Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 1 utgitt av Forlaget Oktober 1978.
Innhold
OM TAKTIKKEN MOT DEN JAPANSKE IMPERIALISMEN
27. desember 1935
Dette er en rapport kamerat Mao Zedong la fram på konferansen for partiaktivister i Wayaopao i Nord-Shaanxi etter Wayaopao-møtet i sentralkomiteens politiske byrå i desember 1935. Dette er et av de viktigste møtene sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti har sammenkalt noen gang. Det fans en feilaktig ide i partiet som gikk ut på at arbeiderne og bøndene ikke kunne alliere seg med det kinesiske nasjonale borgerskapet i kampen de alle førte mot Japan. Møtet kritiserte dette, og bestemte seg for taktikken med en nasjonal enhetsfront. På grunnlag av vedtaka fra det politiske byrået forklarte kamerat Mao Zedong i detalj hvilke muligheter som fans, og hvor viktig det var å få i stand en enhetsfront med det nasjonale borgerskapet igjen. Vilkåret var at det måtte gjøres motstand mot Japan. Han la vekt på hvor avgjørende viktig det var at kommunistpartiet og rødehæren måtte ha den ledende rolla i denne enhetsfronten. Han pekte på at den kinesiske revolusjonen var langvarig, og kritiserte den trangsynte politikken med stengte dører og forhasta framferd, som lenge hadde eksistert i partiet når det gjaldt revolusjonen. Dette var den grunnleggende årsaka til at partiet og rødehæren hadde ei rekke alvorlige tilbakeslag i den andre revolusjonære borgerkrigen. Samtidig gjorde Mao partiet oppmerksom på den historiske lærdommen de kunne trekke av nederlaget for revolusjonen i 1927. Dette nederlaget skyldtes høyreopportunismen til Chen Duxiu. Han viste også at Chiang Kai-shek helt sikkert ville prøve å undergrave de revolusjonære kreftene. Slik gjorde han det mulig for partiet å holde hodet kaldt i den nye situasjonen og bevare de revolusjonære kreftene til tross for at Chiang Kai-shek ustanselig lagde intriger og satte i gang mange væpna angrep. I januar 1935 fikk sentralkomiteen ny ledelse med kamerat Mao Zedong i spissen, i stedet for den «venstre»-opportunistiske ledelsen den hadde hatt før. Dette skjedde på et utvida møte i det politiske byrået i sentralkomiteen i Zunyi i Guizhou-provinsen. Men dette møtet blei holdt under den lange marsjen til rødehæren, og derfor kunne det bare avgjøre de militære spørsmåla som hasta mest, og spørsmålet om hvordan sekretariatet og den revolusjonære militærkommisjonen i sentralkomiteen skulle organiseres. Det var først da den røde hæren hadde nådd fram til Nord-Shaanxi etter den lange marsjen, at sentralkomiteen i partiet kunne ta seg systematisk av de ulike taktiske problemene på det politiske området. I denne rapporten analyserer kamerat Mao Zedong disse problemene svært grundig.
KJENNETEGNA VED DEN POLITISKE SITUASJONEN NÅ
Kamerater! Nå har den politiske situasjonen endra seg voldsomt. Partiet vårt har fastlagt oppgavene sine ut fra denne nye situasjonen.
Hvordan er situasjonen nå?
Det viktigste kjennetegnet er at den japanske imperialismen vil gjøre Kina til en koloni.
Som vi alle veit, har Kina vært en halvkoloni i nesten hundre år, og flere imperialistmakter har herska her i fellesskap. Det kinesiske folket har slåss mot imperialismen, og imperialistmaktene har stridd seg imellom. Derfor har Kina klart å holde på ei halvfri stilling. Den første verdenskrigen gjorde det mulig for den japanske imperialismen å herske over Kina aleine ei tid. Yuan Shikai[1], som var den største landssvikeren på den tida, undertegna de tjueen krava[2], som overga Kina til Japan. Denne avtalen blei erklært død og maktesløs fordi det kinesiske folket kjempa mot den japanske imperialismen, og fordi andre imperialistmakter blanda seg inn. I 1922 sammenkalte De forente stater nimaktskonferansen i Washington. Der blei det undertegna en avtale[3] som igjen ga flere imperialistmakter felles herredømme over Kina. Men snart endra situasjonen seg igjen. 18. september-hendinga i 1931[4] var starten på det stadiet vi er i nå, der Japan gjør Kina til en koloni. Japans aggresjon gjaldt i første omgang bare de fire provinsene i nordøst[5]. Derfor var det mange som trudde at de japanske imperialistene ikke ville rykke lengre fram. I dag er det annerledes. De japanske imperialistene har alt vist at de vil rykke fram sør for den store muren og okkupere hele Kina. Nå vil de forandre hele Kina fra en halvkoloni som er delt mellom flere imperialistmakter, til en japansk koloni. Øst-Hebei-hendinga[6], som nylig har funnet sted, og de diplomatiske samtalene[7] er klare tegn på at utviklinga går i ei retning som truer tilværelsen til hele det kinesiske folket. Dette gjør at alle klasser og politiske grupper i Kina må bestemme seg for hva de skal gjøre. Skal de gjøre motstand? Skal de overgi seg? Eller skal de vakle?
La oss nå se på hvordan de ulike klassene i Kina svarer på dette spørsmålet.
Alle arbeiderne og bøndene krever at det blir gjort motstand. Arbeiderklassen og bøndene er de mest besluttsomme kreftene i den kinesiske revolusjonen. Revolusjonen i 1924—27, jordbruksrevolusjonen fra 1927 til i dag og den anti-japanske flodbølga etter 18. september-hendinga i 1931 har bevist dette.
Småborgerskapet krever også at det blir gjort motstand. Har ikke studentene og småborgerskapet i byene alt satt i gang en brei bevegelse mot Japan?[8] Denne delen av det kinesiske småborgerskapet deltok i revolusjonen i 1924—27. Akkurat som bøndene er de økonomisk sett småprodusenter, og interessene deres kan ikke forenes med interessene til imperialismen. Imperialismen og de kinesiske kontrarevolusjonære kreftene har gjort det svært vanskelig for dem. Mange har blitt arbeidsløse, gått konkurs, eller nesten konkurs. Nå er det overhengende fare for at de blir slaver under et annet land, og de har ikke annet valg enn å gjøre motstand.
Men hva svarer det nasjonale borgerskapet, kompradorklassen og godseierklassen, og hva svarer Kuomintang på dette spørsmålet?
De store lokale tyrannene, de store ondskapsfulle storfolka, de store krigsherrene og de store byråkratene og kompradorene har bestemt seg for lenge sia. De holder fast på det de har sagt lenge, at revolusjon er, verre enn imperialisme, uansett hva slags revolusjon det er. De har danna en leir av landssvikere. For dem fins det rett og slett ikke noe spørsmål om å bli slaver under en fremmed nasjon, for de har alt mista all nasjonalfølelse. Interessene deres kan ikke skilles fra interessene til imperialismen. Chiang Kai-shek[9] er høvdingen deres. Denne leiren av landssvikere er dødsfiender av det kinesiske folket. Om det ikke hadde vært for denne bølingen med landssvikere, kunne ikke den japanske imperialismen ha drevet så åpenlys aggresjon. De er løpegutter for imperialismen.
Spørsmålet om det nasjonale borgerskapet er innfløkt, Denne klassen deltok i revolusjonen i 1924—27, men flammene fra revolusjonen skremte vettet av dem. Seinere gikk de over til folkets fiender, Chiang Kai-shek-klikken. Spørsmålet er: Kan denne klassen i det hele tatt forandre seg under de forholda vi har nå? Vi trur den kan det. For det nasjonale borgerskapet skiller seg både fra godseierklassen og kompradorklassen. Det er forskjell på dem. Det nasjonale borgerskapet er mindre føydalt enn godseierklassen, og har færre kompradortrekk enn kompradorklassen. I det nasjonale borgerskapet er det ei gruppe som er nært knytta til utenlandsk kapital og de kinesiske godseierne. Det er høyrefløya i det nasjonale borgerskapet. Nå skal vi ikke ta opp spørsmålet om de kan forandre seg. Problemet er de gruppene som har få eller ingen slike band. Nå står Kina i fare for å bli redusert til koloni. Og i denne nye situasjonen trur vi at disse delene av det nasjonale borgerskapet kan endre holdning. Endringa vil bli prega av vakling. På den ene sida liker de ikke imperialismen. På den andre sida er de redde for en gjennomgripende revolusjon, og derfor vakler de. Dette forklarer hvorfor de deltok i revolusjonen i 1924—27, og hvorfor de til slutt gikk over til Chiang Kai-sheks side. På hvilken måte er forholda annerledes nå enn i 1927, da Chiang Kai-shek sveik revolusjonen? Da var Kina fortsatt en halvkoloni, men nå er det på veg til å bli en koloni. I de siste ni åra hår det nasjonale borgerskapet svikta forbundsfellene sine, arbeiderklassen, og blitt venner med godseierklassen og kompradorklassen. Men har de vunnet noe? Ingenting, bortsett fra at industri- og handelsforetaka deres har gått konkurs eller nesten konkurs. Derfor trur vi at det nasjonale borgerskapet kan forandre holdning i den situasjonen vi står i nå. Hvor stor blir denne endringa? Det allmenne kjennetegnet ved det nasjonale borgerskapet er at det vakler. Men på et visst trinn i kampen kan ei gruppe (venstrefløya) delta, mens ei annen gruppe vakler i retning av å bli nøytrale.
