Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.
Innhold
SITUASJONEN OG OPPGAVENE I KRIGEN MOT JAPAN ETTER AT SHANGHAI OG TAIYUAN HAR FALT
12. november 1937
Dette er utkastet til en rapport kamerat Mao Zedong la fram på et møte for partiaktivister i Yenan i november 1937. Det blei straks møtt med motstand fra høyreopportunistene i partiet. Høyreavviket blei ikke nedkjempa skikkelig før på den sjette plenumssesjonen til den sjette sentralkomiteen i oktober 1938.
I. SITUASJONEN NÅ ER PREGA AV OVERGANGEN FRA DELVIS MOTSTANDSKRIG TIL TOTAL MOTSTANDSKRIG
1. Vi støtter alle former for motstandskrig mot invasjonen til de japanske imperialistene, sjøl en delvis motstandskrig. For delvis motstand er et steg framover sammenlikna med ikke-motstand, og i en viss grad er den revolusjonær og en krig for å forsvare fedrelandet.
2. Men en delvis motstandskrig som bare blir ført av regjeringa uten at folkemassene deltar, kommer helt sikkert til å ende med nederlag. Dette har vi allerede pekt på (på møtet for partiaktivister i Yen’an i april i år, på landskonferansen til partiet i mai, og i resolusjonen[1] fra det politiske byrået i sentralkomiteen i august). For det er ikke en nasjonal revolusjonær krig i full forstand, det er ikke en folkekrig.
3. Vi er for en nasjonal revolusjonær krig i full forstand, en krig der hele folket er mobilisert. Vi er med andre ord for total motstand. For bare dette er folkekrig, og vi kan bare forsvare fedrelandet ved å føre en slik motstandskrig.
4. Sjøl om delvis motstandskrig, som Kuomintang går inn for, også er en nasjonal krig og i en viss grad er revolusjonær, er den langt fra fullstendig revolusjonær. Delvis motstand er nødt til å føre til nederlag i krigen. Vi kan aldri greie å forsvare fedrelandet hvis vi fører en slik krig.
5. Her ligger den prinsipielle forskjellen mellom standpunktet til kommunistpartiet og det standpunktet Kuomintang har i dag når det gjelder motstandskrigen. Hvis kommunister glemmer denne prinsipielle forskjellen, kommer de ikke til å klare å lede motstandskrigen riktig. De blir ute av stand til å overvinne ensidigheten til Kuomintang, og de kommer til å synke så lavt at de gir opp prinsippene sine og drar partiet ned på Kuomintangs nivå. Det ville være en forbrytelse mot den nasjonale revolusjonære krigens hellige sak og oppgava med å forsvare fedrelandet.
6. I en nasjonal revolusjonær krig i full forstand, i en total motstandskrig, er det avgjørende at vi setter ut i livet Tipunktsprogrammet for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen, som kommunistpartiet har lagt fram. Og det er avgjørende at vi har ei regjering og en hær som gjennomfører dette programmet fullt og helt.
7. Slik er situasjonen etter at Shanghai og Taiyuan har falt:
1) I Nord-Kina er det slutt på den regulære krigføringa, der Kuomintang har spilt hovedrolla. Geriljakrig er blitt hovedforma, og her spiller kommunistpartiet hovedrolla. I provinsene Jiangsu og Zhejiang har de japanske angriperne brutt gjennom frontlinjene til Kuomintang, og rykker fram mot Nanjing og Yangtze-dalen. Det er alt klart at den delvise motstanden fra Kuomintang ikke kan vare lenge.
2) For å forsvare sine egne imperialistiske interesser har regjeringene i Storbritannia, De forente stater og Frankrike antyda at de vil hjelpe Kina. Men til nå har vi bare fått sympati i ord, og ingen som helst praktisk hjelp.
3) De tyske og italienske fascistene gjør alt for å hjelpe den japanske imperialismen.
4) Kuomintang er fortsatt ikke villig til å gjøre noen grunnleggende endringer i ettpartidiktaturet og det eneveldige styret sitt over folket, som de bruker til å føre delvis motstandskrig.
Dette er den ene sida av bildet.
Den andre sida er denne:
1) Kommunistpartiet og Den åttende rutearméen får raskt større politisk innflytelse, og de blir hylla i hele landet som «nasjonens redningsmenn». Kommunistpartiet og Den åttende rutearméen er fast bestemt på å fortsette geriljakrigføringa i Nord- Kina for å forsvare hele landet, binde de japanske angriperne og hindre at de angriper Sentralsletta og Nordvest-Kina.
2) Massebevegelsen har utvikla seg et steg videre.
3) Det nasjonale borgerskapet går mot venstre.
4) De kreftene som er for reformer vokser innafor Kuomintang.
