Problemer i krig og strategi

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

PROBLEMER I KRIG OG STRATEGI

6. november 1938

Denne artikkelen er en del av kamerat Mao Zedongs avslutningstaie på den sjette plenumssesjonen til partiets sjette sentralkomite. I «Strategiske problemer i geriljakrigen mot Japan» og «Om den langvarige krigen» hadde kamerat Mao Zedong allerede løst spørs­målet om partiets ledende rolle i motstandskrigen mot Japan. Men noen kamerater, som gjorde høyreopportunistiske feil, nekta for at partiet måtte opprettholde sjølstendigheten og beholde initiativet i enhetsfronten. Derfor tvilte de på partilinja i spørsmålet om krig og strategi, og gikk til og med mot den. For å overvinne denne høyreopportunismen, for å få hele partiet til å forstå klarere at krigens og strategiens problemer har førsterangs betyd­ning i den kinesiske revolusjonen og for å mobilisere partiet til å arbeide samvittighetsfullt med dette, understreka kamerat Mao Zedong på denne plenumssesjonen igjen hvor viktig dette spørsmålet er. Han tok for seg spørsmålet ut fra historia om de politiske kampene i Kina, og analyserte utviklinga av partiets militære arbeid og de konkrete endringene i par­tiets strategi. Resultatet var at partiledelsen kom fram til enhet i tanke og enhet i handling i hele partiet.

I. KINAS KJENNETEGN OG DEN REVOLUSJONÆRE KRIGEN

Den sentrale oppgava for revolusjonen er å ta makta med våpen i hand, å avgjøre spørsmålet med krig, og det er den høyeste forma for revolu­sjon. Dette marxist-leninistiske prinsippet for revolusjon gjelder over hele verden, for Kina og for alle andre land.

Men sjøl om prinsippet alltid er det samme, så vil proletariatets parti sette det ut i livet på ulike måter alt ettersom vilkåra skifter. Innafor lan­dets grenser praktiserer kapitalistiske land borgerlig demokrati (ikke føydalisme), unntatt når de er fascistiske eller i krig. I forholdet til ut­landet er de ikke undertrykt, men undertrykker sjøl andre nasjoner. På grunn av disse kjennetegna er oppgava til proletariatets parti i de kapitalistiske landa å skolere arbeiderne og samle krefter gjennom en lang periode med legal kamp, og på den måten forberede seg på å styrte kapitalismen for godt. I disse landa dreier det seg om en langvarig legal kamp, om å utnytte parlamentet som talerstol, om å gjennomføre øko­nomiske og politiske streiker, om å organisere fagforeninger og om å skolere arbeiderne. Der er organisasjonsforma legal og kampforma ublodig (ikke-militær). I spørsmålet om krig går kommunistpartiene i de kapitalistiske landa mot de imperialistiske krigene som deres egne land fører. Hvis slike kriger oppstår, går politikken til disse partiene ut på å sørge for at de reaksjonære regjeringene i deres egne land taper. Den eneste krigen de ønsker å kjempe er borgerkrigen, og den forbereder de seg på.[1] Men denne oppstanden og krigen må ikke settes i gang før bor­gerskapet blir virkelig hjelpeløst, før flertallet av proletariatet er fast be­stemt på å gripe til våpen og slåss og før massene på landsbygda villig gir hjelp til proletariatet. Og når tida er inne til å begynne en slik oppstand og krig, blir det første skrittet å ta byene og så rykke fram på landsbyg­da — og ikke omvendt. Alt dette har kommunistpartier i kapitalistiske land gjort, og Oktoberrevolusjonen i Russland har bevist at det var rik­tig.

Men Kina er annerledes. Kinas kjennetegn er at det ikke er sjølstendig og demokratisk, men halvkolonialt og halvføydalt. Landet er ikke noe demokrati, men er føydalt undertrykt. I forholdet til utlandet har det in­gen nasjonal sjølstendighet, men er undertrykt av imperialismen. Som følge av dette har vi ikke noe parlament vi kan utnytte og ingen legal rett til å organisere arbeiderne til streik. Her er ikke den viktigste oppgava til kommunistpartiet å gå gjennom en lang periode med legal kamp før det setter i gang oppstand og krig, og det er ikke å ta de store byene først og så okkupere landsbygda, men omvendt.

Når imperialistene ikke går til væpna angrep på landet vårt, fører det kinesiske kommunistpartiet enten borgerkrig sammen med borgerskapet mot krigsherrene (imperialismens lakeier), som i 1924—27 i krigene i Guangdong-provinsen[2] og nordekspedisjonen. Eller så forener det seg med bøndene og småborgerskapet i byene for å føre borgerkrig mot godseierklassen og kompradorborgerskapet (også imperialismens lakei­er), som i jordbruksrevolusjonskrigen i 1927—36. Når imperialismen setter i gang væpna angrep på Kina, forener partiet alle klasser og lag i landet som går mot de utenlandske angriperne, for å føre nasjonal krig mot den utenlandske fienden, som nå i motstandskrigen mot Japan.

Alt dette viser forskjellen mellom Kina og de kapitalistiske landa. I Kina er krig den viktigste kampforma og hæren den viktigste organisa­sjonsforma. Andre former, som masseorganisering og massekamp, er også enormt viktige og absolutt uunnværlige, og en må ikke se bort fra dem under noen omstendigheter. Men formålet med dem er å tjene kri­gen. Før en krig bryter ut, tjener all organisering og kamp forberedelse­ne til krigen, som i perioden fra 4. mai-bevegelsen i 1919 til 30. mai- bevegelsen i 1925. Når krigen har brutt ut er all organisering og kamp samordna med krigen enten direkte eller indirekte, som for eksempel i perioden med nordekspedisjonen. Da blei all organisering og kamp i de bakre områdene for den revolusjonære hæren direkte samordna med krigen, og organisering og kamp i områdene til krigsherrene i nord blei indirekte samordna med krigen. I perioden med jordbruksrevolusjons- krigen blei all organisering og kamp innafor de røde områdene igjen di­rekte samordna med krigen, og utafor de røde områdene blei dette indi­rekte samordna med krigen. I denne perioden i motstandskrigen blir all organisering og kamp i de bakre områdene til de anti-japanske styrkene og i områdene som er okkupert av fienden, igjen samordna med krigen direkte eller indirekte.

