Rolla til det kinesiske kommunistpartiet i den nasjonale krigen

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

ROLLA TIL DET KINESISKE KOMMUNISTPARTIET I DEN NASJONALE KRIGEN

Oktober 1938

Kamerat Mao Zedong la fram denne rapporten på den sjette plenumssesjonen til den sjette sentralkomiteen i partiet. Denne sesjonen var svært viktig. Den godkjente linja til det politiske byrået, som kamerat Mao Zedong leda. Kamerat Mao Zedong drøfta spørsmålet om hvilken rolle det kinesiske kommunistpartiet skulle ha i den nasjonale kri­gen. Slik hjalp han alle kamerater til å forstå klart, og samvittighetsfullt ta på seg, det store historiske ansvaret som partiet hadde for å lede motstandskrigen mot Japan. Ple­numssesjonen vedtok å fortsette politikken med enhetsfront mot Japan, men samtidig pekte den på at det måtte være både kamp og enhet innafor enhetsfronten, og at forme­len «alt gjennom enhetsfronten» ikke passa til forholda i Kina. Med dette kritiserte se­sjonen feilen med å være ettergivende i spørsmålet om enhetsfronten. Kamerat Mao Zedong tok for seg dette problemet i «Spørsmålet om sjølstendighet og initiativ innafor en­hetsfronten», som var en del av avslutningstalen hans på den samme sesjonen. Plenumssesjonen slo fast at hele partiet måtte arbeide for å organisere den væpna kampen som folket førte mot Japan, og at dette var svært viktig. Den vedtok også at krigssonene og de bakre områdene til fienden skulle bli det viktigste arbeidsfeltet for partiet. Den til­bakeviste de feilaktige oppfatningene til dem som knytta håpa sine om seier til Kuomintang-arméene, og ville overlate folkets skjebne til legal kamp under herredømmet til de reaksjonære i Kuomintang. Kamerat Mao Zedong tok opp dette spørsmålet i «Proble­mer i krig og strategi», som også var en del av avslutningstalen hans på denne sesjonen.

Kamerater, framtida er lys. Vi må slå den japanske imperialismen og bygge et nytt Kina, og vi er fullt ut i stand til å greie det. Men det lig­ger en veg full av vansker mellom nåtida og den lyse framtida. I kam­pen for et nytt Kina må det kinesiske kommunistpartiet og hele folket kjempe planmessig mot de japanske angriperne, og vi kan bare slå dem gjennom en langvarig krig. Vi har allerede sagt ganske mye om de uli­ke problemene i samband med krigen. Vi har oppsummert den erfarin­ga vi har vunnet sia krigen brøt ut, vurdert situasjonen vi står oppe i nå, utforma de påtrengende oppgavene hele landet står overfor, for­klart hvorfor vi må gjennom en langvarig krig ved hjelp av en langsik­tig nasjonal enhetsfront mot Japan og hvilke metoder vi må bruke for å få det til, og vi har analysert den internasjonale situasjonen. Hvilke problemer står igjen? Kamerater, vi har et problem til, nemlig spørs­målet om hvilken rolle det kinesiske kommunistpartiet skal spille i den nasjonale krigen, eller spørsmålet om hvordan kommunistene skal forstå rolla si, styrke seg og slutte rekkene for å kunne lede denne krigen fram til seier og ikke til nederlag.

PATRIOTISME OG INTERNASJONALISME

Kan en kommunist, som er internasjonalist, samtidig være patriot? Vi mener at han ikke bare kan, men må være det. Det er de historiske vil­kåra som avgjør hvilket konkret innhold patriotismen får. Vi har «pat­riotismen» til de japanske angriperne og Hitler, og vi har vår patriotis­me. Kommunistene må besluttsomt kjempe mot «patriotismen» til de japanske angriperne og Hitler. Kommunistene i Japan og Tyskland er defaitister når det gjelder krigene landa deres fører. Det japanske og det tyske folket har interesse av at alle mulige midler blir brukt for å slå de japanske angriperne og Hitler, og jo mer fullstendig nederlaget blir, jo bedre. Det er dette de japanske og tyske kommunistene bør gjøre, og det er dette de gjør. For krigene som de japanske angriperne og Hitler har satt i gang, skader både folket i deres egne land og ver­dens folk. Men for Kina er det annerledes, for Kina er offer for aggre­sjon. Derfor må de kinesiske kommunistene forene patriotisme og in­ternasjonalisme. Vi er internasjonalister samtidig som vi er patrioter, og parolen vår er: «Kjemp for å forsvare fedrelandet mot angriperne.» For oss er defaitisme en forbrytelse, og å kjempe for seier i mot­standskrigen er ei plikt vi ikke kan komme unna. For det er bare hvis vi kjemper for å forsvare fedrelandet at vi kan slå angriperne og frigjø­re nasjonen. Proletariatet og de andre delene av det arbeidende folket kan bare frigjøre seg sjøl dersom landet blir frigjort. Seier for Kina og nederlag for de imperialistiske inntrengerne vil være til hjelp for folket i andre land. Patriotisme i nasjonale frigjøringskriger er altså anvendt internasjonalisme. Derfor må kommunistene bruke initiativet sitt i fullt monn, marsjere modig og besluttsomt til fronten i den nasjonale frigjøringskrigen og rette våpna sine mot de japanske angriperne. Det er grunnen til at partiet vårt sendte ut ei oppfordring om å gjøre mot­stand mot de japanske angriperne ved å føre nasjonal forsvarskrig, rett etter 18. september-hendinga i 1931. Det er også grunnen til at partiet seinere la fram forslag om en nasjonal enhetsfront mot Japan, ga røde­hæren ordre om å omorganisere seg og bli en del av den anti-japanske nasjonale revolusjonære hæren og marsjere til fronten, og ga parti­medlemmene beskjed om å finne plassen sin i første rekke i krigen og forsvare fedrelandet til siste blodsdråpe. Dette er gode patriotiske handlinger. De står slett ikke i strid med internasjonalismen. De er an­vendt internasjonalisme i Kina. Det er bare politiske tullebukker, eller folk med baktanker, som prater vas om at vi har gjort en feil og gått bort fra internasjonalismen.

