Bilde: En av Bondepartiets valgplakater i 1949.
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Denne artikkelen er ikke en ferdig analyse av Senterpartiet, men en skissevis beskrivelse partiets historiske utvikling og klassekarakter. Den må gjerne leses i sammenheng med tidligere forsøksvise analyser av Arbeiderpartiet og Venstre.
Senterpartiet het tidligere Bondepartiet og ble stiftet som en klasseorganisasjon for storbønder i 1920, med røtter tilbake til den første bondeorganisasjonen som ble stiftet i 1896 som Norsk Landmandsforbund. Disse stiftet Bondepartiet i 1920.
Fra bondeparti til “folkestyreparti” til sentrumsparti
I 1959 skiftet partiet navn til Norsk Folkestyreparti (demokratene), men etter en måned med latterliggjøring i media endret de raskt navn på nytt til Senterpartiet. Populære alternativer internt gikk også ut på å kalle partiet noe med “bygd” eller “bygdefolket”.
Navneendringen kan ikke sees som en rent kosmetisk endring, men som et uttrykk for de store samfunnsmessige endringene i Norge. Kapitalismens utvikling har fortrengt jordbruket og marginalisert bondestanden. Fra å omfatte det store flertallet av folket, er det nå under 2% som er sysselsatt i jordbruket.
Klassestrukturen har endret seg tilsvarende. På begynnelsen av 1900-tallet var det en sterk og mektig storbonde-klasse, og en enda større masse av fattige bønder og landarbeidere, småbrukere og husmenn. Klassekampen på den norske bygda var knallhard, og storbøndene, deriblant de få norske godseierne, var ekstremt reaksjonære. Det er verken tilfeldig at disse sluttet en masse opp om norske fascistiske garder og streikebryterorganisasjoner, eller at Vidkun Quisling hadde sitt politiske gjennombrudd som forsvarsminister for Bondepartiet.
Endringer i økonomi og klassestruktur fører til forandring av partiet
På 1950-tallet var omveltningene i full gang. Mekanisering av landbruket raderte vekk de små gårdene. Ungdom fra småbondefamilier drev inn til byene som håndverkere, tjenestefolk og fabrikkarbeidere. Tendensen bare vokste utover 60- og 70-tallet. Brukene ble større og kapitalen i jordbruket mer konsentrert. Men som følge av den samme utviklinga sank også profitabiliteten per mål dramatisk. De store bøndene sank enten ned i armod, gikk konkurs eller etablerte seg som rene kapitalister, for eksempel som skogeiere og sagbrukseiere, som etterhvert investerte i fabrikker og annen ren kapitalistisk virksomhet.
Denne utviklingen er grunnlaget for Senterpartiets forvandling fra bondeparti til et “allment” “bygdeparti”. Men marginaliseringen av jordbruket og svekkelsen av storbøndene var ikke det eneste som forandret partiet. Utviklingen av imperialismen og veksten i norsk økonomi og norske lønninger førte også til at norsk jordbruk ble mindre profitabelt sammenlignet med jordbruk i andre land. Dermed ble det avhengig av både toll og etterhvert subsidier for å overleve. Interessant nok var storbøndene på begynnelsen av århundret svorne tilhengere av frihandel og motstandere av høye skatter og subsidier. Slikt var ikke noe for de store godseierne som gjorde det godt i konkurransen mot de små brukene. Utviklingen etter krigen snudde opp ned på dette. I dag er norsk jordbruk helt avhengig av subsidier og beskyttelsestoll. Uten dette ville det hele blitt radert vekk til fordel for billige jordbruksvarer fra kontinental-Europa og den tredje verden.
Videre har det utviklet seg store byråkratiske og kapitalistiske institusjoner basert på landbruket, som Tine, Nortura og Felleskjøpet. Disse er eid av bøndene selv på kooperativt vis, og utgjør monopolkapital basert på norske bønder som igjen er avhengig av staten via toll og subsidier.
Denne utviklingen forklarer ikke bare navneskiftet, men viktigere den politiske utviklingen fra høyre til sentrum. Bondepartiet begynte som et svært konservativt parti på 1920-tallet som, tross en kortvarig avtale med Arbeiderpartiet på 1930-tallet, var trygt plassert langt til høyre på “borgerlig side” i partipolitikken. De flørtet sågar temmelig åpent med fascismen. På 1970-tallet derimot allierte de seg med den mest radikale (småborgerlige) venstresida i kampen mot EEC (forløperen til EU), de dannet sentrumsregjering med KrF og Venstre fra 1997 til 2000 og fra 2005 til 2011 regjerte de med Arbeiderpartiet og SV i “rødgrønn” regjering. Fra å være tilhengere av frihandel på sin hals i 1920, er de nå de fremste EU-motstanderne på stortinget.
