18. mars: Pariserkommunen 150-år!

I anledning Pariserkommuens 150-årsjubileum har vi digitalisert teksten Leve det proletariske diktaturets seier skrevet i Kina av«Folkets Dagblad», «Den røde Fane» og «Frigjøringshærens Dagblad»  i 1971, teksten blei utgitt på norsk av Utgitt av Kultur- og Opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge. 

Det arbeidende folks Paris med sin Kommune vil til evig tid bli feiret som den ærerike forløperen for et nytt samfunn. Dens martyrer bar erobret seg plass i det arbeidende folks store hjerte. 

Karl Marx

Men selv om Kommunen blir slått ned, vil kampen bare bli utsatt. Kommunens prinsipper har evig gyldighet og kan ikke tilintetgjøres; de vil gjøre seg gjeldende pånytt og pånytt, helt til arbeiderklassen har nådd fram til frigjø­ring.

Karl Marx

Leve det proletariske diktaturets seier

Til minne om Pariserkommunens hundreårsdag

(18. mars, 1971)

Av redaksjonsstaben i «Folkets Dagblad», «Den røde Fane» og «Frigjøringshærens Dagblad».

I. Pariserkommunens prinsipper har evig gyldighet

Den 18. mars i år er Pariserkommunens hundreårsdag. Fylt av den proletariske internasjonalismens dype fø­lelser feirer Kinas Kommunistiske Parti og det kinesiske folk som er skolert i sin store leder Formann Maos lære begeistret denne store «høytidsdag for proletaria­tet»[1] sammen med proletariatet og det revolusjonære folk verden over.

For hundre år siden gjennomførte proletariatet og de brede folkemassene i Paris i Frankrike en helte­modig væpnet oppstand og grunnla Pariserkommunen. Den var det første proletariske styre i menneskehetens historie, proletariatets første store forsøk på å styrte borgerskapet og opprette proletariatets diktatur.

Pariserkommunen oppløste den reaksjonære borger­lige regjeringens armé og politi og erstattet dem med et folk under våpen; geværet lå i arbeiderklassens hender.

Pariserkommunen slo i stykker det borgerlige byrå­kratiske apparat som gjør folket til slaver, dannet arbei­derklassens egen regjering, vedtok en rekke politiske retningslinjer som tok sikte på å trygge det arbeidende folks interesser og organiserte massene til å ta aktivt del i statens styre.

I sin kamp for å grunnlegge og forsvare det prole­tariske styre la Pariserkommunens helter for dagen et usedvanlig revolusjonært initiativ, de var fylt av en revolusjonær begeistring og et selvoppofrende heltemot som har avtvunget det revolusjonære folks be­undring i generasjon etter generasjon.

Selv om Pariserkommunen ble mislykket fordi slak­teren Thiers i samrøre med Bismarck slo den ned med militær makt og undertrykte den i blod, er de histo­riske bidrag den har ytt uutslettelige. Marx har sagt at den ærerike 18. mars-bevegelsen var «morgendemringen i den store sosiale revolusjon som for evig tid vil frigjøre menneskeheten for klassestyret».[2]

Ennå mens kampen raste i et Paris som var mørklagt i røyken fra geværilden, erklærte Marx: «Men selv om Kommunen blir slått ned, vil kampen bare bli utsatt. Kommunens prinsipper har evig gyldighet og kan ikke tilintetgjøres; de vil gjøre seg gjeldende pånytt og pånytt, helt til arbeiderklassen har nådd fram til frigjø­ring.»[3]

Hvilke revolusjonære prinsipper var det Marx og Engels, proletariatets store lærere, sammenfattet på grunnlag av Pariserkommunens praktiske erfaringer?

Med få ord: «Arbeiderklassen kan ikke rett og slett overta det ferdige statsmaskineriet og sette det i gang for sine egne formål,»[4]. Proletariatet må bruke revo­lusjonært vold for å «slå i stykker» og «knuse»[5] det gamle statsmaskineriet og innføre «proletariatets dik­tatur».[6]

I sin redegjørelse for dette prinsipp understreket Marx: den første forutsetningen for proletariatets dik­tatur «er at proletariatet har en hær. Det er på slag­marken arbeiderklassen må tilkjempe seg retten til fri­gjøring».[7] Bare ved at det setter sin lit til en revolu­sjonær væpnet styrke kan proletariatet styrte de reak­sjonære klassenes herredømme og deretter gå i gang med å fullføre hele sin historiske oppgave.

Marx har også sagt:.Det proletariske diktaturets stat vil ikke «være en parlamentarisk, men en arbeidende korporasjon, utøvende og lovgivende på en og samme tid».[8]

Lenin har sagt: «En av marxismens mest betydnings­fulle og viktigste tanker i spørsmålet om staten» er «tanken om ‘proletariatets diktatur’ (det uttrykket Marx og Engels begynte å bruke etter Pariserkommunen).[9] Spørsmålet om en skal fortsette å bruke re­volusjonært vold for å knuse det borgerlige statsappa­rat og innføre proletariatets diktatur, eller om en skal beholde det borgerlige statsapparat og bekjempe prole­tariatets diktatur — det er nettopp dette spørsmål som har stått i sentrum for de stadige kamper mellom marx­ismen på den ene siden og revisjonismen, reformismen, anarkismen og all slags borgerlig og småborgerlig ideo­logi på den annen side, i sentrum for de stadige kampene mellom de to linjene i den internasjonale kommunis­tiske bevegelse i de siste hundre åra. Det er nettopp i dette grunnleggende spørsmål om proletariatets dikta­tur all revisjonisme, fra revisjonismen i Den 2. interna­sjonale og fram til den moderne revisjonismen med den sovjetrevisjonistiske renegatklikken som sentrum, helt og holdent har forrådt marxismen.

Ett århundres historie har til fulle bevist at den marxistiske teorien om den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur er uovervinnelig.

Førtiseks år etter Pariserkommunens oppstand seiret Russlands proletariat, ledet av den store Lenin, i den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen ved væpnet oppstand og innledet en ny verdensæra av den prole­tariske revolusjon og proletariatets diktatur. I denne forbindelse har Lenin sagt: På veien til å knuse gamle statsapparatet var det Pariserkommunen som «tok det første verdenshistoriske steget. . . sovjetregjeringen tok det neste».[10]

Syttiåtte år etter Pariserkommunens oppstand seiret det kinesiske folk, anført av den store leder Formann Mao, i revolusjonen. Formann Mao ryddet nye veier ved at det ble opprettet baseområder på landsbygda, ved at byene ble omringet fra landsbygda og til slutt inntatt. Han ledet det kinesiske folk gjennom langva­rige revolusjonære kriger for å styrte imperialismens, føydalismens og byråkratkapitalismens reaksjonære sty­re, for å slå i stykker det gamle statsapparatet og inn­føre det folkedemokratiske diktatur, dvs. proletariatets diktatur, i Kina. Hele tida siden den gang har Formann Mao ledet og leder framleis det kinesiske folk i fortset­telsen av revolusjonen under proletariatets diktatur og i den seierrike marsjen fram på den sosialistiske vei.

I det århundre som har gått har proletariatet, de undertrykte folk og undertrykte nasjoner i verden kjempet tappert, de har stormet fram i bølge etter bølge, de har støttet og oppmuntret hverandre og slik fremmet den sosialistiske revolusjon og den nasjonal- demokratiske revolusjon og vunnet de mest strålende seirer. Kamerat Mao Tse-tung har pekt på at «vi er inne i den historiske epoken da verdenskapitalismen og imperialismen uunngåelig er på vei mot undergan­gen og verdenssosialismen og folkets demokrati er på frammarsj mot seieren».[11] Pariserkommunens sak vin­ner større og større terreng på et høyere plan under de nye historiske forhold. Verden har gjennomgått en for­andring som har rystet jorden.