Hvilke klasseinteresser representerer 19. rutearmé, som er leda av Cai Tingkai[10] og andre? Den representerer interessene til det nasjonale borgerskapet, det øverste laget av småborgerskapet og rikbøndene og smågodseierne på landsbygda. Sloss ikke Tsai Ting-kai og forbundsfellene hans en gang vilt mot rødehæren? Jo, men seinere har de gått sammen med rødehæren for å slåss mot Japan og Chiang Kai-shek. I Jiangxi angrep de rødehæren, men seinere kjempa de mot de japanske imperialistene i Shanghai. Og da de så kom til Fujian, kom de overens med rødehæren og vendte våpna mot Chiang Kai-shek. Cai Tingkai og forbundsfellene hans retta altså til å begynne med våpna mot rødehæren. Nå retter de dem mot den japanske imperialismen og Chiang Kai-shek. Dette betyr at Kuomintang-leiren er blitt splitta, og vi må se på det som en fordel for revolusjonen, uansett hva de måtte gjøre i framtida og trass i at folkeregjeringa deres i Fukien holder fast på de gamle metodene sine og ikke reiser massene til kamp. Når forholda etter 18. september-hendinga kunne få denne gruppa til å splitte ut, hvorfor kan ikke forholda i dag føre til andre splittelser i Kuomintang? De partimedlemmene som mener at hele leiren til godseierne og borgerskapet er enhetlig og fast, og at den aldri kan forandre seg under noen forhold, tar feil. Ikke nok med at de ikke forstår alvoret i den situasjonen vi er oppe i nå, de har til og med glemt historia.
La meg si litt mer om det som har skjedd. I 1926 og 1927 rykka den revolusjonære hæren fram mot Wuhan, inntok den og marsjerte inn i Honan. Da var Tang Shengzhi og Feng Yuxiang[11] med i revolusjonen. I 1933 samarbeidde Feng Yuxiang ei tid med kommunistpartiet om å danne en alliert hær mot Japan i Chahar-provinsen.
La oss ta et annet slående eksempel, 26. rutearmé og 19. rutearmé angrep rødehæren i Jiangxi. Men var det ikke den samme 26. rutearmé som satte i scene Ningtu-opprøret[12] i desember 1931, og blei en del av rødehæren? Lederne for Ningdu-opprøret, Chao Po-sheng, Tung Chen- tang og andre, er blitt stø kamerater i revolusjonen.
De operasjonene Ma Zhanshan[13] leda mot Japan i de tre provinsene i nordøst, betydde enda en splittelse i leiren til herskerklassene.
Alle disse hendingene viser at det blir splittelser i fiendens leir når de japanske bombene truer hele Kina, og når kampen ikke lenger går som vanlig, men plutselig skyter fart.
Kamerater, la oss nå se på ei annen side ved spørsmålet.
Er det riktig å gå mot synspunktet vårt fordi det nasjonale borgerskapet i Kina er svakt politisk og økonomisk? Er det riktig å hevde at det nasjonale borgerskapet ikke kan endre holdning til tross for de nye forholda? Jeg trur ikke det. Dersom det nasjonale borgerskapet ikke kan endre holdning fordi det er svakt, hvorfor oppførte det seg da annerledes i 1924—27? Da helte det ikke bare mot revolusjon, det deltok faktisk i den. Kan vi si at svakheten til det nasjonale borgerskapet er en ny sjukdom, og ikke en det har hatt helt fra fødselen av? Kan vi si at det nasjonale borgerskapet er svakt i dag, men at det ikke var svakt i 1924— 27? Et av de viktigste politiske og økonomiske kjennetegna ved et halvkolonialt land er at det nasjonale borgerskapet er svakt. Det er det som er grunnen til at imperialistene tør herse med dem, og derfor er et av kjennetegna ved det nasjonale borgerskapet at det ikke liker imperialismen. Vi nekter sjølsagt ikke for at det nettopp er svakheten til det nasjonale borgerskapet som gjør det lett for imperialistene, godseierne og kompradorene å lokke dem med noen midlertidige fordeler. Tvert imot innser vi fullt ut at denne svakheten nettopp er årsaka til at det nasjonale borgerskapet ikke støtter revolusjonen konsekvent. Likevel kan vi ikke si at det nasjonale borgerskapet ikke er forskjellig fra godseier- og kompradorklassene, slik forholda er nå.
Derfor hevder vi ettertrykkelig at det blir splittelser i Kuomintangs leir når den nasjonale krisa når et avgjørende vendepunkt. Sånne splittelser har vist seg ved at det nasjonale borgerskapet har vakla og ved at det har dukka opp folk som er mot Japan, folk som Feng Yuxiang, Cai Tingkai og Ma Zhanshan, som har vært populære ei stund. Disse splittelsene er alt i alt til ulempe for kontrarevolusjonen og til fordel for revolusjonen. Kina er ujamt utvikla politisk og økonomisk, og dette fører til at revolusjonen utvikler seg ujamt. Dette øker mulighetene for å få slike splittelser.
Kamerater, så langt den positive sida av spørsmålet. La oss nå se på den negative, nemlig at visse deler av det nasjonale borgerskapet ofte er uovertrufne i kunsten å lure folket. Hvorfor det? Fordi denne klassen ikke bare omfatter dem som ærlig støtter den revolusjonære saka til folket, men også mange som kan virke revolusjonære eller halvvegs revolusjonære ei stund. På den måten får de ei stilling som gjør at de kan lure folket, ei stilling som gjør det vanskelig for folket å gjennomskue at de ikke støtter revolusjonen konsekvent, men farer med fusk. Dette gjør at kommunistpartiet får større ansvar for å kritisere forbundsfellene sine, avsløre de falske revolusjonære, og ta ledelsen. Å nekte for at det nasjonale borgerskapet kan vakle og slutte seg til revolusjonen under store omveltninger, er det samme som å skrinlegge, eller i alle fall legge for liten vekt på oppgava til partiet vårt, nemlig å kjempe for å ta ledelsen. For om det nasjonale borgerskapet var nøyaktig det samme som godseierne og kompradorene og hadde et like motbydelig og svikefullt oppsyn, ville det by på få eller ingen problemer å slåss mot dem om ledelsen.
Når vi lager en allmenn analyse av holdninga til den kinesiske godseierklassen og det kinesiske borgerskapet i tider med store omveltninger, må vi også peke på ei annen side. Det er nemlig slik at ikke engang godseier- og kompradorleiren er helt enhetlig. Grunnen til det er at Kina er et halvkolonialt land som mange imperialistmakter slåss om. Når kampen retter seg mot den japanske imperialismen, danser løpeguttene til De forente stater og Storbritannia etter pipa til herrene sine. Da kan de komme opp i skjult eller åpen kamp med de japanske imperialistene og løpeguttene deres. Det fins mange eksempler på slike bikkjeslagsmål, og vi skal ikke hefte oss ved dem. Vi skal bare nevne at Kuomintang-politikeren Hu Han-min[14], som Chiang Kai-shek en gang fengsla, nettopp har skrevet under på programmet vi har lagt fram, nemlig sekspunktsprogrammet for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen[15]. Krigsherrene i Guangdong- og Guangxi-klikken[16], som støtter Hu Han-min, går også mot Chiang Kai-shek. De reiser de bedragerske parolene: «Vinn tilbake de områdene vi har tapt» og «gjør motstand mot Japan og undertrykk bandittene samtidig».[17] (Chiang Kai-shek derimot reiste parolen: «Undertrykk bandittene først og gjør motstand mot Japan etterpå»). Er ikke dette ganske merkelig? Nei, det er slett ikke merkelig, men bare et særlig interessant eksempel på slagsmål mellom store og små bikkjer, mellom velfødde og utsulta bikkjer. Det er ikke ei stor kløft, men den er ikke liten heller. Det er en motsigelse som er både irriterende og vond på samme tid. Men det revolusjonære folket har nytte av at det fins slike slagsmål, slike kløfter og slike motsigelser. Vi må bruke alle slike slagsmål, kløfter og motsigelser i fiendens leir, og utnytte dem i kampen mot hovedfienden vår i øyeblikket.
Når vi skal oppsummere spørsmålet om forholdet mellom klassene, kan vi si at den grunnleggende endringa i situasjonen, nemlig at Japan har invadert Kina sør for den store muren, har endra forholdet mellom de ulike klassene i Kina. Det har styrka leiren til den nasjonale revolusjonen og svekka leiren til kontrarevolusjonen.
La oss nå drøfte situasjonen i leiren til den nasjonale revolusjonen i Kina.
La oss først se på rødehæren. Som dere veit, kamerater, har de tre hovedavdelingene i den kinesiske rødehæren vært opptatt med store forflytninger i nesten ett og et halvt år. Sjette armégruppe, under Jen Pishih[18] og andre kamerater, begynte å forflytte seg til kamerat Ho Lungs område[19] i august i fjor. I oktober begynte vi sjøl å forflytte oss[20].1 mars i år begynte rødehæren i grenseområdet mellom Sichuan og Shaanxi[21] å forflytte seg. Alle de tre avdelingene i rødehæren har forlatt de gamle stillingene, og forflytta seg til nye områder. Disse store forflytningene har gjort de gamle områdene om til geriljasoner. Rødehæren er blitt kraftig svekka undervegs. Ser vi hele situasjonen fra denne vinkelen, kan vi si at fienden har seira midlertidig og delvis, mens vi har lidd nederlag midlertidig og delvis. Er det riktig å si dette? Jeg mener det er det. For slik er virkeligheten. Men noen (for eksempel Zhang Guotao) sier at den sentrale røde arméen[23] har mislykkes. Er dette riktig? Nei, for virkeligheten er ikke slik. Når en marxist skal ta stilling til et problem, må han se på både helheten og delene. Frosken i brønnen sier: «Himmelen er ikke større enn brønnåpninga.» Det er ikke sant, for himmelen er mye større enn brønnåpninga. Om den hadde sagt: «En del av himmelen er like stor som brønnåpninga,» ville det være sant, for det stemmer med virkeligheten. Vi sier at på ett vis har rødehæren mislykkes (dvs. den har ikke klart å holde på de opprinnelige stillingene sine), men på et annet vis har den seira (dvs. i å gjennomføre planen om den lange marsjen). På ett vis har fienden seira (dvs. i å okkupere de opprinnelige stillingene våre), men på et annet vis har han mislykkes (dvs. han har ikke klart å gjennomføre planen med «innringing og undertrykking» og med «forfølgelse og undertrykking»). Dette er den eneste riktige måten å si det på, for vi har gjennomført den lange marsjen.