Roten til det hele er økonomisk og klassemessig. Utviklingen uttrykker rett og slett forvandlingene i den norske økonomien og det norske jordbruket, og dermed også forvandlingen av klassene på landsbygda.
Senterpartiet: et parti for landbruks- og byråkratkapitalen i bygdene
Hva er dermed Senterpartiets klassekarakter i dag? De representerer ikke lenger rene “storbønder” av den gamle typen, men de er åpenbart de store bøndenes parti fortsatt. Disse har derimot forandret seg til å bli mer typiske kapitalister, selv om selv bønder med store gårder må jobbe lange dager under den fortsatt pågående marginaliseringen av norsk jordbruk under trusselen og skvisen fra de store dagligvaremonopolene og utenlandsk konkurranse. Videre har de utvidet til å omfatte en rekke andre næringsveier på bygda. De representerer havbruk, fiskeforedling, fiskere og sjømatprodusenter, treforhandlere, skogeiere og helt ordinære kapitalister med hovedsete og kundegrunnlag i distriktene. Disse lever av norske distrikter, som på sin side overalt er avhengig av staten for ikke å lide for stor nød i konkurransen. Det er en sterk tendens til sentralisering i kapitalismen, til at byene vokser på bygdas bekostning, og selv om naturressursene kommer derfra er de likevel ofte avhengig av subsidier.
Dermed er Senterpartiet, som storbøndenes og bygdenes parti, også blitt et parti for statlig og kommunal byråkratisk kapital. De representerer de små energiselskapene, forsikringsselskapene på bygda, den kooperative jordbrukskapitalen, de statlige helseforetakene i landbruksfylkene, sparebankene i distriktene som gjerne ble dannet av storbønder og generelt de private og kommunale selskapene på bygda. Men også generell monopolkapital – statlig og privat – med forankring og virksomhet i distriktene, overalt avhengig av billig strøm, skattefordeler, gode veier og ferjer, billige boliger for tilreisende arbeidere og så videre.
Partiledernes klassebakgrunn avslører partiets klassekarakter
Denne klassekarakteren kommer tydelig til uttrykk i Senterpartiets ledere. En overfladisk gjennomgang av 12 partiledere og parlamentariske ledere i senterpartiet viser noen tydelige trender. De fleste er barn av bønder, og gjerne av bønder som også har vært lærere eller prester. De fleste er utdanna ved universitetet, gjerne innen statsvitenskap og juss, men vanligere som teologer, lærere og agronomer. De har, i likhet med politikerne i Høyre og Ap, gjerne vært politikere det meste av livet, og flere av dem har nesten bare jobba som politikere, men mange har også annen yrkeserfaring.
Denne yrkeserfaringa har ført alle som en til det øvre småborgerskapet eller borgerskapet, og gjerne monopolborgerskapet. Disse Senterparti-lederne har vært direktører i private og kommunale selskaper, de har sittet i styrene i statlige helseforetak, i sparebanker, forsikringsselskaper, oljeselskaper (deriblant Statoil), Felleskjøpet, Coop og Aker. De har hatt aksjer eller styreverv innen sjømat, fiskeri, fiskeforedling, torv, trelast, men også hatt viktige posisjoner innen diplomatiet, media, juss og utdanning. I tillegg har flere jobba som lærere, prester, gårdbrukere, private næringsdrivende og i forsvaret. Det ser også ut til at de fleste er født inn i Senterpartiet, med foreldre og andre slektninger i samme parti.
