Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 1 utgitt av Forlaget Oktober 1978.
Innhold
STRATEGISKE PROBLEMER FOR DEN REVOLUSJONÆRE KRIGEN I KINA
Desember 1936
Kamerat Mao Zedong skreiv dette verket for å oppsummere erfaringene fra den andre revolusjonære borgerkrigen, og brukte det da han foreleste på rødehærens høgskole i Nord-Shaanxi. Bare fem kapitler blei fullført. Kapitlene om den strategiske offensiven, politisk arbeid og om andre problemer blei ikke skrevet, fordi han blei for opptatt med Xi’an-hendinga. Dette verket, som er et resultat av en stor diskusjon i partiet om militære spørsmål under den andre revolusjonære borgerkrigen, gir uttrykk for ei linje i militære spørsmål og setter den opp mot ei annen. Det utvida møtet i det politiske byrået i sentralkomiteen, som blei holdt i Zunyi i januar 1935, avgjorde diskusjonen om den militære linja, stadfesta på ny kamerat Mao Zedongs synspunkter og tilbakeviste den feilaktige linja. I oktober 1935 flytta sentralkomiteen til Nord-Shaanxi, og i desember skreiv kamerat Mao Zedong en rapport «Om taktikken mot den japanske imperialismen». Her løste han systematisk problemer i tilknytning til den politiske linja til partiet i den andre revolusjonære borgerkrigen. Dette verket skreiv han ett år seinere, i 1936, for å forklare de strategiske problemene i den revolusjonære krigen i Kina på systematisk vis.
KAPITTEL I. HVORDAN SKAL VI STUDERE KRIG?
1. LOVENE FOR KRIG ER UTVIKLINGSLOVER
Lovene for krig er et problem alle som leder en krig må studere og løse.
Lovene for revolusjonær krig er et problem alle som leder en revolusjonær krig må studere og løse.
Lovene for revolusjonær krig i Kina er et problem alle som leder revolusjonær krig i Kina må studere og løse.
Vi står nå oppe i en krig. Krigen vår er en revolusjonær krig. Og den revolusjonære krigen vår blir ført i Kina, som er et halvkolonialt og halvføydalt land. Derfor må vi ikke bare studere de allmenne lovene for krig, men de særegne lovene for revolusjonær krig, og de enda mer særegne lovene for revolusjonær krig i Kina.
Det er velkjent at når du gjør et eller annet, må du forstå hvilke omstendigheter som faktisk foreligger, hvilken karakter saka har og hvilken sammenheng den står i til andre ting. Ellers kan du heller ikke vite hvordan du skal gjøre det, eller greie å gjøre det bra.
Krig er den høyeste kampforma som blir brukt for å løse motsigelser mellom klasser, nasjoner, stater eller politiske grupper når de har utvikla seg til et bestemt nivå, og kriger har det vært helt sia privateiendommen og klassene oppsto. Om du ikke forstår hvilke omstendigheter som faktisk foreligger, hvilken karakter krigen har og hvilken sammenheng den står i til andre ting, kan du ikke forstå lovene for krig, vite hvordan du skal lede krig eller klare å seire.
Revolusjonær krig, enten det er revolusjonær klassekrig eller revolusjonær nasjonal krig, foregår under sine særegne omstendigheter og har sin særegne karakter i tillegg til de omstendighetene som krig allment foregår under, og den karakteren den har. Derfor har den sine særegne lover i tillegg til de allmenne lovene for krig. Om du ikke forstår de særegne omstendighetene den foregår under og den særegne karakteren den har, kan du ikke greie å lede en revolusjonær krig og føre den framgangsrikt.
Revolusjonær krig i Kina, enten det er borgerkrig eller nasjonal krig, blir ført i de særegne omgivelsene i Kina. Og derfor foregår den under sine særegne omstendigheter og har sin særegne karakter som skiller den både fra krig allment og fra revolusjonær krig allment. Derfor har den sine særegne lover i tillegg til de lovene som gjelder for krig allment og for revolusjonær krig allment. Om du ikke forstår dem, kan du ikke seire i en revolusjonær krig i Kina.
Derfor må vi studere de lovene som gjelder for krig allment, vi må også studere de lovene som gjelder for revolusjonær krig, og endelig må vi studere de lovene som gjelder for revolusjonær krig i Kina.
Noen folk har ei feilaktig oppfatning som vi har tilbakevist for lenge sia. De sier at det er nok å bare studere de lovene som gjelder for krig allment, eller for å si det mer konkret, at det er nok å bare følge militærhandbøkene som den reaksjonære regjeringa i Kina eller de reaksjonære krigsskolene i Kina har gitt ut. De forstår ikke at disse handbøkene bare gir oss de lovene som gjelder for krig allment, og attpåtil er reine avskrifter fra utlandet. Dersom vi skriver dem av og bruker dem nøyaktig som de er, uten å gjøre den minste forandring i form eller innhold, er det det samme som å «skjære til foten for å få på skoen», og da blir vi slått. De argumenterer slik: Hvorfor har vi ikke bruk for det som er betalt med blod? De forstår ikke at sjøl om vi må ta vare på de tidligere erfaringene som er vunnet på den måten, så må vi også ta vare på de erfaringene som vi har betalt med vårt eget blod.
Andre har et annet feilaktig syn, som vi også har tilbakevist for lenge sia. De sier at det er nok å bare studere erfaringene fra den revolusjonære krigen i Russland, eller for å si det mer konkret, at det er nok å bare følge de lovene som borgerkrigen i Sovjetunionen blei leda etter og de militærhandbøkene som blei gitt ut av de militære organisasjonene i Sovjetunionen. De forstår ikke at disse lovene og handbøkene uttrykker de særegne kjennetegna ved borgerkrigen og den røde hæren i Sovjetunionen. Om vi kopierer dem og bruker dem uten å tillate noen forandringer, ville det også bli det samme som å «skjære til foten for å få på skoen», og da blir vi slått. De argumenterer slik: Krigen vår er en revolusjonær krig, liksom krigen i Sovjetunionen, og Sovjetunionen vant. Har vi noe annet valg da enn å følge det sovjetiske eksemplet? Riktignok bør vi legge særlig vekt på Sovjetunionens krigserfaringer, fordi det er de seineste erfaringene fra revolusjonær krig, og fordi de blei vunnet under rettleiing av Lenin og Stalin, men vi må også ta vare på erfaringene fra den revolusjonære krigen i Kina, og dette forstår de ikke. Det er nemlig mange ting som er særskilte for den kinesiske revolusjonen og den kinesiske rødehæren.
Andre igjen har et tredje feilaktig syn, som vi også har tilbakevist for lenge sia. De sier at de mest verdifulle erfaringene er erfaringene fra nordekspedisjonen i 1926—27, og at vi må lære av dem. Eller for å si det mer konkret, at vi må gjøre som nordekspedisjonen og gå rett på for å ta de store byene. Sjøl om vi må studere erfaringene fra nordekspedisjonen, må vi ikke kopiere dem og bruke dem mekanisk, for omstendighetene som krigen vi fører nå foregår under, er annerledes, og dette forstår de ikke. Fra nordekspedisjonen må vi bare overta det som fortsatt gjelder i dag, og utarbeide noe sjøl i lys av de vilkåra som rår nå.
På denne måten blir de forskjellige lovene for å føre forskjellige kriger bestemt av de forskjellige omstendighetene for disse krigene — forskjeller i tid, sted og karakter. Når det gjelder tidsfaktoren, utvikler både krigen og lovene for å lede kriger seg. Hver historisk epoke har sine særlige kjennetegn. Derfor har lovene for krig i hver historisk epoke sine særlige kjennetegn, og kan ikke brukes mekanisk i en annen epoke. Når det gjelder krigens karakter, så har både revolusjonær og kontrarevolusjonær krig sine kjennetegn. Derfor har lovene som styrer dem også sine kjennetegn. De som gjelder for den ene, kan altså ikke overføres mekanisk til den andre. Når det gjelder stedet, har hvert land eller hver nasjon sine egne kjennetegn, og særlig gjelder det et stort land eller en stor nasjon. Derfor har lovene for krig i hvert land eller hver nasjon også sine egne kjennetegn. Her kan heller ikke lovene som gjelder for ett sted, overføres mekanisk til et annet. Når vi studerer lovene for å lede kriger som går for seg i forskjellige historiske epoker, som har ulik karakter og som blir ført på forskjellige steder og av ulike nasjoner, må vi feste oppmerksomheten ved kjennetegna og utviklinga for hver lov, og gå mot mekaniske måter å nærme seg krigsproblemet på.
Dette er heller ikke alt. Om en militær sjef som til å begynne med bare greier å lede en liten enhet, lærer seg å lede en stor en, er det tegn på framgang og utvikling. Det er også forskjell på å operere ett sted og mange steder. Om en militær sjef som til å begynne med bare greier å operere på et sted han kjenner godt, lærer seg å operere på mange andre steder, er det også tegn på framgang og utvikling, Ettersom teknikk, taktikk og strategi utvikler seg både på fiendens side og hos oss, endrer også omstendighetene seg etter de ulike stadiene i en og samme krig. Om en militær sjef som greier å ha kommandoen på de lavere stadiene i en krig, lærer seg å ha kommandoen på de høyere, er det tegn på enda mer framgang og utvikling. Hvis en militær sjef fortsatt bare kan lede en enhet av en viss størrelse, på et bestemt sted og på et bestemt stadium i utviklinga av en krig, viser det at han ikke har hatt noen framgang og ikke har utvikla seg. Noen mennesker er fornøyd med å bare kunne en eneste ting eller å bare se et lite utsnitt, og de har aldri framgang. De kan spille ei rolle i revolusjonen på et bestemt sted og ei bestemt tid, men ikke noen viktig rolle. Vi trenger militære ledere som kan spille ei viktig rolle. Alle lovene for lede krig utvikler seg ettersom historia og krigen utvikler seg. Ingenting er uforanderlig.
2. KRIGENS MÅL ER Å UTRYDDE KRIGEN
Krigen er et uhyre som får menneskene til å slakte hverandre. Fordi menneskesamfunnet går framover, kommer krigen til å bli utrydda for godt, og det kommer til å skje i ei ikke altfor fjern framtid. Men det er bare én måte å utrydde den på, og det er å bekjempe krig med krig, bekjempe kontrarevolusjonær krig med revolusjonær krig, bekjempe nasjonal kontrarevolusjonær krig med nasjonal revolusjonær krig, bekjempe kontrarevolusjonær klassekrig med revolusjonær klassekrig. Historia kjenner bare to slags kriger, rettferdige og urettferdige. Vi støtter rettferdige kriger og bekjemper urettferdige. Alle kontrarevolusjonære kriger er urettferdige, alle revolusjonære kriger er rettferdige. Innsatsen vår kommer til å gjøre slutt på krigstidsalderen i menneskehetens historie, og det er ikke tvil om at den krigen vi fører er en del av det endelige slaget. Men det er heller ikke tvil om at den krigen vi står overfor, kommer til å bli en del av den største og mest hensynsløse av alle kriger. Den største og mest hensynsløse av alle urettferdige kontrarevolusjonære kriger henger over oss, og det store flertallet av menneskeheten kommer til å bli styrta ut i elendighet om vi ikke reiser den rettferdige krigens fane. Fana for menneskehetens rettferdige krig er fana for menneskehetens redning. Fana for Kinas rettferdige krig er fana for Kinas redning. En krig som det store flertallet av menneskeheten og det kinesiske folket fører, er uten tvil en rettferdig krig. En slik krig er et edelt og ærerikt tiltak for å redde menneskeheten og Kina og ei bru til en ny tidsalder i verdenshistoria. Når menneskesamfunnet har kommet så langt at klasser og stater er utrydda, blir det ikke flere kriger, verken kontrarevolusjonære eller revolusjonære, urettferdige eller rettferdige. Det blir tidsalderen da menneskeheten får leve i evig fred. Vi studerer lovene for revolusjonær krig fordi vi vil utrydde alle kriger. Dette er forskjellen mellom oss kommunister og alle utbytterklassene.
3. STRATEGI ER Å STUDERE LOVENE FOR EN KRIGSSITUASJON SOM HELHET
Overalt der det er krig er det en krigssituasjon som helhet. Krigssituasjonen som helhet kan omfatte hele verden, et helt land eller ei sjølstendig geriljasone eller en større sjølstendig operasjonsfront. Hver gang vi må vurdere alle sider og alle stadier i en krigssituasjon, står vi overfor en krigssituasjon som helhet.
Vitenskapen om strategi har som oppgave å studere de lovene for å lede krig som styrer en krigssituasjon som helhet. Vitenskapen om felttog og vitenskapen om taktikk[1] har som oppgave å studere lovene for å lede krig i en delsituasjon.
Hvorfor er det nødvendig at sjefen for et felttog eller en taktisk operasjon i en viss monn forstår lovene for strategi? Fordi den som forstår helheten, har lettere for å handtere delen, og fordi delen er underordna helheten. Den som mener at det bare er taktiske framganger som avgjør den strategiske seieren, tar feil, for han tar ikke hensyn til at seier eller nederlag i krig først og fremst kommer an på om det blir tatt skikkelig hensyn til situasjonen som helhet og de forskjellige stadiene i den. Vi kommer helt sikkert til å tape krigen om det forekommer alvorlige feil eller mangler i vurderinga av situasjonen som helhet og de forskjellige stadiene. «Et uforsiktig trekk velter hele spillet» sikter til et trekk som gjelder situasjonen som helhet, et trekk som er avgjørende for hele situasjonen. Det sikter ikke til et trekk som bare har betydning for delen, et trekk som ikke er avgjørende for hele situasjonen. Som i sjakk, så i krig.
Men situasjonen som helhet kan ikke skilles fra de delene den består av, eller bli uavhengig av dem, for den er satt sammen av alle disse delene. Noen ganger kan enkelte deler bli ødelagt eller slått uten at det påvirker helhetssituasjonen alvorlig, for de er ikke avgjørende. Noen nederlag eller feilslag i taktiske operasjoner eller felttog fører ikke til tilbakegang i krigssituasjonen som helhet, fordi de ikke har avgjørende betydning. Men tap i de fleste av felttoga som utgjør krigssituasjonen som helhet, eller i ett eller to avgjørende felttog, forandrer straks hele situasjonen. Her er «de fleste av felttoga», eller «ett eller to felttog» avgjørende. Vi kjenner eksempler fra krigshistoria der nederlag i ett slag oppheva fordelene fra ei rekke seirer, og det fins også eksempler der seier i ett slag etter mange nederlag åpna for en ny situasjon. I de tilfellene hadde «ei rekke seirer» og «ei rekke nederlag» delkarakter, var ikke avgjørende for situasjonen som helhet, mens «nederlag i ett slag» eller «seier i ett slag» spilte den avgjørende rolla. Alt dette forklarer hvor viktig det er å ta hensyn til situasjonen som helhet. Det viktigste for den som har den øverste ledelsen, er å konsentrere seg om krigssituasjonen som helhet. Hovedsaka er at han, alt etter omstendighetene, er opptatt av problemene med å gruppere de militære enhetene og formasjonene, forholda mellom felttog, forholda mellom forskjellige operasjonsstadier og forholda mellom vår virksomhet som helhet og fiendens virksomhet som helhet — alle disse problemene krever størst mulig omsorg og innsats fra han. Om han overser dem og fortaper seg i underordna problemer, kan han neppe unngå tilbakeslag.
Forholdet mellom helheten og delen gjelder ikke bare for forholdet mellom strategi og felttog, men også for forholdet mellom felttog og taktikk. Eksempler på dette kan en finne i forholdet mellom operasjonene til en divisjon og operasjonene til regimentene og bataljonene i divisjonen, og i forholdet mellom operasjonene til et kompani og operasjonene til troppene og laga i kompaniet. Uansett hvilket nivå han har kommandoen på, bør den kommanderende offiseren samle oppmerksomheten om det viktigste og avgjørende problemet, eller den viktigste og avgjørende aksjonen, i hele den situasjonen han har hand om, og ikke om andre problemer eller aksjoner.
En må ikke avgjøre hva som er viktig eller avgjørende ut fra allmenne eller abstrakte vurderinger, men ut fra konkrete omstendigheter. I en militær operasjon må en velge angrepsretninga og angrepspunktet ut fra hvordan fiendens situasjon faktisk er, ut fra lendet og slagkrafta til våre egne styrker i øyeblikket. Vi må sørge for at soldatene ikke spiser for mye når vi har rikelig med forsyninger, og passe på at de ikke går sultne når det er knapt med forsyninger. I de hvite områdene kan sjøl det at det lekker ut litt informasjon føre til nederlag i den neste trefninga, men i de røde områdene er en slik lekkasje ofte ikke særlig alvorlig. De øverste sjefene må delta personlig i noen slag, men ikke i andre. Det viktigste spørsmålet for en militærskole er å velge rektor og lærere og velge opplæringsprogram. Hovedsaka for et massemøte er å mobilisere massene til å komme og legge fram høvelige paroler, og så videre, og så videre. Kort sagt, prinsippet er å konsentrere seg om de viktigste ledda som har noe å si for situasjonen som helhet.
Den eneste måten å studere lovene for en krigssituasjon som helhet på, er å gjøre en del hardt tankearbeid. For det som gjelder for situasjonen som helhet syns ikke, og vi kan bare forstå det ved å tenke hardt. Det er ingen andre måter å gjøre det på. Men situasjonen som helhet er satt sammen av deler. Derfor kan folk som har erfaring fra delene, erfaring fra felttog og taktikk, forstå spørsmål i en større sammenheng hvis de er villige til å tenke hardt. Strategiens problemer omfatter dette:
Å vurdere forholdet mellom oss og fienden skikkelig.
Å vurdere forholdet mellom forskjellige felttog eller mellom forskjellige stadier i operasjonene skikkelig.
Å vurdere de delene som har betydning for (eller er avgjørende for) situasjonen som helhet, skikkelig.
Å vurdere særtrekka i den allmenne situasjonen skikkelig.
Å vurdere forholdet mellom fronten og de bakre områdene skikkelig.
Å vurdere skikkelig både forskjellen og sammenhengen mellom tap og erstatningsmannskaper, mellom kamp og hvile, mellom konsentrasjon og spredning, mellom angrep og forsvar, mellom framrykking og tilbaketrekking, mellom skjul og blottstilling, mellom hovedangrep og støtteangrep, mellom stormangrep og angrep som tar sikte på å binde fienden, mellom sentralisert kommando og desentralisert kommando, mellom langvarig krig og krig med rask avgjørelse, mellom stillingskrig og bevegelig krigføring, mellom våre egne styrker og vennligsinna styrker, mellom én våpenart og en annen, mellom høyere og lavere nivåer, mellom kadrer og menige, mellom gamle og nye soldater, mellom kadrer på høyere og lavere nivåer, mellom gamle og nye kadrer, mellom røde områder og hvite områder, mellom gamle røde områder og nye, mellom det sentrale området og grensene i et bestemt baseområde, mellom den varme og den kalde årstida, mellom seier og nederlag, mellom store og små troppeformasjoner, mellom den regulære hæren og geriljastyrkene, mellom å utrydde fienden og vinne massene, mellom å utvide den røde hæren og konsolidere den, mellom militært og politisk arbeid, mellom tidligere oppgaver og oppgaver vi har nå, mellom oppgaver vi har nå og oppgaver vi får i framtida, mellom oppgaver som oppstår under visse omstendigheter og oppgaver som oppstår under andre, mellom faste fronter og flytende fronter, mellom borgerkrig og nasjonal krig, mellom én historisk epoke og en annen osv., osv.
Ingen av disse strategiske problemene syns, og likevel kan vi forstå, gripe og mestre dem alle sammen om vi tenker hardt. Det vil si at vi kan løfte de viktige problemene som gjelder krig eller militære operasjoner opp til et høyere og prinsipielt nivå og løse dem. Formålet med å studere strategiske problemer er å nå dette målet.
4. DET VIKTIGSTE ER Å VÆRE FLINK TIL Å LÆRE
Hvorfor har vi organisert den røde hæren? For å slå fienden. Hvorfor studerer vi lovene for krig? For å bruke dem i krig.
Det er ikke lett å lære, og det er enda vanskeligere å bruke det en har lært. Mange ser imponerende ut når de legger ut om militærteori i klasserom eller i bøker, men når det er snakk om å slåss på alvor, er det noen som vinner slag mens andre taper. Både krigshistoria og vår egen erfaring i krig har vist dette.
Hva er så kjernen i saka?
I det virkelige livet kan vi ikke be om «generaler som alltid seirer». Dem er det få av og langt mellom i historia. Det vi kan be om, er generaler som er modige og kloke og som vanligvis vinner slaga i en krig, generaler som forener visdom med mot. For å bli både klok og modig må en skaffe seg en metode, en metode som skal brukes både når en lærer og når en bruker det en har lært.
Hva slags metode? Metoden er å gjøre seg kjent med alle sidene ved fiendens og vår egen situasjon, oppdage lovene som styrer handlingene til begge partene og bruke disse lovene i våre egne operasjoner.
Militærhandbøkene som er gitt ut i mange land, peker både på at det er nødvendig «å bruke prinsippene smidig i samsvar med omstendighetene» og på hva en skal gjøre om en blir slått. De peker på det første for å advare en militær sjef mot å gjøre subjektive feil fordi han bruker prinsippene for stivbeint, og de peker på det siste for å sette han i stand til å hanskes med situasjonen etter at han har gjort subjektive feil, eller etter at omstendighetene har endra seg uventa og uomgjengelig.
Hvorfor blir det gjort subjektive feil? Fordi den måten styrkene i en krig eller et slag er disponert eller leda på, ikke passer til vilkåra på det tidspunktet og stedet. Fordi den subjektive ledelsen ikke svarer til, eller står i strid med, de objektive vilkåra. Det er med andre ord fordi motsigelsen mellom det subjektive og det objektive ikke er løst. Folk kan neppe unngå slike situasjoner samme hva de gjør, men noen viser seg å være flinkere enn andre. Vi krever flere seirer, eller omvendt færre nederlag, i krig, på samme vis som vi krever en forholdsvis høy grad av dyktighet i en hvilken som helst annen jobb. Det springende punktet her er å få det subjektive og det objektive til å stemme skikkelig overens.
Ta et eksempel fra taktikken. La oss si at angrepspunktet er valgt på en av fiendens flanker, at det er nøyaktig der det svake punktet hans tilfeldigvis ligger og at stormangrepet derfor blir vellykka. Da stemmer det subjektive overens med det objektive. Det vil si at sjefens oppklaring, vurdering og avgjørelse har stemt overens med fiendens faktiske situasjon og troppefordelinger. La oss si at angrepspunktet er valgt på en annen flanke eller i sentrum, og angrepet møter vansker og ikke gjør framgang. Da stemmer det ikke overens. La oss si at vi angriper i rette øyeblikk, bruker reservene verken for seint eller for tidlig, og at alle de andre disposisjonene og operasjonene i slaget er slik at de er til fordel for oss og ikke for fienden. Da stemmer den subjektive ledelsen fullstendig overens med den objektive situasjonen under hele slaget. Det er svært sjelden at den subjektive ledelsen og den objektive situasjonen stemmer så fullstendig overens i en krig eller et slag, for de krigførende er grupper av levende mennesker som bærer våpen og som holder hemmelighetene sine for seg sjøl. Dette er helt annerledes enn å hanskes med livløse ting eller rutinesaker. Men om sjefens ledelse i hovedsak stemmer overens med situasjonen slik den er, det vil si om de avgjørende elementene stemmer overens med den virkelige situasjonen, er det grunnlag for seier.
De riktige disposisjonene som en militær sjef gjør, stammer fra de riktige avgjørelsene han tar, de riktige avgjørelsene stammer fra de riktige vurderingene han gjør og de riktige vurderingene stammer fra grundig og nødvendig oppklaring og fra å grunne over og sette sammen forskjellige slags data som er samla under oppklaringa. Han bruker alle mulige og nødvendige oppklaringsmetoder og grunner over de opplysningene som er kommet inn om fiendens situasjon, han skiller klinten fra hveten, luker ut det som er falskt og beholder det som er sant, og går fra det ene til det andre og fra utsida til innsida. Så trekker han inn vilkåra på si egen side og studerer begge parter og forholdet mellom dem. Dermed kommer han fram til ei vurdering, bestemmer seg og utarbeider planene sine. Slik er hele den prosessen som en militær går gjennom for å forstå en situasjon før han utformer en strategisk plan, en plan for et felttog eller en plan for et slag. Men istedenfor å gjøre dette, bygger en skjødesløs militær militære planer på si egen ønsketenkning, og følgelig er planene hans fantasiprodukter og svarer ikke til virkeligheten. En tankeløs militær, som setter all sin lit til begeistring, er dømt til å bli lurt av fienden eller narra av ei eller annen overflatisk side eller en del av fiendens situasjon. Eller så lar han seg lede av uansvarlige forslag fra underordna, forslag som ikke bygger på virkelig kunnskap eller djup innsikt. Og dermed kjører han hodet mot veggen, for han veit ikke, eller vil ikke vite, at alle militære planer må bygge på tilstrekkelig oppklaring og på nøye vurdering av fiendens situasjon, hans egen situasjon og forholdet mellom dem.
