Afghanistan: Hvordan forstå dagens utvikling i landet?

Bilde: Taliban-representant intervjuet av yankee-kanalen VICE News.

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Våre kamerater i Communist International har publisert en viktig tekst om utviklingen i Afghanistan. Teksten er ikke bare viktig for å forstå Afghanistan, men for å forstå alle de imperialistiske krigene og kampene i dag, og perspektivet om hva som vil og må komme.

Vi oppfordrer våre lesere til å studere hele teksten Some Considerations on the Current Developments in Afghanistan, som du finner lenke til under “referanser” til slutt i denne norske forkortede versjonen. Vi har ikke oversatt hele teksten, men gjort den noe kortere og skrevet den om til norsk, og eventuelle feil og mangler er således fullt og helt våre egne, selv om vi har forsøkt å gjengi det viktigste i teksten fullt ut. Vi har gjort dette for å gjøre tekstens viktigste poenger raskt og lett tilgjengelig for våre lesere.

Innledende om motsigelsene i imperialismen i dag

Kameratene begynner teksten med å stadfeste at hovedmotsigelsen i verden i dag står mellom imperialismen og de undertrykte nasjonene, og at denne motsigelsen konkretiseres i kriger på lokalt, regionalt og globalt nivå. Basisen for den proletariske verdensrevolusjonen er den tredje verden (grovt sett: Asia, Afrika og Latin-Amerika), hvor bøndene er den største klassen og dermed hovedkrafta, som proletariatet må lede gjennom sitt parti.

Videre slår de fast at revolusjon er hovedtendensen som utvikler seg ujevnt i alle land, og at imperialismen ikke er én harmonisk enhet, men består av USA-imperialismen som er den eneste hegemoniske supermakta, atomsupermakta Russland og alle de andre imperialistene, og at disse hele tiden er i en tilstand av både samarbeid og kamp.

Samarbeidet (enheten) er relativ, og kampen absolutt. I den såkalte utvida midtøsten ser man samarbeid mellom imperialistene som utfordrer USAs hegemoni, ikke bare Russland og Kina, men også Tyskland, Frankrike og Japan. I konflikt etter konflikt, ser vi ulikheter og uenigheter mellom disse. I enkelte afrikanske land står Frankrike og USA på hver sin side av militære konflikter.

Kameratene skriver at det ikke finnes noen “super-imperialisme”, og at imperialistene ikke bare konkurrerer økonomisk, men at motsigelsene viser seg i alle sfærer av samfunnet i de særegne motstridende interessene som alle handler om å tjene de enkelte utbytterklassene. Målet er hele tiden å omfordele det imperialistiske byttet: Resultatet av utbyttinga og undertrykkinga av milliardmassene i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Denne kampen vil igjen og igjen lede til eksplosjoner av kamp, og skjerpinga av alle motsigelsene vil skape enorme eksplosjoner i tida som kommer i den tredje verden.

Kampen om “Midtøsten” og Afghanistan

Om det utvida såkalte Midtøsten skriver de at området ris av enorme komplekse motsigelser. Fram til 1970-tallet skriver de at den palestinske motstanden mot sionisten Israel var den mest akutte konflikten. At den deretter ble kampen i Afghanistan mot Sovjet-imperialismen, før brennpunktet flyttet seg til Irak på 1990-tallet, for så å igjen flytte seg til Afghanistan, for så å de siste ti årene å ha endt i Irak og Syria.

Kameratene spør: Hvor vil brennpunktet bevege seg nå? De skriver at det grunnleggende spørsmålet for imperialistene angår kontroll over hele det utvida midtøsten, spørsmålet om oljen og den strategiske kontrollen.

De nevner videre forskjellige motsigelser i regionen, blant annet mellom de råtne føydale regimene av kongefamilier som tjener utenlandsk imperialisme, men også rivaliserer seg imellom om lokal kontroll. Før kameratene går inn på situasjonen i Afghanistan nevner de Syria, og skriver at landet er delt i tre deler og to innflytelsessfærer hvor landet etter ti års krig er delt mellom russisk og US-amerikansk imperialisme. Det er en russisk-iransk-syrisk sone styrt av Assad-regimet, og en sone ved Eufrats østre bredd, dominert av yankeene med sine kurdiske PKK-leiesoldater hvor man finner de få oljebrønnene USA fikk ut av ti års krig, og et lite område i nord-vestre Syria hvor den noe mer selvstendige USA-marionetten Tyrkia dominerer.

