Mao: Presentasjon av Kommunisten

Denne teksten er hentet fra Mao Tsetung: Verker i utvalg bind 2 utgitt av Forlaget Oktober i 1979.

Presentasjon av Kommunisten

4. oktober 1939

Sentralkomiteen har lenge hatt planer om å utgi et internt partitidsskrift, og nå er denne planen endelig blitt til virkelighet. Vi trenger et slikt tidsskrift for å bygge opp et bolsjevisert kinesisk kommunistparti, et landsomfattende parti, et parti for de breie massene, og et parti som er konsolidert fullt ut ideologisk, politisk og organisatorisk. I den situasjonen vi er oppe i nå, ser vi enda tydeligere hvor nødvendig det er å gi ut et slikt tidsskrift. Denne situasjonen har disse særtrekka: På den ene sida øker faren for kapitulasjon, splittelse og tilbakesteg inna­for den nasjonale enhetsfronten mot Japan dag for dag. På den andre sida har partiet vårt sprengt de snevre grensene sine og blitt et stort, landsomfattende parti. Partiet har plikt til å reise massene for å over­vinne faren for kapitulasjon, splittelse og tilbakesteg, og forberede seg på plutselige endringer i situasjonen, slik at partiet og revolusjonen ikke lir uventa tap. Det er virkelig helt nødvendig å ha et internt parti- tidsskrift i tider som disse.

Dette interne partitidsskriftet heter Kommunisten. Hva er formålet med det? Hva skal det ta opp? Hvordan vil det skille seg fra andre ting partiet gir ut?

Formålet er å hjelpe til med å bygge opp et bolsjevisert kinesisk kommunistparti, et landsomfattende parti, et parti for de breie masse­ne som er konsolidert fullt ut ideologisk, politisk og organisatorisk. Det er tvingende nødvendig å bygge et slikt parti dersom den kinesiske revolusjonen skal seire, og stort sett er de subjektive og objektive vil­kåra for det til stede. Dette store arbeidet er faktisk i gang. Vi trenger et særskilt partitidsskrift for å greie å gjennomføre denne store opp­gava. Dette ligger utafor det ei vanlig partiavis kan makte, og derfor utgir vi nå Kommunisten.

Til en viss grad er partiet vårt allerede landsomfattende, og et parti for de breie massene. Når det gjelder den ledende kjernen, en del av medlemmene, generallinja og det revolusjonære arbeidet, er partiet alt bolsjevisert og konsolidert ideologisk, politisk og organisatorisk.

Hvorfor skal vi stille ei ny oppgave når situasjonen er slik?

Årsaka er at vi har mange nye avdelinger nå som har svært mange nye medlemmer, men vi kan ikke si at de har brei massekarakter ennå. Vi kan heller ikke si at de er ideologisk, politisk og organisatorisk konsolidert, eller bolsjevisert. Samtidig har vi problemet med å høyne det politiske nivået til folk som har vært med i partiet lenge, få større framgang i å bolsjevisere de gamle partiavdelingene og konsolidere dem enda mer ideologisk, politisk og organisatorisk. Situasjonen partiet står oppe i nå, er helt annerledes enn den var i perioden med den revolusjonære borgerkrigen, og det må påta seg et helt annet ansvar. Situasjonen er mye mer innfløkt, og ansvaret mye tyngre.

Dette er perioden med den nasjonale enhetsfronten, og vi har gått inn i en enhetsfront med borgerskapet. Dette er perioden med mot­standskrig mot Japan, og de væpna styrkene til partiet vårt står ved fronten. De kjemper en innbitt krig mot fienden i samordning med de vennligsinna hæravdelingene. Dette er perioden da partiet vårt er blitt et stort landsomfattende parti, og derfor er det ikke lenger hva det var. Dersom vi legger sammen alt dette, forstår vi hvilken ærerik og viktig oppgave vi har stilt oss. Oppgava er å «bygge opp et bolsjevisert kine­sisk kommunistparti, et landsomfattende parti, et parti for de breie massene, og et parti som er fullt ut konsolidert ideologisk, politisk og organisatorisk».