Prosessen med å skaffe kunnskap om en situasjon foregår ikke bare før en militær plan blir utforma, men også etterpå. Når planen skal gjennomføres, fra det øyeblikket den blir satt ut i livet til operasjonene er slutt, har vi en annen prosess med å skaffe kunnskap om situasjonen, nemlig prosessen med å bruke planen på virkeligheten. I løpet av denne prosessen er det nødvendig å undersøke på nytt om den planen som er utarbeidd i den forrige prosessen, svarer til virkeligheten. Om den ikke svarer til virkeligheten, eller om den ikke gjør det fullt ut, må en gjøre nye vurderinger i lys av den nye kunnskapen vår, ta nye avgjørelser, og forandre den opprinnelige planen slik at den svarer til den nye situasjonen. Planen blir delvis forandra i nesten alle operasjoner, og noen ganger blir den til og med forandra helt. En tankeløs mann som ikke forstår at slike forandringer trengs, eller som ikke har lyst til å gjøre dem, men som handler blindt, kan ikke unngå å kjøre hodet mot veggen.
Det som er sagt her, gjelder en strategisk aksjon, et felttog eller et slag. Forutsatt at han er beskjeden og lærevillig, kommer en erfaren militær til å klare å gjøre seg kjent med sine egne tropper (sjefer, soldater, våpen, forsyninger osv. og summen av alt dette), med fiendens styrker (også der sjefer, soldater, våpen, forsyninger osv. og summen av alt dette) og med alle andre vilkår som har med krigen å gjøre, som politikk, økonomi, geografi og værforhold. En slik militær har bedre grep om å lede en krig eller en operasjon, og det er mer sannsynlig at han kommer til å seire. Han kommer til å greie dette fordi han har gjort seg kjent med fiendens situasjon og sin egen over lang tid, han har funnet lovene for handling og løst motsigelsen mellom det subjektive og det objektive. Denne kunnskapsprosessen er umåtelig viktig. Uten en slik lang periode med erfaring er det vanskelig å forstå og gripe lovene for en hel krig. Verken en nybegynner eller en person som bare slåss på papiret, kan bli en virkelig dyktig høyere militær sjef. Bare en som har lært gjennom å slåss i en virkelig krig, kan bli det.
Alle militære lover og teorier som er av prinsipiell karakter, er erfaringer fra tidligere kriger som folk har oppsummert i tidligere tider eller i vår egen tid. Disse lærdommene har kosta blod. Vi må studere dem alvorlig, de er en arv fra tidligere kriger. Det er én ting. Men det er enda en. Vi må prøve disse slutningene mot våre egne erfaringer, ta til oss det som er nyttig, forkaste det som er unyttig og legge til det som er særskilt for oss. Det siste er svært viktig, for ellers kan vi ikke lede en krig.
Å lese er å lære, men å bruke det en har lært er også å lære, og det er til og med den viktigste måten å lære på. Den viktigste metoden er å lære krigføring gjennom krigføring. En som ikke har hatt sjanse til å gå på skole, kan også lære krigføring — han kan lære ved å slåss i krig. En revolusjonær krig er ei sak for massene. Ofte er det ikke spørsmål om å lære først og handle etterpå, men om å handle og så lære av det, for å handle er å lære. Det er ei kløft mellom den vanlige sivilisten og soldaten, men det er ikke noen stor mur. Denne kløfta kan fylles igjen raskt, og måten å fylle den igjen på er å være med i revolusjonen, i krigen. Når vi sier at det ikke er lett å lære og bruke det en har lært, så mener vi at det er vanskelig å lære grundig og bruke det dyktig. Når vi sier at sivilister kan bli soldater svært raskt, mener vi at det ikke er vanskelig å gå over dørstokken. Om vi setter sammen de to utsagna, kan vi sitere det kinesiske ordspråket «ingenting i verden er vanskelig for den som anstrenger seg for å få det til». Å gå over dørstokken er ikke vanskelig, og det går godt an å bli virkelig flink om en anstrenger seg for å klare oppgava og er flink til å lære.
Lovene for krig, liksom lovene som styrer alle andre ting, gjenspeiler den objektive virkeligheten i bevisstheten. Alt utafor bevisstheten er objektiv virkelighet. Derfor er forholda på fiendens og vår side en del av det vi må lære. En må se på begge deler som objekt for studier, mens bevisstheten (evnen til å tenke) aleine er subjektet som studerer. Noen kjenner seg sjøl godt og fienden dårlig, og for andre er det omvendt. Ingen av dem kan løse problemet med å lære og bruke lovene for krig. Det fins et ordtak i boka til Sunzi, den store militærteoretikeren i oldtidas Kina: «Kjenn fienden og kjenn deg sjøl. Da kan du kjempe hundre slag uten fare for nederlag.»[2] Dette sikter både til lærestadiet og til stadiet med å bruke det en har lært, både til å kunne lovene for utviklinga av den objektive virkeligheten og til å bestemme seg for hvordan en skal handle i samsvar med disse lovene for å overvinne fienden vi står overfor. Vi må ikke ta lett på dette ordtaket.
Krig er den høyeste forma for kamp mellom nasjoner, stater, klasser eller politiske grupper, og alle krigens lover blir brukt av nasjoner, stater, klasser og politiske grupper som er i krig, for at de sjøl skal seire. Seier eller nederlag i krig blir uten tvil i hovedsak avgjort av de militære, politiske og økonomiske forholda og naturforholda på begge sider. Men ikke bare av dem. Det blir også avgjort av den subjektive evna hver side har til å lede krigen. En militær som anstrenger seg for å vinne en krig, kan ikke gå utover de grensene som de materielle vilkåra setter. Men innafor disse grensene kan og må han kjempe for å seire. Den scenen en militær skal opptre på, er bygd på objektive materielle vilkår, men på den scenen kan han lede oppføringa av mangt et skuespill, fylt av lyd og farge, kraft og storhet. Derfor må sjefene i den røde hæren vise hva de er god for når det objektive materielle grunnlaget, dvs. de militære, politiske og økonomiske forholda og naturforholda er fastlagt. Da må de stille opp med hele styrken sin for å knuse fiendene av nasjonen og klassefiendene og omskape denne vonde verden. Det er her vi kan og må bruke den subjektive evna til å lede krig. Vi går ikke med på at noen av sjefene i den røde hæren blir klossete hissigpropper. Vi vil absolutt at alle sjefene i den røde hæren skal bli helter som er både modige og kloke, som både har mot til å vinne over alle hindringer og evne til å mestre situasjonen ettersom den forandrer seg og skifter gjennom hele krigen. Mens han svømmer i krigshavet, må han ikke bare la være å kave omkring på måfå, han må også sørge for å nå den andre bredden med jamne tak. Lovene for å lede krig er kunsten å svømme i krigshavet.
Så langt om metodene våre.
KAPITTEL II. DET KINESISKE KOMMUNISTPARTIET OG DEN REVOLUSJONÆRE KRIGEN I KINA
Den revolusjonære krigen i Kina begynte i 1924. Den har gjennomgått to stadier, det første fra 1924 til 1927 og det andre fra 1927 til 1936. Stadiet med nasjonal revolusjonær krig mot Japan tar til nå. På alle tre stadiene har denne revolusjonære krigen vært ført, blir og kommer til å bli ført under ledelse av det kinesiske proletariatet og partiet deres, det kinesiske kommunistpartiet. Hovedfiendene i den revolusjonære krigen i Kina er imperialismen og de føydale kreftene. Det kinesiske borgerskapet kan være med i den revolusjonære krigen ved visse historiske korsveger, men egoismen deres og mangelen på politisk og økonomisk sjølstendighet gjør at de verken vil eller kan lede den revolusjonære krigen i Kina mot full seier. Massene av bondebefolkninga og småborgerskapet i byene i Kina vil være aktivt med i den revolusjonære krigen og føre den fram til full seier. De er hovedkreftene i den revolusjonære krigen. Men de er småprodusenter, derfor har de et snevert politisk perspektiv (og noen av de arbeidsløse massene har anarkistiske syn). Derfor kan de ikke lede krigen riktig. I en epoke da proletariatet alt har dukka opp på den politiske scenen, er det derfor ikke til å unngå at ansvaret for å lede den revolusjonære krigen i Kina faller på skuldrene til det kinesiske kommunistpartiet. I denne epoken kommer alle revolusjonære kriger som mangler eller går mot proletariatets og kommunistpartiets ledelse, helt sikkert til å ende med nederlag. Av alle samfunnslag og politiske grupperinger i det halvkoloniale Kina er proletariatet og kommunistpartiet de som er minst trangsynte og egoistiske. Det er de som ser lengst framover politisk, er best organisert og er mest innstilt på å lære med åpent sinn av erfaringene til proletariatet, som er den mest framskredne klassen, og proletariatets politiske partier i hele verden, og bruke disse erfaringene til å tjene si egen sak. Derfor kan bare proletariatet og kommunistpartiet lede bøndene, småborgerskapet i byene og borgerskapet. Bare de kan overvinne trangsynet til bøndene og småborgerskapet, ødeleggelseslysta til de arbeidsløse massene og også vaklinga og inkonsekvensen i borgerskapet (forutsetninga er at kommunistpartiet ikke gjør feil i politikken sin). Bare de kan lede revolusjonen og krigen mot seier.
Den revolusjonære krigen i 1924—27 blei i hovedsak ført under vilkår der det internasjonale proletariatet, det kinesiske proletariatet og partiene deres påvirka det kinesiske nasjonale borgerskapet og partiene deres politisk, og inngikk politisk samarbeid med dem. Men denne revolusjonære krigen mislyktes i det avgjørende øyeblikket, i første rekke på grunn av at storborgerskapet sveik, og samtidig fordi opportunistene i de revolusjonære rekkene frivillig ga fra seg ledelsen i revolusjonen.
Jordbruksrevolusjonskrigen som har vart fra 1927 til i dag, har blitt ført under nye vilkår. Det er ikke bare imperialismen som er fienden i denne krigen, men også forbundet av storborgerskapet og storgodseierne. Samtidig har det nasjonale borgerskapet blitt et haleheng til storborgerskapet. Kommunistpartiet leder denne revolusjonære krigen aleine, det har overtatt ledelsen i den fullt ut. Denne absolutte ledelsen er det viktigste vilkåret for at den revolusjonære krigen kan bli fullført besluttsomt. Det er utenkelig at den revolusjonære krigen kunne ha blitt ført med slik utholdenhet uten den.
Det kinesiske kommunistpartiet har leda den revolusjonære krigen i Kina modig og besluttsomt, og i femten lange år3 har det vist hele nasjonen at det er folkets venn. For det har hele tida slåss i første rekke i den revolusjonære krigen, for å forsvare folkets interesser og for folkets frihet og frigjøring.
Kinas Kommunistiske Parti har stridd hardt, og hundretusener av de heltemodige medlemmene og titusenvis av de heltemodige kadrene har ofra livet. Dette gjør at partiet har spilt ei stor rolle som lærer for hundrevis av millioner mennesker i hele landet. I dette avgjørende øyeblikket, da Kina blir invadert av en fiende av nasjonen, er det de store historiske bragdene partiet har bak seg i den revolusjonære kampen, som har skapt forutsetninga for at Kina kan overleve og bli frelst. Og denne forutsetninga er at det fins en politisk ledelse som det store flertallet av folket har tillit til, og som de har valgt etter mange års prøving. I dag godtar folket lettere det kommunistpartiet sier enn det noen andre politiske partier sier. Om det ikke hadde vært for de slitsomme kampene det kinesiske kommunistpartiet har ført de siste femten åra, ville det være umulig å redde Kina fra den nye truselen om underkuing.
I tillegg til de høyreopportunistiske feilene til Chen Duxiu[4] og «venstre»-opportunismen til Li Lisan[5], har det kinesiske kommunistpartiet gjort to feil i den revolusjonære krigen. Den første feilen var «venstre»-opportunismen i 1931—34.[6] Den førte til alvorlige tap i jordbruksrevolusjonskrigen, og gjorde at baseområdene gikk tapt og den røde hæren blei svekka istedenfor at fiendens «femte innringings- og undertrykkings»-felttog blei knust. Denne feilen blei retta på det utvida møtet i det politiske byrået i sentralkomiteen i Zunyi i januar 1935. Den andre feilen var høyreopportunismen til Zhang Guotao i 1935—36.[7] Den vokste og blei så stor at den undergravde disiplinen i partiet og i den røde hæren, og førte til alvorlige tap i deler av den røde hærens hovedstyrker. Men denne feilen blei også retta til slutt, takket være sentralkomiteens riktige ledelse og den politiske bevisstheten til partimedlemmer, befal og menige i den røde hæren. Alle disse feilene var sjølsagt skadelige for partiet, for revolusjonen og for krigen, men til slutt overvant vi dem, og dette har stålsatt partiet og den røde hæren og gjort dem enda sterkere.
Det kinesiske kommunistpartiet har leda og leder fortsatt den storslåtte, ærerike og seierrike revolusjonære krigen. Denne krigen er ikke bare fana for Kinas frigjøring, men har også internasjonal revolusjonær betydning. Det revolusjonære folket verden over retter blikket mot oss. På dette stadiet, stadiet med den revolusjonære nasjonale krigen mot Japan, skal vi lede den kinesiske revolusjonen til den er fullført, og vi skal påvirke revolusjonen i Østen og i hele verden kraftig. Den revolusjonære krigen har vist at vi både trenger ei riktig marxistisk militær linje og ei riktig marxistisk politisk linje. Femten år med revolusjon og krig har meisla ut slike politiske og militære linjer. Vi trur at fra nå av, i krigens nye stadium, kommer disse linjene til å bli utvikla videre, utfylt og gjort rikere under de nye tilhøva, slik at vi kan nå målet, som er å slå den nasjonale fienden. Historia forteller oss at riktige politiske og militære linjer ikke oppstår og utvikler seg spontant og fredelig, men bare gjennom kamp. Disse linjene må nedkjempe «venstre»-opportunisme på den ene sida og høyreopportunisme på den andre. Om vi ikke nedkjemper disse skadelige tendensene som setter revolusjonen og den revolusjonære krigen i fare, og overvinner dem grundig, er det ikke mulig å slå fast ei riktig linje og seire i denne krigen. Det er årsaka til at jeg ofte viser til gale syn i dette heftet.
KAPITTEL III. KJENNETEGN VED DEN REVOLUSJONÆRE KRIGEN I KINA
1. HVOR VIKTIG ER DETTE EMNET?
Folk som ikke innrømmer, ikke veit eller ikke vil vite at den revolusjonære krigen i Kina har sine egne kjennetegn, har sammenlikna den krigen rødehæren fører mot Kuomintang-styrkene, med krig allment eller med borgerkrigen i Sovjetunionen. Erfaringene fra borgerkrigen i Sovjetunionen, som var leda av Lenin og Stalin, er viktige for hele verden. Alle kommunistpartier, også det kinesiske kommunistpartiet, ser på disse erfaringene og Lenins og Stalins teoretiske oppsummering av dem, som ei rettesnor. Men det betyr ikke at vi skal bruke dem mekanisk på våre egne forhold. Den revolusjonære krigen i Kina har på mange måter kjennetegn som skiller den fra borgerkrigen i Sovjetunionen. Det er sjølsagt galt å ikke bry seg om disse kjennetegna eller å nekte for at de fins. Dette har de ti krigsåra våre bevist til fulle.
Fienden vår har gjort liknende feil. Han var ikke klar over at det krevdes en annen strategi og en annen taktikk for å slåss mot den røde hæren enn den en bruker når en slåss mot andre styrker. Han stolte på at han sto sterkere på ulike områder. Derfor tok han lett på oss og holdt fast ved de gamle metodene for krigføring. Dette gjorde han både før og etter det fjerde «innringings- og undertrykkings»-felttoget i 1933, og resultatet var at han blei slått gang på gang. Den reaksjonære Kuomintang-generalen Lin Wei-yuan var den første til å foreslå en ny måte å løse problemet på i Kuomintang-hæren. Han fikk følge av Tai Yueh. Til slutt godtok Chiang Kai-shek ideen deres. Det var slik Chiang Kai-sheks øvingskorps for offiserer i Lushan blei til,[8] og det var også slik de nye reaksjonære militære prinsippene[8] som blei brukt i det femte «innringings- og undertrykkings»-felttoget, blei utvikla.
Men da fienden forandra de militære prinsippene for at de skulle passe til operasjoner mot den røde hæren, dukka det opp ei gruppe folk i rekkene våre som gikk tilbake til de «gamle metodene». De ivra for at vi skulle gå tilbake til de metodene som passa allment, nekta å ta for seg de særegne forholda i hvert enkelt tilfelle, forkasta erfaringene som den røde hæren hadde vunnet i blodige slag, undervurderte både styrken til imperialismen og Kuomintang og styrken til Kuomintang-hæren, og lukka øynene for de nye reaksjonære prinsippene som fienden hadde tatt i bruk. Dette førte til at vi mista alle de revolusjonære basene, unntatt grenseområdet mellom Shaanxi og Gansu. Den røde hæren blei redusert fra 300 000 til noen titusener, medlemsstokken i det kinesiske kommunistpartiet sank fra 300 000 til noen titusener, og nesten alle partiorganisasjonene i Kuomintang-områdene blei tilintetgjort. Kort sagt var straffa hard, og den har fått historisk betydning. Denne gruppa folk kalte seg marxist-leninister, men i virkeligheten hadde de ikke lært en tøddel marxisme-leninisme. Lenin sa at det viktigste i marxismen, marxismens levende sjel, er konkret analyse av konkrete forhold.[10] Det var nettopp dette disse kameratene våre glemte.
Vi ser altså at det er umulig å lede den revolusjonære krigen i Kina og føre den fram til seier om en ikke forstår de kjennetegna den har.
2. HVILKE KJENNETEGN HAR DEN REVOLUSJONÆRE KRIGEN I KINA?
Hva er så kjennetegna ved den revolusjonære krigen i Kina?
Jeg mener det er fire hovedkjennetegn.
Det første er at Kina er et enormt, halvkolonialt land som er ujamt utvikla både politisk og økonomisk, og som har gjennomgått revolusjonen i 1924—27.
Dette kjennetegnet viser at det er mulig for den revolusjonære krigen i Kina å utvikle seg og seire. Vi har pekt på dette før (på den første partikongressen i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi)[11]. Den gangen, seint i 1927 og tidlig i 1928, like etter at geriljakrigen tok til i Kina, var det noen kamerater i Jinggang-fjella, i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi, som reiste spørsmålet «hvor lenge kan vi holde det røde flagget oppe?» Dette var et helt grunnleggende spørsmål. Om vi ikke svarte på spørsmålet om Kinas revolusjonære baseområder og den kinesiske rødehæren kunne overleve og utvikle seg, kunne vi ikke ta et eneste skritt framover. Den sjette nasjonale kongressen til det kinesiske kommunistpartiet i 1928 svarte på spørsmålet en gang til. Sia har den kinesiske revolusjonære bevegelsen hatt et riktig teoretisk grunnlag.
La oss nå analysere dette kjennetegnet.
Kina har ei ujamn politisk og økonomisk utvikling. Det fins en svak kapitalistisk økonomi side om side med en framherskende halvføydal økonomi. Det fins noen få moderne industri- og handelsbyer side om side med ei enorm landsbygd der utviklinga står stille. Det fins flere millioner industriarbeidere side om side med flere hundre millioner bønder og handverkere som sliter under det gamle systemet. Det fins store krigsherrer som kontrollerer den sentrale regjeringa side om side med små krigsherrer som kontrollerer provinsene. Det fins to slags reaksjonære hærer side om side, den såkalte sentralhæren under Chiang Kai-shek og «uensarta tropper» under krigsherrene i provinsene. Det fins noen få jernbaner, dampbåtruter og bilveger side om side med et stort antall trillebårstier og gangstier, og mange av dem er vanskelige å ta seg fram på, sjøl til fots.
Kina er et halvkolonialt land — splid mellom imperialistmaktene fører til splid mellom de herskende gruppene i Kina. Det er forskjell på et halvkolonialt land som er kontrollert av flere land og en koloni som er kontrollert av ett land.
Kina er et enormt land — «når det er mørkt i øst er det lyst i vest. Når det er mørkt i sør er det fortsatt lyst i nord». En trenger altså ikke være redd for at det skal bli for lite plass til å manøvrere på.
Kina har gjennomgått en stor revolusjon — dette har rydda grunnen der den røde hæren har vokst, gitt oss lederne for den røde hæren, nemlig det kinesiske kommunistpartiet, og gitt massene erfaring fra å delta i en revolusjon.
Derfor sier vi at det første kjennetegnet ved den revolusjonære krigen i Kina er at den blir ført i et enormt halvkolonialt land som er ujamt utvikla politisk og økonomisk og har gjennomgått en revolusjon. Dette kjennetegnet bestemmer både den militære strategien og taktikken og den politiske strategien og taktikken på en grunnleggende måte.
Det andre kjennetegnet er at fienden er stor og mektig.
Hvordan står det til med Kuomintang, rødehærens fiende? Det er et parti som har tatt den politiske makta og stabilisert den mer eller mindre. Det har fått støtte fra de viktigste imperialiststatene i verden. Det har omforma hæren sin, som dermed har blitt forskjellig fra alle andre hærer i Kinas historie, og stort sett lik hærene til moderne stater. Denne hæren er mye bedre forsynt med våpen og materiell enn rødehæren, og den er større enn noen hær i Kinas historie, eller for den saks skyld større enn den stående hæren i noe annet land. Det er et hav av forskjell mellom Kuomintang-hæren og rødehæren. Kuomintang kontrollerer nøkkelposisjonene eller livsnervene i Kinas politikk, økonomi, samferdsel og kultur. Det har landsomfattende politisk makt.
Den kinesiske rødehæren står altså overfor en stor og mektig fiende. Dette er det andre kjennetegnet ved den revolusjonære krigen i Kina. Derfor er de militære operasjonene til den røde hæren på mange måter nødt til å bli forskjellige fra operasjonene i krig allment sett og fra operasjonene i borgerkrigen i Sovjetunionen eller operasjonene under nordekspedisjonen.
Det tredje kjennetegnet er at rødehæren er liten og svak.
Den kinesiske rødehæren starta som geriljaenheter og blei til etter nederlaget i den første store revolusjonen. Dette skjedde i en forholdsvis stabil politisk og økonomisk periode for de reaksjonære kapitalistlanda i verden, og i ei tid med reaksjon i Kina.
Den politiske makta vår fins i spredte og avstengte fjellområder eller avsides områder, og får ikke noe som helst hjelp utafra. Økonomiske og kulturelle vilkår i de revolusjonære baseområdene ligger tilbake for vilkåra i områdene til Kuomintang. De revolusjonære baseområdene omfatter bare områder på landsbygda og små byer. Disse områdene var svært små i begynnelsen og har ikke vokst særlig siden. Dessuten er de flytende og ikke faste. Den røde hæren har ingen virkelig konsoliderte baser.
Den røde hæren er tallmessig liten, den har dårlig med våpen og den har store vansker med å skaffe seg forsyninger, som for eksempel mat, sengetøy og klær.
Dette kjennetegnet står i skarp kontrast til det forrige. Strategien og taktikken til den røde hæren bygger på denne skarpe kontrasten.
Det fjerde kjennetegnet er kommunistpartiets ledelse og jordbruksrevolusjonen.
Dette kjennetegnet er nødt til å følge av det første. Det har ført med seg to trekk ved situasjonen. På den ene sida går den revolusjonære krigen i Kina for seg i ei tid med reaksjon i Kina og i hele den kapitalistiske verden, men likevel kan vi seire i krigen fordi den blir leda av kommunistpartiet og støtta av bøndene. Denne støtta gjør at baseområdene våre er svært mektige politisk til tross for at de er små, og de står fast mot det enorme Kuomintang-regimet. På det militære området legger de samtidig store hindringer i vegen for Kuomintangs angrep. Sjøl om den røde hæren er liten, har den stor kampevne. Soldatene, som er leda av kommunistpartiet, kom nemlig til oss under jordbruksrevolusjonen. De slåss for sine egne interesser, og befal og menige står samla politisk.
På den andre sida står Kuomintang i skarp motsetning til dette. De går mot jordbruksrevolusjonen og får derfor ingen støtte fra bøndene. Kuomintang har en stor hær. Men soldatene og mange av de lavere offiserene var opprinnelig småprodusenter, og Kuomintang kan ikke få dem til godvillig å sette livet på spill. Hos Kuomintang er befal og menige politisk splitta, og det gjør kampevna deres mindre.
3. STRATEGIEN OG TAKTIKKEN VÅR FØLGER AV DISSE KJENNETEGNA
De fire viktigste kjennetegna ved den revolusjonære krigen i Kina er altså: Vi har et enormt halvkolonialt land som er ujamt utvikla politisk og økonomisk, og som har gjennomgått en stor revolusjon, vi har en stor, mektig fiende, vi har en liten og svak rødehær og vi har gjennomgått jordbruksrevolusjonen. Disse kjennetegna bestemmer både retningslinja for Kinas revolusjonære krig og mange av de strategiske og taktiske prinsippene for den. Det følger av det første og fjerde kjennetegnet at det er mulig for den kinesiske rødehæren å vokse og slå fienden. Det følger av det andre og tredje kjennetegnet at det er umulig for den kinesiske rødehæren å vokse svært hurtig eller slå fienden raskt. Med andre ord kommer krigen til å bli langvarig, og vi kan til og med tape den hvis vi fører den dårlig.