«I Kina kjemper den væpna revolusjonen mot den væpna kontrarevo­lusjonen. Det er et av særtrekka og en av fordelene ved den kinesiske re­volusjonen.»[3] Denne påstanden som kamerat Stalin har satt fram er helt riktig, og den gjelder like mye for nordekspedisjonen og for jordbruksrevolusjonskrigen som for motstandskrigen mot Japan i dag. Alle disse krigene er revolusjonære. Alle er retta mot kontrarevolusjonære, og alle føres i hovedsak av det revolusjonære folket. De er bare forskjellige i den forstand en borgerkrig skiller seg fra en nasjonal krig, og i den for­stand en krig som blir leda av kommunistpartiet skiller seg fra en krig som kommunistpartiet leder sammen med Kuomintang. Disse forskjel­lene er sjølsagt viktige. Forskjellene sier noe om hvor breie hovedkrefte­ne i krigen er (et forbund mellom arbeiderne og bøndene, eller et for­bund mellom arbeiderne, bøndene og borgerskapet) og om det er en krig mot indre eller ytre fiender (om krigen er mot innenlandske eller uten­landske fiender, og hvis den er mot innenlandske, om den er mot krigs­herrene i nord eller mot Kuomintang). Forskjellene sier også at innhol­det i Kinas revolusjonære krig er forskjellig på ulike stadier i historia. Men alle disse krigene er eksempler på væpna revolusjon i kamp mot væpna kontrarevolusjon. De er alle revolusjonære kriger, og alle viser særtrekka og fordelene ved den kinesiske revolusjonen. Tesen om at revolusjonær krig «er et av særtrekka og en av fordelene ved den kinesiske revolusjonen» passer fullkomment på forholda i Kina. Hovedoppgava til det kinesiske proletariatets parti har vært å forene seg med så mange forbundsfeller som mulig, og i samsvar med omstendighetene organisere væpna kamper for nasjonal og samfunnsmessig frigjøring mot den væp­na kontrarevolusjonen, enten den er innenlandsk eller utenlandsk. Dette er ei oppgave partiet har stått overfor nesten helt fra begynnelsen. Uten væpna kamp ville ikke proletariatet eller kommunistpartiet ha noen po­sisjon i Kina i det hele tatt, og det ville være umulig å fullføre noen revo­lusjonær oppgave.

Partiet vårt forsto ikke dette fullt ut i de første fem eller seks åra etter at det var grunnlagt, det vil si fra 1921 til det deltok i nordekspedisjonen i 1926. Den gangen forsto det ikke hvor uhyre viktig væpna kamp er i Kina. Det forberedte seg heller ikke på krig på alvor, og organiserte ikke væpna styrker. Det la ikke vekt på å studere militær strategi og taktikk. Under nordekspedisjonen brydde ikke partiet seg om å vinne hæren, og det la ensidig vekt på massebevegelsen. Resultatet blei at hele massebe­vegelsen falt sammen straks Kuomintang blei reaksjonært. I lang tid et­ter 1927 fortsatte mange kamerater å gjøre det til partiets sentrale opp­gave å forberede opprør i byene og drive arbeid i de hvite områdene. Først etter at vi lyktes i å drive tilbake fiendens tredje «innringings- og undertrykkings»-felttog i 1931, endra en del kamerater grunnleggende holdning til dette spørsmålet. Men dette gjaldt ikke for hele partiet, og det var andre kamerater som ikke tenkte i de banene som er framstilt her. .

Erfaringa viser oss at Kinas problemer ikke kan bli løst uten væpna makt. Hvis vi forstår dette, vil det hjelpe oss til å føre motstandskrigen mot Japan framgangsrikt fra nå av. Den kjensgjerninga at hele nasjo­nen reiser seg i væpna motstand i krigen mot Japan, burde føre til at he­le partiet forstår bedre hvor viktig dette spørsmålet er. Og alle partimed­lemmer må være forberedt på å gripe til våpen og dra til fronten når som helst. Videre har dette møtet nå gitt klare retningslinjer for arbeidet vårt ved å vedta at partiets viktigste arbeidsfelt er i frontområdene og bak fiendens linjer. Dette er også ei utmerka motgift mot tendensen som fins hos noen av partimedlemmene til å bare være villige til å arbeide i parti­organisasjonene og i massebevegelsen, men uvillige til å studere eller del­ta i krigføring. Og det er ei utmerka motgift mot det at mange skoler ikke oppmuntrer studentene til å dra til fronten og liknende, I størstedelen av Kina er partiets organisatoriske arbeid og massearbeidet direkte knytta sammen med væpna kamp. Her fins det ikke, og det kan heller ikke finnes, partiarbeid eller massearbeid som er isolert og løsrevet fra den væpna kampen. Til og med i de bakre områdene som er fjernt fra stridssonene (som Yunnan, Guizhou og Sichuan) og i de områdene som er okkupert av fienden (som Beijing, Tianjin, Nanjing og Shang­hai) er partiets organisatoriske arbeid og massearbeid samordna med krigen, og det bør og må utelukkende tjene frontens behov. Kort sagt, hele partiet må legge stor vekt på krigen, studere militære spørsmål og forberede seg på å slåss.

II. KRIGSHISTORIA TIL KUOMINTANG

Det vil være nyttig å se på historia til Kuomintang, og se hvilken vekt det legger på krig.