5) Bevegelsen for å kjempe mot Japan og hjelpe Kina sprer seg blant verdens folk.
6) Sovjetunionen forbereder seg på å gi Kina praktisk hjelp.
Dette er den andre sida av bildet.
8. Situasjonen nå er altså prega av overgangen fra delvis til total motstandskrig. Den delvise motstanden kan ikke vare lenger, og den totale motstanden er ikke begynt ennå. Overgangsperioden fra delvis til total motstand er full av farer.
9. I denne perioden kan den delvise motstandskrigen i Kina utvikle seg i tre retninger:
For det første kan den delvise motstandskrigen ta slutt og vike plassen for total motstandskrig. Det er dette flertallet av folket krever. Men Kuomintang har ikke bestemt seg for dette ennå.
For det andre kan den væpna motstandskrigen ta slutt og vike plassen for kapitulasjon. Det er dette de japanske angriperne, samarbeidsfolka og de pro-japanske elementene krever. Men flertallet av det kinesiske folket er mot det.
For det tredje kan vi oppleve væpna motstandskrig og kapitulasjon side om side i Kina. Dette kan bli resultatet av det renkespillet de japanske angriperne, samarbeidsfolka og de pro-japanske elementene kommer til å drive for å splitte den kinesiske fronten mot Japan når de skjønner at de ikke greier å gjøre slutt på den væpna motstanden og få Kina til å kapitulere. For øyeblikket prøver de å legge opp til noe slikt, og dette er virkelig en stor fare.
10. Slik situasjonen er nå, er det de faktorene i Kina og i utlandet som hindrer at kapitulasjonismen seirer, som har overtaket. Disse faktorene er blant annet at Japan fortsatt fører en politikk som går ut på å underkue Kina, og derfor ikke gir Kina noe annet valg enn å slåss, at kommunistpartiet og Den åttende rutearméen fins, at det kinesiske folket ikke vil kapitulere, at flertallet av medlemmene i Kuomintang ikke vil kapitulere, at Storbritannia, De forente stater og Frankrike er redde for at det vil skade interessene deres dersom Kuomintang kapitulerer, at Sovjetunionen fins og at politikken deres er å hjelpe Kina, og at det kinesiske folket (ikke uten grunn) setter stor lit til Sovjetunionen. Hvis vi samordner og utnytter alle disse faktorene skikkelig, kommer det ikke bare til å hindre kapitulasjon og splittelser, men også overvinne hindringene for at vi kan komme over stadiet med delvis motstandskrig.
11. Det er altså mulig for oss å gå over fra delvis til total motstandskrig. Å kjempe for dette er ei felles oppgave for alle kinesiske kommunister, alle progressive medlemmer av Kuomintang og hele det kinesiske folket, og den må gjennomføres raskt.
12. Kinas nasjonale revolusjonære krig mot Japan er nå inne i ei alvorlig krise. Denne krisa kan bli langvarig, men vi kan også overvinne den temmelig raskt. Innenrikspolitisk er de avgjørende vilkåra for dette samarbeid mellom Kuomintang og kommunistpartiet, endringer i politikken til Kuomintang på grunnlag av dette samarbeidet, og styrken til arbeider- og bondemassene. Utenrikspolitisk er det avgjørende vilkåret hjelp fra Sovjetunionen.
13. Det er både mulig og nødvendig å omdanne Kuomintang politisk og organisatorisk? De viktigste grunnene til det er presset fra Japan, enhetsfrontpolitikken til det kinesiske kommunistpartiet, ønskene til det kinesiske folket og framveksten av nye krefter innafor Kuomintang. Oppgava vår er å arbeide for ei slik omdanning av Kuomintang, som et grunnlag for å omdanne regjeringa og hæren. Denne omdanninga krever uten tvil at sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang er enig. Vi kan bare legge fram forslag.
14. Regjeringa må bli omdanna. Vi har foreslått at det blir sammenkalt ei provisorisk nasjonalforsamling. Også det er både mulig og nødvendig. Ei slik omdanning krever også uten tvil at Kuomintang er enig.
15. Oppgava med å omdanne hæren består i å bygge opp nye arméer og omdanne de gamle armeene. Hvis vi i løpet av seks til tolv måneder kan bygge opp en ny armé på 250 000 til 300 000 mann som er gjennomsyra av ei ny politisk innstilling, kommer situasjonen til å begynne å snu seg til det bedre på slagmarka i motstandskrigen. En slik armé vil få innflytelse på alle de gamle arméene og samle dem rundt seg. Dette vil skape det militære grunnlaget for å gå over til den strategiske motoffensiven i motstandskrigen. Også denne omdanninga krever at Kuomintang er enig. Under denne omdanninga bør Den åttende rutearméen kunne være et forbilde, og den må sjøl bli utvida.