Det er et slikt parti vi vil bygge nå. Men hvordan skal vi gå fram? Vi kan ikke svare på dette spørsmålet uten å ta for oss historia til partiet vårt og de atten åra det har kjempa.

Det er godt og vel atten år sia den første nasjonale kongressen vår i 1921. I løpet av disse atten åra har partiet vært gjennom mange store kamper. Alle partimedlemmene, partikadrene og partiorganisasjonene har blitt herda i disse store kampene. De har opplevd både strålende seirer og alvorlige tilbakeslag for revolusjonen. Partiet oppretta en na­sjonal enhetsfront med borgerskapet. Da denne enhetsfronten blei sprengt, førte partiet en forbitra væpna kamp mot storborgerskapet og forbundsfellene deres. De siste tre åra har partiet igjen gått inn i en pe­riode med nasjonal enhetsfront med borgerskapet. Det er gjennom sli­ke innfløkte forhold til det kinesiske borgerskapet at den kinesiske revolusjonen og Kinas Kommunistiske Parti har utvikla seg. Dette er et historisk særtrekk, et trekk som er særegent for revolusjonen i koloniale og halvkoloniale land, og som ikke fins i den revolusjonære histo­ria til noe kapitalistisk land. Dessuten er Kina et halvkolonialt og halvføydalt land. Den politiske, økonomiske og kulturelle utviklinga i lan­det er ujamn, økonomien er i hovedsak halvføydal, og territoriet er enormt. Derfor er den kinesiske revolusjonen borgerlig-demokratisk på dette stadiet. De viktigste angrepsmåla for revolusjonen er imperialis­men og føydalismen, og de grunnleggende drivkreftene i den er prole­tariatet, bøndene og småborgerskapet i byene, mens det nasjonale bor­gerskapet er med til visse tider og i en viss grad. Og derfor er væpna kamp den viktigste kampforma i den kinesiske revolusjonen. Historia til partiet vårt kan faktisk kalles ei historie om væpna kamp. Kamerat Stalin har sagt: «I Kina kjemper den væpna revolusjonen mot den væpna kontrarevolusjonen. Det er ett av særtrekka og en av fordelene ved den kinesiske revolusjonen.»[1] Dette er helt sant. De særtrekka som er spesielle for det halvkoloniale Kina fins ikke, eller fins ikke på sam­me måte, i historia til de revolusjonene som er leda av kommunistpar­tier i de kapitalistiske landa. Den borgerlig-demokratiske revolusjonen i Kina har altså to grunnleggende særtrekk: 1) Proletariatet oppretter en revolusjonær nasjonal enhetsfront med borgerskapet, men bryter ut av den hvis det blir tvunget til det. 2) Væpna kamp er hovedforma for revolusjon. Her har vi ikke framstilt partiets forhold til bøndene og småborgerskapet i byene som et grunnleggende særtrekk. Årsaka til det er for det første at dette forholdet i prinsippet er det samme for kommunistpartiene i hele verden, og for det andre at den væpna kam­pen i Kina egentlig er en bondekrig, og partiets forhold til bøndene og det nære forholdet til bondekrigen er en og samme sak.