I forbindelse med Pariserkommunens tiårsdag sa Marx og Engels, fylt av jublende revolusjonære følelser, til den europeiske arbeiderklassen: «Derfor lever Kom­munen, som den gamle verdens makter trodde var ut­slettet, videre, og er sterkere enn noensinne, og derfor kan vi slutte oss til dere i ropet: Leve Kommunen!»[12] I dag kaster flammene fra den revolusjonære fakkel som ble tent av Pariserkommunen, sitt lys over hele verden, og imperialismens, sosialimperialismens og all reaksjons dager er talt. Når marxistene-leninistene, pro­letariatet og det revolusjonære folk verden over i en slik tid feirer Pariserkommunens hundreårsdag, har de så meget større grunn til å rope med ubegrenset tiltro: Leve Kommunen! Leve den proletariske revo­lusjonens og det proletariske diktaturets seier!

Når vi minnes Pariserkommunen, må vi studere den marxistisk-leninistiske teori om den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur, vi må lære av de historiske erfaringene, kritisere den moderne revisjonismen med den sovjetrevisjonistiske renegatklikken som sentrum, holde fast ved den marxistisk-leninistiske revolusjonære linje og forene oss med verdens folk for å vinne enda større seirer.

II. Det er ytterst viktig for det revolusjonære folk å gripe til geværet

Pariserkommunens historiske erfaringer har fullt ut vist at det er av den største betydning for den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur at man griper til revolusjonære våpen.

Da Lenin gjorde rede for Pariserkommunens erfa­ringer, viste han til Engels’ viktigste tese at fra hver eneste revolusjon i Frankrike kom arbeiderne ut i besit­telse av våpen, og at det første bud for borgerskapet, som satt ved statens ror, var å avvæpne arbeiderne, fil denne konklusjon av Engels knyttet Lenin denne kommentar: «Sakens kjerne — blant annet også i spørs­målet om staten — har den undertrykte klassen våpen? — er her truffet i blinken.»[13]

Pariserkommunen ble født i voldsom kamp mellom væpnet revolusjon og væpnet kontrarevolusjon. De 72 dagene som Pariserkommunen besto, var 72 dager med væpnet oppstand, væpnet kamp og væpnet forsvar. Selve den kjensgjerning at Pariserproletariatet hadde grepet til geværet, satte den største skrekk i de bor­gerlige reaksjonære. Og en skjebnesvanger feil som Pariserkommunen gjorde, besto nettopp i at den viste altfor stor storsinnethet overfor kontrarevolusjonen og ikke straks marsjerte mot Versailles, slik at Thiers fikk et pusterom og kunne mobilisere sine reaksjonære styr­ker for å slå ned det revolusjonære Paris. Om dette har Engels sagt: «Ville Pariserkommunen kunnet bestå en eneste dag dersom den ikke hadde gjort bruk av denne det væpnede folks autoritet mot borgerskapet? Burde vi ikke tvert imot bebreide den for at den ikke brukte den flittig nok?»[14]

Kamerat Mao Zedong har konsist sammenfattet den væpnede kampens og folkehærens uhyre store betyd­ning og lagt fram den berømte tesen at «den politiske makt vokser rett ut av geværet».[15] Han viser til at «ut fra den marxistiske teorien om staten er haren hoveddelen av statsmaktens apparat. Den som vil erobre statsmakten og beholde den, må ha en sterk har».[16]

Revolusjon med bruk av vold er et allmenngyldig prinsipp for den proletariske revolusjon. Et marxistisk- leninistisk parti må holde fast ved dette allmenngyldi­ge prinsipp og anvende det på den konkrete praksis i sitt eget land. Historiens erfaringer viser oss at når pro­letariatet og det undertrykte folket i et land skal overta den politiske makt og seire i sin revolusjon, må dette uten unntak gjennomføres ved hjelp av geværet; det må gjennomføres under ledelse av et proletarisk parti, ved at det handles i samsvar med landets særegne for­hold, ved at det gradvis bygges opp væpnede styrker av folket og ved at det utkjempes en folkekrig etter at de brede masser er blitt vekket og har gått til aksjon, samt ved at det føres stadige kamper mot im­perialistene og de reaksjonære. Dette gjelder for den russiske revolusjon, den kinesiske revolusjon, revolu­sjonene i Albania, Vietnam, Korea og andre land, og der finnes intet unntak.

På den annen side vil et proletarisk parti måtte døye tilbakeslag i revolusjonen dersom det unnlater å gå inn for eller gir avkall på revolusjonær væpnet makt, og på dette punkt er det høstet alvorlige lærdommer: noen partier forsømte å gripe til geværet og sto hjelpeløse overfor de plutselige angrepene fra imperialismen og dens lakeier og overfor kontrarevolusjonær undertrykkelse, og dette førte til at millioner av revolusjonære mennesker ble slaktet ned. I noen tilfeller, da det revolusjonære folk allerede hadde gre­pet til våpen og deres væpnede styrker hadde vokst betydelig, overga visse partier folkets væpnede styrker og forskjertset revolusjonens frukter, fordi de ønsket å skaffe seg offisielle stillinger i borgerlige regjeringer eller fordi de hadde latt seg narre av de reaksjonære.

I de siste tiåra har mange kommunistiske partier deltatt i valg og i nasjonalforsamlinger, men ingen har med slike midler opprettet noe proletarisk dikta­tur. Selv om et kommunistisk parti skulle få flertall i nasjonalforsamlingen eller få plasser i regjeringen, ville ikke dette bety noen endring av den borgerlige poli­tiske makts karakter, og enda mindre at det gamle statsapparatet ble knust. De reaksjonære herskerklassene kan erklære valgene for å være ugyldige, oppløse nasjonalforsamlingen eller bruke direkte vold for å sparke ut det kommunistiske parti. Dersom et prole­tarisk parti ikke driver noe massearbeid, tar avstand fra væpnet kamp og dyrker parlamentariske valg, vil det bare dysse massene i søvn og selv bli korrumpert. Bor­gerskapet kjøper et kommunistisk parti gjennom par­lamentariske valg og gjør det til et revisjonistisk parti, et borgerskapets parti… Forekommer slike tilfeller sjeldent i historien?

Proletariatet må bruke geværet for å erobre den politiske makt, og det må bruke geværet for å forsvare den. Det er folkehæren under ledelse av et marxistisk- leninistisk parti som er det proletariske diktaturets bolverk og den viktigste av de faktorer som hindrer en gjenoppretting av kapitalismen. Dersom proletariatet har en folkehær som er væpnet med den marxistisk- leninistiske ideologi, kan det klare seg i en hvilken som helst komplisert situasjon i klassekampen i sitt eget land eller på den internasjonale arena og trygge den proletariske stat.

De undertrykte nasjoners frigjøringsbevegelse i våre dager er et viktig ledd i og en stor forbundsfelle for den proletariske verdensrevolusjonen. Den nasjonal- demokratiske revolusjon og den sosialistiske revolusjon er beslektet med hverandre, men samtidig også ulike; de representerer to forskjellige etapper og er av for­skjellig karakter. Men også for å kunne vinne hel og full seier i den nasjonal-demokratiske revolusjon er det nødvendig å forberede seg til en væpnet styrkeprøve med imperialistene og de reaksjonære. Også for de undertrykte nasjonene er det overmåte viktig å gripe til geværet.