KOMMUNISTENE MÅ VÆRE FORBILDER I DEN NASJONALE KRIGEN

Vi har forklart hvorfor kommunistene må vise mye initiativ i den na­sjonale krigen, og vise det konkret. Det vil si at de må være forbilder og gå i spissen på alle områder. Vi fører krig under vanskelige omsten­digheter. De breie massene har ikke nok nasjonalfølelse, nasjonal sjøl- respekt og nasjonal sjøltillit. Flertallet av folket er uorganisert, Kina er militært svakt, økonomien er tilbakeliggende, det politiske systemet er udemokratisk, det fins korrupsjon og pessimisme, og det er mangel på enhet og solidaritet innafor enhetsfronten. Dette er noen av de vanske­lige omstendighetene. Derfor må kommunistene samvittighetsfullt ta på seg det store ansvaret med å forene hele nasjonen for å overvinne alle disse svakhetene. Her er det livsviktig at kommunistene er forbil­der og går i spissen. Kommunistene i Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen må være forbilder når det gjelder å kjempe tappert, utføre ordrer, overholde disiplinen, gjøre politisk arbeid og styrke den indre enheten og solidariteten. I forholdet til vennligsinna partier og hæravdelinger må kommunistene gå besluttsomt inn for enhet for å gjøre motstand mot Japan. De må holde fast på programmet til en­hetsfronten og være forbilder i å gjennomføre de oppgavene mot­standskrigen stiller. De må være sannferdige og handle besluttsomt. De må være fri for hovmod, rådføre seg og samarbeide oppriktig med vennligsinna partier og hæravdelinger og være forbilder når det gjelder forholda mellom de ulike partiene i enhetsfronten. Alle kommunister som arbeider for regjeringa, må utmerke seg som absolutt rettskafne, ved å ikke gi fordeler til slekt og venner og ved å arbeide hardt for lav lønn. Alle kommunister som arbeider blant massene, må oppføre seg som venner, og ikke som sjefer. De må være utrøttelige lærere og ikke byråkratiske politikere. En kommunist må ikke på noe tidspunkt og ikke under noen omstendigheter sette sine egne interesser i første rek­ke. Han må sette interessene til nasjonen og massene foran sine egne. Derfor har vi djup forakt for egoisme, slapphet, korrupsjon og trang til å komme i rampelyset. Men vi har respekt for offervilje, arbeidsiver, helhjerta innsatsvilje for det felles beste og seigt, hardt arbeid. Kommunistene må samarbeide i vennskap med alle progressive utafor partiet, og gå inn for at hele folket skal gå sammen for å kvitte seg med alt som ikke er bra. Vi må forstå at kommunistene bare er en liten del av nasjonen, og at det er mange progressive og aktivister utafor partiet. Vi må samarbeide med dem. Det er helt galt å tru at bare vi er bra, og at ingen andre er noe tess. Kommunistene må ikke se ned på el­ler forakte folk som er politisk tilbakeliggende, men bli venner med dem, forene seg med dem, overbevise dem og oppmuntre dem til å gå framover. Kommunistene må ikke støte fra seg folk som har gjort feil i arbeidet dersom de ikke er uforbederlige. De må påvirke dem gjennom overtalelse for å hjelpe dem til å forandre seg og starte på ny. Kommu­nistene må være forbilder både når det gjelder praktisk sans og fram­syn. Bare hvis de har praktisk sans, kan de klare de oppgavene de har fått, og bare hvis de er framsynte, kan de unngå å gå seg vill på mar­sjen. Derfor må kommunistene være forbilder når det gjelder studier. De må alltid være både lærere for og elever av massene. Vi kan bare vise praktisk sans og framsyn dersom vi lærer av folket, av virkelighe­ten og av vennligsinna partier og hæravdelinger, og kjenner dem godt. I en langvarig krig og under vanskelige omstendigheter kan livskrafta til hele nasjonen bare bli mobilisert i kampen for å overvinne vanske­ne, slå fienden og bygge et nytt Kina dersom kommunistene etter beste evne blir et forbilde, og går i spissen sammen med alle de framskredne elementene i de vennligsinna partiene og hæravdelingene og blant mas­sene.