Når vi snakker om den lange marsjen, kan vi spørre: «Hvor viktig er den?» Vi svarer at den lange marsjen er den første i sitt slag i historia, den er et opprop, en propagandastyrke, en såmaskin. Har historia noen gang vært vitne til en lang marsj som vår sia Pangu delte himlene fra jorda, og de tre fyrstene og de fem keiserne24 regjerte? I tolv måneder blei vi hver dag jaga og bomba fra lufta av dusinvis av fly. Samtidig blei vi innringa og forfulgt på bakken. Vi blei hindra og avskåret av en enorm styrke på flere hundre tusen mann, og vi støtte på talløse vansker og farer på vegen. Likevel feide vi tvers over en avstand på mer enn tjue tusen li, på kryss og tvers gjennom elleve provinser, og dette gjorde vi til fots. La oss spørre, har historia noengang sett en lang marsj som kunne måle seg med vår? Nei, aldri. Den lange marsjen er et opprop. Den har vist hele verden at den røde hæren er en hær av helter, mens imperialistene og løpeguttene deres, Chiang Kai-shek og hans likemenn, ikke duger til noe. De har fullstendig mislykkes i å innringe, forfølge, hindre og avskjære oss, og dette har den lange marsjen bevist. Den lange marsjen er også en propagandastyrke. Den har vist for 200 millioner mennesker i elleve provinser at den vegen rødehæren går, er den eneste vegen til frihet. Hvordan kunne de breie massene så raskt ha lært om den store sannheten som rødehæren uttrykker, om det ikke hadde vært for den lange marsjen? Den lange marsjen er også en såmaskin. I de elleve provinsene har den sådd mange frø som kommer til å spire, skyte knopper, blomstre og bære frukt som vi kan høste i framtida. Kort sagt har den lange marsjen endt med seier for oss og nederlag for fienden. Hvem førte den lange marsjen fram til seier? Kommunistpartiet. En slik lang marsj hadde vært utenkelig om det ikke hadde vært for kommunistpartiet. Det kinesiske kommunistpartiet, ledelsen, kadrene og medlemmene i partiet, er ikke redde for vansker eller strabaser. Alle som tviler på at vi er i stand til å lede den revolusjonære krigen vil falle i ei hengemyr av opportunisme. Det oppsto en ny situasjon straks den lange marsjen var over. I slaget ved Chihlochen sloss den sentrale røde arméen og den røde arméen i nordvest i broderlig fellesskap, og knuste landssvikeren Chiang Kai-sheks «innringings- og undertrykkings»-felttog mot grenseområdet mellom Shaanxi og Gansu.[25] På denne måten la de hjørnesteinen for den oppgava sentralkomiteen i partiet hadde tatt på seg, nemlig å bygge det revolusjonære hovedkvarteret for hele landet i Nord vest-Kina.
Slik er situasjonen for hovedstyrken til rødehæren, men hva med geriljakrigen i provinsene i sør? Geriljastyrkene våre der måtte tåle noen tilbakeslag, men de er ikke blitt utsletta. Mange steder hevder de seg igjen, og de vokser og utvider seg.26
I Kuomintang-områdene sprer arbeidernes kamp seg utafor fabrikkportene, og kampen går over fra å være økonomisk til å bli politisk. Den heltemodige kampen arbeiderklassen fører mot japanerne og landssvikerne gjærer nå sterkt, og skal vi dømme etter situasjonen nå, er det like før det smeller.
Bøndene har aldri slutta å kjempe. De lir under utenlandsk aggresjon, vansker innenlands og naturkatastrofer. De har satt i gang omfattende kamper, som geriljakrig, masseopprør og hungeropptøyer. Geriljakrigen mot Japan som pågår nå i provinsene i nordøst og i Øst-Hebei[27], er bøndenes svar på angrepa fra den japanske imperialismen.
Studentbevegelsen har allerede vokst mye, og kommer helt sikkert til å fortsette med det. Men den må samordnes med kampen til arbeiderne, bøndene og soldatene. Bare da kan den fortsette frammarsjen og trasse unntakstilstanden som landssvikerne har innført, og trasse politikken med undergraving og nedslakting som politiet, sikkerhetspolitiets agenter, slynglene i utdanningssektoren og fascistene står for.
Vi har alt tatt opp vaklinga til det nasjonale borgerskapet, rikbøndene og smågodseierne, og muligheten for at de faktisk kan delta i kampen mot Japan.
Minoritetsnasjonalitetene, og særlig folket i Indre Mongolia, som er direkte trua av den japanske imperialismen, reiser seg til kamp. Ettersom tida går vil kampen deres smelte sammen med kampen til folket i Nord-Kina og med operasjonene til den røde arméen i nordvest.
Alt dette viser at den revolusjonære situasjonen nå endrer seg fra å være lokal til å bli landsomfattende, og at den endrer seg litt etter litt fra å være ujamn til å bli temmelig jamn. Vi står like foran et stort omskifte. Oppgava til partiet er å samordne det rødehæren gjør med alt det arbeiderne, bøndene, studentene, småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet i hele landet gjør, og skape en revolusjonær nasjonal enhetsfront.
DEN NASJONALE ENHETSFRONTEN
Nå som vi har gått gjennom situasjonen både med omsyn til kontrarevolusjonen og revolusjonen, blir det lett å fastsette de taktiske oppgavene til partiet.
Hva er den grunnleggende taktiske oppgava til partiet? Det er ikke noe annet enn å danne en brei revolusjonær nasjonal enhetsfront.
Den revolusjonære taktikken og de revolusjonære metodene for ledelse må endres etter som den revolusjonære situasjonen endrer seg. Oppgava til de japanske imperialistene, samarbeidsfolka og landssvikerne er å gjøre Kina til en koloni, mens vår oppgave er å gjøre Kina til et fritt og sjølstendig land med full territorial integritet.
Det er ei stor oppgave å vinne sjølstendighet og frihet for Kina. Den krever at vi kjemper mot utenlandsk imperialisme og de kontrarevolusjonære kreftene innenlands. Den japanske imperialismen er fast bestemt på å trenge djupt inn i Kina. De kontrarevolusjonære kreftene til storgodseier- og kompradorklassene innenlands er fortsatt sterkere enn de revolusjonære kreftene til folket. Vi kan ikke styrte den japanske imperialismen og de kontrarevolusjonære kreftene i Kina på en dag. Vi må være forberedt på at det tar lang tid. Vi kan ikke klare det hvis vi er svake. Derfor må vi samle stor styrke. I Kina er de kontrarevolusjonære kreftene svakere enn før og de revolusjonære kreftene sterkere, akkurat som i resten av verden. Denne vurderinga er riktig, og den viser ei side av saka. Samtidig må vi peke på at de kontrarevolusjonære kreftene i Kina og resten av verden foreløpig er sterkere enn de revolusjonære kreftene. Denne vurderinga er også riktig, og den viser ei annen side av saka. Kina har utvikla seg ujamt politisk og økonomisk, derfor utvikler revolusjonen seg ujamt. Som regel vokser revolusjonen fram, utvikler seg og seirer først der de kontrarevolusjonære kreftene er ganske svake, mens den ennå ikke har vokst fram, eller bare utvikler seg svært sakte, der de kontrarevolusjonære kreftene er sterke. Slik har situasjonen vært for den kinesiske revolusjonen i lang tid. Vi kan forutsi at den allmenne revolusjonære situasjonen kommer til å vokse enda mer på visse stadier i framtida, men den vil fortsatt vokse ujamt. Det kommer til å ta lang tid å forandre den kinesiske revolusjonen fra å være ujamn til å bli allment jamn. Det kommer også til å kreve enorm innsats og ei riktig partilinje. Når den revolusjonære krigen som Sovjetunionens Kommunistiske Parti[28] leda, varte i tre år, så må vi være klare til å bruke enda lengre tid på den revolusjonære krigen som det kinesiske kommunistpartiet leder, og som allerede har vart lenge. Denne tida er nødvendig for å gjøre grundig slutt på de innenlandske og utenlandske kontrarevolusjonære kreftene en gang for alle. Det holder ikke med slik utålmodighet som dukka opp før i tida. I tillegg må vi utarbeide en riktig revolusjonær taktikk. Vi klarer aldri å utrette noe stort dersom vi fortsetter med å virre rundt innafor snevre grenser. Dette betyr ikke at alt må gjøres langsomt i Kina. Nei, vi må være dristige. Vi må ikke slappe av et øyeblikk, for da kan landet bli underkua. Fra nå av kommer revolusjonen helt sikkert til å utvikle seg mye raskere enn før, for både Kina og resten av verden går mot en ny periode med krig og revolusjon. Likevel blir den revolusjonære krigen i Kina langvarig. Årsaka til dette er at imperialismen er sterk og at revolusjonen utvikler seg ujamt. Vi sier at situasjonen nå er slik at ei ny flodbølge i den nasjonale revolusjonen nærmer seg, og at en ny landsomfattende revolusjon står for døra i Kina. Dette er et kjennetegn ved den revolusjonære situasjonen i dag. Det er ei kjensgjerning og ei side av saka. Men vi må også si at imperialismen fortsatt er ei kraft vi må ta alvorlig, at den ujamne utviklinga i revolusjonen er en alvorlig svakhet, og at vi må være forberedt på å kjempe en langvarig krig om vi skal slå fiendene våre. Dette er et annet kjennetegn ved den revolusjonære situasjonen i dag. Det er også ei kjensgjerning og ei annen side av saka. Begge kjennetegna og begge kjensgjerningene lærer oss og tvinger oss til å endre taktikken og måten å disponere kreftene på for å fortsette kampen i samsvar med situasjonen. Situasjonen i dag krever at vi dristig forkaster all politikk med stengte dører, danner en brei enhetsfront og er på vakt mot eventyrpolitikk. Vi må ikke kaste oss inn i avgjørende slag før tida er moden og før vi har den styrken vi trenger.
