Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.
Innhold
STRATEGISKE PROBLEMER
I GERILJAKRIGEN MOT JAPAN
Mai 1938
I begynnelsen av motstandskrigen mot Japan undervurderte mange i og utafor partiet den viktige strategiske rolla til geriljakrigføringa. De hadde bare tru på regulær krigføring, og særlig operasjonene til Kuomintang-styrkene. Kamerat Mao Zedong tilbakeviste dette synspunktet og skreiv denne artikkelen for å vise hvordan geriljakrigen mot Japan skulle utvikle seg i riktig retning. Følgene var at Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen, som bare hadde litt over 40 000 mann da motstandskrigen begynte i 1937 hadde vokst til en stor hær på én million mann da Japan overga seg i 1945. De hadde oppretta mange revolusjonære baseområder og spilt ei stor rolle i krigen. Dermed torde ikke Chiang Kai-shek kapitulere for Japan eller sette i gang en landsomfattende borgerkrig i hele denne perioden. Da Chiang Kai-shek faktisk satte i gang en landsomfattende borgerkrig i 1946, var Folkets frigjøringshær, som var danna av Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen, sterk nok til å hamle opp med angrepa hans.
KAPITTEL I. HVORFOR REISE SPØRSMÅLET OM STRATEGI I GERILJAKRIG?
I motstandskrigen mot Japan er regulær krigføring viktigst, og geriljakrigføring kommer i tillegg. Dette spørsmålet har vi allerede løst på riktig måte. Derfor virker det som om det bare fins taktiske problemer i geriljakrigføring. Hvorfor reiser vi spørsmålet om strategi da?
Om Kina var et lite land der geriljakrigføringa bare hadde som oppgave å gi direkte støtte over korte avstander til felttoga til den regulære hæren, ville det sjølsagt bare finnes taktiske problemer og ingen strategiske. Om Kina på den andre sida hadde vært et like sterkt land som Sovjetunionen, kunne vi enten skynde oss å kaste ut den fienden som gjorde invasjon, eller hindre han i å okkupere omfattende områder, hvis det skulle ta litt tid å kaste han ut. Da ville geriljakrigen også bare spille ei støtterolle i felttog, og da ville det sjølsagt bare finnes taktiske problemer og ikke strategiske.
Men spørsmålet om strategi i geriljakrig reiser seg faktisk når det gjelder Kina, som verken er et lite land eller et land som Sovjetunionen, men både et stort og et svakt land. Dette store og svake landet blir angrepet av et lite og sterkt land, men det store og svake landet er i ei framskrittstid — det er kilden til hele problemet. Det er under disse omstendighetene at fienden har okkupert store områder, og krigen er blitt langvarig. Fienden okkuperer enorme områder i dette store landet vårt, men Japan er et lite land som ikke har nok soldater, og som må la det stå igjen mange luker i de okkuperte områdene. Derfor er ikke geriljakrigen mot Japan først og fremst operasjoner på indre linjer til støtte for felttoga til de regulære troppene, men sjølstendige operasjoner på ytre linjer. Dessuten står Kina for framskritt, det vil si at landet har en ubøyelig hær og breie folkemasser som begge er leda av kommunistpartiet. Derfor er geriljakrigen mot Japan slett ikke krig i liten målestokk, den er faktisk krig i stor målestokk. Følgelig oppstår det ei hel rekke problemer, som f.eks. den strategiske defensiven, den strategiske offensiven, osv. Det at krigen er langvarig og attpåtil så hensynsløs, har gjort det tvingende nødvendig å pålegge geriljakrigføringa mange uvanlige oppgaver. Dette er grunnen til problemene med baseområdene, med å utvikle geriljakrig til bevegelig krigføring og så videre. På grunn av alt dette har geriljakrigen Kina fører mot Japan, sprengt grensene for taktikken og banker på strategiens porter, og krever nå å bli studert fra et strategisk synspunkt. Det som er særlig verdt å merke seg, er at så omfattende og langvarig geriljakrigføring er noe fullstendig nytt i hele krigshistoria. Dette er knytta sammen med at vi nå er i nittentrettiåra og nittenførtiåra, og at vi nå har kommunistpartiet og den røde hæren. Her er kjernen i saka. Fienden vår bærer trulig fortsatt på forfengelige drømmer om å komme på høyde med Yuans erobring av Sung-dynastiet, Chings erobring av Ming- dynastiet, den britiske okkupasjonen av Nord-Amerika og India, den spanske og portugisiske okkupasjonen av Sentral- og Sør-Amerika osv. Men slike drømmer har ingen praktisk verdi i Kina i dag, for det fins visse ting i dagens Kina som ikke var der i disse eksemplene fra historia, og en av dem er geriljakrigen, som er noe helt nytt. Om fienden overser dette, går det helt sikkert galt for han.
Dette er årsakene til at geriljakrigen mot Japan må studeres fra et trategisk synspunkt, sjøl om den bare kommer i andre rekke i motstandskrigen som helhet.
Hvorfor kan vi da ikke bruke de allmenne strategiske prinsippene for motstandskrigen på geriljakrigen også?
Spørsmålet om strategi i geriljakrigføringa mot Japan henger svært nøye sammen med spørsmålet om strategien i motstandskrigen som helhet, for de har mye til felles. På den andre sida er geriljakrig forskjellig fra regulær krig. Den har sine egne særtrekk, og derfor har også spørsmålet om strategi i geriljakrig mange særtrekk. Om vi ikke tillemper de allmenne strategiske prinsippene for motstandskrigen, kan vi ikke bruke dem i geriljakrig, for den har sine egne særtrekk.
KAPITTEL II. GRUNNPRINSIPPET I KRIG ER Å TA VARE PÅ SEG SJØL OG ØDELEGGE FIENDEN
Før vi drøfter spørsmålet om strategi i geriljakrigføring konkret, må vi si noen få ord om det grunnleggende problemet i krig.
Alle vegledende prinsipper for militære operasjoner vokser ut av det ene grunnprinsippet: Å anstrenge seg til det ytterste for å ta vare på sin egen styrke og ødelegge fiendens styrke. I en revolusjonær krig er dette prinsippet knytta direkte sammen med grunnleggende politiske prinsipper. For eksempel er det grunnleggende politiske prinsippet i Kinas motstandskrig mot Japan, dvs. den politiske målsettinga for den, å drive den japanske imperialismen ut og bygge et sjølstendig, fritt og lykkelig nytt Kina. På det militære området betyr dette prinsippet at vi bruker væpna makt for å forsvare fedrelandet og drive ut de japanske inntrengerne. For å nå dette målet tar operasjonene til de væpna enhetene form av å gjøre alt en kan for å ta vare på sin egen styrke på den ene sida og ødelegge fiendens på den andre. Hvordan forsvarer vi da at vi oppmuntrer til heltemodige ofre i krig? Alle kriger krever en pris og noen ganger er den svært høy. Står ikke det i motsetning til «å ta vare på seg sjøl»? Det er i virkeligheten ingen motsigelse her i det hele tatt. For å si det mer nøyaktig, det å ofre og det å ta vare på seg sjøl er motsetninger, men samtidig forutsetter de hverandre. For det er absolutt nødvendig med slike ofre ikke bare for å ødelegge fienden, men også for å ta vare på seg sjøl — «å ikke ta vare på seg sjøl» (å ofre noe eller betale prisen) er nødvendig i en viss grad og for ei viss tid for å kunne ta vare på helheten over lengre tid. Fra dette grunnleggende prinsippet stammer det ei rekke prinsipper som styrer militære operasjoner. De er alle gjennomsyra av ånden i dette grunnleggende prinsippet — helt fra prinsippet for skuddveksling (å søke dekning for å ta vare på seg sjøl og utnytte ildkrafta fullt ut for å ødelegge fienden) og til prinsippene for strategi. Alle tekniske, taktiske og strategiske prinsipper går ut på å bruke dette grunnleggende prinsippet. Prinsippet med å ta vare på seg sjøl og ødelegge fienden er grunnlaget for alle militære prinsipper.
KAPITTEL III. SEKS KONKRETE STRATEGISKE PROBLEMER I GERILJAKRIGEN MOT JAPAN
La oss nå se hvilke politiske linjer eller prinsipper vi må ta i bruk i geriljaoperasjoner mot Japan før vi kan nå målet, som er å ta vare på oss sjøl og ødelegge fienden. Geriljaenhetene i motstandskrigen (og i alle andre revolusjonære kriger) vokser vanligvis ut av ingenting og utvider seg fra en liten til en stor styrke, derfor må de ta vare på seg sjøl, og attpåtil må de bli større. Dermed blir spørsmålet: Hvilke politiske linjer eller prinsipper må vi ta i bruk før vi kan nå målet med å ta vare på oss sjøl og bli flere og ødelegge fienden?
Allment sett er dette hovedprinsippene: 1) Initiativ, smidighet og planlegging når vi gjennomfører offensiver innafor defensiven, slag med rask avgjørelse i en langvarig krig og operasjoner på ytre linjer innafor operasjoner på indre linjer, 2) samordninga med den regulære krigføringa, 3) oppretting av baseområder, 4) den strategiske defensiven og den strategiske offensiven, 5) utvikling av geriljakrigføring til bevegelig krigføring og 6) riktige kommandoforhold. Disse seks punktene utgjør hele det strategiske programmet for geriljakrigen mot Japan. De er de midlene som er nødvendige for å ta vare på og bygge ut styrkene våre, ødelegge og drive ut fienden, samordne geriljakrig med regulær krigføring og vinne endelig seier.
KAPITTEL IV. INITIATIV, SMIDIGHET OG PLANLEGGING NÅR VI GJENNOMFØRER OFFENSIVER INNAFOR DEFENSIVEN, SLAG MED RASK AVGJØRELSE I EN LANGVARIG KRIG OG OPERASJONER PÅ YTRE LINJER INNAFOR OPERASJONER PÅ INDRE LINJER
Her kan vi ta for oss emnet under fire overskrifter: 1) Forholdet mellom defensiven og offensiven, mellom langvarighet og rask avgjørelse og mellom indre og ytre linjer. 2) Initiativet i alle operasjoner. 3) Smidig bruk av styrker. 4) Planlegging i alle operasjoner.
Vi begynner med det første.
Om vi tar motstandskrigen som helhet, blir krigen vår strategisk defensiv og langvarig fordi Japan er et sterkt land som angriper, mens Kina er et svakt land som forsvarer seg. Når det gjelder hvilke linjer operasjonene foregår på, opererer japanerne på ytre og vi på indre linjer. Dette er ei side ved situasjonen. Men det er ei annen side som er stikk motsatt. Sjøl om fiendestyrkene er sterke (i våpen, visse egenskaper hos soldatene og visse andre ting), så er de tallmessig svake, mens styrkene våre er tallmessig svært sterke, sjøl om de er svake (også de i våpen, visse egenskaper hos soldatene og visse andre ting). Når fienden dessuten er en fremmed nasjon som trenger inn i landet vårt mens vi gjør motstand mot invasjonen på vår egen jord, bestemmer dette følgende strategi: Det er mulig og nødvendig å bruke taktiske offensiver innafor den strategiske defensiven, å utkjempe felttog og slag med rask avgjørelse i en strategisk langvarig krig og utkjempe felttog og slag på ytre linjer innafor strategisk indre linjer. Slik er den strategien vi må bruke i motstandskrigen sett under ett. Det gjelder både for regulær krigføring og geriljakrigføring. Geriljakrigføring skiller seg bare ut i grad og form. Offensiver i geriljakrigføring har vanligvis form av overraskelsesangrep. Sjøl om overraskelsesangrep kan og bør brukes i regulær krigføring også, er graden av overraskelse mindre. I geriljakrigføring er det svært nødvendig å avgjøre operasjonene raskt, og når vi opererer på ytre linjer i felttog og slag, kan vi bare slå en trang ring om fienden når vi omringer han. Alt dette skiller geriljakrigen fra regulær krigføring.
