Clara Zetkin: Kvinner, ekteskap og kjønn

Denne teksten er hentet fra Lenin: Frigjøring av kvinnen utgitt av Forlaget Ny Dag i 1970. Vi har endret tittelen til utdraget. Det kan ha forekommet feil under digitaliseringsarbeidet.

Kvinner, ekteskap og kjønn

Utdrag fra Clara Zetkins tekst Erindringer om Lenin

Ved flere anledninger drøftet Lenin og jeg kvinnespørsmålet. Det var tydelig at han tilla kvinnebevegelsen stor betydning, den var for ham en viktig del av massebevegelsen, som under visse omstendigheter kunne bli den avgjørende delen. Selvsagt betraktet han full likestilling for kvinnen som et prinsipp, ubestridelig for kommunister.

Vår første lengre samtale om dette emnet hadde vi høsten 1921, i Lenins store arbeidsværelse i Kreml. Lenin satt ved skrivebordet som var fullt av bøker og aviser og vitnet om studium og arbeid, men uten «genial uorden».

«Vi må for all del skape en mektig internasjonal kvinnebevegelse på et klart teoretisk grunnlag», begynte han etter at han hadde hilst på meg. «Uten marxistisk teori får vi ingen skikkelig praksis, det er klart. Også på dette området må vi kommunister ha høyeste grad av prinsipiell klarhet. Vi må avgrense oss skarpt fra alle andre partier. Vår Annen internasjonale kongress¹ greide dessverre ikke å innfri forventningene når det gjaldt drøftingen av kvinnespørsmålet. Den stilte spørsmålet, men kom ikke fram til noen bestemt stillingtaken. Saken ligger ennå i en komité. Den skal lage utkast til en resolusjon, teser og retningslinjer, men er ikke kommet særlig langt på vei. De må hjelpe til.»

Jeg hadde alt hørt av andre det Lenin nå fortalte meg, og jeg sa at dette forbauset meg. Jeg var full av begeistring for alt de russiske kvinnene hadde utrettet under revolusjonen, og det de nå gjorde for å forsvare den og utvikle den videre. Og når det gjaldt kvinnenes stilling og virksomhet i det bolsjevikiske parti, betraktet jeg det som et mønsterparti — ja selve mønsterpartiet. Dette partiet alene tilførte den internasjonale kommunistiske kvinnebevegelsen verdifulle erfarne krefter og var et stort historisk forbilde.

«Det er sant, det er fint det,» sa Lenin med et stille smil. «I Petrograd, her i Moskva og i andre byer og industrisentra hevdet proletarkvinnene seg glimrende i revolusjonen. Uten dem ville vi ikke ha vunnet, eller kanskje ikke ha vunnet. Det mener jeg. De var sannelig tapre, og er det nå også! Forestill Dem alle de lidelser og savn de må holde ut. Og de holder ut fordi de vil verne sovjetene, fordi de vil ha friheten og kommunismen. Ja, våre arbeiderkvinner er strålende klassekjempere. De er verd all beundring og kjærlighet. Ellers må det også innrømmes at selv damene av det «konstitusjonelle demokrati» i Petrograd viste større mot i kampen mot oss enn de usalige militærkadettene.². Det er sant at vi har pålitelige, kloke og utrettelig virksomme kvinner i partiet vårt. De sitter på viktige poster i sovjetene, eksekutivkomitéene, folkekommissariatene og på offentlige kontor av alle slag. Mange arbeider dag og natt enten i partiet eller ute blant arbeiderne og bøndene eller i Den røde hær. Dette er uhyre verdifullt for oss. Det er viktig også for kvinner over alt ellers i verden, for det vitner om kvinnenes dyktighet, om den verdifulle innsatsen de gjør for samfunnet. Det første proletariske diktatur er en sann banebryter for kvinnenes fulle likerett i samfunnet. Det utrydder fler fordommer enn tykke bind av litteratur om kvinnens rettigheter. Men trass i alt dette har vi ennå ikke en internasjonal kommunistisk kvinnebevegelse, og vi må ubetinget skape den. Vi må sette i gang med dette straks. Uten den er arbeidet i vår Internasjonale og i partiene som tilhører den, utilstrekkelig og vil aldri bli fullstendig. Men vårt revolusjonære arbeid må fullføres helt ut. Fortell meg om hvordan det går med det kommunistiske arbeid i utlandet.»

Jeg fortalte så godt jeg kunne på dette tidspunktet, da forbindelsene mellom partiene i Komintern var løse og uregelmessige. Lenin hørte oppmerksomt på meg, med kroppen litt foroverbøyd, uten tegn på utålmodighet eller tretthet — han hørte med spent oppmerksomhet til og med når det dreide seg om mindre viktige detaljer. Jeg har aldri kjent noen bedre lytter, eller noen som kunne sammenfatte alt så raskt og sette det inn i sin sammenheng. Det skinte gjennom av de korte og alltid svært uttrykkelige spørsmålene han stilte meg nå og da mens jeg fortalte, og ut fra at han kom tilbake til den ene eller andre detaljen lenger ut i samtalen. Lenin gjorde noen korte notater.

Som rimelig var fortalte jeg nokså inngående om forholdene i Tyskland. Jeg fortalte ham om den store vekt Rosa Luxemburg hadde lagt på å trekke så mange som mulig av kvinnene med i den revolusjonære kampen. Da det kommunistiske parti var stiftet, insisterte hun på at det skulle gis ut en avis for kvinner. Da Leo Jogiches og jeg møttes siste gang — tretti-seks timer før han ble myrdet — drøftet han partiets arbeidsplan med meg. Han overlot til meg diverse oppgaver, blant annet å sette opp en plan for organiseringen av arbeidet blant arbeiderkvinnene. Partiet tok opp disse spørsmålene på de første illegale konferansene. De kvinnene som var skolerte og erfarne agitatorer og ledere og hadde gjort seg gjeldende før og under krigen, var alle nesten uten unntak fremdeles sosialdemokrater av den ene eller den annen sjattering, og beholdt taket på de aktive proletarkvinnene som var kommet i bevegelse. Men det fantes allerede en liten kjerne av energiske og oppofrende kvinner som var med på alle partioppdrag og i alle kamper. Og dessuten hadde partiet selv allerede organisert metodisk arbeid blant arbeiderkvinnene. Dette var naturligvis bare en begynnelse, men likevel en god begynnelse.

«Ikke dårlig, sannelig ikke dårlig,» sa Lenin. «De kvinnelige kameratenes energi, hengivenhet og entusiasme, deres mot og klokskap under illegaliteten og halvlegaliteten er løfterike for utviklingen av arbeidet vårt. Det er verdifulle momenter for veksten i medlemstallet og veksten i partiets styrke i arbeidet med å vinne massene og gjennomføre aksjoner. Men hvordan står det til når det gjelder å bibringe alle kamerater en klar forståelse av det grunnleggende i dette spørsmålet og å skolere dem — hva med det? Det er det som teller mest for arbeidet i massene. Det er særs viktig for hvordan massene oppfatter disse ideene, og hva vi vil vinne dem for og inspirere dem med. Jeg kan ikke akkurat nå huske hvem det er som har sagt: «Det må inspirasjon til for å utrette store ting». Både for oss og for det arbeidende folk i hele verden står det store ting igjen å utrette. Hva er det så dere inspirerer deres kamerater, proletarkvinner i Tyskland, til? Hvordan er det med deres proletariske klassebevissthet? Er deres interesser og virksomhet rettet inn på øyeblikkets politiske krav? Hva er brennpunktet for tankene deres? Jeg har hørt rare ting om det av russiske og tyske kamerater. Det må jeg si noe om. Jeg har latt meg fortelle at i Hamburg er det en begavet kvinnelig kommunist som gir ut en avis for prostituerte og vil organisere dem for den revolusjonære kampen. Rosa var jo en ekte kommunist som følte og handlet menneskelig da hun skrev en artikkel til forsvar for prostituerte som hadde havnet i kasjotten for å ha krenket politivedtektene som vedrørte deres bedrøvelige yrke. Slike kvinner er i dobbelt forstand beklagelsesverdige ofre for det borgerlige samfunn. For det første for den usalige eiendomsordningen og dernest for det fordømte moralske hykleriet i dette samfunnet. Det er helt på det rene. Bare grobianer og kortsynte kan se bort fra det. Å forstå dette er en ting, noe annet er — hvordan skal jeg si det — å organisere de prostituerte som en egen revolusjonær laugskontingent og utgi en fagforeningsavis for dem. Er det virkelig ingen kvinnelige industriarbeidere i Tyskland som trenger å organiseres, som trenger en avis, som bør innrulleres i den kampen dere fører? Her dreier det seg om en sykelig avsporing. Det minner meg sterkt om den litterære moten som så en søt madonna i enhver prostituert. I sitt grunnlag var også den sunn — sosial sympati og indignasjon mot det noble borgerskaps moralske hykleri. Men det sunne grunnlaget ble borgerlig anløpet og utartet. Prostitusjonen vil også stille oss her i landet overfor mange vanskelige spørsmål. Å føre de prostituerte tilbake til produktivt arbeid, finne en plass for dem i samfunnsøkonomien — det er problemet. Men tilstanden i økonomien hos oss for tiden og alle de andre omstendighetene gjør dette til en vanskelig og innfløkt sak. Her har vi et stykke kvinnesaksproblem som står foran oss i hele sin bredde etter at proletariatet er kommet til makten, og krever en praktisk løsning. Det vil fremdeles kreve en god del anstrengelser her i Sovjet-Russland. Men tilbake til problemet slik det står for dere i Tyskland. Partiet burde ikke under noen omstendighet se rolig på at medlemmene driver slikt uvesen. Det lager forvirring og splitter kreftene vare. Og De selv — hva har De gjort for å få slutt på det?»