FOREN HELE NASJONEN OG KJEMP MOT FIENDENS AGENTER I REKKENE VÅRE

Det fins bare ei politisk linje for å overvinne vanskene, slå fienden og bygge et nytt Kina. Det er å konsolidere og utvide den nasjonale en­hetsfronten mot Japan og mobilisere livskrafta til hele nasjonen. Men det fins allerede fiendtlige agenter som driver undergravingsvirksomhet innafor den nasjonale enhetsfronten. Det er landssvikerne, trotskistene og folk som støtter Japan. Kommunistene må alltid være på utkikk et­ter dem, avsløre forbrytelsene deres med handfaste bevis og advare fol­ket mot å bli ført bak lyset av dem. Kommunistene må bli enda mer politisk årvåkne overfor disse fiendtlige agentene. De må forstå at det å utvide og konsolidere den nasjonale enhetsfronten ikke kan skilles fra det å avsløre og luke ut agentene til fienden. Det er helt galt å bare bry seg om den ene sida og glemme den andre.

BYGG UT KOMMUNISTPARTIET OG HINDRE INFILTRASJON FRA FIENDENS AGENTER

Dersom kommunistpartiet skal kunne overvinne vanskene, slå fienden og bygge et nytt Kina, må det bygge ut organisasjonen sin og bli et stort masseparti. Det må åpne dørene for massene av arbeidere, bøn­der og unge aktivister som virkelig er trufaste mot revolusjonen, som trur på prinsippene til partiet, støtter politikken det fører, og er villige til å underordne seg partidisiplinen og arbeide hardt. Her kan vi ikke tillate tilløp til en politikk med stengte dører. Men samtidig må vi ikke bli mindre årvåkne overfor infiltrasjon fra fiendtlige agenter. Etterret­ningstjenesten til de japanske imperialistene prøver ustanselig å under­grave partiet vårt og smugle inn fordekte landssvikere, trotskister, folk som er for Japan, råtne elementer og karrierejegere, forkledd som ak­tivister. Vi må ikke et øyeblikk slappe av på årvåkenheten og de strenge forholdsreglene overfor slike personer. Vi må ikke stenge dørene vå­re av frykt for fiendens agenter, politikken vår er å bygge ut partiet dristig. Men samtidig som vi øker medlemstallet dristig, må vi ikke bli mindre årvåkne overfor de fiendtlige agentene og karrierejegerne, som vil nytte dette høvet til å prøve å snike seg inn. Vi kommer til å gjøre feil hvis vi bare legger vekt på den ene sida og glemmer den andre. Den eneste riktige politikken er: «Bygg ut partiet dristig, men slipp ikke inn en eneste uønska person.»

HOLD FAST PÅ BÅDE ENHETSFRONTEN OG SJØLSTENDIGHETEN TIL PARTIET

Vi kan bare overvinne vanskene, slå fienden og bygge et nytt Kina der­som vi besluttsomt holder fast på den nasjonale enhetsfronten. Dette er heva over tvil. Samtidig må alle partiene og gruppene i enhetsfron­ten holde fast på den ideologiske, politiske og organisatoriske sjølstendigheten sin. Dette gjelder for Kuomintang, kommunistpartiet og alle andre partier og grupper. Prinsippet om demokrati i Folkets tre prin­sipper tillater både at alle partier og grupper slutter seg sammen, og at de er sjølstendige i forhold til hverandre. Å bare snakke om enhet og fornekte sjølstendighet ville være å gå bort fra prinsippet om demokra­ti. Verken kommunistpartiet eller noe annet parti ville gå med på det. Det er ingen tvil om at sjølstendigheten innafor enhetsfronten er relativ og ikke absolutt, og at det ville undergrave den allmenne politikken med enhet mot fienden dersom vi så den som absolutt. Men vi må ikke fornekte denne relative sjølstendigheten. Hvert parti må ha sin relative sjølstendighet, det vil si relativ frihet ideologisk, politisk og organisato­risk. Den allmenne politikken med enhet mot fienden ville også bli un­dergravd dersom vi ikke fikk ha denne relative friheten, eller dersom vi ga den fra oss frivillig. Alle medlemmer av kommunistpartiet og alle medlemmer av vennligsinna partier må forstå dette klart.

Det samme gjelder forholdet mellom klassekampen og den nasjonale kampen. Det er et grunnfesta prinsipp at vi må sette motstanden foran alt annet under motstandskrigen. Derfor må klassekampen underord­nes motstandskrigen og ikke stå i strid med den. Men det fins klasser og det fins klassekamp, og de som nekter for at det fins klassekamp, tar feil. Den teorien som prøver å nekte for dette, er helt feilaktig. Vi nekter ikke for at det fins klassekamp, vi tilpasser klassekampen. Vi går inn for politikken med gjensidig hjelp og gjensidige innrømmelser. Den politikken kan ikke bare brukes på forholda mellom partier, men også på forholda mellom klasser. Enhet mot Japan krever at vi fører en politikk som egner seg til å regulere de gjensidige forholda mellom klassene, slik at det arbeidende folket ikke blir uten politisk og mate­riell trygghet, samtidig som det blir tatt omsyn til interessene til de ri­ke. En slik politikk oppfyller kravet om solidaritet mot fienden. Det skader motstandskrigen dersom vi bare bryr oss om den ene sida og ser bort fra den andre.