På den måten kan vi se at geriljaenhetene må konsentrere størst mulig styrker i operasjonene sine, handle kjapt og i hemmelighet, angripe fienden overraskende og sørge for at slaga blir avgjort raskt. De må sørge nøye for å unngå passivt forsvar og uthaling av operasjonene, og de må ikke spre styrkene sine før kampen. Sjølsagt omfatter ikke geriljakrigen bare den strategiske defensiven, men også den taktiske. Den taktiske defensiven omfatter blant annet: Aksjoner for å binde fienden og forpost- aksjoner under slag, troppefordeling for å gjøre motstand ved trange pass, strategiske punkter, elver eller landsbyer for å tappe fienden for krefter og utmatte han, og aksjoner for å dekke tilbaketrekking. Men offensiven må være grunnprinsippet i geriljakrigføring, og geriljakrigføring er mer offensiv enn regulær krigføring. Offensiven må i tillegg ta form av overraskelsesangrep, og i geriljakrigføring er det enda mer forkastelig å blottstille seg ved at styrkene blir vist fram på en iøyenfallende måte enn det er i regulær krigføring. Ettersom fienden er sterk og vi er svake, må slag avgjøres raskt. Dette er som regel enda viktigere i gerilja- operasjoner enn i regulær krigføring. Likevel kan geriljakampene enkelte ganger gå over flere dager, som ved angrep på en liten og isolert fiendestyrke som er avskåret fra hjelp. Geriljakrigføring kan føres overalt fordi styrkene er så spredt. Og i mange av oppgavene til geriljaen er prinsippet å spre styrkene, som når det gjelder å trøtte ut, binde og forstyrre fienden og drive massearbeid. Men en geriljaenhet eller gerilja- formasjon må konsentrere hovedstyrkene når den er i ferd med å ødelegge fienden, og særlig når den prøver å knuse et angrep fra fienden. «Konsentrer en stor styrke for å slå til mot en liten del av fiendestyrkene» er fortsatt et prinsipp for feltoperasjoner i geriljakrigføring.
Hvis vi tar motstandskrigen som helhet, kan vi altså se at vi bare kan nå målet for den strategiske defensiven og slå den japanske imperialismen endelig ved at vi utkjemper et stort antall offensive felttog og slag både i regulær krigføring og i geriljakrigføring, og vinner dem. Det er bare ved at vi utkjemper mange felttog og slag med rask avgjørelse, dvs. ved at vi vinner mange seirer ved rask avgjørelse i offensive felttog og slag, at vi kan nå målet vårt — en strategisk langvarig krig. Det betyr at vi vinner tid til å øke motstandskrafta mens vi enten framskynder eller venter på endringer i den internasjonale situasjonen og på at fienden skal bryte sammen innafra. Dette gjør vi for å kunne sette i gang en strategisk motoffensiv og drive de japanske inntrengerne ut av Kina. Vi må konsentrere overlegne styrker og slåss i operasjoner på ytre linjer i hvert felttog eller slag, enten vi er på stadiet med den strategiske defensiven eller på stadiet med den strategiske motoffensiven. Dette må vi gjøre for å innringe og ødelegge fiendestyrkene. Om vi ikke kan innringe alle sammen, må vi innringe deler av dem, om vi ikke kan ødelegge alle de styrkene vi har innringa, må vi ødelegge deler av dem, og om vi ikke kan ta storparten av de innringa styrkene til fange, må vi påføre dem store tap. Bare ved at vi utkjemper mange slike tilintetgjøringsslag kan vi forandre styrkeforholdet mellom fienden og oss. Bare slik kan vi knuse den strategiske innringinga hans grundig, det vil si planen hans for operasjoner på ytre linjer, og til slutt omringe de japanske imperialistene og gi dem nådestøtet i samordning med internasjonale krefter og den revolusjonære kampen det japanske folket fører. Dette kan vi først og fremst oppnå ved å føre regulær krig, mens geriljakrigføring kommer i andre rekke. Men det som er felles for begge, er at mange små seirer blir en stor seier. Og det er nettopp dette vi mener med at geriljakrigen spiller stor strategisk rolle i motstandskrigen.
La oss nå drøfte initiativ, smidighet og planlegging i geriljakrigføring. Hva er initiativ i geriljakrigføring?
I alle kriger slåss motstanderne for å få initiativet, enten det er på slagmarka, i slagområdet, i ei krigssone eller i hele krigen. For en hær betyr initiativ handlefrihet. En hær som mister initiativet blir tvunget inn i passivitet og mister handlefriheten. Den står i fare for å bli slått eller utrydda. Sjølsagt er det vanskelig å vinne initiativet i den strategiske defensiven og i operasjoner på indre linjer. Det er lettere i offensive operasjoner på ytre linjer. Men den japanske imperialismen har to grunnleggende svakheter: Den har for få tropper og den slåss på fremmed jord. Dessuten undervurderer de Kinas styrke, og de indre motsigelsene blant de japanske militaristene har ført til mange feil i ledelsen. Eksempler på dette er: Forsterkningene kommer i puljer, det mangler strategisk samordning, noen ganger mangler angrepet hovedretning, i enkelte operasjoner klarer de ikke å utnytte mulighetene, og de ringer inn styrker uten at de greier å utrydde dem. Alt dette kan vi si er den tredje svakheten til den japanske imperialismen. På denne måten mister de japanske militaristene initiativet litt etter litt, til tross for at de har fordelen av å være på offensiven og operere på ytre linjer. Grunnen er at de har for få tropper (lite territorium, liten befolkning, for lite ressurser og at Japan er en føydalistisk imperialistisk stat osv.), at de slåss på fremmed jord (krigen deres er imperialistisk og barbarisk), og at de gjør dumheter i ledelsen. Japan er verken villig til eller i stand til å gjøre slutt på krigen nå. Den strategiske offensiven deres er heller ikke slutt ennå, men som vi ser av den allmenne utviklinga, har offensiven deres visse grenser. Dette følger uunngåelig av de tre svakhetene deres. De kan ikke fortsette i det uendelige helt til de har slukt hele Kina. Allerede nå er det tegn som tyder på at Japan en dag kommer til å havne i fullstendig passivitet. Kina var på den andre sida i ei ganske passiv stilling i begynnelsen av krigen, men nå har vi samla erfaringer og går over til en ny politikk, politikken med bevegelig krigføring, dvs. å ta offensiven, søke raske avgjørelser og operere på ytre linjer i felttog og slag. I tillegg til politikken med å utvikle omfattende geriljakrigføring hjelper dette Kina til å styrke initiativet dag for dag.
Spørsmålet om initiativ er enda mer avgjørende i geriljakrigføring. For de fleste geriljaenhetene opererer under svært vanskelige omstendigheter, de slåss uten bakre områder, deres egne svake styrker står overfor fiendens sterke, de mangler erfaring (når enhetene nettopp er organisert), de er skilt fra hverandre osv. Likevel er det mulig å styrke initiativet i geriljakrigføring. Det viktigste er å slå ned på fiendens tre svakheter. Geriljaenhetene kan utnytte at fienden har for få tropper (ut fra krigen som helhet), og djervt bruke svære områder som operasjonsfelt. De kan utnytte at fienden er en fremmed inntrenger som fører en svært barbarisk politikk, og djervt vinne støtte fra millioner på millioner av mennesker. Og de kan utnytte dumhetene fiendens ledelse gjør, og gjøre full bruk av sin egen oppfinnsomhet. Den regulære hæren må utnytte alle disse svakhetene til fienden og dra fordel av dem for å slå han, men det er enda viktigere at geriljaenhetene gjør det. Geriljaenhetenes egne svakheter kan minskes litt etter litt i løpet av kampen. Dessuten er disse svakhetene noen ganger sjølve vilkåret for å vinne initiativet. Det er for eksempel nettopp fordi geriljaenhetene er små at de kan dukke opp og forsvinne på mystisk vis under operasjoner bak fiendens linjer, uten at fienden er i stand til å gjøre noe med dem. På den måten har de en handlefrihet som store regulære arméer aldri kan få.
Når fienden angriper et mål fra flere kanter samtidig, er det svært vanskelig for en geriljaenhet å holde på initiativet, og det skal ikke stort til før den mister det. Om den i et slikt tilfelle gjør gale vurderinger og disposisjoner, har den lett for å bli passiv, og dermed klarer den ikke å knuse dette fiendtlige angrepet. Dette kan til og med skje når fienden er på defensiven og vi på offensiven. For initiativet springer ut fra ei riktig vurdering av situasjonen (både vår egen og fiendens) og fra riktige militære og politiske disposisjoner. Om vi ser svart på situasjonen uten at det samsvarer med de objektive vilkåra, og foretar passive disposisjoner på grunn av det, mister vi helt sikkert initiativet og havner i ei passiv stilling. Om vi på den andre sida ser altfor lyst på situasjonen uten at det samsvarer med de objektive vilkåra, og foretar vågale (uforsvarlig vågale) disposisjoner på grunn av det, mister vi også initiativet og havner til slutt i ei stilling som likner på den stillinga de mismodige havner i. Initiativ er ikke en medfødt egenskap hos et eller annet geni, det er noe en intelligent leder tilegner seg ved å studere med åpent sinn, vurdere de objektive vilkåra riktig og gjøre riktige militære og politiske disposisjoner. Initiativ er altså ikke noe som er fiks ferdig, men noe som krever bevisst innsats.
Når en geriljaenhet er blitt tvunget inn i ei passiv stilling på grunn av enkelte uriktige vurderinger og disposisjoner eller overveldende press, må den gjøre alt den kan for å komme seg ut av knipa. Omstendighetene avgjør hvordan dette skal gå for seg. I mange tilfeller er det nødvendig «å dra seg unna». Evna til å røre på seg er et særtrekk ved en geriljaenhet. Hovedmetoden for å komme seg ut av ei passiv stilling og vinne tilbake initiativet, er å dra seg unna. Men det er ikke den eneste metoden. Nettopp når fienden er mest pågående og vi har størst vansker, snur ofte situasjonen seg mot fienden og til fordel for oss. Ofte dukker det opp en gunstig situasjon igjen, og en får tilbake initiativet fordi en «holder ut litt til».
La oss så se på smidighet.
