Mao: Brennende oppgaver etter at det er oppretta samarbeid mellom Kuomintang og Kommunistpartiet

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

BRENNENDE OPPGAVER ETTER AT DET ER OPPRETTA SAMARBEID MELLOM KUOMINTANG OG KOMMUNISTPARTIET

29. september 1937

Det kinesiske kommunistpartiet sendte allerede i 1933 ut ei erklæring som slo fast at partiet var klar til å slutte en avtale om å gjøre mot­stand mot Japan med hvilken som helst enhet i Kuomintang-hæren. Kommunistpartiet stilte tre vilkår, og det var: Stans angrepa på røde- hæren, gi folket demokratiske retter og gi folket våpen. Etter 18. september-hendinga i 1931 var den viktigste oppgava for det kinesi­ske folket å gjøre motstand mot invasjonen fra de japanske imperialis­tene, og derfor kom denne erklæringa. Men vi nådde ikke det målet vi hadde satt oss.

I august 1935 oppfordra det kinesiske kommunistpartiet og den ki­nesiske rødehæren alle politiske partier og grupper og folk i hele landet til å organisere en forent anti-japansk hær og danne ei nasjonal forsvarsregjering, slik at vi kunne kjempe sammen mot den japanske im­perialismen.[1] I desember samme år vedtok det kinesiske kommunist­partiet en resolusjon[2] om å danne en nasjonal enhetsfront mot Japan sammen med det nasjonale borgerskapet. I mai 1936 offentliggjorde rødehæren et telegram[3] der den krevde at Nanking-regjeringa skulle stanse borgerkrigen og gå sammen med oss mot Japan. I august sam­me år sendte sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet et brev[4] til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang. Sentralkomiteen krevde at Kuomintang skulle stanse borgerkrigen og at det skulle dannes en en­hetsfront mellom de to partiene for å kjempe sammen mot den japan­ske imperialismen. I september samme år vedtok kommunistpartiet en resolusjon[5] om å opprette en enhetlig demokratisk republikk i Kina. I tillegg til erklæringa, telegrammet, brevet og resolusjonene, sendte vi flere ganger representanter for å forhandle med folk fra Kuomintang. Men alt var forgjeves. Det var først mot slutten av 1936, etter Xi’an- hendinga, at en representant med fullmakt fra det kinesiske kommu­nistpartiet kom fram til en avtale med den ansvarlige sjefen i Kuomin­tang om et politisk spørsmål som var svært viktig på den tida, nemlig å få slutt på borgerkrigen mellom de to partiene. Samtidig blei de enige om ei fredelig løsning på Xi’an-hendinga. Dette var et stort øyeblikk i kinesisk historie, og det skapte forutsetningene for at samarbeidet mel­lom de to partiene kunne bli tatt opp igjen.

10. februar i år sendte sentralkomiteen i det kinesiske kommunist­partiet et telegram⁶ til den tredje plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang, kvelden før sesjonen starta. Der la sentralko­miteen fram omfattende og konkrete forslag om hvordan de to partie­ne skulle samarbeide. I telegrammet forlangte vi at Kuomintang skulle forplikte seg til å oppfylle disse fem krava: Gjøre slutt på borgerkri­gen, innføre demokratiske retter, kalle sammen ei nasjonalforsamling, forberede motstanden mot Japan raskt, og bedre levekåra til folket. Samtidig forplikta kommunistpartiet seg til å innfri disse fire løftene; Gjøre slutt på fiendskapen mellom de to regimene, gi rødehæren nytt navn, innføre det nydemokratiske systemet i de revolusjonære baseom­rådene, og slutte å beslaglegge jorda til godseierne. Dette var også et viktig politisk tiltak. Uten det ville det tatt lengre tid å få i stand sam­arbeid mellom de to partiene. Det ville vært til stor skade for arbeidet med å forberede motstanden mot Japan raskt.

