere på høsten.
På sommerleiren11 deltok 400 SUFere, og nok en gang ble studiearbeidet understreket. På denne tiden var flertallet av medlemmene igang med studier etter en sentral plan, og «sitat-studier» (av Mao-sitater) ble på denne sommerleiren for første gang forsøkt i masseomfang (1,5 time hver morgen…) Denne typen «studier» fungerte galt nok da de under ledelse først og fremst av Lin Piao ble innført under Kulturrevolusjonen i Kina. Anvendt i Norge fikk de helt avgjørende virkning i retning av å befeste ei opportunistisk politisk linje og å gjøre politisk skolering til spørsmål om vilje til å «forstå» den sentrale ledelsens politikk til enhver tid.
—
En del artikler om en organisert fagopposisjon som hadde stått i Klassekampen (vi «hilser fagopposisjonen velkommen som et rett svar i rett tid») hadde vakt urealistiske forhåpninger hos mange, og i en innledning om faglig politikk slo Kjell Hovden12 fast at noe slikt nødvendigvis var avhengig av at det fantes et revolusjonært parti som kunne lede opposisjonen og holde den sammen. Noen egentlig interesse for en fagopposisjon har «ml»erne siden da aldri hatt.
Tron Øgrim holdt et foredrag om «frontarbeid» som gjenspeilte den uklarheten om enhetsfrontens grunnlag og oppgaver som Øgrim og det partiet han tilhører har beholdt til denne dag:
«La oss først se på hva enhetsfront er. Folkefronten er et langvarig eller kortvarig kampforbund mellom den revolusjonære fortroppen (partiet) og en større eller mindre del av folket.»
Som vi seinere skal komme inn på, har denne tankegangen særlig Mao Tsetung som forbilde, selv om verken han eller den andre «klassikeren» i sammenhengen, Georgi Dimitrov, skal ha skylden for den totale uforstand Øgrim legger for dagen.
Ikke bare blander Øgrim sammen proletarisk enhetsfront og folkefront, men greier også å «definere» begge fullstendig løsrevet fra deres respektive politiske oppgaver. Revolusjonær enhet i arbeiderklassen er nødvendigvis noe ganske annet enn «enhet i folket». Det siste er utgangspunktet og ikke resultatet av en analyse for folk av Øgrims type. Bevegelsens størrelse skal fra nå av være viktigere enn dens politiske innhold. At Øgrim i samme slengen greidde å peke ut Pariskommunen i 1871 som et eksempel på «nødvendigheten» av en front mellom arbeiderklasse og bønder/småborgere i Norge idag, er slik sett også et utgangspunkt som deretter skal «forstås».
—
Også en liten kulturrevolusjon hadde leiren å by på. En veggavis gikk inn for at SUFerne for å bli respektert av arbeidsfolk burde klippe håret osv. Det fantes nemlig «…kamerater som i utseende ikke skiller seg fra hippier annet enn ved et Mao-merke.» SUF dresset seg opp.
SUFs 6. landsmøte13 høsten 1969 kunne først og fremst konstatere at SUF hadde kommet styrket ut av «bruddet mellom bolsjeviker og mensjeviker», som Ungsosialisten kalte det. Dernest kunne landsmøtet for første gang programfeste at «SUF(ml) har marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning som sitt teoretiske grunnlag og rettesnor.» Landsmøtet vedtok også at man sammen med «Sosialistiske Arbeids- og Studiegrupper»14 og «de ekte marxist-leninistene som fortsatt finnes i NKP»15 ville arbeide for å bygge «arbeiderklassens kommunistiske parti».
SUFs 1969-program sammenfatter de spredte synspunktene som tidligere hadde eksistert i «ml»-bevegelsen, men det ville være dristig å påstå at det fantes noen nyheter i det. Pål Steigan, dengang formann i SUF, skrev et forord til programmet som i sin nesten usannsynlige fraserikhet gir omtrent følgende framstilling av organisasjonens utvikling: -fra begynnelsen av var det noen få ml’ere i SUF. Disse ble fler og fler. Så kjempa de mot SF og vant – og så framsto SUF som en rein «ml»-organisasjon som så kunne kalle seg SUF(ml).
Om Steigan ikke kan tenke seg annen «utvikling» enn den kvantitative veksten, er det likevel ikke nok for oss. Det er nødvendig å stille spørsmålet om SUF på denne tiden var «mer» kommunistisk enn AKP idag. Svaret blir entydig nei. Nettopp programmet av 1969 satte stopper for enhver utvikling i kommunistisk retning. Ser vi derimot på utviklingen forut for 1969, var situasjonen langt mer uklar. Nettopp den langt mindre fasttømrede opportunismen kunne selvsagt ha vært såpass svak at en revolusjonær retning kunne ha seiret – om den hadde eksistert. Det vesentlige er at nettopp spredte tilløp til revolusjonær arbeiderpolitikk ble feid ut etterhvert som en småborgerlig politisk linje fikk sin stadig mer konsoliderte form. Fra 1969 hadde småborgerpolitikerne fullstendig kontroll over organisasjonen. Fra da av til i dag gjelder at et brudd med ledelsens politikk nødvendigvis må føre til brudd med organisasjonen.
I det videre vil vi ta for oss «ml»-bevegelsens politikk på de forskjellige «områder». Selv om dette deles opp slik her, betyr dette selvfølgelig ikke at AKP har feil på det ene eller andre «spørsmål», men at partiets klassekarakter hele tiden er bestemmende i samtlige spørsmål. Det dreier seg avgjort ikke om «teoretiske feil» – ikke en gang om bevisst slike – men om en organisasjon som ut fra sin klassekarakter skaper sin teori og politikk. Når vi likevel vil «sammenlikne» AKPs politikk med en kommunistisk, er det nettopp for å vise dette, nemlig at AKPs teori er en egen teori AKP har skapt for å forsvare sin småborgerlige politikk. Den har overhodet ingenting med marxismen-leninismen å gjøre.
Utfra det vi tidligere har sagt om de sosiale drivkrefter bak «ml»-bevegelsens framvekst, er det nødvendig å analysere hvordan «ml»ernes syn på imperialismen er bestemt av nettopp organisasjonens forhåndsbestemte sosiale karakter.
3.»Ml”-bevegelsen og imperialismen
HVA ER IMPERIALISME? Lenin ga i sin bok «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium» den analyse av imperialismen som er blitt stående som uovertruffen. Han regner der opp 5 kjennetegn på imperialisme:
1. konsentrasjon av produksjon og kapital som har nådd et så høyt utviklingstrinn at den har skapt avgjorte monopoler som spiller den avgjørende rolle i det økonomiske liv;
2. bankkapitalen er smeltet sammen med industrikapitalen, og det er skapt et finansoligarki på grunnlag av denne «finanskapital»;
3. kapitaleksporten, til forskjell fra vareeksporten, får særlig stor betydning;
4. det oppstår internasjonale monopolistiske kapital istsammenslutninger som deler verden mellom seg, og
5. jordens territoriale oppdeling mellom de kapitalistiske stormakter er avsluttet.16
Disse punktene er velkjente og i og for seg ikke særlig overbevisende. Lenin sier på samme sted at:
«…imperialismen kan og må defineres på en annen måte, når en ikke bare tar med de rent økonomiske grunnbegreper (som den anførte definisjon innskrenker seg til) men også den historiske plass som dette stadium i kapitalismen inntar innenfor kapitalismen i det hele tatt…“
Det viktigste for oss her er forståelsen av imperialismen som et bestemt stadium i kapitalismens utvikling, og ikke som en politikk (ikke en gang en lovmessig påtvunget politikk). Imperialismen har nettopp bestemte kjennetegn som avgrenser dette fra tidligere stadier i kapitalismens utvikling, men er likevel ikke noe kvalitativt nytt, d.v.s. noe annet enn kapitalisme. Det som hele tiden var tilstede i spireform, blir fullt utviklet under imperialismen, noe som forøvrig ikke hindrer systemet i å utvikle seg videre.
Forståelsen av dette «nye», eller snarere reaksjonen mot det, la det politiske grunnlaget for såvel «ml»-bevegelsen som andre proteststrømninger i vår tidsalder. Det betegnende for slike protestbevegelser har nettopp vært deres protest mot akkurat de trekk ved imperialismen som ubetinget er historisk progressive, som rydder veien for et annet samfunn, eller som Lenin sier:
«På sitt imperialistiske stadium fører kapitalismen tett opp til den mest allsidige samfunnsmessig organiserte produksjon; den drar på sett og vis kapitalistene – mot deres vitende og vilje – inn i en ny samfunnsordning, som danner overgangen fra den fulle konkurransefrihet til fullstendig samfunnsmessig produksjon. Produksjonen blir samfunnsmessig, men tilegnelsen forblir privat. De samfunnsmessige produksjonsmidler forblir privateiendom for et lite antall. De alminnelige rammer for den formelt anerkjente frikonkurranse vedblir å bestå, og de fåtallige monopolistenes åk over den øvrige befolkning blir hundre ganger tyngre, mer merkbart, mer uutholdelig.»17
Det siste er uhyre vesentlig. Knapt noe trekk ved imperialismen er blitt mer mistolket og gitt grunnlag for mer forvirring blant subjektivt sett revolusjonære mennesker. Og knapt noe har hatt mer å si for at «ml»-bevegelsen i sin framvekst ble ikledd en tilsynelatende leninistisk språkdrakt. For om imperialismen utvilsomt er historisk progressiv, ligger det ikke i dette noen slags moralsk dom over imperialismen, at den skulle være «bedre» eller mer «fordelaktig» enn den tidligere kapitalismen. Men det må være vanskelig for «ml»-bevegelsen å forklare hvorfor den tidligere kapitalismen skulle være mer progressiv enn imperialismen – om man ikke tar utgangspunkt i samfunnets overflate, i det politiske nivå der den småborgerlige opprører henter stoff til sine spekulasjoner, fordommer og sin uhistoriske moralisering.
For om man ser konsentrasjonen, sentraliseringen, fåmannsveldet og barbariet under imperialismen – og begrenser seg til å se – vil man «ta avstand fra» imperialismen, man vil protestere, kjempe, vise avsky. Men uten å ha forstått noe som helst. Og uten å oppnå noe som helst.
Akkurat som kapitalisme var grunnlag for det mest barbariske og avskyelige barne- og kvinnearbeid, folkeslakt i koloniene og et umenneskelig liv for arbeidende mennesker i det hele tatt – og det i en periode som ingen marxist vil kalle annet enn historisk progressiv, kapitalismens framvekstperiode – ligger det også kapitalisme under miljøødeleggelse, kolonikriger, våpengalskap og hva man ellers daglig ser under imperialismen.
Vi skal se nærmere på «ml»-bevegelsens syn på imperialismen, og noen av de politiske konsekvenser dette har gitt, konsentrert om spørsmålene om den «utenlandske» imperialismen, og imperialismen og småborgerskapet.
DEN UTENLANDSKE IMPERIALISMEN. SUF/ml’s program av 1969 definerer imperialismen som «den internasjonale monopolkapitalen». Dette er mildt sagt ufullstendig, men ikke direkte uriktig før SUFs spesielle tolkning kommer inn i bildet: man snakker om internasjonal monopolkapital, men så snart det blir presisert er det åpenbart at det er tale om utenlandsk monopolkapital. Eller som nevnte program sier: «Den herskende klasse i Norge baserer i stor grad sin makt på forbindelse med imperialismen» (s. 10, min understr.). Imperialismen var et utenlandsk fenomen, først og fremst i USA (nå: først og fremst i Sovjet).
Vi går 3 år fram i tida – året er 1972 og «EEC-kampen» går mot klimaks. I SUF-brosjyren «For et fritt Norge» finner vi følgende: «EEC eller ikke – kampen mot monopolkapitalen og imperialismen vil fortsette i Norge. Vi skal kjempe for å gjøre Norge til et anstendig og progressivt land i verdenssammenheng. Vi vil at Norge skal utvikle seg til et land som tar standpunkt for folkenes frigjøring og mot imperialismen» (s. 25).
Etter en noe unødvendig forsikring om at dette «forutsetter en grunnleggende endring av maktforholda i det norske samfunnet» og at det er «fullt ut mulig at monopolkapitalen nekter å innfri selv disse enkle kravene» (!) , avsluttes dette avsnittet (med tittel en «Norge for folket») likevel med at
«Vi må bygge opp vår industri og jordbruk slik at det en dag blir umulig for imperialismen å knekke oss, slik at vi en dag kan bygge sosialismen i Norge.»
Dette er nasjonalistisk reformisme, og er blitt offentlig kritisert, ikke av SUF/Rød Ungdom, men av Pål Steigan.18 Steigan kritiserer ikke ovenfor siterte verk for å være nasjonalistisk, men fordi det kunne «misforståes». La oss et øyeblikk gå ut fra at vi har misforstått.
For det er ikke mulig å hevde annet enn at Norge idag er imperialistisk og har vært det i et halvt århundre.
Vi ser altså på det hele som en lapsus ført i pennen av ungdomskjemperne i SUF, og vender oss til dokumentene fra AKPs første landsmøte, et år seinere:
«Vi er patrioter – d.v.s. vi går inn for at det norske proletariatet og det norske arbeidende folket skal løsrive seg fra imperialismen…» (s. 17), «Monopolkapitalen har en unasjonal karakter og er avhengig av imperialistiske stormakter» (s. 18), «vårt parti er mot at det avgis nasjonal suverenitet til imperialistmaktene» – «…utbygging av norsk økonomi basert på prinsippet om å stole på egne krefter slik at landet materielt sett kan oppnå størst mulig uavhengighet av imperialistmaktene» (s. 43).
Imperialismen er fremdeles noe utenlandsk og unasjonalt, noe fremmed for norske forhold som vi ikke må bli «avhengige» av. Norge betraktgrensene er ingen evolusjon, men en historisk utvikling ( og nettopp som sådan en progressiv tendens!), en utviklingstendens som selvfølgelig ikke hindrer hvert lands borgerskap i å bruke nasjonalstaten som base for sin virksomhet og samtidig som beskyttelse for sin eksistens – og å bruke nasjonalismen som grunnlag for å søke massestøtte for sine imperialistiske interesser. Å ignorere f.eks. den norske nasjonalstatens imperialistiske karakter og å framstille det som om denne kun er imperialistisk når den går utover grensene, mens «nasjonen» derimot i seg selv har en slags revolusjonær eksistensberettigelse, kan bare føre til (eller være et resultat av) forsvar av den imperialistiske norske nasjonalstaten – den norske imperialismen. Om noen her vil vise til pkt 5 nevnt ovenfor, vil vi få opplyse at det der ikke er tale om den norske kapitalismen og utbyttingen av arbeiderklassen her i landet, men om samene.
Vi vil seinere i denne brosjyren vise at AKPs politikk i spørsmålet om imperialismen og nasjonen ikke bare henter sine eksempler, men også sitt politiske nivå fra vikingtida.
IMPERIALISMEN OG SMÅBORGERSKAPET. I denne sammenhengen vil vi ta opp den bekjente ruineringen av store deler av småborgerskapet under imperialismen. Denne er velkjent, men innledningsvis er det nødvendig å nevne at selve det økonomiske fenomenet selvfølgelig ikke er knyttet til imperialismens utvikling f.eks. de 2-3 siste ti-år. Denne ruineringen er en følge av kapitalismens oppståen og utvikling i det hele tatt, og det er ikke omfanget, men den politiske betydningen som er spesiell i den imperialistiske epoken.
Fenomenet har som tidligere nevnt hatt sitt å si for «ml»-bevegelsen. Vi skal i det følgende ta en ny rundtur i rørslas rikholdige annaler, for det første for å få utdypet hvordan AKP oppfatter imperialismen (som internasjonal evt unasjonal politikk/økonomisk virksomhet), dels for å få utdypet forståelsen for bevegelsens konkrete framvekst i Norge.
En av ur-ml’erne, Sigmund Grønmo, kommenterte småborgerskapets utradering allerede i 1968 i en artikkelserie i Ungsosialisten19. Hvis det skal sies noe positivt om disse «analysene» og de omtrent likelydende uttalelsene fra andre lederemner i SUF på denne tida, må det være at de ikke la særlig vekt på å framstille seg som marxister. Heller ikke påsto Grønmo den gangen at småborgerskapet p.g.a. sin levestandard var en revolusjonær klasse. Grønmo så avfolkinga av landsbygda som et resultat av den kapitalistiske krisa, og mente at statens politikk fikk avfolkinga til å skyte fart. Selv om dette ikke uten videre er riktig, lå Grønmo på dette området et stykke foran dagens AKP. Hvilke politiske konsekvenser dette likevel får, kommer fram når Grønmo med SUFsk naivitet slår fast at siden monopolkapitalens utvikling førte til at småbruk ble ulønnsomme, var det de revolusjonæres plikt å «lytte til arbeidsfolks krav, samle og koordinere krava og mobilisere til kamp for å få dem gjennomført».


Kunstneriske uttrykk for omtanken for våre ”egne» kapitalister. Fra «EEC-kampen”
Han stiller overhodet ikke spørsmål ved den lille privateierens evne til å bli revolusjonær, men må på en måte ha luktet problemet likevel, når han i sympati for småeieren og hans vansker sier at «I Norge ligger imidlertid ikke de naturlige forholda til rette for en slik konsentrasjon av kapital og produksjonsmidler i primærnæringene. Norsk natur passer bedre for små garder enn for store. Det samme er i hovedsak tilfelle for fiskerbåter og foredlingsanlegg. Dette kommer i motsetning til den generelle utvikling i kapitalismen – kapitalkonsentrasjon og større produksjonsenheter. Og denne motsetninga i sjølve det kapitalistiske systemet er hovedårsaken til den krisa som i dag merkes aller best av arbeidsfolk i Finnmark» (s. 10).
Den norske naturen er småborgerlig! Det er imperialismens kollisjon med norske fjorder og fjell som er årsaken til at Grønmos bønder og fiskere har det vondt, og følgelig blir det ikke nødvendig for Grønmo å drøfte småborgerens evne til å kjempe for noe annet enn småproduksjonens opprettholdelse. Foreløpig sees ruineringa av småborgerskapet som en naturlig følge av den økonomiske utviklinga, selv om årsaksforklaringen kan være noe overraskende. Resultatet blir i alle fall at en «frigjøring» av bøndene/fiskerne skal skje uten å rokke ved eiendomsforholdene i landbruket/fiskeriet. Løsningen blir ikke sosialistisk revolusjon men bondeopprør av typen skattestreik o.l. foretatt av «kystbefolkninga» og liknende grupperinger med lokale eller lidelsesmessige fellestrekk.
Noe urettferdig kan det være å trekke fram denneslags gamle dokumenter, men for det første legger Grønmo opp til en politikk som AKP fremdeles holder seg til – og for det andre kan det være både interessant og vesentlig at AKPs nåværende politikk overfor småborgerskapet har sin opprinnelse hos populisten Ottar Brox, som både Grønmo og det daværende sentralstyret i SUF baserte seg på.
Om det skjedde noen korrigering fram til SUF(ml)s landsmøte i 1969 er uklart. Programmet sier i alle fall at
«SUF(ml) må formulere og kjempe for de økonomiske krav som reises av de store massene av lønnsarbeidere, småbrukere, fiskere, skoleungdom og arbeidende intellektuelle, og forsvare deres demokratiske rettigheter mot monopolkapitalens framstøt». (s. 10)
En slik kamp kan utelukkende skje etter parolen «Kjemp for egne krav», en parole som alltid har vært like populær blant småborgerlige sosialister som teorien om at forverring av levevilkårene ikke betyr aktualisering av den sosialistiske revolusjonen, men «demokratiske» krav om at verden må bli stående stille. Den dekker over det faktum at det dreier seg om klassekamp. Alle klassers «kamp mot monopolkapitalen» (og dens stat) blir framstilt som umiddelbart revolusjonær – og dermed forsvinner ethvert skille mellom proletar og småborger, eller som SUF-programmet sa:
SUF(ml) skal arbeide for et parti som skal «organisere og lede den kamp de brede lag av massene fører og forberede dem til å gripe makta gjennom en sosialistisk revolusjon» (s. 10).
«Massene» skal gjøre sosialistisk revolusjon! Her forsvinner enhver motivering for å operere med mer enn to klasser, nemlig massene og fienden. Dette er helt nødvendig for å beholde et småborgerlig-politisk grunnlag gjennom alle virkelighetens lumske fallgruber.
AKPs 1973-program sier at
«AKP(ml) går mot statens og monopolkapitalens politikk med å rasere småproduksjonen på landsbygda for å presse folk til å ta arbeid i yrker som betyr større profitt for kapitaleierne.» (s.53)
Her sies det rett ut at det er småproduksjonen som sådan man vil forsvare og at proletariseringa («yrker som betyr større profitt») er et resultat av en politikk. Om man ikke vil betrakte det kapitalistiske samfunnet som en eneste stor sammensvergelse, er det nødvendig å innse at de store økonomiske utviklingslinjene setter seg igjennom uansett hvilken politikk som føres så lenge denne politikken overhodet er borgerlig, holder seg innenfor kapitalismens rammer. Det er direkte tilslørende å framstille det som om den ene eller andre borgerlige regjeringa utfra udugelighet, ondskap eller ulike former begjær fører en folkefiendtlig politikk. Dette aspektet ved AKPs politikk er de siste åra bare blitt forsterket, og vi kan som et passende eksempel gjengi åpningsordene i lederartikkelen i presentasjonsnummeret av AKPs nye bondeavis:
«Nedlegginga av eit hundre tusen mindre gardsbruk i åra etter krigen fortel om ein landbrukspolitikk som har retta seg direkte mot klassen av småbrukarar.
Under dekkje av omgrep som «bærekraftige einingar», «strukturrasjonalisering» og «arbeidskraftsreservar», har styresmaktene medvite drive titusener av familiar bort frå heim og jord. Denne politikken er i eitt og alt Arbeidarpartiet sitt verk, lagt opp for å sikre monopola uinnskrenka profitt.»20
AKPs forsvar for småeiendommen og kamp for å styrke dennes stilling i forhold til storkapitalen kan ikke få annet enn et reint bakstrebersk preg, men er det eneste politisk mulige om partiets tese om det strategiske interessefellesskap mellom arbeidere og bønder skal kunne settes ut i praksis. Vi vil her følge opp den stadig gjentatte parolen om å lære av praksis. La oss lære av Hitra-bøndcnes og AKPs praksis høsten 1975.
HITRA-AKSJONEN. Den velkjente Hitra-aksjonen som varte fra august til oktober 1975, var en skattenekteraksjon rettet mot staten, og kravene var beregnet på å gi bøndene bedre økonomi ved lettere skatter og avgifter og ved høyere priser på kjøtt og melk.
Aksjonen ble naturlig nok støttet av AKP fra første stund, og i Klassekampen sa en av bondelederne at
«Det er staten som må bære skylda for utplyndringa av oss»21 og avisa sjøl følger entusiastisk opp og finner ut at det er DNA-regjeringa sin skyld at bøndene er fattige, og advarer følgelig mot «sosialdemokratenes forsøk på å splitte småbonder og arbeidere». Ei uke seinere tok AKP-ledelsen seg sammen og laget en svær resolusjon, der det gikk fram at
«Monopolkapitalens og statens hensikt22 har vært å radere ut små og mellomstore bruk, til fordel for et mer ensidig og for dem profitabelt jordbruk. (…) I denne kampen har dere en viktig alliert i den norske arbeiderklassen. Dere har felles fiende og felles interesser mot staten og monopolenes økte utbytting og desperate angrep på det arbeidende folket…»23
Etter noen ukers monoton rasling med denne politikken introduserer AKP plutselig bøndenes politiske talent – Tore Tømmerdal gjør sin entré. I et stort oppslag i Klassekampen sier han at
«Staten har hovedansvaret for de håpløse forholdene bøndene idag befinner seg i. Staten er vår fiende. (…) Staten har splitta oss fra det som må være våre venner – arbeidsfolket i byene. Vi er alle sammen arbeidsfolk, vi har felles interesser. Staten har skapt motsetningene mellom oss. Vi må overvinne dem. Alle må vi ha mat.»24
Tømmerdal ville ikke være «slave av kongeriket Norge» – og får stadig uforbeholden støtte fra AKP, som selvsagt oppfordrer arbeiderklassen til å støtte.
Dette var bøndenes og AKPs egne meninger, men Klassekampen har også sin «selvstendige linje»:
«En låg sjølbergingsgrad svekker den nasjonale sikkerheten» sier avisen i et ekstranummer – og dessuten har folket felles interesse av
«en sosialistisk revolusjon – hvor arbeiderne, småbrukerne og fiskerne oppretter sin egen statsmakt: proletariatets diktatur.»25
Før vi kommenterer disse banebrytende teoriene må sagaen om Tømmerdal fortelles til ende:
I Klassekampen nr. 39 dukker hele bondeledelsen opp og bedyrer at uttalelser av Tømmerdal i borgerpressa om «ml-infiltrering” i aksjonen er reint oppspinn. Ikke har det skjedd, og ikke har Tømmerdal sagt noe slikt, eller som helten selv sier: «Mens andre aviser har fart med løgn, har Klassekampen holdt seg til det jeg har sagt».
Deretter blir Klassekampen beskyldt for løgn, d.v.s. for å ha skrevet noe Tømmerdal ikke har sagt – i studentersamfunnet i Oslo – hvoretter Tømmerdal rykker ut med en erklæring der han slår fast at han faktisk mente det der om infiltrering, men at Klassekampen likevel hadde gjengitt ham helt korrekt. Som om ikke dette var nok, sier han også at26
«Dette er en ren bondeaksjon og ikke noen forsmak på revolusjonen» Klassekampen surmuler litt over denslags, men lar seg ikke bringe ut av fatning, og klemmer til med at «Om småbøndene skal sigre, må arbeiderklassen gå i spissen for å stø dei.»
Dette skjedde etter at Hitra-aksjonen var avsluttet (og AKP hadde ropt ut sitt sedvanlige «kampen fortsetter»), og som et effektfullt punktum kommer Tømmerdal med en siste erklæring en måned seinere, der han beklager beskyldningene om infiltrering fra AKPs side, og erklærer i full samforstand med Klassekampen at
«Nå må diskusjonen tilbake til utgangspunktet, forbedring av bøndenes vilkår, og dermed sikring av landets selvforsyning av mat»27
Dermed hadde endelig Tømmerdal for alvor skjønt den store visdom i AKPs politikk. Men hvorfor befatter vi oss med denne historien fra småborger-sosialistenes dagligliv? Fordi AKP næret en reaksjonær ved sin barm uten å oppdage det, fordi vedkommende oppfattet AKP som sin naturlige forbundsfelle – og fordi de fant hverandre til slutt etter at alle misforståelser var oppklart. I sannhet ingen forsmak på revolusjonen.
Men la oss følge Tømmerdals råd og gå tilbake til utgangspunktet. AKP og Tømmerdals hete men særs kompliserte omfavnelse har mer å lære oss.
HVORFOR SMÅBØNDENE RUINERES OG HVORDAN DE REAGERER. Isolert står bøndene «utenfor» kapitalismen. Selve småbruksstrukturen er en levning fra økonomi bygget på en stor grad av lokal sjølforsyning og lavt teknologisk nivå, og småbøndene er heller ikke idag kapitalister i moderne forstand. De utbytter i liten grad lønnsarbeidere direkte, de arbeider selv på egen jord og med egen redskap. Det vil likevel være feil å tro at f.eks. den norske landsbygda er «ikke-kapitalistisk» og at vi der har å gjøre med en slags forsinket borgerlig-demokratisk revolusjon. Noe man utfra AKPs agitasjon må få inntrykk av.
Bonden produserer ikke for sine egne behov, men for salg på et marked. Verdien av de varene han produserer bestemmes i hovedsaken av den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid som er nedlagt i dem. Ved at vareverdien ikke bestemmes av det arbeidet som nedlegges av hver enkelt bonde, men av selve produktiviteten i hele bransjen, vil småbrukeren alltid være utsatt for prissvingninger, særlig relative prissenkninger, som umiddelbart kan synes ham svært urettferdige. Større bruk som kan anvende mer avansert teknikk og mer arbeidsdeling vil alltid virke til å presse den samfunnsmessige arbeidstiden som er nødvendig for å framstille en vareenhet nedover, noe småprodusenten ikke kan følge med på uten å være småprodusent – eller ved at de store brukene opphører å være storprodusenter
Ikke bare er småbonden småprodusent, han er også av flere grunner småprodusent på ekstremt uheldige premisser.
For det første er han nødt til å nytte tekniske hjelpemidler uten å kunne utnytte dem skikkelig. En småbonde som er avhengig av traktor, er kanskje ikke avhengig av den i større grad enn at han bruker den f.eks. 10 timer i uka, mens den på et større bruk anvendes f.eks. 30 timer. Dette vil si at traktorens bruk vil koste langt mer for en liten enn en stor bonde – småbonden er ikke istand til å overføre det verdiskapende arbeid som er nedlagt i traktoren til sine egne produkter i en slik grad at traktoren kan nedskrives med dekning i verdi som er skapt ved hjelp av den.
For det andre vil småbonden, dels av ovenstående grunn, på en for ham skjebnesvanger måte sette seg i gjeld. Småborgerens inntekt ved salget av en vare består ideelt av arbeidslønn + profitt, siden han er sin egen arbeidsgiver og sin egen ansatte. Men siden profitten er en gjennomsnittsverdi for hele bransjen28 vil den for småbondens vedkommende bli stående som en drøm, en potensiell mulighet i gode år. Men småbonden er ikke som kapitalisten avhengig av profitt, p.g.a. dobbeltstillingen som borger og arbeider kan han tære på arbeidslønnen, som etterhvert vil kunne bli presset ned mot fysisk eksistensminimum. Når småbonden f.eks. er avhengig av tekniske hjelpemidler som han ikke kan utnytte på en fornuftig måte, vil hans gjeldsbyrde komme ovenpå en forøvrig anstrengt økonomi. Det er likevel feil å si som bøndene (og følgelig AKP) at gjeldsbyrden er en av grunnene til at småbøndene ruineres. Tvert imot er muligheten til å sette seg i gjeld en av måtene bonden kan utsette sin ruinering på.
Denne småborgerens høyst ubehagelige stilling er ikke forårsaket av regjeringas politikk. Den har sitt grunnlag i den samme motsetning mellom produksjonsforhold og produktivkrefter som også er bestemmende for den øvrige del av det kapitalistiske samfunnet. For å kunne klare seg i konkurransen skulle småbonden egentlig utvide driften, akkumulere og modernisere. Men det er det små muligheter til når jordlappen ikke kan bli større og moderniseringen allerede har gått utover all fornuft. Denne utviklingen, som på lengre sikt vil jage de minste bøndene fra gard og grunn, er uunngåelig fra det øyeblikk vareproduksjonen får dominans i jordbruket og seirer over de sjølbergende småenhetenes middelalderske stillstand.
Utviklinger, i retning av et rasjonelt jordbruk med mest mulig effektiv utnyttelse av produksjonsutstyr og arbeidskraft, er en utvikling som selvsagt må betraktes som et samfunnsmessig framskritt. Men framskritt kan være en tornefull vei, og det er ingen grunn til å applaudere29kapitalismens herjinger med småbøndene selv om man mener det som skjer er historisk progressivt.
Men det finnes to måter å bekjempe kapitalismens utvikling på, og vi vil nedenfor gi en kort vurdering av begge, av AKPs måte og av kommunistenes måte.
—
Med utgangspunkt i Hitra-bøndenes krav kan det kort belyses hvordan den småborgerlige anti-kapitalisme fungerer i praksis. Kravene hadde det uttrykte siktemål å sikre framtida for småbonden, d.v.s. for. småproduksjonen i jordbruket. Dette skulle dels skje ved høyere produktpriser, dels ved lettere skatte- og avgiftsregler. Nå er det vanskelig å forstå at innfrielsen av disse kravene kan sikre noe som helst i den retning Hitra-bøndene ønsket. Som det har gått fram av det foregående vil disse kravene maksimalt, og da bare for kort tid, forsinke den pågående utviklingen (Det er da også dette som i virkeligheten har skjedd de siste par årene.) Ser vi utover Hitra-bøndenes og AKPs horisont, vil det være tydelig at en bedring av deres kår vil avløses av en faktisk forverring fordi de i liten grad vil være i stand til å utnytte disse midlene til økt produktivitet og produksjon – det vil derimot de oppadstigende bøndene, de som allerede kan vise til rentabel drift. Innfrielsen av Hitra-bøndenes krav ville skjerpe konkurransen i landbruket, og småbøndene vil ikke ha noen grunn til å se særlig lysere på framtida. Hensikten med kravene vil undergrave deres virkninger, småbonden vil bli halt opp av én bølgedal bare for å bli styrtet enda dypere ned i den neste. Under Hitra-aksjonen ble dette dilemmaet forstått av enkelte andre småborgerlige politikere, som derfor typisk nok gav en «betinget støtte». Berge Furre og endel av hans akademiske våpendragere reagerte på denne måten og ble følgelig hardt angrepet i Klassekampen for å ha «sabotert kampen».
