Om den avskyelige kampanjen for Viggo Kristiansen

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Sist oppdatert 27.03.2021, 17:51.

Den sjokkerende populære kampanjen for barnemorderen Viggo Kristiansen fra “Baneheia-saken” står som et grelt eksempel på det allmenne forfallet i imperialismen, et forfall og en forråtnelse som slår ut i alle sfærer av samfunnet.

Den såkalte “Baneheia-saken” er en av de mest tragiske sakene i moderne tid i Norge. En forbrytelse som med rette vekket harme og avsky da det skjedde, og som fortsatt gjør det. Midt i dette har de senere årene en rekke krefter slått seg sammen for å gjøre underholdning og politisk spill av saken, på bekostning av ofrene og de etterlatte.

Innledningsvis må vi understreke at politiet og det borgerlige rettssystemet må holdes ansvarlige for ikke å ha evnet å avgjøre saken mer fullstendig, og slik sluppet inn den tvilen som nå utnyttes av forskjellige krefter. Videre har vi ingen illusjoner om at stat og politi i dette systemet kan gi ofre og etterlatte rettferdighet, særlig ikke i saker som omhandler overgrep mot barn, eller annen seksualisert og patriarkalsk vold. De som utsettes for overgrep i dette samfunnet blir systematisk sviktet, saker henlegges over en lav sko og straffene for overgrep mot barn er lavere enn for hvitvasking av penger. Vi ser dette som en stor skam for den borgerlige staten og dens såkalte rettsvesen.

Når det gjelder Baneheia-saken og dagens kampanje for Viggo Kristiansen, er det selvfølgelig forståelig at Kristiansens advokat kjemper for sin klient. Imidlertid er det bemerkelsesverdig at en rekke mennesker på frivillig basis bruker ressursene sine på å få Kristiansen frikjent. Hva er egentlig motivasjonen og agendaen til alle disse som jobber for å frikjenne Kristiansen? Hvilke interesser har disse som bruker “fri Viggo” som slagord for sin kampanje, og som har frekkheten til å skriver dette åpent i sosiale medier, og noen til og med skriver det på vegger i Baneheia-traktene? Det fremstår som det i all hovedsak er nok en skammelig form for adspredelse og underholdning.

De hovedansvarlige i denne sammenhengen er i første rekke de “rettskritiske” miljøene som aktivt bruker det borgerlige rettsapparatet som redskap for eget politisk påvirkningsarbeid. I neste rekke er det de borgerlige medie- og forlagshusene som søker å oppfylle sin “samfunnskritiske” og “demokratiske” rolle gjennom å livnære seg som det eksklusive talerøret for de førstnevnte.

Motivasjonen bak “fri Viggo”-kampanjen er i så måte både åpenlys og motbydelig. Vi må derfor rette en innstendig oppfordring til alle som måtte fatte reell interesse for saken, og som forståelig nok er skeptiske til politi og domstol, om å sette seg inn saken før de uttaler seg, gjøre egne undersøkelser og å avstå fra å bedømme utelukkende ut fra spekulative og sensasjonaliserte medieoppslag.

Å forvalte lidelse og ondskap

Spillet rundt Baneheia-saken handler om å gjøre ondskapen og folks lidelse til et område for statlig forvaltning, og om at det ikke finnes den bunnløse urimeligheten som ikke den døende og stadig mer forråtnende borgerlige ordenen vil påta seg å forsvare for å rettferdiggjøre sin egen fortsatte eksistens. Det handler om at den borgerlige offentligheten er økonomisk avhengig av sykeligheten og ondskapen i samfunnet, av den enkle årsaken at det innenfor imperialismen ikke finnes andre reelt fornybare næringer.

Dette er bakgrunnen for den massive populariseringen av forskjellige “postmoderne” og nykonservative teoriretninger i norsk akademia siden 1990-tallet, ikke minst innen fagområder som juss, kriminologi og sosiologi. Dette er bakgrunnen for den norske småborgerlighetens tautrekking de siste tiårene om det såkalte “forvaringsinstituttet”, som ikke minst Baneheia-saken har blitt gjenstand for, og som en direkte følge av psykiaternes generelle retrett fra “behandling” til “administrasjon” som politisk hovedstrategi. Dette utgjør i sin tur det materielle grunnlaget for det stadig voksende markedet for kriminalstoff, både ren fiksjon og “fra virkeligheten”, ikke minst eksemplifisert av de senere årenes “true crime”-bølge. Selv om “true crime” kanskje handler om virkelige forbrytelser, bør ikke leseren ha noen som helst illusjoner om at det er “den hele og fulle sannheten” man får servert i denne typen populærkulturelle dokumentarer og podcaster.