Etter dette har de to partiene kommet et skritt nærmere hverandre i forhandlingene. Kommunistpartiet har lagt fram mer konkrete forslag i spørsmålet om et felles politisk program for de to partiene, i spørs­målet om å oppheve forbudet mot massebevegelsene og løslate politi­ske fanger, og i spørsmålet om å gi rødehæren nytt navn. Til nå er det ennå ikke lagt fram noe fellesprogram, forbudet mot massebevegelsene er ikke oppheva, og det nye systemet i de revolusjonære baseområdene er heller ikke godkjent. Men om lag en måned etter at Beijing og Tianjin falt, blei det sendt ut ordre om at rødehæren skulle få nytt navn, nemlig Den åttende rutearméen i den nasjonale revolusjonære hæren (også kalt Attende armégruppe i oppsettinga av den anti- japanske hæren). Sentralkomiteen i partiet vårt sendte allerede 15. juli ei erklæring til Kuomintang om å opprette samarbeid mellom de to partiene. Den skulle etter avtalen offentliggjøres samtidig med erklæringa fra Chiang Kai-shek om at Kinas Kommunistiske Parti var god­kjent som et legalt politisk parti. Erklæringene blei til slutt offentlig­gjort (dessverre etter lang utsettelse) av det sentrale nyhetsbyrået til Kuomintang 22. og 23. september, da situasjonen ved fronten var blitt kritisk. Både erklæringa fra kommunistpartiet og erklæringa fra Chiang Kai-shek kunngjorde at det var oppretta samarbeid mellom de to. partiene, og la dermed det nødvendige grunnlaget for det store forbun­det mellom de to partiene for å berge nasjonen. Erklæringa fra kom­munistpartiet innebærer ikke bare prinsippet om enhet mellom de to partiene, men også det grunnleggende prinsippet om stor enhet i folket i hele landet. Det er bra at erklæringa til Chiang Kai-shek godkjenner kommunistpartiet som et legalt politisk parti i hele Kina, og sier at det er nødvendig med enhet for å berge nasjonen. Men Chiang Kai-shek har ikke kvitta seg med den sjølgode holdninga som er typisk for Kuo­mintang, eller gjort den sjølkritikken som er nødvendig. Vi kan ikke være fornøyd med det. Men tross alt er det kunngjort at enhetsfronten mellom de to partiene er oppretta. Dette har innleda en ny epoke i his­toria til den kinesiske revolusjonen. Det kommer til å få vidtrekkende og djuptgående innflytelse på den kinesiske revolusjonen, og spille ei avgjørende rolle i kampen for å slå den japanske imperialismen.

Forholdet mellom Kuomintang og kommunistpartiet har spilt ei av­gjørende rolle i den kinesiske revolusjonen helt sia 1924. Revolusjonen i 1924—27 kom fordi de to partiene samarbeidde på grunnlag av et be­stemt program. I løpet av bare to til tre år opplevde vi enorm fram­gang i den nasjonale revolusjonen som dr. Sun Yatsen hadde ofra seg for i førti år, men som han ikke fikk fullført. Denne framgangen besto i at den revolusjonære basen i Guangdong blei oppretta, og at nordekspedisjonen seira. Dette var et resultat av at det var danna en enhets­front mellom de to partiene. Men det var noen som ikke holdt seg til de revolusjonære prinsippene. Nettopp da revolusjonen nærma seg sei­eren, splitta de enhetsfronten mellom de to partiene. Dermed lei revo­lusjonen nederlag, og døra blei stående åpen for utenlandsk aggresjon. Dette var resultatet av at enhetsfronten mellom de to partiene blei splitta. Den enhetsfronten som nylig er danna mellom de to partiene, varsler en ny periode i den kinesiske revolusjonen. Det er fortsatt noen som ikke forstår den historiske rolla og den store framtida til enhets­fronten. De ser på den som et reint midlertidig tiltak vi må ty til fordi omstendighetene tvinger oss. Men takket være enhetsfronten kommer historias hjul til å drive den kinesiske revolusjonen framover til et helt nytt stadium. Kan Kina komme ut av den nasjonale og samfunnsmessi­ge krisa som er så alvorlig i dag? Det avhenger av hvordan enhetsfron­ten utvikler seg. Vi har fått nye bevis for at Kina har ei lys framtid. For det første fikk det kinesiske kommunistpartiet støtte fra folk over­alt straks det la fram enhetsfrontpolitikken. Dette er et klart uttrykk for folkeviljen. For det andre fikk vi i stand en enhet uten sidestykke mellom alle politiske partier og grupper, mellom folk fra alle sam­funnslag og mellom alle væpna styrker i landet straks Xi’an-hendinga var løst på fredelig vis, og de to partiene hadde gjort slutt på borger­krigen. Men denne enheten er ennå på langt nær sterk nok til å møte de krava motstandskrigen mot Japan stiller. Den viktigste årsaka til det er at problemet med enhet mellom regjeringa og folket stort sett ikke er løst. For det tredje, og det er det klareste beviset, er hele landet trukket med i motstandskrigen. Vi er ikke fornøyd med motstandskrigen slik den er nå, for sjøl om den er en nasjonal krig, er det fortsatt bare re­gjeringa og de væpna styrkene som deltar i den. Som vi har sagt før, kan vi ikke slå den japanske imperialismen dersom vi fører en slik mot­standskrig. Men tross alt fører vi landsomfattende motstandskrig mot en utenlandsk angriper for første gang på hundre år. Dette kunne aldri skjedd uten indre fred og uten samarbeid mellom de to partiene. De ja­panske angriperne klarte å ta de fire provinsene i nordøst uten å løsne et eneste skudd da enhetsfronten mellom de to partiene var oppløst. I dag kan de ikke okkupere mer kinesisk jord uten å betale med blodige slag, for nå er enhetsfronten gjenoppretta. For det fjerde har vi virk­ningene i utlandet. Arbeiderne, bøndene og kommunistpartiene over hele verden støtter det forslaget om en enhetsfront mot Japan som det kinesiske kommunistpartiet har lagt fram. Folket i ulike land, og sær­lig i Sovjetunionen, kommer til å hjelpe Kina mer aktivt nå når det er kommet i stand samarbeid mellom Kuomintang og kommunistpartiet. Kina og Sovjetunionen har undertegna en ikke-angrepspakt⁷, og vi kan rekne med at forholdet mellom de to landa blir enda bedre. På grunn­lag av disse bevisa kan vi trygt slå fast at utviklinga av enhetsfronten kommer til å føre Kina mot ei lys og stor framtid — den japanske im­perialismen kommer til å bli knust, og vi kommer til å opprette en en­hetlig, demokratisk republikk.