Siden den annen verdenskrig har imperialismen, ko­lonialismen og nykolonialismen med De forente stater i spissen ustanselig iverksatt aggresjonskriger og stadig hyppigere grepet til slike midler som militær interven­sjon, væpnet omveltning og invasjon av leietropper for å undertrykke de land og folk som kjemper for eller allerede har tilkjempet seg uavhengighet. En ufullsten­dig statistikk viser at den amerikanske imperialismen har stått bak eller selv har iverksatt væpnet interven­sjon og væpnet aggresjon i over 50 tilfeller i løpet av de siste 25 åra. Når det gjelder tilfeller av væpnet om­veltning som amerikanerne har stått bak, er de altfor mange til å kunne telles. Derfor må alle undertrykte nasjoner som vil tilkjempe seg frigjøring og trygge sin nasjonale uavhengighet og statlige suverenitet og på effektivt vis kjempe mot aggresjon og omveltning som imperialistene og deres lakeier setter i verk, ha sine egne antiimperialistiske væpnede styrker og til enhver tid være beredt til å møte aggresjonskriger med revolusjonære kriger. Den krig som folkene i de tre landene Vietnam, Laos og Kambodsja fører mot amerikansk aggresjon og for nasjonal frelse har dannet et glimrende forbilde for de undertrykte nasjoner og folk verden over. De kamper som folket i mange andre land i Asia, Afrika og Latin-Amerika fører mot aggre­sjon og omveltningsforsøk har også resultert i verdi­fulle erfaringer.

I sin høytidelige erklæring «Folk i hele verden, foren dere og overvinn de amerikanske aggressorene og alle deres lakeier! peker Formann Mao på: «En svak nasjon kan overvinne en sterk nasjon, et lite land kan seire over et stort land. Folket i et lite land kan ganske sik­kert slå tilbake aggresjon fra et stort lands side dersom de bare tør å reise seg til kamp, tør å gripe til våpen og ta sitt lands skjebne i egne hender. Dette er en historiens lov.»[17]

Og kamerat Lin Biao¹ sier: «Folkekrigen er det virkningsfulleste våpen mot den amerikanske imperialismen og dens lakeier.»[18] Proletariatet og de undertrykte folk og nasjoner verden over vil alle sammen gå over fra å være ubevæpnet og uskikket til å føre krig, til å bli bevæpnet og dyktige til å føre krig. Den amerikanske imperialismen og alle dens lakeier vil til slutt bli brent til aske i de rasende flammene i den folkekrig de selv har tent gnisten til.

III. Revolusjon er millionmassenes sak

Pariserkommunens historiske erfaringer lærer oss at for å kunne oppnå seier for den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur er det bydende nødvendig å bygge på millionmassenes revolusjonære begeistring, og fordi det er de som lager historien, må deres store makt få utfolde seg i fullt monn. Lenin har sagt: «Det er ikke mulig å styrte selvherskerdømmet uten at klassebevisste millioner går til revolusjonær aksjon, uten et sterkt oppsving av masseheroisme, av massenes bered­skap og evne til å ‘storme himmelen’, slik Marx uttryk­te det i sin omtale av Pariserarbeiderne på Kommunens tid.»[19]

Proletariatets store lærer Marx verdsatte folkemasse­nes revolusjonære initiativ meget høyt og ga oss et glimrende eksempel på den holdning det var riktig å innta til den revolusjonære massebevegelsen.

Høsten 1870, for Pariserkommunen ble grunnlagt, pekte Marx på at forholdene ikke var modne nok til at de franske arbeiderne kunne gjøre oppstand. Men da Pariserproletariatet faktisk med himmelstormende re­volusjonært heltemot reiste seg til oppstand i mars 1871, støttet Marx, søm selv betraktet seg som delta­ker, øyeblikkelig og med fasthet denne proletariske revolusjon og ga den hjelp. Trass i at han var klar over Kommunens mistak og forutså at den ville lide nederlag, anså Marx at revolusjonen var den mest storslagne heltedåd i den franske arbeiderklassens historie. Han betraktet nemlig denne bevegelse som «et histo­risk forsøk av uhyre rekkevidde, et visst skritt fram­over i den proletariske verdensrevolusjon, et praktisk skritt som er viktigere enn hundrevis av programmer og utgreiinger».[20] I et brev som han på den tida skrev til L. Kugelmann ga Marx uttrykk for sterk ros: «Hvilken smidighet, hvilket historisk initiativ, hvilken evne til selvoppofrelse disse pariserne er i besittelse av!» «Historien kan ikke oppvise noe eksempel av en slik storhet!»[21] I dette brevet så Lenin en avgrunn mel­lom de proletariske revolusjonære og opportunistene og han håpet det ville bli «hengt opp i hjemmene. . . hos alle lesekyndige russiske arbeidere» [22]

I motsetning til marxistene er alle opportunister og alle gamle og nye revisjonister motstandere av den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur, og de er uunngåelig dødsens redde for og nærer et bittert hat til massene, og de håner, forbanner og saboterer den revolusjonære massebevegelsen. Da den væpnede russiske oppstanden i desember 1905 led nederlag, sto Plekhanov på avstand og anklaget massene med føl­gende ord: «En burde ikke ha grepet til våpen». Lenin kritiserte harmfylt Plekhanovs aristokratiske holdning til den revolusjonære massebevegelsen og brennemer­ket ham som en infam russisk renegat fra marxismen. Lenin pekte på at uten «generalprøven» i 1905, ville Oktoberrevolusjonens seier i 1917 ikke vært mulig.

Da vår store lærer Formann Mao i 1959 fordømte Peng Dehuai høyreopportunistiske partifiendtlige klikk for å bakvaske og bekjempe den revolusjonære massebevegelsen, sa han skarpt til disse antimarxistiske renegatene:

«Vennligst se hvordan Marx og Lenin kommenterte Pariserkommunen og Lenin kommenterte den russiske revolusjon!.» «Ser dere hvordan Lenin kritiserte rene­gaten Plekhanov og de «borgerlige herrer og deres haleheng’, kjøterne og svina i det råtne borgerskapet og blant de småborgerlige demokratene som dilter i helene på dem? Hvis dere ikke gjør det, vil dere da vennligst se etter?»[23] Formann Mao benyttet denne historiske erfaring som en grundig lekse i oppdragelsen av hele partiet, og han henstilte innstendig til våre partimedlemmer og kadrer å følge Marx’ og Lenins eksempel og innta en riktig holdning til den revolu­sjonære massebevegelsen.

«Revolusjon er hovedtendensen i verden i dag.»[24] Over hele kloden tordner folket: Ned med de ameri­kanske aggressorene og deres lakeier! Imperialismens strategiske arriereområde er blitt frontlinjer i den antiimperialistiske kamp. Den seierrike utviklingen av den krig som de tre folk i Indo-Kina fører mot amerikansk aggresjon og for nasjonal frelse har ført den verdens­omspennende antiamerikanske kampen fram til nye høyder. Kampen mot doktrinen om de to supermaktenes overherredømme tiltar i styrke. Den nasjonale frigjø­ringsbevegelsen i Asia og Afrika brer seg like voldsomt som en rasende ildebrann. Den kamp som folkene i Korea, Japan og andre asiatiske land fører mot at den japanske militarismen vekkes til live igjen av de amerikanske og japanske reaksjonære stormer videre fram for hver dag som går. Det palestinske folk og andre arabiske folk fortsetter frammarsjen i kampen mot de amerikansk-israelske aggressorene. Revolusjo­nære massebevegelser uten sidestykke er brutt ut i Nord-Amerika, Europa og Oceania. Arbeiderne, studentene, den svarte befolkningen og andre minoritetsfolk i De forente stater våkner mer og mer opp for hver dag som går og reiser seg i revolusjonær storm mot Nixon-regjeringens reaksjonære styre og dens aggre­sjonspolitikk. I den amerikanske imperialismens «bak­gård», Latin-Amerika, har det raseri mot amerikanerne som gjennom lange tider har ulmet i folkets hjerter fått fritt utløp, og det er der oppstått en ny situasjon som preges av felles kamp for forsvaret av de nasjonale interessene og den statlige suverenitet. Den revolusjo­nære kamp som føres av folket i visse østeuropeiske land mot sosialimperialismen holder på å nå sitt høyde­punkt, revolusjonens vårtorden raser til og med i om­råder som hittil har vært forholdsvis rolige. Disse kam­per, som innvirker på hverandre og oppmuntrer hver­andre, har flytt sammen i en mektig strøm i folkets revolusjonære bevegelse over hele verden.