De tolv er Liv Signe Navarsete (blant annet forsikring, eiendom og landbruk), Lars Peder Brekk (blant annet aksjer i fiskeribedrifter, direktør, sparebanksjef, båtindustri, sjømat), Åslaug Haga (blant annet diplomati, ambassade, fornybar energi, direktør, internasjonal jordbruksutvikling), Odd Roger Enoksen (blant annet direktør Andøya Space Center, gårdbruker, torvprodukter, leder for styre i sparebank og styre i energiselskap, styremedlem i kraftselskap), Ola Borten Moe (blant annet gårdbruker, universitetsutdanna, direktør, medeier i oljeselskap), Anne Enger (blant annet generalsekretær i Redningsselskapet, styremedlem i Kavlifondet, fylkesmann, styreleder i helseforetak, styreleder ved Nationaltheateret), Johan Jakob Jakobsen (gårdbruker, offiser, handelsskoleutdanna, yrkespolitiker, konsulent, seniorrådgiver, medlem av Forsvarspolitisk utvalg), Marit Arnstad (blant annet advokat, journalist, styremedlem i Coop Norge AS, Offshore Northern Seas, Aker Seafoods ASA, COWI Norge AS, Statoil ASA, Polaris Media ASA, Statskog SF og Maja Teknobygg AS), dagens SP-leder Trygve Slagsvold Vedum (gårdbruker og lærersønn, yrkespolitiker), Rune J. Skjælaaen (politiker, universitetsutdanna i teologi, feltprest, menighetsprest, sykehusprest), Magnhild Meltveit Kleppa (blant annet yrkespolitiker, lærer, mange politiske verv, minister flere ganger) og Johan Buttedahl (blant annet politiker, distriktstannlege, fylkestannlege).
Det tegner seg et klart bilde av et parti som springer ut av statlig og halvstatlig monopolkapital, men hovedsakelig den som er basert på bygda og primærnæringene (jordbruk, skog og fiske) samt kraftselskaper og ren offentlig-statlig virksomhet innen helse og utdanning.
Samarbeid og konkurranse mellom grupperinger i borgerskapet
I den tredje verden er grunnlaget for hovedmotsigelsen i storborgerskapet delingen mellom statlig og ikke-statlig monopolkapital. En liknende deling ser vi, kanskje i mindre grad og mindre konfliktfylt, i de imperialistiske landa. Politisk kommer den i Norge til uttrykk i kampen mellom Arbeiderpartiet og Høyre. De representerer både enheten i monopolborgerskapet, som hovedsakelig har felles interesser, og konflikten med utspring i skillet mellom statlige selskaper (Equinor, Statkraft, Telenor osv. samt helseforetak og statens byråkrati) og private selskaper (særlig dagligvarebransjen, handel, shipping, lett industri, byggenæring osv.). Borgerskapet deler seg i grupper som ikke bare har felles interesser, men også noen motstridende og til dels konkurrerende interesser.
Senterpartiet representerer dimensjonen hvor det også er et skille mellom by og land. Marxismen anerkjenner motsigelsen mellom by og land som en av de grunnleggende motsigelsene som først vil løses i kommunismen. Motsigelsen mellom åndsarbeid og håndsarbeid er en annen slik motsigelse. I klassesamfunn er det klassemotsigelsene som driver utviklinga fram og kommer til uttrykk i politiske partier, men det finnes en motsigelse mellom by og land som også ser ut til å uttrykke seg i motsigelser i klassene.
Det ser dermed ut til å være en motsigelse mellom “by og land” innad i borgerskapet. Dessuten er det en klar motsigelse mellom handelskapitalen som vil ha åpne grenser for import av billige varer, og kapitalen på bygda som trenger toll og subsidier for å verge seg mot konkurransen fra utlandet. Senterpartiets utvikling fra høyre til “venstre” i politikken representerer egentlig bondekapitalens mer og mer halvstatlige og byråkratiske karakter, noe den til dels har felles med annen kapital basert på “primærnæringer” (særlig fiske). Disse ønsker god tilrettelegging for eksport, men på den andre sida trenger de en viss beskyttelse, samt logistikk (samferdsel) og tilrettelegging i distriktene, blant annet for å sørge for tilgang på arbeidskraft og god varetransport. Derav alliansen men også motsigelsene med Arbeiderpartiet.
Arbeiderpartiet som representant for den virkelig store halvstatlige monopolkapitalen, har som fremste mål å fremme norsk imperialistisk kapital i utlandet, noe som ikke harmonerer vel med all slags toll, og derfor har de for eksempel kjempet for EU-medlemskap og full tilgang på det europeiske markedet. Derimot er de ikke i like sterk konflikt med landbrukskapitalen som Høyres dagligvarebaroner Rimi-Hagen og Rema-Reitan, som gjerne vil importere kjøtt og melkeprodukter i stor stil, for å drive ned sine egne utgifter og drive profitten opp. Der den private monopolkapitalen vil importere arbeidskraft, og mange bønder også trenger dette, er det altså likevel en viss enhet mellom fagforeningenes ønske om å regulere arbeidskraftimporten og Senterpartiets kamp for å forsvare norske primærnæringer mot utenlandsk konkurranse.
Dette er de økonomiske klasseinteressene som skjuler seg bak retorikken og de politiske utspillene, som typisk nok skjuler seg bak fraser som “ta hele Norge i bruk”. Eller, fritt etter Bertold Brecht: først må vi spise, så kan vi snakke om moral.