Før jeg fikk svart fortsatte Lenin: «Deres synderegister, Clara, er enda verre. Det er blitt fortalt meg at på de lese- og diskusjonskveldene dere har fått i stand for arbeiderkvinner, der står seksual-og ekteskapsspørsmål først på dagsordenen. Det sies at interessen konsentreres særlig om disse emnene i den politiske skoleringen og opplæringsarbeidet. Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg hørte det. Den første stat under proletariatets diktatur står i kamp mot kontrarevolusjonære fra hele verden. Situasjonen i Tyskland krever den næreste enhet av alle proletariske revolusjonære krefter, for å slå tilbake kontrarevolusjonen som gyver på. Men aktive kommunistiske kvinner driver og diskuterer sex-problemer og ekteskapsformer — «i fortiden, nåtiden og framtiden».

De ser det som sin viktigste oppgave å gi arbeiderkvinnene opplysning om slike spørsmål. Det sies at en brosjyre om kjønnsspørsmålet som er skrevet av en kvinnelig kommunistisk forfatter fra Wien nyter den største popularitet. For et smøreri den boken er! Det som er riktig i den har arbeiderne lest for lenge siden i Bebels bok. Men der helt annerledes enn den knusktørre langhalmen i denne brosjyren — agitatorisk medrivende, aggressivt rettet mot borgersamfunnet. Freuds hypoteser er tatt med for at det hele skal se «dannet» og vitenskapelig ut, men det hele er rene dilettanteriet. Freuds teorier er nå også blitt en motenarraktighet. Jeg stiller meg skeptisk til seksualteorier som utlegges i artikler, avhandlinger, brosjyrer osv. — kort sagt til de teorier som behandles i den spesifikke litteratur som vokser så yppig på det borgerlige samfunns gjødseldynger. Jeg mistror folk som stadig er oppslukt av seksualproblemer, lik en indisk helgen som kontemplerer over sin navle. For meg ser det ut som om denne overdådigheten av seksualteorier — som for det meste er rene hypoteser, og ofte nokså vilkårlige attpå kjøpet — har sitt opphav i personlige behov, nemlig å rettferdiggjøre sitt eget unormale eller umåteholdne seksualliv overfor den borgerlige moral og tigge om toleranse for sitt eget vedkommende. Denne tilslørte høyaktelse for borgerlig moral er meg like motbydelig som denne stadige snusingen i alt som har med det seksuelle å gjøre. Samme hvor opprørsk og revolusjonært det vil geberde seg, er det til sjuende og sist tvers igjennom borgerlig. Intellektuelle og de som ligger nær opptil dem har en særlig forkjærlighet for slikt. I partiet, hos det klassebevisste, kjempende proletariat, er det ikke plass for det.»

Jeg kastet nå inn at seksual- og ekteskapsspørsmålet gir opphav til en rekke problemer, konflikter, lidelser for kvinner fra alle samfunnsklasser og lag der privateiendommen og borgerskapets herredømme rår. Krigen og følgene av den hadde i uvanlig grad skjerpet de eksisterende konfliktene og lidelsene som kvinnene måtte utstå nettopp i forbindelse med kjønnslivet, hadde rørt opp i problemer og gjort det synbart som før hadde vært skjult for kvinnene. Dertil kom atmosfæren med en revolusjon i emning. Den gamle følelses- og tankeverden var begynt å vakle. Tidligere sosiale bindinger løstes eller ble revet av, det dukket opp kimer til nye forbindelser og holdninger menneskene imellom. Interessen for de relevante problemene var et uttrykk for at det trengtes opplysning og nyorientering. Samtidig lå det i det en reaksjon mot forvrengningen og hykleriet i det borgerlige samfunn. Ekteskaps- og familieformene slik de hadde utviklet seg under historiens gang, avhengig av det økonomiske systemet, egnet seg godt til a rokke ved den overtroiske forestillingen om det borgerlige samfunns evige eksistens i proletarkvinnenes tankeverden. En kritisk-historisk innstilling til dette måtte føre til en hensynsløs analyse av det borgerlige systemet, til avsløring av dets innerste natur og konsekvenser, deriblant til brennemerking av sedelighetshykleriet omkring kjønnslivet. Alle veier fører til Roma. Enhver ekte marxistisk analyse av samfunnets ideologiske overbygg, av en framtredende sosial foreteelse må ende med en analyse av det borgerlige samfunn og dets grunnlag i eiendomsforholdene. Det burde lede til slutningen «Kartago bør ødelegges».

Lenin nikket smilende. «Nettopp! De går inn for Deres kamerater og parti som den rene forsvarsadvokat! Naturligvis stemmer det De sier. Men det kan i beste fall bare unnskylde, ikke rettferdiggjøre den feilen som er gjort i Tyskland. Det er og blir en feil. Kan De med hånden på hjertet forsikre meg om at dere på lese- og diskusjonskveldene behandler seksual- og ekteskapsspørsmålene på grunnlag av et modent, levende historisk-materialistisk standpunkt? Det forutsetter vidtfavnende, dyptgående kunnskap, det krever at man med full klarhet mestrer et veldig materiale. Har dere nå de kreftene dere trenger til dette? Om dere hadde hatt dem, ville ikke en brosjyre som den vi snakket om blitt brukt til opplysningsvirksomheten på lese- og diskusjonskveldene. Dere anbefaler den og sprer den istedenfor å kritisere den. Hva beror det på at behandlingen av spørsmålet er utilstrekkelig og umarxistisk? At seksual- og ekteskapsspørsmålet ikke blir behandlet som bare en del av hovedspørsmålet om samfunnet. Og omvendt at hovedspørsmålet om samfunnet bare står som en del, et vedheng på seksualspørsmålene. Hovedsaken blir bisak. Det skader ikke bare klarheten i denne ene saken, men det roter til proletarkvinnenes tenkning og klassebevissthet i det hele tatt. Og dessuten — og det er ikke det minst viktige — den vise Salomo sa: Alt til sin tid. Jeg spør Dem — er det nå tiden til å underholde proletarkvinnene i månedsvis om hvordan man elsker og elskes, hvordan man skal fri og bli fridd til? Og naturligvis i «fortid, nåtid og fremtid», hos de forskjellige folkeslag, som en så brisker seg med å kalle historisk materialisme. Nå må alle kamerater, alle kvinner i det arbeidende folk ha sine tanker rettet på den proletariske revolusjon. Den skaper også grunnlaget for den tiltrengte fornyelsen av ekteskaps- og kjønnsforholdene. Akkurat nå må sannelig andre spørsmål prioteres enn australnegrenes ekteskapsformer og bror- og søsterekteskapet i gamle dager. Sovjet-spørsmålet står fremdeles på dagsordenen for de tyske proletarene, og det samme gjør Versailles-traktaten og følgene av den for kvinnemassenes liv, arbeidsløsheten, synkende lønninger, skattene og mye annet. Kort sagt — jeg holder fast ved at denslags politisk opplysning, denslags samfunnsopplæring for porletarkvinnene er tversigjennom feilaktig. Hvordan har De greid å tie om det? De må sette Deres autoritet inn imot det.»