II. VI MÅ BEKJEMPE KAPITULASJONISMEN BÅDE INNAFOR PARTIET OG I HELE LANDET
VI MÅ KJEMPE MOT KLASSEKAPITULASJONISMEN INNAFOR PARTIET
16. I 1927 lei revolusjonen nederlag som følge av kapitulasjonismen til Chen Duxiu. Ingen medlemmer av partiet vårt må noen gang glemme denne blodige historiske lærdommen.
17. Når det gjelder linja til partiet for en nasjonal enhetsfront mot Japan, var det «venstre»-opportunismen, det vil si politikken med stengte dører, som var hovedfaren innafor partiet før Lukouchiao- hendinga. Den viktigste årsaka til dette avviket var at Kuomintang ikke hadde begynt å kjempe mot Japan ennå.
18. Etter Lukouchiao-hendinga er ikke hovedfaren innafor partiet lenger en «venstre»-opportunistisk politikk med stengte dører, men høyreopportunisme, det vil si kapitulasjonisme. Den viktigste årsaka til dette avviket er at Kuomintang har begynt å slåss mot Japan.
19 . Allerede på Yen’an-møtet for partiaktivister i april stilte vi følgende spørsmål: Kommer proletariatet til å lede borgerskapet i enhetsfronten, eller kommer borgerskapet til å lede proletariatet? Kommer Kuomintang til å trekke med seg kommunistpartiet, eller kommer kommunistpartiet til å trekke med seg Kuomintang? Vi stilte samme spørsmål på nytt på landskonferansen til partiet i mai, og spesielt på møtet til det politiske byrået i sentralkomiteen i august (Lochuan-møtet). Hvis vi ser det i sammenheng med den konkrete politiske oppgava vi har nå, betyr spørsmålet: Skal vi heve Kuomintang opp på nivået til Tipunktsprogrammet for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen, nivået med total motstand, som kommunistpartiet går inn for? Eller skal kommunistpartiet synke ned på nivået til godseier- og borgerdiktaturet til Kuomintang, nivået med delvis motstand?
20. Hvorfor må vi stille spørsmålet så skarpt? Svaret er:
På den ene sida er det kinesiske borgerskapet tilbøyelig til å inngå kompromisser. Kuomintang er materielt overlegen. Den tredje plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang har sendt ut ei erklæring og vedtak som baktaler og fornærmer kommunistpartiet og roper opp om å gjøre «slutt på klassekampen». Kuomintang lengter etter at «kommunistpartiet skal kapitulere», og driver omfattende propaganda for dette. Chiang Kai-shek forsøker å skaffe seg kontroll over kommunistpartiet. Politikken til Kuomintang er å innskrenke og svekke rødehæren og de anti-japanske demokratiske baseområdene. De har kokt i hop en plan på opplæringskurset til Kuomintang i Lushan[3] i juli for å «redusere styrkene til kommunistpartiet med to femtedeler i løpet av motstandskrigen». Kuomintang forsøker å lokke kommunistiske kadrer med ære og rikdom, vin og kvinner. Visse radikale småborgere (representert av Chang Nai-chi[4]) har kapitulert politisk, osv.
På den andre sida er det ujamt teoretisk nivå blant kommunister. Det er ei kjensgjerning at mange av medlemmene i partiet ikke har erfaring fra samarbeidet mellom de to partiene under nordekspedisjonen. Det er ei kjensgjerning at mange partimedlemmer kommer fra småborgerskapet. Noen av partimedlemmene har liten lyst til å fortsette et liv med hard kamp. Det fins en tendens til å gi prinsippløst etter for Kuomintang innafor enhetsfronten. Det har vokst fram en tendens til en ny slags krigsherrestil i Den åttende rutearméen. Vi har fått problemet om kommunistpartiet skal delta i Kuomintang-regjeringa. Det har vokst fram en tendens til å være altfor ettergivende i de anti- japanske demokratiske baseområdene, osv.
I lys av den alvorlige situasjonen vi alt har skildra, må vi stille spørsmålet om hvem som skal ha ledelsen skarpt, og kjempe besluttsomt mot kapituiasjonismen.
21. Sentralkomiteen og partiorganisasjonene på alle plan har ført målbevisst og besluttsom kamp mot faktiske og mulige tendenser til kapitulasjonisme i flere måneder nå, og særlig etter at motstandskrigen brøt ut. De har tatt ulike, nødvendige forholdsregler mot disse tendensene, og oppnådd gode resultater.
Sentralkomiteen har sendt ut et utkast til resolusjon[5] om vilkåra for at kommunistpartiet kan delta i regjeringa.