Realiteten er at den profesjonelle krimforfatteren, krimjournalisten og filmskaperen – gjennom å appellere til folks genuine medfølelse og sans for rettferdighet – alltid vil klare å finne mer eller mindre nye og kreative metoder for å tjene penger på andres lidelse og tragedie. Mediene fremstiller sykelighet og ondskap som om det var nøkler til noen slags dyp, antropologisk innsikt, og sørger på denne måten for å gi rent underholdningsstoff om pedofili, seksualisert vold og annen bestialitet et anstrøk av umiddelbarhet som virkeligheten ikke har, og kan følgelig ikke føre til noe annet enn et sterkt forvrengt bilde av hva ondskap i realiteten er for noe, og hva det gjør med menneskene som utsettes for det.

Det er ikke mulig å forstå disse tendensene løsrevet fra den allmenne krisa i det imperialistiske systemet. Dette er ikke en rent økonomisk, politisk og sosial krise – selv om det i første rekke er det – men en krise som i sin tur nødvendigvis må manifestere seg også psykisk, moralsk og kulturelt. Forfallet, oppløsningen og reaksjonen gjør seg ikke bare gjeldende innen det borgerlige demokratiet og den imperialistiske økonomien, men også i hvordan mennesker påvirkes til å tenke, føle og oppleve.

Viggo Kristiansen – et offer for “justismord”?

Påstanden fra Kristiansens forskjellige offisielle og uoffisielle forsvarere, er at han har blitt uskyldig dømt. Kristiansens advokat Arvid Sjødin omtaler Baneheia-saken som “kanskje Norges groveste justismord”. Men finnes et eneste konkret holdepunkt for disse påstandene?

Det er her på sin plass med noen mer generelle bemerkninger, før vi går over til påstandene til Kristiansens forsvarere mer konkret. For det første, den norske borgerlige staten begår justismord hele tiden. Den bryter rutinemessig egne lover, regler og prosedyrer for etterforskning, rettergang og straff/sikring/behandling. Norske straffe- og sikringsanstalter er i likhet med straffe- og sikringsanstalter i alle andre land, fulle av folk som er uskyldig dømt, folk som har blitt dømt på elendig grunnlag og folk som helt enkelt ikke har noen verdens ting i denne typen institusjoner å gjøre, helt uavhengig av skyldspørsmål.

For det andre er det en svært vanlig og utbredt forestillingen at dagens borgerrett i det hele tatt til å begynne med skulle ha som formål eller være kunnskapsteoretisk rustet til å vurdere spørsmål om objektivitet og skyld. Det er å misforstå hva borgerrettens formelle og faktiske rolle går ut på. Dens hovedoppgave er ikke å sørge for objektivitet, men å sørge for subjektivitet. Spesielt i tilfeller hvor denne står i motsetning til (reelt) vitenskapelig sakkyndighet. Det utelukker følgelig også dens mulighet til å vurdere hva skyld i det hele tatt er.

Det kunne i så måte være fristende å slutte ut fra dette at knapt noen dom i hele den moderne borgerrettens historie har vært riktig og rettferdig, og at enhver person som noen gang har hatt befatning med norsk borgerrett burde blitt automatisk frikjent. Baneheia-saken er et overtydelig eksempel på at det selvfølgelig ikke er tilfellet. Det er heller ingenting av det Kristiansens forsvarere har gjort kjent som gir noen som helst holdepunkter for det motsatte.

For de som fortsatt ikke har hatt mulighet til å sette seg inn i saken, legger vi i det nedenfor fram en kort gjennomgang av realitetene.

Realitetene i saken

Kvelden 19. mai 2000 ble Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen meldt savnet til politiet av deres foreldre. De to jentene var henholdsvis åtte og ti år gamle. En omfattende leteaksjon ble satt i gang etter at jentene ikke hadde kommet hjem etter en badetur i 3. stampe, et tjern i Baneheia rett nordvest for Kvadraturen i Kristiansand. Etter to dager med leting ble jentene funnet døde, like ved en avsidesliggende sti mellom Stampa og deres hjem på Grim. Kroppene til de to døde ble sendt til Oslo for rutinemessige undersøkelser, hvor det ble konstatert et hundretalls skader på jentene, inkludert skader på underliv, og at begge hadde blitt stukket ihjel med kniv.

