Mao: Mobiliser alle krefter for seier i motstandskrigen

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2utgitt av Forlaget Oktober 1978.

MOBILISER ALLE KREFTER FOR SEIER I MOTSTANDSKRIGEN

Dette er et utkast til propaganda og agitasjon som kamerat Mao Zedong skreiv i august 1937 for propagandaorganene til sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet. Det blei vedtatt på det utvida møtet til det politiske byrået i sentralkomiteen, som blei holdt i Lochuan i Nord-Shaanxi.

25. august 1937

A. Lukouchiao-hendinga 7. juli var starten på den storstilte invasjo­nen til de japanske imperialistene av Kina sør for den store muren. Motstanden fra de kinesiske styrkene ved Lukouchiao var starten på den landsomfattende motstandskrigen til Kina. De kinesiske myndighe­tene er blitt tvunget til å begynne å endre politikken sin fordi japanerne har angrepet i ett kjør, fordi folket har kjempa besluttsomt, fordi det nasjonale borgerskapet heller i retning av å ville gjøre motstand, fordi kommunistpartiet har gått kraftig inn for og besluttsomt gjennomført politikken med en nasjonal enhetsfront, og fordi denne politikken har fått støtte over hele landet. Helt sia 18. september-hendinga i 1931 har linja til myndighetene vært ikke-motstand, men etter Lukouchiao- hendinga har de vært nødt til å gå over til motstandslinja. Det har ført til at den kinesiske revolusjonen har utvikla seg videre fra det stadiet den var på etter 9. desember-bevegelsen[1], dvs. fra stadiet med å gjøre slutt på borgerkrigen og forberede seg på motstand til stadiet med vir­kelig motstand. Endringene i politikken til Kuomintang starta med Xi’an-hendinga og den tredje plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen. Så kom Lushan-erklæringa til herr Chiang Kai-shek 17. juli om motstand mot Japan, og mange tiltak for å forsvare nasjonen. Alt det­te fortjener ros. Alle styrkene ved fronten, både land- og luftstridskrefter og lokale væpna enheter, har kjempa tappert og vist hvor heltemo­dig den kinesiske nasjonen er. Det kinesiske kommunistpartiet hilser varmt de patriotiske styrkene og våre patriotiske landsmenn i hele Kina i den nasjonale revolusjonens navn.

B. Men sjøl etter Lukouchiao-hendinga den 7. juli, fortsetter Kuomintang-myndighetene å føre den samme feilaktige politikken som de har ført helt sia 18. september-hendinga. De inngår kompromisser og gjør innrømmelser[2], undertrykker iveren til de patriotiske styrkene, og slår hardt ned på den patriotiske folkebevegelsen for å berge nasjo­nen. Etter at de japanske imperialistene har tatt Beijing og Tianjin, er det ingen tvil om at de kommer til å fortsette politikken med storstilte offensiver. De kommer til å sette i verk andre og tredje del av krigsplanene de har laga, og gjennomføre voldsomme angrep mot hele Nord- Kina og andre områder. Grunnlaget for politikken de fører er deres egen brutale militære styrke. Samtidig får de støtte fra den tyske og italienske imperialismen. De utnytter også at de britiske imperialistene nøler, og at Kuomintang er isolert fra de breie massene av det arbei­dende folket. Krigen har alt satt Chahar og Shanghai i brann. Vi må berge fedrelandet, stå mot angrepa fra de mektige inntrengerne, for­svare Nord-Kina og kystområdene og vinne tilbake Beijing, Tianjin og Nordøst-Kina. Derfor må Kuomintang-myndighetene og hele folket virkelig lære den leksa vi fikk da Nordøst-Kina, Beijing og Tianjin gikk tapt, lære av Abessinias nederlag og la det tjene til skrekk og ad­varsel, lære av historia om den seierrike kampen til Sovjetunionen mot de utenlandske fiendene,[3] lære av erfaringene fra Spania, som i dag forsvarer Madrid framgangsrikt,[4] slutte rekkene og kjempe til siste slutt for å forsvare fedrelandet. Fra nå er oppgava: «Mobiliser alle krefter for seier i motstandskrigen.» Det som avgjør om vi skal greie dette, er om Kuomintang endrer politikken sin fullstendig og fra grun­nen. Kuomintang fortjener ros fordi det har tatt ett steg framover i spørsmålet om motstand. Det kinesiske kommunistpartiet og folket i hele landet har venta på dette i årevis, og vi er glade for det. Men Kuo­mintang har ikke endra linje i spørsmålet om å mobilisere massene og innføre politiske reformer. Det er fortsatt ikke villig til å oppheve for­budet mot folkebevegelsen mot Japan, eller endre regjeringsapparatet grunnleggende. Det har fortsatt ikke noen linje for å bedre levekåra til folket, og ennå samarbeider det ikke oppriktig nok med kommunist­partiet. Hvis Kuomintang fortsetter i det samme gamle sporet og ikke endrer politisk linje raskt, vil det føre til katastrofe i motstandskrigen. For nå står nasjonen ved en korsveg, det er snakk om liv eller død. Noen medlemmer i Kuomintang sier: «La oss gjennomføre politiske reformer etter at vi har seira.» De trur at regjeringa kan slå de japanske angriperne aleine. Men de tar feil. Hvis regjeringa kjemper en motstandskrig aleine, kan den kanskje vinne noen få slag, men den kan al­dri greie å slå de japanske angriperne fullstendig. Dette kan bare skje hvis hele nasjonen fører total motstandskrig. Men en slik krig krever at Kuomintang endrer linja si fullstendig og drastisk, og at hele nasjonen, fra øverst til nederst, går sammen om å gjennomføre et program for konsekvent motstand mot Japan på alle områder, det vil si et program for å berge nasjonen. Dette må utarbeides på grunnlag av de revolusjo­nære Folkets tre prinsipper og De tre store politiske retningslinjene[5], som dr. Sun Yatsen sjøl satte fram i den første perioden med samar­beid mellom Kuomintang og kommunistpartiet.