Stilt overfor den store revolusjonære bevegelsen i dag må hvert eneste revolusjonært parti og hver eneste revolusjonær treffe sitt valg. Marsjere i spissen for mas­sene og lede dem? Dilte i helene på dem, fekte med armene og kritisere? Eller stille seg i veien for dem og bekjempe dem? Ekte marxistisk-leninistiske partier og alle revolusjonære må støtte varmt opp massenes revo­lusjonære aksjoner og med taktfaste skritt marsjere i spissen for massebevegelsen og lede massene på deres frammarsj.

Proletariatets politiske partier og alle revolusjonære «må mote stormene. . . må ga ut i selve livet. Stormene er de store stormene i massenes kamp og massekam­penes veldige liv er selve livet».[25] De må dele ondt og godt med massene, beskjedent lære av dem, være deres lærevillige elever, være flinke til å oppdage deres revolusjonære initiativ og hente lærdom og styrke av dem. Et politisk parti for proletariatet kan bare da her­des og modnes, dersom det kaster seg ut i massebe­vegelsens mektige storm. Og det er bare gjennom masse­nes praksis i klassekamp det er mulig å utforme, ut­vikle, prøve og gjennomføre et riktig program eller en riktig linje.

Hovedretningen i den revolusjonære massebevegel­sen er alltid god og alltid i samsvar med samfunnsut­viklingen. Innen massebevegelsen kan forskjellige tan­keretninger få innflytelse, forskjellige fraksjoner kan oppstå og forskjellige slags mennesker kan delta. Det er bare naturlig. Intet i verden er helt reint. Gjennom sin praksis i kamp og ved å foreta stadige sammenlik­ninger vil folkets brede masser til slutt lære seg å skjelne mellom det som er riktig og det som er galt; de vil til slutt forkaste revisjonisme og alt som er uriktig og godta og tilegne seg marxismen-leninismens revolusjonære sannhet. Et proletarisk parti må trenge dypt ned blant massene og arbeide tålmodig, omhyg­gelig og gjennom lang tid, for at det stadig kan høyne deres politiske bevissthet og lede massebevegelsen fram på den rette vei.

Et spørsmål som er av førsterangs betydning for revolusjonen er at vi kan skjelne mellom venn og fiende, at vi kan forene oss med våre sanne venner og gå til angrep på våre virkelige fiender. Den revolusjo­nære massebevegelsens utvikling gjør det nødvendig at samholdet innen de revolusjonære kreftene til stadig­het utbygges, og at alle de intriger som imperialistene, revisjonistene og de reaksjonære pønsker ut for å split­te og sabotere, blir brakt til å strande. Folket som ut­gjør over 90 prosent av befolkningen — arbeiderne, bøndene, studentene og alle de som ikke vil finne seg i å bli underkuet av imperialismen — ønsker alltid å gjøre revolusjon. For å kunne overvinne den amerikanske imperialismen og alle dens lakeier er det bydende nød­vendig å danne en bred enhetsfront, forene alle de kref­ter som lar seg forene, fienden unntatt, og føre en iherdig kamp.

Kamerat Mao Zedong peker på at «det er et grunn­leggende prinsipp for det kommunistiske parti å bygge direkte på de revolusjonære massene».[26] Når vi kjem­per for den politiske makt, må vi bygge på massene og sette i verk massebevegelser. Også etter at proletariatets diktatur er innført, må vi i alt vårt arbeid i den sosialistiske revolusjon og den sosialistiske oppbygginga bygge på massene, sette i verk massebevegelser og følge masselinjen. «Så sant vi støtter oss på folket og tror fullt og fast på massenes uuttømmelige skaperkraft, og følgelig har tro på folket og blir ett med dem, kan vi overvinne alle vansker og ingen fiender vil kunne slå oss, mens vi selv kan slå alle fiender.»[27]

IV. Det er av vesentlig betydning å ha et ekte marxistisk-leninistisk parti

I en sammenfatning av Pariserkommunens erfaringer slo Marx og Engels uttrykkelig fast: «I sin kamp mot de eiendomsbesittende klassenes kollektive makt kan arbeiderklassen ikke opptre som klasse uten at den samler seg i et politisk parti som skiller seg ut fra og er motstander av alle gamle partier som de eiendomsbesittende klassene har dannet.[28] Dette er en ufravikelig forutsetning for å kunne seire i den proletariske revo­lusjon, innføre og forankre proletariatets diktatur og fullbyrde det endelige mål, klassenes avskaffelse.

Den grunnleggende årsaken til at Pariserkommunen led nederlag var at marxismen som folge av de histo­riske forhold ennå ikke hadde skaffet seg en fram­herskende posisjon innen arbeiderbevegelsen, og at et proletarisk revolusjonært parti med marxismen som rettleiende ideologi ennå ikke var oppstått. På den annen side fantes det ingen muligheter for at blanquismen og proudhonismen, som den gang var fram­herskende i Pariserkommunen, kunne føre den proletariske revolusjon fram til seier.

De historiske erfaringene viser oss at der det fore­ligger en meget gunstig revolusjonær situasjon og mas­sene er fylt av revolusjonær begeistring, der er det likevel nødvendig at det finnes en sterk kjerne i prole­tariatets ledelse, dvs. «et revolusjonært parti …. som bygger på den marxistisk-leninistiske revolusjonære teori og som er av marxistisk-leninistisk revolusjonær type»[29] Det er bare et slikt parti som kan lede prole­tariatet og de brede massene slik at de kan overvinne imperialismen og dens lakeier og seire i revolusjonen.

Under den første verdenskrig oppsto det en revolu­sjonær situasjon i mange land. Men som følge av at nesten alle de politiske partiene innen Den 2. interna­sjonale hadde degenerert til revisjonistiske, sosialsjåvinistiske partier, var det ikke tale om at de kunne lede proletariatet fram til å overta den politiske makt. Bare i Russland, under ledelse av det bolsjevikiske parti som var grunnlagt av Lenin, ble den store sosialistiske Ok­toberrevolusjon kronet med seier.

Under og etter den annen verdenskrig seiret revolu­sjonen i Kina, takket være at den ble ledet av Kinas Kommunistiske Parti med Formann Mao som partiets leder; i enkelte andre land, også der under ledelse av marxistisk-leninistiske partier, seiret revolusjonen, eller det ble ført langvarige revolusjonære kamper; men i andre land mislyktes revolusjonen fordi den opportu­nistiske, revisjonistiske linjen hadde fått overtaket innen partiene.

For verdensrevolusjonen er situasjonen i dag bedre enn den noen gang har vært. Den objektive situasjon gjør det bydende nødvendig at ledelsen overtas av ekte marxistisk-leninistiske partier, at det bygges opp prole­tariske revolusjonære partier, som i ett og alt bryter med den revisjonistiske linjen, som er ideologisk, poli­tisk og organisatorisk befestet og som har karakteren av et bredt masseparti.