Slik sett kommer Hitra-bøndenes og AKPs kamp for å bedre forholdene for vareproduksjonen i sitt rette lys. Denne vil reelt fungere som et angrep på de svakeste i konkurransen – og det vil da også enhver politikk som tar sikte på å finne «løsninger” innenfor et system der vareproduksjon dominerer. AKPs innsats under selve aksjonen besto i å aktivt virke til å innskrenke bøndenes perspektiv og skjule det dilemma som småprodusenten står oppe i.
Og akkurat den tilsløringen er viktig. Som det har vist seg i tiden etter Hitra-aksjonen er det slett ikke umulig å styrke småbondeøkonomien på kort sikt, noe som for de illusjonsherjede bønder bare bekrefter AKP-parolen om at «det nytter å kjempe». Hva som er interessant er hvordan dette har skjedd, og hvordan det nødvendigvis må skje for en småborgerpolitiker med noenlunde røddig tankegang.
For å styrke småbondeøkonomien er én ting, å finne midler til det er noe ganske annet. I vårt eksempel vil kravenes innfrielse føre til økte matvarepriser og økt skattepress på arbeiderklassens lønninger. Siden AKPs «selvstendige perspektiv» i kampen var å påvise den mye reklamerte enhet mellom bønder og arbeidere, kunne det politiske resultat knapt nok bli overbevisende. AKP/Hitra-bøndenes appeller til arbeiderklassen om å støtte i kampen var ikke annet enn å be om arbeiderstøtte til en aksjon som Verken politisk eller økonomisk var i arbeiderklassens interesse. Og altså heller ikke i småbøndenes.
Hitra-aksjonen har siden da ikke blitt forsøkt analysert og oppsummert fra AKPs side utover gjentakelser av argumentene fra dengang.30 Ikke så rart ettersom kampen for hele folkets interesser viste seg å bli en kamp mot hele folkets interesser. Så ugreitt er det blitt å være nasjonalist, at AKP i framtida har lagt forholdene til rette for å propagandere høyere matvarepriser i én avis og lavere sådanne i en annen, hhv. «Sigden» og «Klassekampen». Kunden har alltid rett.
Nå er imidlertid ikke dilemmaet ovenfor totalt uløselig. Når selv den mest ekstreme moralisme («den urettferdige kapitalismen») blir for tynn for partiets mer nøkterne publikum, står bare én utvei igjen: Hitra-bøndene kjempet for hele nasjonen, for vår sikkerhet i tilfelle krig! Folkefellesskapet står i fare og matvareproduksjonen må opprettholdes sier AKP, med mer eller mindre besinnet støtte fra alle – reaksjonære – klassers politikere.
SMÅBORGERSKAP OG OPPORTUNISME. Som tidligere nevnt var Hitra-aksjonens krav ensidig rettet mot staten – samtidig som staten ble framstilt som den stygge ulven som på forhånd hadde ruinert bøndene. Bøndene appellerer til en overlegen fiende om barmhjertighet, og siden de i denne situasjonen ikke kan henvise til sine egne snevre interesser, er det helt nødvendig å ha nasjonen i beredskap. Dette dreier seg om en form for nasjonalisme som har alle muligheter til å bli populær – det er selve folkedypets aller innerste karakter som her bobler fram og blir en knyttneve mot omverdenen. Den store delen av omverdenen, for såpass konsekvens er det i den småborgerlige tankeverden at de små må samle seg mot de store enten det er bak stengte grenser eller på tvers av dem. Begge deler vil bli tatt opp i egne kapitler. Foreløpig skal vi behandle forholdet mellom småborgervenstre (bl.a, AKP) tilsynelatende radikale form – og det erkereaksjonære innhold denne formen skjuler – men også på en måte forklarer.
—
Lenin sier at:
«Arbeiderklassen kjemper for å styrte det imperialistiske borgerskapet gjennom en revolusjon. Småborgerskapet kjemper for «forbedringer» av imperialismen, for å tilpasse seg den samtidig som de underkaster seg.»31
Det er denne kampen for «forbedringer» som her er mest iøyenfallende. Nettopp her ligger også hele AKPs (og den øvrige «venstresidas”) motvilje mot å overhodet diskutere de forskjellige «folkelige kampenes» innhold.
Og motviljen mot diskusjon er godt begrunnet, selv om begrunnelsene selvsagt ikke kan sies høyt. Småborgerskapet kjemper nemlig i aller høyeste grad mot kapitalismen (det politiske nivå på «venstresida» i dag tvinger oss her til å presisere at vi her snakker om småborgerskapets kamp for sine egne – småborgerlige – interesser. Vi har da heller ikke lagt merke til at noe annet har vært regelen.) Men mens imperialismen rydder veien for arbeiderklassens revolusjonære kamp, bekjemper småborgerskapet kapitalismen «forfra», med ryggen mot framtida, for å tvinge den tilbake.
At denne posisjonen i forhold til den historiske utvikling i endel situasjoner kan gi den småborgerlige kamp et militant og radikalt preg er slett ikke noe merkelig, og det advares mot å betrakte f.eks. den «radikale» og «arbeidervennlige» fløyen av den tidlige tyske nazi-bevegelsen (ledet og inspirert av Strasser, Röhm og Goebbels) som en slags historisk avsporing, eller at denne fløyen framførte et skuespill til monopolborgerskapets ære.
I et land som Norge, der småborgerskapet fremdeles står sterkt, vil det være tåpelig å ikke innse at det nettopp er i en ekstrem situasjon, en situasjon der småborgeren får inntrykk av at ikke bare hans egen situasjon er truet, men at det foreligger en trussel mot hele samfunnets eksistens – slik han oppfatter det – at den småborgerlige kamps karakter vil bli åpenbar. Småborgermilitantene blir sluppet gjennom (eller slår seg gjennom) de borgerlige rekkene for å kjempe mot proletarene.
Her er vi inne på et felt som kan skape problemer for noen og hver. Det dreier seg om forholdet mellom den «økonomiske» analyse av samfunnsklassene, deres plass og interesser i kapitalismen, og hvordan de oppfører seg «i virkeligheten», i den historiske og politiske utvikling. Vi har her nevnt Hitra-aksjonen og «venstre»-fløyen i den tyske nazi-bevegelsen side om side – og gruppert dem som «småborgerlige» sammen med AKP. Den himmelfallenhet som preger mange av dem som har støtt på vår propagandering av dette synet (det har vært lagt fram mange ganger før), er å sammenlikne med den sjokkerende opplevelse det vil være for disse å bli konfrontert med en virkelig bevisst revolusjonær arbeiderklasse – i Norge. Like fjernt som det er for dem at arbeiderklassen noen gang skulle svare på deres forventninger og «gjøre revolusjon» (som det kalles av enkelte), like fjernt er det at de småborgerlige interesser av å skru kapitalismens hjul tilbake skulle resultere i virkelig målbevisste forsøk på nettopp dette. Men hvordan disse forsøkene vil se ut, hva som konkret vil skje, kan ikke regnes ut av en allmenn analyse av småborgerskapet, d.v.s. det kan ikke regnes ut i det hele tatt.
Dette er også desto mer umulig ettersom småborgerskapet er splittet i en rekke fløyer som «økonomisk» ikke har så mye felles, f.eks. i produksjon, distribusjon og «tjeneste»yting. Fellestrekket er småeiendom, men denne er ikke enhetlig preget. Vi har lagt vekt på truselen om «utradering» i kapitalismens utvikling, men dette er heller ikke noe som er aktuelt for småborgere generelt. Det eneste generelle man overhodet kan si om småborgerskapets kamp, er at den tar sikte på å opprettholde den private småeiendommen. Mens arbeiderklassens kamp krever en nøyeregnet strategi og taktikk, kan det samme ikke sies om småborgerskapets kamp. En historisk nederlagsdømt kamp kan jo sies å være like «vellykket» enten den ender slik eller så. Småborgerlige politikere har da også opp gjennom tidene hatt en viss teft for taktiske, øyeblikkelige, situasjoner, men har i samme grad havnet i spekulasjoner og illusjoner hva angår de strategiske mål, bevegelsens langsiktige hensikt.
Og at det man gjør idag får faktiske konsekvenser i framtida -konsekvenser som nettopp preges av det man gjør, en utvikling som det man gjør er første trinn av – er alltid vanskelig å forstå for småborgerpolitikere. På samme måte er det vanskelig for svært mange kritikere av AKP å ta AKP alvorlig. Mens ikke så få av de milde kritikere av dette partiet renner over av kritikk hver eneste dag — kritikk av AKPs politikk, manøvreringer, uærlighet og allmenne motbydelighet – rømmer de unna om kommunistene viser dem konklusjonen. Og det er heller ikke tilfeldig, for AKP forsvarer idag på en militant måte de samme klasseinteresser disse kritikerne ikke trenger å ta til våpen for å forsvare før i morgen. Så kan kritikerne kritisere AKP for å være «stalinister», og AKP kan beskylde sine kritikere for å være «trotskister». Og begge parter i denne historiske kamp vil vike tilbake for den kommunistiske kritikk, som i anti-«trotskismen» ser nasjonalisme og i anti»stalinismen» ser den småborgerlige reformisme og respektabilitet.
Det er derfor vi overfor den halvferdige kritikk av AKP for å «ta feil» i de dusinvis av «spørsmål» som opptar denne leiren, hevder at AKP har fullstendig rett i sin politikk. AKP er ikke noe uintelligent parti som kan «ta feil» i hvert eneste spørsmål. Tvert imot. Men kun en avsløring av AKP som et småborgerlig klasseparti gjør det mulig å innse at partiets politikk er korrekt, altså ikke noe «avvik» fra en korrekt revolusjonær politikk, men i ett og alt en kontra-revolusjonær politikk.
Det vanskelige består strengt tatt ikke i å innse den småborgerlige interessekampens reaksjonære karakter. Det vanskelige både for AKPs kritikere i SV o.l. og for ikke så få av AKPs egne medlemmer idag, består i å innse at en småborgerlig politikk i arbeiderklassen ikke kan eksistere uten en «arbeidervennlig» form. Det vanskelige er å avvise at et småborgerlig partis arbeidervennlighet skulle være en slags «progressiv side» av partiets forøvrig reaksjonære karakter. Tvert om forholder det seg slik at et småborgerlig parti som er innrettet mot arbeiderklassen idag ikke kan være annet enn nasjonalsosialistisk, småborgerlig nasjonalisme ikledd en «sosialistisk» språkdrakt. Dette er slett ikke noen mild form for «feil» eller «vakling» (!) men en gjennomført reaksjonær ideologi. Men – som de fleste andre politiske bevegelser – vil selvsagt denne særegne formen for småborgerlig politisk virksomhet først virkelig komme til sin rett i en krisesituasjon. Når oppgaven for bevegelsen er å mobilisere arbeiderklassen med alle midler – også ved støtte til arbeiderklassens økonomiske kamper – på et nasjonalistisk grunnlag, for nasjonalismen, kan bevegelsen heller ikke unndra seg oppgaven å undertrykke de deler av arbeiderklassen som uttrykker et klart standpunkt mot nasjonalismen. Dette vil kanskje klarest komme fram i en krigssituasjon – noe som behandles i neste kapittel – hvor AKP må velge hva de vil gjøre med de klassebevisste arbeidere som nekter å la seg bruke i det borgerlige «fedrelandsforsvaret». Egentlig vet vi svært godt hva AKP mener bør gjøres med denslags «trotskistiske elementer» (!) – de bør selvsagt ryddes av veien. Ingen av AKPs milde kritikere skal kunne si at de ikke er advart.
—
Som tidligere antydet: En småborgerlig aksjon som Hitra-aksjonen kan overhodet ikke forståes isolert. Den kan heller ikke forståes i forbindelse med statens politikk eller andre av de fetisj er småborgerskapet mener seg avhengige av og derfor er nødt til både å stole på og angripe. Hitra-aksjonen er en del av en klasse-bevegelse, en bevegelse AKP også er en del av. Bevegelsens mål er å fremme småborgerskapets klassekrav. Disse krav er og blir reaksjonære. En framgang for den småborgerlige ideologi (som bare er en avart, en forvridd versjon, av den borgerlige), betyr en svekkelse av arbeiderklassens politiske stilling. Det betyr for det første at småborgerskapet i seg selv blir seg mer «bevisst» sine interesser (hvor innbildte både interessene og bevisstheten enn er), og for det andre at den småborgerlige innflytelse i arbeiderklassen vil øke. Begge deler vil si at et revolusjonært syn vil ha vanskeligere for å få fotfeste. Det er selvsagt ikke uten interesse at småborgerskapet selv vinner en politisk selvtillit – småborgerskapet i Norge er svært sterkt og har er tradisjonelt klar over sin politiske betydning – men i analysen av AKP er det likevel småborgerskapets politiske innflytelse i arbeiderklassen som er det vesentlige.
Likevel må det nevnes at bare de som overhodet mener revolusjon er uaktuelt kan mene at det er likegyldig om bønder og andre småborgere får styrket sitt reaksjonære klassestandpunkt i stedet for å gå over på arbeiderklassens side. A begrense seg til ironisering over dette siste er bare forvirrende, for tross det inntrykket man får av den demagogi AKP sprer, er ikke kommunistene bondehatere eller «mot» bønder. Vi er ikke mot landbruk heller. Folk må nemlig ha mat, og nettopp derfor er vi for et rasjonelt og fornuftig landbruk, vi er for sosialisme og mot den borgerlige og småborgerlige ressursøding. Derimot er vi mot – d.v.s. at vi bekjemper – enhver sammenblanding og ethvert kompromiss mellom småborgerskapets og arbeiderklassens klasseinteresser. Og dette er ikke noe spørsmål om å etterstrebe noen form for ideologisk renhet for sin egen skyld, det er et praktisk-politisk klassespørsmål. Dette ser vi kanskje klarest i spørsmålet om staten.
I Hitra-aksjonen ble det fremmet krav som åpenbart var i strid med arbeiderklassens umiddelbare økonomiske interesser. For AKP – som var bøndenes politiske representanter overfor arbeiderklassen – var det nødvendig å introdusere en mur mellom bøndenes krav og arbeidernes interesser. Denne muren ble uttrykt i parolene «Ta fra monopolene» og «Angrip profitten» – begge deler for å «gi plass til» de småborgerlige kravene. I praksis betyr dette samordnede lønns- og skatteoppgjør der det skjer en «fordeling» til de forskjellige deler av folket. Koordinatoren i slike oppgjør kan ikke bli annet enn staten, og «klassekamp» blir et pressmiddel i slike oppgjør.
Det som antydes er selvsagt at staten og profitten er en pengesekk som alle rettferdige skal forsyne seg av. Hadde pengesekken vært utømmelig, hadde den småborgerlige drøm vært oppfylt. Men det er en illusjon AKP er alene om. Verken bønder eller kapitalister tror på denslags.
Bøndenes krav er et krav om en omfordeling av verdier skapt av arbeiderklassen til bøndene. Nettopp derfor er bøndene tilhengere av samordnete oppgjør i den grad denne typen omfordeling skyer. Derfor er bøndene avhengige av statens hjelp og derfor er bøndene avhengige av LOs borgerlige politikk og korporativiseringsbestrebelser. Derfor er bøndene tilhengere av samarbeid mellom stat, kapital, fagbevegelse og småborgerlige interesseorganisasjoner. Dette er noe enhver bonde forstår – så lenge han er fanget inn i kampen for sine egne økonomiske og politiske klasseinteresser. Derav også småborgerskapets irritasjon over statsreformer som ser ut til å være i arbeiderklassens interesse, f.eks. den nye sykelønnsordninga, mens de er for tilsvarende støtte til bøndene, f.eks. elendig betalt lønnsarbeid i landbruket, avløserordninga. Den struktur som kan bety et slags håp for småborgerne, «fordeling av samfunnsverdiene» ved at de forskjellige klassenes økonomiske interesseorganisasjoner samarbeider via statsapparatet – og altså i stadig større grad blir knyttet til og inkorporert i statsapparatet – er korporatisme, den klassiske fascistiske folkestat. Denne strukturen er langt på vei til stede, og ettersom AKP umulig kan være for korporatisme, ender partiet opp med å benekte at en slik utvikling skjer. På den måten ivaretar AKP i realiteten småborgerskapets (og selvfølgelig på en måte også borgerskapets) interesser, enten partiet arbeider blant bønder eller arbeidere. Ikke i noen av disse klassene stiller AKP seg i noen åpen konfrontasjon mot de umiddelbare økonomiske krav. Hva de politiske klasseinteresser angår, stiller saken seg ganske annerledes.
For oss som betrakter det kommunistiske partiet som arbeiderklassens politiske parti – og ingen andre klassers – er det åpenbart at om det skal ha noen mening å skissere opp en politikk overfor småborgerskapet, må hensikten være å bedre arbeiderklassens posisjon i klassekampen. Dette vil si at vi støtter slike tiltak som gjør seinere overgang til sosialistiske produksjonsforhold enklere. Overfor bøndene selv er dette først og fremst en politisk propaganda. For eksempel vil et fornuftig nabosamvirke kunne lette den fysiske arbeidsbyrden. Men en støtte fra kommunistenes side til slike tiltak må gå sammen med intens propaganda mot enhver tendens til å se på dette som en forlengning av småproduksjonens levetid, det vil si kapitalismens levetid på landsbygda. I stedet for å gjøre landarbeiderne til misjonærer for klassesamarbeid mellom småborgerskap og arbeiderklasse vil vi gjøre landarbeiderne – lønnsarbeiderne i jordbruket – til en del av arbeiderklassen også i politisk forstand. Vi støtter landarbeidernes krav overfor bøndene om disse bøndene er aldri så små. Det er nettopp utviklingen av klassekampen på landsbygda som vil være den politiske kraften som kan presse småbøndanes illusjoner om både kapitalismen og sin egen «progressivitet» på retrett. Politisk propaganda alene kan ikke gjøre noe større fra eller til blant småbøndene om ikke arbeiderklassen ved sin målbevisste opptreden viser at framtida tilhører de eiendomsløse. Men uansett hvor mange småbønder som faktisk blir overbeviste sosialister og som støtter arbeiderklassen i den grad de kan, vil vi aldri snakke om noen klasseallianse mellom småeiere og proletarer. De første er klasseforrædere, de forlater sine nåværende interesser som småeiere for å innta sine framtidige interesser som arbeidende mennesker i et sosialistisk samfunn. Eller som Marx sier i «Det kommunistiske partis manifest»:
«…de er reaksjonære, de forsøker å dreie historiens hjul tilbake. Er de revolusjonære, så er det med henblikk på sin forestående overgang i proletariatet, så forsvarer de ikke sine nåværende, men sine framtidige interesser, så forlater de sitt eget standpunkt for å stille seg på proletariatets».
Det er denne bevegelsen over til proletariatets standpunkt AKPs virksomhet utelukkende kan hindre. Og såpass sterkt er småborgerskapet i Norge at hver småbonde som før sin proletarisering (under kapitalismen som sosialismen) trekkes over til arbeidernes politiske program er en seier å regne med. Blant annet derfor betrakter vi kampen mot AKP som viktig. AKP vil gjøre småborgere av arbeiderne, kommunistene vil gjøre arbeidere av småborgerne. Noen SVsk mellomting finnes ikke.
Av disse grunnene er Marx’ ord fremdeles aktuelle. Derfor vil vi – også her med Marx – si om AKP at de «representerer ikke den revolusjonære, men den konservative bonde, ikke den bonde som søker ut over sin sosiale eksistensberettigelse, småbruket, men den bonde som vil befeste denne enda mer; ikke den landsbybefolkning som ved egen kraft i forbund med byene vil omstyrte den gamle ordning, men tvert om, hermetisk innkapslet i denne gamle ordning, vil se seg og sitt småbruk reddet og begunstiget av keiserdømmets spøkelse. Det representerer ikke opplysningen, men overtroen hos bonden, ikke hans dom men hans fordom, ikke hans framtid men hans fortid…»32
Avslutningsvis vil vi som en ytterligere illustrasjon av AKPs vansker med å forene klasseinteresser nevne en av kjemperne fra Hitra og hans utvikling. Det dreier seg om Sverre Hansen, mer enn noen andre Hitra-aksjonens opphavsmann. I en nyutkommet bok om Hitra-aksjonen står et dikt. Her finner vi bl.a følgende:
Då var det ein mann som reiste seg
under eit meierimøte på Hitra.
Garden hans var ikkje av dei store
og han tala lågt.
(…)
Det var småbrukar i Tranvikan
Sverre Hansen.
Ein høg vakker mann
lettrørd og glad i blomster.33
Mens AKP sprer dette sentimentale sludderet og later som om Sverre Hansen er i ferd med å bli AKPer, har selvsamme Hansen allerede måneder før AKPs bok kom ut, satt tingene skikkelig på plass. I et intervju i Aftenposten 27. desember 1977 triumferte Sverre Hansen og hans oppvartende kone fordi bøndene hadde klart å presse Arbeiderpartiet til å overføre verdier fra arbeiderklassen til bøndene. «Driftskapitalen er større enn noensinne», sa han stolt.
At bøndene likevel på en måte har bruk for AKP, illustreres av at Aftenposten-intervjuet selvsagt ikke kunne forhindre Hansens i å la seg intervjue også av Klassekampen på et enda seinere tidspunkt. Her blir AKPs framstilling av Hitra-aksjonen anbefalt «på det varmeste». Den er «Et godt stykke Norges-historie» , som de sier. Og ingen skal kunne si at familien Hansen hadde endret syn mellom Aftenpostens og Klassekampens intervjuer. Montro om ikke Aftenposten og Klassekampen i en litt annen politisk situasjon kan slås sammen. Særlig aktuelt er vel dette i en situasjon der nasjonen er i fare.
4. Fra EEC-kamp til den 3. verdenskrig
I første kapitel behandlet vi «ml»-bevegelsens barndom. Her skal vi ta opp tråden, og følge bevegelsens nasjonalisme fra EEC-kampens begynnelse (begynnelse for ”ml»erne) og fram til idag.
—
Da «ml»erne begynte å interessere seg alvorlig for det fryktede norske medlemskap i EEC, i 1970, fikk dette raskt konsekvenser. Det første som skjedde var selvfølgelig av organisatorisk art. 29.september 1970 ble AKMED – «Aksjonskomiteen mot EEC og dyrtid» – dannet på et møte med «deltakelse av fagorganiserte arbeidere og andre interesserte» i Oslo.
Dannelsen var forberedt i fellesskap av de tre organisasjonene SUF, MLG (tidligere SASG, skiftet navn i april 1970) og MLF. Allerede under forberedelsene dukket det opp motsetninger mellom MLF på den ene siden og SUF/MLG på den andre.34 Først ble det ført lange og harde diskusjoner om en planlagt demonstrasjon «mot EEC og dyrtid» ei ukes tid før dannelsen av AKMED. MLF gikk mot dette fordi politikken med å forbinde kampen mot EEC med kampen mot voksende priser etc. ikke i tilstrekkelig grad var gjort til gjenstand for propaganda i arbeiderklassen og strengt tatt heller ikke i de forskjellige «ml»-organisasjoners medlemsmasse. Demonstrasjonen ville derfor hovedsakelig få støtte fra en temmelig begrenset studentgruppe. MLG/SUF framholdt på sin side at demonstrasjonen nettopp skulle brukes til å «kjøre ut linja blant folk», og hadde allerede før diskusjonen var sluttført tatt til med den praktiske planleggingen. Imidlertid ble man ikke enige, og demonstrasjonen ble avblåst.
Deretter oppsto det uenighet om den planlagte anti-EEC-organisasjonens navn. Også her mente MLF at forberedelsene hadde vært for dårlige, og mente komiteens navn burde gjenspeile dens foreløpige og uferdige karakter.
Disse motsigelsene var imidlertid bare et flaut forvarsel ora det som skulle komme året etter.
TRANG FØDSEL FOR NASJONALISMEN? AKMED ble dannet i opposisjon til den nystartede «Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC», som hadde en avgjort borgerlig nasjonal profil. Klassekampen og de andre SUF-bladene brakte i løpet av oktober flere advarsler mot denne nasjonale demagogien, og Klassekampen skrev at
«EEC betyr ikke noen nasjonal undertrykkelse av Norge og nordmennene. Derfor har ikke forsvaret av nasjonale institusjoner (Storting, Grunnlov, konge etc) i seg sjøl noen plass i kampen mot norsk EEC-medlemskap.»35
Det var en allmenn innstilling i «ml»-bevegelsen at EEC-kampen måtte baseres på noe annet enn Folkebevegelsens «I-Norge-skal-nordmenn-råde»-linje. Men allerede i november snudde Klassekampen om, og modererte sine synspunkter slik:
«Det korrekte er at EEC ikke vil føre til en total nasjonal undertrykkelse…»
og ga dessuten en original tolkning av Mao Tsetung. Han hadde nemlig i sitt essay «Om motsigelsen» pekt på at
«…når imperialistene innleder en aggresjonskrig mot et halv-kolonialt land «kan alle de ulike klassene i det, med unntak av noen forrædere, midlertidig forenes i en nasjonal krig mot imperialismen».36
Ved å anbefale dette som retningsgivende for kampen mot norsk EEC-medlemskap, la «ml «bevegelsen grunnen for to uhyrligheter som på mange måter kora til å bli kjernen i bevegelsens nasjonalsjåvinistiske EEC-motstand (der ikke minst hets mot fremmedarbeidere inngikk som et passende krydder), nemlig for det første at Norge er et «halv-kolonialt land», og for det andre at derfor må det for Norge anvises en «nasjonal krig mot imperialismen».
«Den nasjonale linja» ble kritisert fra MLFs side, blant annet ved en artikkel i Røde Fane nr. 5/1970. Likevel utgjorde ikke MLF på denne tiden noen enhetlig opposisjon. Kritikken kom fra enkeltpersoner, og selv om disse hadde sympati i det meste av organisasjonen, klarte de ikke å utforme noen tilstrekkelig slagkraftig alternativ politisk linje. AKMEDs første politiske plattform, som MLF sluttet opp om, utgjorde den mest framskredne politikken mot EEC. Men også denne hadde endel høyre-opportunistiske feil, noe som ikke må overskygge det faktum at nettopp å forbinde kampen mot EEC med arbeiderklassens kamp mot borgerskapets forsøk på å løse sine økonomiske vanskeligheter, var riktig.
Ser vi på «ml»-bevegelsens utvikling fram til utgangen av 1970, er det tydelig at advarslene mot nasjonalismen ikke er typiske. I realiteten er det innslag av kommunistisk innflytelse som da den politiske situasjonen krevde det ble slått tilbake. Det var den stadige styrkingen av nasjonalismen som representerte kontinuiteten i bevegelsens utvikling. Den sterke men kortvarige opposisjonen mot Folkebevegelsens nasjonalisme september/oktober 1970 ble temmelig smertefritt avløst av en kritikkløs samarbeidslinje som ble hamret gjennom i hele bevegelsen våren/sommeren 1971.
Med konsolideringen av bevegelsen på et nasjonalistisk program forsvant også eksistensberettigelsen for AKMED som selvstendig organisasjon. AKMED ble aldri noen organisasjon for arbeidernes interesser, men ble et uttrykk for den militante nasjonalismen og et pressmiddel overfor den mer moderat-borgerlige Folkebevegelsen.
EEC-KAMPENS FØRSTE ÅR. I 1971 ble «ml»-bevegelsens – og dermed AKMEDs – politikk for EEC-kampen endelig utformet. På vårparten hørtes fremdeles de vanlige fraser om «arbeiderklassen i ledelsen». Ettersom verken «ml»-bevegelsen eller AKMED utmerket seg ved å være dominert av eller ha større kontakt med arbeiderne enn f.eks. Folkebevegelsen, ble det til at man i stedet for en prinsippfast politikk som tok sikte på arbeiderklassens selvstendige organisering for sine politiske interesser, kjørte ut med en hysterisk enhets-kampanje overfor Folkebevegelsen. Foreløpig gjaldt kampanjen organisatorisk enhet, d.v.s. praktisk samarbeid.
Disse enhetsbestrebelsene ble blankt avvist av Folkebevegelsen, som for å holde sin respektabilitet i orden svarte med tradisjonell anti-kommunisme. Dette kunne imidlertid ikke hindre «ml»-bevegelsen i å slutte helhjertet opp om Folkebevegelsens «folketog» mot EEC 7. juni – og alt tyder på at denne oppslutningen var vesentlig for mobiliseringen. Litt bittert var det vel for mange «ml»ere å tusle under paroler som de et år tidligere svært riktig hadde fordømt som borgerlige.
Disse organisatoriske tilnærmelsene ble fulgt av en stadig mer pågående søken etter politisk enhet under slagordet «foren alle som lar seg forene», kampen mot EEC ble nå i stadig sterkere grad framstilt som en kamp for å redde nasjonen, og arbeiderklassens interesser ble følgelig i stadig større grad underordnet denne oppgaven – for til slutt å forsvinne helt.
Sentralt i denne politiske høyre-dreiningen var det å framstille Norge som et anti-imperialistisk land – en halvkoioni. Allerede i mars kunngjorde AKMED at EEC var en «imperialistisk trussel mot landet og folket» – og parolen «Kamp for norsk selvstendighet» fikk sin renessanse (da man seinere skulle påvise sin radikalisme i forhold til Folkebevegelsen ble den hetende sjølråderett). Parolene og begrunnelsene for dem var importert fra det kinesiske folks kamp mot japanerne, der de forøvrig var riktige.
Ved å adoptere 17. mai som «nasjonal kampdag», ved en prinsippløs oppslutning om Folkebevegelsen 7. juni og ved en konsolidering av hele bevegelsen, ikke minst ved kamp mot ulike «trotskister» på årets sommerleire, kunne «ml»-bevegelsens småborgerlige nasjonalisme slå ut i full blomst høsten 1971. I desember kom Klassekampen med parolen som skulle bli «ml»-bevegelsens varemerke helt fram til folkeavstemningen: Nei til salg av Norge.’
Høyre-dreiningsn i selve EEC-arbeidet måtte selvfølgelig følges opp av en politisk teori av en litt mer «framskreden» art enn SUF-programmet.
Partiet ble heretter konsekvent betraktet ikke som arbeiderklassens, men som «arbeiderklassens og folkets parti».37
Klasseanalysen, det egentlige grunnlaget for politikken, ble mer omfangsrikt begrunnet enn noensinne, og ledelsen i SUF/MLG demonstrerte sin suverent manglende forståelse for dialektikken i klassekampen, bl.a. det faktum at en reaksjonær klasse utmerket godt kan bekjempe en annen reaksjonær klasse uten å bli det minste «progressiv» av den grunn. Ung»ml»ernes blad Røde Garde skrev således at
«…å hevde at de lagene av småborgerskapet som objektivt tar del i den anti-imperialistiske kampen gjennom å kjempe mot EEC, er reaksjonære, er å løpe imperialismens ærend og berøve proletariatet for allierte».38
Sin ytterste konsekvens kunne dette bare få i slike ting som at Tron Øgrim på et møte i Oslo i september kunne uttale at det var «progressivt» av småkjøpmennene å snyte på skatten.39
At også deler av borgerskapet gikk mot EEC, var «ml»-bevegelsen foreløpig mer forsiktige med å trekke liknende konklusjoner av.
Den politiske økonomien ble også lettere forbedret og tilpasset nasjonale behov. Årsakene til den imperialistiske krisa (over- akkumulasjon/overproduksjon) ble anvendt på EEC-landene, mens de samme tendenser i Norge (som sannelig ikke har forsvunnet etter folkeavstemningen) ble forklart med at «monopolkapitalen forbereder seg på å gå inn i EEC». Denne ikke uriktige iakttakelsen ble etterhvert brukt til å forklare ethvert ubehagelig fenomen, og la etterhvert grunnlaget for uttalelser av typen «Vi har råd til å stå utenfor», eller som formannen i AKMED, Georg Vaagen, sa noe seinere:
«Vårt alternativ til EEC er å stå utenfor EEC! Det har vi gjort de siste 12 årene – til gavn og lykke for vårt folk.»40
Riktignok er alt relativt, men likevel …
Den proletariske internasjonalismen ble stort sett ikke nevnt under EEC-kampen, og hele spørsmålet ble begrenset til å «forsvare Kina» – og dette ble gjort på en så dilettantisk måte at det knapt var til større fordel for den kinesiske politikken.
Både i april og september prøvde Klassekampen å bortforklare Kinas innstilling til EEC, som gikk ut på at framveksten av EEC var en positiv foreteelse i verdensmålestokk fordi EEC rev en del mindre og mellomstore imperialistiske land vekk fra de to supermaktenes umiddelbare kontroll. Borgerpressa trakk selvfølgelig den konklusjon at den norske arbeiderklassen og spesielt SUF matte gå inn for norsk medlemskap, og annerledes var heller ikke «ml»-bevegelsen i stand til å oppfatte det, noe som førte til panikk i Klassekampen, som følgelig beskyldte diverse borgerlige aviser for løgn etter at de hadde referert uttalelser av den kinesiske ambassadøren i Norge.
Etter å ha roet seg litt, kunne Klassekampen seinere slå fast at det er forskjell på et kommunistisk partis politikk i et kapitalistisk land og en sosialistisk stats utenrikspolitikk, men hva denne forskjellen består i har Klassekampen aldri forstått.
Resultatene av den praktiske og teoretiske opportunismen sto ikke i forhold til anstrengelsene. På et åpent møte i Oslo 3. oktober måtte Sigurd Allern, dengang formann i MLG, innrømme at man politisk ikke hadde hatt framgang, men tilbakegang i løpet av året.
