Av redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane
Proletarer i alle land, foren dere!
Til forsvar for den marxistiske læra om lederskap
Det marxistiske konseptet om lederskap angripes igjen og igjen. Den småborgerlige individualismen og motviljen mot å underkaste seg noe utenom seg selv og sitt eget ego, kommer blant annet til uttrykk i at småborgerlige sosialister ikke aksepterer proletarisk revolusjonær ledelse og organisering. De forfekter i stedet det anarkistiske prinsippet om flat struktur og sier «kollektiv ledelse» når de egentlig mener ingen ledelse. Det absolutte og absurde bunnpunktet er nådd, når man avviser teorien veiledende tenkning og stor ledelse, samtidig som man kaller seg marxist-leninist-maoist.
Innledning
Den nye gruppa Revolusjonære Kommunister sier de er maoister, men angriper venstresida i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, blant annet ved uforsonlige og svartmalende angrep på konseptet for lederskap slik det formuleres av denne venstresida. I denne forbindelse bygger de videre på en kritikk skrevet av Mats Alfred Olsen på bloggen MLM Thoughts. RK og Olsen kritiserer Perus Kommunistiske Parti og formann Gonzalo for deres teori om lederskap. Problemet er at det for det første er hyklersk å angripe konseptet om store ledere og veiledende tenkning med sitater og henvisninger til Stalin, formann Mao og maoismen, til og med under bilder av den store lederen Mao, og for det andre at man umulig kan avvise Perus Kommunistiske Partis konsept om lederskap, uten å samtidig avvise hele den marxistiske teorien om lederskap.
Perus Kommunistiske Parti har ikke funnet opp en ny lære innen dette spørsmålet. De har videreutviklet og syntetisert allerede veletablerte standpunkt som vi finner hos alle andre kommunistiske klassikere. PKP har løftet forståelsen og gjort den mer tilgjengelig for massene, men det er ikke en lære som begynner med formann Gonzalo. Å avvise konseptet om store ledere og veiledende tenkning vil med nødvendighet innebære at man avviser formann Maos store ledelse og Mao Zedongs tenkning, og også tenkninga og lederskapet til Marx, Engels, Lenin og Stalin. Vi vil i denne teksten forsvare den marxistiske læra om lederskap.
Vi understreker innledningsvis at Revolusjonære Kommunister sier de ønsker et vennlig forhold til andre grupper. Vi tar dem derfor på ordet og vil omtale dem som våre venner, og vi ønsker ikke å skape noe fiendskap, selv om vi svarer på den kritikken de reiser. Det er disse som har «kastet hansken» ved å publisere omfattende og offentlige angrep på venstresida i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, og således er det ikke vi som innleder denne debatten. Vi svarer ikke for å antagonisere motsigelsen, men kun for å forsvare marxismen. Vi vil også innledningsvis understreke at vi avviser påstanden om at venstresida bruker begrepet «hovedsakelig maoisme» for å skille seg fra andre. Dette er en presisering av hva som er hovedsakelig i marxismen-leninismen-maoismen, og at maoismen er det nye, tredje, og høyere stadiet av ideologiens utvikling. Om stadiet er høyere, må det også være hovedsakelig. Å avvise dette er å avvise dialektikken, og også avvise maoismen som det nye, tredje og høyere stadiet av proletariatets ideologi. Å sette maoisme opp mot «hovedsakelig maoisme» er fullstendig absurd, en umulighet rett og slett.
Våre venner fremstiller det som at Perus Kommunistiske Parti står i en form for særstilling i synet på individuell ledelse, som vi mener er uløselig knyttet til den kollektive ledelsen i det kommunistiske partiet. I virkeligheten fører PKP kun marxismens veletablerte syn videre, og alle kommunistiske partier har praktisert arbeidsdeling innenfor lederskapet, praktisert personlig ansvar og alle seierrike partier har generert ledere over lederne. I denne forbindelse anbefaler vi teksten «Regarding the Thought of Lenin» fra nummer 2 av tidsskriftet El Maoista1 og en rekke internasjonale erklæringer signert av maoistiske partier og organisasjoner verden over. Vi anbefaler også Lenins bok Ett skritt fram og to tilbake og brevene fra Kinas Kommunistiske Parti i Den store polemikken, særlig brevet om Stalins rolle, for å lære om både store ledere og generelt om kampen mot småborgerlig individualisme og anarkisme i organisasjonsspørsmål. For å se nærmere på røttene til den marxistiske teorien om ledere, kan man gå til Plekhanovs bok om individets rolle i historien.
