Karl Marx 203-år: Karl Marx en kort biografi av Lenin

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

I anledning Karl Marx’ 203-årsjubileum denne måneden, utgir vi en digitalisert utgave av Lenins tekst fra 1914 Karl Marx: Kort biografisk skisse. Den er digitalisert fra boka Marx – Engels – Marxisme utgitt av Forlaget Oktober i 1979. Teksten gir en kort biografisk oversikt av Marx’ liv og går igjennom alle de viktigste oppdagelsene til Marx. 

KARL MARX
KORT BIOGRAFISK SKISSE

Karl Marx ble født i Trier (Rhinprøyssen) den 5. mai 1818. Hans far var advokat; han var jøde og gikk over til protestantismen i 1824. Familien var velstående og dannet, men ikke revolusjonær. Etter at Karl Marx var ferdig med gymnasiet i Trier, tok han fatt på universitetsstudiet, først i Bonn og seinere i Berlin. Han studerte juss, men framfor alt historie og filosofi. Etter avsluttet studietid la han i 1841 fram en doktoravhandling om Epikurs filosofi. På denne tid var Marx i sin tenkemåte ennå hegelianer, idealist. I Berlin hørte han til «venstrehegelianerne» (Bruno Bauer o. a.), som søkte å trekke ateistiske og revolu­sjonære slutninger av Hegels filosofi.

Etter å ha gjort seg ferdig med universitetsstudiene flyttet Marx til Bonn. Han regnet med å få et professorat der. Men den reaksjonære regjeringen som i 1832 hadde tatt embetet fra Ludwig Feuerbach og som i 1836 på nytt hadde nektet ham adgang til universitetet og i 1842 nektet den unge dosenten Bruno Bauer retten til å holde forelesninger i Bonn, tvang Marx til å gi avkall på en vitenskapelig karriere. På denne tid gjennomgikk de tyske venstrehegelianeres syn en meget rask utvikling. Ludwig Feuerbach tok til å kritisere teologien, særlig etter 1836. Han vendte seg til materialismen, som fra 1841 helt behersker hans tenkning («Das Wesen des Christentums» — Kristendommens vesen); i 1843 kom hans «Grunnsetninger for framtidens filosofi». «En må selv ha opplevd den befriende virkningen av disse bøkene» — skrev Engels seinere om disse Feuerbachs skrifter. «Vi» (dvs. venstre-hegelianerne, deriblant også Marx) «ble øyeblikkelig feuerbachianere». På denne tid startet en del radikale borgere fra Rhinlandet, som hadde visse berøringspunkter med venstrehegelianerne, et opposisjonelt blad i Køln: «Rheinische Zeitung» (det kom ut fra 1. januar 1842). Marx og Bruno Bauer ble bladets fremste medarbeidere. I oktober 1842 ble Marx bladets sjefredaktør og flyttet fra Bonn til Køln. Under hans redaksjon ble bladets revolusjonær- demokratiske retning stadig mer utpreget, og regjeringen underkastet den til å begynne med en dobbelt og tredobbelt sensur, og den 1. april 1843 ble det forbudt. Marx så seg på dette tidspunkt nødt til å nedlegge sin stilling som redaktør, men heller ikke hans fratreden kunne redde avisen. Den gikk inn i mars 1843. Blant de betydeligste av de artikler Marx offentliggjorde i «Rheinische Zeitung», nevner Engels foruten de som er oppgitt lenger nede, artikkelen om vinbøndenes stilling i Moseldalen. Avisarbeidet hadde gjort Marx klar over at han ikke hadde til­strekkelig kjennskap til politisk økonomi. Han kastet seg derfor ivrig over dette studium.

I 1843 giftet Marx seg i Kreuznach med sin ungdomsvenninne Jenny von Westphalen, som han hadde vært forlovet med allerede i studietiden. Hans hustru kom fra en reaksjonær prøyssisk adelsfamilie. Hennes eldre bror var prøyssisk innenriksminister i en av de mest reaksjonære perioder, 1850—1858. Høsten 1843 reiste Marx til Paris og grunnla her, i utlandet, et radikalt tidsskrift sammen med Arnold Ruge (1802—1880; venstre- hegelianer, 1825—1830 i fengsel, etter 1848 politisk emigrant, etter 1866—1870 tilhenger av Bismarck). Det kom bare et eneste hefte av dette tidsskriftet, «Deutsch-französische Jahrbücher» (Tysk-franske år­bøker). Det måtte slutte på grunn av vansker med den hemmelige spred­ningen i Tyskland, og fordi det oppsto uenighet med Ruge. I sine artikler i dette tidsskriftet trer Marx allerede fram som revolusjonær og går inn for «en hensynsløs kritikk av det bestående», i særdeleshet forkynner han «våpnenes kritikk» og vender seg til massene og til proletariatet.

I september 1844 kom Friedrich Engels for noen dager til Paris, og fra denne tid ble han Marx’ nærmeste venn. Begge deltok aktivt i det intense livet som preget de revolusjonære gruppene i Paris på den tid. (Av særlig betydning var Proudhons lære, som Marx gjorde opp med i sitt skrift «Filosofiens elendighet», 1847). I heftig kamp mot den småborgerlige sosialismens forskjellige lærer utarbeidet Marx og Engels teorien og taktikken for den revolusjonære proletariske sosialisme eller kommunisme (marxisme). (Se Marx’ skrifter fra denne periode, .1844 —1848). I 1845 ble Marx etter påtrykk fra den prøyssiske regjeringen utvist fra Paris som farlig revolusjonær. Han flyttet da til Bryssel. Våren 1847 sluttet Marx og Engels seg til et hemmelig propagandaselskap «Kom­munistenes forbund»!) De tok meget aktiv del i forbundets annen kongress (november 1847 i London) og avfattet ifølge oppdrag av dette møte det berømte «Kommunistiske manifest», som ble utgitt i februar 1848. Med genial klarhet og styrke legger dette verket fram det nye livssynet, den konsekvente materialismen som også omfatter samfunnslivet, dialektikken som den dypeste og mest allsidige lære om utviklingen; klassekampens teori og proletariatets verdenshistoriske, revolusjonære rolle som skaperen av det nye, kommunistiske samfunn.

Da februarrevolusjonen brøt ut i 1848, ble Marx utvist fra Belgia. Han reiste tilbake til Paris, men etter marsrevolusjonen dro han tilbake til Tyskland, til Køln. Her utkom i tiden fra 1. juni 1848 til 19. mai 1849 avisen «Neue Rheinische Zeitung», der Marx var sjefredaktør. Den nye teorien ble på en strålende måte bekreftet av de revolusjonære hendingene i 1848 og 1849, slik som den også seinere er blitt bekreftet av alle proletariske og demokratiske bevegelser i alle land i verden. Da kontrarevolusjonen hadde seiret, ble Marx først stilt for retten (han ble frikjent 9. februar 1849), og seinere ble han utvist fra Tyskland (16. mai 1849). Han reiste først til Paris, men etter demonstrasjonen 13. juni 1849 ble han igjen utvist derfra og flyttet til London, der han bodde til sin død.

Emigrantlivets vilkår, slik som de så levende er skildret i brevvekslingen mellom Marx og Engels (utgitt i 1913), var overmåte tunge. Marx og hans familie levde i den aller største nød. Hvis ikke Engels stadig hadde understøttet ham økonomisk på en så oppofrende måte, hadde det ikke bare vært umulig for Marx å skrive «Kapitalen» ferdig, men han ville uten tvil ha bukket under for trykket av den materielle nød. Dessuten tvang de herskende lærer og strømninger i den småborgerlige og i det hele tatt ikke-proletariske sosialisme Marx stadig til en hensynsløs kamp, ja, han måtte til og med verge seg mot de mest forbitrede og absurde personlige angrep («Herr Vogt»). Marx holdt seg borte fra emigrant- kretsene og utviklet i en rekke historiske arbeider sin materialistiske teori og konsentrerte seg framfor alt om studiet av den politiske økonomi. I sine verker «Kritikk av den politiske økonomi» (1859) og «Kapitalen» (bd. I, 1867) revolusjonerte han fullstendig denne vitenskapen (se lenger nede «Marx lære»).

Det nye oppsvinget i de demokratiske bevegelsene i slutten av femti­årene og i løpet av seksti-årene kalte også Marx til praktisk virksomhet igjen. I 1864 (28. september) ble den berømte første internasjonale, «Den internasjonale arbeiderassosiasjon», grunnlagt i London. Marx var sjelen i denne organisasjonen, forfatter av organisasjonens første «adresse» og en lang rekke resolusjoner, erklæringer og opprop. Ved å knytte sammen arbeiderbevegelsen fra forskjellige land, og ved samtidig å søke å lede de forskjellige former for ikke-proletarisk, førmarxistisk sosialisme (Mazzini, Proudhon, Bakunin, den engelske liberale trade-unionisme, de lassalleanske høyresvingninger i Tyskland osv.), inn i de samme baner gjennom felles handling og ved å bekjempe teoriene til alle disse sekter og skoler, utarbeidet Marx en enhetlig taktikk for arbeiderklassens prole­tariske kamp i de forskjellige land. Etter Paris-kommunens fall (1871) — som Marx på revolusjonær måte vurderte så dyptgående, rammende, strål­ende og virkningsfullt — og etter at Internasjonalen ble sprengt av Bakunins tilhengere, var det blitt umulig å fortsette dens virksomhet i Europa. Etter Internasjonalens kongress i Haag (1872) satte Marx gjen­nom at Internasjonalens generalråd ble flyttet til New York. Den I. internasjonale hadde utspilt sin historiske rolle og ga plass for en epoke med en uten sammenlikning større vekst i arbeiderbevegelsen i alle land da den utviklet seg i bredden og det ble skapt sosialistiske masse-arbeiderpartier i de enkelte nasjonalstater.

Denne intense virksomhet i Internasjonalen og de enda mer intense teoretiske studiene undergrov fullstendig Marx’ helbred. Han fortsatte med å omarbeide den politiske økonomi og med å fullføre «Kapitalen». Han samlet i dette øyemed en mengde nytt materiale, studerte en rekke språk (f. eks. russisk), men sykdom hindret ham i å skrive «Kapitalen» ferdig.