Her skal jeg verken drøfte forholdet mellom eventyrpolitikk og politikk med stengte dører, eller de farene eventyrpolitikken kan føre med seg når det skjer ting i større målestokk. Det kan vente til seinere. Nå skal jeg bare forklare hvorfor enhetsfronttaktikken og taktikken med stengte dører er stikk motsatte ting.
Enhetsfronttaktikken krever at vi rekrutterer store styrker for å omringe og tilintetgjøre fienden.
Taktikken med stengte dører er det samme som å slåss aleine i en desperat kamp mot en fryktinngytende fiende.
De som går inn for enhetsfronttaktikken sier: De japanske imperialistene prøver å gjøre Kina til en koloni. Det kan endre den revolusjonære og den kontrarevolusjonære fronten i Kina. Dette må vi vurdere riktig, ellers kan vi ikke vurdere riktig hvilke muligheter vi har for å danne en brei revolusjonær nasjonal enhetsfront. Om vi ikke lager ei skikkelig vurdering av de sterke og svake sidene til de japanske og kinesiske kontrarevolusjonære kreftene og til de revolusjonære kreftene i Kina, kan vi ikke forstå fullt ut at det er nødvendig å organisere en brei revolusjonær nasjonal enhetsfront, eller ta bestemte tiltak for å bryte ned politikken med stengte dører. Uten ei slik vurdering, kan vi ikke bruke enhetsfronten til å organisere og samle millioner av folk og alle de arméene som kan komme til å støtte revolusjonen, slik at de rykker fram og slår til mot hovedmålet vårt, nemlig de japanske imperialistene og løpeguttene deres, de kinesiske landssvikerne. Da kan vi heller ikke bruke dette taktiske våpenet for å slå til mot hovedmålet. Isteden kommer vi til å sikte på mange ulike mål. Kulene våre kommer ikke til å treffe hovedfienden, men mindre fiender, eller til og med forbundsfellene våre. Dette ville bety at vi ikke peker ut hovedfienden, og at vi kaster bort ammunisjon. Det ville bety at vi ikke klarer å omringe og isolere hovedfienden. Det ville bety at vi ikke ville klare å trekke over til vår side alle dem i fiendens leir og ved fiendens front som er der under tvang, og heller ikke dem som var fiendene våre i går, men som kan bli vennene våre i dag. Det ville faktisk bety at vi hjalp fienden, at vi bremsa, isolerte og innsnevra revolusjonen. Det ville bety at den revolusjonære flodbølga gikk tilbake, og til og med at revolusjonen lei nederlag.
De som går inn for taktikken med stengte dører, sier at alt dette er galt. De revolusjonære kreftene må være reine, helt reine, og den revolusjonære vegen må være rett, helt rett. Bare det som bokstavelig talt står i den hellige skrifta er riktig. Det nasjonale borgerskapet er fullstendig kontrarevolusjonært til evig tid. Vi må ikke vike en eneste tomme for rikbøndene. Vi må bekjempe de gule fagforeningene med nebb og klør. Tar vi Cai Tingkai i handa, må vi samtidig kalle han kontrarevolusjonær. Har dere noen gang hørt om en katt som ikke var glad i fisk, eller en krigsherre som ikke var kontrarevolusjonær? Intellektuelle er døgnfluerevolusjonære som det er farlig å rekruttere. Derfor er politikken med stengte dører det eneste undergjørende tryllemidlet, mens enhetsfronten er en opportunistisk taktikk.
Kamerater, hva er nå egentlig riktig, enhetsfronten eller politikken med stengte dører? Hvilken taktikk er marxist-leninistisk? Jeg svarer uten å nøle et øyeblikk — enhetsfronten og ikke politikken med stengte dører. Treåringer har mange ideer som er riktige, men vi kan ikke overlate alvorlige nasjonale eller internasjonale spørsmål til dem, for de forstår ikke slike spørsmål ennå. Marxismen-leninismen går mot «barnesjukdommer» i de revolusjonære rekkene. De som går hardt inn for politikken med stengte dører, går nettopp inn for en slik barnesjukdom. Det er med revolusjonen som med alle andre ting i verden, den tar krokveger og går aldri rett fram. Den revolusjonære og den kontrarevolusjonære fronten kan endre seg, akkurat som alt annet i verden. Den japanske imperialismen har bestemt seg for å gjøre Kina til en koloni, og de revolusjonære kreftene i Kina har fortsatt alvorlige svakheter. Disse to kjensgjerningene er utgangspunktet for partiets nye taktikk med brei enhetsfront. I dag må de revolusjonære kreftene organisere millioner av mennesker, og sette en mektig revolusjonær hær i bevegelse for å angripe de kontrarevolusjonære kreftene. Bare en så enorm styrke kan knuse de japanske imperialistene, landssvikerne og samarbeidsfolka. Dette er den nakne sannheten. Derfor er enhetsfronttaktikken den eneste marxist-leninistiske taktikken. Taktikken med stengte dører er derimot taktikken for å kjempe i ensom majestet. Det eneste politikken med stengte dører fører til, er «å jage fisken ut på djupet og spurvene inn i krattet». Denne politikken kommer til å jage millionmassene, denne mektige hæren, over til fienden. Da kommer han helt sikkert til å juble. Når det kommer til stykket, er politikken med stengte dører en trufast tjener for de japanske imperialistene, landssvikerne og samarbeidsfolka. De som går inn for denne politikken, snakker om det «reine» og det «rette». Marxist-leninistene kommer til å fordømme dette pratet, og de japanske imperialistene kommer til å rose det. Vi vil slett ikke ha noe av politikken med stengte dører. Det vi vil ha, er en revolusjonær nasjonal enhetsfront som kommer til å gi de japanske imperialistene, landssvikerne og samarbeidsfolka dødsstøtet.
FOLKEREPUBLIKKEN[29]
Om det er slik at regjeringa vår hittil har støtta seg på forbundet mellom arbeiderne, bøndene og småborgerskapet i byene, må vi gjøre den om fra nå av slik at den også har med folk fra alle andre klasser som vil være med i den nasjonale revolusjonen.
Nå må den grunnleggende oppgava til ei slik regjering være å gå mot at den japanske imperialismen annekterer Kina. Ei slik regjering kommer til å være så breit sammensatt at også de som bare er interessert i den nasjonale revolusjonen og ikke jordbruksrevolusjonen, kan bli med. Til og med de som bare er mot den japanske imperialismen og løpeguttene deres kan få være med hvis de vil, sjøl om de ikke vil gå mot de europeiske og amerikanske imperialistene fordi de har så nære band til dem. Derfor er det et prinsipp at ei slik regjering må ha et program som stemmer overens med den grunnleggende oppgava, som er å slåss mot de japanske imperialistene og lakeiene deres, og vi må endre politikken vår i samsvar med det.
Det som særmerker den revolusjonære leiren nå, er at det fins et kommunistparti og en rødehær, som er stålsatt. Dette har avgjørende betydning. Uten dem ville vi få store problemer. Hvorfor det? Fordi det er mange landssvikere og samarbeidsfolk i Kina. Og fordi de er mektige. De vil helt sikkert finne på alt mulig for å ødelegge enhetsfronten. De vil så splid ved å skremme og bestikke folk og spille på motsetningene mellom de ulike gruppene. De vil bruke troppene sine til å undertrykke og knuse en for en alle som er svakere enn dem, og som vil skille lag med dem og slutte seg til oss for å kjempe mot Japan. Dette kunne vi neppe unngå dersom den anti-japanske regjeringa og hæren ikke hadde denne livskraftige faktoren, dvs. kommunistpartiet og rødehæren. I 1927 mislyktes revolusjonen først og fremst på grunn av at kommunistpartiet hadde ei opportunistisk linje. Det blei ikke gjort noe forsøk på å utvide rekkene våre (arbeider- og bondebevegelsen og de væpna styrkene som kommunistpartiet leda), og Kuomintang som vi var i midlertidig forbund med, var det eneste det blei satt lit til. Da imperialismen ga lakeiene sine, godseier- og kompradorklassen, ordre om å strekke ut de talløse fangarmene sine og trekke til seg først Chiang Kai-shek og så Wang Jingwei, lei revolusjonen nederlag. På den tida hadde ikke den revolusjonære enhetsfronten noen grunnpillar å støtte seg til, den hadde ikke sterke revolusjonære væpna styrker. Derfor måtte kommunistpartiet slåss aleine når folk falt fra i store skarer. Det kunne ikke slå tilbake taktikken til imperialistene og de kinesiske kontrarevolusjonære med å knuse motstanderne en for en. Vi hadde riktignok troppene under Ho Lung og Yeh Ting, men de var ikke sterke nok politisk ennå, og partiet var ikke særlig dyktig til å lede dem. Derfor blei de slått til slutt. Uten en hard kjerne av revolusjonære styrker vil revolusjonen li nederlag. Denne lærdommen har vi betalt for med vårt eget blod. I dag er alt helt annerledes. Nå har vi et sterkt kommunistparti og en sterk rødehær, og vi har også baseområdene til rødehæren. Kommunistpartiet og rødehæren tar initiativet til en landsomfattende enhetsfront mot Japan i dag, og i framtida kommer de også til å bli den mektige grunnpillaren i den anti- japanske regjeringa og hæren i Kina. De kommer til å klare å hindre at de japanske imperialistene og Chiang Kai-shek får gjennomført politikken for å rive opp denne enhetsfronten. Men vi må være på vakt, for de japanske imperialistene og Chiang Kai-shek vil helt sikkert ty til alle slags skremsler og bestikkelser og spille på motsetningene mellom de ulike gruppene.
