Formann Mao: Vinn millionmassene for den nasjonale enhetsfronten mot Japan

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 1 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

VINN MILLIONMASSENE FOR DEN NASJONALE ENHETSFRONTEN MOT JAPAN

7. mai 1937

Dette er avslutningstalen kamerat Mao Zedong holdt på landskonferansen til Kinas Kom­munistiske Parti i mai 1937.

Kamerater! Under diskusjonene de siste dagene har dere slutta dere til rapporten min om «Oppgavene til det kinesiske kommunistpartiet i perioden med motstand mot Japan». Bare noen få kamerater har kom­met med innvendinger. I avslutningstalen skal jeg drøfte disse innven­dingene først, ettersom de er ganske viktige. Så skal jeg ta opp noen an­dre problemer.

SPØRSMÅLET OM FRED

Partiet vårt har kjempa for fred innenlands i snart to år. Etter den tredje plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang, sa vi at vi hadde oppnådd fred, at stadiet med «kamp for fred» var over, og at den nye oppgava var å «trygge freden». Vi pekte også på at denne nye opp­gava var knytta sammen med «kamp for demokrati», dvs. å trygge fre­den ved å kjempe for demokrati. Men noen kamerater hevder at synet vårt er uholdbart. Det betyr at de enten må komme fram til det motsatte synet eller vakle mellom dette og synet vårt. For de hevder: «Japan trek­ker seg tilbake[1], og Nanjing vakler mer enn noen gang. Motsigelsen mellom de to landa blir svakere og motsigelsen innafor landet blir skjer­pa.» Etter denne vurderinga fins det sjølsagt ikke noe nytt stadium eller noen ny oppgave. Situasjonen er den samme som i det gamle stadiet eller tilmed verre enn før. Jeg mener at dette ikke er riktig.

Når vi sier at vi har oppnådd fred, mener vi ikke at freden er trygga. Tvert imot, vi har sagt at den ikke er trygga. Å få i stand fred og å trygge den er to forskjellige ting. Historia kan endre retning for ei tid, og det kan komme tilbakeslag for fredssaka på grunn av den japanske imperia­lismen, landssvikerne og den gruppa som er for Japan. Men det er ei kjensgjerning at vi greide å få til fred etter Xi’an-hendinga, og dette had­de flere årsaker (den grunnleggende krigerske politikken til Japan, inn­stillinga til Sovjetunionen så vel som Storbritannia, De forente stater og Frankrike til fordel for fred innenlands i Kina, presset fra det kinesiske folket, fredspolitikken til kommunistpartiet under Xi’an-hendinga, poli­tikken for å få slutt på fiendskapen mellom de to regimene, uenigheten innafor borgerskapet, uenigheten innafor Kuomintang og så videre). Chiang Kai-shek kan ikke få i stand fred eller gjøre slutt på den på egen hand. For å gjøre slutt på freden, må han kjempe mot mange krefter og nærme seg de japanske imperialistene og den gruppa som er for Japan. Det er ikke tvil om at de japanske imperialistene og den gruppa som er for Japan fortsatt gjør det de kan for å forlenge borgerkrigen i Kina. Det er nettopp derfor freden ikke er trygga ennå. Sånn er situasjonen, og derfor har vi kommet fram til at vi må ta et steg framover og sette fram det nye slagordet «kjemp for demokrati» istedenfor å gå tilbake til de gamle slagorda «stans borgerkrigen» og «kjemp for fred». Dette er nemlig den eneste metoden for å trygge freden innenlands og få i gang motstandskrigen mot Japan. Hvorfor setter vi fram de tre nært beslekta slagorda «trygg freden», «kjemp for demokrati» og «gjør væpna mot­stand»? Svaret er at vi ønsker å drive revolusjonens hjul framover, og at situasjonen er slik at vi kan gjøre det. De som nekter for at det er et nytt stadium og ei ny oppgave, som nekter for at Kuomintang har «begynt å endre seg», og som ut fra samme logikk nekter for at alle de kreftene som har kjempa for fred det siste halvannet året, har oppnådd fram­gang, blir stående på stedet hvil uten å komme en eneste tomme videre.