Smidighet er et konkret uttrykk for initiativ. Det er enda viktigere å bruke styrkene smidig i geriljakrigføring enn i regulær krigføring.
En geriljasjef må forstå at smidig bruk av styrkene er det viktigste midlet han har for å endre stillinga mellom seg og fienden og for å vinne initiativet. Geriljakrigføringa er slik at en må bruke geriljastyrkenc smidig i samsvar med den oppgava en har og slike omstendigheter som tilstanden hos fienden, lendet og lokalbefolkninga. De viktigste måtene å bruke styrkene på er: Spredning, konsentrasjon og forflytning. Når en geriljasjef bruker styrkene sine, er han som en fisker som kaster ut nota si. Han må både kunne spre den vidt ut og trekke den tett sammen. Når han kaster nota ut, må fiskeren skaffe seg greie på hvor djupt vannet er, hvor sterk strømmen er og om det ligger noe i vegen eller ikke. Når en geriljasjef sprer enhetene sine, må han på samme vis sørge for at han ikke lir tap fordi han ikke kjenner situasjonen, eller fordi han gjennomfører feilaktige aksjoner. Akkurat som fiskeren må holde et fast tak i lina for å kunne trekke nota tett sammen, må en geriljasjef opprettholde forbindelsene og kontakten med alle styrkene og ha en stor nok del av hovedstyrken for handa. Akkurat som det er nødvendig å bytte plass ofte når en fisker, så er det nødvendig for en geriljaenhet å forflytte seg ofte. De tre måtene å bruke styrkene smidig på i geriljakrigføring er spredning, konsentrasjon og forflytning.
Allment sett blir spredning av geriljaenheter eller «oppstykking av helheten» hovedsakelig brukt: 1) Når vi vil true fienden med et breitt frontalangrep fordi han er på defensiven, og det inntil videre ikke er noen sjanse til å samle styrkene våre til kamp. 2) Når vi vil trøtte ut og forstyrre fienden i et helt område der styrkene hans er svake. 3) Når vi ikke klarer å bryte gjennom fiendens innringing, og prøver å smette unna ved å gjøre det vanskeligere å få øye på oss. 4) Når lendet eller tilførslene setter grenser for oss. 5) Når vi driver massearbeid i et stort område. Men uansett hvordan omstendighetene er, må vi legge vekt på dette når vi sprer oss for å kjempe: 1) Vi må aldri spre styrkene vår helt jamt, men beholde en ganske stor del av dem i et område som er egna for å manøvrere i, slik at vi kan møte alle mulige kritiske situasjoner, og slik at denne delen av styrkene kan settes inn for å fullføre de viktigste oppgavene som de spredte styrkene er pålagt. 2) Vi må gi de spredte enhetene klart avgrensa oppgaver, operasjonsfelter, tidsfrister for aksjonene, samlingssteder og måter og midler å holde kontakten på.
For å knuse en fiende når han er på offensiven, bruker vi vanligvis metoden med å konsentrere styrkene eller «sette sammen delene til en helhet». Noen ganger bruker vi også denne metoden når fienden er på defensiven, til å ødelegge noen av styrkene hans mens de ligger i leir. Troppekonsentrasjon betyr ikke fullstendig konsentrasjon, men det betyr at vi samler hovedstyrkene for å bruke dem i ei viktig retning, mens vi holder tilbake eller sprer deler av styrkene for å bruke dem i andre retninger, slik at vi kan binde, forstyrre eller rive opp fiendens styrker, eller for å drive massearbeid.
Sjøl om hovedmetoden i geriljakrigføring er smidig spredning eller konsentrasjon av styrkene, alt etter omstendighetene, må vi også vite hvordan vi skal forflytte (eller overføre) styrkene våre smidig. Når fienden føler seg alvorlig trua av geriljaen, sender han tropper for å angripe eller undertrykke dem. Altså må geriljastyrkene danne seg et bilde av situasjonen. Om det lønner seg, bør de slåss der de er. Ellers må de ikke kaste bort tid før de forflytter seg til et annet sted snarest råd. Noen ganger kan geriljaenheter som har ødelagt en fiendestyrke på ett sted, øyeblikkelig forflytte seg til et annet sted for å utslette en annen fiendestyrke. På den måten knuser de fiendeenhetene en for en. Om de ikke mener det lønner seg å slåss på ett sted, må de noen ganger trekke seg raskt ut av kampen og slåss mot fienden andre steder. Dersom fiendestyrkene i et bestemt område er en særskilt alvorlig trusel, bør ikke geriljaenhetene drøye, men dra sin veg raskt som lynet. Vanligvis må en forflytte seg raskt og i hemmelighet. Geriljaenheter må stadig bruke krigslist, som for eksempel å gjøre en skinnmanøver i øst, men angripe i vest, å dukke opp først i sør og så i nord, lynangrep og nattaksjoner, for å villede, lokke og forvirre fienden.
Initiativet i geriljakrigføring kommer konkret til uttrykk ved smidighet i spredning, konsentrasjon og forflytning, mens treghet og mangel på smidighet er nødt til å føre til passivitet og forårsake unødige tap. En sjef viser at han er klok, ikke bare når han skjønner hvor viktig det er å bruke styrkene sine smidig, men når han er flink til å spre dem, konsentrere dem eller forflytte dem i rett tid, alt etter de konkrete omstendighetene. Det er ikke lett å skaffe seg denne evna til å legge merke til forandringer og velge det rette øyeblikket for handling. Bare de som studerer med åpent sinn og undersøker og tenker grundig gjennom ting, kan skaffe seg den. Det er absolutt nødvendig å tenke nøye gjennom omstendighetene for å hindre at smidighet slår over i uoverveid handling.
Til slutt kommer vi til planlegging.
Det er umulig å seire i geriljakrig om en ikke planlegger. Den som tror at geriljakrig kan føres på måfå, viser enten ei uansvarlig holdning, eller at han ikke veit noe om geriljakrig. Operasjonene i ei geriljasone som helhet, eller operasjonene til en geriljaenhet eller formasjon, må komme etter så grundig planlegging som mulig, det vil si etter at aksjonene er forberedt på forhånd. Å skaffe seg oversikt over situasjonen, slå fast oppgavene, fordele styrkene, gi militær og politisk opplæring, sørge for forsyninger, gjøre i stand materiellet, gjøre skikkelig bruk av folkets hjelp, osv. — alt dette hører inn under arbeidet til geriljasjefene. De må tenke nøye gjennom dette og utføre og kontrollere det samvittighetsfullt. Gjør de ikke dette, blir det ikke noe initiativ, smidighet eller offensiv. Sant nok er det ikke mulig å planlegge like nøye under geriljaforhold som under regulær krigføring, og det ville være feil å prøve å planlegge svært grundig i geriljakrigføring. Men det er nødvendig å planlegge så grundig som de objektive vilkåra tillater, for en må forstå at det ikke er noen spøk å slåss mot fienden.
Disse punktene greier seg som forklaring på det første av geriljakrigens strategiske prinsipper, prinsippet med å bruke initiativ, smidighet og planlegging når en fører offensiver innafor defensiven, slag med rask avgjørelse i en langvarig krig og operasjoner på ytre linjer innafor operasjoner på indre linjer. Det er nøkkelproblemet i geriljakrigens strategi. Om en løser dette problemet, har en kommet langt på veg med å sikre seieren i geriljakrigen når det gjelder militær ledelse.
Sjøl om jeg har tatt opp en mengde ulike saker her, dreier alle sammen seg om offensiven i felttog og slag. Først når vi har seira i en offensiv, kan vi overta initiativet for godt. Hver offensiv operasjon må bli organisert på vårt initiativ og ikke bli satt i gang under tvang. Det er nødvendig å bruke styrkene smidig for å kunne ta offensiven, og for å sikre framgang i offensive operasjoner, er det framfor alt nødvendig å planlegge. Taktiske forsvarstiltak er meningsløse om de er skilt fra oppgava med å gi direkte eller indirekte støtte til en offensiv. Rask avgjørelse går på hvor lenge en offensiv varer, og ytre linjer går på omfanget den har. Offensiven er den eneste måten å ødelegge fienden på, og det er også den viktigste metoden for å ta vare på seg sjøl. Reint forsvar og tilbaketrekking kan bare spille ei midlertidig og underordna rolle i å ta vare på seg sjøl, og det kan slett ikke brukes til å knuse fienden.
Det prinsippet som er lagt fram her, er stort sett det samme både for regulær krig og geriljakrig. Det er bare uttrykksformene som skiller seg til en viss grad. Men i geriljakrig er det både viktig og nødvendig å merke seg denne forskjellen. Det er nettopp denne forskjellen i form som skiller geriljakrigens operasjonsmetoder fra operasjonsmetodene i regulær krig. Om vi blander sammen disse to forskjellige formene som prinsippet gir seg uttrykk i, blir det umulig å seire i geriljakrig.
KAPITTEL V. SAMORDNING MED DEN REGULÆRE KRIGFØRINGA
Det andre strategiske problemet i geriljakrigen er hvordan geriljakrigføringa skal samordnes med den regulære krigføringa. Det det dreier seg om, er å kaste lys over forholdet mellom geriljaoperasjonene og de regulære operasjonene med utgangspunkt i konkrete geriljaoperasjoner. For å slå fienden effektivt er det viktig å forstå dette forholdet.
Det fins tre former for samordning mellom geriljakrigføringa og den regulære krigføringa: Samordning i strategien, i felttog og i slag.
Sett under ett er geriljakrigen bak fiendens linjer strategisk samordna med den regulære krigføringa — den lammer fienden, binder han, ødelegger forsyningslinjene hans og setter mot i de regulære styrkene og folket i hele landet. Ta for eksempel geriljakrigen i de tre provinsene i nordøst. Før motstandskrigen begynte i landsmålestokk, kunne det sjølsagt ikke være snakk om samordning, men straks denne krigen tok til, blei det tydelig hvor viktig slik samordning er. Vi kan si at hver gang geriljaavdelingene i disse tre provinsene dreper en fiendesoldat, tvinger fienden til å bruke ei kule eller hindrer en fiendesoldat i å dra sør for den store muren, bidrar de til å styrke motstanden som helhet. På samme vis kan vi si at de sprer mismot i den japanske hæren og hele Japan, og setter mot i hæren og folket vårt. Når det gjelder de geriljaoperasjonene som blir gjennomført på begge sider av Beijing-Suiyuan-, Beijing-Hankou-, Tianjin-Pukou-, Tatung-Puchow-, Zhengding-Taiyuan- og Shanghai-Hangzhou-jernbanen, er det enda tydeligere hvor stor strategisk betydning slik samordning har. Det er ikke bare nå, når vi er på den strategiske defensiven og fienden er på den strategiske offensiven, at samordninga mellom geriljaoperasjonene og operasjonene til de regulære styrkene spiller ei stor rolle. Denne samordninga kommer til å velte fiendens operasjoner når han har avslutta den strategiske offensiven og går over til å konsolidere de okkuperte områdene. Og når de regulære styrkene går over til den strategiske motoffensiven, gjør denne samordninga det mulig å drive ut fienden og vinne tilbake alle de områdene vi har tapt. Vi må ikke overse at den rolla som geriljakrigføringa spiller i den strategiske samordninga, er umåtelig viktig. Lederne for geriljaavdelingene og sjefene for de regulære styrkene må ha helt klart for seg hvor viktig denne rolla er.