Den 2. desember 1881 døde hans hustru. Den 14. mars 1883 sovnet Marx stille og rolig inn i sin lenestol. Han er begravd på Highgate- kirkegården i London ved siden av sin hustru og Helene Demuth, deres hengivne hushjelp, som nesten var et medlem av familien. Av barna Marx hadde, døde noen i tidlig alder da familien levde i stor fattigdom i London. Tre døtre giftet seg med engelske og franske sosialister: Eleonora Aveling, Laura Lafargue og Jenny Longuet.

MARX’ LÆRE

Marxismen er det systemet som omfatter Marx’ syn og lære. Marx har ført videre og på en genial måte fullendt de tre åndelige hovedstrøm­ninger i det 19. århundre som vi finner i menneskehetens tre mest fram­skredne land: den klassiske tyske filosofi, den klassiske engelske politiske økonomi og den franske sosialisme sammen med de franske revolusjo­nære lærer i det hele tatt. Den beundringsverdige konsekvens og helstøpthet i Marx’ syn, som selv hans motstandere anerkjenner og som i sin helhet utgjør den moderne materialisme og den moderne vitenskapelige sosialisme som teori og program for arbeiderbevegelsen i alle siviliserte land i verden, krever at vi kort omtaler hans verdensanskuelse i generelle trekk, før vi går over til en framstilling av marxismens hovedinnhold, nemlig Marx’ økonomiske lære.

Den filosofiske materialisme.

Helt fra 1844 og 1845, da hans oppfatning tok form, var Marx materialist, spesielt tilhenger av Ludwig Feuerbach, hvis svake sider han også seinere utelukkende så deri at hans materialisme ikke var tilstrekkelig konsekvent og allsidig. Marx så Feuerbachs verdenshistoriske, «epoke­gjørende» betydning nettopp i hans fullstendige brudd med Hegels idealisme og i forkynnelsen av materialismen, som allerede «i det 18. århundre, især i Frankrike, ikke bare var en kamp mot de bestående politiske institu­sjoner, mot . . . religion og teologi, men like mye . . . mot all metafysikk» (i betydningen «tåket spekulasjon» i motsetning til «nøktern filosofi») («Die heilige Familie» (Den hellige familie) i «Literarischer Nachlass»).

«For Hegel,» skrev Marx, «er tenkningsprosessen, som han til og med under navnet idé gjør til et selvstendig subjekt, demiurgen (ska­peren) av det virkelige . . . Hos meg derimot er det ideelle ikke noe annet enn den materielle verden gjenspeilt i menneskenes bevissthet, tankeformer». («Kapitalen», bd. I. etterskrift til 2. opplag.)

I fullt samsvar med denne Marx’ materialistiske filosofi skrev Friedrich Engels i sin framstilling av denne filosofien i «Anti-Dühring» (Marx hadde lest denne boka i manuskript):

«Verdens enhet består ikke i dens eksistens . . . Verdens virkelige enhet består i dens materialitet, og denne er bevist . . . gjennom filosofiens og naturvitenskapens lange og vanskelige utvikling.» . . . «Bevegelsen er materiens eksistensform. Aldri har det noen steder eksistert eller kan det eksistere materie uten bevegelse . . . Materie uten bevegelse er like utenkelig som bevegelse uten materie . . . Spør vi så . . . hva tenkning og bevissthet er og hvor de stammer fra, så finner vi at de er produkter av den menneskelige hjerne og at men­nesket selv er et produkt av naturen, som har utviklet seg i og sammen med sin omgivelse. Det følger da av seg selv at produktene av den menneskelige hjerne, som jo til sjuende og sist også er naturprodukter, ikke står i motsetning til den øvrige natursammenheng, men er i samsvar med den.» «Hegel var idealist, dvs. for ham var tankene i hans hode ikke mer eller mindre abstrakte kopier («Abbilder»; av og til snakker Engels om «Abklatsch» (avtrykk)) av de virkelige ting og prosesser, men omvendt: for ham var tingene og deres utvikling bare de virkeliggjorte avbilder av en «idé» som allerede før verden var til, eksisterte et eller annet sted.»

I sitt skrift «Ludwig Feuerbach», der Engels redegjør for sitt og Marx’ syn på Feuerbachs filosofi og som han først lot trykke etter at han på nytt hadde lest igjennom det gamle manuskriptet om Hegel, Feuerbach og den materialistiske historieoppfatningen som han og Marx hadde utarbeidet i 1844—45, skriver Engels:

«Det store grunnleggende spørsmål i all filosofi, og særlig i den nyere, er spørsmålet om forholdet mellom tenkning og tilvære, . . . mellom ånd og natur . . . Hva er det opprinnelige: ånden eller naturen? … Alt etter som svaret på dette spørsmålet gikk i den ene eller den andre retning, delte filosofene seg i to store leirer. De som hevdet åndens opprinnelighet like overfor naturen, som altså til sjuende og sist var av den oppfatning at verden på en eller annen måte er blitt skapt . . . dannet idealismens leir. De andre, som anser naturen som det opprinnelige, hører til de forskjellige skoler av materialismen.»

All annen bruk av begrepene idealisme og materialisme (i filosofisk forstand) skaper bare forvirring. Marx forkastet bestemt ikke bare ideal­ismen, som på den ene eller andre måte alltid er knyttet sammen med religionen, men også det særlig i våre dager utbredte standpunkt som Hume og Kant inntok, nemlig agnostisismen, positivismen, kritisismen i ulike former. Den slags filosofi var for ham en «reaksjonær» innrømmelse til idealismen og i beste fall en «forlegen måte å akseptere materialismen i smug og å fornekte den overfor verden.» Se i denne forbindelse foruten de allerede nevnte skrifter av Engels og Marx også Marx’ brev av 12. desember 1868 til Engels; her viser Marx til en ytring av den berømte naturforskeren T. Huxley, som hadde opptrådt mer «materialistisk» enn vanlig og innrømmet: «Så lenge vi virkelig iakttar og tenker, kan vi aldri komme ut av materialismen»; samtidig bebreider Marx ham at han har åpnet en ny «bakdør» for agnostisismen, humeismen. Især må Marx’ syn på forholdet mellom frihet og nødvendighet framheves:

«Blind er nødvendigheten bare når den ikke blir forstått.» «Friheten» er «innsikt i nødvendigheten». (Engels i «Anti-Dühring»). Det betyr: Anerkjennelse av den objektive lovmessighet i naturen og den dialektiske forvandling av nødvendigheten til frihet (på samme måte som for­vandlingen av den uerkjente, men erkjennelige «Ding an sich» (tingen i seg selv) til en «ting for oss», forvandlingen av «tingenes vesen» til «fenomener»). Hovedfeilen ved den «gamle» materialismen, Feuer- bachs innbefattet (enda mer gjelder dette for den «vulgære» materialismen til Buchner, Vogt og Moleschoft), var etter Marx’ og Engels’ mening:

1) at denne materialisme var «overveiende mekanisk» og ikke tok hen­syn til den nyeste utvikling i kjemien og biologien (i våre dager burde en føye til: den elektriske teori om materien; 2) at den gamle material­isme var uhistorisk, udialektisk (metafysisk i betydningen antidialektisk) og at den ikke gjennomførte utviklingstanken konsekvent og allsidig; 3) at «menneskets vesen» ble oppfattet abstrakt og ikke som et «kom­pleks» (samvirkende helhet) av de (konkret-historisk bestemte) «sam­funnsmessige forhold», og at en derfor bare «fortolket» verden, mens det gjelder å «forandre» den, dvs. at en ikke forsto betydningen av den «revolusjonære, den praktiske virksomhet».

Dialektikken.

I Hegels dialektikk som den mest omfattende, mest innholdsrike og dype utviklingslære, så Marx og Engels det største resultat av den klassiske filosofi.

Enhver annen formulering av utviklingens, evolusjonens prinsipp betrak­tet de som ensidig og innholdsfattig, som en forvrengning og forvanskning av det virkelige forløp av utviklingen i natur og samfunn (som ikke sjelden foregår i sprang, katastrofer, revolusjoner).

«Marx og jeg var vel så å si de eneste som hadde reddet den bevisste dialektikken fra den tyske idealistiske filosofi over i den mate­rialistiske oppfatningen av natur og historie» (fra idealismens sammen­brudd, iberegnet hegelianismen). «Naturen er prøven på dialektikken, og vi må si om den moderne naturvitenskap at den for denne prøven har levert et overordentlig rikholdig materiale, som blir større for hver dag (skrevet før oppdagelsen av radiumet, elektronene, elementenes forvandling osv.!) og dermed har bevist at det i naturen til sjuende og sist går dialektisk for seg og ikke metafysisk.»

«Den store grunntanken,» skriver Engels, «at verden ikke må opp­fattes som et kompleks av ferdige ting, men som et kompleks av prosesser, hvor de tilsynelatende stabile ting så vel som deres gjenspeilinger i vårt hode, begrepene, gjennomgår en uavbrutt forandring, oppståen og undergang . . . denne store grunntanken er, især siden Hegel, i den grad gått inn i den alminnelige bevissthet at den i denne almengyldige form neppe møter innvendinger lenger. Men å aner­kjenne den i ord og å bruke den i virkeligheten i hvert enkelt tilfelle og på hvert område som skal undersøkes, — det er to forskjellige ting.» «For den dialektiske filosofi er intet endelig, absolutt, hellig; den påviser forgjengeligheten av alt og i alt; intet annet blir bestående overfor den enn den uavbrutte prosess av oppståen og undergang, av uopphørlig oppstigning fra det lavere til det høyere, og den dialektiske filosofi er selv bare en gjenspeiling av denne prosess i den tenkende hjerne.»

Således er dialektikken ifølge Marx «vitenskapen om bevegelsens almin­nelige lover, både i den ytre verden og i den menneskelige hjerne.»