Jeg fortalte min ivrige venn at det fra min side ikke hadde manglet på kritikk og innvendinger på diverse steder i landet. Men som han visste godt selv — ingen blir profet i sitt eget land og nærmeste omgivelser. Kritikken hadde ført til at jeg hadde fått på meg mistanken om at jeg fremdeles huset «sterke levninger av sosialdemokratisk holdning og gammeldags spissborgerlighet». Men til sjuende og sist hadde min kritikk ikke vært til fånyttes. Seksual- og ekteskapsspørsmålet var ikke lenger hovedtemaet på kursene og diskusjonskveldene. Men Lenin tok tråden opp igjen.

«Jojo, jeg kjenner til det der,» sa han, «også jeg er blitt mistenkt for filistervesen i dette stykke, enda spissborgerlighet er meg motbydelig — det er så mye trangsyn og hykleri i den. Nåvel — det renner av på meg. Gulnebbede fugleunger er ikke før klekket av sitt borgerlig-fargede egg før de skal til å vise hvor fryktelig flinke de er. Vi må finne oss i det, og være som før. Ungdomsbevegelsen er også befengt med den «moderne» holdningen til seksualspørsmålet og oppblåst interesse i det.» Lenin understreket ordet moderne med en ironisk grimase. «Mange har fortalt meg», fortsatte han, «at seksualspørsmålet er et yndlingstema også i ungdomsorganisasjonene, og at det knapt fins folk nok som kan foredra dette emnet. I ungdomsbevegelsen er dette uvesenet særlig skadelig, særlig farlig. Det kan hos den enkelte lett føre til overdrivelser og overopphetning av kjønnslivet, til sløsing med ungdommens sunnhet og kraft. De må bekjempe det også. Det er ikke så få berøringspunkter mellom kvinne- og ungdomsbevegelsen. Over alt burde våre kvinnelige kamerater drive planmessig samarbeid med ungdommen. Det betyr en forlengelse, en utvidelse, en opphøyelse av morsoppgaven fra det individuelle til det sosiale plan. Og vi må fremme alt våknende sosialt liv og virke hos kvinnene, slik at de kvitter seg med sin trange spissborgerlige individualistiske hjem- og familie-mentalitet.

Også hos oss fins det en god del ungdom som ståker med å «revidere» den «borgerlige oppfatning og moral» i seksualspørsmålet. Og jeg må føye til at det dreier seg om en god del av vår beste, vår virkelig lovende ungdom. Det forholder seg akkurat slik som De var inne på i sted. I den atmosfæren som er skapt av krigens virkninger og av revolusjonen som er innledet, oppløses de gamle ideologiske verdiene i et samfunn der det økonomiske grunnlaget er under omveltning, og de mister sin normative makt. De nye verdiene utkrystalliseres langsomt, under kamp. Også i de innbyrdes forbindelsene mellom menneskene, mellom mann og kvinne, revolusjoneres følelsene og tankene. Nye grenser trekkes opp mellom den enkeltes rett og fellesskapets rett — og følgelig den enkeltes plikter. Tingene er fremdeles inne i voldsom, kaotisk gjæring. Retningen og levedyktigheten i de ulike motsigelsesfylte tendensene er det ikke mulig å se klart nok ennå. Det som skjer er en langsom og ofte smertefull prosess med gammelt som går under og nytt som blir til. Det samme er tilfelle når det gjelder seksualforbindelsene, ekteskapet og familien. Forfallet, forråtnelsen og smusset i det borgerlige ekteskap med alle vanskene for å få det oppløst, med frihet for mannen og nedkuing av kvinnen, den motbydelige forløyetheten i seksualmoral og seksualforhold, fyller de åndelig mest levende og beste med dyp avsky.

Tvangsmakten i det borgerlige ekteskapet og i familielovgivningen i de borgerlige statene gjør det vonde verre og øker konfliktene. Det er den «hellige» eiendoms tvang. Den velsigner korrumpert atferd, sjofelhet og skitt. Det konvensjonelle hykleri i det honette borgerlige samfunn sørger for resten. Menneskene revolterer mot den motbydelighet og unatur som breier seg. Og i en tid da mektige riker blir slått i stumper, hvor gamle herskerforhold blir sprengt og en hel samfunnsverden er i ferd med å gå under, da skjer det raske forandringer i individets følelsesliv, og begjæret og trangen etter avveksling i nytelsen vinner lett utøylet makt. Seksual- og ekteskapsreformer i borgerlig forstand duger ikke, en revolusjon nærmer seg også her, i pakt med den proletariske revolusjon. Derfor er det bare rimelig at det svært innfløkte problemkomplekset som rulles opp, særlig opptar kvinner så vel som ungdom. De ene som de andre lider spesielt sterkt under dagens seksuelle elendighet. Ungdommen revolterer mot den med sine unge års hele utålmodighet. Det forstår seg. Ingenting ville være falskere enn å preke en munks avholdenhet og den skitne borgerlige morals hellighet overfor ungdommen. Men det er betenkelig når det seksuelle blir gjort til midtpunktet psykisk, når det allerede er så sterkt fremme fysisk. Konsekvensene er rett og slett fatale . ..

Den forandrede innstillingen til seksuelle spørsmål blant ungdommen er naturligvis «fundamental» og påberoper seg en teori. Mange kaller sin innstilling «revolusjonær» og «kommunistisk». De tror oppriktig at det er så. Jeg gamle gubbe er ikke imponert av dette. Kan hende er jeg en grinete asket, men det såkalte «nye seksualliv» blant ungdommen — og ofte også hos eldre — tykkes meg rett ofte å være renhenglet borgerlig, et anneks til det gode gamle borgerlige horehus. Det hele har ikke noe med fri kjærlighet å gjøre, i den betydning vi kommunister oppfatter den. De kjenner sikkert den famøse teori at i det kommunistiske samfunn vil tilfredsstillelsen av seksualdriften og kjærlighetsbehovet være like enkel og triviell som «å drikke et glass vann». Denne vannglass-teorien har gjort en del av vår ungdom tussete i toppen, helt ville. Den er blitt skjebnesvanger for mang en unggutt og ungjente. De som fylker seg under denne teorien, vil ha det til at den er marxistisk. Jeg betakker meg for en slik marxisme som utleder alle foreteelser og alle forandringer i det ideologiske overbygget direkte og uformidlet av samfunnets økonomiske basis, for tingene er ikke så enkle som det. En viss Friedrich Engels har slått fast det for lenge siden når det gjelder den historiske materialismen.

Jeg mener at den berømmelige vannglass-teorien er fullstendig umarxistisk og attpå kjøpet usosial. I seksuallivet kommer ikke bare det naturgitte til utslag, men også det kulturskapte, enten det nå er uttrykk for et høyt eller lavt nivå. Engels har i sin bok «Familiens opprinnelse» pekt på hvilken betydning det hadde at den uspesifikke kjønnsdriften utviklet seg og ble forfinet til individuell kjønns-kjærlighet. Men forbindelsen mellom kjønnene er ikke et blott og bart uttrykk for vekselspillet mellom samfunnsøkonomien og et fysisk behov som sees tankemessig isolert under den fysiologiske analysen. Det ville være rasjonalisme og ikke marxisme om man vil tilbakeføre forandringene i disse forbindelsene direkte på det økonomiske samfunnsgrunn-laget og betrakte dem for seg og løsrevet fra deres sammenheng med ideologien som helhet. Vel er det så at tørst må stilles. Men vil et normalt menneske under normale omstendigheter legge seg i rennesteinen og drikke sølevann? Eller av et glass som er tilsmurt av mange lepper? Viktigst av alt er imidlertid den samfunnsmessige siden. Vanndrikking er en enkelt persons sak. Men det skal to til for kjærlighet, og det kan komme en tredje, et nytt liv. Dette faktum har et samfunnsmessig aspekt, det er en plikt mot fellesskapet.