Oppbygginga av partiet vårt og bolsjeviseringa av det foregår under særegne omstendigheter på grunn av disse to grunnleggende særtrekka, ja nettopp på grunn av dem. Om partiet lir nederlag eller seirer, om det må trekke seg tilbake eller kan rykke fram, om det blir mindre eller større, om det utvikler seg og konsoliderer seg, er uløselig knytta sam­men med. forholdet til borgerskapet og til den væpna kampen. Når partiet har ei riktig politisk linje i spørsmålet om å danne en enhets­front med borgerskapet, eller om å bryte den når det blir tvunget til det, tar det et skritt framover i utviklinga, konsolideringa og bolsjevi­seringa. Men når partiet har ei feilaktig linje i forholdet sitt til borgerskapet, tar det et skritt tilbake. På samme måte tar partiet et skritt framover i utviklinga, konsolideringa og bolsjeviseringa når det be­handler spørsmålet om revolusjonær væpna kamp riktig. Men når det behandler spørsmålet feilaktig, tar det et skritt tilbake. Slik har byggin­ga og bolsjeviseringa av partiet vårt i atten år vært nært knytta til den politiske linja, til riktig eller feilaktig behandling av spørsmåla om en­hetsfronten og den væpna kampen. Partiets attenårige historie beviser dette klart. Eller omvendt, jo mer bolsjevisert partiet er, jo bedre blir det i stand til å utarbeide ei riktig politisk linje og behandle spørsmålet om enhetsfronten og den væpna kampen riktig. Partiets attenårige historie beviser også dette klart.

Derfor er enhetsfronten, den væpna kampen og partibygginga de tre grunnleggende spørsmåla for partiet vårt i den kinesiske revolusjonen. Hvis vi forstår klart disse tre spørsmåla og det innbyrdes forholdet mellom dem, betyr det at vi også kan lede hele den kinesiske revolusjo­nen riktig. Vi har et vell av erfaringer fra den attenårige historia til partiet vårt, rike og grundige erfaringer fra nederlag og seirer, tilbake­trekking og framrykking, minskning og økning. Derfor kan vi nå trek­ke riktige slutninger om disse tre spørsmåla. Dette betyr at vi nå kan behandle spørsmåla om enhetsfronten, den væpna kampen og parti­bygginga riktig. Det betyr også at atten års erfaring har lært oss at en­hetsfronten, den væpna kampen og partibygginga er de tre «magiske våpna» til det kinesiske kommunistpartiet. De er de tre viktigste magi­ske våpna for å slå fienden i den kinesiske revolusjonen. Dette er et av storverka til det kinesiske kommunistpartiet og den kinesiske revolu­sjonen.

La oss nå kort drøfte hvert av de tre magiske våpna, hvert av de tre spørsmåla.

De siste atten åra har enhetsfronten mellom det kinesiske proletaria­tet og borgerskapet og andre klasser utvikla seg under tre ulike slags omstendigheter, eller gjennom tre ulike stadier: Den første store revo­lusjonen fra 1924 til 1927, jordbruksrevolusjonskrigen fra 1927 til 1937 og motstandskrigen mot Japan i dag. Historia til de tre stadiene har stadfesta disse lovene:

1) Det nasjonale borgerskapet i Kina kommer til å ta del i kam­pen mot imperialismen og de føydale krigsherrene til visse tider og i en viss grad. Årsaka er at den grusomste undertrykkinga Kina er utsatt for, er den nasjonale undertrykkinga. I slike tider må proletariatet derfor danne en enhetsfront med det nasjonale borgerskapet, og holde fast på den så lenge som mulig. 2) Under andre historiske omstendigheter kommer det nasjonale borgerska­pet i Kina til å vakle og falle fra fordi det er svakt økonomisk og politisk. Derfor vil ikke den revolusjonære enhetsfronten i Kina ha samme sammensetning bestandig, den vil være utsatt for for­andring. I visse perioder er det nasjonale borgerskapet kanskje med, i andre perioder er det kanskje ikke med. 3) Det kinesiske storborgerskapet er et kompradorborgerskap, en klasse som står direkte i imperialismens tjeneste, og som imperialismen holder i live. Derfor har det kinesiske komprador-storborgerskapet alltid vært et angrepsmål for revolusjonen. Men ulike grupper innafor dette storborgerskapet blir støtta av ulike imperialistmakter. Når motsigelsene mellom disse maktene blir skarpere, og når revolu­sjonen i hovedsak retter seg mot ei bestemt makt, kan derfor de gruppene innafor storborgerskapet som er avhengige av de andre maktene, bli med i kampen mot denne bestemte imperialistmakta til en viss grad og for ei viss tid. Da kan det kinesiske proletaria­tet danne en enhetsfront med disse gruppene for å svekke fienden og styrke sine egne reserver. Det må holde fast på denne en­hetsfronten så lenge som mulig dersom det er til fordel for revo­lusjonen. 4) Komprador-storborgerskapet er fortsatt svært reak­sjonært sjøl når det blir med i enhetsfronten sammen med prole­tariatet, og slåss mot den felles fienden. Det går hardnakka mot all ideologisk, politisk og organisatorisk utvikling hos proletaria­tet og det proletariske partiet. Det prøver å innskrenke virksom­heten deres, og bruker undergravingstaktikk, som for eksempel lureri, smiger, «oppløsning» og ville angrep. Det gjør alt dette for å forberede seg på å kapitulere for fienden og splitte enhets­fronten. 5) Bøndene er proletariatets faste forbundsfeller. 6) Småborgerskapet i byene er pålitelige forbundsfeller.