Hvorfor vurderer disse kameratene situasjonen på en så uholdbar må­te? Fordi de ikke tar utgangspunkt i det grunnleggende, men i en masse snevre og forbigående ting (Satos diplomati, Suzou-rettssaka[2], un­dertrykkinga av streiker, forflytninga av nordøstarméen mot øst[3], gene­ral Yang Huchengs utenlandsreise[4] og så videre). Derfor syns de det ser så dystert ut. Vi sier at Kuomintang har begynt å endre seg, og vi sier og­så at det ikke har endra seg helt og holdent. Det er utenkelig at den reak­sjonære politikken som Kuomintang har ført de siste ti åra, skal endre seg fullstendig uten at vi og folket gjør nye anstrengelser — flere og stør­re anstrengelser — for å få det til. Ganske mange som går for å stå til «venstre», som ofte retter voldsomme anklager mot Kuomintang, og som under Xi’an-hendinga gikk inn for at vi skulle ta livet av Chiang Kai- shek og «slå oss ut gjennom Tungkuan»⁵, blir nå forbausa når slike ting som Suzhou-rettssaka finner sted rett etter at vi har oppnådd fred. De spør: «Hvorfor gjør Chiang Kai-shek slike ting fortsatt?» De bør forstå at verken kommunistene eller Chiang Kai-shek er guder, at de heller ikke er isolerte enkeltpersoner, men medlemmer av et parti eller en klas­se. Kommunistpartiet kan drive revolusjonen framover steg for steg, men det kan ikke få vekk alt som er galt i landet over natta. Chiang Kai- shek og Kuomintang har begynt å endre seg, men den møkka som har samla seg opp de siste ti åra, kommer helt sikkert ikke til å bli fjerna raskt hvis ikke hele folket setter mye inn på det. Vi står fast på at utvik­linga går mot fred, demokrati og motstand, men dette innebærer ikke at det som var ille før — borgerkrigen, diktaturet og ikke-motstanden — blir feid vekk uten anstrengelser. Det er bare kamp og hardt arbeid, og dét gjennom en lang periode, som kan få vekk det som er ille, den gamle møkka, og hindre tilbakeslag eller til og med tilbakegang for revolusjo­nen.

«De er oppsatt på å ødelegge oss.» Det er helt sant, de prøver alltid å ødelegge oss. Jeg innrømmer fullt ut at denne vurderinga er riktig. Den som ikke oppfatter dette, må sannelig sove tungt. Men spørsmålet er om de har endra metodene for å ødelegge oss. Jeg trur de har det. Det har skjedd ei endring fra krig og nedslakting til reformer og svik, fra ei hard til ei mild linje, fra ei militær til ei politisk linje. Hvorfor har de endra linje? Borgerskapet og Kuomintang står overfor den japanske imperia­lismen. Derfor er de for tida nødt til å prøve å få proletariatet til for­bundsfelle, akkurat som vi prøver å få borgerskapet til forbundsfelle. Vi må ta utgangspunkt i dette når vi vurderer spørsmålet. På det interna­sjonale planet har den franske regjeringa av liknende grunner endra po­litikken sin overfor Sovjetunionen fra fiendskap til forbund⁶. Den inn­enrikspolitiske oppgava vår har endra seg fra å være ei militær til å bli ei politisk oppgave. Vi for vår del trenger ikke sammensvergelser eller in­triger. Målet vårt er å forene oss med alle medlemmer av borgerskapet og Kuomintang som går inn for motstand, til felles innsats for å slå den japanske imperialismen.

SPØRSMÅLET OM DEMOKRATI

«Det er galt å legge vekt på demokrati. Vi må bare legge vekt på mot­stand mot Japan. Uten direkte aksjon mot Japan kan det ikke bli noen bevegeise for demokrati. Flertallet av folket vil bare ha motstand mot Japan, ikke demokrati, og det som trengs er en ny 9. desember- bevegelse[7].»