Anførerskap genereres med historisk lovmessighet
Angående hvilket ord våre venner bruker, er vi glade for at de stort sett oversetter dette til «førerskap» og ikke bare skriver «jefatura» som enkelte høyreopportunister gjør. Selv har vi oversatt «jefatura» til «anførerskap». Vi skal ikke påstå at det er mer korrekt enn «førerskap», men vi antar at det likevel er en grunn til at de ikke bruker vår oversettelse, selv om de vet utmerket godt hva denne er. Vi er uansett enige i at «førerskap» er mer korrekt norsk enn «stor ledelse», selv om det er innholdet som er vesentlig, ikke ordet i seg selv. «Jefé» er spansk for «sjef», og synonymt med både leder og fører. Det brukes hyppig i spansk, og er altså ikke noe mystisk, slik man kan få inntrykk av når enkelte høyreopportunister insisterer på å bruke det spanske ordet «jefatura» uten å oversette det. Ordet «jefatura» oversettes av spansk-engelske ordlister til «leadership» og «headquarter», så det er altså i utgangspunktet et eksisterende ord på spansk, og ikke et ord oppfunnet av PKP. Altså vil «lederskap» være en vel så god oversettelse som «anførerskap» og «førerskap», og det som er vesentlig er uansett ikke selve ordet men hva Perus Kommunistiske Parti legger i det.
Her begynner våre venners nye problemer, da de i stedet for å gå til kilden og referere til Perus Kommunistiske Parti, begynner i en annen ende. De henviser for eksempel først til en definisjon i en artikkel publisert av Struggle Sessions. Vi ser dette som en typisk opportunistisk metode. Vi mener det korrekte utgangspunktet for en diskusjon om Perus Kommunistiske Partis syn på anførerskap og veiledende tenkning, er dokumentet «Om Gonzalos tenkning» av Perus Kommunistiske Parti, som inngår i partiets grunnleggende dokumenter og dets enhetsgrunnlag. Her skriver partiet:
«Enhver revolusjon vil i sin utviklingsprosess (…) skape en gruppe ledere og særlig én leder, som representerer og leder revolusjonen med anerkjent autoritet og innflytelse. Hos oss uttrykkes dette konkret, med historisk nødvendighet og av historiske årsaker, i formann Gonzalo, leder for partiet og revolusjonen.
Men videre, og dette er grunnlaget for ethvert anførerskap, vokser det fram en veiledende tenkning i en revolusjon. Slik tenkning er resultatet av at man tillemper de universelle sannhetene i det internasjonale proletariatets ideologi på de konkrete forholdene i hver enkelt revolusjon.»2
Det eneste vi har å utsette på dette sitatet, som vi her har forkortet og som vi oppfordrer lesere til å lese i sin helhet og sammenheng, er at oversetterne har skrevet «historiske årsaker» i stedet for det mer korrekte «historisk tilfeldighet». Vi tar stilling helt og fullt for Perus Kommunistiske Partis tese om at enhver revolusjon skaper en gruppe ledere og, av historisk nødvendighet og tilfeldighet, særlig én leder, og at grunnlaget for dette er den veiledende tenkningen som oppstår når ideologien fusjonerer med de konkrete forholda i hver revolusjon. Vil våre venner benekte at dette var tilfellet i Russland med Lenin og i Kina med formann Mao?