Kameratene skriver at Afghanistan tidlig på 1800-tallet gikk inn i en mer eller mindre konstant tilstand av kriger, borgerkriger og trusler om invasjoner, etter at Fateh Khan døde. Punjab og Kashmir, som før lå under Afghanistan ble tapt til Sikh-imperiet. Britene invaderte landet i 1838 etter den afghansk-sikhiske krigen, og i tillegg til russisk innblanding var det i de kommende hundre åra tre anglo-afghanske kriger, hvor Storbritannia og deres marionette i India angrep landet, og til slutt endte med å anerkjenne Afghanistan som et selvstendig land.

I 1978 tok det sovjetisk-støtta partiet PDPA over regjeringa og innleda et folkemord, hvor de drepte titusenvis av mennesker og da særlig kommunister. På julaften 1979 invaderte sosialimperialistiske Sovjet landet, og initierte således et tiår av stedfortrederkrig hvor USA-imperialismen og britisk imperialisme gikk tungt inn på sida til såkalte mujahedin-grupper, grupper som siden ga opphav til Taliban. Krigen i Afghanistan falt sammen med begynnelsen av den proletariske verdensrevolusjonens strategiske offensiv.

Mer enn en halv million russiske soldater kunne ikke beseire det afghanske folket og 250 000 mujahedin-styrker, skriver kameratene, og etter borgerkrigen på 1990-tallet tok “Taliban” over makta, men de evnet ikke å etablere en stabil kontroll. 7. oktober 2001 invaderte yankee-imperialistene Afghanistan, med støtte av en internasjonal allianse, for å eliminere sine gamle allierte. Det finnes ingen offisielt godkjente dødstall, men minst 200 000 mennesker er drept, inkludert mer enn 2500 yankee-soldater og minst 65 000 soldater fra den USA-støtta råtne quisling-regjeringa i Kabul.

Som en kommentar til denne historia skriver kameratene: Mer enn to århundrer med krig, både internt og mot utenlandske aggressorer, med kun korte pauser, og særlig de siste fire tiårene med moderne krigføring, preger det afghanske folket. Dette er et folk hvor dets sønner og døtre nå er smidd i væpna kamp som en daglig normalitet, et faktum som beviser at det er absolutt uråd å stille spørsmålstegn ved væpna kamp fra vår side. Væpna kamp er en realitet og det finnes ikke noe annet alternativ for noen.

USAs langvarige samarbeid med Taliban og sammenbruddet rundt år 2000

Deretter beskriver kameratene bakgrunnen for Taliban, at opphavet dels finnes hos Jalaluddin Haqqani-nettverket som er tilknyttet Al-Qaida og en del av Taliban, og også en proxy-gruppe for Pakistans etterretningstjeneste ISI. Relasjonen til USA ble smidd på 1980-tallet, da Haqqani og ISI var blant USAs foretrukne allierte. Dette beskriver kameratene hovedsakelig med sitater fra New York Times og andre vestlige kilder. Her hevdes det at pakistanske ISI direkte påvirker både Talibans strategi og deres taktiske disposisjoner. Kameratene skriver at ISI er et direkte produkt av britisk og US-amerikansk imperialisme, som dominerer Pakistan. De skriver at det ikke er et spørsmål om imperialistene finansierer, leder og dirigerer bevegelsen som kalles Taliban, det er bare et spørsmål om hvor fast grepet om dem er.

Kameratene skriver at USA og Taliban dermed hadde forbindelser fra begynnelsen, og også etter at de etablerte sin regjering i Kabul, men at forbindelsen etterhvert ble dårligere særlig fordi Taliban stadig krevde mer penger for å gå med på prosjektene til yankee-monopolene. Utenlandsk kapital som ville investere i landet måtte betale stadig mer for beskyttelsen, blant annet fordi Taliban slett ikke evnet å etablere full kontroll i de semi-føydale pashtunske “lenene” og de områdene hvor rørledninger for olje og gass skulle passere. Al-Qaida og Osama bin Laden etablerte seg etterhvert i landet, og Taliban intensiverte sine verbale angrep mot USA.