Dette er de to sidene ved den revolusjonære krigen i Kina. De fins side om side, det vil si at det både fins fordeler og vansker. Dette er den grunnleggende loven for den revolusjonære krigen i Kina, og den fører med seg mange andre lover. Den ti år lange krigshistoria vår har bevist at denne loven er gyldig. Den som har øyne, men som ikke klarer å se denne grunnleggende loven, kan ikke lede den revolusjonære krigen i Kina, kan ikke føre den røde hæren fram til seier.
Det er klart at vi må avgjøre alle disse prinsippspørsmåla på en riktig måte:
Vi må fastsette den strategiske innretninga riktig, gå mot eventyrpolitikk når vi er på offensiven, gå mot konservatisme når vi er på defensiven og gå mot fluktmentalitet når vi forflytter oss fra et sted til et annet.
Vi må gå mot geriljavesen i den røde hæren, samtidig som vi innser at operasjonene har geriljapreg.
Vi må gå mot langvarige felttog og en strategi med rask avgjørelse, og holde fast på strategien med langvarig krig og felttog med raske avgjørelser.
Vi må gå mot faste frontlinjer og stillingskrig, og gå inn for flytende frontlinjer og bevegelig krigføring.
Vi må gå mot å slåss bare for å drive fienden på flukt, og gå inn for å slåss for å utslette fienden.
Vi må gå mot strategien med å slå med to «knyttnever» i to retninger samtidig, og gå inn for strategien med å slå med en «knyttneve» i ei retning av gangen.12
Vi må gå mot prinsippet med å opprettholde en stor forsynings- og vedlikeholdsorganisasjon i de bakre områdene, og gå inn for prinsippet med små.
Vi må gå mot en absolutt sentralisert kommando, og gå inn for en relativt sentralisert kommando.
Vi må gå mot det reint militære synspunktet og mot å oppføre oss som omflakkende opprørere[13], og forstå at den røde hæren skal propagandere og organisere den kinesiske revolusjonen.
Vi må gå mot bandittmanerer[14], og gå inn for en streng politisk disiplin.
Vi må gå mot krigsherreskikker, og gå inn for både demokrati innafor visse grenser og myndig disiplin i hæren.
Vi må gå mot feilaktig og sekterisk kaderpolitikk, og gå inn for en riktig kaderpolitikk.
Vi må gå mot isolasjonspolitikk, og slå fast linja med å vinne alle mulige forbundsfeller.
Vi må gå mot å holde den røde hæren på det gamle stadiet, og kjempe for å utvikle den til et nytt stadium.
Den diskusjonen vi har nå om strategiske problemer, skal forklare disse sakene omhyggelig i lys av de historiske erfaringene som er vunnet i Kinas tiårige blodige, revolusjonære krig.
KAPITTEL IV .«INNRINGING OG UNDERTRYKKING» OG FELTTOG MOT DET ER HOVEDMØNSTERET FOR BORGERKRIGEN I KINA
I de ti åra som er gått etter at geriljakrigen begynte, har alle sjølstendige røde geriljaenheter, alle enhetene i den røde hæren og alle de revolusjonære baseområdene stadig blitt utsatt for fiendens «innringing og undertrykking». Fienden ser på den røde hæren som et uhyre og prøver å ta den til fange straks den viser seg. Han forfølger stadig den røde hæren og prøver stadig å innringe den. Dette krigføringsmønsteret har ikke endra seg på ti år. Om ikke borgerkrigen viker for en nasjonal krig, kommer mønsteret fortsatt til å være det samme, helt til fienden blir den svakeste parten og den røde hæren blir den sterkeste.
Den røde hærens operasjoner har form av felttog mot «innringing og undertrykking». For oss betyr seier i hovedsak seier i å bekjempe «innringing og undertrykking», det vil si strategisk seier og seier i felttog. Kampen mot hvert «innringings- og undertrykkings»-felttog er et motfelttog som vanligvis omfatter flere, eller til og med flere dusin slag, store og små. Vi kan ikke snakke om strategisk seier eller seier i motfelttoget som helhet før et «innringings- og undertrykkings»-felttog stort sett er knust, sjøl om vi kan ha vunnet mange slag. Den ti år lange krigshistoria til rødehæren er ei historie om felttog mot «innringing og undertrykking».
I fiendens «innringings- og undertrykkings»-felttog og den røde hærens felttog mot dem, blir de to kampformene, offensiven og defensiven, brukt begge to. Og her er det ingen forskjell fra en hvilken som helst annen krig, før i tida eller i dag, i Kina eller andre steder. Men det særegne kjennetegnet ved Kinas borgerkrig, er at de to formene stadig skifter over en lang periode. I hvert «innringings- og undertrykkings»- felttog bruker fienden offensiven mot den røde hærens defensiv, og den røde hæren bruker defensiven mot fiendens offensiv. Dette er det første stadiet i et felttog mot «innringing og undertrykking». Så bruker fienden defensiven mot den røde hærens offensiv, og den røde hæren bruker offensiven mot fiendens defensiv. Dette er det andre stadiet i motfelttoget. Hvert «innringings- og undertrykkings»-felttog har disse to stadiene, og de veksler over en lang periode.
Når vi sier at disse to formene veksler over en lang periode, mener vi at dette mønsteret for krig og disse formene for kamp gjentar seg. Dette er opplagt for alle. Et «innringings- og undertrykkings»-felttog og et felttog mot det — slik er det mønsteret som gjentar seg i krigen. I hvert felttog består vekslinga i kampformene av det første trinnet, der fienden bruker offensiven mot vår defensiv, og vi møter hans offensiv med vår defensiv, og av det andre trinnet, der fienden bruker defensiven mot vår offensiv, og vi møter hans defensiv med vår offensiv.
Når det gjelder innholdet i et felttog eller et slag, består det ikke bare av gjentakelser, det er forskjellig fra gang til gang. Dette er også ei kjensgjerning og opplagt for alle. I denne sammenhengen er det blitt en regel at for hvert felttog og hvert motfelttog er omfanget blitt større, situasjonen mer innvikla og striden voldsommere.
Men dette betyr ikke at det ikke går opp og ned. Etter fiendens femte «innringings- og undertrykkings»-felttog var den røde hæren sterkt svekka, og alle baseområdene i sør var tapt. Etter at rødehæren har forflytta seg mot nordvest, har den ikke lenger ei livsviktig stilling som truer fienden innenlands, slik den hadde i sør. Derfor er omfanget av «innringings- og undertrykkings»-felttoga blitt mindre, situasjonen enklere og striden mindre voldsom.
Hva er et nederlag for den røde hæren? Strategisk er det bare et nederlag når et felttog mot «innringing og undertrykking» mislykkes fullstendig, men sjøl da er nederlaget bare delvis og midlertidig. For rødehæren ville bare ha lidd et fullstendig nederlag i borgerkrigen om den blei helt ødelagt. Men dette har aldri skjedd. Da vi tapte omfattende baseområder og rødehæren forflytta seg, var det et midlertidig og delvis nederlag, ikke et endelig og fullstendig, sjøl om dette delvise nederlaget førte til at vi mista 90 prosent av partimedlemmene, av de væpna styrkene og av baseområdene. Denne forflytninga kaller vi fortsettelsen av defensiven vår, det at fienden forfølger oss kaller vi fortsettelsen av offensiven hans. Det vil si at vi lot fiendens offensiv bryte defensiven vår istedenfor at vi gikk fra defensiven til offensiven under kampen mellom fiendens «innringing og undertrykking» og motfelttoget vårt. Og slik blei defensiven vår til tilbaketrekking og fiendens offensiv til forfølgelse. Men da den røde hæren kom til et nytt område, som for eksempel da vi forflytta oss fra Jiangxi-provinsen og forskjellige andre områder til Shaanxi-provinsen, begynte «innringings- og undertrykkings»-felttoga å gjenta seg på nytt. Det er derfor vi sier at den røde hærens strategiske tilbaketrekking (den lange marsjen) var en fortsettelse av den strategiske defensiven, og at fiendens strategiske forfølgelse var en fortsettelse av den strategiske offensiven hans.
Både i den kinesiske borgerkrigen og i alle andre kriger, før i tida og i dag, i Kina og i andre land, er det bare to grunnleggende former for kamp. Det er angrep og forsvar. Det særegne ved Kinas borgerkrig er at «innringings- og undertrykkings»-felttog og våre motfelttog gjentar seg over lang tid, og at de to formene for kamp, angrep og forsvar, skifter over lang tid. Dette omfatter også slike ting som den store strategiske forflytninga på mer enn ti tusen kilometer (den lange marsjen).[15]
Det samme gjelder et nederlag for fienden. Det er et strategisk nederlag for fienden når «innringings- og undertrykkings»-felttoga hans blir brutt og defensiven vår blir til en offensiv, når fienden går over på defensiven, og må omorganisere før han setter i gang et nytt «innringings- og undertrykkings»-felttog. Fienden har ikke vært nødt til å foreta ei strategisk forflytning på mer enn ti tusen kilometer slik som oss, for han styrer hele landet og er mye sterkere enn vi er. Men han har måttet gjøre delvise forflytninger av styrkene sine. I noen baseområder har rødehæren innringa hvite festninger, og fiendestyrkene der har noen ganger brutt igjennom og trukket seg tilbake til de hvite områdene for å organisere nye offensiver. Det kommer til å bli mer av dette om borgerkrigen blir langvarig og den røde hærens seirer blir mer omfattende. Men fienden kan ikke oppnå de samme resultatene som den røde hæren, for han har ikke hjelp fra folket, og offiserer og menige står ikke samla. Han ville helt sikkert bli utsletta om han skulle etterlikne den lange forflytninga til den røde hæren.
I perioden med Li Lisan-linja i 1930 forsto ikke kamerat Li Li-san at Kinas borgerkrig måtte bli langvarig. Derfor oppfatta han ikke loven om at «innringings- og undertrykkings»-felttog, og det at de blir slått tilbake, gjentar seg over en lang periode i denne krigen (på den tida hadde det allerede vært tre slike felttog i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi, og to i Fujian). I et forsøk på å vinne rask seier i revolusjonen ga han derfor den røde hæren, som fortsatt var i sin spede barndom, ordre om å angripe Wuhan. Han ga også ordre om landsomfattende væpna oppstand. Dermed gjorde han «venstre»-opportunistiske feil.
«Venstre»-opportunistene i 1931—34 trudde heller ikke på loven om at «innringings- og undertrykkings»-felttog gjentar seg. Noen ansvarlige kamerater i baseområdet vårt langs grensa mellom Hubei, Henan og Anhui hadde en «hjelpestyrke»-teori. De hevda at Kuomintang-hæren bare var blitt en hjelpestyrke etter nederlaget for det tredje «innringings- og undertrykkings»-felttoget deres, og at imperialistene sjøl ville måtte stille opp som hovedkrafta i framtidige angrep på den røde hæren. Strategien som var bygd på denne vurderinga, var at den røde hæren skulle angripe Wuhan. Dette stemte i prinsippet med synspunktene til de kameratene i Jiangxi som krevde at den røde hæren skulle angripe Nanchang, og som var mot arbeidet med å knytte sammen baseområdene og mot taktikken med å lokke fienden langt inn. De så på det å ta hovedstaden og andre nøkkelbyer i en provins som utgangspunktet for seier i den provinsen, og de mente at «kampen mot det femte ‘innringings- og undertrykkings’-felttoget var det avgjørende slaget mellom den revolusjonære vegen og kolonialismens veg». Denne «venstre»-opportu- nismen var opphavet til den feilaktige linja som blei tatt i bruk i kampen mot det fjerde «innringings- og undertrykkings»-felttoget i grenseområdet mellom Hubei, Henan og Anhui og i kampene mot det femte «innringings- og undertrykkings»-felttoget i det sentrale området i Jiangxi. Denne linja gjorde den røde hæren hjelpeløs overfor disse voldsomme felttoga til fienden, og påførte den kinesiske revolusjonen enorme tap.
Det synspunktet at den røde hæren ikke under noen omstendigheter skulle bruke defensive metoder, var direkte knytta sammen med denne «venstre»-opportunismen, som nekta for at «innringings- og undertrykkings»-felttog gjentok seg. Og den var også helt feilaktig.
Det er sjølsagt riktig å si at en revolusjon eller en revolusjonær krig er en offensiv. En revolusjon eller en revolusjonær krig er nødvendigvis offensiv når den bryter ut og vokser fra liten kraft til stor, fra de revolusjonære mangler politisk makt til de har erobra den, fra de mangler en rød hær til de har skapt en, og fra de mangler revolusjonære baseområder til de har oppretta dem. En revolusjon eller en revolusjonær krig kan ikke være konservativ, og vi må gå mot konservatisme.
Den eneste helt riktige påstanden er at en revolusjon eller en revolusjonær krig er en offensiv, men at den også innebærer forsvar og tilbaketrekking. Å forsvare for å angripe, å trekke seg tilbake for å rykke fram, å trekke mot flankene for å kunne rykke fram mot fronten, og å ta en omveg for å komme på den direkte vegen — dette er ikke til å unngå i utviklinga av mange ting, særlig militære operasjoner.
Av de to påstandene som er lagt fram her, kan den første være riktig på det politiske området, men den er feilaktig når den blir overført på det militære området. Dessuten er den bare politisk riktig i én situasjon (når revolusjonen er på frammarsj), men feilaktig når den blir overført på andre situasjoner (når revolusjonen er på tilbaketog, på allment tilbaketog, som i Russland i 1906[16] og i Kina i 1927, eller på delvis tilbaketog, som i Russland da Brest-Litovsk-avtalen blei undertegna i 191817). Bare den andre påstanden er helt riktig og sann. «Venstre»- opportunismen i 1931—34 som gikk mekanisk mot bruken av defensive militære tiltak, var ikke noe annet enn barnslig tenkning.
Når kommer mønsteret med gjentatte «innringings- og undertrykkings»-felttog til å ta slutt? Om borgerkrigen er langvarig, kommer dette etter mi oppfatning til å ta slutt når det har skjedd ei grunnleggende forandring i styrkeforholdet. Det kommer til å ta slutt når den røde hæren er blitt sterkere enn fienden. Da er det vi som kommer til å innringe og undertrykke fienden, og han som tyr til motfelttog. Men de politiske og militære vilkåra vil gjøre det umulig for han å få den samme stillinga som den røde hæren hadde i sine motfelttog. Vi kan hevde med sikkerhet at da kommer mønsteret med gjentatte «innringings- og undertrykkings»-felttog til å være avslutta i hovedsak, om ikke helt.
KAPITTEL V. DEN STRATEGISKE DEFENSIVEN
Her vil jeg gjerne drøfte disse problemene: 1) aktivt og passivt forsvar, 2) forberedelser for å bekjempe «innringings- og undertrykkings»- felttog, 3) strategisk tilbaketrekking, 4) strategisk motoffensiv, 5) inn- ledninga av motoffensiven, 6) troppekonsentrasjon, 7) bevegelig krigføring, 8) krig med rask avgjørelse og 9) tilintetgjøringskrig.
1. AKTIVT OG PASSIVT FORSVAR
Hvorfor begynner vi med å drøfte forsvar? Etter at Kinas første nasjonale enhetsfront i 1924—27 mislyktes, blei revolusjonen en svært voldsom og hensynsløs klassekrig. Fienden herska over hele landet, mens vi bare hadde små væpna styrker. Derfor har vi måttet føre en bitter kamp mot «innringings- og undertrykkings»-felttoga hans helt fra starten av. Offensivene våre har vært nært knytta sammen med forsøka våre på å bryte disse felttoga, og skjebnen vår avhenger helt og holdent av om vi klarer å gjøre det eller ikke. Prosessen med å bryte et «innringings- og undertrykkings»-felttog tar vanligvis omveger og går ikke så rett fram som en skulle ønske. Det første problemet, og et alvorlig et også, er hvordan vi skal ta vare på styrken vår og vente på en mulighet til å slå fienden. Derfor er den strategiske defensiven det mest innfløkte og det viktigste problemet som den røde hæren står overfor i operasjonene sine.
I de ti åra vi har ført krig, har det ofte oppstått to avvik når det gjelder den strategiske defensiven. Det ene er å undervurdere fienden, det andre er å være livredd for han.
Mange geriljaenheter lei nederlag fordi de undervurderte fienden, og ved flere høve var den røde hæren ute av stand til å bryte fiendens «innringing og undertrykking».
Da de revolusjonære geriljaenhetene nettopp var blitt til, hendte det ofte at lederne deres ikke klarte å vurdere fiendens og vår situasjon riktig. De hadde lykkes i å organisere plutselige væpna opprør på visse steder, eller mytteri blant de hvite troppene, derfor så de bare de omstendighetene som var fordelaktige i øyeblikket. Eller så skjønte de ikke den alvorlige situasjonen som de faktisk sto overfor, og derfor undervurderte de som regel fienden. Dessuten hadde de ingen forståelse for sine egne svakheter, (dvs. at de mangla erfaring og hadde små styrker). Det var ei objektiv kjensgjerning at fienden var sterk og vi var svake, men likevel var det noen som nekta å tenke over det, de snakka bare om angrep, men aldri om forsvar eller tilbaketrekking. På den måten avvæpna de seg sjøl mentalt når det gjaldt forsvar, og derfor leda de aksjonene feilaktig. Mange geriljaenheter blei slått på grunn av dette.
Eksempler på at den røde hæren ikke klarte å bryte fiendens «innringings- og undertrykkings»-felttog på grunn av dette, er nederlaget i 1928 i Haifeng-Lufeng-området i Guangdong-provinsen[18] og tapet av handlefriheten i 1932 i det fjerde felttoget mot fiendens «innringing og undertrykking» i grenseområdet mellom Hubei, Henan og Anhui. Her handla den røde hæren etter teorien om at Kuomintang-hæren bare var en hjelpestyrke.
Det fins mange eksempler på tilbakeslag som skyldtes at en var livredd for fienden.
I motsetning til dem som undervurderte fienden, var det noen som overvurderte han enormt, og som også i høy grad undervurderte vår egen styrke. Dette førte til at de fulgte ei forkastelig tilbaketrekkingslinje, og de avvæpna også seg sjøl mentalt når det gjaldt forsvar. Dette førte til at noen geriljaenheter lei nederlag, at enkelte av felttoga til rødehæren mislyktes, eller at baseområder gikk tapt.
Det mest slående eksemplet på at baseområder gikk tapt, var tapet av det sentrale baseområdet i Jiangxi under det femte felttoget mot «innringing og undertrykking». Denne feilen skyldtes et høyrestandpunkt. Lederne var så redde for fienden at en skulle tru han var en tiger. De satte opp forsvarsverker overalt, utkjempa hele tida defensive aksjoner og turte ikke rykke fram til fiendens bakre områder og angripe han der, enda det ville ha vært til fordel for oss. De turte heller ikke lokke fiende- styrkene langt inn og så konsentrere styrkene våre og knuse dem. Resultatet av dette var at hele baseområdet gikk tapt, og den røde hæren måtte foreta den lange marsjen på over 12 000 kilometer. Men denne typen feil kom vanligvis etter en «venstre»-feil som besto i å undervurdere fienden. Den militære eventyrpolitikken i 1932 med å angripe nøkkelbyene, var den egentlige årsaka til linja med passivt forsvar som seinere blei tatt i bruk for å hamle opp med fiendens femte «innringings- og undertrykking»-felttog.
Det mest ekstreme eksemplet på å være livredd for fienden er tilbake- trekkingsmentaliteten i «Zhang Guotao-linja». Nederlaget for vestkolonnen til den fjerde røde frontarméen vest for Den gule floden betydde det endelige sammenbruddet for denne linja.[19]
Aktivt forsvar er også kjent som offensivt forsvar, eller forsvar gjennom avgjørende trefninger. Passivt forsvar er også kjent som reint defensivt forsvar eller reint forsvar. Passivt forsvar er i virkeligheten ei falsk form for forsvar, og det eneste virkelige forsvaret er aktivt forsvar, forsvar for å gå til motangrep og ta offensiven. Såvidt jeg veit fins det ingen militærhandbøker av verdi eller noen fornuftig militær ekspert, fra fortida eller nåtida, kinesisk eller utenlandsk, som ikke går mot passivt forsvar, enten det gjelder strategi eller taktikk. Bare en fullkommen idiot eller en galning ville se på passivt forsvar som et tryllemiddel. Men det fins folk her i verden som gjør slike ting. Det er en feil i krig, et uttrykk for konservatisme i militære saker som vi må bekjempe besluttsomt.
Militærekspertene i de nye imperialiststatene som er i rask utvikling, nemlig Tyskland og Japan, utbasunerer fordelene ved den strategiske offensiven og går ut mot den strategiske defensiven. Den slags militær tenkning passer overhodet ikke for den revolusjonære krigen i Kina. Disse militærekspertene påstår at en alvorlig svakhet ved defensiven er at den svekker folks moral i stedet for å sette mot i dem. Dette gjelder land der klassemotsigelsene er skarpe, og der krigen bare tjener det reaksjonære, herskende laget eller de reaksjonære politiske gruppene som har makta. Men situasjonen vår er annerledes. Med parolen om å forsvare de revolusjonære baseområdene og forsvare Kina, kan vi samle det overveldende flertallet av folket til å kjempe som én mann. Dette kan vi gjøre fordi det er vi som blir undertrykt og er ofre for aggresjon. Det var også ved å bruke denne forma for defensiv at den røde hæren i Sovjetunionen slo. fiendene sine i borgerkrigen. Da de imperialistiske landa organiserte de hvite til angrep, førte rødehæren krigen under parolen om å forsvare sovjetene. Sjøl da Oktoberoppstanden blei forberedt, blei den militære mobiliseringa gjennomført under parolen om å forsvare hovedstaden. I hver eneste rettferdige krig har defensiven ikke bare ei beroligende virkning på politiske fiendtlige elementer, den gjør det også mulig å samle de tilbakeliggende delene av massene til å ta del i krigen.
Marx har sagt at straks en væpna oppstand har begynt, må det ikke være et øyeblikks opphold i angrepet.[20] Med det mente han at når massene hadde overraska fienden med en oppstand, måtte de ikke gi de reaksjonære herskerne noen mulighet til å beholde eller gjenerobre den politiske makta si. Massene må bruke det øyeblikket til å slå nasjonens reaksjonære herskende krefter når de er uforberedt, og må ikke være fornøyde med de seirene de allerede har vunnet. De må ikke undervurdere fienden, slappe av på angrepa sine eller nøle med å gå på, og på den måten la muligheten til å knuse fienden gå fra seg. For dette ville føre til nederlag for revolusjonen. Dette er riktig. Men det betyr ikke at vi revolusjonære ikke kan ta defensive tiltak når vi er i kamp med en fiende som er overlegen, og vi er hardt pressa. Bare en premietosk ville tenke på denne måten.
Som helhet har krigen vår vært en offensiv mot Kuomintang, men militært har den tatt form av å bryte fiendens «innringing og undertrykking».
Militært sett består krigføringa vår av vekslende bruk av defensiven og offensiven. For oss spiller det ingen rolle om offensiven sies å følge etter eller gå foran defensiven, for det springende punktet er å bryte «innringinga og undertrykkinga». Defensiven fortsetter til et «innringings- og undertrykkings»-felttog er brutt, da begynner offensiven. Dette er bare to stadier i en og samme prosess, og et slikt felttog fra fiendens side blir tett fulgt av et annet. Av de to stadiene er defensiven det mest innfløkte og det viktigste. Det omfatter tallrike problemer om hvordan en skal bryte «innringinga og undertrykkinga». Grunnprinsippet her er å stå for aktivt forsvar og bekjempe passivt forsvar.
Når den røde hærens styrke overgår fiendens, kommer vi allment sett ikke til å trenge den strategiske defensiven i borgerkrigen lenger. Da kommer linja vår bare til å være den strategiske offensiven. Denne forandringa er avhengig av ei allmenn forandring i styrkebalansen. Da vil det eneste som er igjen av defensive tiltak ha en delkarakter.
2. FORBEREDELSER FOR Å BEKJEMPE «INNRINGINGS- OG UNDERTRYKKINGS»-FELTTOG
Vi må gjøre tilstrekkelige og nødvendige forberedelser for å møte et planlagt «innringings- og undertrykkings»-felttog fra fienden. Hvis ikke, blir vi helt sikkert tvunget inn i ei passiv stilling. Å ta opp kampen forhasta er å slåss uten å være sikker på seier. Derfor er det helt nødvendig at vi planlegger motfelttog når fienden planlegger et «innringings- og undertrykkings»-felttog. Det er barnslig og latterlig å gå mot slike forberedelser, slik noen folk i våre rekker gjorde ei tid.