La meg først få stille noen spørsmål. Kan en si at det flertallet av fol­ket ønska seg i det forrige stadiet (dvs. fra 9. desember-bevegelsen i 1935 til den tredje plenumssesjonen i Kuomintangs sentraleksekutivkomite i februar 1937) bare var motstand mot Japan og ikke fred innenlands? Var det galt å legge vekt på fred innenlands den gangen? Var det umulig å få i stand en bevegelse for fred innenlands uten direkte aksjon mot Ja­pan? (Xi’an-hendinga og den tredje plenumssesjonen i Kuomintangs sentraleksekutivkomite kom etter at det var slutt på motstanden i Suiyuan. I dag fins det heller ikke noe som svarer til motstanden i Suiyuan eller 9. desember-bevegelsen.) Alle visste at vi måtte ha fred innenlands for å kunne gjøre motstand mot Japan, at det ikke kunne bli noen mot­stand mot Japan uten fred innenlands, og at fred innenlands var et vil­kår for motstand. I det forrige stadiet (fra 9. desember-bevegelsen til den tredje plenumssesjonen i Kuomintangs sentraleksekutivkomite) var alle direkte eller indirekte aksjoner mot den japanske aggresjonen retta inn på kampen for fred innenlands. Det var nemlig nøkkelleddet den gangen, det aller viktigste i bevegelsen mot Japan.

På samme vis er demokratiet det viktigste for motstand mot Japan i dag, i det nye stadiet. Å arbeide for demokrati er å arbeide for motstand mot Japan. Motstand og demokrati er gjensidig avhengig av hverandre, akkurat som motstand og fred innenlands og demokrati og fred innen­lands er det. Demokrati er en garanti for motstand, mens motstand kan skape gunstige vilkår for å utvikle bevegelsen for demokrati.

Vi håper at det blir mange direkte og indirekte kamper mot Japan i det nye stadiet, og det blir det helt sikkert. Det kommer til å gi motstandskrigen et puff framover, og være til stor hjelp for bevegelsen for demokrati. Men kjernen og det vesentlige i den revolusjonære oppgava historia har pålagt oss, er kampen for demokrati. Er det da galt å stadig legge vekta på demokrati? Jeg trur ikke det.

«Japan trekker seg tilbake, Storbritannia og Japan er faktisk stemt for å komme fram til et kompromiss, og Nanjing vakler mer enn noen gang.» Denne unødige engstelsen springer ut av manglende kjennskap til lovene for den historiske utviklinga. Hvis det blei revolusjon i Japan, og Japan virkelig trakk seg ut av Kina, ville det være til hjelp for den ki­nesiske revolusjonen. Det ville være akkurat det vi ønsker oss. Det ville bety begynnelsen til sammenbruddet for den internasjonale aggresjons- fronten. Ville det være noe rom for engstelse da? Men i virkeligheten er det ikke det som skjer. Satos diplomatiske trekk er forberedelser til en storkrig, og vi står foran en storkrig, Storbritannia kommer ingen veg med den vaklende politikken sin, interessemotsetningene med Japan borger for det. Dersom Nanjing-regjeringa vakler i lange tider, kommer den til å bli hele nasjonens fiende. Ut fra egne interesser kan den ikke fortsette med å vakle. En midlertidig tilbakegang kan ikke endre den all­menne loven for historia. Derfor bør en ikke nekte for at dette er et nytt stadium, eller at det er nødvendig å stille oppgava med kamp for demo­krati. Dessuten er slagordet om demokrati på sin plass uansett. For det er klart for alle at det kinesiske folket har altfor lite demokrati, og ikke for mye. Kjensgjerningene viser også at vi kommer et steg nærmere mot­standen når vi slår fast at vi er i et nytt stadium, og stiller oss som oppga­ve å kjempe for demokrati. Det har skjedd mye. La oss ikke stille klok­ka tilbake!