Men enhetsfronten kan ikke fullføre denne store oppgava hvis den blir stående på stedet hvil. Enhetsfronten mellom de to partiene må utvikles videre, for slik den er nå, er den verken brei nok eller godt nok grunnfesta.

Bør den nasjonale enhetsfronten mot Japan bare være en enhets­front mellom Kuomintang og kommunistpartiet? Nei, den må bli en enhetsfront for hele nasjonen. De to partiene skal bare være en del av den. Det må være en enhetsfront for alle partier og grupper, folk fra alle samfunnslag og alle væpna styrker, en enhetsfront for alle patrio­ter — arbeiderne, bøndene, soldatene, de intellektuelle og forretnings­folka. Hittil har det i virkeligheten bare vært en enhetsfront mellom de to partiene. De breie massene av arbeidere, bønder, soldater og små­borgerskapet i byene og mange andre patrioter er ennå ikke reist til kamp, mobilisert, organisert eller væpna. Dette er det alvorligste pro­blemet vi har i dag. Det er alvorlig fordi det gjør det umulig å vinne seirer ved fronten. Det er ikke lenger mulig å skjule at situasjonen er kritisk ved fronten både i Nord-Kina og i provinsene Jiangsu og Zhejiang, og det er ikke nødvendig å skjule det heller. Spørsmålet er hvor­dan vi kan overvinna krisa. Den eneste måten vi kan gjøre det på, er å sette testamentet til dr. Sun Yatsen ut i livet, å «reise folkemassene». Dr. Sun satte opp testamentet på dødsleiet. Han erklærte at han var fast overbevist om at vi ikke kan nå målet med revolusjonen på noen annen måte enn ved å reise folkemassene. Det hadde erfaringene fra over førti år vist. Hvorfor nekter noen så hardnakka å sette testamen­tet hans ut i livet? Hvorfor blir det ikke gjort nå som det gjelder liv el­ler død for nasjonen? Alle veit at enevelde og undertrykking strir mot prinsippet om å «reise folkemassene». Vi kan aldri slå den japanske imperialismen hvis bare regjeringa og hæren gjør motstand. Tidlig i mai i år kom vi med en alvorlig advarsel til Kuomintang, som sitter med makta. Vi sa at Kina kommer til å bli drevet rett mot katastrofen liksom Abessinia hvis folkemassene ikke blir reist til motstand. Det er ikke bare det kinesiske kommunistpartiet som har påpekt dette. Pro­gressive i hele landet og mange klarsynte medlemmer av Kuomintang har også gjort det. Likevel har ikke Kuomintang endra den eneveldige politikken sin. Det har ført til at det er blitt større avstand mellom re­gjeringa og folket, mellom hæren og massene og mellom den militære ledelsen og de menige. Hvis ikke massene blir med i enhetsfronten og styrker den, er krisa ved fronten nødt til å bli verre og ikke bedre.