Som kommunist har jeg ikke det ringeste til overs for vannglass-teorien, selv når den opptrer under den vakre etiketten: «Emansipasjon av kjærligheten». Forresten er denne frigjøringen av kjærligheten verken ny eller kommunistisk. De vil nok huske at den ble preket allerede ved midten av forrige århundre i skjønnlitteraturen som «hjertets frigjøring». I borgerskapets praksis materialiserte den seg som kjødets frigjøring. Prekenen ble den gang prestert med mer talent enn i dag, hvordan det forholder seg med praksisen, kan jeg ikke dømme om. Det er langt fra meg å ville preke askese med min kritikk. Faller meg ikke inn! Kommunismen kommer ikke med askese, men med livsglede, livskraft som bl. a. også et oppfylt kjærlighetsliv skal bringe. Men etter min mening er det i dag slik at det en ofte ser av overdreven vekt på det seksuelle, det bringer ikke livsglede og livskraft, men stjeler bare av den. I revolujonens epoke er dette ille, det er virkelig ille.

Særlig ungdommen trenger livsglede og livskraft. Sunn sport, turning, svømming, fotturer, kroppsøvinger av alle slag, mangesidige åndsinteresser. Lære, studere, granske — og så vidt mulig i fellesskap! Alt dette vil gi ungdommen mer enn de endeløse foredragene og diskusjonene om sekuselle problemer og det å leve fullt ut, som det så smukt heter. En sunn sjel i et sunt legeme! Vær verken munk eller Don Juan, og heller ikke noe midt imellom, å la tysk spissborger. Du kjenner unge kamerat X. Det er en prektig kar, og meget begavet. Likevel er jeg redd det aldri vil bli til noe med ham. Han raver rundt fra den ene kvinnfolkaffæren til den andre. Dette er ikke bra for den politiske kampen og for revolusjonen. Jeg vil ikke garantere for påliteligheten eller utholdenheten hos kvinner som lar personlige eventyr og politikk gripe inn i hverandre. Heller ikke for menn som løper etter alle skjørt og lar seg besnære av unge kvinner over en lav sko. Nei, nei — slikt går ikke bra i hop med revolusjonen!» Lenin spratt opp fra stolen, klappet håndflatene i bordet og gikk opp og ned i rommet.

«Revolusjonen krever konsentrasjon, anspennelse av kreftene. Av massene og hver enkelt. Den tåler ikke orgiastiske tilstander, slik det normale er for D’Annunzios helter og heltinner. Tøylesløshet i seksuallivet er borgerlig, det er et tegn på forfall. Proletariatet er en klasse i oppstigning. Det trenger ikke rusmidler for å bedøve seg eller stimuleres — og like lite seksuelle overdrivelser som alkohol. Det må ikke og vil ikke glemme seg selv, glemme kapitalismens motbydelighet, skitt og barbari. Det får den sterkeste impuls til kamp av sin klassemessige stilling, av kommunismens ideal. Det trenger klarhet, klarhet og enda en gang klarhet. Derfor — jeg gjentar det — ingen svekkelse, ingen øding, ingen sløsing av kreftene. Selvbeherskelse, selvdisiplin er ikke slaveri, heller ikke i kjærlighet. Men unnskyld, Clara, jeg er kommet langt vekk fra utgangspunktet for samtalen vår. Hvorfor har De ikke kalt meg til orden? Bekymring har fått tungen til å løpe av med meg. Framtiden for vår ungdom ligger meg sterkt på sinne. Den er en uatskillelig del av revolusjonen. Og når det dukker opp skadelige fenomener som kryper fra det borgerlige samfunn over i revolusjonens samfunn og skyter rot som ukrutt, da er det best å gå til aksjon mot det så tidlig som mulig. De spørsmålene vi har vært inne på er jo også en del av kvinnespørsmålene.»

Lenin hadde snakket meget livlig og inntrengende. Jeg kunne føle at hvert eneste ord kom fra hans innerste, og ansiktsuttrykket bekreftet det. Av og til understreket han en tanke med en energisk håndbevegelse. Det forbløffet meg at Lenin ofret så stor oppmerksomhet på detaljfenomener og hvor godt han mestret dem, sammen med de helt store politiske spørsmål. Og det ikke bare når det gjaldt Sovjet-Russland, men også de land som fremdeles var kapitalistiske. Som den fremrakende marxist han var, satte han enkeltforeteelsen — hvordan og hvor den enn forekom — i dens sammenheng med det større, med helheten, og på dens rette plass i helheten. Urokkelig som en naturkraft var hans glød og målbevissthet med full integritet innstilt på dette ene: å påskynde revolusjonen som massenes verk. Han bedømte alt ut fra den virkning det fikk på de bevisste drivkreftene i revolusjonen. Nasjonalt som internasjonalt — for med grunnlag i omfattende vurdering av det historiske gitte og særegne i de enkelte land og de forskjellige etapper i utviklingen var det alltid dette ene som sto for hans blikk — den udelelige, verdensomspennende proletariske revolusjon.

«Så synd det er, kamerat Lenin, at ikke hundrer, ja, tusener hørte det De sa,» utbrøt jeg. «De vet jo at jeg ikke trenger til omvendelse. Men hvor viktig ville det ikke være for venn og fiende å høre Deres mening!» Lenin smilte godmodig. «Kanskje kommer jeg til å tale eller skrive om disse spørsmålene en dag. Seinere — ikke nå! Nå må alle krefter og all tid konsentereres om andre ting. Det fins større og vanskeligere ting å kjære seg om. Kampen for å opprettholde og forankre seovjetrepublikken er ikke over pa lenge ennå. Vi må fordøye utgangen på krigen med Polen og søke å gjøre det beste ut av det. Wrangel står ennå i sør. Men jeg er overbevist om at vi skal greie brasene. Det vil også gi de engelske og franske imperialistene og deres småvasaller noe å tygge på. Men ennå står den vanskeligste del av oppgaven foran oss: oppbyggingen. Det vil også bringe spørsmålene i samband med seksualforbindelsene, ekteskapet og familien i forgrunnen. I mellomtiden får vi leve fra hånd til munn i så måte, og slå oss igjennom der det trengs. Dere må ikke gå med på at disse spørsmålene behandles umarxistisk og gir grobunn for oppløsende avvik og manipuleringen Og så endelig er vi kommet til Deres arbeid.»

Lenin så på klokken. «Den tiden jeg har for Dem er halvveis gått,» sa han. «Jeg er kommet ut på viddene. De bør utarbeide retningslinjer for det kommunistiske arbeid blant kvinnemassene. Jeg kjenner Deres prinsippfaste holdning og praktiske erfaring. Vi kan fatte oss i korthet om det, så sett i gang! Hvordan tror De retningslinjene bør være?» Jeg ga et kortfattet sammendrag av dette. Lenin nikket bifallende nå og da, uten å avbryte meg. Da jeg var ferdig, så jeg spørrende på ham. «Enig!» sa han. «Snakk med Sinovjev om dette arbeidet også. Det ville også være fint om De kunne rapportere om det på et møte av ledende kvinnelige kamerater og drøfte det der. Dessverre, dessverre er ikke kamerat Inessa (Armand. Red.) her nå. Hun er syk og har reist til Kaukasus. Skriv ned retningslinjene etter diskusjonen. Et utvalg vil så drøfte dem, og sentralkomiteen vil ta avgjørelsen i siste instans. Jeg vil bare uttale meg på et par hovedpunkter, og der deler jeg Deres oppfatning fullt ut. Jeg mener de er viktige også for det agitasjons- og propaganda-arbeidet vi driver, om dette arbeidet skal kunne bane veien for handling og kamp med lykkelig utfall.

Retningslinjene må understreke sterkt at en kvinnefrigjøring i virkelig forstand bare er mulig under kommunismen. Det må legges sterkt vekt på den uløselige sammenhengen mellom kvinnens sosiale og rent menneskelige stilling og det private eie av produksjonsmidlene. Dermed trekkes det opp en skarp og alltid synlig linje mot «kvinnerett»s-makeriet. Dermed får vi også lagt grunnlaget for å oppfatte kvinnespørsmålet som del av det sosiale spørsmål, arbeiderspørsmålet og å knytte det fast sammen med den proletariske klassekamp og revolusjonen. Selve den kommunistiske kvinnebevegelsen må være en massebevegelse, en del av hele massebevegelsen, ikke bare proletarenes, men også bevegelsen av de utbyttede og undertrykte av alle slag, av alle som er ofre for kapitalismen eller står i et underordnet forhold. I dette ligger også kvinnebevegelsens betydning for proletariatets klassekamp og dets historiske misjon: å skape det kommunistiske samfunn. Vi kan med rette være stolt av at vi har en elite av revolusjonære kvinner i partiet, i Den kommunistiske internasjonale. Men det er ikke det som er avgjørende. Vi må vinne millionene av arbeidende kvinner i by og på land over på vår side. For vår kamp, og særlig for den kommunistiske omdannelsen av samfunnet. Uten kvinnene gis det ingen virkelig massebevegelse.

