Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Bidragsytere til Tjen Folket Media har gjennomført en oversettelse av den svært viktige internasjonale felles 1. mai-uttalelsen, som hittil er signert av 17 maoistiske partier og organisasjoner fra Amerika, Europa og Asia, deriblant de folkekrigførende partiene i Peru og Tyrkia, samt maoistene i Norge.
Erklæringen kan leses på spansk og engelsk hos våre kamerater i det marxist-leninist-maoistiske tidsskriftet Kommunistisk Internasjonale:
Vi oppfordrer våre lesere til å studere teksten, og vi ber dere samtidig være på vakt mot eventuelle feil og mangler i oversettelsen. Disse er fullt og helt vårt ansvar.
Proletarer i alle land, foren dere!
Den katastrofale verdenssituasjonen krever proletarisk revolusjon!
Foren dere under maoismens røde fane!
Denne 1. mai henvender vi oss til det internasjonale proletariatet og verdens undertrykte folk og nasjoner, og stadfester vårt høytidelige løfte om å feie imperialismen, revisjonismen og reaksjonen vekk fra jordens overflate, med demokratiske, sosialistiske og kulturelle revolusjoner, å etablere proletariatets diktatur gjennom folkekrig, til hele menneskeheten er frigjort fra alle former for undertrykking og utbytting, til vi når vårt uomstøtelige endelige mål: kommunismen, det klasseløse samfunnet hvor alles behov er tilfredsstilt, hvor det verken vil finnes fattige eller rike, utbyttere eller utbyttede, og hvor alle vil nyte av overfloden. Vi vil kjempe utrettelig og uselvisk for å skape en ny verden, som er direkte og fullstendig motsatt og annerledes enn dette helvetet hvor vi lever nå, et nytt samfunn uten de blodsugende morderne som er dagens herskere.
Den rådende sosiale ordenen, det imperialistiske verdenssystemet som utvikles gjennom sammensvergelser og kamp, og som en del av dette, USA-imperialismen, den felles fienden til hele verdens folk, er utdatert og råtten inn til kjernen, holdes oppe av de blodige bajonettene til leiehærer som vil bli maktesløse når de møter oss, de undertrykte og utbytta, når vi organiserer vår samla kraft under ledelse av proletariske fortropper, de kommunistiske partiene, og reiser seg over hele verden med våpen i hånd og ødelegger det gamle og skaper det nye. Enhver som tar en kikk på verden i dag vil se at vi står foran en situasjon hvor den proletariske verdensrevolusjonen er eneste utvei, den eneste veien fram for menneskeheten og at utviklingen av de objektive og subjektive forholdene i verden er gunstige for revolusjon. I denne situasjonen er det opp til oss å bryte igjennom med nye folkekriger, inn i den nye perioden av revolusjoner som verden er gått inn i.
Imperialistene og deres lakeier utnytter pandemien
Den forbryterske håndteringa av pandemien ved imperialistene og deres lakeier viser deres folkemorderske karakter. Med ond kynisme bruker de den til å oppnå sine økonomiske, politiske og militære mål, og de bryr seg ikke om de millioner av døde som de har ofret for sine hensikter.