Under den første store revolusjonen og jordbruksrevolusjonen blei det stadfesta at disse lovene er gyldige, og det blir stadfesta på ny i mot­standskrigen i dag. Derfor må partiet til proletariatet føre en hard og besluttsom kamp på to fronter når det danner en enhetsfront med bor­gerskapet (og særlig med storborgerskapet). På den ene sida må vi bekjempe feilen med å se bort fra at borgerskapet kan komme til å delta i den revolusjonære kampen til visse tider og i en viss grad. Det er en «venstre»-feil, en politikk med stengte dører, å likestille borgerskapet i Kina med borgerskapet i de kapitalistiske landa, og som en følge av det la være å følge politikken med å danne enhetsfront med borgerskapet og holde fast på den så lenge som mulig. På den andre sida må vi også bekjempe feilen med å sette likhetstegn mellom programmet, politik­ken, ideologien, praksisen osv. til proletariatet og borgerskapet og overse de prinsipielle forskjellene mellom dem. Her ligger feilen i at en overser at borgerskapet (og særlig storborgerskapet) ikke bare har inn­flytelse på småborgerskapet og bøndene, men også gjør sitt ytterste for å påvirke proletariatet og kommunistpartiet. Det går hardt inn for å ødelegge den ideologiske, politiske og organisatoriske sjølstendigheten til proletariatet og kommunistpartiet, gjøre dem til et vedheng til bor­gerskapet og det politiske partiet deres, og sikre at det kan høste fruk­tene av revolusjonen for seg sjøl eller det politiske partiet sitt. Denne feilen består også i at vi overser at borgerskapet (og særlig storborger­skapet) sviker revolusjonen med en gang den kommer i strid med deres egne egoistiske interesser eller interessene til det politiske partiet deres. Det er høyreopportunisme å overse alt dette. Det som særprega høyre- opportunismen til Chen Duxiu, var at den førte til at proletariatet innretta seg etter de egoistiske interessene til borgerskapet og det politi­ske partiet deres. Dette var den subjektive årsaka til at den første store revolusjonen lei nederlag. Det kinesiske borgerskapet har en tosidig ka­rakter i den borgerlig-demokratiske revolusjonen, og dette har stor innvirkning på den politiske linja vår og på partibygginga. Om vi ikke forstår denne tosidige karakteren, kan vi ikke mestre den politiske linja vår eller partibygginga. Politikken med både enhet med og kamp mot borgerskapet er en viktig del av den politiske linja til det kinesiske kommunistpartiet. I virkeligheten er det en viktig del av partibygginga å utvikle og herde partiet gjennom enhet og kamp med borgerskapet. Her betyr enhet enhetsfront med borgerskapet. Kamp betyr her «frede­lig» og «ublodig» kamp — ideologisk, politisk og organisatorisk — så lenge vi står sammen med borgerskapet. Denne kampen forvandler seg til væpna kamp når vi blir tvunget til å bryte med borgerskapet. Der­som partiet vårt ikke forstår at det må forene seg med borgerskapet i visse perioder, kan det ikke gå framover, og revolusjonen kan ikke ut­vikle seg. Dersom partiet vårt ikke forstår at det må føre en hard og besluttsom «fredelig» kamp mot borgerskapet når det er i forbund med det, kommer det til å gå i oppløsning ideologisk, politisk og orga­nisatorisk, og revolusjonen kommer til å li nederlag. Og dersom partiet vårt ikke fører en hard og besluttsom væpna kamp mot borgerskapet når det blir tvunget til å bryte med det, kommer det også til å gå i opp­løsning, og da vil revolusjonen også li nederlag. Hendingene de siste atten åra har bevist at det er slik.