Denne revolusjonære siden ved Hegels filosofi har Marx overtatt og utviklet videre. Den dialektiske materialisme «trenger ikke lenger noen filosofi som står over dc andre vitenskapene». Det som blir igjen av den gamle filosofien, er «læren om tenkningen og dens lover — den formelle logikk og dialektikken.» Dialektikken etter Marx’ og i samsvar med Hegels oppfatning omfatter det som i dag kalles erkjennelsesteori, epistemologi, som også må betrakte sitt emne historisk, idet den utforsker og generaliserer erkjennelsens oppståen og utvikling, overgangen fra ikke-viten til erkjen­nelse.

I vår tid er ideen om utviklingen, evolusjonen, nesten i sin helhet gått inn i den samfunnsmessige bevissthet, men ad andre veier, ikke gjennom Hegels filosofi. Men i den formuleringen som Marx og Engels har gitt den med Hegel som utgangspunkt, er denne ideen langt mer omfattende, langt innholdsrikere enn den gjengse evolusjonsideen. En utvikling som liksom gjentar dc trinn den allerede før har passert, men på en annen måte, på en høyere basis («negasjon av negasjonen»), en utvikling som ikke går i rett linje, men så å si i spiral; en utvikling gjennom sprang, katastrofer, revolusjon; — «avbrytelser av den jevne gangen»; forvandling av kvantitet til kvalitet; — indre utviklings- impulser som utløses ved motsetningen, sammenstøtet mellom de ulike krefter og tendenser som virker på et gitt eller innenfor grensene av et gitt fenomen eller innen et gitt samfunn; — gjensidig avhengighet og intim, uatskillelig sammenheng mellom alle sider av ethvert fenomen (hvorunder historien bringer stadig nye sider fram), en sammenheng som frambyr en enhetlig lovmessig verdensomfattende bevegelscsprosess, — «lette er noen trekk ved dialektikken, den utviklingslæren som har et langt dypere innhold enn den vanlige. (Se Marx’ brev til Engels av 8. januar 1868, der han håner Steins «klumpete trikotomier» (tredeling), som det ville være tåpelig å forveksle med den materialistiske dialektikk.

Den materialistiske historieoppfatning.

Oppdagelsen av at den gamle materialismen var inkonsekvent, utilstrek­kelig og ensidig, førte Marx til den overbevisning at det var nødvendig «å bringe vitenskapen om samfunnet … i samsvar med det materialistiske grunnlaget og å rekonstruere den på dette grunnlag». Da materialismen i det hele tatt forklarer bevisstheten ut fra tilværet og ikke omvendt, krever materialismen når den blir anvendt på menneskehetens samfunns­messige liv, at den samfunnsmessige bevissthet forklares ut fra det sam­funnsmessige liv.

«Teknologien,» sier Marx — («Kapitalen», bd. I.) «avslører men­neskets aktive forhold til naturen, den umiddelbare produksjonsprosess av dets liv, og dermed også til dets samfunnsmessige livsforhold og de åndelige forestillinger som oppstår av dem.»

En uttømmende formulering av materialismens grunnsetninger anvendt på menneske-samfunnet og dets historie har Marx gitt i forordet til sin bok «Kritikk av den politiske økonomi» med følgende ord:

«I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv inngår menneskene bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjons­forhold som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter. Disse produksjonsforhold i sin helhet danner sam­funnets økonomiske struktur, den reale basis, som en juridisk og politisk overbygning reiser seg på og som bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer svarer til. Det materielle livs produksjonsmåte er forutset­ningen for den sosiale, politiske og åndelige livsprosess i det hele tatt. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilvære, men omvendt: deres samfunnsmessige tilvære bestemmer deres bevissthet. På et visst trinn i sin utvikling kommer de materielle produktivkrefter i samfunnet i motsetning til de bestående produksjonsforhold eller — noe som bare er et juridisk uttrykk for dette — til de eiendomsforhold som dc hittil har beveget seg innenfor. Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene slår de om til å bli lenker for dem. Da inntrer en epoke av sosial revolusjon. Sammen med forandringen av det øko­nomiske grunnlaget velter hele den veldige overbygningen langsommere eller hurtigere. Når en betrakter slike omveltninger, må en alltid skjelne mellom den materielle omveltningen i de økonomiske produksjonsvilkår, som kan fastslås med naturvitenskapelig nøyaktighet, og de juridiske, religiøse, kunstneriske eller filosofiske, kort sagt ideologiske former som menneskene blir seg denne konflikt bevisst i og utkjemper den i. Like så lite som en bedømmer et menneske etter det det mener om seg selv, kan en bedømme en slik omveltningsepoke ut fra dens egen bevissthet, men en må tvert om forklare denne bevissthet ut fra mot­setningene i det materielle liv, ut fra den konflikten som er til stede mellom de samfunnsmessige produktivkrefter og produksjonsforhold . . . I store trekk kan en betegne de asiatiske, antikke, feudale og moderne borgerlige produksjonsmåler som progressive epoker i den økonomiske samfunnsformasjonen». (Se Marx’ korte formulering i hans brev til Engels av 7. juli 1866: «Vår teori om at produksjonsmidlene bestem­mer arbeidsorganisasjonen»).

Oppdagelsen av den materialistiske historieoppfatning eller rettere sagt: den konsekvente videreføring av materialismen, dens utvidelse til samfunnsforeteelsenes område, har fjernet to hovedmangler ved de tid­ligere historieteorier. For det første gjorde disse i beste fall bare de ideelle motivene for menneskenes historiske virksomhet til gjenstand for sin betraktning uten å undersøke hva det var som framkalte disse motivene, uten å forstå den objektive lovmessigheten i utviklingen av samfunns­forholdenes system, uten å se røttene til disse forhold i utviklingsgraden av den materielle produksjon. For det annet hadde de tidligere teorier unnlatt å ta hensyn til nettopp folkemassenes handlinger, mens den historiske materialisme for første gang gjorde det mulig med natur­historisk eksakthet å utforske massenes samfunnsmessige levevilkår og forandringen i disse vilkårene. «Sosiologien» og historieskrivningen før Marx hadde i beste fall skaffet til veie en haug fragmentarisk sammenraskede, ubearbeidede kjensgjerninger og en framstilling av enkelte sider ved den historiske prosessen. Marxismen viste veien til en altomfattende og allsidig utforsking av de økonomiske samfunnsformasjoners tilblivelses-, utviklings- og forfallsprosess, idet den undersøkte helheten av alle mot­stridende tendenser, påviste at årsaken til disse tendenser var de forskjel­lige samfunnsklassers eksakt bestemmelige leve- og produksjonsvilkår, idet den skjaltet ut subjektivismen og vilkårligheten ved utvalget eller fortolkningen av de enkelte «framherskende» ideer og påviste at røttene til alle ideer uten unntak og til alle de forskjellige tendenser er å finne i de materielle produktivkrefters tilstand. Menneskene skaper selv sin historie; men hva det er som bestemmer menneskenes og især massenes motiver, hva det er som framkaller konfliktene mellom de motstridende ideer og bestrebelser, hva helheten av disse sammenstøt i alle menneskelige samfunn utgjør, hva som er det materielle livs objektive produksjonsvilkår, de som danner grunnlaget for hele menneskenes historiske virksomhet, hva som er utviklingsloven for disse vilkår, — alt dette gjorde Marx opp­merksom på og viste veien til en vitenskapelig utforskning av historien som en enhetlig, en i hele sin veldige mangfoldighet og motsetningsrikdom lovmessig prosess.

Klassekampen.

At noen medlemmer av et gitt samfunn har hensikter og formål som står i rak motsetning til det andre streber etter, — at det samfunns­messige liv er fullt av motsetninger, at historien viser oss kampen mellom folk og samfunn, videre deres indre kamper og dessuten det periodiske omskifte mellom revolusjon og reaksjon, krig og fred, stagnasjon og hurtig framskritt eller forfall, — det er kjensgjerninger som alle kjenner til. Marxismen ga tråden som gjør det mulig å finne en lovmessighet i denne tilsynelatende labyrint, dette kaos, nemlig klassekampteorien. Bare en undersøkelse av dc hensikter og formål i sin helhet som alle med­lemmer av et gitt samfunn eller av en gruppe av samfunn har, kan føre til en vitenskapelig bestemmelse av resultatet av disse bestrebelser. År­saken til at bestrebelsene går i motsatt retning, ligger imidlertid i den kjensgjerning at dc forskjellige klasser ethvert samfunn består av, har en ulik stilling og ulike livsvilkår.

«All historie om samfunnene til i dag,» skriver Marx i «Det kom­munistiske manifest» (med unntak av historien om det urkommunistiske fellesskap, legger Engels til), «er historien om klassekamper. Frimann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn, kort sagt undertrykkere og undertrykte, har bestandig stått mot hver­andre, har ført en uavbrutt, snart skjult, snart åpen kamp, som hver gang endte med en revolusjonær omdanning av hele samfunnet eller med begge de kjempende klassers undergang . . .

Det moderne borgerlige samfunn som har utviklet seg av feudalsamfunnets undergang, har ikke opphevet klassemotsetningene. Det har bare satt nye klasser i stedet for de gamle, nye vilkår for undertryk­kelsen, nye former for kampen.

Vår tidsalder, bursjoasiets tidsalder, utmerker seg imidlertid ved at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet deler seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, to store klasser som står direkte mot hverandre: bursjoasi og proletariat.»

Siden den store franske revolusjon har Europas historie i en rekke land på en særlig anskuelig måte klarlagt den virkelige bakgrunn for hen­dingene, kampen mellom klassene. Og allerede restaurasjonsepoken i Frankrike brakte fram en rekke historikere (Tierry, Guizot, Mignet, Thiers), som — når dc skulle generalisere det som foregikk — ikke kunne unngå å anerkjenne klassekampen som nøkkelen til forståelse av hele den franske historie. Men den nye epoken, som er preget av borger­skapets fullstendige seier, representativ-institusjonene, den omfattende (om ikke alminnelige) stemmerett, den billige dagspressen som trenger inn i massene osv., de mektige, stadig voksende arbeiderorganisasjoner og arbeidskjøperorganisasjoncr osv., denne epoken har vist enda tydeligere (om enn ofte i en meget ensidig «fredelig», «konstitusjonell» form) at klassekampen er drivfjæren til hendingene. Følgende sitat fra Marx’ «Kommunistiske manifest» viser oss hvilke krav Marx stilte til samfunns­vitenskapen når det gjaldt objektiv analyse av de enkelte klassers stilling i det moderne samfunn, i forbindelse med analysen av de enkelte klassers utviklingsvilkår.