Den globale økonomiske krisen var forutsett for lenge siden og hadde allerede begynt å manifestere seg på slutten av 2019. Oppståelsen av Covid-19-viruset ga dem en ideell anledning til å tvinge gjennom en brå resesjon og samtidig ødelegge produktivkrefter i stor skala, og på samme tid, i de viktigste imperialistiske landene, å drive statsmonopolkapitalismen framover, som i Europa gjør USA-imperialisten Biden allerede dette i sine første dager som president hvor han går framover med den massive 3,3 billioner dollar-pakken, som overfører enorme summer til direkte fordel for de store monopolene og til restrukturering av deres økonomier, og kostnaden bæres hovedsakelig av de undertrykte nasjonene. Resultatet: 6000 til 12000 sulter i hjel hver dag som direkte følge av krisa. Selv i land som ikke er blant de aller fattigste, som Argentina, eskalerer sulten blant massene og tvinger dem til å få mat i nødhjelp for å overleve, og selv i de imperialistiske landene vokser matmangelen. Minst 495 millioner jobber har “forsvunnet” verden over. I de indiske byene alene har 100 millioner mistet sin mulighet til å tjene sitt daglige brød, og de som berøres er hovedsakelig de fattigste og blant disse, først og fremst, de som tilhører etniske minoriteter, kvinner og ungdom. På samme tid tjener de som eier finanskapital fabelaktige profitter. Som en illustrasjon på dette er det nok å bemerke at mellom mars og desember 2020, samtidig som det store flertallet ble fattigere, har de 10 rikeste mennene i verden økt sine formuer med 540 milliarder US-dollar. Samtidig, i tråd med den perverse profitt-logikken, forflyttes finanskapital til de imperialistiske sentre under krisa, noe som til og med fordyper krisa i byråkratkapitalismen i de undertrykte landene enda mer, noe som på samme tid betyr enda mer sult og nød for folkene.
Politisk er det ingen stater hvor herskerklassene ikke brukt påskuddet om pandemi til å øke undertrykkingen av massene, å øke kvantitativt og kvalitativt de repressive tiltakene og midlene for å knuse deres motstand og voksende militans, for å forhindre revolusjonen. De konsentrerer og sentraliserer mer makt hos de utøvende myndighetene (en reaksjonær utviklingsprosess i den borgerlige staten), særlig i de såkalte “demo-liberale” regimene, blant hvem det ikke finnes et eneste et som ikke ved dekreter og lover har overført makt eller fullmakter fra lovgivende myndigheter til utøvende myndigheter. De tramper juridisk og faktisk på sine egne konstitusjoner (deres egen borgerlige juridiske orden), når de anvender massive og vilkårlige metoder for å kontrollere befolkningen. De søker til og med “legal” kontroll over bevegelsene til hver eneste borger gjennom såkalte “apper”, og alltid, så klart, for å “bekjempe viruset”. Dermed fordypes parlamentarismens krise, og da særlig gjelder dette Latin-Amerika, hvor FN selv har anslått at 78,8% av befolkningen er overbevist om at regjeringene bare tjener “en håndfull mektige mennesker”, og at denne andelen vokser. Etterretningstjenestene, hovedsakelig gjennom sine fascistiske agenter, forsøker å overta ledelsen av hver eneste folkelige protest mot disse tiltakene, for å gi disse en reaksjonær vri. De promoterer utdaterte myter som er ingenting annet enn “moderne” versjoner av den infame politiske bløffen om “Sions vises protokoller”, og i denne manøveren har de den vilkårsløse støtten fra revisjonisme og opportunisme av alle slag som, i “folkehelsens” navn, iscenesetter tilsynelatende “antifascistiske” teater, hvor de slutter rekkene med de gamle statene og dermed viser de sitt sanne ansikt overfor massene og fremstår som det de er: “nyttige idioter, servile forsvarere av systemet av utbytting og undertrykking.
Selv i det særegne tilfellet Brasil, hvor den de facto ultrareaksjonære militære regjeringen er mot og forhindrer helsetiltak mot Covid-19 på grunn av obskurantisme1 og under påskudd av at disse vil underminere dem selv ved å paralysere økonomien, forsøker likevel opportunismen og anti-mobiliserende revisjonisme å synge med i koret til storborgerskapet og mediemonopolene, i en hysterisk kampanje mot folkelige protester, som de sverter som spredere av infeksjonen.
De bevisste massene vet at når viruset kan forårsake så mye skade, så er det fordi verdens helsevesen ikke er i folkets tjeneste, de har på langt nær de nødvendige ressursene, og det er et resultat av regjeringenes politiske beslutninger, i går og i dag. Hvert Covid-19-dødsfall er derfor del av et folkemord som de herskende klassene gjør seg skyldige i. Hvordan de imperialistiske landene bruker sine respektive vaksiner til å flytte fram sine posisjoner, hovedsakelig i de undertrykte landene, er et annet bevis på at massenes liv ikke spiller noen rolle for disse hyenene. De imperialistiske landene har samlet det største antallet vaksiner. I den tredje verdens land er det ingen vaksiner for andre enn storborgerskapet og de store jordeierne. De undertrykte landene har ingen teknologi for medisinsk produksjon fordi byråkratkapitalisme og imperialisme gjør handelsvare av arbeidernes liv gjennom patenter og logikken om markedets usynlige hånd. Med andre ord er verdens fattige dømt til folkemord.