Her har vi et vanskelig problem som det lett kan oppstå strid om. Når skal vi avslutte offensiven og gå over til fasen med å forberede felttoget mot «innringing og undertrykking»? Når vi er på offensiven og vinner seirer, og fienden er på defensiven, forbereder han seg til det neste «innringings- og undertrykkings»-felttoget i hemmelighet. Derfor er det vanskelig for oss å vite når offensiven hans kommer til å begynne. Om vi begynner arbeidet vårt med å forberede motfelttoget for tidlig, fører det helt sikkert til at vi vinner mindre ved offensiven vår, og noen ganger får det til og med visse skadelige virkninger på den røde hæren og folket. For de viktigste tiltaka i forberedelsesfasen er å forberede oss militært på å trekke oss tilbake, og mobilisere politisk til det. Om vi begynner å forberede oss for tidlig, slår dette noen ganger over i at vi blir sittende å vente på fienden. Etter å ha venta i lang tid uten at fienden har dukka opp, vil vi måtte sette i gang offensiven vår igjen. Noen ganger starter fienden offensiven sin akkurat når vår nye offensiv begynner, og slik setter han oss i ei vanskelig stilling. Derfor er det viktig å velge det rette øyeblikket for å sette i gang forberedelsene våre. Når en bestemmer seg for hvilket øyeblikk som er det rette, må en ta skikkelig hensyn til både fiendens situasjon og vår egen og forholdet mellom dem. For å kjenne fiendens situasjon, må vi samle opplysninger om den politiske, militære og finansielle stillinga hans, og om hva folk i områdene hans mener. Vi må ta hensyn til hele fiendens styrke når vi analyserer slike opplysninger, og vi må ikke tru at han har lidd større nederlag enn han i virkeligheten har. Men på den andre sida må vi ikke la være å ta hensyn til de indre motsigelsene hans, de finansielle vanskene, virkningene av de nederlaga han har lidd osv. For vår egen del må vi ikke tru at vi har vunnet større seirer enn vi i virkeligheten har, men vi må heller ikke la være å ta hensyn til virkninga av dem.
Men når det er snakk om tidspunktet for å starte forberedelsene, er det allment sett bedre å starte dem for tidlig enn for seint. For det fører til at vi får færre tap, det har den fordelen at vi er forberedt og unngår farer og kommer i ei praktisk talt uovervinnelig stilling.
De viktigste problemene i forberedelsesfasen er å forberede den røde hæren på å trekke seg tilbake, drive politisk mobilisering, rekruttere, ordne finansene og forsyningene og ta seg av politisk fiendtlige elementer.
Når vi snakker om å forberede den røde hæren på å trekke seg tilbake, mener vi at den ikke må bevege seg i ei retning som setter tilbaketrekkinga i fare, rykke for langt fram i angrepa sine, eller bli for utslitt. Det er dette hovedstyrkene i den røde hæren må konsentrere seg om når de står foran en storstilt fiendeoffensiv. På et slikt tidspunkt må rødehæren hovedsakelig legge vekt på å planlegge valget og forberedelsen av slagområdene, skaffe seg forsyninger og utvide og trene sine egne styrker.
Politisk mobilisering er ytterst viktig i kampen mot «innringing og undertrykking». Det vil si at vi klart og tydelig, uten å nøle og uten å skjule noe, må fortelle den røde hæren og folket i baseområdene at fiendens offensiv ikke er til å unngå og står for døra, og at den kommer til å skade folket alvorlig. Men samtidig må vi fortelle dem om svakhetene hans og om de faktorene som er til fordel for den røde hæren, vår ukuelige vilje til å seire og hvordan vi allment sett har tenkt å gå fram. Vi må oppfordre hele folket og den røde hæren til å bekjempe fiendens «innringings- og undertrykkings»-felttog og forsvare baseområdet. Den politiske mobiliseringa må gjennomføres åpent når det ikke dreier seg om militære hemmeligheter, og vi må gjøre alt for å nå alle som kan komme til å støtte den revolusjonære saka. Nøkkelleddet her er å overbevise kadrene.
Det er to hensyn vi må ta når vi skal rekruttere nye soldater. For det første må vi ta hensyn til folkets politiske bevissthetsnivå og størrelsen av befolkninga. For det andre må vi ta hensyn til hvordan forholda er i den røde hæren i øyeblikket, og hvor store tap den kan komme til å li i løpet av hele motfelttoget.
Finans- og matproblemet har sjølsagt stor betydning for motfelttoget. Vi må rekne med at fiendefelttoget kan bli langvarig. Vi må gjøre et overslag over minimum av hva vi trenger av materiell i hele kampen mot fiendens «innringings- og undertrykkings»-felttog. Dette gjelder først og fremst det rødehæren trenger, men også det folket i de revolusjonære baseområdene trenger.
Vi må være på vakt for politisk fiendtlige elementer, men vi må ikke være alt for redde for forræderi fra dem og ta i bruk overdrevne sikkerhetstiltak. Vi må skille mellom godseierne, kjøpmennene og rikbøndene. Hovedsaka er å forklare ting for dem politisk og sikre at de blir nøytrale, samtidig som vi organiserer folkemassene til å holde øye med dem. Vi må bare bruke harde tiltak, som fengsling, mot de aller farligste elementene. Det er svært få av dem.
Hvor stor framgang vi har i kampen mot «innringing og undertrykking» henger nøye sammen med hvor langt vi har kommet med å fullføre oppgavene i forberedelsesfasen. Det er skadelig om en slapper av på forberedelsesarbeidet fordi en undervurderer fienden, eller om en får panikk fordi en er livredd fiendens angrep. Dette må vi bekjempe besluttsomt. Det vi trenger er begeistring, men ro — og intenst, men ordna arbeid.
3. STRATEGISK TILBAKETREKKING
Ei strategisk tilbaketrekking er et planlagt strategisk skritt som en underlegen styrke tar når den står overfor en overlegen styrke, og den ikke klarer å knuse offensiven raskt. Dette gjør den for å ta vare på sin egen styrke og vente til tida er inne til å slå fienden. Men militære eventyrpolitikere går hardnakka mot et slikt skritt og går inn for «å ta kampen opp med fienden utafor portene».
Vi veit alle at når to boksere slåss, gir den lure bokseren vanligvis litt etter til å begynne med, mens den dumme styrter rasende inn i ringen og bruker opp alle kreftene sine helt i begynnelsen. Til slutt blir den dumme ofte slått av han som har gitt litt etter.
I romanen Shui Hu Chuan[21] skriker drillsersjanten Hung «kom igjen, kom igjen, kom igjen» når han utfordrer Lin Chong til å slåss på Chai Jins gods. Lin Chong er den som trekker seg tilbake, men til slutt er det han som ser Hungs svake punkt og slår han i bakken med ett slag.
I vår- og høstepoken, da det var krig mellom statene Lu og Qi[22], ville hertug Chuang av Lu angripe før Qi-hæren hadde slitt seg ut, men Tsao Kuei hindra han. Isteden tok han i bruk taktikken «fienden blir utmatta, vi angriper» og slo Qi-hæren. Dette er et klassisk eksempel fra Kinas militærhistorie på en svak styrke som slår en sterk. La oss se hva historikeren Zuoqio Ming[23] skriver om dette:
Om høsten invaderte Qi-hæren oss. Hertugen skulle til å slåss. Tsao Kuei ba om audiens. Naboene hans sa: «Dette er ei sak for de kjøttetende embetsmennene, hvorfor skal du blande deg opp i det?» Tsao svarte: «Kjøtteterne er tosker, de kan ikke legge langsiktige planer.» Så snakka han med hertugen og spurte: «Hva vil du støtte deg på når du slåss?» Hertugen svarte: «Jeg tør aldri beholde all maten og alle klærne mine for meg sjøl, men deler alltid med andre.» Tsao sa: «Slik knuslete veldedighet kan ikke nå alle. Folket kommer ikke til å følge deg.» Hertugen sa: «Jeg gir aldri gudene mindre slaktoffer, jade eller silke enn det de har krav på. Jeg gjør alltid det jeg bør gjøre.» Tsao sa: «Slik stakkarslig pliktoppfyllenhet vinner ingen tillit. Gudene kommer ikke til å velsigne deg.» Hertugen sa: «Sjøl om jeg ikke personlig kan ta meg av alle detaljene i alle rettssakene, store som små, krever jeg alltid å få vite kjensgjerningene.» Tsao sa: «Det viser at du bryr deg om folket ditt. Du kan dra i felten. Når du gjør det, vil jeg gjerne følge deg.» Hertugen og han kjørte i samme vogna. Slaget sto ved Changshao. Da hertugen skulle til å tromme til angrep, sa Tsao: «Ikke ennå.» Da Qis soldater hadde tromma tre ganger, sa Tsao: «Nå kan vi tromme.» Og Qis hær blei jaga på flukt. Hertugen ville forfølge den. Igjen sa Tsao: «Ikke ennå.» Han gikk ned av vogna for å undersøke fiendens hjulspor, så gikk han opp på armlenet av vogna for å se langt. Han sa: «Nå kan vi forfølge dem!» Så begynte de å forfølge Qi-troppene. Etter seieren spurte hertugen Tsao hvorfor han hadde gitt slike råd. Tsao svarte: «Et slag avhenger av mot. Det første trommeslaget vekker mot, det andre svekker det og ved det tredje forsvinner det. Da fiendens mot var forsvunnet, var vi fortsatt fulle av mot. Derfor vant vi. Det er vanskelig å finne ut hva en stor stat kommer til å gjøre, og jeg var redd for bakhold. Men da jeg undersøkte fiendens hjulspor og så at de kryssa hverandre, og så langt framme at fanene hans hang slapt ned, ga jeg råd om å forfølge».
Dette var et eksempel på at en svak stat klarte seg mot en sterk. Denne historia forteller om de politiske forberedelsene før et slag — å vinne folkets tillit. Den forteller om ei slagmark som er fordelaktig for å gå over til motoffensiven — Chanshao. Den peker på når det er gunstig å starte motoffensiven — når fiendens mot er i ferd med å forsvinne og vi sjøl er ved godt mot. Og den peker på når en skal starte forfølgelsen — når fiendens hjulspor krysser hverandre og fanene hans henger slapt ned. Sjøl om det ikke var et stort slag, viser det prinsippene for den strategiske defensiven, Kinas militærhistorie inneholder tallrike eksempler på seirer som er vunnet etter disse prinsippene. Vi har slike berømte slag som slaget ved Chengkao mellom Chu- og Han-staten,[24] slaget om Kunyang mellom Hsin- og Han-staten,[25] slaget om Kuantu mellom Yuan Shao og Tsao Tsao,[26] slaget om Chihpi mellom Wu- og Wei-staten,[27] slaget ved Yiling mellom Wu- og Shu-staten[28] og slaget ved Feishui mellom Chin- og Tsin-staten.[29] I hvert av disse slaga sto de stridende partene ulikt. Den svakeste sida ga litt etter i begynnelsen. Den fikk overtaket, fordi den slo til mot fienden først etter at fienden hadde angrepet. På den måten blei den sterkeste parten slått.
Krigen vår begynte høsten 1927, og da hadde vi slett ingen erfaring. Nanchang-opprøret[30] og Kanton-opprøret[31] mislyktes, og i høstinnhøs- tingsopprøret[32] lei rødehæren også alvorlige nederlag i grenseområdene mellom Hunan, Hubei og Jiangxi, og forflytta seg til Jinggang-fjella på grensa mellom Hunan og Jiangxi. I april året etter flytta også de enhetene som hadde overlevd nederlaget for Nanchang-opprøret, til Jinggang-fjella gjennom Sør-Hunan. Men innen mai 1928 var grunnprinsippene for geriljakrigføring allerede utvikla, de var enkle og passa til forholda på den tida. De kan uttrykkes med seksten skrifttegn: «Fienden rykker fram, vi trekker oss tilbake. Fienden slår leir, vi forstyrrer han. Fienden blir utmatta, vi angriper. Fienden trekker seg tilbake, vi tar opp forfølgelsen.» Disse militære prinsippene, uttrykt i seksten skrifttegn, blei godtatt av sentralkomiteen før Li Lisan-linja. Seinere blei operasjonsprinsippene våre utvikla et skritt videre. Prinsippet om å «lokke fienden langt inn» blei satt fram, og dessuten brukt med hell under det første felttoget vårt mot «innringing og undertrykking» i baseområdet Jiangxi. Da fiendens tredje «innringings- og undertrykkings»- felttog blei slått tilbake, var de nye operasjonsprinsippene for den røde hæren fullt utvikla. Dette betydde et nytt stadium i utviklinga av de militære prinsippene våre. De fikk et mye rikere innhold og gjennomgikk mange endringer i forma. Sjøl om de i hovedsak var de samme prinsippene som i de seksten skrifttegna, utvikla de karakteren som opprinnelig hadde vært svært enkel. De seksten skrifttegna tok for seg grunnprinsippene for å bekjempe «innringing og undertrykking». De tok for seg de to stadiene, den strategiske defensiven og den strategiske offensiven, og innafor defensiven tok de for seg stadiene med den strategiske tilbaketrekkinga og den strategiske motoffensiven. Det som kom seinere var bare ei utvikling av dette.
Men fra og med januar 1932 angrep «venstre»-opportunistene disse riktige prinsippene. Det begynte etter at partiet offentliggjorde «Resolusjon om å kjempe for revolusjonens seier først i en eller flere provinser». Denne resolusjonen inneholdt alvorlige prinsipielle feil. Til slutt avskaffa «venstre»-opportunistene alt sammen, og innførte et helt sett motsatte «nye prinsipper» eller «regulære prinsipper». Fra da av skulle ikke de gamle prinsippene lenger reknes som regulære, men forkastes som «geriljavesen». Motstanden mot «geriljavesen» herska i tre hele år. I det første stadiet kom denne motstanden til syne som militær eventyrpolitikk, i det andre endra det seg til å bli militær konservatisme og til slutt, i det tredje, blei det til fluktmentalitet. Det var ikke før sentralkomiteen holdt det utvida møtet til det politiske byrået i Zunyi i Guizhou- provinsen i januar 1935, at det blei gjort oppgjør med denne feilaktige linja, og det blei slått fast på nytt at den gamle linja var riktig. Men til hvilken pris!
De kameratene som energisk gikk mot «geriljavesen», argumenterte på denne måten: Det var galt å lokke fienden langt inn, fordi vi måtte oppgi så mye territorium. Sjøl om vi har vunnet slag på denne måten før, er ikke situasjonen en annen nå? Ville det ikke dessuten være bedre å slå fienden uten å oppgi territorium? Og ville det ikke være enda bedre å slå fienden på hans egne områder, eller på grensa mellom hans områder og våre? De gamle prinsippene hadde ikke noe «regulært» ved seg, og de passa bare for geriljaen. Nå har vi grunnlagt vår egen stat, og den røde hæren er blitt en regulær hær,. Kampen mot Chiang Kai-shek er blitt en krig mellom to stater, mellom to store hærer. Historia må ikke gjenta seg, og vi må forkaste alt som har med «geriljavesen» å gjøre. De nye prinsippene var «fullstendig marxistiske», mens de gamle var skapt av geriljaenheter i fjella, og det f< ns ikke marxisme i fjella. De nye prinsippene var stikk motsatte de gamle. De var: «Sett en opp mot ti, sett ti opp mot hundre, slåss modig og bestemt og utnytt seirer ved å forfølge hakk i hæl.» «Angrip på alle fronter.» «Ta nøkkelbyer.» Og «slå med to knyttnever i to retninger samtidig.» Når fienden angrep, var metoden for å hamle opp med han: «Ta opp kampen utafor porten», «få overtaket ved å slå til først», «la ikke koppene og kara våre bli knust», «ikke gi fra dere en tomme jord» og «del styrkene i seks kolonner». Krigen var «det avgjørende slaget mellom den revolusjonære vegen og kolonialismens veg», en krig som besto av korte, kjappe framstøt, blokkhuskrigføring, utmattelseskrig og «langvarig krig». Dessuten hadde vi politikken med å opprettholde store forsynings- og vedlikeholdsorganisasjoner i de bakre områdene og en fullstendig sentralisert kommando. Endelig hadde vi storstilt «flytting». Alle som ikke godtok dette, skulle straffes, stemples som opportunister, også videre, og så videre.
Alle disse teoriene og all denne praksisen var uten tvil feilaktig. Det var ikke noe annet enn subjektivisme. Under gunstige omstendigheter kom denne subjektivismen til uttrykk i småborgerlig revolusjonær fanatisme og ubesindighet, men i tider med motgang, da situasjonen forverra seg, forandra den seg litt etter litt til desperat dumdristighet, konservatisme og fluktmentalitet. Det var teorien og praksisen til hissigpropper og uvitende personer. De hadde overhodet ingenting marxistisk ved seg, ja, de var anti-marxistiske.
Her skal vi bare drøfte strategisk tilbaketrekking, det som i Jiangxi blei kalt «å lokke fienden langt inn» og i Sichuan «å trekke sammen fronten». Ingen tidligere krigsteoretiker eller hærfører har noen gang nekta for at dette er den politikken en svak hær som slåss mot en sterk hær, må bruke i begynnerfasen av krigen. En utenlandsk militærekspert har sagt at en vanligvis unngår avgjørende slag i begynnelsen av strategisk defensive operasjoner og bare søker dem når vilkåra er blitt gunstige. Dette er helt riktig, og vi har ikke noe å legge til.
Målet med strategisk tilbaketrekking er å bevare den militære styrken og forberede seg på motoffensiven. Det er nødvendig å trekke seg tilbake, for om en ikke trekker seg et skritt tilbake når en sterk fiende angriper, risikerer en at en ikke kan ta vare på sine egne styrker. Men tidligere gikk mange mennesker hardnakka mot å trekke seg tilbake, fordi de mente det var «ei opportunistisk linje med reint forsvar». Historia vår har bevist at innvendingene deres var helt feilaktige.
Når vi forbereder en motoffensiv, må vi velge eller skape vilkår som er gunstige for oss, men ugunstige for fienden, for å forandre styrkebalansen før vi fortsetter til stadiet med motoffensiven.
I lys av de erfaringene vi har gjort før, må vi i stadiet med tilbaketrekkinga allment sett sikre at minst to av de følgende vilkåra er oppfylt før vi kan rekne situasjonen som gunstig for oss og ugunstig for fienden, og før vi kan gå over til motoffensiven. Disse vilkåra er:
1) Befolkninga støtter den røde hæren aktivt.
2) Terrenget er fordelaktig for våre operasjoner.
3) Alle hovedstyrkene til den røde hæren er konsentrert.
4) Vi har funnet fiendens svake punkter.
5) Fienden er blitt trøtt og motløs.
6) Vi har fått fienden til å gjøre feil.
Det første vilkåret, aktiv støtte fra befolkninga, er det viktigste for den røde hæren. Det betyr å ha et baseområde. Dessuten er det lett å skape vilkår 4, 5 og 6 om vi har støtte i befolkninga. Når fienden setter i gang en stor offensiv trekker derfor den røde hæren seg vanligvis tilbake fra det hvite området til baseområdet. Grunnen til dette er at det er der befolkninga mest aktivt støtter den røde hæren mot den hvite. Det er også en forskjell mellom grenseområdene og det sentrale området i et baseområde. I det sentrale området er folk flinkere til å hindre at fienden skaffer seg opplysninger, flinkere til å rekognosere, transportere, delta i kampene og så videre. Derfor valgte vi alltid steder der det første vilkåret, støtte fra befolkninga, var utmerka eller ganske godt som «endepunkt for tilbaketrekkinga» da vi slo tilbake det første, andre og tredje «innringings- og undertrykkings»-felttoget i Jiangxi. Dette kjennetegnet ved baseområdene våre gjorde at den røde hærens operasjoner var svært forskjellige fra vanlige operasjoner. Det var hovedgrunnen til at fienden seinere måtte ty til politikken med blokkhuskrigføring.
En av fordelene med å operere på indre linjer er at den hæren som trekker seg tilbake, kan velge et lende som er gunstig for den, og tvinge den hæren som angriper den til å slåss på sine vilkår. En svak hær må være nøye med å velge et fordelaktig lende som slagmark om den skal slå en sterk hær. Men dette vilkåret er i seg sjøl ikke nok, og må være knytta sammen med andre. Det første av disse er støtte fra folket. Det neste er en sårbar fiende, for eksempel en fiende som er sliten eller som har gjort feil, eller en fiendtlig kolonne som rykker fram og har forholdsvis dårlig kampevne. Om disse vilkåra mangler, må vi fortsette tilbaketrekkinga for å skaffe oss dem, og sjøl om vi har funnet et utmerka lende, kan vi ikke bry oss om det. I de hvite områdene er det ingen mangel på bra lende, men vi har ikke det gunstige vilkåret som aktiv støtte fra folket er. Om de andre vilkåra ikke er oppfylt ennå, har ikke den røde hæren noe annet valg enn å trekke seg tilbake mot baseområdet sitt. Den typen forskjeller som fins mellom de hvite og de røde områdene, fins vanligvis også mellom grenseområdene og de sentrale områdene i et baseområde.
I prinsippet bør vi konsentrere alle stormtroppene våre, unntatt lokale enheter og styrker som skal binde fienden. Når den røde hæren angriper en fiende som er på den strategiske defensiven, sprer den vanligvis sine egne styrker. Straks fienden setter i gang en storoffensiv, setter den røde hæren i gang ei «tilbaketrekking mot sentrum». Endepunktet som blir valgt for tilbaketrekkinga, ligger vanligvis i den sentrale delen av baseområdet, men noen ganger ligger det i de framskutte områdene, eller i de bakre områdene, alt etter omstendighetene. Ved ei slik tilbaketrekking mot sentrum kan en konsentrere alle hovedstyrkene til den røde hæren.
Et annet nødvendig vilkår for en svak hær som slåss mot en sterk, er å velge ut de svakeste enhetene til fienden for å angripe dem. Men i begynnelsen av fiendens offensiv veit vi vanligvis ikke hvilken av de framrykkende kolonnene hans som er den sterkeste og hvilken som er den nest sterkeste, hvilken som er den svakeste og hvilken som er den nest svakeste. Derfor er det nødvendig å drive oppklaring. Dette tar ofte ganske lang tid. Det er en annen grunn til at strategisk tilbaketrekking er nødvendig.
Om fienden som angriper er mye større og sterkere enn oss, kan vi bare klare å forandre styrkebalansen når fienden har trengt djupt inn i baseområdet vårt og fått smake den bitre kalken. Som stabssjefen i en av Chiang Kai-sheks brigader sa under det tredje «innringings- og undertrykkings»-felttoget: «De tjukke mennene våre har slitt seg ut og blitt tynne, og de tynne mennene våre har slitt seg til døde.» Eller for å si det med Chen Mingshu, øverstkommanderende for Vest-kolonnen i Kuomintangs «innringings- og undertrykkings»-hær: «Overalt famler den nasjonale hæren i mørke, mens den røde hæren opererer i fullt dagslys.» På dette tidspunktet er den fiendtlige hæren svært svekka, sjøl om den fortsatt er sterk, soldatene er trøtte, moralen synker og vi har avslørt mange av de svake punktene hans. Men sjøl om den røde hæren er svak, har den styrken sin i behold og har samla krefter, og venter på den utslitte fienden i fred og ro. I slike øyeblikk er det vanligvis mulig å oppnå en slags jambyrdighet mellom de to partene, eller forandre fiendens absolutte overlegenhet til relativ overlegenhet og vår absolutte underlegenhet til relativ underlegenhet, og noen ganger til og med å bli overlegen i forhold til fienden. Da den røde hæren sloss mot det tredje «innringings- og undertrykkings»-felttoget i Jiangxi, trakk den seg tilbake til yttergrensa (for å konsentrere styrkene i den bakre delen av baseområdet). Om den ikke hadde gjort det, kunne den ikke ha slått fienden. For fiendens «innringings- og undertrykkings»-styrker var da mer enn ti ganger så sterke som den røde hæren. Da Sunzi sa «unngå fienden når han er full av kraft, slå til når han er utslitt og trekker seg tilbake», snakka han om å slite ut og ta motet fra fienden for å gjøre overmakta mindre.
Endelig er målet med tilbaketrekkinga å få fienden til å gjøre feil, eller å oppdage feilene hans. Vi må forstå at uansett hvor klok en fiendtlig militær sjef er, kan han i løpet av forholdsvis lang tid ikke unngå å gjøre noen feil. Derfor er det alltid mulig for oss å utnytte dette. Fienden er tilbøyelig til å gjøre feil akkurat som vi sjøl vurderer feil noen ganger og gjør det mulig for han å utnytte det. I tillegg til det kan vi handle slik at vi får fienden til å gjøre feil, for eksempel gjennom «å late som om vi dukker opp» som Sunzi kalte det, det vil si ved å gjøre en skinn- manøver mot øst, men angripe i vest. Om vi skal gjøre dette, kan vi ikke avgrense endepunktet for tilbaketrekkinga til et bestemt område. Når vi har trukket oss tilbake til det området vi hadde bestemt oss for, og ennå ikke har funnet noen feil vi kan utnytte, må vi noen ganger trekke oss enda lengre tilbake og vente på at fienden gjør en slik feil.
Dette er allment sett de fordelaktige vilkåra som vi prøver å oppnå ved å trekke oss tilbake. Men dette betyr ikke at vi ikke kan sette i gang en motoffensiv før alle disse vilkåra er til stede. Det er verken mulig eller nødvendig at alle vilkåra er til stede samtidig. Men en svak styrke som opererer på indre linjer mot en sterk fiende, bør arbeide for å sikre de vilkåra som er nødvendige ut fra fiendens virkelige stilling. Alle som mener det motsatte, tar feil.