Vi avleder våre oppfatninger om organisasjon av våre ideologiske begreper: ingen separate organisasjoner av kommunistiske kvinner. En kvinnelig kommunist horer til som medlem av partiet på samme måten som en mannlig. Med like rettigheter og plikter. På det punktet kan det ikke herske noen uoverensstemmelse. Men vi må ikke lukke øynene for faktiske forhold. Partiet må ha organer, arbeidsgrupper, komitéer, utvalg, seksjoner eller hva man vil kalle det, som har til særoppgave å vekke de bredeste masser av kvinnene, knytte dem til partiet og holde dem varig under partiets innflytelse. Da trengs det naturligvis at vi driver systematisk virksomhet i disse kvinnemassene. Vi må skolere de vakte, vinne dem og styrke dem til den proletariske klassekampen under ledelse av det kommunistiske parti. Og nå tenker jeg ikke bare på proletarkvinnene, på de som arbeider i fabrikkene eller er husmødre. Jeg tar også med småbonde-kvinnene og kvinnene i de forskjellige lag av småborgerskapet. Også de er et bytte for kapitalismen, og i tiden etter krigen mer enn før. Disse kvinnemassenes upolitiske, usosiale, tilbakeliggende mentalitet, sneverheten i hele deres virke og livsmønster er kjensgjerninger. Det ville være dumt å se bort fra dette, tvers igjennom tåpelig. Vi trenger egne organer for å arbeide blant dem, spesielle agitasjonsformer og organisasjonsformer. Det er ikke feminisme, men praktisk, revolusjonær hensiktsmessighet.»

Jeg sa til Lenin at hans argumenter var en verdifull oppmuntring for meg. Mange kamerater, fine kamerater, satte seg kraftig imot at partiet skulle lage særorganer for et planmessig arbeid blant kvinnemassene. De fleipet om «kvinnerett»s-makeri og tilbakefall i sosialdemokratiske tradisjoner. De hevdet at de kommunistiske partier, siden de prinsipielt likestiller kvinnene, derfor også må drive sin virksomhet blant de arbeidende masser i det hele tatt uten å differensiere. Kvinnene skal behandles på like fot med mennene og likedan som dem. Enhver hensyntaken agitatorisk og organisatorisk til de omstendigheter som Lenin framhevet blir kalt opportunisme og svik og forræderi mot prinsippet av de som hevder den motsatte oppfatning.

«Det er ikke noe nytt og ikke avgjørende,» mente Lenin. «Dere bør ikke la dere forvirre av det. Hvorfor har vi ikke noe sted — ikke engang hos oss i Sovjet-Russland — like mange kvinner som menn i partiet? Hvorfor er tallet på fagorganiserte arbeiderkvinner så lavt? Kjensgjerningene gir en noe å tenke på. Denne avvisningen av ufrakommelige særorganer for arbeidet blant de brede massene av kvinner er en avlegger av den meget grunnleggende, meget radikale oppfatning hos våre kjære venner i Det kommunistiske arbeiderparti (anarkosyndikalistisk småborgerlig gruppe av «venstre» elementer som hadde brutt med Tysklands kommunistiske parti Red.) Ifølge dem skal det bare finnes en eneste organisasjonsform — arbeiderforeningen. Jeg kjenner til dette. Prinsipprytteri er et trekk hos atskillige revolusjonært innstilte, men uklare hoder, som altså gjør seg gjeldende der «begrepene ellers mangler», dvs. når ånden nekter å godta nøkterne kjensgjerninger som krever å bli tatt med i regningen. Hvordan hansker disse riddere av det «rene prinsipp» de nødvendigheter som er påtvunget vår revolusjonære politikk av historien? Alt preket faller til jorden ansikt til ansikt med de ubønnhørlige kjensgjerninger. Uten at vi har med oss millionene av kvinner kan vi ikke hevde proletariatets diktatur, vi kan ikke drive oppbyggingen av kommunismen. Vi må lete oss fram til dem, vi må studere og søke for å finne veien. Derfor er det også riktig at vi reiser krav til fordel for kvinnene. Det dreier seg ikke da om et minimums- og reformprogram i sosialdemokratisk forstand, i Den annen internasjonales forstand. Det blir ingen trosbekjennelse til bursjoa-herlighetens evige eksistens eller til dens langvarighet og til den borgerlige stat. Det blir ikke et forsøk på å stemme kvinnene fredelig med reformer og avspore dem fra den revolusjonære kampens vei. Det dreier seg slettes ikke om noe slikt eller om annet sosialdemokratisk bedrageri av samme kaliber. Våre krav er bare praktiske konsekvenser som vi trekker av den skrikende nød, de skjendige ytmykelsene kvinnene lider under fordi de er svake og rettsløse i det borgerlige samfunn. Vi beviser med det at vi er klar over denne nøden og de ytmykel-sene som kvinnene må tåle, at vi er klar over mennenes privilegerte stilling. At vi hater — ja, hater og vil feie vekk alt dette som knuger og piner arbeiderkvinnen, arbeiderhustruen og i mange stykker tilmed kvinnene i de besittende klasser. De rettigheter og sosiale tiltak vi krever av det borgerlige samfunn for kvinnene, er beviset for at vi har full innsikt i kvinnenes stilling og interesser og at vi vil imøtekomme dem under proletariatets diktatur. Naturligvis ikke med sovepiller og formynderskap slik reformistene gjør det — nei, aldri det, men som revolusjonære oppfordrer vi kvinnene selv å virke med til omdannelsen av samfunnsøkonomien og det ideologiske overbygget som likeberettigede!» Jeg forsikret Lenin at jeg delte hans oppfatning, men at den sikkert ville møte motstand. Usikre og engstelige sjeler ville komme til å avvise den som tvilsom opportunisme. Det sto heller ikke til å nekte at våre aktuelle krav på vegne av kvinnene kunne komme til å bli oppfattet og tolket feilaktig. «Skitt i det!» kom det litt irritert fra Lenin. «Denne risken gjelder jo alt vi sier og gjør. Om vi skulle la oss stoppe av skrekk for slikt, og unnlate å gjøre det som er hensiktsmessig og nødvendig, da kunne vi like godt stille oss opp som indiske søylehelgener med det samme. Ikke rør på dere, for all del ikke rør dere, for da kan dere ramle ned fra våre prinsippers høye piedestal. I vårt tilfelle kommer det ikke bare an på hva vi krever, men også hvordan. Jeg tror jeg har gjort det tilstrekkelig klart. Det sier seg selv at vi når det gjelder de krav vi stiller for kvinnene, ikke må anstille oss som prester som ber bønner i riktig orden etter perlene på rosenkransen. Nei — alt etter omstendighetene må vi snart kjempe for det ene, snart for det andre. Og selvsagt alltid i pakt med de allmenne proletariske interesser.

Enhver slik kamp bringer oss i motsetning til hele det etablerte bursjoa-slenget og dets ikke mindre etablerte reformistiske lakeier. Det tvinger de siste til enten å kjempe med under vår ledelse — men det vil de ikke — eller til å avsløre seg selv. Kampen avgrenser oss altså og viser vårt kommunistiske ansikt. Vi vinner tillit ved den i de brede massene av kvinner som kjenner seg undertrykte, trellbundet og nedtråkket under mannens herredømme, under arbeidskjøperens makt, under hele det borgerlige samfunn. Forrådt og forlatt av alle, innser de arbeidende kvinnene at de må kjempe sammen med oss. Er jeg ennå nødt til å sverge på, eller få Dem til å sverge på, at også kampen for kvinnekravene må knyttes sammen med målet: erobring av makten, opprettelse av proletariatets diktatur? For tiden er og blir dette vårt alfa og omega. Det er klart, soleklart! Men de bredeste massene av arbeidende kvinner vil ikke føle seg uimotståelig drevet til å være med i vår kamp om statsmakten hvis vi bare maser med dette ene kravet, selv om vi blåser like hardt i trompeten som ved Jerikos murer. Nei og atter nei! Vår appell må knyttes politisk sammen med de arbeidende kvinnenes nød, behov og ønsker i kvinnemassenes bevissthet. De må vite hva det proletariske diktatur betyr for dem: Full likeberettigelse med mannen i loven og i praksis, i familien, i staten, i samfunnet; knebling av borgerskapets makt.»