SE SITUASJONEN I SIN HELHET, TA OMSYN TIL FLERTALLET OG SAMARBEID MED ALLE FORBUNDSFELLER

Kommunistene må se situasjonen i sin helhet, ta omsyn til flertallet av folket og samarbeide med forbundsfellene sine når de leder massene i kampen mot fienden. De må forstå prinsippet om at behova til delen må underordnes behova til helheten. Dersom det ser ut til at et forslag bare passer til en delsituasjon, og ikke til situasjonen i sin helhet, må delen vike for helheten. Og omvendt, dersom forslaget ikke passer til delen, men passer i lys av situasjonen i sin helhet, må delen igjen vike for helheten. Det er det vi mener med å se situasjonen i sin helhet. Kommunistene må aldri fjerne seg fra flertallet av folket og bare lede et lite, framskredent mindretall i ei isolert og forhasta framrykking uten omsyn til flertallet. De må knytte sterke band mellom de progres­sive elementene og de breie massene. Det er dette vi mener med å ta omsyn til flertallet. Overalt der det fins demokratiske partier eller en­keltpersoner som vil samarbeide med oss, må kommunistene drøfte sa­kene med dem og samarbeide med dem. Det er helt feilaktig å ta vil­kårlige avgjørelser, handle egenrådig, og ikke ta omsyn til forbundsfel­lene våre. En god kommunist må være flink til å se situasjonen i sin helhet, flink til å ta omsyn til flertallet og flink til å samarbeide med forbundsfellene sine. På dette området har vi hatt alvorlige svakheter, og vi må fortsatt legge vinn på å overvinne dem.

KADERPOLITIKK

Det kinesiske kommunistpartiet er et parti som leder en stor, revolusjo­nær kamp i et land med flere hundre millioner mennesker. Det kan ikke fullføre den historiske oppgava si uten mange ledende kadrer som både er dyktige og politisk redelige. I de siste sytten åra har partiet lært opp ganske mange dyktige ledere. Derfor har vi en stamme av kadrer på det militære, politiske og kulturelle området, og i parti- og massear­beidet. Dette tjener både partiet og nasjonen til ære. Men den stam­men vi har nå, er fortsatt ikke sterk nok til å bære en så veldig og for­greina kamp som vår. Det er fortsatt nødvendig å lære opp mange dyktige folk. Det har stått fram mange aktivister i den store kampen som det kinesiske folket fører, og det kommer stadig flere. Vi har an­svaret for å organisere dem og lære dem opp, og for å ta godt vare på dem og bruke dem på riktig måte. Så snart den politiske linja er fast­lagt, har kadrene avgjørende betydning.[1] Derfor er det ei kampoppgave for oss å lære opp mange nye kadrer på en planmessig måte.

Vi må ikke bare ha omtanke for kadrer som er medlemmer av par­tiet, men også for dem som står utafor partiet. Det fins mange dyktige folk som ikke er medlemmer av partiet, og vi må ikke overse dem. Alle kommunister har plikt til å kvitte seg med enhver avvisende og hovmo­dig holdning. De må kunne samarbeide godt med kadrer som ikke er medlemmer av partiet, hjelpe dem oppriktig, ha et varmt og kamerats­lig forhold til dem og få dem til å bruke kreftene for den store saka, motstand mot Japan og gjenoppbygging av-landet.

Vi må vite hvordan vi skal vurdere kadrene. Vi må ikke bare se på en kort periode eller en enkelt episode i livet til en kader, men på livet og arbeidet hans i sin helhet. Dette er hovedmetoden for å vurdere kadrer.

Vi må vite hvordan vi skal bruke kadrene godt. Pliktene til en leder går til sjuende og sist i hovedsak ut på to ting: Å utvikle ideer og bruke kadrene godt. Å utarbeide planer, ta avgjørelser og gi ordrer og direktiver, kommer inn under å «utvikle ideer». Vi må sveise kadrene sam­men og oppmuntre dem til å gå til handling for å få satt ideene ut i li­vet. Dette kommer inn under å «bruke kadrene godt». I hele historia til nasjonen vår har det vært to linjer som har stått i skarp motsetning til hverandre, i spørsmålet om hvordan kadrene skal brukes. Den ene har vært å «utnevne dem som er dyktige». Den andre har vært å «ut­nevne dem en liker». Den første metoden er hederlig, og den andre uhederlig. De kriteriene kommunistpartiet må gå etter i kaderpolitikken, er om en kader setter partilinja besluttsomt ut i livet, overholder partidisiplinen, har nære band til massene, er i stand til å arbeide sjøl­stendig, og er aktiv og arbeider hardt og uegennyttig, eller ikke. Det er dette det betyr å «utnevne dem som er dyktige». Kaderpolitikken til Zhang Guotao sto stikk i strid med dette. Han fulgte linja med å «ut­nevne dem en liker». Han samla sine personlige yndlinger rundt seg, og danna en liten klikk. Til slutt sveik han partiet og gikk over til fienden. Dette var en viktig lærepenge for oss. Sentralkomiteen og lederne på alle plan må la dette og liknende historiske erfaringer tjene som en ad­varsel, og påta seg ansvaret for å følge den hederlige og rettferdige lin­ja i kaderpolitikken og forkaste den uhederlige og urettferdige linja, og på det viset grunnfeste enheten i partiet.

Vi må vite hvordan vi skal ta godt vare på kadrene. Det er flere må­ter å gjøre det på:

For det første må vi gi dem rettleiing. Dette betyr at vi må gi dem frie hender i arbeidet slik at de får mot til å påta seg ansvar. Samtidig må vi gi dem retningslinjer i rett tid, slik at de kan ut­folde de skapende evnene sine under rettleiing fra den politiske linja til partiet.

