Mao: Ei erklæring til Chiang Kai-sheks erklæring

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 1 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

EI ERKLÆRING TIL CHIANG KAI-SHEKS ERKLÆRING

28. desember 1936

I Xi’an godtok Chiang Kai-shek kravet om å gjøre motstand mot Japan, som blei satt fram av generalene Zhang Xueliang og Yang Hucheng og folket i nordvest. Som en begynnelse har han gitt borgerkrigstroppene ordre om å trekke seg tilbake fra provinsene Shaanxi og Gansu. Dette betyr at Chiang er i ferd med å endre den feilaktige politiske linja han har fulgt det siste tiåret.[1] Det er et slag mot intrigene de japanske imperia­listene og den kinesiske «straffe»-gruppa[2] har drevet med for å få i stand en borgerkrig, hisse til splittelse, og få Chiang drept under Xi’an- hendinga. Vi kan alt se at de er skuffa. At Chiang Kai-shek begynner å våkne, kan også være et varsel om at Kuomintang er villig til å gjøre slutt på den feilaktige politiske linja det har fulgt i ti år.

Den 26. desember sendte Chiang Kai-shek ut ei erklæring i Luoyang, den såkalte «Advarsel til Zhang Xueliang og Yang Hucheng». Den er så tvetydig og unnvikende, at den i sannhet kan sies å være et av de mest interessante politiske dokumentene i Kina. Er det sånn at Chiang virkelig har et alvorlig ønske om å trekke lærdom av hendinga og prøve å blåse nytt liv i Kuomintang? Og vil han gjøre slutt på den gjennomført feilaktige politikken med kompromisser i utenrikssaker og borgerkrig og undertrykking hjemme, slik at Kuomintang ikke lenger går mot det folket ønsker? Da burde han ha gjort bedre arbeid for å bevise at han mener det han sier, sagt seg lei for den politiske fortida si, og stukket ut en ny kurs for framtida. 26. desember-erklæringa kan ikke oppfylle kra­va fra de kinesiske massene.

Men ett avsnitt skal Chiang Kai-shek ha ros for. Det er der han sier at «vi må holde løfter og handle besluttsomt». Dette betyr at han er villig til å gå med på krav som gagner staten og nasjonen, sjøl om han ikke undertegna de punktene som Zhang og Yang satte fram i Xi’an. Han kommer ikke til å bryte løftene sine og unnskylde seg med at han ikke skreiv under. Når Chiang har trukket tilbake troppene sine, får vi se om han handler oppriktig og gjennomfører de punktene han har godtatt, nemlig

1) å omorganisere Kuomintang og den nasjonale regjeringa, kaste ut den pro-japanske gruppa og ta inn folk som er mot Ja­pan,

2) å frigi de patriotiske lederne i Shanghai’ og alle andre politiske fanger, og garantere frihet og rettigheter for folket,

3) å gjøre slutt på politikken med «å undertrykke kommunister», og gå inn i et forbund med rødehæren for å gjøre motstand mot Japan,

4) å innkalle til en konferanse for å berge nasjonen, som skal væ­re sammensatt av representanter for alle partier, grupper, lag av folket og hæren, og som skal avgjøre hvilken politikk som skal følges for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen,

5) å inngå samarbeid med land som er velvillig innstilt til at Kina gjør motstand mot Japan,

6) å ta i bruk andre konkrete metoder og midler for å berge nasjo­nen.

For å oppfylle disse punktene må Chiang først og fremst holde ord, men også ha et visst mot. Vi skal dømme han ut fra det han gjør framover.

Men denne erklæringa inneholder også en merknad om at Xi’an- hendinga var satt i verk under press fra «reaksjonære». Det er synd at han ikke forklarer hva han mener med «reaksjonære». Det er heller ikke klart hva ordet «reaksjonær» betyr ifølge ordboka til Chiang. Men det som er sikkert, er at Xi’an-hendinga blei utløst av disse kreftene:

1) Den stigende harmen mot Japan blant troppene til generale­ne Yang og Zhang og i det revolusjonære folket i nordvest.

2) Den stigende harmen mot Japan i folket i hele landet.

3) Veksten av venstrekreftene innafor Kuomintang.

4) Kravet om motstand mot Japan og om å berge nasjonen, som de gruppene som satt med makta i forskjellige provinser satte fram.

5) Standpunktet til kommunistpartiet om en nasjonal enhetsfront mot Japan.

6) Utviklinga av den internasjonale fredsfronten.