Seinhøsten 1971 ble «partibygginga» i SUF/MLG kraftig forsert. SUF vedtok på sitt 7. landsmøte i oktober vidtgående retningslinjer for å bli en «masseorganisasjon», samtidig som hele bevegelsen i november kunne synge i kor (bokstavelig talt: det var laget en spesiell vise til anledningen) at «streikebryteren Hovden», d.v.s. formannen i MLF, nå var kastet ut i det aller ytterste mørke – og at man derfor nå kunne «bygge partiet raskt». Forhistorien til dette fortjener en noe mer inngående behandling.
KAMPEN MOT «HOVDEN-GRUPPA». Som vi har nevnt hadde det allerede
høsten 1970 vist seg en tendens til uenighet mellom MLF og SUF/MLG.
Utover våren 1971 ble disse motsigelsene skarpere, og i april kom første nummer av «Enhet-Kritikk-Enhet-Fellesbulletin for ml-bevegelsen» , et internt, diskusjonsblad der man skulle komne fram til enhet, mellom de to fløyene. Allerede i første nummer, som tok for seg motsigelsene i forbindelse med AKMED, ble MLFs forsøk på å kjempe fram ei linje som satte arbeiderklassen i ledelsen for EEC-kampen ikke bare i ord men reelt, framstilt som «redsel for kamp». Det gikk ikke «fort nok» verken med EEC-kampen eller med partibygginga. Da Sentralkomiteen i MLF i mars uttalte at «MLF mener at arbeiderklassens aktive deltakelse er av avgjørende betydning for dannelsen og utviklingen av det kommunistiske partiet»41 ble dette øyeblikkelig vridd dithen at MLF ville skyve partidannelsen «ut i det blå» eller muligens (d.v.s. sannsynligvis) ikke ville ha noe parti i det hele tatt…
MLG/SUF stilte også snart forslag om at både MLG og MLF skulle oppløses og gå sammen i en «EPO» – Enhetlig Partibyggende Organisasjon. I en slik konstruksjon ville imidlertid MLF automatisk komme i mindretall på alle nivåer og miste enhver innflytelse på politikken. Høyre-utviklingen i MLG/SUF var nå av en slik art at MLFerne i en «EPO» ville bli sittende som gisler for en politikk de som kommunister umulig kunne godta.
Ubehaget ved at MLF var en selvstendig organisasjon med egen ledelse gjorde at de opposisjonelle vanskelig kunne isoleres som individer, og derfor var det allerede på våren klart for ledelsen i SUF/MLG at det mest gunstige ville være at det ble skapt en situasjon der flertallet i MLF gikk over til SUF/MLG, men uten å ta med seg de mest brysomme elementene. Ettersom nettopp de brysomme var i flertall, var dette en ytterst delikat affære.
Den eneste mulige løsningen på dette dilemmaet i SUF/MLG-ledelsens samlingsplaner, var at MLF måtte «utvides» slik at de lojale krefter kom i flertall i forhold til de opprinnelige MLFerne. Dette ble forsøkt virkeliggjort ved blokkinnmeldelser, spesielt av studenter, særlig i Bergen og Kristiansund. Disse gruppene hadde kontakt med SUF/MLG-ledelsen, og fungerte som leiesoldater i arbeidet med å splitte MLF. Dette forholdet ble seinere innrømmet av en av lederne i denne virksomheten, Kjell Soleim, i en erklæring han lot offentliggjøre da han forlot «ml»-bevegelsen i 1973.42 På forskjellige andre steder ble MLF-medlemmer også forsøkt inspirert til å gå inn i «enhetslag» sammen med MLG. Dette var en noe for lett gjennomskuelig provokasjon, og resultatet var dårlig.
Denne infiltrasjonen ble klar på MLFs 1. landsmøte i juni, da en noenlunde enhetlig fraksjon arbeidet målbevisst for et forslag utformet av ledelsen i SUF/MLG (som også ble vedtatt) om forholdet mellom AKMED og Folkebevegelsen. Her ble medlemskap i Folkebevegelsen vurdert som et «taktisk spørsmål», mens både denne fraksjonen og ledelsen i SUF/MLG mente at allmenne blokkinnmeldelser i Folkebevegelsen var det eneste saliggjørende. Dette viste seg også i de opphetede diskusjonene på SUF/MLGs sommerleire seinere på sommeren, og i den linje som ble ført ut blant AKMEDs og SUF/MLGs medlemmer utover hele høsten.
MLFs Sentralkomite vedtok litt seinere å suspendere Kjell Soleim for fraksjonsvirksomhet, og la bl.a. vekt på at han og enkelte andre MLF-medlemmer hadde skjulte forbindelser med Tron Øgrim under landsmøtet i den hensikt å arbeide for å forandre MLFs politiske linje og splitte organisasjonen. Da denne suspensjonen ble kjent i SUF/MLG-ledelsen, startet denne en tåredryppende kampanje der det vesentlige punktet var at MLF ikke lenger så på SUF/MLG som «venner». Hykleriet i denne kampanjen var så åpenbart at også mange som tok avstand fra MLFs politikk syntes det gikk for langt.
I begynnelsen av oktober var det tydelig at nå hadde SUF/MLG-ledelsen gitt opp håpet om å trekke MLF over på sin side. Etter at de i løpet av september hadde arrangert en lang rekke sirkus-messige medlemsmøter der alle de tre organisasjonenes medlemmer var tilstede, utlyste SUF/MLG-ledelsen ca 10. oktober en «ur-avstemning» der medlemmene enten kunne gi sin tilslutning til den trotskistiske Hovden-gruppa (og tjene monopolkapitalen) eller den marxist-leninistiske ledelsen i SUF/MLG. Resultatet var ikke overraskende at medlemmene i SUF og MLG sluttet opp om sine ledelser. Den opphetsede og demagogiske «politiske» diskusjonen dette året, og stadige rykter om de forskjelligste forhold i MLF, særlig hos «trotskisten» og «banditten» Hovden, hadde gitt de ønskede resultater. Uten politisk skolering og erfaring fra annet. politisk arbeid enn å dele ut løpesedler, måtte det bli til at de menige medlemmene i SUF og MLG satte organisasjonslojaliteten foran alt annet.
Fra nå av var den endelig© likvidering av MLF som politisk senter den eneste gjenstående jobben SUF/MLG-ledelsen måtte utføre før de kunne gå ei lys framtid i møte som «de eneste marxist-leninistene i Norge». Dette ble selvsagt gjort ved en intens politisk propaganda blant medlemmene. Men sentret rundt Tron Øgrim kjente en metode som blant folk som hadde et reint følelsesmessig forhold til politikken måtte være mer effektiv: systematisk løgn, rykter om private forhold, fordreininger og politiske og personlige boikottaksjoner.
«STREIKE-BRYTERNE». Ingen er mer foraktet blant arbeidere og kommunister enn streikebrytere. Da det brøt ut streik ved Austad trelastlager i Tromsø i midten av september – og da flere ledende MLF-medlemmer satt i styret for den sentrale «Streikestøttekomiteen» (SSK) i Oslo – hadde SUF/MLG planen klar: kunne det påvises at MLFerne saboterte streikestøtte-arbeidet, måtte de også med all rimelighet kunne kalles streikebrytere, og dermed være isolert for evig og alltid. Selvsagt var det samtidig en fordel om SUF/MLG-ledelsen fikk streikestøttekomiteen for seg sjøl – den kunne være god å ha i partibygginga.
Samme dag som Austad-streiken brøt ut var Kjell Hovden og Tron Øgrim i Tromsø for å delta i et av de før nevnte «kameratslige» interne diskusjonsmøtene som skulle løse motsigelsene i rørsla. Av åpenbare grunner var det ugunstig at Kjell Hovden viste seg i nærheten av streikestedet allerede den første dagen, og Tron Øgrim samlet derfor de opplysningene som var nødvendige for at det sentrale streikestøttearbeidet kunne komme igang, bl.a. kontaktadresser. Dagen etterpå måtte de tilbake til Oslo – men Øgrim ville ikke ut med en eneste opplysning om streiken verken den eller de følgende dagene (Hovden ble på dette tidspunkt omtalt som «farlig» innenfor SUF/MLG), og SSKen i Oslo var delvis avhengige av disse for å begynne arbeidet. Dette kom etterhvert likevel igang.
Rett etter ville SUF/MLG ha hovedkomitemøte i SSK for å «styrke komiteen». Formannen i komiteen, Kurt Wolfgramm, laget så et forslag om å utvide komiteen med folk fra arbeidsplassene som hadde drevet aktivt streikestøttearbeid. SUF/MLG-fraksjonen satte derimot fram forslag om utskifting av styremedlemmer, noe som forøvrig bare kunne gjøres på årsmøte. Dette ble trumfet gjennom ettersom SUF/MLG var i flertall. MLFerne ble planmessig rensket ut fordi de hadde vært «baktunge» med å starte støttearbeid for Austad-streiken!
Først saboterte SUF/MLG støttearbeidet, deretter rensket de ut de medlemmene i SSK sabotasjen var rettet mot – og dette skjedde i en kritisk periode i streiken. 5 av hovedkomiteens medlemmer (samtlige faglige tillitsmenn) kunne ikke finne seg i disse manipulasjonene, og forlot SSK samtidig med at de sendte en redegjørelse om dette til SSKs faglige kontakter. Samtidig oppfordret de til å fortsette støttearbeidet for Austad-streiken. Et av disse skrivene fant veien til Arbeiderbladet, og ble på noen få dager referert i store deler av den borgerlige pressa, bl.a. i Tromsø, der dette hadde en svart uheldig virkning.
Hvem som overlot dette skrivet til Arbeiderbladet blir formodentlig aldri kjent, men måten historien skulle bli brukt på noen dager seinere, gir grunnlag ror helt bestemte mistanker.
«EKSKLUSJONEN». Tromsø-avisa Nordlys brakte meldinga om den indre splittelsen i SSK 14. oktober. 2 dager etter var det ekstraordinært landsmøte i MLF, først og fremst for å behandle den tiltagende infiltrasjonen og provokasjonene fra SUF/MLGs side.
Delegatene til landsmøtet ble innkalt slik at de små lokallagene ble overrepresentert, noe som avgjort ikke passet i planene til SUF-fraksjonene i Bergen og Kristiansund. Disse to relativt store gruppene ble så sendt med fly til Oslo, der de troppet opp på landsmøtet og som en begynnelse forlangte å være til stede som «observatører». Mens de valgte delegatene konstituerte landsmøtet, fikk disse ikke være til stede.
MLG/SUF-fraksjonen blant de valgte delegatene stilte så forslag om at landsmøtet skulle omgjøres til «allmannamøte» slik at samtlige tilstedeværende fikk samme status. Dette ble av gode grunner avvist av landsmøtets flertall – hvoretter både de flybårne og deres fåtallige tilhengere blant de valgte delegatene marsjerte ut og vekk. Dermed skulle man tro SUF/MLG ville se i øynene at «slaget om MLF» var tapt, men det ble tydeligvis oppfattet som altfor forsmedelig.
Noen dager etter kunne Arbeiderbladet melde at «MLFs landsmøte» hadde ekskludert Kjell Hovden, Kurt Wolfgramm, Sverre Hagen og Finn Johansen – for streikebryteri. De hadde nemlig «gått til borgerpressa» og slarvet om de indre stridighetene i SSK. Ringen var sluttet. SUF-fraksjonen hadde rett og slett laget sitt eget gemyttlige «landsmøte» og deretter «ekskludert» de ledende medlemmene i MLF (og tidligere i SSK).
Som om ikke dette var nok, begynte denne fraksjonen også å utgi MLFs tidsskrift, Røde Fane, på egen hånd. Her brakte de fantastiske historier om «Hovden-gruppas» streikebryteri og alskens sabotasje av folkets kamp samt trotskistiske infiltrasjon blant ærlige kommunister som ville alle vel. Denne pirat-utgaven, utgitt av SUF-fraksjonen i Bergen (og med massiv økonomisk støtte fra sentralt hold), kom med et ekstra-nummer og to ordinære numre seinhøsten 1971 og våren 1972, der de brakte faksimilier av det opprinnelige Røde Fane (som stadig ble utgitt av MLF) og diverse SUF-medlemmers kommentarer til disse. Samtidig gikk det ut et allment direktiv om at ingen i SUF/MLG måtte kjøpe «Hovden-gruppas» trykksaker ettersom det ville være å «tjene klassefienden».43
Da SUF-fraksjonen på et «landsmøte» i april 1972 vedtok å «oppløse» MLF og gå inn i MLG (planen om en «EPO» var glemt, muligens fordi bare et fåtall av utbryterne ikke var medlemmer i SUF/MLG fra før), begynte Bergens-fraksjonens blad å komme ut som «Røde Fane – MLGs teoretiske tidsskrift». Idag blir det utgitt av AKP, og er hva vi med full rett, kaller Pirat»Røde Fane».
Skulle dette gi noen nåværende medlemmer av «ml»-bevegelsen lyst til å stille ledelsen i sine organisasjoner noen ubehagelige spørsmål, så lykke til.
—
Noen få eldre MLF-folk fulgte SUF ved bruddet, og ble straks framstilt som de største kommunistene verden har sett. Etter at de hadde utspilt sin rolle som gisler for SUF-fraksjonens konspirasjoner, gikk lufta ut og de forsvant ut av det politiske rampelyset.
—
MLF fortsatte sin virksomhet. På sitt landsmøte i oktober 1972 dannet de Kommunistisk Arbeiderforbund (KA). Dette er idag den eneste kommunistiske arbeiderorganisasjonen i Norge.
Etter bruddet med MLF drev «ml»-bevegelsen en tid er. intens jakt etter «Hovden-feil hos oss sjøl» og jaget ut noen «banditter og agenter». Så falt alt til ro igjen, og SUF/MLG kunne ta fatt på innspurten i EEC-kampen og den forestående partidannelsen lykkelig befridd fra alt håp om noensinne å kunne bli en kommunistisk bevegelse.
—
Våren 1972 gikk EEC-kampen inn i sluttrunden, og en stadig fare for at regjeringa skulle komme med utspill som kunne true et nei-flertall resulterte i en aktivisme i «ml»-bevegelsen som overgikk alt tidligere. Dette gjaldt særlig SUF-medlemmene, som hadde vedtatt å bli en masseorganisasjon og i den anledning satte seg dristige rekrutteringsmål. Stor nyrekruttering og samtidig overføring av det som var av eldre medlemmer til MLG, førte til at viljen til å «tjene folket» kombinert med fraværet av politisk erfaring og skolering resulterte i at en politisk blindhet og aktivisme fikk prege særlig SUF, mens en mer «bevisst» høyre-opportunisme» fikk utfolde seg fritt i MLG. Ledelsen kunne i stor grad legge opp politikken uten distraherende innblanding fra medlemmenes side. Politiske diskusjoner om hva som er riktig politikk for arbeiderklassen ble sett på med den største mistenksomhet, og sannsynligvis ble opphavsmannen til slike diskusjoner beskyldt for å ha trotskistiske sympatier eller i alle fall ubevisste Hovden-feil. Det er først og fremst denne perioden som la grunnlaget for «ml»-bevegelsens upolitiske bruk av trotskist-betegnelsen som skjellsord og ingenting annet, noe som ikke minst de virkelige trotskistene på litt sikt har fordel av. I det hele tatt luktet all opposisjon av «Hovdenisme», og kunne sikkert føre til at noen av arbeiderklassens allierte ville bli «jagd bort».
For ikke direkte å avsverge enhver forbindelse med arbeiderklassen ble det nå utfoldet en viss aktivitet for å gjennomføre «prøveavstemninger» om EEC ved enkelte bedrifter. Hva man oppnådde, var å sette deler av arbeiderklassen i bevegelse på et småborgerlig-nasjonalistisk grunnlag.
I AKMED ble «ml»-bevegelsens svakheter forsterket og fordreid. Politiske diskusjoner forekom bare når den stadig mindre avstanden til Folkebevegelsen skulle forklares, noe som ble stadig vanskeligere ettersom AKMED etterhvert var blitt en del av – en fraksjon innenfor – Folkebevegelsen. Foruten denne absurde diskusjonen forekom bare diskusjoner om hvordan man mest mulig «effektivt» skulle utføre det praktiske arbeidet.
Parallelt med arbeidet i AKMED, bygget «ml»-bevegelsen i denne tiden også opp viktige deler av sin brokete front-flora. Både «Kulturfronten» og «Kvinnefronten» så dagens lys i 1972, mens f.eks. Vietnamarbeidet lå håpløst nede – det skulle det fortsette med inntil det fikk en kort oppblussing til ære for de indo-kinesiske folks seier.
Utfallet av folkeavstemningen 25. september ble feiret i vanlig frigjøringsrus, og etter dette gikk SUF og MLG hen for å snekre sammen et «kommunistisk parti» så fort det bare kunne la seg gjøre.
AKMED fikk et sørgelig endeligt. Fra juli 1972, da det var åpenbart for alle at AKMED bare var en militant utgave av Folkebevegelsen, kom én parole til å bli gjentatt ved alle tenkelige anledninger fra «ml»-bevegelsens side: Fronten må bli varig! Man ville ikke finne seg i noen nedleggelse av motstandsorganisasjonene etter 25. september. Det ville i så fall være forræderi mot folket. Parolen ble blåst opp som det den var: den eneste overlevende politiske forskjell på AKMED og Folkebevegelsen. Opprettholdelsen av AKMED kom imidlertid til å stå i for sterk motsetning til å gi det påtenkte Partiet en så imponerende fasade som mulig, og etter noen løpesedler og forsøk på å opprettholde et tidsskrift forsvant AKMED i folkedypet sammen med Folkebevegelsen. «Ml»-bevegelsens beskyldninger mot Folkebevegelsen om at den ble utnyttet til partipolitiske formål (av SF/NKP) og ikke ville ha «varig front» ble latterliggjort av bevegelsens egen praksis. I 1973 ble SV og AKP dannet ved å trekke aktivistene ut av hver sin motstandsorganisasjon. EEC-kampens resultat var en voldsom styrking av den småborgerlig-nasjonalistiske ideologien i Norge. Det er god grunn til å presisere at vi ikke stiller dette i noen motsetning til det faktum at Norge ikke ble medlem av EEC. Vi ser det rett og slett slik at den proletariske internasjonalismen og arbeiderklassens politiske særinteresser ble løpt ned av borgerlige og småborgerlige kamporganisasjoner. Avstemningsresultatet ga disse organisasjonene styrke og autoritet. Dette var det politiske hovedresultatet av EEC-kampen.
Vårt syn underbygges av MLGs oppsummering etter folkeavstemningen. Her ble valgutfallet kalt det «største nederlag for monopolkapitalen siden krigen». Poenget er at situasjonene kan sammenliknes, men ikke slik MLG gjorde. I likhet med 1972 representerte 1945 en politisk seier for det norske borgerskapet. Arbeiderklassens revolusjonære interesser sto Like svakt i 1945 som i 1972. Noe vi ikke feirer.
EEC-kampen 1970-72 var «ml»-bevegelsens konsolideringsperiode hva nasjonalisme angår. Idag kan det være nyttig å betrakte AKPs Svalbard-kampanje som det klareste – hittil klareste – eksempel på nasjonalisme i praksis.
Nord i tåkeheimen
Også tåkedannelsene i menneskenes hjerne er nødvendige sublimater av deres materielle livsprosess som lar seg fastslå empirisk og som er knyttet til materielle forutsetninger.
K. Marx44
AKPs første alvorlige omgang med Svalbard som politisk problem fant sted i 1976, da kultur- og friluftspersonen Jon Michelet la ut på en ekspedisjon for å inspisere Norges forsvarsevne på Nordflanken. Resultatet ble en serie illevarslende reportasjer i Klassekampen45 samt boka «Orions belte». Vi venter litt med den.
Michelets hovedpoeng var den russiske opprustning på Svalbard. Han fant et halvt dusin beltevogner, 3-4 lastebiler, 5 helikoptre (av typen Mil Mi4 «Hound») samt asfaltvei mellom helikopterbasen, Kapp Heer og Barentsburg, der den russiske gruvedriften har sitt hovedkvarter. Alt var avgjort ikke som det skulle, og general Hamre kom i forlegenhet da han ble konfrontert med at det ikke fantes noen militær plan for forsvar av Svalbard. Morgenbladet skrev 24. august at Klassekampen var en «meget etterrettelig avis når man skjærer bort den revolusjonære ull”. Vi skal se litt på denne ulla. Den lukter, men avgjort ikke særlig revolusjonært.
Vi forlater 1976, og yter Michelet og AKP den rettferdighet at vi skal ta utgangspunkt i en føljetong om Svalbard under titelen «Svalbard er norsk land» som startet i februar 1977 og ennå ikke er fullført. (Ivrige AKPere har allerede forlangt den i bokform, så vi har alle noe å glede oss til.)
HVA ER EN NASJON? Vi kan like godt ta utgangspunkt i Stalins syn.
I Klassekampen 8.2.1977 finner vi følgende sitat fra Stalins artikkel «Marxismen og det nasjonale spørsmål» fra 1913:
«En nasjon er et historisk oppstått, varig fellesskap i språk, territorium, økonomisk liv og psykisk egenart, som kommer til uttrykk i felles kultur.»
Stalins artikkel ble anbefalt av Lenin, og skal tillegges en viss betydning. Nettopp derfor gjengir vi her også var versjon av «sitatet» ovenfor:
«En nasjon er et historisk oppstått, stabilt samfunn dannet på grunnlag av et felles språk, territorium, økonomisk liv og psykologisk egenart uttrykt i en felles kultur»46
Hvorfor er så ordene «dannet på grunnlag av» fjernet i AKPs «sitat»? Fordi AKP er politisk avhengig av en mest mulig uhistorisk og allmenn «definisjon». Stalins artikkel er ellers i sin helhet rettet mot borgerlig nasjonalisme i den borgerlig-demokratiske revolusjonen. For AKP er det vesentlig å vri seg unna dette, derfor oppramsingen av de forskjellige «kjennetegn» som nasjonen – Norge – «er». Stalins motiv var å bekjempe borgerlig nasjonalisme i den borgerlig-demokratiske revolusjonen, AKPs motiv er å kjempe for borgerlig nasjonalisme i den sosialistiske revolusjonen. Det er en forskjell som bare kan utjevnes ved forfalskninger og uvitenhet – hovedelementene i AKPs «teoretiske» utlegninger idag.
Stalin anvender ikke sin beskrivelse av nasjonenes oppståen som noen uhistorisk kokebok-oppskrift:
«En nasjon er ikke bare en historisk kategori, men en historisk kategori som tilhører en bestemt epoke, den framvoksende kapitalismens epoke. Prosessen med nedbryting av føydalismen og utviklingen av kapitalismen er på samme tid en prosess hvor menneskenes sammenslutning i nasjoner foregår»47
Som kjent foregår denne prosessen ved at de borgerlige nasjonalstater oppstår. Begrepet «nasjon» får sin mening nettopp ved disse statenes oppståen, og får følgelig sin vesentligste politiske betydning i de borgerlig-demokratiske revolusjoner.
Stalins artikkel fra 1913 er ikke borgerlig-nasjonalistisk.
Stalin legger ikke fram noe program for å forsvare den borgerlige nasjonal-statens nasjonale særtrekk. Tvertimot sier han om den nasjonale kampen at:
«I sin essens er den alltid en borgerlig kamp, en kamp som er til fordel først og fremst for borgerskapet», den «trekker store lags oppmerksomhet vekk fra sosiale spørsmål, klassekampens spørsmål, til nasjonale spørsmål, spørsmål som er ‘felles’ for proletariatet og borgerskapet.»48
Mens AKP idag mobiliserer under borgerskapets fane, sier Stalin: «Om proletariatet samler seg under den borgerlige nasjonalismens fane avhenger av hvor langt klassemotsetningene er utviklet, av klassebevisstheten og graden av organisering i proletariatet. Det klassebevisste proletariatet har sin egen velprøvede fane og har ikke noe behov for å samle seg under borgerskapets»49
Altså: en nasjon er grunnlaget for de borgerlige nasjonalstater som dannes gjennom borgerlige revolusjoner når kapitalen har utviklet seg så langt at den ikke lenger har utviklingsmuligheter innenfor de før-kapitalistiske produksjonsforhold.
Egentlig kunne vi utviklet vårt eget standpunkt fra dette grunnlaget, men siden emnet er AKP, skal vi betrakte nærmere hvordan dette partiet utvikler sin sære nasjonalisme, noe de gjør særlig ut fra nasjonens kjennetegn.
Svalbard og de nasjonale kjennetegnene
a) felles territorium50 Michelet og hans ivrige lærlinger slår fast at Svalbard ligger «nærmere det norske fastlandet enn noe annet fastland» og at «også når det gjelder klima (Golfstrømklima), topografi, dyreliv og planteliv finnes det en rekke felles trekk». Her tøyer vei Michelet Golfstrøm-klimaet litt langt, samt at det norske fastlandet har noenlunde felles dyre- og planteliv med områder ikke engang de mest forutseende NATO-generaler ennå har gjort krav på. Hva som gjør ovenstående til et stykke utspekulert idioti, er at en nasjons «felles territorium» ikke er avhengig av territoriet, men av nasjonen. Alt annet kan bare ende i nasjonal-mystikk, og det gjør det selvsagt også for AKP, som når de skal forklare hvordan nordmennene fulgte sin urnatur.51 Det hadde seg nemlig slik at nordmennene var «dristige sjøfarere for 1000 år siden. De seilte nordover langs kysten, for Norge betyr ‘veien mot nord’.» Denne trangen til å dra nordover, må ha vært overveldende. Ettersom nordmennene dro opp langs kysten,
«…så måtte de også til sist komme fram til det som skulle bli ‘nordveiens’ nordligste endestasjon, Svalbard».
Det er mulig å innvende at nordmennene «kom» mange andre steder også, og slett ikke alle lå i nord. Mot dette igjen kan det innvendes at denne urdriften ikke hadde tatt bo i alle nordmenn, men bare i de fremste representanter, de som legemliggjorde folkekarakteren. Vi behandler her den nasjonale psyke. Den henger åpenbart sammen med territoriet.
b) Psykisk egenart. Er best behandlet i en for noen morsom artikkel i Klassekampen 13. april 1977: «Om norske fjell og psykisk egenart». Den er skrevet av Jon Michelet. Han tar utgangspunkt i noe velkjent, nemlig påsken: «Helt opp i 2000 meters høyde forfølger hordene snøen, ruller seg i den og jubler fornøyd». Stalin, sier Jon M, har skrivi om nasjon, og noe som heter psykisk egenart:
«Dette er noe som alle slags opportunister, revisjonister og trotskister holder mye leven og moro med. Psykisk egenart, roper de, ha-ha. Nasjonalromantikerne i AKP vil ha fram bunaden og neverluren. Og jage folk ut i villmarka på ski! Noe så dumt og trøtt. Nei, vi blir liggende på sofaen og studere…»
For leseren vil det nå være klart at «trotskister» o.l. ikke går på ski, ikke fordrar snø etc. De er ikke norske. Ikke skikkelig norske.
Hollendernes nasjonal-psyke er annerledes, sier Jon: «Når dikene er reist med heltemodig innsats fra de arbeidende massene vil de ha en bevissthet som er formet av tanken på og arbeidet med diker. Nå i påska har hollenderne reist ut bak dikene sine og plukke tulipanene. «
I Norge er det fjell, i Holland er det diker og tulipaner, i Bayern er det skinnbukser (!) Men, sier Michelet:
«Det er bare ei borgerlig vulgarisering og reaksjonær nasjonalsjåvinisme og rasisme som lager et vrengbilde av nasjonenes ulikheter, stempler hollenderne som tullinger og tresko og tyskerne som «hornblåsere». Mens pakistanere er «morderiske».»52
Vi er helt enige. Og det er rasisme å innbille folk at nordmenn er en spesiell tøff rase som i motsetning til tulipantullinger fra Holland, bleike engelske straffanger – eller ikke-etniske og late «trotskister» – har en psyke som gjør dem i stand til å tåle hva det skal være av mørketid og kulde. Hva Michelet har rett i, er at en som f.eks. har overvintra på Svalbard, vet hva det dreier seg om.
Han vil stå bedre forberedt til å overvintre en gang til om det trengs. Tar vi ikke mye feil, vil en bergenser, en engelskmann og en norsk-amerikaner ha samme sjans om de bare blir «plassert» på Svalbard. Den nasjonale psyken det her er tale om er ikke noe felles for nasjonen i det hele tatt. Det Michelet vil ha oss til å tro, er forestillingen om den hardføre germaner. At den stolte bærer av vår alles (i alle fall potensielle) psyke hos Michelet er blitt en slags nevrotisk snø-grevling i påsken, har noe med journalistikk å gjøre.
Også Michelet mener at ikke alle nordmenn har nasjonal psyke. «Trotskister og revisjonister» har det ikke. Monopolborgere ei heller. Psyken deles ut etter politisk konfirmering. Vi minnes kamerat Goebbels’ utfall mot de jødisk-bolsjevistiske kosmopolittene og de profitt-hungrige plutokratene. De hadde ikke nasjonal psyke. Og dette er ikke morsomt. Det er tvert imot bekymringsfullt, og er det også for Michelet. Det han bekymrer seg for, er at nasjonen, og dermed nasjonens ytre kjennetegn, skal forsvinne under imperialismen . Dette skjer, derfor blir nasjonalismen både for Michelet og borgerskapet en politisk oppgave. Ettersom AKP, som vi har vist, ikke er i stand til å skille mellom begrepene nasjon og nasjonalstat, er Michelets funksjon å mobilisere en fanatisk nasjonalistisk ideologisk støtte til den borgerlige nasjonalstaten. Michelets mål er den nasjonale enhet. Til dette formål passer det best å la «den nasjonale psyke» bli bestemmende. Dette viser seg når AKP skal ta for seg
c) felles økonomisk liv.53 Klassekampen påtar seg på dette området å påvise at Svalbard er norsk fordi norsk virksomhet har dominert øygruppa «siden Vikingtida». Hovedpoenget er at det er «…norsk virksomhet som har vært kontinuerlig og dominerende» mens «andre nasjoner har også drevet virksomhet. Men de har kommet og gått.» Skal man først studere den norske nasjon (som altså er noe annet enn, riktigere: grunnlaget for, den borgerlige nasjonalstaten Norge), bør det være en selvfølge at den økonomiske virksomheter, danner utgangspunktet. Kun i forbindelse med den økonomiske virksomheten som noe faktisk felles for nasjonen, har det mening å snakke om en nasjonal kultur eller nasjonal psyke – og med «felles» økonomisk virksomhet tenkes slett ikke på at de «virksomme» skulle ha felles interesser. Tvert imot.
For AKP ser saken noe annerledes ut:
«Felles territorium er et av de karakteristiske trekkene ved en nasjon.» … «Det kreves i tillegg indre økonomiske bånd som binder de forskjellige delene av nasjonen sammen til et hele.»54
Det riktige er at om den felles økonomiske virksomheten finner sted på et bestemt territorium kan man stå overfor en nasjon. Så vil også territoriets omfang bli bestemt av arten økonomisk liv det dreier seg om. Det er først under imperialismen at alt territorium blir trukket inn under – ikke nasjonene – men nasjonalstatene.
AKPs dokumentasjon av Svalbards norskhet er temmelig enestående. Vi skal ta det kronologisk:
I steinalderen fantes det en fangstkultur (omlag 5000 år siden). Den forsvant. (Hvor fangstmennene kom fra, sier Klassekampen ikke noe om.)
«På 800-tallet» gjennomførte høvdingen Ottar en ferd fra Hålogaland rundt Nordkapp til Kvitsjøen. Dette var «en overlag dristig ferd», og det er også hele poenget med «dokumentasjonen», bortsett fra at den altså gikk nordover («veien mot nord»).
I året 1194 ble følgende nedtegnet i et islandsk håndskrift: «Svalbardi fundin». Iflg. Klassekampen er «indisiene forholdsvis sterke» for at håndskriftet omtaler det vi idag mener med Svalbard. Klassekampen støtter seg på den kjente nordmann F. Nansens utsagn i et av den nasjonal-heroiske litteraturens hovedverker, «Nord i tåkeheimen».
Det samme gjelder seilingsforskrifter funnet i den islandske «Landnåmabok» fra 1230.
De to siste «dokumentasjonene» kunne kanskje være anvendelige for AKPs brødre på Island.
Klassekampen mener at «helt fra 1100-tallet (og kanskje tidligere) til idag har nordmenn vært i virksomhet på øygruppa, muligens med et avbrudd i det 13. og 14. århundre». Man støtter seg her på Helge Ingstad, som i «Landet, med de kalde kyster» mener «…at Svalbard må ha vært gjestet ofte, fordi det var et ganske usedvanlig viltrikt land.» Det siste kan kanskje tyde på at Svalbard ikke var gjestet så altfor ofte. Hittil har Klassekampen ikke dokumentert annet enn sin trang til nasjonal-mystisk forankring.
Til venstre et inntrykk fra AKPs Svalbard-kampanje. Til høyre beviser «Klassekampen» at AKPs politikk blir «svart provokasjon» om den ikles ny typografi (det hører med til historien at verken KUL eller KA hadde noe med «provokasjonen» å gjøre)
Først på 1260-tallet blir det påvist en viss fangstvirksomhet, først og fremst på Island og Grønland. Men ettersom man trodde Svalbard var en del av Grønland, kan det muligens ha en viss gyldighet for Svalbard også (Island, Grønland og Svalbard ble norsk «skattland» fra 1262).