Videre spiller geriljakrigføringa ei rolle i samordning med regulær krigføring i felttog. For eksempel spilte geriljaen ei stor rolle i kampene om Hsinkou nord for Taiyuan. De ødela Tatung-Puchow-jernbanen og bilvegene gjennom Pingxingguan og Yangfangkou i områdene nord og sør for Yenmenguan. La oss ta et eksempel til. Etter at fienden okkuperte Fenglingtu, spilte geriljakrigføringa, som allerede var utbredt i hele Shanxi-provinsen og som i hovedsak blei ført av regulære styrker, ei enda viktigere støtterolle i de defensive operasjonene vest for Den gule floden i Shaanxi-provinsen og sør for Den gule floden i Henan-provinsen. På samme vis var geriljakrigføringa i de fem provinsene i Nord-Kina til stor hjelp for operasjonene til de regulære styrkene våre da fienden angrep Sør-Shandong. For å løse slike samordningsoppgaver i felttog, må lederne for geriljabaser bak fiendens linjer og sjefene for gerilja- formasjoner som midlertidig er sendt dit, disponere styrkene sine fornuftig. De må bruke en taktikk som passer til tidspunktet og stedet, og sette i verk kraftige angrep mot de viktigste og mest sårbare punktene til fienden for å lamme han, binde styrkene hans, ødelegge forsyningslinjene hans og sette mot i de styrkene våre som slåss på indre linjer. Dersom hver geriljasone eller geriljaavdeling opererer på egen hand uten å bry seg om å samordne operasjonene sine med operasjonene til de regulære styrkene i felttog, vil de riktignok spille ei viss støtterolle i strategien som helhet, men denne rolla blir mye mindre. Alle lederne i geriljakrigen må legge særlig vekt på dette spørsmålet. For å få til samordning i felttog er det helt nødvendig å utstyre alle større geriljaenheter og -formasjoner med radioutstyr.
Endelig må alle geriljaavdelinger som opererer i nærheten av ei slagmark på indre linjer, samordne operasjonene sine med operasjonene til de regulære styrkene i slag, det vil si på slagmarka. Dette gjelder sjølsagt bare for geriljaenheter som opererer i nærheten av de regulære styrkene eller for regulære enheter som er sendt ut på midlertidige geriljaoppdrag. I slike tilfeller må geriljaenhetene utføre de oppgavene de får av ledelsen for de regulære styrkene. Dette er vanligvis å binde noen av fiendens styrker, ødelegge forsyningslinjene hans, drive oppklaring eller være vegvisere for de regulære styrkene. Sjøl om geriijaenhetene ikke har fått ordre om å utføre slike oppgaver, må de likevel gjøre det på eget initiativ. Det er helt uhørt for en geriljaenhet å sitte med hendene i fanget og verken røre på seg eller slåss, eller flakke omkring uten å slåss.
KAPITTEL VI. OPPRETTING AV BASEOMRÅDER
Det tredje strategiske problemet i geriljakrigen mot Japan er problemet med å opprette baseområder. Dette er et viktig og vesentlig problem fordi krigen er så langvarig og hensynsløs. Først etter den landsomfattende strategiske motoffensiven kan vi vinne de tapte områdene våre tilbake. Da kommer fiendens front til å strekke seg langt inn i Sentral-Kina og dele Kina i to fra nord til sør. En del eller tilmed størsteparten av territoriet vårt vil da ha falt i hendene på fienden og blitt hans bakre områder. Vi blir nødt til å drive geriljakrigføring over hele dette enorme fiendeokkuperte området, gjøre fiendens bakre områder til en front og tvinge han til å slåss uavbrutt i hele det området han okkuperer. Det blir nødvendig å fortsette å drive geriljakrig i fiendens bakre områder helt til vi setter i verk den strategiske motoffensiven vår, og helt til vi har gjenerobra det territoriet vi har tapt. Det kommer helt sikkert til å ta ganske lang tid, sjøl om en ikke kan si nøyaktig hvor lenge. Dette er grunnen til at krigen blir langvarig. Fienden er nødt til å trappe opp tiltaka mot geriljaen for å trygge interessene sine i de okkuperte områdene, og han kommer til å begynne ei grusom undertrykking av geriljaen, særlig etter at den strategiske offensiven hans er slutt. Når krigen på denne måten ikke bare blir langvarig, men også hensynsløs, blir det umulig å fortsette å føre geriljakrig bak fiendens linjer uten baseområder.
Hva er så baseområder? Det er de strategiske basene som geriljastyrkene er avhengig av for å gjennomføre de strategiske oppgavene sine og for å nå målet med å ta vare på egne krefter og bli flere, og ødelegge og drive ut fienden. Uten slike strategiske baser har vi ingenting å støtte oss på når vi skal gjennomføre de strategiske oppgavene våre, eller når vi skal nå målet med krigen. Det som kjennetegner geriljakrigføringa bak fiendens linjer, er at den blir utkjempa uten bakre områder, for gerilja- styrkene er avskåret fra det som ellers er de bakre områdene i landet. Men geriljakrigføringa ville ikke kunne vare lenge eller utvikle seg uten baseområder. Baseområdene er altså de bakre områdene for geriljakrigføringa.
Historia kjenner mange bondekriger av «omflakkende opprører»- typen, men ingen av dem har noen gang ført fram. I våre dager er det enda mindre grunn til å innbille seg at en kan seire ved å kjempe som omflakkende opprørere. Men denne ideen om å kjempe som omflakkende opprørere fins fortsatt blant utarma bønder og i hodet på gerilja- sjefene blir den til det standpunktet at baseområder verken er viktige eller nødvendige. Hvis vi skal gå inn for politikken med å grunnlegge baseområder, er det derfor ei forutsetning at vi sørger for at geriljasjefene kvitter seg med denne ideen. Spørsmålet om vi skal ha baseområder eller ikke, og om vi skal se på dem som viktige eller ikke — med andre ord kampen mellom ideen om å opprette baseområder og ideen om å slåss som omflakkende opprørere — reiser seg i all geriljakrig, og i ei viss utstrekning er ikke geriljakrigen vår mot Japan noe unntak. Derfor er kamp mot ideologien om å kjempe som omflakkende opprørere, uunngåelig. Først når denne ideologien er overvunnet helt, og politikken med å opprette baseområder er satt ut i livet, vil vi ha vilkår som er gunstige for å holde fram med geriljakrigføring i en lang periode.
Nå når det er gjort klart hvor nødvendig og viktig baseområdene er, kan vi gå over til problemer som må bli forstått og løst når det blir snakk om å opprette baseområder. Disse problemene er: Ulike slags baseområder, geriljasoner og baseområder, vilkår for å opprette baseområder, konsolidering og utviding av baseområder, og former som vi og fienden bruker for å innringe hverandre.
1. ULIKE SLAGS BASEOMRÅDER
Det er i hovedsak tre slags baseområder i geriljakrigføringa mot Japan, de i fjella, de på slettene og de i områdene ved elver, innsjøer og elveos.
Det er opplagt fordeler med å opprette baseområder i fjellområder. De vi har oppretta, holder på å opprette, eller kommer til å opprette i Changpai-1, Wutai-2, Taihang-3, Taishan-4, Yenshan-5 og Maoshan-6 fjella, er alle eksempler på dette. Alt dette er steder der vi kan fortsette geriljakrigføring mot Japan lenge, og de er viktige støttepunkter for motstandskrigen. Vi må utvikle geriljakrigføringa og opprette baseområder i alle fjellområdene bak fiendens linjer.
Sjølsagt er ikke slettene like velegna som fjella, men det er slett ikke umulig å utvikle geriljakrigføring eller opprette baseområder der. Den omfattende geriljakrigføringa på Hebei-sletta og på slettene i Nord- og Nordvest-Shandong beviser at det er mulig å utvikle geriljakrigføring på slettene. Sjøl om det ennå ikke fins noe bevis for at det er mulig å opprette baseområder der som vi kan holde lenge, er det bevist at det er mulig å opprette midlertidige baseområder, og det bør også være mulig å opprette baseområder for små enheter eller til bruk i visse årstider. På den ene sida rår ikke fienden over nok soldater, og han driver en utrulig brutal politikk, og på den andre sida rår Kina over et veldig territorium og har enorme folkemasser som gjør motstand mot Japan. Derfor er de objektive vilkåra for å spre geriljakrigføring og opprette midlertidige baseområder på slettene oppfylt. Om en har en dyktig militær ledelse, bør det sjølsagt være mulig å opprette baser for små geriljaenheter der, baser som skal brukes i lang tid, men som ikke er faste.[7] I det store og hele er det ikke tvil om at fienden kommer til å sette i gang ville angrep på alle baseområdene til geriljaen når fiendens strategiske offensiv er stansa, og han går inn i stadiet med å sikre det området han har okkupert. Det er heller ikke tvil om at geriljabaseområdene på slettene må ta den første støyten. De store geriljaformasjonene som opererer på slettene, kommer ikke til å klare å fortsette å kjempe der lenge, og kommer smått om senn til å måtte dra opp i fjella når det blir nødvendig, som for eksempel fra Hebei-sletta til Wutai- og Taihang-fjella, eller fra Shandong-sletta til Taishan-fjellet og Shandong-halvøya i øst. Men i og med de omstendighetene som den nasjonale krigen blir utkjempa under, er det ikke umulig at mange små geriljaenheter kan klare å holde det gående i forskjellige fylker på det veldige slettelandet og ta i bruk ei flytende kampform, dvs. ved at de flytter basene sine fra sted til sted. Det er avgjort mulig å føre geriljakrig på bestemte tider av året ved å dra nytte av «det grønne teppet» av høye planter om sommeren og de frosne elvene om vinteren. Fienden har ikke noen styrker til overs nå, og sjøl når han får det, kommer han ikke til å greie å ordne opp i alt. Derfor er det absolutt nødvendig at vi nå går inn for politikken med å spre geriljakrigføringa vidt og bredt og opprette midlertidige baseområder på slettene. Og i framtida må vi forberede oss på å opprettholde geriljakrigføring ved hjelp av små enheter, i alle fall i visse årstider, og på å skape baseområder som ikke er faste.