Vi har tatt opp kampen mot den nye krigsherrestilen i Den åttende rutearméen. Den er tydelig hos visse enkeltpersoner. Etter at rødehæren fikk navnet Den åttende rutearméen, er disse personene ikke lenger villige til å underordne seg ledelsen til kommunistpartiet helt og holdent. De har utvikla individualistisk heltemot, blitt stolte over utnevnelser fra Kuomintang (over å ha blitt offentlige tjenestemenn) og så videre. Den nye forma for krigsherrestil har samme røtter som den gamle (kommunistpartiet senkes ned på nivået til Kuomintang), fører til det samme (fjerne seg fra massene), og kommer til uttrykk i at folk blir slått og skjelt ut, disiplinen blir brutt, osv. Denne tendensen er særlig farlig fordi den dukker opp i en periode med enhetsfront mellom Kuomintang og kommunistpartiet. Derfor må vi være svært oppmerksomme på den, og bekjempe den besluttsomt. Vi har oppretta på nytt både systemet med politiske kommissærer, som blei avskaffa fordi Kuomintang greip inn, og systemet med politiske avdelinger, som blei døpt om til «kontorer for politisk skolering» av samme grunn. Vi har lagt fram og besluttsomt satt ut i livet det nye strategiske prinsippet om «sjølstendig geriljakrig i fjellområdene med initiativet i egne hender». Det er i hovedsak dette som har sikra at Den åttende rutearméen har lykkes med de militære operasjonene og de andre oppgavene sine. Vi har forkasta kravet fra Kuomintang om at medlemmene deres skulle sendes som kadrer til enhetene i Den åttende rutearméen, og forsvart prinsippet om at kommunistpartiet skal ha den hele og fulle ledelsen av Den åttende rutearméen. Likeens har vi innført prinsippet om «sjølstendighet og initiativ innafor enhetsfronten» i de revolusjonære anti- japanske baseområdene. Vi har korrigert tendensen til «parlamentarisme»[6] (det dreier seg sjølsagt ikke om parlamentarismen til Den andre internasjonalen, som ikke fins i det kinesiske partiet). Vi har også fortsatt kampen mot banditter, fiendtlige spioner og sabotører.
I Xi’an har vi korrigert tendensen til å gi prinsippløst etter for Kuomintang, og utvikla kampen til massene på nytt.
I Øst-Kansu har vi stort sett gjort det samme som i Xi’an.
I Shanghai har vi kritisert linja til Chang Nai-chi med å «sende ut færre oppfordringer og komme med flere forslag», og tatt fatt på å korrigere tendensen til å være altfor ettergivende i arbeidet innafor bevegelsen for å berge nasjonen.
I sør utgjør geriljasonene en del av det vi har erobra i den ti år lange blodige krigen mot Kuomintang. De er strategiske støttepunkter i den nasjonale revolusjonære krigen mot Japan i provinsene i sør. De er den krafta Kuomintang har prøvd å utslette ved «innringing og undertrykking», sjøl etter Xi’an-hendinga, og prøvd å svekke med en ny metode etter Lukouchiao-hendinga, nemlig metoden med å «lokke tigeren ned fra fjella». Her har vi lagt særlig vekt på følgende: 1) Vi konsentrerer ikke styrkene våre uten å ta omsyn til omstendighetene (det ville passe Kuomintang, som ønsker å ødelegge disse støttepunktene). 2) Vi avviser folk som er utnevnt av Kuomintang. 3) Vi er på vakt mot faren for ei ny Ho Ming-hending[7] (dvs. faren for at Kuomintang omringer og avvæpner oss).
I ukeavisa Frigjøring[8] har innstillinga vår hele tida vært hard og rettferdig kritikk.
22. For å fortsette den væpna motstandskrigen, vinne endelig seier og gå over fra delvis til total motstand, må vi holde fast på den nasjonale enhetsfronten mot Japan og utvide og styrke den. Vi kommer ikke til å tåle synspunkter som virker splittende på enhetsfronten mellom Kuomintang og kommunistpartiet. Vi må fortsatt være på vakt mot «venstre»-opportunisme i form av politikken med stengte dører. Men samtidig må vi holde oss strengt til prinsippet om sjølstendighet og initiativ i alt arbeidet vårt innafor enhetsfronten. Enhetsfronten vår med Kuomintang og andre partier bygger på gjennomføringa av et bestemt program. Uten dette grunnlaget ville det ikke bli noen enhetsfront, og samarbeidet ville bli prinsippløst og et uttrykk for kapitulasjonisme. Nøkkelen til seier i den nasjonale revolusjonære krigen mot Japan er altså å forklare, bruke og forsvare prinsippet om «sjølstendighet og initiativ innafor enhetsfronten».