For å ha evnen til å lede revolusjonen er det av grunnleggende betydning for et proletarisk parti at det bruker marxismen-leninismen som rettleiende tenkning, at det forbinder marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet med revolusjonens konkrete praksis i det egne land, og at det utformer og følger en riktig linje som er tilpasset forholdene i landet. Med en riktig linje kan en svak styrke vokse og bli en stor styrke, væpnede styrker kan bygges opp fra bunnen av, og den politiske makt kan erobres. Med en uriktig linje vil revolusjonen måtte døye tilbakeslag, og det som allerede er vunnet vil gå tapt.

I sin ledelse av det kinesiske folks revolusjon gjen­nom langvarige kamper har kamerat Mao Zedong gjen­tatte ganger pekt på: «Sambindingen mellom marxis­men-leninismens lære og den kinesiske revolusjons kon­krete praksis har med ett slag forandret selve den kine­siske revolusjons ansikt.»[30] og «det har vært et fast ideologisk prinsipp for vårt parti at det nøye forbinder den marxistisk-leninistiske teori med den kinesiske re­volusjons praksis.»[31]

Kamerat Mao Zedong gjorde videre rede for dette grunnleggende prinsipp i en viktig dedikasjon han skrev for japanske arbeidervenner: «Den japanske revolusjon kommer utvilsomt til å seire, forutsatt at marxismen- leninismens allmenngyldige sannhet virkelig forbindes med den japanske revolusjons konkrete praksis. »[32]

I samsvar med marxismen-leninismens grunnprinsip­per må et proletarisk parti bruke det marxistisk-leni­nistiske standpunkt, syn og metoder til å foreta gjen­nomgripende undersøkelser og studier av klasseforhol­dene i samfunnet, foreta en konkret analyse av de forhold som for øyeblikket rår og av sitt eget lands historie, samt av særdragene i revolusjonen i landet, og på selvstendig vis løse revolusjonens teoretiske og prak­tiske problemer. Det er nødvendig å lære av de internasjonale erfaringer, men de må ikke utnyttes meka­nisk; et proletarisk parti må på skapende vis utvikle sine egne erfaringer på bakgrunn av virkeligheten i det egne land. Bare da kan det føre revolusjonen fram til seier og yte sitt bidrag til den proletariske verdens­revolusjonens sak.

For at det til stadighet skal kunne forbinde teori med praksis, må et proletarisk parti stå i nær kontakt med massene, trenge dypt ned blant dem og tilegne seg den metoden for ledelse som kjennetegnes av «fra massene til massene»[33], slik at partiets riktige linje og prinsipper kan omsettes i masseaksjon. Samtidig må partiet ha gode evner til å sammenfatte erfaringer og lærdommer, øve kritikk og selvkritikk, til stadighet gjøre det som er riktig og rette på det som er til skade for folkets interesser, samt gjennom praksis i kamp finne fram til utviklingslovene og deretter bruke dem til å rettleie den praktiske kamp.

Kamerat Mao Zedong sier: «Innenfor partiet oppstår motsetningen og kampen mellom forskjellige oppfatnin­ger stadig på ny; dette er en gjenspeiling innenfor partiet av de klassemotsigelser og motsetningene mellom det nye og det gamle som er tilstede i samfunnet.» For å kunne være sikker på at dets linje er riktig og dets organisasjon er befestet, må et proletarisk parti føre kompromissløse kamper mot opportunisme og revisjonisme av alle slag, mot borgerskapets og alle andre utbytterklassers ideologier.

Kampen mellom marxismen-leninismen og revisjonismen, kampen mellom de to linjene i den interna­sjonale kommunistiske bevegelse, er en langvarig kamp. I over et tiår har Kinas Kommunistiske Parti, Albanias Arbeiderparti og alle ekte marxistisk-leninistiske partier i verden i fellesskap fort en besluttsom ideologisk, teoretisk og politisk kamp mot den moderne revisjonismen med sovjetrevisjonismen som sentrum, og de har vunnet store seirer. Men denne kamp er langt fra over. For at de til stadighet skal kunne fremme den proletariske verdensrevolusjon, må de marxistisk-leninistiske partiene og det revolusjonære folk i forskjel­lige land gjennomføre en viktig oppgave, nemlig å fort­sette kritikken av den moderne revisjonismen med sovjetrevisjonismen som sentrum og føre denne kam­pen til ende.

Borgerskapets og alle andre utbytterklassers ideolo­gier har lenge behersket samfunnet. Borgerskapet gjør bestandig alt det kan og bruker alle midler og alle kanaler for å påvirke, korrumpere og nedbryte det kommunistiske parti ideologisk, og dette skjer så vel i utviklede kapitalistiske land som i økonomisk tilbakeliggende land og uansett om det kommunistiske parti er legalt eller ei og både for proletariatet har overtatt den politiske makt og etter at proletariatets diktatur er innført. Dersom et proletarisk parti forsommer å fore besluttsomme kamper mot innpass av borgerlig ideologi, vil det umulig kunne bevare sin ideologiske, politiske og organisatoriske selvstendighet, og vil bli et haleheng til borgerskapet og dets politiske partier. Det proletariske parti kan bare utfolde sin kampstyrke i fullt monn og vinne seier for den proletariske revolu­sjon og proletariatets diktatur dersom det bruker marxismen-leninismen som et våpen til kritikk, fort­setter klassekampen på det ideologiske område og over­vinner den reaksjonære borgerlige verdensanskuelsen med den proletariske verdensanskuelsen.

V. De moderne revisjonister er renegater fra Pariserkommunens revolusjonære prinsipper

I en tid da proletariatet og det revolusjonære folk i verden feirer den store hundreårsdagen for Pariserkom­munen, spiller den sovjetrevisjonistiske renegatklikken komedie og snakker rappkjeftet om «lojalitet mot Kommunens prinsipper»[35] og utgir seg for å være Pariserkommunens arvtakere. Den eier overhodet ikke skamfølelse.

Hvilken rett har de sovjetrevisjonistiske renegatene til å snakke om Pariserkommunen? Det er disse rene­gater som har revet til seg ledelsen i sovjetpartiet og sovjetstaten, og det har ført til at sovjetstaten, som ble grunnlagt av Lenin og forsvart av Stalin, har skiftet politisk farge. De er de som har gjort proletariatets diktatur til borgerskapets diktatur og brakt sosialimperialismen og sosialfascismen til makten. Dette er grovt forræderi mot Pariserkommunens revolusjonære prin­sipper.

Fra Khrusjtsjov til Bresjnev, alle har de prøvd å maskere sitt borgerlige diktatur som «hele folkets stat». Khrusjtsjov pleide si at Sovjetunionen var blitt «om­dannet … til en hele folkets stat».[36] Nå sier Bresjnev og hans sleng at deres stat er «hele folkets sosialistiske sovjetstat»[37] og at det de praktiserer er «sovjetdemokrati». Alt dette er humbug.