Sun Yatsen satte i gang væpna opprør mot Ching-dynastiet[4] helt fra starten av da han organiserte ei lita revolusjonær gruppe. Tung Meng Hui-perioden[5] (Det kinesiske revolusjonære forbundet) var full av væp­na opprør helt fram til Ching-dynastiet blei styrta med våpen i revolu­sjonen i 1911. Så, under Det kinesiske revolusjonære partiets periode, gjennomførte Sun Yatsen et militært felttog mot Yuan Shih-kai.[6] Sei­nere hendinger, som forflytninga sørover av flåteenhetene,[7] ekspedisjo­nen nordover fra Kweilin[8] og grunnlegginga av krigsskolen i Whampoa[9], hørte også til Sun Yatsens militære virke.

Etter Sun Yatsen kom Chiang Kai-shek. Han brakte Kuomintangs militære makt til høydepunktet. Han setter hæren like høyt som sitt eget liv og ha erfaring fra tre kriger, nemlig nordekspedisjonen, borgerkri­gen og motstandskrigen mot Japan. I de siste ti åra har Chiang Kai-shek vært kontrarevolusjonær. Han har skapt en svær «sentralhær» for kontrarevolusjonære formål. Han har holdt fast på det avgjørende po­enget at den som har hæren har makta, og at krig avgjør alt. På dette området bør vi lære av han. På dette området er både Sun Yatsen og Chiang Kai-shek lærere for oss.

Sia revolusjonen i 1911 har alle krigsherrene klynga seg til hærene sine for sitt bare liv. De har lagt stor vekt på prinsippet «Den som har hæren, har makta.»

Tan Yen-kai[10] var en flink byråkrat med skiftende karriere i Hunan. Han var aldri bare sivil guvernør, men holdt alltid fast på å være både militær og sivil guvernør. Til og med da han blei president i den nasjo­nale regjeringa, først i Kanton og så i Wuhan, var han samtidig militær sjef for 2. armé. Det er mange slike krigsherrer som forstår dette sær­trekket ved Kina.

Det har også vært partier i Kina som ikke ville ha en hær. Det viktig­ste er Det progressive partiet[11]. Men til og med dette partiet var klar over at det ikke kunne få sete i regjeringa uten å ha noen krigsherrer i ryggen. I rekka av partiets beskyttere finner vi Yuan Shikai[12], Duan Qirui[13] og Chiang Kai-shek (som Statsvitenskapsgruppa[14], ei utbrytergruppe fra Det progressive partiet, har knytta seg til).

Noen få små politiske partier med kort historie, for eksempel Ung­domspartiet[15], har ingen hær, og derfor har de ikke kunnet komme noen veg.

I andre land er det ikke nødvendig at alle borgerlige partier har væpna styrker direkte under sin kommando. Men det er annerledes i Kina. På grunn av den føydale oppdelinga av landet er det de godseierne eller bor­gerlige grupperingene eller partiene med våpen som har makt, og de som har flest våpen, har mest makt. Når forholda er slik, må proletariatets parti se klart hvordan stoda virkelig er.

Kommunister kjemper ikke for militær makt for seg sjøl (de må ikke under noen omstendighet gjøre det, og de må aldri la noen følge ek­semplet til Zhang Guotao igjen), men de må kjempe for militær makt for partiet, for militær makt for folket. Ettersom vi nå står oppe i en na­sjonal motstandskrig, må vi også kjempe for militær makt for nasjonen. Den som er blåøyd i spørsmålet om militær makt, kan ikke oppnå noe som helst. Det er svært vanskelig for det arbeidende folket, som har blitt ført bak lyset og skremt av de reaksjonære herskende klassene i tusenvis av år, å bli klar over hvor viktig det er å ha våpen i sine egne hender. Nå som den japanske imperialistiske undertrykkinga og den landsomfatten­de motstanden mot den har drevet det arbeidende folket vårt inn på krigsskueplassen, må kommunister bevise at de er de mest politisk bevis­ste lederne i denne krigen. Alle kommunister må forstå denne sannhe­ten: «Politisk makt vokser ut av geværløpet.» Prinsippet vårt er at par­tiet styrer geværet, og geværet må aldri få lov til å styre partiet. Men har vi våpen, kan vi skape partiorganisasjoner. Den sterke partiorganisa­sjonen som Den åttende rutearméen har skapt i Nord-Kina, er bevis på det. Vi kan også skape kadrer, skoler og kultur- og massebevegelser. Alt i Yenan er skapt ved hjelp av våpen. Alt vokser ut av geværløpet. Ifølge den marxistiske teorien om staten er hæren den viktigste delen av stats­makta. Alle som ønsker å gripe og beholde statsmakta, må ha en sterk hær. Noen håner oss og kaller oss for tilhengere av «krigens allmakt». Ja, vi er tilhengere av det synet at revolusjonær krig er allmektig. Det er bra, ikke ille, det er marxistisk. Våpna til det russiske kommunistpartiet skapte sosialisme. Vi skal skape en demokratisk republikk. Erfaringer i klassekampen i imperialismens epoke lærer oss at arbeiderklassen og de arbeidende massene bare kan slå det væpna borgerskapet og godseierne ved geværets makt. Slik sett kan vi si at verden bare kan bli omforma med våpen. Vi er tilhengere av å avskaffe krigen, vi ønsker ikke krig, men krig kan bare bli avskaffa gjennom krig, og for å bli kvitt geværet er det nødvendig å gripe til geværet.