«Hvorfor legger vi så stor vekt på ei nasjonalforsamling?» Fordi det er noe som kan virke inn på alle sider av livet, fordi det er brua fra reak­sjonært diktatur til demokrati, fordi det er viktig for forsvaret av lan­det, og fordi det er en lovlig institusjon. Mange kamerater har foreslått at vi skal ta tilbake Øst-Hebei og Nord-Chahar, bekjempe smugling[8], gå mot «økonomisk samarbeid»⁹ osv. De har helt rett. Men dette utfyller kampen for demokrati og ei nasjonalforsamling, og er ikke på noe vis i strid med den. Det viktigste er fortsatt nasjonalforsamlinga og frihet for folket.

Den daglige kampen mot Japan og folkets kamp for bedre levekår må være knytta sammen med bevegelsen for demokrati. Dette er riktig, og ingen kan si mot det. Likevel er demokrati og frihet det sentrale og ve­sentlige i dette stadiet.

SPØRSMÅLET OM FRAMTIDA FOR REVOLUSJONEN

Noen kamerater har reist dette spørsmålet. Her kan jeg bare gi et kort svar.

Når en skriver en artikkel, kan en ikke skrive den andre halvparten før den første halvparten er ferdig. Besluttsom ledelse av den demokra­tiske revolusjonen er vilkåret for at sosialismen skal seire. Vi kjemper for sosialismen. Slik sett skiller vi oss fra dem som bare er for de revolu­sjonære Folkets tre prinsipper. Det vi gjør i dag er retta inn på dette sto­re framtidsmålet. Mister vi målet av syne, slutter vi å være kommunis­ter. Men vi slutter også å være kommunister om vi trapper ned innsatsen i dag.

Vi er talsmenn for teorien om revolusjonens overgang[10], vi er for at den demokratiske revolusjonen skal gå over til en sosialistisk revolu­sjon. Under slagordet om en demokratisk republikk kommer den de­mokratiske revolusjonen til å utvikle seg gjennom flere stadier. Endrin­ga fra overtak for borgerskapet til overtak for proletariatet blir en lang prosess med kamp, en kamp om ledelsen. Det som kommer til å avgjøre om denne kampen skal føre fram, er kommunistpartiets arbeid med å heve det politiske bevissthetsnivået og organisere proletariatet, bøndene og småborgerskapet i byene.

Bøndene er pålitelige forbundsfeller for proletariatet, og nest etter dem kommer småborgerskapet i byene. Derimot kommer borgerskapet til å kjempe med oss om ledelsen.

Vi må stole på massenes styrke og føre en riktig politikk for å overvin­ne vaklinga og mangelen på revolusjonær fasthet i borgerskapet. Ellers får borgerskapet overtaket.

Vi foretrekker en ublodig overgang, og det må vi arbeide for. Men det er massenes styrke som avgjør hva som skal skje.

Vi er talsmenn for teorien om revolusjonens overgang. Vi er ikke til­hengere av den trotskistiske teorien om «den permanente revolu­sjonen»[11]. Vi er for å nå fram til sosialismen ved å gå gjennom alle de nødvendige stadiene av den demokratiske republikken. Vi er mot halehengspolitikk, men vi er også mot eventyrpolitikk og utålmodighet.

Det er trotskisme å nekte borgerskapet å være med i revolusjonen ut fra at de bare kan være med midlertidig, og framstille forbundet med den delen av borgerskapet som er mot Japan (i et halvkolonialt land) som kapitulasjonisme. Vi kan ikke være enige i dette. I dag er et slikt forbund i virkeligheten ei nødvendig bru på vegen til sosialismen.