Objektivt sett er mulighetene for å utvikle geriljakrigføring og opprette baseområder større i områdene ved elver, innsjøer og elveos enn på slettene, sjøl om de er mindre enn i fjella. Både de dramatiske slaga som blei utkjempa av «sjørøvere» og «vannbanditter» — som historia vår er full av — og geriljakrigføringa rundt Huanghu-innsjøen, som blei drevet i flere år i den tida hæren vår het rødehæren, viser at det er mulig å utvikle geriljakrigføring og opprette baseområder rundt elver, innsjøer og elveos. Men hittil har de politiske partiene og massene som gjør motstand mot Japan, lagt liten vekt på denne muligheten. Sjøl om de subjektive vilkåra fortsatt mangler, bør vi utvilsomt begynne å vie denne muligheten oppmerksomhet og begynne å arbeide med den. Som et ledd i utviklinga av den landsomfattende geriljakrigføringa vår må vi gjennomføre ei effektiv organisering av geriljakrigføringa i området rundt Hongze-innsjøen nord for Yangtze-elva, i området rundt Taihu- innsjøen sør for Yangtse og i alle områdene rundt elver, innsjøer og elveos i de områdene som fienden har okkupert langs elvene og på kysten. Vi må også skape varige baseområder på, og i nærheten av, slike steder. Hvis vi overser dette, gir vi i virkeligheten fienden mulighet til å bruke vassdraga til transport. Dette er en svakhet i den strategiske planen vår for motstandskrigen, og må rettes på i tide.
2. GERILJASONER OG BASEOMRÅDER
I geriljakrigføring bak fiendens linjer må vi skille mellom geriljasoner og baseområder. Områder som er omringa av fienden, men der de sentrale delene ikke er okkupert eller er gjenerobra, som noen fylker i fjellområdet Wutai (dvs. grenseområdet mellom Shanxi-Chahar og Hebei) og også noen steder i fjellområdene Taihang og Taishan, er fiks ferdige baser som egner seg godt for geriljaenhetene når de utvikler geriljakrigføring. Men situasjonen er annerledes andre steder i disse områdene, som for eksempel i de østre og nordre delene av fjellområdet Wutai, som omfatter deler av Vest-Hebei og Sør-Chahar, og på mange steder øst for Baoding og vest for Cangzhou. Geriljaen kunne ikke okkupere disse stedene fullstendig da geriljakrigføringa starta, men bare gjøre hyppige raid. Dette er områder som geriljaen holder når de er der, og som marionetteregimet holder når geriljaen ikke er der. Ennå er de altså ikke geriljabaser, men bare det en kan kalle geriljasoner Slike geriljasoner kommer til å bli omforma til baseområder når de har gjennomgått den nødvendige prosessen med geriljakrigføring, det vil si når et stort antall fiendestyrker er blitt utrydda eller slått der, når marionetteregimet er blitt ødelagt, når massene er reist til kamp, når det er blitt danna anti- japanske masseorganisasjoner og folkets lokale væpna styrker er blitt utvikla, og det er blitt oppretta anti-japansk politisk makt der. Med utviding av baseområdene våre mener vi at områder som dette blir føyd til de basene som allerede er oppretta.
Noen steder, som for eksempel i Øst-Hebei, har hele området som geriljaen opererer i, vært ei geriljasone helt fra starten. Det har vært et marionetteregime der i mange år og helt fra begynnelsen har hele opera- sjonsområdet vært ei geriljasone både for folkets væpna styrker, som har vokst ut av lokale opprør, og for geriljaavdelingene som er blitt sendt fra Wutai-fjella. Til å begynne med kunne de ikke gjøre annet enn å velge seg noen ganske gode steder som midlertidige bakre områder eller baseområder. Slike steder blir ikke omforma fra geriljasoner til forholdsvis stabile baseområder før fiendestyrkene er ødelagt og arbeidet med å reise folket er i full gang.
Altså er omforminga av ei geriljasone til et baseområde en strevsom og skapende prosess, og om vi skal greie det, avhenger av i hvilken grad vi har ødelagt fienden og reist massene.
Mange områder kommer til å fortsette å være geriljasoner i lang tid. I disse områdene kommer ikke fienden til å klare å opprette stabile marionetteregimer, uansett hvor mye han prøver å holde kontrollen, mens vi for vår del ikke kommer til å klare å nå målet med å opprette anti- japansk politisk makt, uansett hvor mye vi utvikler geriljakrigføringa. En kan finne eksempler på dette i de fiendeokkuperte områdene langs jernbanelinjene, omkring de store byene og i visse områder på slettelandet. .
Når det gjelder de store byene, jernbanestasjonene og de områdene på slettene der fienden har sterke garnisoner, kan geriljaenhetene bare nærme seg, men ikke trenge inn i, disse stedene som har forholdsvis stabile marionetteregimer. Dette er en annen slags situasjon.
Feil i ledelsen vår eller sterkt press fra fienden kan føre til at de forholda som er framstilt ovafor, snur seg, dvs. en geriljabase kan bli til ei geriljasone, og ei geriljasone kan bli til et område som er under forholdsvis stabil fiendeokkupasjon. Slike forandringer er mulige, og de fortjener særskilt årvåkenhet fra geriljasjefenes side.
På grunn av geriljakrigføring og kampen mellom oss og fienden, hører altså hele det området som fienden har okkupert, til ei av disse tre gruppene: 1. anti-japanske baser som geriljaenhetene våre og de politiske maktorganene våre holder, 2. områder som den japanske imperialismen og marionetteregimene holder og 3. mellomliggende soner som begge parter kjemper om, nemlig geriljasoner. Geriljasjefer har plikt til å utvide den første og tredje typen områder så langt som mulig, og minske den andre så mye som mulig. Dette er geriljakrigens strategiske oppgave.
3. VILKÅR FOR Å OPPRETTE BASEOMRÅDER
De grunnleggende vilkåra for å opprette et baseområde er at det må finnes anti-japanske væpna styrker, at disse væpna styrkene må bli brukt for å påføre fienden nederlag, og at de må reise folket til kamp. Altså dreier opprettinga av et baseområde seg først og fremst om å bygge en væpna styrke. Geriljakrigens ledere må bruke kreftene sine til å bygge opp en eller flere geriljaenheter, og i løpet av kampen utvikle dem litt etter litt til å bli geriljaformasjoner eller til og med enheter og formasjoner i regulære styrker. Løsninga av problemet med å opprette et baseområde ligger i å bygge en væpna styrke. Om det ikke er noen væpna styrke eller om den væpna styrken er svak, får en ikke utretta noe. Dette er det første vilkåret.
Det andre vilkåret som er helt nødvendig for å opprette et baseområde, er at de væpna styrkene blir brukt sammen med folket for å slå fienden. Alle steder som er under fiendens kontroll, er baseområder for fienden, og ikke geriljabaseområder, og det er opplagt at de ikke kan omformes til baseområder for geriljaen uten at fienden blir slått. Om vi ikke slår tilbake fiendens angrep og slår han, vil til og med steder som geriljaen holder, komme under fiendens kontroll, og da vil det være umulig å opprette baseområder.
Det tredje vilkåret som er helt nødvendig for å opprette et baseområde, er at vi bruker all kraft vi har, også de væpna styrkene, for å reise massene til kamp mot Japan. I løpet av denne kampen må vi væpne folket, dvs. organisere sjølforsvarskorps og geriljaenheter. I løpet av denne kampen må vi danne masseorganisasjoner. Vi må organisere arbeiderne, bøndene, ungdommen, kvinnene, barna, kjøpmennene og folk i de frie yrker — alt etter hvor politisk bevisste de er og hvor kampvillige de er — i de forskjellige masseorganisasjonene som er nødvendige for kampen mot japansk aggresjon, og vi må utvide dem steg for steg. Uten organisering kan ikke folkets anti-japanske kraft bli virksom. I løpet av denne kampen må vi luke ut de åpne og de skjulte forræderne, det er ei oppgave vi bare kan gjennomføre om vi støtter oss på folkets styrke. I denne kampen er det særlig viktig å mobilisere folket til å opprette eller konsolidere lokale anti-japanske politiske maktorganer. Der de opprinnelige kinesiske politiske maktorganene ikke er ødelagt av fienden, må vi omorganisere og styrke dem med støtte fra de breie massene, og der fienden har ødelagt dem, må vi bygge dem opp igjen ved hjelp av massenes innsats. Disse politiske maktorganene skal sette politikken til den nasjonale enhetsfronten mot Japan ut i livet, og de må forene alle krefter i folket til å kjempe mot den eneste fienden vår, den japanske imperialismen og dens sjakaler, landssvikerne og de reaksjonære.
I virkeligheten kan et baseområde for geriljakrig bare opprettes når disse tre grunnleggende vilkåra blir oppfylt steg for steg, dvs. bare når de anti-japanske væpna styrkene er blitt bygd opp, fienden har lidd nederlag og vi har mobilisert folket.
Geografiske og økonomiske vilkår må også nevnes. Når det gjelder geografiske vilkår, har vi allerede drøfta tre ulike grupper i et tidligere avsnitt om ulike slags baseområder, og her trenger vi bare å nevne ett hovedkrav, nemlig at området må være stort. På steder som er omringa av fienden på alle kanter, eller på tre kanter, er det sjølsagt fjellområdene som byr på de beste vilkåra for å opprette baseområder som kan holde ut i lang tid, men hovedsaka er at det må være plass nok til at geriljaen kan manøvrere, det vil si at områdene må være store. Om en har et stort område, kan en utvikle og opprettholde geriljakrigføring til og med på slettene, for ikke å snakke om i områder ved elver, innsjøer og elveos. I det store og hele oppfyller Kinas veldige territorium og fiendens mangel på styrker dette vilkåret for å føre geriljakrig i Kina. Dette er et viktig vilkår, til og med et vilkår av første rang, når dét gjelder muligheten for å føre geriljakrig, og små land som Belgia, som mangler dette vilkåret, har få eller ingen slike muligheter.[8] I Kina er ikke dette vilkåret noe vi må arbeide for, og det er heller ikke noe problem. Det er der fra naturens side, og venter bare på å bli utnytta.
Fra naturens side likner de økonomiske vilkåra på de geografiske. For nå drøfter vi ikke opprettinga av baseområder i en ørken, hvor det ikke fins noen fiende, men bak fiendens linjer. Alle steder der fienden kan trenge seg inn, er det allerede kinesiske innbyggere og et økonomisk livsgrunnlag, slik at spørsmålet om valg av økonomiske vilkår rett og slett ikke oppstår når en oppretter baseområder. Vi må gjøre alt vi kan for å utvikle geriljakrigføring og opprette faste eller midlertidige baseområder på alle steder der det fins kinesere og fiendestyrker, uten hensyn til de økonomiske vilkåra. Men politisk sett byr de økonomiske vilkåra på et problem, problemet med den økonomiske politikken. Det er enormt viktig for opprettinga av baseområder. Den økonomiske politikken til geriljaens baseområder må følge prinsippene til den nasjonale enhetsfronten mot Japan med rettferdig fordeling av de økonomiske byrdene og beskyttelse av handelen. Verken de lokale politiske maktorganene eller geriijaenhetene må krenke disse prinsippene, for det vil skade arbeidet med å opprette baseområder og opprettholde geriljakrigføringa. Rettferdig fordeling av de økonomiske byrdene betyr at «de som har penger må bidra med penger», mens bøndene må forsyne geriljaenhetene med korn innen visse grenser. Å beskytte handelen betyr at geriijaenhetene må være svært disiplinerte, og at det må være strengt forbudt å beslaglegge butikker, unntatt de som eies av folk som beviselig er landssvikere. Dette er ikke lett, men politikken er fastlagt og må settes ut i livet.