«Av alle de klasser som i våre dager står mot bursjoasiet, er bare prole­tariatet en virkelig revolusjonær klasse. Dc andre klasser sykner hen og går under i storindustrien, mens proletariatet er storindustriens eget produkt.

Hele middelstanden — småfabrikantene, småkjøpmennene, hånd­verkerne, bøndene — alle kjemper de mot bursjoasiet for å redde sin eksistens som middelstand fra undergangen. Dc er altså ikke revolusjo­nære, men konservative, ja enda mer, de er reaksjonære, de forsøker å dreie historiens hjul tilbake. Er de revolusjonære, så er de det med hen­blikk på sin forestående overgang til proletariatet, så forsvarer de ikke sine nåværende, men sine framtidige interesser; de forlater sitt eget standpunkt for å stille seg på proletariatets standpunkt.»

I en rekke historiske verker har Marx gitt glimrende og uttømmende eksempler på materialistisk historieskrivning, på analysen av den stilling hver enkelt klasse og ofte ulike grupper eller lag innen vedkommende klasse inntar, og klart påvist hvordan og hvorfor «enhver klassekamp er en politisk kamp». Det sitatet vi har gjengitt, viser hvilket komplisert nett av samfunnsforhold og overgangstrinn fra den ene klassen til den andre, fra fortid til framtid, Marx analyserer for å fastslå resultatene av den historiske utviklingen.

Den grundigste, mest omfattende og detaljerte bekreftelse og anven­delse av Marx’ teorier finner vi i hans økonomiske lære.

Marx’ økonomiske lære.

«Hovedhensikten med dette verk,» sier Marx i forordet til «Kapitalen» «er å klarlegge den økonomiske bevegelseslov for det moderne samfunn», dvs. det kapitalistiske, det borgerlige samfunn. A utforske produksjons­forholdene i et gitt, historisk bestemt samfunn i deres oppståen, utvikling og undergang — det er innholdet i Marx’ økonomiske lære. I det kapitalistiske samfunn hersker vareproduksjonen, og Marx begynner derfor med analysen av varen.

Verdien.

En vare er for det første en ting som tilfredsstiller et eller annet men­neskelig behov; for det annet er den en ting som kan byttes mot en annen ting. Tingens brukbarhet gjør den til en bruksverdi. Bytteverdien (eller simpelthen verdien) er framfor alt et forhold — en proporsjon; etter dette forhold blir et bestemt antall bruksverdier av et visst slag byttet mot et bestemt antall bruksverdier av et annet slag. Den daglige erfaringen viser oss at millioner og milliarder av slike byttehandlinger stadig like­stiller alle mulige bruksverdier med hverandre, selv de mest ulike som ikke kan sammenliknes med hverandre. Hva er det så som cr felles for alle disse ulike tingene, som i et bestemt system av samfunnsmessige forhold stadig blir likestilt med hverandre? Det som er felles for dem er at de alle sammen er arbeidsprodukter. I og med at de bytter sine produkter, like­stiller menneskene de mest ulike slags arbeid. Vareproduksjonen er et system av samfunnsmessige forhold, hvor dc enkelte produsenter fram­stiller forskjelligartede produkter (samfunnsmessig arbeidsdeling) og hvor alle disse produkter likestilles når en bytter dem. Det som er felles i alle varer, er altså ikke det konkrete arbeid i en bestemt produksjonsgren, ikke arbeid av en bestemt art, men abstrakt menneskelig arbeid, menneske­lig arbeid rett og slett. Den samlede arbeidskraft i et gitt samfunn, fram­stilt i summen av alle varers verdi, er en og samme menneskelige arbeids­kraft: milliarder tilfelle av varebytte beviser dette. Som følge herav er også hver enkelt vare bare en bestemt del av den samfunnsmessig nød­vendige arbeidstid. Verdistørrelsen blir bestemt av mengden av det sam­funnsmessig nødvendige arbeid eller av den arbeidstid som er samfunns­messig nødvendig for å framstille en gitt vare, en gitt bruksverdi.

«Idet de (menneskene) likestiller sine ulike produkter som verdier når de bytter dem, betrakter de sine ulike arbeider som likeverdige for så vidt det er menneskelig arbeid. De vet det ikke, men dc gjør det.»

Verdien er et forhold mellom to personer, som en gammel økonom har uttrykt det. Han skulle bare ha tilføyd: et forhold som er forkledd som et forhold mellom ting. Bare sett ut fra systemet for de samfunns­messige produksjonsforhold i en bestemt historisk samfunnsformasjon, fra forhold som kommer fram i varebyttet, en foreteelse som gjentar seg millioner og milliarder ganger, kan en forstå hva verdi er for noe.

«I sin egenskap av verdier er alle varer bare bestemte mengder stivnet arbeidstid.»

Etter en inngående analyse av dobbeltkarakteren hos det i varen legemliggjorte arbeid, går Marx over til analysen av verdiformen og pengene. Marx stiller seg her som hovedoppgave å undersøke hvordan verdiens pengeform er oppstått, å studere varebyttets utvikling som historisk prosess fra den enkelte, tilfeldige byttehandel («simpel, enkel eller tilfeldig verdiform»: et bestemt kvantum av en vare blir byttet mot et bestemt kvantum av en annen vare) til den almene verdiform, da en rekke ulike varer blir byttet mot en og samme bestemte vare, og helt til verdiens pengeform, da gullet opptrer som denne bestemte vare, som den alminnelige ekvivalent. Pengene, som er det høyeste produkt av varebyttets og vareproduksjonens utvikling, kamuflerer og dekker over det private arbeids samfunnsmessige karakter, den samfunnsmessige sammenhengen mellom de enkelte produsenter som markedet knytter sammen. Marx foretar en overordentlig inngående analyse av pengenes forskjellige funk­sjoner, og også her (som i det hele tatt i de første kapitler av «Kapitalen») er det av særlig betydning å slå fast at den abstrakte og ofte tilsynelatende rent deduktive framstillingsformen i virkeligheten gir et veldig materiale av kjensgjerninger til varebyttets og vareproduksjonens utviklingshistorie.

«Pengene . . . forutsetter et varebytte som har nådd et visst utvik­lingstrinn. De særskilte funksjoner pengene har, utelukkende vareekvivalent eller sirkulasjonsmiddel eller betalingsmiddel, oppsamlede pengeskatter eller verdenspenger, peker, alt etter det forskjellige omfang eller den relative overvekt som den ene eller den andre funksjon har, på høyst forskjellige utviklingstrinn i den samfunnsmessige produk­sjonsprosess.» («Kapitalen», bd. I.)

Merverdien.

På et bestemt utviklingstrinn i vareproduksjonen forvandles pengene til kapital. Formelen for varesirkulasjonen var: v (vare) — p (penger) — v (vare), det vil si salg av en vare for å kjøpe en annen vare. Kapitalens alminnelige formel derimot er: p — v — p, dvs. kjøp for å selge (med profitt). Denne økingen av den opprinnelige verdien av pengene som blir kastet inn i sirkulasjonen, kaller Marx merverdi. Den kjensgjerning at pengene «øker» i det kapitalistiske omløp, er vel kjent. Nettopp denne «øking» forvandler pengene til kapital, som et særskilt, historisk bestemt samfunnsmessig produksjonsforhold. Merverdien kan ikke oppstå av vare­sirkulasjonen, for denne kjenner bare bytte av ekvivalenter, den kan heller ikke oppstå gjennom pristillegg, for da ville kjøpernes og selgernes inn­byrdes tap og vinst gå opp i opp. Det dreier seg imidlertid her om et samfunnsmessig masse- og gjennomsnittsfenomen og ikke om en individuell foreteelse. For å få merverdi, må «eieren av pengene . . . oppdage . . . en vare på markedet, hvis bruksverdi selv har den eiendommelige beskaf­fenhet å være en kilde til verdi», — altså en vare hvis bruksprosess sam­tidig ville være en verdiskapende prosess. Og en slik vare fins. Det er menneskets arbeidskraft. Bruken av arbeidskraften er arbeidet, og arbeidet skaper verdi. Pengeeieren kjøper arbeidskraften til sin verdi, som i likhet med verdien av enhver annen vare blir bestemt av den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid som kreves til å framstille den (dvs. leveomkost­ningene for arbeideren og hans familie). Når pengeeieren har kjøpt arbeidskraften, har han rett til å bruke den, dvs. til å tvinge den til å arbeide en hel dag, la oss si i tolv timer. Arbeideren framstiller imidler­tid i løpet av 6 timer (den «nødvendige» arbeidstid) et produkt som erstatter utgiftene til hans livsopphold; i løpet av dc øvrige 6 timer (i «mer»-arbeidstiden) framstiller han et «merprodukt» eller en merverdi som ikke blir betalt av kapitalisten. Derfor må en, sett fra produksjons­prosessens standpunkt, skjelne mellom to deler av kapitalen: den konstante kapital, som blir lagt ut til produksjonsmidler (maskiner, arbeidsmidler, råmaterialer osv.) — og hvis verdi (som helhet eller delvis) går uforandret over i det ferdige produkt, — og den variable kapital som blir lagt ut til arbeidskraft. Verdien av denne siste kapital forblir ikke uforandret, men øker under arbeidsprosessen, idet den skaper merverdi. For å uttrykke graden av kapitalens utbytting av arbeidskraften må en derfor ikke sam­menlikne merverdien med den samlede kapital, men med den variable kapital. Merverdi-raten, som Marx kaller dette forhold, utgjør altså i vårt eksempel 6 : 6, altså 100 prosent.