III. KRIGSHISTORIA TIL DET KINESISKE KOMMUNISTPARTIET

I perioden fra 1921 (da det kinesiske kommunistpartiet blei stifta) til 1924 (da Kuomintangs første nasjonale kongress blei holdt) — altså et tidsrom på tre til fire år — forsto ikke partiet vårt hvor viktig det var å delta direkte i krigsforberedelser og være med på å organisere væpna styrker. Det mangla fortsatt tilstrekkelig forståelse for dette spørsmålet i perioden 1924—27 og til og med seinere. Men etter 1924, da partiet be­gynte å delta på krigsskolen i Whampoa, gikk det inn i et nytt stadium og begynte å skjønne hvor viktige militære saker var. Partiet vant kon­troll over en del av hæren da det hjalp Kuomintang i krigene i Guangdong-provinsen og da det deltok i nordekspedisjonen.[16] Nederla­get for revolusjonen ga partiet en bitter lærepenge. Etter det organiserte partiet Nanchang-opprøret[17], høstinnhøstingsopprøret[18] og Kanton- opprøret, og gikk da inn i en ny periode da rødehæren blei grunnlagt. Dette var en avgjørende periode. Da forsto partiet vårt skikkelig hvor viktig hæren er. Motstandskrigen nå ville ha vært utenkelig hvis det ikke hadde vært noen rødehær, og hvis rødehæren ikke hadde utkjempa no­en krig i denne perioden, det vil si hvis kommunistpartiet hadde godtatt Chen Duxius likvidasjonisme.

På det ekstraordinære møtet som sentralkomiteen i partiet holdt den 7. august 1927, bekjempa den høyreopportunismen på det politiske om­rådet, og på den måten satte den partiet i stand til å ta et stort skritt framover. På den fjerde plenumssesjonen i januar 1931 bekjempa par­tiets sjette sentralkomite i ord «venstre»-opportunismen på det politiske området, men i virkeligheten gjorde de sjøl «venstre»-opportunistiske feil på nytt. Innholdet i de to møtene og den historiske rolla de hadde var ulike, men ingen av dem tok alvorlig på problemene i krig og strate­gi. Dette er ei kjensgjerning som viser at krigen ennå ikke var blitt gjort til tyngdepunktet i partiarbeidet. Etter at den sentrale partiledelsen flyt­ta inn i de røde områdene i 1933, endra denne situasjonen seg grunnleg­gende. Men det blei igjen gjort prinsippfeil i spørsmålet om krig (og alle andre hovedspørsmål), og dette førte til store tap i den revolusjonære krigen. På den andre sida var Zunyi-møtet i 1935 i hovedsak en kamp mot opportunismen på det militære området, og det satte krigsspørsmålet i første rekke. Dette gjenspeilte krigsforholda på den tida. I dag kan vi si med sikkerhet at det kinesiske kommunistpartiet i kampene de siste sytten åra ikke bare har smidd ei fast marxistisk politisk linje, men også ei fast marxistisk militær linje. Vi har klart å bruke marxismen for å løse ikke bare politiske, men også militære problemer. Vi har ikke bare lært opp en stor kjerne av kadrer som er i stand til å lede partiet og staten, men også en stor kjerne av kadrer som er i stand til å lede hæren. Disse bragdene er revolusjonens blomst, som er dynka med blod fra utallige falne helter. Det er ikke bare det kinesiske kommunistpartiet og det ki­nesiske folket som har grunn til å være stolt av dette, men også kommu­nistpartiene og folka i hele verden. Det er bare tre hærer i hele verden som tilhører proletariatet og det arbeidende folket, og det er hærene som er leda av kommunistpartiene i Sovjetunionen, Kina og Spania. Til nå har ikke kommunistpartiene i andre land noen militær erfaring, og derfor er hæren vår og de militære erfaringene våre enda mer dyrebare.

For å føre motstandskrigen mot Japan fram til seier, er det uhyre vik­tig å utvide og konsolidere Den åttende rutearméen, Den nye fjerde ar­méen og alle geriljastyrkene som partiet vårt leder. Ut fra dette prinsip­pet må partiet sende et tilstrekkelig antall av de beste medlemmene og kadrene sine til fronten. Alt for seier ved fronten! Den organisatoriske oppgava må være underordna den politiske oppgava.

IV. ENDRINGER I PARTIETS MILITÆRSTRATEGI I BORGERKRIGEN OG DEN NASJONALE KRIGEN

Det er verdt å studere endringene i militærstrategien til partiet vårt. La oss ta borgerkrigen og den nasjonale krigen hver for seg.

Borgerkrigen kan i grove trekk deles inn i to strategiske perioder. Ge­riljakrigføring var viktigst i den første perioden og regulær krigføring i den andre. Men denne regulære krigføringa var av den kinesiske typen. Den var regulær bare i den forstand at det blei gjennomført bevegelige operasjoner med konsentrerte styrker, og at kommandoen og organise­ringa var sentralisert og planlagt i en viss grad. I andre sammenhenger beholdt den geriljapreget, og som regulær krigføring var den på et lavt nivå og kunne ikke sammenliknes med den regulære krigføringa til uten­landske hærer. På noen områder kunne den ikke engang sammenliknes med krigføringa til Kuomintang-hæren. For så vidt var denne typen re­gulær krigføring derfor bare geriljakrigføring på et høyere nivå.

Motstandskrigen mot Japan kan også i grove trekk deles inn i to stra­tegiske perioder når det gjelder de militære oppgavene til partiet vårt. I den første perioden (som omfatter stadiene med strategisk defensiv og strategisk dødpunkt) er det geriljakrigføring som er hovedforma, mens regulær krigføring blir hovedforma i den andre perioden (stadiet med strategisk motoffensiv). Men geriljakrigen i den første perioden i mot­standskrigen har et innhold som skiller seg vesentlig fra innholdet av ge­riljakrigen i den første perioden i borgerkrigen, fordi de spredte oppga­vene til geriljaen blir utført av den regulære (dvs. til en viss grad regulæ­re) åttende rutearméen. På samme måte vil den regulære krigføringa i den andre perioden i motstandskrigen være forskjellig fra den regulære krigføringa i den andre perioden i borgerkrigen, fordi vi kan anta at det vil skje store endringer både i hæren og i operasjonene den foretar når den får moderne utstyr. Da vil hæren vår bli sterkt sentralisert og orga­nisert, og operasjonene den foretar vil miste mye av geriljapreget og få et sterkt regulært preg. Da vil det som nå er på et lavt nivå bli heva til et høyere nivå, og regulær krigføring av den kinesiske typen vil endre seg til den allmenne typen. Det blir oppgava vår i stadiet med den strategi­ske motoffensiven.