Enhetsfronten mot Japan mangler fortsatt et politisk program som kan erstatte den eneveldige politikken til Kuomintang, et program som er godtatt av begge partiene, og som er offisielt kunngjort. Kuomin­tang behandler fortsatt massene på samme vis som det har gjort de sis­te ti åra. Det har ikke skjedd noen endringer i regjeringsapparatet, hærsystemet og politikken overfor folkemassene, i finanspolitikken, den økonomiske politikken og utdanningspolitikken. I det store og hele er alt som for ti år sia på disse områdene. Men det har skjedd end­ringer, svært store endringer — borgerkrigen er slutt, og vi står sam­men mot Japan. De to partiene har stansa borgerkrigen, og den lands­omfattende motstandskrigen mot Japan har begynt. Dette betyr at den politiske situasjonen i Kina har endra seg enormt etter Xi’an-hendinga. Men hittil har ikke Kuomintang endra metoder på de områdene jeg har nevnt, og derfor er det ikke samsvar mellom det som ikke har endra seg, og det som har endra seg. De gamle metodene passer bare til en utenrikspolitikk som bygger på kompromisser, og en innenrikspolitikk som tar sikte på å undertrykke revolusjonen. Men når det blir snakk om å hamle opp med invasjonen fra den japanske imperialismen, viser det seg at disse metodene er ubrukelige på alle måter, og alle svakhete­ne de har blir avslørt fullt ut. Det ville vært noe helt annet hvis vi ikke ville gjøre motstand mot Japan. Men ettersom vi vil gjøre motstand og faktisk har begynt, og ettersom vi allerede står oppe i ei alvorlig krise, vil det å nekte å legge om kursen og ta i bruk nye metoder, føre til de største farer som tenkes kan. Motstandskrigen mot Japan krever en en­hetsfront med et breit grunnlag, og derfor må vi mobilisere hele folket til å bli med. Motstandskrigen mot Japan krever en konsolidert enhets­front, og derfor må vi ha et fellesprogram. Dette fellesprogrammet blir ei rettleiing til handling for enhetsfronten. Det kommer også til å tjene som et bindeledd mellom alle organisasjonene og enkeltpersonene i en­hetsfronten, et band som knytter sammen alle politiske partier og grupper, folk fra alle samfunnslag og alle væpna styrker. Først da kan vi snakke om fast enhet. Vi er mot de gamle reglene, for de passer ikke i den nasjonale revolusjonære krigen. Vi ser fram til at det blir innført nye regler istedenfor de gamle, det vil si at det blir offentliggjort et fellesprogram og oppretta revolusjonær orden. Det er det eneste som oppfyller de krava motstandskrigen stiller.

Hva bør fellesprogrammet inneholde? Det bør inneholde dr. Sun Yatsens Folkets tre prinsipper og Tipunktsprogrammet for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen[8], som kommunistpartiet la fram 25. august i år.

