I år er det 90 år siden Ådalshändelserna, i den anledning publiserer vi en sak opprinnelig skrevet i 2011.
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
I midten av mai 1931 kulminerte en arbeidskonflikt i Ådalen i Norrland med at det svenske militæret skjøt og drepte fem mennesker.
Konflikten begynte i oktober 1930 med en arbeidskonflikt ved Marmafabrikerna da ledelsen ville kutte i lønnene. I januar året etter begynte sympatistreiker ved andre fabrikker som hørte til samme eier som Marmafabrikerna. Eieren innkalte så profesjonelle streikebrytere helt fra Stockholm for å få sendt ut produkter fra fabrikkene. Da streikebryterne ankom fabrikkene den 13. mai 1931, marsjerte de streikende til kaia i Sandviken i Ådalen for å stoppe arbeidet med å losse produktene. De lyktes, og myndighetene kalte inn militære tropper fra Sollefteå for å stoppe nye demonstrasjoner.
Demonstrasjonstog møtt med skarpe skudd
Men arbeiderne lot seg ikke stoppe. Dagen etter var det et stort demonstrasjonsmøte hvor de besluttet at alle ansatte ved stedets sagbruk og fabrikker gikk til streik i protest mot at militæret var tilkalt. Så gikk møtedeltakerne – mellom 3000 og 4000 i tallet – i tog til streikebryternes forlegning i Lunde. Her leste representanter for myndighetene opp den daværende Upprorslagen (Opprørsloven) for demonstrantene tre ganger, noe som innebar at den som ikke etterkom seg påbudet om å fjerne seg, ble regnet som “upprorsman”. Loven sa at Den upprorsman dräper, ligge ogill. Det vil si at dersom personer hadde myndighet til å bruke vold mot demonstrantene ikke kunne straffes for det.
To demonstranter ble skutt og drept av en kavalerist da denne sammen med to andre red inn i mengden. I ettertid ble det hevdet av de militære at de så våpen blant demonstrantene, noe hverken politiet eller undersøkelseskommisjonen kunne bekrefte etter demonstrasjonen. Deretter ble to andre demonstranter i tillegg til en tilskuer drept da den kommanderende, kaptein Nils Mesterton, befalte soldatene om å åpne ild mot demonstrantene. De drepte var Erik Bergström, fabrikkarbeider på 31 år, Evert Nygren, en 22-årig arbeider i tillegg til nittenårige Sture Larsson og Viktor Eriksson (35), foruten Eira Söderberg, en tjueårig fabrikkarbeider som var tilskuer til demonstrasjonen. Ytterligere fem demonstranter ble skadd av militærets skudd.
Ulike reaksjoner i avisene
Avisenes reaksjoner på hendelsene i Ådalen 14. mai 1931 var delt etter politiske skillelinjer. Det viser utdrag fra borgerlige og sosialistiske aviser dagen etter. De borgerlige avisene påstod at det var demonstrantene som først hadde løsnet skudd og at militæret måtte besvare denne, og Svenska Dagbladet gikk langt i å antyde at myndighetene ikke hadde noe annet valg:
Under de senaste dygnen ha på vissa ställen i Ådalen härskat ett veritabelt pöbelvälde, underblåst av kommunisternas uppviglingsarbete. Myndigheterna ha praktiskt taget stått maktlösa, och polisen har med korslagda armar sett hur de uppretade folkmassorna på det grymmaste misshandlat en del arbetsvilliga, huru de stormat deras fartyg och under de mest uppseendeväckande former förgått sig mot de arbetsvilliga, som sönderslagna och blodiga, med bakbundna händer, tvingades att marschera framför kommunisternas demonstrationståg – allt medan polisen maktlös stod och tittade på.
Også Göteborgs Stifts Tidning med den nazisympatiserende prosten Ivar Rhedin som skribent presenterte sin analyse av det som hadde skjedd:
I en sinnesförvirring som man gärna ville hoppas vara övergående, men dock har anledning att frukta som ett varsel om andra tider, har folk ryckts med att hylla olyckans offer som hjältar och tillbedja det röda vilddjuret.[ …] Vi blotta också våra huvuden för kapten Mesterton och hans kamrater, som i ett prövande ögonblick icke sveko sin säkert då mycket tunga plikt. Och en av Sveriges i dessa dagar mest hatade och skymfade män bringar vi ett ärligt tack. Det finns ännu svenskar som icke se rött.
Social-Demokraten hadde en annen analyse:
Militären mördar fem arbetare i Ådalen och sårar lika många. Detta fruktansvärda budskap går nu ut över allt Sveriges land, väckande sorg, harm och avsky. En fumlig regering, en svag och omdömeslös länsstyrelse, ett vettlöst militärbefäl, en samvetslös och provokatorisk arbetsgivarepolitik, som opererar med strejkbrytare, där brandämnen bokstavligen hopats . Allt detta bär skulden till det skedda.
Ådalshändelsarna og ettermælet
Militæret ble trukket ut av Ådalen 15. mai. De fire drepte arbeiderne ble gravlagt i en felles grav på kirkegården ved Gudmundrå kyrka. Der står den dag i dag en minneplakett over de falne:
Här vilar en svensk arbetare stupad i fredstid vapenlös värnlös arkebuserad av okända kulor Brottet var hunger Glöm honom aldrig
Overgrepene i Ådalen 14. mai 1931 førte til store demonstrasjoner i hele Sverige ettersom nyheten ble kjent. Blant annet krevde en stor demonstrasjon i regi av kommunistene i Stockholm 19. mai “Ned med mördarregeringen!”. Til tross for at det ble satt ned en kommisjon som skulle etterforske hendelsene i Ådalen, fikk ingen av de ansvarlige for skuddene mot fredelige demonstranter noen straff av betydning. Fire av de ledende demonstrantene ble derimot ilagt fengselsstraffer.
Heller ikke de pårørende fikk noen erstatning for tapet av sine kjære. Etter lang kamp ble de såkalte “Ådalslagarna” innført i svensk lovgivning på 1970-tallet, dette var lover som forbød militæret å gripe inn mot sivilbefolkningen i fredstid. Men i 2006 forsvant denne loven, og det svenske militæret kan nå igjen settes inn mot egen befolkning så lenge de står under politiets kommando.
Hvem hadde skylda?
Flere såkalt “radikale” har i ettertid lagt skylda på hendelsene i Ådalen i mai 1931 på arbeiderne. Hadde de vært bere organisert, ville ikke dette skjedd, har de hevdet. Men dette er å snu saken på hodet. Hele hendelsen var et resultat av ansvarsløs opptreden fra bedriftseiernes side og ikke minst fra myndighetene. Hendelsene i Ådalen skjerpet klassebevissthetet blant svenske arbeidere og sørget også for at det ikke lenger var så lett å hente inn streikebrytere, noe som økte organiserte arbeideres muligheter til å forbedre sin egen situasjon.
En snau måned etter opplevde vi i Norge Menstadslaget, hvor daværende justisminister Vidkun Quisling satte inn soldater mot 2000 demonstrerende arbeidere som ville stoppe streikebryteri ved Norsk Hydros utskipningsanlegg på Menstad ved Skien i Telemark. Den gangen slapp man dødsofre, men 24 arbeidere ble dømt til bøter og fengsel i inntil tolv måneder – mens de ansvarlige for sammenstøtet som vanlig gikk fri.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.