Vi ser altså at de to prosessene, borgerkrigen og motstandskrigen mot Japan, og de fire strategiske periodene i dem, inneholder tre endringer i strategien. Den første var endringa fra geriljakrigføring til regulær krig­føring i borgerkrigen. Den andre var endringa fra regulær krigføring i borgerkrigen til geriljakrigføring i motstandskrigen. Og den tredje blir endringa fra geriljakrigføring til regulær krigføring i motstandskrigen.

Den første av de tre endringene støtte på store vansker. Den innebar ei dobbelt oppgave. På den ene sida måtte vi kjempe ned høyretendensen — lokalt sneversyn og geriljavesen. Dette besto i at en tviholdt på geriljavaner og nekta å gå over til regulær krigføring. Denne tendensen vokste fram fordi kadrene våre undervurderte endringene i fiendens si­tuasjon og i våre egne oppgaver. Det var først etter mye omhyggelig sko­lering at denne tendensen litt etter litt blei korrigert i Det sentrale røde området. På den andre sida måtte vi også bekjempe «venstre»- tendensen til oversentralisering og eventyrpolitikk som la for stor vekt på regulær krigføring. Denne tendensen oppsto fordi noen av de leden­de kadrene overvurderte endringa i fiendens situasjon, stilte for høye oppgaver og gjorde mekanisk bruk av erfaringer fra utlandet uten om­syn til hvordan vilkåra faktisk var. I tre lange år (før Zunyi-møtet) gjorde denne tendensen at det sentrale røde området lei enorme tap, og den blei først retta på etter at vi hadde gjort erfaringer som vi betalte for med blod. Det var Zunyi-møtet som retta på dette.

Den andre endringa i strategien fant sted mellom de to ulike krigene, høsten 1937 (etter Lugouqiao-hendinga). Vi sto overfor en ny fiende, den japanske imperialismen, og hadde den tidligere fienden vår, Kuo­mintang (som fortsatt var fiendtlig overfor oss), som forbundsfelle. Krigsskueplassen var de veldige områdene i Nord-Kina (som midlertidig var fronten vår, men som snart blei fiendens bakre område, og som kom til å være det i lang tid). Endringa vi gjorde i strategien var uhyre viktig i denne særegne situasjonen. I denne særegne situasjonen måtte vi om­forme den tidligere regulære hæren til en geriljahær (i den forstand at den gjennomførte spredte operasjoner, men uten å legge om organiseringa eller disiplinen). Vi måtte omforme den tidligere bevegelige krigføringa til geriljakrig, sånn at vi kunne tilpasse oss den fienden som sto overfor oss og de oppgavene som lå foran oss. Men denne endringa så ut til å være et tilbakeskritt. Derfor måtte den være svært vanskelig å gjen­nomføre. Men innafor Kuomintang var det både folk som undervurder­te Japan og folk som lei av en sjukelig frykt for det, og det var noe en måtte rekne med i slike tider. Da Kuomintang gikk over fra borgerkrig til nasjonal krig, lei det mange unødige tap, i hovedsak fordi det undervurderte fienden, men også fordi det hadde en sjukelig frykt for Japan (eksempler på det er Han Fuju og Liu Zhi)[19]. Vi har på den andre sida gjennomført endringa ganske greitt, og istedenfor å li tap har vi vunnet store seirer. Grunnen er at det store flertallet av kadrene våre i god tid godtok sentralkomiteens riktige rettleiing, og var flinke til å dan­ne seg et bilde av situasjonen, sjøl om det forekom alvorlige diskusjoner mellom sentralkomiteen og noen av kadrene i hæren. Denne endringa var uhyre viktig både for å fortsette, utvikle og vinne motstandskrigen i sin helhet og for framtida til Kinas Kommunistiske Parti. Dette skjøn­ner vi straks hvis vi tenker på hvilken historisk betydning geriljakrigføringa mot Japan har for å avgjøre skjebnen til den nasjonale frigjørings­kampen i Kina. Kinas geriljakrig mot Japan er uten sidestykke, ikke ba­re i Østen, men kanskje i hele menneskehetens historie, fordi den er så uvanlig omfattende og langvarig.

Den tredje endringa, fra geriljakrigføring til regulær krigføring mot Japan, hører til den framtidige utviklinga av krigen. Den vil trulig skape en ny situasjon og nye vansker. Vi trenger ikke drøfte det nå.

V. GERILJAKRIGENS STRATEGISKE ROLLE I KRIGEN MOT JAPAN

den anti-japanske krigen som helhet spiller den regulære krigføringa hovedrolla og geriljakrigføringa ei hjelperolle, for bare regulær krigfø­ring kan avgjøre det endelige utfallet av krigen. For landet som helhet spiller den regulære krigføringa hovedrolla og geriljakrigføringa ei hjel­perolle i det første, og siste av de tre strategiske stadiene av krigen (defen­siven, dødpunktet og motoffensiven). I mellomstadiet spiller geriljakrig­føringa hovedrolla og den regulære krigføringa ei hjelperolle fordi fien­den kommer til å holde på de områdene han har okkupert. Vi for vår del kommer til å forberede oss på motoffensiven, men kommer ennå ikke til å være klare til å sette den i verk. Sjøl om dette stadiet kanskje blir det lengste, er det fortsatt bare ett av de tre stadiene i hele krigen. Derfor spiller den regulære krigføringa hovedrolla og geriljakrigføringa ei hjel­perolle, hvis vi ser krigen under ett. Dersom vi ikke forstår dette, ikke innser at regulær krigføring kommer til å avgjøre det endelige utfallet av krigen, og ikke legger vekt på å bygge en regulær hær og på å studere og lede regulær krigføring, kommer vi ikke til å klare å slå Japan. Dette er ei side av saka.