Sovjetet, det russiske proletariatets store skaperverk, var et uttrykk for at det arbeidende folk var herrer i eget hus, og det var en hedersbetegnelse. Nå kan imidlertid betegnelsen «sovjet», liksom også betegnel­sen «kommunistisk parti», brukes av bolsjeviker eller mensjeviker, av marxister-leninister eller revisjonister. Det er ikke betegnelsen, men kjernen, ikke formen, men innholdet som er det avgjørende. I Sovjetunionen i dag har man ikke forandret betegnelsen «sovjet» og heller ikke statens navn, men klasseinnholdet er blitt helt og holdent forandret. I og med at den sovjetrevisjonistiske renegatklikken har revet til seg ledelsen, er sovjetstaten ikke lenger et redskap for proletariatets undertrykkelse av borgerskapet, men er blitt et redskap som borgerskapet, som er kommet til makten igjen, bruker til å undertrykke proletariatet. De sovjetrevisjonistiske renegatene har forvandlet Sovjetunionen til et paradis for en liten klikk byråkrat-monopolkapitalister av en ny type, og til et fengsel for det arbeidende folks millioner. Det er hele innholdet i det de kaller en «hele folkets sosialistiske sovjetstat» og «sovjetdemokrati». Det er på ingen måte noen kjensgjerning at «hele folkets stat er en direkte fortsettelse av det pro­letariske diktaturets stat»[38], men forholdet er snarere at Bresjnevs linje er en «direkte fortsettelse» av Khrusjtsjovs linje. Det er hovedårsaken til at Bresjnev og hans sleng klynger seg så desperat til parolen «hele folkets stat».

Deres voldsomme motstand mot voldelig proletarisk revolusjon er et annet konsentrert uttrykk for den sovjetrevisjonistiske renegatklikkens forræderi mot Pa­riserkommunens revolusjonære prinsipper. Bresjnev og kompani krever høyrøstet at «proletariatets ledere skal redusere voldet til et minimum i hver eneste etappe av kampen og benytte mildere former for tvang», de beklager seg over at «væpnet kamp og borgerkrig led­sages av kolossale ofre og lidelser for folkets masser, av at produktivkreftene blir ødelagt og av at de beste revolusjonære kadrer blir utslettet». For å finne et på­skudd for sin svindel om «fredelig overgang» forvrenger denne renegatklikken lettsindig historien, og forkynner tilmed at Pariserkommunen «til å begynne med» var en «nesten fullstendig ublodig revolusjon».[39]

Pariserkommunens revolusjon var fra første til siste stund en kamp på liv og død mellom proletariatet og borgerskapet, en kamp der det ble brukt vold mellom revolusjon og kontrarevolusjon. I løpet av mindre enn seks måneder før Pariserkommunens oppstand hadde Paris’ befolkning to ganger gjort væpnet oppstand, og begge ganger ble oppstanden druknet i blod av de reak­sjonære. Og i de kamper som fulgte etter oppstanden ofret titusenvis av arbeidere og andre fra det arbeidende folk livet. Hvordan kan en påstå at denne revolusjon «til å begynne med» var «en nesten fullstendig ublodig revolusjon»? Marx har pekt på at «det arbeidende folks Paris med sin Kommune vil til evig tid bli feiret som den ærerike forløperen for et nytt samfunn. Dens martyrer bar erobret seg plass i det arbeidende folks store hjerte. Historien har lenket dens tilintetgjørere i evighetens gapestokk, og alle deres presters bønner vil ikke kunne fri dem ut av den».[40] Den sovjetrevisjonistiske renegatklikken har nå trådt åpent fram og spiller rollen som prestene som ber bønner for tilintetgjørerne. Dette er en uhyrlig krenkelse av Pariserkom­munens martyrer.

Den sovjetrevisjonistiske renegatene prøver på hundreogett vis å rettferdiggjøre kontrarevolusjonært vold, men forbanner med sammenbitte tenner revolusjonært vold. Under imperialismens og de reaksjonæres voldsherredømme utsettes det arbeidende folk for uen­delige lidelser og store mengder av dem dør hver eneste dag, ja hver eneste time. Det er nettopp for å gjøre slutt på dette menneskeetersystemet og frigjøre folket fra utbytting og slaveri at de undertrykte folk gjennomfører revolusjon med bruk av vold. Men de sovjetrevisjonistiske renegatene retter så mange forbryterske anklager mot de revolusjonære væpnede styrkene og deres revolusjonære kriger, kommer med sine påstander om «lidelser for folkets masser», om at «produktiv- kreftene blir ødelagt» og at «kadrer blir utslettet» osv. osv. i det uendelige. Betyr ikke denne deres logikk at for imperialistene og de reaksjonære er det den første himmelske lov å undertrykke og slakte ned folket, mens det for det revolusjonære folk er en djevelsk forbrytelse å gripe til våpen og reise seg til motstand?

De sovjetrevisjonistiske renegatene vil at folket i alle land skal redusere bruken av revolusjonært vold «til et minimum», men selv øker de stadig bruken av kontrarevolusjonært vold til et maksimum. Bresjnev og gjengen hans stiller seg likegyldige til sovjetfolkets liv eller død og setter alle krefter inn på militarisme og opprustning; de bruker fler og fler rubler til stadig fler fly, kanoner, krigsskip, fjernstyrte raketter og kjer­nefysiske våpen. Det er ved hjelp av dette uhyrlige voldsapparat disse nye tsarene undertrykker de brede massene i sitt eget land og opprettholder sitt koloni­styre i andre land, og de prøver stadig å legge en rekke land under sin kontroll. Det er dette voldsapparatet de benytter seg av som kapital når de kjøpslår med den amerikanske imperialismen, driver sin maktpolitikk og inndeler innflytelsesfærene.

De sovjetrevisjonistiske renegatene vil at det revo­lusjonære folk skal benytte seg av «mildere former for tvang» mot kontrarevolusjonen, men selv benytter de de grusomste og brutaleste midler mot det revolusjo­nære folk.

Må det være oss tillatt å spørre:

Er det en «mildere» form når dere sender store væpnede styrker og politi for å undertrykke folk av forskjellige nasjonaliteter i deres eget land?

Er det en «mildere» form når dere stasjonerer store troppestyrker i enkelte østeuropeiske land og i Den mongolske folkerepublik for å påtvinge disse land en streng kontroll, og tilmed okkuperer Tsjekkoslovakia med militærmakt og lar tanks rulle inn i Praha?

Og er det en «mildere» form når dere overalt driver på med militær ekspansjon og gjennomfører alle for­mer for lumsk omveltningsvirksomhet mot andre land?

Det de sovjetrevisjonistiske renegatene har gjort vi­ser til fulle at de ikke bare bekjemper voldelig revolu­sjon, men selv bruker vold mot revolusjonen. De tar på seg en velvillig maske, men i virkeligheten er de «arbeidernes verste fiender — ulver i fåreklær».[41]

Og så har vi da Miyamotos revisjonistklikk i Japan, som også er glødende motstandere av voldelig revolu­sjon og proletariatets diktatur og går sterkt inn for at det er «nødvendig å gjøre alle anstrengelser»[42] for å gå den parlamentariske vei. De har lagt hodene sine i bløt og påstår nå at ordet «vold» ifølge leksikonene betyr «brutal makt», «lovløs makt», og at en slik revo­lusjon må folket ikke gjøre.[43] De hevder også at enkelte mennesker lar seg «skremme» av betegnelsen prole­tariatets diktatur, som er en «meget lite dekkende oversettelse», og at det i framtida blir nødvendig med «en helt nøyaktig oversettelse».[44] For å kunne forsvare det amerikanske imperialistiske og japanske militaris­tiske vold og forhindre det japanske folk i å gjøre revo­lusjon, søker de tilmed hjelp i leksikon, faller tilbake på betydningslære og ordkløveri. Hvor har vel ikke den moderne revisjonismen degenerert ideologisk!