SPØRSMÅLET OM KADRENE

For å lede en stor revolusjon trengs det et stort parti og mange første­klasses kadrer. I Kina, som har et folketall på 450 millioner, er det umu­lig å gjennomføre den store revolusjonen vår — en revolusjon uten like i historia — dersom ledelsen består av ei lita, snever gruppe, og dersom partilederne og kadrene er smålige, kortsynte og udugelige. Det kinesi­ske kommunistpartiet har vært et stort parti lenge, og det er fortsatt stort til tross for tapa under perioden med reaksjon. Det har mange go­de ledere og kadrer, men ennå ikke mange nok. Partiorganisasjonene våre må bli utbredd over hele landet. Vi må målbevisst lære opp titusen­vis av kadrer og hundrevis av førsteklasses ledere. Dette må være kadrer og ledere som har god greie på marxismen-leninismen, er politisk vid­synte, dyktige til å arbeide, fulle av offervilje, i stand til å løse proble­mer på egen hand, urokkelige når de står midt oppi vansker, og som tje­ner nasjonen, klassen og partiet trufast og hengivent. Partiet opprett­holder banda til medlemmene og massene ved å støtte seg på disse kad­rene og lederne. Ved å støtte seg på den faste ledelsen massene får av disse kadrene og lederne, kan partiet klare å slå fienden. Slike kadrer og ledere må være fri for egoisme, individualistisk heltemot, sjølskryt, lat­skap, passivitet og sekterisk hovmod, og de må være uegennyttige helter for nasjonen og klassen. Dette er de egenskapene og den arbeidsstilen vi krever av medlemmene, kadrene og lederne i partiet vårt. Dette er den åndelige arven vi har fått fra titusenvis av medlemmer, tusenvis av kad­rer og dusinvis av førsteklasses ledere som har gitt livet sitt for saka. Vi bør uten tvil tilegne oss disse egenskapene, bli flinkere til å omforme oss sjøl, og heve oss sjøl opp på et høyere revolusjonært nivå. Men sjøl det­te er ikke nok. Vi må også se det som vår plikt å oppdage mange flere nye kadrer og ledere i partiet og landet. Revolusjonen vår er avhengig av kadrer. Som Stalin sa: «Kadrene avgjør alt»[12].

SPØRSMÅLET OM DEMOKRATI I PARTIET

For å nå dette målet er det nødvendig å ha demokrati i partiet. Hvis vi skal gjøre partiet sterkt, må vi praktisere demokratisk sentralisme for å oppmuntre initiativet til alle medlemmene. Det var mer sentralisme i pe­rioden med reaksjon og borgerkrig. I den nye perioden må sentralismen være nært knytta til demokratiet. La oss bruke demokratiet til å gi initiativet i hele partiet fritt spillerom. La oss gi rom for initiativet til alle medlemmene i partiet. På den måten kan vi lære opp mange nye kadrer, utrydde restene av sekterismen og skape en enhet fast som stål i hele par­tiet.

ENHET PÅ KONFERANSEN OG I HELE PARTIET

Den uenigheten i politiske spørsmål som har kommet fram på denne konferansen, er blitt rydda unna, og vi har nådd fram til enighet etter at vi har forklart hva vi mener. Den tidligere uenigheten mellom linja til sentralkomiteen og tilbaketrekkingslinja som blei gjennomført under le­delse av visse kamerater, er også overvunnet[13]. Dette viser at partiet vårt er svært fast forent. Denne enheten er det viktigste grunnlaget for den nasjonale og demokratiske revolusjonen som foregår nå. For vi kan ba­re oppnå enhet i hele klassen og hele nasjonen dersom det er enhet i kommunistpartiet. Og vi kan bare slå fienden og gjennomføre den na­sjonale og demokratiske revolusjonen hvis vi har enhet i hele klassen og hele nasjonen.