Det var ingenting som tydet på fortsatt fangst på Svalbard etter omlag 1380 (foreninga med Danmark og Svartedauen), men det var «kontinuerlig norsk virksomhet i Ishavet» (Island, Kvitsjøen), deriblant gjensidige norske og russiske plyndringstokter i 1412 og 1419: «Dette viser at datidas føydalherrer så områdene nord ved ishavet som rikt og viktig skattland som det var verdt å kjempe for.»
Kommentarene ovenfor er basert på det historiske stoffet AKP selv har kunnet skaffe fram. Da det ble publisert, ble det kommentert på liknende måte også av andre, noe som fikk Klassekampen til å innlede 3. del av sin spennende føljetong med bl.a. følgende:
«Om Sovjets ambassade skjønte sitt eget beste, så ville den trykke opp artiklene fra studentlederne i ‘KUL’ og SV og spre dem i masseopplag”.55
Det foregår en koordinert aksjon fra Sovjet og deres 5. kolonne i Norge, mener Klassekampen. Vi skjønner godt at behovet for denslags utfall var tilstede. Videre:
1596 ble Svalbard gjenoppdaget av William Barents. (Gud bedre, han «trudde at øyene var en del av Grønland» – men så var han da heller ikke norsk.)
1611 ble den første landstasjon for hvalfangst opprettet av engelskmennene.
«Nederland blei for ei tid den ledende nasjonen…»: «I perioden 1669 til 1778 sendte Nederland 14.167 fartøyer til farvannene ved Vest-Spitsbergen. Samlet fangst var 57.590 hval…» Opptil 2000 mennesker var i Smeerensburg i sesongen.
Norsk ekspedisjon fra Bergen 1615. Dansk-norske landstasjoner fra begynnelsen av, «flere ekspedisjoner» hvert år. (Danske og norske skip: 1693: 16, 1776: 35). På slutten av 1700-tallet var Grønlandshvalen på det nærmeste utryddet og «Nederland, England og Hamburg mista raskt interessen for Svalbard-feltet.»
Fra omlag 1715 til 1830 drev russere fangst på Svalbard.
Den norske interessen tok seg opp på slutten av 1700-tallet, overvintringsjakt særlig fra 1822. Finnmark var «helt avhengig av Svalbard.» Norge ledende i vitenskapelig utforskning (fra 1827). Første omseiling 1853.
Alle stater betraktet Svalbard som «ingenmannsland» mot slutten av 1800-tallet.
—
Foreløpig oppsummering: Såvidt vi kan se, er AKP istand til a dokumentere at det kan ha foregått en viss fangstvirksomhet på Svalbard på 1200-tallet, og muligens sporadiske besøk tidligere. Dokumentasjonen har ingenting med den nåværende rivaliseringen mellom forskjellige imperialiststater å gjøre. Derfor kan den komme til å bli publisert av NATO, mens kommunistenes kommentarer kan bli publisert av Moskvas ambassade (forøvrig i likhet med Lenins og Marx’ skrifter og i omtrent samme hensikt). Heller ikke dette har noe med saken å gjøre. AKPs historieskrivning egner seg best for dem som synes om å se på bildene i stedet for å lese.
—
Skal vi ikke si oss ferdige med dette? Nei, først nå blir AKPs historieskrivning interessant. Fra nå av dreier det seg om at Svalbard er norsk fordi det vokste fram et norsk proletariat der. Poeng:Det norske proletariatets klassebevissthet og arbeid har gjort Svalbard norsk.
Vårt poeng: Klassebevissthet og lønnsarbeid er klassebestemt. Kapitalismen rykker inn og gjør AKPs argumenter om det «norske» Svalbard-proletariatet til absurditeter. Etter den første imperialistiske verdenskrigen ble Norge tilkjent suvereniteten over øygruppa (1920, Norge overtok formelt ansvaret 1925) fordi Norge etter en politisk overlegning hos de imperialistiske seierherrene burde ha suvereniteten.
Det er først i den imperialistiske tidsalderen Svalbard er blitt et «spørsmål». Spørsmålet dreier seg om de forskjellige imperialistiske staters og blokkers innflytelse over og utnytting av Svalbard og havområdene rundt. Dette burde AKP være ærlige nok til å ta utgangspunkt i. I stedet drukner partiet intetanende abonnenter i historisk søppel. Og det har forresten ingenting med ærlighet å gjøre – det har tvert imot med AKP å gjøre – og derfor skriver Klassekampen slikt:
«Med kaldsvetten drivende av panna har ‘KUL’erne desperat prøvd å bortforklare det norske proletariat sin eksistens og rolle på Svalbard» … «Det finnes jo ikke noe filosofisk institutt der en kan drive hederlig arbeid i Longyearbyen, bare noen mørke og skitne gruver!»56
Alle vet at dette er en blanding av løgn og demagogi, det er anti-intellektualisme og avsporing. Kort sagt: det er AKP.
—
Men AKPs Svalbard-kampanje krever forklaring, og ikke bare kritikk. Kommunistene er ikke SVere. La oss derfor svare på nettopp de spørsmål som verken AKP eller SV kan nærme seg uten å bli svidd.
Hva viser AKPs historieskrivning? Den viser at forskjellige land utnyttet ressursene på Svalbard, og at norske hvalfangere og jegere deltok. Til tider var nordmenns virksomhet dominerende, andre ganger ikke. Opp mot vår tid øker norsk virksomhet. Idag er den russiske virksomheten dobbelt så stor som den norske (hhv 2000 og 1000 deltagende, produksjonen, kull, er omlag like stor.)
Er Svalbard norsk? Svalbard er et vedheng til den borgerlige nasjonalstaten Norge i den betydningen av Norge har overoppsynet med øygruppa. Spørsmålet er forøvrig meningsløst.
Har ikke norske arbeideres arbeid gjort Svalbard norsk? Norske arbeideres arbeid på Svalbard har gjort norske og utenlandske kapitalister rike. Det er derfor de er der. De er ikke der fordi de ønsker en kull-bevissthet eller en kulde-bevissthet (jfr Jon Michelet for AKPs syn og K.Marx for vårt). Vi vil også avvise at russiske arbeideres arbeid på Svalbard er i ferd med å gjøre Svalbard russisk.
Om så er: Hva er da meningen med AKPs Svalbard-kampanje? hensikt er å skape en politikk som kan bli en felles politisk plattform for småborgerskapet/deler av borgerskapet og arbeiderklassen i Norge. En slik politikk må, i alle fall tilsynelatende, stå i opposisjon til storborgerskapets. AKPs politikk går ut på at Sovjet skal presses vekk fra Svalbard. Sovjet vil ikke. Derfor skiller den AKPske aggressivitet seg ut fra den borgerlige. Også borgerskapet mener at norsk suverenitet bør hevdes og at Svalbard er norsk. Det norske borgerskapet ønsker ikke idag noen krig mot Sovjet. Dette er grunnlag for et skille mellom DNAs politikk og AKPs politikk. Dette skillet er viktig for å opprettholde den småborgerlige politikkens selvstendighet. Uten dette skillet ville ikke AKP kunne henvende seg til arbeiderklassen med annet enn tradisjonell småborgerlig næringspolitikk. Den er ikke særs populær.
Er det likevel ikke riktig å forsvare Svalbard mot f.eks. et angrep fra Sovjet? Spørsmålet røper selve hovedproblemet for opportunistene: Tross vår daglige kamp mot borgerskapet – er vi ikke likevel alle i samme båt når hele samfunnet – når nasjonen – er truet?! Det er vi ikke, og svaret på spørsmålet er nei. Vår oppgave som kommunister er å lede arbeiderklassen i krig mot borgerskapet, ikke å lede borgerskapet i krig mot andre lands borgerskap. Spørsmålet er resultatet av AKPs Svalbard-kampanje. Derfor er parolen «Svalbard er norsk land» like politisk forvirrende som «Vestfold er norsk land». Følgende kommentar har AKPerne til dette synet:
«Rød Front har påstått at KUL og SFD-ledelsen står for ei linje som vil tjene okkupantmakta ved en intervensjon i Norge. Vi har spilt av lydbandet fra DNS-møtet 13.11, hvor dette blei diskutert – og satt inn opportunistenes uttalelser der i et kjent eksempel fra 2. verdenskrig:Blüchers angrep på Oscarsborg. La oss tenke oss at KULeren Truls Wyller og SFD-lederne Morten Jørgensen og Lars Martin Watne var soldater på Oscarsborg. Hva ville de gjøre da om de skulle ta sine egne analyser alvorlig?
Nansen – AKPs læremester i Svalbard-kampanjen – her på talerstolen som president i Norges Forsvarsforening
Jo, når beskjeden kom om at Blücher var på veg inn Oslo-fjorden ville Wyller si til soldatene som han sa på lørdagsmøtet: Det er ikke noe å bry seg om for «i imperialistiske land er spørsmålet om nasjonal sjølbestemmelse bare et formelt spørsmål.»
Når så kommandanten på festninga skal til å gi fyr, så vil Watne rope: «Proletarene har ikke noe fedreland. Hovedfienden er alltid vårt eget lands borgerskap. Vi må rette våpna innover mot representantene for dette borgerskapet». La oss skyte kommandanten.
Når soldatene vil yte motstand mot angrepet, vil Morten Jørgensen peke på de tyske soldatene og si: Se, de er arbeidere. «Vi må følge Lenins ord om ikke å la arbeider skyte mot arbeider.» Ei sånn linje for «motstand» mot sovjetisk okkupasjon er i sannhet ei god støtte for Bresjnev!»57
Ovenstående gjengir så nøyaktig det er mulig den tåkedannelse som oppstår i opportunistenes hoder når gjerdene rundt deres «normalt fungerende samfunn», deres «nasjonale enhet», deres hjemlige imperialisme blir truet. Jo mer «konkret» og «praktisk» situasjonen er, jo tjukkere blir tåka. Utdraget ovenfor fører fram til følgende spørsmål: Ville ikke den eneste holdbare handling fra kommandanten på Oscarsborg – som AKP her passende identifiserer seg med – være å fengsle (evt skyte) de tre omtalte personer allerede på forhånd? Spørsmålet er allerede besvart i praksis: Vi har unntakslover for slike situasjoner.
Sitatet fra fedrelandsforsvarerne reiser en hel del andre spørsmål som vi skal ta for oss etterhvert. Men først skal vi gjøre oss ferdig med Svalbard. Nedenfor følger en forsinket bokanmeldelse.
En AKP-bok og dens mottakelse.
Jon Michelet er idag bryggearbeider. Michelet vil ha folk til å se det som burde være tydelig for enhver. Boka «ORIONS BELTE» er en lærebok i å se slik Michelet ser. Hans budskap er: «Svalbard er norsk land – avvis sovjetisk press». Derfor annonserer Oktober forlag for boka i Aftenposten.
Boka handler om tre karer i den vesle skuta «Sandy Hook» og deres eventyr på Svalbard. I sin jakt etter småborgerlig frihet oppdager de mystiske ting – deler av et russisk våpensystem – på norsk jord (den dypere mening i boka er at våpensystemet er amerikansk, men det er det bare de færreste som vil oppdage. Spenningsmomentet er da: russerne har oppdaget systemet, men vil ikke at amerikanerne skal oppdage at de har oppdaget det…). De tre blir oppdaget av russerne, og etter endel blod, svette og tårer kommer én av dem tilbake til sivilisasjonen, hvorpå han blir arrestert og fengslet (etter sovjetisk press). I fengslet skriver han beretningen om hva som er skjedd: «Orions belte». Til slutt blir han myrdet av en KGB-agent.
Boka er mer effektiv en en annonsekampanje i borgeravisene. Den er mer effektiv av to grunner: den er godt skrevet og den er dypt moralsk. Den er AKPs nasjonale program på 450 sider.
Hva vil det si at boka er godt skrevet? Det vil si at den blir lest. Michelets middel er følgende:Han skriver ikke én linje uten en eller annen språklig friskhet. Vi gjengir et eksempel:
«Sommeren 1972 måtte vi unnsette en student som lå og merka pippipper på Forlandet. Gutten hadde den verste magekatarr jeg har hørt, men var ellers grei nok og erklærte seg for en venn av den norske arbeider. Gullbriller, hesjehår til nedpå aksla, fippskjegg, og et orakel til å snakke med fuktige lepper son nærmest sto ut som ei trakt. En ekte SUFer tenkte vi. I alle fall en jævla drul fra Blindern.»58
Ovenfor beskrevne person viser seg å være noe helt annet enn «SUF»-er. Han vil bevise at Svalbard er hollandsk, eller russisk, bare ikke norsk. («Ut sprang politiske padder og slanger».) Men han blir dolka til skottet av skikkelige proletarer med kunnskap om vikingtida og denslags. Der menn er menn har ikke sveklinger fra Blindern noe å gjøre. Dette sier Michelet på en måte som får det til å boble i enhver AKPer eller DNA-funksjonær . Michelet overgår både Kjell Aukrust og Øvre Richter Frich, d.v.s han forener dem.
Hva oppnår Michelet med sitt språk? Han oppnår det vesentligste, nemlig at han kan servere den mest gjennomførte løgnaktighet og det mest betente politiske program på en måte som ikke bare er morsomt. Michelet henter på en måte sitt språk fra arbeiderklassen. Han rendyrker det på en måte som gjør seg på trykk. Han er den vellykte borgerunge og dermed den vellykte AKPer: han hermer arbeiderne bedre enn arbeiderne kan sjøl. Som vellykket AKPer er han en proletar-karikatur, noe også arbeiderne vil le av. Og like, for den industrielle hverdag er ikke så underholdende at det gjør noe.
Omtrent samme funksjon har Michelets utfall mot nettopp den industrielle gråhet, hans friske nedsabling av alle slags politiske utysker og hans dårlig skjulte våpenromantikk og allmenne barskhet. Michelet skriver på norsk for den norske arbeider som er skolert av kiosklitteratur.
Michelet er ikke bare stor i kjeften. Han er også moralsk. På norsk betyr det at han er sentimental og at han heller bøttevis av møkk over enhver forekomst av kommunisme. Hadde noen oppkjeftig svekling på Svalbard og omegn hvisket (med Marx) at proletarene ikke har noe fedreland, ville Michelet vært over ham som et tonn våt sement. Og hvis noen sier at de prektige menneskene Michelet beskriver (prektig=svett, breiskuldra persen med uavklart forhold til fedrehjemmet) – hvis noen sier om disse at de – i likhet med de fleste arbeidere – er fanget inn av borgerlig nasjonalistisk ideologi, har Michelet allerede felt dommen: Helten døde på siste side, myrdet av fienden. Igjen sitter enker og farløse. Hvilken side er kritikerne på? Vår eller fiendens? Svar!
AKP skriver for de som tror AKP er noe hemmelig tøv fra Peking. Michelet skriver også for de som er skuffet over den norske nasjonen. Michelet skriver for de som har mistet gnisten etter at DNA ga etter for Sovjets press. Michelet skriver for de som ennå ikke har tatt plass i den fronten som skal presse den norske regjeringa til en skikkelig aggressiv og kompromissløs kamp mot den russiske kolonien på norsk jord – på Svalbard. Derav kan vi forstå følgende:
Bokas mottakelse. Arbeiderbladet (regjeringsorgan i Oslo) skrev bl.a. følgende om «Orions belte»:
«‘Orions belte’ er en bok om mennesker som kjemper for å overvinne, ikke minst seg selv – en flukt fra og for sinnet, en reise inn i fantasiens myldrende rike, ikke bare en, men utalligs tankeflukter, et oppkomme av fortellerglede og spontanitet, et gjøglerisk driv som jager leseren fra side til side hvor overraskelsene nærmest står i kø.» … «Underlig hvis forlaget ikke skulle få dette til å bli en bestseller, ikke bare her i landet.»59
Det får ikke hjelpe om Jon M er AKPer, sier Arbeiderbladet, har. er likevel «saftig og befriende». Michelet er befriende for DNA. Han befrir dem fra en oppgave: å spre den mest utilslørte (og derfor mest mystiske) nasjonalsjåvinistiske ideologien. Derfor vil ikke Arbeiderbladet ta sjansen på at noen av leserne har gått glipp av anbefalingen: dagen etter anmeldelsen kommenterer avisen sin egen anmeldelse («Uvante ord om ei ml-bok»):
«Jon Michelet har på få år skrevet seg inn i folks bevissthet som en forfatter av bøker man kan kjøpe i trygg forvissning om å få kvalitet igjen for pengene.»60)
Og Michelet får pengene for sin kvalitet.
Det må stilles to spørsmål:
Hvorfor er DNA avhengig av AKP? og
Hvorfor er AKP avhengig av DNA?
Svarene hører ikke hjemme i en anmeldelse. Bare en ting skulle være åpenbart: «Orions belte» har egentlig ikke noe med Svalbard å gjøre. «Orions belte» har i videste forstand noe med en tredje verdenskrig å gjøre.
(Jon Michelet; ORIONS BELTE Oktober forlag, Oslo 1977, 450 sider. Kr. 42,- hft.)
AKP i den tredje verdenskrigen.
Vi kan ta utgangspunkt i at det eksisterer en økende fare for en tredje verdenskrig. I motsetning til AKP kan vi være konkrete uten å få tåke i hodet. Altså følgende tenkte eksempel: I en svært tilspisset situasjon beslutter den norske regjeringa at den russiske virksomheten på Svalbard skal opphøre. Russerne hører ikke på bønner eller trusler, så en større militær ekspedisjon blir sendt nordover for å fjerne russerne med makt. Militærstyrken er helt igjennom norsk, dvs. ingen utenlandske tropper deltar (om det kan glede AKP: vi kan godt forutsette at det er begrunnet mistanke om at russerne under dekke av gruvedrift og forskning har foretatt større militære installasjoner). Det interessante er ikke hvem som «vinner». Det interessante er hvordan AKP vil stille seg. Det burde ikke være noe spørsmål, men er det likevel. AKPs hovedpoeng i agitasjonen mot DNA det siste året, er at partiet har vært ettergivende overfor Sovjet i grenseforhandlingene om Barentshavet. DNA har «solgt norske interesser» – DNA er ikke nasjonalt nok. AKP er det eneste parti som konsekvent kjemper for Norges nasjonale interesser, har Klassekampen utbasunert et hundretall ganger. Idag har AKP ikke noe svar på spørsmålet vi stilte, men i vårt tenkte eksempel ville AKP være nødt til å være for eller imot en militær ekspedisjon til Svalbard. Til den norske imperialismens beroligelse kan vi likevel gi svaret allerede idag: en militær besettelse av Svalbard vil måtte bli feiret som en progressiv hending i AKP-kretser.
AKP vil vri seg unna ovenstående med følgende forklaring: Noe slikt vil ikke kunne skje, for det norske borgerskapet er ikke nasjonalt – det norske borgerskapet kan og vil ikke forsvare Norges nasjonale interesser. Om man betrakter russisk opprustning på Svalbard som angrep mot Norge og dersom man skal ta AKPs program alvorlig, vil vår heltemodige forsvarsstyrke «mest truleg … gå i oppløysing…». Men fortvil ikke: «Om dei (‘forsvaret’) skulle gjera motstand under leiinga av den borgarlege regjeringa mot eit imperialistisk åtak, vil AKP/ml sjå det som ein rettvis krig som proletariatet stør.»61
Om det nasjonale borgerskapet likevel er nasjonalt, dvs. framviser den militans på Svalbard som AKP har ropt etter i lengre tid, vil AKP støtte dette.
Når AKP i sitt prinsipprogram er nødt til å operere med flere muligheter for borgerskapets nasjonale psyke, kan dette ha internt-politiske grunner som ikke vi kjenner til. I alle fall kan vi påta oss å løse opp litt av floken; hele AKPs politikk i forhold til den norske nasjonalstaten er fullstendig avhengig av teorien om at det norske borgerskapet ikke er nasjonalt (som vi tidligere har pekt på, er dette en vrøvlete begrepsbruk. I stedet for nasjonalt vær så snill å lese nasjonalistisk. Det AKP kaller nasjon er hva vi kaller nasjonalstat.)
Det unasjonale borgerskapet.
Borgerskapet er ikke noe overhistorisk eller statisk fenomen, heller ikke i Norge. Det har ingen mening å si at borgerskapet «prinsipielt» er nasjonalistisk, progressivt, internasjonalistisk eller reaksjonært. Borgerskapet er knyttet til kapitalismen, det er den klassen som utbytter arbeiderklassen i produksjonen, og borgerskapets politikk er bestemt av forutsetningene for at denne utbyttingen skal kunne skje. Den «nasjon» vi tidligere har snakket om dannet utgangspunktet for og fikk sin eksistens ved kampen for den norske nasjonalstaten 1814-1905. Nasjonen har dermed mistet sin progressive funksjon. Igjen står følgende: borgerskapet har oppnådd hva de trengte for å utvikle seg og eksistere, nemlig et marked beskyttet av stengte grenser, både i betydningen avsetningsmuligheter og muligheten til å kjøpe arbeidskraft. Det er i denne sammenhengen nasjonen er en kategori knyttet til «den framvoksende kapitalismens epoke», de ytre trekk som felles språk, territorium og økonomisk virksomhet danner tilsammen et «historisk miljø» som kapitalismen og den borgerlige nasjonalstat kan utvikle seg innenfor og ved hjelp av. I kampen mot før-kapitalistiske produksjonsforhold har borgerskap og proletariat nettopp «felles interesser», det vil i realiteten si at ennå er ikke motsetningene mellom borgerskap og arbeiderklasse blitt den dominerende. Fra da av eksisterer nasjonen bare som et stadig mer morkent innhold i den borgerlige nasjonalstaten, eller som Stalin sier det: «Men dannelsen av nasjoner betød i disse tilfellene samtidig deres forvandling til uavhengige nasjonalstater.»62) Fra nå av har arbeiderne «ikke noe fedreland», arbeidernes interesser binder alle lands arbeidere sammen på tvers av nasjonalstatenes grenser, som borgerne står igjen som forsvarere av fordi grensene er en av betingelsene for deres klasseherredømme. Av dertne grunn kunne Marx lansere den parolen som for borgerskapet (og selvfølgelig småborgerskapet) ble et skremmende gespenst: Proletarer i alle land – forén dere!
Hvordan går det videre med nasjonalstaten? (-for det skulle nå være klart at det er denne AKP forsvarer og bekymrer seg for). Ved kapitalismens utvikling til imperialisme vil tendensen spontant gå i retning av at nasjonal-statens fødselsmerker, det nasjonale ideologiske innholdet, vil gå i oppløsning. All den stund denne ideologien likevel bare er et bedragersk slør som skjuler de virkelige klasseforhold, har proletariatet ingen grunn til å beklage denne tendensen. Det har derimot borgerskapet. Under imperialismen vil en nasjonalstat bare kunne ekspandere på bekostning av andre nasjonalstater, og paroler som «fram for den norske kapitalismen» eller «fram for de norske rikfolks interesser», har ingen større gjennomslagskraft hos arbeiderne, og de er nødvendige både i produksjonen og i militærvesenet. Borgerskapets herredømme hviler på arbeidernes «samfunnsansvar» og «nasjonale» lojalitet, deres nasjonalisme.
Annerledes for AKP. For AKP er det borgerskapet som «sviker nasjonen» (d.v.s. den egne imperialistiske nasjonalstatens «fellesinteresser» i forhold til andre – evt. større – imperialistiske nasjonalstater). AKPs begrunnelse for sitt syn er 9. april 1940. Og AKPs syn er like galt enten borgerskapet er «nasjonalt» eller «anti-nasjonalt». For å vite om borgerskapet ikke likevel er nasjonalt, kan også vi tillate oss den politiske luksus (det finnes nemlig langt mer nærliggende og aktuelle eksempler) å ta utgangspunkt i 9. april. Derved kan vi også forstå den indre mening i AKPs før nevnte eksempel, de tre soldatene på Oscarsborg – og kommandanten.
Hva skjedde så 9. april 1940? Det tyske angrepet på Norge er et viktig innslag i AKPs tankeverden, på linje med en rekke andre tidligere tiders nasjonale nederlag og fornedrelser. Viktigst er imidlertid dette: borgerskapet ville ikke forsvare Norges nasjonale interesser, det var unasjonalt: borgerskapet gjennomførte en ineffektiv mobilisering, borgerskapet saboterte selve den nasjonale kampen (geværer uten sluttstykker, rot. og tull på alle områder etc). AKP har utgitt boka «Stille mobilisering» (Oslo 1977) om ovenstående. Den kan være interessant om man har sansen for slikt. Men den er overhodet ikke egnet til å påvise at borgerskapet er unasjonalt: det var borgerskapet som var den egentlige seierherren fem år seinere, og borgerskapets taktikk for å nå dette målet var: kamp for «den nasjonale enhet», undertrykkelse av enhver tendens til klassekamp. Dette har AKP dokumentert: både ovenfor nevnte bok og Terje Valens «De tjente på krigen» (Oslo 1974) har nettopp dette som hovedpoeng. (Dette gjelder også den «sensasjonelle» publisering av den militære undersøkelseskommisjons rapport av 1946 for kort tid siden.) Men konklusjonen som trekkes av AKP-forfatterne går i stikk motsatt retning: borgerskapet var unasjonalt ( = splittet nasjonen). Men borgerskapets hele taktikk – før, under og etter 9. april – gikk nettopp ut på å hindre arbeiderklassen i å bryte den nasjonale enhet. Det norske borgerskapet var ikke noen «vaklende alliert» til arbeiderklassen under 2. verdenskrig, snarere kan det omvendte i endel situasjoner ha vært tilfellet. For å erobre tilbake retten til å utbytte den norske arbeiderklassen uten utidig innblanding fra et konkurrerende borgerskap var det helt naturlig for det borgerlige statsapparatet å søke støtte i andre imperialistland. Denne imperialistiske alliansen var ikke effektiv i 1940. For å si det annerledes: de framtidige alliansepartnerne var ikke tilstrekkeligforberedt på den tyske imperialismens aggresjon. Mer presist: så lenge de ikke-fascistiske vestmaktene ikke selv var direkte angrepet av Tyskland hindret de imperialistiske motsetningene dem imellom dem i å forberede noen slags effektiv allianse. Grunnlaget for denne splittelsen var, stikk i strid med AKPs teorier, nettopp at borgerskapene var «nasjonale» (altså primært knyttet til utbyttingen av arbeiderklassen i sin egen nasjonalstat, dernest til utbyttingen av sine egne kolonier). Den borgerlige kampen mot Tyskland hadde som eneste formål å beskytte interessene til hver enkelt av de imperialistiske vestmaktene. Var det så ikke en kamp mot nazismen og for demokratiet? (Dette spørsmålet er felles for AKP pg borgerskapets politikere og ideologer. Noe skal man jo rettferdiggjøre sin utbytting og sin koloniplyndring med.) Spørsmålet uttrykker borgerskapets perspektiv – og arbeiderklassens borgerlige perspektiv – nemlig at kampen først og fremst skal stå mellom to forskjellige former for borgerlig styre. I en tid i Europas historie da det burde ha vært klart for enhver klassebevisst arbeider (og i alle fall for kommunistene) at valget sto mellom sosialisme og barbari (og fremdeles gjør det), var det borgerlig politikk å handle som om arbeiderklassens alternativ til barbariet var det borgerlige demokrati og kapitalismens videre eksistens. Og det var dette perspektivets dominans i arbeiderklassen i Europa som gjorde det mulig for borgerskapet i de ulike imperialistiske allierte land å mobilisere arbeiderklassen i kamp for imperialistlandenes interesser av fortsatt utbytting (for all del: respektabel utbytting) av arbeiderklassen, kolonier og interessesfærer. Når arbeiderklassen kjemper mot fascismen er det for å fremme sine interesser. Borgerlig-demokratene kjemper for den «normale» kapitalismens restaurasjon, for å redde kapitalismen ut av sin mest ødeleggende krise. Arbeiderklassens unnlatelsessynder i den 2. verdenskrig vil hovne seg med en 3. verdenskrig.
Hva som forvirrer AKP (– og AKP kan ikke bli annet enn forvirret) er det faktum at det internasjonale borgerskapet er en internasjonal klasse som er splittet i ulike nasjonale fraksjoner i form av imperialistiske nasjonalstater. Disse statene er de borgerlige fraksjonenes kampenheter når de kjemper seg imellom. De er også utgangspunktet for allianser dem imellom når én stat angriper flere andres interesser. Men alle står de sammen i forsvaret av den borgerlige orden om denne blir truet av arbeiderklassen og sosialismen.
Ovenstående var innlysende for de russiske kommunistene under 1. verdenskrig, det er derfor AKP kommer i åndenød når vi siterer følgende fra en bok utgitt av AKP:
«Krigen forblir en imperialistisk krig (under et monarki som under en republikk) uavhengig av hvilket land – mitt eller fiendens – de fiendtlige troppene befinner seg i ved et gitt tidspunkt. Å anerkjenne forsvaret av fedrelandet betyr derfor,i praksis, å støtte det imperialistiske røverborgerskapet, og fullstendig å forråde sosialismen»…»…han (Kautsky) velsigner den rollen småborgerskapet spiller ved å hjelpe kapitalen til å lure arbeiderne og spenne dem fast til imperialismens vogn»(Lenin)63
Det er liten grunn til å gå nærmere inn på AKPs «unasjonale» borgerskap. Bare et siste spørsmål: Hvorfor skulle det overhodet være noen fare for en ny verdenskrig om de imperialistiske lands borgerskap ikke nettopp er »nasjonale»?
Er kommunistene mot å kjempe mot en imperialistisk okkupant?
AKPs fremste propagandanummer overfor kommunistene er 9. april. Derfor det absurde eksemplet med de tre soldatene på Oscarsborg og deres manglende lovlydighet overfor kommandanten.
Ved en okkupasjon (og det er ikke utenkelig at det vil skje igjen) vil kommunistenes syn være at arbeiderklassen i Norge står overfor flere fraksjoner av det imperialistiske borgerskapet. Kommunistenes politikk i alle de krigførende land vil være som Lenins og bolsjevikenes politikk under 1. verdenskrig: krig mot det egne borgerskapet, gjøre den imperialistiske krigen om til en revolusjonær borgerkrig. Kommunistenes oppgave er allerede i forveien (allerede i dag) å gjøre det forstått for arbeiderklassen at en krig vil være en krig mellom det borgerskap som utbytter arbeiderne i Norge og de borgerskap som utbytter arbeiderne i et «angriperland». Allerede i dag å arbeide for å bygge opp et kommunistisk arbeiderparti som i en krig (som ikke er annet enn imperialismen i ekstrem krise) kan bli det sentrum arbeiderne samler seg om, det sentrum som leder arbeiderne utenom og mot de imperialistiske interessene og for arbeiderklassens interesser som en internasjonal – en «unasjonal» klasse, det er kommunistenes oppgave i de imperialistiske land. Og arbeidernes handlingsfrihet og mulighet til å rette slag mot imperialismen allerede i selve krigsutbruddet er avhengig av hvor langt denne oppgaven er løst. Er den overhodet ikke løst, kan det selvsagt bli vanskelig, og man må «følge med et stykke på veien» for i det hele tatt å kunne påvirke bevegelsen. Bare i dette siste perspektiv kan AKPs Oscarsborg-historie bli annet enn absurd. Og dette perspektivet er nettopp det AKP mangler. AKP «planter» tre (angivelige) kommunister i en konkret historisk situasjon hvor det som skulle vært et kommunistisk parti allerede var ødelagt av den samme småborgerlige nasjonalisme som AKP i all sin tid har representert. Og hvem var drivkraften i denne ødeleggelsen? Framfor noen Peder Furubotn, som før krigen gjorde seg populær i borgerskapet ved å gjøre 17. mai til en «nasjonal kampdag». Også her kjenner vi igjen AKP.64
Hva er det altså som særtegner kommunistenes kamp mot en okkupantmakt? For det første at den er revolusjonær. Kampen ta sikte på å reise arbeiderklassen i en revolusjon mot det borgerskapet som har statsmakten. Denne kampen vil ikke politisk og prinsipielt skille seg ut fra kommunistenes politikk for revolusjon under «normale» forhold. For det andre må kampen være politisk. Det er helt utillatelig å betrakte de menige soldatene i imperialistenes hærstyrker som forkledde kapitalister. De er utkommandert eller vervet for å tjene imperialistenes interesser. Det vil vesentlig være arbeidere i uniform, og må betraktes som som arbeidere som har motsatte interesser av det de er i ferd med å gjøre. AKP vil møte dette med gjennomført hån: soldater er soldater, og hvis noen hundre av dem må stryke med for å redde «vår» nasjon er det vel og bra.’ Vi ser ikke slik på det: hver imperialistsoldat som kan reddes for revolusjonen i Norge eller sitt hjemland er en seier. Den politiske propagandaen må gjennomføres helt konsekvent og pågående. Vi sier ikke til okkupant-soldatene: Dere har ikke noe i vårt land å gjøre. Vi sier: dere har én ting å gjøre i vårt land – kamp mot imperialismen – deres som vår. Den revolusjonære soldats plikt er å svike nasjonen og slutte seg til den armé som ikke kjenner nasjonene som annet enn plagsomme lenker: arbeiderklassen.