Alt dette er kjensgjerninger som ikke kan diskuteres. Det er akkurat dis­se kreftene Chiang kaller «reaksjonære». Mens andre kaller dem revolu­sjonære, kaller Chiang dem «reaksjonære» — det er hele poenget. I Sian erklærte han at han ville kjempe oppriktig mot Japan. Derfor kom­mer han sikkert ikke til å sette i gang voldsomme angrep på de revolu­sjonære styrkene igjen rett etter at han har dratt derfra. Hans eget poli­tiske liv og det politiske livet til gruppa hans står og faller med at han holder ord. Og ikke nok med det. Nå står de overfor ei kraft som skaper problemer for politikken deres, og som har vokst og blitt til stor skade for dem. Det er «straffe»-gruppa, som prøvde å få Chiang drept under Xi’an-hendinga. Derfor rår vi Chiang Kai-shek til å revidere den politiske ordboka si, og endre ordet «reaksjonær» til «revolusjonær». For det er bedre å bruke ord og uttrykk som svarer til virkeligheten.

Chiang bør huske at han ikke bare har generalene Yang og Zhang, le­derne i Xi’an-hendinga, å takke for at han kunne reise helskinna fra Xi’an. Meklinga til kommunistpartiet spilte også ei stor rolle. Kommunistpar­tiet gikk hele tida inn for ei fredelig løsning, og gjorde alt for å få det til. Alt partiet gjorde, blei gjort for at nasjonen skulle overleve. Hvis bor­gerkrigen hadde spredd seg, og Zhang og Yang hadde holdt Chiang Kai- shek i varetekt lenge, kunne hendinga bare ha utvikla seg til fordel for de japanske imperialistene og den kinesiske «straffe»-gruppa. Det var i denne situasjonen at kommunistpartiet besluttsomt avslørte intrigene til de japanske imperialistene og Wang Jingwei[4], Ho Yingchin[5] og an­dre medlemmer av den kinesiske «straffe»-gruppa, og bestemt gikk inn for ei fredelig løsning. Dette var tilfeldigvis i samsvar med synet til gene­ralene Zhang Xueliang og Yang Hucheng og slike medlemmer av Kuomintang som T.V. Soong[6]. Det er nettopp en slik politikk folket i hele landet vil ha, for de avskyr borgerkrigen djupt.

Chiang blei satt fri fordi han godtok Xi’an-vilkåra. Nå spørs det om han holder det han lovte til punkt og prikke, nemlig «vi må holde løfter og handle besluttsomt», og om han strengt oppfyller alle punktene for å berge nasjonen. Nasjonen kommer ikke til å tillate at han nøler mer, el­ler slå av på krava til han. Hvis han vakler i spørsmålet om å gjøre mot­stand mot Japan, eller somler med å innfri løftet sitt, kommer den landsomfattende revolusjonære flodbølga til å feie han vekk. Chiang og gruppa hans bør huske det gamle ordtaket: «Hva duger et menneske til om det ikke holder ord?»

Kommunistpartiet vil sjølsagt støtte Chiang dersom han kan vaske vekk møkka som den reaksjonære politikken til Kuomintang de siste ti åra har skapt, rette skikkelig opp de grunnleggende feilene med kom­promiss i utenrikssaker og borgerkrig og undertrykking hjemme, straks gå inn i fronten mot Japan, som forener alle partier og grupper, og vir­kelig ta militære og politiske tiltak som kan berge nasjonen. Allerede i brevet til Kuomintang[7] den 25. august lovte kommunistpartiet slik støtte til Chiang og Kuomintang. Kommunistpartiet følger prinsippet «vi må holde løfter og handle besluttsomt». Dette har folket visst i femten år. Det er ingen tvil om at de trur mer på det kommunistpartiet sier og gjør, enn det noen av de andre partiene eller gruppene i Kina sier og gjør.

NOTER

1. Kuomintangs nordøstarmé, som var leda av Zhang Xueliang, og Kuomintangs 17. rutearmé, som var leda av Yang Huchcng, var påvirka av den kinesiske rødehæren og den anti-japanske bevegelsen i folket. Derfor var de enige i forslaget fra Kinas Kommunistiske Parti om en nasjonal enhetsfront mot Japan, og krevde at Chiang Kai-shek skulle gå sam­men med kommunistpartiet for å gjøre motstand mot Japan. Han nekta, forberedte den militære «undertrykkinga av kommunistene» enda mer aktivt, og slakta ned ungdom i Xi’an som var mot Japan. Zhang Xueliang og Yang Hucheng gikk sammen om å arreste­re Chiang Kai-shek. Dette var den berømte Xi’an-hendinga den 12. desember 1936. Chiang blei tvunget til å godta punktene om enhet med kommunistpartiet og motstand mot Japan. Så blei han satt fri, og kunne dra tilbake til Nanjing.