I den militære sfæren har imperialistene og deres lakeier brukt pandemien til å ytterligere militarisere sine stater, hvor startpunktet er å fremme statsmonopolkapitalisme, et grunnleggende spørsmål for deres krigshissende planer, å normalisere bruken av væpna styrker innen alle former for statlig administrasjon, om det skjer i den direkte administrasjonen, politiet eller helsetjenester, og ved å promotere et glansbilde av de væpna styrkene som nasjonens helter. De bruker frykten for pandemien, som er reell men generert av dem selv, til å drive gjennom sine rovgriske kriger, både ved å styre marionetter og ved å øke sine direkte intervensjoner som i Afrika, hvor de har forvandlet kontinentet til en krigssone som strekker seg fra Libya i nord til Mozambique i sør, og fra Vest-Sahara i vest til Somalia i øst. Investeringene i militæret øker voldsomt, samtidig som de hevder de mangler personell og midler til å håndtere helsekrisa.
Proletariatet og folkene kjemper og gjør motstand over hele verden
Veksten i utbytting og undertrykking, sult og nød, represjon og folkemord, leder til nødvendigheten av kamp, fordi undertrykking genererer motstand og massene kan ikke fortsette å leve under de rådende forholda, og derfor reiser de seg til kamp overalt. Imperialismen har økt utbyttinga av verden gjennom de tre siste tiåra, for å forsøke å flykte fra den allmenne og dypeste krisa som rir den ved å drive akkumulasjonen av kapital videre, og dermed provoserer de fram enorm eksplosivitet blant massene og de vil eksplodere overalt. Eksplosiviteten vi har sett de siste to årene er bare en kunngjøring: med fremskrittene i rekonstitueringen av de kommunistiske partiene erklæres det at verden er på vei inn i en ny periode av revolusjoner.
Massene har økt sin aktivitet som aldri før, på tross av alle tiltak for sosial isolasjon og begrensninger. Det er opp til kommunistene å lede dem til den revolusjonære utveien, for massene er en arena for kamp mellom revolusjon og kontrarevolusjon. Så lenge vi ikke begraver imperialismen og reaksjonen, vil de alltid ha en utvei av enhver situasjon, ved hjelp av tjenestene til revisjonismen og opportunismen. Det er slik Lenin advarte mot i sin analyse av verdenssituasjonen etter første verdenskrig og Versailles-freden: i dag vil de forsøke å lede massene ned den reaksjonære veien ut av krisa, som begynner med “sosiale krisepakker mot koronapandemien” og “ny grunnlov” og ender i fascisme. Derfor er det svært viktig å knuse deres planer “mot pandemien” som er grunnlaget for deres anti-kriseprogram som kun tjener utbytterne. Å sprenge disse planene i lufta er nøkkelen til å intensivere kampen for lønn og velferd, for de mest neglisjerte og brysomme behovene massene har, slik som akutte helsetjenester. Alle de grunnleggende behovene må stilles som krav, krav som leder til at massene uttrykker sin protest med kraftfulle kampformer, ved å kreve at staten oppfyller sine forpliktelser og dermed vise at den ikke duger til noe, og å knytte denne kampen for kravene sammen med kampen for makt for å lede massene til å koke over.