4. KONSOLIDERING OG UTVIDING AV BASEOMRÅDER
For å sperre de fiendtlige inntrengerne inne i noen få støttepunkter, det vil si i de store byene og langs de viktigste samferdselslinjene, må geriljaen gjøre alt den kan for å spre geriljakrigføringa fra baseområdene sine så breitt som mulig, og slå en ring rundt fiendens støttepunkter. På den måten truer de tilværelsen og svekker moralen hans, samtidig som de utvider baseområdene. Dette er avgjørende. I denne sammenhengen må vi gå mot konservatisme i geriljakrigføring. Enten det kommer av ønsket om et behagelig liv eller overvurdering av fiendens styrke, kan konservatisme bare føre til tap i motstandskrigen, og det er skadelig for geriljakrigføringa og for baseområdene sjøl. Samtidig må vi ikke glemme å konsolidere baseområdene, her er den viktigste oppgava å reise og organisere massene, og lære opp geriljaenheter og lokale væpna styrker. Slik konsolidering trenger vi for å kunne fortsette å føre langvarig krig og også for å utvide baseområdene våre, og uten slik konsolidering er ei kraftig utviding av baseområdene umulig. Om vi glemmer konsolideringa i geriljakrigføringa vår og bare har øye for utviding, klarer vi ikke å stå mot fiendens angrep, og derfor kommer vi ikke bare til å rote bort muligheten til å utvide, men vi kommer også til å sette sjølve eksistensen av baseområdene i fare. Det riktige prinsippet er utviding sammen med konsolidering, det er en god metode, og den gir oss høve til å ta offensiven eller defensiven ettersom vi ønsker det. I en langvarig krig reiser problemet med å konsolidere og utvide baseområdene seg stadig for hver geriljaenhet. Hvordan vi skal løse dette problemet konkret, avhenger sjølsagt av omstendighetene. Noen ganger kan vi legge vekt på å utvide, dvs. på å utvide geriljasonene og øke antallet geriljasoldater. Andre ganger kan vi legge vekt på konsolidering, dvs. på å organisere massene og lære opp troppene. Det er forskjell på utviding og konsolidering, og dette bestemmer karakteren av de militære disposisjonene og andre oppgaver. Derfor er det bare mulig å løse problemet godt om vi legger vekt på forskjellige ting, i samsvar med tidspunktet og omstendighetene.
5. FORMER SOM VI OG FIENDEN BRUKER FOR Å INNRINGE HVERANDRE
Ser vi på motstandskrigen som helhet, er det ingen tvil om at vi er strategisk innringa av fienden. For fienden er på den strategiske offensiven og opererer på ytre linjer, mens vi er på den strategiske defensiven og opererer på indre linjer. Dette er den første forma fienden bruker for å innringe oss. Vi for vår del innringer hver enkelt av fiendekolonnene som rykker fram mot oss fra forskjellige retninger. Vi bruker nemlig politikken med å ta offensiven og operere på ytre linjer i felttog og slag. Måten vi gjør dette på, er å bruke styrker som er tallmessig overlegne mot disse fiendekolonnene som rykker fram mot oss fra ytre linjer. Dette er den første forma som vi bruker for å innringe fienden. Ser vi så på geriljaens baseområder i fiendens bakre områder, er hvert enkelt område omringa av fienden på alle kanter, som fjellområdet Wutai, eller på tre kanter, som i området Nordvest-Shanxi. Dette er den andre forma som fienden bruker for å innringe oss. Men om vi ser på alle geriljabaseområdene under ett og i forhold til kampfrontene til de regulære styrkene, kan vi se at vi til gjengjeld innringer svært mange fiendestyrker. I Shanxi- provinsen for eksempel, har vi omringa Tatung-Puchow-jernbanen fra tre kanter (fra øst, vest og sør), og byen Taiyuan har vi innringa fra alle kanter. Og det er mange liknende eksempler i provinsene Hebei og Shandong. Dette er den andre forma vi bruker for å innringe fienden. Altså er det to former fiendestyrkene bruker for å innringe oss, og to former våre styrker bruker for å innringe fienden — det likner mye på et slag weichi9. Felttoga og slaga som de to sidene utkjemper, likner på det å ta hverandres brikker til fange, og når fienden oppretter støttepunkter og vi oppretter geriljabaseområder, likner det på trekk for å beherske ruter på brettet. Det er når det gjelder «å beherske rutene» at den store strategiske rolla til geriljabaseområdene i fiendens bakre områder kommer for dagen. Vi reiser dette spørsmålet i motstandskrigen for at nasjonens militære myndigheter og geriljasjefene i alle områder skal sette utviklinga av geriljakrigføring bak fiendens linjer og opprettinga av baseområder der det er mulig på dagsorden, og gjennomføre dette som ei strategisk oppgave. Om vi kan skape en internasjonal front mot Japan i Stillehavsområdet, der Kina opptrer som en strategisk enhet, og Sovjetunionen og andre land som kan tenkes å slutte seg til, opptrer som andre strategiske enheter, får vi ei innringingsform mer mot fienden enn han har mot oss, og vi kan gjennomføre operasjoner på ytre linjer i Stillehavsområdet. Slik kan vi innringe og ødelegge det fascistiske Japan. Sant nok har dette liten praktisk betydning nå, men vi kan ikke se bort fra slike framtidsutsikter.
KAPITTEL VII. DEN STRATEGISKE DEFENSIVEN OG DEN STRATEGISKE OFFENSIVEN I GERILJAKRIG
Det fjerde strategiske problemet i geriljakrig gjelder den strategiske defensiven og den strategiske offensiven. Det er problemet om hvordan politikken med offensiv krigføring, som vi nevnte i drøftinga av det første problemet, skal gjennomføres i praksis når vi er på defensiven og når vi er på offensiven i geriljakrigføringa mot Japan.
Både innafor den landsomfattende strategiske defensiven og den strategiske offensiven (for å være mer nøyaktig, den strategiske motoffensiven) finner det sted strategiske defensiver og offensiver i liten målestokk i og rundt hvert geriljabaseområde. Med strategisk defensiv mener vi den strategiske situasjonen og politikken vår når fienden er på offensiven og vi er på defensiven. Med strategisk offensiv mener vi den strategiske situasjonen og politikken vår når fienden er på defensiven og vi er på offensiven.
1. DEN STRATEGISKE DEFENSIVEN I GERILJAKRIG
Når geriljakrigen har brutt ut og fått et visst omfang, er det ikke til å unngå at fienden angriper geriljabaseområdene, særlig når den strategiske offensiven hans mot landet som helhet er over, og går over til å trygge de områdene han har okkupert. Det er nødvendig å innse at slike angrep må komme, for ellers blir geriljalederne tatt på senga, og når de blir utsatt for kraftige angrep fra fienden, blir de helt sikkert forskrekka og forvirra, og styrkene deres slått på flukt.
Fienden angriper ofte fra flere kanter for å utslette geriljaenhetene og baseområdene deres. I hver av de fire eller fem «straffeekspedisjonene» som var retta mot fjellområdet Wutai, rykka for eksempel fienden planmessig fram i tre, fire eller til og med seks eller sju kolonner samtidig. Jo større omfanget av geriljakampene er, jo viktigere det området som basen ligger i er, jo større truselen mot de strategiske sentrene og de livsviktige sambandslinjene til fienden blir, desto voldsommere blir fiendens angrep. Derfor: Jo voldsommere fiendens angrep på et geriljaom- råde er desto tydeligere er det at geriljakrigføringa er i framgang der, og at den blir samordna effektivt med den regulære kampen.
Når fienden setter i gang et angrep fra flere kanter i flere kolonner, må politikken til geriljaen være å knuse dette angrepet ved å gå til motangrep. Det er lett å knuse angrepet dersom hver av de fiendtlige kolonnene som rykker fram, bare består av en enhet, stor eller liten, ikke har noen støtte-enheter og ikke er i stand til å stasjonere tropper langs den vegen de rykker fram etter, sette opp blokkhus eller bygge bilveger. Når fienden setter i gang et angrep fra flere kanter, er han på offensiven og opererer på ytre linjer, mens vi er på defensiven og opererer på indre linjer. I disposisjonene våre må vi bruke reservestyrkene for å binde flere av fiendens kolonner. Hovedstyrken vår må vi bruke til overraskelsesangrep (hovedsakelig som bakhold) i felttog eller slag mot en enkelt fiende- kolonne, og slå til mot den når den forflytter seg. Sjøl om fienden er sterk, vil gjentatte overraskelsesangrep svekke han, og ofte kommer han til å trekke seg tilbake når han er halvvegs. Da kan geriljaenhetene gjennomføre flere overraskelsesangrep under forfølgelsen, og svekke han enda mer. Fienden okkuperer som regel fylkeshovedstedene eller andre byer i baseområdene våre før han stanser offensiven eller begynner å trekke seg tilbake. Vi må innringe disse byene og avskjære korntilførselen og sambandslinjene hans, slik at vi kan forfølge og angripe han når han ikke klarer å holde ut lenger og begynner å trekke seg tilbake. Når vi har knust en kolonne, må vi forflytte styrkene våre for å knuse en til, og ved å knuse dem en for en, tilintetgjør vi angrepet som kommer fra flere kanter.
Et stort baseområde som fjellområdet Wutai, utgjør et militærområde. Det er delt inn i fire eller fem eller til og med flere militære underområder. Hvert av disse har sine egne væpna styrker som opererer sjølstendig. Ved å bruke den taktikken som er framstilt ovafor, har disse styrkene ofte knust fiendens angrep samtidig eller etter tur.
I operasjonsplanen vår mot fiendtlig angrep fra flere kanter plasserer vi som oftest hovedstyrken vår på indre linjer. Men når vi har styrker til overs, må vi bruke reservestyrkene våre (for eksempel geriljaenhetene på fylkes- eller distriktsplan eller tilmed avdelinger av hovedstyrken) til operasjoner på ytre linjer for å rive opp fiendens sambandslinjer og binde forsterkningene hans. Om fienden skulle bite seg fast i baseområdet vårt, kan vi snu opp ned på denne taktikken, nemlig ved å la noen av styrkene våre bli igjen i baseområdet for å beleire fienden, mens vi bruker hovedstyrken til å angripe det området fienden kom fra, og til å trappe opp virksomheten vår der. Dette gjør vi for å få han til å trekke seg tilbake og angripe hovedstyrken vår. Dette er taktikken med «å befri staten Chao ved å beleire staten Wei».[10]
Under operasjonene mot et angrep fra flere kanter må det lokale anti- japanske sjølforsvarskorpset og alle masseorganisasjonene mobilisere til kamp, og de må hjelpe troppene våre med å bekjempe fienden på alle måter. Når vi kjemper mot fienden, er det viktig at vi både innfører lokal unntakstilstand og så langt det er mulig «styrker forsvarsverkene våre og rydder åkrene». Hensikten med å innføre lokal unntakstilstand er å undertrykke landssvikere og hindre at fienden får informasjon, og hensikten med det andre tiltaket er å hjelpe våre egne operasjoner (ved å styrke forsvarsverkene våre) og hindre at fienden får mat (ved å rydde åkrene). «Å rydde åkrene» betyr å høste så snart avlinga er moden.