Den væpna kampen til det kinesiske kommunistpartiet er en bonde- krig under proletariatets ledelse. Det er tre stadier i historia til denne væpna kampen også. Det første var stadiet da vi deltok i nordekspedisjonen. Partiet vårt hadde allerede begynt å forstå hvor viktig den væpna kampen var, men det hadde ikke forstått det fullt ut. Det forsto ikke at væpna kamp var den viktigste kampforma i den kinesiske revo­lusjonen. Det andre stadiet var jordbruksrevolusjonskrigen. Da hadde partiet vårt allerede bygd opp sine egne sjølstendige væpna styrker, lært seg kunsten å føre krig sjølstendig, og oppretta folkets politiske makt og baseområder. Partiet vårt var allerede i stand til å samordne den væpna kampen — den viktigste kampforma — direkte eller indi­rekte med mange andre nødvendige kampformer. Det vil si at det i landsmålestokk kunne samordne den væpna kampen med kampen til arbeiderne, bøndene (det var det viktigste), med kampen til ungdom­men, kvinnene og alle andre deler av folket, med kampen for politisk makt og kampen for å renske ut spioner, med kampen på den økono­miske og den ideologiske fronten og med andre kampformer. Denne væpna kampen var jordbruksrevolusjonen til bøndene under ledelse av proletariatet. Det tredje stadiet er det stadiet vi er inne i nå, nemlig motstandskrigen. I dette stadiet kan vi dra nytte av erfaringene i væp­na kamp som vi skaffa oss i det første og særlig i det andre stadiet, og erfaringene våre med å samordne væpna kamp med alle andre nødven­dige kampformer. Væpna kamp i dag betyr stort sett geriljakrig.[2] Hva er geriljakrig? For at folkets væpna styrker i et tilbakeliggende, enormt, halvkolonialt land skal kunne tilføye den væpna fienden neder­lag og bygge opp egne baser, er geriljakrig i lang tid helt uunnværlig, og derfor den beste kampforma. Hittil har både den politiske linja vår og partibygginga vært nært knytta sammen med denne kampforma. Det er umulig å forstå den politiske linja vår, og dermed partibyggin­ga, godt, hvis en ser det isolert fra væpna kamp, fra geriljakrig. Væp­na kamp er en viktig del av den politiske linja vår. I atten år har partiet litt etter litt lært seg å føre væpna kamp og holdt fast på det. Vi har lært at uten væpna kamp ville verken proletariatet, folket eller kom­munistpartiet hatt noen innflytelse i Kina i det hele tatt, og det ville vært umulig for revolusjonen å seire. I disse åra har partiet vårt fort­satt med å utvikle, konsolidere og bolsjevisere seg midt under revolu­sjonære kriger. Kommunistpartiet ville helt sikkert ikke ha vært det det er i dag uten væpna kamp. Ingen kamerater i partiet må noen gang glemme denne erfaringa, som vi har betalt for med blod.

På samme måte har det vært tre forskjellige stadier i partibygginga, i utviklinga, konsolideringa og bolsjeviseringa av partiet.