Men likevel har geriljakrigføring en viktig plass i strategien gjennom hele krigen. Dersom vi ikke fører geriljakrig og ikke legger stor nok vekt på å bygge geriljaenheter og geriljahærer og på å studere og lede gerilja­krigføring, kommer vi heller ikke til å klare å slå Japan. Grunnen til det­te er at hvis vi driver omfattende og hardnakka geriljakrigføring, kom­mer fienden til å forskanse seg trygt uten frykt for angrep i ryggen, for størsteparten av Kina kommer til å bli bakre områder for fienden. Han kommer til å påføre hovedstyrkene våre, som slåss ved fronten, store tap, og sette i verk stadig voldsommere offensiver. Altså blir det vanske­lig for oss å nå et dødpunkt, og vi kan risikere at vi ikke klarer å fortset­te motstandskrigen. Men sjøl om det ikke går slik, kommer det til å opp­stå andre ugunstige omstendigheter. Det kan for eksempel vise seg at vi ikke har samla styrker nok til motoffensiven, at vi må klare oss uten støtteaksjoner under motoffensiven, og at fienden kanskje klarer å er­statte tapa sine. Hvis disse omstendighetene oppstår, og vi ikke overvin­ner dem ved å utvikle omfattende og hardnakka geriljakrigføring i tide, blir det også umulig å slå Japan. Sjøl om geriljakrigføringa altså har en underordna plass i krigen som helhet, har den en uhyre viktig plass i strategien. Det er uten tvil en alvorlig feil å se bort fra geriljakrigføring når vi fører motstandskrigen mot Japan. Dette er den andre sida av saka.

I et stort land er det mulig å føre geriljakrig. Derfor fans det gerilja­kriger før i tida også. Men det er bare mulig å holde fram med en gerilja­krig når den er leda av kommunistpartiet. Det er grunnen til at gerilja­krigføring vanligvis slo feil før, og at den bare kan ende med seier i våre dager og bare i store land der det fins kommunistpartier, som i Sovjet­unionen under borgerkrigen der og i Kina i dag. Ut fra tilhøva og den allmenne krigssituasjonen er arbeidsdelinga mellom Kuomintang og kommunistpartiet i krigen mot Japan både nødvendig og riktig. Denne arbeidsdelinga går ut på at Kuomintang fører regulær front- krig, og kommunistpartiet driver geriljakrig bak fiendens linjer, og den er et spørsmål om gjensidige behov, gjensidig samordning og gjen­sidig hjelp.

På den måten forstår vi hvor viktig og nødvendig det var at partiet vårt endra den militære strategien sin fra regulær krigføring i den siste perioden av borgerkrigen til geriljakrigføring i den første perioden av motstandskrigen. De gunstige virkningene av denne endringa kan opp­summeres i disse atten punktene:

1) De områdene som er okkupert av fiendens styrker blir min­dre.

2) Baseområdene til våre egne styrker blir utvida.

3) Geriljaoperasjonene blir samordna med operasjonene på den regulære fronten for å binde fienden i det defensive stadiet.

4) Vi holder et fast grep om baseområdene bak fiendens linjer i dødpunktstadiet for å lette opplæringa og omorganiseringa av tropper ved den regulære fronten.

5) Geriljaoperasjonene blir samordna med operasjonene på den regulære fronten for å vinne tilbake tapt territorium i stadiet med motoffensiven.

6) Styrkene våre blir utvida så raskt og effektivt som mulig.

7) Kommunistpartiet blir utvida mest mulig, slik at det kan bli organisert ei partiavdeling i hver landsby.

8) Massebevegelsene blir bygd ut så breitt som mulig, slik at hele folket bak fiendens linjer kan bli organisert, bortsett fra fol­ket i støttepunktene til fienden.

9) Anti-japanske demokratiske politiske maktorganer blir opp­retta i så stort omfang som mulig.

10) Anti-japansk kultur- og utdanningsarbeid blir utbygd i størst mulig målestokk.

11) Folkets levekår blir forbedra i størst mulig grad.

12) Det blir så gunstige vilkår som mulig for at fiendetroppene går i oppløsning.

13) Det blir et så omfattende og varig inntrykk på stemninga i fol­ket som mulig, og moralen stiger i hele landet.

14) De vennligsinna hæravdelingene og partiene får så omfatten­de hjelp til framskritt som mulig.

15) Vi innretter oss etter at fienden er sterk og vi er svake, slik at vi lir færre tap og vinner flere seirer.

16) Vi innretter oss etter at Kina er stort og Japan lite, slik at vi kan få fienden til å li flere tap og vinne færre seirer.

17) Opplæringa av et stort antall kadrer til ledere blir så rask og effektiv som mulig.

18) Forsyningsproblemet blir løst best mulig.

Det er også heva over tvil at geriljaenhetene og geriljakrigføringa ikke kommer til å fortsette som nå, men at de kommer til å utvikle seg til et høyere nivå i kampens lange løp og smått om senn utvikle seg til regulæ­re enheter og regulær krigføring. I løpet av geriljakrigen skal vi bygge opp styrken vår og gjøre oss sjøl til ei av de avgjørende kreftene som skal knuse den japanske imperialismen.

VI. LEGG STOR VEKT PÅ Å STUDERE MILITÆRSPØRSMÅL

Alle stridsspørsmåla mellom to fiendtlige hærer må bli løst ved krig, og spørsmålet om Kina vinner eller taper denne krigen, avgjør om det skal overleve eller bli utsletta. Derfor kan ikke studier av militær teori, av strategi og taktikk og av politisk arbeid i hæren utsettes et øyeblikk. Sjøl om studiet vårt av taktikk fortsatt er mangelfullt, har de kameratene vå­re som driver med militært arbeid, oppnådd en god del de siste ti åra. De har brakt fram mye nytt på grunnlag av kinesiske forhold. Det som mangler er ei oppsummering. Men hittil er det bare noen få som har be­gynt å studere strategiske problemer og krigsteori. Vi har oppnådd før­steklasses resultater i studiet av det politiske arbeidet. Når det gjelder rikdom på erfaringer og tallet på og kvaliteten av nyvinninger, står vi bare tilbake for resultatene i Sovjetunionen. Også på dette området er det sammenfatning og systematisering som mangler. Å spre militær kunnskap er ei påtrengende oppgave for partiet og hele landet. Nå må vi legge stor vekt på alt (Jette, men mest av alt på krigsteori og teori om strategi. Jeg mener det er absolutt nødvendig at vi vekker interesse for studiet av militær teori hos alle medlemmene av partiet, og oppfordrer dem til å legge stor vekt på å studere militære spørsmål.