Når fienden trekker seg tilbake, brenner han ofte ned husa i byene som han har okkupert, og raserer landsbyene langs ruta si for å ødelegge geriljaens baseområder. Men dermed blir han sjøl uten husvære og mat i den neste offensiven sin, og skaden slår tilbake på han sjøl. Dette viser konkret hva vi mener når vi sier at en og samme ting har to motsatte sider.
En geriljaleder må ikke tenke på å oppgi baseområdet sitt og flytte til et nytt om det ikke etter flere operasjoner viser seg umulig å knuse fiendens kraftige angrep fra flere kanter. Under slike omstendigheter må han være på vakt mot mismot. Så lenge lederne ikke gjør feil i prinsippsaker, er det vanligvis mulig å knuse angrepet som kommer fra flere kanter og å holde på baseområdene i fjellendte områder. Det er bare på slettene at en geriljaleder må vurdere andre tiltak når han står overfor et kraftig angrep fra flere kanter. Dette må han gjøre i lys av de konkrete omstendighetene. Slike tiltak kan være å la mange små enheter bli igjen for å gjennomføre spredte operasjoner, samtidig som store geriljaformasjoner kan forflyttes midlertidig til et eller annet fjellendt område, slik at de kan komme tilbake og fortsette virksomheten sin på slettene straks fiendens hovedstyrker har dratt sin veg.
Allment sett kan ikke japanerne bruke prinsippet med blokkhuskrigføring, som Kuomintang brukte i borgerkrigens dager, for styrkene deres er ikke store nok i forhold til Kinas enorme område. Likevel må vi rekne med at de kan komme til å bruke det i en viss grad mot de geriljabaseområdene som er en særlig stor trusel mot de livsviktige stillingene deres, men sjøl under slike omstendigheter må vi være forberedt på å fortsette geriljakrigføring i disse områdene. Vi har erfart at vi kunne greie å føre geriljakrig under borgerkrigen, derfor er det ingen som helst tvil om at vi har større evne til å gjøre det i en nasjonal krig. Sjøl om fienden, ut fra det militære styrkeforholdet, kan sette inn styrker som er enormt overlegne både tallmessig og i kvalitet, mot noen av baseområdene våre, er det fortsatt en uløselig nasjonal motsigelse mellom oss og fienden og uunngåelige svakheter i ledelsen hans. Grunnlaget for seirene våre er grundig arbeid blant massene og smidig taktikk i operasjonene.
2. DEN STRATEGISKE OFFENSIVEN I GERILJAKRIG
Etter at vi har knust fiendens offensiv, og før han setter i gang en ny, er han på den strategiske defensiven og vi på den strategiske offensiven.
I slike perioder er retningslinja for operasjonene våre ikke å angripe fiendestyrker som har forskansa seg i defensive stillinger, og som vi ikke er sikre på å slå. Derimot er retningslinja å utrydde eller drive ut små fiendeenheter og marionette-styrker systematisk i visse områder, det vil si styrker som geriljaenhetene våre er sterke nok til å hamle opp med. Videre er retningslinja å utvide områdene våre, reise massene til kamp mot Japan, etterfylle og øve opp styrkene våre og organisere nye gerilja- enheter. Om fienden fortsatt er på defensiven når vi er i gang med disse oppgavene, kan vi utvide de nye områdene våre enda mer, og angripe byer og sambandslinjer med svake garnisoner, og holde dem så lenge omstendighetene tillater det. Alt dette er oppgaver i den strategiske offensiven, og de tar sikte på å utnytte at fienden er på defensiven, slik at vi effektivt kan bygge opp vår egen militære styrke og massenes styrke, redusere fiendens styrke effektivt, og forberede oss på å knuse fienden planmessig og energisk når han starter en offensiv igjen.
Det er nødvendig å hvile og øve opp styrkene våre, og det beste tidspunktet for å gjøre det er når fienden er på defensiven. Det er ikke snakk om å stenge oss ute fra alt annet for å hvile og øve, men å få tid til å hvile og øve samtidig som vi utvider områdene våre, rensker ut små fiendeenheter og reiser folket. Vanligvis er dette også det rette øyeblikket for å takle det vanskelige spørsmålet om å skaffe matforsyninger, sengetøy, klær, osv.
Det er også det rette øyeblikket for å ødelegge fiendens samferdselslinjer i stor stil, hindre transporten hans og gi direkte støtte til de regulære styrkene i felttoga deres.
I slike tider er det høy stemning i geriljaens baseområder, geriljasonene og geriljaenhetene. Og de områdene som er herja av fienden, blir bygd opp og kommer til hektene igjen litt etter litt. Folket i de områdene som er okkupert av fienden, er også glad til sinns, og det går gjetord om geriljaen overalt. På den andre sida øker panikken og oppløsninga i leiren til fienden og til landssvikerne, som er fiendens løpegutter. Samtidig vokser hatet til geriljastyrkene og baseområdene deres, og fienden styrker forberedelsene sine til å ta knekken på dem. Derfor må ikke gerilja- sjefene bli så opprømte under den strategiske offensiven at de undervurderer fienden og glemmer å styrke enheten i sine egne rekker og konsolidere baseområdene og styrkene sine. I slike tider må de holde et skarpt øye med alle bevegelsene til fienden for å se om det er tegn til en ny offensiv mot oss, slik at de kan avslutte den strategiske offensiven i god orden når fiendens nye offensiv kommer, gå over til den strategiske defensiven og knuse fiendens offensiv på den måten.
KAPITTEL VIII. UTVIKLING AV GERILJAKRIG TIL BEVEGELIG KRIGFØRING
Det femte strategiske problemet i geriljakrigen mot Japan er utviklinga av geriljakrig til bevegelig krigføring. Denne utviklinga er nødvendig og mulig fordi krigen er langvarig og hensynsløs. Dette ville ikke være nødvendig om Kina kunne slå de japanske inntrengerne raskt og erobre tilbake de områdene som er tapt, og om krigen verken var langvarig eller hensynsløs. Men ettersom krigen tvert imot er langvarig og hensynsløs, kan vi bare løse oppgavene i en slik krig dersom vi utvikler geriljakrigføringa til bevegelig krigføring. Fordi krigen er langvarig og hensynsløs, kan geriljaenhetene bli tilstrekkelig herda og omforme seg til regulære styrker litt etter litt. På den måten blir operasjonsmetodene deres smått om senn regulære, og slik utvikler geriljakrigføringa seg til bevegelig krigføring. Om geriljasjefene skal holde fast ved politikken med å omforme geriljakrigføringa til bevegelig krigføring og utføre den systematisk, må de ha klart for seg at denne utviklinga er nødvendig og mulig.
På mange steder som i fjellområdet Wutai, er årsaka til at geriljakrigen har framgang at de regulære styrkene sendte sterke avdelinger dit. Sjøl om operasjonene der i hovedsak har geriljapreg, har de hatt et element av bevegelig krigføring i seg helt fra starten av. Dette elementet kommer til å vokse litt etter litt ettersom krigen utvikler seg. Her ligger den fordelen som både gjør det mulig å utvide geriljakrigen mot Japan raskt, og utvikle den til et høyere nivå raskt. På den måten er vilkåra for geriljakrigføring langt bedre enn de var i de tre provinsene i nordøst.
To vilkår må til for å omforme geriljaenheter som fører geriljakrig til regulære styrker som driver bevegelig krigføring — at de blir flere og at kvaliteten blir bedre. I tillegg til å mobilisere folket direkte til å slutte seg til kampstyrkene, kan de bli flere ved å slå sammen små enheter, mens bedre kvalitet er avhengig av at soldatene blir stålsatt i løpet av krigen, og av at våpna deres blir forbedra.
Når vi slår sammen små enheter, må vi på den ene sida være på vakt mot lokalt sneversyn, som bare konsentrerer seg om lokale interesser og hindrer sentralisering. På den andre sida må vi også være på vakt mot det reint militære synspunktet som feier til side lokale interesser.
Lokalt sneversyn fins blant de lokale geriljaenhetene og de lokale regjeringene. De er ofte så opptatt av lokale hensyn at de forsømmer de allmenne interessene, eller de vil heller handle på egen hånd fordi de ikke er vant til å handle i større grupper. Sjefene for de viktigste geriljaenhetene eller geriljaformasjonene må ta hensyn til dette og bruke en metode med å slå sammen deler av de lokale enhetene litt etter litt, samtidig som de lar de lokale stedene beholde noen av styrkene sine og utvide geriljakrigføringa si. Lederne må trekke disse enhetene inn i felles operasjoner og så slå dem sammen uten å ødelegge den organisasjonsforma de hadde opprinnelig eller omfordele kadrene deres. På den måten kan de små gruppene uten vansker gå sammen i ei større gruppe.
I motsetning til lokalt sneversyn er det reint militære synspunktet et uttrykk for det feilaktige synet vi finner blant folk i hovedstyrkene som er opptatt av å utvide sin egen styrke, og som ikke bryr seg om å hjelpe de lokale væpna enhetene. De forstår ikke at utviklinga av geriljakrigføring til bevegelig krigføring ikke betyr at en går bort fra geriljakrigføring, men at det etter hvert blir danna en hovedstyrke som kan drive bevegelig krigføring, samtidig som vi fører omfattende geriljakrig. Rundt denne styrken må det fortsatt være tallrike geriljaenheter som gjennomfører omfattende geriljaoperasjoner. Disse geriljaenhetene er sterke hjelpetropper for hovedstyrken, og de er en uuttømmelig kilde til fortsatt vekst av hovedstyrken. Derfor må en sjef for en hovedstyrke rette på det hvis han har gjort den feilen at han har forsømt interessene til lokalbefolkninga og den lokale regjeringa fordi han har handtert problemet ut fra et reint militært synspunkt. Dette må han gjøre for at det skal bli lagt nok vekt på både å utvide hovedstyrkene og mangedoble de lokale væpna enhetene.
For å høyne kvaliteten av geriljaenhetene er det absolutt nødvendig å høyne det politiske og organisatoriske nivået deres og bedre utrustninga, den militære teknikken, taktikken og disiplinen, slik at de tar etter de regulære styrkene litt etter litt og legger av seg geriljametodene sine. Politisk er det helt nødvendig å få både befal og menige til å forstå at det er nødvendig å heve geriljaenhetene opp på de regulære styrkenes nivå, å oppmuntre dem til å arbeide mot dette målet, og sikre at det blir nådd gjennom politisk arbeid. Organisatorisk er det helt nødvendig å oppfylle alle krava til en regulær formasjon etter hvert når det gjelder militære og politiske organer, personell og arbeidsmetoder, et regulært forsy- ningssystem, helsetjeneste osv. Når det gjelder utstyr, er det helt nødvendig å skaffe bedre og mer varierte våpen og øke tilførselen av nødvendig sambandsutstyr. Når det gjelder militær teknikk og taktikk, er det helt nødvendig å heve geriljaenhetene opp på det nivået som kreves av en regulær formasjon. Når det gjelder disiplin, er det helt nødvendig å heve nivået slik at enhetlige retningslinjer blir overholdt, slik at alle ordrer straks blir utført og all slapphet blir utrydda. Å gjennomføre alle disse oppgavene krever langvarig innsats, og det kan ikke bli gjort over natta. Men det er i den retninga vi må utvikle oss. Det er bare på den måten at det kan bygges opp en hovedstyrke i hvert geriljabaseområde, og at det kan oppstå bevegelig krigføring som kan føre til mer virksomme angrep på fienden. Det er lettere å nå målet på de stedene der de regulære styrkene har sendt inn avdelinger eller kadrer. Derfor har alle de regulære styrkene ansvar for å hjelpe geriljaenhetene til å utvikle seg til regulære enheter.