Det er avhengig av situasjonen som helhet hvilket endepunkt vi skal velge for tilbaketrekkinga. Det er galt å bestemme seg for et sted som virker gunstig for overgangen til motoffensiven, hvis det bare er vurdert ut fra en del av situasjonen, og det ikke også er fordelaktig ut fra situasjonen som helhet. For i begynnelsen av motoffensiven vår må vi ha i tankene det som kan skje lengre fram, og motoffensivene våre begynner alltid med delaksjoner. Noen ganger bør endepunktet for tilbaketrekkinga legges i den forreste delen av baseområdet, slik det blei gjort i det andre og fjerde felttoget vårt mot «innringing og undertrykking» i Jiangxi, og i det tredje motfelttoget vårt i Shaanxi-Gansu-området. Noen ganger bør det være i den midtre delen av baseområdet, som i det første motfelttoget vårt i Jiangxi. Andre ganger bør det legges i den bakre delen av baseområdet, som i det tredje motfelttoget vårt i Jiangxi. I alle disse tilfellene tok vi en avgjørelse ved å knytte delsituasjonen sammen med situasjonen som helhet. Men under det femte motfelttoget i Jiangxi tenkte hæren vår slett ikke på tilbaketrekking, for den tok verken hensyn til delsituasjonen eller til situasjonen som helhet. Dette var virkelig ubesindig og dumdristig oppførsel. En situasjon er satt sammen av ei rekke faktorer. Når vi vurderer forholdet mellom en del av situasjonen og situasjonen som helhet, må vi vurdere ut fra om faktorene på fiendens side og vår, slik de kommer til uttrykk både i delsituasjonen og i situasjonen som helhet, i en viss grad er gunstige for å starte en motoffensiv.
Endepunktene for tilbaketrekkinga i et baseområde kan vanligvis deles inn i tre typer: De i den forreste delen av baseområdet, de i den midtre og de i den bakre delen. Men betyr dette at vi absolutt ikke vil slåss i de hvite områdene? Nei. Det er bare når vi må hamle opp med et storstilt «innringings- og undertrykkings»-felttog, som fienden har satt i gang, at vi nekter å slåss i de hvite områdene. Det er bare når det er stor forskjell på fiendens styrke og vår, at vi går inn for å trekke oss tilbake til baseområdet og lokke fienden langt inn, for bare på denne måten kan vi skape eller finne vilkår som er til fordel for motoffensiven. Da handler vi ut fra prinsippet om å ta vare på styrken vår og se tida an for å slå fienden. Hvis situasjonen ikke er så alvorlig, eller hvis den er så alvorlig at den røde hæren ikke kan begynne motoffensiven i baseområdet engang, eller om motoffensiven ikke går bra og det er nødvendig å trekke seg enda lengre tilbake for å få til ei forandring i situasjonen, da må vi iallfall teoretisk godta at endepunktet for tilbaketrekkinga kan bli lagt i et hvitt område, sjøl om vi har svært liten erfaring i dette.
Vanligvis kan endepunktet for tilbaketrekkinga i et hvitt område også deles inn i tre typer: 1) de som er foran baseområdet vårt, 2) de som er på flankene og 3) de som er bak. Her er et eksempel på den første typen.
Om det ikke hadde vært uenighet innafor den røde hæren og den lokale partiorganisasjonen ikke hadde vært splitta (de to vanskelige problemene som Li Lisan-linja og A-B-gruppa[33] skapte), er det tenkelig at vi kunne konsentrert styrkene våre innafor trekanten Kian-Nanfeng-Changshu under det første felttoget mot «innringing og undertrykking» i Jiangxi, og satt i gang en motoffensiv. For fiendestyrken som rykka fram fra området mellom elvene Kan og Fu, var ikke særlig større enn den røde hæren (100 000 mot 40 000). Sjøl om folket der ikke støtta rødehæren så aktivt som i baseområdet, var lendet gunstig. I tillegg til det ville det ha vært mulig å knuse de fiendtlige styrkene en for en etter hvert som de rykka fram langs forskjellige ruter.
Så et eksempel på den andre typen.
Under det tredje motfelttoget vårt i Jiangxi hadde det på samme måte vært mulig for rødehæren å konsentrere styrkene sine i det hvite området i Vest-Fujian og knuse den kolonnen først, uten å måtte gjøre en omveg på tusen li gjennom Ruijin til Hsingkuo. Dette hadde vært mulig om fiendens offensiv ikke hadde vært så omfattende, om en av fiendens kolonner hadde kommet fra Chienning, Lichuan og Taining på grensa mellom Fujian og Jiangxi, og om den kolonnen ikke hadde vært for sterk til å angripes.
Til slutt et eksempel på den tredje typen.
Under det samme tredje motfelttoget i Jiangxi kunne vi ha blitt tvunget til å trekke oss tilbake til Huichang-Hsunwu-Anyuan- området (et hvitt område) for å få fienden til å trekke lengre sør, om fiendens hovedstyrke hadde dratt sørover istedenfor vestover. Da kunne den røde hæren ha gjort et framstøt nordover, inn i det indre av baseområdet, og på det tidspunktet ville ikke fiendestyrkene i den nordre delen av baseområdet ha vært særlig store.
Men alt det som står her, er tenkte eksempler som ikke er bygd på virkelige erfaringer. Vi må se på dem som unntak og ikke behandle dem som allmenne prinsipper. Når fienden setter i gang et storstilt «innringings- og undertrykkings»-felttog, er det allmenne prinsippet vårt å lokke han langt inn, trekke oss tilbake til baseområdet og kjempe der, fordi dette er den sikreste metoden til å knuse offensiven hans.
De som går inn for «å ta opp kampen med fienden utafor porten» går mot strategisk tilbaketrekking. De hevder at å trekke seg tilbake betyr å tape territorium, påføre folket skade («å la koppene og kara våre bli knust», som de kaller det) og forårsake ugunstige følger utafor baseområdet. Under det femte motfelttoget vårt hevda de at hver gang vi trakk oss et skritt tilbake, ville fienden skyve blokkhusa sine et skritt framover. Slik ville baseområdene våre stadig skrumpe inn, og vi ville ikke ha noen mulighet til å vinne tilbake tapt grunn. Sjøl om det kan ha vært nyttig å lokke fienden langt inn i området vårt før, vil ikke dette nytte mot fiendens femte «innringings- og undertrykkings»-felttog, der han har tatt i bruk politikken med blokkhuskrigføring. De sa at den eneste måten vi kunne hamle opp med dette felttoget på, var å dele opp styrkene våre for motstand og gjøre korte, kjappe støt mot fienden.
Det er lett å svare på slike påstander, og historia vår har allerede gjort det. Når det gjelder tap av territorium, hender det ofte at en bare kan unngå tap gjennom tap. Dette er prinsippet med «å gi for å ta». Om det vi taper er territorium, og det vi vinner er seier over fienden i tillegg til at vi vinner tilbake og utvider territoriet vårt, da lønner det seg. I en handel kan ikke en kjøper få tak i varer om han ikke «taper» penger. Om en selger ikke «taper» varer, kan han ikke få tak i penger. De tapa en pådrar seg i et revolusjonært øyeblikk fører med seg ødeleggelse, og det en vinner er oppbygging med progressiv karakter. Søvn og hvile innebærer at vi taper tid, men vi får energi til morgendagens arbeid. Om en eller annen tosk ikke forstår dette og nekter å sove, har han ingen krefter neste dag, og det lønner seg ikke. Det var nettopp derfor vi tapte i det femte motfelttoget. Motvilje mot å oppgi en del av området vårt førte til at vi tapte hele. Abessinia mista også hele territoriet sitt da det bekjempa fienden front mot front, sjøl om dette ikke var den eneste grunnen til at det tapte.
Det samme gjelder spørsmålet om å påføre folket skade. Om dere nekter å la koppene og kara i noen husholdninger bli knust for ei kort tid, forårsaker dere at koppene og kara til hele folket fortsetter å bli knust i lang tid. Om dere er redde for ufordelaktige, kortsiktige, politiske tilbakeslag, kommer dere til å måtte betale for det med ufordelaktige, langsiktige, politiske tilbakeslag. Om de russiske bolsjevikene hadde gjort som «venstrekommunistene» ville etter Oktober-revolusjonen, og nekta å undertegne fredsavtalen med Tyskland, hadde de nyfødte sovjetene stått i fare for å dø en tidlig død.[34]
Slike tilsynelatende revolusjonære «venstre»-meninger stammer fra den revolusjonære utålmodigheten til de småborgerlige intellektuelle, såvel som fra den snevre konservatismen til småprodusentene blant bøndene. Folk som har slike meninger, ser bare ei side av problemet og er ikke i stand til å se allsidig på hele situasjonen. De vil ikke knytte dagens interesser sammen med morgendagens interesser, eller delinteresser sammen med helhetlige interesser, men klynger seg for sitt bare liv til delen og til det midlertidige. Visst skal vi klynge oss fast til delen og til det midlertidige når det under de forholda som rår er fordelaktig — og særlig når det er avgjørende — for hele situasjonen på det tidspunktet, og for hele perioden. Ellers blir vi talsmenn for å la ting skli og ikke gjøre noe med dem. Det er grunnen til at ei tilbaketrekking må ha et endepunkt. Vi må ikke følge småprodusentens kortsynthet. Vi må lære bolsjevikenes visdom. Det blotte øyet er ikke nok, vi trenger hjelp av teleskopet og mikroskopet. Den marxistiske metoden er teleskopet og mikroskopet i politiske og militære saker.
Sjølsagt er det problemer i forbindelse med strategisk tilbaketrekking. Å velge tidspunktet for å begynne tilbaketrekkinga, å velge endepunktet, å overbevise kadrene og folket politisk er vanskelige problemer som krever ei løsning.
Spørsmålet om å finne det rette tidspunktet for å begynne tilbaketrekkinga er svært viktig. Om tilbaketrekkinga ikke var blitt gjennomført akkurat da den blei det i det første felttoget vårt mot «innringing og undertrykking» i Jiangxi-provinsen, det vil si om den var blitt forsinka, ville det i hvert fall ha hatt noe å si for hvor stor seieren vår blei. Både for tidlig tilbaketrekking og for sein tilbaketrekking fører sjølsagt til tap. Men vanligvis fører for sein tilbaketrekking til større tap enn for tidlig tilbaketrekking. Når vi går over til motoffensiven, og har omgruppert styrkene våre etter at vi har nådd endepunktet for tilbaketrekkinga vår, og venter i ro og fred på den utslitte fienden, er det til stor hjelp for oss at vi har trukket oss tilbake i rett tid og dermed blitt i stand til å beholde hele initiativet. Da vi knuste fiendens første, andre og fjerde «innringings- og undertrykkings»-felttog i Jiangxi, kunne vi handtere han sjølsikkert og uten hastverk. Det var bare under det tredje felttoget at den røde hæren var svært utslitt av den omvegen den måtte ta i all hast for å samle seg på nytt. Vi hadde nemlig ikke venta at fienden skulle sette i gang en ny offensiv så raskt etter å ha lidd et så knusende nederlag i det andre felttoget (vi avslutta det andre motfelttoget vårt den 29. mai 1931 og Chiang Kai-shek begynte det tredje «innringings- og undertrykkings«-felttoget sitt den 1. juli). Vi bestemmer oss for når vi skal trekke oss tilbake på samme måte som vi bestemmer oss for når vi skal sette i gang forberedelsesfasen til en motoffensiv, noe som vi har drøfta før, dvs. helt på grunnlag av de opplysningene vi har samla før og som vi ikke kan klare oss uten, og på ei vurdering av den allmenne situasjonen til fienden og hos oss.
Det er svært vanskelig å overbevise kadrene og folket om at strategisk tilbaketrekking er nødvendig når de ikke har erfaring med det, og når hærledelsen ennå ikke har så stor prestisje at den kan samle myndigheten til å ta avgjørelsen om strategisk tilbaketrekking i hendene på noen få personer, eller på en enkelt person, og samtidig ha kadrenes tillit. Vi møtte store vansker i begynnelsen av det første og fjerde motfelttoget vårt og i hele det femte, fordi kadrene mangla erfaring og ikke hadde tru på strategisk tilbaketrekking. Under det første motfelttoget var kadrene påvirka av Li Lisan-linja, og helt til de blei overbevist om det motsatte, gikk de ikke inn for å trekke seg tilbake, men for å angripe. I det fjerde motfelttoget var kadrene påvirka av militær eventyrpolitikk og gikk mot å forberede tilbaketrekking. I det femte holdt de først fast på den militære eventyrpolitikken og gikk mot å lokke fienden langt inn, men seinere gikk de over til militær konservatisme. Så hadde vi tilhengerne av Zhang Guotao-linja. De innrømte ikke at det var umulig å opprette baser i områdene til det tibetanske folket og til hui-folket[35] før de kjørte hodet mot veggen. Det er helt nødvendig at kadrene har erfaring, og nederlag er sannelig framgangens mor. Men det er også nødvendig å lære med et åpent sinn fra andre folks erfaring. Det er rein og skjær «trangsynt empirisme» å forlange å ha egne erfaringer i alle saker og nekte å godta andre folks erfaringer når en ikke har egne. Krigen vår har lidd i ikke liten grad på grunn av dette.
Folket hadde aldri så liten tru på at strategisk tilbaketrekking var nødvendig, som i det første motfelttoget vårt i Jiangxi, og det skyldtes at de mangla erfaring. Da var både de lokale partiorganisasjonene og folkemassene i fylkene Kian, Hsingkuo og Yungfeng mot at den røde hæren trakk seg tilbake. Men etter erfaringene med ,det første motfelttoget dukka det ikke opp noe slikt problem i de felttoga som fulgte. Alle var overbevist om at tapet av territorium i baseområdet og folkets lidelser var midlertidige, og hadde tillit til at den røde hæren kunne knuse fiendens «innringing og undertrykking». Men spørsmålet om folket er tillitsfullt er nært knytta sammen med om kadrene er tillitsfulle, og derfor er det å overbevise kadrene den første og viktigste oppgava vår.
Strategisk tilbaketrekking tar bare sikte på å gå over på motoffensiven, og er bare det første stadiet i den strategiske defensiven. Det spørsmålet som avgjør hele strategien, er spørsmålet om seieren kan vinnes i det stadiet som følger, stadiet med motoffensiv.
4. STRATEGISK MOTOFFENSIV
Når vi skal slå tilbake offensiven til en fiende som er absolutt overlegen, støtter vi oss på situasjonen som blei skapt i stadiet med den strategiske tilbaketrekkinga. Det er en situasjon som er til fordel for oss, ufordelaktig for fienden og som er forskjellig fra situasjonen i begynnelsen av offensiven hans. Det er mye som trengs for å skape en slik situasjon. Alt dette har vi tatt for oss ovafor.
Men om disse vilkåra er til stede, og om vi har en situasjon som er til fordel for oss og ufordelaktig for fienden, så betyr ikke det at vi allerede har slått han. Slike vilkår og en slik situasjon gjør det mulig for oss å seire, og gjør det mulig at han lir nederlag, men det innebærer verken at seier eller nederlag er blitt til virkelighet. De har ennå ikke gitt noen av hærene virkelig seier eller nederlag. Det er nødvendig med et avgjørende slag mellom de to hærene for at en av dem skal seire og den andre li nederlag. Bare et avgjørende slag kan slå fast hvilken hær som er seierherren og hvilken som er taperen. Dette er den eneste oppgava i stadiet med strategisk motoffensiv. Motoffensiven er en lang prosess, det mest fengslende, det mest dynamiske og også det endelige stadiet i et defensivt felttog. Det som kalles aktivt forsvar, dreier seg i hovedsak om denne strategiske motoffensiven, som har karakter av et avgjørende slag.
Vilkåra og situasjonen blir ikke bare skapt i stadiet med den strategiske tilbaketrekkinga, men fortsetter å bli skapt i stadiet med motoffensiven. Verken i form eller innhold er de nøyaktig like i det første og siste stadiet.
Det som for eksempel fortsatt kan være det samme både i form og innhold, er den kjensgjerninga at fiendens styrker kommer til å være enda mer utslitte og reduserte. Dette er rett og slett en fortsettelse av at de var utslitte og reduserte i det forrige stadiet.
Men det er nødt til å oppstå helt nye vilkår og en helt ny situasjon. Når fienden har lidd ett eller flere nederlag, er derfor de vilkåra som er til fordel for oss, men ufordelaktige for fienden, ikke lenger innskrenka til at han er utslitt osv. En ny ting har kommet til, nemlig at han har lidd nederlag. Det vil også skje nye endringer i situasjonen. Den relative styrken til de to hærene som står mot hverandre, kommer sjølsagt ikke lenger til å være den samme som før når fienden begynner å manøvrere styrkene sine på en uryddig måte og gjøre feiltrekk.
Men om det ikke er fiendens, men våre styrker som har lidd ett eller flere nederlag, kommer både vilkåra og situasjonen til å endre seg i den motsatte retninga. Det vil si at fienden får færre ulemper, mens vi på vår side får flere ulemper og de kommer attpå til til å vokse. Det vil igjen være noe helt nytt og annerledes.
Om den ene parten lir nederlag, fører det umiddelbart og raskt til at han anstrenger seg på nytt for å unngå katastrofe og gjøre seg fri fra de nye vilkåra og den nye situasjonen som er ugunstig for han og gunstig for fienden. Han anstrenger seg for å gjenskape vilkår og en situasjon som er gunstig for seg og ugunstig for motstanderen, for å øve press på han.
Han som vinner, kommer til å anstrenge seg for å gjøre nøyaktig det motsatte. Han kommer til å anstrenge seg for å utnytte seieren og volde fienden enda større skader. Han kommer til å anstrenge seg for å få flere vilkår som er gunstige for han og for å bedre situasjonen sin enda mer og hindre at fienden klarer å gjøre seg fri fra de ugunstige vilkåra og den ugunstige situasjonen og unngå katastrofe.
Derfor er kampen i stadiet med det avgjørende slaget den voldsomste for begge parter. Den er den mest innvikla, og den som forandrer seg mest, så vel som den vanskeligste og hardeste i hele krigen eller hele felttoget. Også for ledelsen er det den aller mest krevende tida.
I stadiet med motoffensiven er det mange problemer. De viktigste er innledninga av motoffensiven, troppekonsentrasjon, bevegelig krigføring, krig med rask avgjørelse og tilintetgjøringskrig.
For å løse disse problemene bruker vi i hovedsak de samme prinsippene som i en motoffensiv. I denne forstand kan vi si at en motoffensiv er en offensiv.
Likevel er en motoffensiv ikke akkurat det samme som en offensiv. Prinsippene for motoffensiven blir brukt når fienden er på offensiven. Prinsippene for offensiven blir brukt når fienden er på defensiven. På denne måten er det visse forskjeller mellom en motoffensiv og en offensiv.
Derfor må vi verken overse likhetene eller forskjellene mellom motoffensiven og offensiven når det gjelder å bruke dem i praksis. Vi må ikke gjøre dette, sjøl om alle de forskjellige operasjonsprinsippene er tatt med i drøftinga av motoffensiven i dette kapitlet om den strategiske defensiven, og sjøl om kapitlet om den strategiske offensiven bare tar opp andre problemer for å unngå gjentakelser.
5. INNLEDNINGA AV MOTOFFENSIVEN
Problemet med å starte motoffensiven er problemet med «det innledende slaget» eller «forspillet».
Mange borgerlige militæreksperter tilrår at en er forsiktig i det innledende slaget, enten en er på den strategiske defensiven eller på den strategiske offensiven, men særlig når en er på defensiven. Tidligere gjorde vi også dette til et viktig poeng. Operasjonene våre mot fiendens fem «innringings- og undertrykkings»-felttog i Jiangxi-provinsen har gitt oss rik erfaring, og vi vil tjene på å studere dem.
I det første felttoget brukte fienden om lag 100 000 mann som var delt inn i åtte kolonner, da han rykka fram sørover fra Kian-Chienning-linja mot baseområdet til den røde hæren. Den røde hæren hadde om lag 40 000 mann og var konsentrert i Huangpi- og Hsiaopu-området i Ningdu fylke i Jiangxi-provinsen.
Situasjonen var slik:
1) «Undertrykkings»-styrkene var ikke over 100 000 mann. Ingen av dem var Chiang Kai-sheks egne tropper, og den allmenne situasjonen var ikke særlig alvorlig.
2) Fiendedivisjonen under Lo Lin, som forsvarte Kian, befant seg i vest på den andre sida av Kan-elva.
3) De tre fiendedivisjonene under Gong Bingfan, Zhang Huizan og Tan Tao-yuan hadde rykka fram og okkupert Futian- Tunggu-Lungkang-Yuantou-avsnittet sørøst for Kian og nordvest for Ningdu. Hovedstyrken til Zhang Huizans divisjon var i Lungkang, og hovedstyrken til Tan Tao-yuans divisjon var i Yuantou. Det var ikke tilrådelig å velge Futian og Tunggu som slagmark, for innbyggerne der var blitt villeda av A-B-gruppa og var mistruiske til, og mot, den røde hæren for ei tid.
4) Fiendedivisjonen under Liu Ho-ting var langt unna, i Chienning i det hvite området i Fujian, og det var ikke sannsynlig at den ville gå inn i Jiangxi,
5) De to fiendedivisjonene under Mao Bingwen og Hsu Keh- hsiang hadde gått inn i Toupi-Lokou-Tungshao-avsnittet, som lå mellom Kuangchang og Ningdu, Toupi var et hvitt område, Lokou en geriljasone og Tungshao, der det var A-B-gruppe- elementer, var et sted der det sannsynligvis ville lekke ut informasjoner. I tillegg kunne de tre fiendedivisjonene i vest under Chang Huizan, Tan Tao-yuan og Gong Bingfan samle styrkene sine dersom vi angrep Mao Bingwen og Hsu Keh-hsiang og deretter gjorde et framstøt vestover. På den måten kunne de gjøre det vanskelig for oss å seire, og gjøre det umulig for oss å avgjøre saka en gang for alle.
6) De to divisjonene under Zhang Huizan og Tan Tao-yuan, som utgjorde fiendens hovedstyrke, var tropper som tilhørte Lu Ti-ping. Han var øverstkommanderende for dette «innringings- og undertrykkings»-felttoget og guvernør i Jiangxi-provinsen, og Zhang Huizan var kommanderende offiser i felten. Å tilintetgjøre disse to divisjonene ville praktisk talt være å knuse felttoget. Hver divisjon hadde omlag fjorten tusen mann, og Zhangs var fordelt på to steder. Derfor ville vi ha absolutt overlegenhet om vi angrep en divisjon av gangen.
7) Lungkang-Yuantou-avsnittet, der hovedstyrkene til Zhangs og Tans divisjoner sto, lå nært det stedet vi hadde konsentrert styrkene våre, og vi hadde god støtte i folket til å dekke framrykkinga vår.
8) Lendet i Lungkang var bra. Det var ikke lett å angripe Yuantou. Men om fienden skulle trykke fram til Hsiaopu for å angripe oss, ville lendet være bra for oss der også.
9) Vi kunne samle flest soldater i Lungkang-avsnittet. I Hsing- kuo, mindre enn hundre li sørvest for Lungkang, hadde vi en sjølstendig divisjon på over tusen mann som kunne manøvrere i fiendens bakre områder.
10) Om troppene våre gjorde et gjennombrudd i sentrum og slo ei bresje i fiendens front, ville kolonnene hans i øst og i vest bli delt og splitta i to grupper som sto langt fra hverandre.
Dette var årsakene til at vi bestemte oss for at det første slaget vårt skulle bli mot Zhang Huizans hovedstyrke. Vi slo med hell til mot to av brigadene og divisjonshovedkvarteret hans. Vi utrydda hele styrken på ni tusen mann og tok divisjonssjefen sjøl til fange, uten å la en eneste mann eller hest slippe unna. Denne ene seieren skremte Tans divisjon til å flykte mot Tungshao og Hsus divisjon til å flykte mot Toupi. Troppene våre forfulgte Tans divisjon og utsletta halvparten av den. Vi utkjempa to slag på fem dager (27. desember 1930 til 1. januar 1931), og fiendestyrkene i Futian, Tonggu og Toupi trakk seg tilbake i uorden fordi de var redde for å bli slått. Slik endte det første «innringings- og undertryk- kings»-felttoget.
Situasjonen i det andre felttoget var slik:
1) «Undertrykkings»-styrkene på 200 000 mann blei kommandert av Ho Ying-chin, og hadde hovedkvarter i Nanchang.
2) Akkurat som i det første fiendefelttoget var ingen av styrkene Chiang Kai-sheks egne tropper. Blant dem var 19. rutearmé under Cai Tingkai, 26. under Sun Lianzhong og 8. under Zhu Shaoliang sterke eller ganske sterke, mens alle de andre var ganske svake.
3) A-B-gruppa var blitt renska ut og hele befolkninga i baseområdet støtta den røde hæren.
4) 5. rutearmé under Wang Chin-yu, som nettopp var kommet nordfra, var redd for oss, og allment sett var de to divisjonene på venstre flanke under Kuo Hua-tsung og Ha Meng-ling også redde.
5) Dersom troppene våre angrep Futian først og så feide tvers over mot øst, kunne vi utvide baseområdet til Chienning-Lichuan- Taining-avsnittet på grensa mellom Fukian og Jiangxi og skaffe oss . forsyninger som kunne hjelpe oss å knuse det neste «innringings- og undertrykkings«-felttoget. Men om vi skulle trenge vestover, ville vi havne ved Kan-elva og ikke ha plass til å utvide styrkene våre etter slaget. Om vi skulle snu østover etter slaget, ville vi slite ut troppene våre og kaste bort tid.
6)Sjøl om hæren vår (den hadde over 30 000 mann) var litt mindre enn i det første felttoget, hadde den hatt fire måneder til å komme seg og samle krefter på.