De påfølgende ukene og månedene ble det satt i gang et omfattende etterforskningsarbeid. Biologiske prøver fra obduksjonen i Oslo ble sendt til det rettsmedisinske instituttet ved universitetet i Santiago de Compostella i Spania, som hadde atskillig mer avansert utstyr og kompetanse på DNA-analyse enn Rettsmedisinsk institutt i Norge. Allerede 25. mai hadde  politiet fått inn over 500 tips og hatt kontakt med rundt 850 personer. Etter måneder med dårlig framdrift får rettsmedisinsk institutt i Oslo resultat fra en spyttprøve som indikerer mulig treff med DNA-analysene utført i Spania. Denne spyttprøven er fra Jan Helge Andersen. På bakgrunn av tips og tidligere avhør går politiet 13. september til pågripelse av Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen, og sikter de to for voldtektene og drapene på de to jentene. Andersen innrømmer umiddelbart og utpeker Kristiansen som hovedmannen, mens Kristiansen hardnakket hevder å ikke ha hatt noen som helst befatning med handlingene.

At politiets og påtalemyndighetens arbeid med Baneheia-saken på vesentlige områder har vært dårlig og mangelfull, har det aldri vært tvil om. Men dette er altså på ingen måte unikt for Baneheia-saken. At omtale i borgerlig media og akademia helt fra starten av har vært gjennomgående preget av rettspolitisk kampanje, har det heller aldri vært tvil om. Heller ikke dette unikt for Baneheia-saken. Om noe er unikt med Baneheia-saken, er det faktumet at staten i det hele tatt lyktes med å reise tiltale i saken, og det på betydelig sterkere bevisgrunnlag enn hva som ellers er normalt i norsk borgerrett.

Bevisene mot Kristiansen

For det første har altså Andersen innrømmet forholdene, og forklart at han og Kristiansen utførte ugjerningene sammen. Det er ikke et en-entydig bevis på noe som helst – Andersen kan selvfølgelig ha løyet, blitt presset eller forledet under avhør – men det er altså et delbevis i saken som av opplagte grunner veier svært tungt. Videre er det et delbevis som styrkes ytterligere av at de spanske DNA-analysene indikerer at voldtektene ble begått av to menn – mens enkelte av DNA-prøvene er identiske med Andersens DNA og ikke Kristiansens, er det andre av DNA-prøvene som indikerer Kristiansens DNA og som ikke kan ha stammet fra Andersen.

I tillegg til dette kommer en rekke vitnemål som plasserer både Kristiansen og Andersen i området like før drapene, samt en rekke vitnemål knyttet både til Kristiansen og Andersen som personer og det nære forholdet mellom dem. Alt dette taler i sum for at Andersens forklaring om at de var to som begikk ugjerningen, i all hovedsak er riktig. Noen annen sannsynlig medforbryter enn Viggo Kristiansen finnes det ikke spor av, til tross for det enorme bevismaterialet og at det aldri har manglet alternative hypoteser. Det er ingenting av det Kristiansens forsvarere har gjort kjent de siste 21 årene som gir noen som helst konkrete holdepunkter for at Andersen har handlet alene, at han har diktet opp Kristiansens deltakelse, eller at noen annen person skulle ha slått seg sammen med Kristiansens bestevenn for å utføre handlingene uten Kristiansens kjennskap til det.

Det styrker heller ikke Kristiansens sak at han fra før av er en dømt pedofil overgriper. Han er, i andre saker, dømt for gjentatte overgrep, herunder voldtekt av en jente i perioden fra hun var syv til ni år mellom 1994 og 1996. Han ble i Kristiansand byrett også dømt for overgrep på jentas bror. Han ble etterpå strafferettslig frifunnet av lagmannsretten for sistnevnte sak, men dømt erstatningsansvarlig for overgrep. Lagmannsretten konkluderte med at det var sannsynlighetsovervekt for at Kristiansen hadde forgrepet seg på den da 5–6 år gamle gutten, men at Kristiansen kan ha vært under den kriminelle lavalderen da han begikk overgrepene. Videre ble det også funnet ulovlig porno hos Kristiansen, blant annet porno med dyresex og reklame for barneporno, samt en stor mengde voldsfilmer.