Vi kan sjølsagt ikke vente at alle gruppene innafor den breie nasjonale enhetsfronten mot Japan skal stå like fast som kommunistpartiet og rødehæren, Noen dårlige elementer kan bli påvirka av fienden og trekke seg ut av enhetsfronten etter hvert. Men vi trenger ikke være redd for å miste slike folk. Sjøl om fiendens innflytelse kan få dårlige elementer til å falle fra, så får vår innflytelse bra folk til å komme til oss. Så lenge kommunistpartiet og rødehæren lever og blomstrer, gjør den nasjonale enhetsfronten det også. Dette viser den ledende rolla til kommunistpartiet og rødehæren i den nasjonale enhetsfronten. Kommunistene er ikke lenger politiske småunger, og de kan ta vare på seg sjøl og ta seg av forholdet, til forbundsfellene sine. Om de japanske imperialistene og Chiang Kai-shek kan spille på motsetningene mellom de revolusjonære kreftene, kan kommunistpartiet gjøre det samme i forhold til de kontrarevolusjonære kreftene. Om de kan trekke dårlige elementer i våre rekker over til seg, kan vi på samme måte trekke de «dårlige elementene» deres (vi ser på dem som bra elementer) over til oss. Om vi kan trekke mange over til oss, vil det tynne ut fiendens rekker og styrke våre. Kort sagt, det er to grunnleggende krefter som nå er i kamp, og alle de mellomliggende kreftene vil måtte slutte seg til den ene eller den andre sida. Dette er en lov vi ikke kan komme forbi. Mange vil helt sikkert bli drevet over til oss av de japanske imperialistenes politikk med å underkue Kina og Chiang Kai-sheks politikk med å svike Kina. De kommer enten til å gå rett inn i kommunistpartiet eller rødehæren, eller gå inn i enhetsfront med oss. Dette vil skje så sant vi lar være å følge politikken med stengte dører.
Hvorfor skal vi endre «arbeider- og bonderepublikken» til en «folkerepublikk»?
Regjeringa vår representerer ikke bare arbeiderne og bøndene, men hele nasjonen. Dette er underforstått i parolen om en demokratisk arbeider- og bonderepublikk, for 80 til 90 prosent av befolkninga er arbeidere og bønder Tipunktsprogrammet[30], som blei vedtatt av den sjette nasjonale partikongressen vår, gir uttrykk for interessene til hele nasjonen og ikke bare til arbeiderne og bøndene. Men situasjonen nå krever at vi endrer parolen vår, at vi endrer den til en parole om en folkerepublikk. Årsaka er at den japanske invasjonen har endra klasseforholda i Kina. Nå er det ikke bare småborgerskapet som kan slutte seg til kampen mot Japan, men også det nasjonale borgerskapet.
Folkerepublikken kommer absolutt ikke til å representere interessene til de fiendtlige klassene. Tvert om, den skal stå i direkte motsetning til godseier- og kompradorklassen og lakeiene til imperialismen og ikke rekne dem som en del av folket. På samme måte representerer Chiang Kai-sheks «Nasjonale regjering for republikken Kina» bare de rikeste, og ikke vanlige folk. Den rekner ikke dem som en del av nasjonen. 80 til 90 prosent av befolkninga i Kina er arbeidere eller bønder. Derfor må folkerepublikken først og fremst representere interessene deres. Men folkerepublikken kommer til å gjøre slutt på den imperialistiske undertrykkinga av Kina, gjøre landet fritt og sjølstendig, og gjøre slutt på godseiernes undertrykking og de halvføydale tilstandene i Kina. Derfor vil ikke folkerepublikken bare tjene arbeiderne og bøndene, men også andre deler av folket. Summen av interessene til arbeiderne, bøndene og resten av folket er interessene til hele den kinesiske nasjonen. Komprador- og godseierklassen lever også på kinesisk jord, men de bryr seg ikke om nasjonens interesser. Derfor står interessene deres i strid med interessene til flertallet. Dette lille mindretallet er de eneste vi bryter med og de eneste vi går til kamp mot. Derfor har vi rett til å si at vi representerer hele nasjonen.
Sjølsagt er det interessemotsetninger mellom arbeiderklassen og det nasjonale borgerskapet. Arbeiderklassen er fortroppen i den nasjonale revolusjonen. Derfor må den få politiske og økonomiske retter, og den må få rette styrken sin mot imperialistene og landssvikerne, som er løpegutter for imperialismen. Ellers kommer vi ikke til å klare å utvikle den nasjonale revolusjonen framgangsrikt. Men arbeiderklassen og det nasjonale borgerskapet får felles interesser dersom det nasjonale borgerskapet blir med i den anti-imperialistiske enhetsfronten. I perioden med den borgerlig-demokratiske revolusjonen skal ikke folkerepublikken beslaglegge privateiendom, bortsett fra den imperialistiske og føydale privateiendommen. Den skal slett ikke beslaglegge industri- og handels- foretaka til det nasjonale borgerskapet, men tvert om oppmuntre utviklinga av slike foretak. Vi skal beskytte alle nasjonale kapitalister som ikke støtter imperialistene eller de kinesiske landssvikerne. Under den demokratiske revolusjonen må vi sette grenser for kampen mellom arbeid og kapital. Arbeidslovene i folkerepublikken kommer til å beskytte arbeidernes interesser, men ikke hindre det nasjonale borgerskapet i å skaffe seg profitt, eller utvikle industri- og handelsforetak, for ei slik utvikling skader imperialismen og tjener det kinesiske folket. Derfor er det tydelig at folkerepublikken kommer til å representere interessene til alle lag som går mot imperialismen og de føydale kreftene. Regjeringa i folkerepublikken skal først og fremst bygge på arbeiderne og bøndene, men den skal også ha representanter fra andre klasser som går mot imperialismen og de føydale kreftene.
Men er det ikke farlig å la representanter for slike klasser delta i regjeringa til folkerepublikken? Nei. Arbeiderne og bøndene er det viktigste massegrunnlaget for republikken. Når vi gir småborgerskapet i byene, de intellektuelle og andre deler av befolkninga som støtter det anti- imperialistiske og anti-føydale programmet rett til å ha talsmenn i regjeringa i folkerepublikken og arbeide i den, rett til å stemme og stille til valg, må vi ikke tillate at interessene til arbeiderne og bøndene blir krenka, for arbeiderne og bøndene er det viktigste massegrunnlaget for republikken. Den viktigste delen av programmet vårt må være å verne interessene deres. Når representantene deres har flertall i denne regjeringa, og kommunistpartiet har ledelsen og arbeider der, har vi en garanti for at det ikke ligger noen fare i at andre klasser deltar. Det er helt opplagt at den kinesiske revolusjonen på dette stadiet fortsatt er en borgerlig- demokratisk revolusjon, og ikke en proletarisk-sosialistisk revolusjon. Det er bare de kontrarevolusjonære trotskistene3‘ som kommer med slikt sprøyt som at Kina allerede har gjennomført den borgerlig- demokratiske revolusjonen, og at all fortsettelse av revolusjonen bare kan bli sosialistisk. Revolusjonen i 1924—27 var en borgerlig- demokratisk revolusjon som ikke blei fullført, men endte med nederlag. Jordbruksrevolusjonen som vi har leda siden 1927, er også en borgerlig- demokratisk revolusjon, for den er ikke retta mot kapitalismen, men mot imperialismen og føydalismen. Dette vil fortsatt gjelde for revolusjonen vår i ganske lang tid framover.
Arbeiderne, bøndene og småborgerskapet i byene er i all hovedsak fortsatt drivkreftene i revolusjonen, men nå kan vi også rekne med det nasjonale borgerskapet.
Vendinga i revolusjonen kommer seinere. Det er ikke til å unngå at den demokratiske revolusjonen i framtida går over i den sosialistiske revolusjonen. Når kommer denne overgangen? Det avhenger av når de nødvendige vilkåra er til stede, og det kan ta ganske lang tid. Vi må ikke legge ut om denne overgangen før alle de nødvendige politiske og økonomiske vilkåra er til stede, og før det er til fordel og ikke til skade for det overveldende flertallet av folket i hele Kina. Det er galt å tvile på dette og vente at overgangen skal komme snart. Det var dette noen av kameratene våre trudde da de hevda at overgangen i revolusjonen ville ta til straks den demokratiske revolusjonen begynte å seire i nøkkelprovinser. Det skyldtes at de ikke forsto hva slags land Kina er politisk og økonomisk. De forsto heller ikke at det blir vanskeligere å fullføre den demokratiske revolusjonen politisk og økonomisk i Kina enn i Russland, og at det vil kreve lengre tid og mer strev.
INTERNASJONAL STØTTE
Til slutt må jeg si noe om forholdet mellom den kinesiske revolusjonen og verdensrevolusjonen.
Helt sia det imperialistiske uhyret blei til, har forholda i hele verden blitt så nært sammenknytta at det er umulig å skille dem fra hverandre. Vi kinesere har glød nok til å kjempe mot fienden til siste blodsdråpe, vilje til å ta tilbake det tapte området ved egen hjelp og evne til å stå på egne bein blant alle andre nasjoner. Men dette betyr ikke at vi kan klare oss uten internasjonal støtte. Nei, i dag er internasjonal støtte nødvendig for den revolusjonære kampen i alle nasjoner og land. En gammal filosof har sagt: «I vår- og høstepoken var det ingen rettferdige kriger.»[32] Dette gjelder enda mer for imperialismen i dag. For det er bare de undertrykte nasjonene og de undertrykte klassene som kan føre rettferdige kriger. Alle kriger overalt i verden der folket reiser seg for å kjempe mot dem som undertrykker dem, er rettferdige kriger. Februar- revolusjonen og Oktoberrevolusjonen i Russland var rettferdige kriger. De revolusjonene folk i ulike europeiske land gjennomførte etter 1. verdenskrig, var rettferdige kriger. Opiumskrigen[33], krigen for det himmelske Taiping-kongedømmet[34], Yi Ho Tuan-krigen[35], den revolusjonære krigen i 1911[37], nordekspedisjonen i 1926—27, jordbruksrevolusjonskrigen fra 1927 til i dag og den krigen vi fører nå for å gjøre motstand mot Japan og straffe landssvikerne, er rettferdige kriger i Kina. Den landsomfattende kampen mot Japan og den verdensomspennende kampen mot fascismen stiger nå som ei flodbølge. Derfor vil rettferdige kriger spre seg over hele Kina og hele jordkloden. Alle rettferdige kriger støtter hverandre, mens alle urettferdige kriger må vendes til rettferdige kriger. Dette er den leninistiske linja37. Krigen vår mot Japan trenger støtte fra folket i hele verden og framfor alt fra folket i Sovjetunionen. Den støtta får vi helt sikkert, for det er ei felles sak som binder oss sammen. Før var de kinesiske revolusjonære kreftene på en måte isolert, for Chiang Kai-shek skilte oss fra de internasjonale revolusjonære kreftene ei tid. Nå har situasjonen endra seg, og den har endra seg til fordel for oss. Heretter kommer den til å fortsette å endre seg til fordel for oss. Vi kan ikke bli isolert igjen. Det er ett av de nødvendige vilkåra for at Kina skal seire i krigen mot Japan, og for at vi skal seire i den kinesiske revolusjonen.