For å utdype litt mer, forklarer formann Gonzalo at et parti har mange ledere, men at av disse lederne dannes en etterhvert solid og velprøvd gruppe av ledere av ledere, og at det i denne gruppens sentrum genereres en leder av disse topplederne. At revolusjoner genererer en gruppe ledere, og at en gruppe ledere også genererer én leder som fører disse an, gjelder ikke bare proletariske revolusjoner. Vi finner at den samme historiske loven kommer til uttrykk i de borgerlige revolusjonene med ledere som Cromwell, Washington, Robespierre, Napoleon, Bolivar, Garibaldi og så videre. Dette skjer av både nødvendighet og tilfeldighet. Det var en historisk nødvendighet at den franske revolusjonen genererte ledere. At det ble akkurat de konkrete personene, for eksempel Robbespierre og Napoleon, var resultat av historiske tilfeldigheter. Om Napoleon hypotetisk sett hadde falt i strid som ung korporal, ville en annen leder steget til topps for å representere de kreftene som Napoleon ble anfører for. Å forstå dette, og å forholde seg bevisst og aktivt til denne loven, altså å ha innsikt i nødvendigheten slik at man kan handle på grunnlag av denne innsikten, er på ingen måte i strid med marxismen og tesen om kollektiv ledelse. Tvert om er det umulig å avvise dette, om man anerkjenner den dialektiske materialismen. Dialektikken kjenner ingen fullstendig likevekt, kun ujevn utvikling. Ergo kan ikke alle være like mye leder, selv ikke i et parti av ledere. Et parti må ha en sentralkomité og en sentralkomité må ha sitt politiske byrå og dens politiske byrå må ha sin øverste ansvarlige, en leder for lederne.
Å angripe lederskapet er å angripe partiet og proletariatets diktatur
Videre ser vi at de store revolusjonene genererer store ledere som blir noe mer enn en ordstyrer eller en første blant likeverdige eller innehaver av en formell posisjon. Disse får en særegen stilling som store ledere eller anførere. Vi ser dette aller mest fremstående med Marx, Lenin og Mao, og dernest med Engels, Stalin og Gonzalo, for ikke å glemme de titalls og hundretalls lederne i de neste rekkene, kamerater som for eksempel Luxemburg, Gramsci, Kaypakkaya og Majumdar. Josef Stalin beskriver hvordan han allerede ved overgangen til 1900-tallet, så at Lenin sto i en særstilling:
«På den tida så jeg ikke bare på ham som en leder av partiet, men som den virkelige grunnleggeren av det. For det var bare han som forsto den indre kjerna i og de tvingende behova til partiet vårt. Når jeg sammenlignet ham med de andre lederne i partiet vårt, forekom det meg alltid at han var et hode høyere enn kollegaene sine — Plekhanov, Martov, Axelrod og de andre. Det forekom meg at Lenin, sammenlignet med dem, ikke bare var en av lederne, men en leder av første klasse, ei kongeørn (…)»3
Våre venner vil kanskje i ord si seg enig med Stalin i denne beskrivelsen av Lenin, men dermed blir deres avvisning av syntetiseringen hos Perus Kommunistiske Parti, ganske selvmotsigende. Om vi tar et skritt videre har formann Gonzalo selv gitt en utdyping og veiledning til å forstå partiets syn i det store intervjuet med El Diario i 1988, hvor han blant annet svarer på anklagen om persondyrking, her i dansk oversettelse:
«Her må vi huske Lenins tese om spørsmålet om sammenhengen mellom anførere-parti-klasse-masser. Vi tror at revolusjonen, partiet, klassen, genererer anførere, genererer en gruppe anførere. Sånn har det vært i alle revolusjoner. Hvis vi f.eks. tenker på Oktoberrevolusjonen, har vi Lenin, Stalin, Sverdlov og noen få navn til, en liten gruppe. Det samme med den kinesiske revolusjonen har vi også en liten gruppe anførere: Formann Mao Zedong og kameratene Kang Sheng, Jiang Qing, Zhang Chunqiao og andre. Slik er enhver revolusjon, så dette skjer også i vår revolusjon. (…) i Engels’ forstand – generert en gruppe anførere. Det er en nødvendighet å generere anførere og en anfører, men hvem denne konkret blir bestemmes av tilfeldigheter, det vil si helheten av spesifikke omstendigheter som konkretiserer seg selv på et gitt sted og tidspunkt. Således er det også i vårt tilfelle generert et anførerskap.
(…) At det er undertegnede som har blitt anfører for partiet og revolusjonen, har å gjøre med historisk nødvendighet og tilfeldighet, som resolusjonene sier, og selvfølgelig har det å gjøre med Gonzalos tenkning. Ingen vet hva revolusjonen og partiet kan få ut av hver av oss, og når det blir klart, er det eneste passende å ta på seg ansvaret.