C. Det kinesiske kommunistpartiet foreslår helt oppriktig et ti- punktsprogram for å berge nasjonen. Vi legger det fram for Kuomin­tang, folket i hele landet, alle politiske partier og grupper, folk fra alle samfunnslag og alle væpna styrker. Dette er et program for å slå de ja­panske angriperne fullstendig. Partiet er overbevist om at vi bare kan forsvare fedrelandet og slå de japanske angriperne hvis vi gjennomfø­rer dette programmet fullstendig, oppriktig og besluttsomt. Ellers hvi­ler ansvaret på dem som lar alt bli ved det gamle og godtar at situasjo­nen blir verre og verre. Det er for seint å angre og jamre når landet først er lagt i lenker. De ti punktene er:

1. Knus den japanske imperialismen.

Bryt de diplomatiske forbindelsene med Japan, utvis japanske tjeneste­menn, arrester japanske agenter, beslaglegg japansk eiendom i Kina, stryk gjeld til Japan, opphev avtaler som vi har inngått med Japan og ta tilbake alle japanske konsesjonsområder.

Kjemp til siste slutt for å forsvare Nord-Kina og kystområdene.

Kjemp til siste slutt for å vinne tilbake Beijing, Tianjin og Nordøst- Kina.

Jag de japanske imperialistene ut av Kina.

Bekjemp all vakling og alle kompromisser.

2. Mobiliser alle de militære styrkene i landet.

Mobiliser alle land-, sjø- og luftstridskrefter for å føre motstandskrig i hele landet.

Gå mot en passiv, reint defensiv strategi, og gå inn for en aktiv, sjøl­stendig strategi.

Opprett et fast nasjonalt forsvarsråd som skal drøfte og avgjøre pla­nene og strategien for forsvaret av landet.

Gi folket våpen og utvikle geriljakrigføringa mot Japan i samord­ning med operasjonene til de regulære styrkene.

Legg om det politiske arbeidet i de væpna styrkene for å skape enhet mellom offiserer og menige.

Skap enhet mellom hæren og folket, og la kampholdninga i hæren få utfolde seg.

Støtt den forente anti-japanske nordøst-arméen, og skap uorden i de bakre områdene til fienden.

Gi alle styrker som slåss i motstandskrigen lik behandling.

Opprett militære soner i alle deler av landet, og mobiliser hele nasjo­nen til krig slik at vi kan gå over fra leiehær-systemet til allmenn verne­plikt litt etter litt.

3. Mobiliser folket i hele landet.

Gi alle i landet (bortsett fra landssvikerne) talefrihet, pressefrihet, for­samlingsfrihet og organisasjonsfrihet slik at de kan gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen, og gi dem rett til å gripe til våpen mot fienden.