Kamerat Mao Zedong peker på at «det sosialistiske system vil en gang tre i stedet for det kapitalistiske system. Dette er en objektiv lov, uavhengig av menne­skets vilje».[45] Den moderne revisjonismens erkerepresentant, Khrustsjov, er forlengst blitt feid til side og er havnet på historiens søppelhaug. Novotny og Gomulka, som fulgte Khrusjtsjovs revisjonistiske linje, ble også i sin tur styrtet. Det kan ikke herske noen som helst tvil om at de som forråder Pariserkommunens revolu­sjonære prinsipper og blir forrædere mot den proleta­riske revolusjon og proletariatets diktatur, dem vil det ikke ende godt med.

VI. Fortsett standhaftig revolusjonen under proletariatets diktatur og kjemp for enda større seirer

De historiske erfaringer som er høstet siden Pariserkommunen og spesielt etter Oktoberrevolusjonen, vi­ser at proletariatets overtakelse av den politiske makt ikke er slutten, men begynnelsen på den sosialistiske revolusjon. For å kunne forankre proletariatets dikta­tur og forhindre gjenoppretting av kapitalismen er det nødvendig å føre den sosialistiske revolusjon til ende.

Den vei den proletariske revolusjonære verdensbe­vegelsen har tilbakelagt på sin frammarsj har gått i svinger og buktninger. Da kapitalismen var i ferd med å bli gjenopprettet i Oktoberrevolusjonens hjemland, kunne det for en tid synes tvilsomt om Pariserkom­munens, Oktoberrevolusjonens og det proletariske dik­taturets revolusjonære prinsipper framleis var gyldige. Imperialistene og de reaksjonære var ute av seg av gle­de. De tenkte som så: Når Sovjetunionen nå har gjen­nomgått en forandring gjennom «fredelig evolusjon», vil det ikke da være mulig å styrte proletariatets dikta­tur i Kina på samme måte? Men salvene fra den store proletariske kulturrevolusjon, som Formann Mao tok initiativet til og selv ledet, tilintetgjorde det borger­lige hovedkvarteret med renegaten, den fordekte for­ræderen og streikebryteren Liu Shaoqi i spissen og gjorde brått ende på imperialistenes og de moderne revisjonistenes skjønne drøm om å kunne gjenopprette kapitalismen i Kina.

Formann Mao har foretatt en omfattende sammen­fatning av de positive og negative sidene av det proletariske diktaturets historiske erfaringer, han har tatt i arv, forsvart og utviklet den marxistisk-leninistiske teorien om den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur, han har lagt fram den store teorien om at revolusjonen må fortsette under proletariatets diktatur og han har så vel i teori som i praksis løst de viktigste spørsmålene i vår tid — spørsmålet om å forankre proletariatets diktatur og forhindre en gjenoppretting av kapitalismen. Dermed har han ytt et nytt stort bi­drag til marxismen-leninismen og stukket ut den kurs vi må følge for å fore den proletariske revolusjon seierrikt til ende. I Kinas store proletariske kulturrevolusjon er Mao Zedongs tenkning og Formann Maos revolu­sjonære linje blitt stadig sterkere forbundet med den revolusjonære praksis som drives av folkets mange hun­dre millioner, slik at de er blitt den største kraften i arbeidet for å forankre proletariatets diktatur.

Det sosialistiske samfunn strekker seg over et meget langt historisk tidsrom. I hele dette tidsrommet vil det framleis finnes klasser og klassemotsigelser, og klasse­kamp. Det er spørsmålet om den politiske makt som framleis står i sentrum for kampen. Den overvunne klassen vil fortsette å kjempe; disse folk er der ennå, og denne klassen eksisterer framleis. De vil ufravikelig søke å skaffe seg agenter innen det kommunistiske parti med sikte på å nå sitt mål, som består i å gjenopprette kapitalismen. Derfor må proletariatet ikke bare være på vakt mot slike fiender som Thiers og Bismarck, som styrtet det revolusjonære politiske styre med våpenmakt; det må være spesielt skarpt på vakt mot slike karrierejegere og intrigemakere som Khrusjtsjov og Bresjnev, som rev til seg ledelsen i partiet og staten innenfra. For å kunne forankre proletariatets diktatur og hindre en gjenoppretting av kapitalismen må prole­tariatet gjennomføre den sosialistiske revolusjon, ikke bare på den økonomiske, men også på den politiske front og den ideologiske og kulturelle front og utøve et allsidig diktatur over borgerskapet innen overbygnin­gen, innbefattet alle områder av kulturen. Det er av vesentlig betydning at partimedlemmene, kadrene og massene settes i stand til å skaffe seg et fast grep på det skarpeste våpen, marxismen-leninismen, slik at de kan skjelne mellom de riktige og de feilaktige linjene, mellom ekte og falsk marxisme og mellom materialisme og idealisme, og dermed sikre at partiet og staten alltid vil marsjere fram langs Formann Maos proletar­iske revolusjonære linje.

Formann Mao sier: «for at et sosialistisk land skal vinne endelig seier kreves det ikke bare innsats fra proletariatet og de brede massene i det egne land, den endelige seier avhenger også av verdensrevolusjonens seier og av at systemet med menneskers utbytting av mennesker avskaffes over hele jorden, hvoretter hele menneskeheten vil bli frigjort».[46]

Proletariatets revolusjonære bevegelse har bestandig et internasjonalt innhold. For at den proletariske revo­lusjon og proletariatets diktatur skal kunne seire, er det derfor nødvendig at de store parolene «Proletarer i alle land, foren dere!»[47] og «Arbeidere og undertrykte na­sjoner i verden, foren dere!»[48] settes ut i livet. Prole­tariatet i de kapitalistiske land må støtte opp om de koloniale og halvkoloniale folks frigjøringskamp, folket i koloniene og halvkoloniene må støtte opp om den kamp som føres av proletariatet i de kapitalistiske land, og de folk som har seiret i sin egen revolusjon må hjel­pe de som ennå kjemper for frigjøring. Dette er den proletariske internasjonalismens prinsipp.

Den kinesiske revolusjon er et ledd i verdensrevolu­sjonen. Det kinesiske folks revolusjonære sak er nøye knyttet til den sak som de andre folk i verden kjemper for. Vi betrakter alltid de revolusjonære kamper som utkjempes av folket i andre land som vår egen kamp og som en støtte til det kinesiske folk. Vi må lære av andre revolusjonære folk, vi må støtte fast opp om deres kamper og oppfylle vår usvikelige plikt. Vi må videre­utvikle den proletariske internasjonalistiske ånd, videreutbygge vår kampenhet med alle ekte marxistisk-leninistiske partier og organisasjoner, utbygge vår kamp­enhet med proletariatet, de undertrykte folk og under­trykte nasjoner i verden, med sikte på å vinne enda større seirer.

For hundre år siden sa Marx om Pariserkommunen: «Uansett … dens skjebne i Paris vil den gjøre le tour du monde.»[49] Denne store spådom av Marx blir mer og mer til strålende virkelighet. Når vi kaster et tilba­keblikk på fortida og skuer inn i framtida, kan vi med stadig større forvissning erklære: den endelige under­gang for imperialismen, den moderne revisjonismen og all reaksjon er uunngåelig, og like uunngåelig er pro­letariatets, de undertrykte folks og undertrykte nasjo­ners hele og fulle frigjøring!

«Internasjonalen», som ble skrevet av Eugene Pottier, Pariserkommunens dikter, gjenlyder i dag over hele verden. «Alt det gamle med jorden vi jevner.» «Vi intet var, men alt nå evner, til rydning for vårt samfunnshjem!» Imperialistene, sosialimperialistene og alle reaksjonære skal skjelve for stormen i folkenes ver­densrevolusjon! «Proletariatet har intet annet å tape… enn sine lenker. De har en verden å vinne.»[50]

Vedlegg fra Tjen Folket Media: Internasjonalen

Fransk: 

Merknader

1. Engels, «Hilsningsbudskap til de franske arbeidere på Pariserkommunens 21-årsdag», «Marx og Engels, Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 22, s. 331.

