Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.
Innhold
INTERVJU MED DEN BRITISKE JOURNALISTEN JAMES BERTRAM
Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.
25. oktober 1937
KINAS KOMMUNISTISKE PARTI OG MOTSTANDSKRIGEN
James Bertram: Hvilke konkrete standpunkter har det kinesiske kommunistpartiet lagt fram før og etter at krigen mellom Kina og Japan brøt ut?
Mao Zedong: Før krigen brøt ut, advarte det kinesiske kommunistpartiet hele nasjonen om og om igjen. Vi sa at det var umulig å unngå krig med Japan, og at alt snakket til de japanske imperialistene om ei «fredelig løsning» og alle de fine orda til de japanske diplomatene bare var kamuflasje for å dekke over at de forberedte krig. Vi framheva stadig at det er umulig å føre en nasjonal frigjøringskrig seierrikt uten å styrke enhetsfronten og føre en revolusjonær politikk. Det viktigste i denne revolusjonære politikken er at den kinesiske regjeringa må innføre demokratiske reformer for å få hele folket med i fronten mot Japan. Vi pekte igjen og igjen på at de som trudde på de japanske «fredsløftene» og som mente at vi kunne unngå krig, tok feil. Vi pekte også gang på gang på at de som trudde det gikk an å gjøre motstand mot de japanske angriperne uten å mobilisere massene, tok feil. Både krigsutbruddet og utviklinga av krigen har vist at vi hadde rett. Dagen etter Lukouchiao-hendinga sendte kommunistpartiet ut et opprop til hele nasjonen. Det oppfordra alle politiske partier og grupper og alle samfunnslag til å gjøre felles sak og kjempe mot den japanske aggresjonen og styrke den nasjonale enhetsfronten. Like etterpå kunngjorde vi Tipunktsprogrammet for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen. Her la vi fram de politiske retningslinjene som den kinesiske regjeringa burde følge i motstandskrigen. Da samarbeidet mellom Kuomintang og kommunistpartiet kom i stand, offentliggjorde vi ei annen viktig erklæring. Alt dette viser at vi har holdt oss strengt til prinsippet om å føre motstandskrigen ved å styrke enhetsfronten og sette en revolusjonær politikk ut i livet. Hovedparolen vår i denne perioden er: «Total motstand fra hele nasjonen».
SITUASJONEN I KRIGEN OG LÆRDOMMENE AV DEN
Spørsmål: Hva mener du at krigen har ført til fram til nå?
Svar: Jeg vil trekke fram to viktige ting. På den ene sida har de japanske imperialistene ubønnhørlig stilt det kinesiske folket ansikt til ansikt med faren for nasjonal underkuing ved å ta byene og okkupere landområdene våre, ved å voldta, plyndre og brenne, og ved å drepe for fote. På den andre sida har dette ført til at flertallet av det kinesiske folket har blitt fullstendig klar over at det ikke går an å overvinne krisa uten breiere enhet og uten at hele nasjonen gjør motstand. Samtidig får alle de fredselskende landa i verden øynene opp for at det er nødvendig å gjøre motstand mot truselen fra Japan. Det er dette krigen har ført med seg hittil.
Spørsmål: Hvilke mål trur du japanerne har, og hvor mye har de oppnådd?
Svar: Planen til Japan er å okkupere Nord-Kina og Shanghai som et første steg, og så okkupere andre deler av Kina. De japanske angriperne har kommet så langt med planen sin: De har tatt de tre provinsene Hebei, Chahar og Suiyuan i løpet av kort tid, og nå truer de Shanxi. Grunnen til det er at regjeringa og hæren har ført motstandskrigen i Kina aleine. Denne krisa kan vi bare overvinne dersom folket og regjeringa slåss sammen i motstandskrigen.
Spørsmål: Mener du at Kina har oppnådd noe i motstandskrigen? Er det noe å lære av det, og i så fall hva?