For det andre må vi heve nivået deres. Dette betyr at vi må skolere dem ved å gi dem mulighet til å studere, slik at de får høyere teoretisk forståelse og kan arbeide bedre.

For det tredje må vi kontrollere arbeidet deres og hjelpe dem til å oppsummere erfaringene sine, gjøre større framgang og rette på feilene sine. Å gi folk oppgaver uten å kontrollere dem og ikke bry seg med dem før det blir gjort alvorlige feil — det er ikke den rette metoden for å ta vare på kadrene.

For det fjerde må vi som regel bruke metoden med å overtale kadrer som har gjort feil, og hjelpe dem til å rette på feilene sine. Vi må bare bruke metoden med kamp overfor dem som har gjort alvorlige feil, og som likevel nekter å la seg rettleie. Her har det avgjørende betydning at vi er tålmodige. Det er galt å stemple folk lettvint som «opportunister» eller begynne å «føre kamp» mot dem uten videre.

For det femte må vi hjelpe dem når de har det vanskelig. Når kadrer er i vansker på grunn av sjukdom, dårlig økonomi, fami­lieproblemer eller andre ting, må vi sørge for at de får den hjelpa vi har mulighet til å gi dem.

Det er slik vi tar godt vare på kadrene.

PARTIDISIPLIN

Etter Zhang Guotaos alvorlige brudd på partidisiplinen må vi slå fast reglene på ny:

1) Den enkelte er underordna organisasjonen.

2) Mindretallet er underordna flertallet.

3) Lavere organer er underordna høyere organer.

4) Alle medlemmene er underordna sentralkomiteen.

Alle som bryter disse reglene for disiplin, undergraver enheten i par­tiet. Erfaringa har vist at noen bryter partidisiplinen fordi de ikke veit hva den går ut på. Men andre, som for eksempel Zhang Guotao, bry­ter den med vitende og vilje, og utnytter uvitenheten til mange parti­medlemmer for å nå de svikefulle måla sine. Derfor er det nødvendig å skolere medlemmene i partidisiplinen, slik at de vanlige medlemmene ikke bare overholder disiplinen sjøl, men også overvåker lederne, slik at de også gjør det. På den måten kan vi hindre at tilfeller av Zhang Guotao-typen gjentar seg. Det er ikke nok med de fire viktigste regle­ne for disiplin, som jeg har nevnt, dersom vi skal sikre at forholda i partiet utvikler seg riktig. Vi må også utarbeide mer utførlige partivedtekter for å sikre at virksomheten til de ledende organene på alle plan blir enhetlig.

PARTIDEMOKRATI

I den store kampen vi står oppe i nå, krever det kinesiske kommunist­partiet at alle ledende organer og alle medlemmer og kadrer utfolder initiativet sitt fullt ut. Dette er det eneste som kan sikre seieren. Dette initiativet må vise seg konkret i at de ledende organene, kadrene og de vanlige medlemmene i partiet viser skaperkraft, vilje til å påta seg an­svar, arbeidsiver, mot og evne til å stille spørsmål, legge fram meninger og kritisere mangler, og i kameratslig kontroll av ledende organer og ledende kadrer. Ellers vil «initiativ» bli et tomt ord. Men et slikt initia­tiv avhenger av at livet i partiet blir demokratisert. Initiativet kan ikke utfolde seg dersom det ikke er nok demokrati i partilivet. Det er ikke mulig å frambringe mange dyktige folk uten demokrati. I landet vårt hersker det et patriarkalsk system med småproduksjon, og om vi ser på landet som helhet, fins det fortsatt ikke noe demokratisk liv. Dette gjenspeiler seg i partiet ved at det ikke er nok demokrati i partilivet. Dette står i vegen for at hele partiet kan utfolde initiativet sitt fullt ut. Samtidig har det ført til at det ikke er nok demokrati i enhetsfronten og i massebevegelsene. Derfor må vi drive opplæring i demokrati inna­for partiet slik at medlemmene kan forstå hva et demokratisk liv betyr, hva forholdet mellom demokrati og sentralisme betyr, og hvordan vi må sette den demokratiske sentralismen ut i livet. Det er bare slik vi virkelig kan utbre demokratiet innafor partiet, og samtidig unngå ultrademokrati og la skure-holdninga som ødelegger disiplinen.

Vi må også utbre demokratiet innafor partiorganisasjonene i hæren så langt det er nødvendig, for å styrke initiativet til partimedlemmene og kampkrafta til hæren. Men vi kan ikke ha like mye demokrati i par­tiorganisasjonene i hæren som i de lokale partiorganisasjonene. Både i hæren og i de lokale partiorganisasjonene er det meninga at demokra­tiet i partiet skal styrke disiplinen og øke kampkrafta, og ikke svekke det.

Vi må se på det å utvide demokratiet innafor partiet som et viktig skritt i retning av å konsolidere og utvikle partiet, og som et viktig våpen som setter det i stand til å bli svært aktivt i den store kampen, være på høyde med oppgavene sine, bygge opp nye krefter og overvinne vanskene i krigen.

PARTIET VÅRT HAR KONSOLIDERT SEG OG VOKST SEG STERKT GJENNOM KAMPEN PÅ TO FRONTER

I de siste sytten åra har partiet allment sett lært seg å bruke ideologisk kamp, som er et marxist-leninistisk våpen, mot feilaktige ideer innafor partiet på to fronter — mot høyreopportunisme og mot «venstre»- opportunisme.