I erklæringa som kunngjorde samarbeidet mellom Kuomintang og kommunistpartiet, slo det kinesiske kommunistpartiet fast: «Dr. Sun Yatsens Folkets tre prinsipper er det Kina trenger i dag, og partiet vårt står klart til å kjempe for at de skal bli satt ut i livet fullt ut.» Noen syns det er merkelig at kommunistpartiet står klart til å sette ut i livet Folkets tre prinsipper, som er prinsippene til Kuomintang. Zhu Qinglai[9] fra Shanghai har for eksempel gitt uttrykk for tvil om dette i et lo­kalt tidsskrift. De som mener dette, trur at kommunismen og Folkets tre prinsipper ikke kan forenes. Dette er en reint formalistisk måte å se på spørsmålet på. Kommunismen kommer til å bli gjennomført på et seinere stadium i utviklinga av revolusjonen. Kommunistene har ingen illusjoner om at de er i stand til å gjennomføre den på dette stadiet, men de vil gjennomføre den nasjonale og demokratiske revolusjonen som historia krever. Dette er den viktigste grunnen til at kommunist­partiet har foreslått en nasjonal enhetsfront mot Japan og en enhetlig demokratisk republikk. I perioden med den første enhetsfronten mel­lom Kuomintang og kommunistpartiet for over ti åra sia, fatta de to partiene et felles vedtak om å sette Folkets tre prinsipper ut i livet. Det­te skjedde på den første nasjonale kongressen til Kuomintang. Fra 1924 til 1927 blei de satt ut i livet i store deler av landet, takket være innsatsen fra alle trufaste kommunister og trufaste medlemmer av Kuomintang. Dessverre blei enhetsfronten splitta i 1927, og i de ti åra som fulgte, gikk Kuomintang mot at Folkets tre prinsipper skulle settes ut i livet. Men alle de politiske linjene til kommunistpartiet i disse ti åra har i det store og hele stemt overens med den revolusjonære holdninga i dr. Suns Folkets tre prinsipper og tre store politiske retningslin­jer. Det har ikke gått en dag uten at kommunistpartiet har ført kamp mot imperialismen, og nettopp det er å sette prinsippet om nasjonalis­me konsekvent ut i livet. Det demokratiske arbeider- og bondediktaturet er nettopp prinsippet om demokrati gjennomført konsekvent. Jord­bruksrevolusjonen er prinsippet om folkets utkomme gjennomført konsekvent. Hvorfor har da kommunistpartiet kunngjort at det de­mokratiske arbeider- og bondediktaturet skal avskaffes, og at jorda til godseierne ikke skal beslaglegges lenger? Som vi har forklart tidligere, er det ikke fordi det er noe galt med et slikt system og slike tiltak. Men den væpna aggresjonen fra de japanske imperialistene har endra for­holda mellom klassene i landet. Det har ført til at alle klassene i Kina er nødt til å gå sammen mot den japanske imperialismen, og det har også gjort det mulig for dem å gjøre det. Det er både mulig og nødven­dig å danne en anti-fascistisk enhetsfront i Kina og i resten av verden for å kjempe sammen mot fascismen. Derfor er vi for å opprette en na­sjonal og demokratisk enhetsfront i Kina. Derfor har vi foreslått å er­statte det demokratiske arbeider- og bondediktaturet med en demokra­tisk republikk som bygger på et forbund mellom alle klasser. Jord­bruksrevolusjonen satte ut i livet prinsippet om å gi «jorda til dem som dyrker den». Det var nettopp dette dr. Sun Yatsen foreslo. Nå har vi slutta med det for å kunne samle flere mot den japanske imperialis­men. Men det betyr ikke at Kina ikke trenger å løse jordspørsmålet. Vi har klart og tydelig lagt fram vårt standpunkt om årsakene til at poli­tikken blir endra på denne måten, og vi har lagt fram hvorfor den har blitt endra nå. Det kinesiske kommunistpartiet bygger på marxistiske prinsipper og har hele tida holdt fast ved og utvikla de revolusjonære Folkets tre prinsipper — fellesprogrammet for den første enhetsfronten mellom Kuomintang og kommunistpartiet. Nettopp derfor kunne par­tiet foreslå politikken med en nasjonal og demokratisk enhetsfront i rett tid, og sette den utrøttelig ut i livet nå som vi står midt oppe i ei nasjonal krise, og en mektig angriper trenger inn i landet vårt. Dette er den eneste politikken som kan berge nasjonen. Det er ikke lenger spørsmål om kommunistpartiet trur på og gjennomfører de revolusjo­nære Folkets tre prinsipper. Spørsmålet i dag er om Kuomintang gjør det. Oppgava nå er å vekke til live den revolusjonære holdninga i dr. Sun Yatsens Folkets tre prinsipper over hele landet, arbeide oss fram til et klart program og ei klar politisk linje på grunnlag av dette, og set­te programmet og den politiske linja ut i livet oppriktig og ikke halv­hjerta, samvittighetsfullt og ikke likegyldig, straks og uten å nøle. Det kinesiske kommunistpartiet har hele tida oppriktig lengta etter at dette skulle skje. Nettopp derfor la kommunistpartiet fram Tipunktsprogrammet for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen etter Lukouchiao-hendinga, Tipunktsprogrammet stemmer overens med marxismen og med de ekte revolusjonære Folkets tre prinsipper. Det er et foreløpig program, programmet for den kinesiske revolusjonen på dette stadiet, stadiet med nasjonal revolusjonær krig mot Japan. Vi kan bare berge Kina hvis vi setter dette programmet ut i livet. Historia kommer til å straffe dem som fortsatt handler på tvers av det.