NOTER

1. Se Lenin, «Krigen og det russiske sosialdemokratiet» (1914) i Utvalgte verker i 12 bind, Forlaget Oktober 1976, bind 6, s. 9—19, «Konferansen til RSDAP-gruppene i utlan­det» (1915), i Samla verker, eng. utg., 1964, bind 21, s. 158—64, «Nederlaget til ens egen regjering i den imperialistiske krigen» (samme sted, s. 275—80), «Russlands nederlag og den revolusjonære krisa» (samme sted, s. 378—82). Disse artiklene er skrevet i 1914—15, og tar særskilt for seg den imperialistiske krigen på den tida. Se også Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes) historie, Kort framstilling, Forlaget Oktober 1974, s. 175—81.

2. 1 1924 slo dr. Sun Yatsen, i forbund med kommunistpartiet og de revolusjonære ar­beiderne og bøndene, «Handelsmennenes korps». Dette var kompradorenes og godseier­nes væpna styrker som dreiv kontrarevolusjonær virksomhet i Kanton i samarbeid med de britiske imperialistene. Den revolusjonære hæren, som var blitt oppretta på grunnlag av samarbeid mellom kommunistpartiet og Kuomintang, dro fra Kanton tidlig i 1925, ut­kjempa østfelttoget og slo troppene til krigsherren Chen Jiongming med støtte fra bøn­dene. Så dro den tilbake til Kanton og styrta krigsherrene fra Yunnan og Guangxi som hadde forskansa seg der. Den høsten gjennomførte den revolusjonære hæren det andre østfelttoget, og utsletta styrkene til Chen Jiongming en gang for alle. Disse felttoga, der medlemmer fra kommunistpartiet og Det kommunistiske ungdomsforbundet kjempa hel­temodig i fortroppen, førte til at Guangdong-provinsen blei samla politisk, og bana vegen for nordekspedisjonen.

3. Stalin, «Utsiktene for revolusjonen i Kina» Verker eng. utg., 1954, bind 8, s. 379.

4. I 1894 danna dr. Sun Yatsen en liten revolusjonær organisasjon i Honolulu som blei kalt Xingzhonghui (Selskapet for Kinas gjenreisning). Med støtte fra de hemmelige selskapene som fans blant folket, satte han i scene to væpna opprør i Guangdong- provinsen mot Qing-regjeringa etter at den hadde lidd nederlag i den kinesisk-japanske krigeni 1895. Det ene var i Kanton i 1895, det andre i Huizhou i 1900.

5. Tongmenghui, eller Det kinesiske revolusjonære forbundet (en enhetsfrontsorganisasjon av borgerskapet, småborgerskapet og en del av de store jordeierne som var mot Qing-regjeringa), blei danna i 1905 ved at Xingzhonghui (se forrige note) blei slått sammen med to andre grupper, Xingzhonghui (Selskapet for Kinas gjenfødelse) og Guangfuhui (Selskapet for å kaste av seg det utenlandske åket). Det la fram et borgerlig revolusjonsprogram som slo til lyd for «å utvise tartarene (mandsjuene), vinne tilbake Ki­na, opprette en republikk og innføre lik rett til å eie jord». I perioden med Det kinesiske revolusjonære forbundet allierte dr. Sun Yatsen seg med de hemmelige selskapene og en del av den nye hæren til Qing-regjeringa og satte i gang flere væpna opprør mot Qing- regimet. Det er verdt å merke seg oppstandene i Pingxiang (Jiangxi-provinsen), Liuyang og Liling (Hunan-provinsen) i 1906, i Huanggang, Chaozhou og Jinzhou (Guangdong- provinsen), og i Chennankuan (Gangxi-provinsen) i 1907, i Hokou (Yunnan-provinsen) i 1908 og i Kanton i 1911 Oppstanden i Kanton blei fulgt av Wuchang-opprøret samme år, som førte til at Qing-dynastiet blei styrta.

6. I 1912 blei Det kinesiske revolusjonære forbundet omorganisert til Kuomintang som inngikk kompromiss med regimet til krigsherrene i nord, leda av Yuan Shikai. I 1913 marsjerte troppene til Yuan sørover for å undertrykke de styrkene som hadde vokst fram i provinsene Jiangxi, Anhui og Guangdong i løpet av revolusjonen i 1911 Dr. Sun Yatsen organiserte væpna motstand, men den blei snart knust. Dr. Sun Yatsen forsto feilen med kompromiss-politikken til Kuomintang, og i 1914 danna han Chung Hua Ke Ming Tang (Det kinesiske revolusjonære partiet) i Tokyo, Japan, for å skille sin organisasjon fra Kuo­mintang, slik det var på den tida. Det nye partiet var i virkeligheten et forbund av de poli­tiske representantene for en del av småborgerskapet og en del av borgerskapet, mot Yuan Shikai. Ved hjelp av dette forbundet satte dr. Sun Yat-sen i gang et mindre opprør i Shanghai i 1914. Da Yuan Shikai utnevnte seg sjøl til keiser i 1915, dro Tsai Ngo og an­dre av garde fra Yunnan for å gripe inn mot han. Dr. Sun slo også aktivt til lyd for og opp­muntra til væpna motstand mot Yuan Shikai.

7. I 1917 dro dr. Sun Yatsen fra Shanghai til Kanton i spissen for en flåtestyrke som var under hans innflytelse. Ved å bruke Kwangtung som base og ved å samarbeide med krigsherrene i sørvest, som var mot krigsherren Duan Qirui i nord, danna han ei militær­regjering som var mot Duan Qirui.