Dette er avgjørende også for vår holdning til nasjonal selvbestemmelsesrett som av innlysende grunner er blitt en av AKPs hovedparoler. Det er nemlig innlysende at har man først valgt nasjonen og ikke klassekampen som basis for sin politikk, er det naturlig å gripe til paroler som synes å kunne tildekke klassekampen og fremme nasjonalismen. Slik griper AKP i realiteten til enhver mulighet til å framstille kampen for demokratiet som en kamp som i seg selv er revolusjonær.
Så enkelt er det ikke.’ Det har da også AKP selv demonstrert i og med sitt forsøk på å ta Lenins artikkel «En karikatur på marxismen og imperialistisk økonomisme» (1916) til inntekt for sitt syn. Dette finner først og fremst sted i tidsskriftet «Materialisten» nr. 1/2-1978 – nasjonalsosialistenes hittil mest dramatiske dokument.
Vi skal nedenfor gjengi Lenins hovedpunkter for å vise at Lenin ikke var nasjonalist. Dette viste han selv for vel 50 år siden, men den AKPske treghet skulle nå være et erkjent faktum.65
1. Hva er «nasjonal selvbestemmelsesrett» og hva er dens politiske betydning? Lenin har kun én mening om hva nasjonal selvbestemmelsesrett er: nasjonenes rett til atskillelse og til å danne selvstendige stater. Derimot står ikke Lenin for noen generell anbefaling til enhver nasjonal minoritet om å løsrive seg og danne sin egen stat. Lenin hevder dette også i forbindelse med sosialistiske stater:
«…et «sosialistisk samfunn» vil ønske å «komme seg ut av koloniene» kun i betydningen å innrømme dem den frie retten til atskillelse, men avgjort ikke i betydningen å anbefale atskillelse»66
Lenin konkretiserer sitt syn med «eksemplet Norge» i perioden 1814-1905, noe som må stå som forklaring på AKPs sykelige trang til å trekke fram nettopp denne artikkelen. Lenin bruker imidlertid «eksemplet Norge» for å vise at «ethvert demokratisk krav (inkludert selvbestemmelse) er underordnet sosialismens høyeste interesser» s. 57), og at nasjonal selvbestemmelsesrett er et reint politisk – et demokratisk – krav, som ikke må blandes sammen med f.eks. «økonomisk» selvbestemmelsesrett. Etter Lenins mening må arbeiderklassen støtte retten til nasjonal selvbestemmelse, mens derimot støtte til eller motstand mot den reint faktiske atskillelse i hvert enkelt tilfelle må avgjøres ut fra om det tjener arbeiderklassens interesser – og her dreier det seg om arbeiderklassens særegne interesser som altså ikke (som AKP innbiller seg) «består i» forsvar av «sin» nasjons særart.67
Kamp for demokratiske krav er viktig på én måte: en slik kamp setter motsigelsen mellom økonomi (monopolenes framvekst) og politikk (borgerskapets påståtte demokratisme) på spissen. Men en slik kamp trenger slett ikke være den mest gunstige for arbeiderklassen, eller kan bety en fullstendig politisk avsporing. I denne forbindelse gir utviklinga i Norge de siste årene et utmerket eksempel på «det nasjonale spørsmåls» konkrete plass i en revolusjonær strategi: Under «EEC-kampen» ble forsvaret av selvbestemmelsesrett vridd til at denne retten var identisk med norsk politisk og økonomisk uavhengighet.68
Som vi tidligere har pekt på, førte dette til en voldsom agitasjon for at «vi har råd til å stå utenfor», vil klare oss bedre på egen hånd, vil ikke ha utenlandsk kapital i Norge. Norge ble stående utenfor og i dag skulle det være åpenbart for alle som tør og vil erkjenne åpenbare kjensgjerninger at årsaken til krise og krigstrusel ikke er savnet av forskjellige «retter» men kapitalismen. I så måte står vi idag uhyre mye sterkere hva angår å avsløre den nasjonalistiske ideologien enn vi gjorde for 6-7 år siden. Samtidig skapte den nasjonale demagogien for 6-7 år siden nettopp de organisasjoner – SV og AKP – som mest effektivt kan forhindre at en virkelig forståelse for kampen mot kapitalismen og den demokratiske kampens høyst begrensede plass innen denne, kan få noen umiddelbart brei spredning i arbeiderklassen.
I grunnen passer det best for AKP å «kjempe» for en «rett» som borgerskapet forlengst har kjempet gjennom (i perioden 1814-1905). Dette er antakelig den eneste politiske oppgaven AKP realistisk ser seg i stand til å «løse». Og den «oppgaven» kan de bare «løse» ved å bli et haleheng til det imperialistiske norske borgerskapet. Lenin polemiserer i den artikkelen vi har nevnt mot «imperialistisk økonomisme», en retning som ut fra en allmenn og ensidig forståelse av den økonomiske utvikling under imperialismen trakk helt feilaktige politiske slutninger:
«Enhver ville le av denne fornøyelige imperialistiske økonomismen hvis den uttrykte seg åpent, og parallelt med loven om at småproduksjon blir fordrevet av storproduksjon, la fram en annen «lov» (forbundet med og eksisterende side om side med den første) om at små stater blir fordrevet av store!» (s. 50)
På dette grunnlag mente de «imperialistiske økonomistene» ai det ikke lenger eksisterte noe «nasjonalt spørsmål» i «imperialismens epoke». AKP atskiller seg fra de «imperialistiske økonomistene» ved at de ikke engang forstår den reint økonomiske utvikling, og akkurat det er svært viktig for å komme tilbunns i både det nasjonale spørsmål i dagens verden og hva en raritet som AKP skulle ha med det å gjøre.
For AKP står kampen for småproduksjonen som noe revolusjonært, og kapitalismens utvikling som en politisk sammensvergelse fra herskerklikkens side. Følgelig trekker AKP helt motsatte politiske slutninger av hva de «imperialistiske økonomistene» gjorde, på nøyaktig samme grunnlag. Mens Pjatakov og de øvrige Lenin går til felts mot ut fra monopolenes økonomiske fortrengning av småproduksjonen kommer til en «lov» om at store nasjoner vil fortrenge små, kommer AKP ut fra sitt politiske forsvar av småeiendommen til at det «parallelt med» den «revolusjonære» kampen mot monopolene også må finne sted en «revolusjonær kamp» mot store stater og til fordel for de små. Helt felles for Pjatakov & Co og AKP & Co er «loven» om at små stater blir fordrevet av store. For Pjatakov var dermed det nasjonale spørsmål uinteressant og nasjonal selvbestemmelsesrett «uoppnåelig». For AKP blir dermed det nasjonale spørsmålet særdeles aktuelt og kamp for nasjonal selvbestemmelsesrett blir i seg selv «en forberedelse til revolusjonen».
Lenin avviser denne typen tankegang med henvisning til at for det første er nasjonal selvbestemmelsesrett ikke bare oppnåelig (derfor «eksemplet Norge»), men i flere tilfelle det gunstigste for imperialismen,69 for det andre er det nasjonale spørsmålets betydning i aller høyeste grad knyttet til en konkret økonomisk analyse av den epoke vi er inne i. Mot Pjatakov hevdet Lenin at den imperialistiske epoke riktignok er preget av «omformingen av kapitalisme i de framskredne land til imperialisme» (s. 36) – og at i disse landene er kampen for «forsvar av fedrelandet», nasjonal selvbestemmelsesrett etc «noe som tilhører den ugjenkallelige fortid, og det ville være en reaksjonær utopi å forsøke og gjenoppvekke den (nasjonale bevegelsen)» (s. 38) – men dette utelukker ikke nasjonale bevegelser i denne epoken. Med «virkelige nasjonale bevegelser» (og ikke småborgerlige opplivingsforsøk), mener Lenin at «‘basis’ for disse ‘ekte’ nasjonale kriger var en ‘langvarig prosess av en nasjonal massebevegelse, av kamp mot absoluttisme og føydalisme’…» (s. 31).
Og Lenin avviser (naturlig nok.’) at dette skulle være grunnlaget for «nasjonale bevegelser» (annet enn som borgerlig nasjonalisme) i de krigførende land under første verdenskrig, fordi krigen nettopp var et oppgjør mellom imperialistmaktene om verdens oppdeling. Dette forhindrer ikke at det i samme epoke, men i andre land, kan forekomme «virkelige» nasjonale bevegelser som må støttes fordi de fungerer progressivt. Noe ganske annet med bevegelser av typen AKP som forsøker å «gjenopplive» alleslags uttjente sosiale fenomener:
«Nasjonenes selvbestemmelsesrett er én ting i epoken med dannelse av nasjonalstater, som den beste formen for utviklingen av produktivkreftene på deres eksisterende nivå, men det er noe helt annet nå når denne formen, nasjonalstaten, forhindrer utviklinger, av produktivkreftene.» (s. 37)
Vi anbefaler alle å lese det nummer av «Materialisten» vi har nevnt.’ Ved (en uten tvil dyktig!) sitatjonglering gis det der inntrykk av at ovenstående er «imperialistisk økonomisme» som Lenin liksom skal ha polemisert mot!! Hvor direkte usmakelige er det egentlig mulig for Tron Øgrim og hans «akademiske» våpendragere å bli!?
Lenin påviser i sin artikkel konkret at den progressive nasjonale bevegelsen i Europa er spesielt knyttet til perioden 1789-1871, og med «eksemplet Norge» viser han at den kan forekomme også i den imperialistiske epoke, nemlig fram til 1905!
Idag finnes det også progressive nasjonale bevegelser, nemlig i de koloniale og halvkoloniale land, og disse støtter vi, og vi støtter dem (som Marx og Lenin støttet tilsvarende bevegelser på sin tid) betinget, dvs. vi støtter den revolusjonære proletariske fløyen spesielt. Her har kampen for nasjonal selvbestemmelsesrett fremdeles en progressiv funksjon, mens en «tilsvarende» bevegelse i de imperialistiske land ikke tjener til annet enn å bringe fram den historiske søppel som imperialismen trenger for å bedra arbeiderklassen. Og det er nettopp den nasjonale bevegelsens konkrete politiske innhold – hvilke klassekrefter som står bak og hvilke mål de streber mot – som er avgjørende.
«Det nasjonale» aleine kan ikke eksistere uten i forbindelse med konkret eksisterende sosiale bevegelser. Derav kan vi forstå følgende politiske forskjell på «imperialistisk økonomisme»og AKP: mens Pjatakov endte opp med å forsvare imperialismen, ender AKP opp med å «angripe» imperialismen på en. måte som imperialismen i aller høyeste grad trenger i forberedelsen av en ny omfordelingskrig.
2. Hva om det blir krig? En ting er å mene at «fedrelandsforsvar» – forsvaret av «vårt» land – er en nasjonalistisk og kontrarevolusjonær linje som bare har til formål å mobilisere arbeiderne til forsvar for «vårt» hjemlige borgerskap.
Noe ganske annet er å omgjøre dette til en praktisk politikk i en krigssituasjon.
Også i dette spørsmålet gjør AKP hissige forsøk på å annektere Lenin under dekke av å være «mot anneksjoner», noe som har vært særskilt framtredende i partiets Svalbard-kampanje og kampanjen for revansje etter den forsmedelige krigsinnsatsen i 1940 (nå riktignok med en annen motstander, ettersom vi er allierte med den forrige.)
Hva skulle altså kommunistene gjort 9. april på Oscarsborg? Spørsmålet er – ikke uten grunn – stilt abstrakt og uhistorisk. Følgelig kan det heller ikke gis noe «konkret» svar av typen «de skulle skutt» eller «de skulle ikke skutt» (på Blücher). AKP plasserer kommunistene i en situasjon de egentlig har reservert for seg selv: som den norske imperialismens særdeles trofaste stormtropper.
Hva arbeiderklassen bør gjøre i slike situasjoner kan bare avgjøres ved en konkret analyse med følgende mål: hvilke handlinger er det i øyeblikket som vil fremme arbeiderklassens posisjon i klassekampen og som svekker borgerskapet. Hvordan skal dette gjøres for å gi okkupantborgerskapet en så svak stilling som mulig? Er det militære eller politiske virkemidler som akkurat nå er mest anvendelig? Gir vi det norske borgerskapet en urimelig stor fordel ved å konsentrere alle kreftene om den militære kamp mot okkupantborgerskapet? Alle disse spørsmålene og flere til må besvares. Situasjonen er uansett langt mer komplisert enn AKPs «skyte-eller-ikke-skyte»-skjema innbyr til å tro.
Sett på bakgrunn av AKPs egen historieskrivning er det naturlig å tro at en effektiv motstand mot det tyske borgerskapet besto i også å kjempe mot det norske. Derfor ville det bare være framsynt om man både senket Blücher og satte kommandanten ut av funksjon (metodene avhenger jo litt av hvordan kommandanten og tilstedeværende AKPere reagerer på at arbeiderklassen tar seg til rette på denne måten.).
Resultatene av en AKPsk framgangsmåte blir derimot å innordne seg under borgerskapet, og i dette konkrete tilfellet å sikre vår «egen» regjerings handlefrihet slik at den fortsatt kunne lede arbeiderne i Norge i kampen for dens imperialistiske interesser.
Innvendinger overfor dette om at det neppe er trolig at enkeltindivider innenfor militærapparatet i særlig grad kan «gjøre revolusjon på egen hånd» er helt rimelige. En revolusjonær taktikk som tar sikte på både «vår egen regjerings nederlag» (iflg. Lenin «et aksiom») og arbeiderklassens revolusjonære kamp mot og seier over okkupanten, forutsetter en kommunistisk ledelse, et uavhengig revolusjonært sentrum i arbeiderklassen selv. Allerede på forhånd må dette sentret ha såpass prestisje i arbeiderklassen at arbeiderne følger partiets paroler og ikke innretter seg etter hva «kommandanten på Oscarsborg» og hans AKP-kommissærer finner for godt å mene. Finnes et slikt parti ikke, er enhver revolusjonærs og arbeiders første plikt å arbeide for å danne et – uansett hva borgerskapet måtte kreve.
Men selvfølgelig – prinsippfasthet er ikke det samme som idioti – det som er nevnt ovenfor er hensikter snarere enn midler. Og det tjener ikke selv den beste hensikt å legge opp til en konkret handlemåte så provokativ at fienden kan utnytte den til å trekke vesentlige deler av arbeiderne over på sin side. Det er ikke opportunisme, men ganske sunn fornuft i slike situasjoner å overvinne seg selv til å hyle med ulvene for å lære dem en ny melodi…
—
Til slutt om anneksjoner og kampen mot dem. Sett at en annen imperialistmakt besetter en del av Norge. Er det ikke da arbeiderklassens oppgave å forene riket og frigjøre denne delen fra det fremmede herreveldet?
Det vil være arbeiderklassens oppgave å frigjøre denne delen fra kapitalens herredømme, uansett hva slags flagg den er svøpt i. Det vil være oppgaven for arbeiderklassen i det angripende landet å slåss for nordmennenes selvbestemmelsesrett, men i Norge vil kampen ikke kunne føres under nasjonalistiske faner uten å bli borgerlig. I det angripende landet kan ikke arbeiderklassen være internasjonalister uten å kjempe mot sin egen regjering og for det angrepne landets selvbestemmelsesrett. Lenin polemiserer flere steder mot de polske sosialdemokratene på hans tid, som utfra at det i slike tilfeller dreier seg om kapitalistiske land mener at de derfor ikke kan kjempe på borgerskapets side mot anneksjoner…
Det faktum at det er et borgerskap i det annekterte området skal sannelig ikke være noen grunn til å kjempe på borgerskapets side eller å la være å kjempe mot okkupanten!
Hva som gjør dette perspektivet ganske uforståelig for AKP, er at det er et internasjonalistisk perspektiv som krever en internasjonalistisk innstilling blant arbeiderne i flere land og en internasjonal organisering. En enhetlig internasjonal opptreden – en virkelig internasjonalisme – krever at den konkrete utformingen av politikken nettopp ikke er «lik» i det angrepne og det angripende landet, men at den i hvert tilfelle tar sikte på å utnytte splittelsen mellom de imperialistiske borgerlige fraksjonene. Derfor (f.eks.) «kamp for Norges selvbestemmelsesrett» for arbeiderne i Tyskland, og «en revolusjonær slutt på krigen» for arbeiderne i Norge.
Dette er vanskelig, men AKP har det enda vanskeligere: ettersom AKPs likesinnede i andre land er like nasjonalistiske som dem selv, er det ingen grunn til å tro at denne «verdensbevegelsen» kan overleve en imperialistisk krig som annet enn pådrivere på hvert sitt borgerskap. Og det er de nødt til så lenge utgangspunktet er «nasjonalt» og ikke klassemessig, så lenge de tror at de forskjellige lands borgerskaps nasjonalisme i en imperialistisk konflikt er «reaksjonært» når landet er stort og «progressivt» når landet bare er tilstrekkelig lite.
En annektering, f.eks. fra russisk side, av en del av Norge, vil ikke være noe annet enn innledningen til eller en del av en ny imperialistisk krig, og ikke noe forsøk på å slå ned noen progresssiv «nasjonal bevegelse» i Norge. Vi har allerede anført hva Lenin mente om forsøk på å stampe «nasjonale bevegelser» opp av jorda i slike tilfeller. I motsetning til AKP er vi interessert i arbeiderklassens samling på tvers av grensene og i motsetning til AKP kan vi godt se forskjell på en imperialistisk krig og en nasjonal frigjøringskrig. I motsetning til AKP kan vi derfor se forskjell på å kjempe på borgerskapets side og å bekjempe borgerskapet.
En kamp mot en okkupantmakt vil være en revolusjonær kamp, en kamp ikke bare for å «drive ut okkupanten», men også en politisk kamp for å fremme arbeidernes enhet. Mens vi helt selvfølgelig er for kamp mor. en okkupantmakt, innser vi samtidig at det – for at kampen ikke skal bli reaksjonær – også må foregå en politisk kamp i tillegg til den militære, fordi arbeiderklassens oppgave i en imperialistisk krig ikke er å «drepe fiender» men å gjøre revolusjon.
AKP hevder mot dette at i en krig vil «hovedmotsigelsen forandre seg». Dette er ikke annet enn et «teoretisk» påskudd til å la klassesamarbeidet få fritt løp så snart krisa i imperialismen har utviklet seg så langt at den ikke lenger kan skjules bak annet enn borgerskapets gamle paroler om nasjonens enhet og samfunnsansvar. De revolusjonære oppgaver krever at man vurderer hvilke handlinger som på kort eller lang sikt fremmer revolusjonen. Det er slett ikke umulig at man på lengre sikt vil vinne på å bekjempe den delen av de imperialistiske borgerskapet som i øyeblikket ikke er sterkest, og dette er desto mer aktuelt om dette borgerskapet i fall arbeiderklassen konsentrerer seg om en annen fiende faktisk blir i stand til å bygge seg opp som en kraftigere og farligere kontrarevolusjonær styrke enn okkupantborgerskapet er i stand til å bli. Det ville i virkeligheten være usedvanlig tåpelig å ikke utnytte slike muligheter, men det blir fullstendig umulig om den nasjonalistiske ideologi får lov å florere. Utfallet av krigen er helt avhengig av slike politiske analyser, og i motsetning til AKP er vi interessert i at utfallet blir noe helt annet enn «normalisering» under «vårt eget» hjemmevante borgerskap.
Det er riktig nok at «politisk makt vokser ut av geværløpene». Men den politiske bevissthet kommer et annet sted fra.
Oppsummering om kommunistene og den imperialistiske krigen:
a) Krig er en fortsettelse av politikken med andre midler – men er ingen «ny» politikk. Klasseinteressene er fremdeles bestemmende. Dette gjelder både for borgerskap og arbeiderklasse. Men mens borgerskapet i den imperialistiske krigen kjemper for sine nasjonalstatlige særinteresser, kjemper arbeiderklassen for sine internasjonalistiske interesser,70 revolusjon i alle de krigførende land, alle de krigførende regjeringers nederlag, alle arbeideres felles kamp mot imperialismen.
I denne sammenhengen er det en opportunistisk flukt fra arbeiderklassens kamp til småborgerlig kamp å snakke om at «hovedmotsigelsen forandrer seg» fra arbeiderklasse mot borgerskap til (den utenlandske) imperialismen mot «folket» eller «nasjonen». For AKPs vedkommende betyr det siste nettopp at den folkefrontreformisme som de «i fredstid» er nødt til å formulere annerledes, i krigstid ikke lenger kan skjules under revolusjonistiske fraser.
b)Kommunistenes oppgave er å lede arbeiderklassen i en revolusjon. Krigsinnsatsen – både den militære og den politiske – må være innrettet på å styrke arbeiderklassens posisjoner i forhold til andre klasser. Arbeiderklassens krigsinnsats må være fullstendig gjennomsyret av at det dreier seg om en politisk kamp, en revolusjonær kamp. I denne kampen finnes ingen plass for nasjonalisme.
Å snakke om «nasjonal-revolusjonær krig»71 i imperialistiske land betyr å ofre revolusjonen til fordel for de klassers interesser som ikke kan legges åpent fram, men som må skjules bak nasjonale og folkelige slagord. Borgerskapet vil reise de reint nasjonale paroler, småborgerskapets politiske partier vil reise de og «folkelige» paroler. I fred som i krig vil småborgerlige partier være dømt til å «lure arbeiderne og spenne dem fast til imperialistenes vogn». Kommunistenes oppgave er å hindre at dette skjer.
c)Forsvaret av arbeiderklassens posisjoner i en krigs- eller krisesituasjon er ingen framtidig oppgave, men er aktuell og påtrengende allerede idag. Å bygge et revolusjonært arbeiderparti er hovedoppgaven for alle som på en alvorlig måte tar avstand fra AKPs småborgerlige og kontrarevolusjonære nasjonalisme.
—
Ovenstående gir svarene på de spørsmålene vi har stilt tidligere. Svarene representerer en revolusjonær politikk for arbeiderklassen. Kampen mot AKPs, SVs og DNAs nasjonalisme er en kamp for denne politikken.
AKPs «3-verden-teori» og deres oppslutning om ikke bare et nasjonalt men også et internasjonalt klassesamarbeid vil bli tatt opp i et seinere kapittel.
5. «AKP(ml)»
Nedenfor skal vi behandle AKPs utvikling fra dannelser, til idag. Hensikten er ikke å gi den leselystne delen av «venstresida» tidtrøyte, men å studere hvordan (eller om) AKPs småborgerlige rasjonalisme preger partiets politikk også i spørsmål som vanligvis diskuteres i trygg avstand fra spørsmålene om småborgerlighet og nasjonalisme.
—
«AKP(ml)» så dagens lys i februar 1973. Under hele EEC-kampen rekrutterte både MLG og SUF massivt fra rekkene av entusiastiske motstandere av de mest ulike «EEC-forberedelser» (– og de mer måteholdne og «positive» protestanter som var for grunnloven, det nåværende helsestell eller stengte grenser for å hindre fremmedarbeidere i å invadere landet vårt). Situasjonen så etterhvert så lys ut at Klassekampen i mai 1972 forkynte av det etterlengtede partiet ville bli dannet «innen utgangen av 1973».
Det programmet AKP vedtok på sitt stiftelseslandsmøte, var selvsagt ikke umerket av hvilke sosiale lag man rekrutterte fra forut for dette. I hele «ml»-bevegelsens historie har parolen «kjemp for egne krav» vært retningsgivende både for de politiske prinsippene og for den konkrete politiske virksomheten. God klassekjemper er den som kjemper hardt eller godt for «egne krav». EEC-kampens politiske grunnlag la alt til rette for at nettopp de som hadde de mest påtrengende «egne» krav – og den mest gjennomført manglende politiske forståelse – kunne trekkes til «ml»ernes rekker. Det skjedde også, og selv om også antallet arbeidere økte, var tilveksten av helse/ sosial-arbeidere, «kulturfolk», funksjonærer, studenter og «ungdom» langt større. Ledelsen i AKP har alltid vært klar over at dette er et problem, og allerede rundt SUFs splittelse fra SF foregikk en viss «proletarisering». Mange av AKPs nåværende «faglige kadre» og andre forgrunnsfigurer hadde tilhold på universitetene forut for dette. Først fra 1976 ble det mer fart i folkevandringskampanjen til industrien, og noen hundre hel- og halvferdige akademikere går nå sin læretid for å bli AKPs framtidige politiske kjerne.
Dette betyr ikke at vi på noe «prinsipielt» grunnlag er mot at f.eks. kommunistiske studenter tar industriarbeid. I AKPs tilfelle er det imidlertid noe helt annet det dreier seg om: ikke å sikre et kommunistisk parti forbindelseslinjer med arbeiderklassen, men å sikre arbeiderstøtte – i alle fall tilsynelatende – for en småborgerlig og nasjonalistisk politikk.
Partiets Ildprøve – valget -73
AKPs stiftelseslandsmøte fattet et vedtak om stortingsvalget der det heter at:
«Landsmøtet gir Sentralkomiteen mandat til å forhandle om valgsamarbeid med andre partier og grupper og enkeltpersoner. Hensikten må være å forsvare folkets nei til EEC, å gi de progressive et klart alternativ til DNA/LO-ledelsen»72
Dette vedtaket innledet en voldsom omfavnelse av SF/NKP sommeren 1973. I en følelsesladet appell til Finn Gustavsen, skrev Klassekampen i mars:
«La oss tenke mer på arbeiderklassens interesser, la oss trekke sammen der hvor det er mulig. Det er ikke oss det står på»73
Og det var da heller ikke AKP det sto på. Pål Steigan hadde helt rett da han en uke seinere uttalte at:
«De foreløpige avslagene har da heller ikke vært begrunna med atAKP(ml)s enhetsforslag er politisk uakseptable for disse partiene»74
AKPs opplegg til det kommende stortingsvalget var en – selv for AKP – usedvanlig talentløs «folkefront»-politikk hvis vesentligste svakhet ikke var de utallige frieriene til folks kamplyst for «egne krav», men dets totale undervurdering av SF/NKP. AKPs politikk var akseptabel nok (akkurat som SF/NKPs politikk var akseptabel for AKP), men SF/NKP-ledelsen hadde i sikte noe nytt: et bredt folkeparti som kunne føre videre den respektable venstre-reformismen fra EEC-kampen… I dette bildet hadde ikke AKP noe å gjøre – AKP var som et ekstremt og bråkete parti ingen velkommen gjest. Hva kunne SF/NKP oppnå ved et samarbeid med AKP? Færre stemmer fra mer forsiktige reformister og en samarbeidspartner hvis eneste mål var å styrke seg sjøl på bekostning av de andre. Følgelig ble samarbeidsoffensiven møtt med en kald skulder i SF/NKP, noe som ikke forhindret AKP i å innlede en av de latterligste kampanjene i moderne norsk historie: helt fram til valget var AKPs eneste særmerke i forhold til SF/NKP at de drev en moraliserende sirkus-forestilling der SF/NKP beskyldtes for å «ødelegge enheten på venstresida» og for parti-egoisme. Begge parter i denne feiden hadde selvsagt like rett.
Bak AKPs samarbeidsiver lå en (vesentlig riktig) vurdering av SF/ NKP som småborgerlige partier. Dette ble av enhetsgrunner ikke sagt rett ut i denne perioden, men linjen fra partiprogrammets vurdering av småborgerskapet som en revolusjonær/progressiv klasse til vurderingen av SF/NKP som deler av en allment «progressiv» bevegelse er helt klar. Det skulle da også være interessant å høre partiet idag forklare sin opportunisme på noen annen måte.
Motstanden mot å gi SF/NKP noen bestemt klassekarakteristikk75 er i det hele tatt verdt å merke seg. Om det var noe som skulle kunne være avgjørende for hvilke partier som var tenkelige partnere i AKPs folkefront, måtte det jo være hvilken klasse de representerte. AKP «skjønte» at om SF/NKPs politikk ikke var reaksjonær, så ville den bli det (ut fra det resonnement at disse partiene utviklet seg annerledes enn AKP sjøl). Men hvordan skulle AKP kombinere det at SF/NKP (altså SV) var reaksjonært, samtidig som det var småborgerlig? AKP studerte denne teoretiske nøtten i to år, og i 1975 var svaret klart: SV var et «borgerlig arbeiderparti». AKPs vurdering bygger på at alle partier som «tjener monopolkapitalen» er borgerlige. Riktignok er det norske småborgerskapet blitt redusert, men at det fullstendig mangler partipolitiske uttrykk er vanskelig å tenke seg.
Hva AKP er ute av stand til å innse, er at SV representerer et langt mer omfattende klassesamarbeid enn AKP sjøl. SVs folkefront er konsekvent, og tar sikte på å forene alle klassers interesser, men med bibehold av borgerlig respektabilitet. AKPs langt mer ekstreme småborgerlighet og utfall mot allslags storborgerlighet (i alle fall i fredstid), er uttrykk for forsøk på klassesamarbeid mellom småborgerskap og arbeiderklasse på de førstes premisser.
—
Bare ved én anledning fikk AKP napp i enhetsfiskeriet. 1. mai 1973 gikk 12.000 demonstranter i Oslo i et tog som kalte seg «Faglig 1. mai-front». De 219 parolene gjenspeilte ganske nøyaktig SF/NKPs (og AKPs) politikk på de forskjelligste områder, og særlig kravene om forskjellige statsinstitusjoner i «folkets tjeneste» var dominerende. AKP mente lærdommene fra 1. mai var svært betydningsfulle, noe de på sin måte også var. Aldri har den reelle enheten på den småborgerlige «venstresida» blitt klarere demonstrert.
I juli hadde «Rød Valgallianse» (RV) sin første landskonferanse. «Alliansen» var dannet av AKP etter at søknaden om å bli en del av SV gikk i vasken, og AKPs partinavn var nektet godkjent til valgbruk (etter protest fra NKP). RVs landskonferanse vedtok, sammen med nok en enhetsinvitt til SV, en «politisk uttalelse» som la opp til at AKP ville stille til valg på en særskilt plattform, en «valgpolitikk». I et helt alminnelig stortingsvalg må dette kunne karakteriseres som gjennomført opportunisme.
AKPs enhets-valgkampanje var i det hele tatt en gjentakelse av politikken overfor «Folkebevegelsen» under EEC-kampen. Og resultatet ble det samme: etter å ha blitt avvist som samarbeidspartner, valgte AKP å legge seg tettest mulig opptil SV, samtidig som de framstilte seg sjøl som mer konsekvente reformkjempere enn SV, noe de også var.
Selv om AKP trakk til seg endel nye medlemmer ved å stå fram som enhetens riddere, hjalp opportunismen svært lite på valgresultatet. AKP fikk 9000 stemmer og konkurrenten SV fikk 240.000. Fra erkjennelsens time valgnatta til idag har AKP lurt på hva som gjør partiet så lite tiltrekkende.
«Sjølkritikk» i teori og praksis
I juli 1975 la «Rød Valgallianse» fram sin politiske plattform for kommune/fylkestingsvalget dette året. Plattformen var et helt uinteressant sammendrag av AKPs arbeidsprogram av 1973, og nødvendigheten av en «egen» plattform for RV var uforståelig selv for de fleste AKPere.
Bare en eneste setning stilte seg ut fra de øvrige ved et snev av originalitet. Den fantes i avsnittet «Enhet mellom norske og utenlandske arbeidere» og lød slik:
RV vil «kjempe mot alle reaksjonære, rasistiske forsøk på å ‘stenge grensene’ for utenlandske arbeidere og politiske flyktninger fra fascistiske land. Dersom utenlandske arbeidere og andre sjøl ønsker å bosette seg i Norge og har muligheter til arbeid og bolig, skal de mottas som klassefeller!»76
Hvordan de skal mottas om de står med mindre sjanse til jobb og bolig, ser ut til å være mindre vesentlig, og originaliteten i dette utsagnet ligger da heller ikke i innholdet, men i selve formuleringen. Helt siden 1970 holdt «ml»-bevegelsen fast ved rasistparolen «steng grensene», og i EEC-kampen ble kulturfolk o.l. mobilisert for å hindre uregulert import av billige italienske restaurantmusikere o.l. Den mest «framskredne» begrunnelsen gikk ut på at man ville unngå de skadelige virkninger et større antall potensielt klasseforræderske fremmedarbeidere kunne få for den «etnisk enhetlige» norske arbeiderklassen.77 Dette tok ikke RV avstand fra, det var selve parolen som ble ansett uheldig.
I lengre tid hadde AKP bare to våpen mot kritikk av denne parolen: rasisme og stillferdig forlegenhet.
I mars 1977 la Sigurd Allern, AKPs formann i den tida det er tale om og hovedansvarlig for den rasistiske politikken, fram en «sjølkritikk» i et foredrag i Studentersamfunnet i Oslo. Allern er både hyklersk og indignert, men en slags balanse skal det jo være:
«…gjennom samtlige år har vi marxist-leninister stått for en aktiv solidaritet med fremmedarbeidernes kamp mot diskriminering her i Norge»,78 sier han, og støtter seg i dette på AKP’s fremmedarbeiderpolitikk generelt, og nevner bl.a. som eksempel streiken ved Norsk Champignon høsten 1976.