Svar: Dette spørsmålet vil jeg gjerne svare litt mer utførlig på. For det første har vi oppnådd noe, ja vi har til og med oppnådd mye. Det kan vi se av dette: 1) Vi har aldri hatt noe som kan sammenliknes med denne motstandskrigen mot Japan sia den imperialistiske aggresjonen mot Kina begynte. Geografisk sett er det virkelig en landsomfattende krig. Denne krigen er revolusjonær. 2) Krigen har gjort et splitta land til et land som er forholdsvis samla. Grunnlaget for denne enheten er samarbeidet mellom Kuomintang og kommunistpartiet. 3) Krigen har vunnet støtte fra verdensopinionen. De som en gang forakta Kina fordi vi ikke gjorde motstand, respekterer Kina nå, fordi vi gjør motstand. 4) Krigen har ført til store tap for de japanske angriperne. Det blir meldt at krigen koster dem tjue millioner yen hver dag. Det er ingen tvil om at de har mange døde og såra også, men vi har ingen tall for det ennå. De japanske angriperne tok de fire provinsene i nordøst uten vansker og uten å slite noe særlig for det, men nå kan de ikke okkupere kinesiske områder uten å kjempe blodige slag. Angriperne trudde de kunne stille den grådige appetitten sin i Kina, men den langvarige motstandskampen Kina fører, gjør at den japanske imperialismen kommer til å bryte sammen. Kina kjemper altså ikke bare for å berge seg sjøl, men også for å oppfylle den store plikta si i den internasjonale fronten mot fascismen. Dette viser også tydelig at motstandskrigen er revolusjonær. 5) Vi har dratt lærdommer av denne krigen. Vi har betalt for disse lærdommene med landområder og blod.
Disse lærdommene er svært viktige. Flere måneders kamp har avslørt mange av de svake punktene til Kina. De viser seg først og fremst på det politiske området. Krigen blir ikke ført av hele nasjonen, sjøl om den omfatter hele landet geografisk. Regjeringa hindrer de breie massene i å ta del i krigen, akkurat som før, og derfor er ikke krigen massenes krig ennå. Krigen mot den japanske imperialistiske aggresjonen kan aldri bli krona med seier hvis det ikke er massenes krig. Noen sier: «Krigen er allerede altomfattende.» Men dette gjelder bare i den forstand at store deler av landet er trukket inn. Ser vi på hvem som deltar, er det fortsatt bare en delvis krig, for krigen blir ført av regjeringa og hæren aleine, og ikke av folket. Nettopp her ligger hovedårsaka til at vi har tapt store landområder og hatt mange militære tilbakeslag de siste månedene. Den væpna motstanden i dag er revolusjonær, men den er ikke fullstendig revolusjonær for det er ennå ikke massenes krig. Dette er også et spørsmål om enhet. Sjøl om de politiske partiene og gruppene står mer samla enn tidligere, er enheten langt fra så sterk som den må være. De fleste av de politiske fangene er ikke løslatt ennå, og forbudet mot politiske partier er ikke oppheva fullstendig. Forholdet mellom regjeringa og folket, mellom hæren og folket og mellom offiserer og menige er fortsatt svært dårlig. Det er avstand mellom dem istedenfor enhet. Dette er et grunnleggende problem. Hvis ikke det blir løst, er det ikke snakk om seier. Dessuten er militære tabber også en viktig grunn til at vi har mista soldater og landområder. Vi har stort sett vært passive i slag, eller for å si det militært, utkjempa slag i «reint forsvar». Vi vinner aldri hvis vi slåss på den måten. For å seire må vi endre linjene både på det militære og det politiske området fra grunnen av. Dette er det vi har lært.
Spørsmål: Hva må så til på det politiske og militære området?