Videre siterer kameratene fra en rekke medier, for eksempel fra CNN som 8. oktober 1996 melder at USA ønsker gode forbindelser til Taliban, men at dette må skje i hemmelighet på grunn av den brutale kvinneundertrykkingen i landet. De siterer IPS som i 1997 meldte at flere franske og US-amerikanske selskaper ville utvikle gassrørledninger gjennom sentrale og sørlige Afghanistan og dermed ønsket varmere forbindelser med Taliban. Wall Street Journal meldte 23. mai 1997 at flere imperialister ville gjøre Afghanistan til et transit-land for olje, gass og andre ressurser fra Sentral-Asia, og at “Taliban er de som er mest kapable til å bringe fred til Afghanistan”. New York Times skrev 26. mai 1997 at Clinton-administrasjonen hadde det standpunktet at en Taliban-seier ville virke som “en motvekt til Iran” og dermed åpne for “nye handelsruter som kan svekke russisk og iransk innflytelse i regionen”. International Herald Tribune rapporterte sommeren 1998 at Clinton-administrasjonen forhandlet med Taliban om en rørledning fra Turkmenistan, via Afghanistan og Pakistan, til det indiske havet. 

Kameratene skriver så at Bush-administrasjonen etterhvert så at Taliban ikke kunne oppfylle rollen som yankee-vennlig regjering, da det utviklet seg et mer anti-amerikansk verdenssyn i Taliban, og at de ble mer aggressive mot USA etter Al-Qaida-bombingene i Øst-Afrika og Osama bin Ladens ankomst til Afghanistan. De skriver at dette korresponderte med hendelser i forhandlingene mellom Taliban og USA om olje- og gasseksport, hvor Taliban stilte større krav og overskred et budsjett på 100 millioner dollar halvveis i budsjettåret, og at de krevde vannforsyninger, telefonlinjer, kraftlinjer og muligheten til å selv tappe olje og gass av rørledningene som skulle gå gjennom landet, og her siterer de fra Oil & Gas International og teksten “Unocal & Afghanistan” fra 29. oktober, 2001.

Afghanistans nøkkelrolle i “det store spillet” om Sentral-Asia og hele Eurasia, samt perspektivet for framtida

Afghanistan sees på som inngangen til Sentral-Asia og den kaspiske regionen, og et nøkkelområde for kontroll i regionen. Utnyttelse av regionens energiressurser var en topp-prioritet for Bush-administrasjonen ved begynnelsen av 2000-tallet, blant annet for å møte økt energibehov i India og Kina, og øve innflytelse over, og tjene på, leveransene til disse. Afghanistan er et veikryss i Asia, og dermed en møteplass for å dominere Sentral-Asia. Kameratene refererer til boka “The One World Power, America’s Strategy for Domination” fra 1997, hvor forfatteren Zbigniew Brzezinski beskriver dette i detalj. Brzezinski var nasjonal sikkerhetsrådgiver for Carter-administrasjonen fra 1977 til 1981. I boka skriver han at kontroll over de sentralasiatiske landene er nøkkelen til å beherske Eurasia. Russland og Kina har begge grenser til regionen, og Brzezinski skriver at USA, for å utøve innflytelse her, må manipulere land som Ukraina, Azerbaijan, Iran og Kazakhstan, for å møte russiske og kinesiske framstøt for å ta kontroll over tilgangen til olje, gass og andre naturressurser i regionen, i Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan. Han skriver at om Kina og Russland skulle få dominans her, ville det være en direkte trussel mot USAs tilgang til olje i, men også utenfor, denne regionen, så vel som i Persiagulfen. Han nevner her også Iran og Tyrkia som regionale stormakter. Kameratene siterer videre fra boka, og sitatene viser hvordan yankee-strateger tenker om området, og hvilke trusler de ser fra nasjonalisme og islamisme i regionen, og ikke minst faren for at land i regionen skal oppleve stor økonomisk fremgang utenfor US-amerikansk kontroll…

Brzezinski skriver at det primære målet til USA må være å hindre at en enkelt stormakt vinner kontroll over dette geopolitisk viktige området. Han skriver at USA er verdens eneste supermakt, og at Eurasia (det europeiske og asiatiske kontinentet) er dens “hovedscene”, og at maktfordelingen her er av avgjørende betydning for det globale overherredømmet til USA. Han kaller området mellom et ekspanderende Europa og et framvoksende Kina vil være et “geopolitisk svart hull”, på grunn av Russlands utvikling. Han skriver at Eurasia er verdens største kontinent og en geopolitisk akse på jorda. Den som dominerer Eurasia vil dominere to av de tre mest utvikla og økonomisk produktive regionene i verden, og at Eurasia omfatter 60 prosent av verdens brutto produkt, og tre fjerdedeler av verdens kjente energikilder.