Det er ikke mulig å gjennomføre dette programmet i hele landet uten Kuomintangs samtykke. For Kuomintang er fortsatt det største partiet i Kina, og det har regjeringsmakta. Vi trur at fornuftige medlemmer i Kuomintang en dag vil si seg enige i dette programmet. Gjør de ikke det, blir Folkets tre prinsipper en tom frase for alltid, det blir umulig å vekke til live den revolusjonære holdninga til dr. Sun Yatsen, umulig å slå den japanske imperialismen og umulig for det kinesiske folket å unngå å bli slaver under ei fremmed makt. Virkelig fornuftige medlem­mer i Kuomintang ønsker helt sikkert ikke at det skal skje, og folket vårt kommer aldri til å gå med på å bli slaver. Dessuten sa herr Chiang Kai-shek i erklæringa si den 23. september:

Jeg mener at vi som er for revolusjonen må legge til side person­lig nag og personlige fordommer og ofre oss for å gjøre Folkets tre prinsipper til virkelighet. I denne kritiske situasjonen når det er snakk om liv eller død, er det enda viktigere at vi ikke ripper opp i fortida. Vi må starte helt på nytt sammen med hele nasjo­nen, og vi må arbeide hardt for enhet, slik at vi kan verne om sjølve livet og eksistensen til landet vårt.

Dette er helt sant. Den mest brennende oppgava i dag er å arbeide for å gjennomføre Folkets tre prinsipper, legge til side fordommer til en­keltpersoner og små grupper, endre gamle metoder, gjennomføre et re­volusjonært program i samsvar med Folkets tre prinsipper med en gang, og starte helt på nytt sammen med hele nasjonen. Dette er den eneste mulige vegen i dag. Utsetter vi dette lenger, blir det for seint å angre.

Men vi trenger redskaper for å sette ut i livet Folkets tre prinsipper og tipunktsprogrammet. Dette reiser spørsmålet om å omdanne regje­ringa og hæren. Regjeringa i dag er fortsatt ei ettpartiregjering, nemlig diktaturet til Kuomintang. Den er ikke ei nasjonal, demokratisk enhetsfrontregjering. Hvis vi ikke har ei nasjonal, demokratisk enhetsfrontregjering, blir det umulig å gjennomføre Folkets tre prinsipper og tipunktsprogrammet. Hærsystemet til Kuomintang er det samme som før. Vi kan ikke slå den japanske imperialismen med styrker som er or­ganisert etter dette systemet. Styrkene slåss mot Japan, og vi beundrer dem og har stor respekt for dem, særskilt for dem som kjemper ved fronten. Men lærdommene fra motstandskrigen de siste tre månedene viser at hærsystemet til Kuomintang må endres. Det duger ikke til å vinne endelig seier over de japanske angriperne, og det duger ikke til å gjennomføre Folkets tre prinsipper og det revolusjonære programmet framgangsrikt. Vi må bygge på prinsippene om enhet mellom offiserer og menige og enhet mellom hæren og folket når vi endrer hærsystemet. Hærsystemet til Kuomintang står i grunnleggende motsetning til begge disse prinsippene. Det hindrer de breie massene av offiserer og menige i å gi sitt beste, til tross for at de er trufaste og modige. Derfor må vi gjøre noe med en gang for å omdanne det. Dette betyr ikke at kampen må stanse til vi har omdanna hærsystemet, vi kan gjøre det mens vi slåss. Den viktigste oppgava er å endre den politiske innstillinga i hæ­ren og det politiske arbeidet den gjør. Den nasjonale revolusjonære hæren fra perioden med nordekspedisjonen er et strålende forbilde. Den gjennomførte stort sett prinsippene om enhet mellom offiserer og menige og enhet mellom hæren og folket. Det er helt nødvendig å gjen­opplive holdninga fra den tida. Kina må lære av krigen i Spania der den republikanske hæren blei bygd opp under utrulig vanskelige for­hold. Kina er bedre stilt enn Spania, men vi har ikke en brei og grunn­festa enhetsfront, og vi har ikke ei enhetsfrontregjering som er i stand til å sette hele det revolusjonære programmet ut i livet, eller store styr­ker som er organisert etter det nye systemet. Vi må bøte på disse mang­lene. Rødehæren, som er leda av det kinesiske kommunistpartiet, kan i dag bare være fortroppen i motstandskrigen. Den kan ennå ikke spille ei avgjørende rolle i landsmålestokk. Men vennligsinna hæravdelinger i hele landet har mye å lære av det rødehæren har oppnådd politisk, mi­litært og organisatorisk. I starten var ikke rødehæren det den er i dag. Det har skjedd mange endringer også innafor rødehæren. Det viktigste er at vi har utrydda føydale skikker og tatt i bruk prinsippene om en­het mellom offiserer og menige og enhet mellom hæren og folket. Vennligsinna hæravdelinger i hele landet kan lære av disse erfaringene.