Svar: På det politiske området må vi for det første omdanne den regjeringa vi har nå, til ei enhetsfrontregjering der representantene for folket tar del. Denne regjeringa må være både demokratisk og sentralisert. Den må gjennomføre den revolusjonære politikken som er nødvendig. For det andre må folket få tale-, presse-, forsamlings- og organisasjonsfrihet, og rett til å gripe til våpen mot fienden, slik at krigen blir massenes krig. For det tredje må folket få bedre levekår. Metoder for å få til det er å avskaffe urimelige skatter og ulike slags avgifter, sette ned landskylda og lånerentene, bedre forholda for arbeidere, lavere befal og soldater, gi familiene til soldater som kjemper mot Japan fordeler, og hjelpe flyktninger og offer for naturkatastrofer. Finansieringa av styresmaktene må bygge på prinsippet om at de økonomiske byrdene skal være like for alle. Det betyr at de som har penger, gir penger. For det fjerde må vi føre en aktiv utenrikspolitikk. For det femte må vi endre kultur- og utdanningspolitikken. For det sjette må vi undertrykke landssvikerne hardt. Problemet er blitt svært alvorlig. Landssvikerne går berserk. Ved fronten hjelper de fienden, og i de bakre områdene skaper de uro. Noen av dem gir seg til og med ut for å være mot Japan, og beskylder patrioter for å være landssvikere og. får dem arrestert. Vi kan bare undertrykke landssvikerne effektivt dersom folket reiser seg og samarbeider med regjeringa. På det militære område må det gjennomføres omfattende reformer. Det viktigste er å gå over fra en strategi og taktikk som er retta inn på reint forsvar, til prinsippet om aktivt angrep, å forandre hærene av den gamle typen til hærer av en ny type, gå bort fra metoden med tvangsrekruttering og ta i bruk metoden med agitasjon for å få folk til å dra til fronten av fri vilje, sette en enhetlig kommando istedenfor den oppsplitta kommandoen vi har i dag, gjøre slutt på mangelen på disiplin som isolerer hæren fra folket og innføre en bevisst disiplin som ikke tillater at hæren krenker folkets interesser det aller minste, forandre situasjonen nå, der den regulære hæren slåss aleine, til en situasjon der det er utvikla omfattende geriljakrig fra folkets side i samordning med operasjonene til den regulære hæren, og så videre og så videre. Alle disse politiske og militære forutsetningene fins i det tipunktsprogrammet vi har offentliggjort. Alle samsvarer med grunntanken i dr. Sun Yatsens Folkets tre prinsipper, tre store politiske retningslinjer og testamente. Krigen kan bare vinnes dersom de blir satt ut i livet.
Spørsmål: Hva gjør kommunistpartiet for å sette dette programmet ut i livet?
Svar: Vi ser det som vår oppgave å forklare situasjonen utrøttelig, og forene oss med Kuomintang og alle andre patriotiske partier og grupper. Det gjør vi for å utvide og konsolidere den nasjonale enhetsfronten mot Japan, mobilisere alle krefter og seire i motstandskrigen. Den nasjonale enhetsfronten mot Japan er fortsatt alt for snever og det er nødvendig å utvide den, dvs. å «reise folkemassene», slik dr. Sun Yatsens testamente oppfordrer til, ved å få folket på grasrota til å slutte seg til enhetsfronten. Å konsolidere enhetsfronten betyr å sette ut i livet et fellesprogram som blir bindende for arbeidet til alle de politiske partiene og gruppene. Vi godtar dr. Suns revolusjonære Folkets tre prinsipper, tre store politiske retningslinjer og testamente som fellesprogrammet for enhetsfronten av alle politiske partier og alle samfunnsklasser. Men det er ikke alle partiene som har godtatt dette programmet ennå. Framfor alt har ikke Kuomintang gått med på at det blir, kunngjort et så helhetlig program. Kuomintang har delvis satt ut i livet dr. Sun Yatsens prinsipp om nasjonalisme. Det har det vist ved å gjøre motstand mot Japan. Men det har verken satt ut i livet prinsippet om demokrati eller prinsippet om folkets utkomme, og resultatet er den alvorlige krisa motstandskrigen er inne i nå. Når krigssituasjonen er blitt så kritisk, er det på høy tid at Kuomintang gjennomfører alle Folkets tre prinsipper, ellers blir det for seint å angre. Kommunistpartiet har plikt til å si klart fra og forklare alt dette utrøttelig og overbevisende til Kuomintang og hele nasjonen, slik at de virkelig revolusjonære Folkets tre prinsipper, De tre store politiske retningslinjene og dr. Sun Yatsens testamente blir gjennomført grundig og fullstendig i hele landet. Da vil den nasjonale enhetsfronten mot Japan bli utvida og konsolidert.
DEN ÅTTENDE RUTEARMÉEN I MOTSTANDSKRIGEN
Spørsmål: Svært mange er interessert i Den åttende rutearméen. Kan du fortelle om den — for eksempel hvilken strategi og taktikk den har, det politiske arbeidet den driver og så videre?