De historiske forutsetninger for kapitalens oppståen er for det første akkumulasjonen av en bestemt pengesum i hendene på enkeltpersoner på et forholdsvis høyt utviklingsnivå av vareproduksjonen i det hele tatt, for det annet at det fins en i dobbelt forstand «fri» arbeider — fri fra alle hindringer og innskrenkninger for salget av sin arbeidskraft, og fri fra jord og fra produksjonsmidler i det hele tatt, altså en arbeider fri for alt, en «proletar» som ikke kan eksistere på annen måte enn ved å selge sin arbeidskraft.

Øking av merverdien er mulig ved hjelp av to hovedmetoder: ved å forlenge arbeidsdagen («absolutt merverdi») og ved å forkorte den nød­vendige arbeidsdagen («relativ merverdi»). I sin analyse av den først­nevnte metoden viser Marx oss det storslåtte bilde av arbeiderklassens kamp for kortere arbeidsdag og av statsmaktenes inngrep for å forlenge arbeidsdagen (14.—17. århundre) og inngrepene for å forkorte den (fabrikklovgivningen i det 19. århundre). Etter at «Kapitalen» kom ut, har arbeiderbevegelsens historie i alle siviliserte land i verden gitt en mengde nye kjensgjerninger som fullstendiggjør dette bilde.

I sin analyse av produksjonen av den relative merverdi undersøker Marx de tre historiske hovedstadier i økingen av arbeidets produktivitet gjennom kapitalismen: 1) enkel kooperasjon; 2) arbeidsdeling og manu­faktur; 3) maskineri og storindustri. Hvor grundig Marx her har avslørt de grunnleggende og typiske kjennetegn for kapitalismens utvikling, framgår blant annet av den kjensgjerning at undersøkelsen av den såkalte «hjemmeindustri» i Russland gir et rikt materiale til illustrering av de to første av de tre nevnte stadier. Og den revolusjonerende virkningen av den maskinelle storindustri, slik som Marx har beskrevet den i 1867, viste seg i løpet av det århundre som er gått siden, i en lang rekke «nye» land (Russland, Japan o. a.).

Videre. Overordentlig viktig og ny er Marx’ analyse av kapitalens akkumulasjon, dvs. forvandlingen av en del av merverdien til kapital og anvendelsen av denne delen ikke til kapitalistenes personlige behov eller luner, men til ny produksjon. Marx har påvist feilen hos hele den tid­ligere klassiske politiske økonomi (fra og med Adam Smith), som gikk ut fra at hele merverdien som forvandles til kapital, legges til den variable kapitalen. I virkeligheten deles den opp i produksjonsmidler plus variabel kapital. Av overordentlig stor betydning for kapitalismens utviklings­prosess og for kapitalismens forvandling til sosialisme er den kjensgjerning at den konstante kapitals andel (i kapitalens samlede sum) øker meget fortere enn den variable kapital.

I og med at arbeideren gjennom kapitalens akkumulasjon i stadig sterkere grad blir fortrengt av maskinen og denne akkumulasjon produserer rikdom ved den ene pol og nød ved den motsatte, framkaller den også den såkalte «industrielle reservearmé», «det relative overskudd» av arbei­dere eller den «kapitalistiske overbefolkningen», som antar overmåte for­skjelligartede former og gjør det mulig for kapitalen å utvide produk­sjonen overmåte hurtig. Denne mulighet, sammen med kreditten og kapital­akkumulasjonen i form av produksjonsmidler, gir oss blant annet nøkkelen til forståelse av de overproduksjonskrisene som bryter ut periodisk i de kapitalistiske land, til å begynne med gjennomsnittlig hvert tiende år, seinere med større og ikke så regelmessige mellomrom. En må skjelne mellom kapitalens akkumulasjon på basis av kapitalismen og den såkalte opprinnelige akkumulasjon: det at arbeiderne med vold ble skilt fra produksjonsmidlene, at bøndene ble jagd fra sin jord, at almenningene ble stjålet, kolonisystemet, statsgjeld- og vemetollsystemet osv. «Den opp­rinnelige akkumulasjonen» skaper den «frie» proletaren ved den ene pol og pengeeieren, kapitalisten, ved den andre.

«Den historiske tendensen i den kapitalistiske akkumulasjon» karak­teriserer Marx med følgende berømte ord:

«Ekspropriasjonen av de umiddelbare produsenter ble gjennomført med den mest skånselløse vandalisme og drevet av de mest infame, skitne, smålig-hatske lidenskaper. Den privateiendom som det enkelte uavhengige arbeidsindivid selv har opparbeidet, som beror på at indi­videt er vokst sammen med sine arbeidsvilkår» (bøndenes og hånd­verkernes), «blir fortrengt av den kapitalistiske privateiendom som beror på utbytting av fremmed, formelt fritt arbeid . . . Det som nå eksproprieres, er ikke lenger den selververvende arbeideren, men kapi­talisten som utbytter mange arbeidere. Denne ekspropriasjon foregår gjennom virkningen av de lover som er skjult i selve den kapitalistiske produksjon, altså gjennom kapitalens sentralisering. En kapitalist slår i hjel mange andre. Hånd i hånd med denne sentraliseringen, eller det at noen få kapitalister eksproprierer mange andre, utvikles arbeids­prosessens kooperative form til stadig høyere trinn, den bevisste tekniske anvendelse av vitenskapen, den planmessige utnytting av jorden, for­vandlingen av arbeidsmidlene til slike som bare kan brukes i fellesskap, økonomiseringen av alle produksjonsmidler ved at de brukes til kom­binert, samfunnsmessig arbeid, sammenfiltringen av alle nasjoner i verdensmarkedets nett, og dermed det kapitalistiske regimes internasjo­nale karakter. Sammen med at kapitalmagnatenes tall stadig blir mindre, disse kapitalmagnater som usurperer og monopoliserer alle fordeler av denne omvandlingsprosessen, vokser nød, trykk, under­trykkelse, utarting, utbytting, men også opprørsånden i arbeiderklassen som blir stadig større og blir skolert, forent og organisert gjennom mekanismen i selve den kapitalistiske produksjonsprosessen. Kapital- monopolet blir en lenke for den produksjonsmåten som er blomstret opp sammen med det og under det. Produksjonsmidlenes sentralise­ring og forvandlingen av arbeidet til samfunnsmessig arbeid når et punkt, hvor de ikke lenger er i samsvar med sitt kapitalistiske hylster. Det blir sprengt. Timen slår for den kapitalistiske privateiendommen. Ekspropriatørene blir ekspropriert.» («Kapitalen», bd. I.)

Overordentlig ny og viktig er videre den analysen av reproduksjonen av hele den samfunnsmessige kapital som Marx foretar i annet bind av «Kapitalen». Heller ikke her undersøker Marx en individuell foreteelse, men cn masseforeteelse, ikke en brøkdel av samfunnets økonomi, men denne økonomien som helhet. Idet Marx korrigerer klassikernes oven­nevnte feil, deler han hele den samfunnsmessige produksjon i to store avdelinger: I. Produksjonen av produksjonsmidler, II. Produksjonen av konsumsjonsmidler, og undersøker inngående med talleksempler sirkula­sjonen av den totale samfunnsmessige kapital, både ved reproduksjon i samme omfang som tidligere og ved akkumulasjon.

I tredje bind av «Kapitalen» blir problemet om dannelsen av gjennomsnittsprofittraten løst på grunnlag av verdi loven. Det er et stort framskritt i den økonomiske vitenskap at Marx i sin analyse som utgangs­punkt nytter de økonomiske massefenomener, den samfunnsmessige øko­nomi som helhet, og ikke enkelttilfelle eller konkurransens overflatefenomener, som den vulgære politiske økonomi eller den moderne «grenserytterteorien» ofte pleier å innskrenke seg til. Først analyserer Marx merverdiens oppståen, for så å gå over til dens oppdeling i profitt, rente og grunnrente. Profitten er forholdet mellom merverdien og hele den kapitalen som er lagt ned i et foretak. Kapital av «høy organisk sammen­setning», (dvs. der den konstante kapital overstiger den variable i en grad som ligger over det samfunnsmessige gjennomsnitt) gir en profitt­rate som er lavere enn den gjennomsnittlige. Kapital av «lav organisk sammensetning» derimot, gir en profittrate som er høyere enn gjennom­snittet. Konkurransen mellom kapitalene, deres frie overgang fra den ene produksjonsgren til den andre fører i begge tilfelle til en utjevning av profittraten til gjennomsnittsnivået. Summen av alle varers verdi i et gitt samfunn faller sammen med summen av vareprisene, men i de enkelte foretak og de enkelte produksjonsgrener blir varene under innflytelse av konkurransen ikke solgt til sin verdi, men til produksjonsprisene, som er lik den utlagte kapital plus gjennomsnittsprofitten.

Den alminnelig kjente og ubestridelige kjensgjerning at prisene av­viker fra verdiene og at profitten blir utjevnet, forklarer Marx således helt og holdent på grunnlag av verdiloven; for summen av alle varers verdier er lik summen av prisene. Men reduseringen av (den samfunns­messige) verdien ned til prisene (de individuelle) er ikke noen enkel og umiddelbar, men en meget komplisert prosess: det er helt naturlig at lovmessigheten i et samfunn av spredte vareprodusenter som bare er knyttet sammen gjennom markedet, ikke kan ytre seg på annen måte enn som en gjennomsnittlig, samfunnsmessig masselovmessighet, hvor de individuelle avvikelser til den ene eller andre siden blir utjevnet inn­byrdes.