Opphev alle gamle lover og forordninger som legger hindringer i ve­gen for de patriotiske folkebevegelsene. Kunngjør nye, revolusjonære lover og forordninger.

Løslat alle patriotiske og revolusjonære politiske fanger, og opphev forbudet mot politiske partier.

Mobiliser folket i hele landet, gi dem våpen og la dem bli med i mot­standskrigen. De som har krefter legger kreftene til, de som har penger gir penger, de som har våpen gir våpen, og de som har kunnskap bi­drar med kunnskap.

Mobiliser mongolene, hui-folket og alle andre minoritetsnasjonaliteter i den felles kampen mot Japan, etter prinsippet om nasjonal sjølbestemmelse og autonomi.

4. Omdann regjeringsapparatet.

Kall sammen ei nasjonalforsamling som virkelig representerer folket. Den må vedta en ekte demokratisk grunnlov, fastsette linjene i kampen for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen, og velge ei nasjo­nal forsvarsregjering.

Revolusjonære fra alle partier og masseorganisasjoner må trekkes med i den nasjonale forsvarsregjeringa, og pro-japanske elementer må kastes ut.

Den nasjonale forsvarsregjeringa må praktisere demokratisk sentra­lisme, den må være demokratisk og sentralisert på samme tid.

Den nasjonale forsvarsregjeringa må føre en revolusjonær politikk for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen.

Innfør lokalt sjølstyre, kast ut korrupte embetsmenn og dann ei he­derlig regjering.

5. Før en anti-japansk utenrikspolitikk.

Inngå forbund mot aggresjon og avtaler om gjensidig militær hjelp med alle land som er mot aggresjonen til Japan, så sant det ikke fører til tap av territorium eller suverenitetsretter.

Støtt den internasjonale fredsfronten og bekjemp aggresjonsfronten til Tyskland, Japan og Italia.

Gå sammen med arbeider- og bondemassene i Korea og Japan mot den japanske imperialismen.

6. Før en finanspolitikk og en økonomisk politikk som høver i krigstid.

Disse prinsippene må ligge til grunn for finanspolitikken: De som har penger gir penger Eiendommen til landssvikerne må bli beslaglagt for å dekke krigsutgiftene. Den økonomiske politikken må være retta inn på å tilpasse og utvide den produksjonen som bidrar til forsvaret av landet, utvikle økonomien på landsbygda, og sikre at vi er sjølforsynt med varer vi må ha i krigstid. Vi må oppmuntre folk til å bruke kine­siske varer, og bedre kvaliteten på lokale produkter. Forby japanske varer helt og holdent. Slå hardt til mot profitører, og bekjemp alle for­mer for spekulasjon på markedet.

7. Bedre levekåra til folket.

Bedre levekåra til arbeidere, kontorpersonell og lærere, og til soldater som kjemper mot japanerne.

Gi familiene til soldatene som slåss mot japanerne særlig god be­handling.

Avskaff urimelige skatter og ulike slags avgifter.

Sett ned landskylda og lånerentene.

Gi hjelp til folk som ikke har arbeid.

Reguler kornforsyningene.

Hjelp ofrene for naturkatastrofer.

8. Før en anti-japansk utdanningspolitikk.

Det gamle utdanningssystemet og de gamle læreplanene må endres. Innfør et nytt system og nye læreplaner som tjener kampen for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen.

9. Rensk ut landssvikere og pro-japanske elementer, og konsolider de bakre områdene.

10. Skap enhet mot Japan i hele nasjonen.

For å kunne lede motstandskrigen, forene oss ærlig og oppriktig og møte den nasjonale krisa, må vi bygge en nasjonal enhetsfront mot Ja­pan. Den må bygges på grunnlag av samarbeid mellom Kuomintang og kommunistpartiet, og bestå av alle politiske partier og grupper, folk fra alle samfunnslag og alle væpna styrker.

