Skrevet av en bidragsyter for TFM.
Fram til 1. mai vil vi publisere et dikt hver uke av revolusjonære og kommunistiske diktere. Det finnes en rekke glemte arbeiderdiktere i Norge, og også fremstående poeter som ikke er kjent som kommunister eller der de mest revolusjonære diktene forties. Vi oppfordrer våre lesere til å sende inn dikt eller gjøre oss oppmerksom på dikt og diktsamlinger som kan være av interesse.
Denne uka publiserer vi en sak og dikt av Jakob Sande, sendt inn av en leser.
Jakob Sande
Av en gjesteskribent
En som kanskje er glemt som arbeiderdikter, er Jakob Sande. Han vokste opp i et intellektuelt Venstre-miljø på Vestlandet, og var nok preget av dette. Avholdssak og religion spilte nok større rolle enn hva den senere alkoholikeren og religiøst vaklende Sande ville innrømme.
Men ikring såg han trældomen kvida, som Ivar Aasen skriver i Nordmannen. Etter at Sande døde, oppsummerte litteraturkritikeren og oversetteren Ivar Eskeland Sandes forfatterskap som «songen om det vesle mennesket, tidt om det forkomne, forhutla, hjelpelause, utstøytte». Som privilegert intellektuell (men som slet med å finne seg til rette blant andre intellektuelle og som slet med å finne seg jobb) talte Sande i sin diktning ofte side for de utstøtte og undertrykte. Han observerte også fra deres synsvinkel, til tross for sin egen bakgrunn.
I 1932, da Sande var 25 år, dro han til sjøs. For en som allerede hadde fullført embedseksamen ved universitetet i Oslo og kunne titulere seg som lektor, var dette et uvanlig valg. Men det var guttedrømmen, og den ønsket Sande å følge. Dessuten mistrivdes han i Oslo, som han kalte «Nordens Babylon og Gomorra».
Imidlertid kom han raskt til land igjen. Sjøfolkenes arbeidsvilkår, med lite landgang og lave lønninger, gjorde at det var mer attraktivt å finne seg en jobb i land for en som hadde evner til det. Men noe av tiden til sjøs brukte han til å skrive reisebrev fylt av sosialt engasjement og beskrivelse av nød og urett. Brevene har aldri kommet ut i bokform, men ble trykket av Dagbladet i sin samtid.
Da han gikk til sjøs, hadde han allerede debutert som forfatter. Til sammen kom det fire diktsamlinger før han samlet de diktene han vurderte som best i 1939, og plusset på med nyskrevne dikt. Bland de nyskrevne diktene var både Krossen og slegga og Til den norske landarbeidar.
Dette er to klart agiterende dikt hvor han maner til samling, opprør og revolusjon. Sande møtte motbør da han presenterte disse diktene. Til nå var det målrørsla som hadde hatt eiendomsretten til Sande. Målfolk var som oftest intellektuelle, småborgerlige elementer med rot i bondestanden og som hadde kristendom og avholdssak som viktigste kampsaker ved siden av det rent språklige. Men nå var det de revolusjonære, opprørerne, som trykte Sande til sitt bryst.
Her er de to diktene:
Krossen og slegga
Du som til vinst for andre, for-førd som eit blinda dyr, lyt krøkt under krossen vandre i trældommens seige myr, du som all livsens lukke lyt nedtrødd i søyla sjå, og utan ein gong å mukke let tuktarens vilje rå: Ser du den jordgrå bylgje Av duvande kross ved kross? Eit villfare jammersfylje der kvar er ein del av oss. Ser du den nakne planken som tyngjer din bror i kne? og kjenner du reisningstanken som ligg i det tunge tre? Trugande likt ei slegge ris det mot himmelrand: hammar og skaft har begge Og sjølv har du arm og hand. Armods- og vanmaktsmerket med trældommens blodsegl på, reis det for fridomsverket: Lyft krossen av herda og SLÅ!
Til den norske landarbeidar
Trøytt under børa gjekk du, bøygd mot ei karrig mold. Svolk for din sveitte fekk du av herrar i framandt sold. Aldri di naud du klaga, ditt tolmod var tungt som jord. Det er no eingong so laga, - Var alltid ditt armods ord. Audmjuk i kyrkjestolen sat du på småmanns vis når presten i silkekjolen svinga sitt svåvel-ris. Bringa di saman klemdest i redsle for brand og bål til veik for deg sjølv du skjemdest og vraka ditt tungemål Rådlaus i bank-kontoret stod du med skjelv i kne, trivla og tok etter ordet, skjemd for om brød å be. Skamma som glør deg brende då knapt du fekk svar sovidt, men tung var din veg attende til det som eingong var ditt. Regnsus i natta klagar, tærande tankar brenn. Maktlaus i myrke dagar venta du rettens menn. Hand på ditt hus dei lagde, reidskap, bøling og båt, sjølv stod du bleik og tagde og svelgde din beiske gråt. Ilt var det ord du lærde: tolmod i trælekår. Tungt det din livsmerg tærde, gløym det, og vegen er klår! Reis deg, riv iglane av deg. kvitknyt handa til slag, krafta ditt yrke gav deg, bruk ho i denne dag! Høyr, dine brødre ropar bak murar av teglraud stein: Fylk dykk, villfarne hopar, stå saman med oss som ein! Inn under fana, frende, land og by, kom i takt! Få er vi trælebrende, men samla ei sigersmakt. Dykkar er dette landet, jorda med korn og skog. Sveittande småfolk vann det med heimesmidd øks og plog. Rovgriske menn tok det frå dei livsviljen trælebatt, småmenn i dag : gå på dei, landet ditt, ta det att!
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.