Fattigbøndenes kamp for jord pisker stadig mer opp de undertrykte nasjonene, og den er grunnlaget for kampen mot imperialismen. Kampen mot halvføydalitet utvikles kraftfullt i de latinamerikanske landene, å erobre og forsvare jord mot den store fordrivelsen står på dagsorden og i Ecuador og Brasil arbeider den væpna fattigbonden, væpna med et proletært sinn, systematisk fram mot et stort sprang i realiseringen av den demokratiske revolusjonen. Den massive kampen til fattigbøndene i India har rystet landet og foran hele verden har de revet masken av den gamle godseier-byråkratiske statens planer for å promotere byråkratisk kapitalisme gjennom å ruinere millioner av bønder for å konsentrere jorda enda mer i hendene på de største jordeierne, noe som vil øke den halvføydale utbyttinga. Viktigheten av bøndenes kamp, som den mest tallrike klassen i verden, øker mer og mer på grunn av eksproprieringen av bøndenes jord, av forfedrenes samfunn, landområder som overtas av store gruver, energiselskaper, imperialistenes turistprosjekter, av storborgerskap og store godseiere. Fattigbønder og minoriteter blir fratatt sin jord. Den væpna kampen i Afrika, hvor imperialistene og deres lakeier seter masser opp mot masser, er direkte forbundet til kampen for jord og territorium.
Proletariatets kamp vokser over hele verden, både kampen for økonomiske krav og streiker for lønn, arbeidstimer og arbeidsvilkår, og kampen for å forsvare de erobrede rettighetene og politiske kravene. Gigantiske streiker i India, de største noensinne, helsearbeidernes kamper i Bulgaria for arbeidsvilkår og lønn, forskjellige former for proletarisk kamp i Kina mot de revisjonistiske sosialimperialistiske sjefene, som kampen ført av 200 millioner arbeidere som ble drevet vekk fra landsbygda av revisjonistene for å være en billig “andreklasses” arbeidsstyrke. I tjeneste for sine hjemlige imperialistiske utbyttere og store monopoler fra andre imperialistiske land, kampen til bilindustriarbeidere i Spania, “de gule vestene” og andre arbeidere i Frankrike, så vel som de massive og voldelige antirasistiske kampene i USA og over hele verden. Disse er kun noen få eksempler på denne kampen, og i møte med finanskapitalens allmenne angrep mot vår klasse i alle land brygger det opp til svære slag. Massenes, hovedsakelig de proletariske sådan, politiske kamp i Polen (hvor man må understreke kvinnenes fremstående rolle), så vel som i andre land i østre og sentrale Europa, og de militante protestene i den spanske staten hvor massenes sinne i dag uttrykkes i forsvaret for retten til å ytre seg og for folkelig kunst, er eksempler som viser en stor aktivitet blant massene, at klassen over hele verden blir mer og mer bevisst og går til aksjon. Faktum er at selv i de imperialistiske landa som anses for å være mest “stabile”, slik som Nederland og Norge, har massive militante massekamper leda av proletarisk ungdom funnet sted nylig, for første gang på fire tiår, og det viser at det ikke er noe sted i verden hvor massene ikke reiser seg.
Småborgerskapet i alle land rammes av harde slag i krisa, millioner av små butikkeiere blir ruinert for den tiltagende akkumulasjonen og sentraliseringen av kapital, til gode for de store monopolene som finanskapitalen har generert. Angrepene på intelligentsiaen intensiveres, enten av direkte angrep på ytringsfriheten eller ved inntoget til postmodernismens metafysiske doktriner som går hånd i hånd med middelaldersk obskurantisme da de begge fremmer ekstrem idealisme. Studenter berøves årevis av skolegang, og ender uansett opp uten karrieremuligheter. Millioner på millioner av barn har mistet tilgang til skolegang, selv i de imperialistiske nasjonene hvor myten om “sosial likhet” igjen ble blåst vekk, fordi familiene deres ikke har råd til en datamaskin. Folkets kvinner blir hardest ramma av krisa, det er de som gjør de farligste jobbene i helsesektoren, de er de første til å miste jobben, det er de som bærer mest byrder i det økte husarbeidet, de lider under økt patriarkalsk vold og, som om det ikke var nok, er deres rettigheter, slik som retten til abort, under angrep i en rekke land. Innvandrere og etniske minoriteter er de som har størst fare for å dø av viruset og de som mottar minst helsehjelp, som mister jobbene sine, og de små men avgjørende månedlige bidragene de sender til sine familier i hjemlandet, kan ikke sendes lenger, noe som bidrar enda mer til å øke massenes nød, samtidig som diskriminering og rasistisk forfølgelse er i vekst. Slik er det for hver seksjon av massene: Mer undertrykking og utbytting, og dermed deres eksplosivitet. Deres rop etter revolusjon vokser.