23. Hva tar vi sikte på med alt dette? På den ene sida er siktemålet å holde på de stillingene vi alt har erobra. For disse stillingene er det strategiske utgangspunktet vårt, og det ville bety slutten på alt hvis vi mista dem. Men hovedsiktemålet er å bygge ut de stillingene vi alt har erobra og nå et positivt mål, nemlig å «vinne millionmassene for den nasjonale enhetsfronten mot Japan og knuse den japanske imperialismen». Å holde og bygge ut stillingene våre er to ting som henger uløselig sammen. De siste par månedene har vi samla mange flere fra venstrefløya i småborgerskapet under vår innflytelse. De nye kreftene i leiren til Kuomintang har vokst, massekampene i Shanxi har utvikla seg, og partiorganisasjonene har vokst flere steder.
24. Men vi må ha klart for oss at partiet fortsatt er temmelig svakt organisatorisk i landet sett under ett. Massene er også svært svake i landet som helhet, for arbeiderne og bøndene, som er hoveddelen av massene, er ikke organisert ennå. Alt dette skyldes på den ene sida kontroll- og undertrykkingspolitikken til Kuomintang, og på den andre sida manglene i vårt eget arbeid, eller at vi ikke driver noe arbeid i det hele tatt. Dette er den grunnleggende svakheten til partiet i den nasjonale revolusjonære krigen vi fører mot Japan nå. Vi kan ikke slå den japanske imperialismen hvis vi ikke overvinner denne svakheten. For å klare det må vi bruke prinsippet om «sjølstendighet og initiativ innafor enhetsfronten», og overvinne alle tendenser til å kapitulere eller være altfor ettergivende.
VI MÅ KJEMPE MOT DEN NASJONALE KAPITULASJON ISMEN I HELE LANDET
25. Vi har tatt for oss klassekapitulasjonismen. Denne tendensen fører til at proletariatet tilpasser seg den borgerlige reformismen og borgerskapets mangel på grundighet. Hvis vi ikke overvinner denne tendensen, klarer vi ikke å føre den nasjonale revolusjonære krigen mot Japan framgangsrikt, gå over fra delvis til total motstand og forsvare fedrelandet.
Men det fins ei annen form for kapitulasjonisme, nemlig nasjonal kapitulasjonisme. Den fører til at Kina tilpasser seg interessene til den japanske imperialismen, at Kina blir en japansk koloni, og at det kinesiske folket blir kolonislaver. Denne tendensen har nå dukka opp på høyrefløya i den nasjonale enhetsfronten mot Japan.
26. Venstrefløya i den nasjonale enhetsfronten mot Japan består av massene som blir leda av kommunistpartiet. De omfatter proletariatet, bøndene og småborgerskapet i byene. Oppgava vår er å gjøre alt vi kan for å utvide og konsolidere denne fløya. Vi må gjennomføre denne oppgava. Det er den grunnleggende forutsetninga for å omdanne Kuomintang, regjeringa og hæren, for å opprette en enhetlig demokratisk republikk, gå over fra delvis til total motstand og knuse den japanske imperialismen.
27. Sentrumskreftene i den nasjonale enhetsfronten mot Japan består av det nasjonale borgerskapet og det øvre sjiktet i småborgerskapet. De folka som de ledende Shanghai-avisene er talerør for, går nå mot venstre,[9] mens noen medlemmer av Fu Hsing-selskapet har begynt å vakle. Noen medlemmer av CC-klikken vakler også.[10] Styrkene som slåss mot Japan har lært ei bitter lekse, og noen har begynt å innføre reformer, eller forbereder seg på det. Oppgava vår er å hjelpe sentrumskreftene til å gå framover og til å endre standpunkt.
28. Høyrefløya i den nasjonale enhetsfronten mot Japan består av storgodseierne og storborgerskapet. Dette er hovedleiren for de nasjonale kapitulasjonistene. Det er ikke til å unngå at disse folka heller i retning av å kapitulere, for de er både redde for at det de eier skal bli ødelagt i krigen, og for at massene skal reise seg. Mange samarbeider med fienden allerede. Mange er blitt pro-japanske, eller står i ferd med å bli det. Mange vakler. Bare noen få har ei fast anti-japansk holdning, noe som skyldes særegne omstendigheter. Noen av dem har midlertidig slutta seg til den nasjonale enhetsfronten, motvillig og under tvang. Det vil nok ikke gå lang tid før de går ut av enhetsfronten. I virkeligheten arbeider mange av de verste elementene blant storgodseierne og storborgerskapet akkurat nå for å splitte den nasjonale enhetsfronten mot Japan. De fabrikkerer rykter, og det blir flere og flere historier om at «kommunistene gjør opprør», og at «Den åttende rutearméen er på tilbaketog» for hver dag som går. Oppgava vår er å bekjempe den nasjonale kapitulasjonismen besluttsomt, og samtidig utvide og konsolidere venstrefløya og hjelpe sentrumskreftene til å gå framover og til å endre standpunkt.