Økingen av arbeidets produktivitet betyr en hurtigere øking av den konstante kapital sammenliknet med den variable kapital. Men da mer­verdien utelukkende er en funksjon av den variable kapital, er det forståelig at profittraten (merverdiens forhold til hele kapitalen, altså ikke bare til dens variable del) har en tendens til å synke. Marx foretar en detaljert analyse av denne tendensen og av en rekke av de forhold som tilslører eller motvirker den. Uten å hefte oss med å gjengi de over­ordentlig interessante avsnitt i tredje bind som behandler åger-, handels- og pengekapitalen, går vi over til det viktigste: teorien om grunnrenten. Produksjonsprisen for landbruksprodukter blir på grunn av de begrensede jordarealer, som i de kapitalistiske land helt ut er i hendene på enkelte eiere, bestemt av produksjonsomkostningene ikke på den gjennomsnittlige jord, men på den dårligste, ikke under de gjennomsnittlige, men under de dårligste vilkår for levering av produktene på markedet. Forskjellen mellom denne prisen og produksjonsprisen på bedre jord (eller under bedre vilkår) utgjør differensialrenten. Idet Marx foretok en detaljert analyse av differensialrenten og påviste at den framkommer ved at dc enkelte jordarealer er av ulik fruktbarhet og at den i jorden nedlagte kapital er av forskjellig størrelse, har han fullstendig påvist Ricardos feil som gikk ut på at differensialrente bare oppstår når en går over fra bedre til dårligere jord. (Se også «Theorien über den Mehrwert» — Teorier om merverdien —, hvor kritikken av Rodbertus fortjener særlig oppmerksomhet). Tvert om, det forekommer overganger av motsatt karak­ter, nemlig at visse slags jord går over i andre klasser (som følge av framskrittene i jordbruksteknikken, byenes vekst osv.), og den berømte «loven om jordens avtagende avkastning» viser seg å være et stort feiltak, et forsøk på å velte kapitalismens mangler, begrensninger og motset­ninger over på naturen. Videre forutsetter likheten i profitten i alle grener av industrien og i ervervslivet innen et samfunn i det hele tatt fullstendig konkurransefrihet, den forutsetter at kapitalen kan overføres fritt fra den ene produksjonsgren til den andre. Privateiendommen til jorden skaper imidlertid et monopol, er altså en hindring for denne frie overgangen. På grunn av dette monopolet går produktene i landbruket, som er preget av en lavere organisk kapitalsammensetning og følgelig av en individuelt høyere profittrate, ikke inn i den fullstendig frie prosessen, som utjevner profittraten. Grunneieren, som monopolist, kan holde prisen over den gjennomsnittlige, og det er denne monopolprisen som gir den absolutte renten. Differensialrenten kan ikke avskaffes så lenge kapitalismen består, men den absolutte renten kan avskaffes, f. eks. ved at jorden blir nasjonalisert, altså ved at jorden blir statseiendom. En slik overføring av jorden til statseiendom ville bety at de private eiendomsbesitteres monopol ble undergravd, den ville bety at konkurranse­friheten i landbruket ble mer fullstendig og konsekvent. Av denne grunn har også — som Marx påpeker — borgerlige radikale gjentatte ganger i historien trådt fram med dette progressive borgerlige krav om nasjonalisering av jorden, mens det store flertallet av borgerskapet viker tilbake for dette, fordi det kommer altfor nær inn på et annet monopol som er et særlig viktig og «ømtålig» problem i våre dager: monopolet på produksjonsmidlene i det hele tatt. (På en overordentlig populær, konsis og klar måte har Marx selv i et brev til Engels av 2. august 1862 redegjort for sin teori om kapitalens gjennomsnittsprofitt og om den absolutte grunnrenten. Se «Briefwechsel» — Brevveksling — bd. III, s. 105—110; se også brev av 9. august 1862, samme sted s. 115—116.) Når det gjelder grunnrentens historie, er det også av betydning å vise til Marx’ analyse, hvoretter arbeidsrenten (når bonden produserer merproduktet gjennom sitt arbeid på grunneierens jord) forvandles til pro­dukt- eller naturalrente (når bonden produserer merproduktet på sin egen jord og overlater det til grunneieren på grunn av en «utenfor økonomien liggende tvang»), videre til pengerente (den samme naturalrenten, omgjort til penger «obrok» i det gamle Russland, nemlig som følge av vareproduksjonens utvikling), og endelig til kapitalistisk rente, da landbrukskapitalisten som driver landbruk ved hjelp av lønnsarbeidere, trer i bondens sted.

I samband med denne analysen av «den kapitalistiske grunnrentes genesis» bør en merke seg en rekke skarpsindige tanker av Marx (særlig viktige for tilbakeliggende land som Russland) om kapitalismens utvikling i landbruket.

«På det tidspunkt da naturalrenten forvandles til pengerente, ja til og med allerede før dette tidspunkt, må det nødvendigvis oppstå en klasse av eiendomsløse daglønnsarbeidere, som tinger seg bort mot penger. Da denne nye klassen var i ferd med å oppstå og bare opptrådte sporadisk, utviklet det seg derfor nødvendigvis hos de bedrestilte, rentepliktige bønder en skikk med å utbytte landarbeidcrc for egen regning, altså lønnsarbeidere i landbruket, på samme måte som de vel­stående livegne bøndene i feudaltiden på sin side selv hadde livegne. På den måten fikk de etter hvert høve til å samle opp en viss formue og bli kapitalistemner. Slik oppstår blant dc gamle selvarbeidende grunneiere selv en planteskole for kapitalistiske forpaktere, hvis utvik­ling er betinget av den alminnelige utvikling i den kapitalistiske pro­duksjon utenfor landbruksdistriktene . . .» («Kapitalen» bd. III/2, kapitel 47, avsnitt IV.)

«Ved at en del av landbefolkningen blir ekspropriert og jagd fra sine gårder, blir ikke bare sammen med arbeiderne deres levnetsmidler og arbeidsmateriale frigitt til fordel for industrikapitalen, men på denne måten oppstår også det indre marked.» («Kapitalen», Bd. 1/2, kapitel 24, avsnitt V.)

Landbefolkningens utarming og ruin skaper på sin,side en reservearmé av arbeidere for kapitalen. En del av landbefolkningen i alle kapitalistiske land

«står stadig på spranget over i by- eller manufakturproletariatet . . . (med manufaktur menes her all ikke-agrar industri). Denne kilden til relativ overbefolkning er altså stadig virksom . . . Landarbciderens lønn blir således trykt ned til et minimum, og han står derfor stadig med et ben i massefattigdommens sump.» («Kapitalen», bd. I, kapitel 23, avsnitt IV.)

Bondens privateiendom til den åkeren han dyrker er grunnlaget for småproduksjonen og forutsetningen for hans framgang, for at han kan oppnå sin klassiske form. Men denne småproduksjonen er bare mulig der det eksisterer trange primitive grenser for produksjonen og samfunnet. Under kapitalismen

«ligger forskjellen mellom utbyttingen av bøndene og utbyttingen av det industrielle proletariatet bare i formen. Utbytteren er den samme: kapitalen. De enkelte kapitalister utbytter de enkelte bønder ved pantelån og åger, kapitalistklassen utbytter bondeklassen ved stats­skattene.» («Die klassenkampfe in Frankreich» — Klassekampene i Frankrike.) «Bondens parsell er bare det påskudd som setter kapitalisten i stand til å trekke profitt, renter og grunnrente ut av jorden, mens jordbrukeren selv må finne en utvei til å få sin arbeidslønn.» («Der achzehnte Brumaire des Louis Bonaparte» — Louis Bonapartes 18. brumaire.)

Som regel avstår bonden til og med en del av sin arbeidslønn til det kapitalistiske samfunn, dvs. til kapitalistklassen. Han synker ned til «den irske leilendings nivå», — «og alt sammen under påskudd av å være privateier». (Klassekampene i Frankrike.) Hva er så «en av årsakene til at kornprisen i land med overveiende parselleiendom er lavere enn i land med kapitalistisk produksjonsmåte?» («Kapitalen», bd. III/2, kap. 47, avsnitt V.) Det er at bonden avgir en del av sitt merprodukt gratis til samfunnet (dvs. til kapitalistklassen).

«Denne lavere pris (på korn og andre landbruksprodukter) er altså et resultat av produsentenes fattigdom og på ingen måte et resultat av deres arbeids produktivitet.» (Samme sted.)

Den lille grunneiendommen, den normale formen for småbedriften, blir degradert og ødelagt under kapitalismen og går helt til grunne.

«Parselleiendommen utelukker etter sin natur: utviklingen av arbei­dets samfunnsmessige produktivkrefter, samfunnsmessige former for arbeid, samfunnsmessig konsentrasjon av kapitalen, féavl i stor stil, progressiv utnytting av vitenskapen.

Åger og skattesystem må overalt føre til at den utarmes. Den kapital som blir betalt for jorden, blir unndradd kultiveringen av jorden. En uendelig splitting av produksjonsmidlene og isolering av produsenten selv ledsager den». (Kooperasjon, dvs. samvirkelag av småbonder, som spiller en overordentlig stor borgerlig-progressiv rolle, kan bare avsvekke denne tendensen, men ikke oppheve den; en må heller ikke glemme at den slags samvirke skaffer de velstående bøndene meget store fordeler, mens den fattige massen tjener meget lite, nesten ingenting på den, og videre at samvirkelagene selv blir utbyttere av lønnsarbeid.) «Kolossal ødsling med menneskekraft. Framskridende forverring av produksjonsvilkårene og fordyring av produksjonsmid­lene» er «en nødvendig lov for parselleiendommen» (samme sted).

Såvel i landbruket som i industrien forvandler kapitalismen produk­sjonsprosessen bare på bekostning av «produsentenes martyrium».

«Spredningen av landbruksarbeiderne over større områder bryter samtidig ned deres motstandskraft, mens konsentrasjonen øker byarbeidernes motstandskraft. På samme måte som i byenes industri blir også i det moderne landbruket arbeidets økte produktivitet og dets større mobilitet kjøpt med ødeleggelse og svekkelse av selve arbeidskraften. Og ethvert framskritt i det kapitalistiske landbruk er ikke bare et framskritt i kunsten å plyndre arbeideren, men også i kunsten å plyndre jorden . . . Den kapitalistiske produksjon utvikler derfor bare teknikken og kombinasjonen av de forskjellige prosesser til en sam­funnsmessig produksjonsprosess på en slik måte at den samtidig under­minerer kildene for all rikdom: jorden og arbeideren». («Kapitalen», bd. I, slutten av 13. kap.)