Det er fullstendig bevist at Kristiansen var sammen med Andersen i Baneheia like før forbrytelsen, og at de igjen var sammen hjemme hos Kristiansen like etterpå. Hypotesen til de som forsvarer Kristiansen er at Andersen forlot sin eneste nære venn, begikk en grusom og også svært kompleks kriminell handling der han blant annet skjulte beviser, og så dro rett hjem til Kristiansen. Og dette i løpet av en time eller to. De to var gode venner i store deler av oppveksten og tilbrakte svært mye tid sammen. Det er en ganske utrolig hypotese, at dette skal ha skjedd slik Kristiansens støttespillere tror og sier. I tillegg er saken full av vitner som ikke bare har sett dem i Baneheia den kvelden drapene ble begått, men som forteller hvordan de to agerte sammen og at Kristiansen dominerte Andersen fullstendig og hele tida.

En rekke vitner har fortalt at Viggo Kristiansen gjennom flere år har, med vårt ord, terrorisert nabolaget. Særlig legger vi merke til vold mot barn og rasistisk og sexistisk sjikane mot voksne kvinner. Han har ropt svært grove skjellsord til en rekke av kvinnene i nabolaget. En sluttet å sole seg i hagen som følge av sjikane. Andre vurderte å flytte på grunn av ham. En nabo som jobbet i psykiatrien beskrev ham som psykisk ustabil. Videre forteller naboer at han truet, skjelte ut og også banket opp barn som var halvparten så gamle som ham selv. En forteller at han spionerte på henne i hennes eget hjem. Han lekte forøvrig stort sett med langt mindre barn hele tiden, og mange reagerte på dette. Han hadde også, da han var 15, en kjæreste som var mange år yngre. Voksne kvinner og barn i nabolaget var redde for ham. En nabo beskrev også at Kristiansen som 20-åring truet en 10 år gammel jente med at han skulle drepe faren hennes. Det foreligger også en lang rekke episoder der Kristiansen har brukt kniv. Et vitne sier at mange i nabolaget lenge hadde sett på Viggo Kristiansen som “en tikkende bombe”.

Psykiatriske rapporter beskriver Kristiansen som emosjonelt ustabil med pedofile tendenser. Selv har han i politiavhør forklart at han er god til å lyve og at han er flink til å lokke og lure barn, at barn er lettlurte. Han sier også at han ikke har en normal seksualitet, men oppfatter seg selv som mye mer sexfiksert enn normalen. Han har også forklart at Jan Helge Andersen alltid gjorde som Kristiansen ga han beskjed om, og at det var han som alltid bestemte dem i mellom. Dette har også en rekke vitner, blant annet familie av Kristiansen, bekreftet i avhør.

Disse forholdene er blant annet beskrevet på sidene 73 til 119 i avgjørelsen fra Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (se lenke under referanser). Disse sidene gir et svært tydelig bilde av hva slags mennesker Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen var, hvordan forholdet var dem imellom og av hvordan Kristiansen igjen og igjen løy til politiet for å forsøke å skaffe seg alibi. Disse forholdene er på ingen måte uttømmende, men vitner utvetydig om Kristiansens delaktighet og skyld.

Kort om det såkalte “mobilbeviset”

I medier og dokumentarer hevdes det at mobiltelefonen til Kristiansen beviser hans uskyld. Vi skal ikke gå i dybden på denne påstanden her. Men det eneste det såkalte mobilbeviset beviser, er at det på drapsdagen fra Kristiansens telefon ble sendt en SMS klokken 18.57 og så en ny SMS klokken 19.37, og at det ikke kan sies med sikkerhet om telefonen ville hatt dekning fra den bestemte basestasjonen til å sende disse ved selve åstedet eller ikke.

Men dersom man antar at meldingene er sendt av Kristiansen selv – som jo er rimelig – og at det ikke var dekning fra aktuell basestasjon ved selve åstedet – som altså ikke kan utelukkes – gir det ham like fullt et “vindu” på 40 minutter til å begå ugjerningene og deretter sende SMS fra et annet sted med mobildekning. Det kan neppe karakteriseres som det “utelukkelsesbeviset” som Kristiansens forsvarere framstiller det som. 

Videre kan det selvfølgelig ikke utelukkes at det slettes ikke er Kristiansen selv som har brukt mobiltelefonen i dette tidsrommet, men noen andre. For eksempel skjedde Baneheia-saken relativt kort tid etter den såkalte Orderud-saken, hvor en av de tiltalte brukte mobiltelefonen sin som “alibi”, og hvor det etterhvert kom frem at en venn av den tiltalte hadde fått telefonen denne kvelden og hatt den med på avisruten sin nettopp for å gi tiltalte alibi. Slutningen om at “mobilbeviset” skulle utelukke Kristiansen, er i så måte uforståelig.