2. Den kinesiske «straffe»-gruppa besto av de folka innafor Kuomintang-regjeringa i Nanjing som var for Japan, og som prøvde å ta makta fra Chiang Kai-shek under Xi’an- hendinga. Wang Jingwei og Ho Ying-ehin var lederne deres. Gruppa slo til lyd for et «straffefelttog» mot Zhang Xueliang og Yang Hucheng. De brukte hendinga til å for­berede en storstilt borgerkrig for å rydde vegen for de japanske inntrengerne, og ta den po­litiske makta fra Chiang Kai-shek.

3. I november 1936 arresterte regjeringa til Chiang Kai-shek sju ledere i den patriotiske bevegelsen mot Japan i Shanghai. Det var Shen Chun-ju, Chang Nai-chi, Zou Taofen, Li Kung-pu, Sha Chien-li, Shihliang og Wang Zaoshi. De blei holdt fengsla til juli 1937.

4. Wang Jingwei leda den pro-japanske gruppa i Kuomintang. Han hadde gått inn for kompromiss med de japanske imperialistene helt sia de invaderte Nordøst-Kina i 1931. I desember 1938 dro han fra Chongqing, kapitulerte åpent for de japanske inntrengerne, og danna ei marionetteregjering i Nanjing.

5. He Yingqin, en Kuomintang-krigsherre, var en annen av lederne for den pro- japanske gruppa. Under Xi’an-hendinga stilte han opp tropper for å angripe Shaanxi langs Longhai-jernbanen. Slik planla han aktivt en borgerkrig. Dessuten hadde han planer om å drepe Chiang Kai-shek ved å bombe Xi’an, slik at han kunne overta stillinga til Chiang.

6. T.V. Soong var et pro-amerikansk medlem av Kuomintang. Han foretrakk også ei fredelig løsning av Xi’an-hendinga, for han forsvarte amerikanske interesser, og USA- imperialismen var kommet på kant med den japanske imperialismen, som den konkurrerte med om herredømmet i Det fjerne østen.

7. Dette brevet kritiserte sterkt det reaksjonære styret til Kuomintang og de vedtaka som den andre plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen fatta. Det trakk også opp kom­munistpartiets politikk for å danne en nasjonal enhetsfront mot Japan og ta opp igjen samarbeidet med Kuomintang. Her er hoveddelen av brevet:

Når den andre plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i partiet deres snak­ker om «samling og enhet», blander den virkelig sammen årsak og virkning. Det må understrekes at borgerkrigen og splittelsen de siste ti åra helt og holdent skyldes den katastrofale politikken som partiet og regjeringa til partiet deres har ført, nem­lig å gjøre seg avhengig av imperialismen, og særlig politikken med å ikke gjøre motstand mot Japan, som har vært linja helt sia 18. september-hendinga i 1931. Under slagordet om at «en må skape orden innenlands før en kjemper mot frem­med invasjon», har partiet og regjeringa til partiet deres fortsatt med borgerkrig uten stans, og satt i gang tallrike innringingsfelttog mot rødehæren. Dere har ikke spart på kreftene når det gjelder å undertrykke de patriotiske og demokratiske be­vegelsene til folket i hele landet. Dere skjønner ikke at den japanske imperialismen er Kinas farligste fiende, og derfor har dere ikke engang de siste månedene hatt no­en skrupler med å avstå Nordøst- og Nord-Kina. Dere har brukt alle kreftene dere har til å kjempe mot rødehæren og føre fraksjonskamper innafor deres eget parti. Dere har gjort det vanskeligere for rødehæren å slåss mot Japan og skapt bry for baklandet til rødehæren. Dere har ikke brydd dere om at hele nasjonen krever motstand mot Japan, og dere har tatt fra folket friheten og rettene deres. Patriotis­me er blitt en forbrytelse, og uskyldige mennesker sitter fengsla overalt. Landssvik blir belønna, og landssvikere jubler over de nye stillingene og æresbevisningene de får. Å forsøke å få til samling og enhet ved hjelp av denne feilaktige politikken er som «å leite etter fisk i trærne», og det vil føre til det stikk motsatte. Vi advarer de­re: Dersom dere ikke endrer den feilaktige politikken deres fra grunnen av, og der­som dere fortsatt ikke retter hatet mot de japanske imperialistene, men mot deres egne landsmenn, kan dere ikke engang holde på den stillinga dere har nå, og alt snakket om samling, enhet og en såkalt «moderne stat» blir bare tomt prat. Hele nasjonen krever samling og enhet for å kjempe mot Japan og berge nasjonen, ikke for å smiske for de fremmede og forfølge vårt eget folk. Folket krever nå med stor styrke ei regjering som virkelig kan berge landet og folket, og det krever en virke­lig demokratisk republikk. Det krever ei demokratisk republikansk regjering som tjener interessene deres. Programmet til ei slik regjering må inneholde disse hoved­punktene: For det første må den sørge for at det blir gjort motstand mot fremmed aggresjon, for det andre at folket får demokratiske retter, og for det tredje at øko­nomien i landet blir utvikla og at folket ikke lir vondt mer, eller i det minste får det litt bedre. Så sant det er noe mening i pratet deres om en «moderne stat», må pro­grammet være slik. Dette er det eneste programmet som virkelig svarer til det som det koloniale og halvkoloniale Kina trenger i denne epoken. Hele folket har et varmt håp om at disse måla skal bli virkelighet, og kjemper besluttsomt for det. Men partiet og regjeringa til partiet deres fører en politikk som er stikk i strid med det folket ønsker, og dere kommer aldri til å få folket til å stole på dere. Det kinesis­ke kommunistpartiet og den kinesiske rødehæren erklærer hermed høytidelig: Vi vil danne en enhetlig demokratisk republikk for hele landet, og kalle sammen ei na­sjonalforsamling som er valgt med allmenn stemmerett. Vi støtter en anti-japansk kongress for å berge nasjonen, som representerer hele folket og alle de væpna styr­kene som er mot Japan, og vi støtter ei enhetlig nasjonal forsvarsregjering for hele landet. Hermed erklærer vi: Så snart det er danna en enhetlig demokratisk repu­blikk i hele Kina, kommer de røde områdene til å bli en del av den. Representan­tene for folket i de røde områdene kommer til å delta i nasjonalforsamlinga for he­le Kina, og de røde områdene kommer til å innføre det samme demokratiske syste­met som resten av Kina har. Vi mener at det nasjonale forsvarsrådet, som den an­dre plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i partiet deres har vedtatt å orga­nisere, og nasjonalforsamlinga, som partiet og regjeringa til partiet deres holder på med å danne, ikke kan samle og forene folket for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen. Det nasjonale forsvarsrådet kommer bare til å omfatte noen få embetsmenn som har maktposisjoner i partiet og regjeringa til partiet deres. Dette går fram av de bestemmelsene som den andre plenumssesjonen til sentraleksekutiv­komiteen i partiet deres har vedtatt. Det skal bare være et rådgivende organ for re­gjeringa. Det er opplagt at et slikt råd ikke kan oppnå noe eller vinne tiltru hos fol­ket. Det kan heller ikke den nasjonalforsamlinga som dere gjør framlegg om å kal­le sammen. Ifølge «Utkast til grunnlov for Republikken Kina» og «Vedtekter og valgregler for nasjonalforsamlinga», som regjeringa deres har vedtatt, kommer denne forsamlinga bare til å bli et organ som noen få embetsmenn i partiet og re­gjeringa til partiet deres kan skalte og valte med som de vil. Den blir ikke annet enn et vedheng eller en pen fasade for dem. Et sånt nasjonalt forsvarsråd og ei sånn na­sjonalforsamling har ikke noe som helst til felles med den kongressen for hele Kina for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen (det nasjonale forsvarsrådet) og den kinesiske demokratiske republikken og det parlamentet