Før den femte plenumssesjonen til den sjette sentralkomiteen[2] kjem­pa partiet mot høyreopportunismen til Chen Duxiu og «venstre»- opportunismen til kamerat Li Lisan. Seieren i disse to kampene førte til at partiet gjorde store framsteg. Etter den femte plenumssesjonen var det to historiske kamper til innafor partiet. Det var kampen på Zunyi-møtet, og kampen i samband med at Zhang Guotao blei eks­kludert.

Zunyi-møtet retta på mange alvorlige «venstre»-opportunistiske feil — prinsipielle feil som var gjort under kampen mot det femte «innringings- og undertrykkings»-felttoget til fienden — og samla par­tiet og rødehæren. Dermed kunne sentralkomiteen og hovedstyrkene til rødehæren fullføre den lange marsjen seierrikt, innta framskutte stil­linger i kampen mot Japan, og gjennomføre den nye politikken med nasjonal enhetsfront mot Japan, Møtene i Pasi og Yen’an slo tilbake høyreopportunismen til Zhang Guotao (kampen mot linja til Chang Guotao begynte på Pasi-møtet[3] og blei avslutta på Yen’an-møtet[4]). Slik klarte de å samle alle de røde styrkene og styrke enheten i hele partiet foran den heltemodige kampen mot Japan. Begge disse formene for opportunistiske feil oppsto under den revolusjonære borgerkrigen, og det som kjennetegna dem, var at de var feil som hadde sammenheng med krigen.

Hva har vi lært av disse to kampene innafor partiet? Vi har lært dette:

1) Tendensen til «venstre»-utålmodighet, som verken tar hen­syn til subjektive eller objektive vilkår, er svært skadelig for en revolusjonær krig, eller for den saks skyld for alle revolusjonære bevegelser. Det var en av de alvorlige prinsipielle feilene som kom til uttrykk under kampen mot fiendens femte «innringings- og undertrykkings»-felttog. Årsaka til feilen var manglende kjennskap til kjennetegna til den revolusjonære krigen i Kina.

2) Opportunismen til Zhang Guotao var derimot høyreopportunisme i den revolusjonære krigen. Det var ei blanding av ei tilbaketrekkingslinje, krigsherrevesen og partifiendtlig virksomhet. De fleste kadrene og partimedlemmene i rødehærens fjerde front- armé var utmerka folk som hadde kjempa heltemodig i lang tid. Men det var først da denne forma for opportunisme var slått til­bake, at de kunne fri seg fra favntaket til denne linja og vende tilbake til den riktige linja til sentralkomiteen.

3) I de ti åra jordbruksrevolusjonskrigen varte, oppnådde vi strålende resultater i det store organisasjonsarbeidet på disse fel­tene: Oppbygging av hæren, regjeringsarbeid, massearbeid og partibygging. Vi ville aldri ha klart å holde ut i den innbitte kam­pen mot Chiang Kai-shek dersom dette organisasjonsarbeidet ikke hadde støtta opp under den heltemodige kampen ved fronten. Men i den siste delen av perioden blei det gjort alvorlige prinsi­pielle feil i kaderpolitikken og organisasjonspolitikken til partiet. Disse feilene kom til syne i tendensen til sekterisme, i misbruk av straffemetoder og i at den ideologiske kampen blei drevet for langt. Årsaka til dette var at vi ikke klarte å utrydde alle spor av Li Lisan-linja, og at vi gjorde politiske feil i prinsippspørsmål på den tida. På Zunyi-møtet retta vi på disse feilene også, og derfor kunne partiet finne tilbake til en riktig kaderpolitikk og riktige organisasjonsprinsipper. Linja til Zhang Guotao i orga­nisasjonsspørsmål innebar brudd med alle prinsippene til partiet, undergraving av partidisiplinen og fraksjonisme, som utvikla seg til kamp mot partiet, sentralkomiteen og Den kommunistiske in­ternasjonalen. Sentralkomiteen gjorde alt den kunne for å over­vinne den skammelige og feilaktige linja til Zhang Guotao og sette en stopper for den partifiendtlige virksomheten hans. Den prøvde også å redde Zhang Guotao sjøl. Men han nekta hard­nakka å rette på feilene sine, dreiv dobbeltspill, og til slutt sveik han til og med partiet og kasta seg i armene på Kuomintang. Derfor måtte partiet ta strenge tiltak og ekskludere han. Alle medlemmene av partiet og alle andre som var trufaste mot kam­pen for å frigjøre nasjonen, støtta dette disiplinærtiltaket. Den kommunistiske internasjonalen godkjente også dette vedtaket, og brennemerka Zhang Guotao som desertør og overløper.

Disse lærdommene og bragdene har skapt de nødvendige forutsetnin­gene for å samle hele partiet, styrke den ideologiske, politiske og orga­nisatoriske enheten og føre motstandskrigen fram til seier. Partiet vårt har konsolidert seg og vokst seg sterkt gjennom kampen på to fronter.