VINN MILLIONMASSENE FOR DEN NASJONALE ENHETSFRONTEN MOT JAPAN

Målet med den riktige politiske linja og den faste enheten vår er å vinne millionmassene for den nasjonale enhetsfronten mot Japan. De breie massene av proletariatet, bøndene og småborgerskapet i byene trenger propaganda-, agitasjons- og organisasjonsarbeidet vårt. Vi må også gjø­re en større innsats for å opprette et forbund med de delene av borger­skapet som er mot Japan. Det trengs innsats, langvarig og iherdig inn­sats, utrøttelig og hard, tålmodig og omhyggelig innsats for å gjøre par­tiets politikk til massenes politikk. Uten slik innsats oppnår vi ingenting. Det er ikke mulig å opprette og konsolidere den nasjonale enhetsfronten mot Japan, gjennomføre oppgava til denne fronten, og grunnlegge en demokratisk republikk i Kina uten en slik innsats for å vinne massene. Dersom vi klarer å få millioner på millioner av massene under vår ledel­se ved hjelp av denne innsatsen, kan vi fullføre den revolusjonære opp­gava vår raskt. Ved hjelp av slike anstrengelser kommer vi helt sikkert til å styrte den japanske imperialismen og oppnå full frigjøring for nasjo­nen og samfunnet.

NOTER

1. I ei tid etter Xi’an-hendinga viste de japanske imperialistene ei forsonlig holdning for å få Kuomintang-myndighetene til å bryte freden innenlands, som holdt på å bli gjenoppret­ta, og for å splitte den nasjonale enhetsfronten mot Japan, som tok form på den tida. De fikk den falske autonome regjeringa i Indre Mongolia, som sto under japansk kontroll, til å sende to åpne telegrammer, ett i desember 1936, og ett til i mars 1937. Der forplikta den seg til truskap mot Kuomintang-regjeringa i Nanjing. Og sjølve den japanske utenriks­ministeren Sato gjorde åpent tilnærmelser til Chiang Kai-shek. Han kom med ei utspeku­lert erklæring om at Japan ville bedre forbindelsene sine med Kina og hjelpe Kina til å for­ene seg politisk og bygge opp økonomien. Dessuten sendte Japan ei såkalt økonomisk stu­diegruppe, som blei leda av den japanske finansmagnaten Kenji Kodama. Påskuddet var å skulle hjelpe Kina til å «fullføre organiseringa av en moderne stat». Disse aggresjonsplanene blei kjent som «Satos diplomati». De som blei ført bak lyset av narrespillet til de ja­panske imperialistene, kalte dette «japansk tilbaketrekking».

2. I april 1937 blei Shen Chun-ju og seks andre ledere for Bevegelsen for å gjøre mot­stand mot Japan og berge nasjonen stilt for Kuomintangs øverste domstol i Suzhou. De var blitt arrestert i Shanghai i november 1936. Anklagen gikk ut på at de hadde «satt repu­blikken i fare». Dette var den vanlige oppdikta tiltalen som de reaksjonære Kuomintang- myndighetene brukte for å brennemerke alle patriotiske bevegelser.

3. Før Xi’an-hendinga var nordøstarméen stasjonert på grensa mellom Shaanxi- og Gansu- provinsen. Da sto den i direkte kontakt med rødehæren i Nord-Shensi. Den blei sterkt på­virka av rødehæren, og satte i verk kuppet i Xi’an. I mars 1937 blei nordøstarmeén tvunget til å marsjere østover til Henan- og Anhui-provinsen. Dette trekket gjorde de reaksjonære i Kuomintang for å bryte kontakten mellom nordøstarméen og rødehæren, og for å så misnøye i rekkene til nordøstarméen.

4. General Yang Hucheng var en militær leder i Nordvest-Kina. Han satte i verk Xi’an- hendinga sammen med Zhang Xueliang. Ettersom de var hovedpersonene i denne hen­dinga, blei etternavna kopla sammen på folkemunne til «Zhang-Yang». Da Chiang Kai- shek blei løslatt, fulgte Zhang han til Nanking og blei arrestert øyeblikkelig. I april 1937 blei Yang også avsatt fra stillinga si av de reaksjonære i Kuomintang, og tvunget til å reise til utlandet. Da motstandskrigen begynte, kom Yang tilbake til Kina. Han ville kjempe mot Japan, men oppnådde bare å bli internert på livstid av Chiang Kai-shek. I september 1949 trengte Folkets frigjøringshær fram mot Chongqing. Da sørga Kuomintang for at Yang blei myrda i en konsentrasjonsleir.