Det første stadiet var barndommen til partiet. I begynnelsen og i midten av dette stadiet hadde partiet ei riktig linje, og både de vanlige medlemmene og kadrene hadde en voldsom revolusjonær glød. Derfor vant vi seirer i den første store revolusjonen. Men da var partiet tross alt fortsatt i barndommen. Det mangla erfa­ring om dé tre grunnleggende problemene: Enhetsfronten, væp­na kamp og partibygging. Det visste ikke særlig mye om Kinas historie og om det kinesiske samfunnet, eller om særtrekka ved revolusjonen i Kina og lovene som styrer den. Det hadde ikke forstått skikkelig enheten mellom den marxist-leninistiske teorien og praksisen i den kinesiske revolusjonen. I den siste fasen i dette stadiet, i det kritiske øyeblikket, klarte derfor ikke de som hadde ei dominerende stilling i partiledelsen å lede partiet slik at seirene i revolusjonen blei konsolidert. Det førte til at de blei lurt av borgerskapet, og at revolusjonen lei nederlag. I dette stadiet utvi­da partiorganisasjonene seg, men de blei ikke konsolidert, og de var ikke i stand til å hjelpe medlemmene og kadrene til å bli faste og stø ideologisk og politisk. Det var svært mange nye medlem­mer, men de fikk ikke den nødvendige marxist-leninistiske skole­ringa. Det mangla heller ikke arbeidserfaringer, men de blei ikke oppsummert skikkelig. Mange karrierejegere sneik seg inn i par­tiet, men de blei ikke renska ut. Partiet blei fanga i et nett av sammensvergelser og intriger fra både fiender og forbundsfeller, men det var ikke årvåkent. Det sto fram mange aktivister inna­for partiet, men de blei ikke gjort til den bærende krafta i tide. Partiet hadde kommando over noen revolusjonære væpna enhe­ter, men det klarte ikke holde et fast grep om dem. Dette skyldtes at det mangla erfaring, at det ikke forsto revolusjonen grun­dig nok, og at det ikke klarte å forene den marxist-leninistiske teorien med praksisen i den kinesiske revolusjonen. Dette var det første stadiet i partibygginga.

Det andre stadiet var jordbruksrevolusjonskrigen. Partiet vårt hadde skaffa seg erfaringer i det første stadiet. Det forsto bedre den kinesiske historia, det kinesiske samfunnet, særtrekka ved den kinesiske revolusjonen og lovene som styrer den. Kadrene hadde fått bedre grep om den marxist-leninistiske teorien, og de var flinkere til å forene den med praksisen i den kinesiske revolu­sjonen. På grunn av alt dette var partiet i stand til å føre en framgangsrik jordbruksrevolusjon i ti år. Borgerskapet sveik re­volusjonen, men partiet vårt kunne stole fullt og fast på bønde­ne. Partiorganisasjonen vokste fram på ny, og den blei konsoli­dert også. Fienden prøvde å sabotere partiet hele tida, men det jaga ut sabotørene. Igjen sto det fram mange kadrer i partiet, og nå blei de den bærende krafta. Partiet rydda vegen for folkets politiske makt, og slik lærte det seg kunsten å styre. Partiet skapte sterke væpna styrker, og slik lærte det seg krigskunsten. Dette var viktige framganger og storverk. Under disse store kam­pene havna noen av kameratene våre likevel i opportunismens hengemyr, for alltid eller for ei stund. Igjen var årsakene at de ikke beskjedent lærte av tidligere erfaringer, at de ikke skaffa seg kunnskap om kinesisk historie og det kinesiske samfunnet, særtrekka ved den kinesiske revolusjonen og de lovene som sty­rer den, og at de ikke forsto enheten mellom den marxist- leninistiske teorien og praksisen i den kinesiske revolusjonen. I hele dette stadiet var det derfor enkelte personer i partiledelsen som ikke holdt fast på riktige politiske og organisatoriske linjer. På et tidspunkt blei partiet og revolusjonen skada av «venstre»- opportunismen til kamerat Li Lisan, på et annet av «venstre»- opportunisme i den revolusjonære krigen og i arbeidet i de hvite områdene. Først på Zunyi-møtet (møtet som det politiske byrå­et holdt i Zunyi i Guizhou i januar 1935) slo partiet inn på ve­gen med bolsjevisering en gang for alle, og la grunnlaget for at det seinere kunne seire over høyreopportunismen til Zhang Guotao og opprette en nasjonal enhetsfront mot Japan. Dette var det andre stadiet i utviklinga til partiet.