8. I 1921 planla dr. Sun Yatsen en ekspedisjon nordover fra Guilin i Guangxi- provinsen. Men planen gikk i vasken da hans underordna, Chen Jiongming, som var i forbund med krigsherrene i nord, sveik han.

9. Krigsskolen lå i Whampoa nær Kanton, og blei oppretta av dr. Sun Yatsen i 1924 med hjelp fra det kinesiske kommunistpartiet og Sovjetunionen. Dette skjedde etter at Kuo­mintang var omorganisert. Før Chiang Kai-shek sveik revolusjonen i 1927, blei krigssko­len drevet av Kuomintang og kommunistpartiet i fellesskap. På forskjellige tidspunkter hadde kameratene Zhou Enlai, Ye Jianying, Yun Tai-ying, Hsiao Chu-nu og andre ansvarlige stillinger ved krigsskolen. Mange av kadettene var medlemmer av kommunist­partiet eller Det kommunistiske ungdomsforbundet, og de utgjorde den revolusjonære kjernen på krigsskolen.

10. Tan Yankai var født i Hunan, og hadde vært en hanlin, medlem av det keiserlige akademiet, under Qing-dynastiet. Han var en karrierejeger som først slo til lyd for kon­stitusjonelt monarki, og etterpå deltok i revolusjonen i 1911. At han seinere slutta seg til Kuomintang, gjenspeiler motsigelsen mellom godseierne i Hunan og krigsherrene i nord.

11. Det progressive partiet blei organisert av Liang Qichao og andre under Yuan Shikais beskyttende vinger i republikkens første år.

12. Yuan Shikai var lederen for krigsherrene i nord i de siste åra av Qing-dynastiet. Etter at Qing-dynastiet blei styrta ved revolusjonen i 1911, rana han til seg presidentembetet i republikken og organiserte den første regjeringa til krigsherrene i nord, som repre­senterte storgodseierklassen og stor-kompradorklassen. Dette gjorde han ved å støtte seg på de kontrarevolusjonære væpna styrkene og imperialistene, og ved å utnytte den forson­lige karakteren til borgerskapet som leda revolusjonen da. I 1915 ville han gjøre seg sjøl til keiser, og for å få støtte fra de japanske imperialistene, godtok han de tjueen krava Japan satte fram for å få eneherredømme over hele Kina. I desember samme år blei det opprør i Yunnan-provinsen mot at han hadde rana til seg trona. Dette ga straks gjenlyd og fikk støtte i hele landet. Yuan Shikai døde i Peking i juni 1916.

13. Duan Qirui var en underordna av Yuan Shikai i mange år. Han leda Anhui- klikken blant krigsherrene i nord. Etter at Yuan døde, kontrollerte han regjeringa i Beijing mer enn én gang.

14. Den ekstremt høyreorienterte Statsvitenskapsgruppa blei danna i 1916 av en del av Det progressive partiet og en del av Kuomintang. Snart spilte de på krigsherrene i sør, snart på dem i nord, for å grafse til seg stillinger i regjeringa. Under nordekspedisjonen i 1926—27 begynte de pro-japanske medlemmene av gruppa, som Huang Fu, Chang Chun og Yang Yongtai, å samarbeide med Chiang Kai-shek. De brukte den reaksjonære poli­tiske erfaringa si til å hjelpe han med å bygge opp et kontrarevolusjonært regime.

15. Ungdomspartiet, også kalt Det kinesiske ungdomspartiet eller Etatist-partiet, blei danna av en handfull skruppelløse fascistiske politikere. De gjorde kontrarevolusjonær karriere ved å bekjempe kommunistpartiet og Sovjetunionen, og fikk økonomisk støtte fra de ulike reaksjonære gruppene som satt med makta, og fra imperialistene.

16. Kamerat Mao Zedong sikter her i hovedsak til det sjølstendige regimentet som blei kommandert av general Yeh Ting, en kommunist, under nordekspedisjonen. Se «Kampen i Jinggang-fjella», Verker i utvalg, bind 1, Forlaget Oktober 1978, note 14 s. 106.

17. Det berømte opprøret den 1. august 1927, som blei leda av Kinas Kommunistiske Parti, fant sted i Nanchang, hovedstaden i Jiangxi-provinsen. Opprøret skulle bekjempe Chiang Kai-sheks og Wang Jingweis kontrarevolusjon og fortsette revolusjonen fra 1924—27. Mer enn tretti tusen soldater var med i opprøret, som blei leda av kameratene Zhou Enlai, Zhu De, He Long og Yeh Ting. Opprørshæren trakk seg som planlagt til­bake fra Nanchang 5. august, men lei nederlag da den nærma seg Chaozhou og Shantou i Guangdong-provinsen. Seinere kjempa en del av styrkene, som blei leda av kameratene Zhu De, Chen Yi og Lin Biao, seg fram til Jinggang-fjella. Der slutta de seg til 1. divi­sjon av den første revolusjonære arbeider- og bondehæren under kamerat Mao Zedong.

18. Det berømte høstinnhøstningsopprøret under ledelse av kamerat Mao Zedong blei satt i verk i september 1927 av folkets væpna styrker i fylkene Xiushui, Pingxiang, Pingkiang og Liuyang på grensa mellom Hunan og Jiangxi. Disse styrkene var 1. divisjon av den første revolusjonære arbeider- og bondehæren. Kamerat Mao Zedong leda denne styrken til Jinggang-fjella, der det blei oppretta en revolusjonær base.

19. Han Fuju var en Kuomintang-krigsherre i Shandong-provinsen. Liu Chih, en an­nen krigsherre som kommanderte Chiang Kai-sheks personlige tropper i Henan- provinsen, var ansvarlig for forsvaret av Paoting-området i Hebei etter utbruddet av motstandskrigen mot Japan. Begge to flykta for japanerne uten å løsne et skudd.