KAMPEN PÅ TO FRONTER I DAG

Det er ytterst viktig at vi fra nå av fører en politisk kamp mot høyre- pessimisme i motstandskrigen, sjøl om vi fortsatt må holde øye med «venstre»-utålmodighet. Dersom vi skal kunne oppnå samarbeid med de ulike andre partiene og gruppene som er mot Japan, bygge ut kom­munistpartiet og gjøre massebevegelsen breiere, må vi fortsette å kjem­pe mot den «venstre»-tendensen som går ut på å føre en politikk med stengte dører i arbeidet innafor enhetsfronten, parti- og masseorganisa­sjonene. Samtidig må vi passe på å kjempe mot den høyreopportunistiske tendensen som går ut på betingelsesløst samarbeid og utbygging. Ellers blir både samarbeid og utbygging hindra. Samarbeidet blir kapitulasjonistisk og utbygginga prinsippløs.

Den ideologiske kampen på to fronter må være i samsvar med de konkrete vilkåra i hvert tilfelle. Vi må aldri gå løs på et problem sub­jektivt, eller la den gamle og dårlige vanen med å «sette merkelapper» på folk få fortsette.

I kampen mot avvik må vi legge stor vekt på å bekjempe dobbelt­spill. Chang Guotaos løpebane viser oss at den største faren ved det er at det kan utvikle seg til fraksjonisme. Å gå med på noe offentlig, men gå mot det privat, si ja, men mene nei, si pene ting når en står ansikt til ansikt med folk, men finne på fantestreker bak ryggen på dem — alt dette er former for dobbeltspill. Partiet kan bare styrke disiplinen der­som kadrene og medlemmene blir mye mer årvåkne overfor slik opp­førsel.

STUDIER

Allment sett må alle medlemmer av kommunistpartiet som har høve til det, studere teorien til Marx, Engels, Lenin og Stalin. De må studere historia til landet vårt, hvordan situasjonen er i dag, og hvordan den utvikler seg. De må også hjelpe til med å lære opp medlemmer som er mindre skolert. Det er særlig viktig at kadrene studerer disse emnene nøye, og medlemmene av sentralkomiteen og kadrer på høyere nivå må legge enda større vekt på det. Det er umulig for et politisk parti å lede en stor revolusjonær bevegelse fram til seier dersom det ikke har en re­volusjonær teori, kjenner historia og forstår den praktiske bevegelsen grundig.

Teorien til Marx, Engels, Lenin og Stalin er allmenngyldig. Vi må ikke se på den som et dogme, men som rettleiing til handling. Studier er mer enn å bare lære seg ord og uttrykk, det er å lære marxismen- leninismen som revolusjonens vitenskap. Det gjelder ikke bare å forstå de allmenne lovene som Marx, Engels, Lenin og Stalin utleda fra om­fattende studier av det virkelige livet og av revolusjonære erfaringer. Det gjelder også å studere hvilke standpunkter de tok, og hvilken me­tode de brukte når de undersøkte og løste problemer. Nå mestrer par­tiet vårt marxismen-leninismen bedre enn før, men fortsatt langt fra djupt eller omfattende. Oppgava vår er å lede en stor nasjon på flere hundre millioner mennesker i en stor kamp som ingen har sett maken til. Derfor står vi overfor et stort problem når vi skal spre og utdjupe studiene av marxismen-leninismen. Dette problemet må løses raskt, og for å få til det må vi gjøre en samla innsats. Jeg håper at hele partiet vil kappes om å studere etter denne plenumssesjonen til sentralkomite­en. Da vil vi få se hvem som virkelig har lært noe, hvem som har lært enda mer og enda bedre. Kampkrafta til partiet vårt blir mye større, og vi kommer til å slå den japanske imperialismen mye raskere dersom det blant dem som har fått hovedansvaret i ledelsen, fins hundre eller to hundre kamerater som har et systematisk og ikke et ufullstendig grep om marxismen-leninismen, som har skaffa seg det i tilknytning til praksis og ikke løsrevet fra den.

Vi må studere den historiske arven vår og bruke den marxistiske me­toden til å oppsummere den kritisk. Dette er ei annen av oppgavene våre. Nasjonen vår har ei historie som går flere tusen år tilbake. Denne historia har sine egne særtrekk og inneholder utallige skatter. Men på dette området er vi reine skolebarn. Kina i dag har vokst fram av Kina i går. Vi har et marxistisk syn på historia, og vi må ikke kutte banda til vår egen historie. Vi må oppsummere historia vår helt fra Konfutse til Sun Yatsen og overta denne verdifulle arven. Dette er til stor hjelp når vi skal lede den store bevegelsen i dag. Kommunister er marxister og derfor internasjonalister. Men vi kan bare sette marxismen ut i livet når den er knytta sammen med de særegne kjennetegna til landet vårt, og får ei bestemt nasjonal form. Den store styrken til marxismen- leninismen ligger nettopp i at den blir knytta sammen med den konkre­te revolusjonære praksisen i alle land. For det kinesiske kommunist­partiet gjelder det å lære å bruke den marxist-leninistiske teorien på de konkrete forholda i Kina. For de kinesiske kommunistene, som er en del av den store kinesiske nasjonen, av samme kjøtt og blod, er alt prat om marxisme som er løsrevet fra særtrekka ved Kina, bare abstrakt marxisme, marxisme i et tomrom. Derfor blir det påtrengende for hele partiet å forstå og løse problemet med hvordan vi skal bruke marxis­men konkret i Kina slik at alt får et utvetydig kinesisk preg, dvs. hvor­dan vi skal bruke marxismen i lys av de konkrete særtrekka ved Kina. Vi må kvitte oss med utenlandske sjablonger. Vi må ikke lire av oss så mye tomt, abstrakt prat, og dogmatismen må legges i grava. Vi må er­statte det med den friske, livlige kinesiske stilen og holdninga som van­lige folk i Kina er glade i. Det er bare de som ikke forstår noen verdens ting av internasjonalismen som skiller det internasjonalistiske innhol­det fra den nasjonale forma. Vi må tvert imot knytte dem nært sam­men. På dette området fins det alvorlige feil i rekkene våre, og vi må overvinne dem samvittighetsfullt.