Kameratene siterer videre at den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren skriver at “for å bruke terminologien nedarvet fra den mest brutale æraen av verdensimperier” så er de tre viktigste målene for imperial geostrategi å unngå samarbeid (collusion) mellom vasaller og opprettholde deres avhengighet av beskyttelse, å beholde tributtstater og beskytte dem for å “sikre at barbariske folk ikke forener seg”. Han skriver videre at USA står overfor spørsmålet om hvordan de skal forholde seg til forsøkene på å drive dem ut av Eurasia og dermed true deres status som verdensmakt, og han skisserer hvordan dette skal møtes mer konkret og understreker at USAs strategi må veiledes av et helhetlig syn på Eurasia og veiledes av en geostrategisk plan, for å hindre en forent front mot USAs hegemoni.

Kameratene konkluderer med at disse betraktningene viser Afghanistans viktighet for USA-imperialismen, og landets nøkkelrolle for å hevde yankee-kontroll over Sentral-Asia. Like fullt skriver de at USA kun har høstet nederlag i sin erobringskrig i Afghanistan, og hvilken konklusjon skal USA trekke fra dette faktum spør kameratene. De skriver at USA må følge den reaksjonære logikken slik formann Mao formulerte det:

“Lage vansker, lide nederlag, lage vansker igjen og lide nederlag igjen helt fram til undergangen, – det er den logikk imperialistene og de reaksjonære verden over følger når de tar seg av folkets sak, og de vil aldri svikte denne logikken. Det er en marxistisk lov.”

Formann Mao: “En må kvitte seg med illusjonene og forberede seg på kamp” (14. august 1949).

Bakgrunnen for den nye avtalen som gjenoppretter samarbeidet mellom “Taliban” og USA

I dagens situasjon har USA og Det islamske emiratet Afghanistan (kalt “Taliban” av USA og andre), inngått en avtale om å “bringe fred til Afghanistan” hvor de blant annet avtaler at Afghanistan ikke skal brukes som base for angrep mot USA eller dets allierte, mot at alle fremmede styrker skal trekkes ut av landet. Konkret sier avtalen at USA hele koalisjonen de leder skal trekke alt sitt personell ut av landet, og at “Det islamske emiratet” skal sende en “klar beskjed til de som utgjør en trussel mot USA og dets allierte om at de ikke har noen plass i Afghanistan” og at ingen av deres medlemmer skal samarbeide med slike grupper, og at de ikke skal utstede noen pass eller reisedokumenter til de som utgjør en slik trussel. Og i avtalen (mellom “Taliban” og USA) slår de fast at “USA og Det islamske emiratet Afghanistan … søker positive forbindelser med hverandre”, “økonomisk samarbeid for gjenoppbygging” og at USA “ikke vil blande seg inn i indre anliggender”.

Kameratene konkluderer med at denne avtalen er politisk bevis for at yankeene og Taliban slutter en avtale av “gjensidig nytte” for dem begge, hvor USA får “stabil” dominans over Afghanistan og avslutter en krig de ikke kan vinne, på den ene sida, og hvor Taliban på den andre sida anerkjennes som partnere i stedet for fiender. Avtalen underordner Taliban under USA, for relasjonene under imperialismen er ikke mellom likeverdige parter, men forbindelser preget av vold og underordning og “den sterkestes rett”. Det gamle USA-Taliban-forholdet er tilbake, etter tjue år med krig. Resultatet av diplomatiske forhandlinger er kun å ratifisere det som er vunnet på bakken, og de tjue årene med krig har altså skapt en ny fordeling av kreftene innad i Taliban, som gjør denne nye “gjensidig nytte”-avtalen mulig. Tross nederlag på slagmarka har USA lyktes i å utføre operasjoner mot topp-ledelsen av Taliban og basene til de mest fiendtlige kreftene.

Kameratene skriver at det er på grunn av slike lærdommer at formann Gonzalo har lagt stor vekt på å utvikle våre egne kontra-operasjoner mot slike operasjoner som utføres innenfor fiendens kampanjer og våre kontra-kampanjer.