Vi har beveget oss innenfor Lenins tese, som er rettferdig og korrekt. Personkulten er et revisjonistisk standpunkt. Allerede Lenin advarte oss mot problemet med fornektelse av anførerne, akkurat som han understreket behovet for at klassen, partiet og revolusjonen skulle generere sine egne ledere og gjøre ledere til anførere og anførere til anførerskap. Det er en forskjell som er verdt å understreke. Å være leder er en organisatorisk plikt, mens vi forstår anførere og et anførerskap som en anerkjennelse av autoritet i partiet og revolusjonen, ervervet og prøvd gjennom en lang kamp, vi forstår det som de som i teori og praksis viser seg i stand til å stå i spissen og veilede oss til fremgang og seier, for å oppnå vår klasses idealer.
Khrusjtsjov tok opp spørsmålet om personkulten for å bekjempe kamerat Stalin. Men som vi alle vet, var det et påskudd. I utgangspunktet var det for å bekjempe proletariatets diktatur. (…) Oppsummert er personkulten en ondsinnet revisjonistisk tese som ikke har noe å gjøre med vår oppfatning av anførere som er i overensstemmelse med leninismen.»4
Vi oppfordrer igjen leserne til å lese hele intervjuet med formann Gonzalo. Slik vi ser det gir formann Gonzalo her en oppklaring for de som ønsker å bli opplyst. Han viser her til en forståelse av lederskap (eller «førerskap» eller «anførerskap»), altså av ledernes leder, som er korrekt fordi den er dialektisk-materialistisk. Av nødvendighet og tilfeldighet vil revolusjoner generere ledere, og en leder av lederne, på grunnlag av den veiledende tenkninga. Anerkjenner man Lenins tenkning, i sin tid omtalt som bolsjevisme, og Mao Zedongs tenkning, og om man anerkjenner disse som store ledere generert av historisk nødvendighet og tilfeldighet, så vil man ikke ha noe problem med å akseptere formann Gonzalos marxistiske gjendriving av den revisjonistiske tesen om «personkult».
Formann Gonzalo avslører her nettopp hva som er essensen i den høyreopportunistiske kritikken av våre ledere og av selve det marxistiske konseptet om lederskap: Det er et fordekt angrep på proletariatets ledere, på proletariatets parti og på selve proletariatets diktatur. Alternativt er det en påstand om at Lenin og Mao steg til toppen kun av tilfeldighet, eller kun fordi de var geniale, og ikke i det hele tatt av nødvendighet. Dette er i så fall et metafysisk syn fullstendig i strid med den dialektiske materialismen. Marxismen anerkjenner ingen rent tilfeldig utvikling av historien, men ser at dens utvikling har visse lover, og at det er disse lovene som til syvende og sist setter seg igjennom. Her ser vi ofte at høyreopportunister, under dekke av å angripe «determinisme» og «mekanisk tenkning», rett og slett avviser dette grunnleggende synet som for lengst ble etablert av Marx og Engels, da de grunnla marxismen.
Tesen om persondyrking er revisjonistisk
Våre venner spør:
«Hva skulle ellers vært persondyrking, om ikke det å framholde en person som selve legemliggjøringen av partiet og dets førende tenkning? Denne persondyrkinga illustreres blant annet i plakater og annen propaganda fra Peru, hvor personen Gonzalo blir brukt som symbol på partiet og hvor partimedlemmer og massene blir framstilt som om de hyller Gonzalo.»5
Videre skriver de at Stalin og Mao var gjenstand for «persondyrking». Vårt svar er at de her praktiserer revisjonisme og ikke marxisme. Konseptet om og fokuset på «persondyrking» har våre venner overtatt fra renegatene Khrustsjov og Deng i deres angrep på Josef Stalin og formann Mao under dekke av å kritisere «persondyrking». Slik formann Gonzalo slår fast er tesen om «personkult» i den internasjonale kommunistiske bevegelsen en revisjonistisk tese. Det er et fordekt angrep på ledelsen, uansett om det rettes mot Lenin, Stalin, formann Mao eller formann Gonzalo. Våre venner underbygger ironisk nok sitt syn blant annet ved å henvise til Mao og Stalin, og da Mats Alfred Olsen først skrev dette, var det på hans egen blogg som er utrustet med et stort bilde av Mao og et av hans ikoniske sitater. De kaller seg maoister og bruker bilder av Mao, men hevder deretter at å bruke personer på denne måten er «persondyrking». Hva skulle ellers vært hykleri, om ikke dette?