På grunn av dette bestemte vi oss for å ta kampen opp med styrkene til Wang Chin-yu og Gong Bingfan (de utgjorde 11 regimenter) i Futian-avsnittet i det første slaget vårt. Etter at vi hadde vunnet dette slaget, angrep vi Kuo Hua-tsung, Sun Lianzhong, Zhu Shaoliang og Liu Ho- ting en etter en. På femten dager (fra 16.. mai til 30. mai 1931) marsjerte vi sju hundre li, utkjempa fem slag, erobra mer enn tjue tusen geværer og knuste fiendens «innringings- og undertrykkings»-felttog grundig. Da vi sloss mot Wang Chin-yu, sto vi mellom de to fiendestyrkene under Cai Tingkai og Kuo Hua-tsung. Vi var omlag ti li fra Kuo Hua-tsung og førti li fra Cai Tingkai, og noen sa at vi var «havna i ei blindgate», men vi kom oss gjennom likevel. Dette skyldtes i hovedsak den støtta vi fikk fra folket i baseområdet og mangelen på samordning mellom fiendens enheter. Etter at divisjonene til Kuo Hua-tsung var slått, flykta Hao Meng-lings divisjon tilbake til Yungfeng om natta, og unngikk på det viset katastrofen.
Situasjonen i det tredje «innringings- og undertrykkings»-felttoget var slik:
1) Chiang Kai-shek dro sjøl i felten som øverstkommandrende. Det var tre underordna sjefer under han. Hver av dem hadde ansvar for en kolonne — den venstre, den høyre og den midtre. Midtkolonnen blei leda av He Yingqin, som i likhet med Chiang Kai-shek hadde hovedkvarteret sitt i Nanchang. Den høyre kolonnen blei leda av Chen Mingshu som hadde hovedkvarter i Kian, og den venstre av Zhu Shaoliang som hadde hovedkvarter i Nanfeng.
2) «Undertrykkings»-styrkene telte 300 000 mann. Hovedstyrkene, til sammen om lag 100 000 mann, var Chiang Kai-sheks egne tropper, og besto av 5 divisjoner (hver med 9 regimenter). De blei leda av henholdsvis Chen Cheng, Luo Zhuoying, Chao Kuan-tao, Wei Lihuang og Chiang Ting-wen. I tillegg til disse var det 3 divisjoner (tilsammen 40 000 mann) under Jiang Guangnai, Cai Tingkai og Han Teh-chin. Så var det Sun Lianzhongs 20 000 mann sterke armé. Det var også andre og svakere styrker som heller ikke var Chiangs egne.
3) Fiendens strategi i dette «undertrykkings»-felttoget var «å gå rett på». Dette var svært forskjellig fra strategien med «å konsolidere seg for hvert skritt», som han brukte i det andre felttoget. Målet var å presse den røde hæren tilbake mot Gan-elva og utrydde den der.
4) Det var bare en måneds opphold mellom slutten på det andre fiendefelttoget og begynnelsen på det tredje. Den røde hæren (som da var 30 000 mann sterk) hadde verken fått hvile piler erstatninger etter mye hard kamp, og da fienden pressa hardt på fra flere retninger, hadde den nettopp tatt en omveg på tusen li for å konsentrere styrkene i Hsingkuo i den vestre delen av baseområdet i Sør-Jiangxi.
I denne situasjonen planla vi først å bevege oss fra Hsingkuo om Wan’an, gjøre et gjennombrudd ved Futian, og så feie fra vest til øst, tvers over fiendens bakre sambandslinjer. Slik skulle vi la fiendens hovedstyrker trenge djupt inn i baseområdet vårt i Sør-Jiangxi til ingen nytte. Dette skulle være den første fasen i operasjonen vår. Så skulle vi gripe høvet til å slå til mot de sårbare enhetene til fienden når han gikk nordover igjen og nødvendigvis måtte være svært utslitt. Det skulle være den andre fasen i operasjonen vår. Kjernen i denne planen var å unngå fiendens hovedstyrker og slå til mot de svake punktene hans. Men da styrkene våre rykka fram mot Futian, blei vi oppdaga av fienden. Han sendte de to divisjonene under Chen Cheng og Luo Zhuoying raskt inn på scenen. Vi måtte forandre planene våre og falle tilbake til Kaohsinghsu i den vestlige delen av Hsingkuo fylke, som sammen med omegnen på mindre enn hundre kvadrat! i var det eneste stedet troppene våre kunne trekkes sammen. Dagen etter at vi hadde trukket sammen styrkene våre, bestemte vi oss for å gjøre et framstøt østover mot Lientang øst i Hsingkuo fylke, Liangtsun sør i Yungfeng fylke og Huangpi nord i Ningdu fylke. Samme natt gikk vi gjennom den førti li breie luka mellom Chiang Ting-wens divisjon og styrkene til Jiang Guangnai, Cai Tingkai og Han Teh-chin i ly av mørket og dreide mot Lien-tang. Den andre dagen utkjempa vi ei mindre trefning med de framskutte enhetene under Shangguan Yunxiang (som hadde kommandoen over Hao Meng-lings divisjon, såvel som sin egen). Det første slaget utkjempa vi den tredje dagen mot divisjonen til Shangguan Yunxiang, og det andre på den fjerde dagen mot divisjonen til Hao Meng-ling. Etter at vi hadde marsjert i tre dager, nådde vi Huangpi og utkjempa det tredje slaget vårt mot divisjonen til Mao Bingwen. Vi vant alle tre slaga og erobra over ti tusen geværer. Hovedstyrkene til fienden hadde rykka fram vestover og sørover, og ved dette høvet vendte de alle mot øst. I rasende fart rykka de fram mot Huangpi fra alle kanter for å komme i kamp, og rykka inn på oss i ei stor tett innringing. Vi smatt gjennom i de høye fjella som lå i den tjue li store luka mellom styrkene til Jiang Guangnai, Cai Tingkai og Han Teh-chin på den ene sida og Chen Cheng og Luo Zhuoying på den andre. På den måten konsentrerte vi styrkene igjen innafor grensene til Hsingkuo fylke da vi dro tilbake mot vest. Da fienden oppdaga dette og begynte å rykke vestover igjen, hadde styrkene våre allerede hatt fjorten dagers hvile, mens fiendens sultne, utslitte og mismodige tropper ikke var i stand til å slåss. Derfor bestemte de seg for å trekke seg tilbake. Vi utnytta tilbaketoget deres til å angripe styrkene til Jiang Guangnai, Cai Tingkai, Chiang Ting-wen og Han Teh-chin, og utsletta en av Chiang Ting-wens brigader og hele divisjonen til Han Teh-chin. Når det gjelder divisjonene under Jiang Guangnai og Cai Tingkai, endte kampen uavgjort, og de kom seg unna.
Situasjonen i det fjerde «innringings- og undertrykkings»-felttoget var slik: Fienden rykka fram mot Kuangchang i tre kolonner. Den østre var hovedstyrken hans, mens de to divisjonene som utgjorde den vestre kolonnen, var ubeskytta mot angrep fra oss, og samtidig lå de svært nær det området der vi hadde konsentrert styrkene våre. Vi hadde altså muligheten til å angripe den vestre kolonnen hans sør i Yihuang fylke først, og med ett slag utrydda vi de to divisjonene under Li Ming og Chen Shih-chi. Da fienden så sendte to divisjoner fra den østre kolonnen for å støtte midtkolonnen og rykke videre fram, kunne vi igjen utrydde en divisjon sør i Yihuang fylke. I disse to slaga erobra vi mer enn ti tusen geværer og knuste i hovedsak «innringings- og undertrykkings»-felttoget til fienden.
I det femte felttoget rykka fienden fram ved hjelp av den nye strategien sin med å bygge blokkhus, og han okkuperte først Lichuan. Men da vi prøvde å ta tilbake Lichuan og tok opp kampen med fienden utafor baseområdet, angrep vi nord for Lichuan ved Hsiaoshih. Dette var et av fiendens støttepunkter, og i tillegg lå det i det hvite området. Da vi ikke klarte å vinne slaget, vendte vi angrepet vårt mot Tzehsichiao, som også var et av fiendens støttepunkter i det hvite området sørøst for Hsiaoshih. Igjen mislyktes vi. På leiting etter kamp jagde vi rundt blant fiendens hovedstyrker og blokkhusa hans, og havna i fullstendig passivitet. Gjennom hele det femte felttoget vårt mot «innringing og undertrykking», som varte et helt år, viste vi ikke det minste initiativ eller framdrift. Til slutt måtte vi trekke oss tilbake fra baseområdet vårt i Jiangxi.
Erfaringa til hæren vår i disse fem felttoga mot «innringing og undertrykking» beviser at det første slaget i en motoffensiv er uhyre viktig for den røde hæren som er på defensiven, om den skal knuse en stor og mektig fiendtlig «undertrykkings»-styrke. Seier eller nederlag i det første slaget har ei enorm virkning på hele situasjonen, helt fram til det siste slaget. Vi kommer altså til disse slutningene:
For det første må vi vinne det første slaget. Vi må bare slå til når både fiendens stilling, terrenget og støtta fra folket er til fordel for oss og ikke for fienden, og når vi er helt sikre på å seire. Dersom situasjonen ikke er slik, må vi heller vike unna og vise varsomhet og vente på et gunstig øyeblikk. Det vil alltid finnes muligheter, vi må ikke gå med på å slåss uten å tenke oss om. I det første motfelttoget hadde vi opprinnelig planlagt å slå til mot troppene til Tan Tao-yuan. Vi rykka fram to ganger, men måtte legge band på oss begge gangene og trekke oss tilbake, fordi de ikke ville rikke seg fra de dominerende stillingene sine på Yuantou- høydene. Noen få dager seinere oppsøkte vi troppene til Zhang Huizan, som var mer sårbare for angrepet vårt. I det andre motfelttoget rykka hæren vår fram mot Tungku, der vi lå i leir nær fienden i tjuefem dager. Det eneste formålet med dette var å vente på at Wang Chin-yus menn skulle forlate støttepunktet sitt i Futian. Dette gjorde vi sjøl om vi risikerte at det lekte ut opplysninger. Vi forkasta alle utålmodige forslag om et raskt angrep, og nådde til slutt målet vårt. I det tredje motfelttoget var vi tålmodige, vendte tilbake og forandra taktikken til et gjennombrudd i sentrum, sjøl om stormen raste rundt oss på alle kanter og vi hadde tatt en omveg på tusen li, og sjøl om fienden hadde oppdaga at vi planla å omgå han. Til slutt utkjempa vi det første slaget ved Lientang og vant. I det fjerde motfelttoget trakk vi oss tilbake uten å nøle etter at angrepet vårt på Nanfeng hadde slått feil. Vi svingte mot fiendens høyre flanke og samla styrkene våre igjen i Tungshao-området. Deretter begynte vi det store og seierrike slaget sør i Yihuang fylke. Det var først i det femte motfelttoget at vi ikke erkjente betydninga av det første slaget i det hele tatt. Vi blei urolige ved tapet av en enkelt fylkeshovedstad, Lichuan, og styrkene våre marsjerte nordover for å møte fienden i et forsøk på å ta den tilbake. Det uventa sammenstøtet ved Hsunkou førte til seier (en fiendedivisjon blei utrydda). Men det blei ikke behandla som det første slaget. Vi forutså heller ikke hvilke forandringer som måtte følge, men isteden angrep vi Hsiaoshih overilt, og uten å være sikre på seier. Vi mista altså initiativet i aller første trekk, og det er i virkeligheten den verste og dummeste måten å slåss på.
For det andre må planen for det første slaget være forspillet til og en organisk del av planen for hele felttoget, Uten en god plan for hele felttoget er det helt umulig å utkjempe det første slaget virkelig godt. Det vil si at sjøl om en seirer i det første slaget, kan en slik seier ikke reknes som noe annet enn et nederlag dersom det er til skade og ikke til hjelp for felttoget som helhet (slik tilfellet var med slaget ved Hsunkou i det femte felttoget). Derfor må en ha ei grov oversikt over hvordan det andre, tredje, fjerde og til og med det siste slaget kommer til å bli utkjempa før en utkjemper det første slaget. Vi må også vurdere hvilke forandringer det fører til for fiendens situasjon som helhet om vi vinner eller taper hvert av de slaga som følger. Sjøl om resultatet kanskje ikke blir — og avgjort ikke kommer til å bli — akkurat slik vi venter, må vi tenke gjennom alt nøye og realistisk i lys av den allmenne situasjonen på begge sider. Det er umulig å gjøre et virkelig godt trekk på sjakkbrettet uten å ha grep om situasjonen som helhet.
For det tredje må en også vurdere hva som kommer til å skje i det neste strategiske stadiet i krigen. En strateg gjør ikke plikta si om han bare er opptatt av motoffensiven og forsømmer de tiltaka en må ta etter at den lykkes, eller om den mislykkes. På et bestemt strategisk stadium må han vurdere de stadiene som kommer etterpå, eller i det minste det neste. Det er mulig å gjøre et allment overslag, og det er nødvendig å vurdere framtidsutsiktene, sjøl om det er vanskelig å forutse framtidige forandringer, og sjøl om ting virker mer utydelig jo lengre fram en ser. Både i krig og politikk er det å planlegge ett skritt av gangen etter hvert som en går framover, en skadelig måte å lede på. For hvert skritt er det nødvendig å undersøke de konkrete forandringene som følger, og endre eller utvikle de strategiske planene og operasjonsplanene sine i samsvar med det. Ellers står en i fare for å gjøre den feilen at en raser rett fram uten hensyn til farene. Men det er absolutt nødvendig å ha en langsiktig plan der hovedlinjene er tenkt ut, og som dekker et helt strategisk stadium eller til og med flere strategiske stadier. Om en ikke lager en slik plan, fører det til den feilen at en nøler og lar seg binde. Da tjener vi i virkeligheten fiendens strategiske mål, og setter oss sjøl i ei passiv stilling. Vi må huske at fiendens overkommando ikke mangler strategisk innsikt. Det blir først mulig å oppnå strategiske seirer når vi har lært oss til å ligge ett hestehode foran fienden. Vi gjorde ikke det, og det var hovedårsaka til feilene i den strategiske ledelsen da den «venstre»- opportunistiske linja rådde under fiendens femte «innringings- og undertrykkings»-felttog og under Zhang Guotao-linja. Kort sagt må vi se framover til stadiet med motoffensiven når vi er i stadiet med tilbaketog. I stadiet med motoffensiven må vi se framover til stadiet med offensiven, og i stadiet med offensiven må vi igjen se framover til et stadium med tilbaketog. Hvis vi ikke gjør det, men begrenser oss til å vurdere situasjonen i øyeblikket, ber vi om å bli slått.
Det første slaget må vinnes. Vi må ta planen for hele felttoget med i betraktning. Og vi må ta det strategiske stadiet som kommer etter det med i betraktning. Dette er de tre prinsippene vi aldri må glemme når vi begynner en motoffensiv, det vil si når vi utkjemper det første slaget.
6. TROPPEKONSENTRASJON
Det virker lett å konsentrere troppene, men i praksis er det ganske vanskelig. Alle veit at det er best å bruke en stor styrke for å slå en liten. Likevel er det mange som ikke gjør det, men som tvert imot ofte deler opp styrkene sine. Grunnen til det er at slike militære ledere ikke har strategiske evner og blir forvirra av innfløkte omstendigheter. Derfor er de prisgitt omstendighetene, de mister initiativet og blir passive.
Det en militær leder trenger mest av alt, uansett hvor innfløkte, alvorlige og barske forholda er, er evna til å fungere sjølstendig når det gjelder å organisere og bruke styrkene sine. Fienden kan ofte tvinge han inn i ei passiv stilling, men det som er viktig, er å vinne tilbake initiativet raskt. Om han ikke gjør det, betyr det nederlag.
Initiativet er ikke noe innbilt, men konkret og materielt. Det viktigste her er å bevare og samle en væpna styrke som er så stor som mulig og som er full av kampglød.
Det er lett å havne i ei passiv stilling i defensiv krigføring, fordi den gir oss mye mindre spillerom til å utfolde initiativet vårt fullt ut enn offensiv krigføring. Men defensiv krigføring, som har ei passiv form, kan ha et aktivt innhold. Den kan vendes fra å ha ei passiv form til å ha både ei aktiv form og et aktivt innhold. Det kan se ut som om vi gjør ei fullstendig planlagt strategisk tilbaketrekking under tvang, men i virkeligheten gjør vi den for å ta vare på styrken vår og vente på et gunstig øyeblikk for å slå fienden, for å lokke han langt inn og forberede motoffensiven. På den andre sida kan det se ut som et alvorlig forsøk på å vinne initiativet om vi nekter å trekke oss tilbake og i all hast går med på å slåss (som i slaget ved Hsiaoshih), men i virkeligheten er vi da passive. En strategisk motoffensiv har ikke bare et aktivt innhold, men også ei aktiv form, den forkaster den passive holdninga fra perioden med tilbaketrekking. I forhold til fienden er motoffensiven et forsøk vi gjør på å få han til å slippe initiativet og sette han i ei passiv stilling.
Troppekonsentrasjon, bevegelig krigføring, krig med rask avgjørelse og tilintetgjøringskrig er alt sammen nødvendige vilkår for å nå dette målet fullt ut. Og troppekonsentrasjon er det første og viktigste av dem.
Denne konsentrasjonen er nødvendig for å snu opp ned på situasjonen mellom oss og fienden. For det første har den som mål å snu situasjonen når det gjelder framrykking og tilbaketrekking. Før var det fienden som rykka fram og vi som trakk oss tilbake. Nå prøver vi å komme fram til en situasjon der vi rykker fram og han trekker seg tilbake. Når vi konsentrerer troppene våre og vinner et slag, oppnår vi dette målet i det slaget, og dette virker inn på hele felttoget.
For det andre er målet med troppekonsentrasjon å snu situasjonen når det gjelder angrep og forsvar. I defensiv krigføring er det hovedsakelig innafor det passive stadiet eller «forsvars»-stadiet vi trekker oss tilbake til det fastsatte endepunktet. Motoffensiven hører hjemme innafor det aktive stadiet eller «angreps»-stadiet. Sjøl om motoffensiven ikke mister det defensive preget sitt i noen av stadiene i den strategiske defensiven, betyr den likevel ei forandring når vi sammenlikner den med tilbaketrekkinga, ikke bare i form, men også i innhold. Motoffensiven er overgangen mellom den strategiske defensiven og den strategiske offensiven, og den er et forspill til den strategiske offensiven. Det er nettopp med tanke på motoffensiven at troppene blir konsentrert.
For det tredje skal troppekonsentrasjonen snu situasjonen når det gjelder indre og ytre linjer. En hær som opererer på strategisk indre linjer har mange ulemper, og dette gjelder særlig for den røde hæren som jo står overfor «innringing og undertrykking». Men vi kan og må absolutt forandre denne situasjonen i felttog og slag. Vi kan forandre et stort «innringings- og undertrykkings»-felttog som fienden fører mot oss, til flere små atskilte innringings- og undertrykkingsfelttog som vi fører mot fienden. Vi kan endre det angrepet fienden retter mot oss fra flere kanter på det strategiske nivået, til angrep som vi retter mot fienden fra flere kanter i felttog og slag. Strategisk er fienden overlegen, men det kan vi endre til at vi blir overlegne i felttog og slag. Vi kan stille fienden, som har ei sterk strategisk stilling, i ei svak stilling i felttog og slag. Samtidig kan vi forandre vår egen strategisk svake stilling til å bli ei sterk stilling i felttog og slag. Det er dette vi kaller operasjoner på ytre linjer innafor operasjoner på indre linjer, innringing og undertrykking innafor «innringing og undertrykking», blokade innafor blokade, offensiv innafor defensiv, overlegenhet i underlegenhet, styrke i svakhet, fordeler i ugunstige situasjoner og initiativ i passivitet. Seier i den strategiske defensiven avhenger i hovedsak av troppekonsentrasjon.
Dette har ofte vært et viktig og omstridt spørsmål i krigshistoria til den kinesiske rødehæren. I slaget ved Kian 4. oktober 1930 rykka vi fram og begynte angrepet før styrkene våre var helt samla, men heldigvis flykta fiendestyrken (Teng Yings divisjon) av seg sjøl. Angrepet vårt aleine var uten virkning.
Fra 1932 fans det en parole, «angrip på alle fronter». Den oppfordra til å angripe i alle retninger fra baseområdet — nord, sør, øst og vest. Dette er ikke bare feilaktig for den strategiske defensiven, men tilmed for den strategiske offensiven. Så lenge det ikke skjer noen grunnleggende forandring i den totale styrkebalansen, inneholder både strategien og taktikken dette: defensiven og offensiven, angrep som tar sikte på å binde fienden og stormangrep. «Angrep på alle fronter» er i virkeligheten svært sjeldne. Denne parolen uttrykker militært likhetsmakeri, som henger sammen med militær eventyrpolitikk.
I 1933 la talsmennene for militært likhetsmakeri fram teorien om «å slå med to ‘knyttnever’» og dele hovedstyrken til den røde hæren i to, for å prøve å seire i to strategiske retninger samtidig. Resultatet var at den ene knyttneven blei uvirksom, mens den andre blei utslitt av kamp, og vi klarte ikke å vinne den størst mulige seieren på den tida. Når vi står overfor en mektig fiende, må vi etter mi mening bare bruke hæren vår i ei hovedretning av gangen, ikke i to, uansett hvor stor den er. Jeg har ikke noe mot operasjoner i to eller flere retninger, men på et bestemt tidspunkt bør det bare være ei hovedretning. Den kinesiske rødehæren som kom inn på borgerkrigens arena som en liten og svak styrke, har sia slått den mektige motstanderen sin flere ganger og vunnet seirer som har forbløffa verden. Det har den gjort ved å bruke konsentrerte styrker i svært stor grad. Alle de store seirene den har vunnet kan bevise dette. Når vi sier «sett en opp mot ti, sett ti opp mot hundre», snakker vi om strategi, om hele krigen og om det totale styrkeforholdet, og i strategisk forstand er det akkurat det vi har gjort. Men vi snakker ikke om felttog og taktikk, der må vi aldri gjøre dette. Vi må alltid konsentrere en stor styrke for å slå til mot en del av fiendens styrker, enten det er i motoffensiver eller offensiver. Vi fikk unngjelde hver gang vi ikke konsentrerte troppene våre, som i slaga mot Tan Tao-yuan i Tungshao-området i Ningdu fylke i Jiangxi-provinsen i januar 1931, mot 19. rutearmé i Kaohsinghsu-området i Hsingkuo fylke i Jiangxi i august 1931, mot Chen Jitang i Shuikouhsu-området i Nanhsiung fylke i Guangdong- provinsen i juli 1932, og mot Chen Cheng i Tuantsun-området i Lichuan fylke i Jiangxi i mars 1934. Tidligere blei slag, som slaga om Shuikouhsu og Tuantsun, vanligvis sett på som seirer eller til og med som store seirer (i det første slaget jagde vi tjue regimenter under Chen Chi-tan på flukt, i det siste tolv regimenter under Chen Cheng). Men vi ønska aldri slike seirer velkommen, og på en måte så vi til og med på dem som nederlag. For etter vår mening betyr et slag lite når vi ikke tar noen fanger eller krigsbytte, eller når dette ikke oppveier tapa. Strategien vår er «å sette en opp mot ti» og taktikken vår er «å sette ti opp mot en» — dette er ett av grunnprinsippene for å seire over fienden.
Det militære likhetsmakeriet nådde høydepunktet i det femte felttoget vårt mot «innringing og undertrykking» i 1934. Noen trudde at vi kunne slå fienden ved «å dele opp styrkene i seks kolonner» og «gjøre motstand på alle fronter». Men isteden slo fienden oss, og grunnen til det var at vi var redde for å tape territorium. En kan sjølsagt neppe unngå å tape territorium når en konsentrerer hovedstyrkene i ei retning, mens en bare lar det være igjen styrker som skal binde fienden i andre. Men dette tapet er midlertidig Og ufullstendig, og seieren på det stedet der vi angriper, oppveier det. Etter at vi har vunnet en slik seier, kan vi vinne tilbake det territoriet vi tapte i det området vi bare hadde styrker som skulle binde fienden. Fiendens første, andre, tredje og fjerde «innringings- og undertrykkings»-felttog innebar alle sammen at vi tapte territorium — særlig det tredje felttoget, der vi tapte nesten hele baseområdet som den røde hæren hadde i Jiangxi — men til slutt gjenerobra vi ikke bare det vi hadde tapt, men utvida territoriet vårt.
Vi har ofte uten grunn vært redde for å flytte den røde hæren for langt vekk fra baseområdet fordi vi ikke har forstått hvor stor styrke folket i baseområdet hadde. Dette skjedde da den røde hæren i Jiangxi gjorde et breitt framstøt for å angripe Zhangzhou i Fujian-provinsen i 1932, og også da den snudde for å angripe Fujian etter seieren i det fjerde motfelttoget i 1933. I det første tilfellet var vi redde for at fienden skulle ta hele baseområdet, og i det andre for at han skulle ta deler av det. Derfor var det motstand mot å konsentrere styrkene våre, og folk gikk inn for å dele dem opp for at de skulle kunne forsvare oss. Men til slutt viste alt dette seg å være feil. Fienden er redd for å rykke inn i baseområdet vårt, men i hans øyne er hovedfaren en rød hær som har trengt inn i det hvite området. Han konsentrerer alltid oppmerksomheten om hvor hovedstyrken til den røde hæren befinner seg, og han tar sjelden øynene fra den for å konsentrere seg om baseområdet. Sjøl når den røde hæren er på defensiven, er den fortsatt i brennpunktet for fiendens oppmerksomhet. En del av helhetsplanen hans er å minske størrelsen på baseområdene våre. Men om den røde hæren trekker sammen hovedstyrken for å utslette en av fiendens kolonner, blir overkommandoen hans tvunget til å konsentrere seg mer om den røde hæren og trekke sammen større styrker mot den. Det er altså mulig å ødelegge fiendens plan om å minske størrelsen på et baseområde.