Svar: Etter at rødehæren fikk navnet Den åttende rutearméen og dro til fronten, er det virkelig svært mange som er blitt interessert i hva den driver med. Jeg skal gi en allmenn oversikt.
La oss begynne med operasjonene i felten. Strategisk sett er Shanxi sentrum for de militære operasjonene til Den åttende rutearméen. Som du veit, har den vunnet mange seirer. Slaget ved Pinghsingkuan, gjenerobringa av Chingping, Pinglu og Ningwu, gjenerobringa av Laiyuan og Kuangling, erobringa av Tzechingkuan, avskjæringa av de tre viktigste forsyningslinjene til de japanske troppene (mellom Datong og Yenmenguan, mellom Weixian og Pingxingguan og mellom Shuohsien og Ningwu, stormangrepet på de bakre områdene til de japanske styrkene sør for Yenmenguan, gjenerobringa av Pingxingguan og Yenmenguan to ganger og gjenerobringa av Chuyang og Tanghsien nå nylig, er alle eksempler på det. Den åttende rutearméen og andre kinesiske styrker innringer de japanske styrkene i Shanxi strategisk. Vi kan si med sikkerhet at de japanske styrkene kommer til å møte hardnakka motstand i Nord-Kina. Om de prøver å fare hensynsløst fram i Shanxi, kommer de avgjort til å møte større vansker enn noen gang før.
Så har vi strategien og taktikken. Vi gjør noe som de andre kinesiske styrkene ikke har gjort, nemlig å operere hovedsakelig på flankene og i de bakre områdene til fienden. Denne kampmetoden er svært forskjellig fra reint frontforsvar. Vi er ikke mot å bruke deler av styrkene i frontoperasjoner, for det er nødvendig. Men vi må sette inn hovedstyrkene mot flankene til fienden. Det er viktig å bruke innringings- og omgåingstaktikk for å angripe fienden sjølstendig og med initiativet i egne hender. Det er den eneste måten vi kan ødelegge styrkene hans på og ta vare på våre egne. Dessuten er det særlig virkningsfullt å bruke noen av de væpna styrkene våre mot de bakre områdene til fienden, for de kan forstyrre forsyningslinjene og basene hans. Til og med styrkene som kjemper ved fronten bør hovedsakelig bruke metoden med «motangrep», og ikke en reint defensiv taktikk. Det har vært brukt feilaktige kampmetoder, og det er ei viktig årsak til de militære tilbakeslaga vi har hatt de siste månedene. Den åttende rutearméen bruker kampmetoder som vi kaller geriljakrigføring og bevegelig krigføring ført sjølstendig og med initiativet i våre hender. Disse metodene er i prinsippet stort sett de samme som dem vi brukte under borgerkrigen, men det er noen forskjeller. I dette stadiet av krigen sprer vi for eksempel styrkene oftere enn vi konsentrerer dem, for at vi lettere skal kunne gjennomføre overraskelsesangrep over et stort område mot flankene og det bakre området til fienden. Til sammen er de væpna styrkene i landet tallmessig sterke. Derfor bør noen av dem brukes til frontforsvar, og noen bør spres for å fortsette med geriljaoperasjoner. Men hovedstyrkene må alltid konsentreres mot flankene til fienden. Første bud i en krig er å ta vare på seg sjøl og ødelegge fienden. For å kunne gjøre det er det nødvendig å drive geriljakrigføring og bevegelig krigføring sjølstendig og med initiativet i egne hender, og unngå all passiv og fastlåst taktikk. Vi kommer avgjort til å seire dersom store styrker driver bevegelig krigføring med støtte fra geriljakrigføringa til Den åttende rutearméen.