FORHOLDET MELLOM KLASSEKAPITULASJONISMEN OG DEN NASJONALE KAPITULASJONISMEN
29. Klassekapitulasjonismen er i virkeligheten en reserve som gir næring til den nasjonale kapitulasjonismen i den nasjonale revolusjonære krigen mot Japan. Det er en svært skadelig tendens som hjelper fram leiren til høyrefløya, og fører til nederlag i krigen. Vi må bekjempe denne tendensen innafor kommunistpartiet og i proletariatet, og føre denne kampen på alle arbeidsområder. Det vil styrke kampen mot den nasjonale kapitulasjonismen og kampen for å frigjøre den kinesiske nasjonen og de arbeidende massene.
NOTER
1. Det dreier seg om «Resolusjon om situasjonen nå og partiets oppgaver», som blei vedtatt av det politiske byrået i sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet på møtet i Lochuan i Nord-Shaanxi 25. august 1937. Den lyder slik:
1) Den militære provokasjonen til de japanske angriperne ved Lukouchiao og okkupasjonen av Beijing og Tianjin er bare begynnelsen på en storstilt invasjon av Kina sør for den store muren. I Japan har de allerede starta allmenn mobilisering. Propagandaen deres om at de «ikke har noe ønske om å forverre situasjonen» er bare et røykteppe de legger for å dekke over offensiven sin.
2) Angrepa fra de japanske overfallsmennene og harmen til det kinesiske folket er i ferd med å presse Nanjing-regjeringa til å slåss. Den har alt satt i verk forsvarstiltak over hele landet, og noen steder har den faktisk begynt å gjøre aktiv motstand. Full krig mellom Kina og Japan er ikke til å unngå. Motstanden ved Lukouchiao 7. juli var opptakten til Kinas nasjonale motstandskrig.
3) Dermed har den politiske situasjonen i Kina forandra seg. Vi har gått inn i et nytt stadium, stadiet med motstandskrig. Stadiet med forberedelser til å gjøre motstand er over. I dette nye stadiet er den viktigste oppgava å mobilisere alle krefter i landet for å seire i motstandskrigen. Vi greide ikke kjempe fram demokratiet i det forrige stadiet fordi Kuomintang ikke ville, og fordi vi ikke mobiliserte folket godt nok. Dette er ei oppgave vi må gjennomføre under kampen for seier i motstandskrigen.
4) Uoverensstemmelsene og tvistene våre med Kuomintang og andre anti- japanske grupper i dette nye stadiet dreier seg ikke lenger om vi skal føre motstandskrig eller ikke, men om hvordan vi skal seire.
5) Nøkkelen til seier i krigen ligger nå i å utvikle den motstanden som alt har begynt, til en total motstandskrig der hele nasjonen deltar. Vi kan bare vinne endelig seier hvis vi fører en slik total motstandskrig. Tipunktsprogrammet for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen som partiet vårt har foreslått nå, sier konkret hvordan vi skal vinne endelig seier i motstandskrigen.
6) Det ligger en stor fare i den måten motstandskrigen blir ført på nå. Den viktigste årsaka til dette er at Kuomintang fortsatt ikke vil reise hele folket til å ta del i krigen. Isteden ser det på krigen som noe regjeringa skal ta seg av aleine. Det er hele tida redd for at folket skal ta del i krigen, og legger hindringer i vegen for det. Det hindrer regjeringa og hæren i å knytte nære band til folket, nekter folket den demokratiske retten til å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen, og nekter å omdanne regjeringsapparatet fra grunnen av og gjøre regjeringa til ei nasjonal forsvarsregjering for hele nasjonen. I en slik motstandskrig kan vi vinne delseirer, men aldri endelig seier. En slik krig kan tvert om ende med et alvorlig nederlag.
7) Slike alvorlige svakheter i motstandskrigen kan føre til mange tilbakeslag, tilbaketog, indre splittelser, svik, midlertidige og delvise kompromisser og andre former for motgang. Derfor må alle ha klart for seg at krigen kommer til å bli hard og langvarig. Men vi er sikre på at den motstanden som allerede er begynt, kommer til å feie vekk alle hindringer, holde fram og utvikle seg, takket være innsatsen fra partiet vårt og hele folket. Vi må overvinne alle vansker og slåss besluttsomt for å gjennomføre det tipunktsprogrammet for seier som partiet vårt har foreslått. Vi må kjempe besluttsomt mot alle feilaktige politiske linjer som står i strid med dette programmet, og vi må nedkjempe den nasjonale defaitismen og den pessimismen og fortvilelsen som den avler.