Det var også galt å si: «I det femte ‘innringings- og undertrykkings’- felttoget der vi bruker blokkhuskrigføring, kan vi ikke operere med konsentrerte styrker. Alt vi kan gjøre er å dele dem opp for forsvar og gjøre korte, kjappe framstøt.» Fiendens taktikk med å rykke fram 3, 5, 8 eller 10 li av gangen og bygge blokkhus hver gang de stoppa, var helt og holdent et resultat av den røde hærens praksis med å utkjempe defensive operasjoner på hvert eneste punkt. Situasjonen hadde helt sikkert vært en annen om hæren vår hadde gått bort fra taktikken med et punkt-for-punkt-forsvar på indre linjer, og isteden snudd og trengt inn på fiendens indre linjer når det var mulig og nødvendig. Prinsippet med troppekonsentrasjon er nettopp måten å vinne over fiendens blokkhuskrigføring på.
Den forma for troppekonsentrasjon vi går inn for, betyr ikke at vi gir avkall på folkets geriljakrigføring. Det er bevist for lenge sia at det er galt å oppgi geriljakrigføring i liten målestokk og «konsentrere hvert eneste gevær i den røde hæren», som Li Lisan-linja krevde. Om en ser på den revolusjonære krigen som helhet, utfyller operasjonene til folke- geriljaen og operasjonene til den røde hærens hovedstyrker hverandre på samme vis som en manns høyre og venstre arm utfyller hverandre. Om vi bare hadde den røde hærens hovedstyrker og ikke folkegeriljaen, ville vi være som en enarma kriger. Når vi snakker om folket i baseområdet som en faktor, mener vi konkret — og særskilt når det gjelder militære operasjoner — det væpna folket. Det er hovedgrunnen til at fienden er redd for å nærme seg baseområdet vårt.
Det er også nødvendig å bruke avdelinger fra den røde hæren til operasjoner i mindre viktige retninger. Vi bør ikke konsentrere alle styrkene til den røde hæren. Den slags konsentrasjon som vi går inn for, bygger på prinsippet om å sikre absolutt eller relativ overlegenhet på slagmarka. For å hamle opp med en sterk fiende eller for å slåss på et livsviktig avsnitt, må vi ha absolutt overlegen styrke. For eksempel trakk vi sammen en styrke på 40 000 mann for å bekjempe 9000 mann under Zhang Huizan den 30. desember 1930, i det første slaget i det første motfelttoget vårt. For å hamle opp med en svakere fiende eller slåss på et mindre viktig avsnitt, er det nok å ha en relativt overlegen styrke. For eksempel brukte den røde hæren bare om lag 10 000 mann for å bekjempe divisjonen til Liu Ho-ting på 7000 mann i Chienning den 29. mai 1931, i det siste slaget i det andre motfelttoget vårt.
Det betyr ikke at vi alltid må ha større styrker enn fienden. Under visse omstendigheter kan vi gå til kamp med en relativt eller absolutt underlegen styrke. La oss tenke oss et tilfelle der vi går til kamp med en relativt underlegen styrke. I et område har vi bare en ganske liten styrke av den røde hæren (det er ikke snakk om tilfeller der vi har flere tropper, men ikke har konsentrert dem). Da er det sjølsagt nødvendig å trekke sammen hoveddelen av styrkene til den røde hæren for et overraskelsesangrep på et avsnitt av en av flankene til fienden, mens vi binder sentrum og den andre flanken hans med geriljaenheter eller små avdelinger. Bare slik kan vi knuse angrepet fra en sterkere fiende når folket støtter oss, og terrenget og været er svært gunstig for oss. På denne måten kan vi seire. Prinsippet med å bruke en overlegen styrke mot en underlegen styrke, å bruke mange for å slå få, gjelder fortsatt for overraskelsesangrepet vårt på dette avsnittet av fiendens flanke. Det samme prinsippet gjelder også når våre styrker er absolutt underlegne, for eksempel når en geriljastyrke går til overraskelsesangrep på en stor hvit hærstyrke, men bare angriper en liten del av den.
Lendet, vegene, forsyningene og innkvarteringsmulighetene setter grenser for konsentrasjonen av en stor stridsstyrke på en enkelt slagmark. Dette må vurderes ut fra omstendighetene. Ettersom den røde hæren kan tåle større påkjenninger enn den hvite hæren, påvirker disse begrensningene den røde hæren og den hvite hæren i forskjellig grad.
Vi bruker få for å slå mange — dette sier vi til Kinas herskere sett under ett. Vi bruker mange for å slå få — dette sier vi til hver enkelt fiende- styrke på slagmarka. Det er ikke lenger noen hemmelighet, og nå er fienden i hovedsak blitt godt kjent med metoden vår. Men han kan verken hindre at vi seirer eller at han taper, for han veit ikke når og hvor vi slår til. Dette holder vi hemmelig. Den røde hæren opererer vanligvis med overraskelsesangrep.
7. BEVEGELIG KRIGFØRING
Bevegelig krigføring eller stillingskrig? Svaret vårt er bevegelig krigføring. Så lenge vi mangler en stor hær eller ammunisjonsreserver, og så lenge det bare er én styrke av den røde hæren som slåss i hvert enkelt baseområde, kan vi vanligvis ikke bruke stillingskrig. Det ér vanligvis ikke mulig for oss å bruke stillingskrig, verken i angrep eller forsvar.
Et av de fremste kjennetegna på operasjonene til den røde hæren er at det ikke er faste frontlinjer. Dette skyldes at fienden er mektig, mens den røde hæren har for lite teknisk utstyr.
Rødehærens frontlinjer blir bestemt av hvilken retning den opererer i. Ettersom operasjonsretninga ofte forandres, er frontlinjene flytende. Sjøl om hovedretninga ikke forandrer seg innafor et bestemt tidsrom, kan de underordna retningene når som helst endre seg innafor dette tidsrommet. Når vi ikke kommer videre i ei retning, må vi slå inn på ei annen. Om vi etter ei tid finner ut at vi ikke kan komme videre i hovedretninga heller, må vi forandre den også.
I en revolusjonær borgerkrig kan det ikke være faste frontlinjer, det var det ikke i Sovjetunionen heller. Forskjellen mellom Sovjet-hæren og vår hær er at frontlinjene deres ikke var fullt så flytende som våre. Det kan ikke være helt faste frontlinjer i noen krig, fordi vekslingene mellom seier og nederlag, framrykking og tilbaketrekking utelukker det. Men i vanlige kriger er det ofte forholdsvis faste frontlinjer. Det forekommer bare unntak når en hær står overfor en fiende som er mye sterkere, slik som den kinesiske røde hæren gjør i det stadiet den er i nå.
Flytende frontlinjer fører til at størrelsen på baseområdene våre flyter. Baseområdene våre utvider seg og trekker seg sammen hele tida, og ofte vokser et baseområde fram når et annet faller. Det at områder er flytende kommer helt og holdent av at krigen er flytende.
Oppbygginga i baseområdene blir flytende fordi krigen og områdene våre er flytende. Det kommer ikke på tale med oppbyggingsplaner som dekker flere år. Det er dagligdags at planene blir forandra.
Det er til vår fordel at vi innser dette. Vi må bygge planlegginga vår på det, og ikke ha noen illusjoner om en krig med f ramrykking og uten tilbaketrekking. Vi må ikke bli urolige om territoriet vårt eller de bakre områdene til hæren er flytende for ei tid, eller prøve å utarbeide utførlige langsiktige planer. Vi må tilpasse tenkninga og arbeidet vårt til omstendighetene, være klare til både å sette oss ned og marsjere videre, og alltid ha marsj rasjonene for handa. Det er bare om vi anstrenger oss under de skiftende forholda vi lever under i dag, at vi kan sikre tilnærma stabilitet i morgen og til slutt full stabilitet.
Talsmennene for strategien med «regulær krigføring», som var framherskende i det femte motfelttoget vårt, påsto at krigen ikke hadde en slik flytende karakter, og kjempa mot det de kalte «geriljavesen». De kameratene som nekta for at krigen hadde flytende karakter, oppførte seg som om de styrte en stor stat, og det førte til uvanlig og enormt flytende tilstander — den lange marsjen på 25 000 li.
Den demokratiske arbeider- og bonderepublikken vår er en stat, men i dag er den ennå ikke en fullt ferdig stat. I dag er vi fortsatt i perioden med den strategiske defensiven i borgerkrigen, og den forma den politiske makta vår har, er fortsatt svært forskjellig fra ei fullt ferdig statsform. Hæren vår står fortsatt mye tilbake for fienden både tallmessig og i teknisk utrustning. Vi har fortsatt et svært lite territorium, og fienden er stadig ute etter å ødelegge oss og kommer aldri til å slå seg til ro før han har gjort det. Når vi bestemmer politikken vår på grunnlag av disse sakene, må vi ikke forkaste geriljavesen i allmenne vendinger, men ærlig innrømme at den røde hæren har geriljapreg. Det er ingen grunn til å skamme seg over dette. Tvert om er dette geriljapreget nettopp det som kjennetegner oss, det er den sterke sida vår og vårt middel til å slå fienden. Vi må være forberedt på å kvitte oss med det, men vi kan ikke gjøre det i dag. I framtida kommer dette geriljapreget helt sikkert til å bli noe å skamme seg over, og da må vi kvitte oss med det, men i dag er det uvurderlig, og vi må holde fast på det.
«Slåss når dere kan seire, og trekk dere unna når dere ikke kan seire» — dette er den folkelige måten å beskrive bevegelig krigføring på i dag. Det er ingen militæreksperter noen steder i verden som bare går inn for å slåss og aldri forflytte seg, sjøl om få forflytter seg så mye som oss. Vanligvis bruker vi mer tid på forflytte oss enn på å slåss, og det ville være bra om vi i gjennomsnitt utkjempa ett stort slag i måneden. Målet med all «forflyttinga» vår er «kamp», og hele strategien og taktikken vår er bygd på «å kjempe». Likevel fins det tider da det ikke er klokt av oss å slåss. For det første er det ikke klokt av oss å kjempe når styrken vi står overfor er for stor. For det andre er det noen ganger ikke klokt av oss å kjempe når styrken vi står overfor er svært nær andre fiendestyrker, sjøl om den ikke er så stor. For det tredje er det vanligvis ikke klokt av oss å kjempe mot en fiendestyrke som ikke er isolert og som er sterkt forskansa. For det fjerde er det ikke klokt av oss å fortsette ei trefning når vi ikke har utsikter til å seire. I alle disse situasjonene er vi villige til å trekke oss unna. Det er både tillatt og nødvendig å forflytte seg slik. Når vi innser at det er nødvendig å forflytte oss, er det fordi vi innser at det er nødvendig å kjempe. Her ligger det grunnleggende kjennetegnet på den bevegelige krigføringa til rødehæren.
Det er bevegelig krigføring som er grunnleggende, men vi forkaster ikke stillingskrig når det er mulig og nødvendig. Vi må innrømme at under den strategiske defensiven bør vi bruke stillingskrig til hardnakka forsvar av særskilte nøkkelpunkter i aksjoner som tar sikte på å binde fienden. Vi må også bruke det under den strategiske offensiven når vi møter en fiendestyrke som er isolert og avskåret fra hjelp. Vi har gjort temmelig mange erfaringer i å slå fienden ved hjelp av slik stillingskrig. Vi har tatt mange fiendebyer, blokkhus og fort, og brutt gjennom ganske godt befesta fiendtlige feilstillinger. I framtida skal vi øke innsatsen og rette på manglene våre på dette området. Vi må absolutt gå inn for å angripe eller forsvare befesta stillinger når forholda krever og tillater det. Det vi går mot nettopp nå, er å bruke stillingskrig allment, eller å stille det på lik linje med bevegelig krigføring. Det kan vi ikke tillate.
Rødehæren har geriljapreg. Den mangler faste frontlinjer, baseområdene er flytende, og det er også oppbygginsarbeidet i baseområdene. Har det ikke vært noen som helst endringer i dette i den ti år lange borgerkrigen? Jo, det har vært endringer. Det første stadiet var perioden fra dagene i Jinggang-fjella til det første felttoget vårt mot «innringing og undertrykking» i Jiangxi. I det stadiet var geriljapreget og flyten svært framtredende ettersom rødehæren var i sin barndom og baseområdene fortsatt var geriljasoner. Det andre stadiet omfatta perioden fra det første til det tredje motfelttoget. Da var både geriljapreget og flyten blitt ganske mye mindre, ettersom rødehærens første frontarmé var blitt danna, og det var oppretta baseområder med ei befolkning på flere millioner. Det tredje stadiet omfatta perioden fra slutten av det tredje til det femte motfelttoget. Her var geiljapreget og flyten enda mindre, og det var blitt oppretta ei sentral regjering og en revolusjonær militærkommisjon. Det fjerde stadiet var den lange marsjen. Fordi en gjorde den feilen å forkaste geriljakrigføring og flyt i liten målestokk, fikk vi geriljakrigføring og flyt i stor målestokk. Nå er vi i det femte stadiet. Den røde hæren og baseområdene er blitt sterkt redusert fordi vi ikke klarte å knuse det femte «innringings- og undertrykkings«-felttoget og på grunn av denne store flyten. Men vi har fått fotfeste i nordvest og konsolidert og utvikla grensestrøket mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia, som er baseområdet vårt her. De tre frontarméene som utgjør hovedstyrkene til den røde hæren, har fått enhetlig ledelse, og det har de ikke hatt før.
Sett ut fra den karakteren strategien vår har, kan vi også si at perioden fra dagene i Jinggang-fjella til det fjerde motfelttoget var det første stadiet, perioden med det femte motfelttoget var det andre og perioden fra den lange marsjen til i dag er det tredje. Under det femte motfelttoget gjorde en den feilen å forkaste den riktige linja som vi hadde fulgt tidligere. I dag gjør vi rett når vi forkaster den feilaktige linja vi fulgte under det femte motfelttoget, og gjenopplivet den riktige linja vi fulgte før. Men vi har ikke kasta vrak på alt i det femte motfelttoget, vi har heller ikke gjenoppliva alt som fans før det. Vi har bare gjenoppliva det som var bra i fortida og bare forkasta feilene fra perioden med det femte motfelttoget.
Geriljavesen har to sider. Den ene er irregularitet, det vil si desentralisering, mangel på ensartahet, mangel på streng disiplin, og enkle arbeidsmetoder. Disse trekka stamma fra rødehærens barndom, og noen av dem var akkurat det vi trengte på den tida. Ettersom den røde hæren når et høyere nivå, må vi bevisst kvitte oss med dem litt etter litt for å gjøre den røde hæren mer sentralisert, mer enhetlig, mer disiplinert og grundigere i arbeidet sitt — kort sagt, mer regulær. Når vi leder operasjoner, må vi også gradvis og bevisst minske slike geriljakjennetegn som ikke trengs lenger på et høyere nivå. Det er til stor skade om vi nekter å gjøre framsteg på dette området og klamrer oss hardnakka til det gamle stadiet, og det kan vi ikke tillate. Det er til skade for storstilte operasjoner.
Den andre sida av geriljavesenet er: Prinsippet med bevegelig krigføring, geriljapreget som fortsatt er nødvendig i dag både i strategiske og taktiske operasjoner, det at baseområdene våre er flytende, smidigheten i planlegginga av hvordan baseområdene våre skal utvikle seg, og det at vi i oppbygginga av den røde hæren går mot å gjøre den regulær før tida. I denne sammenhengen er det like utillatelig, ufordelaktig og skadelig for operasjonene våre i dag å nekte for historiske kjensgjerninger, gå mot å beholde det som er nyttig, og forlate det stadiet vi er på nå uten å tenke oss om, for å rase blindt mot et «nytt stadium» som fortsatt er utafor rekkevidde og ikke har noen virkelig betydning.
Vi står nå ved inngangen til et nytt stadium i utviklinga av rødehærens tekniske utrustning og organisering. Vi må være forberedt på å gå over til dette nye stadiet. Det ville være galt og til skade for krigføringa vår i framtida om vi ikke forbereder oss. I framtida, når de tekniske og organisatoriske forholda i rødehæren har forandra seg og bygginga av rødehæren har gått inn i et nytt stadium, kommer operasjonsretningene og frontlinjene til å bli mer stabile. Det kommer til å bli mer stillingskrig. Flyten i krigen, i territoriet og oppbyggingsarbeidet vårt kommer til å bli mye mindre og forsvinne til slutt. Fiendens overlegenhet og de sterkt forskansa stillingene hans som setter grenser for hva vi kan gjøre nå, kommer ikke til å hindre oss lenger.
Nå går vi på den ene sida mot de feilaktige tiltaka fra perioden da «venstre»-opportunismen herska. På den andre sida går vi mot å gjeninnføre mange av de irregulære trekka som rødehæren hadde i barndommen, men som er unødvendige nå. Men vi må besluttsomt gjeninnføre de mange verdifulle prinsippene for å bygge en hær og for strategi og taktikk, som alltid har ført til seier for rødehæren. Vi må oppsummere alt som er bra fra fortida, og utforme ei systematisk, høyere utvikla og rikere militær linje for å vinne seirer over fienden i dag og forberede oss på å gå over i det nye stadiet i framtida.
Det er mange problemer med å drive bevegelig krigføring, som for eksempel: Oppklaring, vurdering, avgjørelse, kampoppstilling, ledelse, skjul, konsentrasjon, framrykking, gruppering, angrep, forfølgelse, overraskelsesangrep, angrep på stillinger, forsvar av stillinger, trefninger, tilbaketrekking, strid i mørke, spesialoperasjoner, unngåelse av den sterke og angrep på den svake, beleiring av fienden for å kunne slå til mot forsterkningene hans, skinnangrep, luftvern, operasjoner blant flere fiendestyrker, omgående bevegelser, fortløpende operasjoner, operasjoner uten bakre områder og nødvendigheten av å hvile og samle krefter. Disse problemene viser mange av særtrekka i rødehærens historie, som vi må behandle metodisk og oppsummere i vitenskapen om felttog. Jeg skal ikke gå inn på dem her.
8. KRIG MED RASK AVGJØRELSE
En strategisk langvarig krig og felttog eller slag med rask avgjørelse er to sider av samme sak, to prinsipper som vi samtidig må legge like mye vekt på i borgerkriger, og som også kan brukes i anti-imperialistiske kriger.
Fordi de reaksjonære kreftene er svært sterke, vokser de revolusjonære kreftene bare litt etter litt, og dette gjør at krigen blir langvarig. Her er det skadelig å være utålmodig, og det er galt å gå inn for «rask avgjørelse». I andre land kan det virke overraskende at noen fører en revolusjonær krig i ti år slik vi har gjort. Men for oss er det som de første delene av ei «åttebeint stiløving» — «presentasjon, utdjuping og foreløpig framstilling av emnet»[36] — og enda vil det komme mange spennende deler. Det er ingen tvil om at forholda innenlands og internasjonalt vil påvirke utviklinga, slik at den vil gå mye raskere i framtida. Ettersom det allerede har skjedd endringer i situasjonen internasjonalt og innenlands, og det kommer til å skje større endringer, kan vi si at vi har vokst fra det stadiet vi sto på før, da utviklinga gikk seint og vi sloss isolert. Men vi må ikke vente oss framgang over natta. Forhåpninga om «å utslette fienden før frokost» er beundringsverdig, men det går ikke an å legge konkrete planer om å gjøre det. Ettersom mange imperialistmakter støtter de reaksjonære kreftene i Kina, kommer den revolusjonære krigen vår fortsatt til å være langvarig helt til de revolusjonære kreftene i Kina har bygd opp nok styrke til å bryte gjennom hovedstillingene til de indre og ytre fiendene, og helt til de internasjonale revolusjonære kreftene har knust eller bundet mesteparten av de internasjonale reaksjonære kreftene. Ett av de viktigste vegledende prinsippene for strategien vår er å ta utgangspunkt i dette når vi utformer strategien vår for langsiktig krigføring.
Det motsatte gjelder for felttog og slag — her er ikke prinsippet langvarighet, men rask avgjørelse. I felttog og slag prøver en å oppnå rask avgjørelse, og det gjelder til alle tider og i alle land. I krigen som helhet prøver en også til alle tider og i alle land å oppnå rask avgjørelse, og en krig som trekker i langdrag, blir rekna som skadelig. Men krigen i Kina må handteres med den største tålmodighet og behandles som en langvarig krig. Under perioden med Li Lisan-linja var det noen som latterliggjorde vår måte å gjøre ting på og kalte det «skygge-boksingstaktikk» (de mente taktikken med stadig veksling mellom angrep og forsvar og framrykking og tilbaketrekking før vi gikk videre og tok de store byene). De sa at vi kom til å bli gamle og grå før vi fikk oppleve at revolusjonen seira. Det er bevist for lenge sia at slik utålmodighet er feilaktig. Men om kritikken deres ikke hadde dreid seg om strategien, men om felttog og slag, ville de hatt helt rett, og dette er årsaka: For det første har ikke rødehæren noen forsyningskilder for våpen og særskilt for ammunisjon. For det andre består de hvite styrkene av mange arméer, mens det bare er en rødehær, og den må være forberedt på å utkjempe den ene operasjonen etter den andre i rask rekkefølge for å knuse hvert «innringings- og undertrykkings»-felttog. For det tredje holder de fleste av de hvite arméene seg nær hverandre, sjøl om de rykker fram hver for seg. Hvis vi ikke får en rask avgjørelse når vi angriper en av dem, vil alle de andre samle seg og angripe oss. På grunn av dette må vi utkjempe slag med rask avgjørelse. Det er vanlig at vi fullfører et slag på noen få timer, eller på en dag eller to. Det er bare når vi har planer om «å beleire fienden for å slå til mot forsterkningene hans», og formålet vårt ikke er å slå til mot den beleira fienden, men mot forsterkningene hans, at vi er forberedt på å la beleiringsoperasjonene våre trekke litt ut. Men sjøl da prøver vi å få en rask avgjørelse mot forsterkningene hans. Vi bruker ofte en plan for langvarige operasjoner i felttog eller slag når vi er på defensiven strategisk sett, og hardnakka forsvarer stillinger i et område der vi vil binde fienden, eller når vi er på den strategiske offensiven og angriper isolerte fiendestyrker som er avskåret fra hjelp, eller når vi tilintetgjør hvite støttepunkter innafor baseområdene våre. Men slike langvarige operasjoner er mer til hjelp enn til hinder for hovedstyrken til den røde hæren i slaga med rask avgjørelse.
En kan ikke få en rask avgjørelse bare ved å ønske det, det krever mange særegne vilkår. De viktigste krava er at vi er godt nok forberedt, griper det rette øyeblikket, konsentrerer overlegne styrker, bruker innringings- og omgåingstaktikk, velger et gunstig terreng og slår til mot fienden når han er i bevegelse, eller når han står stille, men ennå ikke har konsolidert stillingene sine. Det er umulig å oppnå rask avgjørelse i et felttog eller et slag om disse krava ikke er oppfylt.
Det er et større felttog å knuse fiendens «innringing og undertrykking», men prinsippet med rask avgjørelse, ikke langvarighet, gjelder fortsatt. For mannskapsstyrken, de finansielle ressursene og den militære styrken til et baseområde tillater ikke langvarige operasjoner.
Sjøl om det allmenne prinsippet vårt er rask avgjørelse, må vi gå mot unødvendig utålmodighet. Det er helt nødvendig at den høyeste militære og politiske ledelsen i et revolusjonært baseområde tar omsyn til forholda i baseområdet og fiendens situasjon, og ikke blir overvelda av fiendens truende oppførsel, motløs på grunn av påkjenninger som det går an å holde ut, eller nedslått av tilbakeslag. Men de må være så tålmodige og utholdende som situasjonen krever. Det gikk bare ei uke fra det første til det siste slaget da vi knuste det første «innringings- og undertrykkings«-felttoget til fienden i Jiangxi-provinsen. Det andre blei knust på knapt fjorten dager. Det tredje trakk ut i tre måneder før det blei knust. Det fjerde tok tre uker, og det femte satte utholdenheten vår på prøve i et helt år. Da vi blei tvunget til å bryte gjennom fiendens innringing etter at vi ikke hadde klart å knuse det femte felttoget hans, hadde vi alt for stort hastverk. Under de forholda som rådde da, kunne vi fint ha holdt ut i to eller tre måneder til og gitt troppene litt tid til hvile og omorganisering. Om vi hadde gjort det, og om ledelsen hadde vært litt klokere etter at vi hadde brutt gjennom, ville utfallet blitt svært annerledes.