Så kommer vi til det politiske arbeidet. Ei annen svært viktig og særegen side ved Den åttende rutearméen er det politiske arbeidet den driver. Det har tre grunnleggende prinsipper. Det første er prinsippet om enhet mellom offiserer og menige. Det betyr at Den åttende rutearméen utrydder føydale skikker i hæren, setter forbud mot å slå og skjelle ut folk, bygger opp en bevisst disiplin og står sammen i ett og alt. Resultatet av dette er at hele arméen er fast forent. Det andre er prinsippet om enhet mellom hæren og folket. Det betyr at Den åttende rutearméen opprettholder en disiplin som ikke tillater at hæren krenker folkets interesser det aller minste, at den driver propaganda blant massene, organiserer og væpner dem, letter de økonomiske byrdene deres og undertrykker landssvikerne og samarbeidsfolka som skader hæren og folket. Resultatet av dette er at hæren er knytta nært sammen med folket, og blir ønska velkommen overalt. Det tredje er prinsippet om å skape oppløsning i fiendestyrkene og behandle krigsfanger mildt. Seieren vår avhenger ikke bare av de militære operasjonene, men også av oppløsning innafor fiendestyrkene. Sjøl om tiltaka våre for å skape oppløsning innafor fiendestyrkene og behandle krigsfanger mildt ikke har ført til handfaste resultater ennå, kommer de avgjort til å gjøre det i framtida. Dessuten fyller Den åttende rutearméen rekkene ved hjelp av metoden med agitasjon for å få folk til å melde seg frivillig til tjeneste ved fronten. Dette er i samsvar med det andre av de tre prinsippene og har mye større virkning enn tvangsmetoder.
Sjøl om vi har mista Hebei, Chahar, Suiyuan og deler av Shanxi, er vi slett ikke motløse. Tvert om, vi oppfordrer besluttsomt hele arméen til å samordne operasjonene sine med operasjonene til de vennligsinna hæravdelingene og kjempe innbitt for å forsvare Shanxi og vinne tilbake de tapte områdene. Den åttende rutearméen kommer til å samordne operasjonene sine med operasjonene til de andre kinesiske styrkene for å fortsette motstanden i Shanxi. Dette blir svært viktig for hele motstandskrigen, og særlig for krigen i Nord-Kina.
Spørsmål: Trur du de andre kinesiske styrkene kan tilegne seg disse gode egenskapene til Den åttende rutearméen?
Svar: Sjølsagt kan de det. I 1924—27 var Kuomintang-styrkene prega av ei holdning som var temmelig lik holdninga i Den åttende rutearméen i dag. Da samarbeidde kommunistpartiet og Kuomintang om å organisere en ny type væpna styrker. Til å begynne med var det bare to regimenter, men de samla mange andre avdelinger rundt seg, og vant sin første seier da de slo Chen Jiongming. Disse styrkene utvikla seg seinere til et armékorps, og fikk innflytelse over enda flere avdelinger. Først da kunne vi gjennomføre nordekspedisjonen. Disse styrkene var gjennomsyra av ei ny innstilling. Stort sett var det enhet mellom offiserer og menige og mellom hæren og folket, og hæren var fylt av revolusjonær kampvilje. Den nye hæren innførte et system med partirepresentanter og politiske avdelinger. Det var helt nytt i Kina, og det endra helt og holdent preget til de væpna styrkene. Rødehæren, som blei grunnlagt i 1927, og Den åttende rutearméen av i dag har overtatt dette systemet og utvikla det. I den revolusjonære perioden fra 1924 til 1927 tok de væpna styrkene som var gjennomsyra av denne nye holdninga, naturligvis i bruk kampmetoder som var i tråd med den politiske innstillinga deres. De opererte ikke passivt og usmidig, men viste initiativ, og var ivrige etter å ta offensiven. Dette førte til seier i nordekspedisjonen. Det er slike styrker vi trenger på slagmarka i dag. Det er ikke absolutt nødvendig med millioner av dem. Med en kjerne på et par hundre tusen slike soldater kan vi slå den japanske imperialismen. Vi setter armeene i hele landet høyt for de heltemodige ofrene de har gjort sia motstandskrigen tok til, men vi må lære av de blodige slaga som er blitt utkjempa.
Spørsmål: Vil det ikke vise seg at politikken dere fører med å behandle krigsfanger mildt, har liten virkning så lenge disiplinen i den japanske hæren er som den er? Den japanske militærledelsen kan for eksempel drepe fangene når dere slipper dem fri, slik at den japanske hæren som helhet ikke forstår meninga med denne politikken.