8) Sammen med folket og de væpna styrkene som partiet leder, må medlemmene av kommunistpartiet aktivt stille seg i første rekke i kampen. De må bli kjernen i den nasjonale motstandskampen, og gjøre alt de kan for å utvikle massebevegelsen mot Japan. De må aldri slappe av et sekund, eller la noen sjanse gå fra seg til å drive propaganda blant massene, organisere dem og gi dem våpen. Vi kommer avgjort til å seire i motstandskrigen mot Japan dersom millionmassene virkelig blir organisert i den nasjonale enhetsfronten.
2. I den første fasen av motstandskrigen ga Kuomintang og Chiang Kai-shek ei rekke løfter om å innføre forskjellige reformer. De blei pressa til det av folket. Men seinere brøt de alle løftene etter tur. «Muligheten» for at Kuomintang skulle innføre de reformene som hele folket ønska, blei ikke til virkelighet. Kamerat Mao Zedong uttrykte det seinere slik i «Om koalisjonsregjeringa» (1945):
Hele folket, også kommunistene og andre demokrater, håpa oppriktig at Kuomintang-regjeringa ville gripe høvet til å innføre demokratiske reformer og sette dr. Sun Yatsens revolusjonære Folkets tre prinsipper ut i livet da nasjonen var i fare og folket var fylt av begeistring. Men håpa deres blei gjort til skamme. (Se Verker i utvalg av Mao Tsetung, eng. utg., Peking 1965, bind 3, s. 263.)
3. Opplæringskurset i Lushan blei organisert av Chiang Kai-shek i Lushan i Jiangxi- provinsen for å lære opp høyere embetsmenn og embetsmenn på mellomplanet i partiet og regjeringa til Kuomintang. De skulle være kjernen i det reaksjonære regimet hans.
4. På den tida gikk Chang Nai-chi inn for å «sende ut færre oppfordringer og komme med flere forslag». Så lenge Kuomintang førte en undertrykkingspolitikk, ville det vært nytteløst å bare legge fram «forslag». Det måtte sendes ut oppfordringer direkte til massene for å reise dem til kamp mot Kuomintang. Ellers ville det blitt umulig å fortsette krigen mot Japan og bekjempe den reaksjonære politikken til Kuomintang. Chang Nai- chi tok feil på dette punktet, og han skjønte feilen sin litt etter litt.
5. Det dreier seg om «Utkast til resolusjon fra sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti om vilkåra for at kommunistpartiet kan delta i regjeringa» fra 25. september 1937. Den lyder slik:
1) Situasjonen nå i krigen mot Japan krever at det øyeblikkelig blir oppretta ei enhetsfrontregjering som representerer hele nasjonen. For det er bare ei slik regjering som kan lede den nasjonale revolusjonære krigen mot Japan effektivt, og slå den japanske imperialismen. Kommunistpartiet er villig til å delta i ei slik regjering, det vil si ta på seg administrativt ansvar i regjeringa direkte og offisielt, og ta aktivt del i den. Men det fins ikke noen slik regjering ennå. Det vi har i dag, er fortsatt regjeringa til ettpartidiktaturet til Kuomintang.
2) Kinas Kommunistiske Parti kan bare delta i regjeringa når den slutter å være diktaturet til ett parti, Kuomintang, og blir ei enhetsfrontregjering som representerer hele nasjonen, det vil si når den Kuomintang-regjeringa vi har nå a) godtar grunntrekka i Tipunktsprogrammet for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen, som partiet vårt har foreslått, og legger fram et regjeringsprogram i samsvar med det, b) begynner å vise i handling at det virkelig har til hensikt å gjennomføre dette programmet, og oppnår bestemte resultater, og c) tillater organisasjonene til kommunistpartiet og garanterer kommunistpartiet retten til å mobilisere, organisere og skolere massene.
3) Før sentralkomiteen i partiet har vedtatt at vi skal delta i Sentralregjeringa, må medlemmer av kommunistpartiet vanligvis ikke delta i lokale regjeringer eller i administrative råd eller komiteer som er knytta til de administrative organene til Sentralregjeringa eller de lokale regjeringene. Slik deltakelse ville bare forkludre særtrekka til kommunistpartiet, gjøre levetida til Kuomintang-diktaturet lengre, og snarere hindre enn støtte anstrengelsene for å skape ei enhetlig demokratisk regjering.