Til tross for dette gjelder fortsatt prinsippet med å bruke alle mulige midler for å korte ned på den tida et felttog varer. Planene for felttog og slag må kreve at vi anstrenger oss til det ytterste for å konsentrere styrkene våre, drive bevegelig krigføring og så videre, for å sørge for at fiendens effektive styrke på våre indre linjer (dvs. i baseområdet) blir ødelagt og at «innringings- og undertrykkings»-felttoget hans blir slått raskt. Men der det er opplagt at felttoget ikke kan avsluttes på våre indre linjer, må vi bruke rødehærens hovedstyrke til å bryte gjennom fiendens innringing og gå over på våre ytre linjer (det vil si fiendens indre linjer) for å slå han der. Nå som fienden har utvikla blokkhuskrigføring til et høyt nivå, blir dette den vanlige operasjonsmetoden vår. Da Fukien-hendinga[37] fant sted, to måneder etter at det femte motfelttoget vårt var begynt, burde hovedstyrkene til den røde hæren uten tvil ha trengt inn i området Jiangsu-Zhejiang-Anhui-Jiangxi, med Zhejiang som sentrum. De burde ha feid på kryss og tvers over hele området mellom Hangzhou, Suzhou, Nanjing, Wuhu, Nanchang og Fuzhou, og gått over fra den strategiske defensiven til den strategiske offensiven, trua fiendens livsviktige sentrer, og prøvd å komme i kamp i de veldige områdene der det ikke var noen blokkhus. På denne måten kunne vi ha tvunget fienden som angrep Sør-Jiangxi og Vest-Fujian, til å komme tilbake for å forsvare de livviktige sentrene sine. Vi kunne ha knust angrepet mot baseområdet i Jiangxi og hjulpet folkeregjeringa i Fujian — vi kunne helt sikkert ha hjulpet den på denne måten. Da denne planen blei forkasta, var det umulig å bryte fiendens femte «innringings- og undertrykkings»-felttog, og folkeregjeringa i Fujian måtte falle sammen. Sjøl etter at vi hadde kjempa i et år og det ikke lenger lønte seg for oss å rykke fram mot Zhejiang, kunne vi fortsatt gått over på den strategiske offensiven i ei annen retning ved å flytte hovedstyrkene våre mot Hunan. Det vil si at vi kunne ha rykka inn i det sentrale Hunan istedenfor å dra gjennom Hunan til Gueizhou. På denne måten kunne vi ha fått fienden til å trekke seg ut av Jiangxi og dra til Hunan, og så kunne vi ha ødelagt han der. Da denne planen også blei forkasta, blei alt håp om å bryte fiendens femte felttog knust en gang for alle, og vi hadde ikke annet valg enn å legge ut på den lange marsjen.
9. TILINTETGJØRINGSKRIG
Det tjener ikke saka vår å gå inn for at den kinesiske røde hæren skal drive «utmattelsesstrid» i dag. En «strid om hvem som er rikest» mellom en drakekonge og en tigger, og ikke mellom to drakekonger, ville være ganske latterlig. For den røde hæren får nesten alle forsyningene sine fra fienden. Tilintetgjøringskrig er den grunnleggende politikken. Vi kan bare knuse «innringings- og undertrykkings»-felttoga til fienden og utvide de revolusjonære baseområdene dersom vi tilintetgjør fiendens effektive styrke. En måte å utrydde fienden på er å tilføre han tap. Ellers ville det ikke være noen mening i å gjøre det. Vi lir sjøl tap når vi tilføyer fienden tap, men vi får erstatninger ved å tilintetgjøre enhetene hans. På den måten oppveier vi ikke bare tapa våre, men øker styrken til hæren vår. Et slag der fienden blir jagd på flukt, kan ikke føre til noen grunnleggende avgjørelse i en kamp mot en sterk fiende. På den andre sida har et tilintetgjøringsslag stor og øyeblikkelig virkning på en hvilken som helst fiende. Det er ikke like effektivt å skade alle ti fingrene på en mann som å kappe av en, og det er ikke like effektivt å jage ti fiende- divisjoner på flukt som å tilintetgjøre en av dem.
Den politiske linja vår for å bekjempe fiendens første, andre, tredje og fjerde «innringings- og undertrykkings»-felttog var tilintetgjøringskrig. Det var bare en del av den samla styrken til fienden som blei tilintetgjort i hvert felttog, likevel blei alle disse «innringings- og undertrykkings»-felttoga knust. Men i det femte motfelttoget fulgte vi den motsatte linja, og det hjalp i virkeligheten fienden til å nå måla sine.
Tilintetgjøringskrig betyr at en konsentrerer overlegne styrker og tar i bruk innringings- og omgåingstaktikk. Vi kan ikke føre tilintetgjøringskrig uten alt dette. Vilkår som støtte i folket, gunstig lende, en sårbar fiendestyrke og overraskelsesmomentet, er alle sammen helt nødvendige for å tilintetgjøre fienden.
Bare når hovedstyrken vår i slaget eller i felttoget som helhet konsentrerer tilintetgjøringsoperasjonene sine mot en annen fiendestyrke, er det mening i å jage en fiendestyrke på flukt eller la den slippe unna. Ellers er det meningsløst. Her blir tapa rettferdiggjort av det vi vinner.
Når vi bygger opp vår egen krigsindustri, må vi ikke bli avhengig av den. Den grunnleggende politikken vår er å stole på krigsindustrien til de imperialistiske landa og fienden innenlands. Vi gjør krav på det de produserer i våpensmiene både i London og i Hanyang, og dessuten er det fiendens transportkorps som leverer det til oss. Dette er ikke spøk, det er den nakne sannheten.
NOTER
1. Vitenskapen om strategi, vitenskapen om felttog og vitenskapen om taktikk er alle deler av den kinesiske militærteorien. Vitenskapen om strategi behandler de lovene som styrer krigssituasjonen som helhet. Vitenskapen om felttog behandler de lovene som styrer felttog, og brukes når en leder felttog. Vitenskapen om taktikk behandler de lovene som styrer slag, og brukes når en leder slag.
2. Sunzi, eller Sun Wu, var en berømt kinesisk militærteoretiker i det 5. hundreåret f.Kr. Han skreiv Sunzi, ei avhandling om krig i tretten kapitler. Dette sitatet er fra kapittel 3, «angrepsstrategi».
3. Da kamerat Mao Zedong skreiv denne artikkelen i 1936, var det nøyaktig femten år sia det kinesiske kommunistpartiet blei grunnlagt i juli 1921.
4.Chen Duxiu var opprinnelig professor ved Pekinguniversitetet, og blei landskjent som redaktør for tidsskriftet Ny Ungdom. Han var med på å stifte Kinas Kommunistiske Parti. Han blei generalsekretær i partiet på grunn av det ryet han hadde da 4. mai- bevegelsen foregikk, og fordi partiet var umodent den første tida. I den siste perioden av revolusjonen i 1924—27 utvikla høyretenkninga i partiet, som Chen Duxiu sto for, seg til ei kapitulasjonslinje. Kamerat Mao Zedong har sagt at kapitulasjonistene på den tida «ga frivillig avkall på partiets ledelse over bondemassene, småborgerskapet i byene og mellomborgerskapet, og ga fremfor alt avkall på partiets ledelse over de væpna styrkene. Dette gjorde at revolusjonen lei nederlag.» («Situasjonen nå og våre oppgaver», 1947, Mao Zedong, Verker i utvalg, eng.utg. 1961, bind 4, s. 171.) Etter nederlaget i 1927 mista Chen Duxiu og en handfull andre kapitulasjonister trua på revolusjonen, og blei likvidatorer. De tok et reaksjonært, trotskistisk standpunkt og danna ei lita partifiendtlig gruppe sammen med trotskistene. Derfor blei Chen Duxiu ekskludert fra partiet i november 1929. Han døde i 1942.
5.Li Lisans «venstre»-opportunisme er allment kjent som «Li Lisan-linja». Dette var den «venstre»-opportunistiske linja som herska i partiet i om lag fire måneder, fra og med juni 1930. Den som sto for denne linja, var kamerat Li Lisan, som da var den mest innflytelsesrike lederen i sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti. Li Lisan-linja hadde disse kjennetegna: Den brøt med linja til partiets sjette nasjonale kongress. Den nekta for at en måtte bygge opp massestøtte for revolusjonen og nekta for at revolusjonen utvikla seg ujamt. Kamerat Mao Zedongs ideer om at vi i lang tid framover hovedsakelig måtte legge vekt på å skape baser på landsbygda, bruke områdene på landsbygda til å innringe byene og bruke disse basene for å fremme ei flodbølge av landsomfattende revolusjon, så de på som «svært feilaktig … lokalt sneversyn og konservatisme som er typisk for bonde- mentaliteten». Den gikk også inn for å forberede øyeblikkelige opprør i alle deler av landet. På grunnlag av denne feilaktige linja trakk kamerat Li Lisan opp en eventyrplan for å organisere øyeblikkelige væpna opprør i nøkkelbyene over hele landet. Samtidig nekta han å godta at verdensrevolusjonen utvikler seg ujamt. Han mente at det helt sikkert ville bryte ut en verdensomspennende revolusjon når det brøt ut en landsomfattende revolusjon i Kina, og uten at det skjedde kunne ikke den kinesiske revolusjonen lykkes. Han nekta også å godta at den borgerlig-demokratiske revolusjonen i Kina var langvarig. Han mente de første seirene i en eller flere provinser ville bety begynnelsen på overgangen til den sosialistiske revolusjonen, og på den måten utforma han ei rekke uhensiktsmessige eventyrpoliliske «venstre»-linjer. Kamerat Mao Zedong gikk mot denne feilaktige linja, og de breie massene av kadrene og medlemmene i partiet krevde også at den blei korrigert. På det tredje plenumsmøtet til partiets sjette sentralkomite i september 1930 innrømte kamerat Li Lisan feilene som var blitt påpekt, og sa så fra seg den ledende stillinga si i sentralkomiteen. Gjennom ei lang tid retta kamerat Li Lisan på de feilaktige synspunktene sine og blei derfor gjenvalgt til sentralkomiteen på den sjuende nasjonale kongressen til partiet.
6. Den tredje plenumssesjonen til partiets sjette sentralkomite blei holdt i september 1930, og den sentrale ledelsen som kom seinere, vedtok mange positive tiltak for å gjøre slutt på Li Lisan-linja. Men seinere gikk en del partikamerater som ikke hadde erfaring i praktisk revolusjonær kamp, ut mot tiltaka som den sentrale ledelsen hadde tatt. De blei leda av Chen Shaoyu (Wang Ming) og Chin Pang-hsien (Po Ku). I heftet De to linjene eller kampen for fortsatt bolsjevisering av Kinas Kommunistiske Parti hevda de ettertrykkelig at hoved faren i partiet da var «høyreopportunisme» og ikke «venstre»-opportunisme. For å rettferdiggjøre sine egne handlinger «kritiserte» de Li Lisan-linja for å være ei «høyrelinje». De la fram et nytt politisk program som fortsatte, gjenoppliva eller utvikla Li Lisan-linja og andre «venstre»-ideer og politiske linjer i ei ny drakt, og gikk mot den riktige linja til kamerat Mao Zedong. Det var hovedsakelig for å kritisere de militære feilene til denne nye «venstre»-opportunistiske linja at kamerat Mao Zedong skreiv denne artikkelen, «Strategiske problemer for den revolusjonære krigen i Kina». Denne linja var framherskende i partiet fra den fjerde plenumssesjonen i den sjette sentralkomiteen i januar 1931 til det møtet sentralkomiteen sammenkalte i det politiske byrået i Zunyi i Gueizhou-provinsen i januar 1935. Dette møtet gjorde slutt på herredømmet til denne feilaktige linja og oppretta den nye sentrale ledelsen med kamerat Mao Zedong i spissen. Denne feilaktige «venstre»-linja herska særlig lenge (i fire år) i partiet, og førte med seg svært store tap for partiet og revolusjonen. Disse tapa fikk katastrofale følger. Det kinesiske kommunistpartiet, den kinesiske rødehæren og baseområdene lei et tap på 90 prosent. Flere titalls millioner mennesker i de revolusjonære baseområdene fikk li under den grusomme undertrykkinga til Kuomintang, og framgangen i den kinesiske revolusjonen blei forsinka. Det overveldende flertallet av de kameratene som sto for den feilaktige linja, har forstått og retta på feilene sine gjennom en lang prosess med å lære av erfaring, og de har gjort mye godt arbeid for partiet og folket. Under kamerat Mao Zedongs ledelse er de nå forent med massene av andre kamerater partiet på grunnlag av en felles politisk forståelse.
7. Når det gjelder høyreopportunismen til Zhang Guotao, se «Om taktikken mot den japanske imperialismen», note 21 og 22, s. 176 i denne boka.
8. Øvingskorpset for offiserer i Lushan var en organisasjon som Chiang Kai-shek oppretta i juli 1933 på Lushan-fjellet i Jiujiang i Jiangxi-provinsen, for å lære opp antikommunistiske militærkadrer. Offiserene fra Chiang Kai-sheks væpna styrker blei sendt dit etter tur for å få fascistisk militær og politisk opplæring fra tyske, italienske og amerikanske instruktører.
9. Disse nye militærprinsippene var i stor grad Chiang Kai-shek-gjengens politikk med «blokkhuskrigføring», I samsvar med denne politikken rykka de framover litt etter litt og forskansa seg for hvert skritt.
10.Se Lenin, «Kommunismus» (1920), der Lenin kritiserer den ungarske kommunisten Bela Kun og sier at han «gir slipp på det viktigste i marxismen, marxismens levende sjel, den konkrete analysen av de konkrete forholda» (Samla verker, 1920, eng. utg., bind 31, s. 165—167).
11. Den første partikongressen for grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi blei holdt 20. mai 1928 i Maoping i Ningkang fylke.
12. Se side 237—238 i denne boka for ei forklaring.
13. Se «Om å rette på feilaktige ideer i partiet», note 4 og 5, side 119 i denne boka når det gjelder omflakkende opprørere.
14. «Bandittmanerer» betyr plyndring og røving på grunn av mangel på disiplin, organisering og klar politisk ledelse.
15. Rødehæren gikk den lange marsjen på 25 000 li (12 500 km) fra Jiangxi-provinsen til den nordlige delen av Shaanxi-provinsen. Se også «Om taktikken mot den japanske imperialismen», note 20, s. 175 i denne boka.
Det vil si perioden etter at desemberopprøret i 1905 blei slått ned. I denne tida gikk den revolusjonære flodbølga i Russland litt etter litt tilbake. Se Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes) historie, Kort framstilling, Forlaget Oktober 1974, kapittel 3, avsnitt 5 og 6, s. 85—98.
16. Sovjetrussland og Tyskland slutta fredsavtalen i Brest-Litovsk i mars 1918. Fordi de sto overfor en fiendestyrke som opplagt var overlegen, måtte de revolusjonære kreftene trekke seg midlertidig tilbake for å hindre at de tyske imperialistene satte i gang et angrep på den nyfødte Sovjetrepublikken som ennå ikke hadde noen hær. På grunn av at denne avtalen blei slutta, fikk Sovjetrepublikken tid til å konsolidere den politiske makta til proletariatet, omorganisere økonomien og bygge opp den røde hæren. Den gjorde det mulig for proletariatet å beholde ledelsen over bøndene og bygge opp nok styrke til å slå hvitegardene og den væpna innblandinga fra Storbritannia, De forente stater, Frankrike, Japan, Polen og andre land i 1918—20.
17. 30. oktober 1927 satte bøndene i Haifeng-Lufeng-området i Guangdong-provinsen i gang det tredje opprøret sitt, under ledelse av Kinas Kommunistiske Parti. De okkuperte Haifeng og Lufeng og området rundt, de organiserte en rød hær og oppretta arbeidernes og bøndenes demokratiske politiske makt. Seinere blei de slått fordi de gjorde den feilen at de undervurderte fienden.
18. Rødehærens fjerde og andre frontarmé gikk sammen høsten 1936 og forflytta seg nordover fra den nordøstlige delen av Xikang. Zhang Guotao sto da fortsatt på den parti- fiendtlige linja si og på politikken med tilbaketrekking og likvidasjon. Da andre og fjerde frontarmé nådde Kansu i oktober samme år, ga han fortroppsenhetene til fjerde frontarmé, som var på over 20 000 mann, ordre om å organisere Vestkolonnen for å krysse Den gule floden og rykke fram vestover til Chinghai. Denne kolonnen blei praktisk talt slått etter at den hadde lidd harde tap i flere slag i desember 1936. I mars 1937 lei den endelig nederlag.
19. Se brev fra Karl Marx til L. Kugelmann om Pariskommunen fra 12. april 1871.
20. Shui Hu Chuan (Ved vannkanten) er en berømt kinesisk roman som skildrer en bondekrig. Shih Nai-an går for å være forfatter av denne romanen. Han levde rundt slutten av Yuan-dynastiet og begynnelsen av Ming-dynastiet (det 14. hundreåret). Lin Chung og Chai Chin er begge helter i denne romanen. Hung er drillsersjant på Chai Chins eiendom.
21. Lu og Qi var to føydale stater i vår- og høstepoken (722—481 f.Kr.). Qi var en stor stat i den sentrale delen av det som nå er Shandong-provinsen, og Lu var en mindre stat i den sørlige delen. Hertug Chuang herska over Lu fra 693 til 662 f. Kr.
22. Zuoqiu Ming var forfatteren av Tso Chuan, ei klassisk beretning om Chou- dynastiet. Se den delen i Tso Chuan som heter «hertug Chuangs 10. år» (684 f. Kr.), når det gjelder det avsnittet som er sitert her.
Den gamle byen Chengkao i den nordvestlige delen av det som nå er Chengkao fylke i Henan-provinsen, hadde stor militær betydning. Det var der Liu Pang, konge av Han, sloss mot Xiang Yu, konge av Chu, i flere slag i år 203 f.Kr. Til å begynne med tok Xsiang Yu Hsingyang, og Chengkao og Liu Pangs styrker blei nesten slått på flukt. Liu Pang venta til det rette øyeblikket, da Xiang Yus styrker var midt ute i Szeshui-elva på veg over. Så knuste han dem og gjenerobra Chengkao.
23. Den gamle byen Kunyang i den nordlige delen av det som nå er Yehhsien fylke i Henan-provinsen, var det stedet der Liu Hsiu, som grunnla det østlige Han-dynastiet, slo troppene til Wang Mang, keiser av Hsin-dynastiet i år 23 e.Kr. Tallmessig var det stor forskjell mellom de to partene. Liu Hsius styrker var på 8000 til 9000 mann, mot Wang Mangs 400 000. Men ved å utnytte at Wang Mangs generaler, Wang Hsun og Wang Yi, var skjødesiøse og undervurderte fienden, slo Liu Hsiu Wang Mangs hovedstyrker på flukt med bare 3000 utplukka soldater. Han fulgte opp denne seieren med å knuse resten av fiendestyrkene.
24. Kuantu lå nordøst i det som nå er Chungmou fylke i Honan-provinsen. Det var der slaget mellom hærene til Tsao Tsao og Yuan Shao sto i år 200 e.Kr. Yuan Shao hadde en hær på 100 000 mann, mens Tsao Tsao bare hadde en liten styrke og mangla forsyninger. Tsao Tsao utnytta at Yuan Shaos styrker, som undervurderte fienden, ikke var årvåkne, og sendte de rappfota soldatene sine for å angripe dem overraskende og sette fyr på forsyningene deres. Hæren til Yuan Shao blei grepet av forvirring og hovedstyrken blei utsletta.
25. Staten Wu var styrt av Sun Quan og staten Wei av Tsao Tsao. Chihpi ligger på sørbredden av Yangtze-elva, nordøst for Chiayu i Hubei-provinsen. I år 208 e.Kr. leda Tsao Tsao en hær på over 500 000 mann, som han hevda var på 800 000, for å angripe Sun Chuan. Sammen med Tsao Tsaos motstander Liu Pei mønstra Sun Chuan en styrke på 30 000 mann. De allierte styrkene til Sun Quan og Liu Bei visste at Tsao Tsaos hær var herja av epidemier og ikke var vant til å slåss til sjøs, derfor satte de fyr på Tsao Tsaos flåte og knuste hæren hans.
26. Yiling ligger øst for det som nå er Ichang i Hubei-provinsen. Det var der Lu Sun, en general fra staten Wu, slo hæren til Liu Pei, hersker av Shu, i år 222 e. Kr. Liu Peis tropper vant ei rekke seirer i begynnelsen av krigen, og trengte fem til seks hundre li inn på Wus område, helt til Yiling. Lu Sun, som forsvarte Yiling, unngikk kamp i over sju måneder, helt til Liu Pei «ikke visste si arme råd og styrkene hans var utslitte og mismodige». Da knuste han Liu Peis styrker ved å utnytte en gunstig vind til å sette fyr på telta deres.
27. Hsieh Hsuan var en general i det østlige Jin-dynastiet. Han slo Fu Chien som herska over staten Chin, i år 383 e. Kr. ved Feishui-elva i Anhui-provinsen. Fu Chien hadde en infanteristyrke på over 600 000 mann, en kavaleristyrke på 270 000 og et gardekorps på over 30 000, mens land- og sjøstridskreftene til det østlige Jin bare var på 80 000 mann. Da hærene sto oppstilt på hver sin bredde av Feishui-elva, utnytta Hsieh Hsuan fiendestyrkenes skråsikkerhet og overmot, og ba Fu Chien om å trekke troppene sine bakover, slik at troppene til det østlige Jin kunne få plass til å krysse elva for å avgjøre det hele. Fu Chien gjorde som han ba om. Men da han ga ordre om tilbaketrekking, fikk troppene hans panikk, og det var umulig å stoppe dem. Troppene fra det østlige Jin nytta høvet til å krysse elva, sette i gang en offensiv og dermed knuste de fienden.
28. Det berømte innhøstningsopprøret 1. august 1927, under ledelse av Kinas Kommunistiske Parti, fant sted i Nanchang, hovedstaden i Jiangxi-provinsen. Opprøret skulle bekjempe Chiang Kai-sheks og Wang Jingweis kontrarevolusjon og fortsette revolusjonen fra 1924—27. Det var mer enn tretti tusen soldater med i opprøret, som var leda av kameratene Zhou Enlai, Zhu De, He Long og Yeh Ting. Opprørshæren trakk seg som planlagt tilbake fra Nanchang 5. august, men lei nederlag da den nærma seg Chaozhou og Shatou i Guangdong-provinsen. Seinere kjempa en del av styrkene seg fram til Chingkang-fjella, under ledelse av kameratene Zhu De, Chen Yi og Lin Biao. Der slutta de seg til 1. divisjon av den første revolusjonære arbeider- og bondehæren under kamerat Mao Zedong.
29. «Hvorfor kan det finnes rød politisk makt i Kina?», se note 8. s. 74 i denne boka.
30. Det berømte høstinnhøstingsopprøret under ledelse av kamerat Mao Zedong, blei satt i verk i september 1927 av folkets væpna styrker i fylkene Xiushui, Pingxiang, Pingjiang og Liuyang på grensa mellom Hunan og Jiangxi. Disse styrkene var 1. divisjon av den første revolusjonære arbeider- og bondehæren. Kamerat Mao Zedong leda denne styrken til Jinggang-fjella der det blei oppretta en revolusjonær base.
31. A-B-gruppa (bokstavene står for «Anti-Bolsjevik») var en kontrarevolusjonær organisasjon som besto av hemmelige Kuomintang-agenter i de røde områdene.
32. Se Lenin, «Teser om spørsmålet om å slutte en separat og anneksjonistisk fred øyeblikkelig» (1918) i Samla verker eng. utg. 1964, bind 26, s. 442—50. «Merkelig og avskyelig» (1918), «En alvorlig lærdom og et stort ansvar» (1918) og «Rapport om krig og fred» (1918) i Samla verker, eng.utg. 1965, bind 27, s. 68—75, 79—84 og 118—19, og også Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes) historie, kort framstilling, Forlaget Oktober 1974, kapittel 7, avsnitt 7, s. 223—29.
33. Det dreier seg om tibetanerne og hui-folket som bor i Sichuan, Gansu, Qinghai og Xinjiang.
34. «Den åttebeinte stiløvinga» var den obligatoriske forma ved de keiserlige konkurranseeksamenene i det føydale Kina, fra det 15. til det 19. hundreåret. Hoveddelen av stiløvinga besto av innledningsavsnittet, midtavsnittet, avslutningsavsnittet og det sammenfattende avsnittet. Hvert avsnitt besto av to deler. Her bruker kamerat Mao Zedong utviklinga av emnet i denne type stiløving som et bilde for å vise utviklinga av revolusjonen gjennom de forskjellige stadiene. Men vanligvis bruker kamerat Mao Zedong betegnelsen «åttebeint stiløving» til å latterliggjøre dogmatisme.
34. Under innflytelse av det anti-japanske oppsvinget i folket i hele Kina tok lederne for Kuomintangs 19. rutearmé, sammen med Kuomintangs styrker under Li Jishen, offentlig avstand fra Chiang Kai-shek og grunnla «Republikken Kinas revolusjonære folkeregje- ring» i Fujian i november 1933. De inngikk en avtale med den røde hæren om å angripe Chiang Kai-shek og gjøre motstand mot Japan. Denne episoden blei kalt Fujian- hendinga. Men den 19. rutearméen og folkeregjeringa i Fukien brøt sammen under angrepa fra Chiang Kai-sheks styrker.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.