KAPITTEL IX. KOMMANDOFORHOLDET
Det siste strategiske problemet i geriljakrigen mot Japan dreier seg om kommandoforholdet. Ei riktig løsning av dette problemet er ei av forutsetningene for at geriljakrigføringa skal kunne utvikle seg uhindra.
Fordi geriljaenhetene er ei lavere form for væpna organisering som er kjennetegna av spredte operasjoner, tillater ikke kommandometodene i geriljakrigføring en like høy grad av sentralisering som i regulær krigføring. Om noen prøver å bruke den regulære krigens metoder for kommando på geriljakrigføring, er det ikke til å unngå at den store smidigheten i geriljakrigføringa blir innskrenka og livskrafta undergravd. En svært sentralisert kommando står i direkte motsetning til den store smidigheten i geriljakrigføringa, og den verken kan eller må brukes her.
Men en kan ikke utvikle geriljakrigføring framgangsrikt uten noen som helst form for sentralisert kommando. Når det foregår omfattende regulær krigføring og omfattende geriljakrigføring samtidig, må operasjonene samordnes skikkelig. Altså trengs det en kommando som samordner dem, dvs. en enhetlig strategisk kommando som består av den nasjonale generalstaben og de militære sjefene for krigssonene. I ei geriljasone eller et geriljabaseområde med mange geriljaenheter, er det vanligvis en eller flere geriljaformasjoner (noen ganger sammen med regulære formasjoner) som utgjør hovedstyrken, en del andre geriljaenheter, store og små, som utgjør hjelpestyrkene, og mange væpna enheter som er satt sammen av folk som ikke er trukket ut av produksjonen. Fiendestyrkene der opptrer som regel som en enhet for å samordne operasjonene sine mot geriljaen. Altså reiser spørsmålet seg om en skal opprette en enhetlig eller sentralisert kommando i slike geriljasoner eller baseområder.
Derfor må prinsippet for kommando i geriljakrig være sentralisert strategisk kommando, og i felttog og slag må prinsippet være desentralisert kommando. Dette står i motsetning til både absolutt sentralisering og absolutt desentralisering.
Sentralisert strategisk kommando betyr blant annet at staten planlegger og leder geriljakrigføringa som helhet, at geriljakrigføringa blir samordna med den regulære krigføringa i hver krigssone, og at alle de anti- japanske væpna styrkene i hver geriljasone eller hvert baseområde står under enhetlig ledelse. Her er mangel på harmoni, enhet og sentralisering skadelig, og en må gjøre alt for å sikre alt dette. I allmenne spørsmål, dvs. i strategiske spørsmål, må de lavere kommandonivåene gi rapport til de høyere og følge instruksene deres for å sikre samordna aksjoner. Men her stopper sentraliseringa, og det ville også være skadelig å gå utover det og legge seg opp i hva de lavere nivåene gjør når det gjelder detaljer, som konkrete disposisjoner for et felttog eller slag. For slike detaljer må avgjøres i lys av de konkrete forholda, og de forandrer seg fra dag til dag og fra sted til sted, og de høyere kommandonivåene som er langt borte, kan umulig kjenne dem. Det er dette som menes med prinsippet om desentralisert kommando i felttog og slag. Det samme prinsippet gjelder allment i regulære operasjoner, særlig når kommunikasjonene ikke er gode nok. Kort sagt betyr dette prinsippet at geriljakrig blir ført sjølstendig og med initiativ innafor ramma av en enhetlig strategi.
Der et geriljabaseområde utgjør et militærområde som er delt inn i underområder, og der hvert område omfatter flere fylker, og hvert av dem igjen er delt inn i distrikter, er forholdet mellom de ulike nivåene, fra hovedkvarteret for militærområdet og underområdene og ned til fylkes- og distriktsregjeringene, kjennetegna av at hvert enkelt ledd er underordna det leddet som står over. Hver væpna enhet må stå under direkte kommando av ett av disse, avhengig av hvilken karakter den har. På grunnlag av det prinsippet som er lagt fram her, skal kommandoforholdet på disse nivåene være bygd opp slik at allmenne politiske spørsmål sentraliseres på de høyere nivåene, mens de lavere nivåene skal utføre de faktiske operasjonene i lys av de konkrete omstendighetene, og de må ha rett til å handle sjølstendig. Om et høyere nivå har noe å si til de faktiske operasjonene som er gjennomført på et lavere nivå, kan og må det legge dette fram som «rettleiinger», men de må ikke sende ut kategoriske «ordrer». Jo større området er, jo mer innfløkt situasjonen er og jo større avstanden er mellom de høyere og de lavere nivåene, jo mer tilrådelig blir det å gi de lavere nivåene større sjølstendighet i de faktiske operasjonene sine. Dermed vil disse operasjonene samsvare bedre med de lokale forholda, slik at de lavere nivåene og det lokale personellet kan utvikle evna til å arbeide sjølstendig, hamle opp med innfløkte situasjoner og utvide geriljakrigen framgangsrikt. En væpna enhet eller større formasjon som opererer konsentrert, må bruke prinsippet med sentralisering i det indre kommandoforholdet sitt. Grunnen til dette er at den høyere kommandoen ser situasjonen klart. Men straks enheten eller formasjonen bryter opp for å gjennomføre spredte aksjoner, må en bruke prinsippet om sentralisering i allmenne saker og desentralisering når det gjelder detaljer, for da kan ikke den høyere kommandoen se den konkrete situasjonen klart.
Om det mangler sentralisering der det trengs, betyr det enten at de høyere nivåene ikke skjøtter oppgava si, eller at de lavere nivåene tilraner seg myndighet. Vi kan ikke tåle noe av dette i forholdet mellom høyere og lavere nivåer, særlig ikke på det militære området. Om det ikke blir gjennomført desentralisering der det bør gjennomføres, betyr det at de høyere nivåene monopoliserer makta og at de lavere nivåene mangler initiativ. Vi kan ikke tåle noe av dette i forholdet mellom høyere og lavere nivåer, særlig ikke når det gjelder ledelsen av geriljakrigføring. Disse prinsippene utgjør den eneste riktige linja for å løse problemet med kommandoforholdet.
NOTER
1. Changbai-fjellkjeden ligger på Kinas nordøstlige grense. Etter Japans invasjon den 18. september 1931 blei området et baseområde for den anti-japanske geriljaen som var leda av det kinesiske kommunistpartiet.
2. Wutai-fjellkjeden ligger på grensa mellom Shanxi og Hebei. I oktober 1937 begynte Den åttende rutearméen, under ledelse av det kinesiske kommunistpartiet, å bygge det anti-japanske baseområdet Shanxi-Chahar-Hopei, med fjellområdet Wutai som sentrum.
3. Taihang-fjellkjeden ligger på grensa mellom provinsene Shanxi, Hebei og Henan. I november 1937 begynte Den åttende rutearméen å bygge det anti-japanske baseområdet Sørøst-Shanxi, med fjellområdet Taihang som sentrum.
4. Taishan-fjellet er en av de høyeste toppene i Tai-Yi-fjellkjeden i det sentrale Shandong. Vinteren 1937 begynte geriljastyrkene, under ledelse av kommunistpartiet, å bygge det anti-japanske baseområdet Sentral-Shandong, med fjellområdet Tai-Yi som sentrum.
5. Yenshan-fjellkjeden ligger i den nordøstlige delen av Hebei. Sommeren 1938 begynte Den åttende rutearméen å bygge det anti-japanske baseområdet Øst-Hebei, med fjellområdet Yenshan som sentrum.
6. Maoshan-fjella ligger i Sør-Jiangsu. I juni 1938 begynte Den nye fjerde arméen, under ledelse av kommunistpartiet, å bygge det anti-japanske baseområdet Sør-Jiangsu, med fjellområdet Maoshan som sentrum.
7. Erfaringene fra motstandskrigen beviste at det var mulig å opprette baseområder med lang levetid på slettene, og mange steder var disse baseområdene stabile. Dette kom av at slettene var enorme og hadde stort folketall, at kommunistpartiet hadde riktige politiske linjer, at folket var breitt mobilisert og at fienden mangla tropper. I seinere direktiver slo kamerat Mao Zedong enda klarere fast at dette var mulig.
8. Helt sia slutten av andre verdenskrig har den nasjonale og demokratiske revolusjonære bevegelsen bølga fram i Asia, Afrika og Latin-Amerika. I mange land har folket, under ledelse av sine egne revolusjonære og progressive krefter, gjennomført langvarige væpna kamper for å styrte imperialismens og reaksjonens mørke styre. Dette viser at de forholda som geriljakrig blir gjennomført under i ulike land i dag, ikke nødvendigvis må være nøyaktig lik forholda i Kina på den tida da det kinesiske folket førte geriljakrig mot Japan. For nå er de historiske omstendighetene helt annerledes. Den sosialistiske leiren, de revolusjonære kreftene til folket i kolonilanda, de revolusjonære kreftene til folk som arbeider for demokrati og framgang i alle land, tar kjempeskritt framover, det kapitalistiske verdenssystemet blir svekka enda mer, og imperialismens kolonistyre går mot oppløsning. Med andre ord kan en føre geriljakrig og seire i land som ikke har et stort territorium, som for eksempel Kuba, Algerie, Laos og Sør-Vietnam.
9. Weichi er et gammelt kinesisk spill der to spillere prøver å innringe brikkene til hverandre på et brett. Når brikkene til en spiller er innringa, blir de rekna for «døde» (tatt til fange). Men om det er tilstrekkelig mange tomme plasser mellom de brikkene som er inn- ringa, er de fortsatt «i live» (ikke tatt til fange).
10. År 353 f.Kr. blei Hantan, som var hovedstaden i staten Chao, beleira av staten Wei. Kongen i staten Chi som var alliert med Chao, ga generalene sine, Tien Chi og Sun Pin, ordre om å sette inn troppene sine for å hjelpe Chao. General Sun Pin visste at elitestyrkene til Wei hadde gått inn i Chao uten å sikre sitt eget territorium godt nok. Derfor gikk han til angrep på staten Wei. Troppene trakk seg da tilbake for å forsvare sitt eget land. Chi- troppene utnytta at Wei-troppene var utmatta. De tok opp kampen med dem og slo dem på flukt ved Kueiling (nordøst for det som nå er Hotse fylke i Shandong). Slik blei beleiringa av Hantan heva. Sia har kinesiske strateger omtalt liknende taktikk som «å befri staten Chao ved å beleire staten Wei».
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.