USA har strategisk behov for å ødelegge enheten mellom Russland, Kina og Iran, for å reetablere dominansen over Iran, omringe Russland og avskjære Kinas “nye silkevei”

Videre skriver kameratene at USA forsøker å hindre at de tre hovedkreftene i regionen, Russland, Kina og Iran, forener seg. Dette blir forklart av en rekke imperialistiske “tenketanker” som kameratene siterer fra, som blant annet slår fast at Joe Bidens mareritt er økende sino-russisk strategisk samarbeid (kilde: The Atlantic Council), som omtaler Irans proxy-styrker i Fatemiyoun-brigadene som har kjempet i Syria men også inkluderer Talibankrigere (kilde: FES), som slår fast at Moskva ser NATO-tilstedeværelsen i Afghanistan som en alvorlig trussel mot sine interesser i regionen og historisk har ansett Sentral-Asia for å være innenfor sin innflytelsessfære og at de samarbeider med Iran og deres etterretningstjenester (kilde: FES), som beskriver en tilsynelatende økt interesse for Afghanistan fra Beijing (Kina) og at Kina ønsker å inkludere landet i sitt multi-milliarder-dollar-prosjekt “Belte- og Vei-initiativet”, og at Kina i august 2020 underskrev en avtale om strategisk partnerskap med Iran vedrørende økonomi, politikk og sikkerhet (kilde: FES).

Videre skriver kameratene at RAND Corporation siterer Trotskys “Du er kanskje ikke lenger interessert i krigen, men krigen er fortsatt interessert i deg” og at krig er uforutsigbart og man kan bli tvunget til å sikre “det minst dårlige utfallet” slik USA måtte i Afghanistan (kilde: Rand Corporation). Kameratene skriver: USA-imperialismen måtte handle, “men hva skulle den gjøre?” og at først må de bringe USA inn under USA-imperialismens kontroll igjen, etter å ha mistet kontrollen under “den iranske revolusjonen” i 1979 hvor mullaene tok makta, og her skyter kameratene inn at dette skjedde omtrent samtidig som det historiske øyeblikket hvor den proletariske verdensrevolusjonen gikk inn i sin strategiske offensiv.

USA trenger “frie hender” til å håndtere dette problemet, skriver kameratene, og en tilnærmelse til å sørge for dette, er Abraham-samtalene og avtalen om å “normalisere” relasjonene mellom Israel og UAE, Bahrain, Sudan og Marokko, hvor de ønsker å få med Indonesia, Mauritania, Oman, Pakistan, Saudi Arabia og Uzbekistan også. 

Hvordan skal USA gjenvinne innflytelsen over Iran? Kameratene besvarer spørsmålet med: Vold og diplomati. Direkte krigshandlinger mot Iran, som likvidasjonen av lederen for Irans revolusjonsgarde, indirekte krigshandlinger fra Israels IDF, sabotasje, attentater, spionasje osv. osv. osv. Dernest diplomatiske forhandlinger: Avtalen om det iranske atomprogrammet, avbrudd i forhandlingene, press, nye utvida avtaler osv.

Angående likvidasjonen av Qasem Soleimani skriver kameratene at dette mordet skulle tjene til å påvirke også de indre motsigelsene i Taliban, fordi Soleimani var for nært forbundet med russerne, og de siterer Irans tidligere forsvarsminister og hans uttalelser trykket av Jerusalem Post, hvor han hevder at Iran brakte Russland inn i krigen i Syria, blant annet som følge av møter mellom Quasem (Soleimani) og russerne og at “…det var Qasems kunster som overbeviste herr Putin …” (kilde: Jerusalem Post)

Avtalene vil også tjene yankee-imperialismens ambisjoner for Jemen, hvor både USA og Iran er aktive via sine stedfortredere (proxyer). Også Iran ønsker forhandlinger om Jemen, for å komme eventuelle avtaler mellom deres allierte i Houthi-bevegelsen og motstanderen Saudi Arabia i forkjøpet.

Slike forhandlinger kan gjenvinne USAs dominans over Iran, men den andre metoden, som kameratene mener vil feile som vanlig, er å forsøke erobre Iran. Slike framstøt kan likevel ødelegge Irans nasjonale enhet og skape kaotisk “balkanisering” som i Irak, Syria, Jemen og så videre, skriver kameratene.