Svar: Det er umulig. Jo flere de dreper, jo større sympati får de japanske soldatene for de kinesiske styrkene. Slike kjensgjerninger kan ikke holdes hemmelig for de menige. Vi kommer til å holde fast på denne politikken. Vi kommer for eksempel ikke til å endre den sjøl om den japanske hæren gjør alvor av den åpne truselen om å bruke giftgass mot Den åttende rutearméen. Vi kommer til å fortsette å gi japanske soldater som vi har tatt til fange mild behandling. Dette gjelder også lavere befal som har kjempa mot oss under tvang. Vi kommer ikke til å krenke eller rakke ned på dem, men sette dem fri etter at vi har forklart dem at folka i de to landa har felles interesser. De som ikke vil dra tilbake, kan gjøre tjeneste i Den åttende rutearméen. Dersom det dukker opp en internasjonal brigade på den anti-japanske fronten, kan de gå inn i den og gripe til våpen mot den japanske imperialismen.
KAPITULASJONISME I MOTSTANDSKRIGEN
Spørsmål: Jeg har fått vite at japanerne sprer fredsrykter i Shanghai samtidig som de fortsetter å føre krig. Hva er de egentlige måla deres?
Svar: Etter at de japanske imperialistene har lykkes med noen av planene sine, vil de legge et røykteppe av fredsrykter for å oppnå tre ting, nemlig: 1) Å konsolidere de stillingene de alt har erobra, slik at de kan bruke dem som strategisk springbrett for seinere offensiver. 2) Å splitte den anti-japanske fronten i Kina. 3) Å sprenge den internasjonale fronten som støtter Kina. De fredsryktene som går nå, er rett og slett den første røykbomba. Faren er at noen vaklende elementer i Kina står klar til å bite på agnet til fienden, og at landssvikerne og samarbeidsfolka sprer alle slags rykter blant dem for å få Kina til å kapitulere for de japanske angriperne.
Spørsmål: Hva mener du at denne farlige situasjonen kan føre til?
Svar: Det fins bare to muligheter. Enten kommer det kinesiske folket til å overvinne kapitulasjonismen, eller så kommer kapitulasjonismen til å få overtaket. Det vil føre til at fronten mot Japan blir splitta, og at det blir full forvirring i Kina.
Spørsmål: Hva for ei utvikling er mest sannsynlig?
Svar: Hele det kinesiske folket krever at krigen blir ført til ende. Hvis en del av den herskende gruppa slår inn på vegen til kapitulasjon, vil det sjølsagt være ei ulykke for den kinesiske fronten mot Japan. Men resten, som har ei fast holdning, kommer til å kjempe mot kapitulasjon og fortsette å gjøre motstand sammen med folket. Jeg er sikker på at de som vil kapitulere ikke greier å få støtte fra massene, og at massene overvinner kapitulasjonismen, fortsetter krigen og seirer.
Spørsmål: Tør jeg spørre hvordan dere kan overvinne kapitulasjonismen?
Svar: Både med ord, dvs. ved å peke på den faren som ligger i kapitulasjonismen, og med handling, dvs. ved å organisere massene for å sette en stopper for virksomheten til kapitulasjonistene. Kapitulasjonismen har sine røtter i nasjonal defaitisme eller nasjonal pessimisme, dvs. i den tanken at Kina ikke har krefter igjen til å kjempe mot Japan fordi vi har tapt noen slag. Disse pessimistene forstår ikke at nederlag er mor til framgang, at det vi kan lære av nederlag, er grunnlaget for seirer i framtida. De ser nederlaga, men ikke framgangen i motstandskrigen, og de ser slett ikke at våre nederlag har i seg kimen til seier, mens seirene til fienden har i seg kimen til nederlag. Vi må vise folkemassene at vi kan seire i denne krigen, og vi må hjelpe dem til å forstå at nederlaga og vanskene våre er midlertidige. Vi må vise dem at vi kommer til å vinne til slutt hvis vi trosser alle tilbakeslag og fortsetter å kjempe. Hvis kapitulasjonistene mister støtta i massene, har de ingen sjanse til å drive renkespillet sitt, og fronten mot Japan blir konsolidert.
DEMOKRATIET OG MOTSTANDSKRIGEN
Spørsmål: Hva betyr «demokrati» i programmet som kommunistpartiet har lagt fram? Er ikke det uforenlig med ei «krigsregjering»?