Motsigelser i Senterpartiet
Avslutningsvis er Senterpartiet også en enhet av motsigelser. For eksempel er det en motsigelse mellom ordførerne og staten, noe som viste seg da Senterpartiet var et regjeringsparti. Senterpartiet er det nest største “ordførerpartiet”, kun forbigått av Arbeiderpartiet, og er et stort parti med tilhørende sterkt partiapparat i flere landsdeler. Disse samarbeider gjerne med Høyre, og er historisk som regel Arbeiderpartiets hovedutfordrer og hovedfiende i mange kommuner. Dessuten ligner Senterpartiet mye på KrF og Venstre, særlig på bygda. Til og med ideologisk finner de ofte sammen, med stort innslag av lærere og prester blant bøndene. I den forstand er Senterpartiet virkelig et sentrumsparti, og dermed med nødvendighet et parti med tungt innslag av småborgere. Kanskje så sterkt at partiet må klassifiseres som et småborgerlig parti heller enn et storborgerlig. Det er en klar motsigelse mellom funksjonærene i stat og kommune, som støtter Sp, og de private næringsdrivende småkapitalistene, i samme parti. Disse har enkelte felles interesser, men også noen klare motstridende interesser, for eksempel når det kommer til skatter og avgifter. De økonomiske og sosiale motsetningene kommer også til uttrykk kulturelt, og det er lett å se noe av dette i en del av motsigelsene i partiet som også har flommet over i media.
Det er også motsigelser mellom forventningene fra jordbrukskapitalen og i hvor stor eller liten grad partiet kan innfri forventningene selv om de sitter i regjering, all den tid imperialismens utvikling ubønnhørlig går i retning av bøndenes marginalisering til fordel for sentralisering og industrialisering. Dessuten er det en uløselig motsigelse under imperialismen, at rikdommen i Norge også fører til fattigdom ikke bare for verdens masser men en relativ utarming av bygdene og at mye næring rett og slett ikke blir lønnsom i et imperialistisk land hvor lønnsnivået ligger skyhøyt over det man har i den tredje verden. Denne motsigelsen fører til seigpiningen av norsk landbruk, og en slik historisk utvikling kan ikke snus innenfor dette samfunnet, uansett hvem som er statsminister.
Man kan skimte en annen motsigelse også i Senterpartiet, mellom den statlige kapitalen og den private kapitalen på bygda. Og også mellom borgerskapet og småborgerskapet, som gjerne viser seg i den kyniske realismen i borgerskapet og den urealistiske drømmen småborgerskapet har om å vende tilbake til “gode gamle dager”. Dette ligger særlig til grunn for den reaksjonære nasjonalistiske ideologien som ofte kommer til syne fra Senterpartiet.
Senterpartiet vil skuffe mange velgere
Helt til sist – Senterpartiet er nå seilt opp som landets tredje største parti for første gang siden EU-kampen foran avstemningen i 1994. Dette kan sees som uttrykk for den økonomiske krisa i imperialismen, som skjerper motsigelsene i borgerskapet og mellom kapitalistene, og den politiske krisa i den borgerlige staten. Det kan også sees som uttrykk for den voksende misnøyen fra massene, også småborgerlige masser, stilt overfor disse krisene og den økende usikkerheten med tanke på framtida. Vaklingen, usikkerheten og misnøyen, samt folkelige protester mot bompenger og vindmøller gir seg uttrykk i bevegelser mellom partiene, og Senterpartiet har profitert på dette. Det endrer på ingen måte klassenaturen til partiet, men har gjort det mulig for en hardt presset fløy i borgerskapet å mobilisere småborgere og proteststemmer for sitt prosjekt. Alliansen med den statlige og halvstatlige monopolkapitalen viser hvor fåfengt denne protesten er, så lenge den kanaliseres inn i Senterpartiet. Resultatet vil bli en AP-dominert regjering og at politikken i all hovedsak ligger fast. Den som spår mange misfornøyde Sp-velgere i de påfølgende årene etter valget i høst, er dømt til å få rett.
Referanser
Slik var konflikten mellom Navarsete og Moe
– Høyre bør fri til den borgerlige fløyen i Senterpartiet
SV-motstanden stadig større i Senterpartiet
Tar Sp steget over i borgerlig fløy?
Senterpartiets retoriske populisme
Ba Navarsete trekke seg i knallhardt brev
Senterpartiet (Wikipedia)
Les også:
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.