Hva er det som kjennetegner den bevegelsen vi har i dag? Hvilke lo­ver er det som styrer den? Hvordan skal den ledes? Alt dette er prakti­ske spørsmål. Vi har ennå ikke forstått den japanske imperialismen el­ler Kina fullt ut. Bevegelsen utvikler seg, nye ting vil fortsatt komme til å dukke opp, og dette skjer uten stans. Vi må studere denne bevegelsen i sin helhet og i si utvikling. Dette er ei stor oppgave som vi må ha i minne hele tida. Den som nekter å studere disse problemene alvorlig og grundig, er ingen marxist.

Sjøltilfredshet er en fiende av studier. Den som virkelig vil lære noe, må begynne med å kvitte seg med sjøltilfredsheten. Sjøl må vi ha den holdninga at vi «aldri kan få lært nok», og overfor andre må vi ha den holdninga at vi «aldri blir trøtte av å undervise».

ENHET OG SEIER

Enhet i det kinesiske kommunistpartiet er den grunnleggende forutsetninga for å forene hele nasjonen slik at vi kan vinne motstandskrigen og bygge et nytt Kina. Det kinesiske kommunistpartiet har blitt herda gjennom sytten år. Slik har det lært seg mange måter å oppnå indre en­het på, og nå er partiet vårt mye mer modent enn før. Derfor kan vi danne en sterk kjerne i folket i kampen for å seire i motstandskrigen og bygge et nytt Kina. Kamerater, så lenge vi står sammen, kan vi helt sikkert nå dette målet.

NOTER

1. I beretninga til den 17. kongressen til SUKP(b) i januar 1934 sa Stalin: «… straks ei riktig politisk linje er fastlagt, avgjør organisasjonsarbeidet alt, også hva som skjer med den politiske linja, om den blir gjennomført eller lir nederlag.» Se Spørsmål i leninismen, Forlaget Oktober 1976, s. 479. Han tok også opp spørsmålet om å «velge ut de riktige folka». I talen på Kreml i mai 1935 til avgangskandidatene ved akademiene for den røde armé la han fram og forklarte parolen «Kadrene avgjør alt». (Samme sted s. 492.) I beretninga til den 18. kongressen til SUKP(b) sa Stalin: «Etter at ei riktig poli­tisk linje er utarbeidd og har stått sin prøve i praksis, blir partikadrene den avgjørende krafta i partiet og statsledelsen.» (Samme sted, s. 589.)

2. Her er det snakk om perioden mellom det ekstraordinære møtet i det politiske by­rået i den femte sentralkomiteen til det kinesiske kommunistpartiet i august 1927, og den femte plenumssesjonen til den sjette sentralkomiteen i januar 1934.

3. Det politiske byrået i sentralkomiteen sammenkalte Pasi-møtet i august 1935. Pasi ligger nordvest for fylkeshovedstaden Songpan, på grensa mellom Nordvest-Sichuan og Sørøst-Gansu. Zhang Guotao, som leda en del av rødehæren, hadde brutt med sentral­komiteen. Han nekta å følge ordrer fra sentralkomiteen og prøvde å undergrave den. På dette møtet bestemte sentralkomiteen seg for å forlate dette farlige området og dra til Nord-Shaanxi sammen med de delene av rødehæren som fulgte sentralkomiteens ordrer. Men Zhang Guo-tao leda de enhetene av rødehæren som han hadde ført bak lyset, sør­over til området Tienchuan, Lushan, Store og Vesle Chinchuan og Ahpa. Der oppretta han en falsk sentralkomite, og gikk åpent ut mot partiet.

4. Yen’an-møtet var det utvida møtet til det politiske byrået i sentralkomiteen i partiet, som blei holdt i Yen’an i april 1937. Før dette møtet hadde mange kadrer og soldater i de enhetene i rødehæren som Zhang Guotao leda, forstått at de var blitt lurt. De hadde marsjert nordover mot grenseområdet mellom Shaanxi og Gansu. Men på vegen retta noen av enhetene seg etter feilaktige ordrer, og dro vestover mot området Ganzhou, Liangzhou og Suzhou i Gansu-provinsen. De fleste av dem blei utsletta av fienden. Resten tok seg fram til Xinjiang, og først seinere nådde de fram til grenseområdet mellom Shaanxi og Gansu. De andre enhetene hadde nådd grenseområdet for lenge sia og slutta seg sammen med den sentrale røde arméen. Zhang Guotao dukka også sjøl opp i Nord- Shaanxi, og var med på Yen’an-møtet. På grunnlag av en systematisk og endelig analyse fordømte møtet opportunismen hans og sviket mot partiet. Han lot som om han ville bøye seg, men i virkeligheten forberedte han å svike partiet en gang for alle.