Kamerater i det herskende Kuomintang som er mot Japan! Sammen har vi ansvaret for å berge nasjonen fra å bli utsletta og sikre at den overlever. Dere har alt danna en enhetsfront mot Japan sammen med oss. Det er svært bra. Dere har begynt å gjøre motstand mot Japan. Det er også svært bra. Men vi liker ikke at dere fortsetter å føre den samme gamle politikken på alle andre områder. Vi må alle sammen ut­vikle enhetsfronten og gjøre den breiere, og vi må trekke med folke­massene. Vi må grunnfeste enhetsfronten og sette fram et fellesprogram. Vi er nødt til å omdanne hærsystemet og det politiske systemet besluttsomt. Vi er helt nødt til å danne ei ny regjering. Bare ei slik regjering kan sette det revolusjonære programmet ut i livet og begynne å omdanne hæren over hele landet. Dette forslaget svarer til de krava tida stiller. Mange i deres parti mener også at tida er inne til å sette det­te ut i livet. Da dr. Sun Yatsen levde, bestemte han seg for å omdanne hærsystemet og det politiske systemet. Dermed la han grunnlaget for revolusjonen i 1924—27. Nå er det dere som har ansvaret for å gjen­nomføre tilsvarende endringer. Vi trur at alle trufaste og patriotiske medlemmer i Kuomintang vil mene at forslaget vårt er i samsvar med det situasjonen krever. Vi er fast overbevist om at det er i samsvar med de krava situasjonen objektivt stiller.

Nasjonen er i fare — Kuomintang og kommunistpartiet må gå sam­men i et fast forbund! Alle landsmenn som nekter å bli slaver, må slut­te seg sammen i et fast forbund på grunnlag av enheten mellom Kuo­mintang og kommunistpartiet! Vi må gjennomføre alle endringer som er nødvendige for å overvinne vanskene — det er den brennende opp­gava i den kinesiske revolusjonen i dag. Når vi har gjennomført denne oppgava, kan vi helt sikkert slå den japanske imperialismen. Legger vi alle krefter til, åpner det seg ei lys framtid for oss.

NOTER

1. Se Mao Zedong, «Oppgavene til det kinesiske kommunistpartiet i perioden med motstand mot Japan» (1937), Verker i utvalg, Forlaget Oktober 1978, bind 1, note 2, s. 277—78.

2. Om resolusjonen, se samme sted, note 3 s. 278—80.

3. Om det åpne telegrammet, se samme sted, note 4 s. 280—81.

4. Om innholdet i brevet, se «Ei erklæring til Chiang Kai-sheks erklæring» (1936), samme bok, note 7 s. 260—63.

5. Om resolusjonen, se «Oppgavene til det kinesiske kommunistpartiet i perioden med motstand mot Japan» (1937), samme bok, note 6 s. 281—82.

6. Om telegrammet, se samme sted, note 7 s. 282—83.

7. Ikke-angrepspakta mellom Republikken Kina og Unionen av Sosialistiske Sovjet­republikker blei undertegna 21. august 1937.

9. Om tipunktsprogrammet, se «Mobiliser alle krefter for seier i motstandskrigen» (1937), s. 26—29 i denne boka.

9 Zhu Qinglai var leder for Det nasjonalsosialistiske partiet (en liten klikk som re­aksjonære godseiere, høyere embetsmenn og storborgere hadde organisert). Han blei sei­nere med i landssvikerregjeringa til Wang Jingwei.