Det tredje stadiet er stadiet med den nasjonale enhetsfronten mot Japan. Vi har vært i dette stadiet i tre år nå, og disse kamp­åra er uhyre viktige. Partiet vårt har dratt nytte av erfaringene fra de to første stadiene i revolusjonen, av den organisatoriske styrken sin og styrken til de militære enhetene. Likeens av at det har stor politisk prestisje i folket i hele landet, og at det forstår bedre enheten mellom den marxist-ieninistiske teorien og praksi­sen i den kinesiske revolusjonen. Med støtte i dette har partiet vårt ikke bare oppretta den nasjonale enhetsfronten mot Japan, men også ført den store motstandskrigen. Organisatorisk har det sprengt de snevre grensene sine, og blitt et stort, landsomfatten­de parti. De væpna styrkene til partiet vokser igjen, og blir sta­dig sterkere i kampen mot de japanske angriperne. Innflytelsen til partiet øker i hele folket. Alt dette er store bragder. Men man­ge av de nye partimedlemmene har ennå ikke fått skolering, mange av de nye organisasjonene er fortsatt ikke konsolidert, og det er fortsatt stor forskjell mellom dem og de gamle medlemme­ne og organisasjonene. Mange av de nye partimedlemmene og kadrene har fortsatt ikke nok revolusjonær erfaring. De veit fortsatt lite eller ingenting om Kinas historie og det kinesiske samfunnet, eller om særtrekka ved den kinesiske revolusjonen og lovene som styrer den. Det er langt igjen før de fullt ut har for­stått enheten mellom den marxist-leninistiske teorien og praksi­sen i den kinesiske revolusjonen. En god del karrierejegere og sa­botører i fiendens tjeneste klarte å snike seg inn i partiet da vi ut­vida partiorganisasjonene, trass i at sentralkomiteen understreka parolen: «Utvid partiet dristig, men slipp ikke inn en eneste uønska person.» Enhetsfronten blei danna for tre år sia, og har blitt holdt ved lag helt til i dag, men likevel har borgerskapet, og særlig storborgerskapet, hele tida prøvd å ødelegge partiet vårt. Kapitulasjonistene og stribukkene i storborgerskapet har stelt til alvorlige gnisninger i hele landet, og det er ingen ende på hetsen mot kommunistene. Kapitulasjonistene og stribukkene i storbor­gerskapet utnytter alt dette til å forberede seg på å kapitulere for den japanske imperialismen, ødelegge enhetsfronten og slepe Kina bakover. Ideologisk prøver storborgerskapet å «oppløse» kommunismen. Politisk og organisatorisk prøver det å avskaffe kommunistpartiet, grenseområdet og de væpna styrkene til partiet. Under slike omstendigheter er det ingen tvil om at oppgava vår er å overvinne faren for kapitulasjon, splittelse og tilbake­steg, holde fast på den nasjonale enhetsfronten og samarbeidet mellom Kuomintang og kommunistpartiet så langt som råd, arbeide for fortsatt motstand mot Japan og fortsatt enhet og framgang. Samtidig må vi forberede oss på plutselige endringer i’ situasjonen, slik at partiet og revolusjonen ikke lir uventa tap. For å greie det må vi styrke organisasjonene og de væpna styrkene til partiet, og vi må mobilisere hele folket til å kjempe besluttsomt mot kapitulasjon, splittelse og tilbakesteg. Skal vi klare denne oppgava, krever det at hele partiet kaster kreftene inn. Alle par­timedlemmer, kadrer og organisasjoner overalt og på alle plan må kjempe utrøttelig og uforsonlig. Det kinesiske kommunist­partiet har atten års erfaring, og vi har full tillit til at det vil klare å nå disse måla ved hjelp av felles innsats fra de erfarne gamle medlemmene og kadrene og de unge og energiske nye medlem­mene og kadrene, ved hjelp av felles innsats fra den stålsatte og bolsjeviserte sentralkomiteen og de lokale organisasjonene og ved hjelp av felles innsats fra de mektige væpna styrkene og de progressive massene.