For å lykkes, skriver kameratene, uansett om det gjelder krig eller diplomati, må USA bryte Irans avhengighet av Russland og Kina. Som man kan se i Hviterussland og Ukraina, Taiwan og Sør-Kina-havet, så ser ikke USA i dag seg tjent med å initiere en direkte militær konfrontasjon med verken Russland eller Kina. Men USA-imperialistene forsøker uansett å skape problemer for Russland og Kina i andre områder, slik at de trekker fokuset vekk fra Iran. De nevner Ukraina, Syria, Hviterussland, Alexei Navalny, Faezeh Hashemi i Iran og Ai Weiwei i Kina som velkjente eksempler på taktikken USA anvender om å røre opp problemer for sine konkurrenter. Framover skriver kameratene at presset vil økes mot “islamske terrorister”, og at etter å ha løst problemet med Syria, Irak, Kurdistan, Jemen og Afghanistan, vil de skyve “islamsk terrorisme”østover og nordover fra Afghanistan, mot Kina og Russland, og hovedsakelig Russland da de som atom-supermakt er USAs hovedutfordrer. Her viser kameratene til agitasjonen i vestlige medier angående uighurene i Kina og Øst-Turkestans Uavhengighetsbevegelse, som utgjør en trussel mot det fascistiske sosialimperialistiske regimet i Kina. De nevner også opptøyer i Kina mot korrupsjon og konflikten i den russiske republikken Tsjetsjenia.

Kameratene skriver at yankeene forsøker å unngå egne tap som følge av sine vedvarende militære nederlag helt siden andre verdenskrig, med unntak for folkemordet i Grenada, så de forandrer sine militære tilnærmelser på grunnlag av sine feil, og da særlig nederlaget i Vietnam. De anvender hovedsakelig spesialstyrker selv, og bruker sine leiesoldater som kanonføde: tyrkere, kurdere, saudiere og i framtida; talibanere. De anvender et globalt system av baser, satellitter, kortdistanse-, mellomdistanse- og langdistanseraketter (både offensive og defensive), luftstyrker, transportfly, krigsskip, ubåter, droner og så videre, alt for å tvinge gjennom sin hegemoniske dominans (den såkalte “Obama-krigsstrategien”). De anvender lavintensiv krig (LIC) for å oppnå begrensa politiske mål. De lærer ikke bare av egne erfaringer, men også de tyske erfaringene med å slå ned det kinesiske bokseropprøret som senere ble overført til det morderiske SS og fransk imperialisme i Indokina, og som senere ble utviklet videre i Algerie. På denne måten kan USA forsøke å skille Iran fra sine allierte og fullende sin innsirkling av russisk imperialisme og, samtidig og i samme prosess, avskjære Kinas “nye silkevei”.

Avsluttende om imperialismens siste krise, den kommende folkekrigen i Afghanistan og den proletariske verdensrevolusjonen

Kameratene avslutter slik, og vi oversetter direkte: Vi må likevel aldri glemme at imperialismen, hovedsakelig yankee-imperialismen som eneste hegemoniske supermakt, er i sin allmenne og siste krise. De er i tilbakegang. De er fordømt. De konfronteres av enorme milliard-masser over hele verden, særlig i den tredje verden, som nekter å fortsette å leve på knærne og slite seg til døde men i stedet reiser seg i kamp. Den internasjonale kommunistiske bevegelsen rykker fram for å overvinne adskillelsen (dispersion), og marsjerer framover mot Den forente maoistiske internasjonale konferansen (CIMU) og Proletariatets nye internasjonale organisasjon (NIOP). Nye militariserte marxist-leninist-maoistiske kommunistiske partier vil bli konstituert eller rekonstituert. Nye folkekriger vil bli initiert og de som allerede føres vil overvinne sine vanskeligheter. Den gamle muldvarpen graver. Kjempen på leirføtter vil falle. Kommunismen vil bli til.

Til slutt noen flere ord om Afghanistan. Vi er fullstendig overbevist om at folket, vår klasse og dets fortropp i Afghanistan uunngåelig vil seire, så lenge de holder fast ved hovedformen for kamp, væpna kamp, det vil si folkekrig, hovedformen for organisasjon, hæren (som partiet leder), så lenge de dristig mobiliserer, politiserer, organiserer og væpner massene, hovedsakelig fattigbøndene som revolusjonens hovedstyrke (som proletariatet leder). 

Referanser

Some Considerations on the Current Developments in Afghanistan | Communist International

Why growing Chinese-Russian common cause poses Biden’s nightmare (Atlantic Council)

Neighbors Abhor a Vacuum Regional and Key Partner Engagement with Afghanistan After 2021 (FES)

Meeting in the Middle? Russia, Afghanistan, and Europe (FES)

Getting Out of Forever Wars: What Are Biden’s Options in Afghanistan? (RAND Corporation)

Qasem Soleimani’s life: Secrets of his role with Turkey, Russia, Syria