NOTER
1. 18. januar 1915 la de japanske imperialistene fram de tjueen krava for regjeringa til Yuan Shikai. 7. mai sendte de et ultimatum og krevde svar i løpet av førtiåtte timer. Krava kan deles inn i fem deler. Innholdet i de fire første delene var: De rettighetene Tyskland hadde rana til seg i Shantung skulle overføres til Japan, som også skulle få enda større rettigheter i provinsen. Japanere skulle få rett til å leie eller eie jord i Sør-Mandsjuria og Øst- Mongolia og bosette seg der, drive industri og handel og ha enerett på jernbanebygging og gruvedrift. Han-Jeh-Ping jern- og stålkompani skulle omorganiseres til et felles kinesisk-japansk foretak. Og Kina skulle forplikte seg til ikke å leie ut eller avstå noen havner eller øyer langs kysten til noen tredje makt. Den femte delen inneholdt krav om at Japan skulle ha kontroll over Kina på det politiske, finansielle og militære området og når det gjaldt politiet, og at Japan skulle bygge viktige jernbanelinjer for å knytte sammen provinsene Hubei, Jiangxi og Guangdong. Yuan Shikai godtok alle krava unntatt de i den femte delen, som han ønska «videre forhandlinger» om. Takket være den enhetlige motstanden i det kinesiske folket, fikk ikke Japan innfridd krava sine.
2. Yuan Shikai var leder for krigsherrene i nord de siste åra av Qing-dynastiet. Etter at Qing-dynastiet blei styrta ved revolusjon i 1911, rana han til seg presidentstillinga i republikken ved hjelp av kontrarevolusjonære væpna styrker og med støtte fra imperialistene. Han utnytta også den forsonlige innstillinga til borgerskapet, som leda revolusjonen på den tida. Han danna den første regjeringa til krigsherrene i nord, som representerte storgodseierklassen og storkompradorklassen. I 1915 ville han gjøre seg sjøl til keiser. For å vinne støtte fra de japanske imperialistene, godtok han de tjueen krava Japan satte fram for å få enekontroll over hele Kina. I desember samme år var det en oppstand i Yunnan- provinsen mot at Yuan Shikai skulle bli utropt til keiser. Denne oppstanden vant raskt gjenklang og støtte over hele landet. Yuan Shikai døde i Peking i juni 1916.
3. Regjeringa i De forente stater sammenkalte nimaktskonferansen i Washington i november 1921. Kina, Storbritannia, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland, Portugal og Japan blei innbudt. Konferansen var en kamp mellom De forente stater og Japan om hegemoniet i Det fjerne østen. De forente stater foreslo en nimaktsavtale på grunnlag av prinsippet om «åpne dører» og «like muligheter for alle land i Kina». Den blei undertegna 6. februar 1922. Målet med denne avtalen var å skape en situasjon der imperialistmaktene kontrollerte Kina sammen. I virkeligheten rydda den vegen for at USA-imperialistene fikk eneherredømme, for målet var å velte de japanske planene om eneherredømme.
4. 18. september 1931 tok den japanske «Guangdong-arméen» i Nordøst-Kina Shenyang. De kinesiske styrkene i Shenyang og andre steder i nordøst (nordøstarméen) fulgte Chiang Kai-sheks ordre om «absolutt ikke-motstand» og trakk seg tilbake til et område sør for Shanhaiguan. Dermed kunne de japanske styrkene raskt okkupere provinsene Liaoning, Kirin og Heilongjiang. Denne japanske aggresjonen er blitt kjent som «18. september-hendinga».
5. «De fire provinsene i nordøst» var Liaoning, Kirin, Heilungkiang og Jehol. I dag svarer det til provinsene Liaoning, Kirin og Heilungkiang, den nordøstlige delen av Hebei- provinsen nord for den store muren og den østlige delen av Det autonome området Indre Mongolia. Etter 18. september-hendinga okkuperte de japanske inntrengerne Liaoning, Kirin og Heilungkiang, og seinere, i 1933, tok de Jehol.
6. Tilskynda av japanerne oppretta Kuomintang-forræderen Yin Ju-keng et marionetteregime i tjueto fylker i Øst-Hebei den 25. november 1935. Det kalte seg «Den autonome anti-kommunistiske administrasjonen i Øst-Hebei». Dette blei kjent som Øst-Hebei- hendinga.
7. De diplomatiske samtalene mellom Chiang Kai-shek-regjeringa og den japanske regjeringa tok opp de såkalte «Hirotas tre prinsipper», dvs. «De tre prinsippene for forholdet til Kina» som den japanske utenriksministeren Hirota hadde lagt fram. De var: 1) Kina skulle undertrykke alle bevegelser som retta seg mot Japan. 2) Det skulle opprettes økonomisk samarbeid mellom Kina, Japan og «Mandsjukuo». 3) Kina og Japan skulle samarbeide om å forsvare seg mot kommunismen. 21. januar 1936 erklærte Hirota i den japanske nasjonalforsamlinga at den kinesiske regjeringa «har godtatt de tre prinsippene som keiserriket har foreslått».
8. I 1935 begynte et nytt oppsving for den folkelige patriotiske bevegelsen over hele landet. Under ledelse av Kinas Kommunistiske Parti holdt studenter i Peking en patriotisk demonstrasjon den 9. desember. De satte fram paroler som «Stans borgerkrigen og gå sammen for å gjøre motstand mot utenlandsk aggresjon» og «Ned med den japanske imperialismen». Denne bevegelsen slo en sprekk i det langvarige terrorstyret som Kuomintang-regjeringa hadde oppretta i forbund med de japanske inntrengerne. De fikk raskt støtte frå folket over hele landet, og er kjent som «9. desember-bevegelsen». Resultatet var at forholdet mellom de ulike klassene i landet endra seg, og at alle patrioter åpent slo til lyd for å følge den politikken Kinas Kommunistiske Parti hadde satt fram, nemlig politikken med den nasjonale enhetsfronten mot Japan. Chiang Kai-shek-regjeringa blei stående temmelig aleine med den svikefulle politikken sin.
9. Chiang Kai-shek hadde alt solgt Nordøst-Kina til Japan, og da denne rapporten blei skrevet var han i ferd med å selge Nord-Kina. Samtidig fortsatte han aktivt kampen mot rødehæren. Derfor måtte det kinesiske kommunistpartiet gjøre sitt beste for å avsløre han som landssviker, og sjølsagt blei han ikke tatt med i den nasjonale enhetsfronten mot Japan som partiet foreslo. Men alt i denne rapporten nevner kamerat Mao Zedong at motsigelsene mellom imperialistmaktene kunne få leiren til den kinesiske godseierklassen og kompradorklassen til å gå i oppløsning. Og seinere førte nettopp Japans angrep på Nord- Kina til alvorlige interessemotsetninger mellom den japanske og den engelsk-amerikanske imperialismen. Det kinesiske kommunistpartiet sa at Chiang Kai-shek-klikken hadde så nære band til engelsk-amerikanske imperialistiske interesser at de kunne komme til å endre holdninga si til Japan dersom herrene deres ba om det. Derfor valgte kommunistpartiet å bruke politikken med å tvinge Chiang Kai-shek til å gjøre motstand mot Japan. I mai 1936 kom rødehæren tilbake fra Shansi til Nord-Shaanxi. Rødehæren vendte seg direkte til Kuomintang-regjeringa i Nanjing, og oppfordra den til å stoppe borgerkrigen og gå sammen med rødehæren for å gjøre motstand mot Japan. I august samme år sendte sentralkomiteen det kinesiske kommunistpartiet brev til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang. I brevet krevde sentralkomiteen at de to partiene skulle danne en enhetsfront for å gjøre motstand mot Japan, og den krevde forhandlinger mellom representanter for begge partiene. Men Chiang Kai-shek gikk ikke med på disse forslaga. I desember 1936 blei Chiang Kai-shek arrestert av offiserer i Kuomintang-hæren som var for forbund med kommunistpartiet, og først da blei han tvunget til å godta kravet fra kommunistpartiet om å stanse borgerkrigen og gjøre motstand mot Japan.