Det er heller ikke mulig å utelukke at Kristiansens mobiltelefon rent faktisk hadde dekning fra den aktuelle basestasjonen ved åstedet på drapskvelden. Kristiansens forsvarere hevder å kunne utelukke det, men uten å kunne vise til empiriske funn som underbygger påstanden, noe som i det hele tatt framstår gjennomgående for Kristiansens forsvareres argumentasjon.

Ingen tvil om at Kristiansen er farlig for barn

De som hevder at Kristiansen er et uskyldig offer for Andersens intriger, strekker ikke bare seg selv men enhver rimelighet svært langt for å renvaske en morder og seksualforbryter. Selv om man slett ikke har noe til overs for hverken borgerlig politi eller borgerlige domstoler, er det opplagt at en overgriper og morder av Kristiansens kaliber kun fortjener den dypeste og mest intense forakt, og at massene, særlig barn, har krav på all nødvendig beskyttelse mot folk som ham.

I likhet med andre pedofilisaker som er avdekket de seneste årene, samt andre kampanjer som på forskjellig vis dyrker kriminelle, mordere og overgripere, så er heller ikke hendelsene og etterspillet rundt Baneheia mulig å forstå løsrevet fra det allmenne moralske og kulturelle forfallet i vår epoke av råtnende imperialisme. Lenins tese om “reaksjon over hele linja” gjør seg gjeldende også her, og det er sanne revolusjonæres plikt å fordømme dette av hele sitt hjerte.

Videre er det ethvert anstendig menneskes plikt å sende sine varmeste tanker til de to ofrenes etterlatte, til to fedre og to mødre som stadig konfronteres med denne avskyelige kampanjen, og som føyer seg inn i rekken av de som øyensynlig ikke får noen rettferdighet innenfor dette systemet. 

Hele saken og etterspillet bør mane til iherdig kamp for et annet samfunn og et annet system.

Referanser

Baneheia-saken – En oversikt over rettergangen (Lovdata)

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (2020/82) (PDF)

Baneheia-saken i media:

“Stines pappa 35 meter unna da jentene ble drept”, 16.09.2000 (Dagbladet)

“Stram økonomistyring i Baneheia-etterforskningen”, 18.04.2001 (NRK)

“Usmakelig underholdning”, 25.04.2001 (Romsdals Budstikke)

“Gråt i retten”, 26.04.2001 (NRK)

“Her er polititabbene i Baneheia-saken”, 30.05.2001 (Bergens Tidende)

“Baneheia-aktor: Pressen for tilbakeholden”, 01.09.2001

“Viggo Kristiansens familie mener han er uskyldig”, 28.02.2002 (Stavanger Aftenblad)

“TV2 dømt til å betale oppreisning”, 14.12.2006 (Stavanger Aftenblad)

“Spent på å få besøk av drapsdømt”, 12.08.2008 (Journalisten)

“Brudd på menneskerettighetene”, 06.09.2008 (Nettavisen)

“Norge brøt menneskerettighetene”, 10.04.2009 (Dagbladet)

“Politiet nekter å utlevere store mengder Baneheia-dokumenter”, 16.04.2010 (Dagbladet)

“Ti år siden Baneheia-tragedien”, 19.05.2010 (NRK)

“Mord og menn som skriver”, 10.11.2017 (Morgenbladet)

“Baneheia-drapene: Tok vi feil?”, 15.12.2017 (VG)

“Den vanskelige sannheten”, 18.12.2017 (Morgenbladet)

“Planlegger ‘true crime’-serie om Baneheia-drapene”, 28.08.2018 (Journalisten)

“Medias forhold til Baneheia-saken”, 13.10.2018 (Journalisten)

“Vil forlenge forvaringen for Viggo Kristiansen”, 05.02.2021 (NRK)

“Dette er Baneheia-saken”, 18.02.2021 (TV2)

“Derfor ble han dømt”, 19.02.2021 (Dagbladet)

“Får gaver i fengselet”, 01.03.2021 (Dagbladet)

“Fedrene bryter tausheten”, 08.03.2021 (Dagbladet)

“Ny rapport stempler Kristiansen som farlig – avfeies av forsvareren”, 17.03.2021 (NRK)

“Statsadvokaten i Oslo: Feil å løslate Viggo Kristiansen” 19.03.2021 (NRK)

“Rapport stempler Viggo Kristiansen som farlig”, 26.03.2021 (Vårt Land)

“Bevisene mot Viggo Kristiansen er fortsatt sterke”, 27.02.2021 (Vårt Land)

“Mange vil «fri Viggo»: – Det har blitt mainstream å tro at han er uskyldig”, 26.02.2021 (NRK)