Den imperialistiske aggresjonen mot de undertrykte nasjonene øker den nasjonale motstanden og fostrer nasjonale frigjøringskriger. De undertrykte nasjonene er bytte for imperialistene. I sin rivalisering med andre imperialister starter de røverkriger, enten gjennom direkte aggresjon som den voksende intervensjonen i Sahel eller gjennom stedfortrederkriger som i Kaukasus eller Jemen, for å ta kontroll over ressurser og markeder ved over-utbytting. Uansett hvor mye de knuser folket, som i det heroiske palestinske folkets tilfelle, kan de ikke stanse kampen for frigjøring og det eneste de vil høste er nye bølger av krigere for den nasjonale frigjøringskampen, og resultatet av dagens offensiv vil ikke få noe annet resultat. I Øst-Europa og på Balkan blir det nasjonale problemet mer akutt og selv i Vest-Europa øker dets aktuelle tyngde, som i Catalonia og Skottland, og den fortsatte væpna kampen til det irske folket viser at på tross av forræderiet kan ingenting stoppe ropene av deres antiimperialistiske kamper.
Massene over hele verden skriker etter revolusjon. Det er opp til kommunistene å organisere og lede dem, slik at de kan uttrykke sin fulle transformative kapasitet og slik at ingen kraft i verden er i stand til å holde dem tilbake.
De kommunistiske partienes lederskap er nødvendig
For at massenes kamp skal bære frukter, for at deres gigantiske uorganiserte kraft skal kanaliseres inn i en organisert kraft som er i stand til å snu verden opp ned, er det nødvendig med en kraft som er i stand til å organisere og lede kampen til de undertrykte og utbytta massene. Denne krafta er proletariatets fortropp, det kommunistiske partiet. Dette er en historisk sannhet og det er nok å se til tilfellet Kina, hvor Asias “gamle og syke mann”, delt og dominert av imperialismen, tilbakeliggende, fornedret og prostituert av dekadente godseiere og byråkratiske kapitalister, forrædere mot sitt eget folk, kunne i løpet av få år gå fra denne miserable tilstanden av halvkolonialisme og halvføydalisme til å bli en mektig sosialistisk stat, hvor folkemassene nådde de høyeste høyder menneskeheten noensinne har besteget.
At det kommunistiske partiet fantes var det første vilkåret
Den 1. juli i 1921 ble Kinas Kommunistiske Parti (KKP) stiftet i Shanghai. Det var det uunngåelige resultatet av utviklingen til landets revolusjonære proletariske bevegelse og anvendelsen i denne av proletariatets ideologi, brakt til Kina av tordenen av oktoberrevolusjonens gevær. Men stiftelsen av KKP ble kursen for revolusjonen og landets historie endret. I begynnelsen var det en beskjeden kraft, men ved å samle folkets beste sønner og døtre, begynte det marsjen og fra dets midte steg formann Mao Zedong fram som fører av partiet og den kinesiske revolusjonen, og han anvendte kreativt sin tids marxisme, marxismen-leninismen, på de konkrete forholda for revolusjonen i sitt land og under veiledning av en rettferdig og riktig ideologisk og politisk linje, konstruerte han midt i klassekampen og tolinjekampen, revolusjonens verktøy: Kommunistpartiet, den revolusjonære hæren og enhetsfronten. Det første som leder, den andre som hovedverktøy og den tredje som uunnværlig for konstruksjon av den nye makta og til å forene folket mot sine undertrykkere. Ved å anvende marxismen til å løse konkrete problemer i den kinesiske revolusjonen, i ledelsen for KKP, utviklet formann Mao folkekrigens teori, og med denne beseiret han imperialismen og dens lakeier og utrustet for første gang verdens kommunister med en egen militær doktrine, den mest avanserte i verdenshistorien. Under ledelse av formann Mao gikk KKP hen og