2. Marx, «Resolusjoner fra et møte til feiring av Pariserkommunens ettårsdag», «Marx og Engels, Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 18, s. 61.

3. Marx, «Referat av en tale om Pariserkommunen», «Marx og Engels, Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 17, s. 677.

4. Marx, «Borgerkrigen i Frankrike», «Marx og Engels, Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 17, s. 355.

5. Marx, «Borgerkrigen i Frankrike», «Marx og Engels, Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 17, s. 360. Marx, «Til L. Kugelmann», 12. april 1871, «Marx, Engels, Lenin og Stalin om Pariserkommunen», Annen kinesisk utgave, Folkeforlaget 1971, s. 215.

6. Marx, «Om Internasjonalens sjuårsdag», «Marx og Engels, Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 17, s. 468.

7. Samme sted.

8. Marx, «Borgerkrigen i Frankrike», «Marx og Engels, Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 17, s. 358.

9. Lenin, «Staten og revolusjonen», «Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 25, s. 389.

10. Lenin, «Den Kommunistiske Internasjonales 1. kongress», «Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 28, s. 443.

11. Mao Zedong, «Den nåværende situasjon og våre oppgaver», «Verker i utvalg av Mao Zedong», kinesisk utgave, bd. 4, s. 1260.

12. Marx og Engels, «Til ordstyreren på det slaviske møte i London til feiring av Pariserkommunens årsdag», «Marx og Engels, Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 19, s. 271.

13. Lenin, «Staten og revolusjonen», «Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 25, s. 436.

14. Engels, «Om autoritet», «Marx og Engels, Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 18, s. 344.

15. Mao Zedong, «Krigens og strategiens spørsmål», «Verker i utvalg av Mao Zedong», kinesisk utgave, bd. 2, s. 535.

16. Samme sted.

17. Mao Zedong, «Verdens folk, foren dere og overvinn de amerikanske aggressorene og alle deres lakeier!» 20. mai 1970.

18. Lin Piao. «Leve seieren i folkekrigen», 3. september 1965.

19. Lenin, «Sosialdemokratiets agrarprogram i den russiske revolusjon», «Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 15, s. 152.

20. Lenin, «Staten og revolusjonen», «Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 25, s. 401.

21. Marx, «Til L. Kugelmann», 12. april 1871. «Marx, Engels, Lenin og Stalin om Pariserkommunen», Annen kinesisk utgave, Folkeforlaget 1971, s. 215.

22. Lenin, «Forord til den russiske oversettelsen av K. Marx’ brev til L. Kugelmann», «Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 12, s. 101.

23. Formann Maos instruks om «Den riktige holdning søm marxister må innta til den revolusjonære massebevegelsen», 15. august 1959, der han siterer fra Lenins «En stor begynnelse» og «Oktoberrevolusjonens fireårsdag», «Lenin, Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 29, s. 386 og bd. 33, s. 35.

24. Se merknad 17.

25. Mao Zedong, «Organiser dere!», «Verker i utvalg av Mao Zedong», kinesisk utgave, bd. 3, s. 936.

26. Fra «Oppta nytt proletarisk blod», redaksjonsartikkel i «Den røde fane», nr. 4 1968.

27. Mao Zedong, «Om koalisjonsregjeringen», «Verker i utvalg av Mao Zedong», kinesisk utgave, bd. 3, s. 1097.

28. Marx og Engels, «Resolusjoner fra Den internasjonale arbeiderassosiasjonens allmenne kongress i Haag», «Marx og Engels, Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 18, s. 165.

29. Mao Zedong, «Verdens revolusjonære krefter, foren dere til kamp mot imperialistisk aggresjon!», «Verker i utvalg av Mao Tsetung», kinesisk utgave, bd. 4, s. 1360.

30. Mao Zedong, «Vi må reorganisere vårt studium», «Verker i utvalg av Mao Tsetung», kinesisk utgave, bd. 3, s. 795.

31. Mao Tsetung, «Åpningstalen på Kinas Kommunistiske Partis 8. nasjonale kongress», 15. september 1956.

32. Formann Maos viktige dedikasjon for japanske arbeidervenner, 18. september 1962, «Folkets Dagblad», 18. september 1968.

33. Mao Zedong, «Om metodene for ledelse», «Verker i utvalg av Mao Zedong», kinesisk utgave, bd. 3, s. 901.

34. Mao Zedong, «Om motsigelsen», «Verker i utvalg av Mao Zedong», kinesisk utgave, bd. 1, s. 294.

35. «Pariserkommunen og vår egen tid», artikkel i det sovjetrevisjonistiske tidsskrift «Kommunist», nr. 2, 1971.

36. N. S. Khrusjtsjovs beretning om «SUKPs program», på sovjetrevisjonistenes 22. kongress, 18. oktober 1961.

37. L. I. Bresjnevs tale på «Minnemøtet» i anledning 100-årsdagen for Lenins fødsel, 21. april 1970.

38. «Hele folkets stat og demokratiet», artikkel i den sovjetrevisjonistiske avisen «Pravda», 7. juni 1970.

39. Fra en skummel kinesiskfiendtlig bok, redigert av F. Konstantinov og andre, russisk utgave, «Mysl»-forlaget. Sovjetunionen, utgitt i august 1970, s. 119-120.

40. Marx, «Borgerkrigen i Frankrike», «Marx og Engels, Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 17, s. 384.

41. Engels, «Forord til annen tyske utgave av «Den engelske arbeiderklassens kår’, 1892», «Marx og Engels, Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 22, s. 373.

42. Sanzo Nosakas tale, «Akahata», 3. januar 1971.

43. Korehito Kuraharas tale på japanske revisjonisters «Minnesmøte» i anledning 100-årsdagen for Lenins fødsel, «Akahata», 2. april 1970.

44. Kenji Miyamotos tale på et møte innkalt av den japanske revisjonistiske Kyoto-komiteen, «Akahata», 20. mars 1970.

45. Mao Zedong, «Tale på møtet i Sovjetunionens øverste sovjet ved feiringen av den store sosialistiske Oktoberrevolusjonens 40-årsdag», 6. november 1957.

46. Fra kamerat Lin Biaos beretning på Kinas Kommunistiske Partis 9. nasjonale kongress.

47. Marx og Engels, «Det kommunistiske manifest», kinesisk utgave, Folkeforlaget, 1964, s. 58.

48. Lenin, «Tale pl møtet av aktivister i RKP(b)s Moskva-organisasjoner», «Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 31, s. 412.

49. Marx, «Det første utkastet til Borgerkrigen i Frankrike’», «Marx og Engels, Samlede Verker», kinesisk utgave, bd. 17, s. 587.

50. Se merknad 47.

1. Lin Biao var nestleder i KKP fra 1958 til 1971, før det ble avslørt at han organiserte et kontrarevolusjonært kupp mot Mao og partiledelsen. Da Lin ble avslørt forsøkte han å flykte med fly til Sovjetunionen, men flyet kræsjet på veien. Lin Biao sto for en revisjonistisk linje, for samarbeid med den moderne revisjonismen i land som Sovjet og Cuba, men denne ble skjult bak en tilslutning til Mao Tsetungs Tenkning, og ble også ofte maskert med ultra-“venstre”-fraser. For videre lesing om Lin Biao henviser vi til kamerat Yao Wenyuans tekst Om det sosiale grunnlaget for Anti-parti-klikken til Lin Biao. – TFM