«Sovjet-Russland gir beviset på dette,» kom det begeistret fra meg, «det vil være det store mønster for oss.»

Lenin fortsatte: «Sovjet-Russland stiller våre krav for kvinnene i et nytt lys. Under proletariatets diktatur er de ikke lenger en kasteball mellom proletariatet og borgerskapet. Når de er gjennomført, blir de byggesteiner i den kommunistiske samfunnsordningen. Det viser kvinnene på den andre siden hvor avgjørende viktig proletariatets erobring av makten er. Forskjellen må settes i skarp relieff for å vinne kvinnemassene for proletariatets revolusjonære klassekamp. Mobiliseringen av kvinnene, gjennomført på grunnlag av klar prinsipiell erkjennelse og på fast organisatorisk basis er et livsviktig spørsmål for de kommunistiske partiene og for seieren. La oss ikke drive selvbedrag. De nasjonale deler av vår bevegelse mangler ennå en riktig forståelse av dette. De stiller seg passive, de inntar en vente-og-se-holdning til oppgaven å skape en massebevegelse av de arbeidende kvinnene under kommunistisk ledelse. De forstår ikke at det å utvikle og lede en slik massebevegelse er en viktig del av hele partiarbeidet, er — ja, halvdelen — av det alminnelige partiarbeidet. Når de av og til anerkjenner nødvendigheten og verdien av en sterk, målbevisst kommunistisk kvinnebevegelse, så er det heller platonisk munnsvær enn en sak som krever partiets stadige omtanke og er en stående arbeidsoppgave.

Man ser på agitasjons- og propagandaarbeid blant kvinnemassene, på det å vekke og revolusjonere kvinnene, som en bisak, som noe som bare de kvinnelige kameratene får ta seg av. Bare mot dem rettes bebreidelsen for at det ikke går raskere og sterkere framover. Dette er feil, helt feil! Faktisk separatisme og kvinneretts-makeri å rebours, som franskmennene sier — bakvendt likerett! Hvor ligger grunnen til denne feilaktige holdningen hos våre nasjonale seksjoner? Jeg snakker ikke om Sovjet-Russland. Til sjuende og sist rett og slett i en ringeakt for kvinnen og hennes ytelser. Nettopp i det! Dessverre kan vi si om mange av våre kamerater: «Skrap på kommunisten, og småborgeren stikker fram.» Naturligvis må man da skrape på det omme punkt, på hans mentalitet in puneto kvinnen. Fins det noe mer drabelig bevis på dette enn at mennene rolig ser på at kvinnene forkommer i det trivielle, ensformige, kraft- og tidkrevende husarbeid, som innsnevrer og avbleker ånden, gjør hjertet tregt og viljen svak? Det sier seg selv at jeg holder borgerskapets damer utenfor her, de velter alt husarbeid og barnestell over på leid hjelp. Jeg snakker om det overveldende flertallet av kvinner, innbefattet arbeiderkvinnene, og tilmed de av dem som arbeider hele dagen i fabrikkene og tjener penger.

Svært få menn — og også proletarene — tenker på at de kunne lette mye av byrdene og bekymringene for sine hustruer — ja befri dem helt for dem — om de ville ta en hånd med i «kvinnfolk-arbeidet». Men nei — slikt er imot «mannens rett og verdighet», som sier at han skal ha det fredelig og makelig. Kvinnens hjemmeliv betyr dagstøtt selvoppofring under tusenvis av trivielle bagateller. Husbondens, husherrens gamle rettigheter lever lumskt videre. Objektivt tar hans slavinne hevn for dette — og likeledes i lumskelig form. Kvinnens tilbakeliggenhet, at hun ikke viser skjønn for mannens revolusjonære idealer, tar luven av hans kampglede og kampholdning. Dette virker som småkryp som maler og gnager umerkelig, men langsomt og sikkert. Jeg kjenner arbeidernes liv, og ikke bare fra bøker. Vårt kommunistiske arbeid blant kvinnemassene, vårt politiske arbeid blant dem innebærer et veldig oppfostringsarbeid blant mennene. Vi må utrydde den gamle husbondmentaliteten med dens siste lille trevl — i partiet og blant massene. Det kommer inn under vår politiske oppgave, sammen med det påtrengende nødvendige arbeidet med å utdanne en stab av kvinnelige og mannlige kamerater som er grundig skolert teoretisk og praktisk slik at de kan drive ordentlig partivirksomhet blant de arbeidende kvinnene.»

På mitt spørsmål om hvordan forholdene var i Sovjet-Russland i så måte, svarte Lenin:

«Det proletariske diktaturs regjering sammen med det kommunistiske parti og fagbevegelsen gjør naturligvis alt de kan for å overvinne tilbakeliggende standpunkter hos menn og kvinner, for å slå bena vekk under den gamle ukommunistiske mentalitet. Full likerett mellom kvinne og mann i selve lovverket er en selvfølge. På alle områder gjøres det en alvorlig innsats for å gjennomføre like rett. Vi trekker kvinnene inn i samfunnsøkonomien, i forvaltningen, i lovgivningsarbeidet og i regjeringen. Vi åpner alle kurser og alle undervisningsinstitusjoner for dem for å høyne deres yrkeskvalifikasjoner og sosiale innsats. Vi får i stand felleskjøkken og spisesteder, vaskerier og reparasjonsverksteder, småbarns-hjem, barnehager, barnehjem og utdanningsinstitusjoner av forskjellig slag. Kort sagt — vi tar alvorlig vårt programkrav om at enkeltfamiliens økonomiske funksjoner og oppdragelsesfunksjoner skal overføres til fellesskapet. Derved blir kvinnen løst fra det gamle husslaveriet og fra enhver avhengighet av mannen. Det blir mulig for henne å utfolde seg for fullt i samfunnsmessig virke, alt etter evne og tilbøyelighet. Barna får gunstigere utviklingsvilkår enn hjemme. Vi har de mest framskredne lover om arbeidervern for kvinner i verden, og tillitsmennene for de organiserte arbeiderne gjennomfører dem. Vi oppretter fødehjem, hjem for diegivende, helsesentra for mødre, organiserer kurser i spebarnsstell, utstillinger for mor- og spebarnsvern osv. Vi legger oss i selen for å lette stillingen for enslige og arbeidsløse kvinner.

Vi vet utmerket godt at dette ennå er altfor lite, målt på bakgrunn av de arbeidende kvinnemassenes behov, at det ennå langt ifra er tilstrekkelig for virkelig å frigjøre dem. Men det er et veldig framsteg, sammenliknet med stillingen i det tsaristisk-kapitalistiske Russland. Det er mye selv sammenliknet med det som fins i land hvor kapitalismen ennå hersker uinnskrenket. Det er en god begynnelse i riktig retning, og vi skal konsekvent gå videre på samme veien, med all vår kraft — det kan dere i utlandet være forvisset om! For med hver dag sovjetstaten eksisterer viser det seg mer og mer tydelig at vi ikke kommer framover uten millionene av kvinner. Tenk Dem hva det betyr i et land hvor 80 prosent av befolkningen er bønder! Småbonde-bruk betyr enkelthusholdning, med kvinnen fast-lenket til den. I denne henseende vil dere få det mye bedre og lettere enn vi. Forutsatt at proletarene hos dere endelig en gang forstår at tingene er historisk modne for å erobre makten, for revolusjonen. Men vi lar oss ikke kue selv om vi har store vansker. Våre krefter vokser bare med vanskene. Den praktiske nødvendighet vil også lede oss inn på nye veier for kvinnemassenes frigjøring. I samarbeid med sovjetstatsmakten vil samvirkebevegelsen gjøre mye. Da selvsagt solidarisk samvirke i kommunistisk, ikke i borgerlig forstand, slik den forkynnes av reformistene, hvis revolusjonære begeistring har dunstet vekk som billig eddik. Hånd i hånd med samvirket må det også være plass for personlig initiativ, som vokser over i kollektiv virksomhet og smelter sammen med den. Under proletariatets diktatur vil kvinnens frigjøring også gå framover på landsbygda i takt med at kommunismen blir virkelighet. Jeg venter meg derfor svært mye av elektrifiseringen av industrien og landbruket her hos oss. Det er en storstilet plan! Det er store, ja, veldige vansker med å gjennomføre den. De aller mektigste krefter i masseomfang må utløses og opplæres for å mestre den. Millioner av kvinners krefter må være med her.»