5. Tungkuan er et strategisk viktig pass på grensa mellom Shaanxi, Henan og Shanxi. Da Xi’an-hendinga fant sted, var Kuomintang-styrkene stort sett forlagt øst for dette passet. Visse folk i partiet som gikk for å stå til «venstre», som for eksempel Zhang Guotao, ivra for at rødehæren skulle «slå seg ut gjennom Tungkuan». Dette innebar at den røde hæren skulle sette i verk en offensiv mot Kuomintang-troppene. Dette forslaget sto i strid med sentralkomiteens linje for å løse Xi’an-hendinga på fredelig vis.

6.I lang tid etter Oktoberrevolusjonen førte de franske imperialistene en fiendtlig poli­tikk overfor Sovjetunionen. Fra 1918 til 1920 deltok den franske regjeringa aktivt i den væpna intervensjonen som 14 makter satte i verk mot Sovjetunionen. Den fortsatte med den reaksjonære politikken for å isolere Sovjetunionen, sjøl etter at intervensjonen slo feil. Først i mai 1935 slutta Frankrike en avtale om gjensidig hjelp med Sovjetunionen. Grunnen til at denne avtalen kom i stand, var virkninga Sovjetunionens fredspolitikk had­de på det franske folket og truselen fra de tyske fascistene. Men den reaksjonære franske regjeringa overholdt ikke denne avtalen.

7. Dette var den patriotiske studentdemonstrasjonen i Peking 9. desember 1935, som var leda av det kinesiske kommunistpartiet. Bevegelsen krevde slutt på borgerkrigen og væpna motstand mot Japan. Den vant støtte over hele landet.

8. Smuglinga av japanske varer inn i Kina.

9. Dette viser til det såkalte økonomiske samarbeidet mellom Kina og Japan.

10. Se Marx og Engels, Det kommunistiske partis manifest (1848), del 4, Forlaget Okto­ber 1971. Lenin, «To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjo­nen» (1905), del 12 og 13, Utvalgte verker i 12 bind, Forlaget Oktober 1979, bind 4 og Sov­jetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes) historie, kort framstilling (1938), kapit­tel 3, avsnitt 3, Forlaget Oktober 1974, s. 66—80.

11. Se Stalin, «Om leninismens grunnlag» (1924), del 3, «Oktoberrevolusjonen og de russiske kommunisters taktikk» (1924), del 2 og «Om spørsmålene i leninismen» (1926), del 3 i Spørsmål i leninismen, Forlaget Oktober 1976, s. 7—79, s. 80—106 og s. 107—155.

12. Se Stalin, «Tale på Kreml til avgangskandidatene ved akademiene for den Røde ar­mé», mai 1935, der han sa: «… menneskene, kadrene er det mest verdifulle og avgjørende av alle de verdifulle kapitalene som fins i verden. En må forstå at ‘kadrene avgjør alt’ slik som forholda er hos oss nå.» — samme sted s. 493.

13. Dette var uenigheten mellom linja til partiets sentralkomite og Zhang Guotaos tilbaketrekkingslinje i 1935—36. Se «Om taktikken mot den japanske imperialismen», note 22, s. 176 i denne boka. Når han sa at «Den tidligere uenigheten . . . er . . . overvunnet», sikta kamerat Mao Zedong til at rødehærens fjerde frontarmé hadde slutta seg til den sentrale røde arméen. Seinere sveik Zhang Guotao partiet åpent og gikk over til kontrare­volusjonen. Dette var ei handling fra en enkelt forræder og ikke lenger et spørsmål om uenighet om partilinja.