Videre hevder de at de siterer Mao, men den som undersøker kilden vil se at det er lederartikkelen i Folkets Dagblad fra 5.april i 1956 som siteres, og at versjonen de siterer fra er en engelsk oversettelse gjengitt i en uoffisiell utgivelse av formann Maos verker, utgitt i India mer enn tjue år etter formann Maos død.
Først tar vi herved stilling mot innholdet i denne artikkelen. Dernest tar vi stilling mot våre venners anvendelse av den og hvor upresise de er i omgangen med sitater og henvisninger. Denne lederartikkelen, i den formen vennene siterer fra, er publisert på engelsk i et uoffisielt bind 7 av Maos verker i utvalg, utgitt i 1990 av det indiske forlaget Kranti Publications. Vi vet ikke mer om denne utgivelsen. Forøvrig ble bare de fire første bindene av formann Maos verker i utvalg utgitt i det revolusjonære Kina, mens formann Mao levde og før revisjonistene grep makta. Utdraget våre venner har sitert fra, omfatter også denne setningen (vår oversettelse):
«Kampen mot personkulten, som ble initiert på den 20. partikongressen, er en stor og modig kamp kommunistene og Sovjetunionens folk fører for å feie vekk ideologiske hindre for deres fremmarsj…»6
Med andre ord er dette en lederartikkel som tar stilling for den revisjonistiske 20. partikongressen i Sovjetunionens Kommunistiske Parti hvor Khrustsjov angrep kamerat Stalin på det nedrigste vis! Våre venner tar ved sitt sitat stilling for Khrustsjovs angrep på Stalin, og for hans revisjonistiske tese om «personkulten». Våre venner viser dermed tydelig at deres avvisning av Perus Kommunistiske Partis marxistiske syn på lederskap, i virkeligheten viderefører den revisjonistiske tesen om persondyrking. Slik må det også være, da Perus Kommunistiske Parti kun har syntetisert marxismens allerede etablerte syn.
Mot dette vil vi heller løfte fram det korrekte standpunktet til Kinas Kommunistiske Partis da de reiste fanen til kamp mot Khrustsjovs revisjonisme, i teksten «Spørsmålet om Stalin» fra redaksjonene for Røde Fane og Folkets Dagblad i 1963, hvor de skriver:
«KKP har alltid framholdt at Krustsjov tok feil da han fullstendig fordømte kamerat Stalin under påskudd av å «bekjempe persondyrkinga» og at han hadde andre motiver for å gjøre det. (…) «bekjempelsen av persondyrkinga» krenker hele Lenins lære om det innbyrdes forholdet mellom ledere, parti, klasse og masser, og undertrykker kommunismens prinsipp om demokratisk sentralisme. (…) Stalin var den store lederen for proletariatets diktatur i den internasjonale kommunistiske bevegelsen i en hel historisk epoke, og han må vurderes med større omhu. (…) Det er under dekke av å «bekjempe persondyrkinga» at lederne for SUKP prøver å fornekte Stalin fullstendig. (…) Marxist-leninister framholder at dersom proletariatets revolusjonære parti virkelig skal tjene som proletariatets hovedkvarter i kampen, må det behandle det innbyrdes forholdet mellom ledere, parti, klasse og masser på en riktig måte og være organisert etter prinsippet med demokratisk sentralisme. Et slikt parti må ha en forholdsvis stabil lederkjerne, som må bestå av en gruppe ledere som er grundig prøvd og er dyktige til å forbinde marxismen-leninismens allmenne sannhet med revolusjonens konkrete praksis. (…) Det er ingen ny ting i den internasjonale kommunistiske bevegelsens historie at marxismen-leninismens fiender bakvasker proletariatets sak ved å bruke et slikt slagord som å «bekjempe persondyrkinga». Det er et skittent knep som folk gjennomskua for lenge siden.»7
Disse utdragene, og igjen oppfordrer vi til å lese hele teksten, viser både at formann Gonzalo syntetiserer allerede etablerte sannheter, at han direkte viderefører KKPs og formann Maos syn, og Lenins syn, og vi mener de også presist avdekker våre venners virkelige agenda: Ved å kjempe «mot persondyrking» og «mot jefatura», undergraver de den proletariske saken ved å angripe formann Gonzalo, hans lederskap og hans tenkning, og det fungerer som et knep.