I løpet av de siste ti minuttene hadde det banket på døren to ganger. Lenin hadde bare fortsatt å snakke. Nå åpnet han døren og ropte: «Jeg kommer straks!» Så snudde han seg mot meg og sa smilende: «Ser De, Clara, jeg utnytter at jeg snakker med en kvinne, og kommer til å unnskylde for sinkelsen med kvinnenes berømmelige snakkesalighet. Enda den denne gangen notorisk ikke er på kvinnens side, men på mannens. For øvrig vil jeg gi Dem attest for at De er en god lytter. Det er kanskje det som har fått meg til å slippe meg løs.» Mens Lenin spøkte med dette, hjalp han meg med kåpen. «De må kle Dem varmere,» sa han omsorgsfullt. «Moskva er ikke Stuttgart. De trenger noen til å se etter Dem. Forkjøl Dem ikke! På gjensyn!» Han ga meg et kraftig håndtrykk.

Nok en samtale med Lenin om kvinnebevegelsen hadde jeg om lag to uker seinere. Lenin kom og besøkte meg. Som det nesten alltid pleide var besøket uventet, improvisert i en pause midt oppe i den kolossale arbeidsbyrden som lå på lederen for en revolusjon som hadde vunnet seier. Lenin så utaset og bekymret ut. Ennå var ikke Wrangel tilføyd et avgjørende nederlag, og matforsyningen til storbyene sto overfor sovjetregjeringen lik en uutgrunnelig sfinks. Lenin spurte hvordan det gikk med retningslinjene eller tesene. Jeg fortalte ham at det hadde vært møte i en stor komité, der alle ledende kvinnelige kamerater i Moskva hadde vært til stede og uttalt seg. Retningslinjene var ferdig utarbeidet og skulle deretter drøftes i et mindre utvalg. Lenin mente at vi burde ta sikte på å oppnå at den 3. verdenskongress³ behandlet spørsmålet tilstrekkelig grundig. Bare det ville bryte ned fordommene til en rekke mannlige kamerater. Ellers måtte først og fremst de kvinnelige kamerater legge skuldrene til, og det kraftig. «Her må det ikke plapres og tiskes, men synges ut slik kjempende kvinner bør!» Lenin var ivrig og snakket høyt. «En kongress er ikke en salong der kvinner skal vise sin ynde og sjarm, som det heter i romanene. En kongress er en kamp plass der vi kjemper for å vinne erkjennelse til revolusjonær handling. Vis at dere er kampdyktige! Mot fienden naturligvis i første rekke, men også i partiet, om det trengs. Det gjelder jo de store massene av kvinner. Vårt russiske parti vil gå inn for ethvert forslag og tiltak som kan bidra til å vinne dem for oss. Dersom massene av kvinner ikke er med oss, så kan det lykkes for kontrarevolusjonen å bruke dem mot oss. Det bør vi alltid tenke på.» — «Vi må erobre kvinnemassene selv om de skulle være bundet til himmelen av lenker, som det het om Stralsund,» fortsatte jeg Lenins tanke. «Her midt oppe i revolusjonsmiljøet med sydende liv og raske, sterke pulsslag har jeg fått ideen til en plan for en stor internasjonal aksjon blant de arbeidende kvinnemassene. Inspirasjonen har jeg fått først og fremst av de store konferansene og kongressene av partiløse kvinner hos dere. Vi vil våge forsøket på å omforme dem fra nasjonale til internasjonale. Det er en kjensgjerning at verdenskrigen med dens følger har dypt rystet de bredeste masser av kvinner fra de forskjellige sosiale klasser og lag. Det gjærer blant dem, de er kommet i bevegelse. Deres bitreste bekymringer for livsoppholdet og livsinnholdet har stilt dem ansikt til ansikt med problemer som de fleste av dem før neppe har ant, og de aller færreste av dem har en klar oppfatning av. Det borgerlige samfunn er ute av stand til å gi et tilfredsstillende svar på disse spørsmålene. Bare kommunismen kan det. Det bør vi bringe de bredeste massene av kvinner i de kapitalistiske landene til bevissthet om, og med det formålet for øye få i stand en partiløsinternasjonal kvinnekongress.»

Lenin svarte ikke med det samme. Han sto ettertenksom, med blikket innadvendt, munnen sammenpresset med framskutt underleppe. «Ja,» sa han så, «det bør vi gjøre. Planen er god. Men selv en god, selv den ypperligste plan er til ingen nytte om den ikke blir godt gjennomført. Har De tenkt på hvordan den skal gjennomøfres?» Jeg la utførlig fram hva jeg hadde tenkt om det. Først måtte det i stadig og nær kontakt med de nasjonale seksjoner av kvinnelige kamerater i de enkelte land dannes en komité for å forberede, gjennomføre og spre resultatene av kongressen. Om denne komiteen skulle ta til med arbeidet straks offisielt og offentlig, var et hensiktsmessighetsspørsmål som måtte overveies nærmere. Iallfall ville første oppgave for medlemmene i de enkelte land være å sette seg i forbindelse med ledende kvinner blant fagorganiserte arbeiderkvinner, i den politiske proletariske kvinnebevegelsen, de borgerlige kvinneorganisasjonene av enhver art og retning, kjente kvinnelige læger, lærere, forfattere osv. og opprette et nasjonalt, partiløst forberedende arbeidsutvalg. Av medlemmene i disse nasjonale utvalgene burde det så dannes et internasjonalt utvalg til å forberede den internasjonale kongressen, dagsorden, sted og tid.

Etter min mening burde kongressen i første rekke behandle kvinnens rett til yrkesarbeid. Derunder burde en ta for seg spørsmålene om arbeidsløsheten, lik lønn og gasje for lik ytelse, lovfesting av åttetimersdagen og arbeidervern for kvinner, fag- og yrkesorganisasjonene, sosialvernet for mor og barn, sosiale innretninger for å avlaste husmødre og mødre osv. Videre burde det stilles på dagsordenene kvinnens stilling i familie- og ekteskapslovgivningen og i offentlig-politisk rett. Jeg begrunnet disse forslagene og redegjorde for hvordan de nasjonale utvalgene i de enkelte landene grundig burde forberede kongressen ved en planmessig møte- og pressekampanje. Denne kampanjen var særskilt viktig, for å oppfordre de størst mulig masser av kvinnene til å beskjeftige seg med de spørsmålene som ble stilt til diskusjon og gjøre dem oppmerksom på kongressen og dermed på kommunismen, på partiene i Den kommunistiske internasjonale. Kampanjen måtte sikte på å nå fram til yrkeskvinnene, de arbeidende kvinner i alle samfunnslag, den skulle sikre at representanter for alle organisasjoner som kom i betraktning og likeså delegater fra offentlige kvinnemøter var til stede og deltok i drøftingene på kongressen. Kongressen måtte bli en «folkerepresentasjon» i en helt annen mening enn de borgerlige nasjonalforsamlingene.

Det sa seg selv at det måtte bli kommunister som ikke bare var den drivende kraft, men som også måtte ha ledelsen i det forberedende arbeidet. Og de måtte få den sterkeste støtte fra de ymse seksjoner i de enkelte land. Det samme gjaldt naturligvis også det internasjonale utvalgets arbeid, selve arbeidet på kongressen og spredningen av resultatene. På kongressen måtte det i alle spørsmål på dagsordenen legges fram kommunistiske teser eller resolusjoner, prinsipielle, klart formet og dertil saklig begrunnet i vitenskapelig beherskelse av relevante sosiale fakta. Disse tesene måtte på forhånd være drøftet av eksekutivkomiteen i Den kommunistiske internasjonale og godtatt der. De kommunistiske løsninger og paroler måtte stilles i sentrum for arbeidet på kongressen, i offentlighetens øyne. Etter kongressen måtte de bli bærende i agitasjonen og propagandaen blant de bredeste massene av kvinner og være ledetråden i kvinnenes internasjonale masseaksjoner. Og selvsagt måtte det være et ubestridelig vilkår at de kvinnelige kommunistene i alle utvalg og på selve kongressen alltid opptrådte som en fast og sluttet enhet, at de samvirket prinsipielt klart og urokkelig planmessig. Private dansetrinn burde det det ikke være høve til.