partiet vårt har foreslått. Vi mener at et nasjonalt forsvarsråd for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen må ha med representanter fra alle politiske partier og grupper, alle sam­funnslag og alle de væpna styrkene. Det må bli et organ som virkelig har myndig­het til å avgjøre de viktigste politiske linjene for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen. Vi mener også at ei enhetlig nasjonal forsvarsregjering må bli dan­na med utgangspunkt i dette rådet. Nasjonalforsamlinga må være et parlament som er valgt ved allmenn stemmerett, og den må ha den høyeste myndigheten i den demokratiske republikken Kina. Bare et slikt nasjonalt forsvarsråd og et slikt par­lament for hele Kina kan vinne anerkjennelse og støtte fra folket i hele landet og få hele folket med seg, bare dette kan gi den store oppgava med å berge nasjonen og folket et fast og urokkelig grunnlag. Det nytter ikke med fine ord, det kommer ikke til å vinne anerkjennelse fra folket. Det beste beviset på dette er de forskjellige mislykka konferansene som partiet og regjeringa til partiet deres har holdt. Erklæ­ringa fra den andre plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i partiet deres slo fast: «Det er klart at det kommer til å dukke opp farer og hindringer. Men de vanskene og problemene som nasjonen står overfor, kommer aldri til å få oss til å slappe av i arbeidet for å oppfylle pliktene våre». Og videre: «Naturligvis vil par­tiet vårt kjempe hardnakka og med liv og sjel for at nasjonen skal overleve.» Sant nok må partiet deres ta på seg det politiske ansvaret for alt som er gjort tidligere, fordi det har makta i størstedelen av Kina. Styret til Kuomintang er et ettpartidiktatur, og derfor kan partiet deres aldri slippe unna dette ansvaret. Dette gjelder særlig ansvaret for at nesten halve Kina gikk tapt. Det er et ansvar dere aldri kan velte over på andre, for det skyldes den helt feilaktige politikken partiet deres har ført helt sia 18. september-hendinga. Den var i strid med ønskene til hele folket og interessene til hele nasjonen. Vi og hele folket ser det sånn at partiet deres har av­stått halve Kina. Derfor kan det absolutt ikke slippe unna ansvaret for å vinne tilbake og gjenopprette suvereniteten til Kina i dette området. Til og med i partiet deres er det dessuten ikke så reint få ærlige mennesker som nå er helt klar over at underkuinga av nasjonen har katastrofale følger, og at folkets vilje er ukrenkelig. De begynner å snu, og de er sinte og misfornøyde med de folka i partiet deres som har brakt ulykke over både partiet og nasjonen. Det kinesiske kommunistpartiet har full sympati med disse patriotiske og ærlige medlemmene i Kuomintang. Det hilser på det varmeste den edle innstillinga deres, at de har våkna og er klare til å ofre noe i kampen, og de viser mot ved å innføre reformer når nasjonen står i fare for å gå under. Vi veit at det stadig blir flere våkne og patriotiske mennesker i sentralhovedkvarteret og provinshovedkvarterene i partiet deres, i sentralregjeringa og provinsregjeringene, i utdanningskretser, vitenskaps-, kunstner-, journalist-, og industrikretser, blant kvinnene og i religiøse kretser, blant helsepersonell, innafor politiet, blant all slags masseorganisasjoner, og særlig blant massene i hæren og blant gamle og nye medlemmer såvel som ledere på forskjellige plan i Kuomintang. Dette er svært oppmuntrende. Det kinesiske kommunistpartiet vil alltid stå klar til å gjøre felles sak med disse medlemmene i Kuomintang og danne en fast nasjonal enhetsfront med dem for å kjempe mot nasjonens farligste fiende, den japanske imperialismen. Vi håper at de raskt blir den viktigste krafta i Kuomintang, og får overtaket på de onde og skamløse medlemmene som gir blaffen i interessene til na­sjonen og som faktisk har blitt japanske agenter og samarbeidsfolk. Slike folk gjør skam på dr. Sun Yatsens minne. Vi håper også at de klarer å vekke til live ånden i dr. Sun Yatsens revolusjonære Folkets tre prinsipper, sikre at De tre store politis­ke retningslinjene, nemlig forbund med Russland, samarbeid med kommunistpar­tiet og hjelp til arbeiderne og bøndene, blir stadfesta på ny, og at de «kjemper hardt og med liv og sjel» for at de revolusjonære Folkets tre prinsipper, De tre sto­re politiske retningslinjene og det revolusjonære testamentet til dr. Sun Yatsen blir satt ut i livet. Vi håper at de besluttsomt vil ta på seg ansvaret for å fortsette det revolusjonære arbeidet til dr. Sun, at de vil kaste seg inn i kampen for å drive ut de japanske imperialistene og berge den kinesiske nasjonen fra å bli underkua, kjem­pe fram demokratiske retter for folket, utvikle Kinas nasjonaløkonomi og gjøre slutt på lidelsene til det store flertallet av folket, og skape den demokratiske repu­blikken Kina med et demokratisk parlament og ei demokratisk regjering. Vi håper at de gjør dette sammen med de patriotiske lederne for alle politiske partier, grup­per og samfunnslag, og sammen med alle patrioter. Det kinesiske kommunistpar­tiet vender seg hermed til alle medlemmene i Kuomintang og erklærer: Hvis dere virkelig gjør dette, skal vi støtte dere besluttsomt. Vi står klar til å danne en fast re­volusjonær enhetsfront sammen med dere, slik som den enhetsfronten mot imperia­listisk og føydal undertrykking vi hadde i den store revolusjonære perioden fra 1924 til 1927. For i dag er dette den vegen vi må gå for å berge nasjonen fra under- kuing og sikre at den overlever.