Sosialismen.

Av det som tidligere er sagt, går det fram at Marx utleder uunngåeligheten av det kapitalistiske samfunns forvandling til et sosialistisk samfunn helt ut og ene. Den kjensgjerning at arbeidet i stadig hurtigere tempo blir til samfunnsmessig arbeid i tusenvis av ulike former, en kjensgjerning som har vist seg særlig klart i det halve århundre som er gått siden Marx’ død, gjennom utviklingen av storindustrien, kapitalistenes karteller, syndikater og truster og like ens gjennom den gigantiske øking i finanskapitalens omfang og makt, — det er dette som er det av­gjørende materielle grunnlag for at sosialismens virkeliggjøring er uunn­gåelig. Den intellektuelle og moralske drivkraft, den fysiske fullbyrder av denne forvandlingen er proletariatet som kapitalismen selv oppdrar. Dets kamp mot borgerskapet, som kommer til uttrykk i forskjellige og stadig mer innholdsrike former, blir uunngåelig til en politisk kamp med sikte på å erobre den politiske makt for proletariatet («proletariatets diktatur»). Det at produksjonen blir samfunnsmessig produksjon, må uunngåelig føre til at produksjonsmidlene går over i samfunnets eie, må føre til «ekspropriasjon av ekspropriatørene». En veldig øking av arbeids­produktiviteten, kortere arbeidsdag, overføring av restene, ruinene av den primitive, splittede småproduksjonen til fullkommengjort kollektivt arbeid, det er de direkte følgene av denne overgangen. Kapitalismen bryter for godt sambandet mellom industri og landbruk, men samtidig forbereder den i sin høyeste utvikling nye elementer til et slikt sam­band mellom industri og landbruk på grunnlag av bevisst utnytting av vitenskapen og kombinering av det kollektive arbeid, elementer til en ny bosetningsmåte for menneskene (slik at det blir slutt på at landsbygda skal være forsømt, tilbakcliggende og avskåret fra sivilisasjonen, og at det blir slutt på den unaturlige opphoping av gigantiske folkemasser i storbyene). En ny form for familien, nye forhold i kvinnens stilling og i oppdragelsen av den oppvoksende slekt blir forberedt gjennom den moderne kapitalismes høyeste former: kvinne- og barnearbeidet, oppløs­ningen av den patriarkalske familie gjennom kapitalismen antar i det moderne samfunn uunngåelig de uhyggeligste, mest katastrofale og mot­bydelige former. Ikke desto mindre

«skaper . . . storindustrien med den avgjørende rollen den anviser kvinner, unge mennesker og barn av begge kjønn i de samfunns­messig organiserte produksjonsprosesser utenfor hjemmet, det nye øko­nomiske grunnlag for en høyere form for familien og forholdet mellom kjønnene. Det er naturligvis like tåpelig å anse den kristelig-germanske familieformen for absolutt som det ville være å anse den gammel- romerske eller den gammel-greske eller den orientalske for å være det, former som for øvrig er forskjellige ledd i en historisk utviklingsrekke. Like innlysende er det at sammensetningen i det kombinerte arbeidspersonale av personer av begge kjønn og ulike alderstrinn, som i sin spontant utviklede, brutale, kapitalistiske form, hvor arbeideren er til for produk­sjonsprosessen og ikke produksjonsprosessen for arbeideren, er en pest- kilde til forfall og slaveri, under høvelige forhold tvertom må slå om til en kilde til human utvikling.» («Kapitalen» bd. I, slutten av 13. kapitel.)

Fabrikksystemet viser oss «spiren til framtidens oppfostring, som for alle barn over en viss alder kommer til å forbinde produktivt arbeid med undervisning og gymnastikk, ikke bare som en metode til å øke den samfunnsmessige produksjon, men som den eneste metoden til å produsere allsidig utviklede mennesker». (Samme sted.) På den samme historiske basis, ikke bare som en forklaring av fortiden, men like mye for å gi en dristig forutsigelse av framtiden og for å peke på den uredde praktiske virksomhet som kreves for å kunne virkeliggjøre denne framtiden, reiser Marx’ sosialisme også problemene om nasjonalitet og stat. Nasjonene er et uunngåelig produkt av og en uunngåelig form innenfor den borger­lige epoken i den samfunnsmessige utvikling. Og arbeiderklassen kunne ikke bli sterk, den kunne ikke tre inn i sin manndomsalder og formere seg uten «selv å konstituere seg innenfor nasjonen», uten å være «nasjonal» («om enn på ingen måte i samme forstand som borgerskapet»). Men kapitalismens utvikling bryter mer og mer ned dc nasjonale skrankene, den opphever den nasjonale avsondringen og setter klassemotsetningene i de nasjonale motsetningers sted. I de utviklede kapitalistiske landene er det derfor en fullkommen sannhet at «arbeiderne ikke har noe fedre­land» og at arbeidernes «forente aksjoner» iallfall i de siviliserte land er «en av de første forutsetninger for proletariatets frigjøring» («Det kommunistiske manifest»). Staten, denne organiserte vold, måtte uunn­gåelig oppstå på et bestemt trinn av samfunnets utvikling, da samfunnet var blitt splittet i uforsonlige klasser, da det ikke lenger ville kunne eksistere uten en «makt» som tilsynelatende står over samfunnet og til en viss grad har skilt seg ut fra det. Staten som oppstår av klassemot­setningene, blir

«den mektigste, økonomiske herskende klasses stat, som gjennom den også blir den politisk herskende klasse og på denne måten oppnår nye midler til å holde den undertrykte klassen nede og utbytte den. Således var den antikke staten framfor alt slaveeiernes stat for å holde slaven nede, og feudalstaten var adelens organ for å holde de livegne og hoveripliktige bønder nede, og den moderne representativstat er et verktøy for kapitalens utbytting av lønnsarbeidet.» (Engels «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse», hvor Engels legger fram sine og Marx’ oppfatninger.)

Selv den frieste og mest progressive form for borgerlig stat, den demo­kratiske republikk, forandrer på ingen måte denne kjensgjerning, den forandrer bare dens form (regjeringens forbindelse med børsen, bestikkelighet — direkte og indirekte — hos embetsmenn og presse osv.). Sosialismen fører til opphevelse av klassene og derved til opphevelse av staten.

«Den første handling,» skriver Engels i «Anti-Dühring», «der staten faktisk opptrer som representant for hele samfunnet — overtakelsen av produksjonsmidlene på samfunnets vegne — er samtidig dens siste selvstendige handling som stat. Statsmaktens inngripen i de samfunns­messige forhold blir overflødig på det ene område etter det andre og dør til slutt bort av seg selv. En regjering som hersker over personer, blir avløst av en administrasjon som forvalter ting og leder produk­sjonsprosesser. Staten blir ikke «avskaffet», den dør bort».

«Det samfunn som gjennomfører en nyordning av produksjonen på grunnlag av produsentenes frie og likestilte sammenslutning, setter hele statsmaskineriet på den plass der det da kommer til å høre hjemme: i oldsaksamlingen, ved siden av spinnerokken og bronseøksen.» (Engels, «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse».)

Hva endelig angår den stilling Marx’ sosialisme tar til småbøndene, som kommer til å eksistere også i den epoken da ekspropriatørene blir ekspropriert, er det nødvendig å vise til en uttalelse av Engels som uttrykker Marx’ tanker:

«Når vi er i besittelse av statsmakten, kan det ikke bli tale om å ekspropriere småbøndene med makt (hverken med eller uten erstat­ning), slik som vi blir nødt til å gjøre med storgodseierne. Vår opp­gave overfor småbonden er framfor alt å lede hans privatproduksjon og privateiendom over til samvirke, ikke med makt, men ved hjelp av eksempler og tilbud om samfunnsmessig støtte til dette formål. Og da har vi selvsagt tilstrekkelige midler til å stille småbonden for­deler i utsikt som allerede nå må være innlysende for ham.» (Engels, «Die Bauernfrage in Frankreieh und Deutschland». — Bondespørsmålet i Frankrike og Tyskland. «Neue Zeit», årg. XIII, I, 1894—95 s. 301 f.)

Den proletariske klassekamptaktikk.

Etter at Marx allerede i 1844—45 hadde klarlagt en av hovedmanglene ved den gamle materialisme, nemlig at den ikke var i stand til å forstå og verdsette betydningen av den praktiske revolusjonære virksomhet, viet han gjennom hele sitt liv, ved siden av sine teoretiske arbeider, den proletariske klassekamps taktiske problemer den mest intense oppmerk­somhet. Alle verker av Marx, og spesielt hans brevveksling med Engels som kom ut med fire bind i 1913, gir et veldig materiale i så henseende. Dette materialet er ennå ikke på langt nær samlet i sin helhet, på langt nær ikke sammenfattet, studert og bearbeidet. Derfor må vi her innskrenke oss til noen helt generelle, korte bemerkninger, og vi under­streker at Marx med rette anså at en materialisme som manglet denne siden, var halv, ensidig og livløs. Hovedoppgaven for proletariatets tak­tikk fastslo Marx i nøyeste samsvar med alle premisser for sin dialektiske materialistiske verdensanskuelse. Bare en objektiv vurdering av samtlige innbyrdes forhold mellom alle klasser i et gitt samfunn uten unntak, og følgelig også en vurdering av det objektive utviklingsnivået i dette sam­funnet såvel som av vekselvirkningen mellom det og andre samfunn, kan gi grunnlag for en riktig taktikk for den progressive klassen. Samtidig betraktes alle klasser og alle land ikke statisk, men dynamisk, dvs. ikke i stivnet tilstand, men i sin bevegelse (hvis lover utspringer av hver klasses økonomiske eksistensvilkår). Og bevegelsen sees ikke bare fra fortidens standpunkt, men også fra framtidens, og oppfattes ikke på en slik vulgær måte som hos «evolusjonistene» (som bare ser de langsomme forandringene), men dialektisk: «i slike store utviklinger er 20 år ikke mer enn en dag», skrev Marx til Engels, «mens det siden kan komme dager som sammenfatter 20 år». («Briefwechsel», bd. III, s. 165.) På hvert utviklingstrinn, i hvert øyeblikk må proletariatets taktikk regne» med denne objektivt uunngåelige dialektikken i menneskenes historie, på den ene siden ved at den nytter perioder av politisk stagnasjon eller snegleaktig langsom, såkalt «fredelig» utvikling til å utvikle den fram­skredne klasses bevissthet, styrke og kampduelighet, og på den andre siden ved at den innstiller hele dette arbeidet på «sluttmålet» for klassens bevegelse, for å dyktiggjøre klassen til praktisk å løse de store oppgavene i de store dagene «som sammenfatter 20 år». På dette punkt er det to betraktninger av Marx som er særlig viktige, den ene i «Filosofiens elendighet», om proletariatets økonomiske kamp og økonomiske organisa­sjoner, og den andre, om dets politiske oppgaver, i «Det kommunistiske manifest». Den første lyder slik:

«Storindustrien bringer en mengde mennesker som er ukjent for hverandre, sammen på ett sted. Som følge av konkurransen mellom dem opptrer de splittet men deres felles interesse overfor arbeidsherren, interessen av å holde lønnen oppe, forener dem i en felles tanke om motstand — koalisjon . . . Mens den første hensikt med motstanden bare var å opprettholde lønnen, så samles foreningene, som i begyn­nelsen var isolert, til grupper etter hvert som kapitalistene på sin side forener seg for å undertrykke dem, og i forholdet overfor kapitalen, som alltid står samlet, blir det nødvendigere for dem å holde disse foreninger ved like enn å holde lønnen oppe … I denne kamp, en veritabel borgerkrig, samles og utvikles alle elementer til et kommende slag. Når dette punkt først er nådd, får foreningen politisk karakter.» Her ser vi programmet og taktikken for fagorganisasjonen og den økonomiske kamp slik som de blir gjeldende for noen tiår, for hele den lange perioden da de proletariske krefter forbereder seg «til et kommende slag». I tillegg til dette kommer tallrike henvisninger hvor Marx og Engels ved hjelp av eksempler fra den engelske arbeiderbevegelse viste hvorledes den industrielle «prosperitet» («blomstring») fører til forsøk på «å kjøpe proletariatet» («Briefwechsel», bd. I, s. 173) og avlede det fra kampen. De viste hvorledes denne prosperitet «demoraliserer» arbei­derne. («Briefwechsel», bd. II, s. 319.) De viste hvorledes det engelske proletariatet «holder på å bli borgerlig» («verburgert»), «slik at denne den borgerligste av alle nasjoner» (den engelske) «til sjuende og sist synes å ville bringe det til å ha et borgerlig aristokrati og et borgerlig proletariat ved siden av borgerskapet». («Briefwechsel», bd. II, s. 421.) De viste hvorledes den «revolusjonære energi» hos det engelske prole­tariat forsvinner. («Briefwechcsel», bd. III, s. 161.) De viste hvorledes en må vente kortere eller lengre tid før «de engelske arbeidere befrir seg fra sin åpenbare borsjoasjuke». («Bricfwechsel», bd. III, s 165.) De viste hvorledes den engelske arbeiderbevegelse mangler «chartistenes ild» (i året 1866, «Briefwechsel», bd. III, s. 382.) De viste hvor­ledes de engelske arbeiderledere blir en slags mellomting «mel­lom de radikale borgerne og arbeiderne» (om Holyoake, «Brief­wechsel», bd. IV, s. 291) og hvorledes «British Working Man (den britiske arbeider) slett ikke vil røre på seg» («Briefwechsel», bd. IV, s. 609) som følge av Englands monopolstilling og så lenge denne mono­polstilling ikke bryter sammen. Taktikken for den økonomiske kamp i samband med arbeiderbevegelsens alminnelige gang (og utgang) behand­les her fra et beundringsverdig omfattende, allsidig, dialektisk, virkelig revolusjonært standpunkt.

«Det kommunistiske manifest» stilte opp marxismens hovedgrunnsetning med hensyn til taktikken for den politiske kamp:

«De (kommunistene) kjemper for å nå arbeiderklassens umiddel­bart foreliggende mål og interesser, men i den nåværende bevegelsen representerer de samtidig også og ivaretar bevegelsens framtid.»

I samsvar med dette støttet Marx i 1848 «agrarrevolusjonens» parti i Polen, «det samme partiet som framkalte opprøret i Krakau i 1846». I Tyskland støttet Marx i 1848 og 1849 det ytterste revolusjonære demo­krati, og han tok seinere aldri tilbake det han hadde sagt om taktikken dengang. Det tyske borgerskapet betraktet han som et element som «på forhånd vor tilbøyelig til forræderi mot folket» (bare et forbund med bøndene kunne ha sikret borgerskapet en fullstendig virkeliggjøring av dets mål) «og til kompromiss med de kronede representantene for det gamle samfunnet».

Vi skal her gjengi Marx’ sammenfattende analyse av det tyske borgerskaps klassemessige stilling i den borgerlig-demokratiske revolusjons epoke — en analyse som for øvrig er et mønster på hvordan materialismen betrakter samfunnet i sin bevegelse, og det ikke bare sett fra den siden av bevegelsen som peker bakover . . .

«Uten tro på seg selv, uten tro på folket, knurrende oppad, skjel­vende nedad . . . skremt av verdensstormen . . . uten energi i noen retning, plagiat i alle retninger . . . uten initiativ — en forbannet olding som så seg dømt til å lede et kraftig folks første ungdomsstrømninger i sin egen alderdomssvake interesse . . .» («Neue Rheinische Zeitung», 1848, «Literarischer Nachlass» bd. III, s. 212.)

Om lag tjue år seinere skrev Marx i et brev til Engels («Briefwechsel», bd. III, s. 278) at årsaken til at revolusjonen i 1848 mislyktes, var at borger­skapet foretrakk ro med slaveri for den blotte utsikt til kamp for friheten. Da revolusjonsepoken i 1848—49 var slutt, opptrådte Marx mot enhver lek med revolusjonen, (Schapper og Willich, og kampen mot dem) og krevde at en måtte forstå å arbeide i den nye perioden som forberedte nye revolusjoner på tilsynelatende «fredelig» vis. Hvilken ånd Marx ville at denne kampen skulle være båret av, kan en se av følgende vurdering av situasjonen i Tyskland midt i den svarteste reaksjonstiden, i 1856:

«The whole thing in Germany» (hele saken i Tyskland) «vil være avhengig av muligheten to back the Proletarian revolution by some second edition of the Peasants war» (av å støtte den proletariske revolu­sjon med et slags annet opplag av bondekrigen). («Briefwechsel», bd. II, s. 166.) Så lenge den demokratiske (borgerlige) revolusjonen ikke var fullført i Tyskland, konsentrerte Marx i det sosialistiske proletariats tak­tikk all oppmerksomhet om utviklingen av bøndenes demokratiske energi. Han mente at Lassalles holdning «objektivt sett var … et forræderi mot hele arbeiderklassen … til fordel for prøysserne» («Briefwechsel», bd. III, s. 261), blant annet nettopp fordi Lassalle støttet junkerne og den prøyssiske nasjonalismen.

«I et land som overveiende er et jordbruksland —,» skrev Engels 1865 i en meningsutveksling med Marx i anledning en planlagt erklæring i pressen — «er det en gemenhet … på vegne av industriproletariatet å kaste seg over borgerskapet uten med et eneste ord å nevne den ut­byttingen av landproletariatet med patriarkalske prylemetoder som feudaladelen driver». («Briefwechsel», bd. III, s. 269.)

I perioden 1864—1870, da fullføringen av den borgerlig-demokratiske revolusjonen i Tyskland gikk mot slutten, den epoken da utbytterklassen i Prøyssen og Østerrike kjempet for på en eller annen måte å gjøre slutt på denne revolusjonen ovenfra, fordømte Marx ikke bare Lassalle som hadde kokettert med Bismarck, men han irettesatte også Liebknecht som henfalt til «austrofili» og som forsvarte partikularismcn. Marx krevde en revolusjonær taktikk som bekjempet både Bismarck og dc «austrofile» med samme hensynsløshet, som ikke tilpasset seg «seierherren», den prøyssiske junkeren, men øyeblikkelig tok opp den revolusjonære kampen mot ham på nytt, på det grunnlaget som Prøyssens militære seirer hadde skapt. («Briefwechsel», bd. III, i flere brev.)

I Internasjonalens berømte adresse av 9. september 1870 advarte Marx det franske proletariat mot en overilt oppstand, men da oppstanden likevel brøt ut (1871), hilste Marx de «himmelstormende» massers revolu­sjonære initiativ med begeistring. (Marx’ brev til Kugelmann.) Et neder­lag for den revolusjonære aksjonen i denne situasjon var, som i mange andre situasjoner, sett fra Marx’ dialektisk materialistiske synspunkt, er mindre onde i den proletariske kamps alminnelige gang og utgang enn det ville ha vært om en hadde gitt opp sine posisjoner og kapitulert uten kamp: en slik kapitulasjon ville ha demoralisert proletariatet, under­gravd dets kampdugelighet. Marx, som meget godt forsto å vurdere utnyttingen av de legale kampmidlene i perioder av politisk stagnasjon da den borgerlige legalitet dominerer, fordømte i 1877 og 1878 etter ut­stedelsen av unntaksloven mot sosialistene meget skarpt den «revolusjonære frasen» hos Most, men ikke mindre skarpt, om ikke enda skarpere, vendte han seg mot opportunismen som dengang midlertidig hadde makten i det offisielle sosialdemokratiske partiet, da dette partiet ikke straks viste fasthet, standhaftighet, revolusjonær holdning og vilje til å gå over til illegal kamp som svar på unntaksloven. («Briefwechsel», bd. IV, i flere brev, se også brevene til Sorge.)

Juli—november 1914.