Våre venner vil frekt nok lene seg til de store lederne Stalin og Mao når de angriper «personkulten» rundt formann Gonzalo, men det ville være absurd i våre øyne å påstå at Perus Kommunistiske Parti gikk lenger i å «dyrke personer» eller å «dyrke lederskapet», enn man gjorde i Sovjetunionen og Kina under lederskapet til Stalin og Mao. Under og etter den store antifascistiske krigen ble Josef Stalin løftet fram som Sovjetunionens og verdensproletariatets anfører. Under kulturrevolusjonen i Kina ble formann Mao korrekt løftet fram som den store lederen av partiet og revolusjonen. Dette skjedde selvsagt ikke i strid med marxismen og mot ledelsens linje. En slik påstand ville også være absurd.
Våre venner setter kollektiv ledelse og en gruppe av ledere og at partiet skal bestå av ledere opp mot konseptet om anførerskap. De hevder også at Gonzalos tenkning innebærer at «det viktigste er å bygge en leder» og at ikke alle i partiet skulle bygges som ledere. De spekulerer ut fra dette feilaktige ståstedet rundt følgene for interndemokrati, og fabulerer om at lederen dermed skal holde alle innledninger og taler og appeller og så videre. Vi avviser dette. For det første kan alle selv se hva både KKP og formann Gonzalo skriver, og se at de er for kollektiv ledelse, for et parti av ledere og en gruppe av ledere. For det andre er antydningen om at Gonzalo skal ha holdt alle appeller og taler ikke bare absurd, men det avslører også at våre venner har et overdrevent fokus på taler og appeller. Er dette de eneste viktige oppgavene i et parti? Eller er appeller og taler hovedgeskjeften til en leder? Vi ser det ikke slik. I en prateklubb eller for småborgerlige intellektuelle kan dette være tilfelle, men ikke i proletariatets parti.
De avslører også at mot det marxistiske prinsippet om å forene kollektiv ledelse med individuell ledelse, setter våre venner fram den anarkistiske linja for rotasjon av makt da de skriver: «Dersom en har prinsippet om kollektiv ledelse og prinsippet om et parti av ledere, må alle utfordres på slike oppgaver, og en må rotere på hvem som får disse oppgavene.»
Med dette avviser de hele den demokratiske sentralismen, det viktigste punktet i partiets organisatoriske konstruksjon. Om våre venner likevel er ærlige, og kun har misforstått, så kan vi berolige dem og oppklare misforståelsen: Perus Kommunistiske Parti har fostret ikke bare én leder, men svært mange. En av formann Gonzalos store bedrifter var nettopp å fostre fremragende kommunister. Ingen kommunistiske ledere er mot å utfordre alle kommunister til å utvikle seg og herde seg, og å utdanne dem og utfordre dem blant annet til å agitere overfor massene. Dessverre ser vi at mange i småborgerskapet er utålmodige etter å løfte seg selv fram av hensyn til eget ego, og ikke for å fostre seg som proletariske revolusjonære, og at mange med proletarisk bakgrunn er mer beskjedne. Perus Kommunistiske Parti organiserte enorme mengder fattige bønder, partiet hadde en svært stor kvinneandel. Ser man filmklipp fra folkekrigen på 1980-tallet, så ser man hvordan partiet fostret ledere og talere fra de mest undertrykte og utbytta massene. Argumentasjonen til våre venner forholder seg ikke til virkeligheten, de skaper stråmenn og angriper disse, på grunnlag av et småborgerlig anarkistisk syn på organisering.