10. Cai Tingkai var nestkommanderende for Kuomintangs 19. rutearmé og sjef for ett av korpsa i den. De to andre lederne var Chen Mingshu og Jiang Guangnai. 19. rutearmé hadde kjempa mot rødehæren i Jiangxi, og blei sendt til Shanghai etter 18. september-hendinga. Oppsvinget i den anti-japanske bevegelsen til folket i Shanghai og hele landet hadde stor virkning på 19. rutearmé. Da japanske marinesoldater angrep Shanghai natt til 28. januar 1932, gjorde arméen og folket i Shanghai felles motstand. Men dette slaget tapte de fordi Chiang Kai-shek og Wang Jingwei sveik dem. Seinere blei 19. rutearmé sendt til Fujian på Chiangs ordre for å slåss mot rødehæren igjen. Men litt etter litt forsto lederne deres hvor fånyttes det var å kjempe mot rødehæren. De allierte seg med Kuomintangstyrkene under Li Jishen og andre, og i november 1933 erklærte de offentlig at de hadde brutt med Chiang Kai-shek. De oppretta «Den revolusjonære folkeregjeringa for republikken Kina» i Fujian, og slutta en avtale med rødehæren om å gjøre motstand mot Japan og gå mot Chiang Kai-shek. 19. rutearmé og folkeregjeringa i Fukien falt sammen under angrepa fra troppene til Chiang. Etter det gikk Cai Tingkai og andre litt etter litt over til å ville samarbeide med kommunistpartiet.
11. Feng Yuxiang og styrkene som han hadde kommandoen over i Suiyuan-provinsen, brøt med krigsherreklikken i nord, og slutta seg til revolusjonen da den revolusjonære nordekspedisjonshæren kom fram til Wuhan i september 1926. Tidlig i 1927 dro troppene hans fra Shensi for å angripe Henan-provinsen sammen med nordekspedisjonshæren. Etter at Chiang Kai-shek og Wang Jingwei sveik revolusjonen i 1927, deltok Feng i antikommunistisk virksomhet. Men han og Chiang Kai-shek-klikken hadde alltid forskjellige interesser. Etter at Japan gikk inn i Kina 18. september 1931, ville han gjøre motstand. I mai 1933 gikk han sammen med kommunistpartiet om å danne folkets anti-japanske allierte hær i Changchiakou. I august måtte han gi opp forsøka sine på grunn av presset fra Chiang Kai-shek-styrkene og de japanske inntrengerne. Feng fortsatte å samarbeide med kommunistpartiet de siste åra han levde.
12. I desember 1931 gjorde Kuomintangs 26. rutearmé i Ningtu i Jiangxi opprør. Den var sendt dit av Chiang Kai-shek for å angripe rødehæren i Kiangsi-provinsen. Under ledelse av kameratene Chao Po-sheng og Tung Chen-tang reiste mer enn ti tusen offiserer og menige seg, og slutta seg til rødehæren som svar på oppfordringa fra kommunistene om å gjøre motstand mot Japan.
13. Ma Zhanshan var offiser i Kuomintangs nordøstarmé som var stasjonert i Heilungkiang. Ma Zhanshan og mennene hans kjempa mot de japanske inntrengerne som trengte fram mot Heilongjiang gjennom Liaoning etter 18. september-hendinga.
14. Den velkjente Kuomintang-politikeren Hu Hanmin var motstander av politikken til dr. Sun Yatsen med samarbeid med det kinesiske kommunistpartiet. Han var Chiang Kai- sheks medskyldige i det kontrarevolusjonære statskuppet 12. april 1927. Seinere begynte de å slåss om makta, og Chiang satte Hu Hanmin i fengsel. Da han slapp løs etter 18. september-hendinga, dro han fra Nanjing til Kanton. Der egga han opp krigsherrene fra Guangdong og Jangxi mot Chiang Kai-sheks Nanjing-regjering, slik at de sto mot hverandre i lang tid.
15. Sekspunktsprogrammet for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen var «det kinesiske folkets grunnprogram for å kjempe mot Japan» som det kinesiske kommunistpartiet la fram og offentliggjorde i 1934. Det var undertegna av Soong Qingling (kona til Sun Yatsen) og andre. Programmet inneholdt disse punktene: 1) Mobiliser alle sjø-, luft- og landstridskrefter til å kjempe mot Japan. 2) Mobiliser folket i hele landet. 3) Gi hele folket våpen. 4) Beslaglegg det de japanske imperialistene i Kina og landssvikerne eier for å dekke krigsomkostningene. 5) Opprett en landsomfattende komite for nasjonalt væpna forsvar. Den skal velges av representanter for arbeidere, bønder, soldater, studenter og forretningsfolk. 6) Inngå forbund med alle krefter som er mot de japanske imperialistene og opprett vennskapelige forbindelser med alle land som overholder velvillig nøytralitet.
16. Disse krigsherrene var Chen Jitang fra Guandong og Li Zongren og Bai Chongxi fra Guangxi.
17. Chiang Kai-shek-banden kalte det revolusjonære folket «banditter», og de væpna angrepa sine og massakrene på det revolusjonære folket «undertrykking av banditter».
18. Kamerat Ren Bishi var en veteran i det kinesiske kommunistpartiet og en av de første som var med på å organisere partiet. Han var medlem av sentralkomiteen fra den femte nasjonale kongressen i 1927 og framover. Han blei valgt inn i det politiske byrået på den fjerde plenumssesjonen til den sjette sentralkomiteen i 1931. I 1933 var han sekretær i provinspartikomiteen i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi, samtidig med at han var politisk kommissær for sjette armégruppe i rødehæren. Da sjette og andre armégruppe gikk sammen og danna andre frontarmé, blei han valgt til politisk kommissær. Han var leder for den politiske hovedavdeiinga til Den åttende rutearméen i de første åra av motstandskrigen. I 1940 begynte han å arbeide i sekretariatet til sentralkomiteen i partiet. På den første plenumssesjonen til den sjuende sentralkomiteen i 1945 blei han igjen valgt til medlem i det politiske byrået og sekretariatet. Kamerat Ren Bishi døde i Peking 27. oktober 1950.
19. Sjette armégruppe i den røde kinesiske arbeider- og bondehæren var opprinnelig stasjonert i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi. I august 1934 brøt de beleiringa til fienden og forflytta seg etter ordre fra partiets sentralkomite. I oktober slutta de seg sammen med andre armégruppe i Øst-Guizhou Den var leda av kamerat Ho Lung. Sammen danna de rødehærens andre frontarmé, og oppretta det revolusjonære baseområdet Hunan-Hubei-Sichuan-Guizhou.
20. I oktober 1934 starta første, tredje og femte armégruppe i den røde kinesiske arbeider- og bondehæren (det vil si rødehærens første frontarmé, også kjent som den sentrale røde arméen) fra Changting og Ninghua i Vest-Fujian og fra Ruijin, Yutu og andre steder i Sør-Jiangxi, og begynte ei større strategisk forflytning. Den røde hæren tilbakela 25 000 li (12 500 km) på marsjen gjennom de elleve provinsene Fukien, Jiangxi, Guangdong, Hunan, Guangxi, Guizhou, Sichuan, Yunnan, Xikang, Gansu og Shaanxi. De gikk over fjell dekt av evig snø og sumpland uten stier, de måtte tåle umåtelige vansker og slå tilbake gjentatte forsøk fra fienden på å innringe, forfølge, hindre og avskjære dem. I oktober 1935 nådde de endelig seierrikt fram til den revolusjonære basen i Nord-Shaanxi.
21. Rødehæren i grenseområdet mellom Szechuan og Shensi var fjerde frontarmé i den røde kinesiske arbeider- og bondehæren. I mars 1935 forflytta den seg fra basen i grenseområdet mellom Szechuan og Shensi til grensa mellom provinsene Sichuan og Xikang. I juni slutta den seg sammen med første frontarmé i Maokung i Vest-Sichuan. De rykka nordover i to kolonner, en høyre og en venstre. Men da de kom til Maoerhkai-området nær Songpan i september, handla Zhang Guotao fra fjerde frontarmé i strid med sentralkomiteens ordrer, og leda den venstre kolonnen sørover. Dette førte til at rødehæren blei splitta. Andre frontarmé hadde brutt fiendens beleiring og forlatt grenseområdet mellom Hunan, Hubei, Sichuan og Guizhou. Den dro gjennom Hunan, Guizhou og Yunnan, og kom til Kantze i Xikang-provinsen i juni 1936. Der slutta den seg til fjerde frontarmé. Kameratene fra fjerde frontarmé handla i strid med viljen til Zhang Guotao, og begynte igjen å forflytte seg nordover sammen med andre frontarmé. I oktober kom hele andre frontarmé og en del av fjerde frontarmé til Nord-Shaanxi, og klarte å slutte seg til første frontarmé.
22. Zhang Guotao var en overløper fra den kinesiske revolusjonen. Han blei med i det kinesiske kommunistpartiet i ungdommen fordi han spekulerte i revolusjonen. Han gjorde store feil innafor partiet, og endte med å begå alvorlige forbrytelser. Den mest berykta feilen var da han i 1935 gikk mot at den røde hæren skulle marsjere nordover, og gikk inn for at den skulle foreta ei defaitistisk og likvidasjonistisk tilbaketrekking til områdene til minoritetsnasjonalitetene på grensa mellom Sichuan og Xikang. (Provinsen Xikang blei oppløst i 1955. Nå er den delt mellom Sichuan-provinsen og det autonome området Tibet.) Han begikk åpenlyst forræderi mot partiet og sentralkomiteen, oppretta sin egen falske sentralkomite, brøt enheten i partiet og den røde hæren og forårsaka alvorlige tap for den fjerde frontarméen. Takket være at kamerat Mao Zedong og sentralkomiteen underviste dem tålmodig, kom den fjerde frontarméen og de mange kadrene i den snart tilbake under den riktige ledelsen til sentralkomiteen. Den spilte ei ærefull rolle i de kampene som fulgte. Men Zhang Guotao viste seg å være uforbederlig. Våren 1938 flykta han aleine fra grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia, og blei med i det hemmelige politiet til Kuomintang.
23. Den sentrale rødehæren, eller første frontarmé, var den røde hæren som blei bygd opp direkte under ledelse av sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet i området Jiangxi-Fujian.
24. Ifølge kinesisk mytologi skapte Pan Ku verden, og var menneskehetens første hersker. Sagnet sier at de tre fyrstene og de fem keiserne herska i det gamle Kina.