Det er på sin plass å kommentere tre av Allerns mangfoldige unnskyldninger for sin tidligere rasistiske språkbruk:
Fremmedarbeiderpolitikken (generelt. Allern gjør et stort nummer av de spesielle vanskeligheter fremmedarbeidere står overfor. Det er det også all grunn til, og det er ingen grunn til å betvile hver enkelt AKP’ers ærlige indignasjon over disse forholdene. Heller ikke Allerns. Hva som er sært ved AKP’s politikk, ligger snarere i hvordan den proklamerte enhet mellom norske og utenlandske arbeidere skal virkeliggjøres. AKP’s linje slik vi har sett det i 1. mai-demonstrasjoner og liknende festligheter består i å plassere fremmedarbeiderne i spesielle «seksjoner» der de kan demonstrere for «sine” krav, men norske AKP’ere går under de mer avanserte «revolusjonære» parolene (av typen «Enhet bønder-arbeidere» og «Hvem leder folket – AKP!»). Dette gjenspeiler selvsagt at AKP alltid har betraktet de «lokale» krav som vesentligst, det er kamp for sine «egne» interesser som skal gjøre arbeiderne «revolusjonære», dvs. til AKP’ere. I motsetning til dette har kommunister alltid hevdet at arbeiderklassens kamp aldri nærmer seg det revolusjonære før den Kjemper for sine klasse-interesser, som er politiske interesser og ikke summer av økonomiske og velferdsmessige krav, og arbeiderklassens krav blir klassekrav først når klassen evner å gå utover de krav som avgrenses av fabrikk, bygd, rase, osv. Av den grunn er det ikke klassesolidarideritet men utnyttelse av fremmedarbeidernes særegne vanskeligheter når AKP inviterer dem til å gå i en spesiell ghetto i deres 1. maitog o.l. – utnyttelse av deres vanskeligheter til å fremme småborgerlig nasjonalisme. Dette har ingenting med revolusjonær enhet i arbeiderklassen å gjøre. Det er AKP’S forsøk på å. mobilisere flest mulig arbeidere overhodet for sin reaksjonære politikk. Slik er det, og ikke som enkelte AKP-sympatisører sier: «AKP gjør da i alle fall noe bra». Allerns moralske loftsrydning serveres da også med en passende agitasjon for «fedrelandsforsvaret».79
Champignon-streiken høsten 1976 var AKP’s fremmedarbeiderpolitikk i praksis. Da 9 arbeidere gikk til streik hadde de ualminnelig god grunn til å gjøre det. Selv om det ikke er vanskelig å få øye på svakheter i taktikken i selve streiken, bl.a. en utillatelig innsnevring i retning av at det var de som var direkte rammet av, rasistisk trakassering osv. som selv – alene – skulle gå til streik. Disse utgjorde omlag en tredjedel av de ansatte, og det hele var altså fra begynnelsen av en mindretallstreik. Den første oppgaven burde ha svært å arbeide for enhet blant arbeiderne og en enhetlig streik. En streik er ikke noen tom demonstrasjon, men et kampmiddel, og må planlegges og gjennomføres med det for øye å seire. Da er det ikke likegyldig hvor mange som deltar.
En ting er arbeidernes egen manglende erfaring og skolering. Det kan forstås . Noe ganske annet er at et politisk parti gjør nettopp svakhetene i streiken til en politisk linje, gjør isolasjon til prinsipp og mindretallsstreik til nederlagsstreik. For akkurat det skjedde. For AKP var det vesentlige at streiken var – og skulle være – en «fremmedarbeiderstreik», de streikende «stilte seg i spissen for andre fremmedarbeidere».80 AKP’s hensikt – å isolere streiken og gjøre den til prøvefelt for sin egen politikk – ble fremmet både av arbeidernes eget svake utgangspunkt og av motstandernes uvanlige primitive politikk. «Skog og land» som de 9 var organisert i, er selv i sosialdemokratiske sammenheng svært tilbakestående, og bedriftens eiere og ledere hører en annen tid til.
Men en streik er en maktkamp, og nettopp som sådan sto den svakt allerede i utgangspunktet. AKP gjorde aldri til sin linje at streiken måtte ha som perspektiv å bli en effektiv flertallsstreik, dvs. nettopp en streik på tvers av kunstige skiller i arbeiderklassen. Tvert imot gjorde man alt for å opprettholde streiken som det den var i en heroisk men ikke særlig vellykket kamp mot elendige arbeidsforhold, og i denne sammenheng er det fullstendig likgyldig hvilken nasjonalitet arbeiderne har. Splittelsen i arbeiderklassen blir bare utdypet ved at arbeidere av én nasjonalitet isolerer seg i en kampsituasjon. I stedet for den nødvendige kampenheten blant arbeiderne kom AKP’s «streikestøtte»apparat. I stedet for arbeidernes lammelse av produksjonen og kamp mot streikebryteri nettopp for å gjøre denne lammelsen av produksjonen effektiv, kom AKP’ernes egne aksjoner, som til sist greidde å knekke enhver mulighet for seier.
Etter at streiken hadde pågått i nærmere 2 måneder, var arbeiderne like langt fra målet. AKP’s forsøk på boikott av champignoner, kamp mot streikebryteri osv. hadde vist seg lite effektive. Nettopp streikens helt uholdbare utvikling var det som drev AKP til å konsentrere hele sitt apparat om «kamp» mot én enkelt streikebryter (han Var streikebryter, men vår oppgave er ikke her den gode morals utbredelse). I «kampen» mot streikebryteriet ble AKP stående ikke som representant for en kjempende arbeiderklasse, men tvert imot som representant for den småborgelige indignasjon over at arbeiderne ikke er militante nok. AKP’s politikk overfor borgerskap og arbeiderklasse er nær identisk. Så AKP tar saken i egne hender – og en mørk natt ankommer en flokk av dem i biler til den forhatte streikebryters hjem (eller hans foreldres hjem), og knuser samtlige ruter. Først nå skal vi få se tillit i arbeiderklassen utfolde seg:
Ruteknusingen var, fra AKP’s synspunkt, helt nødvendig. «Opptrappinga av kampen mot Streikebryteriet» hadde på forhånd ikke gitt andre utslag enn utpreget nervøse trekk hos AKP’erne, streikebryterne og bedriftslederne. Noe måtte skje, og AKP gjorde det verste de kunne finne på: streiken var tapt og den trengte en militant finale.
For det første: Vi har ikke noe til overs for streikebrytere, heller ikke han AKP kastet stein på. For det andre: Vi har ikke noe til overs for folk som gir reaksjonen ammunisjon. Det var det AKP gjorde. Hva rein rasisme, sosialdemokratisk respekt for lovene og arbeiderklassens skepsis til mindretallsstreiker ikke hadde greid på 2 måneder, greidde AKP på et natt: de forente reaksjonen.
AKP’s ruteknuseri var ikke bare en provokasjon mot de streikende arbeiderne. Kamp mot streikebryteri er arbeiderklassens eget, bevisste verk. Bare AKP synes det er et særs spennende innslag. AKP’s ruteknuseri var interessant fordi AKP påsto at de ikke hadde noe med det å gjøre, samtidig som de forsvarte det, bla. ved å henvise til at Einar Gerhardsen var for ruteknusing i 1924(1). En pressemelding fra Akershus AKP ved forhenværende DNS formann Carl-Erik Schulz et par dager etter den modige handling er noe av det pinligste vi har sett. (AKP sto bak av følgende grunner: 1) Ingen andre kunne ha gjort det. 2) Morgenen etter ble det delt ut løpesedler mot den forhatte streikebryteren ved en rekke bedrifter i området, 3) Det. «politiske» forsvaret av ruteknusinga var for godt forberedt.)
Sum: AKP’s befatning med Champingnon-streiken var en eneste demonstrasjon av hvordan man skal splitte norske og utenlandske arbeidere, i dette tilfellet ved en gjennomført isoleringslinje, knudret med spennende provokasjoner for å stramme opp sine egne medlemmer i Skedsmo-området (noe som riktignok var hardt tiltrengt).
Dette er hva Allern framstiller som AKP’s «nye» politikk i fremmedarbeider spørsmålet. Bedre arbeid for å splitte arbeiderklassen var ikke engang «Skog og land» i stand til å utføre.
—
Men hvorfor skulle Allern 6 år etter at «Steng grensene» ble lansert stå fram med en såpass nervepirrende «sjølkritikk»? Svaret, er at det skjedde rye rart, i mellomtida innenfor AKP. Allerns bortgang var resultat av en form for nyorientering i AKP’s ledelse fra 1975 til 1977, en nyorientering som i en lang tid var like opportunistisk som den var hemmelig.
Åpenbaringen av den nye kurs i partiet startet med at Pål Steigan overtok som formann etter Sigurd Allern. Dette ble bekjentgjort i et stort intervju med de to i Klassekampen nr. 39/1975. I AKP’s ledelse skjer dette samtidig med at det blir utarbeidet, et større dokument kalt «Teser om høyreavviket».
Disse «Tesene» blir spredd som internt dokument nærmere et år seinere, rett før partiets landsmøte.
Landsmøtet, i november 1976, tok et «fullstendig oppgjør» med noe man kalte en høyreavviksperiode som varte fra 1972 til sommeren 1975.
Et år etter landsmøtet, høsten 1977, blir Beretninga fra landsmøtet utgitt – den første større forklaring av hvilket «linjeskifte» som har skjedd. Om noen tid skal visstnok også «Teser om høyreavviket» foreligge i bokform.
Vi skal med utgangspunkt i dette materialet vurdere AKP’s utvikling fram til i dag.
«Sjølkritikk» 1
Den nye klasseanalysen
AKP’s «sjølkritikk» hadde et overordnet siktepunkt: Å ta et tilsynelatende brudd med «anti-monopolismen», en teori som altfor lett var igjenkjennelig som småborgelig, som altfor lett kunne føres tilbake til Krustsjov og den moderne Sovjet-revisjonismen. Både den kommunistiske kritikken og parti-medlemmenes iblant ubehagelige kjennskap til den kommunistiske teoriens ordlyd bidro til at et skinnoppgjør med anti-monpolismens ble en nødvendighet.
At «sjølkritikken» førte til at hovedmotsigelsen i Norge ble omdefinert fra motsigelsen mellom «folket» og «monopolkapitalen» til den mellom arbeiderklasse og borgerskap, betyr imidlertid lite når den «nye» motsigelsen betyr at partiet fører ut nøyaktig den samme politikken.
Den nye klasseanalysen ble lagt fram av dels Tron Øgrim i en «Programkritikk» i Pirat «Røde Fane» nr. 5 og 6, 1975, dels av Pål Steigan i et «Bidrag til klasseanalysen» i nr. 2 og 3 1976 av samme tidsskrift.(Dekknavnene «Müntzer» og «Halvard Gråtopp», H.G., synes vi passer godt til de to herrene.) Vi skal kort referere Øgrim/Steigans nyskapning på det teoretisk området.
Borgerskapet måtte jo bli en vanskelighet siden man i lang tid hadde operert med to klasser, nemlig monopolborgerskapet og de øvrige. Monopolborgerskapet hadde statsmakta og de andre var undertrykte, og potensielle allierte for arbeiderklassen (min fiendes fiende er min venn). AKP’s program av i dag sier at
«Borgerskapet er ein klasse som lever av kapitalistisk utbytting av arbeidarklassen, og difor er det som heilskap fiende av revolusjonen. Men innanfor borgerskapet er det monopolborgarskapet som har makta. Borgerskapets diktatur i vår tidbolk har form av eit monopolkapitalistisk diktatur.»81
At de bare er mnonopolborgerne som har makta kan være oppsiktsvekkende i seg selv. Hva AKP gjør, er imidlertid å operere med borgerskapet som to klasser hvorav den ene har statsmakta. Hensikten er nærmest følelsesmessig, eller som Øgrim sier: «Det som er hovedsaka er å dele klassene i to store leirer.»82 Med et slikt utgangspunkt er det selvfølgelig ikke aktuelt å tenke seg at det kan opptre tre «leirer». Det ville bryte med AKP’s religiøse verdensbilde. Men fra ett standpunkt er det to leirene selvfølgelig: Fra småborgerens. For ham vil alt dreie seg om å slutte seg til den av de samfunnsmessige stormaktene som best kan sikre hans framtid som småborger. I AKP fremstår dette som en evig kamp om hvilket klassestandpunkt man skal velge.
Det som ligger bak den konkrete utformingen av AKP’s «nye» anti-monopolisme (det er jo statsmakta kampen vil stå om, og der er det jo bare monopolborgerne som hersker), er en småborgerlig vulgarisering av den kommunistiske statsteorien.
For AKP er det nødvendig at staten beherskes av en liten krets personer. Småborgeren krever en konkret fiende, han kan ikke stille spørsmål ved samfunnssystemet som sådan, men vil i all evighet kjempe mot det umoralske i at ikke alle selvstendige (eiende) mennesker har den samme makt. (Derav innslaget av småborgerlig demokratisme i AKP.) AKP gjør staten til er, del av den herskende klassen. Hva som for Øgrim og Steigan er uforklarlig, er at småproduksjonen (eller rettere:småeiendommen) er dømt til å gå under, til stadig å bli maltraktert. Derfor kan de heller ikke forstå at staten ikke ville kunne oppfylle sin oppgave som stat (dvs. slett ikke være noen stat) dersom dens oppgave var å ta vare på enpersongruppes eiendom. Staten er tvert imot dannet ut fra nødvendigheten av å ha et apparat som kan handle på tvers av enkeltkapitalistenes interesser for å ivareta det kapitalistiske systemets interesser, altså vilkårene for dets videre eksistens. Dette gjelder både statens «økonomiske» virksomhet og statens voldsapparat. Det siste skal sikre borgerskapets (det «nasjonale» borgerskapet) både mot ytre fiender, dvs. andre lands borgerskap, og mot «indre» fiender, dvs. arbeiderklassen i det egne landet. At staten for å opprettholde kapitalismen av og til må gå på tvers av stor-kapitalistenes interesser, har vist seg ved enkelte «industriredningsaksjoner» da dominerende kretser f.eks. innen skipsfarten viste irritasjon over at lite konkurransedyktige enheter ble opprettholdt, og altså forble konkurrenter på markedet. Like selvfølgelig som state handler på tvers av noen enkeltkapitalisters interesser, kan enkeltkapitalister handle på tvers av hele borgerskapets interesser om anledningen byr seg. De blir bare ikke anti-kapitalistister av den grunn.
I dette ligger det selvfølgelig ikke at staten kan «velge» hvilken utviklingsvei kapitalismen skal følge, hva man ellers må tro etter å ha lest AKP’s pamfletter om «raseringa av landsbygda» o.l. Nettopp de forskjellige borgerlige fraksjonenes politiske representansjon er bl.a. vesentlig for stadig å holde kapitalismen på stø kurs, illusjonen ora at «staten bestemmer» er langt på vei en forutsetning for at den mest «framskredne» fraksjonen til enhver tid har en avgjørende innflytelse. Dette uten at det skal oppfattes som noen mekanikk, eller at én fraksjon faktisk «bestemmer» utviklingen.
Det er ovenstående, nemlig at staten ikke er en klasse eller del av den , men «løsrevet fra» klassene, som gjør staten til en klassestat. Tror man at staten er en festning som svarte røvere urettmessig har erobret, vil det få endel konsekvenser for politikken både under kapitalismen og det man oppfatter som sosialisme.
Småborgerskapet er ikke mindre problematiske enn borgerskapet. Som tidligere nevnt har AKP’s syn alltid vært at småborgerskapet er «progressivt.»/revolusjonært. De hadde samme interesser som arbeiderklassen (derav begrepet «folk» som er nødvendig når klassebegrepet framstår som unødvendig). Nå skal det visstnok være annerledes. AKP’s prinsipprogram (s. 70-74) unnlater å karakterisere småborgerskapet som noe bestemt i det hele tatt, og er vel nærmest et kompromiss. «Teser om høyreavviket» (s.15) sier imidlertid om «sjølkritikken» at:
«Småborgerskapet som helhet ble regna som arbeiderklassens allierte. Dette førte til at den marxistiske definisjonen av småborgerskapet som vaklende blei borte.»83
Skal man ta AKP alvorlig, har småborgerskapet ingen klasseinteresser, de kan ikke være noen klasse i det hele tatt. Og akkurat den konklusjonen har AKP også kommet til: «definisjonen» AKP har i dag plasserer alle som ikke umiddelbart kan sies å tilhøre arbeiderklasse eller borgerskap i småborgerskapet. Det er klart at når kjøpmenn, bønder, lærere, funksjonærer, fiskere, studenter m.m. plasseres i samme lærere, funksjonærer, fiskere, studenter m.m. plasseres i samme «klasse», er det ugjørlig å finne noen felles karakteristikk, det eneste «felles» er at de kan være upålitelige «allierte» eller “forbundsfeller» .
At småborgerskapet «vakler» i klassekampen fordi de er avhengige av sterkere forbundsfeller for å kjempe for sine reaksjonære interesser, er AKP lykkelig ute av stand til å forstå. Det skulle da også være et vel dristig krav at partiet plutselig skulle lage teorier som avslører nettopp grunnlaget for AKP’s egen «vakling».
AKP’s klasseanalyse kan ikke imponere noen. Men så er den da heller ingen analyse. Den bygger dels på empiriske overflatebetraktninger («streiken ved Midtnorsk Industri viste at de mindre kapitalistene ofte er de mest reaksjonære») dels på behovet for avskjerming mot «konkurrerende» organisasjoner. Det var f.eks. «bevisst» at programmet av 1973 «gikk utenom en del spørsmål»(partiet ønska å avgrense seg mot «Kjell Hovdens revisjonisme»…»i 1973 med den daværende formuleringa av hovedmotsigelsen».)
I og med «utvidelsen» av småborgerskapet (hva vi oppfatter som småeiere), løste AKP også et annet lenge påtrengende teoretisk spørsmål, nemlig om
de moderne mellomlaga. Svaret skal presentere AKP’s løsning på hvor studentene hører hjemme ut fra det moralske forkastlige i ikke å tilhøre noen klasse. Problemets løsning er slik: de moderne mellomlagene, som først og fremst består av det relativt brede skikt som er sysselsatt i offentligetjenesteyting o.l., finnes ikke. Ved å gjøre definisjonen av småborgerskapet uavhengig av eiendom blir det «plass til» hele dette skiktet i småborgerskapet.
Nå er det helt riktig at mellomlagene politisk svært ofte vil være tiltrukket av småborgerlige alternativer. Nokså illustrerende er AKP selv, som i stor grad har vokst fram i mellomlagene (statsadministrasjonen, helse- og skolesektoren).
Mellomlagene er ingen klasse, de har strengt tatt ingen felles interesser, heller ikke med bønder og fiskere eller småkjøpmenn. Men nettopp deres klasseløshet, deres binding til statsapparatet og avhengighet av dets eksistens og vekst, gjør dem til et fyldig reservoar for de reaksjonære partiene. Derfor er også kommunistenes arbeid i mellomlagene svært viktig. Konsentrasjon til større arbeidsplasser, «industrialisert» administrasjon og utpreget sans for de politiske konjunkturene gjør at småborger-politiske grupper kan bruke mellomlagene som basis for derved å gjøre en intervensjon i arbeiderklassen mulig. Det er det som skjer når AKP-medlemmer «proletariserer» seg, eller når streiker i mellomlaga blir framstilt son store forbilder for arbeiderklassen. 85)
AKP’s nye vri på klasseanalysen er ikke bare ødeleggende for en marxistisk forståelse av småborgerskapet, men er også svært forståelig: aldri har AKP hatt noen grunn til å skille mellom småborgerskap, mellomlag og arbeiderklassen. Tvert imot.
85) I Røde Fane nr. 1-1976 (s. 9-24) behandles mellomlagene ut fra marxistiske synsmåter. Cm man vil ha det motsatte, kan man lese artikkelen «Mellomlagsteoriens bankerott» i AKP-student-avisen «Oppbrudd» nov 1977
Den «nye» hovedmotsigelsen. Resultatet av AKP’s nye klasseanalyse er ikke overraskende at alt blir som det var, men det skal kalles noe annet. Så også med hovedmotsigelsen,84 som nå, når den i AKP’s trykksaker blir skrevet riktig, kun opptrer som pynt på den gamle politikken. Motivet er ikke minst at den gamle formuleringen var i åpenbar strid med Mao Tsetung. Løsningen er følgende:
«En viktig grunn til at 1.Landsmøte ikke stilte hovedmotsigelsen rett, var at alliansespørsmålet og hovedmotsigelsespørsmålet blir rota sammen til ett spørsmål.»85
Hvis spørsmålet om hovedmotsigelsen ikke skal være avgjørende hva angår klasseallianser, hva skal hovedmotsigelsen da tjene til? Det AKP gjør her, er i virkeligheten å gjøre teori (klasseanalysen) totalt uavhengig av politikken («praksis», allianser osv.). Stort likere kan det ikke gå når teorien er i strid med verden og verden motsier teorien. Det er og blir en tryllekunst å belegge småborger-sosialismen med marxisme.
At verken AKP’s «klasseanalyse» eller deres «sjølkritikk» av den samme er særlig givende for kommunistene, er en grei sak. Likevel hjelper et studium av lette politiske søppelet oss til å forstå noe helt annet, nemlig AKP selv.
«Sjølkritikk» 2
«Den moderne revisjonismen»
Dette er et svært spennende emne, og den pågående diskusjon om SV, NKP – og kommunistene – dreier seg om hvordan «moderne revisjonistene» skal beskrives på en mest mulig blodtørstig måte. Også dette støter jo på visse stengsler. Høyreavviket 72-75 var greitt nok å forstå, vi har tidligere nevnt både valgkamp og 1. mai som lærerike eksempler. Fullt så morsomt er det ikke for AKP at hele politikken under»EEC-kampen» faller i samme kategori. Det spennende er selvsagt hvordan denne historiske balansegangen kan kombineres med spørsmålet om verdenskrig:
«Høyreavviket innebærer en undervurdering av hvor farlig revisjonismen og all opportunisme innafor arbeiderbevegelsen og – klassen er» og «innebærer videre at revisjonisme i dag skiller seg fra revisjonismen på Lenins tid i og med at den har statsmakta i en imperialistisk stormakt.»86
Derav tidvise anklager mot NKP/SV for å være «Quisling-partier» o.l. ut fra at de kan tenkes å forråde fedrelandet – nasjonen. For oss er det likegyldig hvilken nasjonalstat de forskjellige revisjonistgruppene har en forræder-posisjon til. Hva som forbinder NKP/SV og AKP er bindingen til nasjonen (tross AKP’s paranoia: også for NKP/SV SV gjelder det den norske), noe som er nødt til å medføre «forræderi» mot arbeiderklassen.
Ut fra AKP ’ s politikk er det ikke vanskelig å slå fast at partiet er NATO’s mest militante støtte i Norge. Skulle vi da produsere veklager over dette fordi de er «Quislinger» overfor Norge?’.
«Sjølkritikken» i dette spørsmålet er bare en tilpasning av ordbruker, slik at den passer bedre i den aggressive nasjonalismen som nå dominere AKP. Denne skiller seg fra den mer defensive nasjonalismen under «EEC-kampen» ved at den er tilpasset den norske kapitalismen i den langt mer prekær krisesituasjon: jakten etter markeder og Lebensraum preger de bergelige klassene i dag. «Steng grensene» blir til «utvid grensene». Det siste gjelder i samme grad SV, selv om dette partiet inntil det siste vil forsøke å finne ymse løsninger innenlands, dvs. for å redde «norsk industri».
«Sjølkritikk» 3
«Anti-imperialismen»
AKP’ s «anti-imperialisme» har vi vudert tidligere. Dens utgangspunkt i imperialismen som noe «utenlandsk» og antiimperialismen som forsvar av den norske nasjonalstaten er selvfølgelig hovedsaken.
Når AKP snakker om «anti-imperialisme» er det derfor støttearbeidet til de som bekjemper imperialismen i andre land det dreier seg om. «Sjølkritikken» på dette området dreier seg da også i vesentlig grad om at sosial-imperialismen har vært for lite påaktet. Men ikke bare det:
«Høyreavviket betydde ikke bare medtrapping av kampen mot sosial-imperialismen. Det betydde også nedtrapping av kampen mot USA-imperialismen…»87
Slik var AKP’s innstilling fra 1975 til 1978, iallefall teoretisk. I dag nedtones «kampen» mot NATO fordi dette vil være å» slå i alle retninger».88
I solidaritetsarbeidet går AKP stadig langer i sine bestrebelser på å fremme nettopp klassesamarbeidet i den nasjonale kampen og å framstille revolusjonene i forskjellige deler av verden som primært rettet mot sosial-imperialismen/Sovjet. At mange av de frigjøringsbevegelser som kjemper i f.eks. Afrika og Asia er borgerlige – og i en del tilfeller samtidig ligger i kamp eller stridigheter med virkelig revolusjonære bevegelser – gjør ikke saken vanskelig for AKP. I slike tilfeller er det kun «sosial-imperialistisk» aggresjon » som «presser» den borgelige fløyen til å være reaksjonær. I den seineste tid har dette vært særlig påfallende for Eritreas vedkommende, men gjelder selvfølgelig også andre steder som Midt-Østen, Angola, Sør-Afrika osv. Dette i sin konsekvens ofte USA-vennlige perspektivet er ikke noe spesielt for AKP’s «utenriks»-engasjement. Det er akkurat samme politikken som AKP står for i Norge. Opprinnelig, i perioden fram til omtrent 1968, var den ukritiske overtakelsen av den politiske strategi som var gyldig i halvkoloniale og halvføydale land – land der en borgelig-demokratisk revolusjon ennå ikke var gjennomført, vesentlig for hvordan SUF’s politikk konkret ble seende ut. De vesentlige momentene i denne politikken folkekrigen og nydemokratiet,89 kan vanskelig sies å være annet enn grunnlaget for AKP’s «nasjonal-revolusjonære» folkekrig». Vi på vår side synes det som allerede har skjedd er ille nok, ennå verre skal det bli:
«Partiet har unntatt å bruke et viktig middel for å propagandere revolusjon og nødvendigheten av å følge den væpna folkekrigens Vei i forsvaret av nasjonen, og dermed unnlatt å bruke eksemplet fra frigjøringsbevegelsene til å styrke den revolusjonære linja i Norge.»90
Det går altså an å være stolt av sin uforstand. har funnet
kjernen i den kommunistiske innstillingen til de nasjonale frigjøringskriger, når han sier at
«Det er progressivt at massene våkner opp fra sin føydale dvaletilstand, deres kamp mot ethvert nasjonalt åk, for folkets og nasjonens suverenitet, er også progressiv. Herav følger at det er enhver marxists absolutte plikt å forsvare den mest besluttsomme og den mest konsekvente demokratisme i alle deler av det nasjonale spørsmål. Dette er i det vesentlige en negativ oppgave, gå lengre enn dette i sin støtte til nasjonalismen kan proletariatet ikke gjøre, for da kommer man over i den «positive» virksomhet borgerskapet vil drive for å styrke nasjonalismen.»91
Akkurat denne «positive» virksomheten karakteriserer AKP’s virksomhet på alle områder, også i arbeiderklassen.
«Sjølkritikk» 4
Den faglige politikken
«Sjølkritikken» er her usedvanlig sparsom (den faglige hovedlinja siden 1969 har «i hovedsak vært riktig»), og det som er av kritikk rettes mot «det revisjonistiske forslaget til faglig program for partiet (som blir) utgitt januar 1975».92
Dette er ikke stedet for å gå inn på hver enkelte streik AKP har har engasjert seg i. Disse har vært kommentert fortløpende ivår avis «den røde Arbeideren».93 I stedet er det nødvendig å komme inn på noen prinsipielle politiske spørsmål.
Siden det revisjonistiske forslaget til faglig prinsipperklæring ikke er «gyldig» lenger, skal vi se på det «nye» forslaget som ble lagt frem til AKP’s sommerleir 1977.
Det viktigste er parolen om å gjøre fagforeningene til «kamporganisasjoner». Denne parolen har vært samlingspunkt for AKP, SV, NKP og alle andre småborgersosialister de siste 10 åra. Så også i det nye forslaget til AKP’s faglige manifest:
«Arbeiderklassen trenger sterke fagforeninger som er bygd med tanke på å skulle slåss mot kapitalistene og statsapparatet. De må gjøres til kamporganisasjoner som bygger sin styrke på medlemmenes samhold og aktivitet…» (s.7)
Dette er AKP’s syn, men DNA’ledelsens…
«…målsetting er å knekke den falige kampen, bruke det faglige byråkratiet som en støtteorganisasjon for den kapitalistiske staten.» (samme sted.)
Vi får tro at DNA-ledelsen på en helt annen måte enn AKP er klar over at den «målsettingen» som er nevnt ovenfor allerede er nådd. Idag er det et faktum at fagapparatet er «en støtteorganisasjon for den borgerlige staten», eller verre: må regnes som en forlengelse av statsapparatet. For organiseringa av kamp betyr dette at ledelse og organisering må skje uavhengig av fagapparatet. I praksis vil dette ofte si på tvers av det. Dette er ingen ny erkjennelse. At LO er blitt gjort til et korporativt organ , dvs. knyttet til og etterhvert, innlemmet i statsapparatet ved hjelp av lovfestet fredsplikt, koplingsbestemmelser, voldgift og arbeidsrett – alt har sin vesentlige plass i de siste årenes statskontrollerte lønnsoppgjør – kan ikke holdes skjult for arbeiderne. Selve utviklingen har pågått i et halvt århundre, men selv det er for lite for AKP.
AKPs historie er imidlertid ikke bare historien om uvitenhet. I spørsmålet om fagapparatets karakter har AKP stått for en systematisk politisk undertrykking av kunnskapen om disse forholdene.
Det er grunn til å tro at «ml»-bevegelsen «bestemte» seg for dette omkring 1970. I forbindelse med tariffoppgjøret 1970 kom det til flere harde streikekamper. I april var det ulovlig streik ved Norgas i Oslo, og både den harde linja i selve streiken og politiets angrep på streikevaktene, skapte en omfattende støtte fra mange radikale i og utenfor arbeiderklassen, og tilsvarende angrep fra reformistene i arbeiderbevegelsen. At man i streikekamper måtte danne egne streikekomiteer uavhengig av det eksisterende fagapparatet var i alle fall de streikende arbeiderne selv klar over. I «ml»-bevegelsen var forståelsen mer motvillig, selv cm man ikke var helt fremmed for tanken. Allerede tidlig på våren var tesene fra den Røde Faglige Internasjonales (RFI) konferanse om streiketaktikk i Strasbourg 1929 blitt studert, men evnen til å innse at grunnen til det nødvendige bruddet med fagforeningsapparatet var deres karakter som en del av den borgerlige staten, var i liten grad til stede, og kom bare unntaksvis til uttrykk. Avisa Klassekampen så i 1970 ikke ut til å vite hvorvidt de skulle innrømme LOs korporative karakter. I mars mente avisen at «LO-ledelsen» var en del av staten, mens man etter Norgas-streiken skrev «LO – et korporativt organ». Etter streiker, ved EFP i Sauda i juni, uttalte streikelederen Kjell Pettersen at
«Vi som sitter i forhandlingsutvalget har alle vært tillitsmenn, men har innsett at for å føre kamp, måtte vi ut av foreningsstyr et»94
Hvorfor skulle man ut av foreningsstyret hvis bare «LO-toppen» var knyttet til staten? Det var nemlig dette synet som seiret i «ml»-bevegelsen, og seinere analyser viser at AKP idag mener at det er LO-lederne som personer som er knyttet til staten ved tillitsverv i forskjellige statlige produksjons- og forretningstiltak. Dette har selvsagt sin viktighet, men er strengt tatt et helt annet spørsmål. Selve hovedsaken – hele fagapparatets karakter og de politiske konsekvenser det må gi – har vært, en hodepine som AKP-ledelsen klokelig delegerer ned til de vanlige medlemmene som har fått i oppdrag å gjøre LO til en «kamporganisasjon».
AKPs småborgerlige reformkamp overfor LO har ikke foregått uten et noe merkelig forhold til de for nevnte «Strasbourgertesene». Grunnlaget for disse tesene ble i sin tid klargjort i RFIs egen introduksjon til tesene i dens tidsskrift «Rote Gewerkschafts-Internationale» i samme nr. som tesene ble offentliggjort, februar 1929.95 Her sies det at
«…kjensgjerningene tilsier at det reformistiske fagforeningsapparatet utgjør en del av den borgerlige stat med den spesielle funksjon å avverge streiker. Når det. forholder seg slik, må vi søke etter nye metoder for å lede den økonomiske kampen uten det reformistiske fagforeningsapparatet og på tvers av dette.»
Man kan vel tenke seg grunnen til at denne introduksjonen ikke ble tatt med da «ml»-bevegelsen ga ut Strasbourger-tesene i 1970. Heller ikke innledningen til tesene, som advarer mot legalisme og andre opportunistiske avvik var tatt med i 1970-utgaven. Dengang kunne man muligens tro at utgiverne ikke kjente til at de ga ut en ufullstendig utgave.96 Kommunistisk Arbeiderforbund ga ut en fullstendig utgave varen 1975, og påpekte der manglene i «ml»-bevegelsens brosjyre. Når så Oktober forlag kom med en ny-utgave høsten 1975 – med de samme mangler – er vi nødt til å konstatere at det som tidligere kunne være uvitenhet idag ikke kan kalles annet enn et snuskete falskneri, og at AKP idag gir ut disse tesene (som så mye annet) av småborgerligere pietetsgrunner og framstiller dem som en allmenn lærebok i streik løsrevet fra en konkret analyse av fagorganisasjonen, en lærebok man forøvrig er alt annet enn ivrig etter å følge i praksis.