bygde en vital sosialistisk stat, hvor massene tok sin skjebne i sine egne hender og mobiliserte for å utrydde sult, fattigdom, analfabetisme og hver eneste pest og plage fra det gamle samfunnet. Det var en hard kamp og den fant sted i turbulente og stormfulle farvann, men den store rormannen, formann Mao, visste hvordan han måtte navigere for å holde på revolusjonens kurs, selv midt i interne partikamper i KKP mot de som argumenterte for at den enkle veien ville være å søke kompromisser med imperialismen. Da imperialismen tok makta i den første sosialistiske staten, Sovjetunionen, førte formann Mao kampen mot de i KKP som ville føye seg under kjeppen til de som for tiden virket sterkest, og han forente verdens kommunister rundt avvisningen av kapitulasjon for imperialismen og for å fortsette den proletariske verdensrevolusjonen. Ved å dra lærdom fra den kapitalistiske restaurasjonen i Sovjetunionen initierte han den største transformative massebevegelsen noensinne, den store proletariske kulturrevolusjonen (SPKR), for å styrte kapitalistvandrerne innad i KKP, for å styrke proletariatets diktatur og å fortsette revolusjonen, med en dypt ideologisk kamp med mål om å forvandle sjeler og feie vekk egoismen som er kilden til all reaksjon og gir næring til revisjonismen. Denne kolossale gjerningen rystet hele verden og marxismen nådde et tredje, nyere og høyere stadium, maoismen. Å være marxist i dag er å være marxist-leninist-maoist.
Etter formann Maos død iverksatte høyrefløyen i KKP, ledet av Deng Xiaoping, et antikommunistisk, kontrarevolusjonært kupp, hvor de forvandlet KKP til et revisjonistisk parti, og den sosialistiske staten til en sosialimperialistisk stat under fascistisk herredømme, som Kina er i dag. Dette gjør ikke marxismen-leninismen-maoismen ugyldig, men bekrefter fullstendig at alt som formann Mao har etablert om kampen i partiet og om klassekampen i sosialismen, er gyldig, og at oppgaven til de virkelige kommunistene i Kina er å storme himmelen på nytt, og at oppgaven til kommunistene der i dag først og fremst er å rekonstituere det storslåtte KKP.
KKPs historie gir oss svært verdifulle lærdommer og slik vi ser det bør vi feire hundreårsjubileet for dets stiftelse for å fordype forståelsen av disse verdifulle lærdommene, for dersom vi griper disse korrekt så lyser de opp stien vi må følge.
I de fleste land har vi i dag den samme situasjonen som den i Kina før stiftelsen av KKP. Der er det ingen kommunistiske partier fordi de er blitt ødelagt av revisjonisme, og vår oppgave er derfor å rekonstituere dem. De fødes av utviklingen i den proletariske revolusjonære bevegelsen i hvert enkelt land, og anvendelsen av proletariatets ideologi, i dag maoismen, i denne bevegelsen. Denne prosessen har gjort svært synlige fremskritt de siste årene og vi må drive denne videre, og lære fra de mest fremskredne erfaringene til vår klasse.
Folkekrig er veien til frigjøring
Den internasjonale bevegelsens mest avanserte detasjementer2 er de kommunistiske partiene som leder folkekrigene i Peru, India, Tyrkia og Fillippinene. Disse folkekrigene er håpets fakler, de er røde faner som forkynner at marxismen-leninismen-maoismen er universelt sann. De gir mot til alle undertrykte og utbytta, de inspirerer millioner på millioner til å kjempe og gjøre motstand mot imperialismen, verdens reaksjon og revisjonisme av alle former. De viser veien og maner verdens kommunister, særlig de nye generasjonene som melder seg til det internasjonale proletariatets jernlegioners rekker, til å gå til de dypeste og bredeste massene for å organisere deres høylytte krav om revolusjon.