Et mørkt angrep på den peruanske revolusjonen, partiet og dets leder
Videre resirkulerer de gamle løgner mot folkekrigen i Peru:
«Dessuten er det lurt å ha ledere som kan ta over dersom noen faller bort, enten det er grunnet sykdom, fengsling, eller andre grunner. Det er et tankekors at Naxalittene i India og CPP i Filippinene har holdt ut i sine respektive folkekriger i over førti år, til tross for at lederne har blitt fengsla, drept eller sendt i eksil, mens folkekrigen i Peru mer eller mindre falt sammen i kaos da Gonzalo ble arrestert.»
Våre venner underslår her den virkelige historien. For det første ble ikke bare formann Gonzalo arrestert i 1992. Det hemmelige politiet, veiledet og kommandert av CIA, arresterte nesten hele sentralkomiteen. For det andre ble en ny sentralkomité umiddelbart generert. En ny leder for denne ble utpekt, og folkekrigen fortsatte med uforminsket styrke! Altså fantes det ledere som kunne overta, selv om ingen av disse var en leder av formann Gonzalos kaliber. For det tredje ble den nye sentralkomiteen forrådt av agenter innad i partiet, og nesten hele denne ble arrestert i 1999 ved hjelp av forrædere i partiet, og den viktigste regionkomiteen i partiet ble kuppet av disse høyreopportunistene og angiverne. Likevel fortsetter folkekrigen og kampen for å fullføre den fullstendige reorganiseringen av partiet den dag i dag, og den har aldri blitt avslutta. For det fjerde er det fullstendig feil å sette folkekriger opp mot hverandre, slik kameratene gjør. Alle virkelige kommunister bærer de fire folkekrigene i verden i dag i sine hjerter, og ser dem som våre fremste tindrende fakler. For det femte vil selv borgerlige kommentatorer avvise at folkekrigen falt sammen i 1992. For det sjette benekter ingen at folkekrigen gikk inn i en krok på veien på 1990-tallet, men det er jo ikke slik at folkekrigene i Tyrkia, på Filippinene og i India ikke har hatt eller ikke har problemer. Våre kamerater i India har opplevd alvorlige tilbakeslag flere ganger, og også der har reaksjonen særlig angrepet lederne.
Folkekrigen i Peru har åpenbart opplevd enorme problemer, men våre venner tegner det falske bildet av at det eneste fienden gjorde var å arrestere formann Gonzalo. Vi tenker at om man vet så lite om folkekrigen i Peru, bør man undersøke mer før man snakker. I virkeligheten iverksatte den gamle peruanske staten, under direkte kommando av yankee-imperialismen og CIA, en voldsom undertrykking med kidnappinger, tortur, mord, massakrer, omfattende tvangssterilisering av hundretusener av fattige urfolk, utryddelse av hele landsbyer, infiltrasjon og så videre. Kort sagt: Reaksjonen lot folkemord utfolde seg gjennom to tiår hvor titusener ble myrdet. Fanger ble truet og torturert til å samarbeide, eller de ble bestukket på alle mulige måter. En høyreopportunistisk linje ble organisert i fengslene, direkte av etterretningstjenesten SIN under kommando av CIA. De iverksatte en svart propagandakampanje, blant annet med forfalskede brev og videoer, og våre venner ser ut til å ha falt for dette, selv om Perus Kommunistiske Parti og verdens maoistiske partier og organisasjoner har avvist det fra begynnelsen. Vi påstår på ingen måte at partiet ikke begikk feil, eller at formann Gonzalo er feilfri. Alle som gjør noe begår feil, og jo mer man gjør, desto flere feil må man selvsagt begå. Men våre venner er ikke i nærheten av å gi noe godt svar på hvilke konkrete feil som ble begått i Peru, og hvordan de kunne vært unngått, og de har heller ikke forutsetningene for å gjøre en slik vurdering.
I stedet angriper de formann Gonzalo, selv om de ikke kan unngå å lene seg på formann Gonzalos syntetisering av maoismen når de kaller seg maoister. Perus Kommunistiske Parti var de første til å syntetisere maoismen, de første til å definere den som nytt, høyere og overlegent stadium av proletariatets ideologi. Våre venner kaller seg maoister og tar opp deler av denne syntesen, men da de ikke tar opp helheten så tar de den egentlig ikke opp, for man kan ikke plukke av maoismen som man forsyner seg av et koldtbord.