Siden 1970 har «ml»-bevegelsen tallrike ganger sett seg nødt til å påpeke «LO-ledelsens» korporative karakter, og noen ganger har man også kommet i skade for å bruke samme betegnelse på fagapparatet i sin helhet – mens de det mangedobbelte antall ganger har benektet det siste.97
Og det er ingen tilfeldighet at AKP idag for hver streik som blir utkjempet kan framvise et stadig større gap mellom partiets erklærte politikk og de erfaringer arbeiderne i selve kampen kommer fram til – og som AKP i sin iver etter å tjene folket fullstendig ureflektert slutter opp om. Partiets analyse av erfaringene fra streikene blir da heller ikke særlig utfyllende. Paroler som «kamp nytter», «kampen fortsetter», «bare streik nytter» og liknende alminneligheter er på ingen måte hva arbeiderklassen trenger, og AKPs spredning av denslags floskler kokt sammen med avsløringer av diverse revisjonisters diabolske personlighet ligger i virkeligheten under de streikende arbeidernes eget nivå, samtidig som det effektivt hindrer dette nivået i å utvikle seg og bli spiren til en varig klassebevissthet hos de arbeidere som har vært i kamp.
Slik var det i 1970, og i tida som har gått, er det bare blitt enda mer framtredende. Mens nær sagt enhver streik – også de som ikke utmerker seg ved særlig politiske perspektiver – understreker innholdet i Strasbourger-tesene, terper AKP videre på sine illusjoner – til åpenbar sjenanse for reformistene i SV som her må se seg slått på hjemmebane, jfr. siste LO-kongress.
Helt sært ble det da AKP før 1. mai i år «fant ut» at KA omtaler det moderne sosialdemokratiet – drivkraften i korporativiseringspolitikken og svinebindingen av arbeiderklassen – som sosial-fascister:
«En ting er at partiet har gått i spissen for korporative tiltak som f.eks. kombioppgjøret. Noe annet er det å påstå at regjeringspartiet er fascistisk og dermed at Norge i dag er et åpent fascistisk diktatur.»98
Her går – nok en gang – demagogi og respektabilitet hånd i hånd. Med sosial-fascisme mener vi noe helt bestemt, nemlig oppbyggingen av en stats-sentrert klasse»samarbeids»struktur uten et åpent voldsdiktatur – men som i likhet med ethvert borgerlig samfunn selvfølgelig forutsetter et voldsapparat og om nødvendig bruken av det. For særlig de italienske fascistene var denne strukturen, korporativismen, selve idealsamfunnet. Selv klarte de bare i liten grad å virkeliggjøre det fordi selve hovedleddet – en bevisst politisk støtte fra arbeidernes interesseorganisasjoner – i for liten grad var til stede. Det er nettopp den – i alle fall formelt – frivillige oppslutningen fra arbeidernes organisasjoner som kan sikre en korporativ utvikling. Dette er slett ikke å «kalle» noen «fascister». Det er å sette tingene på plass. Bare AKP og andre som er dømt, til uvitenskapelighet kan finne på å «definere» f.eks. de helt spesielle formene undertrykkelsen fikk i særlig Tyskland som fascisme. Vi har i denne brosjyren også «kalt» AKP nasjonalsosialister. Når AKP «oppdager» dette (vi har sagt det i flere år), vil de skrike opp om at vi «kaller AKP nazister», for så å påvise at de ikke har det minste imot jøder. Vi tar når som helst en diskusjon med AKP om den egentlige nasjonal-sosialistiske opprinnelsen til Hitler-bevegelsen i Tyskland – og de paralleller som kan trekkes til AKP selv. Dette er svært viktige ting som berører noe vesentlig i AKPs politiske «analyse»: identifiseringen med småborgerskapets skjebne gir ikke AKP noen mulighet til å innnse at et fenomen ikke kan analyseres ut fra hva man «ser» akkurat i øyeblikket. Både sosialdemokratiet og AKP er politiske fenomener i utvikling, og ingen analyse vil være tilfredsstillende om man ikke ser at de har el framtid som ligger skjult i deres og samfunnets fortid og nåtid. Skjult for de som har noe å skjule.
Derfor kan ikke AKP ha annet enn et gjennomført opportunistisk forhold til politiske prinsipper. De angriper gjerne kommunistene når vi påpeker at arbeiderklassens tradisjonelle faglige politikk innenfor kapitalismens rammer, altså gjennom fagbevegelsen, er «arbeiderklassens borgerlige politikk» (Lenin) men kan likevel, når opportunisme og marxisme først skal blandes, prestere demagogiske mesterverk av denne typen:
«Samtidig som partiet går i spissen for å forsvare de demokratiske rettighetene, så vil AKP/ml aldri la være å peke på at «demokratiet» i Norge bare er svindel»99
For AKP er kanskje dette litt av en skarpsindighet. Vi på vår side mener at kampen ikke skal dreie seg om å perfeksjonere en svindel. Vi har ingen grunn til å skjule at en revolusjonær politikk nettopp må ta sikte på å bryte gjennom det borgerlige lovverket (der AKPs demokratiske rettigheter er nedfelt) og legge opp er. kurs utover borgersamfunnets rammer. Vi kaller dette en kamp for å styrke arbeiderklassens politiske posisjoner, for nødvendige politiske forberedelser til arbeiderklassens erobring av statsmakten. Vi ønsker ikke å tilsløre saken ved å hylle dette inn i allmennmenneskelige fraser.
Det er høyst forståelig at AKPs «sjølkritikk» ikke tar noe oppgjør med partiets faglige politikk. Egentlig har de ingen faglig politikk. AKPs opptreden i arbeiderklassen har ett formål: å fremme partiets småborgerlig-nasjonalistiske mål. Den faglige «politikken» vil til enhver tid bli utformet slik at den er i overensstemmelse med dette målet. Nettopp mangelen av et kommunistisk alternativ i arbeiderklassen – men tilstedeværelsen av både høyre- og venstre-sosialdemokrati – gjør at partiets eneste mulighet som selvstendig parti er å framstille seg som kommunistisk. I praksis betyr dette at de er «arbeidervenner», de gjør alt for å bli akseptert som «revolusjonære», inklusivt å kaste seg inn i en militant kamp for arbeidernes økonomiske og velferdsmessige interesser. Vi trekker overhodet ikke i tvil AKPernes vilje til å kjempe for arbeidernes interesser på dette planet. Det er årsaken til at de gjør det som interesserer oss.
Årsaken kommer klarere enn noensteder fram i partiets «Streikestøttekomiteer». Disse har som uttrykt målsetting å støtte alle «folkelige» gruppers kamp, og har vesentlig vært opptatt av økonomisk streikestøttearbeid. Dette streikestøtteapparatet er opprettet for å sikre AKPs småborgerlige politikk en sikker innfallsport også i de tilfellene hvor arbeiderne ikke vil ha noe med partiet selv å gjøre. AKPs oppsummeringer av en rekke streiker har da også dreid seg om hvor fordømt avhengige de streikende arbeiderne var av AKP-medlemmenes økonomiske innsats. I «Streikestøttekomiteene» kommer hele AKPs karakter fram: politisk uavhengighet av arbeiderklassen, småborgerlig klassesamarbeid og den politiske trussel mot arbeiderne det er stadig å bli minnet om hvor «avhengige» de er av AKPs partiapparat. Vi venter ingen «sjølkritikk» på dette området.
«Sjølkritikk» 5
«Den interne politisk-organisatoriske linja» og en konklusjon
«Teser om høyreavviket» har et større kapitel om de indre problemer i AKP for noen år tilbake, da både partidisiplin, studier, medlemsnormer og det meste annet gikk ad undas – under storslagen ledelse av dagens ledelse. Enda verre var det med ungdomsorganisasjonen, der «høyre» herja vilt, og der «avviket» både startet tidligere og dessuten visstnok ikke er nedkjempet ennå.
Vi tviler ikke på noe av dette. Det er riktig alt sammen. Når Beretninga fra 1. Landsmøte omtales som «et råttent revisjonistisk dokument» er vi hjertens enige. Og det er nettopp derfor vi godt kan skjønne at «Teser om høyreavviket» skal komme ut som bok. «Sjølkritikken» tar sikte på en eneste ting: å berolige partiets sympatisører. Når de mest skandaliserte dokumentene gjøres kjent for offentligheten, er det for å skape ro og fred og gi inntrykk av at nå har man i alle fall ryddet skikkelig opp. Og en slik fredsmelding trengs, for aldri har AKP befunnet seg i en mer prekær politisk krise enn akkurat nå. Dette gjelder særskilt partiets usedvanlig raske stilling til det nye borgerlige regimet i Kina, og spesielt dettes «teori om de tre verdener». Nå kan ikke en slik stillingstaken alene lage noen krise i AKP. Det som gjør situasjonen vanskelig, er at Arbeidets Parti i Albania har rykket åpent ut mot denne teorien. Det samme har halvparten av AKPs tidligere «kommunistiske verdensbevegelse».
Vi tror ikke det idag finnes noen bevisst revolusjonær «fløy» i AKP. Men vi vet at svært mange er sterkt tvilende til partiets kurs i vesentlige spørsmål. Bare over lengre sikt vil det gå opp for et større antall av disse, at en revolusjonær avstandtaken til «3-verden-teorien» betyr et oppgjør med AKPs politikk i sin helhet. Partiledelsen har hittil ikke vist særlig originalitet når det gjelder å «løse motsigelsen» i de spørsmål «3-verden-teorien» og den albanske kritikken av denne reiser. Men situasjonen krever sitt: hele partiets «omland» er klar over problemene samtidig som AKP er inne i en stagnasjonsperiode. For en organisasjon som er vant til å begrunne sitt syn med sin egen vekst {«den riktige politikken vil vinne») og sin enhet («alle viktige vedtak var enstemmige»), krever dagens situasjon noe nytt. Løgn og denslags er ikke nok, og den milde «høyredreininga» som skjedde foran årets 1. mai kan nok tilfredsstille Sigurd Allern, men ikke så mange fler.
Vi har altså all grunn til å følge enda nøyere med i AKPs utvikling enn tidligere. Tross vår karakteristikk av partiet, finnes det likevel flere hundre arbeidere og andre i AKP og omegn som slett ikke er dømt til i all evighet å bli brukt til småborgerskapets kanonføde.
6. AKP. Kina – og Albania
AKPs forhold til Kina har alltid vært uproblematisk: AKP er for Kina. Det er et prinsipp. AKP har alltid – også når de på sin måte har hatt rett – skrevet av de kinesiske synspunktene og slutta helhjerta opp om dem. Man kan muligens si at dette ikke gjør så stor skade om bare det som blir skrevet av er riktig. Det er et bedagelig standpunkt.
Da SUF i sin pure ungdom lot seg inspirere av Kulturrevolusjonen, var vel ikke det så galt. Men resultatet for SUF ble den gjennomførte pervertering av de politiske studiene i organisasjonen. Studerte man ikke Mao? Man studerte Lin Piaos produkt, den berømmelige «sitatboka». SUF-ledelsen anvendte Mao-sitater om ulike forhold under den kinesiske revolusjonen på de forskjelligste norske situasjoner, fra fyllesjuke på SUF-møter til taktikken i EEC-kampen, fra oppvask og utedasser på sommerleire til verdenskrig og atombomber. Bare ordene passet så noenlunde bra, var alt i orden.
At det nettopp var Lin Piao-fløyen i Kulturrevolusjonen med sin idealisme og revolusjonisme som først og fremst inspirerte SUF fikk vesentlige politiske konsekvenser. Allmenne fraser av typen «det er rett å gjøre opprør» fikk god mottakelse (de svenske «ml»-erne mente dette var selve kjernen i Marx’ Kapitalen).
Nå er det ingen grunn til å overdrive den kinesiske innflytelsen på AKP. Partiet har utviklet seg som et fenomen i den norske klassekampen, og det var ikke Lin Piaos overbevisningskraft som sendte SUF ut i flere års sitatbabling. Svært tidlig ble Kina det store samlende symbol for SUF. Kina kunne man vise til som et eksempel for revolusjonære – det nytter «å gjøre opprør». Og det var Kinas viktighet som symbol som forklarte den totalt ukritiske refereringen av kinesiske synspunkter. Og ukritisk referering av revolusjonære synspunkter trenger slett ikke fungere revolusjonært. Under EEC-kampen ble Mao Tsetungs politikk for taktikken i den anti-japanske enhetsfronten, en anti-imperialistisk og borgerlig-demokratisk revolusjon, brukt til å «studere» hvorfor man burde gå inn i den borgerlig-nasjonalistiske Folkebevegelsen (og lage borgerlig revolusjon i Norge også).
Dette dreier seg ikke om noen form for «anvendelse av Mao Tse-tungs tenkning», men er en systematisk forfalskning. At dette kunne skje, ikke bare uten særlige protester, men i en svært velvillig og entusiastisk stemning, sier ikke så lite om det «teoretiske nivået» i AKP. Hva man der først og fremst fant anvendelse for, var de kinesiske erfaringene i den borgerlige fasen av revolusjonen. Dette skjedde ikke fordi AKP var et «avskrivningsbyrå», men fordi det kun var denne periodens politiske lærdommer som kunne innpasses i den politikk «ml»-bevegelsen allerede sto for. Man skal ikke tro at AKP av en eller annen nevrotisk grunn er fullstendig ukritisk til «alt som kommer fra Kina». Selv den avskrivningen som har skjedd, uansett mer fetisjistiske motiver, har hele tiden skjedd etter et politisk mønster – så langt AKP overhodet har forstått hva de har gjort. Det er all grunn til å tro at en framtidig sosialistisk revolusjon i Kina – noe som etter Hua-regimets maktovertakelse er blitt en historisk nødvendighet – vil sette en brå stopper for avskrivningen.
Det er ikke vår oppgave her å gå nærmere inn på de konkrete hendingene i Kina de siste par årene.100 Vi skal holde oss til selve AKPs forhold til Kina og de politiske årsakene til det, samt til den såkalte «tre-verden-teorien».
AKP og de to siste årenes hendinger i Kina
Uansett hva man måtte mene om utviklingen i Kina, står Mao Tsetungs død 9. september 1976 som en svært viktig hending. For kommunistene betød Maos død innledningen til de borgerlige kreftenes offensiv. Dette betød det også for ikke så få borgerlige kommentatorer, aviser osv. Men mens disse knapt nok kunne skjule sin glede og skadefryd, var det for kommunistene et hardt tilbakeslag. Nettopp ut fra vårt syn på arbeiderklassen som den eneste konsekvent revolusjonære klasse og en internasjonal klasse, ser vi på sosialistiske land som erobringer for verdensproletariatet. Disse erobringene vil , uansett størrelse, være støttepunkter både praktisk og politisk.
AKP på sin side feiret kontrarevolusjonen. Når den borgerlige fløyen i Kina nå går til angrep på den ene etter den andre av særlig kulturrevolusjonens viktige landevinninger, blir det mottatt med applaus i AKP. For Kina skal det vesentlige være å bli en «moderne industristat» innen et bestemt tidspunkt.
Den kinesiske borgerlige fløyen og AKPs angrep på «firer-banden» sier svært lite om Wang Hung-wen, Chang Chun-chiao, Chiang Ching,Yao Wen-yuan eller andre av de fengslede opposisjonelle. Derimot sier det ikke så lite om AKP. Det sier en hel del om AKPs troverdighet, men heller ikke det er det viktigste. Det sier en hel del om hva AKP mener med «sosialisme». Og det interesserer oss.
Norske kommunister er slett ikke ukjent med AKPs særegne troverdighet. Partiets angrep mot oss har alltid hatt en sikkert velberegnet ryggrad av løgnhistorier. Vi er heller ikke ute av stand til å innse hva slags «sosialisme» småborgerlig reaksjon allment kan føre til. Men aldri har AKP stått i et grellere lys enn under sin kampanje for kontrarevolusjonen i Kina. Aldri har løgnaktighet, demagogi, smålig fusk, opportunisme og vanlig manglende fornuft vært mer gjennomført. Men så er det da også sjelden AKP begrunner sitt standpunkt så omfangsrikt.
I kampanjens første år var AKP-medlemmene åpenbart vel fornøyd med hva partiledelsen sa. I hundrevis flokket de seg til Pål Steigan, som etter å ha sittet for Huas føtter hadde mye å fortelle om «firerbandens» herjinger.101 Andre «Kina-farere» kunne fortelle at etter «firerbandens» fall var det endelig blitt orden i landet (og orden må man jo ha…). I tilsvarende entusiastiske vendinger beskrev AKPs «kina-farere» i sin tid situasjonen i Kina før Maos død. Klassekampen kunne 24. august 1976 skrive følgende:
«Med hjelp av kampanjen for å kritisere Teng Hsiao-ping og under vissheten om menneskets makt over naturen, har de kinesiske arbeidere og bønder greid å få brakt i land ei sommeravling som slår alle rekorder» (s. 16)
mens den samme avisen 29. desember brakte en artikkel med titelen «Etter ‘firerbandens’ fall: Stor økonomisk framgang i Kina». Begge periodene ble – om enn sikkert noe nærsynt – beskuet av tallrike AKPske «Kina-farere». En av dem kunne fortelle om den utmerkede situasjonen før i tida. Kitty Strand forsøkte å mobilisere kvinner til AKPs 1. mai-tog i 1976 med bl.a. følgende:
«Overalt hvor vi var studerte folkemassene grunnlaget og politikken i høyreavviket»…Teng Hsiao-ping har samme syn «som linja til Lin Piao, om at kollektiviseringa er bra bare når det øker produksjonen».102
Noen måneder seinere lød det ganske annerledes. Da slapp Klassekampen til Skandinavias mest konsekvente NATO-tilhenger, Jan Myrdal, som kunne fortelle skrekkhistorier om at «De 4» bare diskuterte, arbeidstida gikk og produksjonen led.103 Det er kampanjen for å styrke og befeste proletariatets diktatur104 og kampanjen for å kritisere høyre-mannen Teng Hsiao-ping både Kitty Strand og Jan Myrdal snakker om. Seinere har kineserne selv skrevet om hvordan «firerbanden» bokstavelig talt trakk spesialister o.l. vekk fra arbeidet deres for å diskutere politikk!! I dag skal situasjonen være ganske annerledes gunstig for Kinas spesialister.
I det hele tatt beskyldes «firer-banden» konsekvent for å sabotere produksjonen med sin evinnelige politikk. I tillegg konmmer en usedvanlig lang liste med sladderhistorier om «firer-bandens» dårlige moral, kondisjon, kjennskap til maskiner, skumle fortid (og framtid) og andre spennende greier. Det er antakelig de sistnevnte forhold som fikk Pål Steigan til å forlange dødsstraff over de fire.105
Typisk tilhenger av «firerbanden»: studerer i stedet for å produsere. (Fra AKP-bladet Kina og vi, 1/2-1976)
Spesiell pinsom for AKP skulle man tro rehabiliteringen av Teng Hsiao-ping skulle bli. Man skulle tro det om man ikke allerede i mars (Klassekampen 24/1977) kunne lese tydelige forhåndsvink om at Teng slett ikke var «uforbederlig», og da han endelig kunne bekrefte kontrarevolusjonens stabilisering ved å stige mot stjernens igjen i juli 1977, hilste AKP hendinga velkommen med voldsomme oppslag av seiersmeldingene fra Kina. «Firerbanden» ble ekskludert fra partiet ved samme anledning.
Og idag er det Tengs økonomiske politikk som settes ut i livet i Kina. Del betyr i korthet: arbeidernes oppgave er å produsere så hardt som overhodet mulig. «Politikk» er bare aktuelt som stimulans til å produsere enda hardere. Den politiske revolusjonering av overbygninga i samfunnet kommer ikke i annen rekke, men blir avløst av angrep på og nedbryting av de revolusjonære landevinningene i politisk organisering, utdanning, lønnsutjevning, kaderpolitikk og kulturpolitikk. Det er derfor vi sier at AKPs støttekampanje for Teng Hsiao-ping sier oss en del om hva partiet mener med «sosialisme»: ikke proletariatets diktatur men produksjonsslakt!
AKPs forhold til Kina er ikke uten visse paralleller innenfor et kapitalistisk samfunn. Småborgerens beundring for kraftutfoldelse er ikke så vanskelig å forstå. Og strengt tatt er det ikke Hua & Teng AKP beundrer, men den kinesiske arbeiderklassen. Hvor så man vel en sterkere arbeiderklasse! I motsetning til det nye borgerskapet i Kina er AKP småborgerlig. Men den småborgerlige autoritetstrang tar jo slett ikke hensyn til om den arbeiderklasse den selv bare kan etterlikne som en lite morsom komedie, er under borgerlig eller revolusjonær ledelse. AKP beundrer den norske arbeiderklassen på akkurat samme grunnlag. Prøv bare å påstå at den norske arbeiderklassen er fullstendig dominert av borgerlig tenkning – oftest selv når den er i streik – i nærheten av en AKPer. Det er ikke uten grunn at AKPerne «proletariserer seg» for å sikre sitt «revolusjonære sinnelag». Og det er bare AKP som kan hevde at f.eks. lærere sprer borgerlig ideologi i motsetning til arbeiderne. I spørsmålet om Kina har AKP lagt alt til rette for følgende formel: sosialisme/proletariatets diktatur = rask modernisering/industrialisering. I vel et par årtier framover vil AKP kunne terpe på dette. Selv når de i likhet med NKP er blitt en politisk alderdomssjukdom, vil Øgrim og Steigan fortsette med det. Og selv etter at nesten alle AKPere har begynt å tenke – og derved blitt forhenværende AKPere – vil Steigan mimre om den minneverdige gangen i 1977, om Chiang Ching som ville bli keiserinne, om Mao som skrev lapper til Hua (eller hvem det kan ha vært), om «firerbanden» som saboterte spredningen av marxismens klassikere (samtidig som de ledet den største studiebevegelsen av marxismens klassikere i Kina til da – noe som bare viser hvor sleipe de var. Selv Kitty Strand ble lurt), om den forhenværende revisjonisten Teng Hsiao-ping som sto for en kontra-revolusjonær provokasjon på Tienanmen-plassen i april 1976 mens han ikke hadde noe med det hele å gjøre et år etterpå.106
«3-verden-teorien»
Av forskjellige grunner har Kinas utenrikspolitikk vært et langt mer populært mål for alskens kommentatorer enn andre og mer grunnleggende forhold. Dette kommer dels av borgerlige spaltisters latskap, dels av at internasjonale spørsmål også kan få direkte betydning for nordmenn.
Det siste ser ut til å ha vært vesentlig for to personer som i Klassekampen 16. januar i år opptrådte med et leserbrev med den ikke helt urimelige overskriften: «La oss få skikkelig svar om Kina og NATO». Bakgrunnen var først og fremst Kinas støtte til NATO, dels var det AKPs svenske broder, Jan Myrdal, som var upopulær. Han har da heller aldri vært diplomat, men sier akkurat det han mener. Derved skiller han seg positivt ut fra enkelte nordmenn vi vet om.
Klassekampens svar på leserbrevet var usedvanlig muggent. Ikke ville de si noe galt om Jar Myrdal, og slett ikke om Kina. Det er forskjell, skrev Klassekampen, «på et sosialistisk lands utenrikspolitikk og et kommunistisk partis strategi for revolusjonen i sitt eget land. Men det behøver ikke bety at de står i motstrid til hverandre.»
Nei, det behøver det nok ikke. Men Klassekampens manglende svar på hvorfor Hua Kuo-feng og Jan Myrdal støtter NATO antyder at her beveger man seg ikke i de blotte behovs verden.
Når KKP er for NATO og AKP er mot NATO (i alle fall litt mot), da kan det tenkes at det eksisterer en slags motsetning likevel. Det er kjent hvilken imperialistisk supermakt som står som ledende i NATO. Vi vet hvilke andre imperialistmakter som deltar i NATO. Vi har ingen vanskelighet med å fatte hvilken supermakt NATO retter seg mot. I tillegg til dette vet vi hva det vil si å betrakte arbeiderklassen som en internasjonal klasse. Politisk betyr det bl.a. at denne klassens vesentligste støttepunkter, d.v.s. de land der den har statsmakta, ikke til enhver tid kan støtte alle arbeidere «i hele verden» like «prinsippfast». Alltid må arbeiderklassen vurdere: hva kan vinnes på en slik eller slik taktikk? Må vi risikere å tape litt på et sted hvis vi på et annet sted kan vinne desto mer? Kan det vise seg at «den store seieren» vi vant idag fikk så store uheldige politiske konsekvenser at vi taper det hele igjen i morgen? Kommunistene må kunne spørre: hva er det viktigste for verdensproletariatet akkurat nå – hva vil det kunne bety på lang og kort sikt? Ved å stille spørsmål som setter arbeiderklassens interesser som klasseinteresser i verdensmålestokk i forgrunnen, vil man lett forstå at det er «forskjell» på et sosialistisk lands politikk og politikken som blir ført av arbeiderklassen i f.eks. de imperialistiske land. Men forskjellen kan avgjort ikke bestå i at den sosialistiske staten skal kompromissere med de forskjellige lands borgerskap mens arbeiderklassen i de samme landene ikke skal gjøre det. Det vil i så fall ikke ha noen annen funksjon enn å forvirre, i verste fall å falle arbeiderklassen i de imperialistiske land i ryggen. Om en sosialistisk stat støtter en imperialistisk blokk i dens kamp med en annen, trenger ikke dette bety at man har med en særlig spissfindig og virkningsfull taktikk å gjøre. Det betyr at den «sosialistiske» staten kan ha forlatt arbeiderklassens internasjonalistiske standpunkt for å kaste seg inn i de imperialistiske nasjonalstatenes kamp seg imellom, det kan bety å delta i den imperialistiske kappestriden om områder råvarer og markeder. Det kan bety nedleggelse av klassekampen og ikke støtte til arbeiderklassen. Når den imperialistiske krigen truer, må den sosialistiske leirens oppgaver nettopp være med alle midler å støtte arbeiderklassens bestrebelser på å omgjøre kapitalismens kriser og kriger til revolusjon. Like lite som arbeiderklassen i hvert enkelt imperialistisk land har noen oppgave i å forsvare «sin» imperialistiske nasjonalstat og sitt borgerskap – like lite er det den sosialistiske leirens oppgave å støtte en av de imperialistiske blokkene mot de andre.
Derimot kan og må arbeiderklassen i den imperialistiske verden og de sosialistiske stater utnytte de lovmessige tilbakevendende motsigelser mellom de imperialistiske land til på den ene siden å bedre muligheten for revolusjon og på den andre siden – i organisk sammenheng med dette – å forsvare proletariatets diktatur der det allerede er opprettet. En splittet fiende er bedre enn en forent fiende. Ut fra dette kan og må verdensproletariatet se på f.eks. dannelsen og utviklinga av EEC som en positiv forsterkning av motsigelsen mellom USA-imperialismen og den vest-europeiske imperialismen, og de eksisterende proletariske diktaturer kan og må utnytte sin posisjon til å utdype slike motsigelser gjennom diplomatiske manøvrer. Slike manøvrer må imidlertid alltid beholde karakteren av å være taktiske virkemidler til å fremme verdensrevolusjonen, og kan dermed ikke bestå i støtte til den ene imperialistblokken mot den andre – langt mindre ledsages av revisjonistiske teorier om strategiske allianser med en imperialistblokk mot en annen for den proletariske verdensrevolusjonen. Slike manøvrer må dessuten naturligvis være forbeholdt sosialistiske statsmakter, og er ikke aktuelle for den kjempende arbeiderklassen i de imperialistiske land. I denne forstand er det forskjell på et sosialistisk lands politikk og politikken til arbeiderklassen i den imperialistiske verden.
Bare i situasjoner hvor en bestemt manøvre reint faktisk bedrer muligheten for revolusjon, eller hvor den er nødvendig for å forsvare de makterobringer som proletariatet allerede har gjort mot imperialistisk aggresjon, kan et praktisk kompromiss komme på tale. Men dette betyr ikke at en faktisk støtter eller lager «tre-verden-teorier» om den strategiske riktigheten av å støtte en imperialistisk blokk mot en annen, men nettopp et praktisk kompromiss som sikter mot å forsvare og fremme verdensproletariatets posisjoner på bekostning av imperialismen.
Dette er svært så elementært, men man kan vanskelig finne det samme politiske grunnlaget under det nåværende Kinas støtte til hhv. NATO og EEC. Når Kina sier om EEC at «vi ønsker å se et forent og mektig Europa»107 eller utsteder kampappeller til NATO-landene om å styrke forsvaret, ligger det ikke noen form for arbeiderklassepolitikk bak dette. Hvor er den arbeiderklasse som skulle ha fjerneste fordel av dette? Blir arbeiderklassens posisjon noe sted i verden styrket ved Kinas oppslutning om den vest-europeiske og amerikanske imperialismen? Og: kan kommunister noe sted i verden støtte en slik politikk? Nei. Men AKP kan… AKP kan støtte Kinas linje for klassesamarbeid på den internasjonale arena. AKP kan støtte Kinas «tre-verden-teori» fordi dette bare er AKPs anti-monopolisme, deres småborgerlighet og bakstrev her i Norge omplantet til «verdenssamfunnet».
—
I systematisk form ble «tre-verden-teorien» først lagt fram i «Folkets Dagblad» 1. november 1977,108og ble øyeblikkelig kolportert av AKP med mye ståhei.
Forut for dette ble de viktigste ingrediensene i «teorien» utformet først og fremst av Teng Hsiao-ping, og ble propagandert i FNs organer fra 1974, for så etter Maos død å få sin endegyldige form. Den oppdelinga av verden teorien legger fram, er slik:
Den første verden: de to imperialistiske supermaktene, USA og Sovjet.
Den tredje verden: de sosialistiske statene samt de fleste land i Afrika, Asia og Latin-Amerika.
Den andre verden: de utviklede imperialistlandene utenom USA og Sovjet.
Det som her gjøres, er at klassemotsetningene i verdensmålestokk og i de enkelte land og motsetningen mellom sosialisme og kapitalisme, erstattes med et skjema bygd på ulike sekundære motsetninger, noe som helt naturlig har ført Kina og dets støtter i utlandet til en faktisk allianse med en imperialistblokk mot en annen.
Av de «tre verdener» er den tredje «hovedkraften i den verdensomspennende kampen mot imperialisme og hegemonisme». Dette er riktig om man snakker om de faktiske nasjonal-revolusjonære kamper som foregår i disse landene. Disse er i sin karakter og virkning rettet mot imperialismen og er på den måten en del av verdensrevolusjonen. Men det er åpenbart ikke dette perspektivet de kinesiske førerne har i tanken. Fra deres side er det snakk om de ulike stater i denne del av verden (både halvføydale og imperialistiske), som riktignok «fører kamp», men det dels for å undertrykke sin egen arbeiderklasse og undertrykte nasjoner (Etiopia er et svært aktuelt eksempel) og dels for å oppnå en mer fordelaktig plass i det imperialistiske systemet. I en slik sammenheng må det være mildt sagt betenkelig å dynge sammen sosialistiske stater med de historisk sett mest tilbakeliggende og reaksjonære stater.
Den «andre verden» skal visstnok ha «en tosidig karakter og står i motsetning til både den første og den tredje verden». (I det siste kjenner vi igjen AKPs syn på mindre kapitalister og småborgerskapet: de står «mellom» hovedklassene og har derfor en «vaklende» karakter) er «en kraft den tredje verden kan vinne over eller forene seg med i kampen mot hegemonismen».
Ethvert imperialistland er ganske selvfølgelig mot de øvriges «hegemonisme», og historien kjenner eksempler på den «anti-hegemonistiske kamp» som blir resultatet av de ulike imperialistlands ulike utvikling. De blir bare ikke «tosidige» av den grunn.
Det er viktig å se litt på mål og midler i «tre-verden-teorien». Teoriens forutsetning er at det er kampen mellom supermaktene som vil forårsake en ny verdenskrig, og teoriens formel er å legge opp en politikk for å hindre at dette skjer.
Men en revolusjonær politikk er ikke rett og slett innrettet på å forhindre en krig, men å forhindre krig med revolusjonære midler. Dette ikke bare fordi det ikke finnes andre, men fordi en revolusjonær politikk ikke tar utgangspunkt i krigen – i kampen imperialistene imellom – men i klassekampen, kampen for arbeiderklassens frigjøring. Allerede her spiller «tre-verden-teorien» kortene i hendene på imperialismen – borgerskapet – i imperialistlandene. Det er ikke bare umarxistisk og blindt å basere en «krig mot krigen» i imperialistlandene på en politikk som peker fram mot en styrking av de imperialistiske nasjonalstater som for tida ikke er sterkest, det er ikke bare en «feilaktig» politikk og en «forbigåelse» av alt leninismen står for – det er en linje for regelrett likvidering av arbeiderklassens revolusjonære kamp i disse landene. Det er nemlig fullstendig innlysende, at om enheten i den «andre» verden mot «hegemonismen» idag er det viktigste – selve forutsetningen for revolusjon i verden, så er dette en enhet som proletariatet i hele verden må forsvare. En slik strategisk forutsetning for revolusjonen må forsvares uansett, selv om den konkrete politikken for arbeiderklassen i Tyskland og et sosialistisk land ville være «forskjellig».