Svar: Slett ikke. Allerede i august 1936 la kommunistpartiet fram parolen om en «demokratisk republikk». Politisk og organisatorisk innebærer denne parolen: 1) Staten og regjeringa må ikke være i hendene på én klasse, men bygge på forbundet av alle klasser som er mot Japan. Forbundet må omfatte arbeiderne, bøndene og andre deler av småborgerskapet, men utelukke landssvikerne og samarbeidsfolka. 2) Organisasjonsforma til ei slik regjering blir den demokratiske sentralismen. Regjeringa må være både demokratisk og sentralisert, det vil si at den forener de to tilsynelatende motsetningene — demokrati og sentralisme — i ei bestemt form. 3) Denne regjeringa kommer til å gi folket den politiske friheten som er nødvendig, framfor alt, frihet til å organisere seg, få opplæring og skaffe seg våpen for å forsvare seg. Dette viser at en demokratisk republikk på ingen måte er uforenlig med ei krigsregjering. Det er nettopp den statsforma og styreforma som tjener motstandskrigen best.
Spørsmål: Er ikke «demokratisk sentralisme» et sjølmotsigende uttrykk?
Svar: Vi må ikke henge oss opp i uttrykket, men se på virkeligheten. Det er ikke ei uoverkommelig kløft mellom demokrati og sentralisme. Begge deler er helt nødvendig for Kina. På den ene sida må den regjeringa vi vil ha, virkelig representere folkeviljen. Den må ha støtte fra de breie massene i hele landet. Folket må stå fritt til å støtte den, og ha alle muligheter til å påvirke politikken den fører. Det er dette demokrati betyr. På den andre sida er det også nødvendig å sentralisere den administrative myndigheten. Så snart de politiske tiltaka som folket krever, blir oversendt til den folkevalgte regjeringa av folkets egne representative organer, kommer regjeringa til å sette dem ut i livet. Dette kommer den til å klare uten problemer så lenge den ikke bryter med den politikken som er vedtatt i samsvar med folkeviljen. Det er dette sentralisme betyr. Ei regjering kan bare bli virkelig sterk dersom den innfører demokratisk sentralisme, og den nasjonale forsvarsregjeringa i Kina må innføre dette systemet i krigen mot Japan.
Spørsmål: Men dette er vel ikke det samme som et krigskabinett?
Svar: Nei. Det er forskjellig fra enkelte av de krigskabinettene som vi kjenner fra historia.
Spørsmål: Har det noen gang vært en slik type krigskabinett?
Svar: Ja. Styreformer i krigstid kan stort sett deles inn i to typer, avhengig av hva slags karakter krigen har. Den ene er demokratisk sentralisme, og den andre er absolutt sentralisme. Alle kriger i historia kan deles inn i to typer. Spørsmålet er hva slags karakter de har, om det er rettferdige eller urettferdige kriger. For eksempel var den store krigen i Europa for om lag tjue år sia en urettferdig, imperialistisk krig. Regjeringene i de imperialistiske landa tvang folket til å kjempe for imperialismens interesser, og dermed gikk de mot folkets interesser. Dette gjorde det nødvendig med en slik type regjering som Lloyd George- regjeringa i Storbritannia. Lloyd George undertrykte det britiske folket. Han tillot ikke kritikk av den imperialistiske krigen, og nedla forbud mot organisasjoner og forsamlinger som uttrykte folkeopinionen mot krigen. Sjøl om parlamentet fortsatt fans, var det bare et organ for ei gruppe imperialister, et parlament som strødde sand på krigs- budsjettet. Når det ikke er enhet mellom regjeringa og folket i en krig, får vi ei regjering som er absolutt sentralistisk — bare sentralisme og ikke noe demokrati. Men det har også vært revolusjonære kriger i historia, f.eks. i Frankrike, i Russland og nå i Spania. I slike kriger er ikke regjeringa redd for at folket ikke skal støtte den, for folket er fullt ut innstilt på å føre en slik krig. Regjeringa er slett ikke redd folket, men gjør alt den kan for å reise dem og oppmuntre dem til å si hva de mener slik at de tar aktivt del i krigen. Grunnlaget for regjeringa er nemlig frivillig støtte fra folket. Den nasjonale frigjøringskrigen i Kina har full støtte fra folket, og den kan ikke seire uten at folket deltar. Derfor er det nødvendig med demokratisk sentralisme. Seirene i nord- ekspedisjonen i 1926—27 kan vi også takke den demokratiske sentralismen for. Dersom måla for krigen gjenspeiler folkets interesser direkte, er det altså klart at jo mer demokratisk regjeringa er, jo mer effektivt kan krigen bli ført. Ei slik regjering trenger ikke være redd for at folket skal gå mot krigen. Derimot bør den bli urolig dersom folket er passivt eller uinteressert i krigen. Karakteren til krigen bestemmer forholdet mellom regjeringa og folket — dette er en historisk lov.