Våre venner hevder at å anerkjenne konseptet om anførerskap gjør at anføreren ikke kan kritiseres, men vi avviser dette. Ingen er hevet over kritikk, selv ikke de aller største kommunistiske lederne. Men når det er sagt så holder vi oss til de kinesiske kameratenes fremstilling av den typen kritikk som reises mot formann Gonzalo:
«Som kontrast til dette «galte» og «kakla» revisjonistene over Bebels og Rosa Luxenburgs feil. Mens han gjorde narr av revisjonistene, siterte Lenin en russisk fabel i denne sammenhengen: «Ørner kan noen ganger fly lavere enn høner, men høner kan aldri stige så høyt som ørnene». Bebel og Rosa Luxenburg var «store kommunister» og tross sine feil, forble de «ørner», mens revisjonistene var en flokk «høns» «blant avfallsdyngene i arbeiderbevegelsens bakgård»8
I likhet med Lenin avviser vi at kritikk og selvkritikk av den kommunistiske typen betyr «frihet til kritikk» av den opportunistiske typen, hvor man kritiserer hvem som helst, hvor som helst og når som helst. Våre venner fortsetter å videreføre den borgerlige og kontrarevolusjonære hetsen mot formann Gonzalo og antyder at man kunne akseptere at han hadde kapitulert og generelt sett kan akseptere en kapitulasjon fra fengsel. Dette er en farlig og frastøtende holdning. Den gamle peruanske staten torturerte, voldtok og drepte revolusjonære og deres familier. Hvordan kan noen uansett akseptere en kapitulasjon fra fangehullene til en slik stat?
Formann Gonzalo sitter fortsatt i fullstendig isolasjon i denne statens fangehull. I stedet for å slutte opp om kampanjen for å forsvare hans liv og helse, hans lederskap og hans tenkning, slutter våre venner seg dessverre til den kontrarevolusjonære kampanjen mot ham. Vi legger til grunn at dette ikke er av vond vilje, men av en form for småborgerlig naivitet og kynisme i møte med revolusjonens realiteter. De forfekter småborgerlig sosialisme i teorien og anarkisme i organisasjonsspørsmål. Uansett motivasjon så løper de høyreopportunismens ærend, slik sentrismen alltid gjør.
Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane
August, 2021
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- Redaksjonen for tidsskriftet El Maoista, «Regarding the Thought of Lenin», publisert i nummer 2 av tidsskriftet, oktober 2018. Hentet fra https://www.demvolkedienen.org/index.php/en/t-dokumente-en/3437-regarding-the-thought-of-lenin
- Perus Kommunistiske Parti, «Om Gonzalos tenkning», publisert i Grunnlaget for partiets enhet, 1988. Hentet fra https://tjen-folket.no/index.php/2018/04/22/om-gonzalos-tenkning/
- Josef Stalin, «Tale holdt på et minnemøte ved militærskolen i Kreml, 23. januar 1924». Hentet fra https://tjen-folket.no/index.php/2020/04/20/lenin-150ar-tale-holdt-pa-et-minnemote-ved-militaerskolen-i-kreml-23-januar-1924/
- El Diario, «Intervju med formann Gonzalo», 1988. Hentet fra https://tjen-folket.no/index.php/2021/08/12/formann-gonzalo-om-anforerskap/
- Revolusjonære Kommunister, «Maoisme vs MLMHM», 2021. Hentet fra https://www.maoisme.no/2021/06/maoisme-vs-mlmhm/
- Lederartikkel i Folkets Dagblad, 5. april 1956. Hentet fra: https://www.marxists.org/reference/archive/mao/selected-works/volume-7/mswv7_467.htm
- Redaksjonene i Folkets Dagblad og Røde Fane, «Andre kommentar til det opne brevet frå sentralkomiteen i SUKP», 13. september 1963. Hentet fra https://www.akp.no/ml-historie/pdf/klassikerne/kina/sporsmalet_om_stalin.pdf
- Redaksjonene i Folkets Dagblad og Røde Fane, «Andre kommentar til det opne brevet frå sentralkomiteen i SUKP», 13. september 1963. Hentet fra https://www.akp.no/ml-historie/pdf/klassikerne/kina/sporsmalet_om_stalin.pdf