4) Men medlemmer av kommunistpartiet kan delta i de lokale regjeringene i visse områder, for eksempel i kampområder, der de gamle myndighetene ikke greier å styre som før og stort sett er villige til å gjennomføre politikken til kommunistpartiet, der kommunistpartiet kan drive virksomheten sin åpent og der den krisa vi er oppe i nå gjør at både folket og regjeringa mener at kommunistpartiet må delta. Dette gjelder i enda større grad i de områdene japanerne har okkupert. Her må kommunistpartiet stå åpent fram og organisere anti-japanske enhetsfrontregjeringer.
5) Før kommunistpartiet offisielt blir med i regjeringa, kan partimedlemmer i prinsippet delta i representative organer som for eksempel ei nasjonalforsamling for hele Kina. Formålet med det er å diskutere en demokratisk grunnlov og politiske linjer for å berge nasjonen. Kommunistpartiet må altså arbeide hardt for å få medlemmene sine valgt til slike forsamlinger. Det må bruke disse forsamlingene som ei plattform for å spre synspunktene til partiet, slik at vi kan mobilisere folket og samle dem rundt oss, og sette fart i arbeidet med å opprette ei enhetlig demokratisk regjering.
6) Sentralkomiteen i kommunistpartiet eller de lokale partiavdelingene kan danne enhetsfrontorganisasjoner sammen med sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang eller de lokale komiteene til Kuomintang, som for eksempel ulike felleskomiteer (f.eks. nasjonale revolusjonære forbund, komiteer for massebevegelsene og komiteer for mobilisering i krigssonene). Men dette må skje på bakgrunn av et bestemt fellesprogram og ut fra prinsippet om full likhet. Kommunistpartiet må få til samarbeid med Kuomintang ved hjelp av slik felles virksomhet.
7) Etter at rødehæren har fått nytt navn og er blitt en del av den nasjonale revolusjonære hæren, og den røde politiske makta er blitt omdanna til regjeringa for Særområdet, kan representantene deres, i kraft av den legale stillinga de har fått, bli med i alle militære organisasjoner og masseorganisasjoner som bidrar til motstanden mot Japan og til å berge nasjonen.
8) Det er ubetinga nødvendig at kommunistpartiet beholder den fulle ledelsen i det som tidligere var rødehæren og i alle geriljaenheter. Kommunister må ikke vakle dette prinsippspørsmålet.
6. Med «parlamentarisme» mener Mao Zedong her forslaget fra noen partikamerater om at det politiske systemet i de revolusjonære baseområdene — systemet med valgte folkeforsamlinger — skulle bli gjort om til et borgerlig parlamentarisk system.
7. Ho Ming-hendinga skjedde etter at krigen mot Japan hadde brutt ut. I oktober 1934 forflytta den sentrale rødearméen seg nordover, men geriljaenhetene fra rødehæren blei igjen. De fortsatte å føre geriljakrig i fjorten områder i de åtte provinsene i sør, Jiangxi, Fujian, Guangdong, Hunan, Hubei, Henan, Zhejiang og Anhui. Forholda var uhyre vanskelige. Da krigen mot Japan tok til, begynte disse enhetene å forhandle med Kuomintang for å få slutt på borgerkrigen, etter instruks fra sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet. De organiserte seg i én armé (nemlig Den nye fjerde arméen, som seinere sloss hardnakka mot japanerne i områdene sør og nord for Yangtze-elva), og dro til fronten for å slåss mot Japan. Men Chiang Kai-shek la planer om å utnytte disse forhandlingene til å utslette geriljaenhetene. Ho Ming var en av geriljalederne i grenseområdet mellom Fujian og Guangdong, som var ett av de fjorten geriljaområdene. Han var ikke på vakt mot intrigene til Chiang Kai-shek, og følgen var at mer enn ett tusen av de geriljasoldatene han hadde kommandoen over, blei omringa og avvæpna av Kuomintang-hæren straks de hadde samla seg.
8. Ukeavisa Frigjøring blei starta i Yen’an i 1937, og var organ for sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti. I 1941 blei den avløst av Frigjøringsbladet.
9. De var en del av det nasjonale borgerskapet. Aviser som Shen Pao i Shanghai var talerør for dem.
10. Fu Hsing-selskapet og CC-klikken var to fascistiske organisasjoner innafor Kuomintang. De var leda av henholdsvis Chiang Kai-shek og Chen Li-fu. De tjente interessene til storgodseier- og storborgeroligarkiet (oligarki = fåmannsvelde — Red.). Men det fans også mange småborgerlige elementer som var blitt tvunget eller lurt med. Teksten viser til den delen av Fu Hsing-selskapet som i hovedsak besto av offiserer på lavere plan og mellomplanet i Kuomintang-hæren, og den delen av CC-klikken som i hovedsak besto av folk som ikke hadde ledende stillinger.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.