Fram til 1. mai vil vi publisere et dikt hver uke av revolusjonære og kommunistiske diktere. Det finnes en rekke glemte arbeiderdiktere i Norge, og også fremstående poeter som ikke er kjent som kommunister eller der de mest revolusjonære diktene forties. Vi oppfordrer våre lesere til å sende inn dikt eller gjøre oss oppmerksom på dikt og diktsamlinger som kan være av interesse. Under diktet legger vi ved en kort biografi om dikteren.
Denne uka presenterer vi Otto Luihns dikt Troesbekjennelse som blei skrevet for å hedre 10-årsdagen til den sosialistiske oktoberrevolusjonen i Russland. Diktet og biografien er henta fra boka Glemte arbeiderdiktere, redigert av Martin Nag.
Troesbekjennelse
Til den russiske arbeider- og bondeklasses 10 aars jubileum
Jeg tror paa partiet. Det kommunistiske. Det er de mange krefter i en kraft. Det er de mange viljer i en handling. Det er klassens staal, det er slavens sverd. Det er veien og maalet. Jeg tror paa partiet. Det kommunistiske. Dets tanke er lutret i fiendens fengsler. Dets vilje er staalsatt i krigens ild. Og gløden blusser i offergledens blod. Det er friheten. Friheten. Jeg tror paa partiet. Det kommunistiske. Det bryter lenkene for Kinas kulier. Det sprenger gitret i Tysklands fabrikker. Det flommer som solen i Englands gruber. Det er jordskjelvet som knuser Wall Street. Jeg tror paa Moskva. Den kommunistiske. Den er byen, kraften, centret i verden. Den nye verden. De frie arbeideres, de frie bønders Moskva. Din være makten og æren i evighet.
Otto Luihn
(1890-1944)
Av Martin Nag
I spalten «Medarbeidere i Arbeidermagasinet» ble Luihn en gang presentert slik:
«Født i Drammen, men vokste op i Nordland. Efter middelskoleeksamen og et år i gymnasiet drog han til sjøs en tid. Luihn sluttet sig til den ung-socialistiske bevegelse i Oslo 1908 og var medarbeider i bladet ‘Storm’, gikk så over i den socialistiske ungdomsbevegelse, var i en rekke år medarbeider i ‘Klassekampen’, formann i ungdomslaget ‘Fremover’ i Oslo, medarbeider i ‘Socialdemokraten 1914 til 16, da han blev redaksjonssekretær og siden redaktør av ‘1. Mai’ i Stavanger. Videre redaksjonssekretær i ‘Arbeidet’, Bergen, i 1923 medarbeider i ‘Arbeiderbladet’ og endelig redaktør av ‘ Arbeider-Magasinet’ 1927-31. Foruten brosjyrer og oversettelser av politiske verker er Luihn kjent som forfatter av ypperlige humoresker hvorav en del er utgitt i samlingen Roten til alt ondt’, og i 1930 utgav han en samling dikt. I den senere tid har Luihn reist vidt og bredt i Sovjet-Russland, og om sine inntrykk herfra har han fortalt og vil fortelle i en rekke artikler her i magasinet.»
Luihn samlet sine rapporter i tre bøker, – reportasjebøker à la Egon Erwin Kisch, hans ideal: «Sovjetunionen. Oplevelser og inntrykk fra ophold i 1927-1928 og halvannet års studiereise i 1931-32» (1933), «Centralasia under sovjetstjernen. Reiser i ukjente republikker» (1934) og «Ukraina. På opdagerferd i den tredjestørste sovjetrepublikk. Seks måneders reiser 1935» (1936).
I 1934 var Otto Luihn – sammen med Nordahl Grieg – norsk observatør ved den første all-sovjetiske forfatterkongressen i Moskva i august—september.
I årene 1933-1935 redigerte Luihn «Arbeider-Revy» – organ for Norske arbeiderforfatteres forening, der han selv var formann.
Luihn skiller seg ut blant norske arbeiderdiktere, fordi han på et tidlig tidspunkt opererte med en fri form, – han synes å ha fått impulser fra ekspresjonistene ute i Europa. Gjennom dette ekspresjonistiske drag ved hans diktning finnes også en berøringsflate med Falkbergets dikt. Ikke for ingenting berømmet han det nye ved Falkberget som lyriker, i en anmeldelse av « Vers fra Rugelsjøen» i 1925.
Otto Luihn beundret Obstfelder og skrev allerede i 1914 (Det tyvende aarhundrede, s. 167—168):
«I denne tid da digtning og varietevers synes at ha tilbøielighet til at nærme sig hverandre, søker de, som sætter fordringer til digtning høiere end dagens versetone, tilbake til dem, som var forut for sin tid og som derfor er like unge idag som da de levet.»
Luihn var også sterkt interessert i malerkunst og skrev flere interessante artikler om ekspresjonistiske malere.
Den unge Otto Luihn hadde kontakt med miljøet omkring Marius Braatt. Og i en minne-artikkel om ham i 1934 (Arbeidermagasinet, 31/1934) skriver han hl.a.:
«Avisen var het ‘Storm’, det er sikkert. Der skrev vi og tegnet vi og diktet vi til opbyggelse for oss selv og forargelse for borgerskapet.»
Luihn gir også en verdifull karakteristikk av våre første arbeiderdikteres forlag, J. Aas’ forlag – og røper at vi allerede i 1908-1909 fikk et «Norges sociale forfattersamfund»; det er imponerende endog sett i internasjonal sammenheng:
«Der var en liten gruppe merkelige ildsjeler omkring dette forlaget der i Strykejerngården i Youngsgata. De fleste døde tidlig. Som Marius Braatt og Julius Østbye. Noen gikk over i ‘praktisk arbeide’, som det uttrykkes med et noe ondskapsfullt ordbruk.
Som Waldemar Carlsen og jeg. Og da borgerskapet den gang ikke vilde tillate noe arbeiderforlag å eksistere tok det knekken på det økonomisk og kjøpte ut Falkberget.
Men et hederlig forsøk gjorde J. Aas i de årene. Den anerkjennelse skal han ha, der han ligger i sin grav. Og forlagets forfattere hadde såmen sin forening. ‘Norges sosiale forfattersamfund’ var det stolte navn, og programmet var ikke mindre storartet. Efter mønster fra det svenske ungdomsforbund planla vi en kampanje mot smusslitteraturen. Det var Nick Carter og Buffalo Bill-heftene vi vilde ha vekk og flere slags familiejournaler som virket fordummende og hindret klassebevissthetens utvikling’. Hvis arkivet til J. Aas’ forlag eksisterer fra disse årene vil man finne en korrespondanse som tok sikte på å lage en ‘sosialistisk familiejournal’. Men det dristet ikke forlaget sig på.
Så det var altså på mange måter en nybrytningens tid. Norge var ferdig med den nasjonale frigjørelse …»
Tiden var inne til den sosiale, den sosialistiske frigjøring. Og i den spilte Otto Luihn en betydelig rolle, især på kulturfronten.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.