Vi tror bare ikke det er slik det ligger an.
Kampen mot krigen idag består ikke i å gruppere forskjellige (d.v.s. alle) stater – imperialistiske, halvkoloniale/føydale og sosialistiske – en størst mulig «blokk» «mot» supermaktene. Kampen står ikke idag om den størst mulige militante nasjonale enhet mot supermaktene. Kampen skal og må ikke dreie seg om å drive på borgerskapet i en «nasjonal» (d.v.s. nasjonalistisk) retning, men i alle imperialistiske land å bryte den nasjonale enheten ned og sette klassekampen og ikke kampen mellom nasjonalstatene i forgrunnen.
Det «forente og mektige Europa» som den kinesiske og AKPske strategien tar sikte på, vil – om den blir virkeliggjort – bare bety en ny imperialistisk supermakt. Når det gjelder de nasjonale frigjøringskamper i de imperialistisk undertrykte land som AKP og Kina tilsynelatende og av og til (når de ikke yter åpen støtte til shahen av Persia, marionetten Mobutu o.l) tillegger hovedrollen i sin strategi, vil disse om de ikke kommer ut over det nasjonal/borgerlige perspektiv som for disse er det viktigste, bare resultere i nye kapitaliststater, nye ledd i den imperialistiske kjeden – hvis de da i det hele tatt resulterer i noe annet enn nye former for nykolonialistisk dominans. Men i virkeligheten er det slik at når AKP og Kina bekymrer seg for «den arabiske enhet» i Midt-Østen og «den nasjonale enhet» i Eritrea, er det rent hykleri. Det de egentlig er bekymret for, er enheten med de føydale og kompradorborgerlige støttepunktene for imperialismen – at arbeiderklassen i disse land skal vinne den ledende rolle som er nødvendig for både å kunne opprette en virkelig og konsekvent nasjonaldemokratisk front med bøndene, det nasjonale borgerskap og alle patriotiske krefter – i kamp mot den hjemlige reaksjon, for dermed å kunne gjennomføre den nasjonal-demokratiske revolusjonen og videreføre denne til en sosialistisk revolusjon slik at disse land virkelig frigjøres fra imperialismen. Når det gjelder oss, er vi i denne sammenheng ikke motstandere av nasjonal enhet. Men vi er mot en skinn-enhet på et rent borgerlig-nasjonalistisk grunnlag, for at arbeiderklassen skal ha ledelsen i enheten og at den skal gå utover dette grunnlaget. Støtter vi kamper i halvkoloniale land støtter vi nettopp de kreftene i landet som representerer arbeiderklassen. Vi støtter ikke disse kreftenes nåværende eller framtidige fiender. Skulle de revolusjonære i en taktisk situasjon inngå i en front med reaksjonære, støtter vi like fullt kun de revolusjonære.
I «tre-verden-teorien» finnes det selvsagt en masse fraser om «klassekamp», noe som har ført til endel rivninger innad i AKP. Noen har prøvd å få gehør for at teorien «egentlig» er en strategi (eller snarere taktikk) for proletarisk revolusjon. AKP-ledelsen vet selvsagt at dette er noe sludder, men likevel – hvor avslørende det enn må være for «klasse»-perspektivet – finner Hua & Co ut at AKP-ledelsen og likesinnede andre steder trenger hjelp mot de som ikke vet bedre. I «Peking Review» for 3. februar i år finnes det derfor en artikkel om kampen i den andre verden som en gang for alle slår fast hva «tre-verden-teorien» egentlig betyr: arbeiderklassens oppslutning bak sitt «eget» borgerskap i forsvaret av den imperialistiske nasjonalstaten:
«Hva angår de vest-europeiske landene har de behov for å fri seg fra USAs grep og kjempe for «equal partnership». Samtidig står de overfor den alvorlige trusselen fra den aggressive og ekspansjonistiske Sovjet-Unionen» – «Skulle krigen bryte ut, bør proletariatet i disse landene gå i spissen for en nasjonal krig, og kjempe for sine nasjoners overlevelse og uavhengighet»109
Hvorfor det? Fordi:
«…proletariatet i de utviklede europeiske landene har på den nåværende tid i virkeligheten ikke den revolusjonære situasjon hvorigjennom det direkte kan gripe makten.»
Høyst interessant! Situasjonen idag er ikke revolusjonær, så «skulle krigen bryte ut» skal proletariatet ikke gripe makten, men må i anledning den sørgerlige tilstand dessverre dilte etter borgerskapet og være kanonføde i imperialistenes innbyrdes kamp for nasjonal overlevelse og nasjonal profitt! Så mye var altså frasene om «klassekamp» i den berømte «tre-verden-teorien» verdt.
Det faller ikke verken AKP eller Hua inn at slik var situasjonen også forut for og i begynnelsen av 1. verdenskrig. Likevel stilte Lenin og de revolusjonære internasjonalistene parolen om kamp mot det egne borgerskapet som en parole for arbeiderne i alle de krigførende land, ja, hva mer er: Lenin stilte parolen om den «egne» regjeringens nederlag i den imperialistiske krigen, og som bestilt for våre dagers nasjonal-sjåvinister som morer seg med å «plassere» kommunister i tilfeldige historiske situasjoner, sier han:
«Omdannelsen av den imperialistiske krigen til borgerkrig kan ikke «gjøres» like lite som revolusjonen kan «gjøres» – den Vokser ut av en lang rekke fenomener, faser, drag, særegenheter og konsekvenser av den imperialistiske krigen. En slik framvekst er umulig uten en rekke militære tilbakeslag og nederlag for de regjeringer som tilføyes slag fra sine egne undertrykte klasser»110
Kineserne og AKP kaller oss «trotskister» når vi hevder akkurat dette, de kaller oss landsforrædere og mye annet. Lenin skrev ovenstående nettopp i polemikk mot – Trotskij.
Hva angår Vest-Europa er kinesernes strategi gammeldags nasjonalsjåvinisme som sosialdemokratiet kan gi langt mer talentfulle eksempler på. «Tre-verden-teorien» utgjør den politiske kjernen i en ny revisjonistisk «verdensbevegelse», hvis mål er å sikre status quo, å sikre den nåværende ordning.111 «Teorien» er kun egnet til å spre nasjonalisme blant massene. Det er derfor den ble lansert av den borgerlige fløyen i KKP og det er derfor den øyeblikkelig for oppslutning fra AKP.
—
Av samme grunner ble «tre-verden-teorien» fullstendig avvist av Arbeidets Parti i Albania. Siden sin 7. kongress i 1976 har APA gått åpent ut med et helt annet syn ikke bare på verdenssituasjonen, men også på den revolusjonære prinsippolitikk, enn den borgerlige fløyen i KKP.
Den artikkelen fra «Folkets Dagblad» vi tidligere har nevnt, var et direkte svar på lederartikkelen i APAs organ «Zeëri i popullit» 7. juli 1977, «Revolusjonens teori og praksis».
AKP har prøvd å gjøre APAs kamp mot «tre-verden-teorien» til en «diskusjon innad i den kommunistiske bevegelsen» som andre ikke har noe med. Det er gode grunner til at KKP og AKP skulle ønske «diskusjonen» hadde vært hemmelig. Det hadde også vært en behagelig hemmelighet at en lang rekke av AKPs søsterpartier har brutt fullstendig med «tre-verden-teorien».
Det ligger ikke noen form for «kameratslig diskusjon.» bak APAs åpne oppgjør med «tre-verden-teorien» det siste året. Grunnen til den åpne polemikken er nettopp at marxismen-leninismen og «tre-verden-teorien» overhodet ikke kan forenes. Sosialisme og nasjonal-sjåvinisme kan ikke forenes. «Tre-verden-teorien» og dens representanter er en ny kontrarevolusjonær revisjonistisk retning.
AKPs holdning har vært typisk: Først forsøk på fortielse, deretter ryktemakeri, interne manøvrer, voldsom publisering av det kinesiske svaret uten å nevne APAs syn. Og så til sist, når ingenting annet nytter, når hykleriet or avslørt, skamfull utgivelse av «Revolusjonens teori og praksis» på norsk. Det siste riktig nok for seinere å kunne spille på at AKP er mer «demokratiske» enn andre.
APAs kritikk avslører på en nøyaktig måte innholdet bak de proletariske ornamenter AKP og KKP gjemmer seg bak. De siste årenes klassekamp har gjort det stadig klarere hvor skillet mellom marxisme-leninisme og revisjonisme går. APAs kritikk av «tre-verden-teorien» har vært også norske kommunister til stor hjelp, ikke bare i analysen av verdenssituasjonen, men også i å avsløre våre hjemlige revisjonister. Kommunistisk Arbeiderforbunds kamp for et kommunistisk parti har gått vesentlig framover, mens det såkalte AKP råtner stadig mer hørbart.
Tillegg 20. juli 1978:
Idet dette heftet går i trykken foretok AKP et åpent brudd med APA. Typisk nok etter kinesisk initiativ. I et intervju i Klassekampen 15.7.78 sier formann Steigan at det fullstendige brudd mellom Albania og Kina – som skjedde ei uke tidligere – var framprovosert av ledelsen i APA. Steigan avslører samtidig at APA i virkeligheten har ført en anti-kinesisk og Mao Tsetung-fiendtlig politikk siden APAs 7. kongress (1976). Som ventet antyder Steigan at Albanias levestandard skyldes kinesisk hjelp, og omvendt – om Huas industrialisering skulle gå litt skeivt – har man nå i tillegg til «firerbanden» også de tunge ofrene for å klare hjelpen til Albania å skylde på.
Den reelle bakgrunnen for både bruddet Kina/Albania og Steigans hellige vrede, er at ikke bare småpartier av AKPs type, men også partier i sosialistiske land vender ryggen til Hua-regimets politikk.
Vi kan derfor vente oss et gjennomført politisk griseri framover, når AKP skal begrunne nærmere sitt standpunkt til Albania og Vietnam. Hovedtendensen er allerede nå at APA er blitt agenter for Sovjetunionen, fordi partiet ikke bare tar avstand fra Sovjetunionens, men også Kinas politiske og økonomiske press på og forsøk på innblanding i Vietnams indre anliggender i anledning konflikten Vietnam-Kampuchea.
«Tre-verden-teorien» er – om ikke annet – i ferd med å skape langt skarpere skillelinjer mellom «AKP» og kommunistene.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- De moderne mellomlagene er gjenstand for behandling i Kommunistisk Arbeiderforbunds teoretiske tidsskrift Røde Fane, nr. 1-1976.
- De «ultra-radikale» i kulturrevolusjonen er vurdert av Charles Bettelheim i artikkelen «Om ‘venstreekstremistene’ i kulturrevolusjonen» i Røde Fane nr. 2-1975 (Egtl. etterskrift til «Kulturrevolusjon og industriell organisasjon i Kina», dansk utg. 1974).
- Referat av S. Allern i «SUF-nytt.» nr. 5-1967 (internt)
- Denne siste resolusjonen, som oppfordret til politisk militærnekting, er ikke gjengitt i AKPs egen framstilling av sin historie i heftet «SUF mot SF 1967» som Oktober forlag ga ut i 1973. Resolusjonen finnes i «Ungsosialisten» nr. 1-1968. Den ble vedtatt enstemmig.
- Fra SUFs «Nyhetsblad» okt 1967 (internt)
- Disse punktene fikk Sverre Knutsen, en av de andre gamlegutta i SUF, til å kutte ut første halvdelen av artikkelen i en faksimile i det før nevnte heftet «SUF mot SF 1967». Dette er temmelig typisk for AKPs «historieskrivning», men i dette tilfellet noe feilslått ettersom Øgrim nærmest var pioner for det «linjeskift» som skulle skje i 1975. Dette blir grundigere behandlet seinere.
- Leiren ble avholdt i august 1968 og ble referert i «Politisk Bulletin» fra SUF nr. 11-1968 (internt)
- Avholdt 20-22. september. Referert i «Bolsjevik» nr. 2-1968 (internt)
- «Ungsosialisten» nr. 4-1968, s. 14
- Avholdt 7-9. febr. 1969. Referert bl.a. i «Ungsosialisten» nr. 2-1969 og SUFs «Politiske Bulletin» nr. 7-1969.
- Referert i «Bolsjevik» nr. 7-1969.
- Dengang tilhørende venstreopposisjonen i NKP, nå Sentralkomitemedlem i Kommunistisk Arbeiderforbund.
- Omtalt i Ungsosialisten nr. 4/5-1969 og Klassekampen nr. 9-1969. Dokumentene fra landsmøtet ble utgitt i et eget hefte.
- «SASG» ble dannet av utbryterne fra SF, og vesentlig opptatt med arbeidet rundt avisa Klassekampen. Forløperen til MLG (april 1970), som igjen sammen med SUF/ml var forløperen til AKP (1973).
- En opposisjon var i ferd med å utvikle seg i NKP på denne tiden. Opposisjonen utga første nummer av tidsskriftet Røde Fane i mars 1969. Våren 1970 dannet kretsen rundt tidsskriftet «Marxist-leninistisk Front i NKP», MLF, som er forløperen for Kommunistisk Arbeiderforbund. På den tiden det her er tale om, var det lite som skilte denne grupperingen politisk fra SUF. Seinere skulle det gå mot fullt brudd. Vi vil heretter kalle det opprinnelige Røde Fane ved dette navnet, mens AKPs tidsskrift konsekvent vil bli kalt Pirat»Røde Fane». Årsaken til dette vil gå tydelig fram seinere i brosjyren.
- Utkom første gang i 1917. Sitatene er gjengitt etter forlaget Ny Dags norske utgave fra 1969 (her: s.98-99)
- Lenin, Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, forlaget Ny Dag 1969 s. 30-31.
- Omtalt i Ungsosialisten nr. 4/5-1969 og Klassekampen nr. 9-1969. Dokumentene fra landsmøtet ble utgitt i et eget hefte. Side 8 i førsteutg.
- Ungsosialisten 4 og 5/6-1968 og 1-1969.
- «Sigden» nr. 1-1977, s. 2.
- Klassekampen nr. 30-1975, s. 8.
- At den økonomiske utviklinga har sin årsak i forskjellige «hensikter» og «viljer» er typisk for den småborgerlige sosialismen, som jo på det teoretiske områder, kjennetegnes av at den ikke er i stand til å se lovmessighetene bak det kapitalistiske samfunnets utvikling. Derimot er den rik på «personanalyser» av politiske motstandere (enten det er fascister eller kommunister).
- Klassekampen nr. 31-1975, s. 5
- Klassekampen nr. 34-1975, s. 10
- Flygeblad, bilag til Klassekampen nr. 37-1975, s. 1
- Klassekampen nr. 40-1975, s. 10
- Klassekampen nr. 44-1975, s. 8
- Egentlig er profitten en tendensiell gjennomsnittsverdi for hele det kapitalistiske systemet fordi det alltid vil skje en kapitalflukt over bransjegrensene fra de bransjene der det i øyeblikket er overakkumulasjon og til de bransjer der det finnes avsetningsmuligheter for kapital. Dette vil føre til en felles gjennomsnittlig profittrate, d.v.s. at like store kapitaler kaster like stor profitt av seg uansett hvor de blir investert. Når dette ikke synes i landbruket på annet enn lang sikt, eller bare som en vag tendens, skyldes dette at jordeierne er en monopolgruppa som har monopol på jord. Kapital kan altså ikke fritt tilflyte landbruket. Som en tendens vil dette likevel skje, og ettersom dette vil føre til flere storbruk mot økt produktivitet, vil småborgeren alltid være interessert i at kapitalismen ikke kommer i den stilling at presset på jordbruket fra kapitalen blir for hardt – de blir motstandere av teknisk og samfunnsmessig framskritt i det hele tatt. En annen innstilling er bare mulig for de bønder som fremdeles nærer håp om å klatre opp blant storbøndene – eller de bønder innser at kapitalismen som sådan må bekjempes.
- AKP påstår naturlig nok at vi gjør nettopp det. I sitt studentblad «Hva må gjøres» nr. 5-1975 (s. 12-13) prøver disse moralens voktere under overskriften «DNA raserer – KUL applauderer å rettferdiggjøre sitt bakstreberi og ender opp med at småproduksjon er det mest rasjonelle – av militære og humanitære grunner.
- Dette gjelder både bondeavisa “Sigden» og Reidar Almås’ populærvitenskaplige pamflett “Norsk jordbruk – det nye hamskiftet» (Gyldendal, Oslo 1977).
- Lenin: «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky»(1918), Oktober forl. Oslo 1975, s. 90
- Marx: «Louis Bonapart.es 18. Brumaire» i Verker i Utvalg, Oslo 1970, bd.3, S. 236-37.
- Fra «Til Hitra-bøndene» av Rolf Sagen. Trykt i Akmås: «Hitra-aksjonen», Oslo 1978,s.102.
- Kildene til de «interne» opplysningene i dette kapitlet er hovedsakelig «Enhet-Kritikk-Enhet», diskusjonsbulletin utgitt av SUF, MLG og MLF. Stoffet er utfylt med opplysninger fra andre skriftlige kilder, intervjuer med noen av hovedpersonene på MLFS side, samt offentliggjort materiale av forskjellig slag.
- Klassekampen nr. 10-1970, s. 7
- Klassekampen nr. 11-1970, s. 4
- Klassekampen nr. 5-1971
- Røde Garde, nr. 4-1971, s. 21
- Internt møte for medlemmer av SUF, MLG og MLF på Grorud 14. september 1971. Øgrim hevdet ved samme anledning at både det Kommunistiske Manifest og Marx: Kritikk av Gothaprogrammet var «forelda».
- Fra en tale gjengitt i «Brussel midt imot”, Oktober forl. 1973, s. 67. Boka anbefales for de som vil studere en konsekvent borgerlig-nasjonalist.
- Røde Fane nr. 2-1971, s. 11
- Trykt i «den røde Arbeideren» nr. 7-1973, s. 5.
- Bl.a. i Bolsjevik nr. 9-1971, s. 14, og tilsvarende «Tjen Folket».
- Marx: Den tyske ideologi, i Verker i Utvalg, Oslo 1970, s.66
- Klassekampen nr. 61, 63 og 65 1976
- J. Stalin: «Works», Moskva 1953, vol 2, p 307. Den engelske teksten lyder:
«A nation is a historically constituted, stable community of people, forrned on the basis of a common language, territory, economic life, and psychological make-up manifested in a common culture».
- J. Stalin: «Works», Moskva 1953, vol 2, p 313
- . Stalin: «Works», Moskva 1953, vol 2, p 319.
- J. Stalin: «Works», Moskva 1953, vol 2, p 317
- Klassekamper. 8. febr. 1977
- Beskrevet i Klassekampen 15. febr. 1977
- Her er det en inkonsekvens. Hvis det er mye mord i Pakistan, skulle pakistanerne rettelig være preget av dette. Iflg. S. Allern, er imidlertid ikke AKP rasister lenger, så dette får Jon M ikke lov til å si.
- Blir først og fremst behandlet i Klassekampen 8. og 15. febr. 1977
- Klassekampen 8. febr. 1977
- Klassekampen 22. febr. 1977
- Klassekampen 13. april 1977
- «Mot trotskisme i det nasjonale spørsmålet», stensil utg. av «Raud Front i DNS», våren 1977, s. 23. Sitatet gjengir i sin helhet artikkelen «Skyt kommandanten».
- J. Michelet: «Orions belte”, Oslo 1977, s. 196
- Arbeiderbladet 5. des. 1977
- Arbeiderbladet 6. des. 1977
- «Prinsipprogram og vedtekter for AKP/ml», Oslo 1977, s. 129-30
- Stalin: Works, vol 2, p 314
- Lenin: «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», Oslo 1975, s. 88-89. (Til sine medlemmer stiller AKP følgende spørsmål i et «studieopplegg» til denne boka: «I hvilke situasjoner er det riktig og i hvilke situasjoner feilaktig, å følge parolen om «forsvar av fedrelandet»?», Pirat-«Røde Fane», nr. 5-1975, s. 121.)
- Furubotn-synets seiersgang i NKP kommer godt fram i NKP-avisa «Arbeideren» 17. april «Den likegyldige eller fiendtlige innstilling som er stor del av arbeiderklassen har hatt og framleis har til 17. mai og de nasjonale symboler – og som er helt forståelig – må fjernes og gi plass for en mer positiv stillingtaken…». Ikke noe rart at en borgeravis i Bergen, Furubotns hovedbastion, før 17. mai 1939 skrev at «… det er noe som holder på å skje: der. nasjonale solidaritet bryter gjennom klassekampens skranker og gammel fordom…» (Sitater etter Titlestad: «Peder Furubotn. – Stalin midt imot», Oslo 1977, s. 32 og 34)
- Hva angår Lenins synspunkter slik de er lagt fram i brev og artikler fra hans tid i Sveits (aug 1914-mars 1917), er de like skremmende for dagens småborgersosialister som for åpent borgerlige talsmenn. AKPs fortielse og fordreining står ikke i noen egentlig motsetning til f.eks. Solsjenitsyns spekulative bruk av dette materialet. Å avvise Internasjonalisten Lenin er i begge tilfelle formålet (jfr a. Solsjenitsyn: Lenin i Zürich, Oslo 1977)
- Lenin: «A Caricature of Marxism and Imperialist Econocnismn», i Collected Works, vol 23, p,66
- Som kjent er dette siste kjerna i AKPs kulturpolitikk. Også på dette området anbefaler partiet «studier» av Lenin. Vi anbefaler å studere følgende: «De som forfekter parolen om nasjonal kultur, har sin plass blant de nasjonalistiske småborgerne, ikke blant marxistene». (Collected Works, vol 20, p 25)
- Det samme er tilfelle i dagens AKP: «kampen for nasjonal sjølstendighet og forsvar av sjølråderetten i et kapitalistisk land som vårt, er en viktig del av den demokratiske kampen og kampen for å forberede den sosialistiske revolusjonen» ( tidsskriftet «Materialisten» nr. 1/2-1978, s. 5)»Nasjonal sjølstendighet» er ikke verken noen «rett» eller noe «demokrati», men betyr har kun «vårt hjemlige borgerskaps uforstyrrede herredømme».
- «… på den ene siden frambyr den nåværende imperialistiske krigen eksempler på at de finansielle bånds makt og økonomiske interesser trekker små og politisk uavhengige stater inn i stormaktenes kamp (Storbritannia og Portugal). På den andre siden fører overgrepene mot demokratiet med hensyn til små nasjoner, mye svakere (både økonomisk og politisk) enn deres imperialistiske «beskyttere», enten til oppstand (Irland) eller til at hele regimenter går over til fienden (tsjekkerne). I denne situasjonen er det ikke bare «oppnåelig», fra finanskapitalens synspunkt, men noen ganger til og med fordelaktig for trustene, for deres imperialistiske politikk, for deres imperialistiske krig, å tilkjenne enkelte små nasjoner så mye demokratisk frihet som mulig, helt fram til politisk uavhengighet, for ikke å risikere å spolere sine «egne» militære operasjoner» («A Caricature. .», p 51)
- Dette er ikke vår oppfinnelse. Ved siden av Stalin og Lenin, sa Marx allerede i «Den tyske ideologi» (1845-46): «… mens borgerskapet i hver nasjon ennå beholder særskilte nasjonale interesser – skapte storindustrien en klasse som i alle nasjoner har de samme interesser og hvor nasjonaliteten allerede er ødelagt, en klasse som virkelig er blitt kvitt den gamle verden og samtidig står mot den.»
- «Teorien» om den «nasjonal-revolusjonære folkekrigen» blir mod størst konsekvens lagt fram av signaturen «HG» i Pirat-«Røde Fane» nr. 5-1977. AKP-«revolusjonen» er her først aktuell «etter at okkupanten er knust». Den nasjonal-revolusjonære krigen og revolusjonen «må ikke blandes sammen» (s. 51)
- «AKP/ml – programmer og vedtak fra 1. landsmøte», Oslo 1973, s. 157
- Klassekampen nr. 7-1973, lederartikkelen
- Klassekampen nr. 8-1973, s. 6
- På dette området har formann Steigan laget en løsning: «På grunn av borgerskapets undertrykking er arbeiderne og de andre progressive lag av folket splittet opp i en lang rekke ideologiske retninger» («Hvor går SV?», Oslo 1974, s. 5)
- «Politisk plattform for RV», Oslo 1975, s. 37
- Teorien ble lagt fram som polemikk mot kommunistene i Kommunistisk Universitetslag i Pirat-«Røde Fane» nr. 3-1974, s. 74-81. Den er vel verdt en studie som et stykke ytterliggående reaksjon i den «progressive» form AKP er alene om.
- Sitater er fra brosjyren «Enhet norske arbeidere – fremmedarbeidere», Oslo 1977.
- Allern raser også mot «KA/KULs svindelmetoder» fordi en faksimile av AKPs lansering av parolen «Steng grensene» er montert, sammen med en del av forsida av Klassekampen slik at det ser ut som det i Klassekampen har stått: «bare folkets egen kamp gir resultater! Steng grensene!» Riktignok er den «svindelen» Allern hyler om en monterinqsfeil, men parolen er jo på sitt vis riktig: Om grensene faktisk skulle stenges, måtte det vel bli som resultat av «folkets kamp»! AKP tar ikke imot gaver fra staten.
- Hvor ikke annet er sagt, er alle opplysninger fra «Hvitbok om streika ved Norsk Champignon A/S høsten 1976» utgitt av «støttekomiteen for de oppsagte Champignon-arbeiderne» i 1977.
- «Prinsipprogram…», s. 67-68
- Pirat-«Røde Fane» nr. 5-1975, s. 102
- I alle år har AKP beskyldt, de som mener småborgerskapet, er en reaksjonær klasse for «trotskisme», dette ikke minst til ergrelse for trotskistene. Vi kan nå konstatere at AKP og trotskistene har samme «definisjon» av småborgerskapet, nemlig som «vaklende». Jfr. artikkelen «Trotskistene og småborgerskapet» i tidsskriftet «Oktober» nr. 1/2-1975. Det kan nesten se ut som trotskistene med denne artikkelen overbeviste AKP-lederne om at vakle-teorien er riktig – «linjeskiftet» i AKP-ledelsen skjedde et par måneder seinere.
- Lesere uten forhåndskjennskap vil muligens ha liten sans for dette spørsmålet. Imidlertid er det helt avgjørende. Det dreier seg om hvilke klassemotsetninger som er avgjørende, altså viktigst, i samfunnsutviklinga og klassekampen.
- «Teser om høyreavviket» (internt) s. 15
- «Teser…», s. 7. At «revisjonismen» kunne være farlig før også, beskrives av AKP-litteraten Dag Solstad i hans nye proletar-epos «Svik», der han som alle trodde var kommunist (og som iflg. Solstad må ha vært det også), plutselig «sviker» når tyskerne angriper Norge. Han er lite interessert i hva borgerskapet tar seg til: «Gå te dem nå, sa Ottar, – og si at arbeidsfolk ska slåss for seg sjæl og ikke for engelskmenna og borgera. Øystein var betutta, han kunne ikke gå og si det» (s. 184)
«Ottars» utsagn er helt presist kommunistenes syn. Samtidig blir både nasjonalismen i dagens AKP og handlingslammelsen i det daværende NKP ført tilbake til samme kilde: manglende evne til å se forskjell på borgerlig «fedrelandsforsvar» og arbeiderklassens kamp mot imperialismen, hvilket land den enn befinner seg i.
- «Teser…», s. 10
- Klassekampen. 3. april 1978
- Om nydemokrati, se Mao Tsetung: «On new democracy» i «Selected Works», vol II, p 339-384. Mao gjør det helt klart at det dreier seg om borgerlig revolusjon, riktignok av en «særskilt type».
- «Teser…», s. 11.
- Lenin: «Nasjonal politikk og proletarisk internasjonalisme», Oslo 1971. s. 35
- «Teser…», s. 9. Det programmet det er snakk om ble trykt i Pirat-«Røde Fane» nr. 6-1974. At det er revisjonistisk kan vi skrive under på.
- For videre lesning gir vi her et utvalg av artikler om faglige spørsmål som har stått i «den røde Arbeideren» (drA):Heismontørstreiken (1974): dra 9-74.
Telefonsentralmontørenes streik: drA LO og 11/12 1974, 1 og 2 1975
AKPs 1. «faglige manifest»: drA 3-75
Filmen «Streik» (om Sauda-streiken 1970): drA 4-75
Våler Skurlag (1975): drA 6/7-75
Hammerverksaken: drA 9-75 og 18-77.
Orkla Saga: drA 2-76 og 23-77.
Jøtul (1976): drA 3 og 4 1976
Linjegods (1976): drA 6/7-76
Norzink: (1976): drA 10,11 og 12 1976
Norsk Champignon: drA 12-76
SEF: drA 11/12 1976 , 1 og 2 1977
Bryggearbeiderstreiken: drA 1,2 og 3 1977
Mindretallsstreiker: drA 6-77
Elektrisk Bureau: drA 9-77
LO-kongressen 1977 : drA 11-77
Steinullarbeidernes streik (1977) drA 15-77
Block Watne: drA 23-77, 1 og 2 1978
Rafnes: drA 4-78
Saga Petroleum: drA 7/8-78
Nyland: drA 9-78 - Klassekampen nr. 6-1970, s. 6
- Norsk utgave i heftet «Tvers gjennom lov til seier», utg av KA 1975, s. 9-12
- Man kunne tro på uvitenheten om man ikke visste at Klassekampen tidlig i 1970 (nr. 2) refererte innholdet i innledninga.
- Et bidrag til belysning av sine egne vanskeligheter har AKPs studentgruppe gitt i form av den like demagogiske som løgnaktige artikkelen «KUL og faglig politikk – sekterisme opphøyd til prinsipp» i det studentikose tidsskriftet «Hva må gjøres» nr. 1-1975.
- Klassekampen 5. april 1978, s. 8
- «Diskusjonsforslag til faglig manifest for AKP/ml», Oslo 1977, s. 7
- Vi henviser dels til artikkelen «AKP og kontrarevolusjonen i Kina» i Røde Fane nr. 4-1977, dels til den rekke av artikler som har stått i «den røde Arbeideren» de siste par årene.
- Steigan ga til beste sine erfaringer i en artikkelserie i Klassekampen i slutten av mars 1977.
- Klassekampen nr. 32-1976, s. 31
- Klassekampen nr. 97-1976 og 3-1977
- En rekke vesentlige artikler om kampanjen for å styrke og befeste proletariatets diktatur i 1975, er utgitt på norsk i «Marxistiske Hefter» nr. 2: «Marx, Engels og Lenin om proletariatets diktatur». Noen andre artikler fra denne kampanjen ble i sin tid trykt av AKP i tidsskriftene Materialisten og Internasjonaler…
- Episoden uttrykker muligens en personlig svakhet hos Pål Steigan. På pressekonferansen etter AKPs 2. landsmøte svarte Steigan (iflg. egen båndopptaker) følgene på spørsmål om hva han mente burde være straffen for de 4: «Er det bare linja det står på kan sikkert de kinesiske kameratene bruke metoden med kritikk og omdanning sånn som de gjorde med andre borgerlige elementer som Liu Shao-chi, Peng Chenh og andre. Hvis det er snakk om direkte alvorlige forbrytelser, sånn som Lin Piao gjorde – Lin Piao var kvalifisert til dødsstraff. Det er helt opplagt»…»…etterforskinga vil finne ut» om de fire gjorde slike forbrytelser. (Klassekampen nr. 89-1976). Nå har «etterforskinga» forlengst bekreftet Steigans bange anelser. Opprettholder han sitt krav?
- Ikke noe av dette er oppdiktet eller overdrevet. For de som vil ta AKPs vanvidd i nærmere øyesyn, passer det bra å lese Pirat-«Røde Fane» nr. 1/2 og 4 1977 og 1-1978. Det er ikke tull når vi virkelig anbefaler det. I denne brosjyren tillater plassen oss bare å ta opp kriminalromaner av mer seriøst tilsnitt.
- Peking Review nr. 15-1978, s. 5
- Engelsk oversettelse i Peking Review nr. 45-1977. Norsk utgave i Klassekampen 19. nov. 1977 (nynorsk) og i «Kina i dag» nr. 12-1977 (bokmål). Sitater her er oversatt fra den engelske utgaven.
- Peking Review nr. 5-1978, s. 10 og 11.
- Lenin: «Om ens egen regjerings nederlag i den imperialistiske krigen» (1915), gjengitt i Røde Fane nr. 1-1976.
- Nok en gang må vi henvise til annen litteratur, siden plassen her tillater bare en svært kort behandling. Av størst interesse er kanskje albanernes kritikk av «3-verden-teorien». På norsk foreligger «Revolusjonens teori og praksis» i Røde Fane nr. 3-1977 (også som særtrykk). To andre viktige artikler vil foreligge i Marxistiske Hefter nr. 5 (utk. sommeren 1978). En beslektet artikkel fra Brasils Kommunistiske Parti finnes i Røde Fane nr. 1-1978. Til slutt finnes en viktig artikkel av Lenin om det nasjonale og koloniale spørsmål i Røde Fane nr. 4-1977.