Det er en historisk lov at volden er det nye samfunnets jordmor. Imperialistene og deres lakeier, disse døende parasittene, vil aldri gi makta frivillig fra seg til proletariatet og folket. De har vist at de er i stand til enhver forbrytelse, at de er villige til å begå folkemord etter folkemord, for å opprettholde sitt system av undertrykking og utbytting. De vil drukne enhver folkelig oppstand i blod. Det er årsaken til at vi kommunister og revolusjonære må anvende revolusjonær vold uten å nøle for å styrte dem, og det er folkekrigens vei. Uten denne har vi ingen funksjon i denne verden, for uten denne vil menneskeheten aldri frigjøre seg. Vi må derfor smi oss selv for folkekrigen, og der de ikke finnes må vi rekonstituere våre kommunistiske partier som krigsmaskiner, utvikle militariseringen av partiene der de finnes gjennom aksjoner og tjene de som leder folkekriger så de kan ta sprang framover og overvinne problemer og vansker som hindrer disses videre utvikling, og dette kan vi bare gjøre ved å gripe maoismen fast og anvende den på kreativt vis på de konkrete forholda for hver enkelt revolusjon ved å løse nye problemer som oppstår.
Revisjonismen, borgerskapets frontkjempere innad i vår klasse, er hovedfienden til den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Den er den trojanske hesten, den femte kolonnen, som imperialismen og dens lakeier bruker til å forsøke å “erobre festingen fra innsiden”. De er forræderne som har tatt fiendens parti. Som slanger forsøker de å bedra og demoralisere kommunistene, proletariatet og folket, og de presenterer sin gift som manna fra gudene som vil fri oss fra alt det onde. De hevder at “revolusjonens karakter har endret seg”, de benekter den demokratiske revolusjonen, de går lenger og hevder at “parlamentet må anvendes til å akkumulere krefter”, og at man må søke “amnesti” fra den gamle staten for å “løse partiets problemer”, slik saken er med de revisjonistiske og kapitulasjonistiske høyreopportunistiske rottene (ROL3, nå et eget parti som kalles “Movadef”), selv om den eneste veien fram for folkekrigen i Peru er å anvende Gonzalos tenkning til å løse de nye problemene med mer folkekrig. I Tyrkia foregår det også slike barbariske hendelser for, i likhet med Peru, så stanser ikke revisjonistene før kommunister og revolusjonære er blitt eksponert, der er det også klart at den eneste veien er å følge den stien som Kaypakkaya har angitt og å anvende maoismen til å løse de nye problemene. I India og Filippinene også, er det de som tar til orde for kapitulasjon men også der avhenger revolusjonens framgang av hvordan kommunistene anvender maoismen til å løse problemene de møter, i dag betyr det å ta spranget over til strategisk likevekt. Angående den historiske parentesen som Avakian og forræderen Prachanda utgjør, de som forsøkte å bedra oss med et maoismen i følge den førstnevnte er blitt “avleggs” og at folkekrigen i følge den sistnevnte må erstattes med å anvende “fusjon-teori”, så vet vi hvor begge har endt opp: Avakian som en åpen støttespiller for Joe Biden og Prachanda som den nepalske revolusjonens bøddel.
Revisjonismen er en borgerlig retning innenfor rekkene til proletariatet, den er halen til kinesisk og russisk imperialisme, og i landene i den tredje verden støtter de hovedsakelig opp under den byråkratiske fraksjonen innenfor storborgerskapet, og de splitter den folkelige kampen og trekker massene inn i intrigene internt i borgerskapet (mellom byråkratborgerskap og kompradorborgerskap) og de holder dermed opprøret tilbake i disse landene.
Revolusjonens framskritt i India og på Filippinene knuser de som tar til orde for kapitulasjon, og også her avhenger alt av hvordan kommunistene anvender maoismen for å løse problemene de står overfor i dag, for å ta spranget til stadiet av strategisk likevekt. Å herde oss selv i revolusjonær vold og i kampen mot revisjonismen er følgelig uunnværlig for å tjene den proletariske verdensrevolusjonens utvikling, for å tjene de pågående folkekrigenes fremrykning, for å tjene initieringen av flere folkekriger, som er den eneste veien til frigjøring. I dette må vi forenes mer og kjempe skulder ved skulder som verdens kommunister og revolusjonære.