Lenin hadde sittet og nikket titt og ofte mens jeg snakket, eller kommet med små bifallende ord.

«Kjære kamerat, det ser ut som De har tenkt saken ganske godt igjennom fra den politiske siden og likeså i det vesentlige når det gjelder den organisatoriske siden. Jeg deler fullt ut den mening at en slik kongress kan utrette viktige ting i den nåværende situasjon. Den har mulighet til å knytte de bredeste massene av kvinnene sammen med oss, særlig massene av yrkeskvinner av alle kategorier, industriarbeidere, hushjelper, lærere og andre kvinner i offentlig tjeneste. Det ville være fint. La oss forestille oss situasjonen under store økonomiske kamper eller politiske streiker. Hvilken makttilvekst for de revolusjonære proletarene ville det ikke være når kvinnene reiser seg til bevissthet! Forutsatt naturligvis at vi får slike kvinner og greier å holde på dem. Vinningen ville være stor, ville være kolossal. Men det er enkelte spørsmål jeg gjerne vil høre Deres mening om. Vi må regne med at statsmaktene vil se meget unådig på kongressarbeidet og prøve å legge seg på tverke for det. De vil vel neppe prøve på å undertrykke den med brutale midler. Det som er å vente fra den kanten, vil vel ikke skremme dere. Men er De ikke redd for at våre kvinnelige kamerater i utvalgene og på selve kongressen vil komme til å trekke det korteste strå overfor den tallmessige overvekten av borgerlige og reformistiske kvinner og den utvilsomt større rutinen de har? Og dernest og framfor alt: Har De virkelig tillit til at våre kvinnelige kamerater har den marxistiske skoleringen som skal til for å kunne rekruttere en støttropp blant dem, slik at de greier å beholde marken?»

Jeg svarte Lenin at myndighetene neppe ville gå fram med pansret neve mot kongressen. Sjikaner og voldsbruk mot kongressen ville bare tjene oss, ikke dem. Og opp imot flertallet og rutinen hos de ikke-kommunistiske kvinnene måtte vi kommunistiske kvinner stille den historiske materialismes vitenskapelige overlegenhet når det gjaldt å gripe og gjennomlyse de sosiale problemene, vår konsekvente holdning til måten å løse dem på, og sist og ikke minst seieren for den proletariske revolusjon i Russland og det grunnleggende arbeid den har gjort for frigjøringen av kvinnene. Svakhetene og manglene hos enkelte kvinnelige kamerater når det gjaldt skolering og modenhet kunne oppveies ved planmessig forberedelse og samarbeid. I så måte ventet jeg meg det beste av de russiske kameratene. De ville utgjøre den stålsatte kjernen i vår falanks. Sammen med dem ville jeg tillitsfullt våge noe langt mer enn kamp på en kongress. Og dessuten: Selv om vi skulle bli overstemt, ville selve vår kamp skyve kommunismen i framgrunnen og få en uhorvelig stor propagandistisk virkning, og også skaffe oss utgangspunkter for arbeidet etterpå.

Lenin lo lunt. «Alltid den samme begeistringen for de russiske kvinnerevolusjonære! Jaja, gammel kjærlighet ruster ikke. Jeg tror de saklig sett har rett. Også nederlag etter heftig kamp kan være til nytte, kan forberede grunnen for fremtidige erobringer blant massene av de arbeidende kvinner. Alt i alt dreier det seg om et tiltak som er møyen verd. Vi kan aldri tape helt på det. Men selvsagt håper jeg på seier, jeg ønsker det av hele mitt hjerte. Den ville bety en vesentlig styrking av vår makt, en veldig utvidelse og forankring av kampfronten for oss, den ville bringe liv, bevegelse, aktivitet i rekkene. Det er alltids nyttig. Og dertil ville kongressen fremkalle uro, usikkerhet, motsetninger, konflikter i borgerskapets leir og hos dets reformistiske venner — den ville øke alt dette. Man kan bare forestille seg når alle disse damene skal sette seg ned sammen med «revolusjonens hyener», og hvis alt går bra, under deres ledelse: skikkelige, tamme sosialdemokratinner under Scheidemanns, Dittmanns og Legiens overkommando, fromme kristelige søstre, velsignet av paven eller svergende til Luther, kjødelige døtre av statssekretærer, nybakte departements-sekretærer, engelske ladylike pasifistkvinner og lidenskapelige franske kvinneforkjempere! For et speilbilde av kaoset og forfallet i den borgerlige verden ville ikke kongressen bli! For et speilbilde av utveisløsheten og håpløsheten! Virkningen av den ville påskynde oppløsningen og derved svekke kontrarevolusjonens krefter. Enhver svekkelse av fienden betyr styrking av vår makt. Jeg er for kongressen, snakk med Grigori om det. Han vil fullt ut forstå hvor viktig den er. Vi skal støtte den av all kraft. Altså — sett i gang og lykke til med kampen!»

Vi snakket ennå litt om situasjonen i Tyskland, særlig om de gamle «spartakistene»s «enhetskongress» med venstre fløy av de «uavhengige». Så skyndte Lenin seg ut og hilste i forbifarten vennlig på noen kamerater som arbeidet i et rom han måtte gå gjennom. — Også kamerat Sinovjev var enig i min plan. Full av håp satte jeg i gang med forberedelsesarbeidet. Dessverre gikk kongressen i vasken på grunn av holdningen hos de tyske og bulgarske kvinnelige kameratene, som den gang hadde den beste kommunistiske kvinnebevegelsen utenom Sovjet-Russland. De ville ikke gå med på at kongressen ble holdt. Da jeg opplyste Lenin om dette, sa han: «Det var virkelig stor synd. De kvinnelige kameratene har sloppet ut av hendene på seg en glimrende anledning til å åpne et perspektiv av håp for de bredeste massene av kvinner og dermed trekke dem inn i proletariatets revolusjonære kamp. Uvisst om en så gunstig anledning kommer tilbake så fort. En skal smi mens jernet er varmt. Men oppgaven står igjen. De må lete fram veien til de kvinnemassene som kapitalismen kaster ut i en fryktelig elendighet. De må ubetinget finne den veien! Det er en nødvendighet som ikke kan fravikes. Uten organisert massemedvirkning under ledelse av kommunistene gis det ingen seier over kapitalismen, ingen oppbygging av kommunismen! Og derfor må også kvinnemassene til slutt våkne og sette seg i bevegelse!»

*

Et år er gått for det revolusjonære proletariat uten Lenin. Det har vist styrken i hans verk. Det har bevist lederens store genialitet. Det har fått oss til å føle hvor stort og uerstattelig tapet har vært. Kanonsalutt markerte den triste stunden da Lenin for et år siden for alltid lukket sine vidtskuende og dyptskuende øyne. Jeg ser for meg det endeløse toget av sorgstemte menn og kvinner — arbeidere som følger ham til den siste hvile. Deres sorg er min sorg, er millionenes sorg. Men opp av den gjenvakte sorgen stiger minnet overveldende sterkt — en virkelighet som døyver nuets smerte. Jeg hører igjen hvert ord fra Lenins samtaler med meg. Jeg ser for meg hver eneste forandring i ansiktsuttrykket, og jeg skriver … Faner senker seg over Lenins hvilested, faner stenket med revolusjonskjemperes blod. Blomsterkranser legges ned. Ingen er for mye. Jeg føyer til dem disse beskjedne linjer.

1. Den kommunistiske internasjonales 2. kongressmøttes i dagene 19. juli—7. august 1920.
2. Militærkadettene var i Tsar-Russland benevnelsen på elevene ved offiserskolene. Under den sosialistiske Oktober-revolusjonen og i tidsrommet umiddelbart et­ter, ytte de motstand mot folkets oppstand og mot sovjetmakten i Petrograd, Moskva og noen andre byer, men led over alt nederlag.
3. Kominterns 3. kongress ble holdt i dagene 22. juni —12. juli 1921. Clara Zetkin holdt her et foredrag om den revolusjonære kvinnebevegelsen og kongressen ved­tok to resolusjoner om dette spørsmålet: 1) Om arbeidet for å styrke de internasjonale båndene mellom de kom­munistiske kvinnene og oppgavene for Kominterns in­ternasjonale sekretariat i forbindelse med arbeidet blant kvinnene, og 2) Om formene og metodene for kommu­nistisk arbeid blant kvinnene.