Dette er de viktigste erfaringene partiet har gjort, og hovedproblemene det har stått overfor i de atten åra det har vært til.

Atten års erfaring viser at enhetsfronten og den væpna kampen er de to viktigste våpna vi har for å slå fienden. Enhetsfronten er en enhets­front for å føre væpna kamp. Partiet er en heltemodig kriger som bru­ker de to våpna, enhetsfronten og den væpna kampen, til å storme og knuse stillingene til fienden. Slik er forholdet mellom partiet, enhets­fronten og den væpna kampen.

Hvordan skal vi bygge opp partiet i dag? Hvordan kan vi bygge opp et «bolsjevisert kinesisk kommunistparti, et landsomfattende parti, et parti for de breie massene, og et parti som er konsolidert fullt ut ideo­logisk, politisk og organisatorisk»? Vi kan finne svaret ved å studere partihistoria, ved å studere partibygginga i sammenheng med enhets­fronten og den væpna kampen, i sammenheng med spørsmålet om både enhet med og kamp mot borgerskapet, i sammenheng med spørsmålet om hvordan Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen skal fort­sette geriljakrigen mot Japan og opprette anti-japanske baseområder.

Vi må oppsummere atten års erfaring, og de nye erfaringene vi vin­ner på grunnlag av at vi forstår enheten mellom den marxist- leninistiske teorien og praksisen i den kinesiske revolusjonen. Vi må spre erfaringene i hele partiet, slik at det blir sterkt som stål og ikke gjentar feil det har gjort før. Dette er oppgava vår.

NOTER

1. Stalin, «Utsiktene for revolusjonen i Kina» (1926), Verker, eng. utg. 1954, bind 8, s. 379.

2. Når kamerat Mao Zedong sier at væpna kamp stort sett betyr geriljakrig i den kine­siske revolusjonen, oppsummerer han erfaringene med revolusjonær krig i Kina fra den andre revolusjonære borgerkrigen til begynnelsen av motstandskrigen mot Japan. I den lange perioden med den andre revolusjonære borgerkrigen tok alle væpna kamper som det kinesiske kommunistpartiet leda, form av geriljakrig. I den siste fasen av den perio­den blei rødehæren sterkere, og da forvandla geriljakrigen seg til bevegelig krigføring med geriljapreg. Kamerat Mao Zedong definerer det som geriljakrig på et høyere nivå. Men i motstandskrigen mot Japan sto vi overfor en annen fiende, og situasjonen var en annen. Da forvandla krigen seg igjen til geriljakrig. I begynnelsen av krigen mot Japan var det noen partikamerater som gjorde høyreopportunistiske feil. De under­vurderte geriljakrigen som partiet leda, og satte sin lit til operasjonene til Kuomintanghæren. Kamerat Mao Zedong tilbakeviste synspunktene deres i artiklene: «Strategiske problemer i geriljakrigen mot Japan», «Om den langvarige krigen» og «Problemer i krig og strategi». I denne artikkelen oppsummerer han de erfaringene som var vunnet i løpet av den langvarige væpna kampen under den kinesiske revolusjonen i form av geriljakrig. I det siste stadiet av krigen mot Japan, og særlig i perioden med den tredje revolusjonæ­re borgerkrigen (1945—49), forvandla geriljakrigen seg til regulær krigføring, som blei hovedforma for den væpna kampen som det kinesiske kommunistpartiet leda. Årsaka til dette var at de revolusjonære styrkene vokste enda mer, og at situasjonen endra seg for fienden. I det siste stadiet utvikla den tredje revolusjonære borgerkrigen seg videre. Da blei operasjonene gjennomført av enorme formasjoner som var utstyrt med tunge våpen, og som kunne storme sterkt befesta fiendtlige stillinger.