D. Vi må ubetinga forkaste den linja at regjeringa skal føre mot­standskampen aleine, og gjennomføre linja med total motstand fra he­le nasjonen. Regjeringa må forene seg med folket, gjenopplive den re­volusjonære innstillinga til dr. Sun Yatsen, sette tipunktsprogrammet ut i livet og kjempe for full seier. Det kinesiske kommunistpartiet kom­mer til å slutte fullt og helt opp om dette programmet sammen med folkemassene og de væpna styrkene som blir leda av partiet. Det kom­mer til å stille seg i spissen i motstandskrigen, og forsvare fedrelandet til siste blodsdråpe. Det kinesiske kommunistpartiet er rede til å stå si­de om side med Kuomintang og andre politiske partier og grupper, gå sammen med dem for å bygge den solide store muren vår — den nasjo­nale enhetsfronten — for å slå de forhatte japanske angriperne, og kjempe for et nytt Kina som er sjølstendig, lykkelig og fritt. Dette er i samsvar med den politikken partiet alltid har ført. Skal vi nå dette må­let, må vi bestemt tilbakevise landssvikerteoriene om kompromiss og kapitulasjon. Vi må også kjempe mot den nasjonale defaitismen, som ser det som umulig å slå de japanske angriperne. Det kinesiske kom­munistpartiet trur fullt og fast at vi kan slå de japanske angriperne hvis vi setter tipunktsprogrammet ut i livet. Hvis alle de 450 millionene som bor i landet vårt setter inn alle krefter, kommer sjølsagt den kinesiske nasjonen til å seire til slutt!

Ned med den japanske imperialismen!

Lenge leve den nasjonale revolusjonære krigen!

Lenge leve det nye Kina, sjølstendig, lykkelig og fritt!

NOTER

1. I 1935 begynte et nytt oppsving for den folkelige patriotiske bevegelsen over hele landet. Under ledelse av Kinas Kommunistiske Parti holdt studenter i Peking en patrio­tisk demonstrasjon den 9. desember. De satte fram paroler som «Stans borgerkrigen og gå sammen for å gjøre motstand mot utenlandsk aggresjon» og «Ned med den japanske imperialismen». Denne bevegelsen slo en sprekk i det langvarige terrorstyret som Kuomintang-regjeringa hadde oppretta i forbund med de japanske inntrengerne. Den fikk raskt støtte fra folket over hele landet, og er kjent som «9. desember-bevegelsen». Resultatet var at forholdet mellom de ulike klassene i landet endra seg, og at alle patrio­ter åpent slo til lyd for å følge den politikken Kinas Kommunistiske Parti hadde satt fram, nemlig politikken med den nasjonale enhetsfronten mot Japan. Chiang Kai-shek- regjeringa blei stående aleine med den svikefulle politikken sin.

2. Se noten til overskrifta i artikkelen «Politiske linjer, tiltak og framtidsutsikter i kampen mot den japanske invasjonen» (1937), s. 15—16 i denne boka.

3. Se Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes) historie, kort framstilling, Forlaget Oktober 1974, s. 235—258.

4. Forsvaret av Madrid starta i oktober 1936, og varte to år og fem måneder. Det fascistiske Tyskland og Italia brukte den spanske fascistiske krigsherren Franco til å sette i gang aggresjonskrig mot Spania i 1936. Det spanske folket var leda av folkefrontregjeringa. Det forsvarte heltemodig demokratiet mot aggresjonen. Slaget om Madrid, hoved­staden i Spania, var det hardeste i hele krigen. Madrid falt i mars 1939 fordi Storbritan­nia, Frankrike og andre imperialistiske land hjalp angriperne med den hyklerske «ikke- innblandings»-politikken sin, og fordi det oppsto splittelse innafor folkefronten.

5. Folkets tre prinsipper var Sun Yatsens prinsipper og program for den borgerlig- demokratiske revolusjonen i Kina når det gjaldt spørsmålet om nasjonalisme, demokrati og folkets utkomme. I oppropet til den første nasjonale kongressen til Kuomintang i 1924 satte Sun Yatsen fram Folkets tre prinsipper på ny. Der tolka han nasjonalisme som kamp mot imperialismen, og uttrykte aktiv støtte til arbeider- og bondebevegelsen. De gamle Folkets tre prinsipper blei på denne måten omdanna til de nye Folkets tre prin­sipper. De inneholdt De tre store politiske retningslinjene, nemlig forbund med Russ­land, samarbeid med kommunistpartiet og hjelp til bøndene og arbeiderne. De nye Fol­kets tre prinsipper skapte det politiske grunnlaget for samarbeidet mellom Kinas Kom­munistiske Parti og Kuomintang under den første revolusjonære borgerkrigen.