Spørsmål: Hvilke tiltak kommer dere så til å ta for å få innført ei slik styreform?
Svar: Det viktigste her er samarbeid mellom Kuomintang og kommunistpartiet.
Spørsmål: Hvorfor det?
Svar: De siste femten åra har forholdet mellom Kuomintang og kommunistpartiet vært avgjørende for den politiske situasjonen i Kina. Samarbeidet mellom de to partiene i 1924—27 førte til seirene i den første revolusjonen. Splittelsen mellom dem i 1927 førte til den beklagelige situasjonen landet har vært i det siste tiåret. Men det var ikke vi som hadde skylda for splittelsen. Vi blei tvunget til å gjøre motstand mot undertrykkinga til Kuomintang, og vi holdt hele tida den ærerike kinesiske frigjøringsfana høyt heva. Nå har vi kommet til det tredje stadiet, og de to partiene må samarbeide helt og fullt på grunnlag av et bestemt program, for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen. Et slikt samarbeid er endelig kommet i stand fordi vi har kjempa utrøttelig for det. Men saka er at begge parter må godta et fellesprogram, og handle i samsvar med det. En svært viktig del av et slikt program er at det blir innført ei ny styreform.
Spørsmål: Hvordan kan samarbeid mellom de to partiene føre til at ei ny styreform blir innført?
Svar: Vi foreslår at regjeringsapparatet og hærsystemet blir lagt om. Vi foreslår at det blir kalt sammen ei provisorisk nasjonalforsamling slik at vi kan hamle opp med denne krisa. Utsendingene til denne forsamlinga må bli valgt fra de ulike anti-japanske politiske partiene, armeene, folkeorganisasjonene og organisasjonene for næringsdrivende etter et bestemt forholdstall, slik dr. Sun Yatsen foreslo i 1924. Forsamlinga må fungere som statens øverste maktorgan. Den skal bestemme politikken for å berge nasjonen, vedta et konstitusjonelt program og velge regjering. Vi mener at motstandskrigen har nådd et kritisk vendepunkt og at det eneste som kan fornye det politiske livet i Kina og overvinne den krisa vi er oppe i, er at vi straks kaller sammen ei slik nasjonalforsamling som har myndighet og som representerer folkeviljen. Vi utveklser synspunkter med Kuomintang om dette forslaget, og håper at de går med på det.
Spørsmål: Har ikke den nasjonale regjeringa kunngjort at nasjonalforsamlinga ikke blir kalt sammen likevel?
Svar: Det var riktig å la være å kalle den sammen. Den nasjonalforsamlinga som ikke blir kalt sammen, er den nasjonalforsamlinga Kuomintang har forberedt. Ifølge bestemmelsene til Kuomintang ville den ikke fått noe makt i det hele tatt. Måten den skulle velges på, var helt i strid med folkeviljen. Vi var mot ei slik nasjonalforsamling, og det var folk fra alle samfunnslag også. Vi foreslår ei provisorisk nasjonalforsamling som skiller seg grunnleggende fra denne nasjonalforsamlinga. Når vi kaller sammen ei slik provisorisk nasjonalforsamling, kommer det helt sikkert til å skape ei ny stemning i hele landet. Dermed skaper vi den viktigste forutsetninga for å legge om regjeringsapparatet og hæren, og for å mobilisere hele folket. Ei gunstig utvikling i motstandskrigen avhenger av dette.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.