25. I juli 1935 starta Kuomintang-troppene det tredje «innringings- og undertrykkings»- felttoget mot det revolusjonære baseområdet Shaanxi-Gansu. Det 26. armékorpset til rødehæren i Nord-Shaanxi slo to fiendtlige brigader på flukt på østavsnittet, og dreiv fienden til østsida av Den gule floden. Rødehærens 25. armékorps, som hadde operert i baseområdet Hubei-Henan-Anhui, dro gjennom Sør-Shaanxi og Øst-Gansu og kom i september til Nord-Shaanxi. Der slutta de seg til rødehæren i Nord-Shaanxi og danna rødehærens 15. armégruppe. I Hanchuan-Laoshan-felttoget tilintetgjorde denne armégruppa mesteparten av fiendens 110. divisjon og drepte divisjonssjefen. Seinere knuste den fire bataljoner av fiendens 107. divisjon i Yülinchiao i Hanchuan fylke. Fienden organiserte nye angrep og ga Tung Ying-pin (sjef for et armékorps i nordøstarméen) kommando over fem divisjoner som gikk til angrep i to kolonner. Divisjonen i østkolonnen dro nordover gjennom Lochuan og Fuhsien, og de fire andre divisjonene i vestkolonnen dro langs Hulu-elva mot Fuhsien i Nord-Shaanxi gjennom Qingyang og Hoshui i Gansu. Den sentrale rødehæren kom fram til Nord-Shaanxi i oktober. Måneden etter tilintetgjorde den sentrale rødehæren og 15. armégruppe i fellesskap fiendens 109. divisjon i Chihlochen, sørvest for Fuhsien. Under forfølgelsen utsletta de ett regiment fra fiendens 106. divisjon i Heishuisze. Dermed blei fiendens tredje «innringings- og undertrykkings»-felttog mot grenseområdet mellom Shensi og Kansu fullstendig knust.
26. Da hovedstyrkene til rødehæren i Sør-Kina forflytta seg i 1934—35, lot de noen enheter bli igjen for å operere som geriljaenheter. Disse geriljaenhetene holdt stand i fjorten baseområder i åtte provinser, nemlig Sør-Zhejiang, Nord-Fujian, Øst-Fujian, Sør- Fujian, Vest-Fujian, Nordøst-Jiangxi, grensa mellom Fukien og Jiangxi, grensa mellom Guangdong og Jiangxi, Sør-Hunan, grensa mellom Hunan og Jiangxi, grensa mellom Hunan, Hupeh og Jiangxi, grensa mellom Hupeh, Henan og Anhui, Tungpai-fjella i Sør- Henan og øya Hainan utafor Guangdong-kysten.
27. Etter at de japanske imperialistene okkuperte Nordøst-Kina i 1931, oppfordra det kinesiske kommunistpartiet folket til å gjøre væpna motstand. Kommunistpartiet organiserte anti-japanske geriljaenheter, grunnla folkets revolusjonære armé for nordøst, og hjalp ulike frivillige styrker som sloss mot fienden. Under ledelse av partiet blei alle disse styrkene omorganisert i én armé, nemlig den forente anti-japanske nordøstarméen. Den framstående kommunisten Yang Ching-yu blei øverstkommanderende. I lang tid førte denne arméen geriljakrig mot japanerne i nordøst. Når vi snakker om geriljakrigen mot Japan i Øst-Hebei, mener vi bondeopprøret mot Japan i mai 1935.
28. Når Mao snakker om den revolusjonære krigen som Sovjetunionens Kommunistiske Parti leda, mener han kampene fra 1918 til 1920. Da slo det sovjetiske folket tilbake den væpna intervensjonen fra Storbritannia, De forente stater, Frankrike, Japan, Polen osv., og knuste opprøret fra hvitegardene.
29. Her gjør kamerat Mao Zedong greie for den politiske makta og politikken til en folkerepublikk. Dette blei satt ut i livet i folkets frigjorte områder under ledelse av kommunistpartiet i løpet av motstandskrigen. Derfor var partiet i stand til å lede folket bak fiendens linjer til å føre en seierrik krig mot de japanske inntrengerne. Da Japan overga seg, brøt den tredje revolusjonære borgerkrigen ut. I løpet av krigen blei det området som folket hadde frigjort, smått om senn utvida til å omfatte hele Kina. På denne måten oppsto den forente Folkerepublikken Kina. Slik blei kamerat Mao Zedongs ideal om en folkerepublikk til slutt til virkelighet i hele landet.
30. Den sjette nasjonale kongressen til Kinas Kommunistiske Parti blei holdt i juli 1928. Den vedtok tipunktsprogrammet om å 1) styrte det imperialistiske styret, 2) beslaglegge utenlandske kapitalistiske foretak og banker, 3) samle Kina og anerkjenne nasjonalitetenes sjølråderett, 4) styrte regjeringa til Kuomintang-krigsherrene, 5) opprette ei regjering av arbeider-, bonde- og soldatråd, 6) innføre åttetimersdagen, øke lønningene og innføre arbeidsløshets- og sosialtrygd, 7) beslaglegge jorda til alle godseierne og fordele den blant bøndene, 8) bedre levekåra til soldatene og gi folk som hadde vært soldater jord og arbeid, 9) avskaffe alle tyngende skatter og avgifter og innføre enhetlig progressiv skattlegging, og 10) forene oss med verdensproletariatet, forene oss med Sovjetunionen.
31. Trotskistene var opprinnelig en anti-leninistisk fraksjon innafor den russiske arbeiderbevegelsen. Seinere degenererte de fullstendig og blei en tvers gjennom kontrarevolusjonær gjeng. I rapporten til plenumsmøtet i sentralkomiteen i SUKP(b) i 1937 forklarte kamerat Stalin utviklinga til denne gruppa av overløpere slik:
Før, for sju eller åtte år sia, var trotskismen ei slik politisk retning innafor arbeiderklassen. Riktignok var den ei anti-leninistisk retning og tok derfor grunnleggende feil, men ikke desto mindre var den ei politisk retning … I dag er ikke trotskismen noen politisk retning innafor arbeiderklassen. Trotskistene i dag er en gjeng uten prinsipper og ideer, de er sabotører, splittelsesmakere, agenter, spioner og mordere, en gjeng svorne fiender av arbeiderklassen som står på lønningslista til etterretningsorganisasjonene til andre stater.
Etter at den kinesiske revolusjonen slo feil i 1927, dukka det opp noen få trotskister i Kina også. I 1929 slo de seg sammen med Chen Duxiu og andre overløpere og danna en liten kontrarevolusjonær klikk. De spredde kontrarevolusjonær propaganda om at Kuomintang alt hadde fullført den borgerlig-demokratiske revolusjonen, og de blei et skittent redskap for imperialismen og Kuomintang mot folket. De kinesiske trotskistene gikk åpent inn i etterretningstjenesten til Kuomintang. Etter 18. september-hendinga fulgte de ordren fra den forbryterske overløperen Trotski om «å ikke hindre keiserriket Japan i å okkupere Kina». Derfor begynte de å samarbeide med japanske hemmelige agenter, tok mot penger fra dem og var med på all slags virksomhet som tjente den japanske aggresjonen.
32. Dette er et sitat fra Mencius. Mencius sa dette fordi de føydale fyrstene i Kina sloss innbyrdes om makta i hele den perioden som kalles vår- og høstepoken (722—481 f .Kr.).
33. Det kinesiske folket gjorde motstand mot den britiske opiumshandelen. Derfor sendte Storbritannia styrker for å invadere Guangdong og andre kinesiske kystområder i 1840—42, Påskuddet var at de skulle beskytte handelen. Troppene i Guangdong førte motstandskrig under ledelse av Lin Zexu. De britiske angriperne blei også ramma hardt av «slå-ned-britene-korpset», som folket i Kanton organiserte spontant.
34. Krigen for det himmelske Taiping-kongedømmet var en revolusjonær bondekrig i midten av det 19. hundreåret mot det føydale styret og den nasjonale undertrykkinga til Qing-dynastiet. I januar 1851 starta Hung Xiuquan, Yang Xiuqing og andre ledere av denne revolusjonen et opprør i landsbyen Chintien i Kueiping fylke i Guangxi, og kunngjorde at det himmelske Taiping-kongedømmet var danna. I 1852 marsjerte bondehæren gjennom Hunan, Hubei, Jiangxi og Anhwei på veg nordover fra Guangxi, og i 1853 tok den Nanjing, den viktigste byen ved nedre Yangtze. En del av styrkene fortsatte framstøtet nordover og trengte fram til utkanten av Tianjin. Men Taiping-hæren bygde ikke stabile baseområder på de stedene den okkuperte, og dessuten gjorde den ledende gruppa i hæren mange politiske og militære feil etter at den hadde gjort Nanking til hovedstad. Derfor kunne ikke Taiping-hæren stå mot det stormangrepet som de kontrarevolusjonære styrkene til Qing-regjeringa satte i verk sammen med britiske, amerikanske og franske angripere. I 1864 lei den til slutt nederlag.
35. Yi Ho Tuan-krigen (utlendingene kalte den «bokseropprøret» fordi de hadde en knyttneve på fana si — red.) var en veldig og spontan bevegelse blant bøndene og handverkerne i Nord-Kina i 1900. Disse bøndene og handverkerne danna mystiske hemmelige selskaper og førte væpna kamp mot imperialistene. Men bevegelsen blei slått ned med ubeskrivelig råskap, og Beijing og Tianjin blei okkupert av forente styrker fra åtte imperialistmakter.
36. Om revolusjonen i 1911, se «Rapport fra en undersøkelse om bondebevegelsen i Hunan», note 3, s. 58 i denne boka.
37. Se Lenin «Den proletariske revolusjonens militærprogram» (1916) i Utvalgte verker i 12 bind, bind 6, Forlaget Oktober 1976, s. 171—182. Se også Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes) historie, kort framstilling (1938), kapittel 6, del 3, Forlaget Oktober 1974, s. 175—181.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.