Forén dere under maoismens røde fane!
Vi lever nå i krigstid, midt i en revolusjonær situasjon under utvikling, ujevn men voksende, over hele verden, og massene skriker etter revolusjon, et faktum som definerer den politiske hovedtendensen. Vi befinner oss i den første fasen av det imperialistiske verdenssystemets dypeste krise siden “den store depresjonen” i det forrige århundret. Massenes omfattende uro vil øke, kampen til proletariatet og verdens folk vil rykke fram i svære bølger av opprør, og det borgerlige demokratiets krise vil fordypes mer og mer, for imperialistene kan ikke herske på den gamle måten lenger. De objektive forholdene for den proletariske verdensrevolusjonens fremrykning er utmerka. Vi kommunistene i verden, maoistene, må kjempe for å besvare tidens krav, for å vokse med oppgaven og rykke modig framover. Vi er nødt til å konsentrere våre krefter om å tjene de pågående folkekrigenes utvikling, for å initiere mange flere, og for å rekonstituere de kommunistiske partiene for å åpne veien til den nye perioden av revolusjoner. Derfor er det helt nødvendig at vi tar på oss oppgaven til den internasjonale kommunistiske bevegelsen som er å sette maoismen som eneste kommando og veiledning for verdensrevolusjonen, og kjempe hardt for å forene oss under dens prinsipper.
Gjennom tolinjekampen, kritikk og oppriktig selvkritikk, er den forente internasjonale maoistiske konferansen (UIMC), og proletariatets nye internasjonale organisasjon (NIOP) som vil oppstå fra den, et uunngåelig steg på veien. Det er en historisk nødvendighet at vi tar dette avgjørende spranget. Dersom vi kommunister ikke evner å forene oss, vil vi aldri evne å oppfylle vårt historiske oppdrag, og derfor er det ikke noe alternativ at vi ikke lykkes. Enhet oppstår gjennom kamp, og hver eneste en av oss som er for kampen på marxismen-leninismen-maoismens grunnlag, for å tjene den proletariske verdensrevolusjonen, vet at det er en vanskelig og kompleks oppgave, men vi er skapt for dette.
Alt som eksisterer i denne verden er materie i bevegelse, stabilitet er alltid relativ, kampen og forvandlingen er absolutt, den gamle verden vil forsvinne og under de seierrike røde fanene med hammer og sigd, vil den nye bli født. Det er opp til oss å storme himmelen.
Ære være det internasjonale proletariatet – leve 1. mai!
Leve maoismen – knus revisjonismen!
Leve hundreårsjubileet for grunnleggelsen av Kinas Kommunistiske Parti!
Fremad til den forente internasjonale maoistiske konferansen og proletariatets nye internasjonale organisasjon!
Seier til folkekrigene!
Signert av:
Perus Kommunistiske Parti
Tyrkias Kommunistiske Parti / Marxist-Leninistene
Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon)
Kommunistisk Gruppe (Maoistene), Kina
Revolusjonær Kjerne for Rekonstitueringen av Mexicos Kommunistiske Parti (NR-PCM)
Irske Sosialistiske Republikanere
Komiteen Røde Fane, BRD
Rød Fraksjon av Chiles Kommunistiske Parti
Komiteer for stiftelsen av det (Maoistiske) Østerrikes Kommunistiske Parti
Tjen Folket – Kommunistisk Forbund, Norge
Komiteen for å Rekonstituere USAs Kommunistiske Parti
Frankrikes Kommunistiske Parti – Rød Fraksjon
Maoistisk Komité Finland
Ecuadors Kommunistiske Parti – Rød Sol
Colombias Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon)
Komiteen for Konstruksjon av det maoistiske Galicias Kommunistiske Parti
Røde Bølge, Danmark
1. mai 2021
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.